Stortingsrepresentantene Per-Willy Amundsen og
Siv Jensen fremmet 3. mars 2010 følgende forslag:
«I
Stortinget ber regjeringen legge frem nødvendige
lovforslag for å nekte å yte offentlige tjenester til personer som
opptrer i heldekkende plagg.
II
Stortinget ber regjeringen legge frem nødvendige
lovforslag for å forby bruk av heldekkende plagg på offentlig sted.»
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Jan Bøhler, Sigvald Oppebøen Hansen, Stine Renate Håheim, Thor Lillehovde
og Tove-Lise Torve, fra Fremskrittspartiet, Hans Frode Kielland Asmyhr,
Morten Ørsal Johansen, Åse Michaelsen og lederen Per Sandberg, fra
Høyre, André Oktay Dahl og Anders B. Werp, fra Sosialistisk Venstreparti, Akhtar
Chaudhry, og fra Senterpartiet, Ragnhild Aarflot Kalland,
viser ril representantforslaget i Dokument 8:75 S (2009–2010).
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
framhever Grunnloven § 2 om religionsfrihet som en viktig demokratisk
og samfunnsmessig verdi. Likeledes er den europeiske menneskerettskonvensjon artikkel
9 av stor betydning for å legge til rette for toleranse, dialog
og gjensidig respekt på tvers av religioner.
Flertallet legger derfor til
grunn som hovedregel at det ikke er politikernes oppgave å definere hvordan
en religion skal praktiseres, så lenge utøvelsen ikke strider mot
norsk lov eller setter grunnleggende demokratiske prinsipper til
side.
Flertallet konstaterer at det
er begrenset rettspraksis innen nasjonalt og internasjonalt regelverk
når det gjelder inngrep i religionsfriheten, men peker på at Justisdepartementet
i sin uttalelse av 21. april 2010 (vedlagt) går langt i retning
av at forslaget vil være et brudd på Den europeiske menneskerettskonvensjons
artikkel 9.
Flertallet viser til at et lovverk
som regulerer den enkeltes antrekk, vil innebære noe nytt i norsk
lovgivning. Flertallet mener derfor forslaget også
må vurderes med hensyn til omfanget av det problemet man søker å
løse. Flertallet merker seg at Justisdepartementet
i sin uttalelse skriver at bruk av heldekkende plagg som burka og
niqab synes å berøre et begrenset antall kvinner i Norge i dag.
Flertallet deler justisministerens
syn om at heldekkende religiøse plagg som burka og niqab gir uttrykk
for et menneske- og kvinnesyn som vi ønsker å motarbeide.
Flertallet viser videre til at
forslaget om ikke å tillate bruk av burka, niqab eller andre heldekkende
plagg i det offentlige rom har flere begrunnelser fra forslagsstillernes
side. Blant annet vises det til sikkerheten i det offentlige rom,
til behov for identifikasjon og til muligheten for at kvinnene er
utsatt for tvang til å bruke heldekkende klær. Flertallet viser
til at eksisterende lovverk har de nødvendige virkemidler for kontroll
av identitet, og at i tilfelle tvang blir brukt, så er dette straffbart
innenfor gjeldende lovverk.
Flertallet vil peke på at i de
tilfellene der det er nødvendig å se en persons ansikt for å kontrollere
identiteten, er det mulig å gjennomføre en slik kontroll innenfor
eksisterende regelverk uten at dette kommer i konflikt med vedkommendes
overbevisning. Flertallet viser i den forbindelse
til brev 25. mars 2010 til Stortinget med svar på skriftlig spørsmål
nr. 880 fra stortingsrepresentant Per-Willy Amundsen om gjennomføringen
av passkontroll overfor personer i heldekkende plagg.
Flertallet er enig med statsråden
i at dersom det viser seg at det er behov for endringer i regelverket
for å sikre at myndighetene kan foreta tilsvarende type kontroller
i andre avgrensede situasjoner, så må det vurderes å fremme de nødvendige
forslag om dette for Stortinget.
