I dokumentet fremmes følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen sette ned et utvalg
for å evaluere hvordan varslerparagrafen som ble innført i 2007,
har virket, og eventuelt fremme forslag til ny paragraf.»
Det vises til dokumentet for nærmere redegjørelse.
Komiteen ba i brev av 14. juni 2010 om statsrådens
vurdering av forslaget. Statsrådens svarbrev av 28. juni 2010 følger
vedlagt.
Saksordfører sendte 20. oktober 2010 ytterligere et
brev til statsråden vedrørende spørsmål knyttet til varslervernet
for ansatte hos underleverandører og for innleide personer. Saksordføreres
brev samt statsrådens svarbrev av 25. oktober 2010 følger vedlagt.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Tove Linnea Brandvik, Thor Erik Forsberg, Steinar Gullvåg, Kari Henriksen
og Anette Trettebergstuen, fra Fremskrittspartiet, lederen Robert Eriksson,
Vigdis Giltun og Laila Marie Reiertsen, fra Høyre, Sylvi Graham
og Torbjørn Røe Isaksen, fra Sosialistisk Venstreparti, Karin Andersen,
fra Senterpartiet, Geir Pollestad, og fra Kristelig Folkeparti,
Kjell Ingolf Ropstad, viser til at arbeidstakers mulighet
til å varsle om kritikkverdige forhold i virksomheten er en viktig
del av reglene for arbeidslivet og den enkeltes ytringsfrihet.
Komiteen viser til varslingsparagrafen i
arbeidsmiljøloven § 2-4 som ble gjort gjeldende fra 1. januar 2007.
I tillegg ble arbeidsmiljøloven § 2-5 om vern mot gjengjeldelse
ved varsling og § 3-6 om plikt til å legge til rette for varsling
innført.
Komiteen vil peke på at rammene
for varslingsvern må både ivareta den ansattes ytringsfrihet, rett
til å varsle om kritikkverdige forhold og den ansattes lojalitetsplikt
overfor arbeidsgiver. Komiteen vil peke på at hovedutfordringen
er å gjøre arbeidstakerens rett til å varsle om kritikkverdige forhold
i virksomheten reell.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
vil peke på at det ikke er mulig å vurdere varslingsreglenes effektivitet
og virkning ut fra antall saker der domstolene har akseptert varslervern,
slik forslagsstillerne gjør. Flertallet mener varslingsreglenes
primære oppgave er å bidra til at denne type saker løses internt
i virksomheten.
Flertallet viser til statsrådens
svarbrev av 28. juni 2010 hvor det blant annet står, sitat:
«Representantene viser til at det fra 2007 og frem
til i dag kun har vært en eneste saksøker som i domstolene har fått
gjennomslag for vern av varslings-reglene og konkluderer på dette grunnlag
at vi bare har hatt 1 varslingssak i Norge de siste 3 årene.
Gjennomslag
i domstolene er et lite hensiktsmessig mål for om reglene fungerer.
Det er snarere ønskelig at arbeidstaker ikke skal være nødt til
å gå til domstolene. Målsetningen med varslingsreglene er å avdekke
og avslutte kritikkverdige forhold på arbeidsplassen uten negative konsekvenser
for arbeidstakeren. Jeg har nettopp mottatt en rapport om hvordan
varslingsreglene håndteres på arbeidsplassene, utarbeidet av FAFO.
Det fremgår klart av undersøkelsen at det er langt flere som benytter
seg av varslingsreglene og som får gjennomslag for sine varsler enn
den ene saken som representantene viser til.»
