Til Stortinget
Stabile rammebetingelser er av vesentlig betydning for norsk
næringsliv. Det er en økende forståelse for at større grad av forutsigbarhet
er nødvendig for å legge til rette for langsiktige investeringer
i Norge.
I hvilken grad behovet for stabile rammebetingelser for næringslivet
vil bli ivaretatt, kommer i første rekke an på den politiske vilje
og evne til å fastholde politiske beslutninger uten hyppige skifter.
I forslaget konsentrerer forslagsstillerne seg først og fremst om
behovet for konstitusjonelle redskaper for å sikre en viss langsiktighet
på områder hvor det er politisk vilje til bruk av slike virkemidler.
Spørsmålet er om det finnes et reelt behov for redskaper som
gjør det mulig å låse politiske valg for noe lengre tid enn det
som i dag er mulig gjennom vanlige flertallsvedtak i Stortinget
under hvert enkelt års budsjettbehandling, og hvordan slike redskaper eventuelt
bør utformes.
En mulighet er å låse politiske kompromisser gjennom endringer
i Grunnloven selv, slik som det blir gjort med valgordningen. Men
dette vil slett ikke alltid være ønskelig på f.eks. det økonomiske
området, der forholdene kan endre seg raskere enn grunnlovsendringsprosedyren
gjør det mulig å henge med. Dersom man vil ha en mulighet for større
grad av rettslig binding av den politiske handlefrihet fra sak til
sak, må den altså etableres gjennom andre slags konstitusjonelle
grep.
I de siste år har ønsker om konstitusjonelle redskaper for å
bidra til større langsiktighet kommet til syne i offentlige utredninger
på flere områder. Spørsmål av denne karakter har bl.a. blitt reist
i rapportene fra Andreassen-utvalget om bedre budsjettering i staten
(NOU 2003:6) og Skauge-utvalget om nytt skattesystem (NOU 2003:9
med vedlegg).
Verdt å nevne er også en rekke bestemmelser i Stortingets forretningsorden
som etter sin ordlyd gjennom krav om kvalifisert flertall, forslag
fra stortingspresidenten eller annet for å vedta avvik – setter grenser
for flertallets rett til å innrette Stortingets arbeid slik det
selv vil. Slike regler må forstås som utslag av et ønske om å begrense
Stortingets handlefrihet på de aktuelle punkter. Det samme gjelder reglene
for budsjettbehandlingen i Stortinget, som nettopp forutsetter at
Stortinget i senere faser av saksbehandlingen må holde seg innenfor
de budsjettrammer som er fastsatt tidligere i løpet.
I Sverige – som flere hovedtrekk av budsjettreformen er hentet
fra – er hovedreglene fastsatt i riksdagsordningen, som ikke kan
endres eller fravikes av Riksdagen med simpelt flertall. I Norge
blir forretningsordenen derimot vedtatt med simpelt flertall. Dermed
står den konstitusjonelle hovedregel – som samtidig ivaretar et
grunnkrav i demokratiske styringssystemer – om at Stortingets vedtak
kan oppheves eller endres i samme form som de selv er truffet, i
veien for at nasjonalforsamlingen (rettslig sett) kan binde seg
selv.
Det at forretningsordenen ser ut til stort sett å fungere greit
under normale forhold, er ikke nok til å skjule at et flertall i
Stortinget når som helst kan endre eller fravike de bestemmelsene
vi finner der. Dermed gir heller ikke den noe pålitelig redskap
for å sikre større langsiktighet i politikken.
Spørsmålet blir altså om det er behov for nye former for politiske
vedtak som kan bidra til å sikre større langsiktighet enn vedtak
som er utmyntet i ordinær lov eller plenarvedtak, men som ikke har
de ulemper når det gjelder muligheten for rask endring som kan følge
av grunnlovfesting.
