4. Verksemda til Noregs Bank i 2006

4.1 Årsmeldinga for 2006

4.1.1 Samandrag

Årsmeldinga 2006 for Noregs Bank blei behandla og godkjend i hovudstyremøtet 7. februar 2007. Etter § 30 i lov av 24. mai 1985 nr. 28 om Norges Bank og pengevesenet (sentralbanklova) skal årsmelding og årsrekneskap sendast til departementet, som så skal leggje dei fram for Kongen og gjere dei kjende for Stortinget. Etter § 15b i instruks skal Riksrevisjonen "rapportere til Stortinget mulige bemerkninger til statsrådens myndighetsutøvelse overfor Norges Bank". Årsmeldinga følgjer denne meldinga som utrykt vedlegg.

Det følgjer av sentralbanklova § 2 fjerde ledd andre punktum at "Riksrevisjonen fører kontroll med statsrådens myndighetsutøvelse etter lov 7. mai 2004 nr. 21 om Riksrevisjonen og instruks". Etter § 12 i denne instruksen skal statsråden:

"snarest mulig etter at Norges Banks årsregnskap og årsberetning er mottatt i departementet oversende til Riksrevisjonen:

• a) bankens årsregnskap, fastsatt av representantskapet, med revisjonens beretning

• b) hovedstyrets årsberetning

• c) representantskapets uttalelse om hovedstyrets protokoller og eventuelt om andre forhold vedrørende banken, og

• d) statsrådens beretning vedrørende departementets og regjeringens myndighetsutøvelse i saker som gjelder Norges Bank."

Departementet sender dokumenta som er nemnde i instruksen § 12 a-c, til Riksrevisjonen når departementet har motteke dei frå Noregs Bank. Riksrevisjonen får også gjenpart av den korrespondansen som skjer mellom departementet og Noregs Bank i saker om instruksjon og saker der ein let vere å instruere. Noregs Bank blei ikkje instruert med heimel i sentralbanklova § 2 tredje ledd i 2006. Det er i pkt. 4.1 i meldinga gjort greie for leiing og administrasjon i, samt verksemda til Noregs Bank i 2006.

4.1.2 Merknader frå komiteen

Komiteen tek omtalen til orientering.

4.2 Utøvinga av pengepolitikken i 2006

4.2.1 Samandrag

I St.meld. nr. 13 (2005-2006) Kredittmeldinga 2005 blei det gitt ei vurdering av utøvinga av pengepolitikken i 2005. I denne meldinga ser ein på utøvinga av pengepolitikken i 2006. I punkt 4.2.2 i meldinga blir det gitt ein omtale av retningslinjene for pengepolitikken.

Etter sentralbanklova § 1 skal Noregs Bank vere eit utøvande og rådgivande organ i penge-, kreditt- og valutapolitikken. Banken skal gi ut setlar og mynt og fremje eit effektivt betalingssystem. Vidare skal banken overvake penge-, kreditt- og valutamarknadene.

I St.meld. nr. 29 (2000-2001) Retningslinjer for den økonomiske politikken trekte ein opp dei noverande retningslinjene for pengepolitikken. Retningslinjene blei fastsette i forskrift ved kronprinsregentens resolusjon av 29. mars 2001 med heimel i sentralbanklova § 2 tredje ledd og § 4 andre ledd, jf. boks 4.1 i meldinga.

I tråd med forskrifta skal pengepolitikken sikte mot stabilitet i den nasjonale og internasjonale verdien av den norske krona. Noregs Banks operative gjennomføring av pengepolitikken skal i samsvar med dette rettast inn mot låg og stabil inflasjon, definert som ein årsvekst i konsumprisane som over tid er nær 2,5 prosent. Av forskrifta følgjer det at pengepolitikken skal medverke til å stabilisere utviklinga i produksjon og sysselsetjing og samtidig også medverke til stabile forventningar om valutakursutviklinga. I St.meld. nr. 29 (2000-2001) står det vidare at det er venta at konsumprisveksten som ein hovudregel vil liggje innanfor eit intervall på +/- eitt prosentpoeng rundt målet for prisstiginga. Noregs Banks rentesetjing skal vere fram­overretta i tid og ta tilbørleg omsyn til uvisse knytt til makroøkonomiske prognosar og vurderingar. Når Noregs Banks hovudstyre fastset renta, skal det ta omsyn til at det kan ta tid før endringar i politikken får effekt, og sjå bort frå forstyrringar av mellombels karakter som ikkje blir vurderte å påverke den underliggjande pris- og kostnadsveksten.