Komiteen mener det
fortsatt er behov for å øke kunnskapen om varslingsreglene hos den
enkelte arbeidstaker og den enkelte arbeidsplass. Komiteen viser
til at departementet og arbeidstilsynet har et særlig ansvar for
dette. Det er også behov for å gjøre kjent at offentlige fagorgan som
for eksempel Skatteetaten, Helsetilsynet og Økokrim har en spesiell
oppgave i å bistå når de blir kontaktet av arbeidstakere som vurderer
å varsle om kritikkverdige forhold på arbeidsplassen eller i virksomheten.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
er enig med departementet i at det er kort tid siden varslingsreglene trådte
i kraft. Flertallet vil likevel peke på at det er
viktig at reglene for varsling virker i tråd med intensjonen i loven,
og mener derfor det må gjennomføres en evaluering av reglene i løpet
av denne stortingsperioden. Det er naturlig at en slik gjennomgang
også ser på om reglene treffer bredt nok. Blant annet bør det vurderes
om varslervernet for innleide arbeidstakere og ansatte hos underleverandører
er tilfredsstillende ivaretatt.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti mener, som det er redegjort
for i saken, at dagens varslerparagrafer i all hovedsak virker mot
sin hensikt, både som følge av utforming og som følge av den manglende
etterlevelsen av intensjonene bak.
Mest bekymringsfullt er det etter disse
medlemmers mening at selv små, men svært viktige detaljer
som utelates i kjennelser som går i varslerens favør, kan få svært
store følger for vedkommende. Disse medlemmer antar
at dette er fordi det ikke eksisterer en instans eller et system,
foruten domstolen, som kan eller vil følge opp det som burde være
logiske og vernende konsekvenser for den seirende varsleren.
Når varslerparagrafene etter disse medlemmers mening
på denne dårlige måten «verner» arbeidstakere som har klart å passere
det ene «nåløyet» etter det andre og endelig vunnet frem som varslere
i domstolen, er det vanskelig å forestille seg situasjonen til varslere
som ikke vinner frem noe sted.
Disse medlemmer viser til at
fra varslere som har vunnet frem, er den klare anbefalingen at inntil
samfunnet har et gjennomgående system som, i motsetning til i dag,
kan ivareta de arbeidstakere som ønsker å bekjempe kriminell virksomhet,
er Grunnloven § 100 langt å foretrekke fremfor de såkalte varslerparagrafene.
For forslagsstillerne er dette tydeligvis signaler som er svært
bekymringsfulle, og som til fulle viser at de bekymringene forslagsstillerne
hadde i forbindelse med behandlingen av saken i 2006, dessverre
har vist seg å bli resultatet. Forslagsstillerne mener derfor at
det nå er viktig at det nedsettes et utvalg hvor også noen som har vært
igjennom dette, blir med, slik at dagens varslerparagrafer gjennomgås
og at utvalget kommer med forslag til endringer for å sikre at intensjonene
med varslerparagrafene blir fulgt opp. Disse medlemmer har
merket seg at personer som har varslet er veldig tydelige på at
arbeidet må komme raskt i gang, slik at endringer raskt kan komme
på plass for å hindre at flere mennesker som tror at varslerparagrafen
vil beskytte dem, blir ofret i et system som kun tilsynelatende
er ment å bekjempe korrupsjon og økonomisk kriminalitet.
Disse medlemmer viser til at
NRK fortalte, den 11. oktober 2010, om en sikkerhetsvakt som ble
fjernet fra jobben på Statoil Mongstad etter at vedkommende varslet
om kritikkverdige forhold på arbeidsplassen. Resultatet var at varsleren
opplevde trusler. Etter kort tid fikk varsleren beskjed både fra
Statoil og arbeidsgiver G4S om at det ikke var trygt for vedkommende
å jobbe på Mongstad lenger.
Disse medlemmer vil peke på at
det kan synes som om dagens varslerparagraf gir et betydelig svakere
vern for ansatte hos underleverandører eller på annen måte er innleid arbeidskraft,
enn for varslere som er ansatt i det firmaet de varsler om.
Disse medlemmer mener det er
behov for en evaluering av om varslerparagrafen fungerer tilfredsstillende,
og at en slik evaluering også bør omhandle ansatte hos underleverandører
eller på annen måte er innleid arbeidskraft.
