6. Vilkår for bruk av tvangs­midler for å avverge alvorlig kriminalitet

6.1 Sammendrag

6.1.1 Oversikt - begrepsbruk

Vilkårene for å anvende tvangsmidler i avvergende øyemed er inntatt i departementets forslag til ny § 222 d i straffeprosessloven. Fordi forslaget bare regulerer adgangen til å anvende tvangsmidler som ledd i etterforsking, finner departementet det naturlig å karakterisere tvangsmiddelbruken som avvergende. I forslaget til ny § 17 d i politiloven, som åpner for at PST skal kunne anvende tvangsmidler utenfor etterforsking, karakteriseres metodebruken som forebyggende. Forskjellen i begrepsbruk markerer at man - når metodebruken skjer som ledd i etterforsking - i tid gjerne befinner seg nærmere handlingen som søkes forhindret. Forebyggende tiltak kan være aktuelle på et langt tidligere tidspunkt.

Bestemmelsene i straffeprosessloven som i dag åpner for bruk av tvangsmidler under etterforsking, stiller krav om at det må foreligge mistanke (mistankekrav) om at det er begått straffbare handlinger av en viss alvorlighet (kriminalitetskrav). Fordi de eksisterende hjemlene for bruk av tvangsmidler er rettet inn mot kriminalitet som allerede er begått, må det - dersom man ønsker å åpne for metodebruk for å avverge straffbare handlinger - gjøres tilpasninger i kriminalitetskravet og mistankekravet. Det er ikke uvanlig at lovgiverne stiller krav til politiets metodebruk som går utover kriminalitetskravet og mistankekravet, typisk i form av krav om at metodebruken må være konkret nødvendig. Etter mønster av dansk rett har utvalget valgt å kalle slike inngrepsvilkår for indikasjonskrav.

6.1.2 Kriminalitetskrav

6.1.2.1 Utvalgets forslag

Flertallet i utvalget (Pedersen, With og Lunde) mener at politiet også i fremtiden bør gis anledning til å anvende de minst inngripende metodene uten at det foreligger konkret mistanke om forberedelse av eller begått kriminalitet. Disse minst inngripende metodene skal etter flertallets forslag kunne anvendes formålsbestemt. For anvendelse av mer inngripende metoder i forebyggende øyemed skal det også gjelde et slikt formålskriterium. Her vil flertallet dessuten oppstille tilleggsvilkår om at den som metodebruken retter seg mot, må ha begått en forberedelseshandling, med det forsett å skulle fullbyrde en straffbar handling (hovedhandlingen). Til hovedhandlingen knyttes det et kriminalitetskrav, og flertallet går inn for å gradere dette kravet ut fra hvor inngripende metoder det er spørsmål om å anvende.

Et mindretall i utvalget (Sigmond og Slettemark) er enig med flertallet i at politiet bør gis anledning til å ta i bruk en del mindre inngripende metoder i kraft av et formålskriterium. Selv om Sigmond og Slettemarks modell er bygd opp over samme lest som flertallets, er det store forskjeller mellom forslagene vedrørende utformingen av kriminalitetskravet. Forslaget fra disse utvalgsmedlemmene åpner dessuten for anvendelse av langt færre metoder i forebyggende øyemed enn flertallets forslag.

Et annet mindretall (Kvande) legger i sin lovskisse opp til at tvangsmidlene nevnt i straffeprosessloven kapittel 15, 15 a, 16, 16 a og 16 b skal kunne brukes i avvergende øyemed når det er grunn til å tro at noen vil begå "en alvorlig straffbar handling som ville krenke andres liv, helse eller frihet". Kvande knytter sitt forslag tett opp til vilkårene som allerede gjelder for bruk av tvangsmidler etter straffeprosessloven. Hun forutsetter at all bruk av tvangsmidler - også i avvergende øyemed - skal skje som ledd i etterforsking.

6.1.2.2 Departementets vurdering

Departementet går inn for at bruk av tvangsmidler i avvergende øyemed bare skal kunne skje som ledd i etterforsking. Det følger av straffeprosessloven § 224 at etterforsking bare skal foretas når det er "rimelig grunn til å undersøke" om det foreligger et straffbart forhold. Dersom dette vilkåret ikke er oppfylt, er det etter forslaget heller ikke aktuelt å anvende tvangsmidler i avvergende øyemed. For PST er det - i noen få sakstyper - gjort unntak Fremstillingen i det følgende retter seg i hovedsak mot politiet for øvrig.

