Hovedformålet med meldingen er å gi Stortinget et
godt grunnlag for hvordan det framtidige forholdet mellom staten
og Den norske kirke bør utformes. Meldingen er konsentrert om statskirkeordningen
som rettslig størrelse og om det overordnede rammeverket i Grunnloven. Rettslig
sett består ordningen av en rekke elementer. Det er sju paragrafer
i Grunnloven som etablerer og regulerer statskirkeordningen. Departementet
mener de ulike elementene et stykke på vei vil kunne vurderes uavhengig
av hverandre.
Departementet peker i meldingen ut målene for tros-
og livssynspolitikken og sentrale elementer som bør legges til grunn
for dette politikkområdet. Meldingen gjennomgår statskirkeordningens
historie og innretning i dag, og videre Gjønnes-utvalgets utredning
NOU 2006:2 og høringen om denne. Departementet gir en særlig drøfting
av grunnlovsspørsmålene, blant annet verdiparagrafen i Grunnloven,
den grunnlovsmessige forankringen av Den norske kirke og Kongens
kirkestyre, herunder utnevning av biskoper.
Departementet drøfter også spørsmål som ikke direkte
gjelder endringene i Grunnloven. Det gjelder det kirkelige demokratiet,
finansieringsordninger, kirkegårdsforvaltningen, kirkens organisering
og kirkebyggene. På flere av disse områdene foreslås dagens ordninger
videreført, men på enkelte områder ser departementet grunn til å
vurdere endringer. Meldingen omtaler også spørsmål som i første
rekke berører tros- og livssynssamfunnene utenom Den norske kirke.
Departementet har sett det som viktig at det
samlede forslaget til endringer i statskirkeordningen kan få størst
mulig oppslutning. Departementet viser i den forbindelse til at
det 10. april 2008 ble inngått en politisk avtale om hvordan forholdet mellom
staten og Den norske kirke skal reguleres rettslig i framtiden.
Avtalen ble inngått mellom alle de sju partiene på Stortinget og
er gjengitt i sin helhet under punkt 2.3 nedenfor. Viktige punkter
i avtalen er utnevning av biskoper og proster, demokratireform,
kirkelig statsråd og kirkeordning, grunnlovsendringer, finansieringsspørsmål,
gravferdsforvaltning og livssynsnøytrale seremonier. Avtalen ligger
til grunn for departementets forslag i meldingen.
Departementet mener det er behov for endringer som
kan ivareta viktige tros- og livssynspolitiske målsettinger. Men
disse må skje på en måte som ivaretar behovet for kontinuitet og
trygghet. Kirkemedlemmenes tilhørighet til Den norske kirke skal
ivaretas. Det skal legges til rette for at kirken kan ivareta sin
rolle som tradisjons-, kultur-, verdi- og trosbærer i lokalsamfunnene
og i storsamfunnet. Den norske kirke skal utvikles videre som en
åpen og inkluderende folkekirke, og det kirkelige demokratiet skal
styrkes slik at de kirkelig valgte organene får en bedre demokratisk
legitimitet og forankring hos kirkemedlemmene. I samarbeid med Den
norske kirke skal det gjennomføres en demokratireform de nærmeste
årene.
Tilrådingen er etter departementets syn uttrykk for
en hensiktsmessig og balansert avveining mellom grunnleggende og
allmenne tros- og livssynspolitiske hensyn og hensyn som i større grad
framstår som spesifikt kirkepolitiske. Det er videre foretatt en
saklig begrunnet avveining mellom hensynet til likebehandling og
mangfold på den ene siden og på den andre siden hensynet til tradisjon
og kontinuitet. Departementet mener den samlede tilrådingen har
godt grunnlag i høringsmaterialet.
Departementet understreker betydningen av tros-
og livssynsfrihet, av det offentliges forpliktelse til likebehandling
av alle tros- og livssynssamfunn, og til å ivareta internasjonale menneskerettighetskonvensjoner.
Et sentralt mål er at politikken på området aktivt støtter opp om og
legger til rette for tros- og livssynsmangfoldet i samfunnet. Departementet
mener at selv om tro, religion og livssyn kan være kilder til konflikt,
skaper de også tilhørighet og representerer en samfunnsmessig betydning
gjennom den verdi- og tradisjonsformidlingen som skjer. Tros- og
livssynspolitikken skal samtidig bidra til å fremme dialog, samarbeid
og samhandling mellom tros- og livssynssamfunnene. Åpenhet og samtale
fremmer gjensidig forståelse og bidrar til respekt for ulikheter
og for felles verdier.
Departementet gir i meldingen en oversikt over organisasjonsstrukturen
i Den norske kirke og dens rettslige grunnlag i den alminnelige
kirkelovgivningen og annet regelverk. Departementet drøfter også
sentrale sider ved Den norske kirkes identitet og oppdrag, samt
ulike perspektiver på Den norske kirke – som statskirke, trossamfunn, folkekirke
og lokalkirke.
Med bakgrunn i de overordnede målene for tros- og
livssynspolitikken understreker departementet at staten i sin relasjon
til Den norske kirke skal respektere kirkens egenart som trossamfunn
og legge til rette for at kirken kan videreføres som en åpen, inkluderende
og landsdekkende folkekirke, med dåpen som eneste kriterium for medlemskap.
I Den norske kirke skal det være rom for ulike grader av trosengasjement,
ulike kulturer og tradisjoner og ulike teologiske retninger, slik
at alle medlemmer kan kjenne tilhørighet til sin kirke. Den framtidige kirkeordningen
skal ivareta kirkens kjennetegn som både trossamfunn og folkekirke.
Departementet viser til det grunnlagsarbeidet som
ble gjort av Gjønnes-utvalget i NOU 2006:2. Her presenteres tre
idealtypiske hovedmodeller for kirkeordningen, karakterisert som en
henholdsvis grunnlovsforankret, lovforankret og selvstendig folkekirke.
Et flertall på 18 av utvalgets 20 medlemmer anbefaler å oppheve dagens
statskirkeordning. 14 medlemmer ønsker organisering som lovforankret
folkekirke, fire anbefaler modellen selvstendig folkekirke, to en fortsatt
grunnlovsforankret folkekirke.
Et flertall i utvalget mener at Den norske kirke
i hovedsak fortsatt bør finansieres over offentlige budsjetter,
med en medlemsavgift i tillegg. Flertallet mener at staten bør ha
hovedansvaret for finansieringen, herunder et større økonomisk ansvar
for kulturhistorisk viktige kirker. Flertallet i utvalget foreslår
at kommunene får forvaltningsansvaret for kirkegårds- og gravferdsforvaltningen,
mens et mindretall mener at dagens forvaltningsordning bør videreføres. Utredningen
ble sendt på høring til ca. 2 500 instanser, og 77 pst. av disse
avga uttalelse.
Departementet foreslår i samsvar med den politiske
avtalen 10. april 2008 endringer i Grunnloven §§ 2, 4, 12, 16, 21,
22 og 27, foruten justeringer av overskriftene til Grunnlovens kapitler
A og B. Avtalen inneholder dessuten konkrete formuleringer av nye
bestemmelser i §§ 2 og 16. Samtidig sier avtalen at "nødvendige utredninger,
lovforberedelser og lovteknisk gjennomgang som følger av avtalen
gjennomføres så snart som mulig".
Forslagene innebærer endringer i alle de sju paragrafene
som i dag etablerer og regulerer statskirkeordningen. I tråd med
avtalen foreslår departementet nye bestemmelser til erstatning for
de gjeldende i §§ 2 og 16.
Etter forslaget skal Grunnloven § 2 andre ledd erstattes
av en verdiparagraf. Den nye § 16 har en ordlyd som markerer Den
norske kirke som folkekirke og kirkens særlige stilling overfor staten.
Den inneholder en bestemmelse om at alle tros- og livssynssamfunn
skal understøttes på lik linje med Den norske kirke. Bestemmelsen skal
dessuten lovteknisk innledes med bestemmelsen om religionsfrihet,
som i dag er plassert i Grunnloven § 2 første ledd. Det vises til
avtalen gjengitt under punkt 2.3.
Departementet understreker behovet for å styrke det
kirkelige demokratiet. I meldingen beskrives grunnlaget for det
kirkelige demokratiet i dag, de kirkelige valgene, samt forsøk og
tiltak som har vært iverksatt for å styrke demokratiet. Departementet
mener at dersom Den norske kirke skal kunne videreføres som en folkekirke
som rommer en forsvarlig bredde av ulike teologiske oppfatninger
og ulike grader av religiøst engasjement, er det viktig at denne
bredden blant annet avspeiles i beslutningsgrunnlaget ved utnevning
til geistlige lederstillinger. I den sammenheng drøfter departementet
spørsmål som knytter seg til det kirkelige demokratiet i bred forstand,
med særlig vekt på den demokratisering som må til for at Kongens
myndighet til å utpeke biskoper og proster skal kunne overføres
til andre kirkelige organer.
Departementet har i samarbeid med Kirkerådet oppnevnt
en arbeidsgruppe med oppgave å identifisere tiltak som kan styrke
det kirkelige demokratiet (Bakkevig-utvalget 2008). Arbeidsgruppen
skal legge fram sin rapport våren 2008. Den skal særlig vurdere
hvordan demokratiet kan styrkes gjennom endringer i valgordningene ved
de kirkelige valgene 2009–2010. En demokratireform med utgangspunkt
i forslag fra arbeidsgruppen forutsettes gjennomført innen utgangen
av 2011.
Departementet drøfter finansieringen av Den norske
kirke i meldingen og spørsmålet om større endringer i kirkens finansieringsordninger.
De offentlige bevilgningene beløp seg i 2006 til 3 mrd. kroner.
Av dette gjaldt det statlige utgiftsansvaret i hovedsak prestetjenesten
og kirkelig administrasjon regionalt og sentralt (1 mrd. kroner),
mens kommunenes ansvar vesentlig er bygging og drift av kirker og
anlegg, samt drift av kirkegårder/gravplasser (2 mrd. kroner).
