I høyringsnotatet rår departementet frå at det,
utover lovendringar som direkte eller indirekte følgjer av rekommandasjonane,
blir fremja forslag til endringar i partiloven som kan oppfattast
som «mottrekk» av GRECO.
I høyringsnotatet ser departementet likevel
behov for at det blir gjort visse endringar i den gjeldande loven.
Ein går ut frå at endringsforslaga ikkje har betydning for effekten
av GRECOs rekommandasjonar. GRECO har i oppfølgingsrapporten heller
ikkje kommentert endringsforslaga i høyringsnotatet.
Gjennom høyringsrunden har det komme ytterlegare
forslag til endringar. Desse blir omtalt også i proposisjonen kapittel
7. Vidare har departementet i arbeidet med lovproposisjonen sett
behov for at det blir gjort visse tiltak for å betre tryggleiken
i systemet.
I høyringsnotatet blir det foreslått at § 21
andre ledd siste punktum og § 23 om partias plikt til på førespurnad
å gi publikum innsyn i politiske eller forretningsmessige avtalar
med bidragsytarar pluss rekneskap, blir teken ut or loven. Føresegna
inneber likevel inga rekneskapsplikt. Grunngivinga bak forslaget
i høyringsnotatet til forenkling er at rekommandasjon 1 om fullstendige
rekneskapar gjer føresegna overflødig.
Departementet viser i proposisjonen til at partia
i dag rapporterer inn sine inntekter på eit skjema utarbeidd av
SSB. Det blir m.a.o. ikkje sendt inn rekneskapar til SSB der tala
blir bearbeidde og samanstilte for publisering på www.partifinansiering.no.
All informasjon som blir rapportert inn blir derfor publisert. Ein
ser følgjeleg ikkje behov for å stadfeste ein særskilt innsynsrett
i tilknyting til denne delen av rapportering.
Departementet deler likevel delvis den innvendinga
som Norsk Redaktørforening har om at det vil svekkje innsynet i
partias økonomi dersom den innsynsretten som allmenta i dag har
i partias rekneskapar, fullt ut blir erstatta av «samanstillingar».
Departementet ser at forslaget om å fjerne § 21 andre ledd siste
punktum og § 23 vil føre til at innsynet blir svekt overfor små
partilag som kjem under forenklingsregimet i § 18 tredje ledd. Desse
vil berre vere pålagde å avgi årleg erklæring om at inntektene ikkje har
vore over den lovbestemte grensa. Med høyringsnotatet sine forslag
vil det ikkje lenger vere mogleg for publikum å få innsyn overfor
småpartia.
Departementet fråfell derfor forslaget om å
ta § 21 andre ledd siste punktum og § 23 ut av loven. Ein foreslår
derfor at føresegnene, som byggjer på Partifinansieringsutvalets
einstemmige tilråding, blir vidareførte.
Komiteen har ingen merknader.
Departementet foreslår i høyringsnotatet at
talet på underskrifter frå partilaga i samband med rapportering,
jf. § 21 fjerde ledd i gjeldande lov, blir redusert frå to til éitt.
Bakgrunnen for forslaget er at SSB meiner dagens krav om to underskrifter
forseinkar innsendingsprosessen for partilaga slik at fristen oftare
blir overskriden og at det dermed blir behov for fleire purringar.
Det går fram av proposisjonen at departementet ser
Revisorforeningens fråsegn som ein naturleg konsekvens av foreiningas
forslag om at politiske parti og partilag skal ha full rekneskapsplikt
etter rekneskapsloven. Departementet deler ikkje denne oppfatninga,
men er likevel einig i at fleire omsyn kan tale for at partileiaren
og medlemmer av styret bør underteikne årsrekneskapen til partiets
hovudorganisasjon.
Departementet er einig med Revisorforeningen
i at omsynet til bevisstgjering og dokumentasjon bør vege tyngre
enn meir praktiske omsyn knytte til rapporteringa. For å kunne ivareta
både Revisorforeningens merknader om ansvarleggjering og dokumentasjon
og SSBs ønske om ein enklare datainnsamlingsprosess, ser departementet
for seg følgjande løysing:
Det blir foreslått å innføre eit krav i § 21
andre ledd om at alle forhold som er omfatta av rapporteringsplikta,
skal vere godkjende og underskrivne av partilagets leiar og minst
eitt anna styremedlem.
Når det gjeld den tekniske rapporteringa til
SSB, er det vist til forslaget nedanfor om at partilaget blir pålagt
årleg å autorisere minst éin person for kontakt med «det offenlige
reisteret for ordningen». Når slik autorisering ligg føre, vil det
ikkje vere behov for underskrifter i tilknyting til denne delen
av prosessen. Dette fordi legitimeringa til dømes kan skje elektronisk
på same måte som ved innrapporteringa av valkampbidrag, dvs. ved
hjelp av brukarnamn og passord.
