Komiteen viser til
at 22. juli-kommisjonen har seks hovedkonklusjoner:
Angrepet på regjeringskvartalet
22/7 kunne ha vært forhindret gjennom effektiv iverksettelse av allerede
vedtatte sikringstiltak.
Myndighetenes evne til å beskytte menneskene på
Utøya sviktet. En raskere politiaksjon var reelt mulig. Gjerningsmannen
kunne ha vært stanset tidligere 22/7.
Flere sikrings- og beredskapstiltak for
å vanskeliggjøre nye angrep og redusere skadevirkningene burde ha
vært iverksatt 22/7.
Helse- og redningsarbeidet ivaretok de
skadde og pårørende i akuttfasen på en god måte.
Regjeringens kommunikasjon til befolkningen var
god. Departementene maktet å videreføre sitt arbeid på tross av
skadene.
Med en bedre arbeidsmetodikk og et bredere fokus
kunne PST ha kommet på sporet av gjerningsmannen før 22/7. Kommisjonen
har likevel ikke grunnlag for å si at PST dermed kunne og burde
ha avverget angrepene.»
Komiteen vil understreke at dette
med all tydelighet viser at Norge ikke var godt nok forberedt på
å takle et angrep slik det som skjedde 22. juli 2011. Viktige deler
av vår beredskap og krisehåndtering fungerte ikke. Planverk ble
ikke iverksatt og en evnet ikke i god nok grad å bruke den kunnskap
som var ervervet gjennom øvelser.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre,
vil peke på at både 22. juli-kommisjonen og kontrollhøringene har påvist
at det var omfattende svikt i beredskapen og i ivaretakelsen av
befolkningens sikkerhet den 22. juli 2011.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil peke på at
22. juli-kommisjonen har påvist at håndteringen av terrorangrepene
ble for svak, at manglene som ble påpekt viste at samfunnet var
for dårlig i stand til å avdekke og avverge planer og ikke i stand
til å beskytte seg mot trusler så effektivt som det kan gjøres.
Komiteen mener det
er kritikkverdig at
Grubbegata ikke raskere
ble stengt
midlertidige tiltak for stenging av Grubbegata ikke
ble iverksatt
bemanningen av politiets operasjonssentraler har
vært for dårlig
politihelikopteret ikke hadde beredskap
nasjonalt varslingssystem ikke fungerte
viktig planverk ikke ble iverksatt og ufullstendig benyttet
anmodning om bistand fra Forsvaret kom
for sent
sikring av sentrale bygninger som bl.a.
Stortinget kom sent
politidirektoratet ikke i tilstrekkelig
grad ble målt på sitt arbeid med tanke på samfunnssikkerhet og beredskap
risikoerkjennelsen ikke synes å ha vært
høyt nok på dagsordenen verken hos politiske myndigheter eller hos
politiet
evnen til å lære av øvelser har vært for
liten
Komiteen vil understreke at dette
er alvorlige og kritikkverdige forhold.
Komiteen mener det er svært viktig
at de erfaringer, evalueringer og forslag til tiltak som er kommet
etter terrorangrepet, blir nøye gjennomgått og vurdert. Det er påkrevd
å lære både av de feil som ble gjort og av det som fungerte.
Komiteen har merket
seg at 22. juli-kommisjonen pekte på at en de viktigste, underliggende årsakene
til statens svikt i å beskytte innbyggerne 22. juli, var en manglende
kultur for risikoerkjennelse, gjennomføringsevne og samhandling.
Dette ga seg utslag i svake beredskaps- og sikkerhetstiltak i forkant
av angrepet og en sviktende håndtering underveis 22. juli fra mange
etaters side. 22. juli-kommisjonen understreket at denne kulturkritikken
i første rekke rammer ledere, som har et ansvar for å skape en god
organisasjonskultur der hensyn til risiko, gjennomføring og samhandling
ivaretas.
Komiteen slutter seg til kommisjonens
vurderinger når det gjelder kultur- og ledelsesutfordringene som
en sentral årsak til myndighetssvikten 22. juli og viser til at
det var flere eksempler på dette både før og under angrepene. Sikringsprosjektet
i regjeringskvartalet, helikopterberedskapen og politiets øvelse
og trening led under en manglende risikoerkjennelse fra ledelsens
side. Politiets operative styrker ba for eksempel om mer øvelse
og trening, men ble avvist av Politidirektoratet. Erkjennelsen av
behovet for samhandling mellom politi og forsvar var heller ikke
tilstrekkelig hos Politidirektoratet verken før eller under 22. juli-hendelsene.
Gjennomføringsevnen var svak, både i sikringsprosjektet og i politiets
evne til å lære av mangler som ble avdekket under øvelser. Kommisjonen
pekte også på en ansvarspulverisering når det gjelder sentrale sikkerhets-
og beredskapsspørsmål. Komiteen viser til at et fremstående
eksempel på dette var sikringsprosjektet i regjeringskvartalet.
