Sammendraget består hovedsakelig av de deler av
meldingen som presenterer departementets vurderinger og tiltak.
For nærmere orientering om institusjoner, lovverk, støtteordninger
m.m. vises det til meldingen.
Kulturdepartementet ønsker gjennom denne meldingen
å gi visuell kunst et nødvendig løft.
Fordi begrepet visuell kunst ikke har et entydig innhold,
er det nødvendig å presisere bruken av det. I denne meldingen anvendes
begrepet hovedsakelig i betydningen billedkunst og kunsthåndverk.
Visuell kunst inkluderer også til dels design og arkitektur. Denne
stortingsmeldingen inkluderer Kulturdepartementets forvaltningsansvar
innenfor design og arkitektur.
Meldingen omfatter både visuell kunstarv som finnes
i kunstmuseene, støtte til dagens kunstproduksjon og kunstformidling,
forskning og kunnskapsdannelse.
Det har ikke tidligere blitt foretatt en samlet
gjennomgang av det visuelle kunstfeltet i form av en egen melding
til Stortinget. Det finnes heller ingen aktuell NOU forut for denne
stortingsmeldingen. På grunn av mangelen på eksisterende kunnskap
er det viktig at det i meldingen gis rom for en grundig kartlegging og
kunstfaglig beskrivelse av feltet som underlag for analyser.
I meldingen foretas det en gjennomgang av eksisterende
kulturpolitiske virkemidler. Det blir bl.a. foreslått en viss omlegging
og utbygging av eksisterende tilskuddsstruktur for det visuelle
kunstfeltet; en ny ordning med arrangørstøtte for visuell kunst forvaltet
av Norsk kulturråd og styrking/utvidelse av enkelte andre ordninger
innenfor Kulturrådets forvaltning. Det foreslås videre en styrking
av feltet gjennom økte tilskudd til institusjoner og tiltak innenfor
Kulturdepartementets budsjett. Det blir videre redegjort for behovet
for å se nærmere på ordninger som utstillingsvederlag og honorar.
Formålet med meldingen er å legge grunnlaget for en satsing som
er framtidsrettet, og som av den grunn tar sikte på en økende profesjonalisering
og styrking av feltet. I tillegg er formålet å sikre et mangfoldig
tilbud av visuell kunst av høy kvalitet til ulike brukergrupper. Målet
er også å gi det visuelle feltet større oppmerksomhet over hele
landet, og legge vilkårene til rette for økt publikumsoppslutning.
Departementet vil bidra til at norske kunstnere får mer plass i
det private og offentlige rom.
Regjeringen har en visjon om at Norge skal være en
ledende kulturnasjon som legger vekt på kultur i alle deler av samfunnslivet.
Samtidig har satsing på kultur stor betydning for andre samfunnsområder som
næringsutvikling og arbeidsplasser, integrering og inkludering,
helse, læring og kreativitet.
Gjennom Kulturløftet har regjeringen lagt til
rette for en satsing på billedkunst, kunsthåndverk og arkitektur.
Det vil bli satset på billedkunst og kunsthåndverk bl.a. gjennom
å utvikle visningsarenaene. Stipendordningene skal styrkes ved at
det særlig legges til rette for unge kunstnere. Det vil også bli
satset på kunst i offentlige rom. Norsk arkitektur og stedsutvikling
skal styrkes ved en videre oppfølging av regjeringens handlingsplan
for arkitektur.
Et av hovedmålene for kunstnerpolitikken er
å legge forholdene til rette for at enkeltkunstnere skal kunne bidra
til et mangfoldig og nyskapende kunstliv. Kunstnernes rammevilkår
må være slik utformet at et tilstrekkelig antall visuelle kunstnere
har mulighet til å skape et mangfold av visuelle kunstuttrykk. Denne
meldingen vil derfor også vurdere hvordan dagens støtteordninger
til kunstnerne fungerer sett i lyset av utviklingen innenfor kunstfeltet.
Meldingen er et resultat av en bred dialog og
erfaringsinnsamling, med deltakelse fra sentrale institusjoner på
feltet, kunstnerorganisasjonene, andre relaterte fagmiljøer og ressurspersoner
m.fl.
I forbindelse med innhenting av innspill til
meldingsarbeidet erfarte Kulturdepartementet at det på området visuell
kunst er et relativt stort samsvar i synspunktene. Det ble generelt
påpekt at det er en hovedutfordring å styrke finansieringen gjennom
eksisterende og nye innsatser samt å styrke feltets synlighet i
offentligheten.
Gjennom det nye museumsanlegget på Vestbanen
i Oslo skal Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design løftes
som et profilert museum av internasjonal betydning. Ved siden av
det nye operabygget, vil nybygget for Nasjonalmuseet være blant
de største kulturbyggprosjektene i norsk sammenheng noensinne. Nybygget
vil innebære en kraftfull satsing og vil bringe et mangfold av god
visuell kunst ut til et stadig større publikum. Departementets mål
er at denne satsningen vil løfte det visuelle kunstfeltet på samme
måte som det nye operahuset i Bjørvika har gjort for operakunsten.
Regjeringen er opptatt av at hele landet skal
ta del i Kulturløftet. Meldingen rommer en rekke forslag til tiltak
for å styrke feltet i årene som kommer. Med Kulturløftet som det
viktigste grunnlaget, arbeides det systematisk med å utvikle en
politikk som bedrer kulturlivets totale rammevilkår. Dette omfatter også
tydeligere arbeidsdeling mellom politiske myndigheter og kulturfaglige
organer.
Meldingen er bygget opp og strukturert i tre
hoveddeler.
Del I (kapittel 1–3) presenterer hovedmålene som
gjelder for den statlige innsatsen innenfor området visuell kunst,
og angir nærmere begrunnelse og bakgrunn for de hovedspørsmål som
behandles i meldingen.
Det blir vist til Kulturløftet II, der regjeringen
understreker at det skal satses på billedkunst, kunsthåndverk og
arkitektur. Det vil bli satset på billedkunst og kunsthåndverk bl.a.
gjennom å utvikle visningsarenaene. Stipendordningene skal styrkes
ved at det særlig legges til rette for unge kunstnere. Det vil også
bli satset på kunst i offentlige rom. Norsk arkitektur og stedsutvikling
skal styrkes ved en videre oppfølging av regjeringens handlingsplan
for arkitektur.
I meldingen anvendes begrepet visuell kunst
hovedsakelig i betydningen billedkunst og kunsthåndverk. Visuell
kunst inkluderer også kunstnerisk fotografi og til dels design og
arkitektur. Men samtidig er design og arkitektur egne fagfelt med
andre formål, premisser og forutsetninger. Denne stortingsmeldingen
inkluderer Kulturdepartementets forvaltningsansvar innenfor design
og arkitektur. Meldingen omfatter både visuell kunstarv som finnes
i kunstmuseene, støtte til dagens kunstproduksjon og kunstformidling,
forskning og kunnskapsdannelse.
Det foretas i meldingen en gjennomgang av eksisterende
kulturpolitiske virkemidler og det fremmes forslag om nye tiltak
i overensstemmelse med de reelle behovene. Formålet med meldingen
er å legge grunnlaget for en satsing som er framtidsrettet, og som
av den grunn tar sikte på en økende profesjonalisering og styrking
av feltet. I tillegg er formålet å sikre et mangfoldig tilbud av
visuell kunst av høy kvalitet til flest mulig. Målet er også å gi
det visuelle feltet større oppmerksomhet over hele landet, og økt publikumsoppslutning.
Departementet vil bidra til at norske kunstnere får mer plass i
det private og offentlige rom.
I kapittel 1.2 omtales også strukturelle og
organisatoriske endringer i den statlige kulturforvaltning som har
funnet sted i den senere tid; oppfølging av Løkenutvalgets rapport
av 2008 og omorganiseringen av Norsk kulturråd. Kapittel 2 er sammendraget. Kapittel
3 omhandler kunstpolitiske mål.
Del II (kapittel 4–17) i meldingen angir visse
utdypende definisjoner og utviklingstrekk – og inneholder videre
en bred presentasjon av institusjoner og organisasjoner innenfor
feltet visuell kunst, under følgende hovedkapitler:
Et landsdekkende
formidlingsnettverk – aktørene (kapittel 6)
Her vises det
til bredden som finnes i form av større museer og samlinger, kunstforeninger, gallerier,
kunsthaller, kunstnersentre, kunstnerstyrte visningssteder, kunstfestivaler-
og biennaler, landsdelsutstillinger m.m. I tillegg formidles kunsten
i offentlige rom, gjennom publikasjoner, tidsskrifter, nettsteder
etc. I formidlingen til skolen har fylkeskommunene de siste årene
fått en stadig større rolle gjennom Den kulturelle skolesekken.
Aktørene er på ulike måter deltakere i formidlingen av visuelle
kunstuttrykk.
Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og
design gis, som den tyngste aktøren på feltet, en bred omtale under
kapitlet om offentlige kunstmuseer og gallerier, og det påpekes hvilke
muligheter et nybygg på Vestbanen representerer for institusjonen
og for kunstfeltet. Det blir understreket at kunstfeltet også er
avhengig av sterke regionale institusjoner.
Den internasjonale kunstscenen (kapittel
7)
Her vises det
til internasjonaliseringen som har funnet sted siden 1990-årene,
og hvilke konsekvenser den har hatt og har for det visuelle kunstfeltet.
Så vel de store institusjonene som de mindre visningsstedene utvikler
og gjennomfører programmer i samarbeid med viktige internasjonale
partnere. Dette gjelder ikke minst Nasjonalmuseet og Office for Contemporary
Art Norway (OCA). Sistnevnte har et særskilt oppdrag med å fremme
internasjonal utveksling innenfor billedkunstfeltet. Men også andre
viktige institusjoner, som f.eks. Henie Onstad Kunstsenter, Bergen
Kunsthall og Kunstnernes Hus, har markert seg med satsinger og programmer
med internasjonal orientering.
Norske Kunsthåndverkere har ansvaret for utenlandsformidlingen
av kunsthåndverk.
Formidling og målgrupper (kapittel 8)
Kapitlet tar
bl.a. opp publikumsgrupper og publikumstall relatert til ulike formidlingstilbud.
Hvem som er publikum, besøk i museer og tilbud til barn og unge
belyses. Den kulturelle skolesekkens betydning blir beskrevet. Annen
form for formidling til ulike målgrupper blir omtalt under overskrifter
som tilbud til eldre (herunder Den kulturelle spaserstokken) og
tilbud gjennom hele livet.
Kunst i offentlige rom (kapittel 9)
Kunst i offentlige
rom er alternative arenaer for kunstformidling og utgjør i dag en
stor kunstsamling utenfor museene. Kunsten når ut til et bredt sammensatt
publikum og brukere i byer og distrikter over hele landet, også til
mennesker som ellers ikke oppsøker de tradisjonelle institusjonene
for kunstformidling. Enkelte steder i landet kan kunstverk i offentlige
rom være den eneste kunsten som er allment tilgjengelig.
I kapitlet beskrives det ansvar og de oppgaver
som ivaretas av den statlige virksomheten KORO (Kunst i offentlige
rom), herunder de kunstordninger som virksomheten forvalter og som
kunstprosjekter realiseres innenfor. I tillegg redegjøres det kort
for andre aktører og innsatser når det gjelder kunst i offentlige rom,
herunder andre statlige aktører, kommuner, kunst i kirkerom og kunst
i livssynsnøytrale seremonirom.
Kunnskap, kritikk og forskning (kapittel
10)
Kapitlet omhandler
kunstkritikkens betydning og behovet for å styrke forskningsbasert kunnskap
på det visuelle kunstfeltet, og angir mulige virkemidler. Bl.a.
omtales Kulturdepartementets arbeid med å utvikle en FoU-strategi
på departementets ansvarsområder for å styrke kunnskapsproduksjon
som grunnlag for utvikling og fornyelse av både politikken og forvaltningen.
Videre nevnes det departementsnedsatte utvalget for Kulturutredningen
2014 og gjennomgangen av hele kunst- og kulturpolitikken i perioden
etter 2005. Arbeidet skal gi en vurdering av de viktigste utfordringene
kulturpolitikken står foran i årene som kommer, og vil ende i en NOU
- Kulturutredningen 2014.
Samisk kunst (kapittel 11)
Hele landet (kapittel 12)
Tilskudd og andre virkemidler (kapittel
13)
Kunst, kultur og næring (kapittel 14)
Kunstnerpolitiske vilkår (kapittel 15)
Et av hovedmålene
i kunstnerpolitikken er å legge forholdene til rette for at enkeltkunstnere
kan bidra til et mangfoldig og skapende kunstliv. Kapitlet redegjør
for grunnlaget for kunstnerpolitikken og beskriver de ulike ordninger
og virkemidler som er etablert og innrettet mot ulike målgrupper
blant kunstnerne (slik som statsstipend, arbeidsstipend, garantiinntekt,
stipend for eldre/yngre osv.).
Kulturbygg og andre arenaer for kunst (kapittel 16)
Arkitektur, design og offentlig rom (kapittel
17)
Kapitlet om
arkitektur og design beskriver fagområdene og den økte oppmerksomheten som
disse har fått de siste 20 årene, bl.a. gjennom aktiviteter og innsatser
fra Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design og Norsk Form,
samt det som er igangsatt på grunnlag av regjeringens plandokument
for norsk arkitekturpolitikk, arkitektur.nå.
Del III i meldingen har overskriften «Spesielle tema»
– og dreier seg om følgende:
Ny teknologi; Nytt
samspill og nye muligheter (kapittel 18)
Utviklingen
av digitale medier og av det vi kan kalle et nytt informasjonssamfunn,
har gitt nye muligheter og utfordringer. Kapitlet omhandler hvordan
dette virker inn på kulturlivet generelt og på det visuelle kunstfeltet spesielt
– innenfor kunstproduksjon, formidling, forskning og forvaltning.
I meldingen er dette synliggjort ved et eget kapittel.
Kulturelt mangfold (kapittel 19)
Likestilling (kapittel 20)
Økonomiske og administrative konsekvenser
blir omtalt i kapittel 21.
I meldingen gis det en bred beskrivelse av hvilke elementer
som inngår i og danner rammene for det visuelle kunstfeltet i Norge.
Det blir påpekt hvilke utfordringer, muligheter og behov som foreligger.
Meldingen legger således et grunnlag for den framtidige politikkutvikling
og satsing på feltet.