Den langsiktige oppgåva til pengepolitikken er å medverke til å gi økonomien eit nominelt ankerfeste. Låg og stabil inflasjon er ein viktig føresetnad for at økonomien over tid fungerer på ein måte som medverkar til vekst og velstand. Forskrifta etablerer eit fleksibelt inflasjonsmål for pengepolitikken. På kort og mellomlang sikt må pengepolitikken vege omsynet til låg og stabil inflasjon mot omsynet til stabilitet i produksjon og sysselsetjing.

I punkt 4.2.3 i meldinga følgjer ein omtale av Noregs Banks eiga vurdering av utøvinga av pengepolitikken i 2006, basert på årsmeldinga frå banken. Punkt 4.2.4 gir så ein omtale av andre analysar og vurderingar av pengepolitikken, mellom anna frå OECD og Norges Bank Watch. Departementet sine vurderingar følgjer i punkt 4.2.5.

4.2.2 Merknader frå komiteen

Fleirtalet i komiteen, alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet, viser til at komiteen 10. mai 2006 hadde høyring med sentralbanksjef Svein Gj­edrem om utøvinga av pengepolitikken. Referat frå høyringa følgjer som vedlegg til denne innstillinga. Fleirtalet vil understreke at dei ulike delane av den økonomiske politikken heng saman og at innretninga av finanspolitikken (budsjettpolitikken) vil ha mykje å seie for pengepolitikken.

Fleirtalet har merka seg at sentralbanksjefen under den opne høyringa om Kredittmeldinga mellom anna uttalte følgjande:

"Det er slik at økt bruk av oljeinntekter isolert sett vil føre til en renteøkning i forhold til den man ellers ville hatt, for en periode. Men denne renteøkningen vil samtidig føre til en høyere og sterkere kronekurs - altså via en høyere rente vil en få en sterkere kronekurs, og etter blir vil en sterkere kronekurs bidra til en svekkelse av det konkurranseutsatte næringslivet og en reduksjon av sysselsettingen i det konkurranseutsatte næringslivet. Når den utviklingen har pågått en tid, vil rentenivået igjen falle tilbake til et mer normalt rentenivå, mer tilsvarende det rentenivået man har i andre land. Det er hovedmekanismen, enten økt oljepengebruk skjer på utgiftssiden i budsjettene eller på reduserte skatter og avgifter."

Fleirtalet legg til grunn handlingsregelen for budsjettpolitikken. Over tid skal bruken av petroleumsinntekter tilsvare realavkastninga av Statens pensjonsfond - Utland slik at også kommande generasjonar får nyte godt av petroleumsformuen.

Fleirtalet viser vidare til at sentralbanksjefen mellom anna uttalte følgjande under høyringa i finanskomiteen:

"Det som skjer hvis en forlater det som er retningslinjene for den økonomiske politikken, er jo først og fremst at aktørene i det økonomiske livet vil registrere skiftet, og de vil spørre seg ikke bare hva utslagene blir dette første året, men hva vi har i vente i år to, i år tre, i år fire og i år fem. De vil danne seg oppfatninger om hva som vil skje med budsjettpolitikken i år to, i år tre, år fire og år fem, og så vil de opptre i dag med utgangspunkt i disse nye forventningene. Man kan ikke vente at disse historiske økonomiske relasjonene som er buntet sammen i en modell, kan svare på virkningen av slike regimeskifter i den økonomiske politikken.

Der reaksjonene vil komme raskest hvis man bryter med enten inflasjonsmålet eller de mer langsiktige retningslinjene for budsjettpolitikken, vil være i valutamarkedene og i rentepolitikken, som en reaksjon på dette. Men også husholdningene vil jo tilpasse seg forventninger om hvor stor pengerikelighet de kan forvente over en lengre periode.

Å vurdere virkningene av slike regimeskifter i den økonomiske politikken er meget komplisert. Man må vente store variasjoner i valutakurser og renter i en overgangsperiode til forventningene har fått satt seg."

Fleirtalet sluttar seg til desse vurderingane.

Fleirtalet viser til at målsetjinga for pengepolitikken i Noreg er ein låg og stabil inflasjon med ein årsvekst i konsumprisane som over tid er nær 2,5 prosent. Fleirtalet viser også til at pengepolitikken tek sikte på stabilitet i den nasjonale og internasjonale verdien av den norske krona og at pengepolitikken samtidig skal understøtte finanspolitikken ved å medverke til å stabilisere utviklinga i produksjon og sysselsetjing. Fleirtalet ser at ein konsekvens av at Noreg er ein liten og open økonomi er at vi har nytt godt av billege importvarer og gode eksportprisar. Dei låge importprisane har gjort sitt til låg inflasjon trass i at Noreg er inne i ein høgkonjunktur.