Disse medlemmer ser det som svært
positivt at komiteen mener det bør gjennomføres en bred evaluering
av reglene i løpet av denne stortingsperioden for å se om varsling
virker i tråd med intensjonen i loven. Disse medlemmer har merket
seg at departementet påpeker at regelverket bør virke noe lenger
før det foretas en evaluering.
Disse medlemmer viser til at
Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti ved behandlingen
av Ot.prp. nr. 84 (2005–2006) Om lov om endringer i arbeidsmiljøloven
(varsling) fremmet flere forslag som alternativ til regjeringens
forslag, jf. Innst. O. nr. 6 (2006–2007). Disse partier mente regjeringens
forslag ikke skapte et tilstrekkelig klart rettsvern og trygghet for
varslere.
Disse medlemmer mener det er
viktig at lovverket evalueres gjennom en bred gjennomgang for å
få klarlagt hvordan det har virket. En slik evaluering bør foretas
snarest mulig og slik at eventuelle forbedringer av lovverket kan
gjennomføres i inneværende stortingsperiode.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen sørge for at det
blir gjennomført en evaluering av varslingsparagrafen senest før
utgangen av 2011.»
Forslag fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig
Folkeparti:
Forslag 1
Stortinget ber regjeringen sørge for at det
blir gjennomført en evaluering av varslingsparagrafen senest før
utgangen av 2011.
Komiteen har for øvrig
ingen merknader, viser til representantforslaget og rår Stortinget
til å gjøre slikt
vedtak:
Dokument 8:151 S (2009–2010) – representantforslag fra stortingsrepresentantene
Bård Hoksrud, Robert Eriksson, Laila Reiertsen og Vigdis Giltun
om evaluering av varslerparagrafen og virkningen av den – vedlegges
protokollen.
Jeg viser til brev 14. juni fra Arbeids- og
sosialkomiteen der komiteen ber om min vurdering av forslag fremmet
i dokument 8:151 S (2009–2010) som lyder:
"Stortinget ber regjeringen sette ned et utvalg for å
evaluere hvordan varslerparagrafen som ble innført i 2007 har virket,
og eventuelt fremme forslag til ny paragraf."
La meg først understreke at varsling både er
lovlig og ønsket og det er viktig at arbeidstakerne bruker denne
retten. Det er en styrke for norsk arbeidsliv å ha andre kanaler
enn administrative tilsyn for å avdekke feil og mangler. Varsling
gir mulighet for å rydde opp i problemer knyttet til virksomheten
og unngå at de blir større.
Representantene viser til at det fra 2007 og
frem til i dag kun har vært en eneste saksøker som i domstolene
har fått gjennomslag for vern av varslingsreg-lene og konkluderer
på dette grunnlag at vi bare har hatt 1 varslingssak i Norge de siste
3 årene.
Gjennomslag i domstolene er et lite hensiktsmessig
mål for om reglene fungerer. Det er snarere ønskelig at arbeidstaker
ikke skal være nødt til å gå til domstolene. Målsetningen med varslingsreglene
er å avdekke og avslutte kritikkverdige forhold på arbeidsplassen
uten negative konsekvenser for arbeidstakeren. Jeg har nettopp mottatt
en rapport om hvordan varslingsreglene håndteres på arbeidsplassene,
utarbeidet av FAFO. Det fremgår klart av undersøkelsen at det er
langt flere som benytter seg av varslingsreglene og som får gjennomslag
for sine varsler enn den ene saken som representantene viser til.
