Bent Høie (H) [11:16:58]: I 2011 ble det diagnostisert 269 nye hivsmittede i Norge – 190 menn og 79 kvinner. Folkehelseinstituttet anser fortsatt hivinfeksjon som en av våre mest alvorlige smittsomme sykdommer, med store konsekvenser for den enkelte og for samfunnet. Blant menn som har sex med menn, MSM, ble det påvist 97 hivtilfeller i 2011 mot 85 i 2010. Dette er det høyeste antallet hivpositive påvist i denne gruppen noen gang og representerer en tredobling av antall tilfeller i forhold til situasjonen for ti år siden. Andelen hivpositive MSM med innvandrerbakgrunn har vært økende de siste årene. Av de 97 tilfellene av smittede meldt i 2011 er det 27 med innvandrerbakgrunn. 17 av disse ble smittet etter ankomst til Norge.
Omfanget av ubeskyttet sex blant menn som har sex med menn, er betydelig. Samtidig er det en betydelig andel MSM som ikke tester seg for hiv og andre seksuelt overførbare sykdommer ofte nok. En rapport som Folkehelseinstituttet har medvirket til, viser at 30 pst. ikke brukte kondom ved siste samleie med tilfeldig partner. Denne andelen er høyere blant hivpositive deltakere. Minst en tredjedel var usikker på sin hivstatus, og kun 56 pst. hadde testet seg for en seksuelt overførbar sykdom det siste året. Bruk av alkohol og illegale rusmidler var utbredt, særlig blant hivpositive som svarte på undersøkelsen. 72 av de norske deltakerne i undersøkelsen oppga at de var hivpositive. De fleste av disse hadde hørt hiv omtalt på en negativ måte. Studiene avdekket også homohets. Nesten 40 pst. av respondentene i Norge hadde opplevd hets det siste året.
Dette er veldig alvorlige tall. Norge har forpliktet seg gjennom FNs resolusjon til å redusere nysmitte med 50 pst. Så i et av verdens rikeste land, med et høyt utdannelsesnivå og en god tilgang til helsetjenester, viser resultatene det stikk motsatte enn forpliktelsene som Norge har gjennom FN. Vi har mislyktes. Regjeringens hivstrategi for perioden 2009–2014, som nå er halvveis, har som ett av to hovedmål at nysmitte skal reduseres, særlig i grupper med høy sårbarhet for hiv. Aldri før har antallet nysmittede i denne gruppen vært høyere enn i 2011. Delmålene i regjeringens strategi er:
Jeg tør påstå at utviklingen går i feil retning på alle disse fire delmålene. Ungdom i dag vet mindre om hiv enn på 1990-tallet. For første gang er en hivpositiv som ikke har smittet en annen mann, tiltalt av statsadvokaten etter hivparagrafen, vi har aldri hatt flere nysmittede blant menn som har sex med menn, og Helseutvalgets prosjekt med lavterskeltesting av risikogrupper blir hengende i en tynn tråd på grunn av byråkrati i Helsedirektoratet. Det er altså stryk, stryk, stryk, stryk på alle de fire delmålene i strategien.
Det er behov for at hivstrategien følges opp gjennom både ressurser og politisk oppmerksomhet. Vi må bruke den kunnskapen vi har, og sist, men ikke minst må vi sørge for at tilbud som vi vet virker, igangsettes raskt.
Kondom er det mest effektive prevensjonsmiddelet. Det har ingen bivirkninger, det er billig, det hindrer hiv og andre smittsomme kjønnssykdommer, og det reduserer faren for kreft – et fantastisk virkemiddel å bruke på mange områder. Men hvorfor bruker vi da ikke mer tid og ressurser på å formidle dette til ungdom – for å si det med de ordene – i alle aldre?
Helsedirektoratet, som har ansvaret for disse spørsmålene, foreslår heller gratis prevensjonslegemidler til unge jenter. Hva betyr det? Jo: Myndighetene vil promotere og tilby et prevensjonsmiddel som er mer usikkert, som ikke hindrer smittsomme sykdommer og kreft, som har bivirkninger for jentene som bruker det, og som er kostbart for samfunnet. Men det mest alvorlige er at hvis det tilbys gratis p-piller til alle unge jenter, har vi som myndigheter en gang for alle slått fast at prevensjon er jentenes ansvar – guttene kan droppe kondomet, jentene tar ansvar – samtidig som vi står i fare for at det ikke er nok penger til utdeling av gratis kondomer til risikogrupper og ungdom. Dette henger nøye sammen med arbeidet mot hivsmitte. Det mest effektive er kondom. Unge gutter må lære å bruke kondom fra de debuterer seksuelt, enten det er med jenter eller med gutter. Dette henger også sammen med prinsippet om likt ansvar. To som har sex, har like stort ansvar for å beskytte seg – enten det er en jente eller en gutt, en hivpositiv, en som ikke har testet seg nylig, eller en som har testet seg nylig.