Det blir presentert vurderinger og tiltak som
begrunner behovet for en vesentlig opptrapping av den økonomiske
ressursinnsatsen på feltet. Hvordan dette konkret skal følges opp,
vil måtte avklares og konkretiseres i forbindelse med utarbeidelse
av de kommende års budsjetter. De tiltak og ordninger som i meldingen
foreslås styrket, skal dekkes innenfor Kulturdepartementets gjeldende
budsjettramme, og det skal sørges for en prioritering innenfor rammen som
gjør dette mulig.
Blant kulturpolitikkens viktigste oppgaver er
å legge til rette for at alle kan oppleve et mangfold av ulike kulturtilbud
og kunstneriske uttrykk, og delta i et aktivt kulturliv. Skapende
kunst bidrar til fornyelse og utvikling av samfunnet og enkeltmennesker.
Tilgangen til kunst- og kulturopplevelser og muligheten til å uttrykke
seg gjennom kunst og kultur skal ikke være avhengig av geografi
eller sosiale skillelinjer. Et godt kunst- og kulturtilbud oppnås
ikke gjennom markedet alene. Det er nødvendig med et offensivt offentlig
økonomisk engasjement for å sikre bredde og mangfold.
Det landsdekkende formidlingsnettverket for
visuell kunst består av en rekke ulike formidlings- og visningsarenaer.
I tillegg til den private kunstformidlingen har vi i Norge i dag
ulike formidlings- og visningsarenaer som er offentlig styrt, kunstnerstyrt
eller publikumsstyrt.
Vi har større museer og samlinger (statlige,
regionale, kommunale og private), kunstforeninger, fylkesgallerier,
gallerier, kunsthaller, kunstnersentre, kunstnerstyrte visningssteder,
kulturhus, kunstfestivaler og biennaler, landsdelsutstillinger,
kunsthøgskolene, produksjonsnettverk for elektronisk kunst m.m.
I tillegg formidles kunsten i offentlige rom, gjennom publikasjoner,
tidsskrifter, nettsteder etc. I formidlingen til skolen har fylkeskommunene
de siste årene fått en stadig større rolle gjennom Den kulturelle
skolesekken.
Aktørene er på ulike måter deltakere i formidlingen
av visuelle kunstuttrykk. Her finnes det tilbud til mange forskjellige
målgrupper.
Helt siden ideen om Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur
og design ble lansert i St.meld. nr. 22 (1999–2000) Kjelder til
kunnskap og oppleving, abm-meldingen, har Stortinget vært jevnlig
informert om prosjektet, noen ganger i tilleggsnummer til St.prp.
nr. 1 for Kulturdepartementet.
Et sentralt punkt i omtalen av Nasjonalmuseet har
vært museets utilfredsstillende bygningsforhold. Fra første stund
var det en forutsetning at museet måtte få helt andre bygningsmessige
rammevilkår enn det dagens lokaler kan gi. Utstillingsarealene er for
små og uhensiktsmessige, publikumsfasilitetene er utilfredsstillende,
og ingen av bygningene tilfredsstiller kravene til universell utforming
og tilgjengelighet for alle. Bevarings- og sikringsforholdene er langt
fra tilfredsstillende. Ikke minst gjelder det ugunstige klimaforhold
for landets viktigste samlinger av visuell kunst.
Fra første stund har hovedkonseptet vært at
museet skulle samle aktivitetene på ett sted, bl.a. for å få til
mer rasjonelle driftsforhold og bedre sikrings- og utstillingsforhold.
Da en samlet løsning på Vestbanen kom opp som et
alternativ til Tullinløkka-prosjektet våren 2008, ble det umiddelbart
satt i gang en utredning der løsningsforslagene ble sammenlignet
og analysert. Regjeringen besluttet å utlyse en internasjonal, åpen
arkitektkonkurranse våren 2009 med tanke på å realisere et nybygg
for Nasjonalmuseet på Vestbanen. Resultatet av konkurransen var
klart i november 2010, og det ble bestemt at prosjektet «Forum Artis»
skal være utgangspunkt for Nasjonalmuseets nybygg på Vestbanen.
I løpet av 2012 vil det foreligge et forprosjekt. Når det har gjennomgått
ekstern kvalitetssikring, vil byggesaken bli behandlet i regjering
og storting på sedvanlig måte med tanke på bindende kostnadsramme
for prosjektet.
Det nye museumsbygget på Vestbanen vil romme
nasjonens kunstskatter og skal komme hele landet til gode. Det blir
et nytt senter for den visuelle kunsten i hovedstaden. Herfra vil
Nasjonalmuseet på en bedre måte enn hittil kunne organisere, planlegge og
styre museets deltagelse i nettverket av norske kunstmuseer, samt
produksjon av museets landsdekkende kunstprogram mv. Nasjonalmuseet
vil produsere og turnere en utstilling som presenterer nybygget
og dets rolle som nasjonal kulturbærer for hele Norge.
Departementets mål er at denne satsingen vil
løfte det visuelle kunstfeltet på samme måte som det nye operabygget
i Bjørvika har gjort det for operakunsten.
Etableringen av Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur
og design på Vestbanen vil gi museet helt nye muligheter til å formidle
et bredt spekter av visuell kunst. Planprosessen for å reise et
nybygg er et uttrykk for en offensiv statlig satsing på de visuelle kunstartene.
Departementet har igangsatt et utviklingsprosjekt for driftssituasjonen
ved Nasjonalmuseet fram til innflytting på Vestbanen. I dette ligger bl.a.
at det i tiden fram til det nye museumsbygget står ferdig, må vurderes
i de årlige budsjetter hvilken ressursmessig styrking av institusjonen
som er nødvendig for å håndtere et høyere drifts- og aktivitetsnivå
i det nye bygget, og for å forberede og gjennomføre den krevende
flytteprosessen.
Flere kunstmuseer er nå slått sammen med andre museer
og inngår i konsoliderte museumsenheter. Departementet bruker betegnelsen
museer med kunstsamlinger som samlebetegnelse på kunst- og kunstindustrimuseer
og blandede kunst- og kulturhistoriske museer.
Selv om det i dette kapitlet først og fremst
gjøres rede for de museene der staten har et økonomisk medansvar
for driften, må imidlertid det kommunale Munch-museet også nevnes.
Samlingene tilhører og forvaltes av Oslo kommune, men de er åpenbart
viktige i et nasjonalt perspektiv.
Det visuelle kunstfeltet i Norge er avhengig
av sterke regionale museer. De regionale museene med kunstsamlinger
spiller en viktig rolle sammen med Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur
og design i arbeidet med å bygge opp og forvalte kunstsamlinger og
formidle og gjøre disse tilgjengelige for publikum i hele Norge.
Det er ønskelig at det visuelle kunstfeltet i Norge skal holde et
høyt internasjonalt nivå.
Departementet ser det faglige nettverket for kunst
som en viktig arena for samarbeid og utveksling av erfaringer og
kompetanse mellom museene med kunstsamlinger. Det forventes at dette
samarbeidet gir synlige resultater i form av forbedret forvaltning
og formidling av kunstsamlingene. Det enkelte museum har ansvar
for å utvikle sin egenart og faglige profil. Dette må sees i nasjonal
sammenheng.
Departementet ser behov for å styrke både innkjøpsmuligheter
og kunstfaglig aktivitet i de regionale museene med kunstsamlinger.
For å kunne styrke arbeidet med visuell kunst på museumsfeltet er
det behov for mer kunnskap om status og praksis.
Departementet ba i 2010 og 2011 om rapportering
fra museene som mottok øremerkede midler til innkjøp av kunst i
2007 og 2008. Departementet ønsket å få en oversikt over museenes
innkjøpsstrategier og en redegjørelse for bruken av innkjøpsmidlene i
perioden fra 2006. Rapporteringen er foreløpig mangelfull, og departementet
har dermed lite kjennskap til museenes innkjøpspraksis. Departementet ser
behovet for å initiere en faglig analyse av hvordan kunstsamlingene
ved de regionale museene har utviklet seg de siste årene.
Museene viser i dag oftere temporære utstillinger av
samtidskunstnere. Departementet ser positivt på museenes samtidsorientering
som vil kunne stimulere til fruktbare koblinger mellom kulturverninstitusjonene
og samtidskunsten. De har utviklet seg fra å være avventende til
hva som blir kulturarv, til å være aktivt medskapende i utvelgelsen
av framtidens klassikere. Museene har imidlertid begrensede midler
til nye produksjoner.
Departementet går inn for styrking av formidlingsfeltet
på flere områder som også vil få konsekvenser for museer med kunstsamlinger.
Departementet går inn for etablering av en arrangørstøtteordning,
som bl.a. skal innebære økte midler til særlig betydningsfulle utstillinger
og større produksjonssamarbeid der både norsk og internasjonal kunst
kan inngå. Det vil være en forutsetning for tilskudd fra ordningen
at flere museer og eventuelt andre større visningssteder samarbeider.
Norsk kulturråd vil få i oppdrag å utvikle målstruktur
og rapportering i tilskuddsforvaltningen av museene slik at departementet
får kunnskap om museenes måloppnåelse på kunstfeltet og grunnlag
for vurdering av statlige virkemidler.
For å vurdere hvordan handlingsrommet for innkjøp
ved de regionale museene med kunstsamlinger kan styrkes på hensiktsmessige
måter, vil departementet initiere en faglig analyse av hvordan kunstsamlingene
ved de regionale museene har utviklet seg de siste årene.
Departementet vil i kommende års budsjetter vurdere
styrking av driftstilskuddet til regionale museer med kunstsamlinger.
Styrkingen vil bli øremerket visuell kunst.
Kunsthaller skiller seg fra kommersielle gallerier ved
at de ikke produserer utstillinger med tanke på fortjeneste. Det
hender likevel at de selger arbeider fra sine utstillinger, men
visningsstedene drives som non-profit institusjoner i betydningen
at fortjeneste ved eventuelle salg går direkte tilbake til utstillingsvirksomheten.
Kunsthallene har forskjellig eierskap, styringsform
og finansiering. Flere av dem sliter med anstrengt økonomi. Det
er i dag bare enkelte kunsthaller som er tilgodesett med offentlig
støtte. Departementet ser behovet for en sterkere støtte til flere kunsthaller,
kunstforeninger og kunstnersentra på et kvalitativt grunnlag.
Departementet går inn for opprettelse av en
arrangørstøtteordning under Norsk kulturråd. Denne vil rette seg
mot alle typer institusjoner.
De fleste av de landsdekkende fagorganisasjonene
i Norske Billedkunstnere (NBK) og fagorganisasjonen Norske Kunsthåndverkere
(NK) har egne visningssteder i Oslo med støtte fra Kulturdepartementet.
Forbundet Frie Fotografer (FFF) sto bak og er medstifter til Fotogalleriet.
Det gis støtte til formidlingsvirksomheten over kap. 320, post 74.
Forbundet Frie Fotografer (FFF) står bak Stiftelsen
Fotogalleriet i Oslo, stiftet i 1977.
Fotogalleriet er det eneste profesjonelle galleriet i
landet med fokus på kamerabasert kunst. Visningsstedet er opptatt
av å problematisere mediekultur og fotografisk kunst og diskursen
rundt det fotografiske bildet.
Departementet konstaterer en vesentlig aktivitetsøkning
innenfor kamerabasert kunst og at dette i liten grad er fulgt opp
med økonomiske midler.
Departementet vil vurdere å styrke driftsstøtten til
Stiftelsen Fotogalleriet.
Departementet mener det er viktig å videreføre regional
offentlig støtte til kunstnersentrene. Departementet vil også oppfordre
fylkeskommunene og kommunene til å benytte kunstsentrene som kompetansesentre.
Departementet ser imidlertid behovet for en sterkere støtte til
flere kunstnersentra, kunsthaller og kunstforeninger på et kvalitativt
grunnlag.
Regjeringen arbeider aktivt for å sikre en god
regional fordeling av kulturmidlene. Som en oppfølging av dette
foreslås det i Meld. St. 10 (2011–2012) Kultur, inkludering og deltaking
at forvaltningen av midlene som er avsatt til Statens utstillingsstipend, blir
flyttet til landets 15 kunstnersentra, inkludert Samisk kunstnersenter.
Videre foreslås det at fordelingen blir koordinert av paraplyorganisasjonen
Foreningen Kunstnersentrene i Norge.
Kunstnerforbundet er et av landets eldste privateide
gallerier for samtidskunst. Institusjonen, som er organisert som
et aksjeselskap, eies av 150 samtidskunstnere med hver sin aksje.
I utstillingsprogrammet til Kunstnerforbundet vektlegges
kunstnerisk kvalitet framfor kommersielle hensyn. De siste årene
har derfor økonomisk sett, vært vanskelige. Departementet registrerer
at Kunstnerforbundet etter hundre års drift har store økonomiske
utfordringer.
Departementet vil vurdere om det skal gis statsstøtte
til Kunstnerforbundet.
Det frie feltet representerer en viktig arena
for den helt unge og nye kunsten, for eksperimentering, tverrkunstnerisk
samarbeid og for internasjonal utveksling.
Hvis man ser på kunstfeltet som et slags økosystem
der de ulike aktørene står i et gjensidig avhengighetsforhold til
hverandre, kan de kunstnerstyrte visningsrommene betraktes som både
reelle alternativer til institusjonaliserte rom og som en testgrunn.
Norsk kulturråd igangsatte en treårig prøveordning for fem kunstnerstyrte
visningssteder i 2010 basert på et forslag fra kunstnerorganisasjonen
Unge Kunstneres Samfund (UKS). For nærmere omtale, se kapittel 13.1.1
i meldingen, hvor departementet går inn for å opprette en arrangørstøtteordning
under Norsk kulturråd. Denne vil rette seg mot alle typer institusjoner,
bl.a. det frie feltets visningssteders behov for virksomhetsstøtte
og langsiktig finansiering. Dette gjelder både de etablerte og de
som er i etableringsfasen.
Kunstforeningene representerer den publikumsstyrte
kunstformidlingen. De er frivillige organisasjoner som har til formål
å skape interesse og forståelse for billedkunst og kunsthåndverk
hos medlemmene.
I et nasjonalt perspektiv er kunstforeningene
en viktig aktør og ressurs i den landsdekkende kunstformidlingen.
Flere har en særlig viktig rolle i områder med stor avstand til
nærmeste kunstmuseum eller andre arenaer for formidling.