Selv om departementets forslag tar utgangspunkt i lovskissen som ble utarbeidet av Kvande, er det ikke noe i veien for at selve kriminalitetskravet kan gis en utforming som er mer i tråd med forslaget fra de to øvrige fraksjonene i utvalget.

Departementet har blitt stående ved at tvangsmidler bare skal kunne brukes som ledd i etterforsking, og bare for å avverge noen få og svært alvorlige straffbare handlinger, selv om dette vil medføre at politiet i enkelte saker - også i fremtiden - må anvende nødrett som hjemmel for bruk av tvangsmidler.

Kriminalitetskravet kan ikke utformes på en måte som ensidig fokuserer på samfunnets behov for beskyttelse mot kriminalitet. Personvernhensyn tilsier at kriminalitetskravet gjøres strengt, selv om man på denne måten utelukker bruk av tvangsmidler i en del situasjoner hvor det kan påvises et reelt behov for slike metoder.

Selv om det fikk begrenset med støtte under høringen, ønsker departementet å gå videre med forslaget i høringsbrevet om å utforme kriminalitetskravet i den nye straffeprosessloven § 222 d slik at bare noen få utvalgte straffbare handlinger skal kunne gi grunnlag for bruk av tvangsmidler, hvor formålet er å innhente informasjon med sikte på avverging.

For departementet har det vært særlig viktig å gjøre politiet bedre i stand til å avdekke planer om forbrytelser som vil kunne ha uopprettelige skadevirkninger, for derved å stå bedre rustet til å avverge forbrytelsene. I departementets forslag til ny § 222 d i straffeprosessloven åpnes det derfor for at retten ved kjennelse skal kunne gi politiet tillatelse til å anvende tvangsmidler dersom formålet er å avverge straffbare handlinger som rammes av straffeloven § 147 a første eller annet ledd.

Videre foreslår departementet at tvangsmidler skal kunne anvendes som ledd i etterforsking for å innhente informasjon med sikte på å avverge forbrytelser som nevnt i straffeloven § 233 (forsettlig eller overlagt drap), 268 annet ledd jf. 267 (grovt ran) og 162 tredje ledd (særlig grove narkotikaforbrytelser). Her bør det imidlertid oppstilles et tilleggsvilkår om at det må være grunn til å tro at forbrytelsene vil bli utøvet som ledd i virksomheten til en organisert kriminell gruppe. Tvangsmidler bør etter departementets syn kunne anvendes også hvor det er grunn til å tro at noen kommer til å begå et drap som ledd i motarbeiding av rettsvesenet.

Slik forslaget til ny § 222 d er utformet, er kriminalitetskravet det samme, uansett hvilke tvangsmidler det er spørsmål om å anvende. Når domstolene i konkrete saker tar stilling til om politiet bør gis tillatelse til bruk av tvangsmidler, vil det imidlertid være av betydning hvilket tvangsmiddel begjæringen gjelder.

Den avgrensningen som departementet legger opp til i sitt forslag, innebærer at politiet - som i dag - i de fleste situasjoner hvor de mottar opplysninger om at noen planlegger å begå straffbare handlinger, må søke å avverge handlingen ved hjelp av virkemidler og metoder som kan anvendes innenfor rammen av den alminnelige handlefrihet. Betydningen av disse begrensningene skal imidlertid ikke overdrives. Dersom faren er tilstrekkelig nærliggende, vil for øvrig tvangsmidler - som i dag - kunne anvendes på grunnlag av nødrettsbetraktninger.

Departementet har vurdert å oppstille et uttrykkelig vilkår om at forholdet som gir grunnlag for etterforskingen, skal kunne tjene som forberedelse til en straffbar handling som nevnt i departementets utkast til ny § 222 d. Når § 222 d nå er gitt en mer målrettet utforming, kan departementet ikke se det samme behovet for å innta i loven et slikt uttrykkelig krav om sammenheng mellom forholdet som gir grunnlag for etterforsking og forholdet som søkes avverget.

Departementet går inn for at retten med hjemmel i § 222 d skal kunne gi tillatelse til bruk av tvangsmidler i avvergende øyemed selv om straff ikke er en aktuell reaksjon på grunn av tilregnelighetsbestemmelsene i straffeloven § 44 eller 46.