Fleirtalet viser til at sentralbanksjefen under høyringa i finanskomiteen uttalte:

"Det er forventninger om at vi skal øke renten framover noe mer enn det som vil skje hos et gjennomsnitt av våre handelspartnere. Så det er bygget inn forventninger i rentemarkedene om at vi etter hvert vil få en positiv rentedifferanse. Derfor er det ikke nødvendigvis slik at det vil gi store endringer i valutakursen dersom renten faktisk utvikler seg i samsvar med disse forventningene. Man kan tenke seg at det allerede er priset inn i valutamarkedet, og at valutamarkedet mer reagerer på uventede nyheter enn på ventede endringer i renten."

Fleirtalet konstaterer at ei av utfordringane for landet vårt er avgrensingar i arbeidskraft, i større grad enn avgrensingar i kapital. Dette er ei utfordring ikkje bare for finanspolitikken og pengepolitikken, men også for strukturpolitikken. Fleirtalet ser at store fellesoppgåver kan bli skadelidande av mangel på arbeidskraft.

Fleirtalet i komiteen, alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet, Høgre og Kristeleg Folkeparti,viser til at Regjeringa vil føre ein finanspolitikk som medverkar til ei stabil økonomisk utvikling både på kort og lang sikt. Finanspolitikken skal brukast til å jamne ut svingningane i økonomien for å halde arbeidsløysa nede. Fleirtalet viser til at den nove­rande rentepolitikken medverkar til å redusere veksten i forbruk og private lån. Fleirtalet viser i den samanhengen til at Regjeringa arbeider kontinuerleg med desse problemstillingane.

Fleirtalet tek elles omtalen i meldinga til orientering.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at man siden innføringen av den såkalte handlingsregelen våren 2001 har hatt pågående debatt om dette er en fornuftig regel. Disse medlemmer har hele tiden har vært imot handlingsregelen, og mener at forslagene til statsbudsjett de siste årene er en erkjennelse av at regelen kan avvikles. Siden den ble innført våren 2001 har handlingsregelen vært trikset med en rekke ganger, avhengig av regjeringens behov for å løse ulike budsjettutfordringer. Siden 2001 har det vært brukt over 100 mrd. kroner mer enn handlingsregelen skulle tilsi. Disse medlemmer ønsker å erstatte handlingsregelen med retningslinjer for vekst i statens utgifter.

Disse medlemmer viser til at Regjeringen i sitt forslag til statsbudsjett for 2007 også valgte å bruke mer penger enn det handlingsregelen skulle tilsi. I Revidert statsbudsjett for inneværende år anslår Regjeringen at man for første gang vil komme under handlingsregelens 4 prosent bruk av oljepenger. Dette skyldes primært en langt bedre inntektsvekst til staten.

Disse medlemmer mener Regjeringen med sine fremlegg og retorikk er mer opptatt av at man skal klare å følge denne regelen, fremfor å se på hva som er fornuftig bruk av oljepenger i økonomien.

Hovedproblemet med handlingsregelen er at den sterkt begrenser det finanspolitiske handlingsrommet. En av handlingsregelens viktigste svakheter er at den ikke forholder seg til hvor, når eller hvordan oljeinntektene brukes, og at den ikke skiller mellom oljepenger brukt til skatte- og avgiftslettelser, offentlige realinvesteringer eller offentlig forbruk.

Svært mye av den økonomiske debatten i Norge dreier seg om hvordan vi som nasjon skal forholde oss til oljeinntektene. Disse medlemmer vil påpeke det åpenbare ved at oljeinntektene i bunn og grunn er inntekter på lik linje med alle andre inntekter fra norsk produksjon. Det særegne med oljeinntektene er den høye avkastningen, relativt til ressursinnsatsen i form av arbeidskraft og investert kapital. I tillegg tilfaller det aller meste av oljeinntektene staten direkte som grunneier og skatteoppkrever og indirekte via statlig eide oljeselskap.

Disse medlemmer mener at en ansvarlig og langsiktig forvaltning av oljeformuen må fokusere på å maksimere økonomisk vekst, og at oljeinntektene i større grad dermed kan konverteres til real- og humankapital fremfor finanskapital. Det hjelper svært lite for kommende generasjoner at de arver vår oljeformue i form av et oljefond, hvis de samtidig avspises med mye mindre real- og humankapital. Infrastruktur i form av bredbånd eller veier er eksempler på slik fremtidsrettet investering.

Ved bruk av oljeinntekter er det derfor viktig å skille mellom forbruk og investering, samt innkjøp fra utlandet som ikke skaper press i norsk innenlandsøkonomi, og andre innkjøp.

Disse medlemmer vil redusere det statlige forbruket. Disse medlemmer vil også senke skatter og avgifter og øke de offentlige realinvesteringer.

