Regjeringen ved Fornyings-, administrasjons- og
kirkedepartementet orienterer i proposisjonen om oppfølgingen av
den politiske avtalen som ble inngått mellom alle partier på Stortinget 10. april
2008 (kirkeforliket). Avtalen gjelder det framtidige forholdet mellom
staten og Den norske kirke, jf. Innst. S. nr. 287 (2007–2008).
Regjeringen redegjør for sin forståelse av foreliggende
forslag til endringer i Grunnloven, med særlig sikte på å identifisere
de områdene der det umiddelbart vil være behov for å foreta tilpasninger
og justeringer i kirkeloven, dersom Stortinget vedtar forslagene
(Grunnloven §§ 2, 4, 12,16, 21, 22 og 27).
Hovedinnholdet i forslaget til endringer i kirkeloven
går ut på at Kongens særlige kirkestyre avvikles. Dette vil da også
gjelde ordningen med kirkelig statsråd. Videre skal biskoper og
proster tilsettes av kirkelige organer. Tilpasningene i kirkeloven
omfatter også den liturgimyndigheten som allerede i dag tilligger
Kirkemøtet, og reglene for behandling av saker med klare læremessige
implikasjoner.
Proposisjonen redegjør for høringen våren 2011 om
lovmessige konsekvenser av de framsatte grunnlovsforslagene. Hovedbudskapet
fra høringen er tilslutning til en fortsatt skrittvis tilnærming
til videre utvikling av Den norske kirke som selvstendig trossamfunn,
og i hovedsak til de konkrete forslagene til endringer i kirkeloven.
Regjeringen har i sitt forslag til endringer
i kirkeloven begrenset seg til de forslag som er nødvendige konsekvenser
av forestående grunnlovsendringer i samsvar med kirkeforliket. Etter regjeringens
oppfatning handler kirkeforliket om en forfatningsreform, ikke om
en forvaltningsreform i Kirken. Det tydeliggjør Den norske kirke
som trossamfunn og klargjør grunnlaget for kirkens videre selvstendiggjøring.
Kirkeforliket forutsatte at det skulle gjennomføres
en tilfredsstillende demokratireform i Den norske kirke. Regjeringen
redegjør for gjennomføringen og evalueringen av demokratireformen. Stiftelsen
Kirkeforskning har utarbeidet en sluttrapport som sammenfatter evalueringene
av kirkevalgene i 2009 og 2011, med særlig henblikk på hvordan forutsetningene
i kirkeforliket er oppfylt. Den faglige konklusjonen er at tre av fire
forutsetninger i kirkeforliket er klart oppfylt. Det er fortsatt
utfordringer knyttet til reelle valgmuligheter. Men reformen har
bidratt til økt bredde og deltakelse i det kirkelige demokratiet.
Regjeringen ser behov for å foreta endringer
i reglene for kirkevalg. Dette gjelder ikke minst den måten valget
av bispedømmerådsmedlemmer og Kirkemøtet gjennomføres på. Ordningen
med preferansevalg har ikke fungert godt nok. Den ledet blant annet
til at for mange stemmer måtte forkastes. I praksis fikk velgerne
ikke den tilsiktede innflytelse.
Regjeringen vil sammen med kirkelige organer arbeide
videre med utformingen av valgreglene, med sikte på at det blir
lagt bedre til rette for reelle valgmuligheter. Eventuelle forslag
til lovbestemmelser om kirkevalg vil bli fremmet før neste kirkevalg
skal avholdes i 2015.
De aktuelle forslagene om grunnlovsendringer som
Stortinget skal behandle, herunder § 16, innebærer avvikling av
Kongens særskilte kirkestyre. Kirkeforliket forutsetter samtidig blant
annet at Den norske kirke ikke skal defineres som eget rettssubjekt,
at prestene og andre som tilsettes i kirkelige stillinger av regionale
og sentrale kirkelige organer fortsatt skal være statstjenestemenn,
og at den regionale og sentrale kirkelige administrasjonen fortsatt
skal være en del av statsforvaltningen.