I et overordnet konstitusjonelt perspektiv er «lov» og bindende
«plenarvedtak» ett og det samme; det norske skillet på dette punkt
må forstås i lys av det nå antikverte skillet mellom vedtak i odelsting
og lagting på den ene siden, og i Stortinget i plenum på den annen.
Som vi allerede har vært inne på, blir vanlige lov- og plenarvedtak
truffet med simpelt flertall og kan altså endres i samme form. Dertil
kommer at slike vedtak i økende grad ser ut til å bli ansett som en
måte å «nedfelle» den politiske flertallsviljen på, snarere enn
som uttrykk for normer som skal ha en viss varighet og som forplikter
de som har truffet dem.
Selvsagt representerer ikke tanken om lover som politiske vedtak
i seg selv noe galt. Det er heller ikke noe galt i at lovbestemmelser
kan endres gjennom nye politiske vedtak. Det er tvert imot et kjernepunkt i
demokratiske styringssystemer at maktforholdene skal kunne skifte
over tid. Problemet er bare at tanken om loven som noe (relativt)
varig – at det forplikter for fremtiden at en lov sier A i stedet
for B, og at det skal sterke grunner for etter kort tid å gå over
fra A til B – på denne måten går tapende ut. Og når endringstakten
er høy, gir det mindre mening å bruke lovbestemmelser som politisk
redskap for å sikre en viss langsiktighet.
Det som nettopp er sagt om hvorfor lovformen ikke gir noe sterkt
redskap for å sikre langsiktighet, gjelder tilsvarende for plenarvedtak.
På den annen side møter vi her tidsbegrensningen for skattevedtak og
systemet med ettårige budsjetterminer (om enn med mulighet for å
stille midler til disposisjon for bruk også i senere budsjettår).
Men dette reiser noen egne spørsmål som vi snart skal komme litt
tilbake til.
Det eneste redskap som norsk rett i dag har dersom staten ønsker
å binde seg sterkere, er vedtak i form av grunnlovsendringer. Slike
vedtak er vanskeligere å treffe enn vanlige lov- og plenarvedtak
(særlig frist for å fremme forslag, ventetid og kvalifisert flertall,
se Grunnloven § 112). Nettopp denne «stivheten» kan gjøre Grunnloven
særlig egnet som politisk redskap: Det som først er bestemt i denne
form, er vanskeligere å endre enn andre typer av politiske vedtak.
Om Grunnloven faktisk får sterk gjennomslagskraft som redskap
til å realisere politiske mål, kommer ikke bare an på vedtaksformen.
I tillegg må vi se på bestemmelsenes innhold om de er klare og presise eller
det snarere er tale om politiske deklarasjoner slik som f.eks. i
Grunnloven § 110, hvor lett det er å omtolke dem slik at innholdet
«passer» til det embetsverket eller andre ønsker seg til enhver
tid og håndhevingens effektivitet (i siste instans ved domstolene).
Vedtak i grunnlovs form gir altså ikke i seg selv noen tilstrekkelig
garanti for at det aktuelle mål vil bli oppnådd. Men denne vedtaksformen
gir i alle fall et utgangspunkt, og det er lite som taler for at Stortinget
aktivt ønsker å sette seg utover det Grunnloven bestemmer. Det blir
snarere spørsmål om hva den betyr til enhver tid.