Komiteen har ingen merknader.
Partilovnemnda tek opp følgjande i si høyringsfråsegn:
«Nemnda er klar over at overskriften i utkastet er en
videreføring av overskriften i dagens § 24. Overskriften er imidlertid
villedende. Nemnda fordeler ikke tilskudd i dag og det er heller
intet i forslagene som vil gi nemnda en slik oppgave. En bedre overskrift,
som vil samsvare med de nye oppgavene som foreslås, vil kunne være
"Nemnd for kontroll med partifinansiering og klagebehandling.»
Departementet stadfester i proposisjonen at
Partilovnemnda i dag ikkje fordeler statstilskotet og at det ikkje
ligg i forslaget at nemnda skal gjere dette i framtida. Når det
gjeld statleg partistøtte, er nemndas oppgåve ut frå § 24 bokstav
d å «avgjøre klager over vedtak om tildeling av statlig støtte,
jf. § 15».
Departementet foreslår derfor at Partilovnemndas
forslag blir følgd opp ved at overskrifta blir endra.
Komiteen har ingen merknader.
Det vert i proposisjonen vist til at departementet i
etterkant av høyringsrunden, bl.a. gjennom oppfølgingsmøte med høyringsinstansar
og involverte offentlige myndigheiter, har blitt gjort merksam på
at det er behov for å auke tryggleiken i systemet. Dette omfattar
forhold som gjeld tildelinga av statleg støtte under departementet
og fylkesmennene og dessutan innrapportering til SSB. Om det ikkje
er mogleg å kontrollere at vedkommande som søkjer om støtte for
eit politisk parti eller partilag, faktisk representerer partiet
– og heller ikkje å få verifisert frå banken si side at det oppgitte
bankkontonummeret faktisk tilhøyrer eller kan førast tilbake til
partiet, er det ein risiko for at statsstøtta kjem i hendene på
uvedkommande.
Fylkesmannen i Sogn og Fjordane som har ansvaret
for den elektroniske søknadsmodulen for den statlege partistøtta
til fylkes- og kommunelaga og koordinert utbetaling på vegne av
alle fylkesmenn, har kome med innspel og framlegg med omsyn til
utbetaling til feil kontonummer og søknader med «feil» opplysningar.
Sjå proposisjonen for attgjeving.
Departementet viser også til at det i samband med
rapporteringa til SSB er viktig å sikre seg at det faktisk er partiet
eller partileddet som står bak rapporteringa, og at det ikkje kan
vere mogleg for uvedkommande å rapportere falskt på vegner av partiet med
det formål å skade partiets renommé etc.
Det går fram av proposisjonen at departementet meiner
det er rimeleg at søknadsperioden for statleg støtte framleis bør
vere fire år i og med at utbetalinga er basert på oppnådde stemmer
ved siste val (og følgjeleg er konstant for heile valperioden).
Departementet meiner likevel det bør innførast eit krav om parti
eller partiledd som kan søkje om å motta statleg støtte etter §§ 11
til 13, stadfestar kontonummer, kontoinnehavar og kven som har disposisjonsrett.
Vidare, at alle parti eller partiledd som kjem inn under loven,
oppnemner/autoriserer ein (eller eventuelt fleire) kontaktperson(ar)
for kommunikasjon med SSB som etter § 22 første ledd er det sentrale
register for innrapporteringar. Opplysningar om kontaktpersonar
til SSB skal, som i dag, stadfestast av sentralleddet. Naudsynte
persondata som fødsels- og personnummer er ein føresetnad for at
elektroniske signeringsløysningar for dei ovannemnde forholda skal kunne
brukast. Bl.a. med tilvising til FMSFs fråsegn om at slike forhold
kan endre seg raskt og ofte i partia, meiner departementet at det
bør vere ei plikt til minst årleg å oppdatere relevante opplysningar.
Departementet føreset at offentleglova § 26 femte ledd kjem til
bruk.
Departementet understrekar at forslaget over ikkje
inneber nokon rett for det offentlege til å overprøve eller kontrollere
personen eller personane som partiet peiker ut, utover å kunne verifisere
at personen ein er i kontakt med faktisk er den som partiet har autorisert
for formålet.
Når det gjeld FMSFs forslag om plikt for partia til
å opprette eigen bankkonto i partiet sitt namn, er departementet
meir usikker. Ein viser bl.a. til at bankane generelt tek relativt
høge gebyr for bedriftskonti og at dette derfor kan påføre dei små
partilaga urimelege kostnader sett i forhold til den støtta dei mottek.
Departementet er derfor open for at bankkonto for utbetaling av
partistøtte til organisasjonar på fylkes- og kommuneplan framleis
kan stå i namnet til ein privatperson, men at partiet eller partileddet, som
foreslått over, blir pålagt å autorisere kontoen, kontoinnehavar
og kven som har disposisjonsrett. For parti på sentralt nivå føreset
ein bedriftskonto. Her er det for tida snakk om enkeltutbetalingar
på inntil 20 mill. kroner pr. kvartal. Departementet legg til grunn
at både parti og offentlege myndigheiter vil ha nytte av at forhold
knytte til tryggleiken blir regulerte.
