Parlamentarismen i dag

Statsminister Jens Stoltenberg les regjeringserklæringa i Stortinget 19. oktober 2005.

Parlamentarismen er eit styresett som gir parlamentet (Stortinget) kontroll over den utøvande makta (regjeringa). Regjeringa er ansvarleg overfor Stortinget, og kan bli felt av stortingsfleirtalet ved mistillit. Den siste regjeringa som måtte gå av på grunn av mistillit, var Gerhardsen-regjeringa i 1963.
 
Ei regjering kan velje å stille kabinettsspørsmål til Stortinget. Det inneber at regjeringa truar med å gå av dersom ho ikkje får gjennomslag i ei bestemd sak. Det skjedde sist i 2000, då den første Bondevik-regjeringa blei felt på eit kabinettsspørsmål om gasskraftutbygging.
 
Det er òg vanleg at ei regjering går av dersom støtta i Stortinget blir redusert som følgje av valresultatet.
 
Lenge var parlamentarismen basert på konstitusjonell sedvane. Først 20. februar 2007 blei sentrale parlamentariske prinsipp som at regjeringa har opplysningsplikt overfor Stortinget, og at regjeringa har plikt til å søkje avskjed etter mistillitsvotum, grunnlovsfesta.

Fleirtalsparlamentarisme

Dagens regjering, Stoltenberg II, har fleirtal på Stortinget. Så lenge samarbeidet mellom Arbeidarpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet held, sit regjeringa trygt.
 
Det vil likevel ikkje seie at Stortinget ikkje har makt, og at det parlamentariske prinsippet ikkje er i funksjon. Ei av dei viktigaste oppgåvene til Stortinget er å kontrollere regjeringa, og det skjer uavhengig av om regjeringa har fleirtal eller ikkje.
 
Ei av oppgåvene til kontroll- og konstitusjonskomiteen er å førebu saker som gjeld kontroll av regjeringa. Komiteen har høve til å opprette kontrollsaker på eige initiativ – det er tilstrekkeleg at ein tredjedel av komitémedlemmene ønskjer det. Dermed er mindretalet sikra høve til å kontrollere fleirtalet; også statsrådar i fleirtalsregjeringar risikerer å bli granska.
 
Stortingsrepresentantane kan dessutan kontrollere statsrådane gjennom spørjetimespørsmål og skriftlege spørsmål, og denne verksemda får tidvis stor merksemd i massemedia – «den fjerde statsmakta». For å unngå negativ publisitet er statsrådane nøydde til å ta dette på alvor.
 

Rolla til opposisjonen

Historia viser at fleirtalsregjeringar i stor grad lyttar til opposisjonen. Sjølv om Arbeidarpartiet hadde reint fleirtal på Stortinget frå 1945 til 1961, fekk opposisjonen gjort fleire endringar i forslaga frå regjeringa.
 
Tidlegare statsminister Einar Gerhardsen skreiv i erindringsboka si I medgang og motgang. Erindringer 1955–65 (Tiden Norsk Forlag 1972, side 60:): «Som regel vil Stortinget, både av politiske og praktiske grunner, i store trekk følge regjeringens opplegg. Dette betyr ikke at Stortinget har liten reell innvirkning. De som tror det, tar feil. Enhver regjering vil allerede under arbeidet med de forskjellige sakene måtte tenke på Stortinget og dets holdning.»
 

Ikkje oppløysingsrett

Mindretalsregjeringar står alltid i fare for å møte stor motstand i parlamentet. I dei fleste land med parlamentarisk styresett har regjeringa rett til å oppløyse parlamentet og skrive ut nyval. Dersom det er konflikt mellom regjeringa og parlamentet, kan dette vere eit verkemiddel regjeringa nyttar med håp om at det nye parlamentet skal gi regjeringa støtte. Ein annan variant er å la parlamentet, eller regjeringa med samtykke frå parlamentet, ha oppløysingsrett.
 
I Noreg har verken regjeringa eller Stortinget oppløysingsrett.

Negativ parlamentarisme

I Noreg praktiserer vi negativ parlamentarisme: Regjeringa sit til ho blir felt av Stortinget. Regjeringa kan også sjølv velje å gå av etter å ha fått redusert støtte etter eit val. Enkelte har teke til orde for å innføre ei ordning med innsetjingsvedtak – investitur – der eit fleirtal i parlamentet erklærer tillit til regjeringa før ho tiltrer, men det har ikkje fått gjennomslag.