På denne bakgrunn bør det overveies om Grunnloven selv kan brukes
til å sikre større langsiktighet i f.eks. rammevilkårene for norsk
næringsliv. At tankegangen ikke uten videre kan avvises, følger
allerede av at en rekke bestemmelser om menneskerettigheter også
er av betydning for næringslivet. Dette gjelder bl.a. vernet mot
tilbakevirkende lovgivning og eiendomsrett (Grunnloven §§ 97 og
105). Men nettopp disse bestemmelsene illustrerer samtidig at bestemmelser
om materielt vern for økonomiske posisjoner må veies mot statens
behov for kontroll med statsfinansene under hensyn til skiftende
konjunkturer og hva som er politisk ønskelig. Mange eksempler fra
regler om forbud mot budsjettunderskudd til problemene med «stabilitetspakten»
i eurosonen er egnet til å illustrere noen av de problemene som
kan oppstå. På denne bakgrunn er det ikke bestemmelser av denne
karakter som vil bli foreslått her. Det finnes tungtveiende argumenter
mot en såpass vidtgående løsning på områder der det også kan være
behov for en viss fleksibilitet slik som når det gjelder sentrale
deler av økonomien. En annen mulighet er å vedta grunnlovsbestemmelser
om tidsgrenser, dvs. regler om at visse typer vedtak ikke kan treffes
med virkning for mindre eller mer enn et nærmere angitt tidsrom.
I dag gir Grunnloven ett eksempel av denne typen, nemlig § 75 bokstav
a om at vedtak om «Skatter, Afgifter, Told og andre offentlige Byrder»
ikke gjelder «ud-over 31 December i det næst paafølgende Aar, medmindre
de af et nyt Storthing udtrykkelig fornyes». I sin tur har dette
konsekvenser for avgrensingen av det ordinære budsjettåret.
Ut fra behovet for langsiktighet kan man tenke seg å endre den
sistnevnte bestemmelse med sikte på å utvide maksimaltiden (jf.
NOU 2003:6 kap. 8.7 og vedlegg 2) eller eventuelt å innføre en minste
virketid. Men de hensyn som bærer dagens regler om tidsbegrensning
taler samtidig mot en slik reform, iallfall når det gjelder skattevedtak.
Dessuten er det jo alt i dag adgang til å gi bevilgningsvedtak rettslig
virkning utover vedkommende budsjettår i form av fullmakt til å
bruke pengene i et senere år.
Det viktigste her er likevel at adgang til å treffe vedtak som
etter sitt innhold skal gjelde for mer enn ett år, ikke avskjærer
Stortinget fra senere å ombestemme seg. Her gjelder fortsatt det
sikre utgangspunkt at et vedtak gjelder inntil det blir endret eller opphevet
gjennom nytt vedtak i samme fonn. Dette gir en skrøpelig garanti
for langsiktighet. Slik de mange «planer» for forsvar, vei osv.
illustrerer, er det intet i veien for at Stortinget ombestemmer
seg underveis i planperioden (så langt staten ikke har bundet seg
med hensyn til tredjemenn, f.eks. private entreprenører). Dette
gjelder selv om vedtaket skulle være formet som en «bevilgning»
for en lengre periode enn ett år, noe som bare unntaksvis er tilfellet.
Den mekanisme som ligger i å ha ulike former for vedtak, kan
imidlertid brukes til å sikre større langsiktighet. Det som peker
seg ut, er konstitusjonelle bestemmelser om en annen vedtaksprosess
enn de Grunnloven i dag gir anvisning på. Tiden er inne til å diskutere
behovet for et mellomnivå mellom grunnlov og lov.
Mange andre land kjenner et slikt nivå: Det er altså tale om
vedtak som står over og binder ordinær lov, men som samtidig er
underordnet Grunnloven og derfor må holde seg innenfor de grenser
som settes der. En slik plassering nær toppen av rettssystemet gjør
det rimelig å betegne en slik vedtakskategori som semikonstitusjonell.
Det som skiller grunnlovsformen fra vanlig lov, er de særlige
krav som gjelder til saksbehandlingen. På samme måte vil skillet
med hensyn til vanlige lov- eller plenarvedtak måtte trekkes på
grunnlag av ulikhetene i kravene til saksbehandlingen. For et nytt semikonstitusjonelt
nivå er det mulig å tenke seg en lang rekke varianter av slike krav
(kvalifisert flertall, en viss ventetid, særlige krav til saksforberedelsen ...).