Departementet er kommet til at hovedfinansieringen
av Den norske kirke over offentlige budsjetter bør videreføres etter
samme oppgavefordeling mellom staten og kommunene som nå. Departementet
ser ikke medlemsbasert betaling eller en felles livssynsavgift som
aktuelle finansieringskilder. Departementet ser det også slik at en
hovedfinansiering over statsbudsjettet ville innebære en sentralisering
og bryte med den nære økonomiske forbindelsen mellom kirke og lokalsamfunn.
Når det gjelder den framtidige eiendomsretten
til Opplysningsvesenets fond, mener departementet at dette spørsmålet
må vurderes dersom statskirkeordningen avvikles, og at spørsmålet da
vil bli avklart politisk. Departementet kan ikke se at det er grunn
til å ta spørsmålet opp til vurdering nå.
Hva angår forvaltningsordningen for kirkegårdene,
drøfter meldingen spørsmålet om kirkegårdene fortsatt bør være underlagt
en kirkelig forvaltning eller om kommunene bør ha ansvaret. Departementet
mener at dagens lovgivning bør videreføres. Departementet peker
på at gravferdsloven fra 1996 balanserer ulike hensyn, og at den
åpner for lokalt tilpassede drifts- og forvaltningsformer. Departementet
understreker at det ved fortsatt kirkelig forvaltning er avgjørende
at kirkegårdsmyndighetene opptrer med respekt og forståelse i sin
kontakt med de pårørende, uansett tro eller livssyn hos den enkelte.
Departementet vil i samarbeid med kirkelige instanser og med de
ulike tros- og livssynsamfunnene vurdere tiltak som kan sikre dette
hensynet. Departementet vil gjennomgå lovverket med tanke på bruk
av livssynsnøytrale betegnelser og liknende tilpasninger.
Departementet peker i meldingen på at offentlige
myndigheter ikke er pålagt å stille livssynsnøytrale seremonirom
til rådighet i forbindelse med gravferd. Selv om det i de større
byene finnes lokaler som gjennom utsmykning og symbolbruk framstår
som livssynsnøytrale, er det en generell mangel på slike lokaler.
Det samme gjelder livssynsnøytrale lokaler til bruk ved ekteskapsinngåelse.
Departementet vil få utredet om kommunene gjennom lov skal forpliktes
til å stille slike seremonirom til rådighet, og kostnadene i den
forbindelse. Det vil også bli arbeidet med å videreutvikle og forbedre
den borgerlige seremonien ved inngåelse av ekteskap, herunder en
utvidelse av hvem som kan forestå vielsen.
Departementet mener det foreligger et betydelig utviklingsbehov
når det gjelder kirkens organisering lokalt. Departementet mener
målet i første rekke må være å legge til rette for en mer funksjonell
og formålstjenlig lokal organisering. Departementet mener at forsøks-
og utviklingsarbeid som kan gi nye former for samarbeid på tvers
av menighets- og kommunegrenser, bør forsterkes i tråd med utviklingen
i kommunesektoren.
Meldingen har et eget kapittel om kirkene, kirkegårdene
og kirkekunsten. Departementet mener det er viktig å fastholde kommunenes lovbestemte
ansvar for vedlikeholdet og driften av kirkebyggene. Uklarheter
i ansvarsfordelingen vil kunne svekke den samlede innsatsen på feltet.
Departementet kan ikke se at det er grunnlag for endringer når det
gjelder eiendomsretten til kirkene. Nasjonale tiltak for bygg er bl.a.
rentekompensasjonsordningen for istandsetting av kirkebygg og ordningen
med tilskudd fra Opplysningsvesenets fond til eldre kirker. Endringer
i eller utvidelse av de nasjonale tiltakene som er etablert spesielt
for kirkebyggene og deres forvaltning, vil på vanlig måte bli vurdert
i budsjettsammenheng. Det samme gjelder spørsmålet om å styrke den
kulturminnefaglige kompetansen i kirken, for eksempel ved å etablere
et kulturminnefaglig kompetansesenter innen Den norske kirken.
Departementet viser til at tros- og livssynssamfunn
utenom Den norske kirke har rett til offentlige tilskudd som tilnærmet
svarer til det offentliges utgifter til Den norske kirke, regnet per
medlem. Tros- og livssynssamfunnene er ved dette økonomisk likestilt
av det offentlige, og departementet vil videreføre denne ordningen.
Departementet ser ikke grunn til å ta opp spørsmålet om et nytt
og felles finansieringssystem for alle tros- og livssynssamfunnene.
Departementet opplyser at de grunnlovsendringene
som er aktuelle, ikke har økonomiske konsekvenser eller administrative
konsekvenser av vesentlig betydning.
Når det gjelder spørsmål som ikke direkte følger av
grunnlovsendringene, men som kan ha budsjettmessige konsekvenser,
nevnes særlig tiltak for å styrke det kirkelige demokratiet, herunder forsøk,
og en eventuell lovfestet plikt for kommunene til å sørge for livssynsnøytrale
seremonirom. Departementet kommer tilbake til de budsjettmessige
konsekvensene på vanlig måte i budsjettsammenheng.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Freddy de Ruiter, Gorm Kjernli, Gerd Janne Kristoffersen, Anna Ljunggren
og Torfinn Opheim, fra Fremskrittspartiet, Anders Anundsen, Jon
Jæger Gåsvatn og Åse M. Schmidt, fra Høyre, Gunnar Gundersen og
lederen Ine Marie Eriksen Søreide, fra Sosialistisk Venstreparti,
Åsa Elvik og Lena Jensen, fra Kristelig Folkeparti, Dagrun Eriksen,
fra Senterpartiet, Inger S. Enger, og fra Venstre, Odd Einar Dørum,
viser til meldingen.
Komiteen vil understreke at spørsmålet
om statskirkeordningen er en stor og viktig sak. Den har en lang
historie og har vært debattert flere ganger siden midten av 1800-tallet.
Sist gang det var en omfattende debatt i Stortinget var i 1981, jf.
den daværende kirke- og undervisningskomiteens Innst. S. nr. 265
(1980–1981) om St.meld. nr. 40 (1980–1981) Om stat og kirke, og
Sivertsen-utvalgets utredning NOU 1975:30 Stat og kirke.
Komiteen viser til at den foreliggende
meldingen, som ble fremmet 11. april 2008, har sin bakgrunn i Gjønnes-utvalgets
utredning, NOU 2006:2 Staten og Den norske kirke fra januar 2006,
og en omfattende høringsprosess.
Komiteen mener det er behov for
å foreta endringer i dagens forhold mellom staten og Den norske
kirke for å ivareta viktige tros- og livssynspolitiske målsettinger.
Komiteen mener samtidig at endringene
må gjennomføres på en måte som ivaretar behovet for kontinuitet
og trygghet. Kirkemedlemmenes tilhørighet til Den norske kirke skal
ivaretas, og det skal legges til rette for at kirken kan ivareta sin
rolle som tradisjons-, kultur-, verdi- og trosbærer i lokalsamfunnene
og i storsamfunnet. Den norske kirke skal utvikles videre som en åpen
og inkluderende folkekirke, og det kirkelige demokratiet skal styrkes
slik at de kirkelig valgte organene får en bedre demokratisk legitimitet
og forankring hos kirkemedlemmene.
Komiteen viser til den politiske
avtalen om hvordan forholdet mellom staten og Den norske kirke skal
reguleres rettslig i framtiden, som ble inngått mellom alle partiene
på Stortinget 10. april 2008. Avtalen er gjengitt i sin helhet under
punkt 2.3 nedenfor.
Ifølge den politiske avtalen som ble inngått
den 10. april 2008, kan de enkelte politiske partier gi uttrykk
for sine primærstandpunkt. I avtalen heter det: "Denne avtale er
ikke til hinder for at partiene i merknader i komitéinnstillingen
gir uttrykk for sine primærstandpunkter, …".
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener
at religion spiller en viktig rolle i det norske samfunnet, både
for fellesskapet og for enkeltmennesker. Samtidig er retten til
religionsfrihet grunnleggende og ukrenkelig for Arbeiderpartiet. Disse
medlemmer mener at alle skal ha rett til å velge og praktisere
religion og livssyn, og at staten aktivt må legge til rette for dette
og ha en støttende religionspolitikk.
Disse medlemmer viser til at
Den norske kirke i dag både formelt og reelt har en særstilling
blant trossamfunn i Norge. Et stort flertall av befolkningen er
medlemmer av Den norske kirke. Disse medlemmer ønsker
å sikre denne som en kirke som er åpen, trygg, demokratisk og har
bred forankring blant medlemmene. Samtidig er det avgjørende at
innbyggere som har annen religiøs eller livssynsmessig tilhørighet, ikke
skal føle seg diskriminert eller tilsidesatt av flertallet.
Disse medlemmer mener Den norske
kirkes indre demokrati i dag er for svakt. Altfor få av kirkens
medlemmer deltar ved valg, og det direkte demokratiet er lite utbygd.
Reformer i forholdet mellom kirke og stat skal både bidra til å
sikre Den norske kirke som en bred og åpen folkekirke, og medlemmenes
tilhørighet til denne kirken uavhengig av deres grad av engasjement.
Endringene skal bidra til at religiøse og livssynsmessige minoriteter
ikke diskrimineres og til at de sikres reell tros- og livssynsfrihet.
Disse medlemmer ser problematiske
sider ved at staten skal ha en offentlig religion, slik vi i dag
har etter Grunnloven. Disse medlemmer ønsker å videreutvikle
forholdet mellom staten og Den norske kirke ved følgende endringer,
i tråd med vedtak på Arbeiderpartiets landsmøte våren 2007:
"1. En samlende verdiparagraf i Grunnloven
Grunnlovens
§ 2 skal endres til en samlende verdiparagraf som verner om menneskets
iboende og ukrenkelige rettigheter. Henvisningen til den evangelisk-lutherske
religion som statens offentlige religion, samt oppdragerplikten,
fjernes samtidig fra denne paragrafen.