Komiteen viser til at kontrollhøringene
i så måte var lite oppløftende. Flere sentrale ledere ga uttrykk
for at de ikke forsto kultur- og ledelseskritikken, og mange viste
manglende evne til å ta ansvar for svikten i justissektoren 22. juli. Komiteen understreker
at kontrollhøringene bekreftet inntrykket av at 22. juli-kommisjonen har
rett i sin påpekning om at kultur- og ledelsesutfordringer, herunder
ansvarspulverisering, er hovedutfordringer i disse spørsmålene. Komiteen finner
dette bekymringsfullt og vil understreke statsrådenes ansvar for
å sørge for kompetent ledelse og klare ansvarsforhold innad i departementene
og i underliggende etater.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre,
har merket seg at ingen statsråder eller ledere på høyt nivå har
måttet gå av på grunn av den svikt som er avdekket i etterkant av
terrortragedien den 22. juli 2011.
Komiteen vil understreke
at det har vært svikt på mange plan. Planverk er laget for at de
skal følges. Ledere er der for å lede. Ledelse innebærer også å
etterspørre at vedtak blir fulgt opp, ikke bare regne med at beskjed
blir gitt hvis noe ikke går som forutsatt. Slik fungerte det ikke
fullt ut.
Komiteen mener ledelsesaspektet
er svært viktig. Nye ledere må raskt få kjennskap til det som er
deres ledelsesansvar, slik at de kan lede også i krisesituasjoner
selv om de er ferske i jobben. 22. juli-kommisjonens konklusjoner
om kultur, holdninger, evne til å samhandle og ledelse er faktorer
det er viktig å ha med framover. Lederopplæringen i det offentlige
må ha dette med.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil peke på at
det i de siste tjue årene har vokst fram en styrings- og ledelseskultur
i staten som bygger på en forholdsvis rigid målstyring, hvor etater
styres etter et omfattende apparat av enkle, kvantitative mål, og
hvor måloppnåelse igjen er koblet til et belønningssystem. Denne
målstyringen har også lagt grunnlaget for et etter hvert omfattende
og kostbart tilsynsapparat, som kan føre til utvikling av en «nullfeilskultur»
hvor ingen tør gjøre noe som ikke er klart definert innenfor de
kvantitative målsettingene. I ettertid kan man innse at målene har
vært for mange, for detaljerte og at målstyring som prinsipp har
vært for dominerende for hvordan etatene styres. I praksis har målstyringen
like gjerne blitt et hinder for at gode og kvalifiserte avgjørelser
blir tatt av dem som kjenner området best og et hinder for at etater
kan lære av erfaringer og utvikle bedre tjenester. For nåværende
og framtidige regjeringer bør det bli en overordnet oppgave å sørge
for at de målene som utvikles for offentlige etater er få i tallet,
at de er kvalitative, og at ansatte selv er med på å forme disse
målene, innenfor rammen av overordnede politiske føringer og årlige
budsjettrammer.
Komiteen har merket
seg at justis- og beredskapsminister Grete Faremo i kontrollhøringen 26. november
2012 uttalte at hun tar tak i ledelsesutfordringen. Komiteen mener
at det er viktig å ikke bare endre ledelsesstruktur, men også ledelseskultur. Komiteen mener
ledere i staten har vært for opptatt av å bestemme og for lite opptatt
av å lede. Komiteen mener staten i altfor stor grad
rekrutterer ledere internt eller fra andre statlige virksomheter. Komiteen mener dette
er en praksis som fryser kultur og som i liten grad fører til endringer
i ledelseskultur. Komiteen har merket seg at justis-
og beredskapsminister Grete Faremo langt på vei var enig i at det
rekrutteres for få ledere utenfra. Komiteen legger
til grunn at regjeringen ser at dette er uheldig for en dynamisk
ledelseskultur og endrer denne praksisen.
Komiteenmener
også at ledelseskultur henger sammen med hva slags kultur det er
for å kritisere og varsle i det offentlige. Komiteen viser
til at varsling er et tema som har fått økende interesse i det norske
samfunnet. Varsling er når en arbeidstaker opplever kritikkverdige
forhold på arbeidsplassen og sier formelt ifra om dette. Komiteen viser
til at Norge har et lovverk for å beskytte varslere, men at en stor
andel arbeidstakere fortsatt unnlater å varsle på grunn av usikkerhet. Komiteen vil
understreke at dersom en uheldig kultur innen offentlig sektor skal endre
seg, må det legges bedre til rette for kritikk og varsling.
Når ovennevnte er framhevet, vil komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet peke
på at ledelse ikke er entydig verken som begrep eller som praksis.