I norsk sammenheng er det mest nærliggende å tenke på krav om kvalifisert
flertall, f.eks. 2/3, men uten krav om ventetid slik som for grunnlovsendringer.
Grunnlovsbestemmelser som åpner for vedtak av semikonstitusjonell
karakter kan brukes til ulike formål som fastsettelse av hovedregler
i skattesystemet, særlig viktige regler for Stortingets saksbehandling osv.
Mer generelt kan formen brukes hvis man ønsker å gi et vedtak muligheten
til et lengre liv enn det som sikres gjennom vedtak etter hovedregelen om
at simpelt flertall er nok.
Det man ikke kan oppnå ved bruk av semikonstitusjonelle teknikker,
er absolutt sikkerhet for økt langsiktighet. Også slike vedtak vil
bare gjelde inntil de blir endret eller opphevet gjennom nye vedtak eller
inntil formålet er realisert. Hvor lenge et vedtak blir stående,
vil også her komme an på den politiske vilje. Men bruk av en vedtaksform
som gjør det vanskeligere å få til endring vil i det minste øke
sannsynligheten for økt stabilitet. Vi fremmer forslag i samsvar
med dette.
Forslagene på dette punkt gjelder grunnlovsendringer som åpner
veien for å bruke en semikonstitusjonell vedtaksfonn der endringer
bare er mulig etter en mer krevende prosedyre enn den som gjelder
for vanlige lov- og plenarvedtak. Forslagene bør innpasses i Grunnloven
§ 75, som opplister Stortingets særlige kompetanser. Siden forholdet
til lovgivningsprosedyren reiser særlige problemer, er de begrenset
til visse spørsmål som blir avgjort av Stortinget i plenum, nemlig
skattevedtak, bevilgninger mv. (virkeområdet er i størst mulig grad
angitt ved hjelp av ord og uttrykk som allerede finnes i § 75).
Men dette er samtidig spørsmål av stor betydning for de formål vi her
forfølger, ikke minst for å sikre en større langsiktighet i rammene
for næringsvirksomhet.
Den første gruppen av alternative vedtaksforslag (alternativene
under forslag I og II) gjelder en ny bestemmelse i Grunnloven § 75
b (eventuelt b–c eller b–d). For å gi Stortinget valgmuligheter
på dette punkt fremmes det også forslag om å ta tilsvarende formuleringer
inn i § 75 f (eventuelt f–g eller f–h).
Formuleringene om hva slike semikonstitusjonelle bestemmelser
kan gjelde, er hentet fra § 75 a. Hvis denne vedtaksformen benyttes,
vil f.eks. et bevilgnings- eller skattevedtak gjelde for den tid
som følger av vedtakets innhold (utover det enkelte budsjettår)
dersom ikke Stortinget senere bestemmer noe annet med tilsvarende,
kvalifisert flertall. Et krav om 2/3 flertall fremstår som passende
strengt i forhold til utgangspunktet om at Stortinget treffer sine
vedtak med simpelt flertall. Vedtaksformen avviker fra de krav som
gjelder for grunnlovsendringer fordi det ikke er nødvendig å vente
til etter neste valg, og det foreslås ikke andre regler om minste
deltagelse i avstemningen (quorum) enn det som følger av Grunnloven
§ 73 for vanlige lov- og plenarvedtak.
1 dette alternativet er en «solnedgangsbestemmelse» lagt til
det som ellers følger av alternativ 1. Den innebærer at vedtaket
kan utstyres med en tidsbegrensning (f.eks. åtte år) og at nytt
vedtak må til dersom bestemmelsens innhold skal bli videreført etter
tidsgrensens utløp. Hvis bestemmelsen blir utstyrt med en slik tidsbegrensning,
reduseres faren for at den binding som ligger i kravet om 2/3 flertall skal
gi uønskede resultater etter noen år. Samtidig vil uttrykkelig angivelse
av en slik grense skape en rimelig grad av sikkerhet for at vedtakets
realinnhold vil bli stående til utløpet av tidsbegrensningen. Næringslivet
og andre vil kunne innrette seg i samsvar med dette.