Brot på dei ovannemnde pliktene er ikkje å sjå
på som brot på finansieringsføresegnene i loven. Manglande pliktoppfylling
vil derfor ikkje vere knytt til sanksjonapparatet som blir foreslått
under rekommandasjon 6. Ved brot på plikta til å gi oppdatert informasjon,
påligg det likevel partia ansvaret for at den statlege støtta blir
utbetalt til riktig konto og at innsende rekneskapsdata kjem frå
korrekt kjelde.
Komiteen har ingen merknader.
Det vert i proposisjonen vist til at det i høyringsfråsegna
innsend på vegner av Arbeidarpartiet, Høgre, Framstegspartiet, Venstre,
Sosialistisk Venstreparti, Kristeleg Folkeparti og Senterpartiet
(omtalte som «Stortingspartia» i teksten) blir foreslått at partias
organisasjonsledd, som har ansvar for eitt eller fleire fylke eller
éin eller fleire kommuner, bør kunne søkje om støtte på vegner av
andre lag. Vidare, at partiorganisasjonen som har ansvar for Oslo,
kan søkje om både støtte som kommuneorganisasjon og som fylkesorganisasjon.
Det er i Ot.prp. nr. 84 (2004–2005) side 79
uttrykkjeleg slått fast at føresegnene vidarefører kravet om at
det må vere oppretta ein fylkesorganisasjon og ein kommuneorganisasjon
for å kunne motta støtte etter §§ 12 og 13. Kravet byggjer elles
på valgloven § 6-3 første ledd som føreset at eit registrert politisk parti
må ha eit lokallag i valkrinsen for å kunne stille forenkla listeforslag
i same valkrins, det vil seie med underskrift frå to styremedlemmer.
Dei same personane som skriv under må etter loven ha stemmerett
i valdistriktet. Sjølv om ikkje valgloven har føresegner om korleis
dei politiske partia faktisk organiserer verksemda si i fylket eller
kommunen, synest kravet om ei organisasjonseining i ei eller anna
form klart. Ein viser i proposisjonen til KRDs merknader til valgloven
§ 6-3 første ledd, jf. Ot.prp. nr. 45 (2001–2002) Om lov om valg.
Det vert i proposisjonen vist til at for at
eit partilag skal ha rett til å søkje om partistøtte etter partiloven
kap. 3, må det ha stilt liste som registrert politisk parti og fått
stemmer ved siste føregåande val i den aktuelle valkretsen. Sjølv
om kravet om ein etablert partiorganisasjon for å kunne motta støtte
klart går fram av Ot.prp. nr. 84 (2004–2005), kan verken lovtekst
eller forarbeid i utgangspunktet sjåast på som hinder for at ein
partiorganisasjon kan søkje om støtte på vegner av fleire med søknadsrett
enn seg sjølv. Ein viser likevel til departementets merknad til
§ 12 i ovennemnde proposisjon (side 79) om fylkesungdomsorganisasjonane:
«Som tidligere gjelder søknad om støtte for hele perioden.
Det er nytt at ungdomsorganisasjonen selv søker om støtte og får
denne utbetalt direkte.»
Departementet viser til at partiloven blir praktisert
slik at det er høve for fylkeslag til å søkje om partistøtte på
vegner av sine lokallag i fylket. Det finst òg tilfelle der fylkeslag
har søkt på vegner av andre fylkeslag. Departementet ser ikkje behov
for å presisere denne moglegheita i lovteksten. I relasjon til forslaget
i det føregående avsnittet om kontaktpersonar, må det i slike tilfelle
derfor særskilt opplysast om (og stadfestast) kva for andre partilag
denne eventuelt representerer. Det må vidare opplysast om kontonummer
til kvart enkelt av partilaga som er omfatta av søknaden. Departementet
understrekar at det er viktig at effektivitet i søknadsprosessen
på dette punktet ikkje skal kunne nyttast til å omgå dei ovannemnde krava
om etablerte partiorganisasjonar i dei aktuelle valkrinsane.
Komiteen har ingen merknader.
Det vert i proposisjonen vist til at NHDs syn
er at behovet for eit forbod mot gåver frå bedrifter bør bli vurdert
i det vidare arbeidet med partiloven.
Departementet viser i proposisjonen til at det ikkje
ligg tilrådingar i Ministerkomiteens Rekommandasjon 2003/4 Om felles
reglar mot korrupsjon i finansieringa av politiske parti og valkampanjar
om at det bør vere forbod mot gåver frå private bedrifter og økonomiske
aktørar, eller private rettsubjekt generelt.