Flertallet vil påpeke at det
nedlegges et betydelig og verdifullt integreringsarbeid i hele landet. Flertallet mener
det er viktig at dette arbeidet videreføres på en slik måte at vi
legger grunnlaget for et allment menneske- og kvinnesyn basert på
likeverd. Flertallet mener dette best gjøres ved
andre virkemidler enn forbud mot heldekkende plagg i det offentlige
rom.
Flertallet mener det må settes
i verk forebyggende tiltak, i samarbeid med angjeldende miljøer,
for å forhindre tvang og sosial kontroll.
Flertallet viser til at forslaget
i romertall I, om å nekte offentlige ytelser til personer i heldekkende
plagg, vil kunne innskrenke enkeltmenneskers tilgang på grunnleggende
helsemessige og demokratiske rettigheter. Flertallet legger vekt
på at Justisdepartementet uttaler at dette forslaget sannsynligvis
er i strid med Den europeiske menneskerettskonvensjonen, FNs konvensjon
om sivile og økonomiske rettigheter og FNs konvensjon om økonomiske,
sosiale og kulturelle rettigheter. Flertallet viser
til at forslaget beskriver kvinnen som offeret, samtidig som forslaget
går ut på å frata kvinnen rettigheter ved at hun ikke skal kunne
motta offentlige tjenester. Flertallet viser for
øvrig til departementets begrunnelser og til høringsuttalelse gitt
komiteen fra Mellomkirkelig råd for Den norske kirke i åpen høring.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til politiets og andre offentlige organers behov for å kunne identifisere
personer i det offentlige rom. Politiets mulighet til å oppklare
kriminalitet avhenger av effektive muligheter til å kunne identifisere.
Videre er det andre viktige samfunnsoppgaver som avhenger av at
det offentlige vet hvilke personer man er i kontakt med. Disse
medlemmer er ikke enige i at sikkerheten ivaretas like godt
ved å bruke andre tiltak enn forbud mot heldekkende plagg.
Videre viser disse medlemmer til
debatten om et liknende forbud som har gått i mange andre europeiske
land. Flere andre har innført forbud i en eller annen form. Etter
at representanter fra Fremskrittspartiet fremmet forslaget som her ligger
til behandling, har også nasjonalforsamlingen i Belgia innført forbud
mot heldekkende plagg i det offentlige rom.
Disse medlemmer registrerer at
Justisdepartementet antyder mulig brudd på menneskerettighetene
ved innføring av forbud. Disse medlemmer er ikke
enige i denne forståelsen av menneskerettighetsvernet i EMK og FNs menneskerettighetserklæring.
Etter disse medlemmers syn stenger ikke et forbud
som nevnt for den enkeltes mulighet til å praktisere sin religion.
Disse medlemmer vil også presisere
at heldekkende plagg er kvinneundertrykkende og at det er god grunn
til å tro at de som bruker slike, gjør det ufrivillig. Kvinnene
dette gjelder, vil således dra nytte av forbudet ved at andre ikke
lenger kan tvinge dem til å bruke det. Disse medlemmer viser
også til professor Ramadan ved universitetet i Oxford som sier at
det ikke er påbudt etter muslimske regler å gå med heldekkende plagg.
På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
«I
Stortinget ber regjeringen legge frem nødvendige
lovforslag for å nekte å yte offentlige tjenester til personer som
opptrer i heldekkende plagg.
II
Stortinget ber regjeringen legge frem nødvendige
lovforslag for å forby bruk av heldekkende plagg på offentlig sted.»
Forslag fra Fremskrittspartiet:
I
Stortinget ber regjeringen legge frem nødvendige
lovforslag for å nekte å yte offentlige tjenester til personer som
opptrer i heldekkende plagg.