Bortfallet av det særskilte grunnlaget for kirkestyret
vil i utgangspunktet bety at statens fortsatte oppgaver på det kirkelige
området må ivaretas innenfor de alminnelige reglene i Grunnloven
om styrings- og ansvarsforhold i staten. Regjeringen legger samtidig
til grunn at prinsippet om tros- og livssynsfrihet vil innebære
begrensninger for regjeringens og departementets kirkeforvaltning.
Regjeringens konkrete forslag til endringer
i kirkeloven gjelder §§ 20, 23, 24, 25, 27 og 38. Kirkemøtet har
siden 1991 hatt en delegert myndighet til å fastsette regler om
bruk av kirken utenom kirkelige handlinger. Etter lovforslaget for
§ 20 skal denne myndigheten ikke lenger ligge hos Kongen, men overføres
til Kirkemøtet.
Når det gjelder tilsettinger, foreslås § 23
endret slik at bispedømmerådets myndighet utvides til også å gjelde
proster. Videre legges tilsettingsmyndigheten i loven direkte til
bispedømmerådet, uten å gå veien om delegasjon fra Kongen. I § 25
foreslås et nytt ledd som gir Kirkerådet myndighet til å tilsette
biskoper. Dette skal skje etter en forskrift om framgangsmåten som
er fastsatt av Kirkemøtet. Formålet med særlige regler her er å
legge til rette for et vesentlig element av valg. Disiplinærvedtak
for alle tilsatte treffes av tilsettingsorganet; det følger av tjenestemannsloven.
Endringsforslagene i § 24 går ut på at Kirkemøtet,
i kraft av å være det øverste representative organ i Den norske
kirke, fastsetter alle gudstjenstlige bøker og liturgier i kirken.
Kompetansen omfatter ikke myndighet til å pålegge stat og kommune
økonomiske eller administrative forpliktelser.
§ 27 foreslås endret slik at også Kirkerådet
kan be om uttalelse fra Den norske kirkes lærenemnd. Videre er det
tatt inn en ny bestemmelse om at bare Kongen eller Kirkerådet kan
reise læresak vedrørende en biskop. I dag er det forskriftsfestet
at slik læresak bare kan reises av Kongen.
Videre foreslås et nytt ledd i § 38. Dette gjelder avgjørelser
tatt av Kongen eller departementet i saker som gjelder den evangelisk-lutherske
lære, eller der Kirkens lære kan være et moment ved avgjørelsen.
I slike tilfeller skal det læremessige grunnlaget for avgjørelsen
søkes klarlagt. Dette skal skje ved at det blir innhentet uttalelse
fra vedkommende biskop og det ansvarlige kirkelige organet, om nødvendig
også fra Lærenemnda. Det vil fortsatt tilligge Kongen og departementet å
vurdere de rettslige vilkårene for den forvaltningsmessige avgjørelsen,
eksempelvis om et læreavvik er så omfattende, sentralt og vedvarende
at det oppfyller lovens vilkår for avskjed, suspensjon mv.
Endelig foreslås å oppheve den bestemmelsen
i § 38 som i praksis har medført et krav om kirkemedlemskap for
kirkestatsråden og embetsmenn i departementets kirkeavdeling, jf.
også fremsatte grunnlovsforslag med hensyn til kirkelig statsråd.
Spørsmålet om habilitet i kirkesaker vil etter dette måtte avgjøres
ut fra forvaltningslovens alminnelige regler.
Når det gjelder gravferdsloven og kirkeforlikets forutsetning
om å legge bedre til rette for å ivareta religiøse og livssynsmessige
minoriteters behov, vises til Stortingets lovbehandling av Innst.
393 L (2010–2011). Mindre språklig oppretting i den nye gravferdsloven
foreslås.
Proposisjonen peker på at flere av forslagene
til lovendringer vil ha prinsipielt viktige administrative konsekvenser.
De økonomiske konsekvensene er imidlertid så begrensede at de vil bli
dekket innenfor eksisterende budsjettrammer.