Jeg viser til brev av 9. oktober 2012 med vedlagt representantforslag
8:132 S (2011-2012) fra stortingsrepresentantene Ketil Solvik-Olsen, Christian
Tybring-Gjedde, Kenneth Svendsen og Jørund Rytman om skattefritak
for arbeidsgiverfinansiert månedskort. Det foreslås at Stortinget
ber regjeringen fremme forslag, i forbindelse med statsbudsjettet
for 2013, om at arbeidsgiverbetalt månedskort ikke skal medføre fordelsbeskatning
av arbeidstaker.
Forslagsstillerne peker på at arbeidsgivere
etter dagens regelverk kan stille gratis parkeringsplass til disposisjon
uten at arbeidstager blir skattlagt for dette. For tilsvarende å
stimulere til bruk av kollektive reisemidler mener forslagsstillerne
at det burde innføres skattefritak for arbeidsgiverbetalt månedskort
på kollektive transportformer. Videre påpekes det at et slikt tiltak
vil være spesielt praktisk i store byer med begrenset kapasitet
for biltrafikk. Det legges til grunn at skattefritt kollektivkort
betalt av arbeidsgiver vil avskjære avstandsfradrag for arbeidsreiser
etter dagens regelverk.
Til dette vil jeg bemerke følgende:
Det er et sentralt utgangspunkt i et effektivt
skattesystem at skattepliktig inntekt samsvarer med faktisk inntekt.
Alle økonomiske fordeler fra arbeidsgiver til arbeidstager bør således
i prinsippet regnes med i lønnskatteplikten som påhviler skattyter,
der verdsettingsnormen bør være markedsverdien av slike ytelser.
Skattefritak for visse særytelser innebærer
en favorisering av ansatte hos arbeidsgivere som er villige til
å tilby slike ytelser. Dette kan i del sammenhenger ha uheldige
fordelingsvirkninger. For det første vil skattebesparelsen ved fritak
eller lempelig verdsetting øke i takt med skattyterens marginalskatt.
Det er videre slik at undersøkelser viser at de med høye lønninger
også jevnt over mottar flest naturalytelser. Nevnte skattytere har
dessuten gjerne størst mulighet til å få arbeidsgiver til å tilby
særlige ytelsesordninger, eventuelt gjennom lavere vekst i det alminnelige,
skattepliktige lønnsnivået i bedriften.
Eventuelle unntak fra hovedregelen om skattlegging
av lønnsytelser krever således en særskilt begrunnelse. At en ytelse
fra arbeidsgiver kan utgjøre en støtte til og en premiering av samfunnsmessig
ønskelig adferd, er generelt ikke egnet til å begrunne avvikende
skatteregler. Det ville også fremtre som ulogisk, og i manges øyne urettferdig,
at arbeidstagere som selv dekker kollektivtransport mellom hjem
og arbeidssted, må skatte av den del av lønnen som medgår til egendekningen,
mens arbeidstagere med arbeidsgiverdekning skal kunne slippe en
tilsvarende beskatning. Et bortfall av avstandsfradraget ved arbeidsreiser
for arbeidstagere med arbeidsgiverdekket månedskort vil ikke kompensere
for denne forskjellsbehandlingen, blant annet fordi fradraget i
alle tilfeller er begrenset med et bunnfradrag.
I enkelte tilfeller har verdsettelsesproblemer
for enkelte typer særytelser ledet til skattfritak på bakgrunn av
administrative hensyn, da en fordel må kunne verdsettes på en tilfredsstillende
måte for at en formell skatteplikt skal bli effektiv. Et eksempel
på et slikt verdsettingsrelatert fritak er skattefritaket ved fri
parkering ved arbeidsstedet, der markedsverdien kan være svært varierende
og vanskelig å verdsette for skatteformål.
Det finnes imidlertid ikke tilsvarende administrative
problemer knyttet til verdsetting som kan begrunne et skattefritak
for arbeidsgiverfinansierte månedskort. Et slikt fritak vil dessuten
medføre et provenytap, som eventuelt vil måtte dekkes inn gjennom
økning av andre skatter og avgifter. Fritaket, og dermed provenytapet,
ville i stor grad gjelde skattytere som allerede reiser kollektivt,
men som etter regelendringen får arbeidsgiver til å dekke reisekostnadene.
Bare en mindre del ville gjelde skattytere som hittil har brukt
egen bil av ulike grunner, men som går over til å reise kollektivt
på grunn av skattefritaket.
Det er videre et poeng at de gruppene som kunne ha
størst glede av lavere pris på kollektivreiser, nemlig skoleelever,
studenter, arbeidsledige og trygdede, ikke ville nyte godt av denne
type skattetiltak som foreslås av forslagsstillerne.
Som gjennomgangen over viser, tilsier verken fordelingshensyn
eller administrative hensyn at det bør innføres et særskilt unntak
fra skatteplikt for arbeidsgiverfinansierte månedskort og lignende.
Etter en samlet vurdering kan jeg derfor ikke anbefale forslaget.