II
Stortinget ber regjeringen legge frem nødvendige
lovforslag for å forby bruk av heldekkende plagg på offentlig sted.
Komiteen har for øvrig
ingen merknader, viser til representantforslaget og rår Stortinget
til å gjøre slikt
vedtak:
Dokument 8:75 S (2009–2010) – representantforslag
fra stortingsrepresentantene Per-Willy Amundsen og Siv Jensen om
ikke å tillate bruk av burka, niqab eller andre heldekkende plagg
i det offentlige rom – vedlegges protokollen.
Jeg viser til Justiskomiteens brev 11. mars
2009 der det bes om Justisdepartementets uttalelse i forbindelse
med behandlingen av representantforslag 75 S (2009–2010) fra stortingsrepresentantene
Per-Willy Amundsen og Siv Jensen. Forslaget lyder:
I
Stortinget ber regjeringen legge frem nødvendige
lovforslag for å nekte å yte offentlige tjenester til personer som
opptrer i heldekkende plagg.
II
Stortinget ber regjeringen legge frem nødvendige
lovforslag for å forby bruk av heldekkende plagg på offentlig sted.
Etter mitt syn vil generelle lovbestemmelser
i tråd med disse forslagene lett kunne komme i strid med Norges
forpliktelser etter den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK)
og andre internasjonale menneskerettskonvensjoner som Norge har
sluttet seg til. I det følgende vil jeg først og fremst gjøre rede
for de rettslige skranker, slik de særlig følger av EMK artikkel
9 om tanke-, samvittighets- og religionsfrihet.
En forutsetning for å vedta et forbud mot bruk
av heldekkende plagg på offentlig sted er at dette ikke vil være
i strid med vernet om religionsfriheten etter Grunnloven § 2, EMK
artikkel 9 og FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter
(SP) artikkel 18.
Justisdepartementets lovavdeling har i en uttalelse
21. august 2007 lagt til grunn at Grunnloven § 2 og de nevnte konvensjonsbestemmelsene
ikke er til hinder for å forby bruk av niqab og burka i skolen.
I en uttalelse 19. mars 2010 vurderte Lovavdelingen om det ville
være adgang til også å forby hijab i skolen, og konkluderte med
at det er usikkert om et slikt forbud vil kunne anses legitimt og
nødvendig etter EMK artikkel 9, og at et forbud som utelukkende
retter seg mot hijab, uansett lett vil komme i konflikt med diskrimineringsforbudet
i EMK artikkel 14. Gjenpart av denne uttalelsen ligger ved.
Religionsfriheten og statskirkeordningen er
nedfelt i Grunnloven § 2, som lyder:
«Alle Indvaanere af Riget have fri Religionsøvelse.
Den
evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion.
De Indvaaner, der bekjende sig til den, ere forpligtede til at opdrage deres
Børn i samme.»
Det kan være noe usikkert hvor langt Grunnloven
går i å verne uttrykk for eller ytre manifestasjoner av religion
mot begrensninger ved lov. Jeg viser i denne forbindelse til Lovavdelingens
drøftelse i uttalelsen 19. mars 2010. Som nevnt der er det ikke
grunnlag for å anta at vernet etter Grunnloven § 2 går lenger enn
det som følger av EMK artikkel 9 og artikkel 14. Jeg bemerker at
det samme gjelder vernet om religionsfriheten etter SP artikkel
18, og jeg vil derfor konsentrere meg om EMK.
EMK artikkel 9 lyder i norsk oversettelse:
«Tanke-, samvittighets- og religionsfrihet
1. Enhver har rett til
tankefrihet, samvittighetsfrihet og religionsfrihet; denne rett
omfatter frihet til å skifte sin religion eller overbevisning, og
frihet til enten alene eller sammen med andre og så vel offentlig
som privat å gi uttrykk for sin religion eller overbevisning, ved
tilbedelse, undervisning, praksis og etterlevelse.