Ledelse refererer seg til samhandling mellom mennesker der noen
handler og gjennom sine handlinger påvirker andres atferd – noen
leder og andre ledes. Det er tale om bestemte relasjoner mellom
mennesker, men det er også slik at det man forstår som god ledelse
er avhengig av hvilke verdier som ønskes realisert, av hvilke oppgaver
som skal løses og av hvilken type situasjon ledelse må finne sted
i. I offentlige organisasjoner, for eksempel i forvaltningsorganer
der rettsstatsverdier har høy prioritet, der lover og regler skal
følges og beslutningsalternativene i hovedsak er gitt, stilles det
andre krav til god ledelse enn i en politiorganisasjon som skal handle
i førstelinjen under et terroranslag eller i en organisasjon som
skal berge liv under kriseforhold som brann og store ulykker. Tilsvarende stilles
det andre krav til god ledelse på overordnet, strategisk myndighetsnivå
enn på det operative nivået.
Som 22. juli-kommisjonen fremhever, var den ledelse
som flere steder ble utøvd i førstelinjen – for eksempel av innsatsleder
i regjeringskvartalet, av spesielt dyktige legeteam og annet personale
ved Oslo universitetssykehus, Oslo legevakt og Ringerike sykehus,
så vel som av frivillige (spesielt ved Utøya) – avgjørende for at
terroranslaget ikke fikk et enda verre utfall. Et hovedfunn, og
viktig læringspunkt, er derfor at den ledelse som blir utøvd i situasjonen – i dette tilfellet der
terroranslaget fant sted – er avgjørende.
Disse medlemmer har merket seg
at for best mulig å mestre kriser har Forsvaret siden 1995 utformet
og innført en ny, desentralisert ledelsesfilosofi; «Oppdragsbasert
ledelse», for å sikre initiativ, kreativitet, eierforhold til arbeidsoppgavene,
ansvarsfølelse og dermed en kollektiv forpliktelse.
Hensikten er at den som har den beste situasjonsforståelsen
skal innse viktigheten av, og øves opp til, å handle selvstendig,
men i tråd med det overordnede nivåets intensjon.
Krisesituasjoner er en ekstrem påkjenning, og kjennetegnes
ofte av frykt, kaos, usikkerhet og handlingslammelse. Disse
medlemmer mener at det er trening i å kunne ta initiativ
og å handle selvstendig under nye, uforutsigbare og uoversiktlige
situasjoner som er avgjørende for best mulig å kunne takle sivile
krisesituasjoner så vel som terrorhandlinger.
Slike prinsipper for ledelse må også gjelde
for legevakten og ambulansetjenesten, brann- og redningstjenesten,
det enkelte politidistrikt og lokalsykehusene, tilpasset disse etatenes
egenart.
Disse medlemmer vil understreke
viktigheten av at ledelsen for disse etater ser behovet for å slippe
til og ta i bruk erfaringer og vurderinger fra sine medarbeidere.
Førstelinja i oppdrag må gis myndighet, tillit og oppfordring til
å ta i bruk sin kompetanse. Samtidig må førstelinjas folk gis utdanning
som gir trygghet i utøvelsen av krevende oppdrag, utstyr som er moderne
til å løse oppgavene og sikre at den enkelte har kommunikasjon med
sin arbeidsgruppe slik at oppdraget kan løses mest mulig effektivt. Det
gjelder for alle disse beredskapsorganisasjonene at de trenger en
desentralisert ledelse som kan realisere det overordnede nivåets
intensjon.
Komiteen vil fremholde
at i parlamentarisk sammenheng er det regjeringens medlemmer som
kan stilles til ansvar. Komiteen vil fastslå at det
er regjeringens ledelse, statsministeren, som har det overordnede
ansvaret for at Norge har en samkjørt og god beredskap som kan ivareta
innbyggernes sikkerhet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre,
mener dette også inkluderer det overordnede ansvaret for at beredskapen
og viktige samfunnsfunksjoner ikke fungerte 22. juli 2011.
Flertalletvil
peke på at kontrollhøringene ikke har gitt fullgode svar på alle
de spørsmål komiteen har stilt om ansvar. De svar som har vært gitt,
har ikke nødvendigvis gitt et fullstendig bilde av hvorfor det gikk
så galt som det gjorde og hvorfor beredskapen sviktet på vesentlige
områder.