Departementet ser behovet for en sterkere støtte til
flere kunstforeninger, kunsthaller og kunstnersentra på et kvalitativt
grunnlag, jf. kapittel 6.6 i meldingen.
Vandreutstillinger er effektive når det gjelder
å nå ut til lokalsamfunn. Kunstformidling i Nord-Norge byr på helt
spesielle utfordringer grunnet avstander og kostnader forbundet
med forflytting av personer og kunstverk, få visningsrom og visningsarenaer for
kunst m.m.
Det er nå utarbeidet en strategi for visuell
kunst i Nord-Norge der også SKINNs framtidige rolle er omtalt (Se
Kunst i Nord-Norge, SKINN).
Det er de private kommersielle galleriene som
utgjør hoveddelen av gallerivirksomheten i landet. Disse galleriene
finansieres av inntekter fra salg av kunstverker. I tillegg arbeider
flere av galleristene som meglere. De reiser rundt og kjøper kunst
på vegne av samlere på annenhåndsmarkedet.
Det kommersielle markedet har de siste tiårene styrket
seg som en viktig premissleverandør for hvilke kunstnere som greier
å slå igjennom og hvordan.
De største kommersielle galleriene er en viktig formidler
av norsk kunst i Norge og til utlandet. I utlandet gjøres dette
i stor grad gjennom deltagelser i kunstmesser. Disse messene har
høy deltakeravgift og har ofte en høy terskel for hvem som får være med.
Det eksisterer i dag ingen støtteordning for kommersielle gallerier
til å delta på kunstmesser i utlandet hvor de representerer én eller
flere norske kunstnere.
Oversikten omtalt i kapittel 6 i meldingen viser aktørene
i et landsdekkende formidlingsnettverk, fra museer og gallerier
til det frie feltet spredt over hele landet. De representerer et
mangfold som strekker seg fra museale praksiser med ansvar for historiske og
nasjonale kunstsamlinger, til samtidskunstens mange uttrykksformer
og formidlingsarenaer. Oversikten forteller om mange ulike innfallsvinkler
både når det gjelder erfaring og verdsetting av kunst. I tillegg
til å vise utstillinger i egne lokaler produserer flere også vandreutstillinger
og bidrar til Den kulturelle skolesekken.
Det gjenstår imidlertid flere uløste oppgaver:
Det visuelle kunstfeltet i Norge er avhengig
av sterke formidlingsinstitusjoner. I tillegg til departementets
vurdering og forslag til tiltak for museer, jf. kapittel 6.1.4 i
meldingen, skal det påpekes at mye av dagens samtidskunst er kostbar
å produsere, formidle m.m. Departementet ser behovet for å styrke
statsstøtten til institusjonene for å imøtekomme behovet for produksjonsmidler.
Vi har de siste førti årene sett en økende profesjonalisering av
kunstformidlingen, men ikke i alle ledd. Det har ikke vært vanlig
praksis blant billedkunstnere og kunsthåndverkere å legge inn honorar
som del av budsjettet i søknader til Norsk kulturråd eller i utstillingssammenheng
i institusjoner med offentlig støtte. Det er behov for å synliggjøre
at arbeidsinnsats og honorar er en sentral faktor i kunstproduksjon.
Det er viktig at dette framgår i budsjettene slik at de totale kostnadene
i et kunstprosjekt blir synlige.
Departementet går inn for opprettelse av en
arrangørstøtteordning under Norsk kulturråd. Denne vil rette seg
mot alle typer institusjoner.
Det er nødvendig å styrke samspillet mellom
ulike institusjoner og det frie feltet i regionene/landsdelene for
å bidra til å skape dynamikk innenfor og mellom de forskjellige
kunstformidlingsnettverkene. Her kan det bl.a. være nyttig å etablere
nettverk for visningsarenaer/arrangører.
Departementet vil
i kommende års budsjett vurdere styrking av driftstilskuddene, som
i sin tur kan styrke det kunstfaglige programmet til de visuelle
visningsinstitusjonene med statsstøtte.
Departementet ser behovet for å styrke
kunstformidlingen i Nord-Norge spesielt.
Departementet ser behovet for en sterkere
støtte til flere kunsthaller, kunstforeninger og kunstnersentra
på et kvalitativt grunnlag. Departementet vil vurdere en styrking
i kommende års budsjett.
Det ligger også store muligheter i å bruke Munchs
kunst som en døråpner internasjonalt for norske samtidskunstnere,
på linje med hvordan Henrik Ibsen til en viss grad har fungert som
døråpner for Jon Fosses dramatikk.
Kulturdepartementet og Utenriksdepartementet vil,
i samarbeid med fagmiljøene, arbeide videre for å fremme interessen
og kunnskapen om Munch og norsk samtidskunst.
I 2010 fikk Nasjonalmuseet en øremerket bevilgning
fra Kulturdepartementet på kr 750 000 i forbindelse med Munch-jubileet.
Midlene ble videreført i budsjettene for 2011 og 2012. Nasjonalmuseet
har anmodet om ytterligere midler for inneværende år og for gjennomføringsåret
2013. Munch-museet er i tilsvarende dialog med Oslo kommune.
Den økte globaliseringen av kunstfeltet krever
at Norge i stadig større grad bør delta internasjonalt og motta
impulser utenfra. Institusjonen Norwegian Office for Contemporary
Art (NOCA) som ble opprettet i 2001 av Kulturdepartementet og Utenriksdepartementet,
og som året etter skiftet navn til Office for Contemporary Art Norway
(OCA), har som oppgave nettopp å fremme internasjonal utveksling
innenfor billedkunstfeltet.
OCA ble opprettet som et uavhengig fagorgan med
eget mandat til å vurdere hva som er fordelaktig i den internasjonale
utvekslingsprosessen på det visuelle feltet. Med økt globalisering
er det viktig å ha en organisasjon som OCA som ivaretar og plasserer den
norske kunstverdenen på den internasjonale scenen.
Som det omtales i meldingen, registreres et
stigende antall søknader om internasjonal deltakelse hos Norsk kulturråd.
Dette kan være et signal om at OCA har for knappe midler. Dette
blir enda tydeligere om man ser på behovene for økonomisk støtte
til internasjonale presentasjoner på visningssteder, festivaler
og biennaler i Norge.
Globaliseringen innebærer at lokale og nasjonale vilkår
for produksjon og visning av samtidskunsten har endret seg, og vi
ser en overskridelse av ideen om eksport og import på kunstfeltet.
Utvekslingen er basert på nettverkssamarbeid og dialog. Her har
stiftelsen Office for Contemporary Art Norway (OCA) vært en viktig
pådriver og gitt en faglig tyngde til denne utviklingen.
Ettersom strømmen av henvendelser både til Norsk
kulturråd og OCA øker på dette området, kan det synes som en presisering
av ansvarsforhold og roller er påkrevd for at situasjonen skal kunne
håndteres til beste for kunstnerne. Den nasjonale delen av nettverksbyggingen
har lenge vært en viktig del av Kulturrådets ansvarsområde. Kulturrådet
har i dag en avsetning som er forbeholdt kunstnere i etableringsfasen.
Et tiltak som bør vurderes, er å la Kulturrådet konsentrere seg
om disse kunstnerne uavhengig av om støtten går til norske eller
internasjonale prosjekter. I tillegg vil departementet vurdere et
forvaltningsmessig supplement til OCA gjennom å styrke Kulturfondet
med en avsetning øremerket internasjonal kunst i Norge.
Det er også viktig å tydeliggjøre at alle de
største institusjonene; Nasjonalmuseet, Norsk kulturråd, OCA og
KORO, bl.a. som følge av globaliseringen, må vurdere på hvilke områder
det kan være formålstjenlig å styrke samarbeidet mellom institusjonene. En
tettere kontakt mellom institusjonene vil stimulere til økt bevisstgjøring
av institusjonenes egen rolle og vil igjen fremme en større kunstpolitisk
forståelse. Dette vil tjene det visuelle kunstfeltet. Departementet vil
tilrettelegge for dette. Utenriksdepartementet og utenriksstasjonene
vil også være en naturlig del av et slikt nettverk.
Departementet vil:
ta initiativ til
en klargjøring av rollefordelingen mellom Norsk kulturråd og OCA
prioritere støtte til internasjonale samarbeidsprosjekter
i Norge ved en egen avsetning innenfor Kulturfondet
stimulere til tettere kontakt mellom alle
de største norske institusjonene om internasjonal kunstformidlingsvirksomhet
i samarbeid med Utenriksdepartementet styrke formidlingen
av Edvard Munchs kunst i utlandet og bedre utnytte Munchs kunstnerskap
som døråpner for norske samtidskunstnere på den internasjonale kunstarena.
Departementet ser behovet for en styrket støtte for
å ivareta og plassere norsk kunsthåndverk på den internasjonale
scenen.
Statlige tilskudd til kunsthåndverkernes internasjonale
formidlingsvirksomhet, som disponeres og fordeles av Norske Kunsthåndverkere,
har hovedsakelig blitt kanalisert til de utøvende kunstnerne.
Departementet vil
vurdere styrking av Norske Kunsthåndverkeres internasjonale formidlingssvirksomhet
i budsjettsammenheng. Departementet ser behovet for at kuratorer,
skribenter og andre aktører, som er en viktig del av fagfeltet kunsthåndverk,
også bør bli tilgodesett.
Det visuelle kunstfeltet har i de siste 20 årene opplevd
en omfattende ekspansjon. Biennaler og kunstfestivaler er en sentral
plattform for internasjonalt samarbeid. De øker i antall og er blitt
viktige formidlingsarenaer på det visuelle kunstområdet. De bidrar
også til å synliggjøre samtidskunst i det offentlige rom, nasjonalt,
regionalt og lokalt.
Departementet ser behovet for at viktige mønstringer
av denne art må ha økonomiske rammevilkår som trygger planmessige
forberedelser og gjennomføringer. Departementet er positiv til en
utvidelse av denne formidlingsformen til også å omfatte Bergenstriennalen.
Departementet vil stimulere til at kunstfestivalene
får en driftsmessig kontinuitet. Departementet foreslår at det opprettes
en arrangørstøtteordning under Norsk kulturråd. Denne vil rette
seg mot alle typer institusjoner, bl.a. kunstfestivalene.
Globaliseringen av den norske kunstscenen har
i stor grad også foregått i kunstinstitusjonene som gjennom sine
utstillingsprogram har presentert et bredt spekter av internasjonale
kunstnere. Flere av disse institusjonene har laget utstillinger
som har vandret videre over landegrensene.
Departementet ser det som en sentral oppgave
for Nasjonalmuseet å videreføre og utvide det internasjonale utstillingssamarbeidet
og annen internasjonal virksomhet på et høyt nivå. Dette kan gjøres
gjennom å utdype og forsterke samarbeidet med International Council
of Museums (ICOM), et arbeid som vil kunne komme kunstmuseer over
hele landet til gode. Intensjonen må være både å hente inn viktige
internasjonale utstillinger til Norge og vise Nasjonalmuseets produksjoner
i utlandet.
Med nye, store lokaler på Vestbanen og med internasjonal
standard når det gjelder klima og sikkerhet, vil Nasjonalmuseet
stå vesentlig bedre rustet til å videreutvikle det eksisterende
samarbeidet med betydelige utenlandske museer. Særlig vil dette
gjelde bytte av kunst der det stilles spesielt høye fysiske krav.
Med den styrking og konsolidering som har skjedd på det organisatoriske
og ledelsesmessige plan, vil Nasjonalmuseet også kunne bli mer tydelig som
aktør både nordisk og internasjonalt. Med nybygget vil museet generelt
bli en mer naturlig og attraktiv samarbeidspartner for utenlandske
museer.
For å muliggjøre visning av viktige utenlandske kunstverk
i forbindelse med kunstutstillinger i Norge, ble det fra 1985 innført
en ordning med statlig forsikring av kunstgjenstander som lånes
inn fra utlandet til utstillinger i Norge – den såkalte statsgarantiordningen.
Ordningen som gjelder statsgaranti for norske
utstillinger i utlandet, administreres av Utenriksdepartementet.
Departementet har vurdert et forslag om utvidelse
av garantiordningen som tilligger Kulturdepartementet til også å
omfatte lån av gjenstander mellom norske utstillingsinstitusjoner.
Departementet har kommet fram til at dette ikke vil være særlig
hensiktsmessig, da opprettelse og forvaltning av en slik utvidet
ordning vil innebære et administrativt merarbeid som ikke vil kunne
forsvares ut fra de tilleggssøknader og enkelttilfeller som den
er ment å dekke inn. En bedre løsning vil være å fremme særskilte forslag
til håndtering av de tilfellene som måtte oppstå mellom norske institusjoner
(som for eksempel i forbindelse med markeringen av Munch 2013).
Det overordnede målet for regjeringens kulturpolitikk
er å legge til rette for at alle som ønsker det, skal ha tilgang
til et mangfold av kulturopplevelser. Skapende kunst bidrar til
fornyelse og utvikling av samfunnet og enkeltmennesker. Tilgangen
til kunst- og kulturopplevelser og muligheten til å uttrykke seg gjennom
kunst og kultur skal ikke være avhengig av geografi eller sosiale
skillelinjer.
Det er regjeringens målsetting at barn og unge skal
ha tilgang til et kunst- og kulturtilbud som er likeverdig med det
de voksne har, jf. St.meld. nr. 8 (2007–2008) Kulturell skulesekk
for framtida.
Den kulturelle skolesekken skal omfatte alle elever
i grunnopplæringen, det vil si i grunnskolen og den videregående
opplæringen. Den kulturelle skolesekken er et enestående kulturtiltak
ved at det når fram til så å si hele befolkningen i aldersgruppen
6–19 år.
Det er et mål for Den kulturelle skolesekken
at alle skoleelever i landet får et profesjonelt kunst- og kulturtilbud
innenfor alle kulturuttrykk, herunder også visuell kunst. Det bør
legges stor vekt på nyskapende og aktuelle produksjoner av internasjonal standard
til barn og ungdom.
Møter med kunst og kultur gjennom oppveksten bidrar
til opplevelser og kunnskap som kan danne grunnlag for egen utfoldelse
og utvikling av evnen til å vurdere ulike kunst- og kulturuttrykk.
En omfattende kulturforståelse gjør barna bedre rustet til å møte utfordringene
i kunnskapssamfunnet. Behovet for en styrking av den visuelle kompetansen
må også sees i lys av dagens visuelle samfunnskultur.