Det er behov for å høyne det generelle kunnskapsnivået om hiv og seksuelt overførbare sykdommer. Det beskytter, det reduserer stigmatisering, og det fører til åpenhet. Men vi kommer heller ikke vekk fra at hoveddelen av nysmitte kommer i klart definerte risikogrupper. Studier av risikogrupper gjør at vi ser at det er klare felles trekk mellom de som er hivpositive som smitter andre, og de som har en atferd som gjør at de blir smittet. Vi er nødt til å etablere lavterskeltilbud om testing og rådgivning der disse møtes. Det vil virke raskt, og med de smittetallene en har nå for 2011, bør dette være et strakstiltak som helseministeren tar ansvar for kommer på plass senest i revidert nasjonalbudsjett. Vi må bruke kunnskapen som vi har om de bakenforliggende årsakene til at menn som har sex med menn, smitter andre, og at de som utsettes for smitte, har en risikoatferd som gjør at dette skjer. Vi må ikke bare behandle symptomene, men må òg gå til de underliggende årsakene.
Jeg bruker bevisst begrepet «menn som har sex med menn» fordi mange av disse verken er eller definerer seg som homofile. Psykiske problemer og rusproblemer kan relateres til utfordringer knyttet til egen seksualitet og identitet. Vi ser at en stor gruppe er menn med innvandrerbakgrunn. De kommer fra miljøer som ikke har kommet like langt i aksept av homoseksualitet som det vi har gjort generelt i Norge. Personer som blir hivsmittet, har dermed i mange tilfeller i utgangspunktet slitt med sin identitet og seksualitet – det å komme ut som homofil. Så blir de møtt med et nytt stigma, en sykdom som òg er forbundet med fordommer og frykt. Undersøkelser som er referert innledningsvis, forteller om en dobbel hets og stigmatisering, både for homofili og for hivsmitte. Vi er nødt til å lære av de som er hivpositive. De er vår viktigste ressurs i det forebyggende arbeidet. Deres livserfaringer må brukes for å lage nye forebyggingsstrategier, både for å hindre at noen smitter andre, og at andre blir smittet. Men det betyr òg å lykkes med å gi de hivpositive et bedre helsetilbud og god oppfølging og hjelp for mer enn smitten. Også når det gjelder de psykiske utfordringene og eventuelle rusproblemer, er dette svært viktig for den enkelte og for forebyggingsarbeidet.
I Norge i dag dør en ikke av hiv eller aids, men med hiv, før en har fått aids. Men det må ikke bety at helsevesenet slår seg til ro med at hivpositive bare har behov for medisinsk hjelp for å holde hivsmitten i sjakk. De må òg få hjelp med de underliggende årsakene som i mange tilfeller førte til at de ble smittet, og hjelp til å takle og leve med en kronisk sykdom. Da må helsevesenet lytte og lære av pasientens erfaringer. I den sammenheng vil jeg trekke fram det arbeidet som Kim Fangen har gjort og gjør som talsperson for pasienter.
Da er det et paradoks at det sosialliberale Norge fortsatt har en hivparagraf som kriminaliserer hivpositives seksualliv. Dette er nå satt på spissen gjennom at statsadvokaten har tatt ut tiltale mot hivpositive Louis Gay, som ikke har smittet en annen person, og som har utført det som en kaller «sikrere sex», som i realiteten er det helsemyndighetene anbefaler. Jeg er klar over at Syse-utvalget nå jobber med denne problemstillingen, men det er likevel nødvendig å trekke fram dette i denne debatten, fordi dagens straffelov virker mot forebyggingsstrategien og stigmatiserer hivpositive. Jeg håper at dagens debatt kan være starten på at vi igjen får et sterkt politisk engasjement for å redusere nysmitte av hiv, og for å forbedre livssituasjonen for dem som er hivpositive – noe som i realiteten er to sider av samme sak.
Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [11:27:10]: De siste ti årene har det vært en foruroligende økning av diagnostisert hivinfeksjon blant menn som har sex med menn. Denne utviklingen ser vi ikke bare i Norge, men også i resten av Vest-Europa. Dessverre er det ingen klare tegn til at trenden vil snu med det første. Det ble påvist 97 hivtilfeller i 2011 blant menn som har sex med menn. Det er det høyeste antallet hivpositive som noen gang er påvist i denne gruppen, og en tredobling av antall påviste tilfeller i forhold til for ti år siden.
Jeg ser alvorlig på denne negative utviklingen. Det er mange enkeltfaktorer som må tas med for å forklare hvorfor det skjer. Det handler om seksuell smitteoverføring blant menn som ferdes i miljøer med stort smittepress, det vil si miljøer som inkluderer mange enkeltpersoner som lever med hiv. Mange av dem kjenner ikke sin egen hivstatus, og en beslutning om å la være å beskytte seg med kondom vil være svært risikofylt. Det er viktig at alle som lever med hiv, får gode tilbud om hjelp til å mestre alle sider av livet med hiv.
Vi har fått effektive medisiner som gjør at en hivinfeksjon handler om langt mer enn en alvorlig medisinsk tilstand. Vi lever med hiv i skole og utdanning, på arbeidsplassen, i familieliv og i samfunnslivet for øvrig. Det betyr at flere sektorer enn tidligere må ha oppmerksomhet på dette temaet. Samarbeid er derfor en viktig del av hivstrategien Aksept og mestring – nasjonal hivstrategi (2009–2014). Det er seks departement som samarbeider og har ansvar for å følge opp strategien.
Både i Norge og internasjonalt har tjenester og tiltak i stor grad håndtert hivtematikken isolert fra andre utfordringer. Strategien peker på områder som særlig peker seg ut. Vi må få til en mer integrert innsats når det gjelder tjenester og tiltak, som ser sammenhengen mellom ulike utfordringer knyttet til hiv.
I Norge har vi en konsentrert hivepidemi. Det vil si at det er enkelte grupper i samfunnet som er mer utsatt for å bli smittet, og som lever med hiv. Det primærforebyggende arbeidet må avspeile denne realiteten. Derfor vektlegger strategien at forebyggingsinnsatsen må rettes mot gruppene med størst risiko for å bli smittet.
Nylig fikk vi resultatene fra en europeisk studie om hiv og seksualitet blant menn som har sex med menn. Over 2 000 norske menn deltok i denne nettundersøkelsen. Studien har gitt svært viktig kunnskap om hvordan vi skal utforme tiltak for å redusere hiv blant menn som har sex med menn. Det er spesielt to funn som understreker de viktigste punktene i vår hivstrategi.
Det første er at det er nødvendig med en kursendring når det gjelder ubeskyttet sex. Undersøkelsen viser at 30 pst. ikke hadde brukt kondom ved siste samleie med en tilfeldig partner. Dette tallet viser at det er svært vanlig med risikofylt seksualatferd i miljøer med høy smitterisiko. Selv om vi har sørget for god tilgang på gratis kondomer, viser resultatene at det ikke er nok å ha lett tilgang på kondomer. Det er helt nødvendig at myndigheter og sivilt samfunn samarbeider om tiltak som kan bidra til holdningsendringer, og at flere bruker kondom.
Det andre er at mange i målgruppen ikke tester seg ofte nok. Minst en tredjedel var usikker på sin egen hivstatus, og bare 56 pst. hadde testet seg for en seksuelt overførbar infeksjon det siste året. Det betyr at flere kan ha en seksuelt overført infeksjon eller hiv uten at det er påvist.
Det er helt avgjørende at flere tester seg når de bør gjøre det, og at de får visshet om egen hivstatus, for å begrense spredningen. Vi har data som viser at over halvparten av alle som blir smittet, er smittet av en som ikke kjenner sin egen hivstatus. Det er derfor viktig at testtilbudene gjøres lettere tilgjengelig for dem som trenger det mest.
For noen er det å vente en uke på testsvaret en barriere for å skaffe seg visshet om egen hivstatus. Derfor satses det i år på å tilby hurtigtester som gir raskt svar. Det er utviklet en egen prosedyrebok om dette tilbudet, som blir tilgjengelig for tjenestene i disse dager.
For bedre å ivareta mennesker som lever med hiv, har Helsedirektoratet gjennomført to kurs i motiverende samtaler for helsepersonell som arbeider med hivpositive mennesker. Helse Sør-Øst har i samarbeid med Helsedirektoratet utviklet et lærings- og mestringskurs for pasienter med hiv, og det er etablert et eget pasientråd ved Oslo universitetssykehus.