2. Grunnlovsforankring
og demokratireform
Den norske kirke skal fortsatt
ha forankring i Grunnloven. Grunnlovens §§ 4, 16, 21 og 22 beholdes
inntil videre som i dag, men det startes opp et arbeid i dialog
med kirkens organer for å utarbeide en mer omfattende kirkelov som
legger rammer for valgordninger, demokrati og indre organisering
av Den norske kirke. De rådgivende avstemningene og ordningene rundt valg
og utnevning av biskoper må også forbedres i dialog med kirkens
organer. Slike reformer i Den norske kirke skal styrke kirkens demokrati, og
legge grunnlaget for gradvis overføring av oppgaver og myndighet
fra kirkelig statsråd.
3. Mer demokrati kan gi løsere
bånd
Når internt valgte kirkelige organer er sikret
legitimitet og representativitet, kan alle beslutninger – også utnevning
av biskoper og proster – foretas av disse organene. Inntil dette
er oppnådd foretas fortsatt endelig utnevning i kirkelig statsråd.
4.
Økonomien må sikres
Det foretas en nærmere utredning
av finansieringsmodell for Den norske kirke. En eventuell ny finansieringsmodell
skal fortsatt bidra til å sikre at kirkebygg og lokalkirker bevares.
Det må tas særlige distriktspolitiske hensyn, og vi må også sikre
blant annet virksomheten til sjømannskirker og døvekirker. Statens
økonomiske bidrag skal sikre at medlemskontingent i Den norske kirke
ikke er aktuelt. Samtidig er det nødvendig å foreta en generell
gjennomgang av alle tilskuddsordninger, slik at alle tros- og livssynssamfunn
sikres rettferdige og likeverdige støtteordninger.
5.
Krav om medlemskap i kirken for statsråder fjernes
Grunnlovens
§§ 12 og 27 endres slik at bare kirkestatsråden må være medlem av
Den norske kirke, samt at kirkelig statsråd består av de medlemmer
av regjeringen som er medlem av Den norske kirke. I kirkesaker gjelder
dermed ikke kravet om at halvparten av medlemmer må være til stede
i statsråd.
6. Verdige ritualer
Alle
innbyggere må sikres likeverdige seremonier ved bryllup og gravferd
uavhengig av om de tilhører Den norske kirke, en tros- og livssynsminoritet
eller ønsker en livssynsnøytral ramme rundt viktige livsbegivenheter."
Disse medlemmer viser til dette landsmøtevedtaket
og den inngåtte avtale i Stortinget.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til Fremskrittspartiets primære standpunkt i forholdet mellom staten
og Den norske kirke. Partiet er for et skille mellom staten og kirken,
slik at kirken kan opptre som et selvstendig trossamfunn og eget
rettssubjekt. Disse medlemmer viser til at også Kirkemøtet
har gjort det klart at de ønsker å gjøre Den norske kirke til eget
rettssubjekt.
Disse medlemmer viser til at
det i avtaleperioden ikke er aktuelt å fremme forslag om å gjøre Den
norske kirken til eget rettssubjekt, men mener det vil være en naturlig
oppfølging av kirkereformen etter 2013.
Disse medlemmer viser
til avtalens formulering under punkt 1, hvor det fremgår at kravene
til demokratireformen i Den norske kirke er objektive. Det skal
vurderes tre mål konkret. For det første skal det etableres reelle
valgmuligheter. For det andre skal det benyttes økt bruk av direktevalg.
For det tredje skal det gjennomføres kirkevalg samtidig med offentlige
valg. Det er kun disse forhold som kan tillegges vekt ved vurdering
av om demokratireformen er vellykket, og det er ikke knyttet annet
kvantitativt krav til vilkårene enn at det faktisk er etablerte
ordninger som fører til at disse tre vilkårene er tilfredsstilt.
Disse medlemmer finner grunn
til å påpeke at det ikke skal foretas subjektive vurderinger av disse
forholdene før vedtakelse av grunnlovsendringene som avtalen omfatter.
Disse medlemmer viser til at
tiltakene må være gjennomført innen 2011 dersom fristene for grunnlovsbehandling
skal overholdes.
Disse medlemmer vil videre peke
på muligheten for at Den norske kirke og kommunene kan finne praktiske
muligheter for gjennomføring av kirkevalg samtidig med offentlige valg,
uten at dette bør medføre større kostnader for Den norske kirke.
Disse medlemmer viser
til at Fremskrittspartiet ikke mener det er behov for en egen kirkelov, men
at partiet prinsipielt vil fristille kirken helt fra staten. På
den bakgrunn ser disse medlemmer ikke behov for en
ny § 16 som skal romme særhjemmel i Grunnloven for en egen lov knyttet
til et bestemt trossamfunn.
Disse medlemmer viser til avtalen
og vil subsidiært støtte forslag til endring av Grunnloven i tråd
med avtalen. Disse medlemmer vil presisere at loven
bør være en rammelov som i liten grad detaljstyrer Den norske kirke. Disse
medlemmer vil bemerke at det vil være en dårlig ordning
dersom en overfører myndighet som tidligere var befestet i Grunnloven,
til andre statlige organ gjennom å hjemle dem i en slik kirkelov. Disse
medlemmer viser til at meningen med kirkeloven må være et
kortfattet rammeverk for folkekirken.
Disse medlemmer viser
til at det i liten grad er hjemlet mulighet til å drive forsøksvirksomhet i
kirken. Disse medlemmer mener det er avgjørende at
Den norske kirke gis mulighet til å drive forsøk i forbindelse med
utviklingen av demokratiet i kirken. Dersom forsøksvirksomhet ikke
blir en naturlig del av kirkens demokratireform, vil det være vanskeligere
å få tilstrekkelig grunnlag for å finne hvilke modeller som passer best
for en fremtidsrettet kirke. Disse medlemmer viser
til forslag under punkt 2.5.
Disse medlemmer viser
til at en i avtalen opprettholder Kongens bekjennelsesplikt. Disse medlemmer vil
peke på at dette ikke er en naturlig konstruksjon ved et tydeligere
skille mellom stat og kirke. Disse medlemmer vil imidlertid
anta at det ikke er uønsket av Kongen selv at bestemmelsen blir
værende i tråd med den inngåtte avtale, og disse medlemmer finner derfor
ingen grunn til å fremme noen primære endringsforslag til denne
bestemmelsen.
Disse medlemmer mener
det er naturlig at kirken finansieres gjennom et stykkprissystem med
tilskudd pr. medlem. I tillegg må det sikres særskilt finansiering
av forvaltning av kirkebygg og forvaltning av kristen kulturarv,
og eventuelt annet ansvar tildelt av det offentlige (eks. gravferdsforvaltning,
se egen omtale). På denne måten vil en også sikre likebehandling
av tros- og livssynssamfunn hva gjelder drift, men sikre den kristne
kulturarven og kirkebygg finansielt ut over dette.
Disse medlemmer mener at det
kan være grunn til å gjennomgå finansieringsordningene på nytt etter
2013.
Disse medlemmer viser
til at Opplysningsvesenets fond er et selvstendig rettssubjekt som eier
de eiendommer og den finanskapital det består av. Fondet er en stor
grunneier og eier blant annet mange prestegårder, presteboliger,
festetomter og store skogarealer. OVF skal tilgodese kirkelige formål
i samsvar med Grunnloven § 106 og lov om Opplysningsvesenets fond.
Fondet har mange likhetstrekk med en stiftelse i dette at verdier
skal bevares og avkastningen tilgodese spesielt definerte formål.
Disse medlemmer minner om at
opprinnelsen til fondet finnes i middelalderen. Den katolske kirke
hadde eiendomsretten til store jordeiendommer. Disse var enten kjøpt
inn, gitt som gave eller testamentert til den katolske kirke. I
1536, under reformasjonen, overtok Kongen forvaltningen av deler
av kirkens eiendommer og verdier. Disse medlemmer viser
til at det som var igjen av eiendommer og verdier i OVF under kirkens
eget eierskap var sterkt debattert av Eidsvoldsforsamlingen i 1814.
For å sikre kirken mot "statlig tyveri" ble Grunnlovens § 106 vedtatt,
hvilket sikrer forvaltningen av disse midlene til kirkelige formål.
Disse medlemmer viser til at
Justisdepartementets lovavdeling har konkludert med at OVF tilhører
staten. Med dagens kirkeforvaltning vil en kunne hevde at alt av
kirkelig tilhørighet tilhører staten, fordi vi har en statskirke.
Dersom det skjer endringer i forholdet mellom stat og kirke, er
det imidlertid grunn til å tro at den juridiske forståelsen kan
endres noe.
Disse medlemmer viser til at
det underliggende eierskapet til fondet har vært omstridt lenge. På
den måten kan Grunnloven § 106 nærmest sees på som et kompromissforslag
hvor en ikke tar stilling til eierskap, men gjør fondet til et selvstendig
rettssubjekt med strenge krav til bruken og forvaltningen av fondet.
Dette henger naturligvis sammen med hvordan fondets verdier er blitt
bygget opp, jf. ovenstående.
Avkastningen av fondet skal gå til kirkelige formål
i henhold til Grunnloven. Det er således ikke mulig å ta penger
fra fondet inn i ordinær statlig forvaltning. Ved endring av Grunnloven vil
det fortsatt være store juridiske utfordringer ved å anta at en
kan benytte pengene i fondet etter statens forgodtbefinnende.
