Regjeringa har som mål at det norske
velferdsamfunnet skal gje tryggleik for alle og ei rettferdig fordeling av
inntekter og levekår. Regjeringa vil arbeide for eit solidarisk
og humant samfunn der alle skal ha rett til grunnleggjande inntektssikring
og velferdstenester frå det offentlege, og der samfunnet
og den enkelte syner omsorg og omtanke både for dei svakaste
i samfunnet, for miljøet og for komande generasjonar. Det
blir understreka at alle skal ha like rettar og plikter utan omsyn
til etnisk og sosial bakgrunn. Regjeringa legg stor vekt på at
det enkelte individet skal kunne vere i stand til å syte
for og ta ansvar for seg sjølv og fellesskapet, og at det
offentlege skal leggje til rette for eit fullverdig liv for dei
som ikkje klarer å vere sjølvforsørga
gjennom eige arbeid og eigne inntekter. Eit hovudmål i
velferdspolitikken til Regjeringa er å gje tryggleik til
dei gruppene som har det vanskelegast i samfunnet.
Regjeringa legg vekt på å fremje
gode og stabile vilkår for verdiskaping og full sysselsetjing.
Når det gjeld velferdstenestene, vil Regjeringa prioritere å gje
lokale og regionale forvaltningsnivå stor fridom til sjølv å utvikle
tenestene. Det blir uttala at det sivile samfunnet, både
familien og dei frivillige organisasjonane, har ei viktig rolle å spele
når det gjeld å bidra til gode levekår.
Det blir gjort greie for korleis levekårsomgrepet
er nytta i meldinga.
Det generelle levekårsbiletet viser
at det store fleirtalet i befolkninga har gode levekår,
og at dei fleste har hatt ei positiv utvikling på dei viktigaste
levekårsområda i 1980- og 1990-åra. Analysane
viser også at det er blitt noko større inntektsskilnader
i Noreg i denne perioden. Som viktige årsaker til dei auka
skilnadene blir nemnd auka konsentrasjon av kapitalinntekter, redusert
yrkesdeltaking i visse grupper og endringar i familiestruktur og
forsørgingsmønster. Inntektsskilnadene ser ut
til å ha auka noko meir i Noreg enn i dei fleste andre
OECD-landa. Det blir understreka at Noreg likevel framleis er eit
egalitært samfunn med små økonomiske
og sosiale skilnader i høve til andre land.
I drøftinga av kvifor skilnadene har
auka, blir det uttala at den viktigaste årsaka til at dei
med høgast inntekt har drege i frå, er at kapitalinntektene
har auka og er blitt skeivare fordelte ut over på 1990-talet.
Det blir elles peika på at fleire har blitt avhengige av
inntekt til livsopphald frå offentlege overføringar,
og dette har hatt innverknad på inntektsfordelinga. Realverdien
av satsane for økonomisk sosialhjelp og grunnbeløpet
i folketrygda har gjennomgåande auka mindre enn lønsinntekt
i perioden.
Endringa av familiestrukturen og rolla til familien
i samfunnet i 1980- og 1990-åra blir omtala i meldinga,
og det blir vist til at familien er blitt mindre sentral som forsørgingssystem
ved at dei aller fleste vaksne personar no er i inntektsgivande
arbeid eller er stønadsmottakarar og dermed får
inntekt via offentlege overføringar. Overgang frå eininntekts-
til toinntektshushald og auka arbeidstid blant mange småbarnsfamiliar
er viktige årsaker til at parfamiliane har hatt ei betre
inntektsutvikling enn andre hushald. Auke i talet på einpersonhushald
og einslege forsørgjarar, som har eit inntektsnivå under
gjennomsnittet, kan vere med på å forklare auken
i delen med låg inntekt.
Regjeringa vil med meldinga varsle strategiar
og tiltak med sikte på å redusere uønskte
skilnader i økonomiske ressursar og levekår, med
særleg vekt på å betre tilhøva
for dei dårlegast stilte. Det blir uttala at den beste
strategien for å oppnå god fordeling er å sikre arbeid
til alle. Regjeringa vil difor prioritere tiltak som kan føre
til betre arbeidstilknyting for vanskelegstilte på arbeidsmarknaden,
og tenester av ulike slag som kan støtte opp under målet
om at den enkelte på litt sikt kan bli sjølvforsørgd
i størst mogleg grad. Regjeringa vil òg prioritere
bustadpolitiske tiltak som er spesielt målretta mot personar
og grupper med låge inntekter og relativt høge
buutgifter. Regjeringa går inn for å gjere det
sosiale tryggingsnettet meir finmaska med sikte på å gje
betre inntektssikring for enkelte mindre grupper som i dag har dårlege økonomiske
levekår og lita utsikt til å kunne forsørgje
seg sjølv gjennom eige arbeid. Vidare vil Regjeringa arbeide
for skattereglar som gir betre fordeling mellom dei med høge
og dei med låge inntekter.
Som særskilde målgrupper for
tiltak vert nemnde hushald med varig låg inntekt, vanskeleg
stilte innvandrarar, vanskeleg stilte barnefamiliar, menneske med psykiske
problem, langtidssjuke, langtidsarbeidslause og yrkeshemma, vanskeleg
stilte uførepensjonistar og funksjonshemma, menneske med
rusproblem og bustadlause.
Regjeringa sine hovudstrategiar for å redusere
skilnader i inntekter og levekår og betre tilhøva
for dei dårlegast stilte er:
– å leggje
til rette for ein stabil og sunn økonomi
– ei meir rettferdig skattelegging
– ei mjukare arbeidsline
– betre offentlege tenester
– ein meir sosial bustadpolitikk
– eit meir finmaska tryggleiksnett
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Bendiks H. Arnesen, Reidun Gravdahl, Asmund Kristoffersen, Karin Lian,
Nils A. Røhne og Gunhild Øyangen, fra Fremskrittspartiet,
lederen John I. Alvheim og Harald T. Nesvik, fra Kristelig Folkeparti, Åse
Gunhild Woie Duesund og Are Næss, fra Høyre, Annelise
Høegh og Sonja Irene Sjøli, fra Senterpartiet,
Ola D. Gløtvold, og fra Sosialistisk Venstreparti, Olav
Gunnar Ballo, vil peke på at Norge på alle
måter er et rikt land med de beste muligheter for at alle
innbyggere skal kunne ha et godt liv. Vi har en godt utbygd velferdsstat,
rike naturressurser, en befolkning med høy kompetanse,
og vi lever i et fredelig hjørne av verden. Grunnpilaren
i velferdssamfunnet er folketrygden.
Komiteen mener det er viktig å slå ring
om folketrygden som sikkerhet for vår alderspensjon og
ved sykdom, arbeidsledighet, ved uførhet, tap av forsørger eller
fødselspermisjon. Komiteen viser til at
folketrygden ble bygget opp i en annen tid, med et annet arbeids-
og samlivsmønster. Det betyr at vi må holde et våkent
blikk med de velferdsordningene som er utarbeidet og vedtatt, og
vurdere om de er godt nok tilpasset dagens virkelighet.
Komiteen vil understreke at en
stabil økonomi er en forutsetning for en godt utbygd velferdsstat.
Sterke konjunktursvingninger kan på kort sikt bidra til
forskyvning av inntekter og levekår mellom grupper. Komiteen mener
det er et mål å ha en rettferdig skattepolitikk,
med lave satser for folk flest, bredt skattegrunnlag, enkle regler
og færrest mulig smutthull.
Komiteen vil understreke at hvert
enkelt menneske har en ukrenkelig egenverdi. Alle mennesker kan utvikle
sine evner og anlegg dersom de blir gitt mulighetene og det stilles
krav tilpasset den enkeltes yteevne.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Høyre,
mener dette innebærer at en generelt må være noe
varsom med å sette folk i båser som "fattige"
eller "ressurssvake". Slike betegnelser kan oppfattes som stigmatiserende.
Ved å gruppere mennesker på denne måten
kan en komme i skade for å undervurdere den enkeltes evne
til å forbedre sin egen situasjon og bli selvhjulpen med
noe hjelp fra samfunnets side.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil hevde at
ettersom vi har blitt rikere, har viljen til å se og erkjenne
at noen er fattige, blitt nesten borte. Uten denne erkjennelsen
kan en ikke fjerne fattigdommen. Å la være å bruke
betegnelsen fattig er med på å skjule realiteter.