6.1.3 Mistankekrav

6.1.3.1 Utvalgets forslag

Utvalgets flertall (Pedersen, With og Lunde) foreslår at mistankekravet for forebyggende metodebruk formuleres som et krav om "god grunn til å tro". Selv om det normalt bør kreves en sannsynlighetsgrad opp mot sannsynlighetsovervekt, fremheves det at kravet i noen grad er ment å variere med behovet for å foreta undersøkelser, forholdets alvorlighet og hvor inngripende metoden er.

Et mindretall i utvalget (Sigmond og Slettemark) viser til at uttrykket "skjellig grunn til mistanke" er godt innarbeidet og har et relativt klart avgrenset innhold. Vilkåret forslås derfor opprettholdt, med unntak for infiltrasjon.

Et annet mindretall (Kvande) er enig med flertallet i at et krav om sannsynlighetsovervekt vil sette for snevre grenser for metodebruken, men går imot flertallets forslag om å differensiere sannsynlighetskravet. Etter Kvandes syn bør ytterligere eventuelle begrensninger for anvendelsen av de mest inngripende metodene utledes av strengere krav til nødvendighet og proporsjonalitet. På samme måte som ved ordinær etterforsking mener Kvande at det bør det være tilstrekkelig med ett kriterium, som bør formuleres som et vilkår om at det må være "grunn til å tro" at noen vil begå en straffbar handling som ville krenke andres liv, helse eller frihet.

6.1.3.2 Departementets vurdering

Departementet er enig med utvalget i at mistanken som gir grunnlag for bruk av avvergende metoder, må være forankret i objektive holdepunkter (bevis). Spørsmålet er hvilken grad av sannsynlighet som bør kreves for at tvangsmidler skal kunne anvendes med det formål å innhente informasjon med sikte på å avverge straffbare handlinger. Det er også et spørsmål om mistankekravet skal ligge fast, eller om det til en viss grad skal variere.

Departementet mener at det også for bruk av metoder i forebyggende eller avvergende øyemed bør kreves en viss grad av sannsynlighet for at en straffbar handling vil bli begått, men at det blir for strengt å kreve sannsynlighetsovervekt. Dersom det opereres med et krav om sannsynlighetsovervekt for at handlingen vil bli begått, frykter departementet at politiet ofte vil komme for sent inn i situasjonen.

Departementet går inn for å gi hjemmelen for avvergende metodebruk en svært begrenset rekkevidde. Bare hvor det er grunn til å tro at noen vil begå en av et fåtall alvorlige straffbare handlinger, skal politiet kunne gis tillatelse til å anvende tvangsmidler i avvergende øyemed. Når kriminalitetskravet er gitt en så restriktiv utforming, lar det seg etter departementets syn forsvare å anvende tvangsmidler for å undersøke om det er noe i selv en relativt svakt fundert mistanke. Departementet har derfor falt ned på at mistankekravet bør formuleres som et krav om "grunn til å tro". Medvirkende til dette har vært at departementet mener at et relativisert mistankekrav vil kunne fremstå som unødig komplisert og i verste fall virke forvirrende.

6.1.4 Ytterligere vilkår: indikasjonskrav og subsidiaritetskrav

6.1.4.1 Utvalgets forslag

Et samlet utvalg mener at metodebruk i forebyggende eller avvergende øyemed bør begrenses til situasjoner hvor politiet kan dokumentere et konkret behov. I tråd med dansk terminologi på området, har utvalget valgt å bruke indikasjonskrav som et samlebegrep for slike inngrepsvilkår.

Utvalgets flertall vil gjøre det til et vilkår at metodebruken må være av vesentlig eller avgjørende betydning for å forebygge en straffbar handling. Indikasjonskravet er ment som et krav om en viss grad av sannsynlighet for at metodebruken vil bidra med opplysninger av betydning for det formål som ligger til grunn for metodebruken. Kravet til grad av sannsynlighet er ment å variere. I flertallets indikasjonskrav inngår også et subsidaritetskrav, i form av et krav om at inngripende metodebruk bare skal finne sted når mindre inngripende metoder ikke anses anvendelige.

Mindretallet (Kvande) har formulert indikasjonskravet slik at tillatelse til anvendelse av tvangsmidler i avvergende øyemed bare skal kunne gis dersom inngrepet "vil være av vesentlig betydning for å avverge handlingen, og dette ellers i vesentlig grad vil bli vanskeliggjort".