Alternativet tilsvarer alternativ 1, men slik at området for
vedtak av semikonstitusjonell karakter er utvidet til også å gjelde
de deler av Stortingets forretningsorden som er av en slik karakter
at det er behov for å binde stortingsflertallet (ordet «Orden» er
hentet fra Grunnloven § 66). Slike bestemmelser i dagens forretningsorden
som krever f.eks. kvalifisert flertall eller andre særlige prosedyrer
for endring (se ovenfor), bør finne sin plass her. Det samme gjelder de
deler av reglene om budsjettprosedyren som tar sikte på å binde
Stortinget til vedtak om budsjettrammer mv. som er truffet tidligere
i samme sesjon.
Alternativet tilsvarer alternativ 2, men med tillegg av bestemmelsen
om Stortingets forretningsorden.
Som alternativene 1–4, men slik at bestemmelsene er foreslått
innpasset i § 75 litra f (for å komme etter reglene om bevilgningsmyndighet
i dagens § 75 litra d og e).
Ettersom alternativ 9 til 12 er utformet som to nye bokstaver
i § 75, er de satt opp under et eget forslagsnummer II.
Alternativ 9 er innholdsmessig tilnærmet identisk med alternativ
3. Men bestemmelsene om skatt, toll osv. og om Stortingets forretningsorden
er fordelt på to bokstaver, og hele Stortingets «Orden» tatt med, ikke
bare de deler av forretningsordenen som ikke skal kunne endres med
simpelt flertall. Men intet vil hindre Stortinget i å vedta de sentrale
bestemmelsene i denne form, og overlate («delegere») til Stortinget med
simpelt flertall å fastsette regelverket for øvrig.
Innholdsmessig tilnærmet identisk med alternativ 4, men slik
at bestemmelsene om skatt, toll osv. og om Stortingets forretningsorden
er fordelt på to bokstaver (om det siste, se nærmere i kommentarene
til alternativ 9). Dessuten er bestemmelsen om adgang til å fastsette
en maksimal virketid i dette alternativ begrenset til å gjelde for
bestemmelsene om skatt, toll osv.
Som alternativ 9–10, men slik at bokstavnummeret er justert (slik
som alternativene 5–8, jf. ovenfor).
Stortingets rett til å vedta henstillinger e.l. til regjeringen
eksisterer allerede i kraft av det klare utgangspunkt at Stortinget
rettslig sett kan vedta alt som ikke står i strid med regler av
overordnet karakter (konstitusjonelle regler eller – for vanlige
plenarvedtak – regler i lovgivningen). Den følger også av langvarig
praksis.
Det er ikke tvilsomt at slike vedtak etter omstendighetene kan
ha storpolitisk betydning. Men det har lenge vært noe uklart i hvilken
grad de er rettslig bindende for regjeringen (såkalte «instrukser»).
Av flere grunner er spørsmålet av liten praktisk betydning, og det
er i beste fall uklart hvilke andre følger enn de politisk parlamentariske
det kan ha om regjeringen klart skulle bryte med slike pålegg. Dessuten
reiser en slik lære en rekke spørsmål om hvordan stortingsvedtak
rettet til regjeringen skal utformes og tolkes. En rekke av disse
spørsmålene får liten eller ingen praktisk betydning dersom behovet
for å skille mellom vedtak som er «rettslig» bindende og rene «henstillinger»
e.l. tenkes bort.
Usikkerheten på dette punkt bidrar til å skape usikkerhet om
det rettslige rammeverk som regjeringen arbeider innenfor – og dermed
også for næringslivet og andre som er avhengig av konsesjoner osv.