Det er ingen skam å være fattig, men det er en
skam at et rikt samfunn som Norge ikke klarer å utrydde
fattigdommen.
Komiteen vil vise
til at det enkelte menneske er ansvarlig for sine valg. Men de fleste
kan komme til å foreta uheldige valg gjennom livet. Alle
bør få nye sjanser. Det er heller ikke slik at
alle "får som fortjent". Tvert imot kan alle uforskyldt
bli rammet av sykdom, arbeidsledighet, ulykker eller på annen
måte komme i et sosialt eller økonomisk uføre.
I Norge har vi utviklet et sosialt sikkerhetsnett
for å ivareta mennesker som kommer i en livskrise. Komiteen mener
at det er svært viktig at vi slår ring om og videreutvikler
det sosiale sikkerhetsnettet tilpasset den tiden vi lever i.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk
Venstreparti, mener det er et mål for den norske
velferdspolitikken å bidra til minst mulig forskjeller
mellom folk, og mener at hele befolkningen skal ta del i velstandsutviklingen.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti, vil peke på at skattepolitikken
er av stor betydning for fordelingspolitikken.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk
Venstreparti, vil peke på at skatteinngangen er
et viktig grunnlag for at vi kan investere i felles goder og velferdsordninger.
Flertallet viser til at sentrumsregjeringen
i Utjamningsmeldinga ønsket å arbeide videre for
skatteregler som gir bedre fordeling mellom de som har høye
og de som har lave inntekter, og flertallet støtter
dette.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet,
viser til at det også i de senere år har gått
noe i retning av økt skatt for de med de aller høyeste
inntektene og redusert skatt for de med de laveste inntektene.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet og Høyre, vil peke på at
det i Utjamningsmeldinga ikke er foreslått endringer eller nye
tiltak i skattepolitikken. Meldinga gir heller ikke noe beslutningsgrunnlag
for å vedta endringer i skattepolitiske saker.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener
at meldingen gir god dokumentasjon på skattesystemets innvirkning
på hvorfor store forskjeller oppstår. I meldingen
peker Regjeringen på at viktigste grunn til de økende
forskjellene er økt konsentrasjon av kapitalinntekter hos
de rikeste og redusert yrkesdeltaking i andre grupper. Dokumentasjonene
viser nødvendigheten av å endre skattereglene slik
at aksjeutbytte på mottakers hånd beskattes på linje med
arbeidsinntekt.
Dette medlem viser til sin merknad
under kap. 3.2 Utvikling i og foredling av inntekt og formue.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk
Venstreparti, mener det er ønskelig med en sterk
offentlig sektor og at det er behov for flere ansatte innen flere deler
av helse- og omsorgssektoren.
Komiteen vil understreke
betydningen av egenandelstaket for å skjerme kronikere
og andre storforbrukere av helsetjenester når det gjelder økonomiske utlegg
i forbindelse med sykdom. Komiteen mener det er uheldig
at en rekke utgifter knyttet til sykdom ikke kommer inn under egenandelstaket,
og viser til komiteens merknad i Budsjett-innst. S. nr. 11 (1999-2000):
«Komiteen ser det som viktig at det raskt vurderes
en ordning for å skjerme brukere av helsetjenester med høye
egenandeler som ikke dekkes av frikortordningen - tak 2 ordning.
Komiteen har merket seg at Regjeringen vil komme tilbake med en
samlet vurdering av egenandelsspørsmålet i statsbudsjettet
for 2001".
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil
peke på den økende bruken av egenandeler for å finansiere
helse- og omsorgstjenester, barnehager og skolefritidsordningen. Dette medlem mener
dette er en form for skattlegging av sykdom som forsterker sosiale
og økonomiske ulikheter, og som særlig rammer
den delen av befolkningen som har dårligst økonomi
i kombinasjon med dårlig helse. Dette medlem viser
til fellesmerknad fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti
i sosialkomiteens budsjettinnstilling for budsjettåret
1999 kap. 2752, der begge partier ba Regjeringen om å igangsette en
gjennomgang av hvordan de samlede utgifter til egenandeler virker økonomisk
for ulike brukere. Under budsjettbehandlingen ba stortingsflertallet
om utvikling av skjermingsregler for særlig utsatte grupper
i befolkningen.
Dette medlem viser også til
at sosialkomiteens flertall i budsjettinnstillingen for 2000 anmerket
de sterke økningene i egenandelene.
Dette medlem fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber Regjeringen i statsbudsjettet
for 2001 legge fram en plan for reduserte egenandeler for helse- og
omsorgstjenester, barnehager og skolefritidsordningen.»
Komiteen vil understreke
at det er nødvendig å forvalte de store ressursene
innen offentlig sektor på best mulig måte, til
brukernes fordel.
Komiteen vil peke på den
nære sammenhengen det er mellom utdanning, arbeid og inntekt.
Det er derfor etter komiteens mening viktig å sikre
gjennomføringen av voksenopplæringsreformen.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti, mener at utdanning er et grunnleggende
virkemiddel for å sikre en mer rettferdig fordeling.
På samme tid som vi ønsker å sikre
bedre fordeling og løfte mindretallet som ikke har tatt
del i velstandsutviklingen, er det viktig at vi går gjennom
de velferdsordningene vi allerede har gjennomført. Flertallet viser
til St.meld. nr. 50 (1998-1999) Utjamningsmeldinga, og mener den
er et godt utgangspunkt for en gjennomgang av levekår i
landet.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre
og Senterpartiet, vil peke på at Utjamningsmeldinga,
som har som mål å gi en beskrivelse av utviklingen
i inntekter og levekår fra 1986 fram til 1997, konkluderer
med at de fleste har fått høyere inntekt og bedre
levekår i perioden, samtidig som et lite mindretall av
befolkningen ikke har fått del i denne utviklingen. Som
en følge av disse tendensene har forskjellene i Norge økt.
Fortsatt er det slik at forskjellene i Norge er mindre enn i de fleste
andre land vi vanligvis sammenligner oss med. Dette flertallet mener
dette er gledelig.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil
anmerke at selv om Norge kommer bra ut sammenlignet med mange andre
land når det gjelder levekår i befolkningen, og
at dette er gledelig, gir økende forskjeller i levekår
i befolkningen grunn til bekymring. Dette krever etter dette
medlems syn nasjonale tiltak som virker utjevnende, og argumenter
om at tilstanden er verre i utlandet, vil i den sammenheng til en
viss grad kunne tåkelegge behovet for nasjonale tiltak
i Norge.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre vil understreke at forskjeller mellom
mennesker ikke nødvendigvis er negativt. Vi er skapt forskjellige,
med ulike anlegg og interesser. Det vil også føre
til økonomiske forskjeller mellom oss, uten at det i seg
selv er et problem. Den viktigste sosialpolitiske utfordringen er
ikke å bekjempe forskjeller, men å bekjempe fattigdom
og løfte opp mennesker som har falt utenfor.
Etter komiteens mening
viser analysene i Utjamningsmeldinga at vi har hatt en positiv levestandardutvikling
i Norge hvor de fleste har fått det bedre, men med noe økte
forskjeller. Særlig er det grupper med svak eller ingen
tilknytning til arbeidslivet som har blitt "hengende etter". Studenter
er en gruppe som har lav inntekt i en kort periode av livet, men
med gode utsikter til høyere inntekt og gode levekår
på lengre sikt. Mer bekymringsfullt er det der enkelte
har lav inntekt over lang tid.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre
og Senterpartiet, har merket seg at meldinga analyserer
en relativt kort periode, og det er grunn til å tro analysegrunnlaget
gjør at konklusjonene er beheftet med en viss usikkerhet.
Meldinga baserer seg i hovedsak på tall fra perioden 1986-97.
Det var store konjunktursvinger i denne perioden. Dette medfører
at sammenligningsgrunnlaget blir svært varierende. 1986
var heller ikke et "normal år"; derimot var det svikt i oljeinntektene
med påfølgende konjunkturnedgang og høy
arbeidsledighet.