Siden hivstrategien ble lansert, har vi fått ny forskning som viser at vellykket medisinering kan bidra til å forebygge smitteoverføring. Dette kalles «behandling som forebygging». Det er positivt med en slik tilnærming, men den kan også utfordre det viktige forebyggingsarbeidet som handler om å begrense risiko gjennom sikrere sexpraksis. Her må vi kunne ha to tanker i hodet samtidig.
Vi er midtveis i strategiperioden, og nå gjennomgår vi status for arbeidet. I forrige uke ble det avholdt en dialogkonferanse der over 80 nøkkelaktører deltok og kom med innspill. Blant annet fikk vi innspill om nettopp hvordan vi bør legge opp arbeidet når det gjelder menn som har sex med menn. Jeg mener vi har et godt grunnlag for å stake ut kursen for hvordan arbeidet med hiv skal drives i resten av strategiperioden, ikke minst når det gjelder hvordan vi kan redusere nysmitte blant menn som har sex med menn.
Det er mye som tyder på at hiv kanskje kan utryddes i løpet av de neste generasjonene. Det vil i så fall kreve økt testing, økt kondombruk, økt seksuell autonomi – og det vil kreve at myndigheter, det sivile samfunn og ikke minst de som lever med hiv, samarbeider mot felles mål. Det vil jeg arbeide videre med.
Marit Nybakk hadde her overtatt presidentplassen.
Bent Høie (H) [11:33:44]: For meg er følgende et paradoks: På 1980- og 1990-tallet var oppmerksomheten som hiv/aids fikk, stor. Man skapte et sterkt engasjement, fikk mye informasjon, saken hadde stor politisk oppmerksomhet og ble prioritert høyt også økonomisk. I dag, i en situasjon med rekordhøy smitte, er det nesten ikke oppmerksomhet om dette.
Det er nå, i 2012, behov for å gjøre et krafttak, ikke minst knyttet til lavterskeltesting. Å få kontroll over denne epidemien vi nå står overfor, fordrer en reduksjon i mørketallene. Det vil si at hivpositive, som tror de er hivnegative, er innforstått med nødvendigheten av å praktisere sikrere sex, og at man motiverer hivnegative menn, som har mye risikosex med menn, til å endre sin sexatferd. Det handler om å minske uhelse og konsekvenser knyttet til infeksjoner blant hivpositive mennesker samt forebygging og forhindring av videresmitte til andre. Et miljøbasert hivtestetilbud synes å være det viktigste strategiske svar på de tallene som man nå har fått fra Folkehelseinstituttet. Det betyr at vi er nødt til å gi mer ressurser til de forebyggingsorganisasjonene som Helseutvalget og de norske helsemyndighetene jobber med.
Helseutvalget, som er den organisasjonen som i dette tilfellet har vært med fra starten av epidemien på begynnelsen av 1980-tallet, har fremdeles ikke fått på plass en grunnbevilgning for sin virksomhet. Organisasjonen mangler forutsigbarhet i likhet med resten av feltet. De får kun tildelt prosjektmidler i størrelsesorden lik det de hadde på 1980- og 1990-tallet, ca. 3,5 mill. kr.
Jeg håper at helseministeren ikke bare avventer oppsummeringen av halvveiskonferansen til strategien, men faktisk tar inn over seg de tallene for nysmitte som kom i 2011, og selv tar initiativet til og prioriterer ressurser til det forebyggende arbeidet på dette området i revidert nasjonalbudsjett.
Det er også viktig å få på plass igjen den kondomdistribusjonen over nett til menn som har sex med menn, som Helseutvalget sto for. Menn som har sex med menn, møtes veldig ofte på Internett. Det er det som er det sosiale møtestedet. Å ha et enkelt tilbud der om å bli tilsendt kondomer på en anonym måte, gjør at også de som ikke definerer seg som homofile, vil nås av dette tilbudet.
Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [11:37:08]: Jeg må si at jeg opplever ikke at verken jeg eller Helsedepartementet har liten oppmerksomhet på hiv, på dette området generelt og på situasjonen for dem som er hivpositive. Det synes jeg vi har vist gjennom både organisering, initiativ og strategiarbeid. Så er det slik at man må alltid stille seg spørsmål om man gjør de rette tingene og tar de rette valgene. Hvorfor er økningen så stor, og hvorfor er det så mange som har risikosex og utsetter seg for hivsmitte? Men det viser seg at det er jo ikke bare hivsmitte man utsetter seg for, man utsetter seg også for andre seksuelt overførbare sykdommer, som også har tatt seg opp, som gonoré og syfilis. Det er alvorlig – det er jeg helt enig i.