2. Frihet til å gi uttrykk for sin religion
eller overbevisning skal bare bli undergitt slike begrensninger
som er foreskrevet ved lov og er nødvendige i et demokratisk samfunn
av hensyn til den offentlige trygghet, for å beskytte den offentlige
orden, helse eller moral, eller for å beskytte andres rettigheter
og friheter.»
Spørsmål om bruk av niqab og burka har ikke vært
forelagt for Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD). Domstolen
har imidlertid behandlet flere klager som gjaldt forbud mot å bruke
hijab, og i en helt ny avgjørelse fra 23. februar 2010, Ahmed Arslan
mfl. mot Tyrkia, vurdert generelle forbud i tyrkisk lovgivning mot
bruk av religiøse plagg i det offentlige rom. For en oversikt over
EMDs rettspraksis når det gjelder bruk av hijab, viser jeg til Lovavdelingens
uttalelse 19. mars 2010.
Religionsfriheten verner utøvelse av nettopp religion. Det synes å være delte meninger
om bruken av niqab og burka kan anses foreskrevet i islam. At kun
et mindretall av muslimske kvinner bruker niqab og burka, og at
det er mostridende syn innen islam om hvorvidt bruken kan begrunnes
i Koranen, kan imidlertid ikke ha noen betydning så lenge det synes
klart at et betydelig antall av de muslimske kvinner som bruker
niqab og burka, gjør det på grunnlag av sin religiøse overbevisning.
Dette følger også av EMDs praksis om bruk av religiøse hodeplagg, se
blant annet Leyla Sahin mot Tyrkia, premiss 78 og Ahmet Arslan mfl.
mot Tyrkia, premiss 35. Vi må derfor ha som utgangspunkt at et forbud
mot bruk av niqab og burka i det offentlige rom bare vil være tillatt
dersom vilkårene etter artikkel 9 nr. 2 er oppfylt: Inngrepet må
være hjemlet i lov, forfølge et av de formål som er nevnt i bestemmelsen,
og være nødvendig i et demokratisk samfunn.
Et første vilkår for å gjøre inngrep i retten
til fri religionsutøvelse er derfor at inngrepet er foreskrevet
ved lov. Det er på det rene at det per i dag ikke finnes noen lovhjemmel
for et generelt forbud mot bruk av heldekkende plagg i det offentlige
rom, eller for å nekte personer i heldekkende plagg offentlige ytelser.
Etter EMK artikkel 9 nr. 2 må inngrepet videre forfølge
et eller flere av følgende formål: hensynet til den offentlige trygghet,
beskyttelse av den offentlige orden, helse eller moral og beskyttelse av
andres rettigheter og friheter.
I representantforslaget er forbudet delvis begrunnet
i hensynet til den offentlige sikkerhet, og delvis i at heldekkende
slør er uttrykk for en kvinneundertrykkende praksis. I prinsippet
kan begge disse begrunnelsene sies å omfattes av de lovlige formål
etter EMK artikkel 9 nr. 2, henholdsvis hensynet til den offentlige
trygghet og å beskytte andres rettigheter eller friheter.
I tillegg er det en forutsetning for et lovlig
forbud at inngrepet er «nødvendig i et demokratisk samfunn». I dette
ligger blant annet at inngrepet må være egnet til å nå det anførte
formålet, at man ikke kan ivareta formålet gjennom andre rimelige
og mindre inngripende tiltak, og at det ikke må være uforholdsmessighet
mellom tiltaket og det som søkes oppnådd.
Som nevnt ovenfor finnes det ikke rettspraksis fra
EMD som direkte gjelder generelle forbud mot burka og niqab i det
offentlige rom. I flere av de sakene som gjelder forbud mot hijab,
har EMD vist til at det blant Europarådets medlemsstater er svært
ulike tradisjoner og oppfatninger når det gjelder regulering av
forholdet mellom stat og religion, og at statene derfor generelt
må tilstås en betydelig skjønnsmargin i slike spørsmål. EMDs avgjørelser
gjelder hovedsakelig stater som bygger på sekularisme som et grunnleggende
prinsipp for statsorganiseringen. Det er derfor usikkert hvilken
overføringsverdi dommene har for norske forhold, jf. Lovavdelingens
uttalelse 19. mars 2010.
