Sak nr. 1 [14:50:54]

Presidenten: Etter ønske fra energi- og miljøkomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 5 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 20 minutter, Fremskrittspartiet 15 minutter, Høyre 10 minutter, Sosialistisk Venstreparti 5 minutter, Kristelig Folkeparti 5 minutter, Senterpartiet 5 minutter og Venstre 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre vil presidenten foreslå at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Erling Sande (Sp) [14:52:14] (ordførar for saka): Det politiske ettermælet etter vår generasjon vil, på lik linje med dei som har gått føre oss i politikken, sjølvsagt handle om vår evne til å ta vare på grunnleggjande menneskerettar, tryggje demokratiet, bidra til at verdiar blir skapte, og sikre ei rettvis fordeling – og andre viktige ting. I tillegg til dette vil ettermælet vårt som avgjerdstakarar – kanskje i endå større grad enn tidlegare – handle om vår evne til ressursforvaltning.

Miljøspørsmål pregar vår tid kanskje i endå større grad enn tidlegare. Det vil vere ei av dei store utfordringane som er i vår tid, og kanskje blant det mest krevjande vil vere arbeidet med å sikre det biologiske mangfaldet. Det å overlate jorda i minst like god stand som vi sjølve overtok ho, er ikkje nokon ny filosofi. Det er ein eldgammal tanke, som er utgangspunktet for eit av våre flottaste omgrep, nemleg berekraft. Det er framleis slik at dei som kjem etter oss, er prisgjevne våre val og våre handlingar.

Den naturmangfaldlova vi i dag skal vere med på å vedta, er ein reiskap for nettopp å sikre naturen sitt mangfald for framtidige generasjonar gjennom ei berekraftig forvaltning.

Ein samla komité fortener ros for det arbeidet som er lagt ned i handsaminga av den nye lova. For sjølv om partia skil lag på enkelte spørsmål i lovarbeidet, er det ein samla komité som legg til grunn det viktige ansvaret vi har for å tryggje naturen sitt mangfald.

Naturmangfaldlova understrekar i større grad enn tidlegare lovverk på området at dette arbeidet skal byggjast på ein tanke om dialog og samarbeid. Ei nasjonal lovgjeving på dette området er berre effektiv dersom ho tek opp i seg kunnskapen til dei menneska som dagleg forvaltar dette mangfaldet gjennom arbeid i og med naturen, og dessutan gjennom busetjing og friluftsaktivitetar. Respekten for den kunnskapen og dei aktivitetane som går føre seg og har gått føre seg i dei verdifulle områda gjennom generasjonar, må gå i lag med kunnskapsbaserte rammer for vidare berekraftig forvaltning. Berekraftig bruk har mange plassar vore med på å gje dei verdiane som vi i dag slår ring om. Det å sikre busetjing og bruk er mange plassar ein føresetnad for å vareta nettopp naturen sitt mangfald.

Arbeidet med berekraftig naturforvaltning gjennom frivillig vern, avtalar om skjøtsel og bruk og gjennom at næringane sjølve tek ansvar for berekraftig bruk, slik som skogsdrifta gjer t.d. gjennom Levande Skog, er gode døme på å vareta dialogen med dei som bur, driv næring og på andre måtar nyttar den verdifulle naturen.

Lova er omfattande, og eg rekk ikkje å gå inn på alle delane av ho i detalj, men eg har lyst å understreke nokre viktige delar av ho og omtale nokre punkt der komiteen sine medlemer skil lag.

I lova er det framleis slik at all natur skal planleggjast og forvaltast på ein god måte, og særleg trua eller sårbar natur skal ha eit særskilt vern. I tillegg har lova særskilde reglar som er retta inn mot å vareta prioriterte artar og utvalde naturtypar. Dersom Kongen i statsråd vedtek ei prioritering av særleg utsette artar eller naturtypar, skal desse forvaltast etter ein kombinasjon av plan- og bygningslova, sektorlova og reglane i naturmangfaldlova. Det er viktig å understreke at det kan vere ulike måtar å ta vare på utsette artar og naturtypar på, og at det før etablering av økologiske funksjonsområde for prioriterte artar og utveljing av naturtypar skal vere gjort ei vurdering av om det er det som er den mest hensiktsmessige måten, eller om andre tiltak heller bør brukast. Det kan vere områdevern eller frivillige løysingar og avtalar.

Det skal også framleis vere rom for aktivitetar i dei verna områda. Friluftsliv, næringsaktivitetar eller annan bruk skal det framleis vere rom for, så lenge dette er berekraftig og ikkje i strid med verneformålet. Komiteen viser her også til det som er blitt kalla fjellteksten, og som omtaler aktivitet i verneområda. Derfor er det ingen grunn til å leggje opposisjonen si tolking av nettopp § 34 til grunn, sjølv om femte ledd i denne paragrafen har ei positiv føring i forhold til aktivitetar som tydeleg byggjer opp under verneformålet. I fjerde ledd er det tydeleg uttalt at aktivitetar som er i strid med verneformålet, ikkje skal vere tillatne. Lova sin tilhøyrande tekst byggjer opp under ei slik tolking.

På liknande måte har opposisjonen òg antyda at Regjeringa pålegg grunneigarar prosessrisiko i underskjønnet ved at ein ikkje viser til § 54 etter skjønnsprosesslova. Regjeringspartia legg til grunn at grunneigarar etter regelen ikkje skal bere risiko i underskjønnet, og at dette er vareteke gjennom den utforminga Regjeringa har gjeve lova. Spørsmålet om verkeområde i havet er òg eit tema, men eg ser at eg ikkje rekk å gå inn på det.

Berre til slutt: Ved ein inkurie er det under § 78, endringar i andre lover, ikkje kome med nokre mindre endringar som er naudsynte, og som angår kulturminnelova. Eg tek derfor opp eit framlegg frå komiteen om å leggje desse inn.

Presidenten: Representanten Erling Sande har tatt opp det forslaget han viste til.

Tore Nordtun (A) [14:57:49]: Denne loven som vi i dag behandler og vedtar, avløser nå naturvernloven, som vi fikk vedtatt først i 1970. Det var før biomangfoldloven av 1972 som la de nye rammene for den helhetlige forvaltning, altså de to lovene jeg nå refererte til.

Dagens naturmangfoldlov er en ren vernelov. Den inneholder ingen overordnede prinsipper om bærekraftig bruk av all natur. Det er her det foregående lovverket skiller seg fra det framtidsrettede lovverket som vi nå går inn på, nemlig at naturmangfoldloven skal ha en samordnet lovgivning om naturens mangfold og de felles premisser for miljø og sektorforvaltningen. Den vil da bidra til å oppfylle Norges internasjonale forpliktelser om bærekraftig bruk og vern av vår natur. Jeg tør påstå at denne naturmangfoldloven antakelig er den viktigste loven om natur som noen gang er lagt fram i Norge til behandling. Mens naturvernloven, som jeg var inne på, var en ren vernelov, får vi nå en lov for all norsk natur. Den er historisk, og den løfter og moderniserer norsk naturforvaltning.

All moderne forvaltning bygger på en økosystembasert tilnærming hvor all natur skal ses i en sammenheng og i en helhet. Vi er nå svært glade nå for at vi slår fast at prinsippet om naturforvaltning skal være kunnskapsbasert i lovens rette og egentlig forstand. Her skal både forskning og kunnskap som er opparbeidet gjennom generasjoners bruk av naturen, nå få den kanskje mest sentrale plassen i lovverket.

Vi er svært glad for at vi nå får et artsprosjekt i Norge, slik man har i Sverige. Dette løftet må ses i sammenheng med den nye loven. Det innføres to helt nye sentrale virkemidler i loven. Den prioriterer arter, og den prioriterer utvalgte naturtyper. Prioriterte arter er i all hovedsak en videreføring av dagens fredningsadgang. Det nye er at artenes økologiske funksjonsområder også kan gis en absolutt og god beskyttelse. Jeg kan ta et eksempel. Fjellreven blir nå en prioritert art. Det kan f.eks. bety at fjellrevens hi også skal beskyttes. Slik er det ikke i dag. Man skal se dette i helhet. Det er meget viktig.

Når det gjelder utvalgte naturtyper, skal vi gjøre noen aktive valg og si at noen typer er viktigere enn andre i naturen. Det er første gang vi her i Norge får en skikkelig typeinndeling. Det er svært viktig at vi nå får mulighet til å forvalte utsatte naturtyper på en bærekraftig måte også utenfor våre strenge verneområder.

Det er viktig å understreke at utvalgte naturtyper skal være en beskyttelsesform som ikke betyr at den aktiviteten vi har, må opphøre. Man kan tvert imot tenke seg en del tilfeller der støtte til aktiv bruk og skjøtsel vil være nødvendig for å holde en naturtype i hevd. Det synes jeg er meget viktig å understreke. Jeg tror også at det er viktig for salgsverdien – for å si det slik – av denne loven at den beskytter på en helt annen måte. Innenfor enkelte områder vil vi f.eks. be grunneierne å holde visse områder i hevd på en spesiell måte, slik at vi kan ivareta spesielle typer.

Områdevernet vil i all hovedsak bli videreført som i dag. Det er to vernekategorier her. Naturminnene og vassdragsvernområdet går ut, mens det opprettes en helt ny kategori for marint vern. Det tas viktige grep når det gjelder erstatning, ved at graden av restriksjoner skal avgjøre hvor mye erstatning man får, ikke navnet på vernet. Det blir en mer rettferdig og forutsigbar ordning, innenfor de områdene den griper inn i.

Lovens geografiske virkeområde har også vært diskutert, slik saksordføreren var inne på. Det legger jeg ikke skjul på. Men de overordnede prinsippene om bærekraftig bruk skal gjelde for hele Norges økonomiske sone. En del paragrafer har ikke noen relevans for våre havområder, men en del bestemmelser, bl.a. de som omhandler prioriterte arter og utvalgte naturtyper, vil man jobbe videre med for å se hvordan de eventuelt kan gjøres gjeldende utenfor territorialgrensen uten å komme i konflikt med bl.a. folkeretten, som er viktig her.

Jeg vil understreke det som jeg innledningsvis var inne på, at det er en meget viktig lov som Regjeringen har lagt fram, og som nå blir behandlet i Odelstinget. Som saksordføreren var inne på, er jeg svært glad for at det er stor og bred oppslutning om lovens innhold og det den står for. Jeg tror at vi nå vil komme inn på et helt nytt spor når det gjelder vernebestemmelser i Norge og måten man jobber sammen med lokalsamfunnene på, i de store områdene der, for å ivareta det som lever i naturen, og som ikke minst skal leve videre i vår natur, som vi er så glad i. Dette er en helhetslov, som vi alle kan være stolte av.

Sigvald Oppebøen Hansen hadde her teke over presidentplassen.

Presidenten: Neste talar er Tord Lien. Representanten Lien har ei taletid på inntil 15 minutt.

Tord Lien (FrP) [15:05:14]: Takk, president. Selv det kan bli i minste laget.

Det er ofte litt uenighet i energi- og miljøkomiteens debatter i Stortinget. Men det er faktisk slik at en enstemmig komité i dag kommer til å stemme for loven. En god del av premissene er prinsippene som ligger til grunn for loven. Jeg har i mitt innlegg til hensikt å gå litt inn på det vi mener er bra med loven, og det vi mener kunne ha vært enda bedre.

La meg begynne med naturvernloven. Jeg har ofte stått her på talerstolen og sagt at det er en statisk vernelov. Forvaltningen av loven har ikke på noen måte, i hvert fall ikke signifikant, bidratt til å redusere tapet av naturmangfoldet i Norge. Riksrevisjonens rapport fra i fjor sommer indikerte også at det måtte gjøres noe her. Samtidig har loven bidratt til et unødvendig stort konfliktnivå i de kommunene der denne loven primært virker. Derfor er det først og fremst veldig gledelig at vi i dag kvitter oss med den statiske verneloven og går over til en ny type tilnærming til norsk naturmangfoldspolitikk.

Jeg har flere ganger stått på denne talerstolen og sagt at jeg ønsker et mer aktivt artsvern med en kunnskapsbasert forvaltning. Det opplever jeg at denne loven i dag kan bidra til. Det fordrer selvfølgelig at det vi vedtar i dag, også blir fulgt opp i budsjettarbeidet i årene som kommer.

Statsråd Solheim fleipet tidligere i dag om at noen i Fremskrittspartiet var opptatt av laks. Jeg kan forsikre statsråden om at det i Fremskrittspartiet ikke bare er en, men opptil flere som er opptatt av alt fra laks til villrein, fjellrev, jerv, gaupe, orkideer o.l. Jeg regner med at vi får god anledning til å komme tilbake til det i løpet av dagen.

En annen ting som er bra ved loven, er at man innfører en ny erstatningsordning. Flere vernetyper blir omfattet av kompensasjonsordningene, og de store arealkrevende og konfliktfylte vernetypene, landskapsvern og nasjonalparker, blir nå omfattet av en erstatningsordning. Det er veldig bra, og det kan bidra til å redusere konfliktnivået i store deler av landet.

Så er det det jeg snakket så vidt om i stad – mer fokus på kunnskap i forvaltningen. Men da er det viktig at vi også følger opp dette med erfaringsbasert kunnskap, som er nevnt i loven, og som jeg mener er veldig viktig, og at vi også følger opp erfaringsbasert kunnskap i det videre arbeidet, slik at det ikke bare blir teoretikere ved Universitetet i Oslo og NTNU som sysler med dette, men at man involverer kunnskapsinnhenting over en bred lest.

Deler av havet kommer inn under lovens virkeområde. Det mener vi er bra. Opposisjonen fremmer et forslag om at hele den norske jurisdiksjonen skal omfattes av loven. Fremskrittspartiet mener, i likhet med Regjeringen, at akvakulturloven, havressursloven, petroleumsloven og miljøbestemmelsene der ivaretar en god del av de utfordringene man har mellom 12 og 200 nautiske mil. Men det blir noe paradoksalt – det må nærmest være en inkurie – når Regjeringen ikke inkluderer prinsippene forurenser betaler, best tilgjengelig teknologi og generell aktsomhetsplikt mellom 12 og 200 nautiske mil. Jeg klarer ikke å se at det finnes noen som helst argumentasjon mot det. Man argumenterer i forhold til arealvernsspørsmål til folkeretten. Nå er det sånn at mange lover som gjelder for norsk aktivitet mellom 12 og 200 nautiske mil, ikke nødvendigvis har gyldighet for andre aktører i medhold av folkeretten.

Det hadde ikke vært noe problem å endre virksomhetsområdeparagrafen i tråd med forslaget Fremskrittspartiet i dag fremmer. Men Regjeringen vil altså ikke ha forurenser betaler-prinsippet og best tilgjengelig teknologi-prinsippet lovfestet på sokkelen – veldig merkelig!

Så til rovdyr. Dagens rovdyrpolitikk er ikke forenlig med forvaltningsmålet i § 5. Det kommer et lass av forsikringer fra Senterpartiet, og for så vidt en del også fra statsråden, om at jo da, jo da, dagens rovdyrpolitikk skal videreføres. Men i svarbrev til komiteen datert 28. mai svarer statsråden – og det var ikke jeg veldig overrasket over, men jeg følte at etter oslomarkadebatten var det greit å få det slått fast likevel – at det er lovteksten og dagens vedtak som gjelder, over merknader, lovens forarbeider og diverse skriverier mellom storting og regjering.

Jeg gjetter på at enkelte av tilhørerne i salen i dag nok kommer til å bruke § 5 for det den er verdt, i framtidige debatter med framtidige miljøvernministre, uten at representanten Erling Sande nødvendigvis er i stand til å påvirke det. Jeg minner om at vi skal ha denne loven i 30 år. § 5 blir kanskje stående i 20 år, kanskje blir den stående i 40 år, men dette er et arbeid som vi har gjort nå, og som skal gjelde lenge. Jeg gjetter på at Erik Solheim og Erling Sande forhåpentligvis ikke kommer til å styre denne politikken lenger enn et par måneder, men i hvert fall ikke i 30 år.

Så helt kort om etnisk skille i loven. Reindriften er viktig for opprettholdelsen av det samiske kulturgrunnlaget i hele Norge, langs hele svenskegrensen fra Hedmark og nordover, og veldig viktig å ivareta. Jeg mener imidlertid at seterdriften i grenseområdene mellom bjørkeskog og snaufjell i store deler av Midt-Norge, fra Salten i nord til Oppland i sør, er et eksempel på en kulturbærende, identitetsbærende aktivitet som nordmenn utøver, som burde ha et tilsvarende strengt vern i loven. Det er også grunnlaget for bosetting og næringsutvikling i disse områdene.

Høstingsprinsippene er kanskje ikke en sak av stor nasjonal betydning, men det har likevel gått en del brev mellom Stortinget og departementet. Vi støtter alle at høsting og uttak framover skal være hjemlet i lov – veldig fornuftig. At kommersiell utnytting av arter kan være en mulighet til signifikant å påvirke disse bestandene, er helt åpenbart. Derfor er jeg glad for at man i innstillingen nå har sitert et brev vi har fått fra statsråd Solheim, hvor han slår fast om fritidsbetinget fiske i norske fjellvann:

«Slikt fiske har foregått i mange år og kan fortsette.»

Det er jeg veldig glad for. Jeg er helt klar på at det er en stor forskjell på verdens mest ineffektive fiskeredskap, nemlig fiskestang, og bruk av garn. At det må være forskjellige regler for det, kan godt hende, men at i hvert fall stangfiske i fjellvann, hvor man ikke har full kontroll på bestandene – det er snakk om noen tusen fjellvann – kan fortsette, er jeg veldig glad for.

Så må jeg ta fram kruttet. Jeg har egentlig ikke stemme til å ta fram kruttet, men jeg får prøve likevel. § 17 i dagens lov handler om nødverge. Den skal gjelde for sau og ikke for hund. I Soria Moria-erklæringen står det derimot:

«Regjeringen vil at nødvergeparagrafen i viltloven skal presiseres for å klargjøre dyreeierens rett til å beskytte husdyr og hunder mot angrep.»

Hvordan det forslaget som Regjeringen har jobbet med i tre og et halvt år, på noen måte oppfyller det løftet fra Soria Moria-erklæringen, forstår ikke jeg. Tre og et halvt år er gått. Naturmangfoldloven har vært behandlet like lenge som Soria Moria-erklæringen har gjeldt, og paragrafen foreslås i realiteten ikke endret i det hele tatt. Tvert imot skal den utredes, og i et forslag til lovtekst som Direktoratet for naturforvaltning og Regjeringen har hatt på høring, står det at man skal skille mellom bjørn og ulv på den ene siden og jerv og gaupe på den andre siden. Det betyr at hvis jakthunden din blir angrepet av en bjørn i utmarka i Norge, må du ringe viltnemnda for å spørre om bestandsmålet for bjørn er oppfylt, før du kan skyte bjørnen. Det er ikke å presisere dyreeiers rett til å beskytte hunden ved angrep, og det er et gigantisk løftebrudd, særlig fra Senterpartiet, som har vært klinkende klare på dette, men mange av Arbeiderpartiets representanter har også sagt at dette skal vi ordne. Dette kommer ikke til å bli ordnet før høstens valg. Det mener jeg det er grunn til å være lei seg for – ikke at jeg tror det rammer valgoppslutningen til Fremskrittspartiet i norske utmarkskommuner, men det rammer altså utmarksnæringene nok en gang.

Så er jeg glad for at en samlet komité slår fast at tap av husdyr skal erstattes fullt og helt. Jeg er derimot bekymret for at man nok en gang slår fast at tap av beiterett og andre utmarksrelaterte inntekter ikke skal erstattes på samme måte. Senterpartiet skuffer igjen.

Så til prioriterte arter. Jeg er glad for, som jeg sa i stad, at vi nå kan få et fokus på prioriterte arter og jobbe konkret og kunnskapsbasert med de artene i Norge som vi vet er truet, og som vi bestemmer oss for at vi skal redde. Det fordrer nok en gang kunnskapsinnhenting. Jeg minner om ved denne anledning at 35 pst. av alle de rødlistede artene i Norge holder til i kulturlandskapet. Derfor ber jeg på det sterkeste om at miljøministeren i sin håndtering av denne loven – han får et ganske vidt mandat i dag – faktisk også ivaretar de som skaper dette kulturlandskapet. Spesielt ber jeg statsråden merke seg Levende Skog-arbeidet i regi av naturvernbevegelsen og Skogeierforeningen. Så en ting til: Hvis dette blir en ny måte å snikinnføre passivt arealvern på, har vi bommet i forhold til hva vi skal gjøre.