Flertallet vil peke på at
omlegging i grunnlaget for registrering av inntekt og formue gjennom
skattereformen av 1992 innebar at mer kapital kom til beskatning,
noe som gjør det vanskelig å sammenligne tall
på økonomisk ulikhet før og etter 1992. Flertallet vil videre
vise til at det framgår av meldinga at de faktiske inntektsforskjellene
i 1986 trolig var større enn statistikken viser, og at
de registrerte inntektsforskjellene overvurderer den faktiske økningen
i perioden.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet,
vil påpeke at selv om nøyaktigheten i grunnlagsmaterialet
kan diskuteres, har forskjellene økt i den perioden som
er undersøkt.
Komiteen har merket
seg en rekke positive utviklingstrekk; det er en markert økning
i andelen som tar høyere utdanning, og en sterk økning
av kvinner som tar høyere utdanning. Videre er flere kvinner
i arbeid, og det er en stadig bedre helsesituasjon for befolkningen.
Bostandarden er klart bedre, og det har vært en utjamning
av levekår mellom by og land. Ifølge Utjamningsmeldinga
har gjennomsnittsinntekten økt reelt med 13 prosent, og
enslige forsørgere har en klar bedring i sin økonomisk
situasjon.
Komiteen vil peke på at
på tross av en positiv utvikling i levekår og
inntekter for de fleste, er ikke det tilfellet for alle; 1-2 prosent
har relativt lav inntekt over lang tid og kan omtales som fattige.
Om lag 3,1 til 4,7 prosent har lav inntekt, dvs. mindre enn halvparten
av medianinntekt. (Medianinntekt er den inntekten der halvparten
i inntektsklassen har høyere inntekt og halvparten har
lavere inntekt.) Det er ofte kjeder av problemer hvor de samme menneskene
har lav utdanning, manglende eller ingen tilknytning til arbeidslivet og
dermed lav inntekt. Dette er igjen ofte forbundet med dårlige
boforhold og dårlig helse.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil vise til
at hovedtendensen med økende forskjeller i perioden er
helt klar og ikke kan forklares bare med tilfeldige svingninger
og vansker med sammenlignbare tallstørrelser. Disse
medlemmer vil også påpeke at gjennomsnittsberegninger og
prosentøkninger ikke sier noen ting om reelle levekår
for dem med lavest eller små inntekter og kan gi et direkte
misvisende inntrykk av de faktiske forskjellene og økningen
i dem målt i kroner og øre.
Komiteen har merket
seg at en stor andel unge funksjonshemmede har levekårsproblemer
og vanskeligheter med å komme inn på arbeidsmarkedet.
For mange funksjonshemmede er det praktiske hindringer på arbeidsplassen
som gjør det vanskelig å være i arbeid,
eller forhold utenfor arbeidsplassen som mangel på skyss.
En del funksjonshemmede, eller personer med spesielle lidelser,
er forhindret fra å delta i arbeidslivet fordi de på grunn
av funksjonshemningen ikke kan ha sertifikat eller benytte offentlige
transportmidler, og komiteen vil understreke at det
vil være bedre – både økonomisk
og menneskelig – å sikre denne gruppen støtte
til transport enn å la dem gå over på uføretrygd. Komiteen vil
peke på at mange funksjonshemmede fortsatt møter
holdninger som gjør det vanskelig å komme i arbeid.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti, vil videre peke på at
mange flyktninger og asylsøkere har lav inntekt og dårlige
levekår. Det er en viktig oppgave å utnytte den
kompetanse innvandrerne besitter, og også i denne sammenheng
vil flertallet peke på behovet for en holdningsendring
i arbeidslivet.
Komiteen mener meldinga
har synliggjort at storbyene har spesielle utfordringer med en større
andel bostedsløse, vold, rus og kriminalitet.
Komiteen vil også peke
på at sykefravær og uføretrygding øker
betydelig, og mener dette er en stor utfordring for arbeidslivet
og samfunnet. Økt sykefravær og flere som blir
uføretrygdet, kan være en indikator på at
flere mennesker som ellers ikke ville ha vært i arbeid,
har fått adgang til arbeidsmarkedet. Det kan innebære
at sykeligheten, og dermed fraværet, blant ansatte øker.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti, vil imidlertid vise til at
høye krav til effektivitet og utstøtingsmekanismer
i arbeidslivet kan være medvirkende til økningen. Flertallet mener
en slik utvikling er uheldig både for den enkelte, men
også for samfunnet og bedriftene.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk
Venstreparti, ser positivt på analysene og forslagene
i meldinga, men vil fremme ytterligere tiltak for å løfte
mindretallet og forebygge dårlige levekår. Dette flertallet mener
at to av de største utfordringene er et inkluderende og
menneskelig arbeidsliv og en sosial boligpolitikk som gjør
at folk har råd til å bo.
Komiteen viser til
at det er en nær sammenheng mellom arbeidsinntekt og levestandard.
Om lag I av inntektene i Norge tjenes opp som lønn. Komiteen mener
derfor det er et overordnet mål å bidra til at
flest mulig er i arbeid. Dette kan vi oppnå gjennom større fleksibilitet.
Det norske samfunnet står overfor store utfordringer i årene
som kommer, med å sikre tilstrekkelig arbeidskraft. Det
er også av denne grunn viktig å bidra til at flere
kan komme i arbeid.
For noen er det dårlig helse som er årsaken
til at det er vanskelig å få en tilknytning til
arbeidslivet. Komiteen mener det er viktig å slå ring
om gode velferdsordninger for de som ikke kan delta i arbeidslivet.
Komiteen vil videre peke på at
det er behov for mottiltak for å forhindre utstøting
fra et arbeidsliv som stiller store krav til effektivitet. Arbeid
gir i tillegg til lønn sosial tilhørighet, og
der hvor arbeidet er tilpasset den yteevnen den enkelte har, gir
arbeidet også positiv effekt på helsen. Mange
kan delta i arbeidslivet dersom arbeidet blir lagt til rette for
den enkelte.
Komiteen vil peke på at
en rekke tiltak er gjennomført, andre er foreslått
og nye tiltak kan vurderes for å bidra til at flere kommer
i arbeid, samt å bidra til at folk blir værende
i arbeid, blant annet:
– Innføre
tilskudd til bedrifter som ansetter folk med yrkeshemming for lengre
tidsperioder, eller som sikrer at folk kan bli værende
i arbeidet, når alternativet er uføretrygding.
– Motvirke utstøting
av eldre arbeidstakere ved å gi større valgfrihet
når det gjelder hvordan den enkelte kan trappe ned arbeidsinnsatsen
sin. Samtidig er det viktig at pensjonsordninger ikke utformes slik
at de unødig stimulerer til at folk forlater arbeidslivet.
– Motivere bedriftene til økt
innsats mot sykefravær.
– Mer fleksibel kombinasjon av
arbeid og trygd.
– Gjøre det lettere å skape
sin egen arbeidsplass gjennom forenkling av regelverket.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk
Venstreparti, vil også peke på følgende
tiltak:
– Videreutvikle
arbeidsmarkedstiltakene for grupper med særskilt høy
ledighet.
– Drøfte hvordan etter-
og videreutdanning og arbeidstidsspørsmål kan
inngå i en strategi for økt konkurranseevne for
norske arbeidsplasser og for et mer menneskelig og fleksibelt arbeidsliv
for arbeidstakerne.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet,
vil dessuten peke på følgende tiltak:
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil
påpeke at solidaritetsalternativet ikke har vært
reelt for alle, og at kapitaleiere og toppledere ikke har bidratt
på linje med andre grupper. De økte forskjellene
som Utjamningsmeldinga dokumenterer, bekrefter dette. Årets
storstreik i privat sektor var en reaksjon mot skjev fordeling av
den økte verdiskapinga og viser at folk flest ikke aksepterer
større forskjeller. Et reelt solidaritetsalternativ forutsetter
at alle utviser solidaritet med de som har minst, at alle tar ansvar
for at grådighetskultur og særfordeler ikke får bre
seg. I et reelt solidaritetsalternativ må arbeidsplassene
og velferden ha førsteprioritet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk
Venstreparti, vil peke på at det er et mål å få et
mer inkluderende og menneskelig arbeidsliv. Flertallet vil understreke
at flere enn i dag kan være i arbeid med noe tilrettelegging.