De sakene som har vært behandlet av EMD så langt,
har dreiet seg om mer begrensede forbud mot bruk av religiøse plagg
i skolen eller for lærere eller andre offentlige ansatte. Den nylig avsagte
dommen i saken Ahmet Arslan mfl. mot Tyrkia 23. februar 2010 setter
imidlertid grenser, også for strengt sekulære stater, for hvor langt man
kan gå i å forby religiøse klesplagg og uttrykksformer i det offentlige
rom. Klagerne i denne saken var 127 medlemmer av en religiøs gruppe
innenfor islam som kaller seg Aczimendi tarikati, og
som ble arrestert i forbindelse med en samling i Ankara der de gjennomførte
en form for parade gjennom byen iført gruppens karakteristiske klesdrakt
som består av turban, salvar og tunika i svart, samt en stokk. Medlemmene
ble senere idømt fengselsstraff, omgjort til bøter, for brudd på
lov nr. 671 av 1925 om bruk av hatt, og lov nr. 2596 av 1934 som
forbyr bruk av religiøse klesdrakter utenom i religiøse bygg og
ved seremonier.
I vurderingen av om inngrepet i klagernes religionsfrihet
kunne sies å være nødvendig i et demokratisk samfunn, viste domstolen
til at saken på sentrale punkter skiller seg fra de tidligere sakene
om bruk om religiøse hodeplagg eller symboler. For det første viser
domstolen til at klagerne i saken er vanlige borgere, og ikke offentlig
ansatte eller personer som på en eller annen måte representerer
staten eller utøvelse av offentlig myndighet. Saken skilte seg derfor
fra sakene om offentlig ansatte. Videre la domstolen vekt på at
klagerne ble straffet for bruk av religiøse klesplagg på offentlige
steder som var åpne for alle, slik som offentlige gater og plasser. Saken
skiller seg med dette fra de tidligere dommene som gjelder offentlige
bygninger, og i særdeleshet fra de saker som gjelder undervisningssteder,
der spesielle hensyn gjør seg gjeldende. Endelig viste domstolen
til at det ikke var anført at måten klagerne ga uttrykk for sin
religiøse overbevisning gjennom bruk av en spesiell klesdrakt, utgjorde
noen trussel mot offentlig orden eller noen form for press overfor andre
(premiss 48-50). På denne bakgrunn konkluderte domstolen med at
staten ikke hadde godtgjort at det var tilstrekkelig behov for inngrepet, og
at det dermed forelå et brudd på klagernes religionsfrihet etter
artikkel 9.
Saken gjaldt ikke heldekkende plagg, og de særlige
hensyn som gjør seg gjeldende i de tilfeller der personer dekker
ansiktet, er derfor ikke vurdert av EMD. Imidlertid er det grunn
til å anta at EMD også når det gjelder et eventuelt forbud mot heldekkende
plagg, vil kreve konkrete holdepunkter, knyttet for eksempel til
sted eller situasjon, for at trusselen mot offentlig trygghet og offentlig
orden skal kunne sies å nødvendiggjøre et slikt inngrep. Mye taler
for at et forbud som skal gjelde generelt i det offentlige rom,
ikke vil anses forholdsmessig.