Erstatningsordningen var jeg kort inne på i stad. Det er bra at man inkluderer nye typer vern, men formuleringen «igangværende bruk» reagerer jeg på. For det vil si at hvis du har sendt inn en konsesjonssøknad, eller har sendt inn et planforslag for hytteutbygging, eller ønsker å bruke setra di til nye formål, får du altså ikke erstatning for den typen bruk. Dette er ofte tidkrevende og kostnadskrevende prosesser, som du ifølge Senterpartiet og Regjeringen ikke skal få erstatning for. Samtidig skal du også ta en prosessrisiko ved underskjønn. Da minner jeg om at når staten kommer og tvangsverner noe, og tar fra grunneierne en rettighet, er det ikke to jevnbyrdige parter som møtes – det er staten, den mektigste aktøren i Norge, mot en grunneier. Da mener jeg at det bør være en absolutt forutsetning at man uten risiko for prosesskostnad har en ufravikelig rett til å få vurdert verdien av den retten du blir tvunget til å avstå. Grunnloven legger dette til grunn ved ekspropriasjon av grunn som staten skal benytte, men man bruker altså ikke samme prinsipp for andre rettighetsinndragelser, som i prinsippet er nøyaktig de samme.

Når det gjelder utvalgte naturtyper, støtter vi også det. Det er et godt alternativ til både landskapsvern, tenker jeg, og en del naturreservat. Det er likevel grunn til å peke på det samme som jeg gjorde med prioriterte arter: Hvis dette blir en ny billigutgave av vern, uten erstatning i medhold av naturmangfoldloven, har man bommet. Det samme gjelder også prinsippet om at man kan innføre en utvalgt naturtype uten at man på forhånd har kartlagt hvor disse naturtypene er. Det mener jeg er uheldig, og det kan få utilsiktede konsekvenser. Men som sagt, i prinsippet støtter vi dette, og vi ser det også i sammenheng med § 14, om at der slikt vern inntreffer, men andre tungtveiende samfunnsinteresser står på spill, vil man allikevel kunne utvikle disse områdene.

Bare helt kort innom genetikk: Vi er helt enige om prinsippet om at storsamfunnet eier genetikk i naturen. Jeg er veldig glad for at Regjeringen sier at man for å innhente den genetikken må ha tillatelse fra grunneieren. Vi er derimot helt uenige med både Regjeringen og flertallet i energi- og miljøkomiteen i at oppsynet i statsallmenningen ikke skal foretas av fjelloppsynet. Vi mener at fjelloppsynet skal ha rett til å føre oppsyn i statsallmenning, med alle offentlighetsrettslige og sivilrettslige regler, slik det har i dag. Det Regjeringen og stortingsflertallet i realiteten gjør i dag, er å signalisere at dagens politikk ikke lenger skal gjelde. Det tror jeg mange av Senterpartiets og Arbeiderpartiets medlemmer og tillitsvalgte i fjelloppsynet, Fjellstyresambandet, er veldig skuffet over. Jeg synes dette er veldig synd.

Så har Fremskrittspartiet, til tross for at det er en del motstand mot det, også i mitt eget parti, konkludert med at politimyndighet for oppsynsfolk i norsk natur er en forutsetning. Vi liker imidlertid ikke at man åpner for at oppsynsfolk også nå skal drive med etterforskning. Det er det vel faktisk ingen andre som gjør i dag, knapt nok Tollvesenet og Kystvakten, men nå skal man altså overlate dette til delvis et hobbytilsyn ute i norsk utmark.

Jeg ser at tiden går, jeg må komme tilbake til spørsmålet om lokal forvaltning. Men jeg vil bare si helt kort avslutningsvis at Regjeringen har lagt inn flere sperrer i forhold til byråkratmakt enn jeg hadde fryktet. Man har politisk behandling på en rekke områder, noe som jeg mener ivaretar at man i større grad får en balanse mellom vern og utvikling. Men så presterer man å si at når vernegrensen er satt, i § 49, skal byråkratiet kunne trå til. Det mener jeg åpner for et gigantisk byråkratisk snikvern som jeg mener er svært uheldig.

På dette grunnlag fremmer jeg alle våre forslag, og da har jeg vel også kunngjort ganske ettertrykkelig at vi ikke stemmer for § 49.

Presidenten: Representanten Tord Lien har teke opp dei forslaga han refererte til.

Peter Skovholt Gitmark (H) [15:20:36]: Endelig, etter utsettelser, indre uenighet og harde dragkamper blir naturmangfoldloven behandlet. Dette er en svært viktig lov, ja faktisk så viktig at det kan være den viktigste miljøloven så lenge jeg har vært i live. For faktum er at naturvernloven for lengst har gått ut på dato. Tap av biologisk mangfold er stort og vedvarende. Rødlisten over truede arter blir lengre og lengre, og hver femte norske art er nå i større eller mindre grad truet av utryddelse. For at det skal stoppe, trenger vi et godt og tilpasset lovverk og nye kraftfulle virkemidler basert på kunnskap.

Regjeringens somling i denne saken er kritikkverdig. Den 31. mai 2006 skrev finansminister Kristin Halvorsen og daværende miljøvernminister Helen Bjørnøy i en kronikk i Dagsavisen at Regjeringens naturmangfoldlov skulle legges fram i Stortinget i 2007. Dette løftet ble ikke holdt. Viktig tid har gått tapt i arbeidet med å sikre det biologiske mangfold, og Stortinget har blitt avspist med noen få uker til behandlingen av denne saken. At Stortinget må hastebehandle en proposisjon på nesten 500 sider, som igjen bygger på en utredning på om lag 800 sider, illustrerer at den behandlingsmåte Regjeringen har lagt opp til i vår viktigste miljøsak, er under enhver kritikk, og gir ikke saksbehandlingen i Stortinget den status og den tid saken fortjener. Regjeringen har selv brukt nesten hele fireårsperioden på å forberede proposisjonen, for så å gi Stortinget bare noen uker på å behandle den ved utløpet av sesjonen. Dette viser manglende respekt for Stortingets arbeid. Men det er dessverre ikke det eneste tilfellet vi har sett av dette. Jeg håper derfor at vi i neste stortingsperiode blir forskånet for en flertallsregjering, slik som dagens, med den type arroganse, der Stortinget nærmest behandles som en rundingsbøye for Regjeringens forslag.

Så over til selve proposisjonen. Jeg opplever at det aller mest skuffende med proposisjonen er at forslaget ikke omfatter norsk sjøterritorium utenfor 12 nautiske mil. Det er også i disse områdene et stort behov for en ny lovhjemmel. Forslaget er stikk i strid med de faglige anbefalingene fra utvalget som utredet loven. Natur og dyreliv som befinner seg utenfor 12-milssonen, er like verdifullt som det som befinner seg innenfor denne grensen. Regjeringens begrunnelse for ikke å inkludere havområdene utenfor 12 nautiske mil med bakgrunn i folkeretten er heller ikke troverdig – det har blitt tilbakevist av flere – og kan også sies å være skadelig for Norges øvrige havrettslige ambisjoner. Det er helt ulogisk at de praktiske virkemidlene, som utvalgte naturtyper og prioriterte arter, ikke gjelder utover 12 nautiske mil. Det samme gjelder overordnede prinsipper, som forurenser betaler og krav om å bruke forsvarlig eller best tilgjengelig teknologi. Det er også prinsipielt forkastelig at en i en slik sammenheng forskjellsbehandler olje- og fiskerinæringene og f.eks. bønder, skogbrukere og husbyggere.

Hovedårsaken til tap av biologisk mangfold er ødeleggelse av deres leveområder. Prioriterte arter og utvalgte naturtyper blir svært sentrale forvaltningsgrep for å ivareta målsettingen om bærekraftig bruk av naturen. På vitenskapelig grunnlag vil de mest truede artene og naturtypene velges ut, og en egen forskrift vil automatisk kreve at kommuner som har slik natur, tar vare på den.

I Artsdatabankens rødliste finnes det nesten 4 000. Av disse er om lag 2 000 truet. Jeg vil fremheve at det er svært nødvendig med et raskt tempo i utvelgelsen av prioriterte arter og utvalgte naturtyper, slik at disse virkemidlene får en reell betydning. Utvelgelsen må allerede nå komme i gang, slik at mye er klart allerede når loven trer i kraft. Eksisterende og planlagte handlingsplaner for truede arter og naturtyper bør kunne bidra til å danne grunnlaget for denne første utvelgelsen.

Vern er også viktig. Jeg er stolt av det arbeidet som ble gjort under regjeringen Bondevik II, da det ble tatt initiativ til å verne viktige naturområder av stor verdi for kommende generasjoner. Blant annet fikk vi verdens første verneområde for kaldtvannskorallrev, en betydelig satsing på frivillig barskogvern, våtmarker ble tatt vare på, og ikke minst ble det opprettet en rekke nye nasjonalparker.

Internasjonalt regnes fremmede arter som en av de aller største truslene mot biomangfold. Det er derfor et samlet storting som mener at det er positivt at loven inneholder en rekke nye og strenge virkemidler for å stanse innførselen av fremmede arter. Utenlandske planter kan kun brukes i hager og parkanlegg, og bare hvis det ikke er risiko for at de sprer seg. Komiteen er også enig i behovet for en egen aktsomhetsbestemmelse.

I Soria Moria-erklæringen slås det fast at tap av det biologiske mangfoldet skal stanses innen 2010. Dette er et mål Høyre deler fullt ut. Det er derfor ekstra skuffende at denne loven kommer så sent at den ikke vil bidra til å nå dette målet. La meg samtidig si at denne loven er svært viktig, og vil være svært viktig, for tiden i etterkant av dette. Loven vil legge betydelige føringer både på naturvernarbeidet og på utnyttelse av inn- og utmarksressurser i fremtiden.

En av svakhetene ved loven er at det er en vid fullmaktslov. Det vil i praksis bety en sentralisering av myndighet til embetsverk i direktorat og hos fylkesmennene gjennom forskrifter. Dette gir usikkerhet for grunneiere og rettighetshavere om hva de kan foreta seg i fremtiden uten å komme i konflikt med lovens bestemmelser.

La meg også, i lys av borgerlig samarbeid, henvise til hva representanten Lien sa knyttet til nødverge, og slutte meg helt og holdent til de kommentarer som ble gitt.

La meg avslutningsvis knytte noen kommentarer til erstatning. Høyre er fornøyd med at det endelig blir innført en hjemmel for erstatning også for landskapsvernområder og nasjonalparker og ikke bare for naturreservater. Det er imidlertid ikke godt nok at den erstatningen bare skal gis til igangværende bruk; den må utvides til påregnelig bruk, slik praksis har vært for naturreservater etter at Willoch-regjeringen i sin tid fikk vedtatt full erstatning for denne verneformen. Med Regjeringens lovforslag blir det faktisk en dårligere erstatning for grunneiere som får sine eiendommer vernet som naturreservat. Med erstatning kun for igangværende bruk åpnes det for store tilfeldigheter når det gjelder hva som kan gis i erstatning, og erstatningen kan i mange tilfeller stå i et klart misforhold til den faktiske verdien på eiendommen.

Det må også utvetydig slås fast at grunneier har en ufravikelig rett til uten prosessrisiko å få vurdert erstatningen i en uavhengig rettsinstans. Det kan ikke være slik at grunneier blir presset til å ta imot et dårlig tilbud fra staten av frykt for at prosesskostnadene ellers blir høyere enn hva man kunne vinne i en eventuell rettssak.

La meg også rette en takk til saksordføreren som på tross av en meget knapp tidsperiode har loset denne saken gjennom. La meg også si at det hadde vært viktig å ha en større politisk debatt i forkant av lovbehandlingen, ikke minst for å få befolkningen mer engasjert i loven, og ikke minst kunne man ha brukt betydelig mer tid på å innhente informasjon for Stortinget i forbindelse med behandlingen av loven.

Dette er en god lov, og det er en viktig lov, som jeg er glad for nå blir vedtatt. Men med små endringer ville loven ha blitt vesentlig bedre. Jeg kan derfor ikke annet enn å registrere at disse må vente frem til regjeringsskiftet i oktober.

Jeg tar opp de forslag som snart skal nedstemmes.

Presidenten: Representanten Peter Skovholt Gitmark har teke opp dei forslaga han refererte til.

Inga Marte Thorkildsen (SV) [15:30:06]: La meg starte med å si at det er en smule forvirrende å høre et innlegg fra en representant som egentlig bejubler loven og mener at dette er en fryktelig viktig lov, og så bruker nesten hele sin taletid på å rakke ned på den samme loven. Det er faktisk en smule forvirrende å være vitne til.

Men når det er sagt, har jeg lyst til å starte med å takke saksordføreren: Veldig bra jobbet! Jeg har også lyst til å si at dette er en stor dag som mange har gledet seg til. Mange har stått på i miljøbevegelsen og i fagmiljøer. Noen sitter her også, og de skal ha takk.

Naturvernloven er 40 år gammel og har lenge vært utilstrekkelig, som mange har påpekt. Helt siden konvensjonen om biologisk mangfold, den såkalte Rio-konvensjonen i 1992, har det påhvilt Norge å oppdatere sin naturvernlovgivning. Rødlistene over truede arter blir lengre og lengre, og hver femte norske art er nå i større eller mindre grad utsatt eller truet. Det haster nå å ta store grep, og derfor er vi i SV stolte over at vår regjering har lagt fram denne loven, som har vært lenge etterlengtet.

Naturmangfoldloven vil bli det viktigste verktøyet for å nærme oss målet om å stoppe tapet av naturmangfold innen 2010. Norge får nå en moderne lov for bevaring av hele naturen. I dag er det lov å utrydde de fleste norske arter, og det er lov til å ødelegge leveområdene deres. For å låne WWF Norges Rasmus Hanssons beskrivelse:

«Sitter det en fredet pip-pip i et tre har regelverket hittil vært slik at jeg ikke kan drepe den, men jeg kan hogge ned treet den bor i. (…)

Naturmangfoldloven snur på dette, krever en faglig basert forvaltning av norsk natur og gjør det lettere å bevare de delene av naturen som mest trenger det. (…) Hittil har vi hatt et skjønnsbasert naturvern der man har tatt vare på naturskjønne fjelltopper og lignende. Nå får man et faglig fundert vern.»

En sentral del av grunnmuren i naturmangfoldloven er at vi lovfester viktige miljøprinsipper. Føre var-prinsippet om at tvilen skal komme naturen til gode, lovfestes for første gang, slik at det skal gjelde for all forvaltning av natur. På samme måte lovfestes også prinsippet om samlet belastning, om at vi ikke bare skal vurdere miljøkonsekvensene av et tiltak alene, men se på den samlede belastninga naturtypen eller økosystemet utsettes for. Vi lovfester prinsippet om at tiltakshaver skal bære kostnadene ved forringelse av natur, som tilsvarer forurenser betaler-prinsippet i forurensningsloven.

Det er ikke uten grunn at en samlet komité skriver:

«Framlegget representerer etter komiteen si meining ein milepæl i arbeidet med å ta vare på og utvikle naturen sitt mangfald i Noreg. Med denne lova vil Noreg få eit moderne, heilskaplig og framtidsretta lovverk på området».

Også miljøbevegelsen bruker beskrivelser som «milepæl», «stort framskritt» og «grunn til å gratulere miljøvernminister Erik Solheim».

Det er slått overveldende klart fast av Artsdatabanken at hovedårsaken til tap av biomangfold er ødeleggelse av leveområder. Lovens nye virkemiddel, utvalgte naturtyper, er derfor meget viktig. På vitenskapelig grunnlag vil de mest truede naturtypene velges ut, og en egen forskrift vil automatisk kreve at kommuner som har slik natur, tar vare på den.

Kommunen kan ikke gjøre noe som ødelegger, uten grundig prosess og aksept fra staten. Men det betyr ikke at alt er forbudt. Poenget er å beskytte de kvalitetene som er viktige for naturen akkurat der. I noen av naturtypene må man til og med fortsette med eller gjenoppta tradisjonell bruk, som brenning, slått og beite. Loven innfører bevaringsmål for all natur, slik at det er resultatet som betyr noe, ikke hva man gjør eller ikke gjør. Og vi innfører en rekke tilskuddsordninger som vi håper blir populære.

Lovgivninga for verneområder blir stort sett som før. Nytt og viktig er det at bevaringsmålene også vil gjelde for verneområder, og at forvaltningsplaner skal foreligge samtidig med vernevedtak. Prosessene for erstatning blir bedre, og erstatningsbeløpene vil gå opp.

Nytt og viktig er det at man nå også skal fokusere på aktiviteter utenfor verneområdet som kan få innflytelse. Vi får dessuten nye bestemmelser som angår fremmede arter, som også er veldig viktig.

På en langt mer overordnet måte enn tidligere vil viktige forvaltningsprinsipper nå gjelde for havet. Bevaringsmål og kunnskapskrav vil gjelde for både havnatur og landnatur, og prinsipper om «føre var» og «samlet belastning» vil gjelde ut til 200 nautiske mil. Hele loven, med få unntak, vil gjelde innenfor 12 nautiske mil, noe som er et gigantisk framskritt.

Mange reagerer på at ikke naturmangfoldloven skal gjelde ut til 200 nautiske mil. Det er forståelig at mange er utålmodige, sjøl om det skal være folkerettslige grunner til at det er gjort som det er gjort. SV har likevel et ønske om å gå videre med dette spørsmålet. Flere av lovens bestemmelser er kun ment for anvendelse på land og i kystnære områder, og flere bestemmelser er uegnet til å regulere aktivitet utenfor 12 nautiske mil. Andre bestemmelser, som områdevern, utvalgte naturtyper og prioriterte arter, må eventuelt tilpasses. Det er derfor bra og viktig at Regjeringa vil vurdere grundig hvorvidt også disse bestemmelsene kan gis slik anvendelse, og om dette skal skje etter naturmangfoldloven eller etter sektorlovgivninga.

Bjørg Tørresdal (KrF) [15:35:28]: Miljøutfordringene har de siste årene rykket nærmere de fleste av oss. Virkningene av klimaendringene har blitt synlige, og behovet for handling er tydelig for det store flertall, både blant politikere og i befolkningen forøvrig. Nettopp fordi klimautfordringene har fått så mye fortjent oppmerksomhet, er det desto viktigere å minne om at utfordringene for artsmangfoldet og økosystemene er like store som klimautfordringene. De faglige rapportene er ikke mindre alvorlige på dette området.

Vårt nasjonale lovverk må være i stand til å møte disse utfordringene. Det er Stortingets oppgave å sørge for at vi har et lovverk som gjør det mulig å forvalte naturen bærekraftig, slik at vi kan overlate kloden og naturen til neste generasjon i minst like god stand som vi overtok den. Derfor er dette en historisk dag, når vi vedtar en lov som på en helt annen måte enn før gir oss en helhetlig ramme omkring forvaltningen av norsk natur.

Men denne historiske dagen burde kommet før. Utredningen fra Biomangfoldlovutvalget forelå i forrige stortingsperiode. Regjeringen har, som flere talere har vært inne på, brukt hele denne perioden for å forberede proposisjonen. Det har gitt energi- og miljøkomiteen og Stortinget desto mindre tid til å behandle saken. Man må bruke tid på store og viktige saker. Sakens betydning skulle tilsi grundighet, men også framdrift fra Regjeringens side. Med utgangspunkt i de store utfordringer vi har på dette området, og Regjeringens eget mål om å stanse tap av biologisk mangfold innen 2010, er det uheldig at det har tatt så lang tid.

Kristelig Folkeparti har sluttet seg til hovedlinjene i Regjeringens forslag. Men på ett svært viktig område, lovens virkeområde, mener vi at Regjeringen har sviktet. Vårt forvalteransvar og ikke minst våre miljøutfordringer stanser ikke langs kysten. De gjelder like fullt i havområdene.

Her synes de gode intensjonene og miljøinteressene igjen å ha lidd nederlag i denne regjeringen.

Kristelig Folkeparti er fornøyd med å ha fått komiteen med på å se lovforslaget og en helhetlig naturforvaltning i et ideologisk perspektiv ut fra forvaltertanken og ut fra menneskeverdet. En samlet komité understreker at mennesket har et grunnleggende ansvar for å forvalte naturen. Det betyr at ressursene må brukes i samsvar med naturens tåleevne. Videre heter det i innstillingen:

«Eit konsekvent syn på menneskeverdet inneberer at ressursane må fordelast rettferdig. Det gjev også ei plikt til å verje livsgrunnlaget vårt på ein slik måte at vi overleverer kloden til våre etterkommarar i minst like god stand som då vi overtok den. Naturen må derfor forvaltast med respekt, ut frå eigenverdien og ut frå betydinga for andre menneske.»