Vi bruker mye penger og mye ressurser på dette området og på denne gruppen – bl.a. er hivmedisin dyrt. Hvis vi bare skulle sett økonomisk på det, ville det aller viktigste være at vi klarte å forebygge. Men det viktigste er jo å forebygge, og selv om det er gode medisiner og god behandling, er det klart en belastning både psykisk og fysisk, ikke minst, å leve med en sånn diagnose.
Det som gjøres, er at vi nå jobber med, som jeg sa, en revisjon av denne strategien. Det er viktig å understreke at dette er ikke noe man gjør internt i et departement eller i et direktorat. Dette gjør man i nært samarbeid med de organisasjonene som representerer hivsmittede – og det er mange organisasjoner. Når jeg møter dette rådet, er det mange ulike organisasjoner, og det kan nok også hende at disse organisasjonene hadde hatt mye å tjene på at man klarte å få til et bedre og mer konstruktivt samarbeid. Vi tildeler også en god del penger til ulike organisasjoner, og jeg tror i den sammenheng at det har vært ganske forutsigbart at de har blitt tildelt økonomiske midler til driften sin eller til prosjektene sine.
Jeg er helt enig i at det er viktig å få til kondomdistribusjon. Men jeg må også si at der jeg kommer – på ungdomspoliklinikker eller helseklinikker – er det kondomer tilgjengelig. Jeg tror at vi også må ta på oss et stort holdningsarbeid i de ulike miljøene hvor smittefaren er størst. Det er et stort ansvar som påhviler helsevesenet, men også andre instanser utenom.
Wenche Olsen (A) [11:40:34]: Det er urovekkende tall som kommer fra Folkehelseinstituttet angående økning av hiv blant menn som har sex med menn. Det er sikkert mange årsaker til det. Vi hadde jo tidligere flere kampanjer med fokus på hvordan hiv smitter, og hvordan man kan beskytte seg mot det. Samtidig var det sånn at vi hadde lite å behandle sykdommen med. Kanskje bidro det til at man var mer forsiktig og unnlot å ha ubeskyttet sex?
Vi har gjennom historien sett det samme med andre sykdommer, selv om det ikke er direkte sammenlignbart, f.eks. bakterielle, smittsomme sykdommer, hvor man fant ut at bl.a. god hygiene kunne forhindre smitte. Etter hvert kom penicillin, og man fikk mindre fokus på å forhindre smitte og mer fokus på å behandle. Når vi så har opplevd at det har utviklet seg resistente bakterier, har fokuset igjen blitt stort på å forebygge smitte. Det viser oss at vi aldri må redusere fokuset på å forebygge. Det er alltid det viktigste vi kan gjøre. Da må vi få ut nok informasjon til folk, så de kan ta gode valg på vegne av egen helse. Den informasjonen må gis kontinuerlig – nye generasjoner som vokser opp, må også få den informasjonen. Da er seksualundervisning i skolen et viktig tiltak.
Et eksempel på forebyggende seksualopplysning er Uke Sex-prosjektet til organisasjonen Sex og Politikk. Uke Sex er en årlig undervisningskampanje som gir supplerende materiale til undervisning om seksualitet. Uke Sex benyttes av skoler, skolehelsetjenesten, helsestasjoner for ungdom, Røde Kors lokallag, ressurssentre, ungdomsklubber og mange andre.
Organisasjonen Sex og Samfunn – senter for ung seksualitet – er et annet godt eksempel på viktig arbeid på dette feltet. Senteret driver en gratis klinikk for all ungdom under 25 år som oppholder seg i Oslo. De underviser ungdom om seksualitet, tar imot hospitanter, produserer brosjyrer og informasjonsmateriell, i tillegg til at de guider helsepersonell over hele landet om hvordan man best kan møte pasienter som trenger hjelp knyttet til seksuell og reproduktiv helse. Det er også andre organisasjoner som gjør et viktig opplysningsarbeid om seksuell helse og forebygging. Dette er viktige aktører i arbeidet med å gi folk kunnskap for å kunne ta gode valg.