Videre mener flertallet at Aetat må ta et
større ansvar for å bidra til at mennesker kan få bruke
den arbeidsevnen de har, og at det er riktigere å fokusere
på hvor mye folk kan arbeide, framfor hvor syke de er. Flertallet mener
det bør vurderes om de kravene som Aetat stiller for å formidle
arbeissøkende, i noens tilfeller er for strenge og rigide
og mer ivaretar arbeidsgivers behov for stabil arbeidskraft framfor menneskers
behov for å bidra i arbeidslivet.
Komiteen mener at
arbeidsmarkedsetaten de senere årene har hatt for lite
fokus på de som trenger bistand og kvalifisering, og i
for liten grad sikret en målrettet politikk for å bedre
deres arbeidsmarkedsdeltagelse. Dette gjelder både langtids
sosialhjelpsmottakere og personer med ulike funksjonshemninger.
Det er behov for å understreke at det offentliges aktivitet
i arbeidsmarkedspolitikken ikke minst er begrunnet gjennom dette
arbeidet. Sterke signaler fra for eksempel kommunenes førstelinje
sosialtjeneste kan tyde på at arbeidsmarkedsetaten for
ofte "gir opp" brukere som har sammensatte behov. Arbeidsmarkedsetaten
kan synes å ha annet mål og fokus enn å bidra
til økt yrkesdeltagelse for de virkelig vanskeligstilte.
Det er etter komiteens mening ikke en holdbar situasjon
hvis de som virkelig har det vanskelig i vårt samfunn,
ikke skal ha en mulighet til å bli selvhjulpne og komme
ut av en klientsituasjon. Komiteen mener derfor at
det må bli et økt brukerfokus og tettere samarbeid
mellom de ulike etatene rettet mot brukerne. Hvis ikke dette er mulig å få til
innenfor etablerte etater, må det vurderes å omorganisere
tjenestene.
Komiteen ber Regjeringen vurdere
om hensynet til personvernet er til hinder for samarbeid mellom
etatene.
Komiteens medlemmer fra Høyre mener
at arbeidsmarkedsetaten bør konsentrere sine betydelige ressurser
mot utsatte grupper.
Komiteen vil peke
på at mange i helse- og omsorgssektoren er ansatt i så små stillingsbrøker
at inntekten blir svært lav. Komiteen vil
be Regjeringen vurdere ulike tiltak for å stimulere til
at flere innen pleie- og omsorgssektoren kan gå fra deltids-
til heltidsstillinger. Videre vil komiteen oppfordre
KS til å informere og gi råd til kommunene om
hvordan de kan stimulere arbeidstakere som ønsker det,
til en overgang fra deltid til heltid.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre og Senterpartiet,
vil også oppfordre til fleksibilitet når det gjelder
arbeidstid og arbeidssituasjon slik at denne kan tilpasses ønske
om mer tid til samvær med familien, mer tid til utdanning
eller utprøving av andre yrkesmuligheter.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti, viser til at likestilling
mellom kjønnene er en grunnleggende verdi i et demokratisk
samfunn. Dette flertallet konstaterer likevel at
reell likestilling mellom kjønnene ikke er nådd.
Blant annet er arbeidsmarkedet for mye preget av kjønnsdeling hvor
kvinner spesielt er i mindretall i ledende stillinger. Kvinner er
også overrepresentert i lavtlønnsyrker og blant
personer som arbeider deltid. Målsettingen om lik lønn
for arbeid av lik verdi er heller ikke nådd.
Dette flertallet vil vise til
at Stortinget i februar 1999 ved behandlingen av stortingsmeldingen
om boligsituasjonen for unge og vanskeligstilte, vedtok at det skulle
settes ned et utvalg som i løpet av to år skulle se
på hele boligpolitikken, og at Regjeringen deretter skulle
legge fram en boligmelding for de neste ti årene. Dette
flertallet mener det er viktig at en raskt starter arbeidet
med utfordringene for å få til en mer sosial boligpolitikk.
Videre vil dette flertallet vise til at en samlet
kommunalkomité understreket at tiltakene som ble foreslått
i Innst. S. nr. 100 (1998-1999), skulle gå parallelt med
utvalgets arbeid.
Å bo godt og trygt og til
priser en har råd til, er god velferdspolitikk. Komiteen vil
derfor peke på den prekære situasjonen i boligmarkedet,
særlig i de største byene, med knapphet på boliger
og til dels skyhøye priser. Komiteen mener
det er i ferd med å bli et velferdsproblem når
en stor andel av en generasjon har problemer med å skaffe
seg bolig, til en pris en kan betale. Det stramme markedet innebærer
at de som har store problemer, skyves lengre bak i køen.
Det var i 1997 over 6 000 registrerte bostedsløse.
Komiteen vil peke på at
det også er mangel på utleieboliger i mange distriktskommuner.
Det er svært nyttig å ha et tilbud om utleieboliger
som unge kan benytte i en overgangsfase hvor de vurderer om de ønsker å bosette
seg i kommunen.
Komiteen mener at en aktiv boligpolitikk
også er god distriktspolitikk.
Komiteen vil sterkt understreke
at det må bygges langt flere boliger i de største
byene, og det påhviler kommunene et stort ansvar å skaffe
til veie tilstrekkelig med tomter til dette.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti, viser til at Stortinget gjennom behandlingen
av St.meld. nr. 49 (1997-1998) om boligetablering for unge og vanskeligstilte,
uttalte:
«Komiteen viser til at ett av de konkrete forslagene
i meldingen er at kommunene skal utarbeide lokale handlingsplaner
for boligetablering og utleieboliger. Det blir videre påpekt
at dette bør være i samarbeid med Husbanken, boligbyggelag,
studentsamskipnader, frivillige organisasjoner og lokale private
aktører. Komiteen er enig i at kommunene er viktige aktører
i boligmarkedet. Men komiteen viser til at mange kommuner allerede
har handlingsplaner, men at hovedproblemet er at gjennomføringen
bremses av nivået på den statlige medfinansiering,
og da særlig i form av boligtilskudd. Det er i tillegg
store forskjeller kommunene imellom når det gjelder boligsituasjonen,
og det er klart at de største problemene for de vanskeligstilte
finnes i de store byene, spesielt i Oslo.
Komiteen
viser på denne bakgrunn til at kommunene har et særlig
ansvar overfor de mest vanskeligstilte i boligmarkedet. Det er derfor
naturlig at handlingsplaner eller "sosiale boligprogram" er et viktig
instrument spesielt for de større kommunene i deres arbeid.
Siden mange av de som har størst boligproblemer er personer som
også trenger tilleggshjelp for å opparbeide boevne,
er også boligspørsmål en integrert del
av løsningen på andre problem.
Komiteen
vil vise til at svært mange kommuner har boligprogram av
ulik type, men at det ofte er mangel på integrering med
de øvrige tjenestetilbudet."
Flertallet ber Regjeringen
se til at slike planer blir utarbeidet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
en her må være villig til å ta konkrete beslutninger
om hvor disse tomtene skal legges ut. Disse medlemmer viser
til at kommunene er pålagt gjennom St.meld. nr. 49 (1998-1999) å utarbeide
tomteplaner.
Komiteen vil også peke
på at kommunene har ansvar for en rask og effektiv saksbehandling. Komiteen vil
framheve at mangelen på egnede boliger forsterker vanskelige
levekår for utsatte grupper i de største byene
og spesielt i Oslo. Det haster med å få satt i verk
tiltak.
Komiteen vil i tillegg peke på at
Oslo har hovedstadsfunksjoner som må ivaretas bl.a. gjennom
en egnet boligmasse. Blant annet må Husbankens rolle i Oslo
avklares.
Komiteen vil peke på at
det er forhold som kan tyde på at vi er inne i en holdningsendring
hvor flere ønsker å leie og færre ønsker å eie.
Dette er en utvikling i tråd med de preferansene folk har
på boligmarkedet i andre europeiske land. Komiteen understreker at
en sterk økning av utbyggingen av boliger, og i særlig
grad lavinnskuddsboliger og utleieboliger, er den eneste varige
løsningen på de utfordringene vi har i dag.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk
Venstreparti, vil vise til at en del unge har levekårsproblemer;
særlig gjelder det de som ikke er i arbeid. Det er spesielt
viktig å inkludere ungdom i arbeidslivet, og flertallet mener
offentlige etater har et særlig ansvar for å bidra
til dette.