Den globale utviklingen med befolkningsvekst, økende ressursforbruk og press på areal, fattigdom og klimaendringer er hovedelementer i miljøutfordringene. Dette krever økende fokus lokalt, nasjonalt og globalt.

Jeg vil understreke betydningen av engasjerte lokalsamfunn og kommuner i dette arbeidet. Kristelig Folkeparti er derfor også fornøyd med at en samlet komité har sluttet seg til merknader som understreker betydningen av gode beslutningsprosesser og godt samarbeid med kommuner og lokalsamfunn.

Det er en kjent sak at det ofte er spenninger mellom nasjonal miljøpolitikk og lokale interesser. Det må fortsatt være en prioritert oppgave for oss som nasjonale politikere, som for departement og direktorat, å søke å redusere disse spenningene så mye som mulig, samtidig som man gjennomfører den politikk som er nødvendig for å sikre naturmangfold og verneverdier. Jeg tror det hadde vært et godt bidrag i så måte om flertallet hadde fulgt Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstres forslag om å redusere tiden for midlertidig vern uten kompensasjon fra syv til fire år. Videre mener jeg det nå hadde vært på tide å avslutte den føljetongen som går helt tilbake til rovdyrforliket, som handler om muligheten for bruk av nødvergerett for å beskytte hund, og at dette nå hadde blitt lovfestet.

Jeg vil likevel til slutt understreke det historiske perspektivet. Jeg vil slett ikke rakke ned på loven. Jeg er glad for loven og den betydningen den har for kampen for naturmangfoldet når vi nå får lovforslaget på plass.

Gunnar Kvassheim (V) [15:40:39] (komiteens leder): Loven som vedtas i dag om forvaltning av naturens mangfold, er viktig og kommer til å få stor betydning for naturvernarbeidet i årene som kommer.

Det vi gjør i dag, er et gjennombrudd av stor betydning for miljøarbeidet. Det er grunn til å gratulere statsråden, som har lagt fram en lov som på mange områder er godt gjennomarbeidet og godt tilpasset de utfordringene vi står overfor.

Regjeringens forslag inneholder mange positive elementer. Loven gir felles rammer, prinsipp og regler for bærekraftig bruk og vern av naturens mangfold, og gir grunnlag for å løse utfordringer som gjeldende lovverk i dag ikke dekker.

Loven kommer imidlertid sent. Det er beklagelig. Loven ble varslet av tidligere miljøvernminister Helen Bjørnøy og finansminister Kristin Halvorsen i 2007. Dette løftet er ikke holdt. Det betyr at viktig tid har gått tapt i arbeidet med å sikre det biologiske mangfoldet. Når loven først behandles nå, betyr det at den ikke får noen betydning for arbeidet med å stanse tapet i det biologiske mangfoldet innen 2010. Dette er et sentralt punkt i Regjeringens Soria Moria-erklæring og et mål som har fått bred tilslutning i Stortinget.

Regjeringen svekker innsatsen på dette området ytterligere ved ikke å fastsette en tid for ikrafttredelse av loven. På bakgrunn av dette fremmer Venstre, sammen med Høyre og Kristelig Folkeparti, forslag i innstillingen om at loven skal tre i kraft fra 1. januar 2010.

Et annet viktig punkt, hvor lovforslaget ikke er godt nok, er når det gjelder å ta vare på naturverdiene i havet. Regjeringens forslag omfatter ikke norsk sjøterritorium utenfor 12 nautiske mil fra kysten. Det er for disse områdene det kanskje er mest behov for en ny lovhjemmel. Natur og dyreliv som befinner seg utenfor 12-milssonen, er potensielt like verdifullt som det som befinner seg innenfor denne grensen. Å begrense lovhjemmelen til vern i havområdene er ulogisk og stikk i strid med de faglige anbefalingene fra utvalget som ble nedsatt av den forrige regjeringen for å utrede nettopp denne loven. Her svikter Regjeringen og regjeringspartiene på et viktig punkt. Det er en ubegripelig tilnærming at vi nå skal starte en utredning på dette området. Hvis en oppfattet det som sentralt og viktig, var det nettopp det en burde gjort de fire årene en har hatt til disposisjon for å arbeide med loven og de spørsmålene den reiser.

Venstre har på denne bakgrunn, sammen med Høyre og Kristelig Folkeparti, fremmet et forslag i innstillingen om å inkludere sjøarealene i norsk økonomisk sone, med de begrensinger som folkeretten setter. Dermed har en også ivaretatt den innvendingen som er knyttet til folkeretten.

Jeg ønsker å trekke fram at regjeringen Bondevik tok initiativ til å verne viktige naturområder av stor verdi for kommende generasjoner – også til havs. Blant annet fikk vi verdens første verneområde for kaldtvannskorallrev, en betydelig satsing på frivillig barskogvern, våtmarker ble tatt vare på, og ikke minst ble det opprettet en rekke nye nasjonalparker.

Kunnskapskravet til forvaltning er svært sentralt og nytt i dette lovforslaget. Vitenskapelig og erfaringsbasert kunnskap skal legges til grunn ved vedtak, tildeling av tilskudd og forvaltning av offentlig eiendom. Dette er Venstre positiv til. Kommunene har imidlertid pekt på at loven vil medføre et betydelig økt behov for ressurser for å følge opp lovens intensjoner. På bakgrunn av dette fremmer Venstre sammen med de andre opposisjonspartiene forslag om å utarbeide en handlingsplan for kunnskapsoppbygging om naturmangfoldsarbeidet i kommunesektoren.

Et annet område hvor loven burde vært mer offensiv, er når det gjelder effektive tiltak for å hindre introduksjon av fremmede arter ved import av bl.a. planter. Det er store utfordringer knyttet til iberiasnegler, som trolig er kommet til Norge gjennom planteimport. Til tross for at importordningen er omfattet av et stort opplegg med sertifisering for nettopp å ivareta slike spørsmål, har altså disse sneglene kommet til Norge og er i dag et stort problem for mange. Flere av Regjeringens medlemmer har gjentatte ganger fremmet krigserklæringer mot disse fremmede artene. En naturlig oppfølging av dette burde ha vært at innsatsen for å begrense tilførselen av fremmede arter, ble intensivert. Venstre fremmer, sammen med de øvrige opposisjonspartiene, forslag om å utrede en ordning for import av planter som bedre ivaretar risikoen for introduksjon av fremmede arter, og vi har en forventning om at Regjeringen eventuelt vil komme tilbake til Stortinget med de nødvendige lovendringer.

Disse innvendingene til tross ønsker vi å konkludere med det som er det viktigste: Nå blir loven vedtatt. Den vil få stor betydning for naturmangfoldsarbeidet i Norge i årene som kommer, og den er helt nødvendig når det gjelder et område hvor det ikke er noen tid å miste.

Statsråd Erik Solheim [15:45:55]: Flere har sagt, ikke minst komiteens leder, at dette er en historisk dag.

Stortinget tar nå første skritt for å vedta den mest omfattende lov om forvaltning av norsk natur som noensinne er lagt fram. Den er en milepæl i norsk naturforvaltning. Det er en lov som vil berøre alle samfunnsområder og angå absolutt alle vedtak som på en eller annen måte kan berøre norsk natur. Med andre ord: Det er en gledens dag. Men jeg kan også være raus på en slik dag og si meg enig i kritikken som har kommet fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, om at loven med fordel kunne ha vært lagt fram noen uker tidligere, slik at det hadde blitt bedre tid. Saksordfører Erling Sande har gjort en fabelaktig jobb med å få dette gjennom. På en slik gledens dag vil jeg også si at til og med innlegget fra Fremskrittspartiet oste av ekte interesse for naturvern, på en slik måte at Tord Lien nok kunne ha gått over til de rød-grønne. Jeg skal ikke ødelegge hans karriere i Fremskrittspartiet ved å tilby det, men det er en dag med betydelig harmoni i Stortinget, hvor vi får gjennom en viktig lov.

Det jeg tror er viktigst å få fram i den offentlige debatten, som de fleste mennesker kanskje ikke fullt har tatt inn over seg, er at dette vernet er for å ta vare på dyr og planter og natur kloss innpå der vi bor. Man kan være for eller mot vern, men med vern tenker de fleste på natur høyt til fjells eller langt vekk fra der folk bor, og det har tatt oppmerksomheten vekk fra dette helt nødvendige arbeidet. Mye av den mest sjeldne og viktigste delen av norsk natur er jo nøyaktig der vi bygger boliger, bygger veier, driver næringsvirksomhet eller spiller forball. Kort sagt: kloss på menneskene. Vi må klare å ta vare på naturen der den er tett på menneskelig aktivitet. Det er hovedformålet med denne loven.

Det er også en lov som vil være fundamentet for alt arbeid med å beskytte naturmangfoldet i mange tiår framover. Det er sikkert en lov som kan forbedres, som alle andre norske lover, men den vil være grunnlaget – naturvernets grunnlov – i mange tiår framover. Det er en lov som tvinger oss til å prioritere hvilken natur vi synes det er viktigst å ta vare på. Menneskelig aktivitet har siden menneskets tidligste fase påvirket naturen i stor grad, og vi må bestemme hvor vi synes det er aller viktigst å ta vare på den.

Loven er, som mange har sagt, økosystembasert, den er kunnskapsbasert, og den slår fast føre var-prinsippet. Aftenposten skrev at det er en giga-lov for norsk natur. Jeg slutter meg til det.

De aller viktigste begrepene som innføres her, er «utvalgte naturtyper» og «prioriterte arter». Utvalgte naturtyper skal bestemmes av Kongen i statsråd, så det er ikke nå mulig å fastslå nøyaktig hva det skal være, men typiske eksempler på det vil være kystlynghei, slåttemarker og elvedeltaområder. Og mange av disse, som flere har vært inne på, er jo ikke områder som er utvalgte fordi det ikke har vært menneskelig aktivitet der eller fordi de er urørte. De er utvalgte fordi menneskelig aktivitet har skapt dem på en slik måte at det er veldig viktig å ta vare på dem. Det betyr at det å fortsette den menneskelige aktiviteten, at menneskene legger til rette for beitevirksomhet eller slåing av eng, må fortsette. Det vil ofte kreve penger til skjøtsel. Det betyr at dette er en lov som bare gir mening hvis Stortinget i årene framover er beredt til å sette av midler til de nødvendige tilskudd til disse naturtypene.

Jeg er også enig med Gunnar Kvassheim i at det er viktig at man kommer raskt i gang med å etablere hvilke naturtyper og hvilke arter man vil prioritere, slik at det ikke går med unødig tid. Flere andre også har sagt det, og jeg skal sikre at vi kommer raskt i gang med det.

Forslaget om virkemidlet «prioriterte arter» har også mange vært inne på. Det avgjørende med det, som det er sagt her, er at man kan verne en art i sitt naturlige miljø, ikke bare verne en orkidé, men verne hele den utvalgte naturtypen. Lovforslaget styrker mulighetene for å ta vare på artene ved at vi også tar vare på artenes leveområder.

Jeg vil til slutt nevne at et viktig virkemiddel er tiltakene for å beskytte oss mot fremmede organismer.

Et helt avgjørende punkt, som Bjørg Tørresdal var inne på, er samspillet mellom denne loven og klimaendring. Klimaendring er med sikkerhet den største trusselen mot arter i norsk natur. Men nettopp fordi klimaendring med sikkerhet vil komme uansett hva vi gjør, må vi også gjøre alt vi kan med de virkemidlene vi selv kontrollerer på kort sikt, for å ta vare på artene i en situasjon hvor vi vet at vi får klimaendring.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Tord Lien (FrP) [15:51:12]: Hvis statsråden er på jakt etter en ny statssekretær, bør han nok lete andre steder enn i Fremskrittspartiet, men ellers var det rosende ord.

Vi må fortsette med å legge til rette for aktivitet, sier statsråden. Det opplever jeg for så vidt at loven på en del områder gjør. Men når vi kommer til § 34, forskrifter om verneområder, som er et av forslagene fra Regjeringen, har det vært noe polemikk mellom komité og departement. Det står at man skal «videreføre bærekraftig bruk». Jeg tolker det slik at det ikke vil muliggjøre nytt bruk, som også positivt kan bidra til å ivareta kvaliteten i verneområdet. Helen Bjørnøy brukte ofte et annet begrep, «å tillate bruk som ikke truer verneformålet.» Da hadde man kunnet åpne for nye typer bruk som kan opprettholde kulturlandskapet slik det er i dag. Hvilken begrunnelse ligger bak denne vurderingen?

Statsråd Erik Solheim [15:52:17]: La meg bare først slå fast at er det en ting jeg virkelig ikke er på jakt etter, så er det ny statssekretær, for jeg har verdens beste statssekretær. Det er hun som har gjort mesteparten av arbeidet med å lose denne loven gjennom, i tett samspill med det glimrende embetsverket i Miljøverndepartementet. Så hvis det er en som skal takkes i dag, er det ikke meg, men Heidi Sørensen. Hun har gjort en fantastisk jobb på dette området. Men skulle det bli behov for å utvide statssekretærkorpset, kan vi gjerne tenke på noen fra Fremskrittspartiet i en slik setting, hvis de har det miljøengasjementet som vises i dag.

La nå dette være. Det viktigste er ikke om historisk bruk eller ny bruk skal være avgjørende i forhold til naturmangfoldloven. Det er om bruken, enten den er historisk eller ny, fremmer eller hemmer det som er formålet, nemlig å ta vare på en utvalgt naturtype eller en art. Bruk kan ofte fremme det å ta vare på det. I noen tilfeller er det det motsatte. Men det er selve det å ta vare på kvaliteten i norsk natur som må være det styrende, enten det er ny eller historisk bruk.

Peter Skovholt Gitmark (H) [15:53:25]: For ordens skyld: Jeg har ikke ønsket å rakke ned på loven. Jeg har ønsket å være med på å forbedre loven.

Jeg opplever at Regjeringen nå har skapt et kunstig skille mellom arter som er i havet, over havet og ikke minst innenfor og utenfor 12 nautiske mil. Spørsmålet til statsråden må jo være om statsråden mener at arter utenfor tolvmilsgrensen fortjener et dårligere vern enn arter innenfor. Ikke minst når man ser på prioriterte arter og naturtyper og ser på de tall som har vært presentert så langt i debatten, har tall fra tre til fem årlig innen denne prioriteringsordningen, kommet opp. Når man da har anslagsvis 4 000 arter på rødlisten, vil ting ta fryktelig lang tid. Jeg er glad for at statsråden i sitt svar tok opp at han ønsker å speede opp, og det må gjøres vesentlig raskere enn i dag. Jeg håper at statsråden kan gi to konkrete svar på mine to utfordringer.

Statsråd Erik Solheim [15:54:28]: Siden dette er en gledens og en historisk dag, skal jeg ikke, hvis jeg ikke blir unødig provosert, bruke anledningen til å fortelle hvor mye mer vi har gjort på dette området enn Bondevik-regjeringen, så la oss la det ligge.

Det nye nå er at vi bl.a. får en serie marine verneområder. Det ligger i forvaltningsplanen for Norskehavet. Vi skal sette inn full kraft i det arbeidet. Det er planlagt 35 slike marine verneområder. Ett er allerede i gang. Jeg er selvsagt enig i at naturen ikke følger grenser verken over eller under vann. Det var Heide Steen som snakket om grenser under vann, naturen følger heller ikke grenser over vann. Nettopp derfor gjelder de grunnleggende prinsipper i naturmangfoldloven ut til 200 mil. Men det er også ment at enkelte av disse tiltakene kan komme i strid med folkeretten, og derfor har vi ikke kunnet legge hele loven ut til hele 200 nautiske mil.

Jeg vil legge til at alle undersøkelser viser at den altoverskyggende delen av de sårbare og truede naturområdene ligger innenfor 12 nautiske mil, 70–80 pst. av dem. Så det er altså et meget stort skritt som tas her.

Bjørg Tørresdal (KrF) [15:55:32]: Jeg er enig med statsråden i at dette er en gledens dag. Vi fokuserer på det viktige som blir vedtatt i dag, men det er et lite skår i gleden som handler om lovens virkeområde.

En av de tingene jeg stusser litt over, er de faglige råd og de vurderinger som ligger til grunn for at man kunne la dette virkeområdet også omfatte sjøområdet i norsk økonomisk sone, med de begrensninger som ligger i folkerettslige temaer. Når det gjelder å kunne utnytte det potensial som de faglige råd gir, hva var det som gjorde at Regjeringen ikke fulgte disse rådene fullt ut?

Statsråd Erik Solheim [15:56:17]: Jeg tror vi alltid skal være veldig forsiktige med å snakke om det faglige rådet. Det er riktig at det er kommet faglige råd som tilsier at dette ville det være mulig å gjøre, om enn med mange vanskeligheter. Men det er like klart at det kom faglige råd med stikk motsatt konklusjon, at det faktisk ikke var mulig å bruke de samme begrepene i naturmangfoldlovens grunnleggende prinsipp helt ut til 200 nautiske mil. Derfor vil Regjeringen se på disse tingene videre, og se på om det kan gjøres ytterligere forbedringer i en veldig god lov.

La meg igjen understreke: 70–80 pst. av den sårbare og verneverdige naturen ligger innenfor 12 nautiske mil, og mange grunnleggende prinsipper i naturmangfoldloven gjelder ut til 200 nautiske mil.

Gunnar Kvassheim (V) [15:57:11]: Jeg har stor respekt for Tord Lien. Jeg tror det knapt er noen i Stortinget som kan denne loven bedre enn ham. Han har også et stort engasjement i disse spørsmålene. Men når det snakkes om en statssekretær fra Fremskrittspartiet i Miljøverndepartementet, snakker vi virkelig om å introdusere fremmede arter. (Munterhet i salen)

Det har gått tid før loven er blitt behandlet. Det betyr at vi har tapt verdifull tid. Venstre er opptatt av at vi kommer raskt i gang med den jobben som skal gjøres, og vi foreslår ikrafttredelse 1. januar 2010. Hva slags tidsperspektiv har statsråden på ikrafttredelse av loven? Er han enig i at det haster med å få effekt av de lovbestemmelsene som i dag får bred tilslutning i Stortinget?

Statsråd Erik Solheim [15:58:02]: Jeg er enig i at å bringe Fremskrittspartiet inn i Miljøverndepartementet vil være å bringe fremmede arter inn der, så det kan vi kanskje stå sammen om å forhindre. Naturmangfoldloven gir oss et vell av virkemidler for å ta tak i fremmede arter.

Når det gjelder dato for ikrafttredelse, vil jeg eventuelt komme tilbake til det i et treminuttersinnlegg etterpå etter konsultasjon med embetsverket mitt, men selvfølgelig ønsker jeg at denne loven skal begynne å virke så raskt som overhodet mulig.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til replikk.

Den reglementsmessige tida for formiddagens møte er straks ute, og presidenten vil foreslå at vi nå tar pause. Kveldsmøtet blir sett kl. 17.

Votering i sak nr. 1

Presidenten: Under debatten er det satt fram 12 forslag. Det er

• forslagene nr. 1–3, fra Tord Lien på vegne av Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre

• forslag nr. 4, fra Tord Lien på vegne av Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti

• forslag nr. 5, fra Tord Lien på vegne av Fremskrittspartiet og Høyre

• forslag nr. 6, fra Peter Skovholt Gitmark på vegne av Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre

• forslag nr. 7, fra Tord Lien på vegne av Fremskrittspartiet

• forslagene nr. 8–11, fra Peter Skovholt Gitmark på vegne av Høyre

• forslag nr. 12, fra Erling Sande på vegne av energi- og miljøkomiteen

Forslagene nr. 1–11 er inntatt i innstilingen på sidene 31–34, mens forslag nr. 12 er omdelt på representantenes plasser i salen.

Forslag nr. 1 lyder:

«Stortinget ber Regjeringen utarbeide en handlingsplan for kunnskapsoppbygging om naturmangfoldsarbeidet i kommunesektoren.»

Forslag nr. 2 lyder:

«Stortinget ber Regjeringen utrede en ordning for import av planter som bedre ivaretar risikoen for introduksjon av fremmede arter, og eventuelt komme tilbake til Stortinget med nødvendige lovendringer.»