6.1.4.2 Departementets vurdering

Departementet er enig med utvalget i at retten bare bør kunne gi tillatelse til å anvende tvangsmidler i avvergende øyemed i saker hvor det kan påvises et konkret behov for slik bruk av tvangsmidler. Forslaget inneholder derfor en bestemmelse om at tvangsmidler bare skal kunne anvendes i saker hvor det må antas at inngrepet vil gi opplysninger av vesentlig betydning for å kunne avverge en terrorhandling, et drap eller et grovt ran, og bare hvor avverging ellers i vesentlig grad vil bli vanskeliggjort. Departementet anser det som lite hensiktsmessig å operere med forskjellige indikasjonskrav avhengig av hvilke metoder det er spørsmål om å anvende. Departementets forslag bygger derfor videre på indikasjonskravet i Kvandes lovskisse.

Ordet "antas" indikerer at det må foreligge mer enn en ren formodning for at inngrepet vil fremskaffe opplysninger av vesentlig betydning, samt for at avverging ellers i vesentlig grad vil bli vanskeliggjort, for at politiet skal kunne gis tillatelse til å bruke tvangsmidler. Sannsynlighetsovervekt kreves imidlertid ikke.

Det er også inntatt et subsidiaritetskrav i forslaget, i form av en regel om at tillatelse til bruk av tvangsmidler bare skal kunne gis dersom avverging ellers i vesentlig grad vil bli vanskeliggjort.

Departementet er enig med Politidirektoratet i at domstolene ikke bare kan se hen til om alternative tvangsmidler er anvendelige, men at også hensynet til en fornuftig ressursanvendelse må kunne tas i betraktning når retten tar stilling til en begjæring om bruk av et bestemt tvangsmiddel. Retten skal også kunne ta hensyn til om politiet har begrenset tid til rådighet for å avverge handlingen.

6.1.5 Krav om forholdsmessighet og særlige grunner

6.1.5.1 Utvalgets forslag

Selv om de forskjellige fraksjonene i utvalget går inn for noe avvikende formuleringer og lovtekniske løsninger, går et samlet utvalg inn for at det oppstilles et forholdsmessighetskrav for avvergende metodebruk.

Utvalgets flertall legger opp til at tillatelse til metodebruk i forebyggende øyemed ikke skal gis når det etter inngrepets formål, sakens betydning og forholdene ellers ville være et uforholdsmessig inngrep. Politiets konkrete behov for metodebruken må veies mot sannsynlig skade eller uleilighet for dem som utsettes for inngrepet. Mindretallet (Kvande) gir forholdsmessighetskravet en rettslig forankring gjennom en henvisning i sitt utkast til straffeprosessloven § 222 d til § 170 a.

Både flertallet og mindretallet legger opp til at tillatelse til å nytte spesielt integritetskrenkende metoder, bare skal kunne gis når særlige grunner tilsier det.

6.1.5.2 Departementets vurdering

Departementet går inn for at tvangsmidler ikke skal kunne tillates brukt i avvergende øyemed dersom det ville fremstå som et uforholdsmessig inngrep. Departementet mener - i likhet med Kvande - at det ikke er nødvendig å utforme en egen forholdsmessighetsregel ved siden av den generelle regelen i straffeprosessloven § 170 a. Fordi denne bestemmelsen gjelder ved all bruk av straffeprosessuelle tvangsmidler, kan departementet heller ikke - i motsetning til Kvande - se noe behov for å innta en uttrykkelig henvisning til § 170 i § 222 d.

Mistankens styrke er et relevant moment i forholdsmessighetsvurderingen. Dersom det fremstår som svært sannsynlig at en alvorlig straffbar handling vil bli begått, vil det sjelden være uforholdsmessig å tillate bruk av tvangsmidler med sikte på å avverge handlingen. Ytterligere et forhold som bør stå sentralt i forholdsmessighetsvurderingen, er alvoret i den forbrytelsen som fryktes begått. Hvem som rammes av tvangsmiddelbruken er også av betydning.

Departementet er kommet til at det for enkelte særlig integritetskrenkende tvangsmidler bør gjelde et skjerpet forholdsmessighetskrav, og foreslår at det oppstilles et krav om særlige grunner for å gi tillatelse til å anvende tvangsmidler som nevnt i straffeprosessloven § 200 a (ransaking uten underretning til den mistenkte eller andre), § 202 c (visse former for teknisk sporing), § 216 a (kommunikasjonsavlytting, og § 216 m (romavlytting).