Disse medlemmer viser til at
Kirkemøtet 2007 blant annet uttalte:
"Kirkemøtet vil som tidligere legge til grunn at fondets
verdier skal forvaltes og disponeres i samsvar med Grunnloven § 106
og nyttes til kirkelige formål. Inntil en eventuell endring av relasjon
mellom stat og kirke foreligger, må en forholde seg til at det ikke
er avgjort om fondet er statlig eller kirkelig eiendom. Kirkemøtet
vil fremdeles hevde at fondet ikke er å anse som ordinær statseiendom
og at dersom eierforholdet skal beskrives nærmere, så vil det naturlige
være å presisere at "fondet tilhører Den norske kirke"."
Disse medlemmer viser til at
Opplysningsvesenets fond ikke er en del av avtalen mellom Stortingets
partier. Disse medlemmer finner likevel grunn til
å bemerke at det er Fremskrittspartiets syn at eierskapet til OVF
skal ligge hos kirken dersom en etter avtaleperioden etablerer Den
norske kirke som eget rettssubjekt.
Komiteens medlemmer fra Høyre anser spørsmålet
om forholdet mellom stat og kirke som svært viktig. Det handler
om hvilken kirke vi skal ha, men det handler i vel så stor grad
om hvilken stat Norge skal være. Tro er et personlig anliggende.
Det er videre unaturlig for staten å holde seg med én offisiell
statsreligion. Samtidig er det naturlig at Den norske kirke har
en spesiell stilling, gitt den betydning kristendommen har for Norges
historie og kulturarv.
Forholdet mellom stat og kirke har vært gjenstand
for debatt i flere omganger, senest i forbindelse med at Gjønnes-utvalget
avga sin innstilling 31. januar 2006. Utvalget var sammensatt av
representanter fra alle de politiske partier og de største tros-
og livssynssamfunnene. Disse medlemmer har hele tiden
ment at det måtte søkes en bred og samlende politisk løsning på
stat/kirke-spørsmålet, og at en slik løsning naturlig fantes langs
de linjene et stort flertall i Gjønnes-utvalget skisserte. Disse medlemmer er
derfor meget tilfredse med den politiske avtalen som ble inngått
mellom alle partiene på Stortinget 10. april 2008. Avtalen løsner
båndene mellom staten og kirken, men vil gi tettere bånd mellom
folket og kirken. Spørsmålet om forholdet mellom stat og kirke betyr
veldig mye for mange mennesker, og et forlik i Stortinget er avhengig
av både legitimitet og bærekraft over tid.
Disse medlemmer vil også understreke
viktigheten av å respektere kirken som et trossamfunn. Det betyr
at kirken må ha stor selvstendighet og stor grad av selvstyre, særlig
i lærespørsmål og når det gjelder utnevning av egne ledere. Det
er unaturlig for et trossamfunn å bli styrt av staten gjennom en
slik grunnlovstilknytning som vi har i dag. Et sterkt statlig styre
av kirken som trossamfunn bunner også i en forestilling om at staten
kan sørge for en bedre kristendom enn kirken selv kan. Disse medlemmer er
av den oppfatning at statlig styring holder kirken tilbake. Demokratiserings-
og liberaliseringsprosessen i kirken har aldri gått raskere enn
de siste årene, der kirken har fått økt selvstyre gjennom opprettelsen
av trenivåmodellen med menighetsråd, bispedømmeråd og Kirkemøte.
Det var avgjørende for disse medlemmer å
få på plass en helhet i den politiske avtalen som ble inngått. Grunnlovens
rammeverk om det kongelige kirkestyre måtte avvikles, og det måtte gjøres
samlet for å oppnå en modell med indre logikk og sammenheng. Den
frikoblingen av Den norske kirke fra Grunnloven som nå gjøres er
irreversibel, og bestemmelsene som i og med avtalen vil bli tatt
ut av Grunnloven, kommer ikke inn i konstitusjonen igjen. For disse
medlemmer har det vært helt grunnleggende å flytte myndigheten
til å utnevne proster og biskoper fra kirkelig statråd til kirken.
Disse medlemmer var derfor svært
kritiske til ulike forslag i etterkant av framleggelsen av Gjønnes-utvalgets
innstilling som tok til orde for at Grunnloven § 2 skulle oppheves
og de øvrige bestemmelsene om det kongelige kirkestyre skulle beholdes.
I praksis ville det betydd at statsreligionen ble fjernet, men at
staten fortsatt skulle styre kirken.
Disse medlemmer viser
til at det er etablert demokratiske strukturer i Den norske kirke. Trenivåmodellen,
med menighetsråd, bispedømmeråd og Kirkemøtet, ble innført i 1980.
En demokratireform handler derfor ikke om å opprette et demokrati,
men om tiltak for å bedre deltakelsen i det eksisterende demokratiet.
Disse medlemmer vil peke på at
kirken selv har tatt til orde for å iverksette tiltak som kan styrke
det kirkelige demokratiets legitimitet, og det er viktig at reformene
skjer i samarbeid med kirken. Det er allerede flere forsøk i gang,
og som eksempel kan trekkes frem Hamar bispedømme som har gjennomført
ulike prøveordninger som ser ut til å gi gode resultater for valgdeltakelsen.
I avtalen inngått 10. april 2008 er det oppstilt
tre klart uttalte komponenter i den kommende demokratireformen i
kirken. Det skal finnes reelle valgmuligheter, det skal gjennomføres
økt bruk av direktevalg, og kirkelige valg skal avholdes sammen
med politiske valg. For disse medlemmer var det viktig
å sette konkrete og mest mulig målbare kriterier og unngå vage og skjønnsmessige
kriterier som "økt valgdeltakelse". På den måten unngår man at vurderingen
av måloppnåelse alene blir overlatt til den politiske arenaen. Disse
medlemmer ønsket ikke å legge opp til en prosess der det
blir en ren politisk vurdering når kirken er "demokratisk nok".
Disse medlemmer er tilfredse
med at det er nedfelt i avtalen at gjennomføringen og resultatet
av demokratireformene i kirken ikke er gjenstand for en subjektiv
vurdering, men at reformen er knyttet til objektive og mest mulig målbare
kriterier.
Det er viktig å erkjenne at kirkelig demokrati
står i en annen stilling enn politisk demokrati. Når demokratireform
i kirken diskuteres, er det etter disse medlemmers syn
viktig å ha andre forventninger enn man ville hatt ved reformer
i det politiske systemet. For det første har kirkemedlemmene i dag
liten reell innflytelse over viktige valg, som utnevning av egne
ledere. For det andre er kirken annerledes enn andre organisasjonsstrukturer:
mens det i de fleste organisasjoner skjer en aktiv innmelding og
utmelding ved passivitet, er forholdet motsatt i kirken. Her skjer
innmeldingen ofte ved passivitet gjennom barnedåp, mens utmeldingen
er en aktiv handling. For det tredje kan det være relevant å reise problemstillingen
om det finnes grenser for demokratiet, f.eks. i lærespørsmål.
Disse medlemmer viser til at
Grunnloven i dag klart setter avgjørelser i kirkesaker i en annen
stilling enn andre saker.
Valgdeltakelsen i det kirkelige demokrati er
lav. I snitt stemmer 4 pst. av kirkemedlemmene ved menighetsrådvalg.
Det er ønskelig at valgdeltakelsen blir høyere, men disse
medlemmer mener det er viktig å ha realistiske forventninger
til at en permanent økning av valgdeltakelsen vil ta tid, og at
den ikke vil bli på høyde med deltakelsen ved politiske valg. Samtidig
vil disse medlemmer peke på at forholdet mellom politiske
og kirkelige valg ikke er ukomplisert: dersom valgdeltakelsen ved
menighetsrådvalg er for spinkel til å bære vekten av de representative
rådsorganer i kirken, er fraværet av velgerinnflytelse når det
gjelder sammensetningen av det kongelige kirkestyre direkte påfallende.
Disse medlemmer er
av den oppfatning at bispe- og prosteutnevnelser vil virke vitaliserende
på det kirkelige demokratiet, og mener flyttingen av utnevnelsene
fra staten til kirken er en kjerne i avtalen av 10. april 2008.
Dessuten er det prinsipielt viktig fordi kirken er et trossamfunn,
og må som sådant få utnevne sine egne ledere.
Disse medlemmer vil peke på statens
svake legitimitet når det gjelder utnevnelser av proster og biskoper.
Ved politiske valg er det ingen eller svært få velgere som velger
politiske partier med disse utnevnelsene for øye. Man velger folkevalgte
til andre formål – og de folkevalgte har legitimitet for disse andre
formålene. Når oppslutningen ved menighetsrådvalg er på om lag 4
pst., er det grunn til å anta at det er langt færre enn 4 pst. av
velgerne som velger parti med bispe- og prosteutnevnelser i tankene.
Disse medlemmer er derfor kritiske
til modeller for kirkelig statsråd som åpner for at kun kirkestatsråden
behøver å være medlem av Den norske kirke. Statsråder er ikke engang
valgt, men utpekt av regjeringssjefen. Etter disse medlemmers syn
er det umulig å forstå hvordan et prinsipp om at i ytterste konsekvens
én enkelt statsråd – som ikke er valgt gjennom politiske valg, men
utpekt av regjeringssjefen – skal utnevne biskoper og proster, kan
være mer demokratisk enn at kirken selv utnevner sine ledere.
Disse medlemmer viser
til at Opplysningsvesenets fond har sin opprinnelse i Kirkens eiendommer
fra gammel tid og er eier av betydelige verdier i form av pengekapital
og eiendommer. Disse medlemmer legger til grunn de
rettslige bindingene på kapitalen i og avkastning fra Opplysningsvesenets
fond, uavhengig av fondets forhold til staten. Skrankene som settes
gjennom Grunnlovens § 106 og lov om Opplysningsvesenets fond eksisterer
uten hensyn til eierforholdet.
Disse medlemmer viser til at
departementet i stortingsmeldingen gjengir en uttalelse fra Justisdepartementets
lovavdeling fra november 2000. I uttalelsen heter det:
"Selv om staten eier Opplysningsvesenets fond, vil
den imidlertid være bundet av de rammer som følger av Grunnloven
§ 106 første punktum når det gjelder anvendelsen av fondsmidlene.