Departementet viser til at det blant medlemslanda
i GRECO finst døme på forbod mot gåver frå private rettssubjekt
ut frå same grunngiving som NHD gir. Sjølv om dette ikkje kan førast
tilbake til GRECOs arbeid, vil ei slik forbodsføresegn i utgangspunktet
kunne ha relevans i den norske loven. Departementet meiner likevel
at eit forbod mot å motta bidrag frå private bedrifter og økonomiske
aktørar vil innebere ei for stor innskrenkning i privat sektors
rett til å støtte politiske parti. Som Partifinansieringsutvalet
også la til grunn, er det ønskjeleg med ein viss prosentdel privat
finansiering for å motverke at partia blir for avhengige av offentlege
midlar. I dei siste åra har statsfinansieringa vore på mellom ca.
70 og 90 prosent, bl.a. avhengig av storleiken på partiet. Departementet
legg til grunn at innsynsregimet som allereie er etablert i partiloven,
og som det er framlegg om å styrkje i denne proposisjonen, vil vareta
dei omsyn som NHD framhevar. Departementet vil derfor ikkje tilrå
NHDs forslag.
Komiteen har ingen merknader.
Departementet foreslo i høyringsnotatet ei klargjering
av § 17 tredje ledd som gjekk på at det skulle gå fram av loven
at alle ulovlege bidrag skal gå over i eiga til statskassen, underforstått
dersom bidraget ikkje allereie er tilbakebetalt til givar. Ingen
av høyringsinstansane hadde direkte innvendingar til forslaget.
Revisorforeningen meiner at ulovlege bidrag ikkje bør kunne betalast
tilbake til givaren, sjå drøftinga til slutt i avsnittet.
Sjølv om departementets forslag i proposisjonen byggjer
på problemstillingane som er drøfta i høyringsnotatet, inneber det
ei betydeleg vidareutvikling av høyringsforslaget.
Gjeldande lov forbyr partia å ta imot noko som helst
bidrag, uansett storleik, frå bidragsytarar som nemnt i § 17 andre
og tredje ledd. Dette omfattar bidrag frå anonyme givarar, frå rettssubjekt
under kontroll av staten eller anna offentleg myndigheit og frå utanlandske
givarar. Det er utan betydning om bidraget blir gitt i form av pengar
eller ikkje-monetære ytingar, jf. § 17 fjerde ledd og forarbeida
til loven.
Departementet peikar likevel i proposisjonen
på at det ikkje følgjer, verken av lovtekst eller forarbeid, kva
som skal skje med eit ulovleg bidrag dersom partiet først har motteke
dette. Når det gjeld anonyme bidrag, føreset loven likevel at «slike
bidrag tilfaller statskassen», jf. § 17 andre ledd andre punktum.
Likevel kan § 24 om Partilovnemndas utøving av myndigheit vanskeleg
bli forstått slik at nemnda kan inndra slike bidrag. Ut ifrå samanhengen
i loven meiner departementet det derfor er mest nærliggjande å tru
at det ligg ei plikt på partiet til å innbetale eller oversende
til statskassen bidrag frå anonyme bidragsytarar.
Når det gjeld bidrag etter § 17 tredje ledd,
dvs. der givar er eit rettssubjekt under kontroll av staten eller
anna offentleg myndigheit eller der givar er utanlandsk, er det
verken i lovtekst eller forarbeid sagt konkret at slike bidrag skal
tilbakebetalast til givar, eller overførast til statskassen.
Departementet legg til grunn at det i utgangspunktet
ikkje vil vere mogleg for eit politisk parti å hindre at det kjem
inn bidrag frå ein bidragsytar som loven definerer som «ulovlig».
Eksempelvis ved at det blir sett pengar inn på partiets eller partileddets konto.
Det partiet kan hindre er at det beheld bidraget. Med unntak av
anonyme bidrag, vil partiet i prinsippet alltid ha moglegheita til
å returnere eit ulovleg bidrag. Det kan vere grunn til å tru at
Partifinansieringsutvalet har vurdert moglegheita for tilbakebetaling
til givar som ei sjølvfølgje og at ein har nøgd seg med å drøfte
tilfelle der givaren sin identitet er ukjend for partiet og tilbakebetaling
ikkje er mogleg. Ein viser elles til merknadene til § 17 andre ledd
i Ot.prp. nr. 84 (2004–2005) og til avsnitt 6.4 i NOU 2004:25.
Departementet legg vidare til grunn at loven
må bli forstått slik at bidrag som er returnert til givar, ikkje
vil vere «bidrag» i lovens forstand fordi det ikkje blir nytta til
å finansiere partiet eller partileddet. Det same vil i prinsippet
gjelde bidrag som er overført til statskassen.