6.1.6 Betydningen av tidligere straffbare forhold

Departementet ba i høringsbrevet om høringsinstansenes syn på om det for anvendelse av de mest inngripende metodene i forebyggende øyemed, bør kreves at personen som metoden retter seg mot, tidligere er dømt for en alvorlig straffbar handling. Departementet har kommet til at det ikke er grunn til følge opp forslaget. Når departementet nå har valgt å gi kriminalitetskravet en meget streng utforming, er ikke behovet det samme for ytterligere å stramme inn vilkårene for å oppnå tilstrekkelig målrettede lovtiltak.

6.1.7 Saksbehandlingsregler

Departementets lovforslag innebærer at politiet som ledd i etterforsking skal kunne gis adgang til å benytte enkelte tvangsmidler i avvergende øyemed. Etter departementets syn bør denne metodebruken så langt det er mulig følge de alminnelige saksbehandlingsreglene i straffeprosessloven. Samtidig er det på det rene at det å anvende straffeprosessuelle tvangsmidler i avvergende øyemed, kan reise særlige spørsmål. Både rettssikkerhetshensyn og hensynet til etterforskingen kan tilsi at man på enkelte punkter velger andre løsninger enn det straffeprosessloven gir anvisning på.

6.1.7.1 Kompetanse til å beslutte bruk av tvangsmidler

Et samlet utvalg går inn for at kompetansen til å beslutte rom- og kommunikasjonsavlytting bør ligge hos retten. For anvendelse av andre metoder i forebyggende øyemed foreslår utvalgets flertall at kompetansen bør ligge hos politimesteren, med adgang til delegasjon til andre tjenestemenn som hører til påtalemyndigheten. Utvalgets mindretall (Kvande) tar utgangspunkt i at alle beslutninger om metodebruk i avvergende øyemed bør treffes av en domstol. I saker som haster, antar Kvande at en ordre fra påtalemyndigheten bør være tilstrekkelig.

Etter departementets syn bør kompetansen til å tillate bruk av tvangsmidler i avvergende øyemed legges til domstolene. Departementet har vurdert om ordningen med domstolskontroll i alle saker vil bli for ressurskrevende når det gjelder de minst inngripende tvangsmidlene, men har kommet til at det ikke er tilfelle.

Når det ved opphold er stor fare for at handlingen som søkes avverget, likevel ikke vil kunne avverges, går departementet inn for at påtalemyndigheten bør få adgang til selv å beslutte bruk av tvangsmidler. Departementet foreslår at beslutningen i disse tilfellene skal legges frem for retten til godkjenning i ettertid. Etter forslaget må dette skje snarest mulig, og senest 24 timer etter at tvangsmidlet ble tatt i bruk.

Departementets lovforslag vil også innebære at domstolene vil få en mer fremtredende rolle i etterforskingsfasen. I Lov og Rett 2000 (s. 309-14) peker tingrettsdommer Tor Langbach på at utviklingen i retning av å trekke domstolene i større grad inn på etterforskingsstadiet, reiser vanskelige habilitetsspørsmål som lovgiverne bør være oppmerksomme på. Departementet er enig i at det ikke er uten betenkeligheter å involvere domstolene i større utstrekning enn i dag, men er av den oppfatning at fordelene ved å kreve at tillatelse må gis av retten på forhånd oppveier ulempene. Det er imidlertid naturlig at man under etterkontrollen av reglene ser særskilt på om de farene Langbach peker på, realiserer seg i praksis. Departementet vil utforme mandatet til utvalget som skal etterkontrollere lovgivningen om etterforskningsmetoder slik at disse spørsmålene blir nærmere utredet.

6.1.7.2 Underretning

Hensynet til kontradiksjon tilsier at den som en beslutning om bruk av tvangsmidler retter seg mot, normalt bør underrettes og få uttale seg før beslutningen treffes. Dersom hensikten med å ta i bruk tvangsmidlet er å skaffe til veie informasjon som kan gjøre det mulig å avverge en straffbar handling, kan imidlertid formålet som søkes oppnådd, stå i veien for slik underretning.

Utvalgets flertall (Pedersen, With og Lunde) foreslår å utforme reglene om underretning etter mønster av straffeprosessloven § 216 j om underretning ved beslutning om kommunikasjonskontroll. Et mindretall i utvalget (Sigmond og Slettemark) har utformet sitt forslag etter samme mønster, men åpner ikke i samme utstrekning som flertallet for å unnlate eller utsette underretning. Et annet mindretall (Kvande) foreslår å gi reglene om underretning i straffeprosessloven § 216 j tilsvarende anvendelse ved all bruk av tvangsmidler i avvergende øyemed.