Komiteen viser til
at statsministeren i sin redegjørelse til Stortinget 28. august
2012 beklaget at Grubbegata ikke var stengt, at gjerningsmannen
ikke ble stanset tidligere og at flere sikrings- og beredskapstiltak
ikke ble iverksatt. Han understreket også at han som statsminister
har det øverste ansvaret for det som gikk galt og for det som gikk
bra i håndteringen 22. juli 2011.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre,
mener det er avdekket omfattende svikt i regjeringens ledelses-
og koordineringsoppgaver knyttet til nasjonens samlede apparat for
forebygging og bekjempelse av terror. Flertallet tar
til etterretning at statsministeren har erkjent det overordnede
ansvar som hans embete gir for nødvendig samordning og prioritering
av terrorberedskapen på tvers av departementene, at statsministeren
har erkjent at det var omfattende svikt i terrorberedskapen i forkant
av og den 22. juli, at statsministeren har beklaget dette og erkjent
det overordnede ansvaret for denne svikten.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener det er
avdekket svikt i myndighetenes koordinering knyttet til nasjonens
samlede apparat for forebygging og bekjempelse av terror. Disse
medlemmer tar til etterretning at statsministeren har erkjent
det overordnede ansvar som hans embete gir for nødvendig samordning
og prioritering av terrorberedskap. Disse medlemmer viser
for øvrig til at Justis- og beredskapsdepartementet har det overordnede
departementsansvaret for koordinering og gjennomføring av beredskapstiltak. Disse
medlemmer tar til etterretning at statsministeren har erkjent
at det var svikt i terrorberedskapen i forkant av og den 22. juli
2011, at statsministeren har beklaget dette og erkjent det overordnede
ansvaret for denne svikten.
Komiteen viser til at statsministeren
sa følgende i sin redegjørelse til Stortinget:
«Dette er alvorlige funn. De viser at for mye sviktet.
Viktige deler av vår beredskap og evne til krisehåndtering var ikke
god nok da det virkelig gjaldt.»
Komiteen vil understreke
at dette er et ansvar som påhviler statsministeren og de ansvarlige regjeringsmedlemmene.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre,
mener den påviste svikten i den overordnede ledelsen av nasjonens beredskap
mot terror er sterkt kritikkverdig og at statsministerens beklagelse
både er nødvendig og viktig.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener den påviste
svikten i den overordnede ledelsen av nasjonens beredskap mot terror
er kritikkverdig og at statsministerens beklagelse både er riktig
og historisk nødvendig.
Komiteen har videre
merket seg at statsministeren i sin redegjørelse sa at regjeringen
i tiden etter 22. juli 2011 har sørget for at terrorberedskapen
har fått høyere prioritet. Komiteen har merket seg
at regjeringen har iverksatt og varslet en rekke tiltak for å få
fortgang i arbeidet med å rette opp påviste svakheter i nasjonens
terrorberedskap, men mye gjenstår fortsatt, og en stortingsmelding
om den videre oppfølging vil bli fremmet i løpet av vårsesjonen
2013.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener det sentrale
i statsministerens og justis- og beredskapsministerens redegjørelse
er at de så klart tok ansvar og beklaget. Videre mener disse
medlemmer at det er sentralt både i redegjørelsen og problemstillingene som
ble lagt til grunn for kontrollhøringene hvor ansvaret for det som
gikk galt den 22. juli, skal plasseres.
Disse medlemmer viser til det
statsministeren sa i sin redegjørelse:
«At statsministeren har det øverste ansvaret, fritar
ikke andre for deres ansvar. Etter vår statsskikk har den enkelte
statsråd det konstitusjonelle ansvar på sitt område, innenfor de
lover og bevilgninger Stortinget har gitt.
De ulike
etater og virksomheter har ansvar. Flere etater i både kommune og
stat har ansvar for ulike deler av beredskapen. Politidirektoratet
har ansvar for hvordan politiet fungerer. Helseforetakene har ansvar
for den medisinske beredskapen. Dette må ligge fast. Ellers risikerer
vi ansvarsforvitring, ansvarspulverisering og uklarhet.»
Disse medlemmer er enig med statsministeren
og vil legge vekt på at det i tillegg til det konstitusjonelle ansvaret
som gir den enkelte statsråd ansvar på sitt område, også er viktig
å understreke at ansvar må delegeres til ulike etater og virksomheter.
I vårt samfunn er makten fordelt og dermed også ansvaret. Et system
som ikke fordeler ansvar, fordeler heller ikke makt.
At flere tar ansvar er et sunt og viktig prinsipp som
bygger på det beste i vår kultur og vår tradisjon. Det er også et
prinsipp som det er tverrpolitisk enighet om.
Disse medlemmer vil også trekke
frem hva 22. juli-kommisjonens leder Alexandra Bech Gjørv sa i sin
innledning under kontrollhøringen:
«I kapittel 5 redegjør kommisjonen for organiseringen
av og regelverket for samfunnssikkerhet. Den prinsipielle ansvarsfordelingen
knyttet til myndighetsinnsatsen er kjent for denne komiteen. Jeg
peker allikevel kort på følgende:
Ansvaret for sikring
av skjermingsverdige objekter påligger eieren, dvs. Fornyings-,
administrasjons- og kirkedepartementet.
Ansvaret for å avdekke planer og forebygge
terrorangrep påhviler Politiets sikkerhetstjeneste.
Ansvaret for å bekjempe og sikre mot kriminelle angrep
er gjennom politiloven tillagt politiet – her Oslo og Nordre Buskerud
politidistrikter. Politidirektoratet hadde etter planverket ansvaret for
å iverksette nasjonale beredskapstiltak.