Barn og unge er en spesielt viktig målgruppe både
i arbeidet for å rekruttere et mer sammensatt publikum og for å
rekruttere kunstnere og annet fagpersonale. De viktigste tiltakene
for å sikre bred rekruttering er skoleverket, kulturskoler og utdanning.
I inkluderingsmeldingen blir det påpekt at skoler og barnehager
er en unik kanal for å nå bredt ut til barn og unge. Gjennom skolene
møter institusjonene elever uavhengig av kulturell, økonomisk og
sosial bakgrunn, og en når barn og unge som ellers ikke får oppleve
kunst- og kulturtilbud.
Gjennom den kulturelle spaserstokken skal eldre få
et kulturtilbud som holder høy, profesjonell kulturfaglig kvalitet.
Ved økt samarbeid mellom kultursektoren og omsorgssektoren skal
det utvikles gode kunst- og kulturprosjekter for eldre innenfor
et mangfold av sjangre og uttrykk.
I Kulturløftet II er et av satsingsområdene
Kultur hele livet. I tillegg til en satsing på kulturtilbud til barn
og unge og eldre, satses det også på flere tilbud om kultur på arbeidsplassen.
I Meld. St. 10 (2011–2012) Kultur, inkludering og deltaking, går
regjeringen inn for å etablere en ordning for kulturformidling på
arbeidsplassen: Den kulturelle nistepakka. For å nå målet om størst
mulig deltakelse i kulturlivet, vil regjeringen at det faste tilbudet
i kunst- og kulturinstitusjonene i større grad skal suppleres med
oppsøkende virksomhet, turnévirksomhet, særskilte formidlingsordninger
og nye formidlingsmåter, for eksempel ved hjelp av digital formidling.
Målet med Den kulturelle nistepakka er å legge til rette for at
flere får et profesjonelt kunst- og kulturtilbud gjennom arbeidsplassen,
å bidra til at personer uten en fast arbeidsplass får et profesjonelt
kunst- og kulturtilbud og å stimulere til at kunst og kultur i større
grad blir innlemmet i realisering av mål knyttet til et inkluderende
arbeidsliv.
Departementet ønsker å tilrettelegge for at
alle målgrupper kan oppleve kunst av høy kvalitet. For å kunne målrette
tiltakene på dette feltet, er det nødvendig med mer kunnskap om
de ulike publikumsgruppene, jf. inkluderingsmeldingens påpekning
av behovet for publikumsanalyser. Økt kunnskapsproduksjon er en
forutsetning for målrettet styrking av formidlingen også på det
visuelle kunstfeltet.
Departementet vil
aktivt bruke funnene i det pågående forskningsprosjektet om Den
kulturelle skolesekken til å utvikle ordningen videre.
I tråd med Kulturløftet II vil regjeringen
fram til 2014 arbeide for å styrke satsingen på den kulturelle spaserstokken
og gjøre ordningen permanent.
Kunst i offentlige rom er alternative arenaer
for kunstformidling og utgjør i dag en stor kunstsamling utenfor
museene.
Norge har en godt etablert kunstpolitikk for
offentlig byggevirksomhet og for det offentlige rom. Politikken
iverksettes gjennom ordningene som statsinstitusjonen Kunst i offentlige
rom (KORO) forvalter.
Som oppfølging av St.meld. nr. 10 (2007–2008) Knutepunkt
har Kulturdepartementet i 2011 startet gjennomføringen av den første
systematiske evalueringen av knutepunktinstitusjonene. Erfaringer
fra denne type evalueringer danner et viktig kunnskapsgrunnlag for
videre politikkutvikling og er verdifull som grunnlag for evaluering
av andre kunstinstitusjoner. Systematisk evaluering med noen års
mellomrom vil bidra til å styrke departementets oppfølging av resultatene
til institusjonene, både når det gjelder produksjon og andre deler
av driften.
Departementet finner at det nå er naturlig å
foreta en evaluering av hele KOROs virksomhet som består i kunstproduksjon,
kunstformidling og kunstforvaltning. Sentralt i KOROs virksomhet
er kunstordningene. Det vil derfor være behov for å se nærmere på disse.
Ordningen med kunstprosjekter i statlige bygg fra
1998 ble evaluert av departementet i nært samarbeid med eksterne
aktører i 2002. Rapporten ble sendt på bred høring. På bakgrunn
av de innkomne høringsuttalelsene og etter en nærmere vurdering
i departementet ble det besluttet at ordningen skulle videreføres,
jf. St.prp. nr. 1 (2002–2003) for Kultur- og kirkedepartementet.
Omleggingen av ordningen for kunstprosjekter
i statlige bygg i 1998 førte til en styrket avsetning til kunst
i de statlige bygg ordningen omfatter, men på grunn av privatisering
av statlig virksomhet har en rekke institusjoner falt ut av ordningen.
Mens enkelte av de fristilte statlige virksomhetene har satset på kunst
i offentlige rom, er det pr. i dag ikke utarbeidet en samlet oversikt
over hvilke ordninger eller regelsett de fristilte statsforetakene
følger mht. kunst i offentlige bygg. Som ledd i evalueringen ser
departementet behovet for en gjennomgang av deres kunstproduksjon,
både for å sikre en oversikt over kunstproduksjon i byggene til
statseide institusjoner, og for å belyse hvilken praksis for kunst
i offentlig rom som føres av aktører utenfor KOROs virksomhet m.m.
I veilederen Estetikk i statlige bygg og anlegg
fra 1996 ble det også foreslått å vurdere kunst knyttet til samferdselsanlegg.
I forbindelse med meldingsarbeidet har departementet bl.a. mottatt
innspill fra Hordaland fylkeskommune om å vurdere en utvidelse av kongelig
resolusjon av 1997 til også å omfatte tiltak innenfor energi- og
samferdselssektoren, som for eksempel krafttraseer, vei-, bro- og
skinneanlegg. Dette vil på en helt ny måte kunne medvirke til å
bringe kunsten ut til det offentlige rom og i landskap, og legge
til rette for at en større del av befolkningen får tilgang til kunst.
Prosjektet Nasjonale Turistveger under Samferdselsdepartementet
har lykkes med å gjøre kunst tilgjengelig i det offentlige rom over
hele landet. Prosjektet er slik sett unikt i internasjonal sammenheng.
Departementet mener det bør vurderes å bygge videre på de erfaringene
som dette prosjektet fører med seg. Da det allerede finnes enkelte
andre statlige aktører på feltet, ser departementet også behov for
å få en kartlegging av kunst i samferdselsanlegg. Bl.a. er Statens
vegvesen og Jernbaneverket under Samferdselsdepartementet i gang
med å utvikle egne arkitekturplaner i tråd med regjeringens plandokument
arkitektur.nå.
Departementet merker seg at flere aktører på
feltet tar til orde for å vurdere alternativ bruk og ny utforming
av våre offentlige rom. Riksantikvaren og Statens vegvesen foreslår
en nasjonal dugnad i forbindelse med Grunnlovsjubileet i 2014 for
å sette gater og plasser i våre byer i stand til å fylle rollen
som helt sentrale arenaer for utvikling av det norske samfunn og
demokrati.
Mål om en styrket byutvikling over hele Norge
er vesentlig i regjeringens plandokument, arkitektur.nå. Departementet
mener at flere sentrale aktører i feltet bør komme sammen og se
på muligheter for samarbeid om planer for byutvikling, hvordan offentlige rom
skal utformes og til hvilket bruk. Sentrale aktører for et slikt
samarbeid innenfor Kulturdepartementets ansvarsområde, er Norsk
Form og Kunst i offentlige rom (KORO).
KOROs kunstprosjekter befinner seg i offentlige rom
der folk ferdes. Ifølge Meld. St. 10 (2011–2012) Kultur, inkludering
og deltaking er KOROs ordninger et eksempel på hvordan statlige
midler er med på å stimulere til utstrakt bruk av uterom og offentlige rom
i kunstformidlingen. Regjeringen framhever slik KOROs tilskuddsordninger
som viktige for å øke medvirkning og tilgang til visuell kunst.
Departementet ser derfor svært positivt på KOROs
satsing på digitaliseringsprosjektet. Digitalisering av KOROs kunstprosjekter
vil bidra ytterligere til at KOROs virksomhet gjøres tilgjengelig
for enda flere med interesse for kunst i offentlige rom.
Virksomhet rundt kunst i offentlige rom er til
enhver tid avhengig av en underskog av kunstkonsulenter som er i
stand til å håndtere komplekse oppgaver i utøvelse av konsulentvirksomheten,
både det kunstfaglige feltet og de mer spesielle utfordringene,
jf. byggeprosjektenes kompleksitet. Våren 2009 introduserte KORO
en ny ordning for rekruttering og oppnevning av kunstkonsulenter.
Bakgrunnen for dette var et stadig økende krav til kunstfaglig kompetanse og
prosjektledelse, samt ønsket om åpne og etterprøvbare prosedyrer
ved oppnevning av kunstkonsulenter. Konsulentregisteret omfatter
pr. i dag i overkant av 300 kunstkonsulenter som på faglig grunnlag er
prekvalifisert gjennom KORO.
Som statens fagorgan for kunst i offentlige
rom er KORO ansvarlig for å sikre den videre kompetansen i, forståelsen
for, og utviklingen av feltet. Ingen andre etater eller institusjoner
i Norge besitter en slik kompleks kompetanse om kunstneriske prosesser, prosjektledelse
og kunnskap om prosjektenes tekniske, økonomiske og juridiske sider.
Det er viktig å legge til rette for god og effektiv overføring av
denne kompetansen til nye kunstprosjekter. Departementet ser KOROs
behov for kontorer med visningsmuligheter på gateplan. Dette er
nødvendig for å synliggjøre virksomheten og for å bedre formidlingen
til publikum, kunstkonsulenter, kunstnere m.fl.
Kirkerommet og kirkekunsten representerer en nasjonal
ressurs som formidler vår kultur og våre tradisjoner på en måte
som bør bli befolkningen til del i langt større grad enn tilfellet
er i dag. Dette kan bl.a. bety mer bruk av kirkerommet til omvisninger,
foredrag, konserter m.m.
Kirken er allerede tungt inne når det gjelder
Den kulturelle skolesekken, selv om dette ikke er tilfelle i samme
grad over hele landet. Utfordringen ligger i å la de stedene der
samarbeidet er en suksess, bli foregangsområder for andre lokalsamfunn.
Departementet vil i sitt arbeid med å åpne det
visuelle kunstfeltet for en så stor del av befolkningen som mulig,
også se på de vurderinger og forslag som inngår i kirkens egen kulturmelding
fra 2005, Kunsten å være kirke, med sikte på større bruk av kirkerommet
som kunstarena. Det vil bli lagt vekt på et kunstspekter som spenner
over hele feltet fra arkitektur, tradisjonell billedkunst og nye
visuelle uttrykksformer.
Blant hensyn som må tas i denne sammenheng, er
å balansere ønsket om i større grad å bruke kirkene som kulturhus
og -arena, med det at kirkene først og fremst er menighetskirker
i daglig bruk. Dette gir bl.a. spesielle utfordringer til kunstnere
i forbindelse med utsmykning av kirkerommet.
Ønsket om nye kulturuttrykk må også ses i lys
av at flere kirker er fredede eller verneverdige.
Kulturdepartementet mener at det bør legges
til rette for et tettere samarbeid mellom relevante aktører innenfor
kunstområdet og kirken. Departementet vil derfor ta initiativ overfor
Kunst i offentlige rom – KORO og Kirkerådet, med oppfordring om
et slikt samarbeid.
Som ledd i evalueringen foretas:
Departementet vil vurdere kontorer med
visningsrom for KORO på gateplan i budsjettsammenheng.
Departementet vil i budsjettsammenheng
søke å styrke ordningene KOM og URO, som KORO-forvalter.
Departementet vil ta initiativ overfor
KORO og Kirkerådet om økt bruk av visuell kunst i kirkerommet og
i kirkelig virksomhet for øvrig.
- Departementet vil vurdere hvordan tilskudd
til kunst i livvsynsnøytrale seremonirom kan organiseres.
Kunstkritikken spiller en viktig rolle for den
visuelle kunstens synlighet i en allmenn offentlighet og er et viktig
bindeledd mellom kunsten og publikum. Tradisjonelt har det visuelle
kunstfeltet på linje med bl.a. dansefeltet stått i skyggen av andre
kunstområder når det gjelder dekning i media. Med økende aktivitet
på kunstfeltet, flere kunstnere og visningssteder og en stadig større
og mer velutdannet publikumsgruppe, har det forplantet seg et voksende
misforhold mellom aktiviteten på kunstscenen og kunstkritikkens
omfang og kunstomtaler i media.
Det bør være en prioritert oppgave å legge til
rette for diskusjon og kunnskapsproduksjon i og om det visuelle
kunstfeltet i form av seminarer, konferanser, tidsskrifter og publikasjoner.
Kunstkritikken spiller en viktig rolle for den visuelle kunstens
synlighet og plass i den offentlige samtalen. Departementet ser
at det er viktig å styrke vilkårene for denne. Det har for 2012
blitt opprettet et ekstra stipend til kritikere. Karakteristiske
trekk ved kunstkritikken i dag er at en stor del av kritikerne fungerer
som frilansaktører på kunstscenen (kunstnere, kuratorer og andre
fagfolk som arbeider direkte med utstillingsvirksomhet), dvs. at
aktørene som skal si og mene noe om kunstfeltet, innehar en dobbel
posisjon. På den annen side er det generelt lite kunnskap om visuell
kunst i avisredaksjonene. Kunstfeltet erfarer også at tilgjengelig forhåndsomtale
av utstillinger blir kuttet ned til fordel for andre kulturelle
tilbud.
En bredere formidling og kunnskap om det visuelle
kunstfeltet vil bidra til en større forståelse og balanse mellom
de ulike kultursjangrene. Dette vil også bevisstgjøre et bredere
publikum for det billedlige uttrykkets relevans i et samfunn der
de visuelle effektene finnes overalt.
Departementet mener at det er behov for å stimulere
til kunstdebatt i offentligheten gjennom bevilgninger til opprettelse
og videreutvikling av uavhengige magasiner. Større bevissthet og
spredning av stoff om visuell kunst kan igjen stimulere til mer
redaksjonell oppmerksomhet om visuell kunst i dagspressen og på
nettet.