Slik representantene viser til ble det i 2007
innført nye regler om varsling, for å styrke den reelle ytringsfriheten
i ansettelsesforhold. Vi fikk en ny paragraf i arbeidsmiljøloven
§ 2-4 som stadfester arbeidstakers rett til å varsle om kritikkverdige
forhold i virksomheten. Det stilles krav om at arbeidstakers fremgangsmåte skal
være forsvarlig, og arbeidsgiver har bevisbyrden hvis han/hun hevder
at så ikke er skjedd. Det ble også lovfestet en ubetinget rett til
å varsle tilsynsmyndigheter. Sammen med de nye varslingsreglene
ble det også innført bestemmelser om vern mot gjengjeldelse for
arbeidstakere som varsler jf. arbeidsmiljøloven § 2-5, og regler
som pålegger arbeidsgivere å legge forholdene til rette for varsling
jf. loven § 3-6. Departementet har i samarbeid med Arbeidstilsynet
utarbeidet en grundig veileder til hvordan reglene er å forstå.
Loven stiller krav om at arbeidstakerens fremgangsmåte
ved varsling skal være forsvarlig. Kravet er et utslag av en avveining
mellom den ansattes ytringsfrihet og lojalitetsplikten overfor arbeidsgiver.
Å ta vare på hensynet til forsvarlighet var også et tydelig ønske
fra både arbeidstaker- og arbeidsgiversiden forut for vedtagelsen.
Det er blitt hevdet at dette vil medføre at arbeidstakerne vil kvie
seg for å varsle, at det ikke vil være adgang til å varsle til media osv.
Reglene i seg selv gir ikke grunnlag for slike slutninger. Realiteten
er tvert imot at kravene til varslerne ikke er strenge. Dette fremheves
både i lovproposisjonen og av stortingsflertallet. Selv om det i
etterkant skulle vise seg at arbeidstakeren tok feil, så skal dette
ikke kunne brukes mot varsleren. Det avgjørende vil være om den
som varslet hadde rimelig grunn til å tro at det forelå kritikkverdige
forhold. Ubegrunnede mistanker vil ikke tilfredsstille kravet til
forsvarlig. Reglene legger også godt til rette for at arbeidstakere
skal ha mulighet til å gå ut offentlig når det ikke er hensiktsmessig
å ta opp forholdene internt først, eller når forholdene er så alvorlige
at utenforstående uansett bør få vite om dem.
Det er viktig at arbeidstakere som varsler om
kritikkverdige forhold i virksomheten har et godt juridisk vern.
Det er også i en virksomhets interesse å avdekke mulige kritikkverdige
forhold så tidlig som mulig slik at disse håndteres på en god måte.
Vi har derfor et regelverk som forbyr gjengjeldelser etter varsling
der varslingen har vært forsvarlig. Situasjonen vil imidlertid kunne oppleves
som vanskelig, både når man vurderer om man bør varsle, og etterpå,
dersom man opplever samarbeidsproblemer. Vi må erkjenne at varslingssaker
reiser vanskelige dilemmaer hvor en selvsagt skal beskytte varsleren
men hvor det også er viktig å ivareta rettsvernet til den eller
de det varsles om. Arbeidstilsynet har ansvaret for veiledning omkring
regelverket og kan fungere som en samtalepartner i forhold til prosessen
i en varslingssak, og således også være til hjelp for vurderinger
arbeidstakeren selv må ta når det gjelder ulike problemstillinger
og valg i fht. varslingen. Når en arbeidstaker står ovenfor et valg
om å varsle eller ikke, eller er i tvil om man har avdekket et kritikkverdig
forhold, kan man, og bør man, også ta kontakt med verneombud og tillitsvalgte
– for råd og bistand. Det er også en rekke offentlige fagorganer,
for eksempel. Skatteetaten, Helsetilsynet, Petroleumstilsynet, Økokrim
mv. som kan kontaktes for faglige spørsmål eller varsles til.
Representantene ber regjeringen nedsette et
utvalg for å evaluere varslingsreglene. Som jeg har nevnt er det
foretatt en evaluering av varsling, varslingseffektivitet, og varslingens
konsekvenser som ble offentliggjort den 10. juni. Hovedfunnene er
at varsling straffes sjeldnere og varslingen i Norge er mer effektiv
enn i andre land, men at kunnskapen om varsling ikke er god nok.