Komiteen vil peke
på at unge alvorlig syke som er under utdanning, eller
som ikke har fått innpass i arbeidslivet, ikke har opparbeidet
seg rett til sykepenger. I tillegg til at de ikke har rett til trygdeytelser
ved sykdom, er det sannsynlig at flere av dem har store utgifter
til medisiner og behandling. Komiteen vil be Regjeringen
fremme forslag for Stortinget som sikrer unge alvorlig syke økonomisk
trygghet.
Komiteen viser til at selv om
vi lykkes i å gjøre arbeidsmarkedet mer inkluderende,
og på tross av de velferdsordningene vi har, vil det alltid
være noen som har behov for mer hjelp fra fellesskapet. Komiteen mener
da at de økonomiske sikkerhetsnettene må være av
en slik karakter at de ikke forsterker en ellers vanskelig livssituasjon. Komiteen vil
peke på at sosialhjelp skal være et nødvendig
sikkerhetsnett, men er ikke ment som en varig løsning eller
trygdeytelse. Alle bør så langt råd er
inkluderes i arbeidslivet, og de som er syke, bør fanges
opp av trygdeordninger. Komiteen vil videre understreke
at de ytelsene som gis, må gi grunnlag for en anstendig
tilværelse, og et utgiftsnivå og en levestandard
som oppfattes som vanlig. Komiteen vil vektlegge
at de økonomiske sikkerhetsnettene utformes slik
at de sikrer barn gode oppvekstvilkår.
Komiteen mener analysene i Utjamningsmeldinga
er et godt grunnlag for en gjennomgang av en rekke velferdsordninger,
og komiteen vil behandle og omtale de konkrete forslagene
ved behandlingen av kapittel 9. Komiteen mener det
er nødvendig med en konkret oppfølging for å bedre
forholdene for dem som er dårligst stilt, og forebygge
dårlige levekår.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk
Venstreparti, fremmer derfor følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen legge
fram en handlingsplan som følger opp Utjamningsmeldinga
og Stortingets behandling av denne, i løpet av våren
2001.»
Komiteens medlemmer fra Høyre mener
at Ujamningsmeldinga muliggjør at man allerede nå kan ta
stilling til konkrete tiltak, og at en egen handlingsplan bare er
egnet til å skyve ut tiltak i tid som man godt kan igangsette
allerede nå.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil
vise til Sosialistisk Venstrepartis ulike forslag knyttet til behandlingen
av denne meldinga der det foreslås igangsetting av konkrete
tiltak nå.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk
Venstreparti, registrerer med glede at Utjamningsmeldingen viser
at de fleste i Norge lever under gode forhold. Flertallet vil
fremheve at funnene i Utjamningsmeldingen likevel viser at forskjellene
mellom folk i Norge har økt de siste elleve årene,
og at det er en for stor andel av befolkningen som ikke har tilstrekkelig med
ressurser til sin disposisjon til at de får ta del i den velstanden
som tilkommer de fleste. Flertallet har som en grunnleggende
idé for sitt politiske virke at ingen skal være
forhindret fra å få adgang til helsemessige, sosiale
og kulturelle goder som også tilkommer gjennomsnittet av
befolkningen. Flertallet ønsker et samfunn
der vi føler ansvar og viser omsorg for hverandre, et samfunn
der enda flere enn i dag får kjenne gleden ved et arbeid,
men like viktig: at vi ikke tar glede og livskvalitet fra den som
ikke kan fungere i arbeid.
Flertallet viser til at Utjamningsmeldingen
bygger på fem strategier for utjamning av forskjeller i Norge.
Disse er å omfordele gjennom skattesystemet, myke opp arbeidslinjen,
bedre de offentlige tjenestene, føre en boligpolitikk som
skaffer folk bolig, og lage et mer finmasket sikkerhetsnett. Disse
strategiene bygger på en stabil og sunn økonomi.
For øvrig slutter flertallet seg
til de øvrige målsetninger i Utjamningsmeldingen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre tar utgangspunkt i at det norske samfunn
er et godt samfunn å leve i. Velferdssamfunnet er kjennetegnet
av gode levekår for de aller fleste, godt utbygde velferdsordninger,
gode utdanningsmuligheter, høy sysselsetting og en solid økonomi
basert på høye oljeinntekter. Likevel vil Norge
som nasjon stå foran store utfordringer i det nye århundre
som vil påvirke utviklingen og prioriteringene i velferdssamfunnet.
Dette vil kreve nytenking og omforming av enkelte av velferdsordningene.
Disse medlemmer vil understreke
at det ikke bare er endringer i dagens offentlige velferdsordninger som
er en forutsetning for å bevare det beste i velferdssamfunnet.
Minst like viktig er det å stramme inn på de offentlige
utgiftene på andre områder for å skape
rom for å finansiere og bevare velferdsgodene. I denne
sammenheng viser disse medlemmer til disse partienes økonomiske
politikk som bl.a. er basert på lavere offentlige utgifter,
skatte- og avgiftslettelser og en vridning av ressursbruken og verdiskapningen
i samfunnet fra offentlig til privat sektor.
Lønnsforskjeller vil det alltid være
i et samfunn med mangfold i eierskap og privat eiendomsrett. Det
viktigste er derfor å sikre verdiskapning som gjør
grunnlaget for velferdsstaten godt nok til å sikre at enhver
kan leve av sin egen inntekt. Forskjeller i lønn er naturlig
som følge av folks ulike valg og innsats når det
gjelder utdanning og arbeid. Forskjeller i lønn og utsikter
til belønning for ekstra innsats legger til rette for en
dynamisk utvikling hvor folk tar i bruk sine evner, satser og tar
risiko.
Det ikke er noe mål i seg selv å fjerne
forskjellene, men å løfte de som faller utenfor.
I en internasjonal økonomi er utjevning over skatteseddelen
lite hensiktsmessig. Veien ut av fattigdom går gjennom
arbeid. Det er ikke aktuelt for disse partiene å støtte
skatteøkninger som vil presse bedrifter og arbeidsplasser
ut av Norge.
Disse medlemmer vil understreke
at hovedtrekkene i velferdsordningene må videreføres.
Velferdssamfunnet med de ulike trygdeordninger og helse- og sosialtilbud
vil hele tiden være i endring. For å møte nye
generasjoners krav til velferdssamfunnet må det personlige
ansvaret styrkes, friheten og muligheten til å velge må økes,
og det offentliges grep om hvert enkelt individ må reduseres.
Disse medlemmer er av den oppfatning
at dette er en meget omfattende melding, og selve dokumentet er
på hele 275 sider. Disse medlemmer er imidlertid
av den mening at antall sider ikke står i stil med de forslag
til endringer som fremkommer som konklusjon. Meldingen kunne med
fordel vært mer konsentrert om de enkelte løsningsforslag,
i stedet for stadig komme med gjentakelser og omskrivinger fra kapittel til
kapittel. Etter disse medlemmers mening vanskeliggjør
dette selve behandlingen av meldingen. Disse medlemmer vil
imidlertid vise til at det i meldingen taes opp en del problemstillinger
som det er nødvendig å få gjort noe med,
og i den forbindelse vil disse medlemmer peke på den
vanskelige situasjonen som en rekke syke mennesker har i Norge. Disse
medlemmer vil også nevne at en del av de problemstillingene
som taes opp i meldingen, er som selvfølgeligheter å regne,
og burde derfor ikke blitt tildelt den store oppmerksomhet som meldingen
har lagt opp til.
