Etter at ordningen med statssekretærer hadde vokst
frem i praksis, fikk den uttrykkelig grunnlovsforankring gjennom
§ 14, som ble vedtatt i 1976. Samtidig ble § 62 endret for å gjøre
det klart at statssekretærer – på samme måte som statsråder – ikke samtidig
kan fungere som stortingsrepresentanter.
I de senere år har stortingsrepresentanter flere ganger
blitt beskikket som statssekretærer. Eksempler finnes fra regjeringer
med ulik politisk farge.
Den som tiltrer som statssekretær, må automatisk tre
ut av Stortinget og kan først gjeninntre dersom han eller hun får
avskjed i løpet av valgperioden. På begge punkter innebærer ordningen
at en annen statsmakt (regjeringen) får direkte innflytelse på Stortingets
sammensetning. Dermed blir den kontrollerte instans med på å bestemme
hvordan kontrollinstansen skal settes sammen, og kan hypotetisk
sørge for å få «opposisjonelle» elementer ut av Stortinget og inn
i mer kontrollerte omgivelser i et departement.
Ordningen innebærer også et praktisk sett ikke uvesentlig
avvik fra den grunnlovsfestede og prinsipielt sett grunnleggende
ordning at det er velgerne, og ikke den utøvende makt, som skal
bestemme Stortingets sammensetning.
Det samme problemet er selvfølgelig ikke til stede
når en stortingsrepresentant blir utnevnt til statsråd. Her er vi
på en helt annen måte i kjernen av det konstitusjonelle systemet,
noe som ikke minst kommer til uttrykk ved at statsrådene siden 1884
har rett (og – i praksis – langt på vei plikt) til å møte i Stortinget
og ved deres konstitusjonelle og parlamentariske ansvar for regjeringens
og departementenes virksomhet.
På bakgrunn av den gjeldende ordningens betenkelighet
i et demokratiperspektiv, tar forslaget sikte på å stenge den mulighet
som i dag finnes for å hente statssekretærer fra Stortinget. Ettersom
endringer ikke er tilsiktet på noe annet punkt, vil bl.a. reglene om
valgbarhet (§ 62) bli stående urørt. Formålet realiseres enklest
ved å endre Grunnloven § 14 om Kongens kompetanse til å beskikke
statssekretærer (§ 14).
Forslaget er utformet i tre alternativer. Alternativ 1
henter inspirasjon fra § 12 om statsråder, og klargjør dermed samtidig
at også statssekretærer må være norske statsborgere med stemmerett
i stortingsvalg (at uttrykket «stemmeberettiget norsk borger» omfatter
både kvinner og menn, følger av § 50 første ledd, slik bestemmelsen
ble endret i 1913).
I en annen form går alternativ 2 enda mer direkte på
forslagets hovedpoeng.
Alternativ 3 er utformet som alternativ 2, men
tar med politiske rådgivere ved statsrådets kontorer, i tillegg
til statssekretærene. Dette har sammenheng med at begge grupper
er avskåret fra å møte på Stortinget, jf. Grunnloven § 62 annet
ledd. Regjeringen bør ikke ha større frihet til å gripe direkte
inn i Stortingets sammensetning ved å tilsette rådgivere enn ved
å beskikke statssekretærer.
Fast møtende vararepresentant regnes i denne sammenheng
som «stortingsrepresentant» og vil dermed være uaktuell som statssekretær.
Det samme gjelder for vararepresentanter som er innkalt til Stortinget
under den faste representantens sykdom mv.
Forslaget vil derimot ikke stenge for at vararepresentanter
kan beskikkes i perioder da de ikke er innkalt til Stortinget. Men
så lenge de gjør tjeneste som statssekretær, vil den neste på listen
over vararepresentanter måtte innkalles i stedet, jf. Grunnloven § 62
annet ledd. På samme måte vil vararepresentant måtte innkalles for
statssekretær som blir innvalgt på Stortinget, men som ikke har
tatt avskjed før den nyvalgte forsamlingen har trådt sammen.
I samsvar med den praksis som ble innledet gjennom
Dokument nr. 12 (2007–2008), blir hvert forslagsalternativ fremmet
i så vel moderne språkdrakt som i den språkform som ennå dominerer
i Grunnloven (som stammer fra revisjonen i 1903).
Dersom annet ikke blir bestemt, trer vedtak
om grunnlovsendring i kraft straks.
For å gi større handlefrihet under saksforberedelsen,
foreslår vi subsidiært å åpne for at ikrafttreden kan utsettes til
etter neste stortingsvalg. Dette vil bl.a. gi partier som inngår
i regjeringens parlamentariske grunnlag, bedre tid til å planlegge
sin fremtidige bruk av representanter som allerede er utnevnt som
statssekretær eller som kan være aktuelle for slike oppgaver.
Forslaget fremmes i to alternativer. Hovedalternativet
(alternativ 1) bygger på dagens ordning og legger ikrafttredelsen
til 1. oktober 2017 (jf. det tilsvarende punkt i grunnlovsforslaget
om positiv parlamentarisme mv. gjengitt i Dokument nr. 12:14).
For det tilfelle at det sistnevnte forslaget
skulle bli vedtatt med øyeblikkelig virkning, fremmes det også et
alternativ 2. Ettersom konsekvenser av dette vil kunne bli at det
holdes valg før september 2017, er ikraftsettelsen her lagt til
det tidspunkt da Stortinget trer sammen etter neste stortingsvalg,
jf. Grunnloven § 68.