I Stortingets møte 28. august 2012 holdt statsminister
Jens Stoltenberg og justis- og beredskapsminister Grete Faremo en
redegjørelse om regjeringens oppfølging av 22. juli-kommisjonens
rapport. Ved møtets slutt ble det vedtatt å sende redegjørelsen
til kontroll- og konstitusjonskomiteen for videre behandling.
22. juli 2011, kl. 15.25, ble Norge rammet av
den mest alvorlige terrorhendelsen noen gang i fredstid. En bombe
på 950 kilo eksploderte i regjeringskvartalet og drepte åtte personer.
I tillegg ble et stort antall mennesker skadet, og det var enorme
materielle ødeleggelser på bygninger og infrastruktur. Én person
sto bak ugjeringen, og han tok seg samme ettermiddag til Utøya der AUF
arrangerte sin årlige sommerleir. Gjerningsmannen gikk i land på
Utøya kl. 17.17, forkledd som politi, og drepte i alt 69 personer; de
fleste svært unge. I tillegg ble et stort antall ungdommer livstruende
skadet. De som slapp fysisk uskadet fra massedrapet var vitne til
grufulle hendelser. Flere la på svøm for å berge livet. Politiet
pågrep gjerningsmannen om lag kl.18.34.
En omfattende redningsaksjon ble iverksatt og mange
liv ble berget som følge av godt redningsarbeid. Det ble likevel
fort klart at det var mye som ikke hadde fungert som det skulle.
Norge hadde opplevd det verste anslaget i fredstid.
77 mennesker var drept, et stort antall var alvorlig skadet, og
ofre og pårørende var påført enorme tap og lidelser. I tillegg var
det politiske Norge hardt rammet og Statsministerens kontor og seks
departementer var uten lokaler.
I dagene og ukene etter terroren mobiliserte
hele det norske folk, med kongefamilien og statsministeren i spissen.
Nasjonen var samlet i sorg, men også i fortvilelse over at samfunnet
ikke hadde vært bedre i stand til å stanse gjerningsmannen.
Den 10. november 2011 holdt daværende justisminister
Knut Storberget og daværende forsvarsminister Grete Faremo en redegjørelse
til Stortinget om angrepene 22. juli 2011. Stortinget besluttet
samme dag, i medhold av Stortingets forretningsorden § 14 første
ledd, å nedsette en særskilt komité for å behandle saken videre.
Komiteens arbeid ble avgrenset mot etterforskning og iretteføring,
dvs. faktum og skyldspørsmålet knyttet til den straffbare handlingen
som forårsaket tragedien 22. juli. Komiteens arbeid ble videre avgrenset
mot 22. juli-kommisjonen pågående arbeid.
Komiteen sendte i to omganger omfattende skriftlige
spørsmål til ulike departementer og avholdt åpen høring 18. januar
2012.
Den særskilte komités innstilling i saken ble avgitt
1. mars 2012, jf. Innst. 207 S (2011–2012).
12. august 2011 oppnevnte regjeringen en uavhengig
kommisjon for å gjennomgå og trekke lærdom av hendelsene. Oppnevnelsen
av kommisjonen og utformingen av mandatet ble drøftet med partiene
på Stortinget.
Advokat Alexandra Bech Gjørv ble gitt i oppdrag
å lede kommisjonen. Hun er partner i et advokatfirma i Oslo, og
tidligere direktør i Hydro og Statoil. De øvrige medlemmene hadde
bakgrunn fra politi, helsevesen, Forsvaret, frivillig sektor, næringslivet,
undervisningssektoren, forskningsmiljøer mv. To av medlemmene var
fra henholdsvis Danmark og Finland.
Det ble klart og tydelig formidlet at kommisjonen
skulle skrive 22. juli-historien «usminket og ærlig».
Kommisjonens 10 medlemmer fikk et omfattende
mandat. Hensikten med kommisjonens arbeid skulle være å trekke lærdom,
med sikte på å stå best mulig rustet til å avverge og møte eventuelle
fremtidige angrep. Kommisjonen ble gitt i oppdrag å kartlegge hendelsesforløpet
22. juli 2011. Kommisjonen ble også bedt om å vurdere myndighetenes
evne til å avdekke planer og avverge angrep, beskytte seg mot og
redusere konsekvensene av angrep, samt å håndtere situasjonen ved
et angrep, herunder ivaretakelse av skadde og pårørende. Mandatet
ba også kommisjonen fremme tiltak for å få en bedre fremtidig beredskap.
Kommisjonen arbeidet i ett år og innhentet omfattende
dokumentasjon, alt fra politiets lydlogger, statistikk, teledata
og GPS-data, og i alt 12 ekspertuttalelser. Det ble avholdt et stort
antall møter med sentrale aktører, og gjennomført befaringer og
studiereiser til utlandet. Kommisjonen avholdt også formelle intervjuer
med i alt 123 personer, og det ble utarbeidet referater fra disse
intervjuene.
Kommisjonen la 13. august 2012 frem sin rapport
NOU 2012: 14 Rapport fra 22. juli-kommisjonen. Rapporten ga en beskrivelse
av trusselbildet og rammeverket for samfunnssikkerhet og beredskap
i Norge forut for 22. juli 2011. Videre ga rapporten en svært grundig
og omfattende beskrivelse av krisehåndteringen 22. juli 2011 – de
ulike delene av redningsaksjonen, myndighetenes håndtering og de berørtes
synspunkter. Rapporten drøftet kritiske beredskapsressurser som
politihelikopter og nødnett, og vesentlige sider ved sikkerheten
forut for terrorhendelsene, herunder PSTs arbeid med å avdekke og
avverge terrorisme og arbeidet med sikring av regjeringskvartalet.
Kommisjonen presenterte følgende seks hovedkonklusjoner:
Angrepet på regjeringskvartalet
22/7 kunne ha vært forhindret gjennom effektiv iverksettelse av allerede
vedtatte sikringstiltak.
Myndighetenes evne til å beskytte menneskene på
Utøya sviktet. En raskere politiaksjon var reelt mulig. Gjerningsmannen
kunne ha vært stanset tidligere 22/7.
Flere sikrings- og beredskapstiltak for
å vanskeliggjøre nye angrep og redusere skadevirkningene burde ha
vært iverksatt 22/7.
Helse- og redningsarbeidet ivaretok de
skadde og pårørende i akuttfasen på en god måte.
Regjeringens kommunikasjon til befolkningen var
god. Departementene maktet å videreføre sitt arbeid på tross av
skadene.
Med en bedre arbeidsmetodikk og et bredere fokus
kunne PST ha kommet på sporet av gjerningsmannen før 22/7. Kommisjonen
har likevel ikke grunnlag for å si at PST dermed kunne og burde
ha avverget angrepene.»
I brev av 14. august 2012 til Stortingets presidentskap
anmodet statsminister Jens Stoltenberg om å få holde en muntlig
redegjørelse for Stortinget etter Stortingets forretningsorden § 34
a om hvordan regjeringen ville følge opp rapporten fra 22. juli-kommisjonen.
Den 28. august 2012 holdt statsministeren og justis-
og beredskapsministeren en redegjørelse for Stortinget, som for
anledningen var innkalt til ekstraoordinært møte.
Statsministeren viste til at funnene fra kommisjonen
var alvorlige og at for mye sviktet. Viktige deler av beredskapen
og evnen til krisehåndtering var ikke god nok da det virkelig gjaldt.
Han uttalte videre:
«Der det sviktet skyldtes det primært grunnleggende
forhold:
Problemet er ikke
at det ikke finnes planverk, men at planene ikke ble iverksatt.
Problemet er ikke at det ikke avholdes
øvelser, men at evnen til å ta lærdom av dem er for liten.
Problemet er ikke først og fremst mangel
på ressurser, lovverk eller organisering, men kulturer, holdninger
til beredskap og evnen til samhandling.»
Statsministeren delte følgende erkjennelse med Stortinget:
«Kommisjonen dokumenterer en svikt i norsk beredskap
og beredskapskultur som er mer omfattende og dypere enn jeg var
forberedt på. Det er tungt å ta inn over seg.»
Statsministeren uttalte videre:
«Et sentralt spørsmål i debatten som har fulgt i kjølvannet
av kommisjonens innstilling, handler om ansvar. Hva vil det si å
ha ansvar? Og hva vil det si å ta ansvar?
Det er
myndighetene som har ansvar for beredskapen. Derfor har jeg flere
ganger slått fast: Jeg har det øverste ansvaret. For beredskapen,
for nødetatene, for Forsvaret, for helsevesenet. Jeg har det øverste
ansvaret for det som gikk galt, og det som gikk bra, i håndteringen
den 22. juli.
Jeg og regjeringen tar ansvar etter
22. juli. …»
Statsministeren kom med følgende beklagelse
i redegjørelsen:
«Tre av kommisjonens konklusjoner er:
Grubbegata burde
vært stengt. Det var den ikke.
Gjerningsmannen kunne ha vært stanset tidligere.
Det ble han ikke.
Flere sikrings- og beredskapstiltak burde
ha vært iverksatt. Det skjedde ikke.
Dette beklager jeg.»
Statsråd Grete Faremo uttalte innledningsvis
i sin redegjørelse:
«22. juli-kommisjonens rapport er alvorlig. Vi var
ikke godt nok forberedt. For mye sviktet. Tilbake sitter mennesker
med uopprettelige tap.
En jobb må gjøres, og det
haster.
Som statsråd med ansvar for sikkerhets- beredskapsfunksjoner
har jeg et tydelig mandat: å sikre at Norge kan møte de risiko-
og sårbarhetsutfordringer vi står overfor.
Det krever
at den samlede beredskapen styrkes.
Jeg legger kommisjonens
rapport til grunn for dette arbeidet. I tillegg vil Stortingets
vedtak og anbefalinger fra Den særskilte komité samt stortingsmeldingen
om samfunnssikkerhet stå sentralt.»
Både statsministeren og justis- og beredskapsministeren
varslet i sin redegjørelse at regjeringen ville legge fram en stortingsmelding om
tiltak for å følge opp 22. juli-kommisjonens rapport i løpet av
våren 2013.
Redegjørelsen fra statsministeren og justis-
og beredskapsministeren følger som vedlegg 1 til innstillingen.
Kontroll- og konstitusjonskomiteen skal i henhold
til Stortingets forretningsorden § 14 nr. 9 behandle saker om Stortingets
kontroll med forvaltningen.
Regjeringen står konstitusjonelt og politisk
ansvarlig overfor Stortinget, og den parlamentariske kontrollen
er en demokratisk garanti for at prinsippene i maktfordelingen etterleves.
Regjeringens makt utøves dermed under ansvar, og statsministeren
og den enkelte statsråd står til enhver tid ansvarlig overfor Stortinget
for sin embetsførsel.
I Dokument nr. 14 (2002–2003) Rapport til Stortinget
fra utvalget til å utrede Stortingets kontrollfunksjon (Frøiland-utvalget),
ble kontrolloppgaven definert på følgende måte (side 15):
«… all etterfølgende parlamentarisk gransking, vurdering
og saksjonering av vedtak, handlinger eller unnlatelser i regjering
og forvaltning.»
Det følger av dette at det ikke er kontroll-
og konstitusjonskomiteens oppgave å behandle de tiltakene som ble
skissert i statsministerens og justis- og beredskapsministerens
redegjørelse. Regjeringen har varslet at den vil fremme en melding
til Stortinget om tiltak for å følge opp 22. juli-kommisjonens funn
og anbefalinger.
Frøiland-utvalget sier videre at formålet med Stortingets
kontroll er å sikre at regjeringen gjennomfører de vedtak Stortinget
har fattet, samt å sikre at regjeringen utøver sin kompetanse i
tråd med Stortingets forutsetninger.
Det er vanlig å skille mellom to former for
parlamentarisk ansvar; det rettslige og det politiske.
Stortingets ansvarliggjøring av regjeringens medlemmer
skjer på forskjellige måter. De formelle reaksjonsmidlene er riksrettstiltale
og mistillitsvedtak.
Spørsmålet om riksrett og hvorvidt konstitusjonelt
ansvar skal gjøres gjeldende, reguleres av Grunnloven og ansvarlighetsloven.
Også mistillitsinstituttet er nedfelt i Grunnloven, og dersom mistillit
vedtas, utløser det en rettslig plikt til å gå av. Det er ingen
formelle krav til begrunnelse av et mistillitsforslag.
Mens bestemmelsene i Grunnloven og ansvarlighetsloven
gir klare føringer for når konstitusjonelt ansvar skal gjøres gjeldende,
vil det være mer skjønnspreget når politisk ansvar skal gjøres gjeldende.
I tillegg til de formelle reaksjonsformene,
benyttes også mer uformelle reaksjoner for å uttrykke kritikk. Stortinget
kan fatte vedtak om kritikk. Slike vedtak omtales som «daddelsvotum»
eller kritikkvedtak og får ingen rettslige konsekvenser for den
aktuelle statsråden. Uformell kritikk omfatter også kritiske merknader
i komitéinnstillinger og kritikk uttrykt under stortingsdebatten.
Da 22. juli-kommisjonen avsluttet sitt arbeid,
ble kommisjonens arkiv oversendt til Riksarkivet, herunder referater
fra de formelle intervjuene som kommisjonen gjennomførte. Statsministeren
hadde besluttet at referatet fra hans intervju skulle være offentlig.
De øvrige referatene ble unntatt offentlighet.
Representanter fra pressen søkte om innsyn i
referatene fra intervjuer med regjeringsmedlemmer og øvrige politikere.
Riksarkivet avslo søknadene med hjemmel i offentleglova § 14, første
ledd, som hjemler unntak fra offentlighet for interne dokumenter.
Riksarkivaren fant at det ikke var grunnlag for å praktisere meroffentlighet,
og begrunnet dette blant annet med hensyn til framtidige kommisjoners
tilgang til opplysninger gjennom åpenhjertige intervjuer med de
som kan ha relevant informasjon.
Innsynsbegjæringene ble anket til Kulturdepartementet,
og 20. september 2012 besluttet kulturministeren å gi innsyn i referatene. Kulturministeren
begrunnet avgjørelsen med at politikernes stilling som representanter
for befolkningen gjorde at det burde praktiseres meroffentlighet.
Opplysninger som er taushetsbelagt, ble fortsatt unntatt offentlighet.
28. september 2012 skrev komiteen til kulturminister
Hadia Tajik og ba om innsyn i referatene fra 22. juli-kommisjonens
intervjuer med personer i ledende stillinger i embetsverket. Det ble
bedt om at referatene ble gjort tilgjengelige i en slik form at
de kunne være offentlige.
Medlemmer av pressen hadde tidligere søkt om innsyn
i flere av disse referatene. Både Riksarkivet og Kulturdepartementet
ga avslag. Kulturministeren ga imidlertid i brev av 3. oktober 2012
komiteen beskjed om at referatene ville bli gjort tilgjengelige.
Referatene ble gjennomgått og taushetsbelagt informasjon tatt ut,
og 19. oktober 2012 ble referatene oversendt komiteen og publisert
på Riksarkivets nettsider; i sladdet form.
I brev av 7. november 2012 ba komiteen om å
få tilsendt eventuelle referater fra møter eller samtaler med de
28 personene som har avgitt forklaring til 22. juli-kommisjonen.
Komiteen ba videre om å få referatene tilsendt i en slik form at
de kunne være offentlig tilgjengelige.
I svarbrev av 23. november 2012 viste kulturministeren
til at det var funnet ni slik dokumenter. Disse hadde ikke på noe
tidspunkt vært sendt ut av kommisjonen, og var derfor å betrakte
som interne saksdokumenter som kunne unntas offentlighet. Statsråden
fant ikke å kunne praktisere meroffentlighet, jf. offentleglova
§ 11, og referatene kunne følgelig ikke oversendes i en slik form
at de kunne gjøres tilgjengelige for offentligheten.
Den 28. november 2012 sendte komiteen et nytt brev
og ba om å få oversendt de ni dokumentene i usladdet form. Det fremgikk
at komiteen var innforstått med at referatene kunne inneholde taushetsbelagt
og gradert informasjon og at dokumentene ville bli behandlet i tråd
med Stortingets forretningsorden § 28 annet ledd.
Ved brev av 4. desember 2012 oversendte kulturministeren
de ni notatene og gjorde oppmerksom på at de inneholdt taushetsbelagt
eller gradert informasjon.
I brev til fornyings-, administrasjons- og kirkeministeren
av 9. oktober 2012 ba komiteen om tilgang til all korrespondanse
mellom Statsministerens kontor og Fornyings-, administrasjons- og
kirkedepartementet knyttet til forhold rundt stenging av Grubbegata.
I svarbrev av 2. november 2012 oversendte statsråden
aktuell korrespondanse og dokumenter samt oversikt over møter mellom
Statsministerens kontor og departementet.
I et nytt brev til fornyings-, administrasjons-
og kirkeministeren, sendt 12. oktober 2012, ble det bedt om innsyn
i departementets korrespondanse med Oslo kommune, i tilknytning
til saken om stenging av Grubbegata. Komiteen ba om å få denne dokumentasjonen
i en egen forsendelse.
Komiteen fikk oversendt denne dokumentasjonen
i brev av 8. november 2012, inklusive en tidslinje for dokumenter
mellom Oslo kommune og Statsbygg m.fl. i plansaken.
I brev av 16. januar 2013 til statsråden viste komiteen
til tilsendt kopi av brev fra Moderniseringsdepartementet til Oslo
politidistrikt, datert 7. november 2005, vedrørende anmodning om
trafikkregulering av Grubbegata. Komiteen ba opplyst om det forelå
et svarbrev fra Oslo politidistrikt og ba i så fall om å få oversendt
en kopi av svarbrevet i avgradert form.
Det fremgikk av statsrådens svarbrev, datert 18. januar
2013:
«Departementet fikk en muntlig tilbakemelding fra
Oslo politidistrikt om at politiet mente det ikke ville være mulig
å håndheve et innkjøringsforbud og at et forbud som ikke kunne håndheves
ville svekke respekten for skiltingen. Jeg viser i denne forbindelse
til rapporten fra 22. juli-kommisjonen kapittel 18.7 s 439 første spalte
3. avsnitt der innholdet i tilbakemeldingen er omtalt.»
Komiteen sendte 6. februar 2013 et oppfølgingsbrev,
der det ble stilt spørsmål om den muntlige tilbakemeldingen fra
politiet om midlertidig stenging av Grubbegata ved skiltning.
I brevet omtalte komiteen også diskrepanser
som fremkom mellom referatet fra høringen i kontroll- og konstitusjonskomiteen
16. november 2012 og svarbrevet fra statsråden av 18. januar 2013
og stilte spørsmål i tilknytning til dette.
Deler av korrespondansen følger som vedlegg 10
til 13 til innstillingen.
I brev av 5. oktober 2012 til justis- og beredskapsministeren
ba kontroll- og konstitusjonskomiteen om å få oversendt to rapporter utarbeidet
som grunnlagsdokumenter for evalueringen av PSTs håndtering av hendelsene 22. juli
2011. Disse rapportene var tidligere oversendt Stortingets utvidede
utenriks- og forsvarskomité. Det fremgikk av brevet at komiteen var
innforstått med at rapportene inneholdt graderte opplysninger og
at dokumentene ville bli behandlet i tråd med Stortingets forretningsorden § 28
annet ledd.
I brev til justis- og beredskapsministeren av 5. desember
2012 viste komiteen til de tidligere mottatte graderte rapportene
og ba om få oversendt rapportene i sladdet og avgradert form. Statsråden
svarte i brev av 20. desember 2012 at det er viktig at dokumenter
vurderes med hele sitt innhold for å kunne gi et korrekt og helhetlig bilde
av hva dokumentet beskriver. Statsråden viste videre til at PST
har publisert en ugradert rapport om resultatene av evalueringen.
I et brev til justis- og beredskapsministeren
av 28. november 2012 viste komiteen til forklaringen fra leder av
Regjeringens krisestøtteenhet (KSE) til 22. juli-kommisjonen, der
det fremgikk at det høsten 2008 ble iverksatt arbeid med en intern
risiko- og sårbarhetsanalyse. Dette arbeidet ble ferdigstilt 2009,
og rapporten inneholdt et scenario med en bilbombe plassert ved
Høyblokka. Komiteen ba opplyst hvem som fikk tilgang til denne rapporten.
I svarbrev av 7. desember 2012 viste statsråden til
at den interne risiko- og sårbarhetsvurderingen fra KSE beskriver
en rekke scenarier og mulige konsekvenser for enhetens funksjonsevne. Ett
av scenariene i vurderingene omhandlet en bilbombe på gateplan ved
Høyblokka i regjeringskvartalet. KSE hadde lokaler på gateplan i Høyblokka
og i andre underetasje samme sted. Som ledd i arbeidet med risiko-
og sårbarhetsvurderingen ble det identifisert og iverksatt sårbarhetsreduserende
tiltak samt utarbeidet overordnede planer for håndtering av de beskrevne
scenariene.
Det fremgikk av svarbrevet at vurderingen og tiltakene
(bl.a. identifikasjon av alternativ lokasjon for KSE, uflyttingsøvelser,
anskaffelse av mobile løsninger og plassering av enhetens dataservere
på et sikkert sted utenfor regjeringskvartalet) ble forankret administrativt
i departementet etter ferdigstillelse.
I brev til forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen
av 13. desember 2012 ba kontroll- og konstitusjonskomiteen om å
få oversendt følgende rapporter fra Forsvarets forskningsinstitutt
(FFI):
FFI-rapport 2009/01882
Kriseledelse og sivilt-militært samarbeid ved begrenset militært
angrep på Norge – bakgrunnshistorie og vignetter
FFI-rapport 2010/01009 Sikkerheitspolitisk krise,
nasjonal kriseleiing og sivilmilitært samarbeid
FFI-rapport 2011/00648 Scenarioer for samfunnssikkerhet
og nasjonal beredskap.
Komiteen ba også om en fullstendig oversikt over
hvem som har mottatt disse rapportene.
Det fremgikk at komiteen var innforstått med
at rapportene inneholdt graderte opplysninger og at komiteen ville
behandle dokumentene i tråd med Stortingets forretningsorden § 28
annet ledd.
Komiteen fikk 19. desember 2012 oversendt de etterspurte
rapportene med fordelingslister.
Komiteen besluttet også å sende brev med skriftlige
spørsmål til fire statsråder. Brevene ble sendt 12. oktober 2012.
Brevet til statsministeren inneholdt 17 spørsmål som blant annet gjaldt:
sikkerheten i regjeringskvartalet
stenging av Grubbegata
politiets helikoptertjeneste
oppfølging av planverk, varsling
sensitive dokumenter
sikring av sikringsverdige objekter 22. juli
2011
Regjeringens kriseråd
nødnett
ansvar for beredskap
Det ble stilt i alt 75 spørsmål til justis-
og beredskapsministeren. Spørsmålene gjaldt blant annet:
politiets aksjon
22. juli 2011
andre aktørers rolle 22. juli 2011
Politiets sikkerhetstjeneste
riksalarm
politiets helikoptertjeneste
politiets arbeid og organisering
IKT i politiet
nødnett
beredskap og oppfølging
ledelse, holdninger og kultur i staten
habilitet
Det ble stilt 15 spørsmål til fornyings-, administrasjons-
og kirkeministeren, om blant annet:
Det ble stilt ett spørsmål til forsvarsministeren, og
det gjaldt beredskaps- og krisehåndteringsøvelser.
Komiteen mottok svar på samtlige brev 26. oktober
2012. Korrespondansen er tatt med som vedlegg 2 til 9 til innstillingen.
I et brev til kommunal- og regionalministeren
av 6. november 2012 stilte komiteen spørsmål vedrørende oppfølging
av pårørende, berørte og etterlatte etter 22. juli, herunder tildeling
av skjønnsmidler til kommunene. Spørsmålene ble besvart av helse-
og omsorgsministeren i samråd med kommunal- og regionalministeren,
jf. brev av 16. november 2012.
I brev av 28. november 2012 til helse- og omsorgsministeren
stilte komiteen ytterligere spørsmål når det gjaldt fordeling av
ubrukte midler. Komiteen viste til at den var kjent med at forutsetningen
har vært at innmeldte behov fra berørte kommuner skulle være dekket,
jf. blant annet informasjon på nettsidene til Fylkesmannen i Vestfold.
Komiteen ba derfor om en presisering av statsrådens
uttalelser innledningsvis i svarbrevet om at dersom departementet
får kunnskap om at midlene er nyttet til andre formål, vil dette
bli fulgt opp overfor de kommunene det gjelder. Komiteen mottok
svar fra helse- og omsorgsministeren 11. januar 2013. Det fremgår
av svarbrevet at Helse- og omsorgsdepartementet har sendt et brev
til alle landets fylkesmenn hvor fylkesmennene bes om å redegjøre
for kjennskap til om kommuner i de respektive fylkene som har mottatt
skjønnsmidler til psykososial oppfølging etter 22. juli, har brukt
midlene til andre formål. Helse- og omsorgsdepartementet vil vurdere
tiltak rettet mot eventuelle kommuner dette måtte gjelde. Det fremgår
videre at departementet har utformet reviderte retningslinjer for
skjønnstilskuddet til psykososial oppfølging i kommunene etter 22. juli
for 2013. Retningslinjene presiserer at midler skal tildeles etter
søknad, og det åpnes for anmodning om tilbakebetaling av udisponerte
midler hvis behovssituasjonen, eller andre forhold, endres.
Korrespondansen følger som vedlegg 14 til 17
til innstillingen.
Komiteen gjennomførte 5. november 2012 befaring
til regjeringskvartalet og Utøya. Politiets innsatsleder orienterte
om politiets aksjon i regjeringskvartalet 22. juli 2011. Representanter fra
Statsbygg var også til stede, og komiteen ble vist noen av de materielle
ødeleggelsene, og vaktsentralen.
På Utøya deltok representanter fra Nordre Buskerud
politidistrikt og Beredskapstroppen. Komiteen ble orientert om politiets
aksjon, kontakten mellom lokalt politi og Beredskapstroppen, hvordan
politiet hadde tatt seg over til Utøya, pågripelsen av gjerningsmannen
og den videre redningsoperasjonen og evakuering av skadde. Representanter
fra AUF deltok også på befaringen.
Som et ledd i behandlingen av saken besluttet komiteen
å avholde åpne kontrollhøringer. Høringene ble avholdt over fem
dager i perioden 6.–26. november 2012.
Følgende problemstillinger lå til grunn for
høringene:
1. Hva er årsakene til
og hvem har ansvaret for at beredskapen sviktet på vesentlige områder 22. juli
2011? Hvorfor ble ikke advarsler tatt alvorlig, og hva er årsaken
til at det tilsynelatende har vært en ansvarspulverisering på beredskaps- og
sikkerhetsområdet?
2. Hvorfor ble ikke planverk iverksatt
og fastlagte rutiner fulgt 22. juli 2011? Hvordan ble ansvar utøvd
og hvor kan ansvar plasseres?
3. Hva har sviktet i opplæring og ledelse
når kulturer, holdninger til beredskap og evnen til samhandling
blir trukket fram som en viktig årsak til at mye ikke fungerte som
det skulle 22. juli 2011, og hvor ligger ansvaret for dette?
Følgende ble invitert og møtte til høring:
Alexandra Bech Gjørv,
leder for 22. juli-kommisjonen
Nasjonal støttegruppe etter 22. juli-hendelsene
Representanter for de frivillige ved Tyrifjorden
Tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik
Tidligere justisminister Odd Einar Dørum
Direktør Jon A. Lea, Direktoratet for samfunnssikkerhet
og beredskap
Forsvarssjef Harald Sunde
Sjef for Etterretningstjenesten Kjell Grandhagen
Generalinspektør for Heimevernet Kristin
Lund
Forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen
Assisterende departementsråd Morten Tiller, Forsvarsdepartementet
Tidligere sjef Politiets sikkerhetstjeneste
Janne Kristiansen
Tidligere sjef Politiets sikkerhetstjeneste
Jørn Holme
Byrådsleder Stian Berger Røsland, Oslo
kommune
Tidligere leder av Byutviklingskomiteen
i Oslo kommune, Ola Elvestuen
Tidligere nestleder av Byutviklingskomiteen Tone
Tellevik Dahl
Tidligere statsråd i Fornyings- og administrasjonsdepartementet,
Heidi Grande Røys
Statsråd Karl Eirik Schjøtt-Pedersen, Statsministerens
kontor
Regjeringsråd Nina Frisak
Tidligere departementsråd i Fornyings-,
administrasjons- og kirkedepartementet, Karin Moe Røisland
Statsråd Rigmor Aasrud, Fornyings-, administrasjons-
og kirkedepartementet
Tidligere politidirektør Ingelin Killengreen
Tidligere politidirektør Øystein Mæland
Assisterende politidirektør Vidar Refvik
Tidligere politimester i Oslo, Anstein
Gjengedal
Tidligere Kripos-sjef Odd Reidar Humlegård
Politimester i Nordre Buskerud, Sissel
Hammer
Sjef for Beredskapstroppen, Anders Snortheimsmoen
Politimester i Vestfinnmark, Torbjørn Aas
Tidligere departementsråd Morten Ruud,
Justis- og beredskapsdepartementet
Tidligere assisterende departementsråd
Hans Olav Østgaard, Justis- og beredskapsdepartementet
Tidligere ekspedisjonssjef Hans Sverre
Sjøvold, Justis- og beredskapsdepartementet
Tidligere justisminister Knut Storberget
Justis- og beredskapsminister Grete Faremo
Statsminister Jens Stoltenberg
Komiteen besluttet i forbindelse med høringene å
sende invitasjon direkte til noen sentrale nåværende og tidligere
embetsmenn og å stille spørsmål direkte til disse embetsmennene.
Hovedregelen etter § 5 første ledd i reglement for
åpne kontrollhøringer er, når det gjelder ansatte i et departement,
at komiteen kan anmode embets- og tjenestemenn om å møte til høring,
men at henvendelsen fra komiteen og den senere utspørringen går
via statsråden.
Når komiteen besluttet å fravike hovedregelen, skyldtes
det sakens ekstraordinære karakter. Det er etter regelverket åpnet
for at komiteen kan stille spørsmål direkte til den inviterte embetsmann
når det av særskilte grunner anses nødvendig, jf. høringsreglementets
§ 5 første ledd fjerde punktum. Komiteen fant at det forelå slike
særskilte grunner i denne saken.
Det ble tatt stenografisk referat fra kontrollhøringene,
og dette følger som vedlegg 18 til denne innstillingen.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Jette F. Christensen, Martin Kolberg og Marit Nybakk, fra Fremskrittspartiet,
lederen Anders Anundsen, Terje Halleland og Ulf Erik Knudsen, fra
Høyre, Per-Kristian Foss, fra Sosialistisk Venstreparti, Hallgeir H.
Langeland, fra Senterpartiet, Per Olaf Lundteigen, fra Kristelig
Folkeparti, Geir Jørgen Bekkevold, og fra Venstre, Trine Skei Grande,
legger med dette frem sin innstilling om redegjørelse av statsministeren
og justis- og beredskapsministeren i Stortingets møte 28. august
2012 om regjeringens oppfølging av rapporten fra 22. juli-kommisjonen.
Komiteen vil innledningsvis
peke på at terrorhendelsene 22. juli 2011 var den mest omfattende
voldshandling i Norge i fredstid, og den rystet hele nasjonen. Åtte
mennesker ble drept som følge av bombeeksplosjonen i regjeringskvartalet
og 69 i massedrapet på Utøya. I tillegg ble mange mennesker skadet
både fysisk og psykisk. Alle pårørende er påført lidelser som det
vil ta lang tid å lindre og som de alltid vil måtte leve med.
Komiteen viser til at det var
en norsk mann som bombet regjeringskvartalet og drepte ungdom på
Utøya. Hans motiver var politiske. I kjennelsen fra Oslo tingrett
etter første fengslingsmøte 25. juli 2011 sa retten følgende:
«Til tross for at siktede har erkjent de faktiske forhold,
har han ikke erkjent straffeskyld. Etter det retten forstår mener
siktede at han måtte gjennomføre handlingene for å ‘å redde Norge og
Vest-Europa fra bl. a kulturmarxisme og muslimsk overtagelse’. Han
har i tidligere politiforklaring og i retten gitt en form for motiv
som kan sammenfattes noe i retning av at:
‘Målet
med attentatetene var å ‘gi et kraftig signal’ til folket. Siktede
ønsker å påføre Arbeiderpartiet ‘størst mulig tap’ slik at dette
for fremtiden ville ‘strupe nye rekruttering’. Siktede forklarte
at Arbeiderpartiet har sveket landet og folket og prisen for forræderiet
fikk de betalt for i går.’»
Gjerningsmannen ble 24. august 2012 dømt til 21
års forvaring. I dommen står det å lese:
«Tiltalte har, etter flere års planlegging, gjennomført
et bombeangrep rettet mot den sentrale statsforvaltning og derved
også mot landets demokratiske institusjoner. Han har drept 77 mennesker,
de fleste av disse ungdommer som ble nådeløst skutt ansikt til ansikt.
Tiltalte utsatte et stort antall mennesker for akutt livsfare. Mange
av de berørte er påført betydelige fysiske og/eller psykiske skader.
Etterlatte og pårørende sitter tilbake med bunnløs sorg. De materielle ødeleggelsene
er enorme. Grusomhetene i tiltaltes handlinger savner sidestykke
i norsk historie.»
Videre står det:
«Selv om 21 år er en svært lang straff, finner retten
det usannsynlig at tidsaspektet i seg selv vil redusere gjentakelsesfaren.
På løslatelsestidspunktet vil demokratiet som tiltalte ønsker å avskaffe,
fortsatt bestå. Norge vil fortsatt ha innbyggere med forskjellig
etnisk bakgrunn, forskjellig kultur og forskjellig religion.»
Komiteen mener det på denne bakgrunn
er belegg for å si at en tilregnelig norsk mann gikk til angrep
på Arbeiderpartiet, dets ungdom og landets demokratiske institusjoner
for å hindre en fremtid som ligner på nåtiden. Ugjerningen rammet
også mange direkte, uavhengig av politisk tilknytning. Det var et
angrep på verdier som deles av det norske folk. Sorgen ble delt
av hele folket.
Komiteen viser til
at regjeringen 12. august 2011 oppnevnte en uavhengig kommisjon
for å gjennomgå og trekke lærdom fra angrepene på regjeringskvartalet
og Utøya. Kommisjonen skulle ifølge mandatet:
«foreta en gjennomgang og evaluering for å trekke
lærdom fra hendelsene med sikte på at det norske samfunnet skal
kunne stå best mulig rustet til å avverge og møte eventuelle fremtidige
angrep, samtidig som en tar vare på sentrale verdier i det norske
samfunnet som åpenhet og demokrati.»
Komiteen viser videre til at
det er redegjørelsene som ble holdt i Stortinget 28. august 2012
av statsminister Jens Stoltenberg og justis- og beredskapsminister
Grete Faremo som er grunnlaget for behandlingen av saken i Stortinget
nå. Redegjørelsene ble holdt som en første oppfølging av 22. juli-kommisjonens
rapport. Stortinget har siden terrorhandlingene skjedde, drøftet
saken ved flere anledninger. Disse drøftingene, innstillingen fra
Stortingets særskilte komité (Innst. 207 S (2011–2012)) om redegjørelse
fra justisministeren og forsvarsministeren i Stortingets møte 10. november
2011 om angrepene 22. juli) og 22. juli-kommisjonens rapport, ligger
som et bakteppe for behandlingen av redegjørelsen. Regjeringen har
varslet at den senere vil følge opp kommisjonens rapport med en
stortingsmelding våren 2013.
Komiteen har merket seg at både
22. juli-kommisjonen og Stortingets særskilte komité fremmet en
rekke forslag til tiltak som skal bedre beredskapen i Norge. Komiteen legger
til grunn at regjeringen i den varslede meldingen også vil gi respons
på disse forslagene og si noe om den videre oppfølging og framdrift.
I den forbindelse ber komiteen regjeringen vurdere
behovet for å opprette et nasjonalt kompetansesenter for samfunnssikkerhet
og beredskap, basert på blant annet internasjonale erfaringer.
Komiteen viser til at statsministeren
både i sin redegjørelse og under Stortingets kontrollhøringer har
lagt til grunn 22. juli-kommisjonens beskrivelse av hva som skjedde
før, under og etter angrepet. Han la også til grunn kommisjonens vurderinger
av hvorfor det skjedde og at høringene hadde bekreftet det hovedbildet.
Han sa under kontrollhøringen at:
«Det gjør meg trygg på at vi kan anse kommisjonens
rapport som vår felles fortelling om 22. juli 2011, om hva som fungerte
i forhold til beredskap, og hva som sviktet, hva som ikke fungerte.»
Komiteen er enig i at 22. juli-kommisjonens rapport
legges til grunn som vår felles fortelling om hva som skjedde 22. juli
2011.
Komiteen har som en
del av sitt arbeid med saken vært på befaring i regjeringskvartalet
og på Utøya, og det har vært avholdt fem kontrollhøringer med berørte
parter. Komiteen har gjennom dette fått belyst saken
enda bedre, og mye nyttig informasjon kom fram.
Komiteen la følgende problemstillinger
til grunn for kontrollhøringene:
1. Hva er årsakene til
og hvem har ansvaret for at beredskapen sviktet på vesentlige områder 22. juli
2011? Hvorfor ble ikke advarsler tatt alvorlig, og hva er årsaken
til at det tilsynelatende har vært en ansvarspulverisering på beredskaps- og
sikkerhetsområdet?
2. Hvorfor ble ikke planverk iverksatt
og fastlagte rutiner fulgt 22. juli 2011? Hvordan ble ansvar utøvd
og hvor kan ansvar plasseres?
3. Hva har sviktet i opplæring og ledelse
når kulturer, holdninger til beredskap og evnen til samhandling
blir trukket fram som en viktig årsak til at mye ikke fungerte som
det skulle 22. juli 2011, og hvor ligger ansvaret for dette?
Komiteen viser til
høringen med Nasjonal støttegruppe etter 22. juli-hendelsene, som
representerer etterlatte, pårørende og overlevende. Høringen bidro
til å gi større innsikt i de grufulle hendelsene og til større forståelse
for hjelpebehovet i etterkant av slike hendelser.
Komiteen har merket seg at de
pårørende stort sett ble informert om skyting på Utøya via telefon
fra sine barn. Mange pårørende fikk for dårlig og også misvisende
informasjon om hvor de kunne henvende seg etter at de ble oppmerksomme
på hva som skjedde. De pårørende er samtidig tydelige på at det
var et godt oppfølgingsapparat på Sundvolden med både leger og sykepleiere
og annet hjelpepersonell til stede.
Komiteen vil peke på at 22. juli-kommisjonen mener
at helse- og redningsarbeidet ivaretok de skadde og pårørende i
akuttfasen på en god måte. Helsetjenesten mobiliserte raskt store
ressurser da bomben eksploderte i regjeringskvartalet. Hele regionen
ble mobilisert, og også ambulanser fra Sverige var klare til å rykke
ut. Mange sykehus i området tok imot skadde. De hardt skadde fikk
god og nødvendig høyspesialisert behandling.
Komiteen vil også understreke
den heroiske innsatsen som AUF-ere selv viste for å redde sine venner
i en situasjon hvor de alle var i livsfare. Det er ingen tvil om
at disse handlingene bidro til at liv ble spart.
Komiteen viser til at det er
kommunene som har hatt ansvaret for oppfølgingen av skadelidte og
pårørende etter at de kom hjem. Det har ifølge den nasjonale støttegruppen
variert mye fra kommune til kommune hvordan oppfølgingen har vært.
Mange har opplevd at kompetansen hos hjelpepersonellet har variert,
og at det ikke alltid har vært vilje til å skaffe nødvendig tilleggskompetanse.
Andre har opplevd seg godt ivaretatt.
Komiteen har merket seg at det
også har variert fra fylke til fylke hvordan skjønnsmidlene som ble
bevilget til oppfølging av berørte, har vært fordelt til kommunene.
Det er også blitt stilt spørsmål ved bruken av midlene. Komiteen sendte
på denne bakgrunn spørsmål til kommunal- og regionalministeren og
helse- og omsorgsministeren om oppfølgingen av hjelpen som er gitt
og fordelingen av midlene. Svarene tyder på at det er til dels store
ulikheter fra kommune til kommune og fra fylke til fylke. Komiteen forutsetter
at Helse- og omsorgsdepartementet følger dette videre opp og mener
at alle som fortsatt har behov for hjelp, skal få det. Komiteen vil
også understreke at det er viktig at brukerne tas med på råd slik
at de kan få best mulig nytte av den hjelpen som tilbys.
Komiteen har merket seg at bedriftshelsetjenesten
i departementene har fungert godt overfor de ansatte i departementsfellesskapet,
og at departementenes likemannsstøttearbeid har fungert. Ofre og
pårørende etter bomben i regjeringskvartalet har ellers opplevd
litt forskjellig oppfølging ut fra hvilken bydel/kommune de bor i.
Komiteen viser til at såkalte
forsvarskommuner fikk skryt i høringen for sin oppfølging av berørte.
Der hadde de kunnskap og ekspertise. Forsvarets sanitet har mye
spesialkompetanse på dette området. Dette er en kompetanse som det hadde
vært nyttig å benytte i større grad også på landsbasis, en lærdom
det er viktig å ta med seg videre.
Komiteen mener tilbakemeldingene
fra Nasjonal støttegruppe etter 22. juli-hendelsene viser at alt
ikke har fungert godt nok i oppfølgingsarbeidet. De berørte savnet
et mer proaktivt og foroverlent helsevesen. Det er viktig at Helse-
og omsorgsdepartementet tar lærdom av tilbakemeldingene som kommer,
slik at en er enda bedre forberedt også på etterarbeidet ved denne type
hendelser.
Komiteen vil rette
en stor takk til alle de frivillige, både ansatte og forbipasserende,
som med sin innsats berget liv i og ved regjeringskvartalet. Takken
gjelder også de mange frivillige som med stor fare for eget liv
berget mange ungdommer på Utøya. De dro ut i båtene sine, plukket ungdommer
opp av vannet og sørget for å bringe dem i sikkerhet på fastlandet,
hvor de ble tatt hånd om av andre hjelpere. Uten deres innsats ville
tapstallene blitt enda større.
Komiteen viser til at noen av
dem også stilte båten sin til disposisjon for politiet slik at de kunne
komme seg til Utøya, og at noen bidro med leting etter savnede i
sjøen etter at gjerningsmannen var pågrepet. Det ble gjort en heltemodig
innsats, noe som også vises ved at flere har fått tildelt medalje
for edel dåd.
Komiteen vil ellers understreke
de rosende ord fra de frivillige som møtte på komiteens høring om
Hole kommunes innsats både 22. juli og i dagene og månedene etterpå.
Det ble blant annet tatt initiativ til samlinger for de frivillige
der de fikk være sammen og snakke om sine opplevelser.
Komiteen viser til
at de fleste departementer, samt Statsministerens kontor (SMK),
inntil 22. juli 2011 var lokalisert i regjeringskvartalet. Dette
gjorde regjeringskvartalet til et svært utsatt terrormål og et avgjørende
område med tanke på sikkerhet. Bilbomben som eksploderte den 22. juli
var på ca. 950 kilo. Bilen var plassert ved inngangspartiet til
Høyblokka, mot Grubbegata. Regjeringskvartalet fikk store materielle
skader. Verst gikk det utover Høyblokka.
Komiteen viser til at Statsministerens
kontor i kjølvannet av terrorangrepet i USA i 2001 tok initiativ
til å gjennomgå sikkerheten rundt regjeringen. I kontrollhøringen
redegjorde regjeringsråd Nina Frisak for at beredskapsplanene og
sikkerhetsarbeidet for regjeringen i 2001 i stor grad var knyttet
opp mot et trusselscenario basert på den kalde krigen, og at omfanget
av planene var svært begrenset. Høsten 2002 fikk hun daværende statsminister
Kjell Magne Bondeviks samtykke til å gå i gang med prosjektet «Regjeringens
sikkerhet». Sikkerhetsprosjektet kom i gang i 2003 med representanter
fra ulike departementer, politi og forsvar. Det ble gitt et oppdrag
fra SMK til politidirektøren. Det ble videre utarbeidet en hovedrapport
og ulike delrapporter, herunder en sikkerhetsanalyse av fysiske
og tekniske sikringstiltak i departementene, omtalt som sikringsprosjektet. Hovedrapporten
ble levert til SMK i juni 2004. I 22. juli-kommisjonens rapport
heter det at konklusjonen var entydig:
«Sårbarheten var uakseptabel og viktige tiltak mot
ulike bombeeksplosjoner måtte gjennomføres.»
Blant de viktigste tiltakene var permanent stenging
av Grubbegata, og foliering av vinduer. En rekke andre tiltak var
også en del av prosjektet. Etter drøfting i Regjeringens sikkerhetsutvalg ble
saken fremlagt i noe mindre detalj for en samlet regjering, som
på en regjeringskonferanse i august 2004 stilte seg bak rapporten
og anbefalingene.
Komiteen viser til
at da bomben eksploderte utenfor Høyblokka den 22. juli, var dette
et scenario berørte myndigheter var kjent med. I delrapporten «Sikkerhetsanalyse
av fysiske og tekniske sikringstiltak i departementene» fra 10. mars
2004 var nettopp konsekvensene av plassering av en bilbombe utenfor
Høyblokka beskrevet. Beskrivelsen var skremmende lik resultatet
av bomben den 22. juli. Komiteen viser til at delrapporten
inneholdt nærmere 200 tiltak, hvorav ett viktig tiltak var anbefalingen om
å stenge Grubbegata. Komiteen har merket seg at forslaget
var ett av de tiltakene som var gitt høyest prioritet. Komiteen viser
til at det i rapporten om stenging av Grubbegata stod følgende:
«Arbeidsgruppen betrakter risiko knyttet til trafikk
i Grubbegata som særlig uakseptabel, og legger til grunn i øvrige
tiltaksforslag at denne blir stengt for fremmed trafikk.»
Komiteen har merket seg at da
Statsbygg fremmet planinitiativ i september 2005, ble det ikke fra
Moderniseringsdepartementets side bedt om at en i dialog med Oslo
kommune skulle sikre en så rask gjennomføring av saken som mulig.
Det ble heller ikke, verken i oppstarten av prosjektet eller på
noe senere tidspunkt, vurdert å treffe vedtak om statlig reguleringsplan.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre finner grunn til å kritisere dette.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre vil understreke at det i
2005 var svært få som så for seg at reguleringen ville ta seks år.
Komiteen har forståelse
for at det i en slik kontroversiell sak som angår stenging av en
sentrumsgate, er ønskelig med god kontakt med lokale myndigheter.
Likevel mener komiteen at sikkerhetsaspektet i tiltaket
veier tyngst, og at dette burde tilsi at en gjorde hva en kunne
for å få fortgang i saken. En statlig reguleringsplan ville sannsynligvis
ha kortet ned tiden noe, selv omkomiteen er
kjent med at en likevel må forholde seg til vanlige prosedyrer og
prosesser som ligger i plan- og bygningsloven. Komiteen finner
derfor grunn til å stille spørsmål ved om en i lovverket i dag har
gode nok saksbehandlingsregler for denne type reguleringssaker. Komiteen mener
behandlingen stengingssaken fikk, tilsier at dagens plan- og bygningslov
ikke godt nok ivaretar sikkerhetsrisikoen i denne type saker. Komiteen viser
for øvrig til at statsministeren under komiteens kontrollhøring
uttalte:
«Derfor gjentar jeg at en klar lærdom er at man ikke
bør velge kommunale reguleringsplaner i sånne saker – eller kanskje
enda mer: Man bør kanskje lete etter helt nye virkemidler.»
Komiteen vil også vise til at
byrådslederen for Oslo, Stian Berger Røsland, under komiteens høring
uttalte følgende:
«Jeg håper at man vurderer nøye om plan- og bygningsloven
er et egnet virkemiddel til å behandle denne type sentrale sikkerhetsspørsmål, om
vi i Norge trenger et annet verktøy, et annet redskap enn dette
relativt omfattende systemet. …»
Komiteen viser til
kontrollhøringen, hvor representanter for Oslo kommune redegjorde
for behandlingen av reguleringssaken. Byrådet gikk i juni 2007 imot
stenging, selv om Plan- og bygningsetaten hadde innstilt på et ja.
På grunn av at saken var kontroversiell og at det skulle være valg
om høsten, utsatte byutviklingskomiteen behandlingen til ny komité
var etablert etter valget. Før behandlingen hadde daværende politidirektør
Ingelin Killengreen et møte med representanter fra byutviklingskomiteen
for å få understreket viktigheten av å stenge Grubbegata. Likevel
gikk et flertall i komiteen imot stenging på møtet i november 2007.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet finner det kritikkverdig
at noe så ekstraordinært som at politidirektøren ber om et møte
med byutviklingskomiteen og alvoret i de opplysningene som ble gitt,
ikke synes å ha påvirket flertallet i komiteen.