Departementet vil
opprette flere stipend til kritikere, eventuelt øremerket det visuelle
kunstfeltet.
Departementet vil i samarbeid med Norsk
kulturråd vurdere å opprette en egen støtteordning for uavhengige
kunstmagasiner underlagt Kulturrådets forvaltning.
Endringer i det visuelle kunstfeltet de siste
10–15 årene når det gjelder utvikling av nye uttrykk, produksjons-
og formidlingsformer og nye kunstnerroller, har skapt et behov for
styrket systematisk kunnskapsproduksjon på og om feltet. I tillegg
inngår kunsten nye forbindelser med samfunnet for øvrig, som utfordrer
etablerte oppfatninger om kunstens vesen og kjennetegn.
Denne situasjonen er utfordrende for de akademiske
fagområdene som tradisjonelt sett har befattet seg med den visuelle
kunsten. Utviklingen innenfor kunstfeltet utfordrer de teoretiske
begrepene og de analytiske perspektivene som tradisjonelt har vært anlagt
på den visuelle kunsten.
Å forske på det visuelle kunstfeltet forutsetter både
en humanistisk og en samfunnsvitenskapelig tilnærming, da kunstproduksjon
inkluderer både verkspesifikke og sosiale aspekter ved estetisk
produksjon. Departementet er kjent med at Kulturrådet erfarer at
det er vanskelig å skaffe til veie denne bredden i forskningsfaglig
kompetanse til forsknings- og evalueringsoppdrag knyttet til det
visuelle kunstfeltet. Rekruttering på forskernivå vil derfor være
av stor betydning for kunnskapsproduksjon i det visuelle feltet.
Et bedre utviklet samarbeid og mer dialog i
f.eks. nasjonale og internasjonale nettverk og prosjekter vil, slik
departementet vurderer det, kunne bidra til at kunnskapsproduksjonen
på det visuelle kunstfeltet styrkes.
Økt samarbeid mellom forskningsmiljøer og selve
kunstfeltet vil kunne føre til en mer åpen og utadrettet kunstfaglig
forskning, som igjen kan bidra til en utvidet kunstdebatt i det
offentlige rom. Det er grunn til å understreke at aktører innenfor
visuell kunst med støtte fra Kulturdepartementet har et ansvar når
det gjelder å gjennomføre relevante FoU-prosjekter som bidrar til
å utvide og utvikle kunnskapsgrunnlaget for hele det visuelle kunstfeltet, inkl.
samtidens kunstfelt.
Forskning er nødvendig for å sikre en oppdatert forståelse
av kulturens samfunnsrolle og for å synliggjøre selve kunnskapsfeltet.
Forskningsbasert kunnskap gir et bedre grunnlag for utvikling og
fornyelse av både politikken og forvaltningen. Departementet har
nå satt i gang arbeidet med en FoU-strategi som vil kunne berøre
nevnte utfordringer for kunnskapsproduksjon i det visuelle kunstfeltet.
Det vil være av stor betydning for politikkutviklingen
på det visuelle kunstfeltet at det legges til rette for kunnskapsproduksjon
og at det rettes oppmerksomhet mot å finne virkemidler for å styrke
utviklingen av kunnskap på og om feltet.
I tråd med sektorprinsippet i norsk forskningspolitikk
er Kulturdepartementet ansvarlig for forskning og utvikling (FoU)
på departementets ansvarsområder. Kulturdepartementets FoU-strategi
vil beskrive hvordan dette ansvaret skal ivaretas på en god måte. Strategien
skal omfatte hele departementets virkeområde, dvs. kunst, kulturvern,
frivillighet, tros- og livssynspolitikk, idrett og media. Ett av
hovedsiktemålene med strategien er å legge til rette for at utforming
av kulturpolitikken i størst mulig grad skal baseres på kunnskap
om kunst- og kulturlivets og frivillig sektors karakteristika og
utfordringer, og om hvordan ulike kulturpolitiske ordninger og tiltak
virker. Som ledd i dette arbeidet er det oppnevnt et eksternt FoU-utvalg
som skal arbeide i perioden august 2011 til april 2012. Utvalget
skal gi råd om hvordan departementet kan håndtere ansvaret for FoU
som grunnlag for politikkutforming og forvaltning på en god måte.
Sentralt i kulturpolitikken etter 2005 står
Kulturløftet I og Kulturløftet II. Det er gitt store økninger i de
økonomiske rammevilkårene for kunst- og kulturlivet, og det er lagt
fram en lang rekke stortingsmeldinger innenfor ulike delsektorer
av kulturlivet. Regjeringen er i rute med å oppfylle Kulturløftet
II, og mener det samtidig er viktig å se framover ved å foreta mer
overgripende analyser av politiske mål, virkemidler og tiltak på
kulturfeltet.
Utvalget for Kulturutredningen 2014 som ble nedsatt
i juni 2011, har fått et vidt mandat og er satt sammen av personer
med bred kompetanse og innsikt i norsk kultur- og samfunnsliv. Utvalget
skal foreta en overordnet gjennomgang av hele kunst- og kulturpolitikken
og vurdere kunst- og kulturpolitiske mål, virkemidler og tiltak
i perioden etter 2005. Videre ligger det i mandatet at utvalget
skal gi en vurdering av de viktigste utfordringene kulturpolitikken står
foran i årene som kommer. Arbeidet skal ende i en NOU – Kulturutredningen
2014. Den vil ha en bred og prinsipiell tilnærming til hele kunst-
og kulturfeltet og komme med innspill til en helhetlig og overordnet
politikk etter Kulturløftet I og II.
Utvalget skal legge fram sin utredning innen
desember 2012.
For å ivareta det statlige ansvaret for samisk
kultur arbeider regjeringen etter to hovedlinjer, jf. St.meld. nr.
28 (2007–2008) Samepolitikken. På den ene siden innebærer samisk
kulturpolitikk at myndighetene, med utgangspunkt i internasjonale
forpliktelser overfor urfolks rettigheter, søker å styrke samisk
identitet og samisk kulturelt mangfold gjennom Sametinget. Regjeringen
vil legge til rette for at Sametinget kan føre en selvstendig og
aktiv kulturpolitikk og bedre rammebetingelsene for samiske kunstnere
og kulturutøvere. På den andre siden har myndighetene ansvar for
å ivareta samisk språk og kultur som del av mangfoldet i den nasjonale
kulturpolitikken.
Soria Moria-erklæringen og Kulturløftet ligger til
grunn for regjeringens samepolitikk på kunst- og kulturområdet.
Kulturløftet slår blant annet fast at samisk språk og kultur skal
bevares og videreutvikles.
Statens ansvar for samisk kulturpolitikk ivaretas ved
å legge til rette for at Sametinget kan føre en aktiv kulturpolitikk,
og ved at samisk kultur inngår som en del av den helhetlige nasjonale
kulturpolitikken.
I samsvar med dette har regjeringen økt bevilgningen
til Sametinget til kulturformål fra 32,1 mill. kroner i 2005 til
70,4 mill. kroner i 2012. Dette har vært et vesentlig bidrag til
å styrke Sametinget som kulturpolitisk aktør og å legge til rette
for utvikling av kunst og kultur i det samiske samfunnet.
I sitt budsjettframlegg for 2013 peker Sametinget blant
annet på at det er behov for budsjettøkninger for å sikre samiske
kulturinstitusjoner og museer tilfredsstillende rammebetingelser
og utviklingsmuligheter.
I forbindelse med arbeidet med de årlige statsbudsjettene
vurderer regjeringen de budsjettbehov som Sametinget melder inn.
Samtidig er det Sametingets ansvar å prioritere mellom ulike behov
på kunst- og kulturfeltet innenfor den rammen som til enhver tid
står til disposisjon.
Som oppfølging av St.meld. nr. 28 (2007–2008) Samepolitikken
legges det opp til at nye samiske kulturbygg som prioriteres av
Sametinget, som hovedregel skal realiseres gjennom ordningen for
husleiefinansiering i staten.
Sametinget får alt ansvar for å prioritere mellom aktuelle
byggeprosjekter. Ordningen innebærer at med mindre husleien og driftsutgiftene
i sin helhet kan finansieres av Sametinget ved omprioritering innenfor
uendret budsjettramme, må Sametinget ta opp spørsmål om økt tilskudd
til delfinansiering av husleie og økte driftsutgifter med Kulturdepartementet.
Før Sametinget igangsetter nye prosjekter som vil kreve økt statstilskudd,
må rammer for innhold, omfang og økonomi for det enkelte prosjekt
og finansiering av framtidig husleie og drift avklares med Kulturdepartementet
i henhold til avtalte prosedyrer for ordningen.
De sentrale myndighetene skal ivareta det samiske
perspektiv i den helhetlige kulturpolitikken som skal gjenspeile
det kulturelle mangfoldet i Norge. Alle som bor i landet, skal få
anledning til å bli kjent med og få en forståelse av samisk kunst
og kultur. En styrking og utvidelse av feltet vil også ha positive
effekter for samiske kunstnere og samiske institusjoner.
Dialog og informasjonsutveksling mellom regjeringen
og Sametinget er viktig for utvikling av kulturpolitiske virkemidler,
og for utvikling av forståelse om forvaltning av samiske forhold.
En av kulturpolitikkens viktigste oppgaver er
å legge til rette for at alle kan oppleve et mangfold av kulturtilbud
og kunstneriske uttrykk og delta i et aktivt kulturliv. Skapende
kunst bidrar til fornyelse og utvikling av samfunnet og enkeltmennesker.
Tilgangen til kunst- og kulturopplevelser og muligheten til å uttrykke
seg gjennom kunst og kultur skal heller ikke være avhengig av geografi.
Den overordnede målsettingen for regjeringens nordområdestrategi
fra 2006 er å skape bærekraftig vekst og utvikling i nord: «Regjeringens
politikk er en bred nasjonal satsing på bosetting, arbeid, verdiskaping,
utdanning, kultur og kontakt over grensene i nord».
Nordområdestrategien handler også om å delta
i samarbeid over grensene i regionen. Også her spiller kulturområdet
en viktig rolle. Folk-til-folk-samarbeid, særlig med Russland, står
sentralt i nordområdepolitikken. Kultur, utdanning, idrett, barne-
og ungdomsarbeid og frivillighet, samt etablering av møteplasser
og nettverk er viktige elementer.
Som del av oppfølgingen av nordområdestrategien
la Kulturdepartementet høsten 2009 fram Mulighetenes landsdel –
handlingsplan for kultursamarbeid i nordområdene. Denne har som
mål å synliggjøre, sikre og styrke kulturlivet og kulturfeltets
bidrag til utvikling i nordområdene. Den skal videre bidra til at
Kulturløftet også understøtter og medvirker til at målene for regjeringens
nordområdestrategi blir nådd. Dette skjer gjennom en rekke bidrag
til kulturliv og kultursamarbeid i de tre nordligste fylkene, gjennom
en styrking av det norsk-russiske kultursamarbeidet og gjennom økt
vektlegging av kultursamarbeidet i andre internasjonale fora med
nedslagsfelt i nordområdene.
Departementet ser det som svært positivt at
det nordnorske samarbeidet har utviklet seg til å omfatte strategier
for det visuelle kunstfeltet. Regjeringen legger gjennom sin nordområdestrategi
stor vekt på å bidra til å skape bærekraftig vekst og utvikling
i nord i en bred satsing der også kultur og kontakt over grensene
inngår. Visuell kunst er en del av denne satsingen.
Regjeringen er opptatt av at hele landet skal
ta del i Kulturløftet. I Meld. St. 10 2011–2012 Kultur, inkludering
og deltaking blir det påpekt at det i tillegg til de faste driftstilskuddene
som blir bevilget til kulturinstitusjoner og tiltak over hele landet,
også finnes en rekke statlige tiltak som er spesielt innrettet for
å sikre en god geografisk fordeling av kulturtilbud.
Denne meldingen rommer en rekke forslag til
tiltak for å styrke feltet i årene som kommer. Mange av disse vil
medføre et styrket visuelt kunstfelt rundt om i landet.
I meldingens kapittel 6.6 heter det at departementet
ser behovet for å styrke kunstformidlingen i Nord-Norge spesielt.
I forbindelse med innhenting av innspill til
denne stortingsmeldingen ble det generelt påpekt at det er en hovedutfordring
for det visuelle kunstfeltet å styrke finansieringen og feltets
synlighet i offentligheten.
Gjennom Kulturløftet II har regjeringen lagt
til rette for en rekke punkter som berører det visuelle kunstfeltet.
Denne meldingen rommer en rekke forslag til
tiltak for å styrke det visuelle feltet i årene som kommer. På bakgrunn
av utviklingen, både historisk og i lys av kulturbudsjettet 2005–2012,
ser departementet behov for å prioritere dette feltet i årene som
kommer.
Det er en stor forskjell på tilskuddsnivået
på visuell kunst sammenlignet med de andre kunstartene i Norsk kulturfond.
I 2010 ble det søkt om 179 mill. kroner fra
avsetningen for visuell kunst, mens tildelingen var på 24,6 mill.
kroner, noe som innebærer en tildelingsprosent på 13,7 pst. For
musikk var tildelingen 126 mill. kroner, med en tildelingsprosent
på 27,4 pst.
Den totale avsetning til visuell kunst er videre inndelt
i tilskuddsposter som hver for seg utgjør relativt beskjedne beløp.
På bakgrunn av Løken-utvalgets delutredning om
det rytmiske musikkområdet har man på musikkfeltet gått inn for
tre brede, sjangeruavhengige støtteordninger for rytmisk musikk.
Løken-utvalget foreslo i sin delutredning at dette også skulle kunne
legge føringer for andre deler av musikk- og kulturfeltet. Det er
en viktig oppgave å utvikle en struktur som ivaretar dagens behov
og utfordringer.
Presset på eksisterende midler på det visuelle
feltet i Norsk kulturråd skyldes i stor grad profesjonaliseringen
av feltet og framveksten av kunstfestivaler, kunstner- og kuratorinitierte
visningssteder og produksjonsfellesskap med behov for langsiktig
og forutsigbar finansiering. Det har dessuten sammenheng med mangelen
på produksjonsmidler i institusjonene, både de regionale (større
kunstforeninger, kunstnersentrene, kunsthaller o.l.) og de nasjonale
institusjonene.