Ansvaret for redningsinnsatsen ledes av
politiet, men faglig er etatene styrt innenfor sine områder.
Ansvaret for helsemessig og psykososial
ivaretakelse er fordelt mellom kommunen og spesialisthelsetjenesten,
som er det regionale helseforetaket.
Hvert departement hadde ansvar for sin
egen beredskap for videre drift av departementenes oppgaver i en
krisesituasjon.»
Videre kom det klart frem i spørsmålsrunden
under kontrollhøringen hva Bech Gjørv mente om ansvar og fordelingen
av det. På spørsmål om Justisdepartementet hadde for mange mål i
sin styringsdialog med Politidirektoratet, svarte Bech Gjørv:
«Det er jo ledet fra Justisdepartementet, og sånn sett
er det en svikt i den politiske styringen. Samtidig er vi opptatt
av at også Politidirektoratet, og også det enkelte politidistrikt,
har et ansvar for å lede opp mot sitt oppdrag innenfor sitt ansvarsområde,
så man kan ikke bare se oppover.»
Videre svarte 22. juli-kommisjonens leder på mange
spørsmål fra komiteens medlemmer om fordeling av ansvar, at her
har man et ansvar på alle nivåer.
Disse medlemmer vil vise til
at representanter for de aller hardest rammede, de pårørende, under
kontrollhøringen hadde synspunkter på hvor ansvaret for det som
gikk galt 22. juli, skulle plasseres.
En representant fra den nasjonale støttegruppen sa
blant annet følgende:
«Når spørsmålet blir stilt fra ulike komitérepresentanter
om dette er politiets ansvar, eller om det er et politisk ansvar
– hvor ligger feilen, hvor ligger ansvaret – så tror jeg svaret
på det er at ansvaret ligger begge plasser, men at det er litt forskjellig,
alt etter hvilket spørsmål vi snakker om. En del spørsmål må du
forvente at politiets ledelse, innenfor de ressursene som de har tilgjengelig,
klarer å rydde opp i på langt raskere tid enn sju år, mens andre
spørsmål er mer overordnet.»
Disse medlemmer mener i likhet
med representanten for den nasjonale støttegruppen at det er viktig
å være nyansert i spørsmål om ansvar og presis på hva det politiske
ansvaret faktisk går ut på. Etter disse medlemmers mening
er Alexandra Bech Gjørvs svar under kontrollhøringen som er sitert
ovenfor, et godt eksempel på det.
Disse medlemmer vil understreke
at Stortinget utelukkende kjenner regjeringen og den enkelte statsråds
embetsførsel når det gjelder ansvar. Disse medlemmer mener
at regjeringen har tatt ansvar. Statsministeren har både i sin redegjørelse
og under kontrollhøringen slått fast at det øverste ansvaret er
hans. Under høringen la han til:
«De siste syv årene har jeg vært statsminister og ledet
regjeringens arbeid. Det er mitt ansvar at regjeringen fungerer
og tar de nødvendige beslutninger, at ansvaret for saksområder er
klart og tydelig fordelt mellom statsrådene, og at statsrådene samarbeider.
Samtidig
følger det av Grunnloven at hver enkelt statsråd har det konstitusjonelle
ansvaret på sitt område. Statsrådenes ansvar omfatter også gjennomføring
av de saker som er vedtatt, innenfor de lover og bevilgninger som
er gitt av Stortinget. Dette ansvaret har de berørte statsrådene tatt
tydelig i denne høringen.»
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget finner det kritikkverdig at myndighetene
forut for og under terrorhandlingene 22. juli 2011 ikke i tilstrekkelig
grad iverksatte flere sikrings- og beredskapstiltak som kunne forhindret
terrorhandlingene og beskyttet menneskene i regjeringskvartalet
og på Utøya.
Statsministeren har beklaget dette i Stortinget. Beklagelsen
var riktig og historisk nødvendig.
Stortinget anerkjenner statsministerens beklagelse
og regjeringens arbeid med å gjøre Norge tryggere, basert på lærdommene
fra terrorhandlingene 22. juli 2011.»
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre,
viser til at i tillegg til den enkelte statsråd har statsministeren
også et selvstendig ansvar og ansvaret for valg av regjeringsmedlemmer.
Delegering fritar ikke for ansvar og rapportering. I vårt samfunn
er makt og ansvar fordelt, men det overordnede ansvar for landets
beredskap ligger i regjeringen.
Komiteen viser til
at kommisjonens hovedkonklusjon og anbefalinger trekker frem at
det grunnleggende som skilte det som gikk godt fra det som gikk
galt, var knyttet til holdninger, kultur og lederskap, og hvordan
mennesker og organisasjoner utøvet den myndighet de var gitt. Det
pekes på at storting og regjering har stilt opp fornuftige ambisjoner
for sikkerhetsnivået i samfunnet, men at utfordringen ligger i å
skape bedre samsvar mellom ord og handling.