Det vil likevel ikkje alltid vere ein eintydig
samanheng mellom «nyttiggjøring» og «mottak». I mangel på konkretisering
i lovteksten av kvar denne grensa går, kva for prosedyrar som skal
følgjast og kva for tidsfristar som eventuelt gjeld for avhending av
ulovlege bidrag, blir det vanskeleg for både parti og partilovnemnd
å forholde seg til loven på dette punktet.
Departementet legg vidare til grunn at gjeldande lov
føreset at ulovlege bidrag skal rapporterast som inntekt. Sjå proposisjonen
for ei nærare utgreiing om tolkinga av lova.
Det ville elles vere rart om loven set i verk
eit omfattande innsynsregime utelukkande for lovlege bidrag mens
dei ulovlege kan haldast utanfor. Departementet går ut frå at det
er nettopp ulovlege bidrag til politiske parti det i særleg grad
kan vere av interesse for offentlegheita å få innsyn i.
I forlenginga av dette resonnementet og på bakgrunn
av ovannemnde tolking, forstår departementet loven slik at ulovlege
bidrag som partiet har overført til statskassen eller returnert
til givar, ikkje er å rekne som «inntekt» og at dei følgjeleg heller
ikkje skal inntektsførast og rapporterast etter § 19.
Det går fram av proposisjonen at departementet meiner
det er naudsynt at gjeldande lov blir gjort klarare på ovannemnde
punkt. Som eit supplement til gjeldande føresegner om ulovlege bidrag,
er det behov for reglar om kva partiet eller partileddet konkret pliktar
å gjere dersom det mottek eit slikt bidrag, kor lenge ein kan «sitje
på» og i kva grad ein kan dra nytte av eit ulovleg bidrag før det
i lovens forstand er å rekne som motteke. Dessutan, kva for rapporteringsrutinar
som skal gjelde dersom partiet av ein eller annan grunn vel å behalde
det ulovlege bidraget. Behovet for reglar om dette bør også sjåast
i samanheng med Partilovnemndas sanksjonsmyndigheit etter lovforslagets
§§ 28 og 29 første ledd – sistnemnte om administrativ inndraging
av ulovlege bidrag. Ikkje minst i relasjon til forslaget om straff
i § 30 andre ledd for «den som forsettlig eller grovt uaktsomt gjør seg
skyldig i vesentlig brudd eller gjentatte brudd» på desse bestemmelsane,
bør det gjerast ei presisering i lovteksten av kva for kriterium
som må vere oppfylte for at loven skal reknast som broten.
Departementet foreslår ingen substansielle endringar
i gjeldande § 17 første ledd om at det er tillatt for alle å gi
bidrag til politiske parti. Med dei avgrensingar som følgjer av
andre og tredje ledd, tolkar departementet loven slik at partiet
likevel står fritt til å velje kven det vil motta bidrag frå. Prinsippet
om at det er opp til partiet å velje om det vil motta støtte eller
ikkje, har elles vore lagt til grunn for den offentlege partistøtta
sidan ordninga blei etablert i byrjinga av 1970-tallet. Lovteknisk
sett er det gjort ei presisering i teksten om at løyve til å gi
bidrag gjeld både til «partier og partiledd», noko som svarer til
formuleringa elles i loven. Denne presiseringa er også gjort andre
stader i loven etter behov.
Departementet foreslår heller ingen endringar når
det gjeld kva for bidragsytarar partia ikkje kan motta bidrag frå,
jf. § 17 andre og tredje ledd i gjeldande lov. Heller ikkje blir
det foreslått nokre endringar i kva som skal reknast som ulovlege
bidrag, jf. § 17 fjerde ledd. I tråd med Partifinansieringsutvalets forslag
og gjeldande lov vil definisjonen framleis omfatte alle former for
støtte, uansett beløpsgrense og uavhengig av om bidraget blir gitt
i form av pengar eller ikkje-monetære ytingar. Departementet ser elles
behov for at reglane om ulovlege bidrag blir skilde ut i ei eiga
føresegn (§ 17 a) for å gjere loven klarare og meir oversiktleg.
Departementet går inn for at loven bør vere
eintydig på at det blir forventa at ulovlege bidrag blir returnerte
til givar. Dette vil likevel (framleis) naturlegvis ikkje gjelde
der partiet eller partileddet ikkje har kjennskap til kven bidragsytaren
er – i loven kalla «anonyme bidrag». Dersom slik tilbakebetaling
ikkje blir utført eller kan gjennomførast, pliktar partiet eller
partileddet å overføre heile bidraget til statskassen. Plikta følgjer
direkte av lovteksten og det blir derfor ikkje kravd at Partilovnemnda
først må fatte vedtak om dette.