Komiteen mener dette
reiser spørsmål om hemmelighold bidro til å hindre at beslutningstakerne
fikk nødvendig informasjon om alvoret i saken. I tiden før og etter
vedtaket ble det fra ulikt statlig hold ført samtaler for å få snudd flertallet. Komiteen viser
til at Oslos ordfører Fabian Stang fikk den nødvendige forståelsen
etter et møte først med politidirektøren og senere med daværende
statssekretær Karl Eirik Schjøtt-Pedersen ved Statsministerens kontor.
Den samme forståelsen fikk daværende byrådsleder Erling Lae etter
et møte med daværende statssekretær Terje Moland Pedersen i Justisdepartementet.
Komiteen viser til kontrollhøringen
hvor nåværende byrådsleder for Oslo, Stian Berger Røsland, uttalte
at:
«Det som skjedde inviterer til å spørre seg om hva
som hadde skjedd hvis trussel- og sikkerhetsvurderingene hadde blitt
delt med kommunen på et tidligere tidspunkt enn dette.»
Komiteens flertall,medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og
Kristelig Folkeparti, viser til at det å be om å få stengt
en sentrumsgate var kontroversielt og omdiskutert og at det i den
omtalte perioden var flere medieoppslag hvor stenging av Grubbegate
ble frarådet.
På tross av en slik situasjon mener komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet at Byrådet
og bystyreflertallet på et tidligere tidspunkt burde tatt inn over
seg den alvorlige informasjonen fra statlige myndigheter om nødvendigheten
av å stenge Grubbegata. Både Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti
var for stenging av Grubbegata hele tiden.
Komiteenmener det i et slikt klima eravgjørende å sørge for at de som skal
ta beslutninger får fullgod informasjon, slik at de får den tilstrekkelige
forståelse for nødvendigheten av tiltak.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og
Kristelig Folkeparti, mener behandlingen i Oslo kommune
tok for lang tid med bakgrunn i alvoret i tiltaket, men flertallet vil
likevel påpeke at saksbehandlingen frem til reguleringsplanen ble
vedtatt av bystyret i februar 2008, ikke tok lengre tid enn i andre
reguleringssaker. Flertallet viser til at det tok
om lag tre måneder fra byutviklingskomiteen avga negativ innstilling
til de snudde og sa ja. Bystyret gav sin tilslutning 14 dager senere.
Flertallet viser til at det i
tillegg til vedtaket om reguleringsplanen i bystyret også ble vedtatt at
det skulle utarbeides en bebyggelsesplan. En bebyggelsesplan kan
ikke, i motsetning til en utomhusplan, vedtas administrativt, men
må vedtas av byutviklingskomiteen med mellomliggende høringsrunde.
Flertallet viser til at det var
vedtaket om bebyggelsesplan som forsinket prosjektet ytterligere.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til kontrollhøringen
hvor det framkom at forslaget om bebyggelsesplan ble fremmet av
Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti for å bidra til å skape
politisk flertall i Oslo bystyre for stenging av Grubbegata.
Komiteens flertall, medlemmene
fraArbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet
og Kristelig Folkeparti, viser til at fra reguleringsplanen
ble vedtatt i februar 2008, tok det to år og åtte måneder før bebyggelsesplanen
var vedtatt og den endelige tillatelsen til stenging av Grubbegata
ble gitt. Tiltakshaver, som her var Statsbygg på vegne av FAD, brukte
lang tid på utarbeidelse av bebyggelsesplanen. Tilleggsutredninger
og mangler i saksgangen forsinket prosessen ytterligere.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at
bakgrunnen for at dette tok lang tid, blant annet var at Oslo kommune
krevde at det skulle utarbeides en trafikkanalyse for krysset Grubbegata/Høyesteretts plass,
og at Oslo kommune mente det var nødvendig å gjøre endringer i reguleringsplanen som
var vedtatt i februar 2008. Dette ble den 9. juni 2009 gjennomført
som en «mindre vesentlig endring av reguleringsplan», med vanlig klageadgang.
Vedtaket ble påklaget, og fylkesmannen ferdigbehandlet klagen 17. februar 2010.
Bebyggelsesplanen var på det tidspunktet innsendt til Oslo kommune,
og den ble vedtatt 2. juni 2010. Det gikk to måneder fra vedtaket om
bebyggelsesplanen ble fattet, til brev om vedtak ble sendt Statsbygg
5. august 2010.
Arbeidet med stenging av Grubbegata krevde også
en igangsettingstillatelse. Søknad om igangsettingstillatelse ble
utarbeidet og innsendt 30. august 2010 med utgangspunkt i det regelverket
som gjaldt på vedtakstidspunktet for bebyggelsesplanen. Ny plan-
og bygningslov trådte i kraft 1. juli 2010, og Oslo kommune krevde
at søknaden skulle behandles med henvisning til paragrafer i den
nye loven. Dette forsinket prosessen med om lag seks uker.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og
Kristelig Folkeparti, har merket seg at Oslo kommune på
sin side behandlet bebyggelsesplanen som en ordinær sak. Det gikk
dessuten to måneder fra bebyggelsesplan ble vedtatt til varsel om
vedtak ble sendt fra Oslo kommune til Statsbygg. Flertallet er
enig med 22. juli-kommisjonen i at både kommunens og statens behandling
av plansaken står i sterk kontrast til den prioritet reguleringssaken
fikk etter møtene mellom representanter for regjeringen og kommunen
i januar 2008. Flertallet mener dette kan handle om
en manglende erkjennelse av risikoen som forelå. Til tross for arbeidet
som ble lagt ned for å få Oslo kommune til å snu i saken, synes
det ikke å ha vært i tilstrekkelig grad en reell forståelse av alvoret
i situasjonen, verken i FAD eller i Oslo kommune.
Et annet flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre,
finner det bemerkelsesverdig at ikke Fornyings-, administrasjons-
og kirkedepartementet i sterkere grad gjorde hva de kunne for å
få fortgang i prosessen og mener at dette er sterkt kritikkverdig.
Dette flertalletviser
til at statsråd Rigmor Aasrud i sitt intervju med 22. juli-kommisjonen uttalte
at hun var «svært lite borti» selve gjennomføringen av sikringsprosjektet. Dette
flertallet mener det er åpenbart at statsråden selv må sørge
for framdrift av et så viktig prosjekt og finner det kritikkverdig
at statsråden ikke tok dette ansvaret.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og
Kristelig Folkeparti, viser til at etter at bebyggelsesplanen
ble innsendt i januar 2010 og fram til politisk behandling i Oslo
kommune i juni 2010, ble saken purret både skriftlig (april) og
muntlig (mai) av Statsbygg. Flertallet mener at FAD,
i lys av viktigheten av gatestengingen, burde ha engasjert seg i
sterkere grad for å få fortgang i prosessen.
Et annet flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre,
viser til at regjeringen ved flere anledninger har forsøkt å gi
Oslo kommune ansvaret for at reguleringsarbeidet tok lang tid, blant
annet gjennom medieutspill fra statsråd Rigmor Aasrud. Dette
flertallet mener dette er en urimelig fremstilling av fakta og
viser til at 22. juli-kommisjonen klart plasserer dette ansvaret
hos regjeringen.
Dette flertallet viser til at
saksbehandlingstiden i denne saken verken var kortere eller lengre
enn det som er gjennomsnittlig saksbehandlingstid i kommunen. Dette
flertallet mener videre at det faktum at medlemmene i byutviklingskomiteen
ikke var sikkerhetsklarert, og dermed ikke kunne motta nødvendig
informasjon, understreker poenget; nemlig at Oslo bystyre ikke var
rette vedkommende til å foreta en stenging av en gate på grunn av
sikkerhetsrisiko.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Venstre mener videre at det var fatalt at regjeringen
ikke evnet å følge opp planprosessen bedre og eventuelt vurderte statlig
plan underveis i prosessen. Disse medlemmer har også
merket seg at regjeringen i liten grad benyttet seg av muligheten
til å informere om viktigheten av rask stenging gjennom andre politiske
kanaler enn eget nettverk. Dette er kritikkverdig og viser at spørsmålet
ikke ble tatt alvorlig nok.
Disse medlemmer mener prosessen
med tydelighet har vist at plan- og bygningsloven er uegnet som
virkemiddel for å stenge en gate når det foreligger en trussel mot
et skjermingsverdig objekt. Disse medlemmer viser
til at rapporten om fysiske og tekniske sikringstiltak anså risikoen
knyttet til trafikk i Grubbegata som «uakseptabel». Disse
medlemmer viser videre til at tidligere politidirektør Ingelin
Killengreen i intervju med 22. juli-kommisjonen sa at det var «gjensidig
bekymring» mellom SMK og politiet med hensyn til oppfølgingen av
rapporten. Disse medlemmer mener det er oppsiktsvekkende
at rapporten og denne bekymringen ikke førte til at FAD umiddelbart
sørget for at gaten ble stengt eller på annen måte satte i verk
tiltak som hindret innkjøring. Disse medlemmer viser
til at både tidligere politidirektør Ingelin Killengreen, regjeringsråd
Nina Frisak og statsråd Karl Eirik Schjøtt-Pedersen under komiteens
kontrollhøring 16. november 2012 mente at trusselen ikke var konkret
og at det derfor ikke var hjemmel i politiloven for å stenge gaten. Disse
medlemmer viser til at en gate kan stenges midlertidig av
politiet i medhold av politiloven § 7, jf. § 6. I Oslo er politiet
i tillegg gitt fullmakt til, under gitte forutsetninger, å kunne
skilte en vei med enten «innkjøring forbudt», «all stans forbudt»
eller «parkering forbudt».
Disse medlemmer mener det ikke
er åpenbart at det ikke forelå hjemmel for stenging. Dersom synet
var at politiloven ikke hjemlet stenging, er det for disse
medlemmer uforståelig at det ikke ble satt i gang en prosess
for å endre hjemmelen, slik at en faktisk fikk mulighet til å stenge en
gate dersom sikkerhetsmessige hensyn tilsa stengning.Disse medlemmer minner
om at regjeringen også på dette tidspunktet hadde flertall i Stortinget
og relativt raskt hadde mulighet til å få endret lovverket. Disse
medlemmer viser imidlertid til at tidligere politidirektør Ingelin
Killengreen i sitt intervju med 22. juli-kommisjonen uttalte at:
«… det ville være en foranledning til tiltak fra politiets
side hvis et departement hadde definert ett av sine objekter som
skjermingsverdig og NSM etter tilsyn meldte til politiet at dette
ikke var godt nok sikret.»
Komiteenkonstaterer at det i perioden fra reguleringsplanen
ble vedtatt i februar 2008 og frem til våren 2011 ikke ble iverksatt
tilstrekkelige kompenserende tiltak mens man ventet på endelig stenging.
Komiteen er enig med 22. juli-kommisjonen
i at mangelen på kompenserende tiltak står i sterk kontrast til
den risikoen som ble presentert i POD-rapporten. Komiteen vil
også vise til kontrollhøringen hvor det kom frem at det etter den
22. juli 2011 er satt opp ulike sperringer uten reguleringsplan,
og at politiet ut fra en trusselvurdering også kan sperre gater.
Det er dessuten mulig for staten å sette opp sperringer på egen grunn,
f.eks. foran Høyblokka.
Komiteens flertall,medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre,
viser til at det kunne ha vært iverksatt midlertidig sperring, men
dette ble verken gjort eller vurdert av FAD.
Flertallet viser til at det ikke
er uvanlig å gjennomføre tiltak i påvente av reguleringsplan eller bebyggelsesplan. Flertallet mener
det er kritikkverdig at regjeringen ikke tok kontakt med kommunen
om midlertidig stenging i påvente av reguleringsplanen.
Komiteen viser til
at det våren 2011 ble skiltet med «Innkjøring forbudt» fra Høyesteretts
plass og inn i Grubbegata og «Parkering forbudt» i Grubbegata. Komiteen mener
det er kritikkverdig at det ikke ble gjort mer for å opprette kompenserende
fysiske tiltak, for eksempel robuste fysiske sperringer foran Høyblokka. Komiteen mener
ansvaret for at det ikke ble gjort tilligger FAD.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at
midlertidige sperringer av gateløp kun kan skje i inntil to år.
Dersom midlertidig stenging av Grubbegata for eksempel hadde vært
iverksatt da reguleringsplanen ble vedtatt i februar 2008, hadde
toårsfristen vært utløpt våren 2010. Disse medlemmer viser
til at politiet også vurderte midlertidig sperring så tidlig som
i 2005, men at de avslo dette.
Disse medlemmer finner det for
øvrig naturlig at politiet og øvrige myndigheter vurderer behovet
for gatestenging forskjellig før og etter 22. juli 2011.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Venstre mener det er sterkt kritikkverdig at det
ikke ble iverksatt kompenserende sikkerhetstiltak i påvente av vedtak
om stenging av Grubbegata. Disse medlemmer mener
ansvaret for at det ikke ble iverksatt kompenserende tiltak ligger
hos regjeringen.
Komiteen viser til
at til tross for at SMK ved flere anledninger fulgte opp sikringsprosjektet gjennom
kontakt med FAD, mener komiteen det ikke var tvil
om at FAD hadde det endelige ansvaret. Komiteen har
merket seg at det har blitt stilt spørsmål rundt SMKs sterke engasjement
og delvis inngripen i starten av prosjektet. Komiteen ser
SMKs involvering som et uttrykk for engasjement og påtrykk i saken
og ikke som at de overtok ansvaret. Det er derfor ikke grunn til
å kritisere SMK for dette. Virkningen av SMKs involvering ser imidlertid
ut til å ha hatt en annen effekt i FAD enn hva hensikten var.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre mener
effekten i realiteten ble en ansvarspulverisering hvor FAD synes
å ha blitt mindre pågående i sikringsprosjektet.
Komiteen viser til
at det ser ut til at FAD har oppfattet at det i realiteten var SMK
som eide sikringsprosjektet.
Komiteen viser i den forbindelse
til tidligere statsråd i FAD, Heidi Grande Røys, som i intervju
med 22. juli-kommisjonen uttalte at hennes inntrykk var at SMK eide
sikringsprosjektet, ettersom det ble rapportert dit og SMK innkalte
til møter.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre,
mener det ikke hersker tvil om at hovedansvaret for hvorfor Grubbegata
ikke ble stengt på et langt tidligere tidspunkt, ligger i FAD ved
ansvarlig statsråd.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, finner grunn til
å sette spørsmålstegn ved om de ansvarlige statsrådene ble satt
i stand til å ta dette ansvaret på en tilstrekkelig måte. Flertallet viser
til at verken tidligere statsråd Heidi Grande Røys eller statsråd
Rigmor Aasrud fikk seg forelagt POD-rapporten. Dette medførte at
den politiske ledelsen i FAD i liten grad var involvert i gjennomføringen
av prosjektet.
Komiteen vil understreke
at en statsråd har et selvstendig ansvar for å skaffe seg nødvendig
informasjon og å etterspørre framdrift i saker. Dette ble ikke gjort. Komiteen er
enig i 22. juli-kommisjonens vurdering av at ingen i FAD fulgte
opp eller kontrollerte prosjektet slik at prosjektledelsen hadde
nødvendig gjennomføringskraft til å møte de problemene og hindringene
som etterhvert oppsto.
Komiteen viser til at SMK etter
å ha registrert lite fremdrift i prosjektet, så behovet for at det ble
gjort en total gjennomgang av prosjektet for å vurdere framdriften,
behov for eventuelle justeringer i tiltakene og andre prioriteringer.
Det ble avholdt møte med FAD, Justisdepartementet (JD) og Politidirektoratet
(POD) i april 2008. Her fikk POD i oppdrag å gjennomgå framdriften
i de forskjellige tiltakene. Ett år senere så ikke SMK noe resultat
av PODs gjennomgang av status og gjentok derfor henstillingen i
mars 2009. Først i mai 2010 ble endelig statusrapport avgitt fra
POD til JD. Den beskrev store bekymringer knyttet til framdriften
av stengingen av Grubbegata. Ved en feil ble ikke rapporten oversendt FAD. Komiteen viser
til at dette førte til at verken administrativ eller politisk ledelse
i FAD gjorde noen endringer med hensyn til organiseringen eller
prioriteringen av arbeidet. SMKs representanter mener de på møtet
i april 2008 gav beskjed om at det ikke lenger ville være naturlig at
SMK fulgte opp FAD i gjennomføringen av tiltakene og at JD skulle
ta den videre oppfølgingen overfor FAD. Dermed avsluttet SMK sin
tidvise inngripen som hadde drevet prosjektet gjennom enkelte av
hindringene. Så lenge JD ikke fulgte opp dette, var det ikke noen
klar pådriver igjen i prosjektet. Representanter for JD forklarte
til 22. juli-kommisjonen at de oppfattet at SMK tok rollen med å
følge opp FAD, i alle fall fram til de mottok brevet med anmodning om
revisjon i 2009. I kontrollhøringene i Stortinget kom det også fram
at JD ikke hadde oppfattet at de fikk ansvaret for den videre oppfølging
av FAD.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, mener dette er et viktig element i den
ansvarspulveriseringen som fant sted. 22. juli-kommisjonen uttaler
at «det etter kommisjonens syn ville vært naturlig at JD fulgte
opp iverksettelsen».
Flertallet er enig i dette.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
denne unnlatelsen fra Justisdepartementets side er kritikkverdig.
Komiteen vil understreke
at det i prosjekter generelt og i prosjekter med alvorlig sikkerhetsgrad
spesielt, er helt avgjørende med klar styring, oppfølging og kontroll
fra statsrådens side. Komiteen mener 22. juli-kommisjonens rapport
og komiteens kontrollhøringer tydelig har avdekket at disse elementene
ikke var tilstrekkelig til stede i prosessen med å stenge Grubbegata.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet er enig i at
det er kritikkverdig at Grubbegata ikke ble stengt på et tidligere
tidspunkt. Disse medlemmer viser til at POD-rapporten
forelå i juni 2004 og at Moderniseringsdepartementet først sendte
inn reguleringssøknaden i september 2005. Disse medlemmer registrerer
at statlig reguleringsplan ikke ble vurdert som framgangsmåte ved starten
av planprosessen. Disse medlemmer vil vise til at
Moderniseringsdepartementet i november 2005 anmodet politiet om
midlertidig stenging av Grubbegata. Disse medlemmer viser
også til at endelig igangsettingstillatelse fra Oslo kommune først
ble meddelt Statsbygg i oktober 2010. Disse medlemmer vil
videre vise til at arbeidet med å stenge Grubbegata var igangsatt
våren/sommeren 2011, men at gjennomføringen av stengingen ble påvirket
av at Grubbegata var tatt i bruk som avlastningsvei i forbindelse
med gravearbeider i Thor Olsens gate, og av at funnet av udokumenterte
kabler i gata førte til ny prosjektering.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, er
enig i at det er avgjørende for styringen og oppfølgingen av sikkerhetsprosjekter
at ansvarlig statsråd engasjerer seg i problemstillinger som omhandler
sikkerhet. Flertallet vil i den sammenheng vise til det
sterke inntrykk som ble gitt fra tidligere statsminister Kjell Magne
Bondevik og tidligere justisminister Odd Einar Dørum. I kontrollhøringen
var begge meget klare i sine engasjement for sikkerhet og beredskap
og svært tydelige på ansvarsdelingen dem imellom da de satt i regjering.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Venstre mener den samme tydeligheten ikke kom frem
på samme måte under kontrollhøringen med tidligere justisminister
Knut Storberget eller statsminister Jens Stoltenberg.
Disse medlemmer viser til at
det er statsministerens ansvar å sørge for at statsrådene i regjeringen
har den nødvendige kompetanse til å gjøre den viktige jobben de
er satt til. Dersom statsministeren har grunn til å tvile på en statsråds
gjennomføringskraft eller oppfatning av eget ansvar, er det statsministerens
oppgave å bytte vedkommende ut. Dersom statsministeren ikke foretar
slikt bytte, vil de feil som vedkommende statsråd begår også slå
tilbake på statsministeren som regjeringens øverste leder, selv
om det ikke vil ha betydning for de formelle parlamentariske og
konstitusjonelle ansvarsrammer.
Komiteen viser til
sikkerhetsloven, vedtatt 20. mars 1998 med ikrafttredelse 1. juli
2001. Loven skal legge forholdene til rette for at trusler mot rikets
selvstendighet og sikkerhet og andre vitale nasjonale sikkerhetsinteresser
effektivt skal kunne motvirkes. Komiteen vil understreke
at beskyttelse og sikringstiltak for regjeringen og departementene
er av vesentlig betydning for nasjonal sikkerhet.
Sikkerhetsloven § 17 hadde frem til 1. januar 2011
følgende ordlyd:
«§ 17. Plikt til å beskytte skjermingsverdige objekter
Vedkommende virksomhet plikter å utpeke skjermingsverdige
objekter som virksomheten eier eller på annen måte har kontroll
over eller fører tilsyn med, og treffe nødvendige forebyggende sikkerhetstiltak
for å beskytte skjermingsverdige objekter mot sikkerhetstruende virksomhet.
Kongen gir nærmere bestemmelser om plikt til å beskytte
skjermingsverdige objekter. Kongen kan herunder bestemme at det
kreves sikkerhetsklarering etter reglene i kapittel 6 for den som vil
kunne få tilgang til skjermingsverdig objekt.»
Komiteenviser
til at sikkerhetsloven § 17 ble endret med virkning fra 1. januar
2011. Forskrift om objektsikkerhet trådte i kraft på samme tidspunkt.
Komiteen viser til at det tok
13 år fra sikkerhetsloven var vedtatt, til det forelå forskriftsbestemmelser
som skulle utfylle lovens bestemmelser om objektsikkerhet.
Komiteen vil fremheve at selv
om objektsikkerhetsforskriften først trådte i kraft 1. januar 2011,
hadde også objekteier etter sikkerhetsloven § 17 et selvstendig
ansvar for å iverksette forebyggende sikkerhetstiltak.
Komiteen mener arbeidet med sikkerhetsprosjektet
for regjeringen og sikringsprosjektet av regjeringskvartalet var
en sentral del av oppfølgingen av dette ansvaret. Objekteier for regjeringskvartalet
er FAD. Etter sikkerhetsloven hadde FAD et selvstendig ansvar for
beskyttelsen av regjeringskvartalet, uavhengig av fremdriften i
arbeidet med sikringsprosjektet.
Komiteen viser videre til at
22. juli-kommisjonen i sin rapport uttaler at:
«verken fravær av forskrift eller manglende oversikt
over utpekte objekter (har) hatt betydning for plikten den enkelte
virksomhet har hatt til å beskytte objekter som i henhold til lovens definisjon
er klart skjermingsverdige.»
I tillegg skriver kommisjonen at:
«Staten tok heller ingen ytterligere initiativ overfor
kommunen for å påskynde prosessen. Prosjektlederen i FAD purret
i liten grad på framdriften, og vurderte heller aldri å be Statsbygg
forskuttere endelig godkjenning for å kunne iverksette tiltaket
umiddelbart ved igangsettelsestillatelse.»
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre,
viser til at forskriften blant annet skal bidra til oppfølging av
objektsikring og kontroll med skjermingsverdige objekter. Flertallet viser
til at konsekvensen av denne tidsbruken er at det i liten grad er
utpekt skjermingsverdige objekter. NSMs mulighet til å utføre kontroll
i henhold til sikkerhetsloven har derfor vært betydelig redusert.
Flertallet viser til at ifølge
22. juli-kommisjonen var denne tidsbruken uakseptabel og «en illustrasjon
på manglende erkjennelse av sikkerhetslovens formål.» Flertallet viser
videre til at tidligere politidirektør Ingelin Killengreen i kontrollhøring
19. november 2012 sa at:
«Vi opplevde nok at departementskulturen var preget
av at sikkerhetstiltak på en måte var litt unødvendige. Og det var
litt av den forståelsen som gjenspeilte seg i at da spørsmålet om
Grubbegata kom opp, var det relativt kraftige reaksjoner: at politiet
var hysteriske, og at dette var helt unødvendig.»
Flertalletmener
dette står i sterk kontrast til de rapportene FAD hadde fått som
tydelig dokumenterte at det forelå en sikkerhetsrisiko.
Flertallet mener det er sterkt
kritikkverdig at det har tatt tretten år mellom lovvedtak og ikrafttredelse
av nødvendige og forutsatte forskrifter.
Komiteen viser til
at ifølge 22. juli-kommisjonen var tidsbruken uakseptabel og «en
illustrasjon på manglende erkjennelse av sikkerhetslovens formål.»
Komiteen viser videretil 22. juli-kommisjonens rapport hvor
det står:
«NSM har som nevnt begrunnet manglende tilsyn med
at de ikke har kunnet gjennomføre meningsfylte tilsyn før objektsikkerhetsforskriften var
på plass. Ressursene innen objektsikring ble derfor brukt på å utvikle
forskriften, i stedet for å gjennomføre tilsyn som de mente ikke
ville være god nok.
Selv om lovens bestemmelser var
overordnet, har kommisjonen vanskelig for å se at NSM i denne perioden
ikke skulle kunne utføre meningsfylte tilsyn. Det synes klart at
også før objektsikerhetsforskriften var på plass, pliktet virksomhetene
å sikre sine objekter, og NSM pliktet å føre tilsyn med at lovens
krav var oppfylt.
Det beste ble det godes fiende.
Et ønske om å kunne gjennomføre best mulig tilsyn førte til at det
ikke ble gjennomført tilsyn overhodet. Kommisjonen mener et kritisk
tilsyn fra NSM ville kunne gitt FAD mer energi i oppfølgingen av prosjektet.
Kommisjonen
presiserer likevel at manglende tilsyn på ingen måte fratar virksomhetene
ansvaret for å sikre egne objekter.»
Komiteen mener på denne bakgrunn
at tiden det tok fra sikkerhetsloven trådte i kraft i 2001 til forskrifter
var på plass i 2011, har hatt som konsekvens at objekteiere ikke
har utpekt og beskyttet skjermingsverdige objekter, samt at NSM
ikke har gjennomført tilsyn. Selv om forskriften ikke var på plass,
har objekteier og NSM som tilsynsmyndighet ansvar etter sikkerhetsloven. Komiteen mener
det kritikkverdige er at en ikke har forholdt seg til sikkerhetsloven.
Komiteen viser til at objektsikkerhetsforskriften
har en implementeringsfase over tre år, hvilket medfører at første
frist for sikkerhetsklassifisering og vurdering av tiltak skal være gjennomført
i løpet av 2012, mens fristen for gjennomføring av tiltak er utgangen
av 2013.
Komiteen vil påpeke
at det har kommet frem at politiet sviktet på mange områder den
22. juli 2011. Komiteen viser til at statsminister
Jens Stoltenberg på pressekonferansen 28. august 2012 uttalte at
«Det er den svikten i fredstid som har gitt de største og mest alvorlige
skadevirkningene».
Komiteen har i sitt arbeid lagt
særlig vekt på å få frem om Politidirektoratet kunne handlet annerledes
forut for hendelsen, og hvordan de håndterte krisen den 22. juli.
Komiteen viser til
at Justis- og beredskapsdepartementet har den overordnede styringen
av politiet og det overordnede ansvaret for samfunnssikkerhet og
beredskap. Komiteen viser videre til at Politidirektoratet
i 2001 ble etablert som et forvaltningsorgan underlagt Justisdepartementet,
med ansvar for planlegging, iverksetting og koordinering av tiltak
innenfor politiets virksomhet. Politidirektoratet har ansvaret for ledelse
og oppfølging av politidistriktene og politiets særorganer med unntak
av Politiets sikkerhetstjeneste, som er direkte underlagt Justis-
og beredskapsdepartementet. Direktoratet har også ansvaret for personal-
og organisasjonsutvikling, støtte- og tilsynsoppgaver, forvaltningsoppgaver,
beredskap, samt behandling av klagesaker.
Komiteen viser til atformålet med opprettelsen av Politidirektoratet
blant annet var å styrke den sentrale ledelsen av politiet for å
kunne møte utfordringene i kriminalitetsutviklingen og videreutvikle
det politioperative sentrale beredskaps- og krisehåndteringsapparatet.
Komiteen har merket seg at de
operative funksjonene i politiet primært ivaretas av det enkelte politidistrikt
eller særorgan med slik funksjon. Politidirektoratet vil bare i
helt spesielle situasjoner gripe inn i den operative virksomheten. Slik
inngripen kan skje ved at politidirektøren enten bruker sin instruksjonsrett,
selv overtar ansvaret for politioperasjonen eller overlater ansvaret
for operasjonen til en annen politimester enn der hendelsen finner
sted.
Komiteen viser til at det kan
synes som om politiet ikke hadde tatt tilstrekkelig lærdom av beredskapsøvelsene
forut for 22. juli 2011 til å kunne takle terroraksjonen på en tilfredsstillende måte.
22. juli-kommisjonen konkluderte med at det forelå
en teoretisk forståelse av terror, men at det manglet en reell erkjennelse
av terrortrusselen. Komiteen mener det er kritikkverdig
at risikoerkjennelsen i POD og politiet var så lav, ettersom PST
allerede i 2007 advarte regjeringens sikkerhetsutvalg om at det
var mer enn 50 pst. sannsynlig at Norge ville oppleve forsøk på
et terroranslag fra ekstreme islamistiske grupperinger innen tre
til fem år.
I kontrollhøringen ga både tidligere politidirektør
Ingelin Killengreen og tidligere politimester i Oslo, Anstein Gjengedal,
uttrykk for at verken Politidirektoratet eller Oslo politidistrikt
ble målt på samfunnssikkerhet og beredskap, og at de ble detaljstyrt
av Justisdepartementet på svært mange andre områder. Komiteen merket
seg at dette ble avvist av tidligere ekspedisjonssjef i Justis-
og beredskapsdepartementet, Hans Sverre Sjøvold, og av tidligere
justisminister Knut Storberget. Storberget henviste til tildelingsbrevet
for 2011 hvor målene for politiet er listet opp og hvor han påpekte
at beredskap var sentralt.
Komiteen vil peke på at det overordnede
ansvaret for problemstillinger knyttet til terrorberedskapen ligger
hos justisministeren. Komiteen mener det er kritikkverdig
at denne oppgaven ikke i tilstrekkelig grad er fulgt opp, særlig
på bakgrunn av PST-rapporten fra 2007.
Komiteen viser til kontrollhøringen 19. november
2012 hvor tidligere politimester i Oslo, Anstein Gjengedal, uttalte
at politiet ikke var dimensjonert for utfordringene de ble utsatt for.
Komiteen merket seg også at Gjengedal
under kontrollhøringen uttalte at beredskap ikke sto høyt på den
politiske dagsorden, og at «jeg har merket meg at interesseområdet
er kriminalitetsbekjempelse, ikke beredskap». Komiteen registrerer
dette med undring, og viser til 22. juli-kommisjonens hovedkonklusjon
hvor de skriver:
«Etter vårt syn har Storting og regjering gjennom
stortingsmeldinger og sentrale lovverk på samfunnssikkerhetsområdet
foretatt rimelige avveininger mellom åpenhet og sikkerhet og på
de fleste områder stilt opp fornuftige ambisjoner for sikkerhetsnivået
i samfunnet. Utfordringen ligger i å skape bedre samsvar mellom
ord og handling.»
Komiteen vil også understreke
at regjeringen Bondevik II flere ganger presiserte at beredskap er
en av politiets hovedoppgaver. I politirollemeldingen (St.meld.
nr. 42 (2004–2005) Politiets rolle og oppgaver) ble politiets oppgaver
delt i fire, hvorav den ene var at:
«Politiet skal være den sentrale aktøren i det sivile
samfunnets beredskap mot store ulykker, naturkatastrofer og terroranslag,
og ha det sentrale ansvaret i den lokale beredskapen med øvelsesmønster
basert på samvirke med andre nødetater, Forsvaret, kommuneledelse,
lokalt næringsliv, frivillige organisasjoner og publikum.»
Komiteen viser til at POD og
det enkelte politidistrikt også har et selvstendig ansvar for beredskap,
krisehåndtering og samfunnssikkerhet.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener likevel ikke
at det er grunnlag for å si at politiet har manglet politisk støtte
for å prioritere beredskap.
Komiteenviser til at tidligere politimester i Oslo,
Anstein Gjengedal, forklarte følgende til 22. juli-kommisjonen:
«På spørsmål om OPD har forutsett en bombeeksplosjon
i sine scenarioer, så opplyste Gjengedal at de har trent på at det
kunne skje en bombeeksplosjon i Oslo, uten å knytte scenarioene
til et bestemt sted. De har ikke forutsett at det skulle gå av en
bombe i regjeringskvartalet, men vært bevisst på at offentlige bygninger,
herunder regjeringsbygninger, kan være terrormål. Umiddelbart etter
9/11 har OPD vært mest bekymret for ambassadene. Etter Madrid og
London har de rettet oppmerksomheten også mot kommunikasjonsnettet.
Gjengedal
ble spurt om han er kjent med scenarioet om en bombe i regjeringskvartalet
står anført på beredskapstroppens prioriterte liste over øvelsesscenarioer.
Til dette opplyste Gjengedal at det har vært øvet på scenarioet,
men han kjenner ikke til, men forutsetter at, POD er orientert om
dette».
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, kan ikke se at beredskap har vært gitt
tilstrekkelig prioritet i målstyringen siden 2008, noe flertallet mener
er sterkt kritikkverdig.
Flertallet mener kontrollhøringene
i november 2012 viste at regjeringen Bondevik II nok hadde mer oppmerksomhet
på beredskap enn den sittende regjering, blant annet fordi den overtok
makten like etter terrorangrepene i USA 11. september 2001.
Flertallet mener det gjennom
kontrollhøringene ble avslørt at samfunnssikkerhet og beredskap
ikke har blitt prioritert i tilstrekkelig grad av den rødgrønne
regjeringen. Flertallet mener dette også ga seg utslag
i tildelingsbrevene til, og målstyringen av politiet.
22. juli-kommisjonen slår fast at temaet samfunnssikkerhet
har vært nevnt som et overordnet mål de senere år, men «eksplisitt
omtale av beredskap har det ikke vært siden 2008». Videre uttaler
kommisjonen at Justisdepartementet i årene 2009, 2010 og 2011 ikke
satte opp noen konkrete mål eller tiltak i tildelingsbrevene rettet mot
politietatens beredskap for terror eller håndtering av angrep. Flertallet mener
dette er underlig, all den tid tildelingsbrevene de senere årene
er blitt stadig mer detaljerte, med flere og mer spesifikke målsettinger.
Flertallet mener det er kritikkverdig
at beredskap i liten grad er blitt etterspurt av den sittende regjerings
justisdepartement.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser i denne
sammenhengen til Justisdepartementets tildelingsbrev til POD for 2011
(datert 17. januar 2011) hvor hovedmål 3 er «Økt trygghet og samfunnssikkerhet»,
delmål 3.1 er «Effektiv og god håndtering av forhold som skaper
utrygghet», delmål 3.2 er «Økt evne til krisehåndtering i politiet»
og delmål 3.3 er «Vern om rikets sikkerhet, selvstendighet og betydelige
samfunnsinteresser».
Disse medlemmer mener dette er
et klart og tydelig signal om at beredskap var prioritert. Disse
medlemmer vil videre vise til at PSTs budsjetter ble betydelig
styrket fra 2005 til 2011 og at det i revidert nasjonalbudsjett
for 2011 ble gitt en tilleggsbevilgning på 20 mill. kroner til oppgradering
og utskifting av utstyr til Beredskapstroppen.
Komiteen viser til
at Politidirektoratet har ansvar for å støtte det eller de berørte
politidistrikt som har det operative ansvaret ved store krisesituasjoner.
Der flere distrikter er involvert, har direktoratet også ansvaret
for koordinering, samt ansvar for situasjonsrapportering til overordnet myndighet. Komiteen har
merket seg at det i politiets egen evalueringsrapport fremkom at politimesteren
i Oslo hadde det koordinerende ansvaret, og ikke politidirektøren.
Under kontrollhøringen kom det frem at politimesteren selv ikke
var klar over at han hadde fått dette ansvaret. Komiteen mener
at uklare rolleavklaringer er uakseptabelt i en krisesituasjon.
Komiteen mener at nye oppgaver
ikke bør tildeles uten at det blir gjort tydelig kjent for involverte
parter.
Komiteen har merket seg at 22. juli-kommisjonen
konkluderte med at det forelå uklarheter vedrørende hvem som faktisk
fylte rollen som politidirektør 22. juli 2011. Under kontrollhøringen
kom det frem at daværende politidirektør Øystein Mæland og assisterende
politidirektør Vidar Refvik avtalte at Mæland skulle ta ledelsen
i Politidirektoratet, mens Refvik skulle representere direktoratet
i regjeringens kriseråd. Dette var også kjent for lederen av kriserådet, daværende
departementsråd Morten Ruud. Komiteen viser til at
det kom frem under kontrollhøringen at Øystein Mæland, som var ansvarlig for
staben i POD, ikke hadde kunnskap om hvilke planverk som skulle
iverksettes ved store kriser. Vidar Refvik, som var POD sin representant
i regjeringens kriseråd 22. juli 2011, uttalte til komiteen at han
hadde kunnskap om planverket og at han ville ha satt dette i verk
om han hadde vært til stede i staben i POD. Refvik sa i kontrollhøringen
følgende:
«I ettertid ser jeg nok at jeg kunne ha brukt min kapasitet
og min kunnskap bedre om jeg hadde vært i direktoratet og hjulpet
til med ledelsesarbeidet der.»
Komiteen vil bemerke at det er
svært viktig at politidirektøren både kjenner til planverket for beredskap,
og sørger for at det blir iverksatt i store krisesituasjoner.
Komiteen vil bemerke at det ikke
kom helt klart frem i kontrollhøringen om det var like tydelig for
alle berørte parter hvem som faktisk var politidirektør, og vil
derfor understreke viktigheten av tydelig kommunikasjon i krisesituasjoner
for å unngå unødige misforståelser.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Venstre viser til at uklarheten i stor grad er
Øystein Mælands ansvar, men mener at også assisterende politidirektør Vidar
Refvik burde bistått Øystein Mæland.
Komiteen viser til
at det er utarbeidet en ny instruks for Politidirektoratet for å
sikre og avklare ansvarsforhold og roller mellom departement og direktorat.
Komiteen viser til
at Oslo politidistrikt hadde ansvaret for den operative beredskapen
under terroraksjonen 22. juli 2011, og allerede kl. 16.00 hadde
politiet samlet et stort antall mannskaper. I den første fasen etter
eksplosjonen i regjeringskvartalet gjorde politiet en veldig god
innsats i arbeidet med livredding, evakuering og søk etter overlevende
i bygningene. Beredskapstroppen var også en del av dette arbeidet.
Oslo politidistrikt fikk raskt etterforskningsansvaret av Riksadvokaten.
Rett etter eksplosjonen i regjeringskvartalet
ble det ringt inn et tips til politiets nødtelefon med opplysning
om en mann i politiuniform som var bevæpnet, samt registreringsnummeret
på mannens bil. Opplysningene ble overlevert til operasjonslederen
på en papirlapp. Under kontrollhøringen kom det frem at stor pågang
og lav bemanning på operasjonssentralen var årsaken til at det tok
omtrent 20 minutter før operasjonssentralen ringte tilbake til vitnet.
Hvis tipset hadde vært håndtert raskere, kunne gjerningsmannen ha
vært stanset på vei til Utøya.
Komiteen vil understreke
at hendelsene 22. juli viser viktigheten av å ha tilstrekkelig bemanning
på operasjonssentralene.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre,
viser til at det kom frem under kontrollhøringen at den lave bemanningen
på operasjonssentralen ved Oslo politidistrikt var blitt tatt opp
med Justisdepartementet, men uten at dette hadde medført at den
var blitt bedret.
Flertallet viser videre til at
bekymring knyttet til kapasitet og bemanning ved politiets operasjonssentraler
har vært tema i Stortinget gjentatte ganger. Flertallet viser
til skriftlig spørsmål, Dokument nr. 15:145 (2008–2009), fra stortingsrepresentant
André Oktay Dahl til daværende justisminister Knut Storberget, sendt
24. oktober 2008. Storberget hevder i sitt svar til representanten
at det var store utfordringer knyttet til kapasiteten ved operasjonssentralen
i Oslo på en konkret dato. Dette omtales ikke som et engangstilfelle
av justisministeren. I svaret står det blant annet:
«Justisdepartementet arbeider for at politiet får ressurser
og rammevilkår til å ivareta publikums behov for service og beredskap.
Vi har økt politiets budsjetter med om lag 2 milliarder kroner nominelt
i perioden 2006 – 2009, eller 800 mill. kroner når lønns- og prisvekst
er fratrukket.
(…)
Det er imidlertid
ikke kjent for politiledelsen i Oslo at det har vært alvorlige hendelser
som ikke er håndtert av de innsatsenheter som har vært tilgjengelig,
selv om de enheter man har hatt på tjeneste virkelig har hatt nok
å gjøre.
Selv om oppmerksomheten i stor grad rettes
mot politiets ressurs- og bemanningssituasjon, viser flere oppslag
de siste døgn at politiet har nødvendig kapasitet og tar hånd om
alvorlige hendelser på en svært betryggende måte.»
Flertallet mener statsrådens
beskrivelse er lite dekkende for den reelle situasjonen. Fravær
av medieomtale av alvorlige hendelser som politiet ikke håndterte,
er lite egnet som utgangspunkt for å legge til grunn at politiet
har nødvendig kapasitet.
Flertallet mener at regjeringens
opplysninger til Stortinget om tilstanden i politiet – knyttet til operasjonssentraler,
bemanning, ressurser, politihelikopteret, IKT, trening, øvelser
og utstyrssituasjon – i det vesentlige ble besvart av statsråden
med generelle uttalelser om bevilgninger. I mange tilfeller ble
også studentopptaket ved Politihøgskolen, som samtlige partier har vært
enige om siden 2001, brukt som svar på det meste.
Flertallet mener det er kritikkverdig
at departementet ikke har iverksatt tiltak for å øke bemanningen,
og at oppfølgingsarbeidet har gått langsomt i politisektoren, særlig
i tiden før 22. juli-kommisjonens rapport ble fremlagt.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at
tidligere justisminister Knut Storberget ved en rekke anledninger svarte
på spørsmål og på andre måter informerte Stortinget om bemanningssituasjonen
i politiet. Disse medlemmer mener at justisministerens svar
er korrekte i den forstand at han på spørsmål om bemanning av operasjonssentralene
i politidistriktene skal opplyse om bemanning generelt. Det er justisministerens
oppgave å sørge for tilstrekkelig bemanning i politietaten, men
den enkelte politimesters oppgave å disponere bemanningen med sikte
på å utføre sitt oppdrag. Allokeringen av bemanningen er og blir
den enkelte politimesters oppgave som han eller hun i etterkant
kan måles på. Å frata politimesteren ansvar og myndighet over dette,
vil være innblanding og detaljstyring fra justisministerens side.
Komiteen viser til
22. juli-kommisjonens omtale av politireserven, som etter beredskapssystemet
omtales som politiets nasjonale forsterkningsressurs. Politireserven
kunne dermed ha blitt benyttet til vakt og sikring av skjermingsverdige
objekter den 22. juli og de påfølgende dagene. Det fremgår av kommisjonens
rapport at bruk av politireserven ble vurdert av staben ved Oslo
politidistrikt, og godkjent av Politidirektoratet, men ikke benyttet.
Bruk av Forsvaret fremsto som et bedre alternativ.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre,
mener dette viser at politireserven de senere årene i praksis er
nedprioritert og ikke ansees som en egnet ressurs i krisesituasjoner. Flertallet mener
dette har skjedd uten tilstrekkelig informasjon til Stortinget om hvilke
konsekvenser det vil kunne få for politiets evne til eksempelvis
objektsikring, særlig ettersom politiet ikke har tilstrekkelig egen
kapasitet til objektsikkerhet i krisesituasjoner.
Flertallet mener dette er kritikkverdig
og legger til grunn at politireservens fremtid skal avklares av
Stortinget.
Komiteen viser til
at de første meldingene om ugjerningene på Utøya kom til politiet
kl. 17.24 den 22. juli. Skipperen på MS Thorbjørn ringte AMK-sentralen
i Buskerud rett etter at han hadde vært vitne til de første drapene,
og ble derfra koblet opp mot politiets operasjonssentral i Hønefoss.
Ett minutt senere mottok operasjonssentralen de første telefonene
fra ungdommer på Utøya. De fleste innringerne fortalte at en mann i
politiuniform gikk omkring på øya og skjøt og at det var mange skadde
og drepte.
Komiteen har merket seg at 22. juli-kommisjonen
konkluderte med at politiet kunne ha ankommet Utøya raskere, og
dermed trolig spart liv. Nordre Buskerud politidistrikt mobiliserte raskt
en aksjonsgruppe på åtte bevæpnede tjenestemenn. Komiteen viser
til at Beredskapstroppen var med i redningsarbeidet i regjeringskvartalet,
men rykket ut til Utøya da melding om skyting på øya kom.
Komiteen har merket seg at nødnettet
ikke var utbygd til Nordre Buskerud politidistrikt. På grunn av
stor pågang ved operasjonssentralen i Nordre Buskerud politidistrikt
fikk ikke Beredskapstroppen kontakt med operasjonssentralen på telefon.
Beredskapstroppen rykket derfor ut uten at politidistriktet var
informert og det oppstod uklarheter og misforståelser om bl.a. oppmøtested,
noe som kan ha bidratt til å forsinke politiets ankomst til øya.
Under kontrollhøringen kom det frem at Beredskapstroppen selv mente
at dette ikke fikk noen konsekvenser for aksjonen.
Komiteen viser til at uklarhet
mellom Beredskapstroppen og Nordre Buskerud politidistrikts tjenestemenn
ikke utelukkende skyldtes at nødnettet ikke var utbygget i Nordre
Buskerud. I den forbindelse viser komiteen til svaret
fra 22. juli-kommisjonens leder til representanten Skei Grande i
Stortingets kontrollhøring, hvor Bech Gjørv ble bedt om å kommentere
følgende:
«… det lokale politikammeret var på vei, mens vi
fikk en spesialtropp som overkjørte hele systemet …?»
22. juli-kommisjonens leder påpekte at problemet
var at ressursene ikke fant hverandre og at problemstillingene til
dels handlet om IKT og manglende kapasitet på operasjonssentralene, men
også om manglende sambandsdisiplin.
Komiteen vil også vise til at
det i rapporten er dokumentert at politiet ville ha kommet raskere til
Utøya dersom den lokale aksjonsleders plan hadde vært fulgt.
Komiteen viser til at det var
mange fritidsbåter i området. Likevel ble det fra politiets side
gjort for lite for å rekvirere båter til Beredskapstroppen. Komiteen vil
peke på at turen ut til Utøya tok lang tid, fordi politiets egen
gummibåt ble overbelastet og havarerte. Da polititjenestemennene
fra Nordre Buskerud politidistrikt og Beredskapstroppen først kom
til Utøya, samarbeidet de imidlertid godt om pågripelsen, og om
arbeidet i timene etterpå.
Komiteen viser til at alle polititjenestemenn
på Utøya gjorde en stor innsats og reddet mange liv.
Komiteen viser til
at justisministerens og forsvarsministerens redegjørelse til Stortinget
10. november 2011 om 22. juli-angrepet ga Stortinget utfyllende
informasjon på flere punkter.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre,
viser til atinformasjonen som regjeringen
ga i noen sentrale tilfeller var divergerende med 22. juli-kommisjonens funn.
Det gjelder avgjørende spørsmål om myndighetenes håndtering av angrepet,
som tilgangen på båter ved Utøya, politihelikopteret, riksalarm
og innkalling av ekstra mannskaper, der det gjennomgående ble skapt
et inntrykk av at justissektoren hadde gjort en bedre innsats enn det
kommisjonen fant var tilfellet.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at
justisministerens redegjørelse den 10. november 2011 inneholdt klare
forbehold om at faktagrunnlaget om blant annet hendelsesforløpet
og politiets innsats ville kunne endre seg i ettertid, som følge
av 22. juli-kommisjonens arbeid.
Komiteen legger kommisjonens
situasjonsbeskrivelser til grunn.
Komiteen viser videre til at
politiets egen evaluering av krisehåndteringen 22. juli 2011, Sønderland-utvalget,
avviker på en del sentrale punkter fra den uavhengige 22. juli-kommisjonens
rapport. Under kontrollhøringen kom det frem at mandatet for Sønderland-utvalget
var for snevert, selv om det reflekterte evalueringstemaer som var
satt opp i politiets eget beredskapssystem. Det kom også frem at
metodikken som Sønderland-utvalget brukte, hadde fokus på erfaringslæring
og var en annen fremgangsmåte enn 22. juli-kommisjonen brukte. Komiteen mener
likevel det er lite tilfredsstillende at rapportene konkluderer
svært forskjellig på sentrale punkt. Blant annet vurderte politiets
egen evaluering at en anmodning om bistand fra Forsvarets helikopter
ikke ville ha fått betydning, fordi det uansett ikke hadde vært
tilgjengelig. 22. juli-kommisjonen avviste dette, og konstaterte
at en rask anmodning til Forsvaret om bruk av helikopter kunne gitt
en bedre oversikt over situasjonen, samt at terroristaksjonen på
Utøya kunne vært stanset tidligere.