Dessuten vil staten være bundet av de begrensninger som måtte følge
av lov om Opplysningsvesenets fond (så langt loven ikke endres)."
Disse medlemmer viser til at
komiteen høsten 2008 skal behandle forslag om endringer i lov 7. juni
1996 nr. 33 om Opplysningsvesenets fond.
Disse medlemmer vil
understreke at det er naturlig for Den norske kirke å bli et selvstendig rettssubjekt
etter at demokratireformen er gjennomført og grunnlovsendringene
er vedtatt. Disse medlemmer legger derfor til grunn
som en naturlig oppfølging etter 2013 å fremme forslag om at kirken
bli et eget rettssubjekt.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti ønsker
å oppheve de bestemmelsene i Grunnloven som direkte eller indirekte favoriserer
den kristne lutherske religion foran andre religioner og livssyn.
Grunnlovens paragrafer som i dag omtaler statskirken bør ha som siktemål
å synliggjøre de viktigste sidene ved den norske statsforfatningen
og Norges menneskerettighetsforpliktelser.
Disse medlemmer mener at det
vil være prinsipielt riktig å oppheve ordningen med statskirke.
Norge har alltid vært og er fortsatt et samfunn med et religiøst
mangfold. Staten bør derfor ikke fremme en spesiell religion eller stille
krav til at personer i enkelte ansvarsposisjoner skal bekjenne seg
til en spesiell religion. Staten har ansvar for å sikre respekten
for ethvert menneskes religionsfrihet, og en ordning med statskirke
står i motstrid til viktige demokratiske prinsipper som trosfrihet
og livssynsmessig likeverd.
Disse medlemmer understreker
det felles verdigrunnlag som finnes i menneskerettighetene, og at
dette, og ikke en bestemt religion, bør danne et verdimessig utgangspunkt
for staten.
Disse medlemmer viser til at
spørsmålet om opphevelse av statskirkeordningen er et prinsipielt
spørsmål som er behandlet en rekke ganger i Stortinget. Etter disse
medlemmers mening er det grunnleggende galt å favorisere
én religion på bekostning av andre i Grunnloven. Norge er et land
med religiøst og livssynsmessig mangfold, og staten har et overordnet
ansvar for å sikre likeverd for ulik tro og ulike livssyn. Det er på
denne bakgrunn riktig å oppheve statskirkeordningen, og erstatte
den med en paragraf som understreker de demokratiske og menneskerettslige
verdier i vår forfatning.
Disse medlemmer har merket seg
at et flertall på Kirkemøtet mener at tiden er kommet for å endre
relasjonene mellom kirke og stat, og forstår kirkens behov for at
kirken sjøl gjennom demokratiske prosesser skal velge sitt eget
kirkestyre. Statlig kirkestyre har sine røtter i enevoldstiden.
Kirken har gått fra å være en embetsmannskirke til å bli en stadig
mer demokratisk organisasjon der valgte representanter utgjør kirkens
øverste organ. Sosialistisk Venstreparti mener kirkens demokratiske
organer bør ta over for det statlige kirkestyret.
Disse medlemmer viser til det
brede forliket som nylig ble inngått om forholdet mellom stat og
kirke i Stortinget. Dette forliket vil medføre endringer av dagens
statskirkeordning. Etter en demokratiseringsprosess av kirka vil
referansene til Den norske kirke som statsreligion i Grunnloven
bli fjernet. Den norske kirke forblir imidlertid "Norges folkekirke"
og vil reguleres i egen kirkelov. Alle tros- og livssynssamfunn skal
understøttes på lik linje.
Disse medlemmer understreker
nødvendigheten av å ha en grunnlov som reflekterer befolkningssammensetningen
og at Norge er et mangfoldig og flerkulturelt samfunn. Grunnloven
må også gjenspeile vår humanistiske tradisjon og grunnleggende respekt
for individuell tros- og livssynsfrihet og demokratiske og menneskerettslige
verdier.
Disse medlemmer mener at de foreslåtte
endringene bryter med en statskirketradisjon som har vært uendret
siden enevoldstiden, og at disse endringene er Norges første store
skritt i retning av et fullstendig skille mellom stat og kirke.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti mener kirkepolitikken skal understøtte kirkens
mål for Den norske kirke som en bekjennende, misjonerende, tjenende
og åpen folkekirke. Dette medlem viser til at kristen tro
og verdier har preget vårt samfunn gjennom tusen år. Den norske
kirke er som folkekirke den fremste kulturbærer og formidler av
kristen tro og kultur. Sammen med andre trossamfunn og organisasjoner
spiller den en viktig rolle i lokalt samfunnsliv.
Dette medlem viser til uttalelse
vedtatt på Kristelig Folkepartis landsmøte våren 2007, og er derfor
godt fornøyd med den avtalen om en nyordning i forholdet mellom
stat og kirke som partiene på Stortinget er kommet til enighet om.
Dette medlem viser til at Kristelig
Folkeparti primært ønsker å løsne mer på båndene enn avtalen tilsier,
blant annet gjennom at Den norske kirke blir et eget rettssubjekt,
men at dette ikke kan komme før avtaleperiodens utløp. Dette
medlem ser det som naturlig at kirken i fremtiden har arbeidsgiveransvaret
plassert på ett sted, men at det vil være opp til kirkens egne organer
å avgjøre om og hvordan dette kan løses.
Dette medlem viser til at Kristelig
Folkeparti gjentatte ganger har tatt til orde for at kirken selv skal
kunne utnevne sine egne ledere. For dette medlem handler
det om å ta på alvor at Den norske kirke først og fremst er et trossamfunn. Dette
medlem mener derfor prinsipielt at utnevning av biskoper
ikke er avhengig av en demokratireform. Dette medlem har
likevel kunnet gå med i et kompromiss, siden dette er i tråd med
kirkens eget ønske og fordi demokratireformen omhandler struktur
og ikke kvantitet.
Dette medlem viser til at Opplysningsvesenets
fond er et selvstendig rettssubjekt som forvaltes av staten til
beste for Den norske kirke. Målet er at fondet forvaltes slik at
det gir avkastning og over tid kan gi rom for økte bidrag til Den
norske kirke. Dette medlem vil understreke at fondets
formål og lovgrunnlag innebærer at fondet ikke kan avstå eller gi
bort verdier, f.eks. ved salg av arealer eller bygninger til lavere
pris enn markedsverdi, eventuelt konsesjonspris, jf. lov om Opplysningsvesenets
fond. Dette medlem reagerer sterkt på at Regjeringen
gjennom ulike endringer er i ferd med å svekke fondets bæreevne
i forhold til de pålagte oppgavene. Dette vil gå utover barne- og
ungdomsarbeid i lokalmenigheten samt fondets mulighet til nødvendig
oppgradering og vedlikehold av presteboliger. Prester har boplikt
og boligene prestene disponerer er i stor grad av lite vedlikeholdt
og oppgradert karakter. Etter Kristelig Folkepartis mening skal
fondet overføres til og forvaltes av Den norske kirke den dagen kirken
blir et eget rettsubjekt.
Dette medlem vil i tråd med Kristelig Folkepartis
landsmøteuttalelse arbeide videre for en nyordning som innebærer
en fortsatt folkekirke forankret i Grunnloven:
"Det må foretas en opprydding i forholdet mellom
politiske myndigheter og Den norske kirke som trossamfunn. De kristne
verdier er forankret i Grunnloven. Dette må videreføres i en ny
§ 2 som sikrer at landet fortsatt skal bygges på kristne og humanistiske
verdier. Landsmøtet understreker at det gjennom en bindende avtale
i Stortinget må sikres at dagens § 2 ikke oppheves uten at det samtidig
innebærer at det settes inn en ny § 2 i tråd med dette. Lov om Den
norske kirkes ordning må være forankret i Grunnloven. Landsmøtet
går ikke for å skille stat og kirke nå, men vil arbeide for en nyordning
av forholdet i tråd med vedtatt program for Stortingsperioden 2005-09.
Ut
fra menneskerettighetene er det statens oppgave å sikre tros- og
livssynsfrihet, ytringsfrihet og organisasjonsfrihet. Dette må også
få være grunnlaget for forholdet mellom kirke og stat. KrF vil understreke
at det som vil avgjøre kirkens fremtid i landet ikke er forholdet
mellom kirke og stat, men mellom kirke og folk.
Landsmøtet
går inn for at Grunnlovens nåværende bestemmelser om statskirkeordningen
endres, slik at Den norske Kirke blir et selvstendig rettssubjekt
med egne styringsorganer og med selvstendig ansvar for alle saker
som har med kirkens tro og virksomhet å gjøre. Den norske Kirke
bør også i fremtiden gis en særlig tilknytning til staten gjennom
en kirkelov gitt av Stortinget for å sikre en bred folkekirke. Dette bør
være en rammelov.
Den kristne etikk og kulturarv er
en viktig historisk arv og representerer en fellesverdi for det norske
samfunn. Kristendommen preger vårt menneskesyn, våre verdier, våre
lover, vår historie og vår kultur. Dette bør fremdeles være en viktig
del av grunnmuren for det norske samfunnet. En nyordning av forholdet
mellom kirke og stat må ikke innebære at disse verdiene blir borte fra
Grunnloven. KrF mener en ny verdiparagraf som særlig henviser til
de kristne og humanistiske verdier bør erstatte Grunnlovens § 2
(2. ledd).
Tros- og livssynsfrihet er, sammen med
ytringsfriheten, fundamental i et demokratisk samfunn. Det betyr
at staten ikke skal blande seg inn i enkeltindividers tros- og livssynssfære.
Det innebærer også at ulike trossamfunns indre anliggender må respekteres
av staten, staten må ikke blande seg inn i trossamfunnenes indre
liv, virke og organisering.
