Jeg viser til justiskomiteens brev 24. oktober 2012
med spørsmål knyttet til Prop. 148 L (2011–2012) Midlertidig lov
om rett til forlengelse av feste til bolighus og fritidshus.
Når det gjelder det første spørsmålet, er jeg
av den oppfatning at en vedtakelse av forslaget til midlertidig
lov ikke synes uforenlig med den forståelsen av EMK første tilleggsprotokoll
artikkel 1 som kom til uttrykk i EMDs dom 12. juni 2012. Jeg viser
til betraktningene rundt dette på side 2 i proposisjonen:
«EMD ga ikke uttrykk for at en forlengelsesrett i seg
selv er i strid med EMK første tilleggsprotokoll artikkel 1, eller
at bortfestere ved forlengelser skal kunne kreve en festeavgift
som fullt ut reflekterer tomtenes markedsverdi. Det som synes å
ha vært avgjørende for EMD, var den samlede balanseforskyvningen
som følge av at tomtefesteloven § 33, sett i sammenheng med tomtefesteloven
§ 15, gir festerne en rett til å forlenge festet på ubestemt tid
samtidig som at bortfesterne, i sakene som ble vurdert av domstolen,
ikke ville ha adgang til på noe tidspunkt å oppregulere festeavgiften
utover endringene i konsumprisindeksen. De hensynene som EMD pekte
på i dommen 12. juni 2012, vil ikke gjøre seg gjeldende med samme
styrke overfor en midlertidig rett til å forlenge festet på samme
vilkår som før med den tidsavgrensningen som departementet foreslår.
Videre bemerkes at EMD ikke ga konkrete anvisninger på hvilke lovendringer
som vil være påkrevd for å oppfylle konvensjonens krav, men innrømmet
staten en viss skjønnsfrihet med hensyn til den nærmere balanseringen
av de involverte interesser.»
Det andre spørsmålet gjelder, slik jeg forstår
det, hvorvidt staten ved å vedta forslaget til midlertidig lov kan
pådra seg erstatningsansvar for festeavtaler som forlenges i tidsrommet
etter EMDs avgjørelse. Jeg vil fremheve at det hører under domstolene
å ta stilling til om staten vil være erstatningsansvarlig i det
enkelte tilfellet. Det følger for øvrig av mitt svar på det første
spørsmålet at en midlertidig opprettholdelse av forlengelsesretten
på samme vilkår som før med den tidsavgrensningen som departementet
har foreslått, etter mitt syn ikke fremstår som uforenlig med synspunktene
i EMDs dom 12. juni 2012.
Når det gjelder det tredje spørsmålet, er det
neppe mulig å si noe sikkert om hvor lenge den foreslåtte midlertidige
loven kan gjelde før den vil komme i strid med Norges folkerettslige
forpliktelser etter EMK første tilleggsprotokoll artikkel 1. Det
som synes å ha vært avgjørende for EMD i dommen 12 juni 2012, var
at tomtefesteloven § 33, sett i sammenheng med tomtefesteloven § 15,
gir festerne en rett til å forlenge festet på
ubestemt tid samtidig som at bortfesterne, i sakene som ble
vurdert av domstolen, ikke ville ha adgang til på noe tidspunkt
å oppregulere festeavgiften utover endringene i konsumprisindeksen. EMD
gikk ikke inn på de nærmere grensene for lovgivers handlingsrom
eller hvilke konkrete lovendringer som er påkrevd for å oppfylle
konvensjonens krav. Hvilke krav som følger av EMK første tilleggsprotokoll
artikkel 1, er derfor fortsatt uklart, og jeg finner ikke holdepunkter
for å kunne anslå noe eksakt skjæringspunkt for hvor langt tidsforløp
som kan aksepteres.
Når det gjelder det siste spørsmålet, mener
jeg at avvisningen av Regjeringens storkammeranmodning ikke gir
grunn til å revurdere forslaget i proposisjonen om en midlertidig
lov. Endelig rettsavklaring foreligger først når endringene i tomtefesteloven
er på plass. Frem til dette vil det fortsatt være behov for en midlertidig
rettsavklaring for å forhindre tvister og usikkerhet blant festere
og bortfestere.