Komiteen mener den manglende
selverkjennelse Sønderland-utvalget uttrykte skadet politiets omdømme.
Det er en forutsetning å erkjenne feil og svakheter dersom en skal
dra lærdom av alvorlige hendelser.
Komiteen mener Sønderland-rapporten,
som i hovedsak konkluderte med at det var lite politiet kunne gjort
annerledes, gjør at en kan stille spørsmål ved om politiet har en
tilstrekkelig lærende kultur. Dette kan også tolkes i sammenheng
med at læring under øvelse i liten grad medførte praktiske endringer
i politiet. Komiteen mener at det i seg selv ikke
er bekymringsverdig at to rapporter konkluderer ulikt. Det som etter komiteens oppfatning
er problematisk, er at politiet i året før 22. juli-kommisjonen
la fram sin rapport, framsto som etterrasjonaliserende, i stedet
for å være åpne om egne feil. Komiteen mener eksempelvis
det er uheldig at politiet på en pressekonferanse 18. august 2011
presenterte fire grunner for at Storøya var det beste oppmøtestedet,
når det i 22. juli-rapporten kunne leses at valget av Storøya:
«… ikke var forankret i polititaktiske vurderinger,
men kom i stand ved en misforståelse under en telefonsamtale mellom
en tjenestemann fra BT og den lokale operasjonssentralen.»
Komiteen mener det er alvorlig
at politiet fremstår som noe selvbeskyttende etter slike alvorlige
hendelser, men er fornøyd med at ny politidirektør har grepet fatt
i denne problemstillingen.
Komiteen understreker
at 22. juli-kommisjonen har vurdert hendelsene den 22. juli i 2011. Mandatet
og tidsfristen medførte at kommisjonen måtte prioritere og avgrense
sitt arbeid. For eksempel har ikke kommisjonen foretatt analyser
av politiets evne til å mobilisere en stor, godt trent og utrustet
politistyrke til steder som ligger langt fra Oslo eller andre større
byer. Komiteen viser til at 22. juli-kommisjonen
skriver:
«Dersom angrepet på Utøya hadde skjedd to timer senere,
uten et forutgående bombeangrep, ville trolig ikke Beredskapstroppen
hatt en så rask utrykning, og Nordre Buskerud politidistrikt ville
da etter planen ha hatt en lavere bemanning, og færre med trening
til å håndtere bevæpnede oppdrag ville vært tilgjengelig.»
Komiteen støtter 22. juli-kommisjonens
vurdering om at:
«Det er derfor det ordinære politi som utgjør den viktigste
og fundamentale delen av politiets beredskap. Politiets respons
vil aldri være bedre enn den politiresponsen som er i aksjonsområdet når
hendelsen skjer.»
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre,
er av den oppfatning at politiets ressurser og bemanning i mange
tilfeller vil kunne være en kritisk faktor for å sikre tilfredsstillende
beredskap i hele landet. Flertallet viser til at
kommisjonen ikke har utarbeidet en politistudie, hvor politiets
ressurser, bemanning og evne til å løse sitt samfunnsoppdrag vurderes
i sammenheng. Flertallet vil fremheve at det i lang
tid har vært uenighet mellom opposisjonen og regjeringspartiene
om hva som er den reelle situasjonen i politiet landet rundt.
Flertallet viser videre til at
en lang rekke politidistrikt over tid var varslet om lavere bemanning
og reduserte driftsbudsjett som følge av regjeringspartienes bevilgninger
til politi- og lensmannsetaten.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at
en av 22. juli-kommisjonens hovedkonklusjoner er at svikten den 22. juli
2011 i større grad handler om ledelse, samhandling, kultur og holdninger,
enn mangel på ressurser, behov for ny lovgivning, organisering eller
store verdivalg. Disse medlemmer vil i denne sammenheng
vise til at politietatens budsjetter økte med ca. fire mrd. kroner
fra 2005 til 2011, at det ble foretatt en dobling av utdanningen
av politifolk ved Politihøgskolen i samme periode, at det ble ansatt
mange nye i politi- og lensmannsetaten fra 2005, at redningshelikopterberedskapen
ble bygget betydelig ut fra 2005 og at både PSTs og Beredskapstroppens
budsjetter er blitt styrket.
Beklageligvis var ikke dette nok til å forhindre de
alvorlige følgene terroraksjonene den 22. juli fikk.
Disse medlemmer vil videre vise
til at Politidirektoratet har offentliggjort oversikt over fordelingen
av økningen i antall årsverk i politidistrikter og særorganer fordelt
på stillingskategorier for perioden 2008 til 2011. I denne perioden
falt antall årsverk politistillinger i distriktene med 0,6 pst.,
mens antall årsverk politistillinger i særorganene økte med 26,6
pst. Totalt var økningen i antall årsverk politistillinger fra 2008
til 2011 på 0,6 pst. Økningen i antall årsverk juriststillinger
var i samme periode om lag 4 pst. i både politidistriktene og i
særorganene, mens antall årsverk sivile stillinger vokste med henholdsvis
10,6 og 34,8 pst. i politidistriktene og særorganene. Totalt økte
antall årsverk i politidistriktene med 318,4, fra 11 235 til 11 553,4
årsverk fra 2008 til 2011, mens antall årsverk i særorganene økte
med 448, fra 1480,5 til 1928,5 i denne perioden. Om lag halvparten av
politidistriktene hadde en økning i antall årsverk politistillinger.
Romerike hadde den største prosentvise økningen i antall årsverk,
mens den prosentvise nedgangen var størst i Asker og Bærum.
Disse medlemmer viser videre
til at i tildelingsbrevet for 2013 krever Justis- og beredskapsdepartementet
at Politidirektoratet prioriterer økt politibemanning og jobb til
nyutdannede fra Politihøgskolen, mer formålstjenlig, behovsstyrt
og fleksibel disponering av samtlige mannskapsressurser og tiltak
for å beholde arbeidskraft og redusere avgang.
For å påse at hovedmålet om økt trygghet og styrket
samfunnssikkerhet nås, skal Politidirektoratet jevnlig rapportere
på bemanningsutvikling: Hvor mange av de nyutdannede som har fått
jobb i etaten, samlet bemanning (politiårsverk og sivile), politidekning
og avgang fra etaten. Rapporten skal også omfatte bemanningen ved
PSTs sentrale enhet. I rapporteringen skal Politidirektoratet gi
en vurdering av status og utvikling og eventuelt behovet for korrigerende tiltak.
Komiteen viser til
at politiets IKT-system er mangelfullt, noe som har vært kjent for
regjeringen i lang tid. Blant annet kommer dette frem i flere tildelingsbrev
til Politidirektoratet fra departementet siden 2008. Under kontrollhøringen ble komiteen gjort
kjent med at Politidirektoratet ønsket å ta midler fra politidistriktenes driftsbudsjetter
til IKT-investering, men ble nektet dette av Justisdepartementet. Komiteen viser
til Innst. 79 S (2010–2011) om Riksrevisjonens undersøkelse av politiets innsats
mot organisert kriminalitet. I kontrollhøringen i forbindelse med
behandling av denne saken svarte daværende justisminister Knut Storberget
følgende på spørsmålet:
«Er det ikke slik at IKT-investeringene er blitt nedprioritert
fordi det har vært for store politiske omkostninger knyttet til
ikke å gi det til operativ polititjeneste?»:
«Ja,
jeg vil i stor grad gi deg rett i det. …»
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til fortsettelsen
i svaret til tidligere statsråd Knut Storberget, som gir et dekkende
bilde av det som ble sagt i denne kontrollhøringen:
«Det har vært mange satsingsforslag på politifeltet
siden jeg kom til Justisdepartementet. Jeg husker jo veldig godt
Politiets Fellesforbund og for så vidt også Politidirektoratets
satsingsforslag her, og hva som var viktig. Det første vi valgte
å gripe fatt i, var at de som jobbet ute, måtte ha godt verneutstyr.
Så både verneutstyr og våpen ble prioritert. Vi ser at budsjettene
til Politiets data- og materielltjeneste har vokst betydelig. Jeg
tror det har vært en dobling i min periode, så det har vært betydelige
investeringer, også på IKT, men de har vært fragmenterte. (…) Og
vi har en betydelig satsing opp imot det å gjøre noe med bemanning.
Det var prioritet nr. 1. Så ser jeg at det nå er helt maktpåliggende
at man har satt av penger. Jeg ser også – når vi har gjort det i
år, 180 mill. kr. på infrastrukturbiten, men også straffesaksdelen
– at det er vel litt som Arne Johannessen sier, at det blir du ikke
nevneverdig populær av. Men det grepet må tas».
Komiteen mener det
er kritikkverdig at Justisdepartementet ikke har gjort mer for å
få fortgang i IKT-utviklingen i politiet og i straffesakskjeden,
en problemstilling departementet har vært vel kjent med. 22. juli-kommisjonen
konkluderer med at manglende IKT-system medførte at politiaksjonen
ble forsinket, noe som fikk fatale konsekvenser. Komiteen har
merket seg at Politidirektoratet nå har opprettet en ny avdeling
for IKT og teknologi for å forsterke ledelse og styring av IKT-området
i politiet. Komiteen viser for øvrig til sine tidligere
merknader om dette i flere innstillinger om rapporter fra Riksrevisjonen.
22. juli-kommisjonen påpekte at «IKT-infrastrukturen
i politiet må karakteriseres som lite hensiktsmessig». Komiteen har
merket seg at den nye straffeloven ikke kan tre i kraft før nytt IKT-system
er på plass, samt at politiets operative arbeid svekkes betydelig
på grunn av lite tilfredsstillende IKT-systemer.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at
tidligere justisminister Knut Storberget i kontrollhøringen 26. november
2012 svarte følgende på spørsmål fra representanten Hallgeir H.
Langeland om detaljstyring og IKT-satsing i politiet:
«Hvis man går inn i tildelingsbrevet til Politidirektoratet,
ikke bare for 2011, men også for tidligere år, vil man se at IKT
er en av de viktigste oppgavene for å få opp en ny infrastruktur, men
også en ny straffesaksdel og en del andre elementer. Det var det
ingen tvil om. Men Politidirektoratet hadde det handlingsrommet
i sin økonomi at man i løpet av årene fra 2008 til 2012 satte av
mellom 190 mill. og 360 mill. kr. per år. (…)
Jeg
har vondt for å forstå at man sier at det ikke er bevilget penger
til IKT når man bruker en kvart milliard på ett år – i 2011 skulle
man bruke en kvart milliard!»
Disse medlemmer har merket seg
at regjeringen ønsker å iverksette ny straffelov så raskt som mulig,
og at regjeringen har gjort et konseptvalg for nye straffesakssystemer,
som innebærer en betydelig IKT-satsing i politiet. Disse
medlemmer har forståelse for at slike store innfasinger
tar tid, men er opptatt av at regjeringen ser etter muligheter for
å iverksette viktige straffebud som kan implementeres i gammel straffelov
inntil nytt straffesakssystem er på plass. I den sammenheng viser disse
medlemmer til at man 19. desember 2008, på bakgrunn av den
forsinkede ikrafttredelsen av straffeloven 2005, foretok en revisjon
av straffeloven av 1902 ved at Stortinget vedtok å kriminalisere
oppfordring, rekruttering og opplæring til terror, blant annet på
bakgrunn av Norges internasjonale forpliktelser i terrorbekjempelsen.
Denne lovendringen trådte i kraft straks.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Venstre viser til justisminister Knut Storbergets
uttalelser den 28. mai 2009, da Stortinget behandlet siste del av
den nye straffeloven. Herunder:
«Vi planlegger en rask ikrafttredelse, men ser vel for
oss 2011–2012.»
Disse medlemmer mener dette er
én blant mange uttalelser fra daværende justisminister som viser
regjeringens manglende gjennomføringsevne. I oktober 2012 svarte
justis- og beredskapsminister Grete Faremo, på spørsmål i Stortinget
i forbindelse med Stortingets arbeid med statsbudsjettet for 2013,
Prop. 1 (2012–2013), at regjeringen forventer at ny straffelov kan
tre i kraft innen 1. januar 2017.
Komiteenviser til at det i straffeloven som ble vedtatt
i 2008, er en strafferamme på 30 års fengsel for grove terrorhandlinger.
Vedtaket har ennå ikke trådt i kraft fordi det hevdes at politiets
og domstolenes nåværende datasystemerikke
er i stand til å takle denne endringen. Komiteenviser til at tidligere sjef PST, Jørn
Holme, ble spurt om gjennomføringen av terrorlovgivningen under
komiteens kontrollhøring 12. november 2012. Holme svarte at han
var opprørt over denne forsinkelsen og viste til at det er svært
få terrorsaker per år og at et datasystem vanskelig kan stå i veien
for at de nye bestemmelsene trer i kraft. Komiteen viser
til at Holme avsluttet med å si at:
«… min anbefaling til regjeringen er at de umiddelbart
setter i verk de bestemmelsene som Stortinget vedtok i 2008.»
Komiteen deler denne anbefalingen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener det er sterkt kritikkverdig at IKT-satsingen
i politiet ble nedprioritert fordi det har vært for store politiske omkostninger
knyttet til å ikke gi det til operativ polititjeneste. Disse
medlemmer mener det er regjeringens ansvar å sørge for at
viktige investeringer som vil bidra til bedre bekjempelse av kriminalitet
og sikre bedre muligheter for informasjonsflyt og oppfølging under
terrorangrep og alvorlige hendelser, blir prioritert.
Komiteen vil peke
på at nasjonalt varslingssystem fungerte svært dårlig 22. juli 2011.
Det er kritikkverdig at verken utsendelse eller mottakelse av riksalarm
fungerte. Da Norsk Kontantservice ble ranet i 2004, fantes det ikke
et velfungerende og utprøvd system for nasjonal varsling. I evalueringsrapporten
av NOKAS-ranet som ble avgitt til Politidirektoratet samme år, ble
det redegjort for at det var nødvendig med et velfungerende varslingssystem
ved større hendelser. Dette ble også synliggjort etter tsunamien senere
i 2004, samt etter Øvelse Oslo 2006. I 2005 fikk Politiets data-
og materielltjeneste (PDMT) i oppdrag å utarbeide et forslag til
riksalarm, som ble overlevert til Politidirektoratet i 2006. Forslaget
ble ikke fulgt opp av direktoratet og nytt forslag ble overlevert
Politidirektoratet i 2009. Komiteen har merket seg
at Politidirektoratet ikke valgte forslaget fra PDMT, men en løsning
ved bruk av e-postvarsling som PDMT mente verken var sikker eller
effektiv. Komiteen mener det er kritikkverdig at
Politidirektoratet valgte et system som ikke var pålitelig og som var
lite forsvarlig, og har med forundring merket seg at det kom frem
under kontrollhøringen at daværende politidirektør ikke var involvert
i avgjørelsen av hvilket varslingssystem som skulle innføres.
Komiteen viser til at det er
Kripos som har ansvaret for å sende ut nasjonale varslinger i krisesituasjoner.
Den første varslingen ble sendt ut 22. juli 2011. Den ble kun loggført
i to politidistrikter, og det først dagen etter. Denne første varslingen
var i tillegg mangelfull, idet bilnummeret på «fluktbilen» manglet
bokstavkjennetegn. Komiteen viser til at det i tillegg
ble sendt ut to vesentlige varslinger samme kveld. De omhandlet
grensekontroll og muligheten for to andre terrorceller, men heller
ikke disse varslingene fungerte etter planen. Nødvendige tiltak
ble dermed ikke iverksatt. Komiteen har merket seg
at politiets egen evalueringsrapport ikke problematiserer at verken
Nordre Buskerud eller Oslo politidistrikt mottok varslingene. 22. juli-kommisjonen,
derimot, mener det er sterkt kritikkverdig at de berørte politidistriktene ikke
mottok varslingene. Komiteen slutter seg til denne
vurderingen. Komiteen mener det i denne saken burde
vært trykket på «den store knappen» umiddelbart, slik at alle mulige
forebyggende og mobiliserende tiltak kunne iverksettes raskt. Det
er bedre å mobilisere mye i utgangspunktet og så trappe ned når
en får bedre situasjonsforståelse, enn at det tar for lang tid å iverksette
nødvendige tiltak.
Komiteen har merket
seg at nødnettet var fullt utbygd i Oslo politidistrikt, mens det
ikke var tilgjengelig i Nordre Buskerud politidistrikt 22. juli
2011.
Komiteenhar
videre merket seg at nødnettet fungerte i Oslo politidistrikt under
terroraksjonen, men at det på grunn av manglende utbygging i Nordre
Buskerud ble store sambandsproblemer mellom politidistriktene. Nødvendig
informasjon og dyrebar tid gikk tapt.
Komiteen viser til at det ikke
var etablert rutiner for kommunikasjon mellom politidistriktene som
benyttet nødnett og politidistriktene som benyttet analogt samband.
Dette gjelder eksempelvis politidistriktene Oslo, Asker og Bærum, samt
Søndre Buskerud som alle benyttet nødnett, og Nordre Buskerud som
fortsatt benyttet analogt samband. Direkte kommunikasjon mellom
nabodistrikter som ble involvert den 22. juli 2011 var dermed ikke
mulig. Komiteen mener det er kritikkverdig at det
ikke var etablert rutiner for å håndtere slike situasjoner.
Komiteen har merket seg at utbyggingen
av nødnettet går saktere enn først antatt og skal være landsdekkende
innen utgangen av 2015, jf. Innst. 375 (2011–2012) og Prop. 111
S (2011–2012). Det er svært viktig at nødnettet blir utbygd raskt
og på en forsvarlig måte, slik at fullverdig kommunikasjon mellom
nødetatene sikres.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at nytt nødnett
er et rent talesamband, og at det både 22. juli og ved andre hendelser
er oppdaget flere utfordringer ved systemet. Disse medlemmer viser
også til at muligheten for direktekommunikasjon mellom de håndholdte enhetene
i områder hvor nettet ikke er utbygd, i praksis er fraværende. Det
systemet fungerte ikke engang under aksjonen på Utøya, som er en relativt
liten øy.
Disse medlemmer mener det er
grunn til bekymring over de svakhetene det nye nødnettet avslørte
22. juli og mener det er viktig å se på hvordan nødnettet kan videreutvikles,
eksempelvis slik at en kan kommunisere skriftlig i tillegg til tale
og bruk av koordinater/kartdata. Nytt nødnett fremstår som teknologisk
svært gammeldags, og arbeidet med å forbedre systemet må intensiveres
vesentlig.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
svikten i fremdriften i nødnettutbyggingen, valget av gammeldags
teknologi og manglende fokus på den kvalitet og funksjon et moderne
nødnett bør ha, skyldes sviktende prioritering fra flere regjeringer. Disse
medlemmer viser til Fremskrittspartiets merknader i Budsjett-innst.
S nr. 4 (2004-2005), jf. St.prp. nr. 1 (2004-2005).
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre,
understreker at det er Justisdepartementet som har ansvar for utbygging
av nødnettet, og at manglende utbygging medvirket til politiets
sene ankomst til Utøya. Samtidig vil flertallet understreke
at lav bemanning på operasjonssentralene, i Oslo politidistrikt
så vel som i Nordre Buskerud politidistrikt, også medførte kommunikasjonsproblemer. Flertallet vil
påpeke at lav politidekning på tidspunkt hvor det er størst behov, har
vært et kjent tema i lang tid, og at avbøtende tiltak burde ha vært
innført tidligere. Flertallet mener det er viktig
at politiet får bevilgninger og en organisering som sikrer tilstrekkelig
bemanning på operasjonssentralene også i helger og ferieperioder.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener det er
viktig at politimestrene bruker sine bevilgninger til å sikre tilstrekkelig
bemanning av og kommunikasjon mellom operasjonssentralene også i
helger og ferieperioder.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener det er sterkt kritikkverdig at regjeringen
ikke har bidratt til å løse bemanningsutfordringene i politidistriktene
når de ble klar over at flest tjenestemenn og -kvinner er på jobb
i perioder hvor det er minst behov for dem. Disse medlemmer viser
i den sammenheng til at regjeringen er part i forhandlingene om
lønns- og arbeidsvilkår, samt at regjeringen er overordnet ansvarlig
for at Politidirektoratet og de enkelte politidistrikt utnytter
sine ressurser optimalt.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre,
viser til at politiets helikoptertjeneste var i tilfredsstillende
stand i 2006, men etter at Oslo politidistrikt fikk pålegg om å
kutte 5 mill. kroner på helikoptertjenesten i 2007/2008, ble den
kraftig redusert. Politimesteren i Oslo tok dette opp med Justisdepartementet,
og ga beskjed om hvilke konsekvenser dette ville få for helikopterberedskapen.
I 2009 ble Forsvarets helikopter (Bell), som blant annet Beredskapstroppen
benyttet, sendt til Afghanistan. Dette medførte en ytterligere svekkelse
av helikopterberedskapen. Flertallet mener det er sterkt
kritikkverdig at regjeringen ikke har sørget for at helikoptertjenesten
har hatt full beredskapsbemanning når den hele tiden har vært klar over
den kritiske situasjonen.
Komiteen har merket
seg at politihelikopteret var uten pilot den 22. juli, på grunn
av ferieavvikling. Beredskapstroppen etterspurte politihelikopter
opp til flere ganger uten at dette ble fulgt opp, med begrunnelse
at dette ikke var mulig på grunn av at det ikke var tilgjengelig.
En av politipilotene som var på ferie, meddelte sjefen sin allerede
rundt kl. 16.00 at han var hjemme og kunne fly. Sjefen for helikoptertjenesten
ringte senere til operasjonssentralen i Oslo og gav beskjed om at
de kunne stille med helikopterpilot, men fikk da beskjed om at det
ikke var nødvendig.
Komiteen vil peke på at verken
Politidirektoratet eller Oslo politidistrikt etterspurte politihelikopteret.
Ikke før etter kl. 19.00 ble politihelikopteret mobilisert. Komiteen har merket
seg at både politiet og 22. juli-kommisjonen har konkludert med
at politihelikopteret burde vært mobilisert tidligere for å observere
og sikre. Komiteen er enig i vurderingen til 22. juli-kommisjonen
og mener det er kritikkverdig at anmodningen kom så sent, og at
Politidirektoratet heller ikke grep inn.
Komiteen viser til
at god krisehåndtering krever at man har gjennomarbeidede planer
og at det gjennomføres relevante øvelser der planverket brukes.
22. juli-kommisjonen konstaterer at en bilbombe i regjeringskvartalet
og flere koordinerte angrep har vært et tilbakevendende tema i trusselvurderinger,
sikkerhetsanalyser og øvelsesscenarioer gjennom mange år. Kommisjonen konstaterte
at det på ulike nivå er blitt øvet for lite og at man ikke har tatt
tilstrekkelig lærdom fra øvelser som er gjennomført. Komiteen mener
det er kritikkverdig at erfaringer fra tidligere øvelser ikke i
stor nok grad er blitt gjenstand for lærdom, og understreker at
beredskap må være en del av resultatmålene i styringsverktøyet. Komiteen vil
understreke at krisehåndteringen 22. juli viser at politiet kan
trenge å øve mer og bedre.
Komiteen viser til Øvelse Oslo
2006 hvor hensikten var å øve på omfattende terroranslag og andre
katastrofer, med spesiell vekt på koordinering og samarbeid på alle
nivåer, fra operativ redningsinnsats på de tre skadestedene, til
strategiske beslutninger på departements- og regjeringsnivå. I evalueringsrapporten
kom det frem 26 lærings- og forbedringspunkter. Disse ble fulgt
opp av beredskapsseksjonen i Politidirektoratet. Det kom også frem
i evalueringen at operasjonssentralens stabsrom fungerte dårlig. Oslo
politidistrikt tok dette opp med Politidirektoratet i 2007 uten
at det ble gjort noe med saken.
Komiteen har merket seg at politiets
eget terrorplanverk som blant annet omhandlet planer knyttet til
veisperringer for å hindre terrorister i å forflytte seg, og tiltak
for umiddelbar mobilisering av politipersonell for å redusere responstid
ved eventuelle videre anslag, ikke ble iverksatt 22. juli 2011.
22. juli-kommisjonen konstaterte at:
«22/7 avslørte store sårbarheter som var et resultat
av manglende eller sendrektig iverksetting av allerede besluttede
tiltak og av at til dels meget relevante planer ikke ble brukt.»
Komiteen mener det er kritikkverdig
at beredskapsplanen ikke ble satt i verk. Terrorplanverket skal
nettopp sikre at effektive tiltak iverksettes, i en svært kaotisk
situasjon.
Komiteen viser til at politiets
operative personell trener 40 timer i året, mens Oslo politidistrikt
trener 80 timer i året. Beredskapstroppen trener omtrent halvparten
av sin arbeidstid. Komiteen er oppmerksom på at antall
timer man har til rådighet for trening og øvelse henger sammen med
bemanningssituasjon og ressurser. Komiteen mener
det er nødvendig at Justis- og beredskapsdepartementet og Politidirektoratet vurderer
om øvelsesaktiviteten i politiet bør økes og hvordan dette skal
kompenseres.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre,
viser til at direktør Jon A. Lea i Direktoratet for samfunnssikkerhet og
beredskap (DSB) i kontrollhøringen uttalte at Justisdepartementet
ikke har gjort jobben sin når det gjelder oppfølgingen av læringspunkter
som tidligere øvelser har gitt. Lea sa:
«De har gjort den bedre enn de gjorde tidligere, men
de har ikke gjort den godt nok i forhold til det vi synes er det
fornuftige kravet.»
Komiteen viser til
at PST har ansvaret for å forebygge og etterforske straffbare handlinger mot
rikets sikkerhet. Innsamling av informasjon om personer og grupper
som kan utgjøre en trussel, utarbeidelse av ulike analyser og trusselvurderinger,
etterforskning og andre operative tiltak og rådgivning står sentralt
i dette arbeidet. Komiteen har merket seg at 22. juli-kommisjonen har
konkludert med at PST kunne ha kommet på sporet av terroristen,
men at det likevel ikke kan konkluderes med at de kunne ha avverget
angrepet. Komiteen har videre merket seg at kommisjonen
mener PST må ta mer initiativ og vise større vilje til samarbeid
og informasjonsdeling med andre etater, herunder det ordinære politi
og Etterretningstjenesten.
Rapporten kritiserte PST for dårlig tipshåndtering,
samtidig som det pekes på at det foreligger uklare juridiske rammer
med tanke på taushetsplikt og utveksling av informasjon mellom ulike etater.
Justisdepartementet må derfor gjennomgå regelverket for å sikre
rettssikkerheten, samt at regelverket muliggjør PSTs mandat. Komiteen viser
til at det kom frem i kommisjonsrapporten at det foreligger en forsiktighetskultur
i PST, ved at de ikke har behandlet så mange saker som de har hatt
mulighet til. Komiteen vil påpeke at Justis- og beredskapsdepartementet
må sørge for at PST gjennomfører de oppgaver de er satt til. Komiteen viser
til Traavikutvalget som har gått gjennom PSTs oppgaver og funksjoner
og avgitt rapporten «Ekstern gjennomgang av Politiets sikkerhetstjeneste». Komiteen har
merket seg at utvalgets konklusjoner i det store og hele samsvarer
med 22. juli-kommisjonens konklusjoner vedrørende PST.
Komiteen viser til at Traavik-rapporten
påpeker at PST har forsømt seg på organisasjonsutvikling, lederutvikling
og kompetanseutvikling. PST får kritikk for manglende intern samordning,
de henger etter på teknologi og er ikke oppdatert på trusselbildet. Komiteen regner
med at kritikken fra 22. juli-kommisjonen og Traavikutvalgets rapport
får konsekvenser for PSTs arbeid fremover.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre,
viser til at det over tid, og fra flere hold, er blitt uttrykt bekymring for
om PST har en ressurs- og bemanningssituasjon som gjør det mulig
for tjenesten å utføre sitt oppdrag. Informasjon som gis fra PST
til Justisdepartementet i styringsdialogen og i dialogen om ressurstildelinger,
må nødvendigvis unntas offentlighet. Det hadde imidlertid vært viktig
at Stortinget hadde fått informasjon når PST med sterke og utvetydige
formuleringer gir uttrykk for alvorlig bekymring knyttet til egen
ressurs- og bemanningssituasjon. Etter flertallets oppfatning
har ikke Stortinget vært tilstrekkelig informert om ressurssituasjonen
i PST.
Flertalletmener
dette er kritikkverdig.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at
PST har fått økt sine bevilgninger betraktelig de siste årene, fra
om lag 240 mill. kroner i 2005 til om lag 407 mill. kroner i 2011. Disse
medlemmer mener at Stortinget har fått tilstrekkelig informasjon
om PSTs ressurssituasjon.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser
til at en svært stor andel av realveksten som er tilført PST siden 2005
har gått til å øke bemanningen hos PSTs livvakttjeneste. Flertallet mener
det er kritikkverdig at regjeringspartiene forsøker å fremstille
det som om PST over tid har fått vesentlig økte ressursser til å
drive forebyggende undersøkelser, etterretning og etterforskning,
når en er kjent med hva pengene faktisk har gått til.
Komiteen viser til
at Justis- og beredskapsdepartementet har ansvar for å ivareta helheten
i regjeringens politikk for samfunnssikkerhet og for å samordne
arbeidet med samfunnssikkerhet og beredskap i departementene og
underliggende etater. Dette samordningsansvaret har departementet
hatt siden 1994, selv om det først er det siste året beredskap er
med i departementets navn.
Komiteen har merket seg at justisminister Grete
Faremo i sin redegjørelse til Stortinget 28. august 2012 ga uttrykk
for at departementet vil følge opp kommisjonens klare anbefaling
om å «sette resultatorientert arbeid med sikkerhet og beredskap
høyere på sin agenda». Departementet skal bli flinkere til å sette
krav til frister i oppfølgingen og det skal få konsekvenser hvis fristene
ikke holdes. Hun påpekte videre at departementets kapasitet ville
bli styrket når det gjelder håndtering av oppgaver som blant annet
Komiteen vil peke på at Justis-
og beredskapsdepartementet har fått kritikk både av sin håndtering
etter bombeeksplosjonen den 22. juli og for sine mangelfulle oppgaveløsninger
i forkant.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, tar til etterretning
at statsråden nå har tatt grep som er ment å møte de kritikkverdige
forhold som er tatt opp med sikte på at den totale beredskapsevnen
blir styrket og forbedret.
Flertallet vil understreke at
det er helt nødvendig at det gis prioritet budsjettmessig til å
følge opp viktige investeringer på beredskapsfronten som blant annet
IKT, kommunikasjon, etablering av gradert samband og etablering
av beredskapssenteret på Alnabru.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Venstre vil understreke at det er helt nødvendig
at det gis prioritet budsjettmessig til å følge opp viktige investeringer
på beredskapsfronten som blant annet IKT, kommunikasjon, etablering
av gradert samband og etablering av beredskapssenter. Disse
medlemmer forutsetter at slike investeringer må komme i
tillegg til politiets driftsbudsjett.
I forbindelse med Justisdepartementets
håndtering av krisen i direkte etterkant av angrepet 22. juli 2011
har komiteen særlig merket seg uttalelsene fra kommisjonen
og fra Regjeringens kriseråd (RKR) om at departementer må ta høyde
for å håndtere rollen som lederdepartement også når de selv er berørt
av krisen. Uttalelser fra Justisdepartementets ledelse, og kommisjonens
vurderinger, tyder etter komiteens oppfatning på
at Justisdepartementet i for liten grad var forberedt på en slik
situasjon. Komiteen finner det videre uheldig at Justisdepartementet
avvek fra planverk og etablerte rutiner, blant annet ved ikke å
etablere kriseledelse og -stab i tråd med gjeldende krisehåndteringsplaner.
Denne beslutningen ble i tillegg dårlig kommunisert, og skapte uklarhet om
organiseringen av departementets kriseledelse. Justisministeren
var blant annet overbevist om at departementet faktisk hadde satt
stab.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at Justisdepartementet hadde det overordnede
ansvaret for de feil og mangler som ble avdekket i politiet og beredskapssystemer
i departementenes ansvarsportefølje under tragedien 22. juli 2011. Disse medlemmer har
merket seg at departementet selv ikke iverksatte eget kriseplanverk,
at det var utfordringer med kommunikasjon mellom departementet og
Krisestøtteenheten (KSE) og at mye arbeid ble lagt på KSE som følge
av at departementet ikke satte stab. Disse medlemmer viser
også til at daværende justisminister Knut Storberget trodde det
var satt stab i departementet.
Disse medlemmer viser også til
at departementet gjennom sin styring av underliggende etat ikke
har evnet å iverksette nødvendige tiltak som kunne beskyttet borgerne
denne fatale dagen, til tross for at underliggende etat opplyser om
detaljstyring på enkelte områder. En forutsetning for at et samfunn
skal lykkes i å beskytte borgerne i ekstreme situasjoner, er at
en politisk har svært høyt fokus på beredskap og sikkerhet, samt
at en forsikrer seg om at de ressursene som er tilgjengelig er optimalt
satt i stand til å løse sine oppgaver. Disse medlemmer mener
det er sterkt kritikkverdig at dette ikke ble fulgt opp i tilfredsstillende
grad og at den manglende oppfølgingen er tidligere justisminister
Knut Storbergets ansvar.
Komiteen viser til
at det er politiet som har hovedansvaret for å sikre borgernes trygghet
i fredstid, mens Forsvarets dimensjonerende hovedoppgave er å ivareta
Norges suverenitet og territorielle integritet mot ytre trusler.
Komiteen vil samtidig understreke
at det lenge har vært etablert politikk at Forsvaret skal kunne tre
støttende til og stille personell til disposisjon for det sivile
samfunn når det trengs i spesielle situasjoner. Nærmere bestemmelser
om Forsvarets bistand til politiet i kriser i fredstid var 22. juli
2011 regulert i Bistandsinstruksen fra 2003.
Komiteen viser til at når det
gjelder forebygging av terror, har Forsvarets etterretningstjeneste
kapasiteter for informasjonsinnsamling og -bearbeidelse. Samarbeidet
mellom politi og forsvar vil avhenge av kommunikasjonssystemene dem
imellom. Forsvaret har transportmidler som politiet ikke besitter.
Dessuten har Forsvaret kvalifiserte mannskaper som kan stilles til
disposisjon for såkalte «håndhevelsesoppdrag» under krisehåndtering,
herunder spesialpersonell trenet for skarpe oppdrag, medvirkning
til pågripelse eller nedkjempelse av terrorister og trenet personell
for vakt- og sikringsoppdrag i en uavklart krisesituasjon.
Komiteen tar til etterretning
at Forsvaret ikke ble utsatt for omfattende kritikk fra 22. juli-kommisjonen.
Komiteenhar
i denne sammenheng merket seg at selv om terrorkrisen forårsaket
alvorlig og omfattende skade, var den samtidig begrenset i tid:
De to terroraksjonene fant sted i løpet av noen få ettermiddagstimer,
gjerningsmannen ble tatt samme dag og det ble i avhørene relativt raskt
sannsynliggjort at han var alene om udåden.
Komiteen har merket seg at det
tok svært lang tid før bistandsanmodning om vakt og sikring ble
sendt Forsvaret. Komiteen viser til at det tok nesten
syv og en halv time fra bombeangrepet mot regjeringskvartalet til
politiet anmodet om håndhevelsesbistand fra Forsvaret i form av
støtte fra Heimevernet til vakt og sikring. I tiden etter bombeeksplosjonen
i regjeringskvartalet prioriterte politiet å sikre liv og helse med
de knappe ressursene som var tilgjengelig.
Samtidig var flere viktige bygg og mennesker
i området uten adekvat sikring. Sikring av sikringsverdige objekter
handler også om liv og helse. Komiteen har merket
seg at politiet ikke hadde ressurser til å foreta adekvat sikring
av statsministerboligen, Stortinget og andre sikringsverdige objekter.
Komiteen viser til høringen avholdt
av Den særskilte komité 18. januar 2012 der det fremkom nye opplysninger
om når Forsvaret kunne yte håndhevelsesbistand via Heimevernet til vakt
og sikring. Forsvarssjef Harald Sunde bekreftet på direkte spørsmål
fra representanten Anders Anundsen at de kunne stille med den samme
styrke som de faktisk stilte med påfølgende dag kl. 06.00, allerede
to til fire timer etter at bomben hadde gått av.
Komiteen viser til at det er
en forutsetning for at Forsvaret kan yte bistand til sivile myndigheter
at det foreligger en forespørsel, i dette tilfellet fra politiet,
samt at forespørselen godkjennes av politisk ledelse i departementet.
Det faktum at politiet unnlot å be om bistand til vakt og sikring
medførte at de tilgjengelige ressursene ikke ble benyttet. Dette
kunne satt liv og helse i fare fordi ingen på det tidspunkt visste omfanget
av terrorangrepet, om det var flere involvert eller om andre sikringsverdige
objekter var utsatt for fare.
Komiteen mener det var en alvorlig
feilslutning å unnlate å be om slik håndhevelsesbistand kort tid
etter det første angrepet. På det tidspunktet var omstendighetene
uklare, og det er av erfaring ikke uvanlig at et slikt angrep følges
opp med ytterligere angrep. Det fremstår som åpenbart at politiet
burde anmodet om slik bistand svært kort tid etter eksplosjonen
i regjeringskvartalet.
Komiteen mener det er sterkt
kritikkverdig at politimesteren i Oslo ikke ba om håndhevelsesbistand
til vakt og sikring umiddelbart etter at det ble klart at eksplosjonen
i regjeringskvartalet skyldtes en bombe.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre,
mener videre at det er kritikkverdig at hverken Politidirektoratet eller
Justisdepartementet tok slikt initiativ overfor politimesteren i
Oslo på et tidlig tidspunkt.
Komiteen mener det
var uheldig at Forsvaret den 22. juli ikke hadde noen beredskapskrav eller
krav til responstid for å yte helikopterbistand til politiet i akutte
kriser. Komiteen mener både politisk og administrativ
ledelse i de berørte departementer burde ha sett risikoen ved at
helikopterberedskapen for akutte situasjoner i Norge gradvis ble
redusert fra 2007 og så enda mer grunnleggende svekket fra 2009. Komiteen mener
de ansvarlige myndigheter, særlig Justisdepartementet, på grunn
av den nye sårbarheten burde tatt initiativ til kompenserende tiltak. Komiteen har
notert seg at dette ikke ble gjort før 22. juli 2011, men at regjeringen
etter terrortragedien har forsøkt å rette opp situasjonen ved ulike
tiltak, herunder midlertidig leie av et britisk helikopter.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre,
vil understreke at det var justisministeren som hadde det konstitusjonelle
ansvar for at forvitringen av politiets helikopterberedskap ikke
ble motvirket av kompenserende tiltak i tiden før terrorkrisen inntraff.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at
politiets helikopterberedskap var svekket sommeren 2011, blant annet
som følge av ferieavvikling ved politihelikopteret og av Forsvarets
Bell-helikoptres engasjement i Afghanistan.
Når det gjelder bidrag til vakt og
sikring av utvalgte objekter, har komiteen merket
seg at Forsvarets responstid var rimelig god og innenfor de oppsatte
tidsgrenser. Det som kunne ha framskyndet innsatsen, var etter komiteens syn
i første rekke tidspunktet for når anmodningene kom fra politiet. Komiteen har
positivt merket seg at Gardens beredskap fungerte godt. Mobiliseringen
av HV-styrker til vakt og sikring av sivile nøkkelinstitusjoner
ble i hovedsak også iverksatt og gjennomført slik man kunne forvente
når forespørselen først kom. Komiteen har imidlertid
notert seg at mobiliseringen av HV-02 avdekket flere mangler og
svakheter. Varslingsrutinene hadde svakheter, og mannskapenes operative
evne og sikkerhet var ikke god nok fordi det var for få skuddsikre vester
og for lite beredskapsammunisjon. Komiteen konstaterer
dessuten at HVs områdestyrker manglet tennstempler til sine MP5-våpen. Komiteen anser
at de nevnte svakheter krever nødvendige forbedringstiltak.
Komiteen mener iverksettelse
av vakt og sikring rundt høyprioriterte, sivile objekter må skje
raskere. Komiteen vil som eksempel nevne at vakt
og sikring av et så sentralt objekt som Stortinget, som lå svært
nær bombestedet, ble etterspurt for sent. Komiteen mener
dette særlig var kritikkverdig siden det i tidsrommet etter eksplosjonen
var feilparkert en ukjent varebil utenfor Stortinget. Komiteen har
merket seg at Forsvaret selv hadde ansvar for å tilkalle forsterket
vakt og sikring rundt Forsvarets sentrale bygninger på Akershus,
og komiteen noterer seg at dette skjedde raskere.
Komiteen konstaterer at Forsvaret
dermed i liten grad ble satt på prøve i håndteringen av terrorkrisen,
noe som gjennom kontrollhøringene også er bekreftet av Forsvaret
og Forsvarsdepartementet.
Komiteen vil på bakgrunn av 22. juli-kommisjonens
rapport og komiteens egne kontrollhøringer, på et mer generelt grunnlag
gi uttrykk for at i den grad Forsvarets bistand ble etterspurt, ble
oppdragene stort sett løst på en god måte og innenfor de rammebetingelser
og klartider som gjaldt.
Komiteen vil framheve som positivt
at Forsvarets hovedfokus den 22. juli fra første øyeblikk var rettet
mot å bistå politiet med relevante kapasiteter i samsvar med bistandsinstruksen. Denne
holdning hadde fra et tidlig tidspunkt uttrykt støtte fra Forsvarsdepartementets
politiske ledelse.
Komiteen viser til
at 22. juli-kommisjonen har seks hovedkonklusjoner:
Angrepet på regjeringskvartalet
22/7 kunne ha vært forhindret gjennom effektiv iverksettelse av allerede
vedtatte sikringstiltak.
Myndighetenes evne til å beskytte menneskene på
Utøya sviktet. En raskere politiaksjon var reelt mulig. Gjerningsmannen
kunne ha vært stanset tidligere 22/7.
Flere sikrings- og beredskapstiltak for
å vanskeliggjøre nye angrep og redusere skadevirkningene burde ha
vært iverksatt 22/7.
Helse- og redningsarbeidet ivaretok de
skadde og pårørende i akuttfasen på en god måte.
Regjeringens kommunikasjon til befolkningen var
god. Departementene maktet å videreføre sitt arbeid på tross av
skadene.
Med en bedre arbeidsmetodikk og et bredere fokus
kunne PST ha kommet på sporet av gjerningsmannen før 22/7. Kommisjonen
har likevel ikke grunnlag for å si at PST dermed kunne og burde
ha avverget angrepene.»
Komiteen vil understreke at dette
med all tydelighet viser at Norge ikke var godt nok forberedt på
å takle et angrep slik det som skjedde 22. juli 2011. Viktige deler
av vår beredskap og krisehåndtering fungerte ikke. Planverk ble
ikke iverksatt og en evnet ikke i god nok grad å bruke den kunnskap
som var ervervet gjennom øvelser.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre,
vil peke på at både 22. juli-kommisjonen og kontrollhøringene har påvist
at det var omfattende svikt i beredskapen og i ivaretakelsen av
befolkningens sikkerhet den 22. juli 2011.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil peke på at
22. juli-kommisjonen har påvist at håndteringen av terrorangrepene
ble for svak, at manglene som ble påpekt viste at samfunnet var
for dårlig i stand til å avdekke og avverge planer og ikke i stand
til å beskytte seg mot trusler så effektivt som det kan gjøres.
Komiteen mener det
er kritikkverdig at
Grubbegata ikke raskere
ble stengt
midlertidige tiltak for stenging av Grubbegata ikke
ble iverksatt
bemanningen av politiets operasjonssentraler har
vært for dårlig
politihelikopteret ikke hadde beredskap
nasjonalt varslingssystem ikke fungerte
viktig planverk ikke ble iverksatt og ufullstendig benyttet
anmodning om bistand fra Forsvaret kom
for sent
sikring av sentrale bygninger som bl.a.
Stortinget kom sent
politidirektoratet ikke i tilstrekkelig
grad ble målt på sitt arbeid med tanke på samfunnssikkerhet og beredskap
risikoerkjennelsen ikke synes å ha vært
høyt nok på dagsordenen verken hos politiske myndigheter eller hos
politiet
evnen til å lære av øvelser har vært for
liten
Komiteen vil understreke at dette
er alvorlige og kritikkverdige forhold.
Komiteen mener det er svært viktig
at de erfaringer, evalueringer og forslag til tiltak som er kommet
etter terrorangrepet, blir nøye gjennomgått og vurdert. Det er påkrevd
å lære både av de feil som ble gjort og av det som fungerte.
Komiteen har merket
seg at 22. juli-kommisjonen pekte på at en de viktigste, underliggende årsakene
til statens svikt i å beskytte innbyggerne 22. juli, var en manglende
kultur for risikoerkjennelse, gjennomføringsevne og samhandling.
Dette ga seg utslag i svake beredskaps- og sikkerhetstiltak i forkant
av angrepet og en sviktende håndtering underveis 22. juli fra mange
etaters side. 22. juli-kommisjonen understreket at denne kulturkritikken
i første rekke rammer ledere, som har et ansvar for å skape en god
organisasjonskultur der hensyn til risiko, gjennomføring og samhandling
ivaretas.
Komiteen slutter seg til kommisjonens
vurderinger når det gjelder kultur- og ledelsesutfordringene som
en sentral årsak til myndighetssvikten 22. juli og viser til at
det var flere eksempler på dette både før og under angrepene. Sikringsprosjektet
i regjeringskvartalet, helikopterberedskapen og politiets øvelse
og trening led under en manglende risikoerkjennelse fra ledelsens
side. Politiets operative styrker ba for eksempel om mer øvelse
og trening, men ble avvist av Politidirektoratet. Erkjennelsen av
behovet for samhandling mellom politi og forsvar var heller ikke
tilstrekkelig hos Politidirektoratet verken før eller under 22. juli-hendelsene.
Gjennomføringsevnen var svak, både i sikringsprosjektet og i politiets
evne til å lære av mangler som ble avdekket under øvelser. Kommisjonen
pekte også på en ansvarspulverisering når det gjelder sentrale sikkerhets-
og beredskapsspørsmål. Komiteen viser til at et fremstående
eksempel på dette var sikringsprosjektet i regjeringskvartalet.
Komiteen viser til at kontrollhøringene
i så måte var lite oppløftende. Flere sentrale ledere ga uttrykk
for at de ikke forsto kultur- og ledelseskritikken, og mange viste
manglende evne til å ta ansvar for svikten i justissektoren 22. juli. Komiteen understreker
at kontrollhøringene bekreftet inntrykket av at 22. juli-kommisjonen har
rett i sin påpekning om at kultur- og ledelsesutfordringer, herunder
ansvarspulverisering, er hovedutfordringer i disse spørsmålene. Komiteen finner
dette bekymringsfullt og vil understreke statsrådenes ansvar for
å sørge for kompetent ledelse og klare ansvarsforhold innad i departementene
og i underliggende etater.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre,
har merket seg at ingen statsråder eller ledere på høyt nivå har
måttet gå av på grunn av den svikt som er avdekket i etterkant av
terrortragedien den 22. juli 2011.
Komiteen vil understreke
at det har vært svikt på mange plan. Planverk er laget for at de
skal følges. Ledere er der for å lede. Ledelse innebærer også å
etterspørre at vedtak blir fulgt opp, ikke bare regne med at beskjed
blir gitt hvis noe ikke går som forutsatt. Slik fungerte det ikke
fullt ut.
Komiteen mener ledelsesaspektet
er svært viktig. Nye ledere må raskt få kjennskap til det som er
deres ledelsesansvar, slik at de kan lede også i krisesituasjoner
selv om de er ferske i jobben. 22. juli-kommisjonens konklusjoner
om kultur, holdninger, evne til å samhandle og ledelse er faktorer
det er viktig å ha med framover. Lederopplæringen i det offentlige
må ha dette med.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil peke på at
det i de siste tjue årene har vokst fram en styrings- og ledelseskultur
i staten som bygger på en forholdsvis rigid målstyring, hvor etater
styres etter et omfattende apparat av enkle, kvantitative mål, og
hvor måloppnåelse igjen er koblet til et belønningssystem. Denne
målstyringen har også lagt grunnlaget for et etter hvert omfattende
og kostbart tilsynsapparat, som kan føre til utvikling av en «nullfeilskultur»
hvor ingen tør gjøre noe som ikke er klart definert innenfor de
kvantitative målsettingene. I ettertid kan man innse at målene har
vært for mange, for detaljerte og at målstyring som prinsipp har
vært for dominerende for hvordan etatene styres. I praksis har målstyringen
like gjerne blitt et hinder for at gode og kvalifiserte avgjørelser
blir tatt av dem som kjenner området best og et hinder for at etater
kan lære av erfaringer og utvikle bedre tjenester. For nåværende
og framtidige regjeringer bør det bli en overordnet oppgave å sørge
for at de målene som utvikles for offentlige etater er få i tallet,
at de er kvalitative, og at ansatte selv er med på å forme disse
målene, innenfor rammen av overordnede politiske føringer og årlige
budsjettrammer.