Disse medlemmer ser det som en
selvfølge at alle skal ha like rettigheter og plikter uavhengig
av etnisk, kulturell eller sosial bakgrunn. Det er derfor også viktig
at det ikke legges opp til et system der en gir visse særfordeler
til enkelte grupper, da dette er med på å undergrave
den enkelte borgers tillit til velferdsstaten.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener
at det ikke kan betegnes som en "særfordel" å ha
et fysisk, sosialt eller økonomisk problem. Dette
medlem vil minne om de store særfordeler som kapitaleiere,
aksjeeiere og rederinæringen har i skattesystemet. Dette
er store særfordeler til dem som har mest. Velferdsstaten
er bygget på en kombinasjon av generelle, like ytelser
til alle, målrettede ytelser til personer med særskilte
behov og solidarisk finansiering gjennom skatter og avgifter. Å behandle alle
likt er urettferdig. Prinsippet må være yte etter evne – få etter
behov.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
særlig understreke og stille seg positive til at ikke sikkerhetsnettet
og eventuelle velferdstiltak med overføring fra det offentlige
i så sterk grad knyttes opp mot deltakelse i yrkeslivet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre vil imidlertid sterkt framheve at det
ikke må legges opp til en ordning når det gjelder økonomiske
ytelser fra det offentlige, som undergraver det faktum at det til
enhver tid skal lønne seg å ha et arbeid for de
som er i stand til å arbeide.
Etter disse medlemmers mening
er det ikke korrekt når det fortsatt hevdes at norske borgere
vil få de samme helse- og omsorgstilbudene i et desentralisert
helse- og omsorgsvesen. Disse medlemmer er av den
oppfatning at i et sterkt desentralisert helse- og omsorgsvesen
vil det i stor grad være den enkeltes bostedsadresse og
lommebok som vil være av avgjørende betydning
for om en får et godt tilbud eller ikke. Disse medlemmer vil
vise til at Regjeringen hevder i meldingen at en ikke vil ha et
såkalt forskjells-Norge. Det er etter disse medlemmers mening vanskelig å tolke
hva som egentlig menes med dette. Det er etter disse medlemmers mening
verken mulig eller ønskelig at alle borgere i et samfunn
skal likestilles når det gjelder økonomisk utkomme,
men at den enkelte borger i størst mulig grad gis frihet
til personlig utfoldelse og inntektsgivende arbeid av ulikt slag. Disse
medlemmer mener at det offentliges oppgave skal begrenses
til å ivareta de mennesker som av ulike årsaker
ikke er i stand til å forsørge seg selv på en
god og forsvarlig måte. Det må respekteres at
et samfunns borgere ikke er like, og dermed også har ulike
forutsetninger for å få et høyest mulig økonomisk utkomme.
Disse medlemmer kan ikke si seg
enig med meldingens målsetting om at en skal ytterligere øke skattebyrden
for enkeltpersoner og næringsliv for å ivareta
et forsvarlig sikkerhetsnett for dem som ikke selv er i stand til å oppnå en
egen inntekt. Dette ønsket om en økning i beskatningen
vitner om at en ikke er stand til å se at det totale skatte-
og avgiftsnivået i Norge allerede er for høyt,
og er blitt en konkurranseforverring overfor utlandet. Det hevdes
i meldingen at Norge har et lavt skattenivå sammenliknet
med andre europeiske land, men disse medlemmer stiller spørsmålstegn
ved om ikke dette bildet endrer seg vesentlig dersom en også tar
med avgiftssiden i det totale regnskapet.
Denne meldingen ble opprinnelig fremlagt av
den avgåtte sentrumsregjeringen, men siden meldingen ikke
ble trukket tilbake, viser dette at Arbeiderpartiet deler den forrige
regjeringens ønsker om å bruke en større
del av innbyggernes penger på sine egne politiske prioriterte
oppgaver. Disse medlemmer hadde ønsket at
det politiske flertall i stedet kunne sett på en alternativ
bruk av penger som allerede i dag er i systemet. Disse medlemmer støtter
at det sivile samfunnet må tas mer praktisk med når
det gjelder utformingen av ulike velferdstiltak, men disse
medlemmer ønsker at en går noe lenger,
slik at en tilstreber et formalisert samarbeid mellom staten, de
frivillige organisasjonene og næringslivet; dette særlig
med tanke på en tilrettelegging av lønnede arbeidsoppgaver for
mennesker med ulik grad av restarbeidsevne.
Disse medlemmer ønsker
et godt og effektivt offentlig helsevesen der private leverandører
kan skape et viktig og nødvendig supplement. Disse
medlemmer er ikke spesielt opptatt av å styrke
offentlig sektor utover dette og mener at mange av de oppgaver som
i dag utføres i offentlig sektor, bør kunne løses
av private aktører. Disse medlemmer mener
at dette vil føre til at konkurranse utløser dynamiske
effekter som vil bidra til et riktigere kostnads- og prisnivå på tjenestene
og mer effektiv utnyttelse av ressurser - både menneskelige
og økonomiske.
Disse medlemmer mener at en bedre
utnyttelse av de tilgjengelige ressurser og en mer fornuftig fordeling
av oppgaver mellom profesjoner ville gi gode resultater. Utnyttelse
av den kapasitet og fagkunnskap som representeres ved mange norske
vikarbyråer, vil også bidra til at mange arbeidstakere
ville vurdere å vende tilbake til sitt opprinnelige yrke
i helse- og omsorgssektoren, slik disse medlemmer ved
flere anledninger har hevdet.
Komiteens medlemmer fra Høyre er
av den oppfatning at det offentlige i større grad må konsentrere
seg om kjerneoppgavene. Høyre ønsker en sterk,
men begrenset statsmakt slik at det er mulig å løse
de viktigste velferdsoppgavene, som utdanning, helse, eldreomsorg
og pensjoner, på en langt bedre måte enn i dag.
Disse medlemmer vil understreke
at utdanning kanskje er det viktigste fordelingstiltaket som finnes, og
at det er avgjørende med et godt skoletilbud til alle.
Dissemedlemmer vil
fremheve behovet for målretting av offentlig tjenesteyting
og overføringer. Det er ikke noe mål å øke
antallet offentlig ansatte generelt, men å styrke innsatsen
innenfor kjerneoppgavene.
Disse medlemmer viser til at
befolkningsutviklingen fører til færre yrkesaktive
og flere pensjonister. En slik utvikling vil gjøre det
nødvendig å foreta endringer for å sikre
velferden for kommende generasjoner. Disse medlemmer mener
at en slik gjennomgang først og fremst vil resultere i
endringer i trygde- og velferdsordningene for folk i yrkesaktiv
alder.
Disse medlemmer ønsker
en trygghetsreform av folketrygden gjennom fondsbasering av tilleggspensjonene.
Folketrygden må reformeres slik at tilleggspensjonene blir
privat eiendom gjennom sparing i private pensjonsfond. Slik sikres
den enkelte eiendomsrett til egen pensjon, og trygghet for at den pensjon
man mottar, vil stå i forhold til det man har betalt inn. Disse
medlemmer viser for øvrig til Høyres merknader
i Budsjett-innst. S. I. (1999-2000).
Disse medlemmer mener at det
på mange områder er gått for langt med
hensyn til offentlig tjenesteproduksjon og detaljstyring. Det reduserer
det personlige ansvar og engasjement, sikrer ikke god og rettferdig
fordeling, og skaper urealistiske forventninger og krav til at det
offentlige skal løse alle problemer.
Mens det store flertallet av nordmenn lever
godt i dagens samfunn, mener disse medlemmer at de aller
svakeste mangler tilstrekkelig omsorg og behandling. Det er derfor
nødvendig med en mer målrettet sosialpolitikk
som hjelper rusmiddelbrukere, psykiatriske pasienter uten ettervern,
hjemløse og innvandrere og flyktninger med språklige
og kulturelle problemer, og de som ellers faller igjennom sikkerhetsnettet.
Disse medlemmer vil understreke
at de sosialpolitiske utfordringene i landet vårt først
og fremst knytter seg til de grupper som ikke har fast lønnsinntekt,
og som helt eller delvis lever av trygd og sosialhjelp. Ordninger
som innrettes på å redusere levekårsforskjeller,
bør særlig målrettes mot disse gruppene,
og det er viktig å bidra til selvhjulpenhet gjennom deltagelse
i arbeidslivet.
Disse medlemmer ser det som viktig
at de kommunale virkemidlene overfor vanskeligstilte på boligmarkedet
skal fungere som hjelp til selvhjelp slik at flere settes i stand
til å ta ansvar for sin egen bolig.
Disse medlemmer viser til behandlingen
av Velferdsmeldingen og mener at hovedkonklusjonene derfra fortsatt
må stå fast: Det skal lønne seg å arbeide, og
støtteordninger som er ment å være midlertidige, må utformes
slik at de gir hjelp, men ikke fører til varig avhengighet.