Forslag nr. 8 lyder:

«Stortinget ber Regjeringen fremme sak for Stortinget med sikte på å styrke grunneiers rett til erstatning i saker om vern og ekspropriasjon, og det bes om at det i saken særlig utredes å utvide retten til erstatning ved gjenkjøpsverdi, at det ikke diskrimineres mellom ulike former for vern og at det økonomiske tapet utmåles etter markedsverdien.»

Forslag nr. 9 lyder:

«Stortinget ber Regjeringen fremme sak for Stortinget med sikte på å styrke grunneiers retter i saksbehandlingen av saker om vern og ekspropriasjon, og det bes om at det i saken særlig utredes rett til forsøk på makebytte, å pålegge staten en tilbudsplikt og en tidsbegrensning av det midlertidige vernet.»

Forslag nr. 10 lyder:

«Stortinget ber Regjeringen legge frem en sak om praktiseringen av båndlegging og innløsning av eiendom knyttet til planlagte veiprosjekter. Saken skal spesielt avklare rettigheter for eiendomsbesittere, og hvilke tidsfrister og prosedyrer som må innføres for å unngå at enkeltmennesker må bære urimelige byrder på statens vegne når prosjekter trekker ut i tid.»

Disse forslagene blir i tråd med forretningsordenens § 30 fjerde ledd å sende Stortinget.

Komiteen hadde innstilt til Odelstinget å gjøre slikt vedtak til

lov 

om forvaltning av naturens mangfold (naturmangfoldloven)

Kapittel I Formål og virkeområde mv.

§ 1 (lovens formål)

Lovens formål er at naturen med dens biologiske, landskapsmessige og geologiske mangfold og økologiske prosesser tas vare på ved bærekraftig bruk og vern, også slik at den gir grunnlag for menneskenes virksomhet, kultur, helse og trivsel, nå og i fremtiden, også som grunnlag for samisk kultur.

§ 2 (stedlig virkeområde)

Loven gjelder på norsk landterritorium, herunder innsjøer og vassdrag, og i Norges territorialfarvann.

For Svalbard og Jan Mayen gjelder lovens kapittel VII. Kongen kan bestemme at også andre bestemmelser gjelder for Svalbard og Jan Mayen. For øvrig gjelder lov 15. juni 2001 nr. 79 om miljøvern på Svalbard og lov 21. februar 1930 nr. 2 om Jan Mayen i stedet for loven her.

På kontinentalsokkelen og i jurisdiksjonsområder opprettet i medhold av lov 16. desember 1976 nr. 91 om Norges økonomiske sone (økonomiske soneloven) gjelder §§ 1, 3 til 5, 7 til 10, 14 til 16, 57 og 58 så langt de passer.

§ 3 (definisjoner)

I denne lov forstås med

• a) art: etter biologiske kriterier bestemte grupper av levende organismer;

• b) bestand: en gruppe individer av samme art som lever innenfor et avgrenset område til samme tid;

• c) biologisk mangfold: mangfoldet av økosystemer, arter og genetiske variasjoner innenfor artene, og de økologiske sammenhengene mellom disse komponentene;

• d) dyr: pattedyr, fugler, krypdyr, amfibier, fisk og virvelløse dyr;

• e) fremmed organisme: en organisme som ikke hører til noen art eller bestand som forekommer naturlig på stedet;

• f) genetisk materiale: gener og annet arvemateriale i ethvert biologisk materiale, som kan overføres til andre organismer med eller uten hjelp av teknologi, likevel ikke genetisk materiale fra mennesker;

• g) høsting: jakt, fangst, fiske og innsamling av planter eller plantedeler (medregnet bær og frukter) og sopp, i friluftsliv og næring;

• h) innførsel: kryssing av grense på land mot nabostat eller ilandføring fra områder utenfor lovens virkeområde;

• i) naturmangfold: biologisk mangfold, landskapsmessig mangfold og geologisk mangfold, som ikke i det alt vesentlige er et resultat av menneskers påvirkning;

• j) naturtype: ensartet type natur som omfatter alle levende organismer og de miljøfaktorene som virker der, eller spesielle typer naturforekomster som dammer, åkerholmer eller lignende, samt spesielle typer geologiske forekomster;

• k) organisme: enkeltindivid av planter, dyr, sopp og mikroorganismer, inkludert alle deler som er i stand til å formere seg eller overføre genetisk materiale;

• l) planter: karplanter, moser og alger;

• m) sopp: sopp og lav;

• n) utsetting: utsetting, bevisst utslipp eller deponering som avfall av organismer i miljøet, eller i et innesluttet system der rømming ikke er utelukket;

• o) uttak: enhver form for avliving eller fjerning av hele eller deler av organismer fra naturen uansett formål;

• p) vilt: naturlig viltlevende landpattedyr, fugler, krypdyr og amfibier;

• q) virvelløse dyr: dyr uten ryggsøyle;

• r) økologisk funksjonsområde: område – med avgrensing som kan endre seg over tid – som oppfyller en økologisk funksjon for en art, slik som gyteområde, oppvekstområde, larvedriftsområde, vandrings- og trekkruter, beiteområde, hiområde, myte- eller hårfellingsområde, overnattingsområde, spill- eller parringsområde, trekkvei, yngleområde, overvintringsområde og leveområde;

• s) økologisk tilstand: status og utvikling for funksjoner, struktur og produktivitet i en naturtypes lokaliteter sett i lys av aktuelle påvirkningsfaktorer;

• t) økosystem: et mer eller mindre velavgrenset og ensartet natursystem der samfunn av planter, dyr, sopp og mikroorganismer fungerer i samspill innbyrdes og med det ikke-levende miljøet.

Kapittel II Alminnelige bestemmelser om bærekraftig bruk

§ 4 (forvaltningsmål for naturtyper og økosystemer)

Målet er at mangfoldet av naturtyper ivaretas innenfor deres naturlige utbredelsesområde og med det artsmangfoldet og de økologiske prosessene som kjennetegner den enkelte naturtype. Målet er også at økosystemers funksjoner, struktur og produktivitet ivaretas så langt det anses rimelig.

§ 5 (forvaltningsmål for arter)

Målet er at artene og deres genetiske mangfold ivaretas på lang sikt og at artene forekommer i levedyktige bestander i sine naturlige utbredelsesområder. Så langt det er nødvendig for å nå dette målet ivaretas også artenes økologiske funksjonsområder og de øvrige økologiske betingelsene som de er avhengige av.

Forvaltningsmålet etter første ledd gjelder ikke for fremmede organismer.

Det genetiske mangfold innenfor domestiserte arter skal forvaltes slik at det bidrar til å sikre ressursgrunnlaget for fremtiden.

§ 6 (generell aktsomhetsplikt)

Enhver skal opptre aktsomt og gjøre det som er rimelig for å unngå skade på naturmangfoldet i strid med målene i §§ 4 og 5. Utføres en aktivitet i henhold til en tillatelse av offentlig myndighet, anses aktsomhetsplikten oppfylt dersom forutsetningene for tillatelsen fremdeles er til stede.

§ 7 (prinsipper for offentlig beslutningstaking i §§ 8 til 12)

Prinsippene i §§ 8 til 12 skal legges til grunn som retningslinjer ved utøving av offentlig myndighet, herunder når et forvaltningsorgan tildeler tilskudd, og ved forvaltning av fast eiendom. Vurderingen etter første punktum skal fremgå av beslutningen.

§ 8 (kunnskapsgrunnlaget)

Offentlige beslutninger som berører naturmangfoldet skal så langt det er rimelig bygge på vitenskapelig kunnskap om arters bestandssituasjon, naturtypers utbredelse og økologiske tilstand, samt effekten av påvirkninger. Kravet til kunnskapsgrunnlaget skal stå i et rimelig forhold til sakens karakter og risiko for skade på naturmangfoldet.

Myndighetene skal videre legge vekt på kunnskap som er basert på generasjoners erfaringer gjennom bruk av og samspill med naturen, herunder slik samisk bruk, og som kan bidra til bærekraftig bruk og vern av naturmangfoldet.

§ 9 (føre-var-prinsippet)

Når det treffes en beslutning uten at det foreligger tilstrekkelig kunnskap om hvilke virkninger den kan ha for naturmiljøet, skal det tas sikte på å unngå mulig vesentlig skade på naturmangfoldet. Foreligger en risiko for alvorlig eller irreversibel skade på naturmangfoldet, skal ikke mangel på kunnskap brukes som begrunnelse for å utsette eller unnlate å treffe forvaltningstiltak.

§ 10 (økosystemtilnærming og samlet belastning)

En påvirkning av et økosystem skal vurderes ut fra den samlede belastning som økosystemet er eller vil bli utsatt for.

§ 11 (kostnadene ved miljøforringelse skal bæres av tiltakshaver)

Tiltakshaveren skal dekke kostnadene ved å hindre eller begrense skade på naturmangfoldet som tiltaket volder, dersom dette ikke er urimelig ut fra tiltakets og skadens karakter.

§ 12 (miljøforsvarlige teknikker og driftsmetoder)

For å unngå eller begrense skader på naturmangfoldet skal det tas utgangspunkt i slike driftsmetoder og slik teknikk og lokalisering som, ut fra en samlet vurdering av tidligere, nåværende og fremtidig bruk av mangfoldet og økonomiske forhold, gir de beste samfunnsmessige resultater.

§ 13 (kvalitetsnormer for naturmangfold)

Kongen kan fastsette retningsgivende kvalitetsnormer for naturmangfoldet, bl.a. om forekomsten av en art eller utbredelsen eller økologisk tilstand av en naturtype.

Grenseverdier for forurensning eller kvalitetsmål for vassdrag fastsettes etter reglene i lov 13. mars 1981 nr. 6 om vern mot forurensninger og om avfall (forurensningsloven) eller lov 24. november 2000 nr. 82 om vassdrag og grunnvann (vannressursloven).

Blir en kvalitet fastsatt i en norm etter denne loven ikke nådd, eller er det fare for dette, bør myndigheten etter denne lov i samråd med andre berørte myndigheter utarbeide en plan for hvordan kvaliteten likevel kan bli nådd. Planen kan bl.a. gå ut på at det fastsettes nærmere forskrifter med hjemmel i denne eller andre lover.

§ 14 (vektlegging av andre viktige samfunnsinteresser og samiske interesser)

Tiltak etter loven skal avveies mot andre viktige samfunnsinteresser.

Ved vedtak i eller i medhold av loven som berører samiske interesser direkte, skal det innenfor rammen som gjelder for den enkelte bestemmelse legges tilbørlig vekt på hensynet til naturgrunnlaget for samisk kultur.

Kapittel III Artsforvaltning

§ 15 (forvaltningsprinsipp)

Høsting og annet uttak av naturlig viltlevende dyr skal følge av lov eller vedtak med hjemmel i lov. Unødig skade og lidelse på viltlevende dyr og deres reir, bo eller hi skal unngås.

Høsting og annet uttak av viltlevende planter og sopp er tillatt så langt det ikke truer overlevelsen av den aktuelle bestanden eller begrenses ved lov eller vedtak med hjemmel i lov.

Bestemmelsene i første og annet ledd er ikke til hinder for lovlig ferdsel, landbruksvirksomhet eller annen virksomhet som skjer i samsvar med aktsomhetsplikten i § 6.

Høsting og annen utnyttelse av marine organismer reguleres av lov 6. juni 2008 nr. 37 om forvaltning av viltlevande marine ressursar (havressurslova).

§ 16 (høsting av vilt og lakse- og innlandsfisk)

Vedtak om å tillate høsting av vilt treffes med hjemmel i lov 29. mai 1981 nr. 38 om jakt og fangst av vilt (viltloven).

Vedtak om å tillate høsting av lakse- og innlandsfisk treffes med hjemmel i lov 15. mai 1992 nr. 47 om laksefisk og innlandsfisk m.v. (lakse- og innlandsfiskloven).

Høsting kan bare tillates når best tilgjengelig dokumentasjon tilsier at arten produserer et høstingsverdig overskudd.

Ved avgjørelsen om å tillate høsting og om fremgangsmåten ved høsting skal det videre legges vekt på artens funksjon i økosystemet og den virkning høstingen kan ha på det biologiske mangfold for øvrig. Det skal også legges vekt på artens betydning for næring eller rekreasjon, høstingstradisjon i vedkommende område og på skade som arten gjør.

Tredje og fjerde ledd gjelder ikke ved vedtak om høsting av fremmede organismer.

§ 17 (alminnelige regler om annet uttak av vilt og lakse- og innlandsfisk)

Smågnagere, krypdyr og lakse- og innlandsfisk kan avlives dersom det er nødvendig for å hindre skade på person eller eiendom.

Vilt kan avlives når det må anses påkrevd for å fjerne en aktuell og betydelig fare for skade på person. Eieren, eller en som opptrer på vegne av eieren, kan felle vilt under direkte angrep på bufe eller tamrein. Avliving og forsøk på avliving etter dette ledd skal straks meldes til politiet.

Avliving for å hindre at et dyr lider unødig er tillatt i samsvar med lov 20. desember 1974 nr. 73 om dyrevern (dyrevernlova). Det samme gjelder avliving for å bekjempe smittsom sykdom som kan gi vesentlige samfunnsmessige konsekvenser i samsvar med lov 19. desember 2003 nr. 124 om matproduksjon og mattrygghet mv. (matloven).

§ 18 (annet uttak av vilt og lakse- og innlandsfisk etter vurdering av myndighetene)

Kongen kan ved forskrift eller enkeltvedtak tillate uttak av vilt og lakse- og innlandsfisk

• a) for å beskytte naturlig forekommende planter, dyr og økosystemer,

• b) for å avverge skade på avling, husdyr, tamrein, skog, fisk, vann eller annen eiendom,

• c) for å ivareta allmenne helse- og sikkerhetshensyn eller andre offentlige interesser av vesentlig betydning,

• d) for innfanging til gjenoppbygging av bestander,

• e) for innfanging til lovlig oppdrettsvirksomhet,

• f) for forskning, undervisning eller taksonomisk virksomhet, eller

• g) som er fremmede organismer.

Vedtak etter første ledd bokstav a til f kan bare treffes hvis uttaket ikke truer bestandens overlevelse og formålet ikke kan nås på annen tilfredsstillende måte.

Myndigheten etter loven kan av eget tiltak iverksette uttak med formål som nevnt i første ledd bokstav a til d og g, jf. annet ledd. Uttaket regnes ikke som enkeltvedtak, og kan om nødvendig skje på annens eiendom. Kongen kan gi nærmere forskrift om slikt uttak.

Kommunen kan gi tillatelse til uttak av hjortevilt og bever for å avverge skade etter § 18 første ledd bokstav b, samt til å fjerne beverbolig eller dam for å hindre vesentlig skade ved oversvømmelse. Tillatelser gitt av kommunen kan påklages til fylkesmannen.

§ 19 (erstatning for tap og følgekostnader når husdyr og tamrein blir drept eller skadet av rovvilt)

Når husdyr og tamrein blir drept eller skadet av rovvilt, yter staten full erstatning for tapet og følgekostnadene i samsvar med forskrift gitt av Kongen. Kongen kan også gi forskrift om tilbakekreving av uriktig utbetalt beløp.

§ 20 (uttak av virvelløse dyr)

Med mindre annet er bestemt, er det tillatt å

• a) avlive virvelløse dyr som er til plage eller skade,

• b) avlive fremmede virvelløse dyr,

• c) utta virvelløse dyr når det ikke truer bestanden i området.

Når myndigheten etter loven treffer tiltak etter første ledd bokstav a eller b, kan dette om nødvendig skje på andres faste eiendom.

Kongen kan gi forskrift eller treffe enkeltvedtak om høsting og annet uttak av landlevende virvelløse dyr.

Høsting og annen utnyttelse av marine viltlevende virvelløse dyr reguleres av havressurslova.

§ 21 (uttak av planter og sopp)

§ 15 annet ledd er ikke til hinder for at planter og sopp fjernes for å avverge skade på menneskers eller dyrs helse, på avling, skog eller annen eiendom, for å fjerne fremmede organismer, eller for å ivareta viktige samfunnsinteresser.

Myndigheten etter loven kan på andres eiendom iverksette tiltak for å avverge skade som nevnt i første ledd, og uttak for å beskytte naturlig forekommende arter og økosystemer.

Kongen kan gi forskrift eller treffe enkeltvedtak om høsting og annet uttak av planter og sopp som ikke reguleres av regler i eller med hjemmel i annen lov.

Høsting og annen utnyttelse av marine viltlevende plante- og sopparter reguleres av havressurslova.

§ 22 (ferdselsregulering i utmark)

For å hindre skade eller ulempe for planter eller dyr kan Kongen gi forskrift om gjennomføring av større arrangementer i utmark og for naturstudier, fotografering mv. og for ferdselsformer som i særlig grad kan være skadelig.

§ 23 (prioriterte arter)

Kongen i statsråd kan ved forskrift utpeke nærmere angitte arter som prioritert. Ved avgjørelsen legges vesentlig vekt på om

• a) arten har en bestandssituasjon eller bestandsutvikling som strider mot målet i § 5 første ledd,

• b) arten har en vesentlig andel av sin naturlige utbredelse eller genetiske særtrekk i Norge, eller

• c) det er internasjonale forpliktelser knyttet til arten.

I sjø anvendes bestemmelsen i første ledd bokstav b bare i særlige tilfeller.

Når det foreligger dokumentasjon for at en art etter vitenskapelige kriterier antas å ha en tilstand eller utvikling som vesentlig strider mot målet i § 5 første ledd, skal myndighetene etter loven – av eget tiltak eller etter krav fra en organisasjon eller andre med rettslig interesse – vurdere om det bør treffes vedtak etter første ledd.

Departementet kan ved forskrift avgjøre at en prioritering etter første ledd bokstav a faller bort når bestandsmålet i § 5 første ledd er nådd.

§ 24 (beskyttelsens innhold)

En forskrift om prioriterte arter etter § 23 første ledd kan

• a) fastsette forbud mot enhver form for uttak, skade eller ødeleggelse av en prioritert art eller bestemte bestander av den, og at reglene i §§ 15 til 22 bare gjelder så langt det følger av forskriften,

• b) gi regler om beskyttelse av visse typer økologiske funksjonsområder av mindre omfang. De hensyn som pålegges må ikke medføre en vesentlig vanskeliggjøring av igangværende bruk. Dersom summen av hensyn i etterkant av vedtaket gir restriksjoner som medfører en vesentlig vanskeliggjøring og et vesentlig tap, kan grunneier kreve at området vernes etter kapittel V eller at det gjøres unntak fra prioriteringen for de aktuelle områdene etter femte ledd. Bestemmelsen gjelder ikke i sjø,

• c) sette krav om å klarlegge følgene for arten av planlagte inngrep i dens funksjonsområder, herunder klarlegging av alternative funksjonsområder som kan bidra til å sikre bevaring av arten i samsvar med § 5 første ledd.

Forskriften kan gi regler om skjøtselstiltak i samsvar med § 47 når dette er nødvendig for å sikre bevaring av arten. Offentlige tilskuddsordninger skal så langt mulig bidra til å sikre bevaring av en prioritert art.

Gis det regler om beskyttelse av visse typer økologiske funksjonsområder for prioriterte arter etter første ledd bokstav b, der aktiv skjøtsel eller andre typer tiltak er en forutsetning for ivaretakelse av funksjonsområdet, skal staten legge frem en handlingsplan for å sikre slike områder. Det offentlige kan inngå nærmere avtale med grunneier eller rettighetshaver om skjøtsel av et økologisk funksjonsområde for prioriterte arter.

Samtidig med forskrift etter § 23 første ledd skal myndigheten vurdere om det for å bevare arten og dens genetiske mangfold er nødvendig å treffe ytterligere vedtak om økologiske funksjonsområder etter denne eller andre lover.

Myndigheten etter loven kan gjøre unntak fra forskrift etter § 23 dersom det ikke forringer artens bestandssituasjon eller bestandsutvikling, eller dersom vesentlige samfunnshensyn gjør det nødvendig.

§ 25 (bevaring av særskilte bestander)

Kongen kan fastsette særskilte forvaltnings- og beskyttelsestiltak, herunder totalfredning, av en bestand av en art når bestanden antas å ha genetiske særtrekk.

§ 26 (handel mv.)