Komiteen har merket
seg at justis- og beredskapsminister Grete Faremo i kontrollhøringen 26. november
2012 uttalte at hun tar tak i ledelsesutfordringen. Komiteen mener
at det er viktig å ikke bare endre ledelsesstruktur, men også ledelseskultur. Komiteen mener
ledere i staten har vært for opptatt av å bestemme og for lite opptatt
av å lede. Komiteen mener staten i altfor stor grad
rekrutterer ledere internt eller fra andre statlige virksomheter. Komiteen mener dette
er en praksis som fryser kultur og som i liten grad fører til endringer
i ledelseskultur. Komiteen har merket seg at justis-
og beredskapsminister Grete Faremo langt på vei var enig i at det
rekrutteres for få ledere utenfra. Komiteen legger
til grunn at regjeringen ser at dette er uheldig for en dynamisk
ledelseskultur og endrer denne praksisen.
Komiteenmener
også at ledelseskultur henger sammen med hva slags kultur det er
for å kritisere og varsle i det offentlige. Komiteen viser
til at varsling er et tema som har fått økende interesse i det norske
samfunnet. Varsling er når en arbeidstaker opplever kritikkverdige
forhold på arbeidsplassen og sier formelt ifra om dette. Komiteen viser
til at Norge har et lovverk for å beskytte varslere, men at en stor
andel arbeidstakere fortsatt unnlater å varsle på grunn av usikkerhet. Komiteen vil
understreke at dersom en uheldig kultur innen offentlig sektor skal endre
seg, må det legges bedre til rette for kritikk og varsling.
Når ovennevnte er framhevet, vil komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet peke
på at ledelse ikke er entydig verken som begrep eller som praksis.
Ledelse refererer seg til samhandling mellom mennesker der noen
handler og gjennom sine handlinger påvirker andres atferd – noen
leder og andre ledes. Det er tale om bestemte relasjoner mellom
mennesker, men det er også slik at det man forstår som god ledelse
er avhengig av hvilke verdier som ønskes realisert, av hvilke oppgaver
som skal løses og av hvilken type situasjon ledelse må finne sted
i. I offentlige organisasjoner, for eksempel i forvaltningsorganer
der rettsstatsverdier har høy prioritet, der lover og regler skal
følges og beslutningsalternativene i hovedsak er gitt, stilles det
andre krav til god ledelse enn i en politiorganisasjon som skal handle
i førstelinjen under et terroranslag eller i en organisasjon som
skal berge liv under kriseforhold som brann og store ulykker. Tilsvarende stilles
det andre krav til god ledelse på overordnet, strategisk myndighetsnivå
enn på det operative nivået.
Som 22. juli-kommisjonen fremhever, var den ledelse
som flere steder ble utøvd i førstelinjen – for eksempel av innsatsleder
i regjeringskvartalet, av spesielt dyktige legeteam og annet personale
ved Oslo universitetssykehus, Oslo legevakt og Ringerike sykehus,
så vel som av frivillige (spesielt ved Utøya) – avgjørende for at
terroranslaget ikke fikk et enda verre utfall. Et hovedfunn, og
viktig læringspunkt, er derfor at den ledelse som blir utøvd i situasjonen – i dette tilfellet der
terroranslaget fant sted – er avgjørende.
Disse medlemmer har merket seg
at for best mulig å mestre kriser har Forsvaret siden 1995 utformet
og innført en ny, desentralisert ledelsesfilosofi; «Oppdragsbasert
ledelse», for å sikre initiativ, kreativitet, eierforhold til arbeidsoppgavene,
ansvarsfølelse og dermed en kollektiv forpliktelse.
Hensikten er at den som har den beste situasjonsforståelsen
skal innse viktigheten av, og øves opp til, å handle selvstendig,
men i tråd med det overordnede nivåets intensjon.
Krisesituasjoner er en ekstrem påkjenning, og kjennetegnes
ofte av frykt, kaos, usikkerhet og handlingslammelse. Disse
medlemmer mener at det er trening i å kunne ta initiativ
og å handle selvstendig under nye, uforutsigbare og uoversiktlige
situasjoner som er avgjørende for best mulig å kunne takle sivile
krisesituasjoner så vel som terrorhandlinger.
Slike prinsipper for ledelse må også gjelde
for legevakten og ambulansetjenesten, brann- og redningstjenesten,
det enkelte politidistrikt og lokalsykehusene, tilpasset disse etatenes
egenart.
Disse medlemmer vil understreke
viktigheten av at ledelsen for disse etater ser behovet for å slippe
til og ta i bruk erfaringer og vurderinger fra sine medarbeidere.
Førstelinja i oppdrag må gis myndighet, tillit og oppfordring til
å ta i bruk sin kompetanse. Samtidig må førstelinjas folk gis utdanning
som gir trygghet i utøvelsen av krevende oppdrag, utstyr som er moderne
til å løse oppgavene og sikre at den enkelte har kommunikasjon med
sin arbeidsgruppe slik at oppdraget kan løses mest mulig effektivt. Det
gjelder for alle disse beredskapsorganisasjonene at de trenger en
desentralisert ledelse som kan realisere det overordnede nivåets
intensjon.
Komiteen vil fremholde
at i parlamentarisk sammenheng er det regjeringens medlemmer som
kan stilles til ansvar. Komiteen vil fastslå at det
er regjeringens ledelse, statsministeren, som har det overordnede
ansvaret for at Norge har en samkjørt og god beredskap som kan ivareta
innbyggernes sikkerhet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre,
mener dette også inkluderer det overordnede ansvaret for at beredskapen
og viktige samfunnsfunksjoner ikke fungerte 22. juli 2011.
Flertalletvil
peke på at kontrollhøringene ikke har gitt fullgode svar på alle
de spørsmål komiteen har stilt om ansvar. De svar som har vært gitt,
har ikke nødvendigvis gitt et fullstendig bilde av hvorfor det gikk
så galt som det gjorde og hvorfor beredskapen sviktet på vesentlige
områder.
Komiteen viser til
at statsministeren i sin redegjørelse til Stortinget 28. august
2012 beklaget at Grubbegata ikke var stengt, at gjerningsmannen
ikke ble stanset tidligere og at flere sikrings- og beredskapstiltak
ikke ble iverksatt. Han understreket også at han som statsminister
har det øverste ansvaret for det som gikk galt og for det som gikk
bra i håndteringen 22. juli 2011.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre,
mener det er avdekket omfattende svikt i regjeringens ledelses-
og koordineringsoppgaver knyttet til nasjonens samlede apparat for
forebygging og bekjempelse av terror. Flertallet tar
til etterretning at statsministeren har erkjent det overordnede
ansvar som hans embete gir for nødvendig samordning og prioritering
av terrorberedskapen på tvers av departementene, at statsministeren
har erkjent at det var omfattende svikt i terrorberedskapen i forkant
av og den 22. juli, at statsministeren har beklaget dette og erkjent
det overordnede ansvaret for denne svikten.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener det er
avdekket svikt i myndighetenes koordinering knyttet til nasjonens
samlede apparat for forebygging og bekjempelse av terror. Disse
medlemmer tar til etterretning at statsministeren har erkjent
det overordnede ansvar som hans embete gir for nødvendig samordning
og prioritering av terrorberedskap. Disse medlemmer viser
for øvrig til at Justis- og beredskapsdepartementet har det overordnede
departementsansvaret for koordinering og gjennomføring av beredskapstiltak. Disse
medlemmer tar til etterretning at statsministeren har erkjent
at det var svikt i terrorberedskapen i forkant av og den 22. juli
2011, at statsministeren har beklaget dette og erkjent det overordnede
ansvaret for denne svikten.
Komiteen viser til at statsministeren
sa følgende i sin redegjørelse til Stortinget:
«Dette er alvorlige funn. De viser at for mye sviktet.
Viktige deler av vår beredskap og evne til krisehåndtering var ikke
god nok da det virkelig gjaldt.»
Komiteen vil understreke
at dette er et ansvar som påhviler statsministeren og de ansvarlige regjeringsmedlemmene.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre,
mener den påviste svikten i den overordnede ledelsen av nasjonens beredskap
mot terror er sterkt kritikkverdig og at statsministerens beklagelse
både er nødvendig og viktig.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener den påviste
svikten i den overordnede ledelsen av nasjonens beredskap mot terror
er kritikkverdig og at statsministerens beklagelse både er riktig
og historisk nødvendig.
Komiteen har videre
merket seg at statsministeren i sin redegjørelse sa at regjeringen
i tiden etter 22. juli 2011 har sørget for at terrorberedskapen
har fått høyere prioritet. Komiteen har merket seg
at regjeringen har iverksatt og varslet en rekke tiltak for å få
fortgang i arbeidet med å rette opp påviste svakheter i nasjonens
terrorberedskap, men mye gjenstår fortsatt, og en stortingsmelding
om den videre oppfølging vil bli fremmet i løpet av vårsesjonen
2013.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener det sentrale
i statsministerens og justis- og beredskapsministerens redegjørelse
er at de så klart tok ansvar og beklaget. Videre mener disse
medlemmer at det er sentralt både i redegjørelsen og problemstillingene som
ble lagt til grunn for kontrollhøringene hvor ansvaret for det som
gikk galt den 22. juli, skal plasseres.
Disse medlemmer viser til det
statsministeren sa i sin redegjørelse:
«At statsministeren har det øverste ansvaret, fritar
ikke andre for deres ansvar. Etter vår statsskikk har den enkelte
statsråd det konstitusjonelle ansvar på sitt område, innenfor de
lover og bevilgninger Stortinget har gitt.
De ulike
etater og virksomheter har ansvar. Flere etater i både kommune og
stat har ansvar for ulike deler av beredskapen. Politidirektoratet
har ansvar for hvordan politiet fungerer. Helseforetakene har ansvar
for den medisinske beredskapen. Dette må ligge fast. Ellers risikerer
vi ansvarsforvitring, ansvarspulverisering og uklarhet.»
Disse medlemmer er enig med statsministeren
og vil legge vekt på at det i tillegg til det konstitusjonelle ansvaret
som gir den enkelte statsråd ansvar på sitt område, også er viktig
å understreke at ansvar må delegeres til ulike etater og virksomheter.
I vårt samfunn er makten fordelt og dermed også ansvaret. Et system
som ikke fordeler ansvar, fordeler heller ikke makt.
At flere tar ansvar er et sunt og viktig prinsipp som
bygger på det beste i vår kultur og vår tradisjon. Det er også et
prinsipp som det er tverrpolitisk enighet om.
Disse medlemmer vil også trekke
frem hva 22. juli-kommisjonens leder Alexandra Bech Gjørv sa i sin
innledning under kontrollhøringen:
«I kapittel 5 redegjør kommisjonen for organiseringen
av og regelverket for samfunnssikkerhet. Den prinsipielle ansvarsfordelingen
knyttet til myndighetsinnsatsen er kjent for denne komiteen. Jeg
peker allikevel kort på følgende:
Ansvaret for sikring
av skjermingsverdige objekter påligger eieren, dvs. Fornyings-,
administrasjons- og kirkedepartementet.
Ansvaret for å avdekke planer og forebygge
terrorangrep påhviler Politiets sikkerhetstjeneste.
Ansvaret for å bekjempe og sikre mot kriminelle angrep
er gjennom politiloven tillagt politiet – her Oslo og Nordre Buskerud
politidistrikter. Politidirektoratet hadde etter planverket ansvaret for
å iverksette nasjonale beredskapstiltak.
Ansvaret for redningsinnsatsen ledes av
politiet, men faglig er etatene styrt innenfor sine områder.
Ansvaret for helsemessig og psykososial
ivaretakelse er fordelt mellom kommunen og spesialisthelsetjenesten,
som er det regionale helseforetaket.
Hvert departement hadde ansvar for sin
egen beredskap for videre drift av departementenes oppgaver i en
krisesituasjon.»
Videre kom det klart frem i spørsmålsrunden
under kontrollhøringen hva Bech Gjørv mente om ansvar og fordelingen
av det. På spørsmål om Justisdepartementet hadde for mange mål i
sin styringsdialog med Politidirektoratet, svarte Bech Gjørv:
«Det er jo ledet fra Justisdepartementet, og sånn sett
er det en svikt i den politiske styringen. Samtidig er vi opptatt
av at også Politidirektoratet, og også det enkelte politidistrikt,
har et ansvar for å lede opp mot sitt oppdrag innenfor sitt ansvarsområde,
så man kan ikke bare se oppover.»
Videre svarte 22. juli-kommisjonens leder på mange
spørsmål fra komiteens medlemmer om fordeling av ansvar, at her
har man et ansvar på alle nivåer.
Disse medlemmer vil vise til
at representanter for de aller hardest rammede, de pårørende, under
kontrollhøringen hadde synspunkter på hvor ansvaret for det som
gikk galt 22. juli, skulle plasseres.
En representant fra den nasjonale støttegruppen sa
blant annet følgende:
«Når spørsmålet blir stilt fra ulike komitérepresentanter
om dette er politiets ansvar, eller om det er et politisk ansvar
– hvor ligger feilen, hvor ligger ansvaret – så tror jeg svaret
på det er at ansvaret ligger begge plasser, men at det er litt forskjellig,
alt etter hvilket spørsmål vi snakker om. En del spørsmål må du
forvente at politiets ledelse, innenfor de ressursene som de har tilgjengelig,
klarer å rydde opp i på langt raskere tid enn sju år, mens andre
spørsmål er mer overordnet.»
Disse medlemmer mener i likhet
med representanten for den nasjonale støttegruppen at det er viktig
å være nyansert i spørsmål om ansvar og presis på hva det politiske
ansvaret faktisk går ut på. Etter disse medlemmers mening
er Alexandra Bech Gjørvs svar under kontrollhøringen som er sitert
ovenfor, et godt eksempel på det.
Disse medlemmer vil understreke
at Stortinget utelukkende kjenner regjeringen og den enkelte statsråds
embetsførsel når det gjelder ansvar. Disse medlemmer mener
at regjeringen har tatt ansvar. Statsministeren har både i sin redegjørelse
og under kontrollhøringen slått fast at det øverste ansvaret er
hans. Under høringen la han til:
«De siste syv årene har jeg vært statsminister og ledet
regjeringens arbeid. Det er mitt ansvar at regjeringen fungerer
og tar de nødvendige beslutninger, at ansvaret for saksområder er
klart og tydelig fordelt mellom statsrådene, og at statsrådene samarbeider.
Samtidig
følger det av Grunnloven at hver enkelt statsråd har det konstitusjonelle
ansvaret på sitt område. Statsrådenes ansvar omfatter også gjennomføring
av de saker som er vedtatt, innenfor de lover og bevilgninger som
er gitt av Stortinget. Dette ansvaret har de berørte statsrådene tatt
tydelig i denne høringen.»
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget finner det kritikkverdig at myndighetene
forut for og under terrorhandlingene 22. juli 2011 ikke i tilstrekkelig
grad iverksatte flere sikrings- og beredskapstiltak som kunne forhindret
terrorhandlingene og beskyttet menneskene i regjeringskvartalet
og på Utøya.
Statsministeren har beklaget dette i Stortinget. Beklagelsen
var riktig og historisk nødvendig.
Stortinget anerkjenner statsministerens beklagelse
og regjeringens arbeid med å gjøre Norge tryggere, basert på lærdommene
fra terrorhandlingene 22. juli 2011.»
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre,
viser til at i tillegg til den enkelte statsråd har statsministeren
også et selvstendig ansvar og ansvaret for valg av regjeringsmedlemmer.
Delegering fritar ikke for ansvar og rapportering. I vårt samfunn
er makt og ansvar fordelt, men det overordnede ansvar for landets
beredskap ligger i regjeringen.
Komiteen viser til
at kommisjonens hovedkonklusjon og anbefalinger trekker frem at
det grunnleggende som skilte det som gikk godt fra det som gikk
galt, var knyttet til holdninger, kultur og lederskap, og hvordan
mennesker og organisasjoner utøvet den myndighet de var gitt. Det
pekes på at storting og regjering har stilt opp fornuftige ambisjoner
for sikkerhetsnivået i samfunnet, men at utfordringen ligger i å
skape bedre samsvar mellom ord og handling.
Ikke minst derfor er det viktig at kommisjonens viktigste
anbefaling om at ledere på alle nivåer i forvaltningen systematisk
arbeider med å styrke sine egne og organisasjonens holdninger og
kultur knyttet til risikoerkjennelse, gjennomføringsevne, samhandling,
IKT-utnyttelse og resultatorientert lederskap, følges opp.
Dette er etter komiteens mening
et arbeid som vil ta tid og kreve vilje til endring på alle nivåer. Det
vil måtte stilles krav til bedre samhandling, et mer effektivt byråkrati
og ikke minst et lederskap som er villig til å lytte og lære av
dem som står i førstelinjen og som vet hvor svakheter og styrker
befinner seg. Komiteen mener at et slikt lederskap
har manglet på både politisk og administrativt nivå på flere områder.
Komiteen mener likevel at det
også bør legges vekt på det Alexandra Bech Gjørv sa om utfordringen
når det gjelder risikoerkjennelse: at man intellektuelt vet at det
kan skje, men at man allikevel dypest sett ikke tror det hender.
Komiteen forventer at regjeringen
i den kommende stortingsmeldingen drøfter en helhetlig gjennomgang
av ansvaret for beredskapsarbeidet.
Komiteen viser til at tidligere
justisminister Knut Storberget under kontrollhøringen i Stortinget
26. november 2012 pekte på fem særlig viktige og riktige faktorer
som årsaker til det som sviktet 22. juli; for liten evne til risikoerkjennelse,
for svak gjennomføringsevne, mangelfull evne til å koordinere og
samhandle, manglende utnyttelse av IKT og utilstrekkelig ledelse.
Han uttalte videre om dette:
«Som daværende justisminister beklager jeg dette
på det aller sterkeste. Jeg tar ansvaret for politiets håndtering
av terrorangrepene i regjeringskvartalet og på Utøya, og for at
det sviktet på vesentlige punkter.»
Komiteen mener at 22. juli-kommisjonen
og komiteens kontrollhøringer har bekreftet at det har vært omfattende
svikt i justissektorens terrorberedskap. Komiteen tar
til etterretning at daværende justisminister offentlig har erkjent det
ansvar han som ansvarlig fagstatsråd hadde for denne beredskapen
på justisområdet, og at han «på det aller sterkeste» har beklaget
sviktende håndtering i etater under hans konstitusjonelle ansvar. Komiteen konstaterer
at daværende justisminister utvetydig har tatt ansvaret for politiets
håndtering av terroraksjonene den 22. juli og for at det sviktet
på avgjørende punkter. Komiteen mener svikten i beredskapen
på justissektoren er sterkt kritikkverdig og at daværende justisminister
Knut Storbergets beklagelse både er nødvendig og viktig.
Komiteen mener at det påligger
den politiske ledelsen i FAD et konstitusjonelt ansvar for at prosessen
med å stenge Grubbegata tok så mange år at den ikke var gjennomført
før 22. juli 2011. Komiteen finner også grunn til
å fastslå at mangelfull kommunikasjon internt i regjeringsapparatet
bidro til uklarhet om ansvaret for framdrift i prosessen. Komiteen har
merket seg at ansvarlig statsråd Rigmor Aasrud under komiteens kontrollhøring
svarte bekreftende på at stengingen av Grubbegata var en sak som
ligger under
«… FADs og gjennom det – etter oktober 2009 – mitt
ansvar. Men når det gjelder prosessen, så var det en prosess som
ikke bare var under min kontroll.»
Komiteen har også notert seg
dette, men vil fastslå at fra Stortingets side er hovedpoenget hvor
det konstitusjonelle ansvaret i saken ligger.
Komiteen viser til at tidligere
statsråd Heidi Grande Røys og statsråd Rigmor Aasrud i kontrollhøringen
var tydelige på hvor ansvaret ligger.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre,
mener det er sterkt kritikkverdig at stenging av Grubbegata ikke skjedde
på et tidligere tidspunkt.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener det er
kritikkverdig at stengingen av Grubbegata ikke skjedde på et tidligere
tidspunkt.
Komiteen konstaterer
at når det gjelder den bistand Forsvaret kunne gi i forbindelse
med terroraksjonene, viser evalueringene at det er forbedringspunkter.
I det store og hele mener komiteen likevel at Forsvaret,
i den grad det ble satt på prøve, leverte bistand innenfor de rammebetingelser
og tidsfrister som var gjeldende. Komiteen finner
ikke at det er forhold knyttet til forsvarsministerens ansvar for
bistand under håndteringen av terroraksjonen som kvalifiserer for
kritikk fra Stortingets side.
Komiteen konstaterer at brann-
og redningsetatene, samt helsesektoren, i all hovedsak mestret de
utfordringer de ble stilt overfor på en god måte den 22. juli. Komiteen vil
positivt framheve at disse etatene viste at når systemer og mannskaper
er tilstrekkelig øvet og trenet i å håndtere akutte situasjoner,
er de også i stand til å utføre krevende oppdrag under stort press. Komiteen har
ingen kritiske bemerkninger av betydning til de aktuelle statsråders
ansvar for disse etaters håndtering av terroraksjonene den 22. juli
2011.
Komiteen vil avslutningsvis understreke
at det grundige arbeid som er gjort for å få kartlagt årsakene bak
og ansvaret for svikten i nasjonens terrorberedskap, er avgjørende
viktig for at myndighetene i tiden framover skal lykkes i å rette opp
svakheter og bygge en sterkere terrorberedskap.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyreviser til at ansvar
har en særskilt betydning i konstitusjonell og parlamentarisk sammenheng. Disse
medlemmer mener det er viktig at en ser de avdekkede feil
og mangler i en slik sammenheng når en skal ta stilling til hvor
ansvar skal plasseres.
Statsrådenes konstitusjonelle ansvar, jf. Grunnloven
§ 5 og ansvarlighetsloven § 1, innebærer at det kan igangsettes
etterforskning for å avdekke om statsrådene har brutt sine konstitusjonelle
plikter. Uavhengig av komiteens anbefaling i denne innstilling vil disse
medlemmer peke på at foreldelsesfristen for forhold som
kan påtales etter ansvarlighetsloven, er 15 år.
Disse medlemmer viser til at
statsminister Jens Stoltenberg har sagt at han har det overordnede
ansvar for det som sviktet 22. juli 2011. I parlamentarisk tradisjon
betyr det å ta ansvar for slike dramatiske feil og mangler vanligvis
at en erkjenner at det er andre som bør overta ledelsen av landet. Disse
medlemmer registrerer at statsministeren forsøker å tillegge ansvarsbegrepet
et annet innhold, ved å si at han tar ansvar ved å bli sittende
som statsminister.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Venstre legger vekt på at statsministeren imidlertid
ikke er tydelig på hva ansvaret medfører eller hvilket ansvar statsministeren
har for den systemsvikt som er avdekket etter 22. juli-hendelsene. Disse
medlemmer mener statsministeren gjennom sin redegjørelse har
bidratt til uklarhet om hva politisk og konstitusjonelt ansvar medfører.
Disse medlemmer mener det er
viktig å sette ansvarsbegrepet inn i en historisk sammenheng, slik
at en sak som dette ikke bidrar til å endre innholdet i det parlamentariske
ansvarsbegrepet. Dette er særlig viktig i en situasjon hvor landet har
en flertallsregjering.
I den sammenheng må en vurdere hva som tidligere
har utløst forslag om mistillit til enkeltstatsråder og regjeringer,
hva som medførte mistillit og hvor grensen for å fremme og få vedtatt daddelsforslag
(kritikkforslag) har ligget. I tillegg bør det hensyntas at statsråder
har trukket seg på eget initiativ, før det ble aktuelt å fremme forslag
om mistillit.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Venstre viser til at det er fremmet 65 mistillitsforslag
etter 1945. Det er imidlertid kun ett mistillitsforslag mot en regjering
som er vedtatt etter andre verdenskrig.
I Kings Bay-saken ble det gjennomført en granskning
på regjeringens initiativ. Rapporten pekte på en rekke kritiske
forhold, og den ansvarlige statsråd – industriminister Kjell Holler
– tok sitt ansvar og trakk seg straks fra regjeringen da rapporten
ble fremlagt. Mistillitsforslaget som opposisjonen samlet seg rundt
i saken under Stortingets behandling 23. august 1963, var begrunnet
dels i mangel på opplysninger til Stortinget og dels manglende sikkerhetsoppfølging fra
regjeringen før ulykken. Sakens forløp har flere viktige fellestrekk
med den saken Stortinget behandler i denne innstillingen. Stortinget vedtok
mistillitsforslaget og regjeringen måtte gå av.
Disse medlemmer viser imidlertid
til at det ved flere anledninger er fremmet mistillitsforslag mot
både enkeltstatsråder og regjeringer, som er nedstemt med få stemmers
overvekt. Disse tilfellene kan si noe om hva en samlet eller tilnærmet
samlet opposisjon mener bør utløse forslag om mistillit.
Disse medlemmer har merket seg
at det er stor variasjon i begrunnelser for mistillitsforslag og
at det i stor grad er avhengig av den aktuelle politiske situasjonen
hvorvidt slikt forslag fremmes eller ikke. Det er også av betydning
i hvilken grad regjeringen har tatt selvkritikk for påpekte kritikkverdige
forhold.
I den sammenheng vil disse medlemmer vise til
Caltex-saken på begynnelsen av 1960-tallet, hvor det ble foretatt
granskning av regjeringens håndtering av utmålsrettigheter på Svalbard. Granskningen
som ble fremlagt i 1965, avdekket alvorlige feil, og statsminister
Einar Gerhardsen sa følgende fra Stortingets talerstol:
«Det kan ikke godt gis noe forsvar for en slik behandlingsmåte.
For mitt vedkommende verken kan jeg eller vil jeg gjøre noe forsøk
på det.»
Beklagelsen medførte at det ikke ble fremmet forslag
om mistillit.
Disse medlemmer viser videre
til mistillitsforslag fra Gro Harlem Brundtland mot forsvarsminister
Anders C. Sjaastad for brudd på informasjonsplikten. I debatten
22. november 1982 sa Brundtland blant annet at:
«… det avgjørende må være at vi oppnår en full avklaring
og en nødvendig erkjennelse fra den ansvarlige statsråds side. Vi
avventet derfor statsrådens innlegg for å kunne vurdere om han valgte
å erkjenne den situasjon han har brakt seg selv opp i, påtok seg
det fulle ansvar for dette, og beklaget at han ikke har oppfylt
sin informasjonsplikt.»
En slik erkjennelse kom ikke, og forslaget om mistillit
ble opprettholdt, men nedstemt.
I sak om utnevnelse av ny sentralbanksjef i
1993 fremmet kontroll- og konstitusjonskomiteen innstilling med
forslag om mistillit mot finansminister Sigbjørn Johnsen. I debatten
24. mai 1994 sa saksordfører Dag Jostein Fjærvoll blant annet følgende:
«Mistillitsforslag utvirkes og påvirkes av det aktuelle
politiske temperaturnivå og settes ikke fram i et politisk vakuum.
Det skal nemlig ikke store saken til for å skaffe et regjeringsskifte
om tiden er moden for dette og de politiske alternativ er klare.»
Også i denne saken var finansministerens og regjeringens
manglende vilje til å beklage sin handlemåte et viktig element for
at mistillitsforslag ble fremmet. Representanten Per-Kristian Foss
sa det slik:
«Realiteten er at Arbeiderpartiet i denne debatten
ikke har innrømmet feil overhodet.»
Forslaget om mistillit ble opprettholdt og falt med
83 mot 80 stemmer.
Disse medlemmer mener disse eksemplene bidrar
til å sette den svært klare beklagelsen statsminister Jens Stoltenberg
kom med, inn i en større parlamentarisk kontekst. Slike beklagelser har
ofte medført at mistillitsforslag ikke blir fremmet, selv i saker
hvor det har vært begått alvorlige feil.
På overstående bakgrunn vil disse medlemmer ikke
fremme forslag om mistillit i denne saken.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Venstre viser til at det etter 1963 er blitt fremmet
17 «daddelsforslag» (kritikkforslag) i Stortinget. Forslag om kritikk
i vedtaks form er et viktig virkemiddel for Stortinget i alvorlige
saker hvor mistillit ikke benyttes. Det er bare fem slike forslag
som er vedtatt av Stortinget etter 1963.
Disse medlemmer viser i den sammenhengen særlig
til daddelsvedtaket 16. juni 2004 hvor Stortinget kritiserte daværende
nærings- og handelsminister Ansgar Gabrielsen med følgende:
«Stortinget uttaler at nærings- og handelsministerens
håndtering av salget av aksjene i SND Invest AS var kritikkverdig.»
Forslaget ble fremmet i kontroll- og konstitusjonskomiteens
innstilling av medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Fremskrittspartiet.
Disse medlemmer viser videre
til følgende forslag rettet mot tidligere forsvarsminister Kristin
Krohn Devold:
«Stortinget finner det særdeles kritikkverdig at Forsvarets
regnskap for 2003 ikke kan godkjennes. Alvorlige antegnelser fra
Riksrevisjonen i forbindelse med regnskapet for 2002 bidrar til
å styrke inntrykket av manglende økonomistyring.»
Forslaget ble fremmet i kontroll- og konstitusjonskomiteens
innstilling av medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Fremskrittspartiet.
På bakgrunn av den informasjon som er fremkommet
gjennom 22. juli-kommisjonens rapport, redegjørelsen fra statsministeren
og justis- og beredskapsministeren, samt de opplysninger som fremkom
under kontrollhøringen, fremmer disse medlemmerfølgende forslag:
«Stortinget mener det er sterkt kritikkverdig
at regjeringen forut for og under terrorhandlingene 22. juli 2011
ikke i tilstrekkelig grad hadde iverksatt tiltak som gjorde at samfunnet
og staten evnet å beskytte landets borgere.»
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti fremmer følgende forslag:
«Stortinget mener det er alvorlig og kritikkverdig
at regjeringen forut for og under terrorhandlingene 22. juli 2011
ikke i tilstrekkelig grad hadde iverksatt tiltak som gjorde at samfunnet og
staten evnet å beskytte landets innbyggere.»
Forslag fra Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre:
Forslag 1
Stortinget mener det er sterkt kritikkverdig
at regjeringen forut for og under terrorhandlingene 22. juli 2011
ikke i tilstrekkelig grad hadde iverksatt tiltak som gjorde at samfunnet
og staten evnet å beskytte landets borgere.
Forslag fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk
Venstreparti og Senterpartiet:
Forslag 2
Stortinget finner det kritikkverdig at myndighetene
forut for og under terrorhandlingene 22. juli 2011 ikke i tilstrekkelig
grad iverksatte flere sikrings- og beredskapstiltak som kunne forhindret
terrorhandlingene og beskyttet menneskene i regjeringskvartalet
og på Utøya.
Statsministeren har beklaget dette i Stortinget. Beklagelsen
var riktig og historisk nødvendig.
Stortinget anerkjenner statsministerens beklagelse
og regjeringens arbeid med å gjøre Norge tryggere, basert på lærdommene
fra terrorhandlingene 22. juli 2011.
Forslag fra Kristelig Folkeparti:
Forslag 3
Stortinget mener det er alvorlig og kritikkverdig at
regjeringen forut for og under terrorhandlingene 22. juli 2011 ikke
i tilstrekkelig grad hadde iverksatt tiltak som gjorde at samfunnet
og staten evnet å beskytte landets innbyggere.
Komiteen har for øvrig
ingen merknader, viser til redegjørelsen og rår Stortinget til å
gjøre slikt
vedtak:
Innstilling fra kontroll- og konstitusjonskomiteen
om redegjørelse av statsministeren og justis- og beredskapsministeren
i Stortingets møte 28. august 2012 om regjeringens oppfølging av rapporten
fra 22. juli-kommisjonen – vedlegges protokollen.
Den 22. juli 2011 ble Norge rammet av den største
voldshandlingen i fredstid. Bombeeksplosjonen i regjeringskvartalet
og massedrapet på Utøya tok 77 liv. Mange ble alvorlig skadd. Viktige
samfunnsinstitusjoner ble rammet.
En samlet nasjon møtte krisen med verdighet
– i tillit til vårt åpne demokrati og til fellesskapets evne til
å håndtere en ekstraordinær prøvelse.
Regjeringen tok tidlig initiativ for å få en
full gjennomgang av alt som skjedde.
I 22. juli-åpenhetens ånd ba vi om å få fakta
på bordet uten filter. Hva skjedde? Hvordan kunne det skje? Og hva
skal vi lære?
Vi inviterte derfor Stortinget til samarbeid.
Den 12. august 2011 oppnevnte regjeringen 22. juli-kommisjonen,
med Alexandra Bech Gjørv som leder. Både sammensetningen og mandatet
ble diskutert med partilederne. Medlemmene hadde bred beredskapsfaglig
kompetanse. Kommisjonen fikk et vidt mandat – og et veldig klart
oppdrag: Skriv 22. juli-historien usminket og ærlig.
Kommisjonen har arbeidet i ett år. Sluttresultatet foreligger
i NOU 2012:14. Rapporten er grundig og konkret. Alvorlig og ubehagelig.
Vi har fått den rapporten vi ba om. Det er jeg takknemlig for. Også
ubehaget. Det avgjørende er at vi nå har fått en felles fortelling
om hva som skjedde.
Det er et helt nødvendig skritt for å lære og
for å handle. Regjeringen har tatt fatt på arbeidet med kommisjonens
sluttord som kompass: Det haster.
Vi vil lære av de feil og mangler som avdekkes. Vi
skal handle for å gjøre samfunnet tryggere. Vi skal mobilisere forvaltningen
til dugnad for å gjenreise tillit. Og vi inviterer igjen Stortinget
til samarbeid.
Umiddelbart etter at rapporten var lagt fram,
anmodet jeg Stortingets president om å få redegjøre om rapporten
og arbeidet for en bedre beredskap. Jeg er glad for at Stortinget
så raskt kunne samles for å få redegjørelser fra meg og justis-
og beredskapsministeren om dette arbeidet.
Jeg vil først si noe om kommisjonens hovedfunn.
Og om våre svar og vurderinger knyttet til disse. Deretter vil jeg
gå gjennom andre viktige funn i rapporten og vår oppfølging framover.
Kommisjonen har seks hovedkonklusjoner. Disse
er, med kommisjonens egne ord:
«Angrepet på regjeringskvartalet
22/7 kunne ha vært forhindret gjennom effektiv iverksettelse av allerede
vedtatte sikringstiltak.
Myndighetenes evne til å beskytte menneskene på
Utøya sviktet. En raskere politiaksjon var reelt mulig. Gjerningsmannen
kunne ha vært stanset tidligere 22/7.
Flere sikrings- og beredskapstiltak for
å vanskeliggjøre nye angrep og redusere skadevirkningene burde ha
vært iverksatt 22/7.
Helse- og redningsarbeidet ivaretok de
skadde og pårørende i akuttfasen på en god måte.
Regjeringens kommunikasjon til befolkningen var
god. Departementene maktet å videreføre sitt arbeid på tross av
skadene.
Med en bedre arbeidsmetodikk og et bredere fokus
kunne PST ha kommet på sporet av gjerningsmannen før 22/7. Kommisjonen
har likevel ikke grunnlag for å si at PST dermed kunne og burde
ha avverget angrepene.»
Dette er alvorlige funn. De viser at for mye
sviktet. Viktige deler av vår beredskap og evne til krisehåndtering
var ikke god nok da det virkelig gjaldt. Kommisjonen peker på at
vår utfordring er dyptliggende. Der det sviktet, skyldtes det primært
grunnleggende forhold:
Problemet er ikke
at det ikke finnes planverk, men at planene ikke ble iverksatt.
Problemet er ikke at det ikke avholdes
øvelser, men at evnen til å ta lærdom av dem er for liten.
Problemet er ikke først og fremst mangel
på ressurser, lovverk eller organisering, men kulturer, holdninger
til beredskap og evnen til samhandling.
Og kommisjonen peker selv ut retningen for hva som
må gjøres:
«Tragedien 22/7 avdekker behov for mange slags endringer:
i planverk og regler, i disponering av kompetanse og ressurser,
i organisasjonskultur, prioriteringer og fokus, ja, til og med i samfunnets
holdninger. Noen av disse endringene vil kunne vedtas av en myndighet.
Det er de enkleste endringene å få til, hvis bare den politiske
viljen er til stede. Andre og mer grunnleggende endringer – i holdninger,
lederskap og kultur – må utvikles over tid.»
Kommisjonen er tydelig på at deres viktigste
anbefaling ikke handler om å bevilge mer penger – enten det er til
politi, forsvar, utstyr eller spaning. Tvert imot heter det i rapporten:
«Kommisjonens viktigste anbefaling er at ledere på
alle nivåer i forvaltningen systematisk arbeider med å styrke sine
egne og organisasjonenes grunnleggende holdninger og kultur knyttet
til
Regjeringen tar tak i de grunnleggende utfordringene
som kommisjonen beskriver. Det handler om mer enn enkeltvedtak.
Vi må handle på mange nivåer.
Det minst krevende er å bevilge mer penger,
vedta planer. Beslutte omorganiseringer. Den viktigste jobben er
større. Den handler om ledelse. Styrking av holdninger. Endring
av kulturer knyttet til beredskap. Å forstå farer i et trygt samfunn.
Ansvaret for at dette skjer, ligger hos lederne
på alle nivåer. Hos statsminister og statsråder, administrativ ledelse
i departementene, i den enkelte etat og virksomhet, på hver avdeling
og hvert lokale kontor.
Alle i denne sal forstår hvilken oppgave vi
står foran. Vi vil kalle på det beste i forvaltningens historie
og kultur: plikt, ansvar, lojalitet og integritet. Sammen skal vi
vise at norsk forvaltning evner å ta utfordringen. Å erkjenne det
som sviktet. Å samle oss om kjerneoppdraget: Borgerens sikkerhet.
Samfunnets trygghet.
Og vi må starte på toppen:
Jeg har allerede
gitt statsrådene beskjed om å gå i gang med å styrke sine egne og
departementenes grunnleggende holdning til risikoerkjennelse og
gjennomføringsevne.
Regjeringen har besluttet å gjennomføre
særskilte møter om samfunnssikkerhet og beredskap.
For justis- og beredskapsministeren vil
nettopp denne første og viktigste anbefalingen fra kommisjonen være
styrende i arbeidet med en gjennomgang av situasjonen i norsk politi.
Fornyings- og administrasjonsministeren
vil innkalle alle toppledere i staten til et ekstraordinært møte
senere i høst. Her vil lederes ansvar for kultur og holdninger til
beredskap være hovedtema. Jeg vil selv innlede på denne konferansen,
sammen med justis- og beredskapsministeren og fornyingsministeren.
Kompetent endringsledelse er avgjørende for å forbedre.
I tillegg til å lære av feil skal vi lære av
det som virket. Vi vil gå grundig gjennom det som fungerte i helsesektoren
og i Forsvaret, med sikte på å overføre lærdom og gi inspirasjon
til andre sektorer. Vi skal lære av petroleumssektoren, hvor aktører
har arbeidet lenge med å etablere en god kultur for sikkerhet og
beredskap. Og vi skal trekke på erfaringer fra andre land og lære
av dem.
La meg dele en erkjennelse med Stortinget. Kommisjonen
dokumenterer en svikt i norsk beredskap og beredskapskultur som
er mer omfattende og dypere enn jeg var forberedt på. Det er tungt
å ta inn over seg.
Desto sikrere er jeg på at vi skal rette opp
feilene. Skape det motsatte av det som kritiseres. Et lederskap
som skaper stolthet om beredskap og sikkerhet. Et lederskap som
får gjennomført vedtak. Et tydelig lederskap.
Vi kommer ikke i mål med ett vedtak alene. Vi vil
møte motstand, og det vil ta tid.
Men det skal aldri være tvil om retningen og
målet. For meg blir dette en hovedoppgave. Den akter jeg å løse.
Et sentralt spørsmål i debatten som har fulgt
i kjølvannet av kommisjonens innstilling, handler om ansvar. Hva
vil det si å ha ansvar? Og hva vil det si å ta ansvar?
Det er myndighetene som har ansvar for beredskapen.
Derfor har jeg flere ganger slått fast: Jeg har det øverste ansvaret.
For beredskapen, for nødetatene, for Forsvaret, for helsevesenet.
Jeg har det øverste ansvaret for det som gikk galt, og det som gikk
bra, i håndteringen den 22. juli.
Jeg og regjeringen tar ansvar etter 22. juli.
Først tok vi ansvar for å få vite. Vi oppnevnte kommisjonen med
beskjed om å jobbe uavhengig av regjering, storting og forvaltning.
Resultatet er en rapport som vekker allmenn tillit. Vi har fått en
felles virkelighetsforståelse.
Og så tar vi ansvar for å handle. Vi skal bruke den
kunnskapen vi har fått, til å skape økt trygghet. Vi skal redusere
risikoen for angrep, og vi skal redusere konsekvensene hvis det
likevel skjer.
At statsministeren har det øverste ansvaret,
fritar ikke andre for deres ansvar. Etter vår statsskikk har den
enkelte statsråd det konstitusjonelle ansvar på sitt område, innenfor
de lover og bevilgninger Stortinget har gitt.
De ulike etater og virksomheter har ansvar.
Flere etater i både kommune og stat har ansvar for ulike deler av
beredskapen. Politidirektoratet har ansvar for hvordan politiet
fungerer. Helseforetakene har ansvar for den medisinske beredskapen.
Dette må ligge fast. Ellers risikerer vi ansvarsforvitring, ansvarspulverisering
og uklarhet.
Stortinget har vært klar på at vi bygger vår
beredskap på ansvarsprinsippet og nærhetsprinsippet.
Ansvarsprinsippet innebærer at den myndighet eller
etat som til daglig har ansvaret for et område, også har ansvaret
for nødvendige beredskapsforberedelser og for den utøvende tjeneste ved
kriser og katastrofer.
Nærhetsprinsippet innebærer at kriser skal håndteres
på lavest mulig nivå. Den som har størst nærhet til en krise, er
den som er best egnet til å håndtere den.
Men helt avgjørende er for det første at den
enkelte beredskapsetat både er satt i stand til å ta dette ansvaret,
og for det andre at den faktisk gjør det under en krise. Regjeringen
og Stortinget har ansvar for det første. Den enkelte leder har ansvar
for det andre.
Men la meg minne om det viktigste når vi snakker
om ansvar. Det er gjerningsmannen som har ansvaret for ugjerningene.
Og han alene. Det må vi aldri glemme.
Før jeg går over til den videre oppfølgingen,
vil jeg kort gjennomgå andre sentrale funn i rapporten.
Først noen ord om politiet. En grunnleggende oppgave
for politiet er å beskytte innbyggerne. 22. juli-kommisjonens gjennomgang
av politiets håndtering av terrorangrepene i regjeringskvartalet
og på Utøya viser at det sviktet på vesentlige punkter.
Politiets håndtering av angrepene ble hemmet
av knapphet på personell i nøkkelfunksjoner og av manglende verktøy
for samhandling både internt i politidistriktene og mellom de aktuelle
politidistriktene.
Sikring av samfunnet mot mulige nye angrep og pågripelse
av gjerningsmannen fikk for liten oppmerksomhet. Operative tiltak
for å avverge eller forberede seg på eventuelle sekundæranslag kunne
ha ført til at bilen og gjerningsmannen hadde blitt oppdaget.
Varsling av egne mannskaper og anmodning om bistand
fra nabodistrikter fungerte ikke godt nok. Planene som skulle brukes
ved terroranslag, ble ikke brukt.
Kommisjonen viser at politiet mangler en helhetlig
og oppdatert IKT-strategi. Vi vet at det lenge har vært utfordringer
knyttet til IKT i politiet. Problemer ble påpekt av Riksrevisjonen allerede
i 1998.
Videre slår den fast at svikt og manglende koordinering
forsinket politiets ankomst til Utøya. Men den viser også til at
da politiet først ankom øya, utviste de en imponerende handlekraft
og pågrep gjerningsmannen svært raskt. Og den trekker også fram
at politiets innsats i redningsarbeidet i Oslo og på Utøya var betydningsfull.
Kommisjonen påpeker svakheter i PSTs rutiner og
saksbehandlingssystem og at det i tjenesten er behov for å utvise
større pågåenhet, kreativitet og vilje til å identifisere nye trusler.
Justis- og beredskapsministeren vil komme tilbake til lærdommer
fra dette.
Så til sikringen av regjeringskvartalet. Kommisjonen
peker på vesentlige mangler, og den konkluderer med at angrepet
på regjeringskvartalet kunne ha vært forhindret.
Høsten 2002 ble det satt i gang et omfattende prosjekt
for en totalanalyse og plan for regjeringens sikkerhet under ulike
trusselscenarier. Dette omtales som sikkerhetsprosjektet. Målet var
å sikre det enkelte regjeringsmedlem best mulig, samtidig som regjeringen
som kollegium kunne opprettholde sin funksjon under ulike ulykkes-,
beredskaps- og krisesituasjoner. Det endte opp med å bli noe mer
omfattende – for å bedre sikkerheten i hele regjeringskvartalet.
Etter kommisjonens oppfatning var dette et framsynt og godt initiativ.
Arbeidet resulterte i en rekke analyser og anbefalinger
av tiltak. Mye ble gjennomført av ulike departementer. Et konkret
resultat av sikkerhetsprosjektet var at Statsministerens kontor
lenge før 22. juli hadde utarbeidet planer for og øvd på utflytting
fra regjeringskvartalet, noe som ifølge kommisjonen gjorde kontoret
godt rustet til å håndtere situasjonen 22. juli.
En del av sikkerhetsprosjektet var sikringstiltak i
regjeringskvartalet. Denne delen omfattet 197 tiltak mot ulike trusler.
Ansvaret for å følge opp lå i Fornyings- og administrasjonsdepartementet.
Og i årene fra 2005 til 2011 ble sikkerheten i regjeringskvartalet
vesentlig oppgradert, bl.a. ved ulike fysiske sperrer, skjerpet
adgangskontroll og gjennomlysningsutstyr og ved sikring av vinduer.
Det var gjennomført og berget trolig liv.
Et vesentlig og viktig tiltak var likevel ennå
ikke ferdigstilt: anbefalingen om å stenge Grubbegata. I fem år
ble saken behandlet i stat og kommune. Tillatelse til å sette i
gang ble gitt i oktober 2010. Den 22. juli 2011 var man i gang, men
gata var ennå ikke avstengt. Arbeidet ville vært ferdig i oktober.
Det var for sent.
Kommisjonens rapport gir en grundig gjennomgang
av hvorfor denne prosessen tok så lang tid. Den peker på manglende
risikoerkjennelse, styring og kontroll. Og den peker på at det ville
gått raskere med en statlig reguleringsplan. Jeg mener kommisjonen
har rett. Regjeringen vil ha en lavere terskel for å ta i bruk statlig
plan i framtiden, men også vurdere om det er nødvendig med andre
tiltak for å sikre raskere saksbehandling. Både svikten i politiet
og i arbeidet med stenging av Grubbegata viser store svakheter – for
å avverge kriser og for å håndtere dem når de oppstår.
Samtidig viser kommisjonen også til at mye ble håndtert
bra 22. juli i fjor. Det er viktig å ha med seg, ikke minst for
å lære og for å overføre til andre sektorer. Det handler bl.a. om
helse- og redningsarbeidet. Kommisjonen peker på at skadde og pårørende
ble godt ivaretatt av helsetjenesten og brann- og redningstjenesten
i den første fasen. Helsetjenesten mobiliserte raskt store ressurser da
bomben eksploderte i regjeringskvartalet. Hele regionen ble mobilisert.
Også ambulanser i Sverige sto i beredskap, klare til å rykke inn
hvis det var behov.
Ullevål universitetssykehus ga de mest kritisk skadde
behandling av høy kvalitet. Ringerike sykehus gjorde også en betydelig
innsats. Flere sykehus i området tok imot pasienter. Hole kommune
og Sundvolden Hotell ivaretok de grunnleggende behovene for dem
som var rammet på Utøya, og deres pårørende. Mange frivillige gjorde
en viktig jobb.
Også i Forsvaret fungerte mye godt. Kommisjonen
slår fast at Forsvarets beredskap og kapasiteter ikke ble satt på
noen reell prøve den 22. juli. Men Forsvaret evnet å klargjøre de
støttekapasiteter som politiet etterspurte, og det stort sett med
god margin. Forsvaret var godt forberedt.
Kommisjonen har avdekket feil, mangler og utilstrekkeligheter
– i det som ble gjort 22. juli og i ukene, månedene og årene før.
Den peker på svikt i systemene våre og på konkrete feilvurderinger
som ble gjort.
Det ble truffet riktige valg både den 22. juli
og før, men det ble også tatt gale beslutninger. Og viktige vedtak
ble ikke iverksatt.
Tre av kommisjonens konklusjoner er:
Grubbegata burde
vært stengt. Det var den ikke.
Gjerningsmannen kunne ha vært stanset tidligere.
Det ble han ikke.
Flere sikrings- og beredskapstiltak burde
ha vært iverksatt. Det skjedde ikke.
Dette beklager jeg.
Vi kan aldri rette opp feil i fortiden. Derimot
kan vi lære av fortiden. Erkjenne at vi gjorde feil. Og gjøre det
vi må for å skape en tryggere framtid.
