I dokumentet fremmes følgende forslag:
«1. Stortinget ber regjeringen samle
forvaltningen av lovverk for bolig- og bygningspolitikk i ett departement.
2. Stortinget ber regjeringen fremme forslag
om tiltak for å begrense innsigelsesadgangen for statlige myndigheter
som virker hemmende på boligbygging og lokal handlefrihet.
3. Stortinget ber regjeringen fremme forslag
om videreføring av byggekostnadsprogrammet gjennom etablering av
et permanent senter for FoU for bygge-, anleggs- og eiendomsnæringen.
4. Stortinget ber regjeringen fremme forslag
om å oppheve forbudet mot lavinnskuddsborettslag.
5. Stortinget ber regjeringen legge frem
en sak om etablering av et avtaleverk mellom kommune og stat for
samarbeid om infrastrukturutbygging etter Nasjonal transportplan.
6. Stortinget ber regjeringen fremme forslag
om etablering av en ordning der de som bygger arbeidsbygg utelukkende
forholder seg til kommunen.
7. Stortinget ber regjeringen fremme forslag
om å gi kommunene anledning til å innvilge ansvarlig søker midlertidig
brukstillatelse og opprettholde en ukes frist for kommunen til å
gi ferdigattest.»
Forslagsstillerne understreker i dokumentet
at det er viktig å legge til rette for at folk har et sted å bo,
at det bygges nok boliger og at folk flest får råd til å bo i boligene.
Det vises i dokumentet til tall fra SSB og Boligprodusentenes Forening,
og det pekes på at det bygges for få boliger i Norge sammenlignet med
behovet. Forslagsstillerne ønsker et inntektssystem for kommunene
som gjør det lønnsomt å legge til rette for boligbygging. Forslagsstillerne
peker på at dette også betyr at den offentlige saksgangen bør gå raskere,
og at kommunene ikke hindres unødig av instanser. Forslagsstillerne
mener at unødige reguleringer og byråkrati må fjernes, og gir eksempler
på dette.
Forslagsstillerne viser til byggekostnadsprogrammet,
som ble etablert i 2004 etter et initiativ fra kommunalminister
Erna Solberg og Rådet for bygg-, anleggs- og eiendomsnæringen. Forslagsstillerne
gir uttrykk for at regjeringen dessverre har valgt å ikke videreføre
dette arbeidet.
Det pekes i dokumentet på at forvaltningen av boligpolitikken
i dag i realiteten er spredt på en rekke departementer og statlige
etater, og at listen over instanser som har mulighet til, og gir,
innsigelser som forsinker boligbyggingen, er lang. Ansvaret bør,
ifølge forslagsstillerne, samles i Kommunal- og regionaldepartementet.
Kommunene har samtidig begrensede muligheter for å legge til rette
for rask økning i boligbyggingen, både på grunn av manglende incentiver
i inntektssystemet og på grunn av dagens langvarige planprosesser.
Derfor bør det også åpnes for forenklede og differensierte plan-
og byggesaksprosesser.
Det er viktig for prosjekters økonomiske robusthet,
og dermed muligheten til å oppnå finansiering, at planen varer mer
enn fem år. Forslagsstillerne er av den oppfatning at forlengelsesprosessene
i dag tar tid, samtidig som fristen ikke synes å ha ønsket effekt fordi
utbyggerne er styrt av markedet og ikke av frister for planen. Det
vises i dokumentet til at femårsfristen er krevende og kostnadsdrivende
og vil kunne medføre at en mengde detaljplaner «går ut på dato». Dette
kan utløse et stort, og kanskje unødvendig, planarbeid både for
forslagsstillere og kommunen. Det pekes på at detaljreguleringen
ikke bør ha tidsbegrenset virkning. Gyldighetstiden for innsigelser
bør også utvides til minst 15 år.
Det pekes i dokumentet på at kommunene må slippe
å til stadighet la lokale, demokratiske vedtak overprøves av fylkesmannen.
Videre vil forslagsstillerne understreke viktigheten av nærhetsprinsippet, og
mener kommunen i størst mulig grad må kunne bestemme over hvordan
kommunens arealer forvaltes.
Forslagsstillerne mener at innsigelsesadgangen til
statlige myndigheter må begrenses til tidlig i planprosessen. Prosjekter
med 250 boliger bør, for en periode, settes som nedre grense for
innsigelsesmyndighetenes adgang til å fremme innsigelse når planforslaget
er i samsvar med overordnede planer. Det må etableres tydelige kriterier
for hva som utgjør nasjonale interesser innen ulike sektorfagfelt.
Statlige myndigheter må trekke i samme retning for å få til raskere
planprosesser. Åpenhet rundt de politiske prosessene er avgjørende
for realiseringen av myndighetenes tiltak.
Forslagsstillerne mener Kommunal- og regionaldepartementet
bør få en sterkere pådriverrolle når det gjelder boligbyggingen.
Forslagsstillerne viser til at det er vanskelig
for unge boligkjøpere å komme inn i dagens boligmarked. Skal unge
boligkjøpere ha mulighet til å spare egenkapital må leiekostnadene
ned. Med et økt krav til egenkapital, vil det være enda viktigere
å gi de unge incentiver til å spare til bolig.
Ordningen med boligsparing for ungdom (BSU) er
en målrettet og populær ordning. Sparepotensialet er likevel langt
høyere enn i dag, og det er viktig å stimulere langsiktig sparing
fremfor kortsiktig forbruk hos ungdom. Forslagsstillerne mener det
er behov for å forbedre ordningen, og vil peke på behovet for å øke
det årlige sparebeløpet og det samlede taket. I tillegg mener forslagsstillerne
at regjeringen må vurdere å øke fradragssatsen fra 20 til 28 pst.
Forslagsstillerne understreker at det ordinære kredittmarkedet
er samfunnets viktigste forutsetning for at vanlige mennesker kan
anskaffe bolig og bli selveiere. Husbanken er et nyttig redskap
gjennom sin funksjon for å supplere det ordinære kredittmarkedet.
I dag er det overveiende gode erfaringer med såkalte startlån, som
formidles gjennom kommunene.
Forslagsstillerne mener at lavinnskuddsboliger kan
være et alternativ i et marked hvor egenkapitalkravet er høyt og
mulighetene til å få lån for noen kan være vanskelig. Ved konkurs
endres andelseierens borett til en tidsubestemt leierett etter husleieloven. Husleien
kan maksimalt settes til gjengs leie, og således sikres rettighetene
til andelseierne.
Forslagsstillerne mener at å sørge for en god
infrastruktur i pressområdene vil virke avlastende og prisutjevnende
på boligmarkedet. Derfor er det viktig å se transport, bolig- og
arealutvikling i et helhetlig perspektiv. Forslagsstillerne mener
at det bør utarbeides et avtaleregelverk for hvordan stat og kommune kan
samarbeide om utbygging og infrastruktur etter Nasjonal transportplan.
Kommunene må kunne få en garanti/avtale som gjør at de kan løfte
saker opp på et høyere nivå allerede i startfasen av en lokal prosess.