Departementet går inn for at prinsippet om at
partiet eller partileddet ikkje skal kunne nyttiggjere seg nokon
del av eit ulovleg bidrag, verken direkte eller indirekte, bør leggjast
til grunn for verdifastsettinga. Departementet ser likevel at avkastning
eller endringar i kjøpekraft først og fremst kan vere aktuelt å
ta omsyn til i tilfelle der det har gått lengre tid sidan det ulovlege
bidraget blei motteke. Sjølv om ovannemnte prinsipp i utgangspunktet
blir lagt til grunn, bør det vere opp til Partilovnemnda i enkelttilfelle
å fastsetje etter skjøn verdien av det som skal tilbakebetalast, overførast
eller inndragast, jf. merknadene til § 29 første ledd. Departementet
ser elles behov for å kunne gi nærmare reglar om verdifastsetjing,
tilbakebetaling og overføring av ulovlege bidrag i forskrift, jf. § 22 a
første ledd i lovforslaget.
Departementet går i forlenginga av dette inn
for at heil eller delvis overføring av ulovleg bidrag eller avkastning
til andre partiledd, organisasjonar eller einingar i partihierarkiet
bør reknast som «nyttiggjøring» i lovens forstand, og vil følgjeleg
ikkje vere tillate.
Departementet foreslår at partiet eller partileddet skal
få rimeleg tid til å områ seg dersom det mottek eit bidrag frå ein
bidragsytar som ikke har høve til å støtte partiet. Det kan hende
at partiet er i tvil om bidragsytaren faktisk er å rekne som «ulovlig»
og ønskjer saka vurdert av Partilovnemnda før tilbakebetaling til
givar eller overføring til staten eventuelt skjer. Det kan også
tenkjast andre grunnar som gjer at tilbakebetalinga ikkje kan skje
raskt eller er vanskeleg. Departementet går inn for at fristen bør
vere fire veker, dvs. same frist som er foreslått for innrapportering
av valkampbidrag etter § 18 fjerde ledd i forslaget. Der saka er
til vurdering eller behandling i Partilovnemnda, legg departementet
til grunn at fristen byrjar gå frå det tidspunktet nemndas endelege
vurdering (uttale) eller vedtak ligg føre.
I dei tilfella partiet eller partileddet av
ein eller annan grunn vel å behalde eit ulovleg bidrag, går departementet
inn for at det i loven blir gjort tydeleg at bidraget skal rapporterast
på lik linje med all anna inntekt etter § 19. For parti som kjem
inn under § 18 første og andre ledd, skal bidraget dessutan rekneskaps-
og bokførast. Etter forslaget vil den einaste forskjellen mellom
lovlege og ulovlege bidrag vere at i sistnemnte tilfelle skal bidragsytaren
sin identitet bli oppgitt i innrapporteringa uansett storleiken
på bidraget. Bidrag som er tilbakebetalte til givar eller overførte
til statskassen i løpet av rekneskapsåret, skal likevel ikkje inngå
i den årlege rapporteringa. Dette fordi slike bidrag ikkje har hatt
innverknad på finansieringa av partiet eller partileddet, rekneskapsåret
sett under eitt. Vedtak om administrativ inndraging blir her likestilt
med overføring til statskassen, sjå elles merknadene til § 29 første
ledd i proposisjonen.
Departementet legg til grunn at meldeplikta
for ulovlege bidrag i forslagets § 17 a femte ledd andre punktum
kjem i tillegg til anna rapporteringsplikt som følgjer av loven.
Eksempelvis – der eit parti eller partiledd vel å behalde eit ulovleg
valkampbidrag på 10 000 kroner eller meir, skal beløp og bidragsytarens
identitet innrapporterast etter § 18 fjerde ledd i lovforslaget
og innan dei fristane som gjeld der. Departementet ser ikkje behov
for å lage særskilde tidsfristar i loven for innrapportering av
ulovlege bidrag.
Som det går fram over, går departementet inn
for ein anten/eller-regel for avhending. Partiet har innanfor fristen
i § 17 a fjerde ledd valet mellom å tilbakebetale det ulovlege bidraget
til bidragsytar eller overføre dette til statskassen. Departementet
ser likevel at det i denne samanhengen kan vere aktuelt å drøfte
ein tredje moglegheit: nemleg at partiet eller partileddet alternativt
får høve til å overføre bidraget til allmennyttig formål. Utan å
gå for djupt inn i ei slik drøfting, ser departementet at det i
den samanhengen kan vere aktuelt å sondre mellom formål som er nær
i slekt med partiets politiske program eller verdigrunnlag – og
andre, meir nøytrale formål.
I forlenginga av eit slikt tredje alternativ
ser departementet at det i enkelte tilfelle kan oppstå tvil om prinsippet
om at partiet ikkje skal kunne nyttiggjere seg eit ulovleg bidrag,
verken direkte eller indirekte, blir tilstrekkeleg ivareteke.
Det kan vidare argumenterast for at moglegheita til
å overdra ulovlege bidrag til tredjepart opnar for kvitvasking ved
at partiet seinare får pengane i retur frå ein «lovlig» bidragsytar.