Ikke minst derfor er det viktig at kommisjonens viktigste
anbefaling om at ledere på alle nivåer i forvaltningen systematisk
arbeider med å styrke sine egne og organisasjonens holdninger og
kultur knyttet til risikoerkjennelse, gjennomføringsevne, samhandling,
IKT-utnyttelse og resultatorientert lederskap, følges opp.
Dette er etter komiteens mening
et arbeid som vil ta tid og kreve vilje til endring på alle nivåer. Det
vil måtte stilles krav til bedre samhandling, et mer effektivt byråkrati
og ikke minst et lederskap som er villig til å lytte og lære av
dem som står i førstelinjen og som vet hvor svakheter og styrker
befinner seg. Komiteen mener at et slikt lederskap
har manglet på både politisk og administrativt nivå på flere områder.
Komiteen mener likevel at det
også bør legges vekt på det Alexandra Bech Gjørv sa om utfordringen
når det gjelder risikoerkjennelse: at man intellektuelt vet at det
kan skje, men at man allikevel dypest sett ikke tror det hender.
Komiteen forventer at regjeringen
i den kommende stortingsmeldingen drøfter en helhetlig gjennomgang
av ansvaret for beredskapsarbeidet.
Komiteen viser til at tidligere
justisminister Knut Storberget under kontrollhøringen i Stortinget
26. november 2012 pekte på fem særlig viktige og riktige faktorer
som årsaker til det som sviktet 22. juli; for liten evne til risikoerkjennelse,
for svak gjennomføringsevne, mangelfull evne til å koordinere og
samhandle, manglende utnyttelse av IKT og utilstrekkelig ledelse.
Han uttalte videre om dette:
«Som daværende justisminister beklager jeg dette
på det aller sterkeste. Jeg tar ansvaret for politiets håndtering
av terrorangrepene i regjeringskvartalet og på Utøya, og for at
det sviktet på vesentlige punkter.»
Komiteen mener at 22. juli-kommisjonen
og komiteens kontrollhøringer har bekreftet at det har vært omfattende
svikt i justissektorens terrorberedskap. Komiteen tar
til etterretning at daværende justisminister offentlig har erkjent det
ansvar han som ansvarlig fagstatsråd hadde for denne beredskapen
på justisområdet, og at han «på det aller sterkeste» har beklaget
sviktende håndtering i etater under hans konstitusjonelle ansvar. Komiteen konstaterer
at daværende justisminister utvetydig har tatt ansvaret for politiets
håndtering av terroraksjonene den 22. juli og for at det sviktet
på avgjørende punkter. Komiteen mener svikten i beredskapen
på justissektoren er sterkt kritikkverdig og at daværende justisminister
Knut Storbergets beklagelse både er nødvendig og viktig.
Komiteen mener at det påligger
den politiske ledelsen i FAD et konstitusjonelt ansvar for at prosessen
med å stenge Grubbegata tok så mange år at den ikke var gjennomført
før 22. juli 2011. Komiteen finner også grunn til
å fastslå at mangelfull kommunikasjon internt i regjeringsapparatet
bidro til uklarhet om ansvaret for framdrift i prosessen. Komiteen har
merket seg at ansvarlig statsråd Rigmor Aasrud under komiteens kontrollhøring
svarte bekreftende på at stengingen av Grubbegata var en sak som
ligger under
«… FADs og gjennom det – etter oktober 2009 – mitt
ansvar. Men når det gjelder prosessen, så var det en prosess som
ikke bare var under min kontroll.»
Komiteen har også notert seg
dette, men vil fastslå at fra Stortingets side er hovedpoenget hvor
det konstitusjonelle ansvaret i saken ligger.
Komiteen viser til at tidligere
statsråd Heidi Grande Røys og statsråd Rigmor Aasrud i kontrollhøringen
var tydelige på hvor ansvaret ligger.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre,
mener det er sterkt kritikkverdig at stenging av Grubbegata ikke skjedde
på et tidligere tidspunkt.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener det er
kritikkverdig at stengingen av Grubbegata ikke skjedde på et tidligere
tidspunkt.
Komiteen konstaterer
at når det gjelder den bistand Forsvaret kunne gi i forbindelse
med terroraksjonene, viser evalueringene at det er forbedringspunkter.
I det store og hele mener komiteen likevel at Forsvaret,
i den grad det ble satt på prøve, leverte bistand innenfor de rammebetingelser
og tidsfrister som var gjeldende. Komiteen finner
ikke at det er forhold knyttet til forsvarsministerens ansvar for
bistand under håndteringen av terroraksjonen som kvalifiserer for
kritikk fra Stortingets side.