Jeg vil nå gå nærmere inn på hva vi har gjort,
og hva vi vil gjøre i framtiden.
De senere årene er det satset på å bedre beredskapen
på mange felt.
Vi har styrket redningshelikoptertjenesten
vesentlig. Kravet er nå at seks helikoptre – i alle deler av landet
– skal være klare på 15 minutters varsel.
Nødnettet er vedtatt. Bevilgninger er gitt.
Det bygges ut.
Politiet har fått økte ressurser. Flere
politifolk utdannes. Beredskapstroppen og PST har fått økte bevilgninger
– mer utsyr.
Forsvaret er modernisert. Det har gitt
bedre evne til å bistå politiet i beredskapsarbeid.
Men vi så 22. juli i fjor – med all tydelighet
– at dette ikke har vært nok. Derfor har ikke regjeringen ventet
på kommisjonens rapport før vi har satt i gang tiltak. Vi har lært
at tid er dyrbart. Det er viktig å handle raskt.
Det siste året er flere tiltak for å styrke
beredskapen enten satt i verk eller de er under arbeid. Stortinget
har gjennom Den særskilte komité hatt et stort engasjement og foreslått
konkrete tiltak. Regjeringen la fram stortingsmeldingen om samfunnssikkerhet
i juni og Langtidsplanen for Forsvaret i mars. Til sammen omhandler disse
to meldingene beredskapen på sivil og militær side.
Samtidig har terrorhandlingene i fjor understreket
behovet for en styrket samordning av arbeidet med samfunnssikkerhet
og beredskap. Det har vært reist spørsmål om samordning av sikkerhets-
og beredskapsfunksjoner bør tillegges Statsministerens kontor og
samles der. Kommisjonen anbefaler ikke det. Den peker på tette koblinger
mellom politioppgavene og samfunnets generelle sikkerhet og beredskap.
Dette er bakgrunnen for at både denne regjeringen og den forrige
har valgt å legge dette ansvaret til Justisdepartementet.
Da Grete Faremo ble utnevnt til justis- og beredskapsminister,
ble dette forsterket og tydeliggjort. Hun fikk et klart og sterkt
mandat med ansvar for sikkerhets- og beredskapsfunksjoner, og departementet
fikk en styrket rolle som pådriver overfor andre departementer og
offentlige virksomheter. I juni ble en ny instruks for dette arbeidet
fastsatt.
En rekke enkelttiltak er gjennomført eller satt
i gang siden 22. juli i fjor.
Politiets helikopterberedskap
er styrket og vil bli styrket ytterligere.
I september i fjor reetablerte vi den militære
helikopterberedskapen på Rygge.
Det er etablert et nytt sivilt situasjonssenter
i tilknytning til krisestøtteenheten.
Det er gjennomført tiltak for å øke kapasiteten for
å motta henvendelser på nødtelefon 112.
Ny instruks for Forsvarets bistand til
politiet er vedtatt, med større krav til samtrening mellom politiet
og Forsvaret.
Vi har satt i gang en ekstern gjennomgang
av ressurssituasjonen i PST.
Et nytt varslingssystem for riksalarm er
under utredning og vil bli iverksatt så raskt som mulig. I mellomtiden
er det eksisterende systemet testet og forbedret. Det er nylig brukt,
og virket.
Den sentrale krisehåndteringen er styrket
ved at Kriserådets rolle er tydeliggjort. Rådet møtes regelmessig
for å gjennomgå relevante hendelser og øvelser.
Vi har sendt forslag om bl.a. kriminalisering
av forberedelse til terrorhandlinger ut på høring.
Det er opprettet en ny sikkerhetsavdeling
i Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet som også skal
ha ansvar for gjenoppbygging av nytt regjeringskvartal.
Heimevernets innretning og oppgaver knyttet
til objektsikring er tydeliggjort i Langtidsplanen for Forsvaret,
og HM Kongens Garde er gitt et utvidet hovedstadsoppdrag.
Politihøgskolen har gjennomgått opplærings-
og vedlikeholdsprogram for innsatspersonell.
Fra neste år vil det gis årlig opplæring
i temaet «skyting pågår» for flere grupper politifolk.
Nødnettet bygges videre ut.
Vi innfører et nytt system for høygradert
datakommunikasjon mellom departementene og sentrale beredskapsaktører.
Stortinget ga i vår tilslutning til å innføre
en ny prioritetsordning i mobilnettet. Den skal være på plass i
løpet av 2013.
Nye nasjonale retningslinjer for IKT-sikkerhet vil
komme i løpet av året.
Helsedirektoratet og Politidirektoratet
lager felles retningslinjer for samhandling på usikret skadested.
Vi har forsterket kravene til øvelser for
å trene kriseorganisasjonen i departementene.
Regjeringen har det siste året gjennomført
omfattende tiltak knyttet til sikkerhet i regjeringskvartalet. Vakthold
er skjerpet. Enkelte gater er sperret.
Flere av de tiltakene jeg nå har omtalt, er
i tråd med tilrådningene fra Stortingets særskilte komité. Oppfølgingen
av komiteens tilrådninger prioriteres, og oppdatert status for arbeidet
vil bli gitt Stortinget.
Det har skjedd et taktskifte. Mye er gjort det
siste året, men det er behov for mer. Vi vil komme med flere initiativ,
tiltak og endringer. Alle de 31 anbefalingene fra kommisjonen blir
grundig gjennomgått og vurdert, og vurderingene vil bli presentert
for Stortinget.
Justis- og beredskapsministeren har ansvaret
for dette og vil så raskt som råd legge fram en stortingsmelding
om denne oppfølgingen. Men for en del av forslagene kan oppfølgingen
starte umiddelbart. La meg nevne noen:
For det første skal vi øve mer og øve bedre.
På alle nivåer i forvaltningen skal vi øve jevnlig på å håndtere
kriser, øve på å koordinere og samhandle innad i etater og mellom
etatene. Vi skal forbedre arbeidet med å trekke lærdom fra disse øvelsene.
I statsbudsjettet, som legges fram i oktober, vil vi foreslå økte
bevilgninger til beredskapsplanlegging, øvelser, krisehåndtering
og tilsyn.
For det andre starter vi etableringen av et
nytt beredskapssenter for politiet i Oslo. Det tas sikte på å samle
politiets helikoptertjeneste, beredskapstroppen og hundetjenesten
i Oslo politidistrikt. Det vil bedre samordningen og kunne redusere responstiden.
I går sendte samferdselsministeren brev til NSB og Jernbaneverket
hvor det ble gitt beskjed om at den aktuelle tomten på Alna i Groruddalen
skal stilles til disposisjon til dette formålet. Tomten eies i dag
av NSBs eiendomsselskap, Rom Eiendom. Vi vil foreslå bevilgninger
i neste års statsbudsjett til prosjektering av dette senteret.
For det tredje styrker vi Forsvarets evne til
å bistå politiet i beredskapssituasjoner. Fra januar neste år skal
den militære helikopterberedskapen på Rygge kunne yte håndhevelsesbistand,
det vil si å kunne fly inn og delta i skarpe oppdrag. Og vi har
startet arbeidet for å lovforankre instruksen om Forsvarets bistand
til politiet, noe kommisjonen har anbefalt.
For det fjerde styrker vi arbeidet med sikring
av objekter som kan være spesielt utsatt for angrep. På fredag godkjente
Kongen i statsråd en instruks som tydeliggjør roller og ansvar innen
objektsikring med sikringsstyrker fra politiet og Forsvaret.
For det femte har helse- og omsorgsministeren gjennomgått
kommisjonens anbefalinger på helseområdet. Det handler om å klargjøre forståelsen
av helsepersonelloven, slik at helseforetakene kan bruke unntakene
fra taushetsplikten i katastrofesituasjoner, og om å opprettholde kapasitet
og fleksibilitet og sikre ressurser til øvelser. Helseministeren
er enig med kommisjonen. Helsedirektoratet og de regionale helseforetakene
har allerede fått i oppdrag å følge opp i samarbeid med kommunene.
Justis- og beredskapsministeren vil i sin redegjørelse gå inn på
ytterligere tiltak.
Som denne gjennomgangen har vist, har regjeringen
gjennomført og vil gjennomføre mange store og små tiltak. Det er
viktig, og vi er utålmodige. Derfor har vi ikke ventet på kommisjonen
og på stortingsmeldingen før vi har startet å iverksette tiltak.
La meg likevel advare mot krav om forhastede tiltak og tilsynelatende enkle
løsninger. Ofte vil vi i slikt arbeid stå oppe i dilemmaer. Politisk
styring krever vanskelige avveininger.
Én viktig avveining er mellom overordnet politisk
styring og kontroll på alle enkelthetene som må fungere. Det er
sagt at god politisk styring er styring i stort og ikke i smått
– at statsråder skal styre på armlengdes avstand og langs de lange linjer,
at vi skal gi faglig frihet til underliggende etater. Kommisjonen
spør om styringen av Politidirektoratet har vært for detaljert.
Samtidig vet vi at politikken kan sitte i detaljene. Det er på resultatene
politikken måles – hver eneste dag. Som denne sal kjenner så godt
til, kan dette handle om helt konkrete enkeltsaker og harmonerer dermed
dårlig med å styre i stort. Svaret er antakelig ikke enten rammestyring
eller detaljstyring, enten faglig uavhengighet eller politisk styring,
enten det fulle og hele gjennomføringsansvaret eller intet ansvar.
Det er en balanse vi må være oss bevisst. Vi må fremme, ikke hemme,
gjennomføringsevnen. Vi må stille krav til resultater, men samtidig
ha evne til å skille det viktige fra det mindre viktige.
Kommisjonen slår fast at forventningene på beredskapsområdet
har vært uklare sammenlignet med målsettinger på andre områder.
Den peker på noe vi ofte opplever når det settes mål: Oppmerksomheten
rettes mot det som kan måles og telles. Andre oppgaver blir skadelidende.
Derfor trenger vi ikke flere mål, sannsynligvis færre, men framfor
alt bedre mål – mål som så langt som mulig bør være konstante over
tid. Vi må også evne å prioritere mellom målene. Noen mål er viktigere
enn andre.
En annen avveining handler om effektivitet og involvering.
Det gjelder f.eks. forholdet mellom statlig plan og kommunal plan
og forholdet mellom grundig høring og hurtig gjennomføring. For
alle ønsker vi handling og effektiv gjennomføring av beslutninger.
Men gode beslutninger krever også at vi bringer fram motforestillinger og
lytter til forslag om andre løsninger enn vi selv har tenkt på.
Vi skal lete etter motforestillinger – faglige og politiske. Da
tar beslutning og gjennomføring tid. Av og til må vi likevel skjære igjennom
– også når argumentene imot er relevante og noen hadde ønsket en
grundigere prosess. Men også her er det en avveining. Det er ikke
rett fram å sette en strek over lokaldemokrati og kommunenes planansvar.
Mange var imot stenging av Grubbegata. Noen var sterkt engasjert.
Og noen var imot selv etter å ha fått informasjon fra politiet om
hvor viktig de mente dette var.
En tredje avveining handler om åpenhet og sikkerhet.
Vi ønsker oss mer åpenhet, men aldri naivitet. Dette kan være hensyn
som står mot hverandre. Kommisjonen mener at storting og regjering
har foretatt rimelige avveininger mellom åpenhet og sikkerhet i
de spørsmålene den har sett på. Men vi er ikke ferdige med denne typen
avveininger én gang for alle. Vi vil møte dem igjen og igjen. Full
åpenhet fremmer ikke sikkerhet. På den annen side er et hundre prosent sikkert
samfunn ikke et åpent samfunn. Det er et samfunn som ingen av oss
har lyst til å bo i. Også her er stengingen av Grubbegata et godt
eksempel. Den kom for sent, og det er tragisk. Men om gaten hadde
vært stengt, hadde ikke et angrep mot Oslo sentrum nødvendigvis
vært avverget. Vi ser fra andre land med vesentlig flere sikringstiltak
rundt myndighetsmål at terroren rammer mer ubeskyttede mål.
Kriser gir lærdom og dypere erkjennelser. Ved kriser
gjøres feil, noen ganger med tragisk utfall. Samtidig er feilene
med på å forbedre oss.
I Norge har lærdommer etter katastrofer som «Alexander
Kielland», «Scandinavian Star» og tsunamien gitt oss systemer som
fungerer bedre enn før.
Slik er det også med terror. Storbritannia og Spania
er land som i tiår har vært utsatt for terrorhandlinger. Også USA
har vært brutalt rammet. Likevel ble det begått feil under håndteringen
av angrepene i New York i 2001, i Madrid i 2004 og i London i 2005.
Det går fram av kommisjonens rapport. Feil de ulike landene har
lært av i ettertid og brukt til å forbedre rutiner og systemer.
22. juli påførte oss slik lærdom. Prisen var
meningsløst høy, men vi plikter å bruke den til å gjøre Norge sikrere.
Jeg vil avslutte med tre viktige påminnelser.
Den første er at vi i alt det kritiske ikke
må glemme alle enkeltmenneskene som gjorde en ekstraordinær innsats
i en atmosfære av kaos og frykt. De som selv var rammet i regjeringskvartalet
og på Utøya, frivillige som var i nærheten, politifolk og helsepersonell,
ansatte i etater og embetsverk.
Den andre er at vi ikke må glemme at kamp mot terror
handler om mer enn beredskap og krisehåndtering. Arbeid mot radikalisering
og vold skjer på ulike arenaer: gjennom en inkluderende skole, gjennom
tillitsfull dialog mellom religioner, gjennom vedvarende innsats
mot et samfunn der individer marginaliseres.
Den tredje og viktigste er dette: Hver og en
av oss kan stå opp for demokratiets idealer. Hver og en kan vokte
på tegn til voldelig ekstremisme. Hver og en av oss kan varsle om
svikt i beredskapen.
Til sammen er vi vårt sterkeste vern mot vold.
22. juli-kommisjonens rapport er alvorlig. Vi
var ikke godt nok forberedt. For mye sviktet. Tilbake sitter mennesker
med uopprettelige tap.
En jobb må gjøres, og det haster.
Som statsråd med ansvar for sikkerhets- og beredskapsfunksjoner
har jeg et tydelig mandat: å sikre at Norge kan møte de risiko-
og sårbarhetsutfordringer vi står overfor.
Det krever at den samlede beredskapen styrkes.
Jeg legger kommisjonens rapport til grunn for dette
arbeidet. I tillegg vil Stortingets vedtak og anbefalinger fra Den
særskilte komité samt stortingsmeldingen om samfunnssikkerhet stå
sentralt.
Kommisjonen skriver:
«Etter vårt syn har Storting og regjering gjennom
stortingsmeldinger og sentrale lovverk på samfunnssikkerhetsområdet
foretatt rimelige avveininger mellom åpenhet og sikkerhet og på
de fleste områder stilt opp fornuftige ambisjoner for sikkerhetsnivået
i samfunnet. Utfordringen ligger i å skape bedre samsvar mellom
ord og handling.»
Det er et lederansvar å skape bedre samsvar
mellom ord og handling, å få det som er vedtatt, til å fungere etter
hensikten, å etablere gode styringsmodeller, å være pådriver for
samhandling.
Jeg skal oppfylle min plikt til å gi Stortinget
et godt grunnlag for å vedta lover og budsjetter, og til å føre
kontroll med at min maktutøvelse og styring skjer innenfor de rammer
Stortinget har gitt. Erfaringene fra samarbeidet med Den særskilte
komité lover godt for den videre prosessen.
Kommisjonen har 31 forslag til tiltak for å
bedre beredskapen. Det er kort tid siden rapporten ble presentert.
Den fyllestgjørende gjennomgangen av forslagene vil bli presentert
i stortingsmeldingen som statsministeren nettopp har varslet. Der vil
vi også komme nærmere tilbake til tidsfrister og prosesser.
Kommisjonen sier at lærdommene i større grad handler
om
«ledelse, samhandling, kultur og holdninger – enn
mangel på ressurser, behov for ny lovgivning, organisering eller
store verdivalg».
Samtidig peker kommisjonen på at flere av dens anbefalinger
vil kreve investeringer og medføre kostnader. Derfor er det naturlig
at enkelte av anbefalingene følges opp i budsjettproposisjoner for
neste og kommende år.
Jeg vil bruke anledningen her i dag til å si
noe om hvor vi står i arbeidet med en rask og målrettet gjennomføring
av nødvendige tiltak.
Jeg følger kommisjonens tematiske inndeling
og anbefalinger. Følgelig vil jeg si noe om:
tiltak på nasjonalt
nivå
endringer i straffebestemmelser
tiltak i politiet, herunder bistand fra
Forsvaret
tiltak i redningsetatene
tiltak knyttet til sikkerhets- og etterretningstjenestene
Avslutningsvis vil jeg peke på noen av de vanskelige
avveiningene vi står overfor i dette arbeidet.
Først om tiltak på nasjonalt nivå. Kommisjonen omtaler
som sin viktigste anbefaling
«at ledere på alle nivåer i forvaltningen systematisk
arbeider med å styrke sine egne og organisasjonenes grunnleggende
holdninger og kultur knyttet til
Som statsministeren redegjorde for, må denne anbefalingen
ligge til grunn for arbeidet med å bedre beredskapen i alle sektorer
og i alle departementer.
Det er grunnleggende endringer som må til –
i holdninger, lederskap og kultur. Disse kan ikke vedtas. De må
utvikles over tid. Men vi må starte nå. Og vi må begynne på toppen
– hos oss selv.
Jeg setter et forsterket lederansvar og endringsledelse
på dagsordenen, både i Justis- og beredskapsdepartementet og i justissektoren
for øvrig.
Jeg vil sørge for at Justis- og beredskapsdepartementet
følger opp kommisjonens klare anbefaling om å «sette resultatorientert
arbeid med sikkerhet og beredskap høyere på sin agenda». Verken
resultatorientert lederskap eller målstyring er nytt for oss. Men
vi skal bli bedre på å sette krav til frister i oppfølgingen, og
vi skal sørge for at det får konsekvenser hvis fristene ikke holdes.
Gjennom et eget endringsprogram for departementet
vil jeg styrke vår kapasitet i håndteringen av oppgaver som bl.a.:
Dette skal også bli vektlagt i departementets
rapportering til Stortinget i de årlige budsjettproposisjonene.
Det var mye ved den sentrale kriseledelsen som ikke
fungerte godt nok den 22. juli. Kommisjonen framhever at kommunikasjonen
til befolkningen var god, men det var mangler ved kommunikasjonen
internt. Kommisjonen skriver:
«Viktig informasjon gikk dessuten oppover og nedover
i systemet utenfor linjen, slik at det ble vanskelig å etablere
en felles situasjonsforståelse. Ved alvorlige kriser er det viktig
å etablere et felles sentralt rapporteringspunkt i kriseledelsen.»
For å reagere bedre ved neste krise har vi etablert et
sivilt situasjonssenter i Justis- og beredskapsdepartementet. Det
vil bidra til en bedre forståelse og analyse av kriser, særlig med
hensyn til de tidskritiske første beslutningene, som f.eks. å sette
stab, varsling og situasjonsrapportering.
Regjeringen har forsterket og videreutviklet
det administrative apparatet for sentral krisehåndtering. Justis-
og beredskapsdepartementet skal være fast lederdepartement ved sivile
nasjonale kriser. Ansvaret ved dette er tydeliggjort, og oppgavene
er ytterligere konkretisert. Kriserådet vil møtes regelmessig for
å gjennomgå relevante hendelser og øvelser, i tråd med kommisjonens anbefalinger.
De første møtene etter den nye modellen er nylig gjennomført.
I tråd med kommisjonens anbefalinger vil vi etablere
gradert samband og gode rutiner for informasjonsflyt mellom departementer
og underliggende etater. Det skal være til bruk i daglig sikkerhetsarbeid
og under kriser.
Regjeringen vedtok sist fredag en overordnet
instruks om utpeking og klassifisering av objekter som skal sikres
med sikringsstyrker. Politiet og Forsvaret kartlegger nå skjermingsverdige
og samfunnsviktige objekter som kan være utsatt for terrorhandlinger.
Jeg vil sammen med forsvarsministeren påse rask oppfølging overfor
politiet og Forsvaret. I henhold til sikkerhetslovens forskrift
om objektsikkerhet som trådte i kraft 1. januar 2011, skal alle
departementer kartlegge og utpeke skjermingsverdige objekter i egen sektor.
Det skal utarbeides planer for sikring av disse så raskt som mulig
og innen utgangen av dette året. Gjennomføring av sikkerhetstiltak
og tilrettelegging for sikringsstyrker skal være gjennomført innen
utgangen av 2013. Objekteier plikter å legge til rette for at Forsvaret
og politiets sikringsstyrker kan øve på beskyttelse.
For å sikre bedre samhandling på tvers av samfunnssektorer
har regjeringen i samfunnssikkerhetsmeldingen introdusert et nytt
prinsipp – samvirkeprinsippet – i det nasjonale samfunnssikkerhets-
og beredskapsarbeidet. Kommisjonen er positiv til en innføring av
dette prinsippet.
Mitt departement har et ansvar for å samordne arbeidet
med samfunnssikkerhet og beredskap i departementene og underliggende
etater. Dette samordningsansvaret innebærer bl.a. at jeg skal påse
at samtlige departementer følger opp kommisjonens hovedanbefaling.
Innen 1. oktober skal det rapporteres om:
Justis- og beredskapsdepartementet skal intensivere
og styrke tilsynsaktiviteten med andre departementer og etater.
Gjennom tilsyn skal det påses at samtlige departementer
har oversikt over
risiko og sårbarhet i egen sektor
gjennomfører tiltak som bøter på mangelfull
robusthet på kritiske områder
utvikler og vedlikeholder beredskapsplaner
øver regelmessig
Det må også føres tilsyn med mitt departement. Direktoratet
for samfunnssikkerhet og beredskap vil stå for tilsynet, og tilsynsrapportene
vil bli sendt et annet departement. Resultatene fra tilsyn vil være
viktige bidrag til å videreutvikle vårt beredskapsarbeid.
Planer er viktige i forberedelsen til framtidige hendelser.
Vi må også bruke planene når krisen inntreffer. Kommisjonen er klar
på at dette ikke var tilfellet 22. juli. Regjeringen vil vurdere
å utarbeide en overordnet instruks for beredskapsplanverket. Slik
kan vi sikre et godt samarbeid og klare ansvars- og kommandolinjer mellom
sivil og militær side og mellom de forskjellige nivåene i forvaltningen
når en krise oppstår.
Jeg er opptatt av at planverk skal holde høy kvalitet.
Dette krever at vi ser nærmere på det sentrale planverket Sivilt
Beredskapssystem. Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap
vil om kort tid gi en anbefaling om hvordan sentrale beredskapsplaner
bør innrettes i framtiden.
Kommisjonen påpeker at vi må øve på å bruke planene,
og vi må lære av de forbedringspunktene som øvelsene avdekker. Vi
har ikke vært gode nok til det. Læringspunkter fra øvelser må sidestilles
med læringspunkter fra reelle kriser. Justis- og beredskapsdepartementet
vil stille krav til alle departementene om å følge opp og systematisere
læringspunktene etter øvelser. Dette skal det rapporteres om.
Så litt om endringer i straffebestemmelser.
Dagens straffelov § 161 forbyr oppbygging av kapasitet når det er
gjort i den hensikt å begå alvorlig kriminalitet. Kommisjonen anbefaler
at denne straffebestemmelsen bør videreføres i den nye straffeloven
av 2005. Justis- og beredskapsdepartementet er positiv til forslaget.
Vi har sendt et tilsvarende forslag på høring, med høringsfrist 1. november.
Vi har også sendt på høring et forslag til kriminalisering
av tilstedeværelse på treningsleir for terror samt å motta terrortrening.
Jeg vil understreke at regjeringen ikke har konkludert i spørsmålet
om det bør vedtas nye straffebud mot terror.
Kommisjonen anbefaler også at halvautomatiske våpen
bør forbys. Utvalget som har gjennomgått våpenlovgivningen, foreslo
ikke et totalforbud mot halvautomatiske våpen. Våpenlovutvalgets utredning
har vært på høring. Regjeringen vurderer høringsuttalelsene og kommisjonens forslag.
Vi vil komme tilbake til Stortinget med forslag, eventuelt med endringer
innenfor eksisterende reguleringer, så raskt som mulig.
Så til tiltak i politiet, herunder bistand fra
Forsvaret:
Som statsministeren var inne på, peker kommisjonen
på en rekke svakheter ved politiets håndtering av angrepene. 15
av 31 anbefalinger omhandler politiet.
Kommisjonen anbefaler at Politidirektoratet
får på plass en bedre sammenheng mellom mål, prioriteringer og ressursbruk.
Dessuten må direktoratet ha sterkere ansvar for samordning, effektivisering
og mer enhetlige løsninger. Jeg forventer at politidirektøren synliggjør
dette i styringsdialogen med politimestrene. Helt vesentlig er det
å få etablert en kultur for leveranser til rett tid og med rett
kvalitet, slik jeg alt har redegjort for.
Dette er en betydelig lederoppgave for politidirektøren.
Han jobber konkret med et bredt anlagt endringsprogram i Politidirektoratet. Ledergruppen
vil bli utvidet for å forsterke kompetanse og gjennomføringskraft
i politiets øverste ledelse. Politidirektøren har også tatt et strukturelt
grep ved å etablere en egen avdeling for beredskap.
Direktoratet har utviklet en ny lederplattform som
danner basis for arbeidet med styrking av lederskapet i politiet.
Et forsterket fokus på ledelse er nødvendig. Et viktig budskap i
denne plattformen er betydningen av klare mål og resultater – et
ansvar som hviler på den enkelte politileder.
Jeg har tidligere i år satt i gang arbeid med
en ekstern gjennomgang av Politidirektoratet. Formålet er å kartlegge
i hvilken grad direktoratet oppfyller de krav som ble satt ved opprettelsen
i 2001, og hvilke endringer i forutsetningene som har oppstått siden
da og fram til i dag. Evalueringen har som mål å vurdere direktoratets
oppgaveportefølje og fagligheten i oppgaveløsningen, bl.a. knyttet
til Politidirektoratets strategiske rolle. Rapporten planlegges
ferdig 1. mars neste år.
Jeg jobber også med en ny instruks for direktoratet
som skal tydeliggjøre politiledelsens ansvar og rolle.
En av kommisjonens viktigste anbefalinger er bedre
IKT-utnyttelse i politiet. Det vil frigjøre administrative ressurser
til operativt arbeid.
Arbeidet med å fornye IKT-systemene i politietaten
har pågått i en årrekke. Det er gjentatt, gang på gang, i budsjettproposisjoner
og rapporter, at IKT er viktig. Men det har ikke blitt tilstrekkelig
prioritert.
Derfor er det maktpåliggende å oppnå bedre styring
av IKT i politiet. Organisering, ledelse og riktig kompetanse er
viktige stikkord også her. Det er ikke IKT i seg selv som vil gi
oss et bedre politi. Det er viljen og evnen til å ta i bruk IKT
for å bli bedre som er avgjørende. Dette må komme i riktig rekkefølge.
Vi har nå valgt en konseptstrategi for straffesakssystemene
i politiet. Dette innebærer en omfattende fornying. Totalprosjektet
er forsinket. Vi vil måtte gjennomføre det i flere faser, med selvstendige
leveranser og kvalitetssikring underveis. Men dette er helt nødvendig
for å få en bedre styring av prosjektet. Før oppstart av hovedprosjektet
må det gjennomføres kompetansehevende tiltak i politiet.
I mellomtiden må Politidirektoratet raskt utarbeide
en klar, helhetlig IKT-strategi som gjør at dagens systemer utnyttes
på best mulig måte. Som kommisjonen skriver: «Mulighetene som gis
med dagens systemer, er allerede større enn de som faktisk benyttes.»
Politidirektøren vil opprette en ny avdeling for IKT og teknologi
for å øke kompetansen i direktoratet og forsterke styringen av IKT-området
i politiet. Det er positivt. Jeg vil følge dette arbeidet tett gjennom
styringsdialogen med Politidirektoratet.
Politiets data- og materielltjeneste har iverksatt tiltak
for å øke den tekniske kapasiteten på nødnummer 112. Et toårig prøveprosjekt
med felles nødnummer og felles nødsentral for brannvesen, politi
og helsetjeneste gjennomføres nå i Drammen. Ekstern evaluering skjer
fortløpende.
Dagens system for riksalarm er ikke godt nok. Regjeringen
forventer at Politidirektoratet raskt får et nytt system på plass.
Jeg vil følge dette arbeidet tett. I mellomtiden har jeg forsikret
meg om at det eksisterende systemet for riksalarm fungerer etter
hensikten, og at det testes jevnlig.
På mange områder er det dårlig samsvar mellom Politidirektoratets
egen evaluering og kommisjonens rapport når det gjelder hendelsene 22. juli.
I samfunnssikkerhetsmeldingen ba regjeringen Politidirektoratet
gjennomgå deler av aksjonen på Utøya på nytt. Hensikten er å identifisere
ytterligere læringspunkter. Vi vil særlig ha en vurdering av om
uklarheter rundt forståelsen av retningslinjene for «skyting pågår»
er avklart på en tilfredsstillende måte. Vi vil komme tilbake til
dette i den kommende stortingsmeldingen.
Politiets planverk og kompetanse for situasjonsrapportering
skal gjennomgås. Politidirektoratet skal, slik det er beskrevet
i samfunnssikkerhetsmeldingen, etablere kontakt mellom berørte direktorater.
Hensikten er å fastsette nasjonale retningslinjer for samarbeidet mellom
helsetjenesten, brann- og redningstjenesten og politiet når det
gjelder prosedyrer for varsling, ansvar og samarbeid på innsatssted. Helsedirektoratet
og Politidirektoratet er allerede i gang med å utarbeide felles
retningslinjer for samhandling i områder som ikke fullt ut kan erklæres
som «klarert område». Ferdigstillelsen av retningslinjene er høyt
prioritert.
Vi vil gi ny, utfyllende informasjon på disse punktene
i den kommende meldingen.
Kommisjonen har også påpekt behovet for et oppdatert
planverk for redningstjenesten. Departementet vil følge dette opp
gjennom å fastsette en ny instruks og sende ut en ny håndbok for
redningstjenesten.
Operasjonssentralen i Oslo er planlagt utbygget. Et
nytt beredskapssenter som samler beredskapstroppen, hundetjenesten
og politihelikoptrene er under arbeid, i tråd med kommisjonens anbefaling.
Som statsministeren redegjorde for, er tomten nå stilt til disposisjon
for dette formålet. Dette er en viktig milepæl.
Vi starter nå en grundig utredningsprosess for raskt
å avklare gjenstående forhold for å kunne starte prosjekteringen.
Jeg vil komme nærmere tilbake til dette arbeidet i statsbudsjettet, herunder
vil vi gjøre en vurdering av statlig regulering og orientere om
nærmere framdrift.
Kommisjonen anbefaler å etablere en nasjonal politioperativ
sentral som en skalerbar del av operasjonssentralen i Oslo. Vi vil
vurdere dette forslaget nøye. Jeg er også opptatt av å sikre kompetanse
til å lede større operasjoner utenfor Oslo. Dette vil jeg også komme
tilbake til i stortingsmeldingen.
Politihelikopteret er tilført midler for å sikre døgnkontinuerlig
drift, i tråd med kommisjonens anbefaling. Regjeringens opprinnelige
målsetting var at dette skulle være på plass 1. juni. Det har ikke
politiets ledelse klart å levere; noen vakter står fortsatt uten
bemanning. Nye piloter skal være på plass fra 1. september. Innen
disse er utsjekket for å kunne føre politihelikopteret, har jeg
bedt Politidirektoratet om å iverksette alle hjelpetiltak for raskest
mulig å sikre døgnkontinuerlig drift. Jeg følger dette arbeidet
tett.
Vi har klargjort retningslinjene for bruk av
redningshelikoptrene til transportstøtte for politiet i tidskritiske
situasjoner. Disse står på 15 minutters beredskap på seks baser
rundt i landet. Det vil også kunne bidra til å redusere politiets
responstid. Regjeringen har vedtatt å videreføre den militære helikopterberedskapen
på Rygge. Jeg jobber nå sammen med forsvarsministeren om å utvide
beredskapen til også å omfatte håndhevelsesbistand.
Regjeringen har vedtatt en ny bistandsinstruks som
skal sikre et mest mulig effektivt samarbeid mellom politiet og
Forsvaret i krisesituasjoner. Den sikrer tydelige formelle rammer
rundt Forsvarets støtte til politiet og gir oss smidige ordninger
for samarbeid når kriser oppstår. Arbeidet med lovregulering av
Forsvarets bistand til politiet er i gang. Det er gitt høy prioritet
og vil bli oversendt Stortinget så raskt som mulig.
Samlet sett peker kommisjonen når det gjelder gjennomgang
av politiet, på svært mange utfordringer knyttet til ledelse, samhandling
og utnyttelse av teknologi. Kommisjonen sier:
«Før man kan ta nærmere stilling til bemanning og
generell ressurssituasjon, må Justis- og beredskapsdepartementet,
politietaten og PST derfor, i vesentlig større grad enn hittil,
foreta prioriteringer, sette mål for sikkerhets- og beredskapsoppgavene,
styre de betydelige personalressursene de faktisk besitter, og følge
opp at det oppnås resultater. Dette krever lederskap.»
Dette lederskapet vil jeg ta. Derfor har jeg
gitt politiets ledelse i oppdrag å strukturere arbeidet med å forbedre
evnen til rask respons ved store hendelser, evnen til – som det
står i rapporten – «… å trykke på den aller største knappen». Samtidig
må det bli et bedre samsvar mellom oppgaver og bemanning. Den operative beredskapskapasiteten
må styrkes på de ukedager som erfaringsmessig gir politiet flest
utrykningsoppgaver, uten at dette går ut over den generelle beredskapen
som må være på plass 24 timer sju dager i uka. Dette arbeidet vil
jeg følge tett, med egne møter, for å sikre framdriften.
Kommisjonens anbefaling tilsier at vi i første omgang
trenger å vektlegge en resultatreform for å bedre beredskapen. Det
haster. Vi må også sikre et framtidsrettet politi som bekjemper kriminalitet
på en moderne og publikumsrettet måte. Da trenger vi en grundigere
analyse og gjennomgang av situasjonen i politiet enn det vi har.
Derfor har jeg kommet til at det ikke bør legges fram en egen, bred
stortingsmelding om resultatreform i politiet allerede i høst som tidligere
varslet. I stortingsmeldingen om 22. juli-kommisjonen vil jeg ta
med det arbeidet fra resultatreformen som angår politiets beredskapsevne,
samt redegjøre for hvordan den brede gjennomgangen av politiet skal
utformes og gjennomføres.
Litt om tiltak knyttet til redningsetatene.
Investeringen i nytt digitalt radiosamband, Nødnett, over hele landet
er en av de største satsingene på samfunnssikkerhet noen gang. Jeg
vil påse at utbygging skjer i takt med Stortingets vedtak og bevilgninger.
Utbyggingen pågår for fullt og innenfor en ambisiøs, men realistisk
tidsplan.
Nødetatene har et selvstendig ansvar for å etablere
gode samhandlingsprosedyrer. I perioden inntil nytt Nødnett er landsdekkende,
har Direktoratet for nødkommunikasjon sørget for at det gjennomføres
øving og samhandling mellom brukere av gamle systemer og nytt Nødnett. Dette
er tiltak som skal bidra til at det blir færre utfordringer knyttet
til forskjellige sambandssystemer i utbyggingsperioden.
Så til tiltak knyttet til sikkerhets- og etterretningstjenesten.
Kommisjonen peker på at Politiets sikkerhetstjeneste må utvise større
pågåenhet, kreativitet og vilje til å identifisere nye trusler.
PST har på bakgrunn av sin egenevaluering gått i
gang med tiltak. Disse er forsterket i lys av 22. juli-kommisjonens
rapport. Tjenestens strategiske plan vil bli revidert for å utvikle
kultur og holdninger. I oppfølgingsarbeidet vil PST legge særlig
vekt på å revidere planverket, gjennomføre intern opplæring og hyppige
øvelser.
Regjeringen har oppnevnt et utvalg, ledet av Kim
Traavik, som foretar en ekstern gjennomgang av PST. Utvalget konsentrerer
seg om hvordan tjenesten utnytter sine ressurser, foretar prioriteringer,
arbeidsprosesser, kompetanse og organisering i lys av trusselbildet
og ressurssituasjonen. Utvalget har formidlet at de også vil utnytte
kommisjonsrapportens vurderinger og forslag. Rapporten fra utvalget
vil etter planen foreligge innen 1. desember i år. Denne rapporten
blir et viktig element i tydeliggjøringen av mål- og resultatstyring
for PST og øvrig oppfølging av kommisjonens anbefalinger.
Krisehåndteringsverktøyet i PST vil bli gjennomgått.
Ny stabslogg er allerede på plass. Det vil bli utviklet en ny overordnet
IKT-strategi som skal bidra til å effektivisere PSTs oppgaveløsning.
Det vil bli gitt en ny saksbehandlingsinstruks som skal sikre ensartet saksbehandling.
Regjeringen har varslet at Justis- og beredskapsdepartementet
og Forsvarsdepartementet i fellesskap vurderer om det skal utarbeides
en felles, overordnet og åpen risiko- og trusselvurdering for det
norske samfunnet. Dette vil sikre god koordinering av sikkerhets-
og etterretningstjenesten. Dette arbeidet vil jeg gi høy prioritet.
Arbeidet i Felles analyseenhet mellom Politiets sikkerhetstjeneste
og E-tjenesten har medført tettere og bedre samarbeid mellom tjenestene. Jeg
mener imidlertid, som kommisjonen, at enheten har et større potensial.
Dette vil jeg ta initiativ til å videreutvikle, sammen med forsvarsministeren.
Kommisjonen har lagt fram ytterligere anbefalinger
om at regjeringen bør vurdere endringer i samarbeidsløsninger, informasjonsutveksling og
taushetspliktsreglene. Den løfter også fram behovet for å avklare
PSTs rolle i cyberspace. Forslagene vil bli vurdert nøye.
Før jeg reflekterer over vanskelige avveininger
i oppfølgingsarbeidet framover, vil jeg understreke betydningen
av en bred forebyggende innsats som avgjørende for vår trygghet.
Som kommisjonen skriver, er det «viktige og ville fortjene mer oppmerksomhet
enn det denne kommisjonen kunne rekke over». Arbeidet med kriminalitetsforebygging
er en viktig del av forebyggingsarbeidet. Regjeringen har lagt fram
to sentrale handlingsplaner, «Gode krefter» fra 2009 og «Felles
trygghet – felles ansvar – handlingsplan for å forebygge radikalisering
og voldelig ekstremisme» fra 2010. Sistnevnte tar utgangspunkt i
at radikalisering og voldelig ekstremisme er sektorovergripende
utfordringer hvor årsaker og muligheter for forebygging kan ligge
under flere offentlige etaters ansvarsområder. Samarbeid mellom
politiet og andre lokale aktører vil være viktig for forebygging
på et tidlig stadium. Jeg vil framheve politiråd som et viktig formalisert
samarbeid mellom lokalt politi og kommunale myndigheter. Det nye
er at det nå også er lagt til rette for å ta opp tema rundt radikalisering
i politirådet.
I vårt samfunn har vi satt klare rammer for
personvern. Hver enkelt av oss skal sikres mot uriktig bruk av opplysninger.
Samtidig er det ikke tvil om at personopplysninger kan være avgjørende
for at politiet skal kunne forebygge, avverge og etterforske kriminelle
handlinger – handlinger som vi ønsker å beskytte borgerne mot. Er
vi sikre på at vi har funnet den rette balansen mellom personvern
og trygghet? Dette er en viktig diskusjon vi også må evne å ta i
tilknytning til oppfølgingen av 22. juli-kommisjonens rapport.
Videre er det av avgjørende betydning at norsk politi
og Politiets sikkerhetstjeneste samarbeider med andre lands politimyndigheter,
både for å forebygge og etterforske alvorlige kriminelle handlinger
på norsk jord og for å bidra til den internasjonale bekjempelsen
av alvorlig kriminalitet. Dette stiller strenge krav til samarbeid med
politi i land som ikke har de samme rammer for rettssikkerhet som
Norge. Hvor langt kan et slikt samarbeid gå for å avverge kriminelle
handlinger? Hvordan sikrer vi kontroll på opplysninger, slik at
vi ivaretar våre internasjonale forpliktelser til å overholde menneskerettighetene?
Dette er krevende avveininger.
Et annet dilemma er bruk av redningshelikoptre til
bruk for transportstøtte for politiet. Redningshelikoptrene redder
liv, ofte langt til havs. De har derfor behov for å være så lett
utstyrt som mulig for å ha størst mulig rekkevidde. På den annen
side: Om vi skal sikre 15 minutters responstid for transportstøtte
til politiet ved skarpe oppdrag, må redningshelikoptrene være utstyrt permanent
med nødvendig beskyttelse. Vekten av beskyttelsesutstyret reduserer
helikoptrenes radius, noe som igjen reduserer muligheten for å gjennomføre
redningsaksjoner til sjøs. Nok en gang må vi foreta vanskelige valg
hvor viktige interesser og trygghetstiltak settes opp mot hverandre.
Jeg ønsker også å vise til tidligere debatter
om bevæpning av norsk politi. Jeg mener at et ubevæpnet politi vil
bidra til demping av volds- og våpenbruk i Norge. Men vi må erkjenne
at det da vil være dilemmaer knyttet til tjenestemenns sikkerhet
og ved mulig tidsspille ved væpnede aksjoner.
Det jeg prøver å vise, er at vi på nesten alle
områder står overfor dilemmaer og motstridende hensyn. Slike dilemmaer
må vi leve med. Total trygghet er ikke mulig. Vi må fortsatt ta
de viktige debattene om hvor grensene mellom de ulike hensyn skal
gå. Vi må evne å se helhetsbildet.
Selv om 22. juli-kommisjonens rapport på svært mange
områder er nedslående lesning, inneholder den også lyspunkter. Det
var også mye som ble gjort riktig den dagen. Kommisjonen omtaler flere
«eksempler på heltemot, innsatsvilje og omsorg».
Mange enkeltmennesker gjorde en enestående innsats
for å redusere skadevirkningene av angrepene, både profesjonelle
og frivillige, venner og kolleger, tilfeldig forbipasserende – mange med
fare for eget liv.
Det skal vi ta med oss og bygge videre på, for
det er menneskene som er vår viktigste beredskapsressurs. Menneskene
vil fortsatt være viktigst når vi nå jobber med å forbedre oss.
Blant dem som jobber i politiet og de øvrige beredskapsetatene,
er det svært mye positivt å hente. Som kommisjonen også selv skriver:
«Politiet er en av samfunnets viktigste institusjoner
og er preget av høy kompetanse og betydelig personlig engasjement
fra ledere og ansatte.»
Jeg vil bruke denne anledningen til å framheve det
gode politiarbeidet som faktisk utføres døgnet rundt, hele året.
Men vi må også åpent og ærlig innrømme feil når de begås. Vi må
vise vilje og evne til endring og utvikling. 22. juli-kommisjonens
rapport har gitt oss en unik plattform for dette.
Jeg er ydmyk overfor den oppgaven som står foran
oss, men jeg våger samtidig også å være optimist. I et fellesskap
har vi de beste forutsetninger for å løfte beredskapen. Og mer enn
dette: Samfunnets sikkerhet er også fundamentalt avhengig av de
verdier vi ønsker at samfunnet vårt skal bygge på: demokrati og
åpenhet, solidaritet og tillit. Vår felles trygghet er også et felles
ansvar.
Jeg ser fram til et godt samspill med Stortinget og
Stortingets organer i det arbeidet som står foran oss. Et slikt
samspill er nødvendig for å sikre tryggheten i det norske samfunnet.
I tilknytning til kontroll- og konstitusjonskomiteens
behandling av redegjørelsene om regjeringens oppfølging av 22. juli-kommisjonens rapport,
ser komiteen behov for å få svar på følgende spørsmål:
1. Ifølge 22. juli-kommisjonens
rapport kunne angrepet på regjeringskvartalet 22. juli 2011 ha vært
forhindret gjennom effektiv iverksettelse av allerede vedtatte sikringstiltak.
Hvem har ansvaret for at tiltakene ikke ble iverksatt, og hva er
årsaken til at de ikke ble iverksatt?
2. Ble tidligere fornyings- og administrasjonsminister
Heidi Grande Røys sine bekymringer vedrørende manglende sikkerhetstiltak
tatt på alvor?
3. Hvorfor ble ikke Grubbegata stengt tidligere? Var
statsministeren klar over at det var gjort vedtak, og tok han initiativ
overfor Fornyings- og administrasjonsdepartementet for å få iverksatt dette?
Hvem har ansvaret for at vedtatte tiltak ikke var iverksatt?
4. Ifølge 22. juli-kommisjonen burde flere sikrings-
og beredskapstiltak ha vært iverksatt 22. juli 2011, for å vanskeliggjøre
nye angrep og redusere skadevirkningene. Hvem har ansvaret for at
dette ikke ble iverksatt og hva er årsaken til at slike tiltak ikke
ble iverksatt?
5. I forbindelse med opprettelse av politiets
helikoptertjeneste la Stortinget blant annet inn føringer om at
helikopteret skulle være en nasjonal bistandsressurs med døgnkontinuerlig
tjeneste året rundt. Fra 2007-2008 skjedde det en gradvis svekkelse
til 2011, og i perioden januar til mai 2011 hadde helikopteret en
nedetid på over 60 prosent. Hva er årsaken til at Stortingets føringer
ikke ble fulgt og hvem har ansvaret for dette?
6. På hvilke punkter av betydning ble iverksatt/gjeldende
planverk og fastlagte rutiner ikke fulgt opp den 22. juli?
7. Ifølge Dagens Næringsliv ble det hentet
ut sensitive dokumenter fra Høyblokka bare timer etter bombeeksplosjonen
i regjeringskvartalet.
a. Hva
er rutinene for uthenting av spesielt viktige dokumenter mv fra
Statsministerens kontor og Justis- og beredskapsdepartementet i
en slik situasjon og nært opp til en slik hendelse?
b. Hvem har ansvaret for å sikre slikt
materiale?
c. Hvordan forsikrer man seg om sikkerheten rundt
dem som skal hente ut slikt materiale?
d. Hvilken rolle spiller politiet i en
slik sammenheng?
e. Hva slags type dokumenter/dokumentasjon
er det som må sikres i slike sammenhenger, til tross for den fare
som kan være forbundet med å hente ut dokumentasjonen?
f. Fungerte rutinene i henhold til plan?
g. I hvilken grad er det foretatt endringer
i disse rutinene etter 22. juli 2011?
8. Regjeringen opplyste at de straks iverksatte tiltak
for å varsle sentrale personer. Hvordan vil statsråden si at mobiliseringen
fungerte?
9. Hvordan var Norge rustet mot et eventuelt
angrep nummer to den 22. juli 2011?
10. Det tok lang tid fra angrepet på regjeringskvartalet
til flere sentrale og sikringsverdige objekter i Oslo, deriblant
Stortinget, ble sikret. Hvem hadde ansvaret for at sikringsverdige bygg
ikke ble sikret på et tidligere tidspunkt?
11. Regjeringens kriseråd ble besluttet
utvidet 22. juli 2011, på grunn av omfanget av angrepet. Dette medførte
at rådet ikke kunne fungere slik det var tenkt. Hvordan sikres det
at vi har et operativt og velfungerende kriseråd som kan gjennomføre
tiltak etter planen ved krisesituasjoner?
12. NTB meldte 20. september 2012 at Gjørv-kommisjonen
hadde fått tips om at politiansatte skal ha blitt truet til taushet
av overordnende etter 22. juli. Kommisjonen valgte likevel ikke
å sjekke ut tipsene. Medfører opplysningene i NTB-meldingen riktighet?
13. Hvilket konstitusjonelt ansvarsområde
har statsråd Karl Eirik Schjøtt-Pedersen i regjeringen?
14. Hvordan kunne regjeringen ha sikret
en bedre fremdrift av nødnettet?
15. Hvilke tiltak satte man i gang med
i regjeringen da man i 2007 fikk varsel om at det var mer enn 50 %
risiko for terrorangrep mot Norge innen tre til fem år?
16. Hvor mange beredskaps- og krisehåndteringsøvelser,
-spill, simuleringer med videre har henholdsvis statsministeren,
resten av politisk ledelse og statsministerens nærmeste stab deltatt i
gjennom perioden 2005–2012? Hvilke scenarioer og metodikk er lagt
til grunn for eventuelle øvelser, hvilke evalueringer er gjort,
og hvordan er eventuelle funn implementert ved Statsministerens
kontor?
17. I ethvert samfunn vil det til enhver
tid foreligge en viss risiko for uforutsette hendelser og menneskeskapte
trusler. Hvor ligger ansvaret for aksept av den restrisiko som foreligger
etter valgte sikkerhetstiltak er vedtatt og iverksatt?
Komiteen ber om svar innen fredag 26. oktober 2012.