Lærespørsmål og personalspørsmål,
herunder utnevninger av biskoper og proster, bør ikke avgjøres politisk,
men av trossamfunnet alene. Dette må også gjelde for Den norske
Kirke. Den norske kirke må respekteres som selvstendig trossamfunn.
Det
offentlige må fortsatt finansiere Den norske kirke og samtidig fortsatt
gi andre tros- og livssynsamfunn tilskudd etter sitt medlemstall samt
arealtilskudd til kirkebygg. Spørsmålet om eventuell framtidig medlemskontingent
må overlates til besluttende organer i Den norske kirke og er ikke
et politisk spørsmål.
Verdier som i århundrer har
vært kirkelige bygninger og redskap i virksomheten, må fortsatt
være kirkens eiendom. Grunnprinsippet om at soknene eier soknekirker
og lokale kirkefond bør videreføres. Opplysningsvesenets fond må juridisk
forankres og praktiseres som et kirkelig fond. Mange av landets
kirkebygg er en del av vår felles nasjonale kulturarv. Det må derfor være
et statlig ansvar å sørge for et forsvarlig vedlikehold av disse
bygningene. Særlig gjelder dette de fredede og verneverdige kirker.
Forholdet
mellom kirke og stat bygger på århundrelang historie. Det er viktig
å finne frem til en slitesterk og god nyordning. Kristelig Folkeparti vil
derfor bidra til en bredest mulig tverrpolitisk enighet om reformene
i kirkeordningen, men med respekt for trossamfunns integritet og
menneskerettighetene som klare forutsetninger."
Komiteens medlem fra Senterpartiet viser
til den sterke oppslutningen som dagens kirkeordning har i befolkningen.
Dette kommer også klart til uttrykk i uttalelsene fra høringen om Gjønnes-utvalgets
innstilling, der hele 57 pst. av kommunene og de lokalkirkelige
rådene ønsker at Den norske kirke blir videreført som en statskirke.
Dette medlem mener statskirken
er den beste garantien for å videreføre Den norske kirke som en
åpen, inkluderende folkekirke, og sikre alle medlemmer et fullverdig
og tilgjengelig tjenestetilbud over hele landet.
Dette medlem er imot en innføring
av medlemskontingent der folk tvinges til å ta et økonomisk valg
for å være medlem i kirka.
Spørsmål om en endring av kirkeordning berører både
grunnleggende konstitusjonelle forhold og enkeltmenneskets mulighet
til religionsutøvelse. Dette medlem registrerer at
selv om en stor andel av kirkens medlemmer synes å ha et noe distansert
forhold til kirken i det daglige, så oppfattes kirken allikevel
som en viktig institusjon for den enkelte. Det faktum at hele 85
pst. av befolkningen er medlemmer av Den norske kirke viser tydelig
at kirken fortsatt har en høy oppslutning i folket.
Dette medlem oppfatter det sterke
engasjementet i denne saken fra lokalkirkelige organer og befolkningen
for øvrig som et uttrykk for at folk flest oppfatter dagens ordning
som velfungerende og at det stilles spørsmål ved behovet for endring.
Dette medlem vil understreke
at selv om statskirken ble etablert i en annen historisk kontekst,
så har denne kirkeordningen en viktig betydning og relevans også
i dagens samfunn. Statskirkeordningen har vist seg robust, men samtidig
fleksibel i det å fungere som uttrykk for nasjonens verdiforankring
og Den norske kirkes funksjon som et trossamfunn. Dette medlem mener
statskirkeordningen gir en viktig referanse for tradisjon, tilhørighet
og identitet for Norge som nasjon. Dette medlem vil
understreke at kirkeordningen ikke skal bidra til å gi Den norske
kirke privilegier og støtteordninger som ikke gis alle andre tros-
og livssynssamfunn.
Dette medlem viser til Grunnloven
§ 2 annet ledd første setning som pålegger staten en særlig forpliktelse
til å støtte og beskytte den evangelisk-lutherske religion. Dette
er altså grunnlovsfestet som et statsanliggende, en offentlig oppgave. Dette
medlem viser til at denne bestemmelsen i flere utredninger
og juridisk litteratur blir tolket utvidende som en forpliktelse
for staten til å understøtte religiøs virksomhet, jf. første ledd.
Videre utgjør bestemmelsen et juridisk grunnlag for de øvrige reglene
i kirkeordningen, herunder Kongen som kirkestyre, slik det er nedfelt
i de påfølgende paragrafene. For å forhindre at ordlyden gir grunnlag
for misforståelser samt tydeliggjøre den konstitusjonelle forankringen
av Den norske kirke, mener dette medlem at Grunnloven
§ 2 bør endres til: "Den norske kirke er den norske Folkekirke og
understøttes som sådan av Staten."
Dette medlem mener
at statskirkeordningen i seg selv er ikke-diskriminerende overfor
andre trossamfunn og livssyn. Flere utredninger konkluderer med
at statskirkeordningen anses å oppfylle de rettslige krav til tros-
og livssynsfrihet. En grunnlovsfestet statskirke kan like gjerne
sies å fungere som en garanti for ulike religioners betydning i
samfunnet. På denne bakgrunn mener dette medlem at
en grunnlovsfesting av Den norske kirke, jf. Grunnloven § 2 annet
ledd første setning, fortsatt har en viktig funksjon i vårt pluralistiske
samfunn.
Når det gjelder oppdragerplikten nedfelt i Grunnloven
§ 2-2 annen setning, fortoner denne bestemmelsen seg å være utdatert
og uten relevans for selve kirkeordningen. En grunnlovsfestet oppdragerplikt
vil også kunne være i strid med foreldreretten. Dette medlem mener
derfor det er behov for å oppheve denne bestemmelsen.
Dette medlem viser
til at kun 3–4 pst. i dag deltar ved valg til menighetsråd. Dette
gir svak representativitet og innflytelse for det store flertallet
av kirkens medlemmer. Med indirekte valg til bispedømmeråd og Kirkemøtet
forsterkes dette forholdet og fører til et demokratisk underskudd
i utvelgelsen til de kirkelige organer. I så måte er det kun de
offentlige valg som gir tilstrekkelig legitimitet og medbestemmelse
i kirkelige anliggender.
Dette medlem mener det fortsatt
er rom for å utvikle kirkeordningen innenfor rammene av en grunnlovsfestet
statskirke. For å sikre nødvendig legitimitet og representativitet
for de kirkelige organer, vil dette medlem:
vurdere ulike tiltak
for å øke valgdeltagelsen ved kirkelige valg, f.eks. lovfesting
av felles valgdag for offentlige og kirkelige valg
vurdere å innføre en kombinasjon av direkte
og indirekte valg til bispedømmeråd
vurdere Bispedømmerådets funksjon og oppgaver
vurdere sammensetningen av og valg til Kirkemøtet
Dette medlem mener arbeidet med
å rette opp det demokratiske underskuddet i Den norske kirke er
svært nødvendig, men at dette er forhold som må ses uavhengig av
selve spørsmålet om kirkeordning.
Dette medlem ser behovet
for en gjennomgang av Grunnloven § 12 annet ledd vedrørende kravet
om bekjennelsesplikt for halvparten av statsrådets medlemmer. På
bakgrunn av en nærmere utredning om forholdet mellom § 12 annet
ledd og hensynet til full trosfrihet, mener dette medlem det
kan være aktuelt å vurdere kravet til antall medlemmer av statsrådet
som utover kirkestatsråden skal være medlemmer av Den norske kirke.
Kongens anordningsmyndighet for kirkelig
virksomhet er nedfelt i Grunnloven § 16. Dette medlem viser
til at det i de senere år er delegert myndighet fra Kongen i statsråd
til kirkens egne organer i betydelig grad ved at Kirkemøtet er gitt myndighet
i liturgiske spørsmål og ved at lærespørsmål er delegert område
gjennom opprettelsen av Lærenemnda. Dette medlem mener det
er naturlig å fornye grunnlovsbestemmelsen i henhold til gjeldende
praksis, og på denne måten formelt imøtekomme kirkens ønske om økt
selvstyre i forhold som berører Den norske kirke som trossamfunn.
Dette medlem mener
utnevning av biskoper i kirkelig statsråd berører selve kjernen
i statskirkeordningen. I henhold til Grunnloven § 21 skal alle embetsstillinger
i kirken utnevnes i kirkelig statsråd. I dag gjelder dette kun biskoper
og proster.
Dette medlem vil understreke
Senterpartiets primære standpunkt om at kongen (kirkelig statsråd)
fortsatt bør ha en reell funksjon i den endelige utvelgelsen av
biskoper. Dette medlem vil derfor slå fast partiets
standpunkt om å opprettholde bestemmelsen i Grunnloven § 21, samt
at stillingen som biskop fortsatt skal være et embete.
Utnevning av biskoper i kirkelig statsråd er
viktig for å sikre et mangfold i bispekollegiet og på den måten
avspeile den mangfoldige folkekirka. Gjennom nominasjonsprosessen
gis de valgte kirkelige organer mulighet til å fremme sine kandidater
og stemme over disse.
Dette medlem vil videre understreke
at kirkelig statsråd er et kirkelig organ. Følgelig er ikke utnevning
av kirkelige ledere i kirkelig statsråd en myndighet som er lagt
utenfor kirken selv, slik det av enkelte blir framstilt som.
Dette medlem viser til den forsøksordningen som
er gjennomført i tre bispedømmer, og mener denne prosedyren balanserer
hensynet til kirkens innflytelse over utvelgelse av egne ledere,
og kongens (kirkelig statsråd) ansvar for å ivareta majoriteten
av kirkemedlemmenes interesser.
Dette medlem mener derfor det
kan være grunn til å vurdere visse endringer i nominasjonsprosessen,
stemmegivningen og prosedyrene for selve utvelgelsen i kirkelig
statsråd, i tråd med de erfaringer som er høstet gjennom de senere
års bispeutnevnelser.
Dette medlem mener videre det
kan være aktuelt å omgjøre stillingen som prost fra embetsstilling
til tjenestemannsstilling, slik at proster ansettes på lavere kirkelig
nivå.