I manges øyne blir usikkerheten forsterket av de tendenser til «stortingsregjereri»
som mindretallsparlamentarismen åpner for og den mulighet for usikkerhet
om politikkens innhold (uavhengig av hvem som sitter i regjering)
som ligger i dette.
På denne bakgrunn foreslår vi å ta en bestemmelse om Stortingets
adgang til å vedta «anmodninger», «henstillinger» eller «resolusjoner»
inn i Grunnloven § 75. For adgangen i seg selv vil ikke dette representere
noe nytt (men det vil være en fordel at også denne delen av Stortingets
oppgaver kommer til uttrykk i Grunnlovens tekst). Men en slik bestemmelse
vil gjøre det klart at det er tale om nettopp «anmodninger», «henstillinger»
eller «resolusjoner». Dermed vil det bli avklart at vedtakene ikke
er rettslig bindende og altså ikke påvirker det rettslige rammeverket
for næringsvirksomhet mv. I stedet må politisk uenighet om regjeringen
har tatt tilstrekkelig hensyn til Stortingets syn avklares i den
politiske sfære der slike spørsmål i alle tilfelle hører hjemme, nemlig
i og omkring Stortinget selv.
De tre alternative forslag som er fremlagt på dette punkt, avviker
utelukkende fra hverandre ved ordvalget (enten «anmodninger», «henstillinger»
eller «resolusjoner»). Ellers er det tale om valg mellom ulike bokstaver
innenfor § 75 selv: § 75 b kan velges dersom ingen av forslagene
om bestemmelser av semikonstitusjonell karakter under samme bokstav ikke
skulle føre frem (se ovenfor), hvis en slik bestemmelse blir tatt
inn som § 75 b, kan bestemmelsen om «anmodninger», «henstillinger»
eller «resolusjoner» vedtas som § 75 c, osv. På denne måten oppgår
summen av formelt avvikende alternativer til 15.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
I
§ 75 Ny bokstav b skal lyde:
Alternativ 1 A (originalspråk):
b. med to Trediedeles Flertal at paalægge Skatter, Afgifter,
Told og andre offentlige Byrder og bevilge Pengesummer, naar Beslutningen
skal have Virkning udover det enkelte Budgetaar;
Alternativ 1 B (bokmål og nynorsk):
b. med to tredjedels flertall å pålegge skatter, avgifter, toll
og andre offentlige byrder og bevilge pengesummer når beslutningen
skal ha virkning ut over budsjettåret;
–
b. med to tredjedels fleirtal å fastsetje skattar, avgifter,
toll og andre offentlege bører og løyve pengesummar når avgjerda
skal ha verknad ut over budsjettåret;
Alternativ 2 A (originalspråk):
b. med to Trediedeles Flertal at paalægge Skatter, Afgifter,
Told og andre offentlige Byrder og bevilge Pengesummer, naar Beslutningen
skal have Virkning udover det enkelte Budgetaar; i Beslutningen
kan bestemmes, at den udelukkende skal have Virkning for en nærmere
angiven Periode;
Alternativ 2 B (bokmål og nynorsk):
b. med to tredjedels flertall å pålegge skatter, avgifter, toll
og andre offentlige byrder og bevilge pengesummer når beslutningen
skal ha virkning ut over budsjettåret; i beslutningen kan det bestemmes
at den utelukkende skal ha virkning for en nærmere angitt periode;
–
b. med to tredjedels fleirtal å fastsetje skattar, avgifter,
toll og andre offentlege bører og løyve pengesummar når avgjerda
skal ha verknad ut over budsjettåret; i avgjerda kan det fastsetjast
at ho berre skal ha verknad for ein viss periode;
Alternativ 3 A (originalspråk):
b. med to Trediedeles Flertal at paalægge Skatter, Afgifter,
Told og andre offentlige Byrder og bevilge Pengesummer, naar Beslutningen
skal have Virkning udover det enkelte Budgetaar, samt fastsætte
de Dele af Storthingets Orden, der ikke kunne ændres eller fraviges
ved simpelt Flertal;
Alternativ 3 B (bokmål og nynorsk):
b. med to tredjedels flertall å pålegge skatter, avgifter, toll
og andre offentlige byrder og å bevilge pengesummer når beslutningen
skal ha virkning utover budsjettåret, samt fastsette de deler av
Stortingets orden som ikke kan endres eller fravikes med simpelt flertall;