For å gjennomføre konvensjon 3. mars 1973 om internasjonal handel med truede arter av vill flora og fauna (CITES) eller andre internasjonale forpliktelser, eller for øvrig for å bevare naturlig viltlevende arter, kan Kongen gi forskrift om inn- og utførsel, transport, omsetning og oppbevaring eller besittelse av levende eller døde eksemplarer eller deler av slike.

§ 27 (bevaringstiltak utenom leveområdet og for domestiserte arter)

Hvis en art står i direkte fare for å bli utryddet, skal myndigheten etter loven her vurdere om det i tillegg til vedtak etter § 23 skal iverksettes bevaringstiltak utenfor leveområdet, hvis det kan bidra til å fremme artens overlevelse i naturen.

Kongen kan gi forskrift om særskilte bevaringstiltak for domestiserte arter for å bidra til målet i § 5 tredje ledd.

Kapittel IV Fremmede organismer

§ 28 (krav til aktsomhet)

Den som er ansvarlig for utsetting av levende eller levedyktige organismer i miljøet, skal opptre aktsomt, og så langt som mulig søke å hindre at utsettingen får uheldige følger for det biologiske mangfold. Utføres en utsetting i henhold til en tillatelse av offentlig myndighet, anses aktsomhetsplikten oppfylt dersom forutsetningene for tillatelsen fremdeles er til stede.

Den som setter i verk virksomhet eller tiltak som kan medføre spredning eller utslipp av levende eller levedyktige organismer til steder der de ikke forekommer naturlig, skal i rimelig utstrekning treffe tiltak for å hindre dette.

Dersom det oppstår skade på biologisk mangfold eller fare for alvorlig skade på biologisk mangfold som følge av utsetting eller utilsiktet utslipp av fremmede organismer, skal den ansvarlige umiddelbart varsle myndigheten etter loven her, og treffe tiltak i samsvar med §§ 69 og 70, med mindre slik melde- og tiltaksplikt følger av annen lov.

Kongen kan gi forskrift om virksomheter eller tiltak som kan medføre fare for spredning eller utilsiktet utslipp av organismer som ikke forekommer naturlig på stedet, og om varslingsplikten etter tredje ledd.

§ 29 (innførsel)

Levende eller levedyktige organismer kan bare innføres til Norge med tillatelse fra myndigheten etter denne loven.

Tar innførselen sikte på utsetting i miljøet, skal søknaden om tillatelse klarlegge de virkninger som utsettingen kan ha for det biologiske mangfold.

Tillatelse kan ikke gis hvis det er grunn til å anta at innførselen vil medføre vesentlige uheldige følger for det biologiske mangfold.

Kongen kan gi forskrift om innførsel etter første ledd, herunder om krav til søknad og vilkår for tillatelsen. Kongen kan også gi forskrift om at bestemte organismer kan innføres uten tillatelse etter denne paragraf, eller fastsette forbud mot innførsel av bestemte organismer hvis det anses nødvendig for å unngå vesentlige uheldige følger for det biologiske mangfold.

Med mindre annet er bestemt ved forskrift gitt av Kongen, kreves ikke tillatelse etter denne loven til innførsel av landlevende planter og nærmere bestemte husdyr. Det kreves heller ikke tillatelse for innførsel av biologiske plantevernmidler som det er gitt tillatelse til innførsel av i eller i medhold av annet lovverk.

§ 30 (alminnelige regler om utsetting)

Ingen må uten med hjemmel i § 31 eller tillatelse fra myndigheten etter denne loven sette ut

• a) organismer av arter og underarter som ikke finnes naturlig i Norge, herunder utenlandske treslag,

• b) vilt av arter, underarter eller bestander som ikke fra før finnes naturlig i distriktet,

• c) sette ut i sjø eller vassdrag organismer, unntatt av stedegen stamme, med mindre det foreligger tillatelse etter lov 17. juni 2005 nr. 79 om akvakultur (akvakulturloven),

• d) organismer som ikke fra før forekommer naturlig på stedet, dersom Kongen i forskrift har stilt krav om tillatelse til dette.

Søknad om tillatelse til utsetting etter første ledd skal klarlegge de virkninger som utsettingen kan ha for det biologiske mangfold. Kongen kan gi forskrift om krav til søknad.

Tillatelse kan ikke gis hvis det er grunn til å anta at utsettingen vil medføre vesentlige uheldige følger for det biologiske mangfold.

§ 31 (utsetting uten særskilt tillatelse)

Utsetting kan skje dersom aktsomhetsplikten etter § 28 blir overholdt, av

• a) organismer som er innført med tillatelse etter § 29 første ledd, jf. annet ledd med sikte på utsetting,

• b) planter i hager, parkanlegg og andre dyrkete områder, hvis plantene ikke kan påregnes å spre seg utenfor området, samt norske treslag,

• c) biologiske plantevernmidler som det er gitt tillatelse til utsetting av i eller i medhold av annet lovverk,

• d) nærmere angitte organismer dersom Kongen har gitt forskrift om det.

Utsetting etter første ledd kan ikke skje i strid med forskrift etter § 30 første ledd bokstav d. Dette gjelder ikke norske treslag.

§ 32 (forholdet til andre lover)

Krav om tillatelse etter denne loven fritar ikke for tillatelse til innførsel eller utsetting etter annet lovverk. Trenger en innførsel eller utsetting tillatelse etter flere lover, skal myndighetene etter denne og andre lover sørge for samordnet saksbehandling. Kongen kan gi forskrift om slik samordning.

Reglene i §§ 28 til 31 gjelder ikke for genmodifiserte organismer som går inn under lov 2. april 1993 nr. 38 om framstilling og bruk av genmodifiserte organismer (genteknologiloven).

Vurderinger etter dette kapitlet skal ikke omfatte hensyn til planters, dyrs og menneskers liv og helse som ivaretas av lov 5. august 1994 nr. 55 om vern mot smittsomme sykdommer (smittevernloven) og matloven.

Kapittel V Områdevern

§ 33 (mål for områdevern)

Verneområder på land, i vassdrag og i sjø etter dette kapittel skal bidra til bevaring av

• a) variasjonsbredden av naturtyper og landskap,

• b) arter og genetisk mangfold,

• c) truet natur og økologiske funksjonsområder for prioriterte arter,

• d) større intakte økosystemer, også slik at de kan være tilgjengelige for enkelt friluftsliv,

• e) områder med særskilte naturhistoriske verdier,

• f) natur preget av menneskers bruk gjennom tidene (kulturlandskap) eller som også har kulturhistoriske verdier, og tilrettelegging for bruk som bidrar til å opprettholde naturverdiene,

• g) økologiske og landskapsmessige sammenhenger nasjonalt og internasjonalt, eller

• h) referanseområder for å følge utviklingen i naturen.

Når det etter en annen lov treffes vedtak om å beskytte naturen i et område, bør det legges vekt på målene i første ledd. Inngår slike vedtak etter annen lov i en plan som omfatter områder beskyttet ved vedtak etter denne loven, kan Kongen gi regler for å sikre at beskyttelsen etter de forskjellige lovene samordnes i forhold til målet med planen.

§ 34 (forskrifter om verneområder)

Kongen i statsråd fastsetter det enkelte verneområde, jf. §§ 35 til 39, ved forskrift. Overfor grunneiere og rettighetshavere som blir berørt av forskriften, gjelder også forvaltningslovens regler om enkeltvedtak.

I forskriften angis verneområdets formål, herunder hvilke natur- og kulturverdier vernet skal ivareta og den tilstand som ønskes oppnådd med vernet, verneområdets grenser, berørte eiendommer og bestemmelser om bruk av området. Forskrift om verneområder i sjø skal angi om verneformålet gjelder sjøbunnen, vannsøylen, vannflaten eller en kombinasjon av disse.

Verneområdets geografiske utstrekning skal samsvare med verneformålet. Ved avgrensing av verneområdet skal det legges vekt på å ivareta økologiske funksjoner av betydning for verneformålet og økosystemets tåleevne mot ytre påvirkninger.

Innenfor den rammen som gjelder for den enkelte vernekategori, kan Kongen i forskriften forby eller regulere virksomhet eller ferdsel som i seg selv eller sammen med annen bruk kan motvirke formålet med vernet. Det kan fastsettes særskilte regler for forskjellige deler av området når det er forenlig med delområdets funksjon for verneformålet.

Verneforskriften skal ikke være til hinder for å videreføre bærekraftig bruk som bygger opp under verneformålet i et område.

§ 35 (nasjonalparker)

Som nasjonalpark kan vernes større naturområder som inneholder særegne eller representative økosystemer eller landskap og som er uten tyngre naturinngrep.

I nasjonalparker skal ingen varig påvirkning av naturmiljø eller kulturminner finne sted, med mindre slik påvirkning er en forutsetning for å ivareta verneformålet. Forskriften skal verne landskapet med planter, dyr, geologiske forekomster og kulturminner mot utbygging, anlegg, forurensning og annen aktivitet som kan skade formålet med vernet, og sikre en uforstyrret opplevelse av naturen. Ferdsel til fots i samsvar med friluftslovens regler er tillatt. Slik ferdsel kan bare begrenses eller forbys i avgrensede områder i en nasjonalpark, og bare dersom det er nødvendig for å bevare planter eller dyr, kulturminner eller geologiske forekomster.

Utkast til forvaltningsplan skal legges frem samtidig med vernevedtaket. Der det også er aktuelt med skjøtselsplan, skal den inngå i forvaltningsplanen.

§ 36 (landskapsvernområder)

Som landskapsvernområde kan vernes natur- eller kulturlandskap av økologisk, kulturell eller opplevelsesmessig verdi, eller som er identitetsskapende. Til landskapet regnes også kulturminner som bidrar til landskapets egenart.

I et landskapsvernområde må det ikke settes i verk tiltak som kan endre det vernede landskapets særpreg eller karakter vesentlig. Pågående virksomhet kan fortsette og utvikles innenfor rammen av første punktum. Nye tiltak skal tilpasses landskapet. Det skal legges vekt på den samlede virkning av tiltakene i området. I forskriften kan det gis bestemmelser om hva som kan endre landskapets særpreg eller karakter vesentlig, om krav til landskapsmessig tilpassing, og om ferdsel som ikke skjer til fots.

For de deler av landskapsvernområdet der bruk er en vesentlig forutsetning for å ivareta verneformålet, skal det senest samtidig med vedtak om vern etter første ledd legges frem et utkast til plan for skjøtsel for å sikre verneformålet. Planen kan omfatte avtale om bruk av arealer, enkeltelementer og driftsformer. Planen eller avtalen kan inneholde bestemmelser om økonomisk godtgjørelse til private som bidrar til områdets skjøtsel.

Utkast til forvaltningsplan skal legges frem samtidig med vernevedtaket. Der det også er aktuelt med skjøtselsplan, skal den inngå i forvaltningsplanen.

§ 37 ( naturreservater)

Som naturreservat kan vernes områder som

• a) inneholder truet, sjelden eller sårbar natur,

• b) representerer en bestemt type natur,

• c) på annen måte har særlig betydning for biologisk mangfold,

• d) utgjør en spesiell geologisk forekomst, eller

• e) har særskilt naturvitenskapelig verdi.

Som naturreservat kan også vernes et område som er egnet til ved fri utvikling eller aktive gjenopprettingstiltak å få verneverdier som nevnt i første ledd.

I et naturreservat må ingen foreta noe som forringer verneverdiene angitt i verneformålet. Et naturreservat kan totalfredes mot all virksomhet, tiltak og ferdsel. I forskriften kan det gis bestemmelser om vern av kulturminner i reservatet.

Treffes vedtak om reservat som krever aktive gjenopprettingstiltak, eller vedtak om reservat der bruk er en forutsetning for å ivareta verneformålet, skal det samtidig med vernevedtaket legges frem et utkast til plan for skjøtsel for å sikre verneformålet. Planen kan omfatte avtale om bruk av arealer, enkeltelementer og driftsformer. Planen eller avtalen kan inneholde bestemmelser om økonomisk godtgjørelse til private som bidrar til områdets skjøtsel.

§ 38 (biotopvernområder)

Som biotopvernområde kan vernes et område som har eller kan få særskilt betydning som økologisk funksjonsområde for en eller flere nærmere bestemte arter. Det kan fastsettes forbud mot virksomhet og ferdsel som kan påvirke eller forstyrre arten eller dens livsbetingelser. § 37 fjerde ledd gjelder tilsvarende.

§ 39 (marine verneområder)

Det kan opprettes verneområder i sjø for å beskytte marine verneverdier, herunder naturverdier som er økologiske betingelser for landlevende arter.

Som marine verneområder kan vernes områder som

• a) inneholder særegne eller representative økosystemer og som er uten tyngre naturinngrep,

• b) inneholder truet, sjelden eller sårbar natur,

• c) representerer en bestemt type natur,

• d) på annen måte har særlig betydning for biologisk mangfold,

• e) utgjør en spesiell geologisk forekomst,

• f) har særskilt naturvitenskapelig verdi, eller

• g) har særskilt betydning som økologisk funksjonsområde for en eller flere nærmere bestemte arter.

Verneområder i sjø kan opprettes for å oppfylle ett eller flere av målene i § 33 første ledd.

Verneområdet i sjø må angi om verneformålet og restriksjoner gjelder bunn, vannsøyle, overflate eller en kombinasjon av disse. For øvrig gjelder §§ 33, 34 og §§ 40 til 51 tilsvarende så langt de passer.

I et verneområde i sjø må ingen foreta seg noe som forringer verneverdiene angitt i verneformålet. Et verneområde i sjø kan vernes mot all virksomhet, forurensning, tiltak og bruk, med de begrensninger som følger av folkeretten. Restriksjoner på aktivitet skal stå i forhold til verneformålet.

Høsting og annen utnytting av viltlevende marine ressurser reguleres etter havressurslova innenfor rammene av verneforskriften.

Marine områder der beskyttelsen kun består av nærmere bestemte regler om utøving av fiske, fastsettes etter havressurslova.

§ 40 (internasjonal status for verneområder)

Kongen kan ved forskrift gi et verneområde en særskilt status etter en internasjonal konvensjon om vern av natur- eller kulturmiljø. Den virkning som vedkommende konvensjon tillegger en slik status, gjelder også som norsk rett.

§ 41 (saksbehandling)

Når et arbeid med vern etter dette kapitlet tar til, skal det innenfor rammene av annet til tredje ledd samt §§ 42 og 43 legges til rette for en saksbehandling med best mulig samarbeid med grunneiere, rettighetshavere, berørte næringsinteresser og representanter for lokalbefolkningen, herunder utøvere av samisk kultur og utøvere av samisk næring, kommunen og fylkeskommunen, Sametinget og andre berørte myndigheter. Det samme gjelder når grunneier eller rettighetshaver selv tilbyr områder for vern. Saksbehandlingen skal legge til rette for mest mulig klarhet om verneformål og verneverdier, lokal bruk og kunnskap om verneverdier, avgrensing av området og følger av vernet. Som ledd i saksbehandlingen skal det også innhentes kunnskap om andre mulige verdier i området.

Forholdet til spørsmålet om samtidig oppstart av kommunalt og regionalt planarbeid etter lov 27. juni 2008 nr. 71 om planlegging og byggesaksbehandling (plan- og bygningsloven) (plandelen) skal avklares med kommunen og fylkeskommunen. Kongen kan gi forskrift om samordnet behandling av planer etter plan- og bygningsloven og vern etter denne lov.

§ 42 ( kunngjøring av påtenkt verneforslag)

Vernemyndigheten skal kunngjøre verneforslaget, med de viktigste følger det antas å få, i minst én avis som er alminnelig lest på stedet. Forslag til verneområder i sjø skal kunngjøres på en måte som er hensiktsmessig for å gjøre berørte interesser kjent med forslaget. Grunneiere og rettighetshavere skal så vidt mulig underrettes ved brev og gis en rimelig frist for å komme med merknader før forslag utformes.

På et tidlig tidspunkt i saksforberedelsen, og i god tid før kunngjøringen, skal det søkes samarbeid med offentlige myndigheter, organisasjoner mv. som har særlig interesse i tiltaket. Utarbeidelse av forskrift skal skje i et samarbeid med berørte sentrale myndigheter.

§ 43 (høring av forslag til verneforskrift)

Forslaget til forskrift skal sendes på høring etter reglene i lov 10. februar 1967 om behandlingsmåten i forvaltningssaker (forvaltningsloven) § 37. Om varsling av grunneiere og rettighetshavere gjelder reglene i forvaltningsloven § 16. Forslaget legges ut til offentlig ettersyn på minst ett lett tilgjengelig sted og kunngjøres i Norsk Lysingsblad og i minst én avis som er alminnelig lest på stedet.

Høringsforslaget skal beskrive området som forslaget omfatter, herunder verneformål og verneverdier, avgrensing av området og andre verdier enn naturverdier, samt de følgene forslaget antas å få, og gi en frist på minst to måneder for uttalelse.

Forslaget legges frem til uttalelse for kommunen, fylkeskommunen og berørte statlige fagorganer, og for Sametinget hvis verneforslaget berører samiske interesser.

§ 44 (tiltak ved igangsatt saksbehandling)

Når det er foretatt kunngjøring etter § 42 kan et forvaltningsorgan uten videre avslå en søknad om tillatelse mv. til et tiltak i et område som inngår i verneforslaget. Tillatelse kan bare gis dersom tiltaket er uten nevneverdig betydning for forslaget. Når vesentlige samfunnsinteresser gjør det nødvendig kan Kongen likevel gi tillatelse til tiltaket.

Samtidig med, eller etter en kunngjøring som nevnt i § 42, kan departementet for hele eller deler av det foreslåtte verneområdet fastsette meldeplikt for tiltak som ikke trenger tillatelse etter annen lov. Meldeplikten kunngjøres på samme måte som verneforslaget. Høring etter forvaltningsloven § 37 første ledd gjennomføres etter at meldeplikten er bestemt, for å avgjøre om meldeplikten bør opprettholdes og om det bør fastsettes nærmere regler for meldeplikten.

Når det er foretatt kunngjøring etter § 42 kan offentlig myndighet ikke gi tilskudd til tiltak i et område som inngår i verneforslaget. Vernemyndigheten kan gjøre unntak fra dette dersom tiltaket er uten nevneverdig betydning eller er positivt for forslaget.

Kongen kan bestemme at reglene i første til tredje ledd helt eller delvis skal anvendes også før et verneforslag er kunngjort, hvis sentrale offentlige myndigheter har satt i gang samlet planlegging for vern.

Virkningene av første til fjerde ledd er begrenset til fire år etter at forslaget er kunngjort. Departementet kan forlenge virkningene med inntil to år.

§ 45 (midlertidig vern)

For å hindre skade på verneverdier kan departementet gi forskrift om midlertidig vern av bestemt angitte områder. Overfor private grunneiere og rettighetshavere som blir berørt av vedtaket, gjelder forvaltningslovens regler om enkeltvedtak.

Når en bestemt naturtype står i fare for å forsvinne, kan Kongen ved forskrift fastsette begrensninger og forbud mot virksomhet og ferdsel som ytterligere kan true naturtypens fortsatte eksistens.

For vedtak om midlertidig vern etter første og annet ledd gjelder ikke §§ 41 til 43. Når det treffes vedtak om midlertidig vern, skal saksbehandlingen fortsette uten ugrunnet opphold. Virkningen av vedtak om midlertidig vern er begrenset til fire år etter at vedtaket ble kunngjort. Departementet kan forlenge virkningen av det midlertidige vernevedtaket med inntil to år.

§ 46 (grunngiing og kunngjøring av vernevedtak)

I vedtak etter § 34 skal begrunnelsen gjøre rede for hvilket naturmangfold og andre verdier som er vernet i og med vernevedtaket, og hvordan det bidrar til å oppfylle nasjonale mål og internasjonale forpliktelser.

Vedtak etter §§ 34 og 45 skal kunngjøres etter reglene i forvaltningsloven § 38 og i minst én avis som er alminnelig lest på stedet. Vedtak om verneområder i sjø bør kunngjøres på en måte som er hensiktsmessig for å gjøre berørte interesser kjent med vedtaket. Vedtaket skal meddeles grunneiere, rettighetshavere og kommuner i verneområdet etter reglene i forvaltningsloven § 27. Kunngjøringen og meddelelsen skal gjøre oppmerksom på retten til erstatning etter § 50 og fristen etter § 51 første ledd.

Vernevedtaket skal tinglyses.

Vernevedtak skal være offentlig tilgjengelig i elektronisk form med tilhørende kart.