Departementet påpeker at reglene om underretning utgjør en del av et større regelsett, som skal bidra til å sikre at politi og påtalemyndighet ikke anvender tvangsmidler i større utstrekning enn det loven åpner for. I enkelte tilfeller må imidlertid hensynet til den enkelte vike for hensynet til samfunnets interesse av å bekjempe kriminalitet. Etter straffeprosessloven § 200 a om ransaking, 202 e om båndlegging, 208 a om beslag og 210 a om utleveringspålegg kan retten ved kjennelse beslutte at underretning kan utsettes i inntil 8 uker om gangen dersom det er strengt nødvendig av hensyn til etterforskingen. Underretning om avlytting og andre former for kommunikasjonskontroll gis bare på begjæring fra den kontrollen retter seg mot, og tidligst ett år etter at kontrollen er avsluttet. Underretning kan unnlates helt i saker om overtredelse av straffeloven kapittel 8 og 9. Når det gjelder bruk av tvangsmidler i avvergende øyemed, vil vilkårene for utsatt underretning etter de alminnelige bestemmelsene som er nevnt ovenfor, ofte være oppfylt.

Departementet har vurdert om adgangen til å gi utsatt underretning bør utvides når det gjelder metodebruk i avvergende øyemed, men har kommet til at det ikke er tilstrekkelig grunn til det. Etter departementets forslag skal derfor de alminnelige bestemmelsene om underretning gjelde også når formålet er å avverge en straffbar handling.

6.1.7.3 Den som tvangsmidlet retter seg mot, har status som siktet

Det følger av flertallets generelle syn på grensen mellom forebygging og etterforsking at bruk av tvangsmidler i forebyggende øyemed ikke skal gi status som siktet. Motsatt synes mindretallet Kvande å legge til grunn at den metodebruken retter seg mot, skal få status som siktet i den utstrekning det følger av straffeprosessloven § 82.

Departementet viser til at det fremgår av straffeprosessloven § 82 første ledd at en mistenkt får stilling som siktet blant annet når det er besluttet eller foretatt pågripelse, ransaking, beslag eller liknende forholdsregler er rettet mot ham. Bestemmelsen vil etter sin ordlyd gjelde ved all bruk av tvangsmidler, også når formålet er å avverge en straffbar handling. Et praktisk viktig unntak følger likevel av straffeprosessloven § 82 tredje ledd, som gjelder der det er besluttet utsatt underretning Her vil statusen som siktet først inntre når underretning gis. Denne regelen vil trolig få stor praktisk betydning når tvangsmidler brukes i avvergende øyemed.

Departementet har vurdert om det er behov for å gjøre unntak fra reglene som gjelder for den som er siktet på grunn av bruk av tvangsmidler, men har kommet til at det ikke er noe stort behov for dette.

6.1.7.4 Taushetsplikt og overskudds­informasjon

Utvalgets flertall foreslår en bestemmelse om taushetsplikt og bruk av overskuddsinformasjon som bygger på straffeprosessloven § 216 i (vedrørende kommunikasjonskontroll). Det vises til utkastene til ny § 8-24 i politiloven. Begge lovutkastene åpner for mer omfattende bruk av overskuddsinformasjon enn det § 216 åpner for, blant annet ved at taushetsplikten ikke skal være til hinder for at opplysninger som er innhentet ved bruk av tvangsmidler i forebyggende øyemed, brukes for å forebygge andre straffbare handlinger som etter loven kan medføre frihetsstraff. Mindretallet (Kvande) forslår mindre vidtgående reg­ler. Hun mener at reglene om taushetsplikt og bruk av overskuddsinformasjon bør svare til reglene som gjaldt for kommunikasjonskontroll før endringene som ble gjennomført ved lov 3. desember 1999 nr. 82.

Når det gjelder romavlytting og forskjellige former for kommunikasjonskontroll, vil det etter departementets oppfatning være naturlig at straffeprosessloven § 216 i får tilsvarende anvendelse.