–
b. med to tredjedels fleirtal å fastsetje skattar, avgifter,
toll og andre offentlege bører og løyve pengesummar når avgjerda
skal ha verknad ut over budsjettåret, og å fastsetje dei delane
av Stortingets orden som ikkje kan endrast eller fråvikast med vanleg
fleirtal;
Alternativ 4 A (originalspråk):
b. med to Trediedeles Flertal at paalægge Skatter, Afgifter,
Told og andre offentlige Byrder og bevilge Pengesummer, naar Beslutningen
skal have Virkning udover det enkelte Budgetaar, samt fastsætte
de Dele af Storthingets Orden, der ikke kunne ændres eller fraviges
ved simpelt Flertal; i Beslutningen kan bestemmes, at den kun skal
have Virkning for en bestemt Periode;
Alternativ 4 B (bokmål og nynorsk):
b. med to tredjedels flertall å pålegge skatter, avgifter, toll
og andre offentlige byrder og å bevilge pengesummer når beslutningen
skal ha virkning utover budsjettåret, samt fastsette de deler av
Stortingets orden som ikke kan endres eller fravikes med simpelt flertall;
i beslutningen kan det bestemmes at den bare skal ha virkning for
en bestemt periode;
–
b. med to tredjedels fleirtal å fastsetje skattar, avgifter,
toll og andre offentlege bører og løyve pengesummar når avgjerda
skal ha verknad ut over budsjettåret, og å fastsetje dei delane
av Stortingets orden som ikkje kan endrast eller fråvikast med vanleg
fleirtal; i avgjerda kan det fastsetjast at ho berre skal ha verknad
for ein viss periode;
Felles for alternativ 1 (A og B) til
4 (A og B):
Nåværende § 75 bokstav b blir ny bokstav c, nåværende bokstav
c blir ny bokstav d osv.
Alternativ 5 (A og B) til 8 (A og B):
Som alternativ 1 (A og B) til 4 (A og B), men slik at bestemmelsen
blir § 75 ny bokstav f, og slik at nåværende § 75 bokstav f blir
ny bokstav g, nåværende bokstav g blir ny bokstav h osv.
II
§ 75 Ny bokstav b og c skal lyde:
Alternativ 9 A (originalspråk):
b. med to Trediedeles Flertal at paalægge Skatter, Afgifter,
Told og andre offentlige Byrder og bevilge Pengesummer, naar Beslutningen
skal have virkning udover det enkelte Budgetaar;
c. med to Trediedeles Flertal at fastsætte Storthingets Orden;
Alternativ 9 B (bokmål og nynorsk):
b. med to tredjedels flertall å pålegge skatter, avgifter, toll
og andre offentlige byrder og å bevilge pengesummer når beslutningen
skal ha virkning utover budsjettåret;
c. med to tredjedels flertall å fastsette Stortingets orden;
–
b. med to tredjedels fleirtal å fastsetje skattar, avgifter,
toll og andre offentlege bører og løyve pengesummar når avgjerda
skal ha verknad ut over budsjettåret;
c. med to tredjedels fleirtal å fastsetje Stortingets orden;
Alternativ 10 A (originalspråk):
b. med to Trediedeles Flertal at paalægge Skatter, Afgifter,
Told og andre offentlige Byrder og bevilge Pengesummer, naar Beslutningen
skal have virkning udover det enkelte Budgetaar; i Beslutningen
kan bestemmes, at den kun skal have Virkning for en bestemt Periode;
c. med to Trediedeles Flertal at fastsætte Storthingets Orden;
Alternativ 10 B (bokmål og nynorsk):
b. med to tredjedels flertall å pålegge skatter, avgifter, toll
og andre offentlige byrder og å bevilge pengesummer når beslutningen
skal ha virkning utover budsjettåret; i beslutningen kan det bestemmes
at den kun skal ha virkning for en bestemt periode;
c. med to tredjedels flertall å fastsette Stortingets orden;
–
b. med to tredjedels fleirtal å fastsetje skattar, avgifter,
toll og andre offentlege bører og løyve pengesummar når avgjerda
skal ha verknad ut over budsjettåret; i avgjerda kan det fastsetjast
at ho berre skal ha verknad for ein viss periode;
c. med to tredjedels fleirtal å fastsetje Stortingets orden;
Felles for alternativ 9 (A og B) og 10
(A og B):
Nåværende § 75 bokstav b blir ny bokstav d, nåværende bokstav
c blir ny bokstav e osv.