§ 47 (skjøtsel av verneområder)

I verneområder etter dette kapitlet kan forvaltningsmyndigheten foreta skjøtsel og grensemerking av verneområdet. Forvaltningsmyndigheten skal, hvis mulig, inngå avtale med grunneieren om at denne utfører nærmere bestemte skjøtselstiltak. Forvaltningsmyndigheten kan også inngå avtale med interesserte organisasjoner eller andre om at disse utfører slike skjøtselstiltak.

Som skjøtsel kan foretas tiltak for å opprettholde eller oppnå den natur- eller kulturtilstanden som er formålet med vernet, herunder tiltak for å kanalisere ferdsel, fjerning av vegetasjon eller fremmede treslag og restaurering etter naturinngrep. Skjøtselstiltak som innebærer høsting av naturlige ressurser eller en vesentlig endring i naturtilstanden slik den var da vernearbeidet tok til, jf. § 42 eller § 45 første ledd, kan ikke skje etter denne paragraf.

Berører skjøtselstiltak privat eiendom eller rettigheter i verneområdet, skal eieren eller rettighetshaveren så vidt mulig varsles på forhånd.

Økonomiske fordeler ved gjennomføring av skjøtselstiltak tilfaller grunneieren eller rettighetshaveren.

Utkast til plan for skjøtsel av verneområdet skal om mulig legges frem samtidig med at verneforskriften blir fastsatt.

§ 48 (dispensasjon fra vernevedtak)

Forvaltningsmyndigheten kan gjøre unntak fra et vernevedtak dersom det ikke strider mot vernevedtakets formål og ikke kan påvirke verneverdiene nevneverdig, eller dersom sikkerhetshensyn eller hensynet til vesentlige samfunnsinteresser gjør det nødvendig.

I avveiningen mellom øvrige vesentlige samfunnsinteresser og hensynet til verneområdet skal det særlig legges vekt på verneområdets betydning for det samlede nettverket av verneområder og om et tilsvarende verneområde kan etableres eller utvikles et annet sted. Tiltakshaveren kan pålegges å bære rimelige kostnader ved ivaretakelsen, opprettelsen eller utviklingen av et slikt tilsvarende område.

Trenger et tiltak tillatelse både etter verneforskriften og etter annet lovverk, kan tiltakshaver velge å søke om tillatelse parallelt. Vedtak skal i slike tilfeller først fattes etter verneforskriften, dersom ikke annet følger av verneforskriften eller forvaltningsmyndighetens samtykke.

Søknad om dispensasjon etter første ledd skal inneholde nødvendig dokumentasjon om tiltakets virkning på verneverdiene. I dispensasjon etter første ledd skal begrunnelsen for vedtaket vise hvordan forvaltningsmyndigheten har vurdert virkningene som dispensasjonen kan få for verneverdiene, og hvilken vekt det er lagt på dette.

§ 49 (utenforliggende virksomhet som kan medføre skade inn i et verneområde)

Kan virksomhet som trenger tillatelse etter annen lov, innvirke på verneverdiene i et verneområde, skal hensynet til disse verneverdiene tillegges vekt ved avgjørelsen av om tillatelse bør gis, og ved fastsetting av vilkår. For annen virksomhet gjelder aktsomhetsplikten etter § 6.

§ 50 (erstatning til eiere og rettighetshavere i verneområder)

En eier eller rettighetshaver i eiendom som helt eller delvis blir vernet som nasjonalpark, landskapsvernområde, naturreservat, biotopvernområde eller marint verneområde, har rett til erstatning fra staten for økonomisk tap når et vern medfører en vanskeliggjøring av igangværende bruk. For bruk som trenger tillatelse fra offentlig myndighet, gjelder retten til erstatning bare hvis tillatelse er gitt før det er foretatt kunngjøring etter § 42.

Når vilkårene etter første ledd er oppfylt, fastsettes erstatningen for tap i igangværende bruk i samsvar med utmålingsreglene i lov 6. april 1984 nr. 17 om vederlag ved oreigning av fast eigedom (ekspropriasjonserstatningslova). Ved anvendelsen av nevnte lov § 10 er det tidspunktet for vernevedtaket som skal legges til grunn.

Kongen fastsetter ved forskrift hva som regnes som igangværende bruk for virksomhet i henhold til

• a) utvinningstillatelse etter lov 29. november 1996 nr. 72 om petroleumsvirksomhet (petroleumsloven),

• b) utmål etter lov 30. juni 1972 nr. 70 om bergverk (bergverksloven),

• c) mineralloven.

§ 51 (fremgangsmåten ved fastsetting av erstatning)

Staten skal senest ett år etter at vernevedtaket ble truffet, gi tilbud om erstatning etter § 50 til en eier eller rettighetshaver som har fremsatt skriftlig krav om dette innen fire måneder fra vernevedtaket. Departementet kan forlenge fristen og kan også gi oppfriskning for oversittelse av fristen. Bestemmelser i lov 17. juni 2005 nr. 90 om mekling og rettergang i sivile tvister (tvisteloven) om oppfriskning gjelder så langt de passer.

Blir tilbudet ikke akseptert, kan eier eller rettighetshaver senest seks måneder etter at det ble gitt, sette frem krav for fylkesmannen om at staten begjærer rettslig skjønn for tingretten til fastsetting av erstatning etter § 50.

Skjønnet holdes etter reglene i lov 1. juni 1917 nr. 1 om skjønn og ekspropriasjonssaker (skjønnsprosessloven) og reglene i dette ledd. Tingretten kan gi oppfriskning for oversittelse av fristen i annet ledd etter reglene i tvisteloven. For saksomkostninger ved underskjønn gjelder skjønnsprosessloven § 42. Ved overskjønn begjært av staten skal staten dekke grunneierens nødvendige omkostninger. Ved overskjønn begjært av grunneieren får reglene i tvisteloven kapittel 20 anvendelse.

Kapittel VI Utvalgte naturtyper

§ 52 (utvalgte naturtyper)

For å fremme målet i § 4 kan Kongen i statsråd fastsette forskrift som angir bestemte naturtyper som utvalgte i hele eller deler av landet. Det kan i forskriften angis nærmere kriterier for hvilken type forekomster av naturtypen som omfattes av reglene i dette kapittel.

Ved avgjørelsen av om en naturtype skal bli utvalgt, skal det legges særlig vekt på om

• a) naturtypen har en utvikling eller tilstand som strider mot målet i § 4,

• b) naturtypen er viktig for en eller flere prioriterte arter,

• c) naturtypen har en vesentlig andel av sin utbredelse i Norge, eller

• d) det er internasjonale forpliktelser knyttet til naturtypen.

Når det foreligger dokumentasjon for at en naturtype etter vitenskapelige kriterier antas å ha en tilstand eller utvikling som vesentlig strider mot målet i § 4, skal myndighetene etter loven her – av eget tiltak eller etter krav fra en organisasjon eller andre med rettslig interesse – vurdere om det bør gis forskrift etter første ledd.

Ved utvelging av en naturtype der aktiv skjøtsel eller andre typer tiltak er en forutsetning for ivaretakelse av naturtypen, skal staten legge frem en handlingsplan for å sikre naturtypen.

§ 53 (utvelgingens generelle betydning)

Ved utøving av aktsomhetsplikten etter § 6 skal det tas særskilt hensyn til forekomster av utvalgte naturtyper for å unngå forringelse av naturtypens utbredelse og forekomstenes økologiske tilstand.

Ved utøving av offentlig myndighet, herunder når et forvaltningsorgan tildeler tilskudd, og ved forvaltning av fast eiendom skal det tas særskilt hensyn til forekomster av en utvalgt naturtype slik at forringelse av naturtypens utbredelse og forekomstenes økologiske tilstand unngås. Før det treffes en beslutning om å gjøre inngrep i en forekomst av en utvalgt naturtype, må konsekvensene for den utvalgte naturtypen klarlegges. Kongen kan gi forskrift om utføring og behandling av en slik konsekvensanalyse.

Ved vurderingen av om den utvalgte naturtypes utbredelse eller økologiske tilstand forringes, skal det legges vekt på forekomstens betydning for den samlede utbredelse og kvalitet av naturtypen og om en tilsvarende forekomst kan etableres eller utvikles på et annet sted. Tiltakshaveren kan pålegges å bære rimelige kostnader ved ivaretakelsen, opprettelsen eller utviklingen av en slik forekomst.

Rettslig bindende plan etter plan- og bygningsloven som avklarer arealbruken for en forekomst av en utvalgt naturtype og som er vedtatt etter at forskrift etter § 52 er gitt, går foran reglene i første til tredje ledd.

Kommunen kan ved forskrift bestemme at reglene i §§ 53 til 56 også skal gjelde for kommunens forvaltning av forekomster av andre nærmere bestemte naturtyper i kommunen.

Det offentlige kan inngå nærmere avtale med grunneier eller rettighetshaver om skjøtsel av en forekomst av en utvalgt naturtype.

§ 54 (meldeplikt for skogbrukstiltak)

Skogbrukstiltak som berører forekomster av utvalgte naturtyper og som ikke krever tillatelse, skal meldes til kommunen før tiltaket iverksettes. Tilbakemelding fra kommunen skal foreligge før tiltaket utføres. Kommunen skal vurdere tiltaket etter reglene i § 53 annet og tredje ledd. Finner kommunen at tiltaket kan medføre forringelse av naturtypens utbredelse og forekomstenes økologiske tilstand, kan kommunen nekte tiltaket eller gi nærmere pålegg om hvordan tiltaket skal gjennomføres i samsvar med reglene i lov 27. mai 2005 nr. 31 om skogbruk (skogbrukslova) § 6 fjerde ledd eller § 8 annet ledd. Frist for tilbakemelding kan fastsettes i forskrift etter § 52 første ledd.

§ 55 (meldeplikt for jordbrukstiltak)

Jordbrukstiltak som berører forekomster av utvalgte naturtyper og som ikke krever tillatelse, skal meldes til kommunen før tiltaket iverksettes. Tilbakemelding fra kommunen skal foreligge før tiltaket utføres. Kommunen skal vurdere tiltaket etter reglene i § 53 annet og tredje ledd. Finner kommunen at tiltaket kan medføre forringelse av naturtypens utbredelse og forekomstenes økologiske tilstand, kan kommunen nekte tiltaket eller gi nærmere pålegg om hvordan tiltaket skal gjennomføres i samsvar med forskrift etter lov 12. mai 1995 nr. 23 om jord (jordlova) § 11 første ledd.

Eiere eller brukere av jordbrukseiendommer som inneholder forekomster av utvalgte naturtyper, kan søke kommunen om godkjenning av miljøplan. Slik godkjenning innebærer at meldeplikten etter første ledd ikke gjelder for jordbrukstiltak som utføres i samsvar med planen.

§ 56 (kunngjøring og klage)

Tillatelse til tiltak i forekomster av en utvalgt naturtype skal kunngjøres i minst én avis som er alminnelig lest på stedet eller på den måten som følger av den enkelte lov. Ved utvalgte naturtyper i sjø skjer kunngjøringen på en måte som er hensiktsmessig for at berørte interesser kan bli kjent med tillatelsen.

Blir en tillatelse eller avslag på en tillatelse til tiltak i en forekomst av en utvalgt naturtype påklaget etter ellers gjeldende regler, skal overordnet miljøvernmyndighet få uttale seg til klagen.

Kommunen rapporterer om forekomster av utvalgte naturtyper gjennom de alminnelige rapporteringsrutinene mellom kommune og statlige myndigheter.

Kapittel VII Tilgang til genetisk materiale

§ 57 (forvaltning av genetisk materiale)

Genetisk materiale fra naturen er en felles ressurs som tilhører fellesskapet i Norge og forvaltes av staten. Utnyttingen skal være til mest mulig gagn for miljø og mennesker i både nasjonalt og internasjonalt perspektiv, der det også legges vekt på en hensiktsmessig fordeling av fordelene ved utnytting av genetisk materiale og slik at urfolks og lokalbefolkningers interesser ivaretas.

§ 58 (uttak og utnyttelse av genetisk materiale fra naturen)

Kongen kan fastsette at uttak fra naturen av biologisk materiale med formål om å utnytte det genetiske materiale eller utnytting av slikt materiale, krever tillatelse av departementet. Foreligger en tillatelse til uttak, kreves ikke ny tillatelse for senere utnytting, men vilkårene for tillatelsen gjelder tilsvarende for erververen av materialet eller resultatene fra uttaket. Uttak til offentlige samlinger og til bruk og videreforedling i jord- og skogbruk krever ikke tillatelse.

Første ledd innskrenker ikke den rett som en eier eller annen berettiget har på annet grunnlag til å nekte tilgang

• a) til det biologiske materialet, eller

• b) til grunnen

som det genetiske materialet hentes fra.

Myndigheten kan ved tillatelsen etter første ledd gjøre unntak fra bestemmelsene i kapittel III.

Kongen kan gi forskrift om hvilke opplysninger søknaden skal inneholde, herunder om opplysninger om bruk av urfolks eller lokalbefolknings kunnskap. I forskriften kan det også gis nærmere regler om hvilke vilkår som kan stilles, bl.a. kan det stilles vilkår om at fordeler fra utnytting av genetisk materiale tatt ut fra naturen innenfor norsk jurisdiksjon, skal tilfalle staten. Forskriften kan også angi hvordan grunneiernes, urfolks og lokalbefolkningens interesser ivaretas på en rimelig måte. Det kan stilles vilkår til videre utnytting av materiale som er nødvendige for å sikre at formålet i § 57 blir ivaretatt.

§ 59 (genetisk materiale i offentlige samlinger)

Offentlige samlinger skal forvaltes i samsvar med prinsippene i § 57. Den som forvalter samlingen, har plikt til å registrere og gjøre offentlig tilgjengelig hvilket genetisk materiale som tas ut av samlingen.

Med offentlig samling menes en samling av genetisk materiale som forvaltes av eller på vegne av staten og der enhver gis tilgang på nærmere bestemte vilkår.

Den som mottar genetisk materiale som stammer fra en offentlig samling, skal avstå fra i Norge eller i utlandet å kreve noen immaterialrett eller annen rettighet som begrenser bruken av materialet, herunder for bruk til mat- eller landbruksformål, med mindre det har skjedd en bearbeiding som har medført en vesentlig endring av materialet.

Dersom det etableres immaterialrettigheter på genetisk materiale i strid med tredje ledd, skal myndighetene etter loven vurdere å iverksette tiltak, eventuelt reise søksmål, for å sikre at formålet i § 57 blir ivaretatt.

Enhver kan påberope vilkår etter tredje ledd eller andre vilkår som er satt for uttaket, mot den som i strid med vilkårene søker å håndheve en immaterialrett.

Kongen kan gi nærmere forskrift om uttak fra samlinger, herunder stille vilkår som nevnt i § 58 fjerde ledd siste punktum.

For uttak av genetisk materiale som omfattes av traktat 3. november 2001 om plantegenetiske ressurser for mat og jordbruk eller av annen mellomstatlig avtale, gjelder de standardvilkår som er fastsatt etter avtalen.

§ 60 (genetisk materiale fra andre land)

Innførsel for utnytting i Norge av genetisk materiale fra en stat som krever samtykke for uttak eller utførsel, kan bare skje i samsvar med slikt samtykke. Den som rår over materialet, er bundet av de vilkår som er satt for samtykket. Staten kan håndheve vilkårene ved søksmål til fordel for den som har satt dem.

Når genetisk materiale fra et annet land utnyttes i Norge i forsknings- eller næringsøyemed, skal det følge med opplysninger om hvilket land det genetiske materialet er mottatt eller hentet fra (leverandørland). Hvis nasjonal rett i leverandørlandet krever samtykke til uttak av biologisk materiale, skal det følge med opplysning om slikt samtykke er innhentet.

Hvis leverandørlandet er et annet land enn opprinnelseslandet for det genetiske materialet, skal også opprinnelseslandet oppgis. Med opprinnelsesland menes det landet der materialet ble hentet ut fra sine naturlige omgivelser. Hvis nasjonal rett i opprinnelseslandet krever samtykke til uttak av genetisk materiale, skal det opplyses om slikt samtykke er innhentet. Er opplysningene etter dette leddet ukjent, skal det opplyses om dette.

Kongen kan gi forskrift om at det skal følge med opplysninger om det, hvis utnyttingen gjør bruk av lokalbefolkningers eller urfolks tradisjonelle kunnskap.

For materiale som omfattes av traktat 3. november 2001 om plantegenetiske ressurser for mat og jordbruk skal det, når dette materialet utnyttes i Norge i forsknings- eller næringsøyemed, følge med opplysninger om at materialet er ervervet i tråd med Standardavtalen under traktaten.

§ 61 (gjennomføringen av Den internasjonale traktaten om plantegenetiske ressurser for mat og jordbruk)

Kongen kan gi forskrift om gjennomføringen av traktat 3. november 2001 om plantegenetiske ressurser for mat og jordbruk i norsk rett. Forskriften kan gi nærmere presiseringer og unntak fra bestemmelsene i dette kapitlet.

Kapittel VIII Myndighet etter loven, tilsyn mv.

§ 62 (myndighet etter loven)

Kongen er øverste myndighet etter denne loven.

Kongen kan bestemme at kommunen er myndighet etter nærmere angitte bestemmelser i eller i medhold av loven. Kongen kan instruere kommunene om utøvelsen av delegert myndighet etter bestemmelser gitt i eller i medhold av kapittel V. Kongen kan bestemme at et særskilt oppnevnt organ er forvaltningsmyndighet for et område vernet med hjemmel i kapittel V.

Direktoratet for naturforvaltning er klageinstans for vedtak truffet av kommunen etter denne loven, med mindre annet er bestemt. Fylkesmannen har klagerett over vedtak truffet av kommunen etter delegasjon.

Kongen kan gi forskrift om kommunenes utøvelse av myndighet eller oppgaver etter loven.

§ 63 (tilsyn)

Departementet fører tilsyn med miljøtilstanden og med at bestemmelsene gitt i og i medhold av loven blir overholdt. Tilsynsmyndigheten avgjør på hvilke områder det skal føres tilsyn. Tilsynsmyndigheten skal utøve kontroll i et slikt omfang at den kan avdekke regelbrudd.

Under utøvelse av tilsynet skal den som blir kontrollert eller den ansvarlige for virksomheten gi tilsynsmyndigheten nødvendig bistand og opplysninger. Tilsynsmyndigheten kan stanse personer, fartøyer og motorkjøretøyer dersom dette er nødvendig for utøvelsen av tilsynet. Det skal legges vekt på å føre et så effektivt tilsyn som forholdene tilsier med minst mulig belastning for miljøet.

Myndighetene skal gjennom råd, veiledning og opplysning arbeide for å fremme formålene med loven her.

§ 64 (gransking)

Når det er nødvendig for å utføre gjøremål etter loven, skal tilsynsmyndigheten eller politiet ha uhindret adgang til eiendom der det foregår virksomhet som kan påvirke naturmangfoldet, eller der naturmangfoldet kan antas å være påvirket. Tilsynsmyndigheten kan også kreve å få lagt frem og granske dokumenter eller annet materiale som kan ha betydning for gjøremål etter loven.

§ 65 (opplysningsplikt)

Enhver som har eller foretar seg noe som kan påvirke naturmangfoldet, plikter etter pålegg fra tilsynsmyndigheten og uten hinder av taushetsplikt å gi de opplysninger som tilsynsmyndigheten trenger for å utføre sine gjøremål etter denne lov.

Dersom det oppstår skade på naturmangfoldet eller fare for alvorlig slik skade som følge av aktiviteter som reguleres etter denne loven, skal den ansvarlige så fort som mulig varsle myndigheten etter loven, med mindre faren allerede er avverget eller skaden gjenopprettet.

§ 66 (internkontroll)

For å sikre at krav fastsatt i eller i medhold av loven blir overholdt, kan departementet gi forskrift om internkontroll og internkontrollsystemer.

§ 67 (endring og omgjøring av tillatelser)

Myndigheten etter denne loven kan oppheve eller endre vilkårene i en tillatelse gitt i medhold av loven, eller sette nye vilkår, og om nødvendig kalle tillatelsen tilbake hvis

• a) det er nødvendig for å hindre uforutsette vesentlige skadevirkninger for naturmangfoldet,

• b) skadevirkningene kan minskes uten urimelig kostnad for tiltakshaveren,

• c) ny teknologi gjør det mulig å redusere ulempene for naturmangfoldet vesentlig,

• d) omgjøring eller endring er nødvendig for å nå kvalitetsnormer fastsatt etter § 13,

• e) tiltakshaveren overtrer bestemmelser gitt i eller i medhold av loven, og overtredelsen er betydelig, gjentar seg eller vedvarer, eller

• f) det for øvrig følger av ellers gjeldende omgjøringsregler.