I helseopplysningsarbeid og forebyggende arbeid er det også viktig at det er fokus på hvordan hiv ikke smitter, så vi kan få bort stigma rundt hiv. I dag er det sånn at man ikke vil stå fram om man er smittet, fordi man er redd for at folk man omgås, har en uberettiget frykt for å bli smittet. Det kan nok føre til at man velger å la være å teste seg av frykt for å bli isolert. Om man ikke tester seg, vet man heller ikke om man har smitten, og kan på den måten selvfølgelig føre den videre.
Det er viktig med testing for å begrense smitten. Derfor er jeg glad for at helseministeren har redegjort for at det satses på å tilby hurtigtester som gir raskt svar.
Økningen av hivsmittede menn som har sex med menn, er svært bekymringsfullt. Da er det bra at det jobbes aktivt med hvordan man skal redusere det, og at det er mange som kommer med innspill og bidrar. Jeg støtter helseministeren i at vi må samarbeide bredt både med myndigheter, med det sivile samfunn og med dem som lever med hiv, for å nå målet om å utrydde hiv.
Laila Dåvøy (KrF) [11:44:20]: Jeg vil først få takke representanten Høie for å reise denne viktige debatten.
I 2008 fremmet jeg en interpellasjon om hiv. Mitt utgangspunkt da var en økende bekymring for at befolkningen manglet grunnleggende kunnskaper om hvordan hiv smitter – og også om hvordan hiv ikke smitter. Å kunne forebygge smitte var en del av debatten også den gangen.
Økningen i hivtilfeller må ses i sammenheng med en generell økning i kjønnssykdommer. Hivviruset er i seg selv et forholdsvis lite smittsomt virus. Dersom den hivpositive i tillegg har en annen kjønnssykdom, som f.eks. klamydia eller gonoré, øker smittsomheten til hivviruset betydelig, fordi man da lettere får kontaktblødninger. Det er ikke uvanlig at hivpositive kan ha andre kjønnssykdommer. Kjønnssykdommer er generelt økende i hele befolkningen – både klamydia, gonoré og syfilis. La meg ta et eksempel: Tall fra Folkehelseinstituttet viser at klamydiatilfellene i 2001 var 14 901, og i 2010 var det hele 22 527 nye tilfeller av klamydia.
Et virksomt, og jeg vil si enkelt, forebyggende tiltak mot hiv og mot kjønnssykdommer i befolkningen, som flere har vært inne på, er å bruke kondom. Dessverre viser mange undersøkelser at kondombruken er lav her i landet. I tillegg til å beskytte mot kjønnssykdommer er det et godt prevensjonsmiddel. Å bruke kondom som prevensjonsmiddel i større grad enn i dag ville ikke bare hatt god beskyttelse mot uønskede svangerskap, men man hadde også fått god beskyttelse mot hiv og kjønnssykdommer, noe ikke p-pillen beskytter mot. Mange kvinner synes at det er vanskelig å argumentere for at partner skal bruke kondom av frykt for kjønnssykdommer. I praksis blir dermed bruken lav. Jeg tror vi med fordel mer offensivt burde fremhevet bruken av kondom fra helsemyndighetenes side, for på denne måten å få økt aksept i alle deler av den voksne befolkningen.
Det er grunn til å være bekymret for en stadig økende forekomst av nordmenn som blir hivsmittet i utlandet. Forekomsten av hiv er mye høyere i mange utenlandske land enn i Norge. Også derfor er det viktig å etablere gode vaner og holdninger til kondombruk.
Blant homofile antar man at redusert trusseloppfatning av hiv, i lys av de bedrede behandlingsmulighetene som kom for om lag 15 år siden, har bidratt sterkt som medvirkende årsak til at noen homofile igjen våger å praktisere usikker sex. En studie i Europa, EMIS, viser at også blant homofile som vet de er hivpositive, er omfanget av ubeskyttet sex betydelig. Samtidig avdekker denne studien at nesten 70 pst. av respondentene ikke samtalte om hivstatus med sin siste tilfeldige sexpartner, minst en tredel kjente ikke sin egen hivstatus, og bare vel halvparten hadde testet seg for en seksuelt overførbar infeksjon det siste året – statsråden var også inne på disse tallene. Kanskje har dette med frykt for stigmatisering og sosial utestenging å gjøre, noe som er forståelig, gitt mangelen på kunnskap om hiv, som både jeg og interpellanten har vært inne på.