Den vanligste reaksjonen en varsler får er positiv, og åtte av ti
varslere svarer at de ville varslet igjen. Men selv om 50 prosent
av de spurte svarer at forholdet opphørte eller ble forbedret ved
varslingen, svarer en av tre at det ikke ble noen vesentlig forbedring.
En relativt stor andel arbeidstakere (30 prosent) sier at de unnlater
å varsle av ulike årsaker, og den hyppigst nevnte årsaken er antakelsen
om at ubehagelighetene ville bli for store. Rapporten viser for
øvrig at skriftlige varslingsrutiner har god effekt.
Selv om varslingsreglene er relativt nye, ligger det
et klart forbedringspotensial i håndteringen på
arbeidsplassen når så mange som 48 prosent av arbeidstakerne og
28 prosent av lederne svarer at de ikke har kjennskap til bestemmelsene. Mange
virksomheter har heller ikke skriftlige varslingsrutiner.
Det er grunn til å understreke at det har gått
kort tid siden varslingsreglene trådte i kraft og at det derfor
foreligger et begrenset erfaringsgrunnlag i virksomhetene med hensyn
til reglene og deres virkning over tid. Det er imidlertid svært
positivt at rapporten slår fast at det på bakgrunn av foreliggende
kunnskap i Norge er grunn til å fastslå at varslere her i landet
straffes sjeldnere og at varslingen er mer effektiv enn det rapporteres om
i internasjonal litteratur.
Rapporten fra FAFO gir grunn til å slå fast
at det bør prioriteres å gjøre loven mer kjent. Kunnskap om reglene
både hos arbeidstaker og arbeidsgiver vil kunne styrke varslerens
posisjon i en reell situasjon. Økt kunnskap og bruk av reglene over
noe mer tid vil også gi et bedre grunnlag for en grundig gjennomgang
av bestemmelsene for å avdekke et eventuelt forbedringspotensial.
På bakgrunn av ovenstående redegjørelse mener jeg
det er for tidlig å igangsette en ytterligere evaluering av reglene
på nåværende tidspunkt. Departementet vil ta med seg funnene fra
FAFO-rapporten i sitt videre arbeid med tematikken og vil arbeide
for å gjøre reglene mer kjent i norsk arbeidsliv. Her har også partene
i arbeidslivet en viktig rolle.
Jeg forutsetter videre at Arbeidstilsynet vil
følge opp reglenes gjennomslag og innføring av varslingsrutiner
i sine tilsyn på arbeidsplassene. Departementet vil i tiden fremover
vurdere hvordan tilsynsmyndighetene for øvrig kan sørge for å bidra
til å gjøre reglene mer kjent. Slik jeg ser det nå vil det være
aktuelt med en grundigere evaluering av bestemmelsene om et par–tre
år.
Komiteen har som kjent Representantforslag
nr. 151 S (2009-2010) fra stortingsrepresentantene Bård Hoksrud,
Robert Eriksson, Laila Reiertsen og Vigdis Giltun om evaluering
av varslerparagrafen og virkningen av den til behandling.
I forbindelse med behandlingen av saken har
det kommet opp spørsmål knyttet til varslervernet for ansatte hos
underleverandører og for innleide personer. Bakgrunnen er en sak
på NRK dagsrevyen, den 11. oktober 2010, om en sikkerhetsvakt som
ble fjernet fra jobben ved Statoil Mongstad etter at vedkommende
varslet om kritikkverdige forhold på arbeidsplassen.
Komiteen ber departementet komme med en beskrivelse
av gjeldende rett når det gjelder varslervernet for ansatte hos
underleverandører og innleide personer sammenlignet med det som gjelder
for ansatte i selve virksomheten.
