Stabile rammebetingelser er av vesentlig betydning for norsk
næringsliv. Det er en økende forståelse for at større grad av forutsigbarhet
er nødvendig for å legge til rette for langsiktige investeringer
i Norge.
I hvilken grad behovet for stabile rammebetingelser for næringslivet
vil bli ivaretatt, kommer i første rekke an på den politiske vilje
og evne til å fastholde politiske beslutninger uten hyppige skifter.
I forslaget konsentrerer forslagsstillerne seg først og fremst om
behovet for konstitusjonelle redskaper for å sikre en viss langsiktighet
på områder hvor det er politisk vilje til bruk av slike virkemidler.
Spørsmålet er om det finnes et reelt behov for redskaper som
gjør det mulig å låse politiske valg for noe lengre tid enn det
som i dag er mulig gjennom vanlige flertallsvedtak i Stortinget
under hvert enkelt års budsjettbehandling, og hvordan slike redskaper eventuelt
bør utformes.
En mulighet er å låse politiske kompromisser gjennom endringer
i Grunnloven selv, slik som det blir gjort med valgordningen. Men
dette vil slett ikke alltid være ønskelig på f.eks. det økonomiske
området, der forholdene kan endre seg raskere enn grunnlovsendringsprosedyren
gjør det mulig å henge med. Dersom man vil ha en mulighet for større
grad av rettslig binding av den politiske handlefrihet fra sak til
sak, må den altså etableres gjennom andre slags konstitusjonelle
grep.
I de siste år har ønsker om konstitusjonelle redskaper for å
bidra til større langsiktighet kommet til syne i offentlige utredninger
på flere områder. Spørsmål av denne karakter har bl.a. blitt reist
i rapportene fra Andreassen-utvalget om bedre budsjettering i staten
(NOU 2003:6) og Skauge-utvalget om nytt skattesystem (NOU 2003:9
med vedlegg).
Verdt å nevne er også en rekke bestemmelser i Stortingets forretningsorden
som etter sin ordlyd gjennom krav om kvalifisert flertall, forslag
fra stortingspresidenten eller annet for å vedta avvik – setter grenser
for flertallets rett til å innrette Stortingets arbeid slik det
selv vil. Slike regler må forstås som utslag av et ønske om å begrense
Stortingets handlefrihet på de aktuelle punkter. Det samme gjelder reglene
for budsjettbehandlingen i Stortinget, som nettopp forutsetter at
Stortinget i senere faser av saksbehandlingen må holde seg innenfor
de budsjettrammer som er fastsatt tidligere i løpet.
I Sverige – som flere hovedtrekk av budsjettreformen er hentet
fra – er hovedreglene fastsatt i riksdagsordningen, som ikke kan
endres eller fravikes av Riksdagen med simpelt flertall. I Norge
blir forretningsordenen derimot vedtatt med simpelt flertall. Dermed
står den konstitusjonelle hovedregel – som samtidig ivaretar et
grunnkrav i demokratiske styringssystemer – om at Stortingets vedtak
kan oppheves eller endres i samme form som de selv er truffet, i
veien for at nasjonalforsamlingen (rettslig sett) kan binde seg
selv.
Det at forretningsordenen ser ut til stort sett å fungere greit
under normale forhold, er ikke nok til å skjule at et flertall i
Stortinget når som helst kan endre eller fravike de bestemmelsene
vi finner der. Dermed gir heller ikke den noe pålitelig redskap
for å sikre større langsiktighet i politikken.