I denne forbindelse vil jeg peke på at det i
de tilfellene der det er nødvendig å se en persons ansikt for å
kontrollere identiteten, er det mulig å gjennomføre en slik kontroll
innenfor eksisterende regelverk uten at dette kommer i konflikt med
vedkommendes overbevisning. Jeg viser i den forbindelse til mitt
svar 25. mars 2010 til Stortinget på skriftlig spørsmål nr. 880
fra stortingsrepresentant Per-Willy Amundsen om gjennomføringen
av passkontroll overfor personer i heldekkende plagg. Dersom det
viser seg at det er behov for endringer i regelverket for å sikre
at myndighetene kan foreta tilsvarende type kontroller i andre avgrensede
situasjoner, kan det vurderes å fremme de nødvendige forslag. I tillegg
nevner jeg at politiet, når det er grunnlag for å be en person om
å oppgi navn eller andre personalia og vedkommende ikke vil oppgi
det eller det er grunn til å tvile på opplysningene, vil kunne innbringe
personen, jf. politiloven § 8 første ledd nr. 3.
Også når det gjelder den delen av begrunnelsen som
bygger på likestillingsbetraktninger og ønsket om å motvirke en
kvinneundertrykkende praksis, er det etter mitt syn tvilsomt om
et generelt forbud mot bruk av heldekkende plagg i det offentlige
rom vil kunne anses som nødvendig og egnet for å oppnå formålet.
For det første må man da ta utgangspunkt i en forutsetning om at
en vesentlig del av de kvinner som benytter heldekkende plagg, er
tvunget eller presset til å gjøre det. For det andre er det ikke
uten videre gitt at et forbud vil lette integreringen for de kvinner
som faktisk utsettes for press. Et forbud kan jo også gjøre situasjonen
vanskeligere for dem og føre til en større grad av ekskludering
fra det norske samfunnet.
Det franske Conseil d’Etat har kommet til lignende
konklusjon i sin vurdering av om et generelt forbud mot burka og
niqab vil være forenlig med EMK. Conseil d’Etat viser til dommen
i saken Ahmet Arslan mfl. mot Tyrkia 23. februar 2010 og legger
til grunn at et forbud begrunnet i hensynet til offentlig trygget
og orden vil kunne stå seg så lenge det begrenses til bestemte steder eller
i enkelte situasjoner der det foreligger konkrete holdepunkter for
å anta at bruk av heldekkende plagg vil kunne utgjøre en risiko mot
offentlig sikkerhet eller orden. I en uttalelse avgitt før den siste
dommen mot Tyrkia fra februar 2010, konkluderte det danske Justitsministeriet
12. november 2009 som svar på et spørsmål fra Folketingets utvalg
for utlendings- og integrasjonspolitikk med at «[p]å det foreliggende
grundlag giver det efter Justitsministeriets opfattelse anledning
til væsentlig tvivl, om et forbud mod at bære burka i det offentlige rum
vil opfylde betingelserne i Den Europæiske Menneskerettighedskonventions
artikel 9, stk. 2, og artikel 10 [ytringsfrihet], stk. 2.».
Det som er sagt ovenfor, vil langt på vei gjøre seg
gjeldende for så vidt gjelder forslaget om å nekte offentlige ytelser
til personer i heldekkende plagg. Jeg antar at hovedbegrunnelsen
for denne delen av forslaget er hensynet til integrering og likestilling,
og at forslaget vil være i strid med EMK artikkel 9 nr. 2 som verken
nødvendig eller egnet for å oppnå formålet. Jeg kan vanskelig se
at hensynet til offentlig sikkerhet og orden tilsier at personer
i heldekkende plagg skal nektes tilgang til offentlige tjenester.
I tillegg vil jeg bemerke at en lovbestemmelse om å nekte personer
i heldekkende plagg tilgang til offentlige ytelser nok vil være
i strid med diskrimineringsforbudet i EMK artikkel 14, SP artikkel
26 og FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter
(ØSK) artikkel 2 nr. 2.