Komiteen konstaterer at brann-
og redningsetatene, samt helsesektoren, i all hovedsak mestret de
utfordringer de ble stilt overfor på en god måte den 22. juli. Komiteen vil
positivt framheve at disse etatene viste at når systemer og mannskaper
er tilstrekkelig øvet og trenet i å håndtere akutte situasjoner,
er de også i stand til å utføre krevende oppdrag under stort press. Komiteen har
ingen kritiske bemerkninger av betydning til de aktuelle statsråders
ansvar for disse etaters håndtering av terroraksjonene den 22. juli
2011.
Komiteen vil avslutningsvis understreke
at det grundige arbeid som er gjort for å få kartlagt årsakene bak
og ansvaret for svikten i nasjonens terrorberedskap, er avgjørende
viktig for at myndighetene i tiden framover skal lykkes i å rette opp
svakheter og bygge en sterkere terrorberedskap.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyreviser til at ansvar
har en særskilt betydning i konstitusjonell og parlamentarisk sammenheng. Disse
medlemmer mener det er viktig at en ser de avdekkede feil
og mangler i en slik sammenheng når en skal ta stilling til hvor
ansvar skal plasseres.
Statsrådenes konstitusjonelle ansvar, jf. Grunnloven
§ 5 og ansvarlighetsloven § 1, innebærer at det kan igangsettes
etterforskning for å avdekke om statsrådene har brutt sine konstitusjonelle
plikter. Uavhengig av komiteens anbefaling i denne innstilling vil disse
medlemmer peke på at foreldelsesfristen for forhold som
kan påtales etter ansvarlighetsloven, er 15 år.
Disse medlemmer viser til at
statsminister Jens Stoltenberg har sagt at han har det overordnede
ansvar for det som sviktet 22. juli 2011. I parlamentarisk tradisjon
betyr det å ta ansvar for slike dramatiske feil og mangler vanligvis
at en erkjenner at det er andre som bør overta ledelsen av landet. Disse
medlemmer registrerer at statsministeren forsøker å tillegge ansvarsbegrepet
et annet innhold, ved å si at han tar ansvar ved å bli sittende
som statsminister.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Venstre legger vekt på at statsministeren imidlertid
ikke er tydelig på hva ansvaret medfører eller hvilket ansvar statsministeren
har for den systemsvikt som er avdekket etter 22. juli-hendelsene. Disse
medlemmer mener statsministeren gjennom sin redegjørelse har
bidratt til uklarhet om hva politisk og konstitusjonelt ansvar medfører.
Disse medlemmer mener det er
viktig å sette ansvarsbegrepet inn i en historisk sammenheng, slik
at en sak som dette ikke bidrar til å endre innholdet i det parlamentariske
ansvarsbegrepet. Dette er særlig viktig i en situasjon hvor landet har
en flertallsregjering.
I den sammenheng må en vurdere hva som tidligere
har utløst forslag om mistillit til enkeltstatsråder og regjeringer,
hva som medførte mistillit og hvor grensen for å fremme og få vedtatt daddelsforslag
(kritikkforslag) har ligget. I tillegg bør det hensyntas at statsråder
har trukket seg på eget initiativ, før det ble aktuelt å fremme forslag
om mistillit.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Venstre viser til at det er fremmet 65 mistillitsforslag
etter 1945. Det er imidlertid kun ett mistillitsforslag mot en regjering
som er vedtatt etter andre verdenskrig.
I Kings Bay-saken ble det gjennomført en granskning
på regjeringens initiativ. Rapporten pekte på en rekke kritiske
forhold, og den ansvarlige statsråd – industriminister Kjell Holler
– tok sitt ansvar og trakk seg straks fra regjeringen da rapporten
ble fremlagt. Mistillitsforslaget som opposisjonen samlet seg rundt
i saken under Stortingets behandling 23. august 1963, var begrunnet
dels i mangel på opplysninger til Stortinget og dels manglende sikkerhetsoppfølging fra
regjeringen før ulykken. Sakens forløp har flere viktige fellestrekk
med den saken Stortinget behandler i denne innstillingen. Stortinget vedtok
mistillitsforslaget og regjeringen måtte gå av.
Disse medlemmer viser imidlertid
til at det ved flere anledninger er fremmet mistillitsforslag mot
både enkeltstatsråder og regjeringer, som er nedstemt med få stemmers
overvekt. Disse tilfellene kan si noe om hva en samlet eller tilnærmet
samlet opposisjon mener bør utløse forslag om mistillit.
Disse medlemmer har merket seg
at det er stor variasjon i begrunnelser for mistillitsforslag og
at det i stor grad er avhengig av den aktuelle politiske situasjonen
hvorvidt slikt forslag fremmes eller ikke. Det er også av betydning
i hvilken grad regjeringen har tatt selvkritikk for påpekte kritikkverdige
forhold.