Deltagelse i arbeidslivet vil for mange være det viktigste
bidraget til selvhjulpenhet. For å sikre tilgang på arbeidskraft
i fremtiden, bør det legges særlig vekt på at
arbeidstakerne kan stimuleres til å være lengre
i arbeid, tilrettelegging for aktiv seniorpolitikk i næringslivet
og offentlig sektor for å ivareta og videreføre
kompetansen blant de eldste arbeidstakerne. Videre må det
legges til rette for fleksible ordninger for deltidsarbeid for trygdede
for å sikre at arbeidstakere ikke faller fullstendig ut
av arbeidslivet på grunn av sykdom eller uførhet.
Disse medlemmer mener at deltagelse
i arbeidslivet er den viktigste forutsetningen for integrering i det
norske samfunnet og for å greie seg selv økonomisk.
Det er derfor særlig viktig å bidra til at både etniske
og språklige minoriteter, ungdom, eldre og andre utsatte
grupper får lettere innpass på arbeidsmarkedet.
Særlig viktig er det å satse på tiltak
for å unngå langtidsledighet.
Disse medlemmer vil peke på at
arbeidslinjen ikke lar seg gjennomføre dersom stønadsordningene fremstår
som så attraktive og tilgjengelige at det ikke lønner
seg å arbeide. Deltagelse i arbeidslivet er en av de viktigste
faktorene for å utjevne forskjellene mellom mennesker. Disse
medlemmer viser til at kommunene har fått et større
ansvar for kvalifiseringstiltak for innbyggerne som har vanskelig
for å komme inn i et fast arbeidsforhold, mens arbeidsmarkedsetaten i
stedet har konsentrert seg om å formidle mangelpersonell
og arbeidskraft der det er særlig behov. Disse medlemmer er
kritisk til at arbeidsmarkedsetaten konsentrerer innsatsen om oppgaver
som private kunne utføre like godt, og at de fraskriver
seg ansvaret for opplærings- og kvalifiseringstiltak av
sosialhjelpsklienter som ikke er i stand til å få seg
arbeid ved egen hjelp. Kommunene må selv bekoste tiltak
som tidligere var et statlig ansvar. Disse medlemmer vil
peke på at dette særlig er et problem for Oslo
som har stor tilflytning av vanskeligstilte fra andre kommuner,
bl.a. rusmiddelbrukere og innvandrere og flyktninger med mangelfulle
språkkunnskaper.
Disse medlemmer viser til at
sysselsettingsloven nå er liberalisert med hensyn til privat
formidling av arbeidskraft. Arbeidsmarkedsetaten er under omstilling
og skal starte eget aksjeselskap. Disse medlemmer mener
derfor at arbeidsmarkedsetatens mandat bør revurderes.
Arbeidsmarkedsetaten bør konsentrere sine betydelige ressurser
mot utsatte grupper med sikte på å la private
aktører overta formidlingsmarkedet for ordinære
arbeidssøkende.
Disse medlemmer viser til at
landet vil trenge all tilgjengelig arbeidskraft for å finansiere
velferdssamfunnet i fremtiden, og er bekymret for utviklingen når
det gjelder økt sykefravær, økningen
i antall uføretrygdede og det faktum at bare hver femte
av de som har vært i yrkesrettet attføring, vender
tilbake til arbeidslivet. Selv om noe av denne utviklingen kan forklares
med den økte deltagelsen fra ellers vanskeligstilte grupper
i det samme stramme arbeidsmarkedet, vil disse medlemmer understreke
viktigheten av at arbeidslinjen opprettholdes og intensiveres.
Disse medlemmer vil minne om
at store grupper av arbeidstakere, ikke minst de som arbeider i
en del typiske kvinneyrker eller har redusert arbeidstid, ikke sitter
igjen med høyere nettoinntekt enn mange stønadsmottakere. Disse
medlemmer vil derfor advare mot å utvikle trygde-
og stønadsordningene slik at det ikke lønner seg å ta
ordinært lønnsarbeid for grupper som har muligheter
til å delta i det ordinære arbeidsmarkedet.
Disse medlemmer viser til at
folketrygdens utgifter til sykepenger i 2000 er anslått
til nærmere 20 mrd. kroner. Det må etter disse
medlemmers oppfatning være en klar målsetting
at samfunnets samlede kostnader ved sykefravær blir så lave
som mulig. Dette kan bl.a. oppnås ved at færrest
mulig blir syke, noe som forutsetter incentiver og vilje til forebyggende
tiltak på arbeidsplassen og et godt utbygget helsetilbud
og redusert ventetid for behandling. Videre er det viktig at langtidssyke
kommer inn i et effektivt rehabiliteringsopplegg framfor passivt
trygdemottak.
Disse medlemmer viser til at
sykelønnsordningen er den eneste offentlige velferdsordningen
uten egenandel. På bakgrunn av den sterke veksten i sykefraværet,
mener disse medlemmer det er nødvendig å innføre
en egenandel i sykelønnsordningen. Disse medlemmer viser
til at Høyre i statsbudsjettet for 2000 fremmet forslag
om en ordning der man får 50 pst. lønn de første
3 dagene av sykefraværet og deretter 90 pst. av full lønn.
Det bør ikke innføres egenandel for fravær
under barns sykdom.
Disse medlemmer vil advare mot
at arbeidsmarkedet reguleres så strengt at det blir vanskelig
for nye grupper, f. eks. ungdom å komme inn.
Disse medlemmer vil understreke
betydningen av en sterkere satsing på forebyggende arbeid
i miljøer med opphopning av negative levekårsfaktorer.
Det er i denne sammenheng viktig å belyse storbyenes særegne problemer.
Disse medlemmer viser til opphopning
av negative levekårsfaktorer i visse deler av hovedstaden
og vil samtidig understreke at forskjellene innad i Oslo er større
enn forskjellene ellers i landet.
Disse medlemmer mener at storbyenes
spesielle utfordringer må tas mer hensyn til, spesielt
forhold knyttet til kriminalitet, rusmisbruk og sosialklienter.
Disse medlemmer mener at tilbud
til rusmiddelbrukere, personer med psykiske lidelser, kvalifiseringstiltak
og tilbud i tilknytning til annengangs bosetting av flyktninger
og innvandrere er kriterier som også må inn i
vurderingen av kommunenes inntekter fra staten. Disse medlemmer vil
peke på at Oslo kommune gjennom tildeling til de 25 bydelene
har et kriteriesystem som fanger opp demografiske og sosio- økonomiske
forhold som påvirker behovet for tjenester i hver bydel
på en systematisk måte, og at disse forskjellene
lar seg tallfeste og vekte.
Disse medlemmer viser til at
Oslo med dette har en offensiv holdning til utjevning av levekårsforskjeller
i de ulike bydeler, ved at bydeler med dårlige boforhold,
flere eldre, større andel sosialhjelpsmottakere og innbyggere
med lavere utdanning og gjennomsnittsinntekt får en høyere
budsjettmessig uttelling for dette. Disse forholdene er ikke berørt
i meldingen.
Disse medlemmer vil presisere
at fokus for det kommunale tjenestetilbudet overfor vanskeligstilte boligsøkere
må være antallet tildelingsklare boliger, ikke
antallet kommunalt eide boliger. Det sentrale er at hver kommune
disponerer det nødvendige antallet tildelingsrettigheter,
enten private eller kommunale boliger.
Disse medlemmer vil påpeke
at det er viktig at den kommunale boligmasse målrettes
mot boligsøkende som ikke har mulighet til å skaffe
seg bolig selv. De økonomiske støtteordninger
må målrettes mot dem som trenger det mest, og
rettes mot person (bostøtte), ikke mot bolig (boligsubsidiering.)
Disse medlemmer vil påpeke
at det er et tungt økonomisk løft for de aller
fleste å etablere seg for første gang med en egen
bolig. En av Husbankens sentrale oppgaver er å hjelpe ungdom
med å skaffe egen bolig. En begrensing ved Husbanken er
at den kun gir ordinære boliglån til nye boliger.
De færreste unge som etablerer seg, kjøper ny
bolig. De fleste kjøper brukt bolig og får ingen
støtte til etablering fra Husbanken.
Disse medlemmer ser ingen argumenter
for å diskriminere mellom kjøp av brukt eller
ny bolig ved tildeling av gunstig boliglån fra Husbanken.