På den annen side presiserer jeg at i de tilfellene der
gjennomføringen av en ytelse forutsetter identifisering, eller av
ulike årsaker ikke lar seg gjennomføre mens vedkommende er iført
heldekkende plagg, slik som for eksempel enkelte medisinske undersøkelser
eller inngrep, vil man selvsagt måtte finne praktiske løsninger
som ivaretar behovet for en sikker gjennomføring av tjenesten samtidig
som man så langt som mulig respekterer mottakerens religiøse overbevisning. Slike
spesielle situasjoner kan imidlertid ikke rettferdiggjøre et generelt
forbud mot å yte offentlige tjenester til personer i heldekkende plagg.
Eventuelle situasjoner som kan tenkes å oppstå, vil kunne løses
innenfor gjeldende regelverk og gjennom dialog med den som berøres.
Forslagsstillerne viser i begrunnelsen for sitt forslag
om forbud mot bruk av heldekkende plagg i det offentlige rom til
at tilsvarende forbud er under vurdering i flere andre europeiske land.
Som nevnt ovenfor, har det franske Conseil d’Etat
i en nylig avgitt rapport konkludert med at et generelt forbud vil
være i strid med EMK. Da spørsmålet ble debattert i Danmark høsten
2009, avga den danske Justitsministerium en betenkning der den ga
uttrykk for vesentlig tvil om et generelt forbud mot burka og niqab
i det offentlige rom vil oppfylle betingelsene etter EMK artikkel 9
nr. 2, jf. ovenfor. Den danske regjeringen har gitt uttrykk for
at den ønsker å begrense bruk av burka og niqab, men at den vil
gjøre det gjennom anvendelse av eksisterende regelverk og enkelte mer
begrensede lovendringer, se uttalelsen 28. januar 2010 «Burka og
niqab hører ikke hjemme i det danske samfund».
Etter det jeg er kjent med, er det i Europa
kun enkelte kommuner i Belgia og Nederland som har innført generelle
forbud mot å bære burka eller niqab i det offentlige rom. I Belgia
og Italia har det vært fremmet ulike forslag om generelle forbud,
som på det nåværende tidspunkt ikke har blitt behandlet eller vedtatt.
I Nederland vedtok parlamentet i 2005 en resolusjon som oppfordret regjeringen
til å forby bruk av burka i det offentlige rom, men en ekspertkomité
nedsatt for å vurdere forslaget anbefalte i 2006 at et eventuelt forbud
ble begrenset til bestemte steder, særlig skoler, eller bestemte
situasjoner, og at et generelt forbud kun burde innføres dersom
slike tiltak ikke førte frem.
Den franske regjeringen meddelte onsdag 21. april
at den før sommeren vil legge frem et forslag om å forby heldekkende
plagg i det offentlige rom.
Det er stor fare for at et generelt forbud mot
å bære heldekkende plagg i det offentlige rom vil være i strid med
EMK artikkel 9. Det samme gjelder en generell lovbestemmelse om
å nekte offentlige ytelser til personer i heldekkende plagg: Et
slikt forbud kan også komme i konflikt med vernet mot diskriminering
etter EMK artikkel 14, FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter
og FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter.
Tilfeller der kvinner direkte tvinges til å
bruke heldekkende plagg, må vi reagere strengt på. Gjeldende straffelovgivning
har bestemmelser mot tvang (straffeloven 1902 § 222), der det er den
som utøver tvang som holdes strafferettslig ansvarlig. Dersom en
vedtar et generelt forbud mot bruk av heldekkende plagg i det offentlige rom,
er det bærer av plagget som vil bli holdt ansvarlig.
Bruk av heldekkende plagg som burka og niqab synes
å berøre et begrenset antall kvinner i Norge i dag. Jeg er enig
i at denne type plagg gir uttrykk for et menneske- og kvinnesyn
som bør motarbeides, men det er grunn til å spørre om dette gjøres
best og mest effektivt gjennom andre virkemidler enn et generelt
forbud mot bruk av heldekkende plagg i det offentlige rom.
Oslo, i justiskomiteen, den 11. mai 2010
Per Sandberg |
Anders B. Werp |
leder |
ordfører |