I den sammenheng vil disse medlemmer vise til
Caltex-saken på begynnelsen av 1960-tallet, hvor det ble foretatt
granskning av regjeringens håndtering av utmålsrettigheter på Svalbard. Granskningen
som ble fremlagt i 1965, avdekket alvorlige feil, og statsminister
Einar Gerhardsen sa følgende fra Stortingets talerstol:
«Det kan ikke godt gis noe forsvar for en slik behandlingsmåte.
For mitt vedkommende verken kan jeg eller vil jeg gjøre noe forsøk
på det.»
Beklagelsen medførte at det ikke ble fremmet forslag
om mistillit.
Disse medlemmer viser videre
til mistillitsforslag fra Gro Harlem Brundtland mot forsvarsminister
Anders C. Sjaastad for brudd på informasjonsplikten. I debatten
22. november 1982 sa Brundtland blant annet at:
«… det avgjørende må være at vi oppnår en full avklaring
og en nødvendig erkjennelse fra den ansvarlige statsråds side. Vi
avventet derfor statsrådens innlegg for å kunne vurdere om han valgte
å erkjenne den situasjon han har brakt seg selv opp i, påtok seg
det fulle ansvar for dette, og beklaget at han ikke har oppfylt
sin informasjonsplikt.»
En slik erkjennelse kom ikke, og forslaget om mistillit
ble opprettholdt, men nedstemt.
I sak om utnevnelse av ny sentralbanksjef i
1993 fremmet kontroll- og konstitusjonskomiteen innstilling med
forslag om mistillit mot finansminister Sigbjørn Johnsen. I debatten
24. mai 1994 sa saksordfører Dag Jostein Fjærvoll blant annet følgende:
«Mistillitsforslag utvirkes og påvirkes av det aktuelle
politiske temperaturnivå og settes ikke fram i et politisk vakuum.
Det skal nemlig ikke store saken til for å skaffe et regjeringsskifte
om tiden er moden for dette og de politiske alternativ er klare.»
Også i denne saken var finansministerens og regjeringens
manglende vilje til å beklage sin handlemåte et viktig element for
at mistillitsforslag ble fremmet. Representanten Per-Kristian Foss
sa det slik:
«Realiteten er at Arbeiderpartiet i denne debatten
ikke har innrømmet feil overhodet.»
Forslaget om mistillit ble opprettholdt og falt med
83 mot 80 stemmer.
Disse medlemmer mener disse eksemplene bidrar
til å sette den svært klare beklagelsen statsminister Jens Stoltenberg
kom med, inn i en større parlamentarisk kontekst. Slike beklagelser har
ofte medført at mistillitsforslag ikke blir fremmet, selv i saker
hvor det har vært begått alvorlige feil.
På overstående bakgrunn vil disse medlemmer ikke
fremme forslag om mistillit i denne saken.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Venstre viser til at det etter 1963 er blitt fremmet
17 «daddelsforslag» (kritikkforslag) i Stortinget. Forslag om kritikk
i vedtaks form er et viktig virkemiddel for Stortinget i alvorlige
saker hvor mistillit ikke benyttes. Det er bare fem slike forslag
som er vedtatt av Stortinget etter 1963.
Disse medlemmer viser i den sammenhengen særlig
til daddelsvedtaket 16. juni 2004 hvor Stortinget kritiserte daværende
nærings- og handelsminister Ansgar Gabrielsen med følgende:
«Stortinget uttaler at nærings- og handelsministerens
håndtering av salget av aksjene i SND Invest AS var kritikkverdig.»
Forslaget ble fremmet i kontroll- og konstitusjonskomiteens
innstilling av medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Fremskrittspartiet.
Disse medlemmer viser videre
til følgende forslag rettet mot tidligere forsvarsminister Kristin
Krohn Devold:
«Stortinget finner det særdeles kritikkverdig at Forsvarets
regnskap for 2003 ikke kan godkjennes. Alvorlige antegnelser fra
Riksrevisjonen i forbindelse med regnskapet for 2002 bidrar til
å styrke inntrykket av manglende økonomistyring.»
Forslaget ble fremmet i kontroll- og konstitusjonskomiteens
innstilling av medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Fremskrittspartiet.
På bakgrunn av den informasjon som er fremkommet
gjennom 22. juli-kommisjonens rapport, redegjørelsen fra statsministeren
og justis- og beredskapsministeren, samt de opplysninger som fremkom
under kontrollhøringen, fremmer disse medlemmerfølgende forslag:
«Stortinget mener det er sterkt kritikkverdig
at regjeringen forut for og under terrorhandlingene 22. juli 2011
ikke i tilstrekkelig grad hadde iverksatt tiltak som gjorde at samfunnet
og staten evnet å beskytte landets borgere.»
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti fremmer følgende forslag:
«Stortinget mener det er alvorlig og kritikkverdig
at regjeringen forut for og under terrorhandlingene 22. juli 2011
ikke i tilstrekkelig grad hadde iverksatt tiltak som gjorde at samfunnet og
staten evnet å beskytte landets innbyggere.»