Det er mindre opplagt hvilke regler som bør gjelde for bruk av opplysninger som er innhentet ved bruk av andre tvangsmidler i avvergende øyemed. Etter departementets syn taler betenkelighetene ved å åpne for avvergende bruk av tvangsmidler for at det bør gjelde strenge regler for hva informasjonen kan brukes til - strengere enn det som følger av de alminnelige reglene i straffeprosessloven. Departementet er på denne bakgrunn enig med utvalget i at det ved utformingen av en ny bestemmelse kan være grunn til å ta utgangspunkt i § 216 i, også hvor det anvendes andre tvangsmidler enn kommunikasjonskontroll eller romavlytting.

Departementet har vurdert om adgangen til bruk av overskuddsinformasjon bør innsnevres ytterligere, men finner ikke tilstrekkelig grunn til det.

6.2 Komiteens merknader

Komiteen ser dilemmaene ved å utvide politiets mulighet til å anvende tvangsmidler på et tidlig stadium, før et lovbrudd finner sted. Risikoen for å krenke personvernet til uskyldige vil øke, det er derfor viktig med klare og tydelige vilkår i loven. Komiteen mener det er helt nødvendig at politiets adgang til bruk av tvangsmidler i avvergende øyemed blir underlagt domstolskontroll. For å gjøre domstolskontrollen effektiv, må det oppstilles vilkår som gi reell mulighet for prøving.

Komiteen mener departementets forslag om at det må være grunnlag for etterforsking før domstolen skal ta stilling til om tvangsmidler skal tillates brukt i den konkrete saken, er viktig for å forhindre både vilkårlig metodebruk og at lovlydige borgere rammes. Komiteen viser for øvrig til sine merknader om domstolskontrollen under punkt 1.2 ovenfor.

Komiteen er bekymret for den trusselen psykisk ustabile personer kan utgjøre overfor enkeltindividers liv og helse, særlig personer som er i offentlighetens søkelys.

Komiteen mener det er viktig med klare og tydelige vilkår i loven for å ivareta personvernhensyn og gjøre domstolskontrollen effektiv. Komiteen mener det er behov for en ytterligere klargjøring av mistankekravet i straffeprosesslovens § 222 d første ledd. Dette kan gjøres ved at lovteksten bruker begrepet "rimelig grunn". Dette innebærer en ytterligere klargjøring av krav til saklighet, sannsynlighet og forholdsmessighet.

Komiteen fremmer følgende forslag:

"Straffeprosessloven ny § 222 d første ledd endres til:

Retten kan ved kjennelse gi politiet tillatelse som ledd i etterforskning å nytte tvangsmidler som nevnt i kapittel 15, 15 a, 16, 16 a og 16 b når det er rimelig grunn til å tro at noen kommer til å begå en handling som rammes av"

Komiteen er opptatt av at advokater skal kunne ivareta den mistenktes interesser i forbindelse med domstolens behandling av begjæring om bruk av hemmelige tvangsmidler. Komiteen vil gi advokater samme rett til innsyn som det som tilkommer en senere forsvarer i straffesaker også i det avvergende sporet. Komiteen fremmer derfor følgende forslag:

"Straffeprosesslovens § 100 a annet ledd annet punktum skal lyde:

Advokaten skal gjøres kjent med begjæringen og grunnlaget for den, har etter anmodning krav på innsyn i sakens dokumenter med de begrensninger som følger av §§ 242 og 242 a, har krav på varsel til rettsmøte til behandling av begjæringen og har rett til å uttale seg før retten treffer avgjørelse."

Komiteen viser til at dette fører til at advokaten ikke bare får det dommeren får, men får tilgang til sakens dokumenter på samme måte som en forsvarer.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, mener det er en fornuftig løsning å utforme kriminalitetskravet slik at bare terror, de groveste formene for organisert kriminalitet og drap på rettsstatens tjenere, for eksempel vitner, skal kunne gi grunnlag for bruk av tvangsmidler i avvergende øyemed. Dette innebærer at politiet også i fremtiden vil ha mulighet til å anvende tvangsmidler med hjemmel i nødrettsbetraktninger.

Flertallet mener det er en nødvendig presisering at retten skal kunne gi tillatelse til bruk av tvangsmidler i avvergende øyemed selv om straff ikke er en aktuell reaksjon på grunn av tilregnelighetsbestemmelsene i straffeloven §§ 44 eller 46.