Alternativ 11 (A og B) og 12 (A og B):
Som alternativ 9 (A og B) og 10 (A og B), men slik at bestemmelsene
blir § 75 nye bokstaver f og g, og slik at nåværende § 75 bokstav
f blir ny bokstav h, nåværende bokstav g blir ny bokstav i osv.
III
Ny § 75 bokstav b skal lyde:
Alternativ 13 A (originalspråk):
b. at fremsætte Anmodninger til Regjeringen;
Alternativ 13 B (bokmål og nynorsk):
b. å fremsette anmodninger til regjeringen;
–
b. å komme med oppmodingar til regjeringa;
Alternativ 14 A (originalspråk):
b. at fremsætte Henstillinger til Regjeringen;
Alternativ 14 B (bokmål og nynorsk):
b. å fremsette henstillinger til regjeringen;
–
b. å komme med forespurnader til regjeringa;
Alternativ 15 A (originalspråk):
b. at fremsætte Resolutioner til Regjeringen;
Alternativ 15 B (bokmål og nynorsk):
b. å fremsette resolusjoner til regjeringen;
–
b. å setje fram resolusjonar til regjeringa;
Felles for alternativ 13 (A og B) til
15 (A og B):
Nåværende § 75 bokstav b blir ny bokstav c, nåværende bokstav
c blir ny bokstav d osv.
Alternativ 16 (A og B) til 18 (A og B):
Som alternativ 13 (A og B) til 15 (A og B), men slik at bestemmelsen
blir § 75 bokstav c, og slik at nåværende § 75 bokstav c blir ny
bokstav d, nåværende bokstav d blir ny bokstav e osv.
Alternativ 19 (A og B) til 21 (A og B):
Som alternativ 13 (A og B) til 15 (A og B), men slik at bestemmelsen
blir § 75 bokstav d, og slik at nåværende § 75 bokstav d blir ny
bokstav e, nåværende bokstav e blir ny bokstav f osv.
Alternativ 22 (A og B) til 24 (A og B):
Som alternativ 13 (A og B) til 15 (A og B), men slik at bestemmelsen
blir § 75 bokstav g, og slik at nåværende § 75 bokstav g blir ny
bokstav h, nåværende bokstav h blir ny bokstav i osv.
Alternativ 25 (A og B) til 27 (A og B):
Som alternativ 13 (A og B) til 15 (A og B), men slik at bestemmelsen
blir § 75 bokstav h, og slik at nåværende § 75 bokstav h blir ny
bokstav i og nåværende bokstav i blir ny bokstav j.
Ulf Erik Knudsen | Øyvind Vaksdal | Torgeir Trældal |
Referert i Stortingets møte 28. september 2012.
«Forslaget blir under presidentens ansvar å bekjentgjøre ved
trykken for å komme til avgjørelse på første, annet eller tredje
storting etter neste valg.»
Dag Terje Andersen |
president |
28. september 2012