For å imøtekomme dette behovet bør det, i tillegg til
eksisterende avsetning på kap. 322 post 55, opprettes en ny ordning
rettet mot arrangørene i det visuelle kunstfeltet. En arrangørstøtteordning
for det visuelle kunstfeltet bør rette seg mot alle typer institusjoner/virksomheter
i det visuelle kunstfeltet. En slik ordning vil kunne imøtekomme
de kunstnerstyrte visningsstedenes behov for virksomhetsstøtte og langsiktig
finansiering (både de etablerte og de som er i etableringsfasen),
det samme gjelder kunstfestivalene. Videre vil det styrke institusjonene
over hele landet som i dag i økende grad søker Norsk kulturråd om
støtte til program og større formidlings- og samarbeidsprosjekter.
Til sist vil en slik ordning kunne imøtekomme behovet for en styrking
av visning av internasjonal samtidskunst i Norge, både i form av samarbeidsprosjekter
mellom norske og internasjonale institusjoner, og gjennom utstillingsturneer
slik at produksjonene kan vises flere steder og dermed nå et større
publikum.
Midlene i en arrangørstøtteordning på det visuelle
feltet bør gå til:
det frie feltet/de
kunstnerstyrte arenaenes (formidling og produksjon) behov for virksomhetsstøtte
og langsiktig finansiering (både de etablerte og de som er i etableringsfasen)
kunstfestivalene
styrke institusjonene over hele landet,
som i dag i økende grad søker Norsk kulturråd om støtte til program
og større formidlings- og samarbeidsprosjekter
internasjonal samarbeidsprosjekter av ekstraordinær
karakter i Norge (samarbeidsprosjekter mellom norske og internasjonale
institusjoner, og gjennom utstillingsturneer slik at produksjonene
kan vises flere steder og dermed nå et større publikum).
I Meld. St. 10 (2011–2012) Kultur, inkludering og
deltaking foreslår regjeringen at forvaltningen av midlene som er
avsatt til Statens utstillingsstipend, blir flyttet til landets
15 kunstnersentre, inkludert Samisk kunstnersenter, og at fordelingen
blir koordinert av Foreningen kunstnersentrene i Norge.
Da produksjonskostnadene har steget betraktelig etter
at ordningen ble igangsatt, ser departementet også behovet for å
øke taket for det enkelte prosjekt, samt å øke avsetningen på posten
betydelig.
Norsk kulturråd behandler i dag søknader om
tilskudd til fotobøker under ordningen for produksjonsstøtte til
publikasjoner innenfor billedkunst og kunsthåndverk. Ordningen er
ikke tilstrekkelig til å imøtekomme den årlige produksjonen av fotobøker.
Det er et behov å styrke synligheten av det
visuelle kunstområdet i en større offentlighet. Etablering av en
innkjøpsordning for fotobøker som distribuerer fotobøker til bibliotekene,
vil øke synligheten av norske fotobøker, styrke produksjon og kvalitet,
skape økt oppmerksomhet om fotografiet som uttrykksmiddel og bidra
til at fotoboken får et større nedslagsfelt.
Økt bevissthet om fotografi og billedbruk kan
bidra til blant annet å styrke barns og ungdoms visuelle fortolkningsevne.
En eventuell egen innkjøpsordning for fotobøker bør
romme ti titler, og i en prøveperiode er det ønskelig å sikre tidligere
utgivelser av særskilt kunstfaglig verdi. Antall innkjøpte bøker
bør ligge på linje med innkjøpsordningene for barne- og ungdomslitteratur på
litteraturfeltet (ny norsk skjønnlitteratur for barn og unge og
ny norsk faglitteratur for barn og unge) som opererer med 1 550
innkjøpte eksemplarer.
Alternativt kan det vurderes en ordning tilsvarende
innkjøpsordningen for musikk, som er under omlegging til en tilskuddsordning
for produksjon og publisering av musikk. En forutsetning må være
at bøkene er tilgjengelige i Nasjonalbiblioteket ett år etter utgivelse
og når salgspotensialet er redusert. Formålet er å øke kunnskapen
om og spredningen av norsk fotografi og bidra til å holde oppe en
bred produksjon av kvalitetsutgivelser.
Innenfor det saksfeltet som denne meldingen omfatter,
har Kulturdepartementet helt eller delvis forvaltningsansvar for
flere lover.
Ved kunstkjøp med tilknytning til utlandet har det
i praksis oppstått avgrensningsspørsmål mht. avgiftsplikt etter
kunstavgiftsloven. Departementet vil se nærmere på i hvilken utstrekning
kunstavgiften skal gjelde for omsetning med tilknytning til utlandet eller
Svalbard, og vurdere eventuelle regler i den sammenheng.
Ulovlig handel med kunst- og kulturgjenstander er
generelt et økende problem. Særlig gjelder dette i de områder av
verden som preges av krig og krise, men også i Norge er det registrert
en økning i kunst- og kulturkriminalitet.
Praktiske erfaringer fra arbeidet med å hindre ulovlig
handel med kunst- og kulturgjenstander hos toll, politi og kulturmyndigheter
viser at mange fortsatt ikke er klar over regelverket for utførsel
og innførsel. Det er få som er klar over forpliktelsene til å sette
seg inn i hvilke regler som gjelder i det landet hvor en ønsker
å kjøpe kunst eller andre kulturgjenstander. Erfaring viser at dette
er komplisert og at UNESCOs database over nasjonale lover ofte er
vanskelig tilgjengelig.
En viktig utfordring framover er å spre kunnskap gjennom
brosjyrer, Internett og andre informasjonstiltak, for slik å skape
økt bevissthet rundt problemstillingene knyttet til internasjonal
handel med kunst og kultur. Dette arbeidet koordineres av Norsk
kulturråd i tett samarbeid med politi-, tollmyndigheter og museumssektoren.
På Norsk kulturråds nettsider finnes dessuten skjema for søknad
om utførsel.
Åndsverkloven gir opphavsmannen – den som har
skapt et kunstverk – enerett til å råde over kunstverket. Loven
gir opphavsmannen både økonomiske og ideelle rettigheter.
Åndsverkloven er under revisjon. Loven skal gjøres
enklere tilgjengelig for brukerne. I tillegg skal det vurderes om
det er behov for oppdateringer siden siste større lovrevisjon i
2005, da EØS-avtalens opphavsrettsdirektiv ble gjennomført i norsk
rett.
Første del av revisjonen ble sendt på høring
i mai 2011 og inneholder forslag til nye tiltak mot ulovlig fildeling
og andre krenkelser av opphavsrett m.m. på Internett.
Det ble i 1982 inngått en avtale mellom staten
og organisasjonene for billedkunstnere om utstillingsvederlag. Utstillingsvederlagsavtalen
er en kompensasjonsordning til kunstnerne for lån av kunstverk.
Kunstnerorganisasjonene i Norge ønsker en evaluering
av det nåværende utstillingsvederlaget og en utvidelse av avtalen
til også å omfatte honorar for kunstnernes arbeid i forbindelse
med utstillinger.
Departementet ser behovet for en gjennomgang av
dagens avtale om utstillingsvederlag. Departementet er videre enig
i behovet for å synliggjøre de reelle produksjonskostnadene ved
utstillinger. Vi har de siste førti årene sett en økende profesjonalisering av
kunstformidlingen, men ikke i alle ledd. Det har ikke vært vanlig
praksis blant billedkunstnere og kunsthåndverkere å legge inn honorar
som del av budsjettet i søknader til Norsk kulturråd eller i utstillingssammenheng
i institusjoner med offentlig støtte. Det er behov for å synliggjøre
at kunstnerens arbeidsinnsats er en sentral faktor i kunstproduksjonen.
Det er viktig at honorar framgår i budsjettene slik at de totale
kostnadene i et kunstprosjekt blir synlige.
Det er nødvendig å synliggjøre de reelle produksjonskostnadene
også i formidlingsinstitusjoner med statsstøtte. Det er viktig å
sette en pris på det kunstneriske arbeidet, noe som er helt selvfølgelig
når det gjelder musikk og scenekunst. Departementet vil på bakgrunn
av en gjennomgang av dagens utstillingsvederlagsavtale drøfte en
mulig revisjon og utvidelse av avtalen om utstillingsvederlag med
de berørte kunstnerorganisasjonene. Departementet vil, parallelt
med gjennomgangen, vurdere et pilotprosjekt for å prøve ut en ordning
med utstillingshonorar i statsstøttede institusjoner.
Avtalen om utstillingsvederlag gjelder i dag
kun for statsstøttede institusjoner.
Departementet går
inn for å opprette en arrangørstøtteordning på det visuelle feltet
under Norsk kulturfond.
Departementet vil ta sikte på å øke avsetningen til
Statens utstillingsstipend i budsjettsammenheng.
Departementet vil i samråd med Norsk kulturråd vurder
å etablere en permanent innkjøpsordning for fotobøker i budsjettsammenheng.
Departementet ser videre behovet for å se nærmere
på følgende:
Lov av 4. november
1948 nr. 1 om avgift på omsetning av billedkunst m.m. (kunstavgiftsloven). Departementet
ser behovet for å se nærmere på avgiftsplikt på kunstkjøp med tilknytning
til utlandet.
Departementet vil styrke informasjonsvirksomheten
med sikte på å øke kunnskapen omkring problemstillinger knyttet
til internasjonal handel med kunst
Avtalen om utstillingsvederlag. Departementet vil
med basis i en gjennomgang av dagens utstillingsvederlagsavtale
drøfte en mulig revisjon og utvidelse av denne med de berørte kunstnerorganisasjonene.
Departementet vil, parallelt med gjennomgangen, vurdere et pilotprosjekt
for å prøve ut en ordning med utstillingshonorar.
Da nesten all offentlig omsetning av kunst i
Norge er pålagt en kunstavgift (3 pst. fra 1948 og 5 pst. fra 2007),
kan Bildende Kunstneres Hjelpefond (BKH) gi en god oversikt over
offentlig omsetning av kunst. Dette gjelder for kunst med en verdi
på over kr 2 000. BKH beregner den offentlige kunstomsetningen i
Norge til å ha vært ca. 597 mill. kroner i 2010. I toppåret 2007,
før finanskrisen, var den på hele ca. 658 mill. kroner.
Kultur og næringsliv har tradisjonelt blitt
oppfattet som to atskilte sektorer både i samfunnet og i politikken.
Dette synet er i endring. Både i Norge og andre land har man i flere
år sett en økende interesse for ulike sammenhenger mellom kulturfeltet,
økonomi, næringsliv og økonomisk utvikling.
Kulturpolitikken skal fremme målsettinger som kulturelt
og estetisk mangfold, stimulere til kunstnerisk kvalitet og nyskaping,
bevare og sikre kulturarven og legge til rette for at hele folket
har tilgang til et rikt og mangfoldig kulturtilbud. Samtidig vil
de kulturpolitiske virkemidlene også ha innvirkning på utviklingen
av næringspotensialet i kulturlivet. Innenfor kulturfeltet er det
tilbud som kan anses som produkter og som omsettes i markeder på
linje med andre tjenester/produkter. Kulturnæringenes bidrag til
norsk økonomi øker. Kultursektoren gir også opplevelser og innhold
til produkter som tradisjonelle næringer baserer sin virksomhet
på, for eksempel reiselivsnæringene.
Kulturen blir i økende grad også sett i et bredere lokalt
og regionalt utviklingsperspektiv, bl.a. gjennom ulike programmer
under Kommunal- og regionaldepartementet. Kultur har fått en stadig
mer framtredende posisjon i by- og stedsutvikling. Dette gjelder
for eksempel der arkitektur og kunst og design i offentlige rom
har fått en sentral rolle. Samtidig sees kultursektoren i økende
grad som en «grunnlagsinvestering», som en viktig bidragsyter til
steders attraktivitet, ikke bare estetisk når man oppholder seg på
stedet, men også som sted å investere og etablere næringsvirksomhet.
Kulturdepartementet vil sammen med Nærings- og
handelsdepartementet og Kommunal- og regionaldepartementet legge
fram en ny handlingsplan for kultur og næring i 2012.
Et av hovedmålene for kunstnerpolitikken er
å legge forholdene til rette for at enkeltkunstnere skal kunne bidra
til et mangfoldig og nyskapende kunstliv. Kunstnernes rammevilkår
må være slik utformet at et tilstrekkelig antall visuelle kunstnere
har mulighet til å skape et mangfold av visuelle kunstuttrykk. Næringspotensialet
som finnes innenfor det visuelle kunstfeltet, må i større grad utløses,
og det er viktig å sikre opphavspersoners rettigheter på kulturfeltet.
Som det framgår av denne meldingen har en rekke
institusjoner, støtteordninger og tiltak under Kulturdepartementets
budsjett innvirkning på kunstnernes arbeidsvilkår. I meldingens
kapittel 15 blir det sett nærmere på de direkte kunstnerpolitiske
virkemidlene og hvordan de fungerer i feltet.
Statens stipend og garantiinntekter skal bidra
til at målene i den statlige kunstnerpolitikken nås ved å legge
forholdene til rette for at enkeltkunstnere, gjennom å motta direkte
tilskudd fra staten, skal kunne bidra til et mangfoldig og nyskapende
kunstliv. Statens stipend og garantiinntekter er fastsatt ved forskrift.
Kunstnernettverket, som ble stiftet i januar
2011 og består av 20 landsomfattende kunstnerorganisasjoner, har
kommet med et forslag til to nye stipendordninger som kan erstatte
dagens garantiinntekt; et stipend for etablerte kunstnere og et
stipend for seniorkunstnere. Stipendene skal være vesentlig mer langvarige
enn dagens arbeidsstipender. Stipend for etablerte kunstnere skal
gis for en periode på 10 år med mulighet for fornyelse. Tidligere
søkere vil ha anledning til å søke igjen og behandles på lik linje med
andre. Seniorstipendet skal forbeholdes kunstnere over 57 år, og
skal gis fram til pensjonsalder på 67 år, under forutsetning av
kunstnerisk aktivitet. Begge stipendtypene skal ligge på samme økonomiske
nivå som garantiinntekten. Stipendene bortfaller ved pensjonsalder,
67 år, men gir opptjening av pensjonspoeng i folketrygden. For å
sikre mottakerne forutsigbarhet tas det sikte på at vedtak om fornyelse av
stipend skal skje 10–12 måneder før stipendperioden utløper, med
forbehold om at mottakeren fortsatt er kunstnerisk aktiv, samt med
forbehold om Stortingets budsjettvedtak. Det skal for øvrig stilles
samme kunstneriske krav til mottakerne som det i dag stilles til
mottakere av garantiinntekt. Avkortingsreglene som gjelder for garantiinntektsordningen,
skal ikke gjelde for de nye stipendene, men det skal vurderes om
det bør innføres et inntektstak som kan medføre bortfall av stipend
ved vurdering etter 5 år dersom stipendmottakeren har svært høye
inntekter. De nye stipendordningene må reguleres og presiseres i
forskrift.
