I dagens mediebilde blir små saker store, og de store sakene forsvinner. Den mediestyrte dagsordenen har kort horisont og gjerne snevert fokus.

Holdt opp mot det faktum at grunnlovsforslag må fremmes senest ett år før et stortingsvalg, oppnår man i dag den effekten at forslagene er glemt når man kommer til valgdagen.

I perioden 2005 til 2009 ble det for eksempel fremmet forslag om å innføre republikk, om å fjerne odelsretten og om å gi 16-åringer stemmerett. Det ble foreslått å fjerne kravet om tre fjerdedels flertall i Stortinget for å melde Norge inn i EU, og det ble foreslått å grunnlovsfeste retten til å søke asyl.

Det vil ikke være noen overdrivelse å si at ingen av disse konkrete forslagene fikk særlig mye omtale i media i forbindelse med stortingsvalget i 2009. Det vi ser i praksis, er at det er når sakene fremmes, eller når de kommer til behandling i Stortinget, at de har noen sjanse til å få medieoppmerksomhet og dermed bekjentgjøres for velgerne. Begge deler ligger i tid langt unna valgdagen.

Regelen i Grunnloven § 112 bygger på et prinsipp om at grunnlovsforslag skal «hvile» over et stortingsvalg. Dette er en meget viktig demokratisk sikkerhetsventil. Den innebærer at folk skal være informert om og kjenne til viktige grunnlovsendringer før de går til valg, og kan la denne kunnskapen spille en rolle i valget av hvordan de ønsker å bruke sin stemme. Dette prinsippet foreslås ikke endret.

Samtidig bygger § 112 også på et prinsipp om at et grunnlovsforslag skal ligge og «modne» en periode før valg, formodentlig utformet med tanke på at innbyggerne skal ha rimelig tid til nettopp å bli informert om og kjenne til viktige forslag til grunnlovsendringer før man går til valg. Også dette prinsippet må ivaretas og videreføres.

Samtidig må man ta høyde for at spørsmålet om hva som er rimelig tid for å bli kjent med et grunnlovsforslag vil være påvirket av den tiden man faktisk lever i – inkludert erkjennelsen av at en viss tid faktisk også kan være for lenge. I dagens medievirkelighet er ett år svært lenge. Dette taler for at fristen bør være mindre enn ett år, slik den er i dag.

Den grunnlovsfestede tiden for hvor lenge et grunnlovsforslag må «modnes» har faktisk også endret seg gjennom historien. Tiden har blitt kortere og kortere. Fra 1869 til 1905 måtte grunnlovsforslag fremsettes på første storting etter valget, deretter på første eller annet storting etter valg. I 1946 ble dette endret til første, annet eller tredje storting etter valg.

Det foreslås på denne bakgrunn at grunnlovsforslag må kunne fremmes og bekjentgjøres noe nærmere et stortingsvalg enn i dag, med tre ulike alternativer (én måned før valg, tre måneder før valg eller seks måneder før valg).