Nå er det jo slett ikke slik at de fleste utsetter seg for risikofylt sex. I en NOVA-undersøkelse om homofile og lesbiskes levekår kom det frem at kun en femtedel av homofile menn er i gruppen som potensielt gjennomfører risikofylt sex, og dermed står i fare for å bli smittet av hiv. Denne gruppen er det viktig og nå frem til. Spørsmålet er hvordan man skal nå frem til akkurat denne gruppen med opplysnings- og holdningsskapende arbeid.
Utfordringene når det gjelder bekjempelsen av hiv og andre kjønnssykdommer, er store. Mange innvandrere som kommer til landet, er også hivpositive. I 2011 utgjorde disse 109 nydiagnostiserte tilfeller av totalt 269. Et sentralt problem i denne gruppen er taushet om smitte i innvandrermiljøer. Kultur, religion og språk gir ekstra utfordringer i hivforebyggende arbeid og tiltak for hivpositive i nettopp disse miljøene.
Vi må ikke glemme de unge. Det er uhyre viktig med holdningsskapende arbeid, opplysning og veiledning. Kunnskap om hva som smitter og ikke smitter, er vesentlig. Åpenhet og kunnskap om hiv vil også bidra til at det blir mindre stigmatisering og misforståelser knyttet til dem som må leve med hiv resten av livet.
Helt til sist var interpellanten inne på dette med straffeloven. Også i den forrige interpellasjonsdebatten om hiv var dette et tema, og ja – jeg synes faktisk at vi bør kunne gå nærmere inn og se på om vi bør endre noe her.
Kjersti Toppe (Sp) [11:49:31]: Først vil eg takka interpellanten for å ha teke opp eit viktig tema. Det er ikkje tvil om at utviklinga av smittetala er urovekkjande, og at ein må ta grep for å snu denne trenden. Å finna gode hivførebyggjande tiltak er inga enkel oppgåve. Hivpositive er langt frå ei einsarta gruppe. Det er alt frå den sprøytenarkomane til den godt vaksne kvinna som er smitta av ein utru ektefelle. Det kan vera den unge jenta som følte seg dårleg lenge, før legen omsider sjekka ho for hiv – ein sjukdom ho truleg fekk etter ein ferieflørt. Det kan vera innvandrarguten som forelskar seg i andre gutar, men som ikkje klarar å akseptera legninga si, og som i alle fall ikkje identifiserer seg som homofil. Det er mannen som trudde at hiv er ein sjukdom som synest, og at det var trygt så lenge han berre var saman med damer som såg friske og sunne ut. Han trudde at hiv ikkje er noko som angår han, men som berre nokre såkalla risikogrupper får – han tok grundig feil.
Skal vi nå fram med førebyggjande strategiar som verkar, er kunnskap aleine ikkje nok. Dei fleste veit korleis hiv smittar. Svært mange har likevel ubeskytta sex, noko som smittetala for klamydia og andre seksuelt overførbare sjukdomar viser tydeleg.
Innsatsen mot hiv i Noreg må vera godt koordinert og basert på godt funderte metodar. Han må vera basert på kunnskap om kva som fører til handlingsendring, og om kva for bodberarar dei enkelte gruppene vil lytta til. Smittetala gir gode grunnar til å sjå på korleis det hivførebyggjande arbeidet kan forbetrast.
Skal vi klara å snu denne trenden, må vi òg sjå på kva det er som gjer at folk har ubeskytta sex, og lèt vera å testa seg. Eg trur at ei viktig årsak til at mange føler at dette ikkje angår dei, er at for mange er hivpositive avgrensa til såkalla risikogrupper, som har såkalla risiko åtferd. Men hivpositive er som sagt ei langt meir mangearta gruppe. Samstundes er det slik at hivpositive framleis opplever at helsepersonell ikkje tør å skifta på senga deira, at tannlegar nektar å behandla dei. Når kunnskapen om korleis hiv ikkje smittar, er så låg hos enkelte, er det ikkje rart at hivpositive kan føla seg stigmatiserte og diskriminerte. Skal vi finna gode hivførebyggjande tiltak, må vi også jobba for at hivpositive skal ha gode levekår, god livskvalitet og føla at det er trygt å vera open om statusen sin. Vi må jobba for å få opp prevensjonsbruken og få fleire til å ta hivtest. Det vil vera ein god start.
Bent Høie (H) [11:52:26]: Jeg vil takke for innleggene i debatten, selv om jeg gjerne skulle sett at det hadde vært flere.