Disse medlemmer viser til at i den situasjonen landet nå befinner seg i ville det være fornuftig å bruke noe mer midler til investeringer på områder hvor det er ledig kapasitet, for eksempel innenfor anleggsbransjen. Bransjen selv opplyser om ledig kapasitet. Og ved å bevilge mer midler til dette formålet ville man utnytte den ledige kapasiteten som finnes i markedet, uten å skape press i økonomien. I tillegg ville man med fornuftige investeringer på veisektoren sørge for bedre effektivitet for næringslivet og innbyggere, og redusert omfang av skader. Dette vil være positivt for økonomien.

I en situasjon med stadig færre arbeidsledige, og man på mange sektorer har behov for tilgang på arbeidskraft, ville det være fornuftig å investere i økt og raskere pasientbehandling. Dette ville medføre at arbeidsføre mennesker som venter på en operasjon kunne få denne utført raskt ved enten offentlig eller private institusjoner, eventuelt i utlandet. Dermed hadde man fått innsparinger på offentlige velferdsordninger, samtidig som man hadde fått denne arbeidskraften raskere tilbake i jobb. Dette vil virke pressdempende på økonomien.

Disse medlemmer viser til at stadig flere fag­økonomer er uenig i stortingsflertallets ensidige fokus på handlingsregelen. Disse medlemmer viser også til at flere stortingsrepresentanter for regjeringspartiene og andre lokale og regionale folkevalgte representanter fra de samme partiene tar avstand fra at handlingsregelen er det eneste fornuftige.

Disse medlemmer mener det er forsvarlig å bruke mer penger enn handlingsregelen tilsier også for inneværende år. Debatten om bruk av midler fra petroleumsvirksomheten burde heller være en debatt om hva man ønsker å bruke på drift og hva man ønsker å benytte til konkrete investeringer. Og når man diskuterer investeringer så er det forsvarlig å vurdere investeringer i realkapital, fremfor å kun konsentrere seg om investeringer i utenlandske selskaper, gjennom aksjer og obligasjoner. Dagens bruk av handlingsregelen tar ikke hensyn til hvordan pengene blir brukt, kun ensidig fokus på hvor mye man bruker.

Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiet i 2001 fikk flertall for å innføre inflasjonsmål for pengepolitikken. Inneværende års anslåtte prisstigning er så lav at det isolert sett ikke skulle tilsi en heving av renten slik Norges Bank har foretatt. Disse medlemmer konstaterer at det ikke er samsvar med renteforskriftens bestemmelser og den praksis som følges av Norges Bank, og mener praksis og regelverk bør komme i samsvar.

Medlemene i komiteen frå Høgre og Kristeleg Folkeparti meiner at i ein slik situasjon bør den viktigaste oppgåva i strukturpolitikken vera å gje betre hjelp til dei altfor mange i arbeidsfør alder som står utanfor arbeidslivet slik at dei kan koma inn. Det er uakseptabelt, både for den einskilde og for samfunnet at om lag 1 av 4 i arbeidsfør alder ikkje har ordinært arbeid, og det er eit paradoks at dette er tilfelle samstundes som arbeidsmarknaden skrik etter arbeidskraft. Desse medlemene syner til at sentralbanksjefen uttalte fylgjande under høyringa:

"Sykefraværet er høyt, og en stigende andel av folk i yrkesaktiv alder er på attføring og uføretrygd. Mange velger å gå av med pensjon, AFP, når de fyller 62 år. Med den demografiske utviklinga vi nå har, må vi vente at det antallet vil øke sterkt de nærmeste årene. Over 600 000 personer i yrkesaktiv alder mottar nå trygd eller pensjoner. Det er 25 pst. av vår arbeidsstyrke. Det er altså mange positive trekk på tilbudssiden i vår økonomi. Dette er økonomiens akilleshæl."

Desse medlemene meiner at Regjeringa bør auka innsatsen for å få fleire over frå trygd til arbeid. Ei omlegging av AFP, i samarbeid med partane i arbeidslivet, i tråd med det som er lagt til grunn i pensjonsforliket mellom regjeringspartia og Høgre, Kristeleg Folkeparti òg Venstre er og naudsynt for å stimulera sterkare til arbeid etter fylte 62 år.

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at Regjeringen fører en ekspansiv finanspolitikk. Det bidrar til at Norges Bank gjennom pengepolitikken får et større ansvar for å bremse presset i økonomien gjennom høyere rente. Disse medlemmer mener at kombinasjonen av en ekspansiv finanspolitikk, ma­nglende initiativ for å øke tilbudet av arbeidskraft og fjerning av sparestimulerende tiltak gjør at Regjeringen må bære et betydelig ansvar for en stadig høyere rente.

4.3 Rekneskap og budsjett for 2006

4.3.1 Samandrag

Tabell 4.1 og 4.2 i meldinga viser Noregs Banks balanserekneskap ved utgangen av 2006, samanlikna med tilsvarande tal for 2005.

4.3.2 Merknader frå komiteen

Komiteen tek omtalen til orientering.