Vedrørende forslaget gjengitt ovenfor vedrørende advokaters rett til innsyn, ser flertallet imidlertid at denne løsningen ikke uten videre kan overføres til de forebyggende sakene uten at spørsmålet er utredet ytterligere, fordi det er fare for at ekstremt sensitive opplysninger ikke får god nok beskyttelse. Flertallet ber Regjeringen komme tilbake med en vurdering av dette spørsmålet til Stortinget senest i forbindelse med evalueringen av utvidelsen i metodebruken.

Flertallet fremmer følgende forslag:

"Politiloven § 17 e annet ledd annet punktum skal lyde:

Straffeprosessloven § 100 a gjelder tilsvarende for saker som nevnt i § 17 d første ledd, likevel slik at innsynsretten begrenser seg til dokumenter som legges frem for retten."

Flertallet har merket seg at de organiserte kriminelle miljøene driver med en rekke ulike former for kriminell virksomhet. For eksempel vil typisk de organiserte kriminelle miljøer som driver med menneskehandel også stå bak omfattende narkotikarelatert kriminalitet. Dette er en sentral finansieringskilde for slike nettverk. Ved å ramme miljøer som står bak grov narkotikarelatert kriminalitet vil man også svekke disse miljøenes muligheter til å begå andre typer forbrytelser som for eksempel grove overgrep mot barn og kommersialiseringen av dette. Gjennom å åpne opp for avvergende metoder i de groveste narkotikasakene vil man dermed også indirekte ramme den delen av virksomheten som knytter seg til menneskehandel og grov utnyttelse av barn.

Flertallet vil påpeke at de fleste drap skjer i affekt, typisk begått av noen som står offeret nær. I slike situasjoner vil neppe muligheten til å benytte avvergende metoder ha stor praktisk betydning. Flertallet vil påpeke at en allerede i dag i etterforskningen av slike saker har tilgang til en rekke tvangsmidler etter rettslig kjennelse.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti ber om at endringene som foreslås i avvergende øyemed gjennomføres som et prøveprosjekt som evalueres før det eventuelt blir en permanent ordning. Dette medlem vil videre foreslå at ordningen gjennomgår en grundig evaluering innen utgangen av 2007. På denne bakgrunn fremmer dette medlem følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen evaluere endringene i straffeprosessloven og politiloven som følger av Innst. O. nr. 113 (2004-2005), innen utgangen av 2007."

Dette medlem viser til hensynene bak avvergende metoder. De fleste drap skjer i dag i situasjoner der gjerningsmann og offer kjenner hverandre fra før. Dette er også drap som ønskes avverget. Særlig aktuelt i denne sammenheng vil det være å avverge drap som skjer etter en ofte langvarig periode med trusler og/eller mishandling fra kjæreste/ektefelle eller tidligere kjæreste/ektefelle. Dette medlem vil videre vise til den utviklingen som vi den senere tiden har sett i forhold til menneskehandel/trafikkering av mennesker. Dette er en svært alvorlig type kriminalitet som foregår i organiserte former. Dette er også en type kriminalitet der ofrene kan være svært redde for å vitne/anmelde forholdene, fordi de løper stor risiko for alvorlige represalier mot seg selv, nær familie eller lignende. Det er ikke alltid de på forhånd er klar over hva de vil oppleve når de kommer til landet.

Dette medlem vil vise til de ulike nettverkene som har blitt avslørt i forbindelse med barnepornografi og andre overgrep mot barn. Dette medlem ser det som svært viktig å avverge overgrep mot barn. Dette medlem viser til flere hendelser de siste årene der personer med alvorlige psykiske lidelser har begått alvorlig kriminalitet. Dette har vært personer som ikke oppfyller tilregnelighetskravene i straffeloven. Hensynene til å avverge kriminalitet fra personer som ikke er tilregnelige er de samme som for kriminalitet begått av tilregnelige. Dette medlem vil understreke at ansvaret for psykisk utilregnelige personer ligger hos helsevesenet, og at det er viktig at det fortsatt skal være slik. Dette medlem vil derfor be Regjeringen om å komme tilbake med en vurdering av en mulig åpning for bruk av avvergende metoder i forbindelse med drap, menneskehandel, barneporno/organiserte seksuelle overgrep mot barn og for alvorlig kriminalitet begått av strafferettslige utilregnelige personer, og fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen foreta en vurdering av åpning for bruk av avvergende metoder i forbindelse med drap, menneskehandel, barneporno/organiserte seksuelle overgrep mot barn og for alvorlig kriminalitet begått av strafferettslig utilregnelige personer."