Tillatelse kan i alle tilfeller tilbakekalles eller endres når det er gått ti år etter at den ble gitt. Myndigheten kan lempe på begrensninger og vilkår i en tillatelse dersom erfaring viser at det kan skje uten skadevirkninger av betydning for naturmangfoldet.

Ved avgjørelser etter første og annet ledd skal det tas hensyn til kostnadene en endring eller omgjøring vil medføre for tiltakshaveren og de fordeler og ulemper endring eller omgjøring for øvrig vil medføre.

§ 68 (miljøvedtaksregister)

Kongen kan gi forskrift om opprettelse av et miljøvedtaksregister og plikt til å føre inn vedtak i registeret. Registeret skal bl.a. omfatte vedtak etter §§ 24 femte ledd, 34 første ledd, 45 første og annet ledd, 48 første ledd og vedtak som nevnt i 56 første ledd første punktum.

Kapittel IX Håndheving og sanksjoner

§ 69 (retting og avbøtende tiltak)

Myndigheten etter loven kan pålegge den ansvarlige å rette eller stanse forhold som er i strid med loven eller vedtak med hjemmel i loven.

Den som ved å overtre loven eller vedtak med hjemmel i loven forårsaker fare for forringelse av naturmangfoldet, skal sette i verk tiltak for å forhindre at slik forringelse skjer. Har forringelsen allerede inntrådt, gjelder plikten hindring av ytterligere forringelse og – om mulig – gjenoppretting av den tidligere tilstand for mangfoldet ved oppsamling, rydding, fjerning, planering eller andre egnede tiltak. Tiltak som i seg selv kan medføre miljøforringelse av noen betydning, skal bare iverksettes etter samtykke av myndigheten etter loven eller pålegg etter første ledd.

Plikten til forebygging, utbedring og gjenoppretting gjelder ikke i den utstrekning det i lys av kostnadene og virkningene av tiltakene, miljøvirkningene av overtredelsen og overtrederens skyld og økonomiske stilling, ville være særlig urimelig.

Tiltak etter denne paragrafen kan gå ut på avliving av fremmede organismer som overtredelsen gjelder, eller tilbakeføring av levende organismer til opprinnelsesstedet.

§ 70 (uforutsette miljøkonsekvenser av lovlig

virksomhet)

Dersom det viser seg at tiltak i samsvar med loven eller vedtak i medhold av loven medfører vesentlige uforutsette konsekvenser for naturmangfoldet, skal den ansvarlige treffe rimelige tiltak for å avverge eller begrense skader og ulemper. Når det kan skje uten særlig ulempe for den ansvarlige, kan myndighetene gi pålegg om gjenoppretting av den tidligere tilstand for mangfoldet.

Myndigheten etter loven kan pålegge den ansvarlige innen en fastsatt frist å utføre tiltak som nevnt i første ledd. Når det kan skje uten særlig ulempe for den ansvarlige, kan myndigheten gi pålegg om gjenoppretting av den tidligere tilstand for mangfoldet.

§ 71 (direkte gjennomføring)

Blir et pålegg som inneholder krav som nevnt i § 69 første ledd eller § 70 annet ledd ikke etterkommet av den ansvarlige, kan myndigheten etter loven sørge for iverksetting av tiltakene. Myndigheten etter loven kan også sørge for iverksetting av tiltakene dersom disse haster av hensyn til naturmangfoldet, eller det ikke kan påvises en ansvarlig.

Utgifter til tiltak etter første ledd kan kreves dekket av den ansvarlige. Kravet er tvangsgrunnlag for utlegg.

§ 72 (bruk av andres eiendom ved gjennomføring av tiltak)

Er det nødvendig for gjennomføring av tiltak etter §§ 69, 70 eller 71, kan det gjøres bruk av den ansvarliges eiendom eller – om nødvendig – andres faste eiendom.

Blir det etter første ledd gjort bruk av andres faste eiendom, skal vedkommende ha erstatning av den ansvarlige for tap som skyldes skade og ulempe. Staten innestår for beløpet.

Er det nødvendig for å gjennomføre skjøtselstiltak etter § 47 kan myndighetene etter loven benytte motorferdsel på fast eiendom som ikke inngår i verneområdet.

§ 73 (tvangsmulkt)

For å sikre at bestemmelser gitt i eller i medhold av denne loven blir gjennomført, kan myndigheten etter loven fatte vedtak om tvangsmulkt.

Tvangsmulkt kan fastsettes når overtredelse av en bestemmelse er oppdaget. Tvangsmulkten begynner å løpe dersom den ansvarlige oversitter den frist for retting av forholdet som myndigheten etter loven har fastsatt. Tvangsmulkt kan fastsettes på forhånd dersom særlige grunner tilsier det, og løper da fra en eventuell overtredelse tar til. Det kan fastsettes at tvangsmulkten løper så lenge det ulovlige forhold varer, eller at den forfaller for hver overtredelse. Tvangsmulkt løper likevel ikke dersom etterlevelse er umulig på grunn av forhold som ikke skyldes den ansvarlige. Tvangsmulkt kan fastsettes som løpende mulkt eller engangsmulkt.

Tvangsmulkt pålegges den ansvarlige for overtredelsen. Er overtredelsen skjedd på vegne av et selskap eller en annen sammenslutning, en stiftelse eller et offentlig organ, skal tvangsmulkten vanligvis pålegges dette. Er tvangsmulkt pålagt et selskap som inngår i et konsern, kan påløpt tvangsmulkt også inndrives hos morselskap.

Departementet kan frafalle påløpt tvangsmulkt. Avgjørelsen regnes ikke som enkeltvedtak etter forvaltningsloven.

§ 74 (miljøerstatning)

Den som overtrer bestemmelser i eller i medhold av denne loven eller bestemmelser som tjener til gjennomføring av mål og prinsipper i loven, skal etter pålegg fra myndigheten etter loven betale miljøerstatning til staten.

Avgjørelse av om pålegg skal gis og fastsetting av miljøerstatningens størrelse, skjer etter en samlet vurdering av de aktuelle miljøverdienes betydning, miljøskadens eventuelle omfang og varighet, sanksjoner pålagt overtrederen og omstendighetene for øvrig. Kongen kan gi forskrift om forenklet pålegg etter fastsatte satser for bestemte overtredelser.

Pålegg om miljøerstatning regnes som et enkeltvedtak etter forvaltningsloven.

Pålegg om miljøerstatning er tvangsgrunnlag for utlegg. Erstatningskravet kan også tas opp i straffesak. Blir erstatningskravet brakt inn for retten i straffesak, sivilt søksmål eller ved klage over utleggsforretning, kan retten prøve erstatningskravet fullt ut. Underretning om pålegget skal gi opplysning om reglene i leddet her.

Departementet kan frafalle kravet på miljøerstatning. Avgjørelsen regnes ikke som enkeltvedtak etter forvaltningsloven.

Miljøerstatning etter denne loven ilegges ikke hvis det ilegges erstatning etter genteknologiloven eller forurensningsloven.

At noen er ilagt miljøerstatning, er ikke til hinder for ileggelse av sanksjoner som f.eks. overtredelsesgebyr.

§ 75 (straff)

Med bøter eller fengsel inntil ett år straffes den som forsettlig eller uaktsomt overtrer bestemmelsene i eller i medhold av §§ 15 til 18, §§ 20 til 22, § 24 første ledd bokstav a og b, § 25, § 26, § 28 annet til fjerde ledd, §§ 29 til 31, §§ 34 til 39, §§ 45, 54, 55, §§ 58 til 61, § 63 annet ledd første punktum, §§ 64 til 69 eller pålegg etter § 70.

Grov overtredelse av første ledd straffes med bot eller fengsel inntil tre år. Ved avgjørelsen av om overtredelsen er grov, legges særlig vekt på om den har medført eller voldt fare for betydelig skade på naturmangfoldet, om skaden på naturmangfoldet må anses uopprettelig, graden av skyld, og om overtrederen har truffet forebyggende eller avbøtende tiltak.

Dersom en overtredelse av en eller flere av bestemmelsene som nevnt i første ledd samtidig innebærer overtredelse av andre lovers regler, gjelder naturmangfoldlovens regler om straff bare i den utstrekning tilsvarende straff ikke er hjemlet i vedkommende lov.

Kapittel X Avsluttende bestemmelser

§ 76 (ikrafttreden)

Loven gjelder fra den tid Kongen bestemmer. Kongen kan fastsette at loven skal tre i kraft til forskjellig tid for forskjellige bestemmelser eller forskjellige grupper av organismer.

§ 77 (overgangsbestemmelser)

Beslutninger om delegering av myndighet, forskrifter eller enkeltvedtak med hjemmel i bestemmelser som oppheves eller endres ved denne loven, står fortsatt ved lag inntil Kongen bestemmer annet. § 48 gjelder også for eldre vernevedtak. For en eier eller rettighetshaver som har fått områder vernet som nasjonalpark eller landskapsvernområde og der den ordinære fristen for å fremsette krav om erstatning ikke har gått ut 1. januar 2002, reguleres spørsmålet om erstatning av §§ 50 og 51 i denne lov. Kongen kan gi forskrifter med overgangsbestemmelser for tilpasning fra tidligere lovgivning til loven her.

§ 78 (endringer i andre lover)

• 1. Lov 23. oktober 1959 nr. 3 om oreigning av fast eigedom endres slik:

§ 2 første ledd nytt nr. 55 skal lyde:

• 55. Skjøtsel og istandsetjing til naturvernformål.

• 2. Lov 16. juni 1961 nr. 15 om rettshøve mellom grannar (grannelova) endres slik:

§ 2 annet ledd nytt annet punktum skal lyde:

Det skal jamvel takast omsyn til naturmangfaldet på staden.

§ 3 første ledd første punktum skal lyde:

Er det ikkje nemndande om å gjera for eigaren eller for naturmangfaldet på staden, må eigaren ikkje ha tre som er til skade eller serleg ulempe for grannen, nærare hus, hage, tun eller dyrka jord på granneeigedomen enn tredjeparten av trehøgda.

• 3. Lov 15. desember 1967 nr. 9 om patenter endres slik:

§ 8 b skal lyde:

Dersom en oppfinnelse gjelder eller anvender biologisk materiale eller tradisjonell kunnskap, skal det i patentsøknaden oppgis hvilket land oppfinneren mottok eller hentet materialet eller kunnskapen fra (leverandørland). Hvis nasjonal rett i leverandørlandet krever at det innhentes samtykke for uttak av biologisk materiale eller bruk av tradisjonell kunnskap, skal det opplyses i søknaden om slikt samtykke er innhentet.

Hvis leverandørlandet er et annet land enn opprinnelseslandet for det biologiske materialet eller den tradisjonelle kunnskapen, skal også opprinnelseslandet oppgis. Med opprinnelsesland menes for biologisk materiale det landet der materialet ble hentet ut fra sine naturlige omgivelser og for tradisjonell kunnskap det landet der kunnskapen ble utviklet. Hvis nasjonal rett i opprinnelseslandet krever at det innhentes samtykke for uttak av biologisk materiale eller bruk av tradisjonell kunnskap, skal det opplyses i søknaden om slikt samtykke er innhentet. Hvis opplysningene etter dette leddet ikke er kjent, skal søkeren opplyse om dette.

Opplysningsplikten for biologisk materiale etter første og annet ledd gjelder selv om oppfinneren har endret strukturen i det mottatte materialet. Opplysningsplikten gjelder ikke for biologisk materiale fra mennesker. Når biologisk materiale er ervervet i samsvar med artikkel 12 nr. 2 og 3 i den internasjonale traktat om plantegenetiske ressurser for mat og jordbruk 3. november 2001, skal det i stedet for opplysninger som nevnt i første og annet ledd legges ved patentsøknaden kopi av standard materialoverdragelsesavtale som nevnt i artikkel 12 nr. 4 i traktaten.

Brudd på opplysningsplikten er straffbart så langt det følger av straffeloven § 166. Opplysningsplikten berører ikke behandlingen av patentsøknaden eller gyldigheten av patentet.

• 4. Lov 29. november 1968 um særlege råderettar over framand eigedom endres slik:

§ 2 annet ledd skal lyde:

I avgjerda om noko er urimeleg skal det leggjast vekt på kva som er føremålet med retten, kva som er i samsvar med tida og tilhøva, og kva som høver til å fremje naturmangfaldet på staden.

• 5. Lov 19. juni 1970 nr. 63 om naturvern oppheves.

• 6. Lov 9. juni 1978 nr. 50 om kulturminner endres slik:

§ 2 tredje og fjerde ledd skal lyde:

Reglene om kulturminner og kulturmiljøer gjelder så langt de passer også for botaniske, zoologiske eller geologiske forekomster som det knytter seg kulturhistoriske verdier til.

Etter denne lov er det kulturhistorisk eller arkitektonisk verdifulle kulturminner og kulturmiljøer som kan vernes. Ved vurdering av verneverdier kan det i tillegg legges vekt på viktige naturverdier knyttet til kulturminnene.

§ 15 annet ledd skal lyde:

Byggverk og anlegg som kan fredes etter første ledd er bl.a. kulturminner som nevnt i § 4 første ledd bokstavene a til j uavhengig av alder, særskilte anlegg som parker, hageanlegg, alleer mv. og offentlige minnesmerker og andre steder som viktige historiske minner knytter seg til. Fredningen kan omfatte naturelementer når de bidrar til helheten i parker, hageanlegg, alleer mv.

§ 20 første ledd skal lyde:

Et kulturmiljø kan fredes av Kongen for å bevare områdets kulturhistoriske verdi. Fredningen kan omfatte naturelementer når de bidrar til å skape områdets egenart.

• 7. Lov 29. mai 1981 nr. 38 om viltet endres slik:

Lovens tittel skal lyde:

Lov om jakt og fangst av vilt (viltloven)

§ 1 skal lyde:

§ 1. (lovens formål)

Viltet og viltets leveområder skal forvaltes i samsvar med naturmangfoldloven og slik at naturens produktivitet og artsrikdom bevares.

Innenfor denne ramme kan viltproduksjonen høstes til gode for landbruksnæring og friluftsliv.

§ 3 oppheves.

Overskriften i kapittel III skal lyde:

Kapittel III. Vilt i fangenskap

§ 7skal lyde:

§ 7. (forbud mot vilt i fangenskap)

Ingen skal holde vilt i fangenskap med mindre annet følger av lov eller vedtak med hjemmel i lov.

Kongen kan gi forskrift om adgang til å holde vilt i fangenskap, og om oppdrett, farming og utsetting av vilt i innhegnet område. I forskriften kan det settes krav om tillatelse og særskilte håndhevingsregler for å stanse ulovlig virksomhet.

§ 8oppheves.

Overskriften i kapittel IV skal lyde:

Kapittel IV. Jaktbare arter og jakttider

§§ 11–14 a oppheves.

§ 24 første ledd annet punktum skal lyde:

Bruk av fangstredskaper er forbudt mot annet vilt enn smågnagere og krypdyr, om ikke annet følger av lov eller vedtak med hjemmel i lov.

§ 25 første ledd annet punktum skal lyde:

Bruk av kjemikalier eller gift til avliving av annet vilt enn smågnagere og krypdyr, er forbudt.

§ 26 nr. 8 og 9 oppheves.

§ 47 oppheves.

§ 48 første ledd annet punktum skal lyde:

Det samme gjelder forlatte egg, egg som oppbevares ulovlig, fallvilt og vilt som er avlivet i medhold av naturmangfoldloven §§ 16 og 18.

§ 48 annet ledd tredje punktum skal lyde:

Tilsvarende gjelder når hjortevilt eller bever er felt med tillatelse av kommunen etter naturmangfoldloven.

§ 51 annet ledd skal lyde:

Vederlag for felling i henhold til naturmangfoldloven § 18 første ledd bokstav b kan fastsettes av departementet.

§ 56 første ledd skal lyde:

Med bøter eller fengsel inntil 1 år straffes den som overtrer regler gitt i eller i medhold av denne lov dersom ikke forholdet rammes av strengere straffebud. Under særlig skjerpende omstendigheter kan fengsel inntil 2 år anvendes. Gjelder overtredelsen også naturmangfoldloven, skal straffebestemmelsen i naturmangfoldloven § 75 anvendes.

• 8. Lov 15. mai 1992 nr. 47 om laksefisk og innlandsfisk m.v. endres slik:

§ 1 første punktum skal lyde:

Lovens formål er å sikre at naturlige bestander av anadrome laksefisk, innlandsfisk og deres leveområder samt andre ferskvannsorganismer forvaltes i samsvar med naturmangfoldloven og slik at naturens mangfold og produktivitet bevares.

§ 4 oppheves.

§ 7 annet ledd oppheves. Tredje og fjerde ledd blir nytt annet og tredje ledd.

§ 7 femte ledd blir nytt fjerde ledd og skal lyde:

Annet ledd gjelder ikke for kraftutbyggingstiltak som krever konsesjon etter lov 14. desember 1916 nr. 16 om vassdragsreguleringer eller vannressursloven, og heller ikke for andre tiltak som krever konsesjon etter vannressursloven, med mindre formålet med tiltaket er å øke fangsten av fisk på stedet, forskyve fangsten av fisk i vassdraget, eller forandre én eller flere arters produksjon, bestandsstørrelse eller utbredelse.

§§ 8 og 9 oppheves.

§ 33 første ledd første punktum skal lyde:

I samsvar med naturmangfoldloven og formålet i loven her kan Kongen tillate fiske etter anadrome laksefisk.

§ 34 skal lyde:

Kongen gir forskrift om regulering av fiske etter innlandsfisk i samsvar med naturmangfoldloven, herunder om redskapstyper, redskapsbruk og stenging av vassdrag av hensyn til fangst av ål. Det kan gis særskilte regler for forskjellige områder eller vassdrag. Ved fastsetting av forskrifter for vassdrag hvor det går anadrome laksefisk, skal det tas hensyn til denne bestanden.

§ 49 første ledd skal lyde:

Den som forsettlig eller uaktsomt overtrer eller medvirker til overtredelse av bestemmelser gitt i eller i medhold av denne lov eller opprettholdt ved loven eller vilkår fastsatt i medhold av loven, straffes med bøter eller fengsel i inntil 1 år dersom forholdet ikke rammes av et strengere straffebud. Under særdeles skjerpende omstendigheter kan fengsel i inntil 2 år anvendes. Gjelder overtredelsen også naturmangfoldloven, skal straffebestemmelsen i naturmangfoldloven § 75 anvendes.

• 9. Lov 12. mars 1993 nr. 32 om planteforedlerrett endres slik:

§ 4 tredje ledd skal lyde:

I søknaden skal det opplyses om tidligere utnyttelse av sorten som etter § 2 første ledd bokstav d kan være til hinder for meddelelse av planteforedlerrett, eller det skal opplyses at sorten ikke er utnyttet på en slik måte. I søknaden skal det dessuten opplyses om opprinnelsen for plantematerialet som ligger til grunn for sorten og tradisjonell kunnskap som er brukt ved foredlingen i samsvar med lov 15. desember 1967 nr. 9 om patenter § 8 b første til tredje ledd. Brudd på opplysningsplikten etter annet punktum er straffbart så langt det følger av straffeloven § 166, men opplysningsplikten berører ikke behandlingen av søknaden eller gyldigheten av planteforedlerretten.

• 10. Lov 12. mai 1995 nr. 23 om jord (jordlova)endres slik:

§ 11 først ledd annet punktum skal lyde:

Føresegnene kan mellom anna ta sikte på å hindra erosjon og regulera bruk og lagring av gjødsel og andre innsatsvarer i produksjon, samt å ta omsyn til særlige naturverdiar.

• 11. Lov 21. juni 1996 nr. 38 om statlig naturoppsyn endres slik:

§ 2 første ledd skal lyde:

Oppsynet skal føre kontroll med at bestemmelsene gitt i eller i medhold av:

• – lov 28. juni 1957 nr. 16 om friluftslivet,

• – lov 10. juni 1977 nr. 82 om motorferdsel i utmark og vassdrag,

• – lov 9. juni 1978 nr. 50 om kulturminner,

• – lov 13. mars 1981 nr. 6 om vern mot forurensninger og om avfall, i den utstrekning departementet bestemmer,

• – lov 29. mai 1981 nr. 38 om viltet,

lov 15. mai 1992 nr. 47 om laksefisk og innlandsfisk m.v., og

lov … om forvaltning av naturens mangfold

blir overholdt.