Forslaget om nye, langsiktige stipender uten
avkorting ivaretar både behovet for fleksibilitet, god fordeling
og langsiktighet, og er dermed et innspill fra kunstnerorganisasjonene
som kombinerer ulike behov i en ny løsning. Alle organisasjonene
i nettverket med unntak av Norske Billedkunstnere og Forbundet Frie
Fotografer stiller seg bak forslaget. Departementet vil derfor opprette
to nye stipendordninger i henhold til den foreslåtte modellen.
Ordningen med stipend basert på gjennomført kunstutdanning
ble opprettet i 2002. Forskrift om stipend basert på gjennomført
kunstutdanning omfatter kandidater fra norske utdanningsinstitusjoner,
fortrinnsvis innenfor billedkunst, kunsthåndverk, fotografi og dans.
Forskriften gir avgangsstudenter ved særskilt oppregnede utdanningsinstitusjoner
automatisk rett til stipend.
Det er en rekke utfordringer og problemer knyttet til
ordningen med stipend basert på gjennomført kunstutdanning, noe
som gjør at ordningen er besluttet lagt om. Departementet arbeider
nå med å erstatte dagens ordning med en søknadsbasert ordning som innebærer
at stipendmidlene forbeholdes kandidater som etablerer seg i kunstneryrket
etter endt utdanning.
Vi vet at mange som tar kunstutdanning i dag, velger
å gå inn i ulike typer arbeidstakerforhold etter endt utdanning,
enten fordi de ønsker det selv eller fordi de kunstneriske markedene
ikke kan absorbere alle de som ønsker å etablere seg som kunstnere.
I en situasjon hvor antallet studieplasser til kunstutdanning har
økt betydelig og hvor stadig flere ønsker å bli kunstnere, er det
enda viktigere enn før at de stipendordningene vi har, treffer der
behovet er størst. Dette hensynet sikres best gjennom en søknadsbasert ordning
med en faglig vurdering og prioritering av søkerne. Departementet
er også opptatt av at kunstnere som har utdannelse fra utlandet,
skal likestilles med norske kunstnere når de etablerer seg i Norge
etter endt utdanning. Inkludering av kunstutdanninger i utlandet
i gjeldende ordning på lik linje med norske kunstutdanningsinstitusjoner
vil imidlertid bli svært kostbart. Det legges i stedet opp til at
utenlandsstudentene kan søke på den nye ordningen på lik linje med
de norske studentene.
Ny ordning implementeres i dagens søknadssystem
for statens stipend og garantiinntekter, som allerede er vel utprøvd.
Det tas sikte på at søknadsbehandling til en ny ordning vil kunne
starte høsten 2012 med første tildeling våren 2013.
Kulturdepartementet ønsker en bred diskusjon med
kunstnerorganisasjonene om dagens ordning der kunstnerorganisasjonene
står for fordelingen av garantiinntekter og stipend. Det må tas
opp til vurdering om dette er den beste ordningen i en tid der stadig
flere utdanner seg og bor og virker i utlandet. Det er også nødvendig
å stille spørsmål om målsettingen for tildelingen; om vi primært
ønsker en demokratisk fordeling og bredde eller en mer rendyrket
kvalitativ tilnærming. Det bør også vurderes om Norsk kulturråd
kan være et alternativ som fordelingsinstans.
Et av hovedmålene for kunstnerpolitikken er
å legge forholdene til rette for at enkeltkunstnere skal kunne bidra
til et mangfoldig og nyskapende kunstliv. Kunstnernes rammevilkår
må være slik utformet at et tilstrekkelig antall visuelle kunstnere
har mulighet til å skape et mangfold av visuelle kunstuttrykk.
Departementet vil vurdere rammevilkårene for profesjonelle,
visuelle kunstnere.
Departementet går inn for å:
videreføre politikken
med en utfasing av GI-hjemler (garantiinntekt) og en styrking av
stipendordningene. Arbeidsstipend er tidsavgrenset og kan gis med
ulik tidsdimensjon. Arbeidsstipendene gir dermed større fleksibilitet
og kommer flere kunstnere til gode. Departementet anser arbeidsstipend
for kunstnere som et svært viktig kulturpolitisk virkemiddel som
fortsatt bør styrkes i årene framover.
opprette nye stipendtyper med lengre varighet enn
ordinære arbeidsstipender. Departementet er klar over at en utfasing
av GI-hjemler først og fremst berører etablerte og eldre kunstnere.
Departementet vil derfor opprette to nye, langsiktige stipendtyper
forbeholdt disse gruppene. Endringer i stipendstrukturen vil bli
foretatt i dialog med kunstnerorganisasjonene.
se nærmere på dagens fordelingsordning
for stipend og GI. Det er ønskelig å vurdere målsettingen, dvs.
om fordelingen skal baseres på demokratiske eller kvalitative prinsipper,
og om kunstnerorganisasjonene fortsatt skal stå for fordelingen.
Dagens fordeling bør videre vurderes i lys av utviklingen de siste
10–20 årene, særlig med tanke på at flere kunstnere utdanner seg, bor
og virker i utlandet. Departementet ønsker å gå i dialog med kunstnerorganisasjonene
om disse spørsmålene.
gå i dialog med kunstnerorganisasjonene
og Kunnskapsdepartementet for om mulig å styrke pedagogikk som fag
i kunstutdanningen, slik at flere kunstnere kan kombinere undervisning
med kunstneryrket.
Den visuelle kunsten trenger fysiske rammer som
gjør det mulig å realisere målene for de respektive institusjonene
og prosjektene.
Det er en viktig kulturpolitisk oppgave å legge
til rette for at alle kan oppleve et mangfold av kulturtilbud, inkludert
visuelle kunstneriske uttrykk. Ansvaret for utvikling av visningsarenaene
kan ligge på statlig, fylkeskommunalt eller kommunalt nivå. I Kulturløftet
heter det at regjeringen vil satse på billedkunst og kunsthåndverk
bl.a. gjennom å utvikle visningsarenaene.
Kulturdepartementet har to hovedtyper økonomiske
virkemidler for realisering av byggeplaner: enten investeringstilskudd
eller driftstilskudd.
Utfordringen er å skape gode visningsrom og
visningsarenaer for kunst i hele landet – på museer, gallerier,
utstillinger i kulturhus, skoler, bibliotek, vrimlerom etc. og at
dette gjøres etter profesjonell rådgivning på nasjonalt og regionalt
nivå.
Departementet mener det vil være hensiktsmessig
ressursbruk og i tråd med feltets utvikling å bygge på eksisterende
infrastruktur og gi ressurser til slike endringsprosesser.
Departementet ser det som ønskelig at museer med
kunstsamlinger styrker sin rolle som formidlingsarena for visuell
kunst gjennom oppgradering og utvikling av profesjonelle visningsrom
for kunst. Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design har ansvaret
for det faglige nasjonale museumsnettverket innenfor kunstformidling
og skal bidra til kompetanseoverføring mellom nettverksdeltakerne.
Departementet vil
i kontakten med fylkeskommunene om den desentraliserte ordningen
for spillemidler til kulturbygg legge til rette for at gode eksempler
på arenaer for formidling av visuell kunst i kulturbygg blir gjort
kjent for flest mulig av de aktørene som er involvert i planlegging
av kulturbygg.
Departementet vil gjennom Den kulturelle
skolesekken arbeide for å utvikle skolene som arena for formidling
av visuell kunst, jf. St.meld. nr. 8 (2007–2008) Kulturell skulesekk
for framtida.
Kulturdepartementet følger opp arbeidet med
tiltak og som gjelder eget departement som ble introdusert med eller
styrket gjennom plandokumentet arkitektur.nå. Eksempler er satsingen
for by- og stedsutvikling Bylab, Wildcard-ordningen, Oslo Arkitekturtriennale
og Norges deltakelse i Europan, en internasjonal konkurranse for
yngre arkitekter. Departementet har ellers notert seg at Norsk Form følger
opp arbeidet med etablering av lokale arkitekturpolitiske handlingsplaner.
Det eksisterer flere veiledere om regelverk
og retningslinjer på arkitekturfeltet. Formålet er å sikre høy arkitektonisk
kvalitet i statlige byggeprosjekter og formidle god informasjon
til utbyggere – både offentlige og private. Kravet om høy arkitektonisk
kvalitet skal omfatte både estetiske, funksjonelle og tekniske aspekter
samt bærekraft og universell utforming. Veiledningen Estetikk i
statlige bygg og anlegg (Estetikkveilederen) fra 1996, utgitt av
Kulturdepartementet, Samferdselsdepartementet og Planleggings- og
samordningsdepartementet, gir føringer for sterkere vektlegging
av estetikk i plan- og byggesaksbehandling. Departementet ser behovet
for å revidere og videreutvikle estetikkveilederen, jf. arkitektur.nå.
Departementet ser det som viktig at Nasjonalmuseet
– Arkitektur i årene som kommer utvider sin utenlandske kontaktflate.
Intensjonen bør være både å hente inn viktige internasjonale utstillinger
til Norge og vise Nasjonalmuseets produksjoner i utlandet. Museet
bør ha samme høye faglige ambisjoner for sine vandreutstillinger
og andre utstillinger i utlandet som for basisutstillinger og temporære
egenproduserte utstillinger i Norge. Utstillinger av høy kvalitet kan
bidra til å skape positiv oppmerksomhet omkring så vel kunstscenen
som andre kultur- og samfunnsforhold i Norge.
I Handlingsplanen Kultur og næring fra 2007
ble spørsmålet om et framtidig samarbeid mellom Norsk Designråd
og Norsk Form reist. Som en del av oppfølgingen av handlingsplanen,
ble Norsk Designråd og Norsk Form evaluert av konsulentfirmaet Rambøll
Management i 2008. De vurderte bl.a. oppnådde økonomiske og faglige
resultater av samarbeidet mellom institusjonene. I tillegg ble potensialet
for framtidig samarbeid, herunder spørsmålet om sammenslåing av
de to institusjonene, vurdert. Nærings- og handelsdepartementet
og Kulturdepartementet mener det foreligger et potensial for samarbeid
mellom Norsk Designråd og Norsk Form på flere områder, og har startet
en prosess med sikte på ytterligere konkretisering av samarbeidet
mellom institusjonene. Prosessen vil avklare en eventuell sammenslåing av
institusjonene. Design er et viktig og voksende fagfelt som inngår
i diskusjoner omkring sentrale samfunnsspørsmål som bærekraft og
miljø, helse, tilgjengelighet og samfunnsdeltakelse for alle. Utviklingen
på designfeltet de senere årene og designfagets økende betydning,
kan tilsi at det er på tide å gi designfeltet, som medspiller innenfor
kulturpolitikken, et løft.
I lys av den prosessen som departementet nå
har igangsatt sammen med Nærings- og handelsdepartementet vedrørende
Norsk Form og Norsk Designråd, vil Kulturdepartementet også vurdere
om Norsk Form skal fortsette å koordinere og administrere bruken
av Villa Stenersen i Oslo. Villa Stenersen er en av de viktigste
norske funksjonalistiske villaene i Norge og ansvaret for å koordinere
og administrere bruken av bygget ble lagt til Norsk Form i 2000.
Det må vurderes om Villa Stenersen fortsatt skal fungere som et senter
for arkitektur, design og estetikk, eller om forvaltningen av driften
skal overføres til andre aktører, eventuelt om boligen skal gis
en annen funksjon.
Departementet vil
initiere arbeidet med å revidere og videreutvikle veilederen Estetikk
i statlige bygg og anlegg (Estetikkveilederen) fra 1996.
Kulturdepartementet vil i samarbeid med
Nærings- og handelsdepartementet fremme et forslag om styrket samarbeid
mellom Norsk Form og Norsk Designråd.
Kulturdepartementet vil følge opp arbeidet
med å avklare framtidig funksjon og formål for Villa Stenersen.
Utviklingen av digitale medier og av det vi
kan kalle et nytt informasjonssamfunn, har gitt oss nye muligheter
og utfordringer. Kapitlet omhandler hvordan ny teknologi virker
inn på kulturlivet generelt og på det visuelle kunstfeltet spesielt.
Konsekvensene gjør seg gjeldende på hele det visuelle kunstfeltet, kunstproduksjon,
formidling, forskning og forvaltning av kunstsamlingene, og bør
utnyttes på best mulig måte. I kapitlet gis det en kort omtale av
elektronisk kunst, dvs. kunst basert på nye medier og ny teknologi,
samt elektroniske eller digitale kunstuttrykk. Videre gjøres det
rede for to tidligere stortingsmeldinger; Digitaliseringsmeldingen
(St.meld. nr. 24 (2008–2009)), Nasjonal strategi for digital bevaring og
formidling av kulturarv) og Museumsmeldingen (St.meld. nr. 49 (2008–2009))
Framtidas museum. Forvaltning, forskning, formidling, fornying.
Digitaliseringsmeldingen legger til grunn at
digitalisering er godt egnet når det gjelder å forvalte og gjøre
tilgjengelig informasjonsmengdene som finnes i kulturarvinstitusjoner.
Etter hvert som materialet kan gjøres tilgjengelig på digitale plattformer,
øker det samfunnets og enkeltindividers muligheter til å få tilgang
til relevant og kvalitativt godt materiale innenfor de opphavsrettslige
og andre begrensninger som til enhver tid vil gjelde for bruk av
kildemateriale i kulturarvinstitusjoner. Ved å legge til rette for bruk
av sosiale og semantiske nettverksteknologier og for at publikum
kan bidra, vil materialet også kunne berikes og få ny betydning
i takt med samfunnsutviklingen. Digitaliseringsmeldingen peker på
at det framover vil være en spesiell utfordring for institusjonene
å se og ta i bruk mulighetene som ligger i formidling med bruk av
ny teknologi. I tillegg til faglig kompetanseheving vil institusjonenes
utfordringer dreie seg om å få god kunnskap om nye målgrupper for
å kunne utvikle gode formidlingstilbud, også for brukere med særskilte
behov.