Ei anna side ved denne problemstillinga er at
det ved ei overdraging av ulovlege bidrag til eit elles nøytralt
formål i relasjon til partiets politiske ståstad, er ein viss risiko
for at gåva kan bli oppfatta som «stemmefisking» av publikum eller
konkurrerande parti.
Departementet går ikkje inn for at det skal
vere ei opning i loven for at parti eller partiledd skal kunne overføre
ulovlege bidrag til tredjepartar, heller ikkje til allmennyttige
formål. Departementet meiner at loven bør vere enkel og klar på
dette punktet. Departementet er av den oppfatning at klare reglar
om mottak og avhending i denne samanheng også vil vere eit signal
til bidragsytar – og dermed kunne bidra til at den antekne låge
førekomsten av ulovlege bidrag blir ytterlegare redusert.
Departementet viser elles til merknadene til §§ 28
og 29 i avsnitt 5.6.6. i proposisjonen.
Departementet viser til at Revisorforeningen meiner
at ulovlege bidrag ikkje bør kunne betalast tilbake til givaren:
«Denne reaksjonen bør ramme både partiet og givaren for å vere effektiv».
Departementet er delvis samd i dette synspunktet, men viser til
drøftinga over om at loven bør opne for at partiet eller partileddet,
innanfor ein frist på fire veker, skal kunne tilbakebetale det ulovlege
bidraget til givar. For delvis å imøtekomme Revisorforeningens merknad, går
departementet inn for at denne fristen bør praktiserast strengt.
Forslaget i høyringsnotatet og i proposisjonen
er at inndraginga fullt ut skal svare til verdien av det ulovleg
mottekne bidraget. Revisorforeningen foreslår i den samanheng at
det bør fastsetjast at vedtak om inndraging av ulovleg bidrag er
grunnlag for tvangsutlegg.
Departementet viser til at utlegg generelt er
eit viktig ledd i tvangsinndriving av pengekrav. Departementet vurderer
likevel ikkje «utleggspant» som eit alternativ i partiloven. Til
grunn for dette ligg bl.a. ei tru på at det kan vere lite å hente
når det gjeld fast eigedom og verdigjenstandar, særleg i dei minste
partilaga, og at regelen av fleire grunnar blir vanskeleg å praktisere.
Ein parallell til «utleggstrekk» er likevel aktuell. Dette inneber
at nemnda gjer innhogg i den statlege partistøtta for å få dekt
det staten har til gode i form av ulovlege gåver som ikkje blir
betalte inn. Dette ligg allereie i forslaget, og departementet ser ikkje
behov for å presisere denne moglegheita ytterlegare i lovteksten.
Utover dette blir det foreslått tekniske endringar i
loven, jf. kapittel 9 under.
Komiteen vil understreke at hvis
giver er kjent, bør det være mulig å tilbakeføre gaver som er gitt
ulovlig. Et parti kan ikke nekte noen å sette penger på en konto.
Hvis det ikke er mulig å finne frem til giver, må pengene gå til
statskassen. Penger som returneres, skal ikke rapporteres inn. Dersom
et parti beholder ulovlige bidrag, bør det sanksjoneres med tilbakeholding
av statsstøtte.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til at det i dag er en ubalanse
mellom enkeltpersoner som ønsker å gi bidrag og bidrag fra organisasjoner,
når det gjelder inntektsfradrag i skatten. Fagforeninger kan videreformidle
kontingentinntekter fra medlemmene, som har gitt disse inntektsfradrag
i skatten, til politiske partier. Private givere har derimot ikke
et slikt skattefradrag. Disse medlemmer vil påpeke
at de nye lovforslagene vil kunne lede til at færre private ønsker
å støtte demokratiet gjennom å gi penger til partiene. Disse
medlemmer ber derfor om at regjeringen i kommende budsjett
legger frem forslag om inntektsfradrag for gaver til politiske partier.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om inntektsfradrag
for gaver til politiske partier.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ser
viktigheten av de begrensninger som er foreslått i § 17 når det
gjelder givere eller bidragsytere til politiske partier, for å unngå
uheldige koblinger eller mistanke om uheldige koblinger. Disse
medlemmer har i den forbindelse merket seg innholdet i rapporten
fra GRECO om tilstandene i Norge, som ble presentert på GRECOs plenumsmøte
i Strasbourg i februar 2009. Disse medlemmer mener
det er særlig viktig for institusjoner og organisasjoner som helt
eller delvis er avhengig av offentlig støtte for å kunne drive sin
virksomhet, at disse ikke kan mistenkes for eller anklages for på
en ikke uhildet måte å ivareta interessene til instanser som de
har mottatt økonomisk støtte fra. Disse medlemmermener derfor at det bør vurderes om det
bør gjøres en tilføyelse i ny § 17 a annet ledd, som medfører at
partiene ikke kan motta støtte fra organisasjoner som mottar direkte
eller indirekte offentlig støtte.