Dette medlem viser til punkt
1 i den politiske avtalen som ble inngått 10. april 2008. Dette medlem legger
til grunn at formuleringene i forliket mht. demokratireform ikke
innebærer en automatikk i overføring av bispe- og prosteutnevning,
det forutsettes reelle endringer i det kirkelige demokratiet. Det
er utviklingen på dette området som vil danne grunnlag for Senterpartiets
endelige standpunkt når grunnlovsendringene om å overlate utnevningen
av biskoper og proster til kirkens organer og avvikling av kirkelig
statsråd, skal behandles.
Dette medlem viser til at det
i Senterpartiets vurdering av om demokratireformen er reell og fungerer
som forutsatt, vil det være av avgjørende betydning at de institusjonaliserte ordninger
må føre til en reell styrking av demokratiet i de kirkelige organer
og med en tilstrekkelig bred forankring hos statskirkens medlemmer.
Komiteens medlem fra Venstre viser
til at Venstre har programfestet et skille mellom stat og kirke
siden 1985. I gjeldende stortingsprogram heter det bl.a. følgende:
"Valg av livssyn er et personlig anliggende, og livssynsfrihet
er en viktig sosialliberal verdi. Alle borgere må kunne føle at
de blir likeverdig behandlet uansett hvilke valg de gjør på dette området,
som dypest sett har med den enkeltes samvittighet og identitet å
gjøre. I et samfunn i endring er toleranse og respekt for andres
valg og ytringer på tros- og livssynsområdet viktige verdier. Et
samfunn vil være et mangfold av ulike tros- og livssyn, og staten
bør være sekulær. I en sosialliberal stat er det en offentlig oppgave å
legge til rette for et mangfold hvor den enkelte selv på fritt grunnlag
kan velge hvilket trossamfunn hun eventuelt vil være medlem av.
Venstre ønsker derfor å skille kirke og stat. Dette skillet må gjennomføres
på en slik måte at det fortsatt blir rom for en bred folkekirke
i det norske samfunn. I tråd med målsetningen om full livssynsfrihet,
må det ikke være krav om bekjennelse til en bestemt religion for
å inneha offentlige stillinger. Livssynsfrihet er en grunnleggende
rettighet også for regenter og statsråder. Bestemmelsene om bekjennelsesplikt
må derfor oppheves."
Dette medlem vil understreke
at et skille mellom stat og kirke er viktig både av hensyn til kirken
og staten. Dette medlem mener på prinsipielt grunnlag
at tros- og livssynsamfunn skal være uavhengige av verdslige myndigheter,
og at staten – som er en stat for alle borgere – ikke skal være
bundet til én konfesjon. Staten skal være en garantist for borgernes
frie religions- og livssynsutfoldelse.
Dette medlem ønsker heller ikke
en politisk styring av kirken. Den norske kirke er et trossamfunn,
og ikke et "religionsvesen". Dette medlem mener at
kirken i møtet med samfunnet – som en viktig og aktiv samfunnsaktør
– i høy grad selv vil kunne ivareta hensynet til en bred og inkluderende
folkekirke. Etter dette medlems mening er det avgjørende
for at vi kan snakke om et reelt skille mellom kirke og stat at Den
norske kirke ikke skal ha noen egen forankring i Grunnloven.
Dette medlem er videre opptatt
av at et skille mellom kirke og stat må gjennomføres på en slik måte
at vi etter skillet fortsatt har en bred og inkluderende folkekirke
i det norske samfunn.
Etter dette medlems mening viser
den kirkelige prosess i en rekke sosial-etiske spørsmål de senere
årene at Den norske kirke er rustet til å ta dette ansvaret. Dette
medlem tror videre at flere kirkemedlemmer vil være aktive
i spørsmål som betyr mye for dem, i en uavhengig folkekirke.
I den videre prosessen med å skille stat og
kirke, ønsker dette medlem en fri og åpen dialog,
der flest mulig synspunkter får slippe til og blir drøftet på en
respektfull og reflektert måte.
Dette medlem er for øvrig uenig
i forslaget om å avhende bortfestet grunn som disponeres av Opplysningsvesenets
fond (OVF). Dette medlem vil understreke at verdiene
som ligger i OVF ikke må forvaltes på en slik måte at gjeldende
tomtefesteslov settes til side og at fondets verdier sterkt reduseres.
Komiteen viser til
at følgende avtale, som ble inngått mellom de sju partiene på Stortinget 10. april
2008, ligger til grunn for innstillingen:
"Avtalepartene, Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet
og Venstre, har inngått følgende avtale.
Alle dens
punkter gjelder ut stortingsperioden 2009–2013.
Alle
punkter i denne avtalen henger sammen og består av en helhet.
Nødvendige
utredninger, lovforberedelser og lovteknisk gjennomgang som følger
av avtalen gjennomføres så snart som mulig.
Endringer
kan kun gjøres om alle avtalepartnerne er enige om det. Denne avtale
er ikke til hinder for at partiene i merknader i komitéinnstillingen
gir uttrykk for sine primærstandpunkter, eller at representanter
fremmer primære grunnlovsforslag.
1.
Utnevning av biskoper og proster, demokratireform
Avtalepartene
er enige om at det igangsettes en prosess hvor partenes felles mål
er at utnevning av biskoper og proster overføres fra kirkelig statsråd
til kirkelig organ som kirkemøte eller bispedømmeråd.
I
samarbeid med Den norske kirke skal det gjennomføres en demokratireform,
slik også Kirken har tatt til orde for, slik at kirkens organer
får en sterkere demokratisk legitimitet og forankring hos kirkemedlemmene.
Reformen gjennomføres med utgangspunkt i Bakkevigutvalgets innstilling.
Reformen skal inneholde etablering av reelle valgmuligheter, økt
bruk av direktevalg og kirkevalg samtidig med offentlige valg. Det
bør gjennomføres forsøk med ulike ordninger som evalueres i samarbeid
med kirkens organer, før Stortinget vedtar endelig ordning for valg
til Kirkemøtet og Bispedømmeråd. Det legges til grunn at en tilfredsstillende
demokratireform ut fra ovennevnte forhold, er gjennomført i Den norske
kirke i løpet av 2011.
2. Kirkelig
statsråd og kirkeordning
Når prosessen i punkt
1 er gjennomført, vil det ikke lenger være behov for vedtak i kirkelig statsråd.
Grl. § 12 annet ledd og § 27 annet ledd kan derved oppheves. Partene
er enige om at bl.a. følgende vesentlige elementer i statskirkeordningen
skal videreføres:
1. Den norske kirke skal ha særskilt
forankring i Grunnloven, jmf. ny § 16.
2. Den norske
kirkes organisering og virksomhet skal fortsatt reguleres ved en
egen kirkelov, uten at kirken defineres som eget rettssubjekt.
3.
Staten skal fortsatt lønne og ivareta arbeidsgiveransvaret for biskoper,
proster, prester og andre som tilsettes i kirkelige stillinger av
regionale og sentrale kirkelige organer, dvs. at disse fortsatt
skal være statstjenestemenn.
4. Den regionale og sentrale
kirkelige administrasjonen skal fortsatt være en del av statsforvaltningen.
5.
Forvaltningsloven og offentlighetsloven skal fortsatt gjelde for
lovbestemte kirkelige organer.
6. Staten skal fortsatt
sørge for at kommunene har lovbestemt plikt til å finansiere den
lokale kirkes virksomhet.
7. Den kommunale representasjonen
i kirkelig fellesråd videreføres som i dag.
3. Grunnlovsendringer
Når
prosessen i punkt 1 er gjennomført, gjøres følgende endringer i
grunnloven:
Grl. § 2 endres til:
"Værdigrundlaget forbliver vor kristne og humanistiske
Arv. Denne Grundlov skal sikre Demokrati, Retsstat og Menneskerettighederne."
Grl. § 4 endres til: "Kongen
skal stedse bekjende sig til den evangelisk-lutherske Religion."
Grl. § 16 endres til: "Alle
Indvaanere af Riget have fri Religionsøvelse. Den norske Kirke,
en evangelisk-luthersk kirke, forbliver Norges Folkekirke og understøttes
som saadan af Staten. Nærmere Bestemmelser om dens Ordning fastsættes
ved Lov. Alle Tros- og Livssynssamfund skal understøttes paa lige
Linje."
Grl. §§ 21 og 22 "geistlige"
tas ut.
Grl. § 12, annet ledd: oppheves
Grl. § 27, annet ledd: oppheves
Kapittel A endres til: Om Statsformen
Kapittel B endres til: Om den udøvende
Magt, Kongen og den kongelige Familie og om Religionen.
4. Finansiering
Dagens
finansieringsordninger for Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn videreføres.
Det innebærer blant annet at det ikke innføres medlemsavgift i Den
norske kirke.
5. Gravferdsforvaltning
Dagens
lovgivning på området videreføres. Samtidig gjøres det tilpasninger
som ivaretar minoritetene.
6.
Livssynsnøytrale seremonier
Det skal igangsettes
en utredning med sikte på lovfesting av et kommunalt ansvar for
at livssynsnøytrale seremonirom finnes til bruk ved gravferd og
ved ekteskapsinngåelse.
Utredningen skal blant annet
utrede spørsmålet om finansiering."
Komiteen viser til følgende punkt
i avtalen av 10. april 2008:
"Nødvendige utredninger, lovforberedelser og lovteknisk
gjennomgang som følger av avtalen gjennomføres så snart som mulig"
Komiteen viser til brev fra departementet
av 2. juni 2008 med oversendelse av vurdering 30. mai 2008 fra Justis-
og politidepartementets lovavdeling.
Komiteen merker seg at foreslåtte grunnlovsendringer
ikke vil stride mot internasjonale menneskerettskonvensjoner som
Norge er forpliktet av.