Museumsmeldingen peker på utfordringer og muligheter
når det gjelder digital samlingsforvaltning, tilgjengeliggjøring
og formidling av samlingene. Meldingen viser generelt til digitaliseringsmeldingen.
Meldingen peker på at en lav andel av museenes samlinger er tilfredsstillende
registrert og tilgjengelig på Internett. Meldingen peker også på
muligheter og trender innenfor digital formidling og brukermedvirkning
og oppfordrer museene til å styrke arbeidet med dialogbasert formidling.
De overordnede målene og tiltakene i digitaliseringsmeldingen
og museumsmeldingen innebærer at institusjonene skal gjøre bruk
av mulighetene i ny teknologi for å forvalte samlinger og gjøre
dem tilgjengelig for et størst mulig publikum. Dette krever samarbeid
om felles løsninger og bruk av felles standarder. Kulturdepartementet
legger vekt på at kunst- og kulturinstitusjonene følger med i utviklingen
av IKT for å styrke tilgjengeliggjøring og formidling av samlingene.
Tilsvarende forventninger er også uttrykt i
departementets inkluderingsmelding.
Utviklingen av den digitale informasjons- og kommunikasjonsteknologien
skaper endringer for kunsten, kunstnerne, kulturinstitusjonene og
deres publikum. Dette gjelder utviklingen av kunstfeltet og måten
institusjonene løser sine kjerneoppgaver på. Videre gjelder det
publikums bruk av og forventninger til institusjonenes tilbud. Den
digitale teknologien er egnet til deling og videre bruk av informasjon. Det
forutsetter felles standarder for data. Direktoratet for forvaltning
og IKT (Difi) utfører arbeidet med datastandardisering på vegne
av regjeringen. Kulturrådet koordinerer felles satsninger for museer
med kunstsamlinger og vil være rådgivende organ for andre tilskuddsinstitusjoner
på kunstfeltet som ikke er kunstinstitusjoner.
De overordnede målene og tiltakene i digitaliseringsmeldingen,
museumsmeldingen og inkluderingsmeldingen innebærer at institusjonene
skal gjøre bruk av mulighetene i ny teknologi i forvaltningen av
samlinger og gjøre dem tilgjengelig for et størst mulig publikum.
Dette krever samarbeid om felles løsninger og bruk av felles standarder.
Opphavsretten skal respekteres. Regjeringen legger vekt på at kunst- og
kulturinstitusjonene følger med i utviklingen av IKT for å styrke
tilgjengeliggjøring og formidling av samlingene og annen formidlingsaktivitet.
Departementet forutsetter at institusjonene
(statlige/nasjonale), som ledd i sin ordinære virksomhet, prøver
ut nye løsninger for å nå publikum i samsvar med behov og muligheter
som vokser fram med den teknologiske utviklingen. Dette betyr blant
annet å gjøre egnede og eksisterende data tilgjengelig i åpne, maskinlesbare
formater, med sikte på deling og videre bruk. Departementet vil
følge opp dette i styringsdialogen med underliggende virksomheter
og tilskuddsmottakere.
Et sentralt og omfattende
tema er rettighets- og lisensspørsmålet. Departementet vil ta initiativ
til et utredningsarbeid som kan se de kunstspesifikke behovene for
økt digital kunstformidling og tilgjengeliggjøring i en større sammenheng
når det gjelder andre kunstområder og digitalisering generelt. Blant
annet vil departementet, i samarbeid med kunstnernes organisasjoner,
utrede om det er mulig å etablere avtaler om digital tilgjengeliggjøring
på det visuelle kunstfeltet.
Kulturelt mangfold i kulturlivet handler om
å fremme mangfold i ideer, tanker og holdninger, om å fremme et
estetisk mangfold, og om å fremme deltakelse på tvers av sosiale
og kulturelle skiller. Av dette følger det også at kulturelt mangfold
ikke bare er et kjennetegn ved andre etniske grupper og innvandrerbefolkningen,
men er en egenskap ved ethvert samfunn.
Inkluderingsmeldingen legger til grunn at kulturlivet
skal gå aktivt ut for å trekke med nye deltakere, både på publikums-
og utøversiden. Inkludering skal være en selvsagt del av strategier
og arbeidsmåter i kultursektoren og skal inngå som et sentralt perspektiv
i kulturpolitikken på alle forvaltningsnivåer.
Også i denne meldingen legges denne brede tolkningen
av mangfold til grunn.
En aktiv og mangfoldsorientert kulturpolitikk bør
legge forholdene til rette for de grupper som er underrepresentert
eller faller utenfor. Programvirksomhet og publikumsarbeid bør sees
i sammenheng for å forankre mangfoldsdimensjonen.
Regjeringen arbeider for at innvandrere og deres barn
på lik linje med alle andre innbyggere kan delta og bidra med sine
ressurser i samfunnet. For å hindre at det utvikler seg et klassedelt
samfunn der innvandrere og barna deres har dårligere levekår enn
andre, vil regjeringen kjempe mot forskjellsbehandling og bygge
ned barrierer mot deltakelse. Dette prinsippet er nedfelt i inkluderingsmeldingen
og gjelder også for kulturfeltet og statlig politikk innenfor området visuell
kunst.
I tråd med Kulturløftet II skal departementet
arbeide videre med å sikre mangfold, likeverd og likestilling i
kulturlivet. Arbeidet med kulturelt mangfold på det visuelle feltet
vil involvere alle sentrale institusjoner og tiltak. Dette vil bl.a.
innebære utarbeidelse av langsiktige strategier ved institusjonene med
statstilskudd.
Det er en viktig kulturpolitisk oppgave på det
visuelle feltet å sikre at flest mulig får tilgang til, kunnskap
om og forståelse for billedkunst, kunsthåndverk, design og arkitektur
av god kvalitet.
I inkluderingsmeldingen går regjeringen inn
for å bedre tilgjengeligheten av kulturtilbud for mennesker og grupper
som opplever vesentlige barrierer ved kulturbruk. Regjeringen går
inn for fire satsingsområder i meldingen:
Inkludering og nye
stemmer i kultursektoren
Sikre tilgang ved å bygge ned fysiske og
økonomiske barrierer
Oppsøkende kulturformidling og formidlingsordninger
Inkludering gjennom samarbeid med og deltakelse
i frivillig kultursektor.
I inkluderingsmeldingen foreslår regjeringen
å etablere en aspirantordning i kunstinstitusjoner. Målet med ordningen
er å gi unge talenter mulighet til å utvikle seg og lære hvordan
kunstinstitusjoner arbeider, samt gi gjensidig adgang til nettverk
og kompetanse. Videre er målet å sikre en bredere sosial rekruttering
til kunst- og kulturyrker.
Kulturdepartementet foreslår at aspirantordningen
skal administreres av Norsk kulturråd.
I inkluderingsmeldingen går departementet videre
inn for å stimulere til langsiktig og forpliktende samarbeid mellom
kunst- og kulturinstitusjoner, kunstneriske virksomheter og mangfoldsaktører
om konkrete produksjoner og formidlingstiltak. Dette vil være kulturell
brobygging der det samarbeides i skjæringsfeltet mellom ulike miljøer.
Tilskudd til formålet kan ytes gjennom Norsk kulturfond til prosjektbaserte
organisasjoner for å bidra til et likeverdig og profesjonelt samarbeid
med institusjonene. Dette vil også være et tiltak som omfatter visuelle kunstinstitusjoner.
Det må legges vekt på universell utforming og tilrettelegging
i styringsdialogen med institusjoner på området visuell kunst. Et
systematisk arbeid med universell utforming og tilrettelegging av
kulturtilbud vil minimere barrierene for kulturbruk. Sentrale tiltak
for å ivareta universell utforming innenfor Kulturdepartementets
områder er mer utførlig beskrevet i arkitektur.nå – regjeringens
plandokument om arkitekturpolitikken.
Det må legges til rette for at kulturtilbudet
i større grad når flere ved å treffe publikum utenfor institusjonene,
for eksempel på arenaer der folk ferdes til daglig. Det bør stimuleres
til mer samarbeid med de regionale kunstinstitusjonene om det landsdekkende programmet.
I tråd med inkluderingsmeldingen må det legges til
rette for økt samarbeid og kulturell brobygging mellom større kunstinstitusjoner
og frivillig kultursektor på det visuelle feltet.
Regjeringen legger til grunn at en inkluderende kultursektor
er en sektor der alle har like muligheter til deltakelse og til
å utvikle sine skapende ressurser, uavhengig av faktorer som sosioøkonomisk,
kulturell eller religiøs bakgrunn eller funksjonsevne. Inkludering
handler om å bygge ned barrierer som hindrer kulturbruk. I inkluderingsmeldingen
går regjeringen inn for en rekke tiltak som omfatter hele kunst-
og kulturtilbudet.
Departementet vil
opprette en aspirantordning i kunstinstitusjonene, jf. inkluderingsmeldingen. Ordningen
vil omfatte alle kunstarter, inklusive visuelle kunstinstitusjoner.
Departementet vil stimulere til kulturell
brobygging mellom kunst- og kulturinstitusjoner, kunstneriske virksomheter
og mangfoldsaktører om konkrete produksjoner og formidlingstiltak,
jf. inkluderingsmeldingen. Dette vil gjelde alle kunstarter, inklusive
visuelle kunstinstitusjoner.
Departementet vil vurdere tiltak som kan
tilrettelegge visuelle kunstopplevelser for personer med nedsatt
funksjonsevne.
Det skal legges til rette for økt samarbeid
og kulturell brobygging mellom større kunstinstitusjoner og frivillig
kultursektor.
Regjeringen vil legge til rette for mer
systematisk satsing på publikumsutvikling.
Det er et politisk mål å fremme likebehandling
og bekjempe diskriminering av alle som bor i Norge. Regjeringen
har således som et overordnet mål for kulturpolitikken å legge til
rette for at alle har like muligheter til deltakelse i kulturlivet
og til å utvikle sine skapende ressurser.
I Kulturløftet II går regjeringen inn for å
fremme likestilling på alle områder i kulturlivet. Kjønn og kultur
er et viktig likestillingspolitisk tema.
Likestilling mellom kvinner og menn, dvs. like muligheter
til å oppnå ulike posisjoner og arbeidsoppgaver, er et viktig mål
også innenfor det visuelle kunstfeltet. Generelt preges feltet av
en betydelig overvekt av kvinner i de fleste funksjoner, med unntak
av topplederstillinger og styrelederverv. Kvinnelige kunstnere er
også underrepresentert i utstillinger og i innkjøp til offentlige
samlinger.
Kapittel 20 i meldingen viser at det fortsatt
er et stykke igjen før de høyeste posisjonene innenfor visuell kunst
er likt fordelt mellom kvinner og menn. I Makt- og demokratiutredningen
ble forholdet mellom kjønn og makt drøftet. I sluttrapporten til
utredningen slo forskergruppen fast at: «Likestilling fremstår i
dag som en diffus verdi som 'alle' er for og som det er politisk
ukorrekt å være imot.» Undersøkelser som lå til grunn for utredningen,
viste imidlertid forskjell i hvorvidt kvinner og menn trodde diskriminering
på grunnlag av kjønn finner sted. Mens om lag halvparten av kvinnene
trodde at kvinner diskrimineres «ofte» eller «svært ofte», var det
bare litt over en firedel av mennene som trodde det samme. Kun 15 pst.
av menn under 30 år trodde diskriminering er et utbredt problem.
Mange menn mente det var kvinnenes egen skyld at de ikke var bedre
representert som ledere i privat sektor og skyldte på manglende
interesse. En annen forklaringsmodell var at kvinnenes omsorgsoppgaver
begrenset deres innsats i yrkeslivet. Det er ingen grunn til å tro
annet enn at de strukturer og fenomener som ble beskrevet i maktutredningen,
også finnes i kultursektoren. Strukturelle hindringer som skaper
kjønnsurettferdighet, finner vi på de fleste områder i det norske
samfunnet – også i kulturlivet.
Dette kommer også fram i Kvinnepanelets rapport
2010 som påpeker at kulturbransjen og kulturinstitusjonene må bli
mye strengere når det gjelder likestilling og kjønnsbalanse. Kvinnepanelet
har valgt å se på tre bransjer: Film-, teater- og festivalbransjen, der
kjønnsdiskrimineringen er tydelig. Oversiktene i meldingen viser
at det fortsatt er et stykke igjen før man har oppnådd målsettingen
om likestilling på det visuelle kunstfeltet.
Kunstinstitusjonene må ta likestillingsutfordringene
på alvor og sørge for at kvinner og menn får like muligheter til
å utvikle talenter og ferdigheter gjennom utfordrende oppgaver.
Dette er ikke bare et spørsmål om rettferdighet, men også om kunstnerisk utvikling
og om tilbudet til publikum. Departementet vil følge opp dette temaet
som en del av styringsdialogen med institusjonene.
Prinsippet «armlengdes avstand» innebærer at det
skal være avstand mellom politikk og kunstfaglig skjønn. Museer
med kunstsamlinger skal ha en faglig fri stilling som gir handlingsrom
og forutsetter armlengdes avstand til eiere og offentlige myndigheter. Departementet
kan imidlertid foreslå tiltak som fremmer likestillingen på feltet.
Som ledd i å bedre likestillingen mellom kjønnene
innenfor noen kulturområder, har departementet tatt initiativ til
et forsøk med et program for å bidra til at flere kvinner rekrutteres
til stillinger som øverste leder for institusjoner innenfor området
scenekunst, musikk, film og tv. Forsøksprogrammet Kunstens kvinner
ble gjennomført i 2008–2009 og er videreført med et nytt forsøksprogram
i 2012. Departementet vil vurdere behovet for tilsvarende tiltak innenfor
det visuelle kunstfeltet, eventuelt i samarbeid med Kunstens kvinner.
Departementet vil
prioritere oppnevning av kvinnelige styreledere for å bidra til
bedre kjønnsbalanse innenfor ledelsen på det visuelle kunstfeltet.
Departementet vil vurdere tiltak som kan
bidra til at flere kvinner på det visuelle feltet rekrutteres til
stillinger som øverste leder for institusjoner, eventuelt i samarbeid
med Kunstens kvinner.
Departementet vil kreve, som en forutsetning
for statstilskudd, at institusjonene utarbeider strategier for å
sikre en god kjønnsbalanse samt at også andre likestillingsaspekter
ivaretas.