Videre bes det om at en word-fil av svaret sendes elektronisk til
kontroll@stortinget.no
Jeg viser til brev fra kontroll- og konstitusjonskomiteen
datert 12. oktober 2012 med spørsmål i tilknytning til komiteens
behandling av redegjørelsene om oppfølging av 22. juli-kommisjonens
rapport. Komiteen viser i flere av sine spørsmål til rapporten fra
22. juli-kommisjonen (NOU 2012:14) og jeg legger derfor i mine svar til
grunn at denne er kjent for komiteen.
Flere av komiteens spørsmål gjelder plassering av
ansvar.
Jeg vil i denne forbindelse vise til min redegjørelse
for Stortinget 28. august 2012, hvor jeg slår fast at jeg har det
øverste ansvaret for beredskapen og for det som gikk galt og det
som gikk bra i håndteringen 22. juli. At statsministeren har det
øverste ansvaret fritar imidlertid ikke andre for deres ansvar.
Etter vår statsskikk har den enkelte statsråd det konstitusjonelle
ansvar på sitt område, innenfor de lover og bevilgninger Stortinget
har gitt. Videre har de ulike etater og virksomheter et ansvar.
Flere etater i både kommune og stat har ansvar for ulike deler av
beredskapen. Politidirektoratet har ansvar for hvordan politiet fungerer.
Helseforetakene har ansvar for den medisinske beredskapen.
Grunnleggende prinsipper i alt beredskapsarbeid som
Stortinget har gitt sin tilslutning til, er ansvarsprinsippet og
nærhetsprinsippet. Ansvarsprinsippet innebærer at den myndighet
eller etat som til daglig har ansvaret for et område også har ansvaret
for nødvendige beredskapsforberedelser og for den utøvende tjeneste
ved kriser og katastrofer. Nærhetsprinsippet innebærer at den den
som har størst nærhet til en krise er den som er best egnet til
å håndtere den.
Spørsmålene 1 – 3 omhandler ulike sider av samme
sakskompleks. Jeg anser det derfor hensiktsmessig å behandle disse
tre spørsmålene samlet.
22. juli-kommisjonen har i kapittel 18 i sin
rapport gitt en grundig redegjørelse for arbeidet med sikring av
regjeringskvartalet før 22. juli 2011. Jeg vil derfor vise til denne
når det gjelder beskrivelse av ansvarsforhold og årsakene til at arbeidet
med stenging av Grubbegata ikke var sluttført før 22. juli 2011.
Jeg vil videre vise til min omtale av sikkerhetsprosjektet i min
redegjørelse 28. august 2012 og til fornyings-, administrasjons-
og kirkeministerens svar på spørsmålene 1 - 4, herunder svar på
spørsmål om det er opplysninger rundt manglende stenging av Grubbegata
som ikke har blitt tilstrekkelig belyst i 22. juli-kommisjonens
rapport.
Jeg ble kort tid etter at jeg hadde tiltrådt
som statsminister 17. oktober 2005 informert om hovedpunktene i
sikkerhetsprosjektet. Jeg ble orientert om at Regjeringen Bondevik
II hadde gitt sin tilslutning til de faglige anbefalingene fra prosjektet,
og om at de aktuelle delene av rapportene var sendt til respektive
ansvarlige fagdepartementer for oppfølging. Dette var et omfattende
prosjekt som inneholdt en totalanalyse og plan for regjeringens
sikkerhet under ulike trusselscenarier. Jeg ble i denne forbindelse
orientert om at én av anbefalingene fra prosjektet var å stenge
Grubbegata og at ansvaret for oppfølging lå hos det daværende Arbeids-
og administrasjonsdepartementet (nå Fornyings-, administrasjons-
og kirkedepartementet). Prosjektet inneholdt også en rekke andre
tiltak og fra 2005 til 2011 ble sikkerheten i regjeringskvartalet
vesentlig oppgradert, blant annet ved ulike fysiske sperrer, skjerpet
adgangskontroll og gjennomlysningsutstyr og ved sikring av vinduer.
Dette var gjennomført og berget trolig liv.
Statsbygg fremmet september 2005 forslag til kommunal
reguleringsplan overfor Oslo kommune på vanlig måte. Sommeren 2007
ble det kjent at byrådet hadde avgitt en innstilling til bystyret
som anbefalte å forkaste Statsbygg sitt reguleringsforslag. Dette
foranlediget at det fra Statsministerens kontor på administrativt
nivå ble tatt kontakt med administrasjonen i Oslo kommune om videre
politisk prosess. Statsråd Grande Røys skrev 29. august 2007 et
notat til medlemmene av Regjeringens underutvalg, hvor hun redegjorde
for byrådets innstilling til bystyret om å forkaste forslaget til
reguleringsplan og hvor hun ba om å få orientere regjeringens underutvalg
om sikkerhetsprosjektet og spesielt om reguleringsforslaget.
Jeg fulgte umiddelbart opp henvendelsen fra Grande
Røys. Da saken ikke trengte politisk avklaring i regjeringen, så
jeg ikke behov for en egen drøftelse i regjeringens underutvalg.
Etter min vurdering handlet det om å få gjennomført en tydelig faglig
anbefaling, og jeg ba derfor daværende statssekretær Karl Eirik
Schjøtt-Pedersen om å følge opp saken ovenfor Oslo kommune. Dette
initiativet var medvirkende til at kommunen endret syn og etter
noe tid gikk inn for at gaten skulle stenges for biltrafikk. Prosessen
frem til det det forelå et reguleringsvedtak i Oslo kommune 27. februar
2008 er nærmere beskrevet i detalj på s. 435 og s. 436 i rapporten fra
22. juli-kommisjonen. Det fremgår her at igangsettelse tillatelse
fra Oslo kommune ble gitt 29. oktober 2010, Hvorfor gaten enda ikke
var stengt 22. juli 2012 har kommisjonen redegjort for på s. 437
– 438 i sin rapport. Jeg viser for øvrig også som nevnt til fornyings,
administrasjons- og kirkeministerens svar på spørsmålene 1- 4 i sitt
svar til kontroll- og konstitusjonskomiteen.
Arbeidet med stenging av Grubbegata gikk for sakte,
og jeg er enig med kommisjonen i at det ville ha gått raskere med
en statlig reguleringsplan.
De tre spørsmålene om iverksettelse av sikrings- og
beredskapstiltak, om iverksetting av planverk og rutiner og om hvor
godt rustet Norge var mot et nytt angrep 22. juli henger nært sammen. Disse
tre spørsmålene besvares derfor samlet.
22. juli-kommisjonen konkluderer med at flere sikrings-
og beredskapstiltak for å vanskeliggjøre nye angrep og redusere
skadevirkningene burde ha vært iverksatt 22. juli. Det er derfor
min vurdering at Norge kunne stått bedre rustet til å møte et nytt
angrep 22. juli enn det vi faktisk gjorde. Jeg vil i denne forbindelse
også vise til at kommisjonens rapport viser at operative tiltak for
å avverge eller forberede seg på eventuelle sekundæranslag kunne
ha ført til at bilen og gjerningsmannen hadde blitt oppdaget.
Kommisjonen har i sin rapport gitt en grundig beskrivelse
av i hvilken grad de ulike ansvarlige myndigheter iverksatte sikrings-
og beredskapstiltak og planverk 22. juli 2011. Jeg vil derfor vise
til kommisjonens gjennomgang når det gjelder beskrivelse av ansvarsforhold
og årsaker til at ulike tiltak ikke ble iverksatt som forutsatt
i planverket og/eller til at det tok for lang tid før tiltak ble
gjennomført. Jeg vil her spesielt vise til rapportens kapittel 8
om varsling, samhandling og mobilisering i politiet og kapittel
10 om krisehåndteringen i regjeringsapparatet, Forsvaret og PST.
Jeg vil i tillegg vise til justis- og beredskapsministerens svar
på komiteens spørsmål, spesielt spørsmål 4 om hvorfor ikke medlemmene
i den lokale redningssentralen ble innkalt, spørsmål 6 om hvorfor
det ikke ble truffet tiltak fra POD om å benytte helikopter før
etter pågripelsen, spørsmål 8 om politiets beredskapsplanverk, spørsmålene
9 og 42 om bruk av objektsikringsplaner og spørsmål 10 om Justisdepartementets
krisehåndtering 22. juli 2011 samt til justisministerens redegjørelse
28. august 2012.
Kontroll- og konstitusjonskomiteen har også
stilt justis- og beredskapsministeren spørsmål om politiets helikoptertjeneste
(spørsmålene 25 og 26). Justis- og beredskapsministeren vil gi
et samlet svar på de spørsmål som gjelder denne tjenesten.
På s. 226 i rapporten fra 22. juli-kommisjonen
er arbeidet med å hente ut utstyr og sikre dokumenter som befant
seg i Høyblokka omtalt.
Statsministerens kontor hadde gode planer for utflytting
og var gjennom jevnlige øvelser trenet for å følge planene. Materiell
og utstyr var forhåndslagret utenfor Høyblokken og tilstrekkelig
antall medarbeidere var på plass slik at reetablering av kontoret
gikk svært raskt.
Statsministerens kontor har rutiner og planverk for
oppbevaring og håndtering av både graderte dokumenter og utstyr.
Disse ble fulgt både før og etter 22. juli. Dokumenter og utstyr
ble oppbevart i godkjente enheter i henhold til sikkerhetsloven.
Deler av lokalene til Statsministerens kontor var intakte, mens
andre var ødelagt i ulik grad. I samråd med politiet gikk et lite
antall frivillige fra kontoret inn i Høyblokka i løpet av helgen
for å få oversikt over situasjonen. Det ble verifisert at graderte
dokumenter og utstyr var intakte og at det ikke var noe på avveie.
Dette er også meldt tilbake til Nasjonal sikkerhetsmyndighet. Spesielt
viktig materiale ble hentet ut av Høyblokken allerede den første
helgen. Dette var eksempelvis kryptoutstyr. Nødvendig utstyr og
dokumenter ble deretter hentet ut fortløpende ved behov. Dette skjedde
etter forståelse med politiet.
Kontorets IKT-system var intakte etter eksplosjonen
22. juli, men ble besluttet slått av samme ettermiddag på grunn
av manglende kjøling. I løpet av helgen ble IKT-utstyr hentet ut
fra Høyblokken og satt opp et annet sted. Tirsdag 26. juli var IKT-systemet
fullt operativt og kunne også benyttes fra Regjeringens representasjonsanlegg gjennom
fjernaksessløsninger på mobilt utstyr. Kontoret hadde for øvrig
fjernlagret back-up av alle data, men det ble ikke nødvendig å benytte disse.
Etter 22. juli ble tilgangen til SMKs lokaler
i Høyblokka regulert ved at alle som skulle ha adgang måtte godkjennes
av SMK. Lokalene var sikret ved døgnkontinuerlig vakthold.
Så snart politiet og Statsbygg hadde gitt klarsignal,
startet et omfattende arbeid med pakking av kontorer og arkiver,
samt rensing av dokumenter og gjenstander for glassrester og eventuelt
asbeststøv. Det ble innhentet faglige råd i regi av Statsbygg og
bistand fra Garden til sikring og transport av dokumenter. Rengjøringen
ble gjort i henhold til prosedyrer godkjent av ekstern kvalitetssikrer
og det ble også foretatt et forsvarlig antall tester før utstyr/dokumenter
ble tatt i bruk av de ansatte. Arbeidet med å hente ut dokumenter
var i hovedsak ferdigstilt medio september. Den enkelte medarbeider
fikk da tilgang til dokumenter som hadde befunnet seg på vedkommendes
kontor i Høyblokken. Innen månedsskiftet november/desember var arbeidet med
å tømme 13. – 17. etg. i Høyblokken for dokumenter, utstyr, private
eiendeler, kunst og de møbler som kan gjenbrukes, sluttført.
Statsministerens kontor sine rutiner for sikring av
sensitive dokumenter er ikke endret etter 22. juli 2012.
Justis- og beredskapsministeren vil besvare spørsmål
som gjelder Justis- og beredskapsdepartementet.
Jeg tolker dette spørsmålet slik at det omfatter den
varslingen som ble gjennomført i regi av mitt kontor for å sikre
at regjeringen kunne fungere i den situasjonen som hadde oppstått
etter eksplosjonen i Høyblokken. Viktige elementer i beredskapsplanleggingen
ved Statsministerens kontor er å vedlikeholde ajourførte telefonlister og
å ha oversikt over hvor statsråder og sentrale medarbeidere til
enhver befinner seg, også i ferier og helger.
Selv ble jeg først varslet om eksplosjonen gjennom
en av mine politiske medarbeidere som satt i en telefonsamtale med
en medarbeider ved Arbeiderpartiets partikontor på Youngstorget.
Få minutter etter ble jeg varslet av en av medarbeiderne ved Statsministerens
kontor som befant seg i Høyblokken.
SMS-varsling ble sendt til samtlige av Regjeringens
medlemmer kl. 16.02 med følgende tekst «Det har vært en eksplosjon
i regjeringskvartalet. Flere er skadd. Statsministeren er ikke skadet og
i sikkerhet [navn sekretær], SMK» Før dette – mellom klokken kvart
på fire og fire - var jeg i telefonisk kontakt med både utenriksministeren og
justisministeren samt regjeringsråden. I denne perioden ble det
også innhentet opplysninger om når de mest sentrale statsråder kunne
komme til møte i statsministerboligen. Den første kontakten per
telefon mellom meg selv og forsvarsministeren fant sted ca. kvart over
fire. Det var deretter telefonisk kontakt mellom berørte statsråder
og meg selv de påfølgende timene.
Justisministeren, som første statsråd ankom statsministerboligen
klokken 19.40. Det første politiske koordineringsmøtet fant sted
klokken 20.30. På dette møtet deltok statsministeren, justisministeren,
forsvarsministeren og utenriksministeren. Helse- og omsorgsdepartementet var
representert ved statssekretær Kåss, da helse- og omsorgsministeren
22. juli befant seg på Svalbard. På møtet deltok for øvrig sjef
for Politiets sikkerhetstjeneste (PST) og assisterende politidirektør
samt statssekretærer og embetsverk fra Statsministerens kontor og
berørte departementer. Et nytt politisk koordineringsmøte fant sted
neste morgen, og hele regjeringen med unntak av statsrådene Brekk
og Giske, deltok i regjeringskonferanse klokken 16.00 lørdag 23. juli.
Når det gjelder øvrige medarbeidere ved Statsministerens
kontor, sørget assisterende regjeringsråd for varsling av stabssjefen
og ledergruppen i minuttene etter at bomben gikk av. Det ble varslet
videre i henhold til planverket.
Min vurdering er at mobiliseringen av medlemmer
av regjeringen og blant medarbeidere på Statsministerens kontor
fungerte tilfredsstillende. Jeg var selv i statsministerboligen
ettermiddagen 22. juli. Det ble etablert et sekretariat der ledet
av assisterende regjeringsråd som var i funksjon ettermiddagen og kvelden
22. juli. I løpet av kvelden 22. juli og formiddagen 23. juli var
store deler av politisk stab og hele den administrative ledergruppen, inkludert
regjeringsråden, på arbeid i statsministerboligen. Selv om det første
fysiske koordineringsmøtet mellom berørte statsråder først fant sted
klokken 20.30 om kvelden 22. juli, var det etablert telefonisk kontakt,
slik at nødvendige politiske avklaringer kunne håndteres fortløpende
dersom det skulle oppstå behov.
Kontroll- og konstitusjonskomiteen har også
stilt justis- og beredskapsministeren spørsmål om objektsikring
(spørsmålene 42 og 43). Justis- og beredskapsministeren vil gi et
samlet svar på de spørsmål som gjelder sikringsverdige objekter
Ledelsen av kriserådet tillegger lederdepartementet.
Under hendelsene 22. juli 2011 var det daværende Justis- og politidepartementet
lederdepartement. Dette spørsmålet vil derfor bli besvart av justis-
og beredskapsministeren. Justis- og beredskapsministeren redegjør
i sitt svar for de tiltak som er iverksatt for å bedre den strategiske
krisestyringen i Justis- og beredskapsdepartementet.
Dette spørsmålet besvares av justis- og beredskapsministeren
som ansvarlig fagstatsråd.
Statsråd Schjøtt-Pedersens konstitusjonelle
ansvarsområde i regjeringen fremgår av hans utnevning i statsråd.
I statsråd 19. oktober 2009 ble Karl Eirik Schjøtt-Pedersen utnevnt
til «statsråd ved Statsministerens kontor og stabssjef som skal
bistå statsministeren med hans arbeid». For en nærmere redegjørelse
for statsråd Schjøtt-Pedersens konstitusjonelle ansvar, vil jeg
vise til mitt svar på spørsmål til ordinær spørretime 11. november
2009 fra representanten Trine Skei Grande, hvor jeg gjør nærmere
rede for hvordan og på hvilke områder statsråden er konstitusjonelt
ansvarlig overfor Stortinget. Jeg vil videre vise til mitt brev
til Stortingets presidentskap 25. november 2009 med en avklaring av
ulike sider av forholdet mellom statsråden og Stortinget. Kopi av
begge svarene følger vedlagt.
Kontroll- og konstitusjonskomiteen har også
stilt justis- og beredskapsministeren spørsmål om nødnettet (spørsmålene
47 – 55). Justis- og beredskapsministeren vil gi et samlet svar
på de spørsmål som gjelder det nye nødnettet.
Kontroll- og konstitusjonskomiteen har også
stilt justis- og beredskapsministeren spørsmål om behandlingen av
opplysningene gitt Regjeringens sikkerhetsutvalg i 2007 (spørsmål
60). Justis- og beredskapsministeren vil gi et samlet svar på komiteens
spørsmål.
I forbindelse med øvelse Oslo i 2006 ble det gjennomført
en egen tilrettelagt øvelse for regjeringen basert på scenariet
for Øvelse Oslo. I forbindelse med kontraterrorøvelsen Gemini i mai
i år ble det holdt en egen øvelse for regjeringen basert på et scenario
med en gisselsituasjon i Nordsjøen. Det planlegges en egen øvelse
for Regjeringen i forbindelse med øvelse Tyr i månedsskiftet oktober/november.
Statsministerens kontor øver sine interne sikkerhets-
og beredskapsplaner jevnlig. Det nærmere innholdet av dette planverket
er gradert, men av øvelser/trening som gjennomføres jevnlig kan jeg
nevne: brann- og evakueringsøvelser, rutinemessige kurs i førstehjelp,
kurs i regi av Politiets sikkerhetstjeneste om sikkerhet på utenlandsreiser
for ansatte som reiser mye, varslingsøvelser, test av adgangskontrollsystemer
og brannsystemer, oppsett av mobilt IKT-utstyr og kommunikasjonshåndtering.
Erfaringer fra disse interne øvelsene innarbeides ved revisjoner
av Statsministerens kontors beredskapsplanverk.
Minst en gang i året øves det på flytting av regjeringens
virksomhet til et annet sted enn Statsministerens faste lokaler
i tilfelle av en krise.
Embetsverket ved Statsministerens kontor har gjennomgående
deltatt på de fleste tverrdepartementale øvelser i regi av Justisdepartementet/Direktoratet
for samfunnssikkerhet og beredskap. Dette omfatter de årlige CMX-
og SNØ-øvelsene, øvelse Barents Rescue i 2005 og Øvelse Oslo i 2006.
Jeg viser i denne forbindelse til oversikt tatt inn i justis- og
beredskapsministerens svar på spørsmål nr. 59.
Sammen med læring fra erfaringer fra reelle
hendelser i perioden 2005 - 2012 (for eksempel angrepene på hotel
Serena, pandemi, askesky og angrepene 22. juli 2012), er egne erfaringer
fra disse øvelsene hensyntatt ved revisjoner av SMKs beredskapsplanverk.
Beslutninger om aksept av risiko fattes på ulike nivåer.
Aksept av risiko er i ytterste forstand noe enhver borger og enhver
virksomhet må forholde seg til i det daglige. Den restrisiko som
foreligger etter at valgte sikkerhetstiltak er vedtatt og iverksatt,
vil ofte være et utslag av lovgivningsmessige valg (for eksempel
avveining av personvern mot kriminalitetsbekjempelse), prioriteringer
i budsjett i stat eller kommune eller andre avveininger på statlig,
fylkeskommunalt eller kommunalt nivå (for eksempel av hvor det skal
tillates bebyggelse sammenholdt med fare for flom eller skred).
Som politikere har vi et overordnet ansvar for
å forvalte fellesskapets ressurser, for å organisere forvaltningen
og for å utforme lovgivning og annet regelverk slik at det norske
samfunnet står rustet til å møte uforutsette hendelser og trusler på
en god måte. I dette ligger det også vurderinger av hvilken risiko
vi som samfunn er villig til å akseptere.
For å kunne gjøre vurderinger av hva som er
å anse som en akseptabel risiko er det både nødvendig med kunnskap
om de sårbarheter og trusler samfunnet står ovenfor og en evne til tilstrekkelig
risikoerkjennelse. Hvordan forvaltningen og Regjeringen i fremtiden
kan stå bedre rustet til å gjøre slike vurderinger vil Regjeringen
komme tilbake til i meldingen til Stortinget om oppfølging av rapporten
fra 22. juli-kommisjonen.
Vurderinger av hva som er en akseptabel risiko kan
imidlertid ikke gjøres uavhengig av andre hensyn som gjør seg gjeldende
i et demokratisk samfunn. Ved utforming av lovgivning må politiets
adgang til bruk av etterforskningsmetoder og informasjonsinnhenting
og -behandling avveies opp i mot hensynet det enkelte individs rettsikkerhet
og personvern. Tilsvarende må omfanget av fysiske sikringstiltak
og sperringer avveies opp mot verdien av et åpent og tilgjengelig samfunn.
Denne typen avveininger og verdivalg kan skape vanskelige dilemmaer.
Slike overordnede vurderinger av hvilken risiko vi som samfunn er
villig til å akseptere er det, avhengig av på hvilket nivå beslutninger
treffes, i siste instans den enkelte konstitusjonelt ansvarlige statsråd,
Regjeringen og Stortinget som er ansvarlige for.
I tilknytning til kontroll- og konstitusjonskomiteens
behandling av redegjørelsene om regjeringens oppfølging av 22. juli-kommisjonens rapport,
ser komiteen behov for å få svar på spørsmålene under. Komiteen
vil presisere at den ber om statsrådens svar, og ikke svar fra underliggende
etater.
1. Ifølge 22. juli-kommisjonens
rapport sviktet myndighetenes evne til å beskytte menneskene på
Utøya. En raskere politiaksjon var reelt mulig. Gjerningsmannen
kunne ha vært stanset tidligere 22. juli. Hvem har ansvaret for
at evnen til å beskytte sviktet?
2. Hvorfor klarte en ikke å besvare alle
nødanrop og sørge for god samordning mellom nødetatene?
3. Har statsråden en forklaring på hvorfor
politiledere under terroraksjonen ikke benyttet seg av alle tilgjengelige
resurser?
4. Hvorfor ble ikke medlemmene i den lokale redningssentralen
innkalt?
5. Da terroren rammet Oslo sentrum ble
OPD tilbudt assistanse fra nærliggende politidistrikt, men avslo
dette tilbudet. I hvilke situasjoner og typetilfeller mener statsråden
det er aktuelt å ta imot hjelp fra nærliggende politidistrikt og
hvordan har statsråden formidlet dette til landets politiledere?
6. Hvorfor ble det ikke truffet tiltak
fra POD om å benytte helikopter før etter pågripelsen?
7. På hvilken måte mener statsråden at
det påvirket politiets reaksjonsevne at det manglet en felles base
for politihelikopter og beredskapstropp?
8. POD har utarbeidet et eget planverk
for politietaten til bruk ved terrorhendelser. Politiets terrorplanverk
ble ikke iverksatt av POD den 22. juli. Heller ikke terrorplanverket
ved Oslo politidistrikt ble tatt i bruk denne dagen.
a) Hvordan
har departementet forsikret seg om at terrorplanverket i de underliggende
virksomheter blir tatt i bruk ved større hendelser?
b) Hva har statsråden gjort for å forsikre
seg om at slike planer tas i bruk ved eventuelle senere hendelser?
9. Oslo politidistrikt hadde oppdaterte
objektsikringsplaner. Hva er statsrådens vurdering av om disse er
realistiske, sett i lys av at politipersonell ikke ble brukt til
objektsikring i tiden etter bomben gikk av i regjeringskvartalet?
10. Justisdepartementet
satte ikke stab og mobiliserte ikke nok personell til å bemanne
stabsfunksjonene den 22. juli 2011. Daværende statsråd Knut Storberget
var i følge egen forklaring til kommisjonen overbevist om at dette
var gjort inntil det fremkom i media at så ikke var tilfelle.
a) Hvem
er ansvarlig for at det skal settes stab i slike situasjoner?
b) I de tilfeller statsråden ikke selv
undersøker/beordrer opprettelse av stab, hvem/hvilken funksjon i
departementet har ansvaret for å følge opp dette?
11. På kvelden den 22/7 ble det avholdt
et koordineringsmøte mellom statsministeren og de tilstedeværende
statsrådene. I tillegg deltok flere statssekretærer, departementsråder,
«fungerende» politidirektør (de tilstedeværende visste ikke at Mæland
var på plass igjen) og sjef PST. Hvilke konkrete tiltak ble gjennomført
som resultat av dette møtet?
12. Som følge av at alle departementer
ble innkalt til Regjeringens kriseråd kl. 18.30 den 22/7 fikk møtet
mer preg av å diskutere administrative utfordringer og regjeringsapparatets
egen situasjon, snarere enn håndteringen av selve krisen. Den brede
deltakelsen fikk også den konsekvens at ikke alle saker som naturlig
hørte hjemme der kunne tas opp i kriserådet fordi bare et fåtall
av deltakerne var sikkerhetsklarert. Hvorfor er det ikke avklart
i forkant hvem som kan/skal delta på disse møtene og at de som deltar
har den nødvendige sikkerhetsklarering?
13. 22. juli-kommisjonen
konkluderer med at terrortrusselbildet er i stadig endring. Er PST utrustet
til å imøtese dette?
14. PST har over tid fått kritikk for feil
fokus, og for å fortsatt være for mye opptatt av fiendebilder som
har vært koblet til den kalde krigens periode, samt av å la agendaen
til USA dominere eget arbeid. Er dette en riktig oppfatning?
15. I hvilket omfang har PST prioritert
høyreekstreme i sitt arbeid de siste årene? Mener regjeringen at
høyreekstreme har vært prioritert høyt nok av PST de siste årene?
16. Forelå det personvernhensyn eller lovlighetshensyn
som hindret at PST fanget opp massemorderen på radaren og fikk stanset
ham?
17. Bevissthet om viktige sikkerhets- og
beredskapsspørsmål har vært for lav også hos politisk ledelse i
følge Gjørv-kommisjonens rapport. Statsrådens nærhet til NSM og
PST synes å ha vært nedprioritert. PST rapporterer direkte til departementet.
a) Hva
er årsaken til at denne dialogen har vært nedprioritert?
b) Vil statsråden bedre sin egen kontakt
med og oppfølging av PST?
c) Er det innført nye fastlagte rutiner
for jevnlig dialog mellom PST og statsråden?
18. Hva slags rutineendringer og endrede
prioriteringer skjer i PST nå som direkte følge av lærdommen fra
22. juli og kommisjonens rapport? I hvilken grad er disse endringene
rettet mot å bekjempe faren for terror fra høyreekstreme?
19. I hvilken grad mener statsråden at
det før 22. juli 2011 var samsvar mellom PSTs resurser og prioriteringer
på den ene siden og samfunnets forventninger til PSTs mulighets-
og handlingsrom på den andre? Tilsvarende spørsmål ble stilt av
Stortingets særskilte komité og da svarte statsråden at hun ville
avvente PSTs egenevaluering og Gjørv-kommisjonen før svar ble gitt.
20. Stortinget ba statsråden
endre og modernisere riksalarmsystemet slik at flere sentrale politiledere
blir varslet i tillegg til sentralene i politidistriktene, jf. Innst.
207 S (2011-2012). Hvordan har statsråden gjennomført Stortingets bestilling
og hvem og hvordan mottas riksalarm i dag?
21. Hva er forventet reaksjonstid fra KRIPOS
sin side, som ansvarlig for utsendelse av riksalarm, fra innrapportering
om terroranslag til riksalarm er sendt?
22. Hva er årsaken til at KRIPOS er gitt
rollen som sender av riksalarm?
23. Har statsråden vurdert å gi alle politidistrikt selvstendig
mulighet til å sende riksalarm for å hindre tidsspille ved alvorlige
hendelser hvor riksalarm bør bli sendt?
24. Hvilke konkrete tiltak er iverksatt
for å sikre bedre informasjonsutveksling mellom politidistriktene
ved store hendelser?
25. Politihelikopteret
ble ikke mobilisert under aksjonen 22. juli 2011 før gjerningsmannen
var pågrepet. Det er lagt opp til en døgnkontinuerlig responstid
på 15 minutter. Fra hvilket tidspunkt tilfredsstilte helikopterberedskapen
dette kravet etter 22. juli 2011?
26. Nedetiden på politihelikopteret i 2011
var omtrent 57,3 prosent. Hva er beregnet nedetid for politihelikopteret
27. Gjørv-kommisjonen
viser til at Øystein Mæland, som relativt nytilsatt politidirektør
22. juli 2011, ikke var kjent med det aktuelle planverk som skal
tre i kraft ved terroranslag. Hvilke rutiner gjelder ved ansettelse
av ny politidirektør når det gjelder informasjon om aktuelle planverk,
nødprosedyrer mv?
28. I hvilken grad har departementet i
sin styringsdialog med Politidirektoratet vektlagt mål og forventninger
på beredskapsområdet?
29. Politiets bemanningsplaner var lagt
opp slik at flest var på jobb når minst skjedde. Hva er årsaken
til at departementet ikke har sett denne problemstillingen?
30. Hva er årsaken til at departementet
ikke har fokusert på å sikre tilfredsstillende loggføringssystemer
og muligheten til deling av skriftlig kommunikasjon i politiet?
31. Rutinene for å innkalle mannskap til
politiet avviker fra tilsvarende rutiner i helsesektoren.
a) Hva
er årsaken til at varslingsrutinene er så ulike?
b) Hva er bakgrunnen for at dette ikke
var endret før 22. juli 2011?
c) Hvilke tiltak for endrede og mer effektive
innkallingsrutiner er gjennomført etter terroraksjonen?
32. Oslo-politiet har en annen organisering
av stabsfunksjonen enn øvrige politidistrikt, ved at det ikke er
politimesteren selv, men en av visepolitimestrene som har politimesterrollen
i stab.
a) Mener
statsråden dette er en tilfredsstillende organisering?
b) Er denne organiseringen klarert med
departementet?
c) Bidrar en slik organisering til ansvarsplassering
eller ansvarspulverisering?
d) Har statsråden vurdert om denne formen
for alternativ organisering bidro til å svekke beslutningsevnen
under politiets aksjon?
e) Kan organiseringen ha bidratt til at
bistandsanmodningen overfor Forsvaret tok for lang tid?
f) Kan organiseringen bidra til at en underordnet ikke
våger å ta beslutninger som påvirker budsjettbalansen i distriktet
negativt, eksempelvis ved å holde politihelikopteret ute av tjeneste?
33. Operasjonssentralens fysiske og tekniske
forutsetninger var utilfredsstillende. Dette var kjent for departementet,
POD og OPD blant annet fordi dette var pekt på i forbindelse med tidligere
øvelser. Hva er årsaken til at departementet ikke har forsikret
seg om at erfaringen fra tidligere øvelser ble omsatt i endringer
slik at OPD hadde sikret forsvarlige lokaler og fasiliteter til
å håndtere slike hendelser?
34. Stabslokalene ved Oslo politidistrikt
var ikke tilfredsstillende. Dette var kjent for departementet, POD
og OPD blant annet fordi dette var pekt på i forbindelse med tidligere
øvelser. Hva er årsaken til at departementet ikke har forsikret
seg om at erfaringen fra tidligere øvelser ble omsatt i endringer
slik at OPD hadde sikret forsvarlige lokaler og fasiliteter til
å håndtere slike hendelser?
35. Beredskapstroppen er den best trente
politistyrken i landet. Etter eksplosjonen i regjeringskvartalet
ble BT benyttet bl.a. til søk og redning i regjeringskvartalet,
på tross av at faren for nye angrep ble sett på som overhengende
(Gjørv-kommisjonens rapport side 104). Foreligger plan eller beredskapsinstruks
som forsvarer bruk av BT som røykdykkere i en slik situasjon, eller
er utgangspunktet at brann- og redningsetaten skal foreta røykdykkersøk
ved slike dramatiske hendelser? (viktig punkt fordi bruken av BT
til slike oppgaver forsinket utrykningen til Utøya med 10-15 minutter).
36. Systemet OPD hadde for flåtestyring
krevde manuell pålogging når patruljer kom på vakt. 22. juli var
arbeidspresset på operasjonssentralen for høyt til å få dette gjort.
Det resulterte i at hverken operasjonsledelse eller innsatsledelse hadde
oversikt over tilgjengelige resurser.
a) Har
øvrige politidistrikt tilsvarende tungvint løsning?
b) Har departementet fastsatt krav til
flåtestyringssystem i det enkelte politidistrikt?
c) Har alle politidistrikt samme flåtestyringssystem,
slik at resurser kan samordnes på tvers av politidistrikter?
d) Er det mulig for et politidistrikt å
«se» politikjøretøy fra andre politidistrikter i sitt flåtestyringssystem?
I enkelte tilfeller kan nabodistriktets kjøretøy være nærmeste tilgjengelige
ressurs.
e) Hvis det ikke er mulig å «se» hverandres resurser
uavhengig av politidistrikt, mener statsråden dette er hensiktsmessig?
Hvis ja, hvorfor?
37. Det var ferieavvikling da terroren
rammet Norge. Det påvirket tilgangen på mannskap. Sommeren er i
mange politidistrikt høysesong for utrykninger.
a) På
hvilken måte forsikret statsråden seg om at ferieavviklingen i 2012
ikke reduserte politiets beredskap nevneverdig?
b) Hvordan forsikrer statsråden seg om
at det enkelte politidistrikt opprettholder beredskapen og evnen
til rask og effektiv respons også om sommeren?
38. Politiets responstid vil være avgjørende
ved anslag rettet mot liv og helse over hele landet. Når mener statsråden
det er realistisk å få innført krav til responstid for politiet?
39. Når blir ny base for politihelikopteret
og beredskapstroppen på Alnabru ferdigstilt?
40. Mener statsråden at dagens dekning
av innsatspersonell (UEH med IP3) er tilfredsstillende utfra dagens
risikobilde?
41. Etter angrepene 22. juli ble det ikke
gjennomført endringer i øvingsopplegget for innsatspersonell. Er
det planlagt gjennomført endringer i dette opplegget nå, eller er
statsråden av den oppfatning av øvingsstrukturen for IP er god nok?
42. Det tok lang tid fra terroranslaget
mot regjeringskvartalet til sikring ble gjennomført av flere vitale
sikringsverdige objekter, herunder Stortinget. Hvordan har statsråden
forsikret seg om at sikringsverdige objekter, også i ferietiden,
vil få nødvendig sikring og beskyttelse under et eventuelt fremtidig
terrorangrep?
43. Har statsråden i forbindelse med arbeidet
for å bedre rutinene for sikring av sikringsverdige objekter satt
konkrete krav til tid før sikring skal være iverksatt? Hvis ja,
hva er kravene? Hvis nei, hvorfor ikke?
44. Kommisjonen peker
på mangelfullt IKT-utstyr, men også manglende evne til å utnytte
IKT i politiet. Hva er årsaken til denne kompetansesvakheten?
45. Det finnes i dag teknologiske løsninger
som vil muliggjøre full oversikt over plassering av redningsutstyr
og materiell (bil, båt, redning, mv) ved krise, katastrofe eller
terror fra alle nødetatene, slik at operativ ledelse raskt får oversikt
over hva som kan tas i bruk. Hva er årsaken til at statsråden bevisst
lar være å innføre et slikt tverrsektorielt GPS-basert system?
46. Mangelen på moderne kommunikasjonsutstyr
påvirket ankomsttid for Beredskapstroppen til fastsatt oppmøtested.
Dersom politiet hadde hatt tilgang til GPS og GPS-data som kartvisning i
bilene, ville det ikke oppstått misforståelse om oppmøtested. Det
nye nødnettet vil heller ikke tilfredsstille et slikt behov.
a) Har
departementet vurdert alternative måter å fremme digital kommunikasjon
i politiet, når er det eventuelt gjort og hva ble resultatet?
b) Dersom dette ikke er gjort, hva er årsaken
til at departementet ikke har vurdert dette som et viktig beredskaps-
og sikkerhetsmessig tiltak?
47. Hvem har spesifisert
nødnettleveransen?
48. Hvor mange brukere er det i nødnett
i dag?
49. Hvilke tilbakemeldinger har brukerne
av nødnett gitt?
50. Hva er gjort med klager og innspill
fra brukerne til forbedringer i nødnett?
51. Hva blir dekningen for nødnett når
det er bygd ut i hele landet, og vil nødnett gi dekning innendørs?
52. Inntil nødnett er ferdig etablert i
hele landet må det sikres tilstrekkelige løsninger for samband og
kommunikasjon. Hva er gjort hittil og hvordan er statsrådens vurdering
av dette?
53. Klokken 16.04 22. juli 2011 var det
omfattende trafikk på sambandet ved OPD. Viktig informasjon kom
ikke frem til innsatsleder via samband, men måtte overbringes via
mobilnettet. Hvordan har statsråden forsikret seg om at kapasiteten
på utbygd nødnett er tilstrekkelig til å håndtere slike store hendelser?
54. Det nye nødnettet skapte utfordringer
under aksjonen fordi det var en blanding av gammelt og nytt kommunikasjonsutstyr
som ble benyttet. Det er fortsatt lenge før nytt nødnett er implementert
generelt. Har statsråden vurdert alternative måter å «rulle ut»
nødnettet på, eksempelvis samarbeid med teleoperatører som kan avsette kapasitet
til digital nødnetts-kommunikasjon i allerede eksisterende nett,
tilsvarende systemet i London?
55. På hvilken måte vil det nye nødnettet
sikre fremtidig mulighet til deling av skriftlig informasjon i politidistriktene?
56. Hva var den egentlige
grunnen til at samordningsprosjektet som skulle gjøre redningsetatene i
stand til å kommunisere ble lagt på is i 2010?
57. Hva er årsaken til at det ikke fantes
en konkret oversikt over hva Forsvaret kunne bistå med i løpet av
kort tid ved terroranslag mot norske mål?
58. Å avholde øvelser er helt sentralt
for å avdekke forbedringspotensiale. Det hjelper imidlertid lite
å avholde øvelser dersom en ikke evner å lære av de feil og mangler
som avdekkes.
a) Hvordan
forsikret departementet seg om at en tok lærdom av øvelsene i de
ytre etater?
b) Siden Gjørv-rapporten konkluderer med
at dette systemet ikke fungerte tilfredsstillende. Hva har statsråden
konkret gjort for å rette dette opp?
59. Hvor mange beredskaps- og krisehåndteringsøvelser,
-spill, simuleringer med videre har henholdsvis statsråden, resten
av politisk ledelse og statsrådens nærmeste stab deltatt i gjennom perioden
2005–2012? Hvilke scenarioer og metodikk er lagt til grunn for eventuelle
øvelser, hvilke evalueringer er gjort, og hvordan er eventuelle
funn implementert i departementet?
60. PST advarte i 2007 Regjeringens sikkerhetsutvalg
(RSU) om at det var mer enn 50 prosent sannsynlighet for at Norge
ville oppleve et terroranslag i løpet av de neste tre til fem år.
Hva er normal prosedyre for oppfølging av slik informasjon gitt
til RSU?
61. Statsråden satte i fjor ned en egen
hurtigarbeidende gruppe som skulle gjennomgå departementets sikkerhets-
og beredskapsoppgaver, og gi anbefalinger til statsråden om mest
mulig effektiv og tydelig organisering. Hvilke anbefalinger ga
gruppen, og hva er gjennomført av endringer så langt. Hvilke endringer
er fortsatt ikke gjennomført eller ikke tenkt gjennomført?
62. Har statsråden initiert en videreutvikling
og forsterket overordnet plan for å forebygge og håndtere mulige
terrorangrep i Norge?
63. Ny bistandsinstruks ble vedtatt 22. juni
2012. Hvilke reelle endringer er gjort for å få ned tiden ved anmodning
fra politiet om håndhevelsesbistand?
64. Hvilke tiltak er konkret gjennomført
for å bevisstgjøre politiledere om viktigheten av å raskt be om
bistand fra Forsvaret eller andre ved større hendelser?
65. Justis- og beredskapsministeren stilte
selv følgende spørsmål under sin redegjørelse: «Er vi sikre på at
vi har funnet den rette balansen mellom personvern og trygghet?»
Hva er ministerens svar på sitt eget spørsmål?
66. Justis- og beredskapsministeren sier
i sin redegjørelse at vi på nesten alle områder står overfor dilemmaer
og motstridende hensyn knyttet til sikkerhet og beredskap, og at
vi må ta debatt om hvor grensene går. En leders oppgave er ikke bare
å reise debatt, men også ta ansvar og bestemme hva som skal ha avgjørende
betydning. Når det gjelder sikkerhet og beredskap, hvilke momenter
mener ministeren skal få utslagsgivende betydning når det gjelder
borgernes sikkerhet?
67. Statsråden lovet i redegjørelsen 28. august 2012
at beredskap og sikkerhet skal prioriteres, og at dette vil være
et tema i stortingsmeldingen om oppfølgingen av 22. juli-rapporten.
Videre har departementet utsatt Resultatreformen. Hvordan skal statsråden
sikre at fokuset på beredskap ikke går bekostning av andre sentrale oppgaver?
68. I St. meld. nr. 22 (2007-2008) opplyste Regjeringen
at den ville beholde politireserven «som en forsterkningsressurs
til det vanlige politiet ved sjeldne eller omfattende hendelser
der politimyndighet er nødvendig for håndteringen».
69. I statsrådens svar til den særskilte
komité datert 22. desember 2011opplyses det at regjeringen vil vurdere
å videreutvikle et nasjonalt ressursregister for redning og beredskap (NARRE).
Hva er status?
70. Kommisjonen har
i sin rapport en detaljert beskrivelse av hendelsene fra bomben
smalt i regjeringskvartalet til gjerningsmannen nådde Utøya. Det
gis et innblikk i hvordan politiet blir varslet fra flere hold om
gjerningsmannens utseende og bil med registreringsnummer. Det tar for
lang tid før operasjonsleder sender ut opplysningene, men da det
først skjer er det flere hendelser som kan tegne et bilde av en
kultur som hindrer effektivt politiarbeid. Den første er Beredskapstroppens
vurdering av at opplysningen som blir gitt om gjerningsmann og bil
er for vage til å iverksette tiltak. Den andre skjer i Asker og
Bærum politidistrikt hvor operasjonsleders beskjed om å avbryte
pågående oppdrag for å se etter gjerningsmannens bil, ikke blir
fulgt. I begge tilfeller får vi inntrykk av at det er et misforhold
mellom operasjonsleder og de som mottar operasjonsleders opplysninger
og/eller beskjeder. Er det slik at kjønn, alder, erfaring og status er
viktigere enn den formelle posisjonen den enkelte innehadde da katastrofen
inntraff? Og er dette et utrykk for den gjengse kultur i politiet?
71. Politiet er normalt en etat hvor beordring
umiddelbart skal medføre oppfølging. Eksemplet fra Asker og Bærum
politidistrikt 22. juli (jf. spørsmålet over) viste at ordrer ikke
ble fulgt.
a) Mener
statsråden dette er et praktisk utslag av en kultur eller ukultur
i politiet i forholdet mellom operasjonsledelse og patrulje når
respekten for ordre er så svak som i dette tilfellet?
b) Har statsråden eller departementet som
sådan vært klar over at ordresystemet i politiet har så vidt dårlig
gjennomslag som dette tilfellet viser?
c) Hvilket fokus har departementet hatt
på viktigheten av at ordre effektivt effektueres på patruljenivå
ved nasjonale hendelser?
d) Hvilke tiltak har statsråden gjennomført
etter at hun ble kjent med kommisjonens funn for å sikre oss mot
at tjenestemenn/patruljer overprøver direkte ordre fra operasjonsledelse?
72. Har statsråden – i forkant av 22. juli
2011 – vært kjent med det Gjørv-kommisjonen omtaler som manglende
kultur for beredskaps- og sikkerhetstenkning i egenskap av å være
medlem av regjeringen, uavhengig av portefølje?
73. I den grad statsråden har vært kjent
med det Gjørv-kommisjonen omtaler som manglende kultur for beredskaps-
og sikkerhetstenkning i egenskap av å være medlem av regjeringen,
hva har regjeringsmedlem Faremo gjort for å endre en slik kultur?
74. Gjørv-kommisjonen
peker på tydelige lederutfordringer i hele kjeden fra departement ned
til innsatsnivå. Det er pekt på at dette kan være kulturbetinget.
I lys av en slik kulturutfordring er det aktuelt å vurdere en del
av oppfølgingsarbeidet i departementet. I oppfølgingen av terroranslagene
startet diskusjonen om tidligere politidirektør Øystein Mælands
rolle, særlig knyttet til politiets egenevaluering etter terroren.
a) Hva er
årsaken til at statsråden ikke fikk sin habilitet i forhold til
Mæland vurdert allerede ved egen tiltredelse 11. november 2011?
b) Er det noe i statsrådens relasjon til
tidligere politidirektør Mæland som endret seg i løpet av de ca
ni månedene fra statsrådens tiltredelse til statsråden erklærte
seg inhabil i forhold overfor Mæland?
c) Mener statsråden at noen av hennes tjenestehandlinger
i perioden fra 11. november 2011, frem til statsråden erklærte seg
inhabil, var påvirket av at statsråden rent faktisk var å anse som inhabil
i forhold overfor daværende politidirektør?
a) På hvilken
fullmakt og under hvilken statsråds myndighet opererte Saglie overfor
Mæland på dette tidspunkt?
b) Hvem avgjorde at Mæland måtte avklare
sin egen situasjon i løpet av en kort dag før et direktesendt debattprogram
på NrK?
Komiteen ber om svar innen fredag 26. oktober 2012.
Videre bes det om at en word-fil av svaret sendes elektronisk til
kontroll@stortinget.no
Jeg viser til brev fra Kontroll- og konstitusjonskomiteen
av 12.10.2012. Jeg viser også til redegjørelser som ble gitt av
Statsministeren og meg i Stortinget 28. august om tiltak som var
igangsatt for å bedre beredskapen.
22. juli-kommisjonens rapport, som ble avgitt
til statsministeren 13. august, er den grundigste gjennomgangen
av en politiaksjon som er foretatt i Norge. Kommisjonen har i detalj
gjennomgått hendelsesforløpet og har kommet med en hovedkonklusjon:
«Kommisjonens oppfatning er at det som grunnleggende
skilte det som gikk godt fra det som gikk dårlig 22/7, i hovedsak var
knyttet til holdninger, kultur og lederskap, og hvordan mennesker
og organisasjoner utøvet den myndighet de var gitt. Etter vårt syn
har Storting og regjering gjennom stortingsmeldinger og sentrale
lovverk på samfunnssikkerhetsområdet foretatt rimelige avveininger
mellom åpenhet og sikkerhet og på de fleste områder stilt opp fornuftige
ambisjoner for sikkerhetsnivået i samfunnet. Utfordringen ligger
i å skape bedre samsvar mellom ord og handling.»
s. 458
På denne bakgrunn har kommisjonen kommet med
31 anbefalinger. Regjeringen legger kommisjonens rapport til grunn
for sitt videre arbeid for å styrke beredskapen.
Som det ble opplyst i Stortinget 28. august
vil kommisjonens rapport bli fulgt opp med en melding til Stortinget.
Meldingen vil bli lagt fram for Stortinget i vårsesjonen 2013. Der
vil kommisjonens anbefalinger bli gjennomgått.
Enkelte av de spørsmålene komiteen reiser, gjelder
tema som vil bli behandlet i meldingen. I svar på disse spørsmålene
vil jeg derfor begrense meg til å vise til den kommende meldingen
til Stortinget.
Jeg gjør oppmerksom på at fem av spørsmålene komiteen
har stilt statsministeren blir besvart av meg. Spørsmålene nr. 5,
10, 14 og 15 besvares i henholdsvis svar nr. 25, 42, 55 og 61. Spørsmål nr.
11 til statsministeren besvares i spørsmål nr. 12. Videre besvarer
jeg spørsmål nr. 12 og deler av spørsmål 7 til statsministeren.
Myndighetene har ansvaret for beredskapen. Justisministeren
har det konstitusjonelle ansvar på sitt område, innenfor de lover
og bevilgninger Stortinget har gitt. Etats- og virksomhetsledere har
også ansvar på sine respektive områder.
Kommisjonsleder Alexandra Bech Gjørv sa ved fremleggelsen
av rapporten: «22. juli er fortellingen om
ressursene som ikke fant hverandre». Kommisjonen mener at
der det sviktet 22. juli, «skyldes det primært
at:
Evnen til å erkjenne
risiko og ta lærdom av øvelser har vært for liten.