Departementet kan gi forskrift om at oppsynet skal føre kontroll med overholdelsen av bestemmelser gitt i medhold av plan- og bygningsloven så langt disse er gitt for å gjennomføre naturmangfoldloven kapittel VI (utvalgte naturtyper).

Nåværende annet, tredje og fjerde ledd blir nye tredje, fjerde og femte ledd.

§ 2 nytt sjette ledd skal lyde:

Oppsynet har rett til å ferdes med bruk av motorkjøretøy, båt eller luftfartøy når dette er nødvendig for utføring av oppsynets oppgaver. Motorferdsel skal skje så skånsomt og begrenset som forholdene tillater.

• 12. Lov 13. juni 1997 nr. 42 om Kystvakten (kystvaktloven) endres slik:

§ 11 første ledd skal lyde:

Kystvakten kan føre kontroll med at bestemmelser gitt i eller i medhold av følgende lover blir overholdt

• a. lov om skipssikkerhet (skipssikkerhetsloven) kapittel 5.

• b. lov av 28. juni 1957 nr. 16 om friluftslivet,

• c. lov … om forvaltning av naturens mangfold (naturmangfoldloven),

• d. lov av 9. juni 1978 nr. 50 om kulturminner,

• e. lov av 13. mars 1981 nr. 6 om vern mot forurensninger og om avfall (forurensningsloven),

• f. lov av 29. mai 1981 nr. 38 om jakt og fangst av vilt,

• g. lov av 15. mai 1992 nr. 47 om laksefisk og innlandsfisk m.v.

• 13. Lov 24. november 2000 nr. 81 om vassdrag og grunnvann (vannressursloven) endres slik:

§ 18 første punktum skal lyde:

Vassdragsmyndigheten kan ved forskrift eller enkeltvedtak fastsette om et vassdragstiltak trenger konsesjon etter § 8 eller gi forskrift om at visse vassdragstiltak eller vassdragstiltak i nærmere angitte områder eller typer områder skal meldes til vassdragsmyndigheten.

§ 33 første ledd bokstav b skal lyde:

• b) bestemmelser i vedtak etter naturmangfoldloven kapittel V, eller

§ 33 annet ledd første punktum skal lyde:

For så vidt vassdraget går inn under vedtak etter naturmangfoldloven kapittel V, gjelder reglene i og i medhold av naturmangfoldloven istedenfor loven her.

• 14. Lov 17. juni 2005 nr. 79 om akvakultur (akvakulturloven) endres slik:

§ 15 første ledd litra b) skal lyde:

• b) vedtatte vernetiltak etter kapittel V i lov … om forvaltning av naturens mangfold

• 15. Lov 6. juni 2008 nr. 37 om forvaltning av viltlevande marine ressursar (havressurslova) endres slik:

§ 7 nytt tredje ledd skal lyde:

Det er forbode å setje ut organismar og levande rogn utan løyve frå departementet. Departementet kan i forskrift eller enkeltvedtak gjere unntak frå forbodet i første punktum.

Presidenten: Presidenten vil først la votere alternativt mellom mindretallsforslagene og motsvarende paragrafer i innstillingens forslag til vedtak.

Forslag nr. 11, fra Høyre, lyder:

«I lov om forvaltning av naturens mangfold (naturmangfoldloven) skal følgende bestemmelser lyde:

§ 30 første ledd bokstav a:

• a) organismer av arter og underarter som ikke finnes naturlig i Norge. Utenlandske treslag krever godkjenning etter skogbruksloven.

§ 31 første ledd bokstav c:

• c) biologiske plantevernmidler og utenlandske treslag som det er gitt tillatelse til utsetting av i eller i medhold av annet lovverk.»

Votering:Ny votering, se side 767, voteringsutskrift kl. 20.37.13Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling til § 30 første ledd bokstav a og § 31 første ledd bokstav c og forslaget fra Høyre ble innstillingen bifalt med 53 mot 23 stemmer.(Voteringsutskrift kl. 20.31.35)

Presidenten: Det voteres alternativt mellom innstillingen til overskriften til § 14, § 14 andre ledd, § 35 første ledd og § 64 og forslag nr. 7 fra Fremskrittspartiet, med unntak av § 2 tredje ledd. Forslaget lyder:

«I lov om forvaltning av naturens mangfold (naturmangfoldloven) skal følgende bestemmelser lyde:

§ 2 tredje ledd:

I Norges territorialfarvann, på kontinentalsokkelen og i jurisdiksjonsområder opprettet i medhold av lov 16. desember 1976 nr. 91 om Norges økonomiske sone (økonomiske soneloven) gjelder §§ 1, 3 til 12, 14 til 16, 57 og 58 så langt de passer og ikke er i strid med folkeretten.

§ 14 overskriften:

(vektlegging av andre viktige samfunnsinteresser)

§ 14 andre ledd:

Ved vedtak i medhold av loven som berører tradisjonell og kulturbærende bruk av norsk utmark, skal det innenfor rammen som gjelder for den enkelte bestemmelse legges tilbørlig vekt på hensynet til naturgrunnlaget for denne bruken.

§ 35 første ledd:

For å bevare større naturområder som inneholder særegne eller representative økosystemer, eller er landskap som er uten tyngre inngrep, kan arealer av statens grunn legges ut som nasjonalpark. Grunn av samme art som ikke er i statens eie, og som ligger i eller grenser inntil arealer som nevnt i første punktum, kan legges ut som nasjonalpark sammen med statens grunn.

§ 64 (gransking):

Når det er nødvendig for å utføre gjøremål etter loven, skal politiet ha uhindret adgang til eiendom der det foregår virksomhet som kan påvirke naturmangfoldet, eller der naturmangfoldet kan antas å være påvirket. Politiet kan også kreve å få lagt frem og granske dokumenter eller annet materiale som kan ha betydning for gjøremål etter loven.»

Forslagets § 2 tredje ledd kommer vi tilbake til.

Voteringstavlene viste at det var avgitt 71 stemmer for komiteens innstilling og 4 stemmer for forslaget.

(Voteringsutskrift kl. 20.32.10)

Tord Lien (FrP) (fra salen): President! Jeg skulle nok stemt for mitt eget forslag!

Presidenten: Ja, hvis man er enig i sitt eget forslag, er det lurt å stemme for!

Vi tar voteringen om igjen.

Votering:Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling til overskriften til § 14, § 14 andre ledd, § 35 første ledd og § 64 og forslaget fra Fremskrittspartiet ble innstillingen bifalt med 61 mot 15 stemmer.(Voteringsutskrift kl. 20.32.47)

Presidenten: Forslag nr. 6, fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, lyder:

«I lov om forvaltning av naturens mangfold (naturmangfoldloven) skal følgende bestemmelser lyde:

§ 2 første ledd:

Loven gjelder på norsk land- og sjøterritorium, på norsk kontinentalsokkel og for havområder ellers i soner opprettet i medhold av lov 17. desember 1976 nr. 91, med de begrensninger som følger av folkeretten.

§ 76 (ikrafttreden):

Loven gjelder fra 1. januar 2010.»

Votering:Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling til § 2 første ledd og § 76 og forslaget fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre ble innstillingen bifalt med 58 mot 18 stemmer.(Voteringsutskrift kl. 20.33.10)

Presidenten: Forslag nr. 5, fra Fremskrittspartiet og Høyre, lyder:

«I lov om forvaltning av naturens mangfold (naturmangfoldloven) skal følgende bestemmelser lyde:

§ 5 første ledd:

Målet er at artene og deres genetiske mangfold ivaretas på lang sikt og at artene forekommer i levedyktige bestander i sine naturlige utbredelsesområder. Som naturlige utbredelsesområder kan det for enkelte arter forstås et større geografisk landområde enn Norge. Så langt det er nødvendig for å nå dette målet ivaretas også artenes økologiske funksjonsområder og de øvrige økologiske betingelser som de er avhengige av.

§ 5 andre ledd:

Forvaltningsmålet etter første ledd gjelder ikke for fremmede organismer og arter som det foreligger andre nasjonale retningslinjer for forvaltningen av.

§ 23 (prioriterte arter):

Kongen i statsråd kan ved forskrift utpeke nærmere angitte arter som prioritert. Ved avgjørelsen legges vesentlig vekt på om

• a) arten har en bestandssituasjon eller bestandsutvikling som strider mot målet i § 5 første ledd, og at

• b) arten har en vesentlig andel av sin naturlige utbredelse eller genetiske særtrekk i Norge, eller

• c) det er internasjonale forpliktelser knyttet til arten.

I sjø anvendes bestemmelsen i første ledd bokstav b bare i særlige tilfeller.

Når det foreligger dokumentasjon for at en art etter vitenskapelige kriterier har nådd en tilstand eller utvikling som vesentlig strider mot målet i § 5 første ledd, skal myndighetene etter loven vurdere om det bør treffes vedtak etter første ledd.

Departementet skal ved forskrift oppheve en prioritering etter første ledd når det foreligger dokumentasjon etter vitenskapelige kriterier for at bestandsmålet i § 5 første ledd er nådd.

§ 24 første til tredje ledd:

Når en art er utpekt som prioritert etter § 23, skal det utarbeides en handlingsplan for å ta vare på arten. Planen skal hensynta tiltak hos ulike myndigheter og i privat sektor i sammenheng, og utarbeides i et samarbeid mellom partene.

En forskrift om prioriterte arter etter § 23 første ledd kan gi regler om skjøtselstiltak i samsvar med § 47 når dette er nødvendig for å sikre bevaring av arten. Offentlige tilskuddsordninger skal så langt mulig bidra til å sikre bevaring av en prioritert art.

Gis det regler om beskyttelse av visse typer økologiske funksjonsområder for prioriterte arter i handlingsplanen etter første ledd, der aktiv skjøtsel eller andre typer tiltak er en forutsetning for ivaretakelse av funksjonsområdet kan staten inngå nærmere avtale med grunneier eller rettighetshaver om skjøtsel av et økologisk funksjonsområde for prioriterte arter.

§ 24 siste ledd:

Myndigheten etter loven kan gjøre unntak fra forskrift etter § 23 dersom det ikke vesentlig forringer artens bestandssituasjon eller bestandsutvikling, eller dersom vesentlige samfunnshensyn gjør det nødvendig.

§ 35 annet ledd:

I nasjonalparker skal ingen varig påvirkning av naturmiljø eller kulturminner som strider mot verneformålet finne sted. Forskriften skal verne landskapet med planter, dyr, geologiske forekomster og kulturminner mot utbygging, anlegg, forurensning og annen aktivitet som kan skade formålet med vernet, og sikre en uforstyrret opplevelse av naturen. Ferdsel til fots i samsvar med friluftslovens regler er tillatt. Slik ferdsel kan bare begrenses eller forbys i avgrensede områder i en nasjonalpark, og bare dersom det er nødvendig for å bevare planter eller dyr, kulturminner eller geologiske forekomster.

§ 50 første ledd:

En eier eller rettighetshaver i eiendom som helt eller delvis blir vernet som nasjonalpark, landskapsvernområde, naturreservat, biotopvernområde eller marint verneområde har rett til full erstatning fra staten for økonomisk tap når et vern medfører en vanskeliggjøring av påregnelig bruk.

§ 50 tredje ledd:

Kongen i statsråd fastsetter ved forskrift hva som regnes som igangværende bruk for virksomhet i henhold til

• a) utvinningstillatelse etter lov 29. november 1996 nr. 72 om petroleumsvirksomhet (petroleumsloven),

• b) utmål etter lov 30. juni 1972 nr. 70 om bergverk (bergverksloven),

• c) mineralloven.

§ 52 første ledd:

For å fremme målet i § 4 kan Kongen i statsråd fastsette forskrift som angir bestemte naturtyper som utvalgte i hele eller deler av landet. Det skal i forskriften angis nærmere kriterier for hvilken type forekomster av naturtypen som omfattes av reglene i dette kapittel.

§ 52 tredje til femte ledd:

Når det foreligger dokumentasjon for at en naturtype etter vitenskapelige kriterier har en tilstand eller utvikling som vesentlig strider mot målet i § 4, skal myndighetene etter loven her vurdere om det bør gis forskrift etter første ledd.

Når en naturtype er utvalgt etter første ledd skal det utarbeides en handlingsplan for å ta vare på naturtypen. Planen skal hensynta tiltak hos ulike myndigheter og i privat sektor i sammenheng og utarbeides i samarbeid mellom grunneiere, rettighetshavere og det offentlige.

Når en grunneier får utvalgte naturtyper på egen grunn og får vanskeliggjort bruken av disse har grunneieren rett til å få området vernet etter § 36 (landskapvern). Dersom forvaltningen ikke finner det formålstjenelig å opprette slikt landskapsvernområde skal det heller ikke pålegges restriksjoner på bruken av området etter §§ 53–56.

§ 54 første punktum:

Dersom handlingsplanen for den utvalgte naturtypen viser at det er nødvendig, skal det innføres meldeplikt til kommunen for skogbrukstiltak som berører forekomster av utvalgte naturtyper og som ikke krever tillatelse.

§ 55 første ledd første punktum:

Dersom handlingsplanen for den utvalgte naturtypen viser at det er nødvendig, skal det innføres meldeplikt til kommunen for jordbrukstiltak som berører forekomster av utvalgte naturtyper og som ikke krever tillatelse.

§ 62 fjerde ledd:

For områder vernet etter § 35 og tilknyttete områder vernet etter § 36 skal det opprettes et særskilt organ med representanter for de kommuner verneområdene ligger i. Dette organet skal ha forvaltningsmyndighet i nasjonalparken.

Lovutkastet fjerde ledd blir femte ledd.»

Votering:Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling til § 5 første ledd, § 5 andre ledd, § 23, § 24 første til tredje ledd, § 24 siste ledd, § 35 annet ledd, § 50 første ledd, § 50 tredje ledd, § 52 første ledd, § 52 tredje til femte ledd, § 54 første punktum, § 55 første ledd første punktum og § 62 fjerde ledd og lovutkastet fjerde ledd blir femte ledd og forslaget fra Fremskrittspartiet og Høyre ble innstillingen bifalt med 51 mot 25 stemmer.(Voteringsutskrift kl. 20.33.55)

Presidenten: Forslag nr. 4, fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, lyder:

«I lov om forvaltning av naturens mangfold (naturmangfoldloven) skal følgende bestemmelser lyde:

§ 17 andre ledd:

Vilt kan avlives når det må anses påkrevd for å fjerne en aktuell og betydelig fare for skade på person, bufe, tamrein eller husdyr. Eieren, eller en som opptrer på vegne av eieren, kan felle vilt når det må anses påkrevd etter dette ledd. Avliving og forsøk på avliving etter dette ledd skal straks meldes til politiet.

§ 51 tredje ledd tredje punktum:

For saksomkostninger ved underskjønn gjelder skjønnsprosessloven § 54.»

Votering:Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling til § 17 andre ledd og § 51 tredje ledd tredje punktum og forslaget fra Fremskrittspartiet, Høyre, og Kristelig Folkeparti ble innstillingen bifalt med 47 mot 29 stemmer.(Voteringsutskrift kl. 20.34.26)

Presidenten: Forslag nr. 3, fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, lyder:

«I lov om forvaltning av naturens mangfold (naturmangfoldloven) skal følgende bestemmelser lyde:

§ 34 fjerde ledd:

Innenfor den rammen som gjelder for den enkelte vernekategori, kan Kongen i forskriften forby eller regulere virksomhet eller ferdsel som i seg selv eller sammen med annen bruk kan motvirke formålet med vernet. Det kan fastsettes særlige regler for forskjellige deler av området når det er forenlig med delområdets funksjon for verneformålet. Restriksjoner på aktivitet skal stå i forhold til verneformålet.

§ 34 siste ledd:

Verneforskriften skal ikke være til hinder for ny og eksisterende bruk som ikke strider mot verneformålet.

§ 44 siste ledd:

Virkningene av første ledd er begrenset til tre år etter at forslaget er kunngjort. Departementet kan forlenge virkningene med kun ett år.

§ 45 tredje ledd:

For vedtak om midlertidig vern etter første og annet ledd gjelder ikke §§ 41 til 43. Når det treffes vedtak om midlertidig vern, skal saksbehandlingen fortsette uten ugrunnet opphold. Virkningen av vedtak om midlertidig vern er begrenset til tre år etter at vedtaket ble kunngjort. Departementet kan forlenge virkningen av det midlertidige vernevedtaket med ett år.»

Votering:Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling til § 34 fjerde ledd, § 34 siste ledd, § 44 siste ledd og § 45 tredje ledd og forslaget fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre ble innstillingen bifalt med 43 mot 33 stemmer.(Voteringsutskrift kl. 20.34.55)

Presidenten: Det voteres så alternativt mellom komiteens innstillingen til § 2 tredje ledd og forslag nr. 7, fra Fremskrittspartiet, til § 2 tredje ledd.

Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre har varslet at de nå vil støtte forslaget fra Fremskrittspartiet.

Votering:Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling til § 2 tredje ledd og forslaget fra Fremskrittspartiet ble innstillingen bifalt med 43 mot 33 stemmer.(Voteringsutskrift kl. 20.35.38)

Presidenten: Det voteres så over komiteens innstilling til § 49 og § 56 første ledd.

Fremskrittspartiet og Høyre har varslet at de vil stemme imot.

Votering:Komiteens innstilling til § 49 og § 56 første ledd ble bifalt med 51 mot 25 stemmer.(Voteringsutskrift kl. 20.36.05)

Tord Lien (FrP) (fra salen): President! Hadde det vært mulig å ta voteringen over forslag nr. 11, fra Høyre, en gang til? Jeg har grunn til å tro at den ikke er riktig.

Presidenten: Den aller første voteringen? – Hvis det er i orden for Odelstinget, kan vi etterkomme det ønsket.

Da går vi tilbake og voterer alternativt mellom komiteens innstilling til § 30 første ledd bokstav a og § 31 første ledd bokstav c og forslag nr. 11, fra Høyre.

Votering:Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling til § 30 første ledd bokstav a og § 31 første ledd bokstav c og forslaget fra Høyre ble innstillingen bifalt med 66 mot 10 stemmer.(Voteringsutskrift kl. 20.37.13)

Presidenten: Da skulle det være rettet opp.

Da voteres det over de resterende paragrafer under kapitlene I–X samt forslag nr. 12, fra energi- og miljøkomiteen, som saksordføreren har gjort rede for.

Forslag nr. 12, fra energi- og miljøkomiteen lyder:

«I lov om forvaltning av naturens mangfold (naturmangfoldloven) - skal følgende bestemmelser lyde:

§ 78 (endringer i andre lover)

16. Lov 27. juni 2008 nr. 71 om planlegging og byggesaksbehandling (plandelen) endres slik:

§ 35-1 nr. 8 skal lyde:

8. I lov 9. juni 1978 nr. 50 om kulturminner (kulturminneloven) gjøres følgende endringer:

§ 8 siste ledd første og andre punktum skal lyde:

Tillatelse i medhold av første ledd skal ikke innhentes for bygge- og anleggstiltak som er i samsvar med reguleringsplan som er vedtatt etter denne lovs ikrafttreden. Tilsvarende gjelder for områder som i kommuneplanens arealdel er utlagt til bebyggelse og anlegg, og der vedkommende myndighet etter loven her har sagt seg enig i arealbruken.

§ 9 tredje ledd skal lyde:

Bestemmelsene i første og andre ledd får tilsvarende anvendelse ved utarbeiding av reguleringsplan.

§ 22 nr. 1 skal lyde:

Når et arbeid med fredning etter denne lov (jf. §§ 15, 19 og 20) starter opp skal det tas kontakt med berørte fylkeskommuner og kommuner for å drøfte avgrensing av området, innhold i fredningsbestemmelser og spørsmål om samtidig oppstart av kommunalt eller regionalt planarbeid og spørsmål for øvrig av betydning for kommunens og fylkeskommunens planarbeid. Kongen kan gi forskrift om samordnet behandling av planer etter plan- og bygningsloven og fredning etter denne lov.»

Votering:Komiteens innstilling til de resterende paragrafer under kapitlene I–X samt forslag nr. 12, fra energi- og miljøkomiteen, ble enstemmig bifalt.

Presidenten: Det voteres over lovens overskrift og loven i sin helhet.

Votering:Lovens overskrift og loven i sin helhet ble enstemmig bifalt.

Presidenten: Lovvedtaket vil bli sendt Lagtinget.