Derfor har Høyre ved flere anledninger foreslått å omgjøre
Husbanken til en førstehjemsbank, men uten å oppnå flertall
for dette. Ved å gi alle førstegangsetablerere
billige lån når man også de med liten
eller ingen egenkapital og som ikke har foreldre eller andre slektninger
som kan bistå økonomisk ved etablering av eget
hjem.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener
at målet med velferdspolitikken må være å fjerne
fattigdommen i Norge. Fattigdom skal ikke være en livstidsdom.
Dette medlem vil understreke
betydningen av en sterk offentlig sektor for å utjamne
levekår og motvirke forskjeller. Uten en sterk offentlig
sektor vil forskjellene øke og en langt større
del av befolkningen vil få dårlige levekår.
Den norske velferdsstaten har i historisk perspektiv vært
et redskap for rettferdig fordeling. Vi har hatt det vi kan kalle
et "velferdskapitalistisk" samfunn, der det har vært velferden
mer enn kapitalismen som har skilt oss fra de fleste land. Ettersom
vi har blitt rikere, har det blitt mindre snakk om at noen er fattige.
Nå er ikke velferdsstaten lenger et vern mot fattigdom.
Utjamningsmeldinga slår fast at forskjellene
i Norge øker. De rike blir enormt mye rikere - flertallet
har økt sin velstand og har god økonomi - mens
et lite mindretall blir fattige. Dette er helt i tråd med
de årlige rapportene om "Forskjells-Norge" som Sosialistisk
Venstreparti har lagt fram. Det er viktig å peke på at
fattige ikke bare har en relativt mindre økning enn andre,
men en reell nedgang.
Rikdommen gjør det viktigere enn noen
gang å legge til rette for rettferdig fordeling. Det avgjørende
nå blir å fordele godene og å stille
opp for de som har det vanskeligst. Å trygge velferden
og fellesgodene handler også om å trygge fellesskapets
inntekter. Sosialistisk Venstreparti går inn for et rettferdig
skattesystem og konkrete tiltak for å fjerne fattigdom.
I en globalisert økonomi er presset
for å øke forskjellene stort. Vanlige folks lønninger,
sosiale ytelser og trygder presses ned, og lederlønninger
og utbyttekrav presses opp. Dette krever en sterk politisk bevissthet om
det etisk riktige i en god fordelingspolitikk både nasjonalt
og globalt, og om det faktum at land med en god fordelingspolitikk
og sterk offentlig sektor også er vellykkede i økonomisk
forstand. En globalisert økonomi kan skape verdier, men
ikke fordele dem rettferdig. Uten styring øker gapet mellom
fattig og rik. Dette krever vilje og evne til politisk styring både
på nasjonalt og globalt nivå.
Tiltak for å utrydde fattigdom i Norge
må settes i gang straks. Målet er å motvirke
utstøting og marginalisering og å gi alle mulighet
til å delta i samfunnet og ha en standard som ikke avviker
for mye fra det som er vanlig. Særlig uverdig er det at
mange barn lever i fattigdom. Dette medlem vil legge
særlig vekt på tiltak som kan bedre forhold for
barn og unge.
Dette medlem vil hevde at det
er en tendens til å bagatellisere virkningene av fattigdom.
Blant sosialhjelpsmottakere, bostedsløse, trygdede med
lave ytelser, arbeidsledige, syke, enslige forsørgere,
innvandrere og funksjonshemmede er det mennesker som knapt har råd
til annet enn det daglige brød. Uten penger er de stengt
ute fra å delta i fritids- og sosiale aktiviteter og opplever
isolasjon og utrygghet. De fattige har dårligere helse
enn andre, og forskjell i levealder mellom folk med gode og dårlige
levekår kan være opp mot 20 år, viser
indeks som er publisert i Hjulet 99 (styrings- og informasjonshjulet
for helse- og sosialtjenesten i kommunene).
Dette er alvorlig og bryter helt med forestillingen
om Norge som et egalitært samfunn med gode levekår
for alle.
Dette medlem vil påpeke
at gjennomsnittsberegninger og makrovirkninger sier lite om fordeling.
En økning i gjennomsnittsinntekt har ingen relevans for grupper
som ikke tar del i økningen. Prosentvise beregninger av økning
i inntekt vil gi store inntektsøkninger i kroner og øre
til de med høg inntekt og små økninger målt
i kroner for de med lav inntekt, og kamuflerer at forskjellene øker.
Det er reell økonomi som teller, og det er nødvendig å fastsette
et minimums inntektsnivå som oppfyller målet om å fjerne
fattigdommen, og som gir økonomisk grunnlag for en nøktern
og normal levestandard.
Viktige elementer i et systematisk arbeid for
fjerning av fattigdom er:
– Innføring
av en statlig minstenorm for sosialhjelp, stønad til livsopphold,
på nivå med minstepensjon
– Rett til tiltak og kompetanseheving
etter fire ukers ledighet
– Bygging av minimum 3 000 billige
utleieboliger hvert år i minst 5 år
– Sikre gratis skole og kultur-
og fritidstilbud til barn og unge
– Et rettferdig og omfordelende
skattesystem
Dette medlem vil peke på at
barn og unge rammes spesielt hardt av fattigdom og ekskludering,
og at det fremdeles er slik at omtrent 50 000 barn lever i kronisk
fattigdom i Norge. Mange av disse barna er barn av enslige forsørgere
eller sosialhjelpsmottakere. De fleste sosialhjelpsmottakere har
langt dårligere levestandard enn minstepensjonistene. Fattige
barn og unge settes utenfor fellesskapet med andre barn og unge,
fordi de ikke har råd til å betale kontingenter
for å drive idrett eller være med på idrettsturneringer,
gå på kino med kamerater eller reise på leirskole
sammen med klassen. Det økte kjøpepresset mot
barn og unge bidrar også etter dette medlems mening
til ytterligere å synliggjøre
de økte forskjellene, og det må settes inn tiltak
for å lette dette presset som både barn, unge og
deres foreldre utsettes for.
Boligen er basis. Bolig er så vesentlig
for levekår og livskvalitet at Sosialistisk Venstreparti
har fremmet grunnlovsforslag om retten til bolig for å forplikte
staten til å føre en sosial boligpolitikk. Markedet
kan aldri løse boligbehovet for dem med lav inntekt. Myndighetene
må ta ansvar for å ha en tilstrekkelig beholdning av
billige utleieboliger og bidra til bygging av nok studentboliger
og lavinnskuddsboliger. I de nærmeste åra vil
en sosial boligpolitikk være av de viktigste grep for å minske
forskjeller og fjerne fattigdom i Norge.
Alle trenger et hjem, og særlig for
barn er det utrygt å ikke ha et trygt hjem. Familier med
dårlig råd må ofte flytte. Dette rammer
barn tungt fordi de til stadighet må bryte opp og bytte
skole og barnehage. Det å stadig måte prøve å finne
nye venner og sosiale fellesskap er krevende og gjør at
mange ikke får noe sosialt nettverk eller noen tilhørighet
noe sted. Mange av disse barna vil derfor mangle sosiale nettverk.
Barnefamilier i akutt bolignød risikerer å havne
på hospits. Det er totalt uakseptabelt fordi hospits er
totalt uegnet for barn. Å sende bostedsløse barnefamilier
på hospits er et overgrep mot barn, og dette medlem fremmer
derfor forslag om forbud mot bruk av hospits til barnefamilier.
Dette medlem vil peke på at
personer med dårlig økonomi også ofte
lider rettstap fordi de ikke har råd til å gå til
rettssak. Dette får både økonomiske og
sosiale konsekvenser og bidrar til velferdstap. Dette medlem viser
til at Sosialistisk Venstreparti ved behandlinga av St.meld. nr.
25 (1999–2000) Om fri rettshjelp vil komme tilbake til
forslag om bl.a. å opprette offentlige rettshjelpskontorer,
gjøre fri rettshjelp til en mer generell rettighet avhengig
av hjelpebehov og ikke av hvilket lovverk en har rettsbehov i forhold
til, og gi fritt rettsråd i saker der det offentlige er
motpart.
Dette medlem vil ellers vise
til forslag under de enkelte kapitler.