Spørsmålet blir altså om det er behov for nye former for politiske
vedtak som kan bidra til å sikre større langsiktighet enn vedtak
som er utmyntet i ordinær lov eller plenarvedtak, men som ikke har
de ulemper når det gjelder muligheten for rask endring som kan følge
av grunnlovfesting.
I et overordnet konstitusjonelt perspektiv er «lov» og bindende
«plenarvedtak» ett og det samme; det norske skillet på dette punkt
må forstås i lys av det nå antikverte skillet mellom vedtak i odelsting
og lagting på den ene siden, og i Stortinget i plenum på den annen.
Som vi allerede har vært inne på, blir vanlige lov- og plenarvedtak
truffet med simpelt flertall og kan altså endres i samme form. Dertil
kommer at slike vedtak i økende grad ser ut til å bli ansett som en
måte å «nedfelle» den politiske flertallsviljen på, snarere enn
som uttrykk for normer som skal ha en viss varighet og som forplikter
de som har truffet dem.
Selvsagt representerer ikke tanken om lover som politiske vedtak
i seg selv noe galt. Det er heller ikke noe galt i at lovbestemmelser
kan endres gjennom nye politiske vedtak. Det er tvert imot et kjernepunkt i
demokratiske styringssystemer at maktforholdene skal kunne skifte
over tid. Problemet er bare at tanken om loven som noe (relativt)
varig – at det forplikter for fremtiden at en lov sier A i stedet
for B, og at det skal sterke grunner for etter kort tid å gå over
fra A til B – på denne måten går tapende ut. Og når endringstakten
er høy, gir det mindre mening å bruke lovbestemmelser som politisk
redskap for å sikre en viss langsiktighet.
Det som nettopp er sagt om hvorfor lovformen ikke gir noe sterkt
redskap for å sikre langsiktighet, gjelder tilsvarende for plenarvedtak.
På den annen side møter vi her tidsbegrensningen for skattevedtak og
systemet med ettårige budsjetterminer (om enn med mulighet for å
stille midler til disposisjon for bruk også i senere budsjettår).
Men dette reiser noen egne spørsmål som vi snart skal komme litt
tilbake til.
Det eneste redskap som norsk rett i dag har dersom staten ønsker
å binde seg sterkere, er vedtak i form av grunnlovsendringer. Slike
vedtak er vanskeligere å treffe enn vanlige lov- og plenarvedtak
(særlig frist for å fremme forslag, ventetid og kvalifisert flertall,
se Grunnloven § 112). Nettopp denne «stivheten» kan gjøre Grunnloven
særlig egnet som politisk redskap: Det som først er bestemt i denne
form, er vanskeligere å endre enn andre typer av politiske vedtak.
Om Grunnloven faktisk får sterk gjennomslagskraft som redskap
til å realisere politiske mål, kommer ikke bare an på vedtaksformen.
I tillegg må vi se på bestemmelsenes innhold om de er klare og presise eller
det snarere er tale om politiske deklarasjoner slik som f.eks. i
Grunnloven § 110, hvor lett det er å omtolke dem slik at innholdet
«passer» til det embetsverket eller andre ønsker seg til enhver
tid og håndhevingens effektivitet (i siste instans ved domstolene).
Vedtak i grunnlovs form gir altså ikke i seg selv noen tilstrekkelig
garanti for at det aktuelle mål vil bli oppnådd. Men denne vedtaksformen
gir i alle fall et utgangspunkt, og det er lite som taler for at Stortinget
aktivt ønsker å sette seg utover det Grunnloven bestemmer. Det blir
snarere spørsmål om hva den betyr til enhver tid.
På denne bakgrunn bør det overveies om Grunnloven selv kan brukes
til å sikre større langsiktighet i f.eks. rammevilkårene for norsk
næringsliv. At tankegangen ikke uten videre kan avvises, følger
allerede av at en rekke bestemmelser om menneskerettigheter også
er av betydning for næringslivet. Dette gjelder bl.a. vernet mot
tilbakevirkende lovgivning og eiendomsrett (Grunnloven §§ 97 og
105). Men nettopp disse bestemmelsene illustrerer samtidig at bestemmelser
om materielt vern for økonomiske posisjoner må veies mot statens
behov for kontroll med statsfinansene under hensyn til skiftende
konjunkturer og hva som er politisk ønskelig. Mange eksempler fra
regler om forbud mot budsjettunderskudd til problemene med «stabilitetspakten»
i eurosonen er egnet til å illustrere noen av de problemene som
kan oppstå. På denne bakgrunn er det ikke bestemmelser av denne
karakter som vil bli foreslått her. Det finnes tungtveiende argumenter
mot en såpass vidtgående løsning på områder der det også kan være
behov for en viss fleksibilitet slik som når det gjelder sentrale
deler av økonomien. En annen mulighet er å vedta grunnlovsbestemmelser
om tidsgrenser, dvs. regler om at visse typer vedtak ikke kan treffes
med virkning for mindre eller mer enn et nærmere angitt tidsrom.
I dag gir Grunnloven ett eksempel av denne typen, nemlig § 75 bokstav
a om at vedtak om «Skatter, Afgifter, Told og andre offentlige Byrder»
ikke gjelder «ud-over 31 December i det næst paafølgende Aar, medmindre
de af et nyt Storthing udtrykkelig fornyes». I sin tur har dette
konsekvenser for avgrensingen av det ordinære budsjettåret.
Ut fra behovet for langsiktighet kan man tenke seg å endre den
sistnevnte bestemmelse med sikte på å utvide maksimaltiden (jf.
NOU 2003:6 kap. 8.7 og vedlegg 2) eller eventuelt å innføre en minste
virketid. Men de hensyn som bærer dagens regler om tidsbegrensning
taler samtidig mot en slik reform, iallfall når det gjelder skattevedtak.
Dessuten er det jo alt i dag adgang til å gi bevilgningsvedtak rettslig
virkning utover vedkommende budsjettår i form av fullmakt til å
bruke pengene i et senere år.
Det viktigste her er likevel at adgang til å treffe vedtak som
etter sitt innhold skal gjelde for mer enn ett år, ikke avskjærer
Stortinget fra senere å ombestemme seg. Her gjelder fortsatt det
sikre utgangspunkt at et vedtak gjelder inntil det blir endret eller opphevet
gjennom nytt vedtak i samme fonn. Dette gir en skrøpelig garanti
for langsiktighet. Slik de mange «planer» for forsvar, vei osv.
illustrerer, er det intet i veien for at Stortinget ombestemmer
seg underveis i planperioden (så langt staten ikke har bundet seg
med hensyn til tredjemenn, f.eks. private entreprenører). Dette
gjelder selv om vedtaket skulle være formet som en «bevilgning»
for en lengre periode enn ett år, noe som bare unntaksvis er tilfellet.