På dette grunnlag ønsker disse medlemmer å
fremme følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen vurdere å legge
frem sak om hvorvidt organisasjoner som direkte eller indirekte
mottar offentlig støtte, bør utelukkes fra å gi gaver til politiske
partier.»
Disse medlemmer kan
ikke se at det er vurdert om det bør fastsettes en øvre grense for
hvor mye en enkelt organisasjon, eller sammenslutning av organisasjoner,
kan gi av gaver til et politisk parti. Disse medlemmer innser
at det er både fordeler og ulemper knyttet til å fastsette en slik
øvre grense, men mener likevel dette burde blitt utredet og vurdert.
På dette grunnlag ønsker disse medlemmer å
fremme følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen utrede om det bør fastsettes
et maksimalt beløp for hvor mye organisasjoner kan gi i gave til
et politisk parti.»
Det vert i proposisjonen vist til at departementet har
prøvd å finne løysingsforslag som også administrativt sett kan føretrekkjast.
Omsynet til å avgrense behovet for auka ressursbruk både i parti,
partiledd og offentleg sektor har vore tillagt vekt.
Som følgje av overgang frå dagens inntektsrapporteringssystem
til rapportering av fullstendige rekneskapar, og dessutan av bidrag
gitt i samband med valkamp, må SSBs web-baserte skjema leggjast
om. SSB vil i tillegg få ei utvida oppgåve i samband med rettleiing
av parti og partiledd i utfylling av skjemaa inkludert rekneskapsmessig
assistanse. Dette siste vil likevel først og fremst bli ivareteke
gjennom utarbeiding av klare retningslinjer for oppsett av partirekneskapar
med utgangspunkt i rekneskapslovens reglar og relevante rekneskapsstandardar.
Etablering av eit komplett rekneskapssystem
for politiske parti og partilag er drøfta under rekommandasjon 1.
Som det går fram der, vurderer departementet forslaget som interessant,
men rår likevel ikkje til at dette blir gjennomført ut ifrå pårekna
høge kostnader i forhold til forventa nytte. Det er likevel ikkje gjort
ei nærmare konkretisering av kostadene ved forslaget.
Partilovnemnda vil etter forslaget få auka oppgåver.
Dette inneber òg etablering av ein støttefunksjon under nemnda,
Partirevisjonsutvalet, som vil føre tilsyn med og rettleie partia
og partiledda i lovforståinga og rekneskapsføringa. Leiaren for
partilovnemnda gjer i dag all saksbehandling sjølv, rett nok med
kontorteknisk assistanse frå Fylkesmannen i Sogn og Fjordane. Det
er framover behov for at nemnda blir styrkt med minst éi fast stilling.
Vidare er det behov for timebasert avlønning av Partirevisjonsutvalet,
føresetnadsvis etter satsane i Statens personalhandbok. Totale kostnader
til Partirevisjonsutvalet vil avhenge av utvalets aktivitetsnivå
og samansetjing. Dette vil igjen avhenge av Partilovnemndas behov.
Departementet vil i tillegg få ein viss auke
i administrasjonsansvaret for loven, fortrinnsvis i ein overgangsperiode.
Departementet meiner at alle driftskostnader
i tilknyting til partiloven bør dekkjast over kap. 1530 Tilskot
til dei politiske partia, post 1 Drift. Dette inneber ein tilsvarande
reduksjon i stønaden til partia. Departementet reknar med at lovforslaget
vil medføre behov for ein auke på ca. 5–6 mill. kroner på kap. 1530
som ein foreslår blir dekt ved ei omprioritering mellom postane.
Beløpet skal dekkje utgifter til saksbehandlingshjelp til Partilovnemnda,
godtgjersle til Partirevisjonsutvalet, utvikling og drift av ein
web-basert rettleiings- og rapporteringsmodul for rekneskapsførsla
og særskilte administrasjonskostnader for departementet.
Komiteen presiserer at omfanget
av veiledning, rapportering og kontroll må holdes på et minimum.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
støtter regjeringens forslag.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti merker seg at departementet
antyder at det vil koste 5–6 mill. kroner å administrere ordningen. Dette
skal tas fra partistøtten, og utgjør ca. 2 pst. Disse medlemmer foreslår
derfor at departementet finner disse midlene i egen drift.
Disse medlemmer vil også påpeke
at departementet ikke skriver noe om at ordningen vil medføre merkostnader
for partiorganisasjonene. Siden departementet ikke går inn for et
felles regnskapssystem for de mindre partileddene, må partiene selv
finne løsninger for disse. Veiledning og oppfølging av lokallagene
og økte kostnader til revisorbekreftelser vil ta både timer og ressurser
fra partiorganisasjonene i tillegg til at departementet tar administrasjonskostnader
fra partistøtten.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen om at kostnadene
til administrering av partistøtten dekkes av departementet, og ikke
tas fra partistøtten.»