Komiteen ønsker imidlertid å
gjøre enkelte språklige endringer i tråd med nedenstående avtale:
"AVTALE
Avtalepartene, Arbeiderpartiet,
Fremskrittspartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre, er enige om følgende:
1.
Forslaget til Grunnloven § 16, slik det er gjengitt i politisk avtale
av 10. april 2008, lyder slik:
"Alle Indvaanere af
Riget have fri Religionsøvelse. Den norske Kirke, en evangelisk-luthersk kirke,
forbliver Norges Folkekirke og understøttes som saadan af Staten.
Nærmere Bestemmelser om dens Ordning fastsættes ved Lov. Alle Tros-
og Livssynssamfund skal understøttes paa lige Linje."
I
tråd med den lovtekniske gjennomgangen fra Lovavdelingen i Justis-
og politidepartementet, endres paragrafen slik:
"Alle
Indvaanere af Riget have fri Religionsudøvelse. Den norske Kirke,
en evangelisk-luthersk Kirke, forbliver Norges Folkekirke og understøttes
som saadan af Staten. Nærmere Bestemmelser om dens Ordning fastsættes
ved Lov. Alle Tros- og Livssynssamfund skal understøttes paa lige
Linje."
2. Forslaget til Grunnloven § 12, slik det
er gjengitt i politisk avtale av 10. april 2008, lyder slik:
§ 12
annet ledd oppheves.
I tråd med den lovtekniske gjennomgangen
fra Lovavdelingen i Justis- og politidepartementet, gjøres slik
endring:
§ 12 annet ledd oppheves. Nåværende tredje
og fjerde ledd blir annet og tredje ledd."
Komiteen viser til
at det i den politiske avtalen av 10. april 2008 legges til grunn
at bestemmelsen om Kongens personlige bekjennelsesplikt i Grunnloven
§ 4 skal beholdes.
Komiteen mener at bestemmelsen
i Grunnloven § 4 gir et godt grunnlag for å beholde de nære båndene
mellom konge og kirke. Komiteen mener at de symbolske
og relasjonsbestemte sidene ved Kongens gjerning har stor betydning
i og for Den norske kirke. Komiteen har merket seg
at Kongen deltar ved viktige kirkelige begivenheter som for eksempel kirkejubileer,
bispevigsler og ved åpningen av Kirkemøtet. Komiteen vil
anta at det ikke er uønsket av Kongen selv at bestemmelsen i Grunnloven
§ 4 blir stående.
Komiteen viser til
den politiske avtalen som ble inngått 10. april 2008. I avtalen
heter det:
"Avtalepartene er enige om at det igangsettes en prosess
hvor partenes felles mål er at utnevning av biskoper og proster
overføres fra kirkelig statsråd til kirkelig organ som kirkemøte
eller bispedømmeråd."
Den norske kirke skal videreføres som en folkekirke
som rommer en bredde av ulike teologiske oppfatninger og ulike grader
av religiøst engasjement. Det er viktig at blant annet denne bredden
gjenspeiles i det beslutningsgrunnlag som ligger til grunn ved utnevnelse
av biskoper og proster.
Komiteen er derfor fornøyd med
at det skal gjennomføres en demokratireform, slik også Den norske
kirke har tatt til orde for, slik at kirkens organer får en sterkere
demokratisk legitimitet og forankring hos kirkemedlemmene. Det skal
etableres reelle valgmuligheter, økt bruk av direktevalg og kirkevalg
samtidig med offentlige valg.
Komiteen viser til at en slik
demokratireform etter avtalen skal gjennomføres med utgangspunkt
i innstillingen fra en arbeidsgruppe oppnevnt av departementet,
Bakkevig-utvalget. Arbeidsgruppen ble særskilt bedt om å vurdere tiltak
som kan:
styrke oppslutningen
ved menighetsrådsvalg i 2009
styrke den demokratiske legitimiteten til
ulike organer
styrke prosessene rundt framtidig utvelgelse
av proster og biskoper
Komiteen viser til at Bakkevig-utvalget
leverte sin innstilling 13. mai 2008, og at innstillingen vil bli
sendt på høring. Komiteen vil avvente den videre
behandling av innstillingen. Komiteen viser til at
statsråden har varslet at det vil bli fremmet sak for Stortinget
med utgangspunkt i Bakkevig-utvalgets innstilling og høringsrunden.
Komiteen vil komme tilbake til
spørsmål knyttet til demokratiutvikling i den forbindelse, herunder
spørsmål omkring økonomiske og administrative konsekvenser som også
er behandlet i Bakkevig-utvalget. Komiteen viser
for øvrig til avtalen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre ser det som naturlig
at kirken i fremtiden har arbeidsgiveransvaret plassert på ett sted,
men at det vil være opp til kirkens egne organer å avgjøre om og
hvordan dette kan løses. For å få et best mulig beslutningsgrunnlag
vil det være hensiktsmessig at det gis anledning til forsøk med
blant annet enhetlig ledelse som også omfatter prestetjenesten.
Eventuell videreføring av forsøk vurderes særskilt av Den norske
kirke. Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen komme tilbake til Stortinget
med nødvendige forslag til endringer i kirkeloven som gir anledning
til forsøk med blant annet enhetlig ledelse."
Komiteen viser til
den politiske avtalen som ble inngått 10. april 2008. I avtalen
heter det:
"Dagens finansieringsordninger for Den norske kirke
og andre tros- og livssynssamfunn videreføres. Dette innebærer blant
annet at det ikke innføres medlemsavgift i Den norske kirke."
Komiteen viser til departementets
drøftelse av økonomisk ansvarsfordeling mellom staten og kommunene
når det gjelder finansieringen av Den norske kirke. Komiteen kan
ikke se at det på det nåværende tidspunkt foreligger hensyn eller
forhold som tilsier at hovedansvaret for finansieringen av Den norske
kirke ikke bør være statens ansvar.
Komiteen mener at det er et grunnleggende prinsipp
at det offentlige skal likebehandle alle tros- og livssynssamfunn
i økonomiske overføringer.
Komiteen viser til den kompensatoriske
tilskuddsordningen til tros- og livssynssamfunn utenom Den norske
kirke, som sikrer tilnærmet samme økonomiske bidrag fra det offentlige som
Den norske kirke får. Ordningen er utformet slik at statens utgifter
til Den norske kirke hvert år beregnes per kirkemedlem. Det kronebeløpet per
medlem som framkommer, er grunnlaget for statens tilskudd per medlem
til de andre tros- og livssynssamfunnene. Tilsvarende blir hver
kommunes utgifter til Den norske kirke beregnet per kirkemedlem
i kommunen, og dette kronebeløpet er grunnlaget for kommunenes tilskudd
til andre tros- og livssynssamfunn i kommunen.
Komiteen viser også til at det
i beregningsgrunnlaget fra både staten og kommunene inngår ikke
bare utgiftene til driften av Den norske kirke, men også investeringsutgiftene,
deriblant til nye kirker. Gjennom den kompensatoriske tilskuddsordningen
til andre tros- og livssynsamfunn er det sikret økonomisk likhet
mellom Den norske kirke og de andre tros- og livssynssamfunnene
ved at alle mottar samme støtte per medlem.
Komiteen viser til
den politiske avtalen som ble inngått 10. april 2008. I avtalen
heter det:
"Dagens lovgivning på området videreføres. Samtidig
gjøres det tilpasninger som ivaretar minoritetene."
Komiteen vil i denne sammenheng
understreke de hensyn som ved kirkelig forvaltning må ivaretas overfor
dem som tilhører andre tros- og livssynssamfunn eller som ikke har
tilknytning til noe bestemt tros- eller livsynssamfunn. At kirkegårdsmyndigheter
opptrer med respekt og forståelse, blant annet i kontakten med de pårørende,
uansett avdødes eller pårørendes tro og livssyn, mener komiteen er
et viktig hensyn.
Komiteen mener at det må vurderes
tiltak som bedre kan sikre at dette hensynet ivaretas og viser her
til at departementet, sammen med representanter for kirkegårdsmyndighetene
og tros- og livssynssamfunnene, er innstilt på å foreta en gjennomgang
av slike spørsmål. Komiteen viser til at også tilpasninger
i gravferdsloven vil bli tatt opp i denne forbindelse.
Komiteen viser til
den politiske avtalen som ble inngått 10. april 2008. I den heter
det:
"Det skal igangsettes en utredning med sikte på lovfesting
av et kommunalt ansvar for at livssynsnøytrale seremonirom finnes
til bruk ved gravferd og ekteskapsinngåelse. Utredningen skal blant
annet utrede spørsmålet om finansiering."
Komiteen mener det er naturlig
at kommunen, i samarbeid med tros- og livssynssamfunnene på stedet,
konkret vurderer ut fra lokale forhold og behov hva som vil være
et egnet lokale. Et regelverk på området bør være praktisk orientert og
gi rom for lokal tilpasning.
Komiteen har merket
seg at det i forbindelse med høringen om denne sak fremkom klare synspunkter
vedrørende behovet for en samlet religionspolitikk for de ulike
tros- og livssynssamfunn i Norge. En slik politikk vil først og fremst
måtte berøre de ulike praktiske sider ved disse tros- og livssynssamfunnenes
virke i Norge. Komiteen legger til grunn at Regjeringen
kommer tilbake til Stortinget med en slik gjennomgang på egnet måte.
Forslag fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti
og Venstre:
Stortinget ber Regjeringen komme tilbake til Stortinget
med nødvendige forslag til endringer i kirkeloven som gir anledning
til forsøk med blant annet enhetlig ledelse.
Komiteen har for øvrig
ingen merknader, viser til meldingen og rår Stortinget til å gjøre
følgende
vedtak:
St.meld. nr. 17 (2007–2008) – om staten og Den norske
kirke – vedlegges protokollen.
Oslo, i kirke-, utdannings- og forskningskomiteen, den 9. juni 2008
Ine Marie Eriksen Søreide |
Torfinn Opheim |
leder |
ordfører |