Jeg viser til brev 20. oktober 2010 fra Arbeids- og
sosialkomiteen der komiteen ber om en beskrivelse av gjeldende rett
når det gjelder varslervernet for ansatte hos underleverandører og
innleide personer.
Det er som kjent ikke uvanlig at bedrifter benytter
seg av underleverandører og innleid arbeidskraft. I slike tilfeller
har arbeidstakerne sitt formelle ansettelsesforhold hos underleverandøren/utleiefirmaet,
og ikke hos bedriften hvor arbeidet utføres.
Varslingsreglene fastslår at arbeidstakere har
rett til å varsle om kritikkverdige forhold i virksomheten på en
forsvarlig måte, og at gjengjeldelse mot dette er forbudt. På samme måte
som for eksempel oppsigelsesreglene, gir varslingsreglene arbeidstakerne
rettigheter overfor egen arbeidsgiver, og i utgangspunktet ikke overfor
andre virksomheter.
Bedriften som har kjøpt inn tjenestene av en
underleverandør/et utleiefirma har normalt ingen oppsigelsesadgang
overfor de aktuelle arbeidstakerne, ettersom bedriften ikke er arbeidsgiver.
Bedriften kan imidlertid si opp avtalen med underleverandøren/utleiefirmaet.
Sistnevnte er i utgangspunktet et forhold mellom de to bedriftene.
Avslutning av en slik avtale innebærer ikke
i seg selv at arbeidstakeren mister jobben hos sin arbeidsgiver.
Underleverandøren/utleiefirmaet er som andre arbeidsgivere underlagt
arbeidsmiljølovens regler blant annet med hensyn til krav om saklig
grunn for oppsigelse.
I forhold til egen arbeidsgiver får varslingsreg-lene
etter sin ordlyd ikke direkte anvendelse der det er varslet om en
annen virksomhet enn arbeidsgiverbedriften. At reglene ikke får
anvendelse innebærer imidlertid ikke at den aktuelle arbeidsgiveren
står fritt til å si opp arbeidstakeren. Kravene til oppsigelse/avskjed
må alltid være oppfylt, jf. ovenfor.
Det fremgår av brevet fra komiteen at spørsmålet har
kommet opp på bakgrunn av en mediesak om en sikkerhetsvakt som ble
fjernet fra jobben ved Statoil Mongstad etter å ha varslet om kritikkverdige
forhold på arbeidsplassen. Jeg er kjent med denne saken fra avisene.
Det fremgår der at arbeidstakeren ikke var ansatt hos Statoil, men hos
et eksternt sikkerhetsselskap.
Jeg skal ikke kommentere rettmessigheten av virksomhetenes
handlinger i denne konkrete saken, noe mediefremstillingen heller
ikke gir et tilstrekkelig bilde til å gjøre. Saken kan likevel være
med på å belyse noen av problemstillingene rundt trepartsforhold
i arbeidslivet. Jeg tenker da særlig på situasjonen ved innleie
av arbeidskraft, hvor arbeidstakeren har sitt ansettelsesforhold
i en virksomhet men hvor en annen, innleievirksomheten, leder og
har styringsretten over den innleide arbeidstakeren.
For regjeringen er det av flere grunner, og
i lys av denne og liknende problemstillinger, et ønske om at topartsrelasjoner
direkte mellom arbeidsgiver og arbeidstaker skal være dominerende
i norsk arbeidsliv, og at trepartsrelasjoner mellom innleier, arbeidstaker
og arbeidsgiver dermed ikke skal bli for utbredt. Topartsrelasjonen
mellom arbeidsgiver og arbeidstaker er generelt av stor betydning
for det norske arbeidsmarkedet, hvor arbeidsmiljøloven og kollektive
avtaleverk også baserer seg på en slik relasjon.
Oslo, i arbeids- og sosialkomiteen, den 16. november 2010
Robert Eriksson |
Geir Pollestad |
leder |
ordfører |