Evnen til å gjennomføre det man har bestemt
seg for, og til å bruke planene man har utviklet, har vært for svak.
Evnen til å koordinere og samhandle har
vært mangelfull.
Potensialet i informasjons- og kommunikasjonsteknologi
har ikke vært godt nok utnyttet.
Ledelsens evne og vilje til å klargjøre
ansvar, etablere mål og treffe tiltak for å oppnå resultater har
vært utilstrekkelig.»
s. 450
Kommisjonen mener at lærdommene som kan trekkes
av dette «i større grad handler om ledelse, samhandling, kultur
og holdninger – enn mangel på ressurser, behov for ny lovgivning, organisering
eller store verdivalg.»
s. 16
Kommisjonen peker på manglende teknisk kapasitet
og utilstrekkelig antall operatører som en forklaring på hvorfor
ikke alle nødanropene ble besvart. Når det gjelder samordning mellom
nødetater peker Kommisjonen på sambands- og kommunikasjonsutfordringer,
blant annet fordi Nødnett ikke er utbygget i Nordre Buskerud politidistrikt:
«Blant innsatspersonellet fra de ulike etatene
og hjelpeorganisasjonene den 22/7 hadde noen Nødnett, noen analogt
helseradionett og noen kun mobiltelefon. De mange aktørene strevde
følgelig med å få kontakt med hverandre.»
s. 187
Som det ble redegjort for 28. august er det
i ettertid etablert økt linjekapasitet og ordninger som skal sørge
for oppbemanning av sentralene når det er behov.
Kommisjonen uttaler blant annet følgende: «Kommisjonen har fra flere fått tilkjennegitt
at det er krevende for et politidistrikt å motta bistand i en akuttsituasjon
som dette. Kommisjonen har forståelse for dette, særlig dersom det er
snakk om bistand på det sentrale åsted. Bistand i form av observasjonsposter/sperreposter på
sentrale trafikknutepunkter i egne distrikter for å fange opp eventuelle
flyktende gjerningsmenn framstår imidlertid som gjennomførbart.»
Fotnote 66 på s. 91
I tillegg uttaler den: «I stedet for en proaktiv
innkalling av tilgjengelige ressurser synes varsling til samvirkeaktørene
i stor grad å ha blitt foretatt etter hvert som det oppsto behov
for bistand. Etter kommisjonens syn er dette ikke i tråd med situasjonsforståelsen
om at man var utsatt for et terrorangrep, og at sekundærangrep kunne
forventes. Det var heller ikke i tråd med tiltakene i eget planverk
og den proaktive beredskapsmetodikken denne legger til grunn. Kommisjonen
har imidlertid merket seg at mobiliseringen av andre politidistrikter
og samvirkeaktører bedret seg utover kvelden.»
s. 106
Kommisjonen peker videre på «svakheter både ved
holdningen til å mobilisere og ved systemene for gjennomføring.»
s. 163
Når det gjelder bistand fra Forsvaret uttaler
kommisjonen følgende: «POD har en nøkkelrolle i å formidle og effektuere
bistandsanmodninger fra politiet til Forsvaret. Dette er en viktig
del av å sikre tilstrekkelige ressurser til politiaksjonen. 22/7
ble det formidlet flere slike, og stort sett fungerte dette samarbeidet
godt, og anmodningene ble raskt ekspedert.»
s. 160
Kommisjonsrapporten gir et årsaksbilde for at innsatspersonell
fra Søndre Buskerud politidistrikt ikke ble disponert av Nordre
Buskerud politidistrikt til politiaksjonen på Utøya, og redegjør
for hvorfor MS Thorbjørn og andre båter ikke ble disponert. Årsaksbildet
peker på manglende kapasitet og svikt i kommunikasjon og informasjonsutveksling.
I kommisjonens rapport gis følgende forklaring på
hvorfor den ikke ble innkalt i Oslo: «Operasjonsleder
har forklart at hun anså terrorangrepet som en politioperasjon og
ikke vurderte å innkalle Lokal redningssentral (LRS).»
Fotnote på s. 91
Hovedredningssentral Sør-Norge slutter seg til dette
i brev til Politidirektoratets evalueringsutvalg: «Hendelsene
22. juli var først og fremst terrorhandlinger, og således politiets
ansvar å håndtere. Ut i fra hendelsenes omfang inneholdt de også
klare elementer av redningstjeneste, men innenfor en terror-ramme
som etter HRS sitt syn satte politiet i sentrum av håndteringen.»
Brev av 9. januar 2012
5. Da terroren rammet
Oslo sentrum ble OPD tilbudt assistanse fra nærliggende politidistrikt, men
avslo dette tilbudet. I hvilke situasjoner og typetilfeller mener
statsråden det er aktuelt å ta imot hjelp fra nærliggende politidistrikt
og hvordan har statsråden formidlet dette til landets politiledere?
Kommisjonen skriver: «Politidistriktet
[Oslo politidistrikt]anmodet ingen av nabodistriktene om bistand
i aksjonsfasen. Flere distrikter tilbød ressurser, men fikk beskjed
om at det foreløpig ikke var behov.»
s. 106
Videre skriver kommisjonen: «Sentralen
[i Oslo] manglet også oversikt over hvilke politiressurser den rådde
over.»
s. 91
Vurdering av behov for og anmodning om bistandsressurser
fra nabodistrikt tilligger vedkommende politimester. Politidirektoratet
skal bistå med å fremskaffe og beordre ressurser i samråd med politimesteren.
Bistand er nødvendig når politidistriktet ikke selv har tilstrekkelig med
ressurser eller kompetanse til å håndtere situasjonen. Dette gjøres
fra tid til annen også i forbindelse med planlagte situasjoner,
som for eksempel ved større arrangementer og statsbesøk.
Nabohjelp mellom politidistrikter blir tatt
opp på politisjefmøter. Politimestrene er oppfordret til å inngå
samarbeids-/bistandsavtaler for nabohjelp ved hendelser, slik at
ressurser raskt og fleksibelt kan rekvireres for oppdrag med nærmere
definert innsats. Politidirektoratet vil gjennom rundskriv iverksette
retningslinjer for nabohjelp. Departementet vil komme tilbake til
dette i meldingen til Stortinget.
Da Politidirektoratet ble opprettet ble det
drøftet om det skulle ha operative funksjoner. Det ble da uttalt
følgende: «Operative funksjoner skal primært
ivaretas av politidistriktene eller særorgan med operative funksjoner.
Bare i helt spesielle situasjoner bør direktøren for Politidirektoratet
ha mulighet til å gripe inn i operativ virksomhet. Dette kan f.eks.
gjelde i saker av vesentlig, nasjonal betydning eller hvor det kan
være uomgjengelig nødvendig av hensyn til gjennomføringen av politioperasjonen.»
Ot. Prp. nr 7 (1999-2000) side 50 annen
spalte
Politioperativt ansvar for å beslutte bruk av
politihelikopteret er lagt til Oslo politidistrikt.
Kommisjonen uttaler om bruken av helikopter 22. juli
2011: «22/7 avviklet helikoptertjenesten fellesferie,
noe som i stor grad bidro til at politihelikopteret ikke kom seg
i lufta før etter kl. 21.00. Verken operasjonssentralen, fungerende politimester
eller de stabsfunksjonene som tidlig var i drift, tenkte på muligheten
for å mobilisere politihelikopteret. Operasjonsleder brukte heller ikke
planverket for bombeeksplosjoner hvor det framgår at politihelikopteret
skal mobiliseres. Politidirektoratet (POD) traff heller ingen tiltak for
å mobilisere helikopteret til aksjonen tidlig. Dette gjaldt også
politiets innsatsleder i regjeringskvartalet, som var kjent med
at helikopteret sto på bakken, og som har fortalt kommisjonen at
han tenkte mer i retning av å få så mange enheter som mulig til
Utøya. Det var først kl. 19.09, da sjefen for spesialseksjonen i
Oslo politidistrikt oppdaget at politihelikopteret ikke var mobilisert,
at politiets helikopter ble beordret i lufta. Årsaken til at han
mobiliserte helikopteret, var at han anså at helikopteret ville
være en nyttig ressurs.»
s. 289
For bistand av Forsvarets helikoptre har Politidirektoratet
opplyst at de tidlig fulgte opp den etablerte kontakten mellom Oslo
politidistrikt og Forsvaret.
Beredskapstroppen mobiliserte raskt. Tilstedeværelse
i Oslo medførte også at de raskt kunne reise fra Oslo for å bistå
Nordre Buskerud. Kommisjonen har ikke reist kritikk mot at beredskapstroppen
mobiliserte for sent eller at en felles base for helikopter og beredskapstropp ville
medført raskere utrykning 22. juli. Men kommisjonen gir følgende
anbefaling: «Planene om et nasjonalt beredskapssenter
i Oslo bør gjennomføres. Et slikt senter vil gi grunnlag for synergier,
egnede fasiliteter for trening og operasjoner samt kortere reaksjonstid.»
s.337
Nå er politihelikoptertjenesten styrket, og
et ekstra helikopter er innleid. Et nytt beredskapssenter som samler
Beredskapstroppen, hundetjenesten og politihelikoptertjenesten er
i prosess, i tråd med kommisjonens anbefaling. Regjeringen foreslår
i statsbudsjettet for 2013 å bevilge 10 mill. kroner til planlegging
av nytt beredskapssenter for politiet. For videre omtale av dette
viser jeg til budsjettproposisjonen og den kommende meldingen til
Stortinget.
Politidirektøren er gjennom sivilt beredskapssystem
(SBS) gitt myndighet til å iverksette tiltak ved overraskende angrep.
Disse tiltakene er omhandlet i Politiets beredskapssystem Del II, der
det fremgår at politidistriktene skal planlegge ut fra disse tiltakene.
Politidirektoratet kan iverksette alle eller enkelte av tiltakene.
I akutte tilfeller har politimestrene samme fullmakt.
a) Når det
gjelder departementets rolle i bruken av terrorplanverket den 22. juli
2011, vises det til 22. juli-kommisjonens rapport: «Etter kommisjonen
syn ville det ikke vært unaturlig, i en så krevende og usikker situasjon
som 22/7, om JD i større grad satte seg inn i hvordan politiet og POD
fulgte opp de henstillingene de hadde fått i krisens første fase
om å mobilisere alle nødvendige ressurser og ikke nøle med å be
om bistand fra Forsvaret. Kommisjonen finner det på den annen side
vanskelig å kritisere JD for at man i de første kaotiske timene
etter bombeangrepet la til grunn at politiet fulgte eget planverk
og iverksatte alle nødvendige tiltak.»
s.253
b) Etter at jeg overtok som justis- og
beredskapsminister har jeg i styringsdialogmøte med politidirektøren
forsikret meg om at utarbeidet planverk vil bli benyttet ved eventuelle
senere hendelser. Det er igangsatt forbedring av planverk, SBS og
tilsyn/kontroll, som jeg vil redegjøre nærmere for i den kommende
meldingen til Stortinget. Jeg viser for øvrig til mitt svar på spørsmål
62. I tillegg viser jeg til økt aktivitet når det gjelder deltakelse
på øvelser, jf. svar på spørsmål 59.
Objektsikringsplaner er grunnleggende viktig. Det
tilligger Politidirektoratet å føre tilsyn med de enkelte politidistrikter
og meg som justis- og beredskapsminister å føre kontroll med at
direktoratet gjennomfører slikt tilsyn. Kommisjonens rapport uttaler
følgende om objektsikringsplanene og bruken av disse den 22. juli:
«Politidistriktet hadde oppdaterte objektsikringsplaner.
Kommisjonens gjennomgang viser imidlertid at disse ikke ble benyttet,
noe som kommisjonen mener i stor grad kan tilskrives den krevende
arbeidssituasjonen nøkkelpersonell innledningsvis befant seg i.»
s. 106
For øvrig viser jeg til mine svar på spørsmål
42 og 43.
a) Det er
statsråden som departementets sjef som har det overordnede ansvaret
for departementets virksomhet både i det daglige og i kriser. Det framgår
av departementets kriseplan at departementets øverste administrative
ledelse (departementsråd/assisterende departementsråd) har fullmakt
til å beslutte etablering av departementets kriseorganisasjon, bestående
av kriseledelse og krisestab. Kriseorganisasjonen skal etableres ved
hendelser som kan forventes å bli av en slik art eller omfang at
den vanskelig kunne følges opp av den ordinære linjeorganisasjonen.
b) I tilfelle statsråden ikke selv undersøker
eller beordrer etablering av kriseorganisasjonen er departementets
administrative ledelse ansvarlig for å vurdere og eventuelt iverksette
etablering av denne.
Overfor 22. juli-kommisjonen har den daværende
administrative ledelsen forklart ar «man i
den aktuelle situasjonen, med ødelagte kontorer, begrenset IKT-støtte
og mange medarbeidere på ferie, fant det mest hensiktsmessig og fleksibelt
å holde fast ved departementets ordinære linjeledelse.»
Forklaring Østgaard 1. juni 2012; forklaring, Ruud
6. juni 2012. Se også JD til 22JK, «Håndteringen av 22.07 i sentralforvaltningen
», 5. januar 2012, 22JK, j.post 347, gjengitt i 22. juli-kommisjonens
rapport s. 222
Etter min tiltredelse har jeg revidert departementets
plan for håndtering av ekstraordinære hendelser og kriser, for å
sikre at departementets kriseorganisasjon raskt etableres. Krisestøtteenheten
rapporterer nå direkte til departementsråden. For ytterligere å
styrke departementets krisehåndteringsevne, har jeg besluttet å
etablere en ny avdeling for krisehåndtering og sikkerhet med utgangspunkt
i Krisestøtteenheten. Avdelingen vil være operativ 1. desember i
år.
11. På kvelden den 22/7
ble det avholdt et koordineringsmøte mellom statsministeren og de tilstedeværende
statsrådene. I tillegg deltok flere statssekretærer, departementsråder,
«fungerende» politidirektør (de tilstedeværende visste ikke at Mæland
var på plass igjen) og sjef PST. Hvilke konkrete tiltak ble gjennomført
som resultat av dette møtet?
Formålet med et slikt koordineringsmøte er å
undersøke behov for strategiske beslutninger på politisk nivå om
de overordnede mål og rammer for krisehåndteringen. I løpet av det
første døgnet ble det avholdt to koordineringsmøter. Møte mellom
statsministeren, utenriksministeren, justisministeren og forsvarsministeren
fant sted 22. juli 2011 klokken 20.30. På møtet ble det gitt situasjonsoppdateringer
fra justisministeren, Politidirektoratet og PST. Temaer som ble drøftet
var blant annet ivaretakelse av berørte og pårørende og kommunikasjonsbudskap
utad.
12. Som følge av at
alle departementer ble innkalt til Regjeringens kriseråd kl. 18.30
den 22/7 fikk møtet mer preg av å diskutere administrative utfordringer
og regjeringsapparatets egen situasjon, snarere enn håndteringen
av selve krisen. Den brede deltakelsen fikk også den konsekvens at
ikke alle saker som naturlig hørte hjemme der kunne tas opp i kriserådet
fordi bare et fåtall av deltakerne var sikkerhetsklarert. Hvorfor
er det ikke avklart i forkant hvem som kan/skal delta på disse møtene
og at de som deltar har den nødvendige sikkerhetsklarering?
Kommisjonen skriver:
«Ved særlig omfattende kriser, hvor det kreves omfattende
koordinering mellom departementene, trer Regjeringens kriseråd (nå
Kriserådet) i funksjon.[….]
Kriserådet skal tilrettelegge
for at spørsmål som krever politisk avklaring raskt legges fram
for berørte statsråder eller regjeringen for drøftelse, og sikre
at informasjon til mediene, befolkningen og andre framstår som koordinert
fra myndighetenes side. Kriserådet består av de fem mest sentrale
departementene i kriser, supplert av den eller de departementsrådene
som er berørt av den aktuelle krisen.»
s. 76
Når først krisen oppstår, har praksis vært –
i tråd med ansvarsprinsippet – at det departement som er mest berørt
av krisen, som får hovedansvaret for å koordinere den sentrale håndteringen, herunder
samordne krisestyringen på departementsnivå.
Det er fra våren 2012 fastsatt at det er Justis-
og beredskapsdepartementet som er fast lederdepartement i sivile
nasjonale kriser med mindre noe annet er bestemt. Kriserådet møtes
til faste administrative møter, der krisehåndtering og beredskap
diskuteres. KSE er Kriserådets faste sekretariat. Kriserådets medlemmer
er sikkerhetsklarert.
Det vises også til spørsmål 11 til statsministeren.
Når det gjelder ressurser til PST skriver kommisjonen: «Kommisjonen går ikke nærmere inn på spørsmålet
om økonomiske ressurser, da dette er en omfattende vurdering som
behandles av et eget utvalg.»
Grunnlaget for PSTs prioriteringer er PSTs analyser
og trusselvurderinger. Det er derfor av avgjørende betydning at
den informasjon analysene bygger på til enhver tid speiler det gjeldende
trusselbilde slik at prioriteringene blir riktige.
PSTs egenevaluering pekte på dette, og konkluderte
med at «..som følge av tjenestens ressurssituasjon
og måten arbeidsprosessene er organisert på, opererer tjenesten
med en betydelig grad av usikkerhet for ikke å fange opp nye trusler.
Tjenesten jobber svært systematisk og grundig i pågående saker,
men har ikke den samme systematikk og oppmerksomhet rettet mot forhold
utenfor sakene.»
PSTs egenevaluering, s. 31
Dette er en alvorlig utfordring, og PST har
iverksatt konkrete tiltak for å forbedre arbeidsprosessene. I tillegg
har departementet satt ned et eksternt utvalg, som kommisjonen i
sitatet ovenfor viser til (Traavik-utvalget). Dette har som mandat
å se på tjenestens kompetanse, organisering og tilgjengelige ressurser.
Utvalget leverer sin rapport 1. desember i år. Jeg forventer at
vi med rapportens anbefalinger har et godt grunnlag for å innrette
PST for optimale arbeidsprosesser for å kunne fange opp endringer
i trusselbildet så tidlig som mulig.
PST er betydelig styrket budsjettmessig siden 2005
for å kunne ivareta et endret trusselbilde. Det vises til de årlige
budsjettforslag.
14. PST har over tid
fått kritikk for feil fokus, og for å fortsatt være for mye opptatt
av fiendebilder som har vært koblet til den kalde krigens periode,
samt av å la agendaen til USA dominere eget arbeid. Er dette en
riktig oppfatning?
PSTs oppgaver følger av politiloven og Instruks for
PST. Prioriteringene følger av det årlige tildelingsbrev fra departementet
basert på gjeldende budsjettvedtak. Til grunn for de faglige prioriteringer
ligger PSTs årlige trusselvurdering, samt departementets vurderinger.
Trusselvurderinger og prioriteringer baserer
seg naturlig nok også på et bredt internasjonalt samarbeid med mange
land. Terrorisme og andre former for trusler mot statens selvstendighet
og sikkerhet er i utpreget grad kriminalitet som utføres med forgreninger
over landegrensene. Dette gjør internasjonalt samarbeid i bekjempelsen
sentralt for å kunne lykkes både i å forebygge og etterforske angrep.
De siste ti år har internasjonal terrorisme
utviklet seg til å bli en av de mest alvorlige trusler mot rikets
sikkerhet. Dette avspeiler de mål og prioriteringer som er gitt
PST.
Det har de senere år ikke foreligget trusselvurderinger
som knytter høyreekstreme til mulige terroranslag med hensyn til
kapasitet og intensjon. Trusselen fra disse miljøene er i 2012 fortsatt
lav.
PSTs samlede ressurser må til enhver tid fordeles
etter prioritet basert på aktuell trusselvurdering og hendelser
i konkrete saker PST arbeider med. PST har på denne bakgrunn hatt
en hovedprioritet knyttet til terrortrusselen fra ekstreme islamistiske
miljøer. Dette er ikke endret siden 22. juli.
Det eksterne utvalget jeg viser til i svar 13
skal komme med vurderinger av PSTs prioriteringer.
Kommisjonen har fastslått at regelverket som
sådan ikke hindret en innledende registrering av Breivik hos PST.
Samtidig som den heller ikke konkluderer med at slik registrering
ville kunne avverget angrepet.
Kommisjonen har stilt spørsmål ved hvorvidt tolltjenestemannen
som ga PST personopplysninger fra Global Shield-programmet hadde hjemmel
til å gjøre dette.Departementet ser
nå på tollovens bestemmelser om taushetsplikt, sammen med en rekke
andre taushetspliktsbestemmelser, for å bedre PSTs tilgang til nødvendig
informasjon.
Det er viktig at ansatte både i PST og i andre etater
er trygge på sitt hjemmelsgrunnlag for innhenting, utveksling og
registrering av informasjon, for å sikre godt samarbeid om forebygging.
a – c. Dialogen med PST har aldri vært nedprioritert.
Dialogen er delvis lagt i faste former og delvis etter konkrete
oppståtte behov. I tillegg har jeg etter at jeg tiltrådte innført
en ny struktur på etatsstyringen med PST ettersom jeg personlig
leder etatsstyringsmøtene. Stortinget kontrollerer som kjent PST
gjennom EOS-utvalget. Jeg vil vurdere også andre kontrollordninger med
PST. Jeg opplever at det er en god og åpen dialog mellom tjenesten
og meg.
Kommisjonen uttaler:
«Gjennomgangen viser at PST, ut fra en risikobasertvurdering,
har prioritert terrortrusselen fra de radikale islamistiske miljøene,
og at tjenesten har evnet å omstille seg til å forstå og håndtere denne
trusselen. Kommisjonen har tillit til PSTs vurdering av at dette
miljøet i dag representerer den største risikoen i Norge. Vi ser
imidlertid med bekymring på at prioritering av enkeltsaker i de
senere år i for stor grad har ført til manglende etterretningsaktivitet
rundt norske forhold, og manglende analyse av nye trusler.»
s.
395
PST har umiddelbart fulgt opp de læringspunkter
som fremkom i kommisjonens rapport. Tjenesten har igangsatt arbeid
både for å styrke saksbehandlingen i PST, og arbeide med utvikling
av ledelse, organisasjonskultur og kompetanse tilpasset tjenestens
mål. Dette er tiltak som man kunne iverksette umiddelbart. Det vil bli
ytterligere endringer basert på funn og anbefalinger i den eksterne
gjennomgangen av PST når den foreligger 1. desember. PST har også
satt et større fokus på anti-Jihad og soloterrorister. Det bemerkes
at kommisjonen hadde tillit til PSTs hovedprioriteringer.
I Kommisjonens rapport står det følgende: «Innledningsvis konstaterte vi at det er urimelig
å forvente at en sikkerhetstjeneste skal kunne avverge alle angrep.
Kommisjonen kritiserer flere sider ved PSTs behandling av informasjonen som
kom inn om gjerningsmannen og i noen grad vurderinger om det antiislamistiske
miljø, men vi kan ikke slå fast at PST burde ha oppdaget Breivik
og avverget terrorangrepene».
s. 395
PST egenevaluering og kommisjonens rapport påviser
utfordringer. Vi er i prosess med hensyn til å vurdere rammebetingelser
og grenser for hva en sikkerhetstjeneste i et demokratisk land skal
ha som arbeidsgrunnlag. I denne sammenheng vil personvern stå sentralt.
Det er viktig at vi får en god debatt om avveiingen mellom hensynet
til den enkeltes personvern og hensynet til og den enkeltes behov
for sikkerhet. Dette vil jeg komme tilbake til i meldingen til Stortinget.
Det vil alltid kunne spørres om det er stilt tilstrekkelige
midler til rådighet for et så viktig arbeid som det PST utfører.
Regjeringen har prioritert PST høyt, og ser frem til det eksterne
utvalgets rapport som en del av beslutningsgrunnlaget for det videre
arbeidet for å sikre at PST har tilstrekkelig gode arbeidsbetingelser.
Innst. 207 S (2011-2012) ble behandlet i Stortinget
8. mars i år. 13. mars ba jeg Politidirektoratet om å iverksette
arbeidet med å modernisere riksalarmsystemet. Jeg har også bedt
om at departementet, FOH og fylkesmennene implementeres i ordningen,
slik at felles varsling kan iverksettes hvis nødvendig. Ny løsning
basert på mer moderne teknologi enn dagens PC-baserte løsning skal,
etter det Politidirektoratet opplyser, være operativt og implementert
i løpet av 1. kvartal 2013.
Departementet ba Politidirektoratet gjennomgå eksisterende
løsning og rutiner for nasjonal varsling innen 1. juli 2012, slik
at dagens ordning nå er forbedret funksjonelt for å sikre rettidig varsling.
Justis- og beredskapsdepartementets
brev til Politidirektoratet datert 13. mars 2012 Nå
mottar samtlige politidistrikter, PST, KRIPOS, UP og Økokrim riksalarm
via egen frittstående PC-løsning. Politidirektoratet varsles på
beredskapstelefonen. Eksterne blir varslet på aktuelle telefonnumre.
Jeg har fått opplyst fra Politidirektoratet at systemet øves ukentlig,
og at Kripos rapporterer til Politidirektoratet hver fjerde uke.
Politidirektoratet opplyser at det ikke er fastsatt krav
om minimum reaksjonstid for Kripos for utsendelse av riksalarm.
Justis- og beredskapsdepartementet forutsetter at KRIPOS videresender
meldinger umiddelbart fra sin døgnbemannete vakt.
KRIPOS er et nasjonalt døgnbemannet operasjonssenter
som i mange sammenhenger er utpekt som nasjonalt kontaktpunkt både
for mottak og avsendelse av ulike typer informasjon både nasjonalt
om internasjonalt, og har derav kompetanse for rask og nødvendig
kontakt med samtlige varslingsenheter.
En nærmere gjennomgang av prosedyrer og hensiktsmessighet
vil bli vurdert og omtalt i meldingen til Stortinget.
I tillegg til varsling ved riksalarm har politiets
etterretningsregister muligheter for deling av informasjon. Jeg
vil også understreke at forbedring og utvikling av informasjonshåndtering
er et sentralt utviklingsområde i direktoratets endringsprogram,
som jeg vil følge tett. Når det gjelder informasjonsutveksling ved
store hendelser, er Nødnett, investeringer i ny IKT-infrastruktur
og økt samarbeid med Forsvaret viktige tiltak i kommunikasjonsutviklingen.
Opprinnelige rammeforutsetninger for politihelikopterets
beredskapsnivå ble fastsatt av Stortinget i 2002. Disse ble justert
noe ved behandlingen av revidert nasjonalbudsjett 2007 (St.prp.
nr. 69 (2006-2007), jf. Innst. S. nr. 230 (2006-2007)). Det ble
blant annet pekt på at døgnbemannet tjeneste medførte en betydelig kostnadsbinding,
samtidig som det reduserte politiets mulighet til effektiv ressursstyring
og prioritering med sikte på en best mulig polititjeneste samlet
sett. I samsvar med resultatet av Stortingets behandling av forannevnte
budsjettforslag, sendte Justisdepartementet brev til Politidirektoratet
28. august 2007. I brevet ble Politidirektoratet gitt fullmakt til
å fastsette beredskapskravet for politihelikopteret ut fra politioperative
behov. Reservehelikopter skulle vurderes ut fra operative behov,
beredskapsnivå og kostnader.
Responstid på 15 minutter er tiden fra et oppdrag for
politihelikopteret er mottatt til helikopteret er i luften. Responstiden
forutsetter bemannet tjenestesett og at helikopter er operativt.
Kravet om 15 minutter responstid er inntatt
i rundskriv fra direktoratet 6. februar 2012. På de bemannede tjenestesettene
har responstidskravet vært oppfylt. Det har imidlertid ikke vært
mulig å etterleve dette for hele døgnet grunnet mangel på mannskap
og fravær av reservehelikopter. Fra januar 2013 vil helikoptertjenesten
etter det Politidirektoratet nå opplyser ha døgnkontinuerlig tjeneste
med 15 minutter responstid. Jeg vil følge dette tett opp.
Politihelikopteret er tilført midler for å sikre døgnkontinuerlig
drift i tråd med kommisjonens anbefaling. Regjeringens opprinnelige
målsetning var at dette skulle være på plass 1. juni. Det har ikke
politiets ledelse klart å levere, noe jeg redegjorde for i Stortinget
28. august i år.
Fra årsskiftet er alle nytilsatte piloter utsjekket mv.
for føring av helikopteret.
Nedetid defineres som tid hvor helikopteret
står på bakken:
Oppetid defineres som den tid hvor ikke ovennevnte
årsaker inntreffer, og hvor helikopteret dermed kan være i luften.
a) Juli: 51,8
%, august: 29,5 %, september: 31.1 %. Gjennomsnittlig nedetid for
de siste tre måneder: 37,4 %.
b) April: 28,6 %, mai: 24,1 %, juni: 26,7
%, juli: 55,4 %, august: 33.1 %, september: 33.7 %. Gjennomsnittlig
nedetid for siste seks måneder: 33,6 %.
c) Forventet nedetid resten av 2012: 30-40
%.
Nedetiden i sommer skyldtes at antall crew var
2 mot ordinært 4. Som kompenserende tiltak i ferietiden ble det
i deler av juli og august leid inn en pilot som hadde de nødvendige
godkjenninger for helikoptertypen. I tillegg ble det benyttet en del
overtid, men man hadde flere ubemannede tjenestesett.
Nye piloter og øvrig nytilsatt personell gjennomfører
i løpet av høsten opplæring, utsjekk på helikoptrene og sertifiseringer
mv. Disse vil fases gradvis inn utover høsten, og fra årsskiftet
vil normal drift være døgnkontinuerlig beredskap med 7 crew basert
på dimensjonert helikopterkapasitet med ett hovedhelikopter (ett
crew består av tre tjenestepersoner). Reservehelikopter sikrer at
det er tilgjengelig helikopter i forbindelse med vedlikehold, teknisk
feil og lignende for hovedhelikopteret.
Det er min klare målsetting at politihelikopteret skal
ha en døgnkontinuerlig drift. Jeg vil derfor forsikre meg om at
politidirektøren sørger for at politimesteren i Oslo har tilstrekkelige
rutiner for å sikre tilgjengelige mannskaper. Jeg har derfor innført
krav om ukentlig rapportering om nedetid og antall utførte oppdrag
fra direktoratet til departementet. Rapportene om nedetid skal spesifisere
årsakene til nedetid – av teknisk årsak og/eller vedlikehold, mannskapsmangel
eller værforhold.
27. Gjørv-kommisjonen
viser til at Øystein Mæland, som relativt nytilsatt politidirektør
22. juli 2011, ikke var kjent med det aktuelle planverk som skal
tre i kraft ved terroranslag. Hvilke rutiner gjelder ved ansettelse
av ny politidirektør når det gjelder informasjon om aktuelle planverk,
nødprosedyrer mv?
Ved ansettelse av direktør og andre ledere i direktoratet,
gis disse en generell innføring i direktoratets arbeidsområder og
saker av viktig eller prinsipiell karakter. Denne innføringen står direktoratets
egne ansatte for. Jeg forventer at alle nye ledere setter seg inn
i gjeldende rammeverk for den virksomheten de skal arbeide i.
Kommisjonen sier følgende: «Beredskapen
i politiet har ikke vært tydelig eller høyt prioritert verken i
styringsdokumentene eller av politiets egen ledelse de senere år.»
s. 314 Det har vært overlatt
til Politidirektoratet å foreta nærmere vurdering av forventningene
til politidistriktene på de ulike områdene, herunder beredskapsområdet.
Jeg ser et behov fra departementets side for
å tydeliggjøre fremtidige forventninger til politiet på beredskapsområdet,
og vil i meldingen til Stortinget nærmere omtale disse.
Kommisjonen sier følgende: «Antall
politioppdrag varierer i løpet av uken, men når behovet er størst,
er bemanningen lavest.»
s. 308
Videre utaler kommisjonen:
«Politiet har store ressurser.
Det er en betydelig utfordring som ligger i å styre disse på en
best mulig måte. POD har en nøkkelrolle i den faglige utviklingen
av etaten, sammen med JD.»
s. 335
Kommisjonens rapport er et viktig bidrag til
politiets arbeid med å forbedre sin tilgjengelighet for publikum,
og vil bli fulgt opp som en del av Politidirektoratets endringsprogram
og omtalt i meldingen til Stortinget.
Kommisjonens uttaler følgende: «Sentralens loggføringssystem
(PO) hadde begrensninger som gjorde seg særlig gjeldende ved større
hendelser, og kunne ikke sikre effektiv deling av informasjon mellom
sentralens egne operatører og til stab. Svakhetene med systemet
hadde vært kjent lenge.»
s.91
Det er besluttet i Politidirektoratet at det
i løpet av 2012 igangsettes utredning av et nytt politioperativt
system som skal dekke dagens funksjonelle behov i politiet. Kravet
om en bedre samhandling og utveksling av informasjon mellom politidistriktene
vil inngå i kravspesifikasjonen til det nye systemet. Det første
møtet vedrørende det nye systemet ble avholdt 24. oktober 2012.
Etterretningssystemene i politiet er bygget
opp med den hensikt raskt å kunne dele informasjon mellom politidistriktene.
«Merverdiprogrammet» er et fornyingsprogram som
omfatter implementering av ny IKT-infrastruktur og forberedelse
av nye straffesakssystemer. Programmet, som er etablert i politiet, vil
ha fokus på enda mer effektiv informasjonsdeling både internt i
politiet, men også eksternt ut mot aktuelle samarbeidsparter og
publikum. Det bredt anlagte endringsprogrammet for Politidirektoratet
omfatter også IKT.
a - b. Jeg
har fått opplyst av Politidirektoratet at det ikke er gjort komparative
sammenlikninger av ordningene i politiet og helsevesenet.
c. Politidirektoratet er gitt i oppdrag
å etablere et system for varsling av personell i politiet som en del
av oppdraget med implementering av nytt system for riksalarm.
33. Operasjonssentralens
fysiske og tekniske forutsetninger var utilfredsstillende. Dette
var kjent for departementet, POD og OPD blant annet fordi dette
var pekt på i forbindelse med tidligere øvelser. Hva er årsaken
til at departementet ikke har forsikret seg om at erfaringen fra tidligere
øvelser ble omsatt i endringer slik at OPD hadde sikret forsvarlige
lokaler og fasiliteter til å håndtere slike hendelser?
Kommisjonen påpeker følgende:
«OPD påpekte i egenevaluering
etter Øvelse Oslo i 2006 at operasjonssentralens lokaliteter og
fasiliteter ikke var tilfredsstillende. Flere kortsiktige, korrigerende
tiltak er iverksatt siden den gang, men politidistriktets langsiktige
tiltak, nytt operasjonssenter, er ennå ikke på plass.»
Oslo politidistrikt har et eget kapittel på
statsbudsjettet (+441). Jeg legger til grunn at politimesteren i
Oslo, i dialog med Politidirektoratet, benytter de tildelte budsjettmidlene
til å kunne produsere best mulig polititjeneste, herunder sørge
for å foreta de nødvendige investeringer.
34. Stabslokalene ved
Oslo politidistrikt var ikke tilfredsstillende. Dette var kjent
for departementet, POD og OPD blant annet fordi dette var pekt på
i forbindelse med tidligere øvelser. Hva er årsaken til at departementet
ikke har forsikret seg om at erfaringen fra tidligere øvelser ble
omsatt i endringer slik at OPD hadde sikret forsvarlige lokaler
og fasiliteter til å håndtere slike hendelser?
Se svar ovenfor til spørsmål 33.
35. Beredskapstroppen
er den best trente politistyrken i landet. Etter eksplosjonen i
regjeringskvartalet ble BT benyttet bl.a. til søk og redning i regjeringskvartalet,
på tross av at faren for nye angrep ble sett på som overhengende
(Gjørv-kommisjonens rapport side 104). Foreligger plan eller beredskapsinstruks
som forsvarer bruk av BT som røykdykkere i en slik situasjon, eller
er utgangspunktet at brann- og redningsetaten skal foreta røykdykkersøk
ved slike dramatiske hendelser? (viktig punkt fordi bruken av BT
til slike oppgaver forsinket utrykningen til Utøya med 10-15 minutter).
Det er gjennom Politidirektoratet innhentet
redegjørelse fra Oslo politidistrikt 25. oktober 2012 hvor det framgår
følgende:
«Beredskapstroppen (BT)
ble benyttet til søk og redning i Regjeringskvartalet fordi:
Det
var innledningsvis uavklart om det var gjerningsmenn i byggene/nærområdet.
BT har verneutstyr
mot brannrøyk/CBRN slik at de kunne fortsette arbeidet hvis slikt
miljø skulle oppstå.
BT har måleinstrumenter
for å detektere forurensning fra en ”skitten bombe”.
BT har utstyr for
sikre seg selv og andre i høyden. I tillegg kan dette utstyret benyttes
til redning i høyden og dybden.
BTs mannskaper er
trent til å søke etter og identifisere antatt farlige gjenstander.
BTs mannskaper har
utstyr og trening i å forsere låste/stengte dører.
Sanitetsmenn i BT
har høy utdannelse på førstehjelp.
Samtidig med innsatsen
til de tjenestepersonene fra BT som var i Regjeringskvartalet, kom
det stadig til flere tjenestepersoner som meldte seg til tjeneste.
Disse drev med klargjøring av utstyr og forberedelser til nye oppdrag
og/eller støtter allerede pågående oppdrag.
Det er viktig å presisere
at Beredskapstroppen hadde med seg alt nødvendig utstyr i Regjeringskvartalet
og var klare til umiddelbar innsats. Dette gjenspeiler en robusthet
som er nødvendig for å kunne respondere på oppdukkende hendelser
i en allerede pågående hendelse.
Det er viktig å understreke
at søket som ble gjennomført i Regjeringskvartalet ikke er å anse
som et vanlig "røykdykkersøk" i et brannområde. Her gikk Bombegruppen
og BTs mannskaper inn i et område der man hadde grunn til å tro
at det kunne være eksplosiver mv., og at kunnskapen mannskapene
har på dette området ikke ligger hos noe annet redningspersonell.»
Det kan også legges til
at vitneopplysninger gitt til politiets innsatsleder umiddelbart
etter hans ankomst til Regjeringskvartalet, gikk ut på at det hadde
gått av en bombe inne i H-blokken og en inne i R4.
Samtidig er det viktig
å understreke at BT var tilstede med 23 mann da meldingen om Utøya kom,
og at det var ca. 12 - 13 mann som var inne i Regjeringskvartalet,
mens resten drev med søk på bakkeplan. Blant annet var en av patruljene på
TV-2 bygget for å sjekke ut en mistenkelig hensatt veske - mulig
sprengladning.
Videre vil vi etter spørsmålet
som er reist, presisere ytterligere:
Politiet
har som oppgave å sikre alle åsteder før redningsmannskaper settes
inn (jf. Politiinstruksen)
Videre bygger innsatsleder
og aksjonsleder BT sine vurderinger på tiltakskort for OPD, herunder
tiltakskort for "Bombetrussel og Terrorbomber" og "CBRN - anslag"
Disse tiltakskortene
er utgangspunktet for BT sin innsats i Regjeringskvartalet. Slik
vi ser det er tiltakene fulgt i Regjeringskvartalet. Svaret på spørsmål
35 er derfor at det foreligger et planverk til grunn for denne disponeringen
av BT.
Tiltakskortene er
laget for å sikre at åstedene er trygge før redningsmannskaper sendes
inn i området.
22.07.11 var det kun BT
(i politiet) som besitter kompetanse og utstyr for å kunne utføre
oppgavene som BT ble satt til å løse.
Fremgangsmåten er også
grundig beskrevet i våre tiltakskort for henholdsvis bombeeksplosjon
og CBRN-anslag og politiets innsatsleder handlet i overensstemmelse
med disse.
Det er viktig å presisere
at tiltakskortene er en ”plukkliste” med oversikt over flere tiltak
som innsatsleder/innsatspersonell må vurdere der og da ut fra situasjonen
på stedet.»
For å kunne samhandle bedre på tvers av politidistriktsgrensene
er det en forutsetning at det nye driftskonseptet som nå etableres
kommer på plass i alle politidistrikt. Dette er en stor IKT-satsning
som har pågått i politiet i flere år og skal sluttføres i 2013.
Ferieavvikling og krav til grunnberedskap i
sommermånedene er en utfordring. Ferielovens bestemmelser setter
krav som også politiet må forholde seg til. Det er den enkelte politimester som
er ansvarlig for å sette opp vaktordninger som sikrer at det også
i disse ukene er en tilstrekkelig grunnberedskap i sitt politidistrikt.
Departementet er i dialog med Politidirektoratet foran hver sommersesong
for å sikre at direktoratet er i dialog med politimestrene om temaet.
Kommisjonen uttaler på generelt grunnlag: «Bemanningen bør bedre tilpasses behovet. Dette
vil kreve stor grad av ledelsesinvolvering og vilje fra de ansatte
til å bidra til å etablere fornuftige løsninger. Kommisjonen forstår
at det er en utfordring å sikre god dekning i helgene, men dagens
situasjon framstår som utilfredsstillende. Bruk av færre ulike tjenestelister,
noen justeringer i turnustiden og en omforent forståelse for at
helgevakter aksepteres som en naturlig konsekvens av yrkesvalg er
viktige elementer i en løsning. I tillegg har politiet en uutnyttet
ressurs i det at mange av de politiutdannende, selv med lavere alder
enn 45 år, ikke har holdt godkjenning for innsatspersonell ved like.
Med krav om godkjenning av flere av de ansatte kan kapasiteten på
operativt personell økes. Problemet er nå primært å styre de ressursene
som finnes.»
s.335
Bemanningskrav er tema som omfattes at endringsprogrammet
i Politidirektoratet og vil bli nærmere omtalt i meldingen til Stortinget.
Krav til responstid utløser mange og vanskelig dilemmaer.
Et slikt krav må sikre at ikke øvrig politiarbeid svekkes samtidig
som det må foretas en nøye vurdering av hvordan slik respons skal måles
og registreres. I den kommende meldingen til Stortinget vil jeg
komme nærmere tilbake til aktuelle problemstillinger som må drøftes knyttet
til krav til responstid i politiet.
Politidirektoratet er gitt i oppdrag å utrede
registering av responstid.
Utarbeidelse av fremdriftsplan er avhengig av flere
forhold som ennå ikke er avklart. Dette gjelder blant annet kvalitetssikring,
konsekvensutredning og reguleringsplan, konsesjon fra luftfartsmyndighetene
med mer. Det vises forøvrig til Prp. S nr. 1 (2012-2013) hvor det
er foreslått en bevilgning på 10 mill. kr. til oppstart av planlegging.
Jeg vil redegjøre nærmere for framdriften i meldingen til Stortinget.
Hvert politidistrikt må ha minst ett UEH-lag.
Det er i dag den enkelte politimester som skal vurdere behovet for
ytterligere innsatspersonell ut fra gjeldende kriminalitetsbilde
og egen ressursforvaltning. Dette er et tema som vil bli nærmere omtalt
i meldingen til Stortinget.
Politihøgskolen (PHS) har på oppdrag fra Politidirektoratet
gjennomgått dagens opplærings- og vedlikeholdsprogram for innsatspersonellet.
I tillegg er opplæringsprogrammet i temaet i grunnutdanningen ved
PHS evaluert. Kompetanse og øvelser vil også være ett av flere temaer
i direktoratets endringsprogram, som jeg omtalte i min redegjørelse
i Stortinget 28. august. Jeg vil komme nærmere tilbake til temaet
i meldingen til Stortinget.
Politihøgskolen og Forsvarets høyskole har etablert
et felles kurs «Nasjonal beredskap og krisehåndtering»
42. Det tok lang tid
fra terroranslaget mot regjeringskvartalet til sikring ble gjennomført
av flere vitale sikringsverdige objekter, herunder Stortinget. Hvordan
har statsråden forsikret seg om at sikringsverdige objekter, også
i ferietiden, vil få nødvendig sikring og beskyttelse under et eventuelt
fremtidig terrorangrep?
Kommisjonen uttaler om dette:
«Politiet sikret raskt
flere av egne bygg for å sikre egen operasjonsevne. Kl. 20.05 var
status på ressursdisponeringen til objektsikring blant annet seks
tjenestepersoner på politihuset, kl. 20.45 ni tjenestepersoner i
UD og cirka ti tjenestepersoner på Stortinget. Kl. 22.00 var det
14 tjenestepersoner i regjeringskvartalet. Kl. 20.30 rapporterte
staben til POD at politidistriktets egen etterretning tilsa at det
var størst grunn til å frykte nye anslag mot myndighetsobjekter.
Videre at PST ikke hadde gitt noen skriftlig trusselvurdering, men
hadde antydet at regjeringskvartalet, statsministerens bolig og politiets
bygninger kunne være aktuelle objekter.
Flere relevante objekter
fikk vakthold utover kvelden. Dette skjedde imidlertid i stor grad
etter initiativ fra andre enn staben og operasjonssentralen.
Det framgår av OPDs egenevaluering
at staben vurderte å benytte politireserven til objektvakthold,
men den utgjorde en så vidt liten styrke at Forsvaret framsto som
et bedre alternativ. Klokken 22.50 meldte Politidirektoratet at
man hadde godkjent at Politireserven kunne innkalles. Staben vurderte
Politireserven som en marginal ressurs, spesielt i fellesferien,
og det hersket usikkerhet om hvorvidt de hadde nødvendige våpengodkjenninger.
Det forelå allerede en avgjørelse knyttet til håndhevelsesbistand
fra Heimevernet, som har objektsikring ved terrorberedskap som en
av sine hovedoppgaver.
Utover natten iverksatte
staben sikring av flere objekter. På morgenkvisten den 23. juli
overtok bevæpnet militært personell flere objektsikringer. Etter
hvert ble andre politidistrikter involvert i objektsikringer. Til
sammen ble 16 ulike objekter sikret. Politireserven ble ikke benyttet.»
s. 107
Nærmere vurderinger av objektsikringsarbeid under
en politiaksjon vil bli omtalt i meldingen til Stortinget. Jeg viser
for øvrig til mitt svar på spørsmål 43.
43. Har statsråden i
forbindelse med arbeidet for å bedre rutinene for sikring av sikringsverdige objekter
satt konkrete krav til tid før sikring skal være iverksatt? Hvis
ja, hva er kravene? Hvis nei, hvorfor ikke?
Regjeringen har vedtatt en overordnet instruks om
utpeking og klassifisering av objekter som skal sikres med sikringsstyrker.
Politiet og Forsvaret kartlegger nå skjermingsverdige og samfunnsviktige
objekter som kan være utsatt for terrorhandlinger. Jeg vil sammen
med forsvarsministeren påse rask oppfølging overfor politiet og
Forsvaret.
I henhold til sikkerhetslovens forskrift om
objektsikkerhet som trådte i kraft 1. januar 2011, prioriteres nå
at alle departementer skal kartlegge og utpeke skjermingsverdige
objekter i egen sektor innen 31. desember 2012. Gjennomføring av
sikkerhetstiltak og tilrettelegging for sikringsstyrker skal være
gjennomført innen utgangen av 2013. Objekteier plikter å legge til rette
for at Forsvaret og politiets sikringsstyrker kan øve på beskyttelse.
Det er videre vedtatt ny instruks for Forsvarets bistand
til politiet (bistandsinstruksen) som skal forenkle samarbeidet
mellom politi og Forsvar, men konkrete krav til tid for sikring
er ikke satt.
Kommisjonen uttaler: «Mer
avansert bruk av IKT har et betydelig potensial til både å effektivisere
og styrke kvaliteten i hele justissektorens arbeid, og derigjennom
til å frigjøre årsverk til operative oppgaver. Dette er en nøkkel
til bedre beredskap i framtiden.»
s. 455
Jeg viser til omtalen av IKT-styrkingen i politiet i
Prop. 1S (2012-2013).
45. Det finnes i dag
teknologiske løsninger som vil muliggjøre full oversikt over plassering
av redningsutstyr og materiell (bil, båt, redning, mv) ved krise,
katastrofe eller terror fra alle nødetatene, slik at operativ ledelse
raskt får oversikt over hva som kan tas i bruk. Hva er årsaken til
at statsråden bevisst lar være å innføre et slikt tverrsektorielt
GPS-basert system?
Jeg tolker komiteens spørsmål til å gjelde innføring
av Nasjonalt ressursregister for redning og beredskap (NARRE).
Som omtalt i regjeringens budsjettproposisjon for
2013 anser regjeringen det som viktig å få mest mulig ut av samfunnets
samlede beredskapsressurser. Det skal bl.a. skje ved å styrke det
tverrfaglige samarbeidet og etablere et mest mulig effektivt samarbeid
mellom politiet og Forsvaret i krisesituasjoner.
I Meld. St. 29 (2011-2012) Samfunnssikkerhet peker
regjeringen på behovet for samarbeid på tvers av ansvarsområder
for å sikre best mulig utnyttelse av ressurser på tvers av sektorer.