Jeg tror det er viktig å gå tilbake til det som var et av mine hovedpoeng i mitt første innlegg, nemlig hva som gjør at personer som har hiv, praktiserer usikker sex, og at menn som har sex med menn, utsetter seg for risiko for å bli smittet. I veldig mange av tilfellene er en selvfølgelig fullstendig klar over smitterisikoen når det gjelder både hiv og andre seksuelt overførbare sykdommer.
En må da gå tilbake til de bakenforliggende årsakene, som i mindre grad har vært berørt i debatten. Det handler om en kombinasjon av manglende aksept av egen identitet og det at en fortsatt opplever hets og stigmatisering, som igjen fører til psykiske problemer og – i mange tilfeller – en veldig høy rusmiddelbruk, både av illegale og av legale rusmidler. Det er dette som på mange måter kjennetegner mange av dem som er hivpositive, og som fortsatt praktiserer tilfeldig sex, med smitterisiko, og dem som utsetter seg for denne risikoen. I det hivforbyggende arbeidet er en derfor i mye større grad nødt til å igangsette tiltak som hjelper mot de bakenforliggende årsakene.
En del av strategien må være at hivpositive som får hjelp medisinsk, i større grad også må få hjelp med den bakenforliggende utfordringen og – ikke minst – med utfordringen knyttet til det å leve med denne kroniske sykdommen. Da hjelper det ikke bare med en revisjon av den eksisterende strategien. Det hjelper ikke bare å videreføre det bevilgningsnivået som har vært på dette området. Det er behov for en kombinasjon av nye tiltak, økte midler og, ikke minst, et større engasjement fra mange, utover de organisasjoner som allerede er engasjert.
Det er – som statsråden var inne på – et mangfold av organisasjoner som jobber på dette området. Selvfølgelig kan det av og til være frustrerende for myndighetene å ha mange å forholde seg til, men jeg tror det er en fordel at det er et mangfold i engasjementet på dette området. Jeg ønsker velkommen at flere engasjerer seg i arbeidet mot hiv.
Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [11:55:52]: Jeg vil først bare kommentere litt Internett-undersøkelsen, som viste at 40 pst. av de 2 000 som svarte, sa at de hadde vært utsatt for homohets. Det er et høyt tall i et land hvor vi ønsker å være liberale og å tro at vi er veldig tolerante overfor dem som kanskje er litt annerledes. Det er tankevekkende.
Som interpellanten sier, er det viktig å ta tak i dette. Det dreier seg igjen om – tror jeg – informasjon og holdninger. Derfor mener jeg at det å ha en tverrdepartemental strategi – det vakte i hvert fall stor oppmerksomhet da den ble etablert – er viktig. Det er viktig at flere departementer fokuserer på dette, for det er mange som må inn. På helsesiden kan vi få informasjon om behandling og om forbygging ut til hele helsevesenet – det er viktig – men vi må også ha alle andre aktører med.
Jeg har lyst til å vise til et tiltak som er en suksess. Det heter Uke Sex – importert fra Danmark – og er både en kampanje og undervisning for 7.–10. klasse. Det er et samarbeid mellom Helse- og omsorgsdepartementet og Kunnskapsdepartementet, og det er finansiert av de to direktoratene Utdanningsdirektoratet og Helsedirektoratet som startet i 2011.
Så snakket jeg en del om å øke testfrekvensen. Jeg er veldig enig i dette med lavterskel, det at vi får tester som fortere kan gi et svar. Det har vært viktig. Jeg har også lyst til å understreke at både Olafiaklinikken og Brynsenglegene har fått styrket sine tilbud rettet mot menn som har sex med menn. Det har vært gjennomført egne kurs og opplæringstiltak rettet mot innvandrere, av bl.a. Aksept og mestring, Primærmedisinsk verksted og Medisinernes seksualopplysning. Olafiaklinikken har utarbeidet en egen prosedyreveileder for bruk av hurtigtest, og det er utarbeidet en smittevernbok av Folkehelseinstituttet. Så det er gjort mye arbeid.
Jeg er enig i at når vi har mange organisasjoner, må vi bruke alle disse – og det gjør vi – for å få ut informasjon til medlemmene og til de miljøene som disse organisasjonene jobber i. Her er det nødvendig å tenke bredt. Det mener jeg vi gjør. Jeg mener også at det er viktig at vi foretar en revisjon av strategien, slik at vi gjør de riktige tingene fremover.
Det er ikke tvil om at dette er en sak som det er viktig å jobbe med – og ha stor oppmerksomhet på videre.
Presidenten: Debatten i sak nr. 3 er dermed omme.