Det er viktig å synliggjøre den forpliktelsen andre aktører både
på sentralt, regionalt og lokalt nivå har til å samordne sitt beredskapsarbeid
med andre. Det er i tillegg viktig at kommunene har en oversikt
over hvilke redningsressurser som er tilgjengelig i kommunen, og
det bør avklares hvilke bidrag som kan forventes fra frivillige
organisasjoner. En styrking av arbeidet med samfunnssikkerhet og
beredskap på lokalt nivå er en oppgave som kommunen ikke kan løse
alene. Samarbeid med andre relevante ansvarlige private, fylkeskommunale
og statlige aktører er viktig, og det er en forutsetning at disse
involveres i arbeidet. Jeg viser til mitt brev til Den særskilte
komité datert 22. desember 2011. Jeg vil komme tilbake til spørsmålet
om nasjonalt ressursregister i meldingen til Stortinget.
46. Mangelen på moderne
kommunikasjonsutstyr påvirket ankomsttid for Beredskapstroppen til
fastsatt oppmøtested. Dersom politiet hadde hatt tilgang til GPS
og GPS-data som kartvisning i bilene, ville det ikke oppstått misforståelse
om oppmøtested. Det nye nødnettet vil heller ikke tilfredsstille
et slikt behov.
a) Har departementet
vurdert alternative måter å fremme digital kommunikasjon i politiet,
når er det eventuelt gjort og hva ble resultatet?
b) Dersom dette ikke er gjort, hva er årsaken
til at departementet ikke har vurdert dette som et viktig beredskaps-
og sikkerhetsmessig tiltak?
Kommisjonens uttaler: «Politiet
hadde ikke tilgang til selv den enkleste teknologi for å kunne sende
skriftlig oppmøteinformasjon til personell og tjenestebiler. De
fleste av beredskapstroppens biler hadde ikke elektroniske kart.
Gjennom nesten ti år med
egenevalueringer, revisjoner og konsulentrapporter er de store svakhetene
ved politietatens IKT-løsninger godt kjent for ledelsen både i politiet
og i Justis- og beredskapsdepartementet.»s.
454
Jeg vil komme tilbake til dette i meldingen
til Stortinget.
Brannvesenet, helsevesenet og politiet har i
dag separate radiosamband bygget på gammel analog teknologi. Etableringen
av ett nytt felles radiosamband for nød- og beredskapsetatene – Nødnett
– skal sikre at etatenes radiosamband tilfredsstiller operative
og sikkerhetsmessige krav. I St. prp. nr. 30 (2006-2007) står det
blant annet følgende om nødetatenes medvirkning i prosjektet:
«Brukermedvirkning har stått svært sentralt i anskaffelsesprosessen,
og representanter fra politi, brannvesen og helsevesen har deltatt
i Justisdepartementets prosjektorganisasjon, sammen med innleid
fagekspertise på tekniske, juridiske og finansielle områder. Om
lag 50 personer har vært involvert i forbindelse med tilbudsevaluering
og forhandlinger. Stor brukermedvirkning anses som et viktig risikoreduserende
tiltak i prosjektet.»
Prosjektet var organisert med en direktoratsgruppe
ledet av Justis- og politidepartementet hvor ledere i Direktoratet
for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB), Helsedirektoratet (Hdir)
og Politidirektoratet (POD) deltok. I tillegg var det en styringsgruppe
sammensatt av representanter fra Justis- og politidepartementet
og Helse- og omsorgsdepartementet som var øverste organ i beslutningsprosessene.
Konkurransegrunnlaget for Nødnett, som ble sendt
ut våren 2005, var teknologinøytralt og de funksjonelle spesifikasjonene
var basert på nødetatenes krav. Tilbud kom inn høsten 2005. DSB,
Hdir og POD var representert ved tilbudsevalueringen. Under forhandlingene
hadde de hver sin representant i forhandlingsledelsen. Forhandlingene
varte frem til høsten 2006. DSB, Hdir og POD ga sin skriftlige tilslutning
til forhandlingsresultatet.
I St.prp. nr. 30 (2006-2007), jf. Innst. S.
nr. 104 (2006-2007) redegjorde JD for leveransen og kontrakten.
Regjeringen foreslo og Stortinget sluttet seg til at JD fikk fullmakt
til å inngå kontrakt om leveranse av nytt digitalt Nødnett i to trinn,
med forbehold om at landsdekkende utbygging ikke kunne igangsettes
før evaluering av første trinn var gjennomført og Stortinget eventuelt
hadde vedtatt videre utbygging. Kontrakt ble inngått 22. desember
2006.
Nødnett som bygges er i tråd med behovene som nødetatene
selv har spesifisert og rammene som er gitt av Stortinget.
Nødetatene har per 1. oktober 2012 om lag 8 500 radioterminaler
som er klargjort for bruk i Nødnett. Månedsstatistikkene viser at
i snitt 6 800 av disse radioterminalene benyttes aktivt. De resterende
terminalene er til beredskap og opplæring og benyttes sjeldnere.
Nødetatene er primærbrukerne av Nødnett, men Stortinget har besluttet
at også andre brukere med nød- og beredskapsansvar skal inn i Nødnett
etter hvert. Røde Kors Hjelpekorps, Redningsselskapet, Norsk Folkehjelp
Sanitet og Norske Redningshunder har fått låne til sammen om lag
150 radioterminaler slik at de kan delta som testbrukere av Nødnett.
Det ble i 2010 gjennomført en omfattende brukerundersøkelse
blant radioterminal-brukerne i Nødnett. 1 578 personer besvarte
denne. Resultatene viste at brukerne gjennomgående opplevde det
som positivt å gå fra de gamle sambandene og over til Nødnett. Brukerne
ga imidlertid også enkelte tilbakemeldinger om utilfredsstillende
talekvalitet, noe manglende dekning og behov for mer tilleggsutstyr
til radioene. Resultatene av denne brukerevalueringen er presentert
i DIFI-rapporten «Brukerevaluering Nødnett – trinn 1».
En undersøkelse blant et utvalg operatører på kommunikasjonssentraler
er gjennomført av Lanestedt Consulting. Hovedinntrykket er at Nødnett
er godt mottatt av etatene.
Hovedresultater fra undersøkelsene fremgår av Prop.
100 S (2010-2011).
Det er et tett driftssamarbeid mellom Direktoratet
for nødkommunikasjon (DNK), Motorola som operatør og nødetatenes
driftsorganisasjoner, med etablerte prosesser for feilinnrapportering
og feilrettinger. Den daglige kontakten med sluttbrukerne i Nødnett
ivaretas av nødetatenes egne superbrukere og driftsorganisasjoner.
Innmelding av feil rapporteres fra sluttbruker til egen driftsorganisasjon.
De feilene som vedrører Nødnett går derfra direkte til operatøren
som retter opp feilene.
Driftssamarbeidet er relativt nytt for alle
parter, og det vil være kontinuerlig behov for forbedringer i disse
prosessene. Det arbeides aktivt med å sikre involvering av sluttbrukerne
i dette arbeidet, og behov for et brukerforum vil bli vurdert. Det
arbeides også med blant annet å oppdatere sambandsreglementet. Nødnett,
med sine muligheter og begrensninger, er nytt. Opplæring og etablering
av planer og rutiner for bruk er viktig. Det er naturlig og i tråd
med erfaringer fra andre land at det vil ta noe tid før systemets
muligheter blir fullt utnyttet.
Målsettingen er klar: Nødnett skal dekke nær 100
pst. av befolkningen og ca. 79 % av landarealet, som angitt i Prop.
100 S (2010-2011), jf. Innst. 371 S. Der folk bor og ferdes vil
Nødnett gi nær 100 % dekning; langs europaveier, riksveier og fylkesveier,
samt i byer og tettsteder. Det er krav til forsterket signalstyrke
i byer/tettsteder for å gi best mulig innendørsdekning og dekning
i 5 km radius rundt alle brannstasjoner. Det vil bli dekning over
saltvann og krav til dekning for helikopter. Mobile basestasjoner
for bruk f.eks. i fjellheimen og flere innendørsanlegg vil bli tatt
i bruk.
Målsettingen om 79 prosent flatedekning balanserer
opp mot målet om å unngå plassering av nye basestasjoner eller master
i verneområder. Det vises i den forbindelse til Prop. 100 S (2010 –
2011), der det blant annet fremkommer følgende:
«Så langt det er mulig skal man søke å unngå plassering
av nye basestasjoner eller master i andre verneområder, inngrepsfrie
områder eller andre verdifulle naturområder.»
Det vises videre til Innst. 371 S (2010 – 2011), der
Stortingets transport – og kommunikasjonskomitè blant annet skrev
følgende:
«Komitéens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Kristelig folkeparti,
har merket seg at utbyggingen i betydelig grad vil berøre naturmangfold
og landskap, herunder nasjonalparker og andre verneområder. Flertallet
har merket seg at Miljøverndepartementet vil gi retningslinjer for
saksbehandling av dispensasjonssøknader etter naturmangfoldloven
§ 48 knyttet til oppføring av basestasjoner for Nødnett i verneområder.
Flertallet
understreker at dersom det ikke er mulig å bygge mastene utenfor
verneområder, skal man søke å finne det alternativet som er minst skadelig
for verneverdier i verneområdet. Videre har flertallet merket seg
at utbygger og Direktoratet for nødkommunikasjon i samarbeid med miljøvernmyndighetene
skal sørge for god planlegging med hensyn til miljøverdier ved utbygging,
og at Nødnett skal ses i sammenheng med forvaltningsplaner for de
enkelte berørte verneområder i den grad det er mulig.»
For å sikre full dekning kreves god planlegging, samt
justeringer etter målinger og erfaring fra bruk. Som ledd i dette
gjennomføres blant annet møter med nødetatene lokalt i alle utbyggingsområdene
for å få informasjon om lokale forhold og behov. Så bygges nettet,
og etter erfaring fra bruk styrkes dekningen for å oppnå angitte målsetninger.
Innendørsanlegg er ikke del av spesifikasjonen
i nødnettskontrakten. Det er likevel som nevnt stilt krav til forsterket
signalstyrke i byer/tettsteder for å gi best mulig innendørsdekning.
Signalnivået vil dermed, i de aller fleste tilfeller, være tilstrekkelig
for å oppnå samband. I enkelte tilfeller vil det for å oppnå tilfredsstillende
samband være nødvendig med spesielle innendørsanlegg. DNK jobber
kontinuerlig med dette, og setter i den forbindelse opp lister med
prioriterte bygg. Det er også mulig å etablere midlertidig dekning
ved bruk av bilmonterte radioterminaler som fungerer som forsterkere,
samt å benytte håndterminalene for direkte kommunikasjon mellom
brukere.
Nødetatenes eksisterende sambandsløsninger er fortsatt
nødetatenes ansvar. Nødetatene utenfor første utbyggingstrinn bruker
fortsatt kommunikasjonsutstyr som er av varierende alder, til dels
er svært nedslitt og som ikke er avlyttingssikkert. I tillegg er
det utfordringer knyttet til kommunikasjon på tvers av etatene.
Behovet for et nytt felles sambandssystem har vært åpenbart lenge,
og dette resulterte også i Stortingets beslutning fra 2006 om utbygging
av nytt digitalt nødnett.
Erfaringen så langt tilsier at etatene kan videreføre
nåværende analoge samband på en tilfredsstillende måte. Det er også
etatenes ansvar, i tett samarbeid med DNK, å sikre at det utvikles
gode overgangsløsninger, både teknisk og kompetansemessig, i områder
hvor både nytt og gammelt utstyr brukes.
Selv om etatenes systemer i dag er gamle og
det i noen tilfeller er utfordringer knyttet til oppgraderinger,
forutsetter Justis- og beredskapsdepartementet at etatene også i
en situasjon hvor Nødnett er forsinket utfører sine oppgaver på
en måte som gjør at det ikke går utover liv og helse. Innføring
av nytt Nødnett er likevel viktig for å sikre et enda tryggere samfunn.
53. Klokken 16.04 22.
juli 2011 var det omfattende trafikk på sambandet ved OPD. Viktig
informasjon kom ikke frem til innsatsleder via samband, men måtte
overbringes via mobilnettet. Hvordan har statsråden forsikret seg
om at kapasiteten på utbygd nødnett er tilstrekkelig til å håndtere
slike store hendelser?
I forbindelse med trinn 2 ble det besluttet
at alle basestasjoner i hele landet skal ha minst 2 baseradioer
og dermed økt kapasitet. Grunnkapasiteten i Nødnett vil derfor være
god, og bedre enn for eksempel i tilsvarende nett i Sverige. Kapasiteten
på Nødnetts basestasjoner i Oslo har gjennomgått ytterligere oppgraderinger
det siste året. Dette gjelder også den basestasjonen som var nærmest
høyblokka i regjeringskvartalet under terroraksjonen. Denne og andre
nærliggende basestasjoner var utsatt for meget høy kapasitetsutnyttelse
de nærmeste timene etter at bomben sprang. Likevel var det lite
kapasitetsproblemer i selve nettet. Den totale erfaringen fra 22. juli 2011
var at Nødnett fungerte godt og som forventet i Oslo.
Kommisjonens uttaler følgende: «Det
ble ikke meldt om vesentlige feil verken i nettet eller nødmeldesentralenes
Nødnett-utstyr, og driftsstatistikken viser at det var lite kødannelse
i nettet sett i forhold til de mange samtalene. Det var imidlertid
så stor trafikk i talegruppene at noen brukere opplevde at de måtte
vente på tur for å slippe til med sine meldinger. Trafikkstatistikken viser
også at felles talegrupper mellom nødetatene i liten grad ble benyttet
under innsatsen. Funksjon med tekstmeldinger i terminalene, som sikrer
rask og effektiv distribusjon av informasjon med bruk av lite kapasitet,
ble lite brukt. Tilbakemeldingene som Direktoratet for nødkommunikasjon(DNK)
innhentet, viste at brukerne mente Nødnett fungerte godt. Enkelte
av basestasjonene hadde svært høy belastning.»
s. 305
Det vises videre til Kommisjonens oppsummeringspunkt,
der det blant annet uttrykkes følgende: «Redningsarbeidet
22/7 viste at det nye Nødnett har en rekke funksjoner og tekniske
muligheter, som i bare liten grad ble utnyttet i aksjonen. Kommisjonen
mener at nødvendig opplæring og trening i bruk av utstyr er viktig
for å kunne utnytte det potensialet som ligger i den nye sambandsplattformen.»
s. 307
54. Det nye nødnettet
skapte utfordringer under aksjonen fordi det var en blanding av
gammelt og nytt kommunikasjonsutstyr som ble benyttet. Det er fortsatt
lenge før nytt nødnett er implementert generelt. Har statsråden
vurdert alternative måter å «rulle ut» nødnettet på, eksempelvis samarbeid
med teleoperatører som kan avsette kapasitet til digital nødnetts-kommunikasjon
i allerede eksisterende nett, tilsvarende systemet i London?
I Prop. 111 S (2011-2012) foreslo Regjeringen forlengelse
av utbyggingstiden med ett år og ferdigstilling innen utgangen av
2015, i tråd med ekstern kvalitetssikreres opprinnelige anbefaling jf.
Prop. 100 S (2010-2011) og Innst. 371 S (2010-2011). Stortinget
sluttet seg til ny utbyggingsplan og endret bevilgningsbehov i Innst. 375
S (2011-2012).
Som opplyst i Prop. 111 S (2011-2012), jf. Innst. 375
S (2011-2012) er trinn 2 av Nødnett planlagt gjennomført i fem faser
som vist i nedenstående tabell.
Fase | Område/politidistrikt | Ferdig utbygget |
1 | Hedmark, Vestoppland, Gudbrandsdalen | Ultimo 2013 |
2 | Nordre Buskerud, Vestfold, Telemark, Agder | Medio 2014 |
3 | Rogaland, Haugaland, Hordaland, Sogn og Fjordane | Primo 2015 |
4 | Sunnmøre, Nordmøre og Romsdal, Sør-Trøndelag, Nord-Trøndelag | Medio 2015 |
5 | Helgeland, Salten, Midtre Hålogaland, Troms, Vest-Finnmark,
Øst-Finnmark | Ultimo 2015 |
Mens Nødnett bygges, vil det være områder der personell
med nytt og gammelt samband har behov for å samhandle. Nødetatene
har et selvstendig ansvar å etablere planer og rutiner for bruk av
de systemene som finnes. Dette er ivaretatt i de planer som legges
for utbyggingen, både i form av koordinerende møter med etatene,
og konkrete krav før oppstart for hver etat.
Sammenkopling mellom gammelt og nytt system
i en overgangsfase vurderes i hvert enkelt tilfelle. Det er likevel
viktig å være klar over at gammelt utstyr har varierende kvalitet,
og at fysisk sammenkopling ikke alltid er teknisk mulig eller hensiktsmessig.
Samtidig vil en sammenkobling mellom gammelt og nytt gjøre at krypteringen
ikke fungerer mellom systemene.
Nødnett er et eget fysisk separat nett fra de
mobile nettene, og all kommunikasjon for nødetatene går i Nødnettet.
Det er derfor ikke relevant å reservere kapasitet i andre mobile
nett. Direktoratet for nødkommunikasjon opplyser at de ikke heller
kjent med at dette er gjort i London.
Nødnett benytter seg derimot i stor grad av
mobiloperatørenes infrastruktur, som hytter, master og telelinjer.
Dette er avgjørende for å sikre en hurtigst mulig utbygging av Nødnett
og i tråd med Stortingets føringer. Men Nødnett er altså et eget
separat nett.
Nødnett er primært et gruppebasert talesamband, ikke
et datanett, selv om det går an å overføre noe data. Tetra-terminalene
gir allerede i dag mulighet til å sende korte tekstmeldinger, og
det kan legges inn faste statusmeldinger. Det er også mulig å overføre
posisjonsdata til digitale kartløsninger i tjenestebilene til nødetatene. Brann
benytter noe av dette i kommunikasjonen mellom brannmannskaper og
110-sentralen, og svenske ambulanser og finsk politi har tatt dette i
bruk i sine kjøretøyer.
Nødnett skal etter planene få økt datakapasitet ved
at man implementerer TEDS, som er en del av TETRA-standarden. I
2013 skal det etableres en pilot for å prøve ut mulighetene som
TEDS kan gi for å dele tekstinformasjon og bilder. Blir dette vellykket,
vil man vurdere å bygge ut TEDS-kapasitet i hele landet. Dette vil
i så fall gjøre det mulig å dele mer skriftlig informasjon i politidistriktene
enn TETRA kan gi i dag.
For å benytte kapasiteten for dataoverføring kreves
det imidlertid at nødetatene anskaffer eller utvikler applikasjoner
som kan sende og motta data til og fra kjøretøy. Slike leveranser
er ikke en del av Nødnett-prosjektet.
Jeg viser til mitt svar på spørsmål 45.
Det er Forsvaret ved Forsvarets operative hovedkvarter som
til enhver tid har oversikt over, og som skal disponere, Forsvarets
ressurser på en hensiktsmessig måte med tanke på gitte oppdrag.
Dette gjelder også i situasjoner der politiet anmoder om bistand
fra Forsvaret, som ved terroranslag mot norske mål. Ved anmodninger om
bistand fra politiet er det behovene for
bistand som skal defineres av politiet.
Av nye tiltak for å bedre samhandling kan jeg viser
til: Ny bistandsinstruks er satt i kraft, det er iverksatt en forsterket
liaison-ordning mellom Forsvaret og politiet, øvingsaktiviteten
mellom Forsvaret og politiet er intensivert, og det er utviklet
et nytt krisehåndteringskurs i samarbeid mellom Politihøgskolen
og Forsvarets Høgskole.
a) Alle øvelser
av en viss størrelse i ytre etater som var gjennomført før 22. juli
2011 ble evaluert. Evalueringene tilfalt også departementet, hvor
de ble vurdert. I samråd med etatene ble det vurdert hvordan en
kunne utbedre de sårbarheter som evalueringene etter øvelsene avdekket.
Oppfølgingen av dette skjedde i styringsdialogen med de enkelte
etatene.
b) Regjeringen har styrket Justis- og beredskapsdepartementets
samordningsrolle gjennom tiltak i Meld. St. 29 (2011-2012) Samfunnssikkerhet og
kgl.res. av 15. juni 2012 Instruks for departementenes arbeid med
samfunnssikkerhet og beredskap, Justis- og beredskapsdepartementets samordningsrolle,
tilsynsfunksjon og sentral krisehåndtering
For å bedre oppfølgingen av øvelser har regjeringen
gitt Justis- og beredskapsdepartementet et overordnet ansvar for
nasjonale øvelser i sivil sektor.
Alle departementer forventes å delta i eller
arrangere minimum to øvelser årlig og rapportere til Justis- og
beredskapsdepartementet om øvelsesvirksomheten. Departementer skal
i løpet av en to-års periode også ha deltatt på en nasjonal øvelse
hvor de har øvd egen kriseorganisasjon på egnet måte. Dette kan
være stab, kriseledelse, prosedyre eller fullskala. Justis- og beredskapsdepartementet
vil være en pådriver for at dette blir gjennomført, og departementet
vil i den forbindelse føre oversikt og rapportere til regjeringen
på status.
For å sikre en helhetlig og samordnet tilnærming til
øvingsplanlegging har DSB på oppdrag fra Justis- og beredskapsdepartementet
utarbeidet en nasjonal rammeplan for sivile nasjonale øvelser i
perioden 2012-2016. Rammeplanen beskriver scenariovalg, øvingsform,
bakgrunn for valg av scenario og rammer for øvelsene (hensikt, mål,
øvelsesform).
Justis- og beredskapsdepartementet skal i tillegg intensivere
og styrke tilsynsaktiviteten med andre departementers og etaters
samfunnssikkerhets- og beredskapsarbeid. Gjennom tilsyn skal det
påses at samtlige departementer har oversikt over risiko og sårbarhet
i egen sektor og gjennomfører tiltak som bøter på mangelfull robusthet
på kritiske områder. Det skal videre påses at departementene videreutvikler
og vedlikeholder beredskapsplaner, samt øver regelmessig. Mitt departement
vil i tillegg ha ansvar for å rapportere om manglende oppfølgning
i ansvarlige departementer til regjeringen.
59. Hvor mange beredskaps-
og krisehåndteringsøvelser, -spill, simuleringer med videre har henholdsvis
statsråden, resten av politisk ledelse og statsrådens nærmeste stab
deltatt i gjennom perioden 2005–2012? Hvilke scenarioer og metodikk
er lagt til grunn for eventuelle øvelser, hvilke evalueringer er
gjort, og hvordan er eventuelle funn implementert i departementet?
Etter at jeg tiltrådte som justis- og beredskapsminister
har jeg deltatt på øvelse Gemini, og jeg skal delta under øvelse
Tyr i november. Jeg har ikke en detaljert oversikt over alle øvelser
hvor politisk ledelse eller nærmeste stab har deltatt i under perioden
2005-2012. Kommisjonen har pekt på at vi må øve på å bruke planene,
og vi må lære av de forbedringspunktene som øvelsene avdekker. Jeg
vil særlig vise til Kommisjonens anbefaling nummer 4: «Bruk av planverk må øves jevnlig, både nasjonalt
og lokalt. Realistiske redningsaksjoner og håndtering av evakuerte
og pårørende bør inngå i øvelsene.»
s. 458.
Tabellen nedenfor gir en oversikt over sentrale øvelser
avholdt i perioden 2005-2012 hvor departementet har deltatt. I tillegg
er det gjennomført mindre departementsøvelser.
År | Navn | Tema | Type øvelse |
2005 | -SNØ 05/ -CMX 2005 -Gemini 2005 | Redningsøvelse Prosedyreøvelse NATO Terror | Fullskalaøvelse Spilløvelse Fullskala |
2006 | - SNØ 06/ Øvelse Oslo -CMX 2006 -Gemini
2006 | Terror Prosedyreøvelse NATO Terror | Fullskalaøvelse Spilløvelse Fullskalaøvelse |
2007 | -SNØ 07/Øvelse SKRED -CMX 2007 -TYR 2007 -Gemini
2007 | Naturkatastrofe Prosedyreøvelse NATO Terror/objektsikring Terror | Spilløvelse Spilløvelse Fullskalaøvelse Fullskalaøvelse |
2008 | -SNØ 08/Øvelse IKT -CMX 2008 -TYR 2008 -Gemini
2008 | Cyberangrep Prosedyreøvelse NATO Naturkatastrofe Terror | Spilløvelse Spilløvelse Fullskalaøvelse Fullskalaøvelse |
2009 | -SNØ 09 CMX 2009 -TYR 2009 -Gemini
2009 | Pandemi Prosedyreøvelse NATO Industriulykke Terror | Den planlagte øvelsen ble avlyst pga. pandemi Spilløvelse Fullskalaøvelse Fullskalaøvelse |
2010 | -SNØ 10 -CMX 2010 -TYR 2010 -Gemini
2010 | ”Skitten bombe” Prosedyreøvelse NATO Redningsøvelse Terror | Spilløvelse Spilløvelse Fullskalaøvelse Fullskalaøvelse |
2011 | -SNØ 2011/SkagEx11 -CMX 2011 -TYR 2011 -Gemini
2011 | Skipsulykke Prosedyreøvelse NATO Objektsikring Terror | Fullskalaøvelse Spilløvelse Avlyst pga.
22/7 Fullskalaøvelse |
2012 | -SNØ 12 -CMX 2012 -TYR 2012 -Gemini
2012 | Kritisk infrastruktur Prosedyreøvelse NATO Terror/objektsikring Terror | Gjennomføres uke 4 2013 Gjennomføres i uke 46 Gjennomføres
i uke 44 Fullskalaøvelse |
I lys av informasjon gitt til RSU følger den
enkelte statsråd opp iverksetting av tiltak innenfor eget ansvarsområde.
Etterretningsrapporten fra PST i 2007 omhandlet ekstrem
islamisme og inngår i et større situasjonsbilde. Regjeringen har
sørget for betydelige økte bevilgninger til PST. I årene fra 2008
til 2012 har PST fått økt bevilgning fra 286,5 mill. kroner til
486 mill. kroner. Om lag halvparten av økningen har gått til etterforskning,
spaning, investering i teknisk utstyr i PST mv. Den resterende delen
har gått til livvakttjenesten.
Regjeringens handlingsplan mot radikalisering og
voldelig ekstremisme som ble lagt fram i 2010 har også delvis sitt
utspring i den nevnte etterretningsrapport fra PST. Planen inneholdt
30 ulike tiltak under Justisdepartementets og andre departementers
ansvarsområder.
Også opprettelsen av felles analyseenhet mellom Forsvarets
etterretningstjeneste og PST ble ansett som et viktig tiltak for
å følge opp opplysningene fra PST.
Ytterligere informasjon om hva som ble gjort
for å følge opp etterretningsrapporten fra PST er gradet og Stortinget
vil kunne bli orientert på egnet måte.
61. Statsråden satte
i fjor ned en egen hurtigarbeidende gruppe som skulle gjennomgå
departementets sikkerhets- og beredskapsoppgaver, og gi anbefalinger
til statsråden om mest mulig effektiv og tydelig organisering. Hvilke
anbefalinger ga gruppen, og hva er gjennomført av endringer så langt.
Hvilke endringer er fortsatt ikke gjennomført eller ikke tenkt gjennomført?
Regjeringen besluttet at Justis- og politidepartementet
fra 1. januar 2012 skulle endre navn til Justis- og beredskapsdepartementet.
Denne navneendringen var et uttrykk for at departementets rolle
som samordningsdepartement for samfunnssikkerhet og beredskap skulle
styrkes og tydeliggjøres.
Som et ledd i dette arbeidet nedsatte jeg en
arbeidsgruppe for å gjennomgå og vurdere departementets beredskapsoppgaver
knyttet til både organisering og ressurser. Rapporten fra januar 2012
inneholder forslag til tiltak på tre områder: styrket samordning
av arbeidet med samfunnssikkerhet og beredskap, intern organisering
i Justis- og beredskapsdepartementet og styrket evne til krisehåndtering.
På grunnlag av rapporten er tiltak knyttet til styrking
av Justis- og beredskapsdepartements samordningsrolle og styrket
evne til krisehåndtering gjennomført som beskrevet i Meld. St. 29 (2011–2012)
Samfunnssikkerhet. I Prop. 1 S (2012–2013) beskrives tiltak for
å styrke departementets krisehåndteringsevne og samordningsrolle:
etablering av et sivilt situasjonssenter, analysere robusthet i
kritisk infrastruktur, pådriverrolle overfor andre departementer
i samfunnssikkerhets- og beredskapsarbeidet, etatsstyring av bl.a.
POD og PST og gjennomgang av mål og tiltak innen samfunnssikkerhet og
beredskap. Departementet vil gjennomføre et endringsprogram og bl.a.
intensivere øvings- og tilsynsaktiviteten. Planverket skal forbedres,
og det skal settes av mer tid til å evaluere og ta lærdom av øvelsene.
For regjeringen er det avgjørende med et planverk
som klart regulerer hvordan en reagerer på blant annet terrorangrep.
Planverket må være tilpasset det trusselbildet og de utfordringene
man står overfor i dag.
Justis- og beredskapsdepartementet ga i 2011 DSB
i oppdrag å vurdere om det sivile beredskapssystemet bør utvikles
videre og gjøres til gjenstand for en bredere gjennomgang. I tillegg ble
det bedt om vurdere om det bør foretas en større omlegging av planverket.
Mitt departement vil, særlig i samarbeid med Forsvarsdepartementet,
gjennomgå DSBs anbefalinger og utarbeide et grunnlag for fremtidig
innretting av den overordnede nasjonale beredskapsplanleggingen.
Det vil bli gitt en overordnet instruks som
ivaretar behovet for koordinerte, nasjonale beredskapsplaner, i
tråd med Stortingets vedtak av 8. mars 2012: «Stortinget
ber regjeringen legge fram for Stortinget en videreutviklet og forsterket
overordnet plan for å forebygge og håndtere mulige terrorangrep
i Norge».
Jeg vil komme tilbake til dette arbeidet i meldingen
til Stortinget.
Ny bistandsinstruks (instruks om Forsvarets
bistand til politiet) ble vedtatt ved Kgl. res. 22. juni 2012. Instruksen
viderefører det viktige prinsipp om at det er politiet som har ansvaret
for sikkerheten internt i Norge i fredstid, men at politiet kan
anmode om bistand fra Forsvaret til å løse sine oppdrag når det
er nødvendig og hensiktsmessig.
Formålet med gjennomgangen av bistandsinstruksen
har vært å tydeliggjøre prosedyrer for å sikre rask og effektiv
bistand fra Forsvaret til politiet, samtidig som ansvar og juridiske
rammer ble ivaretatt. Den nye bistandsinstruksen forenkler og konkretiserer
bistandsformene. Den slår sammen de tre tidligere bistandsformene
til to, effektiviserer kommunikasjonen mellom etatene, legger opp
til mer omfattende liaisonordninger og inneholder klare instrukser
for hastetilfeller. Videre stiller instruksen større krav til samtrening
mellom politiet og Forsvaret og krav om at etatene har plikt til
å gjennomføre nødvendig opplæring av relevant personale i innholdet
av bistandsinstruksen.
Politidirektoratet har kommunisert den nye bistandsinstruksen
til samtlige politidistrikter og særorganer. Bistandsinstruksen
er videre lagt inn i Politiets beredskapssystem del II (Web-løsningen).
Samvirke og bistand fra Forsvaret er også beskrevet i Politiets
beredskapssystem Del I. Forsvaret som bistandsyter og ny bistandsinstruks
er tatt opp på politisjefmøter. Forsvarsjefen har takket ja til
å delta på politisjefmøte i nær fremtid. Bistand fra Forsvaret er
også tema på stabskurs i regi av Politihøgskolen og på stabsledersamlinger,
og det er tema på et det nye kurset «Nasjonal
beredskap og krisehåndtering».
I tillegg er det nedsatt en arbeidsgruppe mellom Forsvarets
operative hovedkvarter og Politidirektoratet for videre utvikling
av samarbeidet mellom Forsvaret og politiet.
Mitt spørsmål var en invitt til debatt med Stortinget.
Jeg mener at vi ikke på ett tidspunkt kan si at vi har funnet balansen.
Balansen må sees i forhold til endringer i trusselbildet. Dette
er ikke statisk. Det må derfor være en løpende debatt om balansen
mellom personvern og trygghet. Den teknologiske utviklingen bidrar
også til at vi stilles ovenfor stadig nye utfordringer på dette området.
Jeg viser til at flere av anbefalingene fra Kommisjonen berører
personvernet. Det gjelder særlig:
25. «PST må utvikle
ledelse, organisasjonskultur, arbeidsprosesser og mål som er bedre
tilpasset tjenestens oppgaver, samtidig som rammer satt av hensyn
til demokrati og personvern fortsatt respekteres. Særlig viktig
er det å utvise større pågåenhet, kreativitet og vilje til å identifisere
nye trusler.
27. PST må ta mer initiativ og vise større
vilje til samarbeid og informasjonsdeling med andre etater, herunder
det ordinære politi og Etterretningstjenesten. Taushetsbestemmelsene
i lovgivningen bør harmoniseres med det etablerte regelverket for
PSTs arbeid, slik at PST kan få tilgang til relevant informasjon
fra andre etater i de tilfeller da de selv har lov til å registrere
opplysninger eller opprette sak. Videre bør ikke taushetsbestemmelser
være til hinder for at andre offentlige etater kan tipse PST der
etatene oppfatter at det er grunn til å undersøke om det foregår
terrorplanlegging.
28. I de tilfeller der PST selv har anledning
til å bruke skjulte metoder i Norge, må det avklares at lovgivningen
også gjør det mulig for PST å be Etterretningstjenesten om bistand
til innhenting av informasjon om norske og utenlandske borgere i
utlandet. Tilsvarende må Justis- og beredskapsdepartementet avklare
at lovgivningen tillater PST å utlevere informasjon fra kommunikasjonskontroll
og andre innhentingsmetoder til Etterretningstjenesten der dette
er nødvendig for å støtte opp om de to tjenestenes lovlige arbeid.
29. Det eksisterende regelverket for når
inngripende metoder som ransaking og avlytting er tillatt, bør få
sin parallell i et regelverk for PSTs antiterrorarbeid i det digitale
rom.
30. Ved terroranslag eller terrortrusler
mot norske interesser må PST være seg bevisst sitt særlige ansvar
for proaktivt å informere nasjonale myndigheter og relevante etater
om sin vurdering av trusselbildet slik at tiltak kan treffes i tide. I
tillegg må PST ta større selvstendig initiativ til å avdekke og
avverge ytterligere anslag.
31. For å sikre god ressursutnyttelse og
optimal bruk av kompetanse og kapasitet til å forebygge, avdekke
og bekjempe terrorhandlinger, bør det foretas en gjennomgang av
måten de nasjonale sikkerhets- og etterretningstjenestene koordineres
og samhandler på i møte med et usikkert framtidig trusselbilde».
s. 459-460.
Disse anbefalingene vil jeg komme tilbake til
i meldingen til Stortinget.
66. Justis- og beredskapsministeren
sier i sin redegjørelse at vi på nesten alle områder står overfor
dilemmaer og motstridende hensyn knyttet til sikkerhet og beredskap,
og at vi må ta debatt om hvor grensene går. En leders oppgave er
ikke bare å reise debatt, men også ta ansvar og bestemme hva som
skal ha avgjørende betydning. Når det gjelder sikkerhet og beredskap,
hvilke momenter mener ministeren skal få utslagsgivende betydning
når det gjelder borgernes sikkerhet?
Jeg mener det er et helt grunnleggende utgangspunkt
at vårt land skal være et åpent, demokratisk samfunn hvor grunnleggende menneskerettigheter
er helt sentrale verdier. Samfunnets sikkerhet skal ivaretas med
metoder som er tuftet på rettsstatens prinsipper. Det er videre
viktig at sikkerhet og beredskap ivaretas på en måte som ikke innebærer
at politiske, religiøse eller etniske minoriteter føler seg stigmatisert.
På den annen side må samfunnet kunne beskytte seg mot sikkerhetsmessige
trusler ved å benytte metoder som vil oppleves å være inngripende
for de som mistenkes for å representere en trussel. Men igjen er
dette spørsmål som også Stortinget som lovgiver må gå inn i.
67. Statsråden lovet
i redegjørelsen 28. august 2012 at beredskap og sikkerhet skal prioriteres, og
at dette vil være et tema i stortingsmeldingen om oppfølgingen av
22. juli-rapporten. Videre har departementet utsatt Resultatreformen. Hvordan
skal statsråden sikre at fokuset på beredskap ikke går bekostning
av andre sentrale oppgaver?
Kommisjonen har fremmet 31 forslag til tiltak for
å bedre beredskapen. 15 av disse omhandler politiet. Det haster
å ta tak i disse anbefalingene. Politiets beredskapsevne skal styrkes.
Det er en utfordring at dette ikke skal gå på bekostning av politiets
evne og kapasitet til å drive forebyggende arbeid, etterforske lovbrudd
og drive kontakt- og trygghetsskapende arbeid.
Kommisjonens anbefalinger tilsier at vi i første omgang
trenger å vektlegge en reform for å bedre beredskapen. I den varslede
meldingen til Stortinget vil jeg ta med arbeidet fra resultatreformen
som angår politiets beredskapsevne, jf. min redegjørelse 28. august.
Samtidig ser jeg behov for en grundig analyse og gjennomgang av situasjonen
i politiet som omfatter alle politiets oppgaver, nettopp for å sikre
at fokuset på beredskap ikke går bekostning av andre sentrale oppgaver.
a-b. Politireserven har ikke vært i aktiv tjeneste siden
OL på Lillehammer i 1994. Politireserven består av om lag 800 operative
mannskaper. Etter gjennomført grunnutdanning innkalles mannskapet
til repetisjonskurs om lag hvert tredje år. Det er ikke en styrke
som kan sammenlignes med ordinært politi. Det blir en operativ vurdering
å treffe en slik beslutning ut fra den faktiske situasjonen. Fordi
styrken i så liten grad brukes, er det nedsatt et utvalg som bl.a.
skal gjennomgå organiseringen av politireserven, Sivilforsvaret
og Heimevernet, og se deres anvendelse ved behov for statlig forsterkning.
Jeg viser her til mitt svar under spørsmål nr.
45.
70. Kommisjonen har
i sin rapport en detaljert beskrivelse av hendelsene fra bomben
smalt i regjeringskvartalet til gjerningsmannen nådde Utøya. Det
gis et innblikk i hvordan politiet blir varslet fra flere hold om
gjerningsmannens utseende og bil med registreringsnummer. Det tar for
lang tid før operasjonsleder sender ut opplysningene, men da det
først skjer er det flere hendelser som kan tegne et bilde av en
kultur som hindrer effektivt politiarbeid. Den første er Beredskapstroppens
vurdering av at opplysningen som blir gitt om gjerningsmann og bil
er for vage til å iverksette tiltak. Den andre skjer i Asker og
Bærum politidistrikt hvor operasjonsleders beskjed om å avbryte
pågående oppdrag for å se etter gjerningsmannens bil, ikke blir
fulgt. I begge tilfeller får vi inntrykk av at det er et misforhold
mellom operasjonsleder og de som mottar operasjonsleders opplysninger
og/eller beskjeder. Er det slik at kjønn, alder, erfaring og status er
viktigere enn den formelle posisjonen den enkelte innehadde da katastrofen
inntraff? Og er dette et utrykk for den gjengse kultur i politiet?
Når det gjelder Oslo politidistrikt uttaler
kommisjonen: «Operasjonssentralen var åpenbart underbemannet, og
den overlot i praksis til innsatsleder å lede aksjonen på skadestedet alene,
uten nevneverdig oppfølgning og kontroll.»
s. 109
Politiet har en kommando- og ordrestruktur,
der tjenestepersonene har plikt til å følge ordre. At dette følges
er særlig viktig i alvorlige og uoversiktlige situasjoner. Jeg har
fått opplyst at det ikke finnes erfaringsgrunnlag som tilsier at
det generelt er en kultur som undergraver respekt for kommando-
og ordrelinjer. Jeg legger til grunn at den enkelte politimester
vurderer adekvate reaksjoner dersom tjenestepersoner ikke utfører sine
tjenestehandlinger i samsvar med ordre som er gitt. Like fullt vil
jeg påse at dette adresseres som del av Politidirektoratets endringsprogram.
Jeg viser her til mitt svar under spørsmål 70.
Jeg viser til Kommisjonens hovedanbefaling: Ledere
på alle nivåer i forvaltningen må systematisk arbeide med «å styrke
sin egen og organisasjonenes grunnleggende holdninger og kultur knyttet
til risikoerkjennelse, gjennomføringsevne, samhandling, IKT-utnyttelse
og resultatorientert lederskap.»
s. 458.
Jeg legger dette til grunn for det videre arbeidet med
å styrke kulturen for sikkerhets- og beredskapsarbeid på alle nivåer.
Også som forsvarsminister har jeg vært opptatt av
sikkerhets- og beredskapsspørsmål. Generelt vil jeg vise til fremlagte
stortingsdokumenter, budsjettproposisjoner og stortingsmeldinger. Allerede
før 22. juli 2011 ble det i samråd med forsvarssjefen besluttet
å igangsette et omfattende arbeid i Forsvaret for å styrke det operative planverk
og beredskapen knyttet til sikkerhetspolitiske kriser og krig. Dette
arbeidet ble fulgt opp i min tid som forsvarsminister. Med målsetting
om økt lederfokus på god forvaltning initierte jeg nytt lederforum
med høynivågruppe for forsvarlig forvaltning og forsterket internrevisjonen
i Forsvarsdepartementet.
Som forsvarsminister sluttførte jeg arbeidet
med nye forskrifter til sikkerhetsloven. Ny instruks for Forsvarets
Sikkerhetsavdeling ble fastsatt. Etter 22. juli tok jeg initiativ
til å få gjenopprettet militær beredskap for helikopter på Rygge,
ny gjennomgang av bistandsinstruksen og ga grønt lys for planlegging
av beredskapsopplæring i fellesregi av Forsvarets høgskole og Politihøgskolen.
Dette kurset startet opp i høst.
74. Gjørv-kommisjonen
peker på tydelige lederutfordringer i hele kjeden fra departement ned
til innsatsnivå. Det er pekt på at dette kan være kulturbetinget.
I lys av en slik kulturutfordring er det aktuelt å vurdere en del
av oppfølgingsarbeidet i departementet. I oppfølgingen av terroranslagene
startet diskusjonen om tidligere politidirektør Øystein Mælands
rolle, særlig knyttet til politiets egenevaluering etter terroren.
a) Hva
er årsaken til at statsråden ikke fikk sin habilitet i forhold til
Mæland vurdert allerede ved egen tiltredelse 11. november 2011?
b) Er det noe i statsrådens relasjon til
tidligere politidirektør Mæland som endret seg i løpet av de ca.
ni månedene fra statsrådens tiltredelse til statsråden erklærte
seg inhabil i forhold overfor Mæland?
c) Mener statsråden at noen av hennes tjenestehandlinger
i perioden fra 11. november 2011, frem til statsråden erklærte seg
inhabil, var påvirket av at statsråden rent faktisk var å anse som inhabil
i forhold overfor daværende politidirektør?
a) Jeg har
alltid vurdert meg som habil i tjenestemessige forhold som angår
Øystein Mæland. Mæland var politidirektør (i permisjon) da jeg tiltrådte
som justis- og beredskapsminister i november i fjor.
b) Nei. Spørsmålet om jeg var habil når
det gjelder Øystein Mæland kom fra flere medier morgenen 16. august
2012. Jeg ønsket å svare raskt og med solid formelt grunnlag i lys
av den alvorlige situasjonen som oppsto etter at 22. juli-kommisjonen
fremla sin rapport 13. august 2012. Jeg ba derfor min departementsråd
kontakte Lovavdelingen for å få min habilitet vurdert. I disse sakene
opptrer Lovavdelingen selvstendig, og kommer med sine faglig-juridiske
standpunkt uten å klarere dem med politisk ledelse eller andre på
forhånd.
Kort tid etterpå forelå svaret. Jeg har
ikke lagt skjul på at jeg ble overrasket over Lovavdelingens konklusjon.
Nær opptil inhabilitet i tjenestemessige forhold av stor betydning
for Mæland. Jeg så ingen andre muligheter enn å erklære meg inhabil
i avgjørende, viktige spørsmål knyttet til hans stilling.
c) Nei. Lovavdelingen uttaler at «situasjonen
ligger nær opp mot inhabilitet». Dette anses ikke til å være hinder
for at jeg behandler saker som gjelder politiet eller Politidirektoratet,
så lenge utfallet ikke får stor betydning for Mæland personlig.
Fra det øyeblikket rapporten fra Kommisjonen forelå
13. august, avsto jeg fra å gi personvurderinger og svare på spørsmål
om tillit, eventuelt mistillit. Jeg konsentrerte meg om innholdet
i rapporten og arbeidet med å legge de faglige rammene for endringsarbeidet
som skal styrke vår beredskap. Dette valget var bevisst, og jeg brukte
all min tid på dette.
Det er intet i Lovavdelingens uttalelse
som trekker i retning av at jeg var inhabil på et tidligere tidspunkt
eller burde ha fått habilitetsspørsmålet avklart på et tidligere
tidspunkt.
a) Etter å
ha trukket min konklusjon på grunnlag av Lovavdelingens vurdering
ba jeg departementsråden i Justis- og beredskapsdepartementet informere
Mæland. Det ble etter det jeg har fått opplyst gjort noe før kl
15.00. Jeg tok selv kontakt med fungerende statsminister i denne saken,
Bård Vegar Solhjell, og anmodet om at det ble oppnevnt en settestatsråd
for saker hvor jeg er inhabil. Jeg orienterte også statsminister Jens
Stoltenberg om min konklusjon. Mæland valgte å si opp sin stilling
samme kveld, før det ble oppnevnt settestatsråd.
b) I en situasjon hvor det var fremkommet
alvorlig kritikk mot politiet og det ble reist spørsmål som kunne
skape uklarhet om tillitsforholdet til politidirektøren, var det
viktig å få en rask avklaring av situasjonen. Jeg ba derfor departementsråden
om å formidle til politidirektøren at det var ønskelig med snarlig
tilbakemelding på politidirektørens vurdering av konsekvenser av situasjonen
som var oppstått.
Justis– og beredskapsdepartementets sikkerhetsleder
var kort tid etter eksplosjonen til stede ved H-blokk og i dialog
med politiets operative ledelse om sikring av bygget og departementets
arealer. Departementet har i henhold til sikkerhetslovens krav etablert
instrukser og rutiner for destruksjon eller sikring av kryptoutstyr og
graderte dokumenter/utstyr. Det er ikke etablert egne rutiner for
uthenting av spesielt viktige dokumenter. Disse vil i utgangspunktet være
sikkerhetsgradert eller inneholde sensitiv informasjon og skal være
forsvarlig nedlåst og sikret. I en konkret situasjon vil departementets administrative
ledelse og politiet vurdere forsvarligheten av å gå inn i bygningen
for å sikre viktige dokumenter og sensitivt utstyr.
Jeg har fått opplyst at politimesteren i Oslo,
Oslo politiforening og politidistriktets hovedverneombud offentlig
har tatt avstand fra disse påstandene.
I tilknytning til kontroll- og konstitusjonskomiteens
behandling av redegjørelsene om regjeringens oppfølging av 22. juli-kommisjonens rapport,
ser komiteen behov for å få svar på følgende spørsmål:
Stenging av Grubbegata:
1. Var fornyings-, administrasjons-
og kirkeministeren kjent med tidligere vedtak om stenging av Grubbegata,
og eventuelt hvorfor ikke? Hva er årsaken til at vedtaket ikke
ble iverksatt?
2. Når kunne arbeidet med stenging av Grubbegata
tidligst ha vært startet?
3. Når ble arbeidet med stenging av Grubbegata startet?
4. Er det opplysninger eller problemstillinger rundt
manglende stenging av Grubbegata som ikke har blitt tilstrekkelig
belyst i Gjørv-kommisjonens rapport?
Sikkerheten i regjeringskvartalet:
5. Var ikke statsråden
interessert i sikkerhetsprosjektet, eller anså hun ikke det som
sitt ansvarsområde?
6. Når ble statsråden kjent med vedtak
fattet i regjeringen i 2006 som presiserte FADs ansvar for sikkerheten
i regjeringskvartalet?
7. Hva er grunnen til at statsråden ikke
ble forelagt bekymringsrapport fra Politidirektoratet i 2010 om
sikkerhetstiltak?
8. Hvor mange beredskaps- og krisehåndteringsøvelser,
-spill, simuleringer med videre har henholdsvis statsråden, resten
av politisk ledelse og statsrådens nærmeste stab deltatt i gjennom perioden
2005–2012? Hvilke scenarioer og metodikk er lagt til grunn for eventuelle
øvelser, hvilke evalueringer er gjort, og hvordan er eventuelle
funn implementert i departementet?
9. Av Gjørv-kommisjonens rapport ser det
ut som om arbeidet med sikkerheten i regjeringskvartalet har vært
preget av dårlig kommunikasjon og ansvarspulverisering mellom departementene,
DSS og Statsbygg. Er dette et riktig bilde av situasjonen?
10. Vaktsentralen i regjeringskvartalet
ble etablert i 1996. Etter 22. juli 2011 var det oppslag i media
om at vaktsentralen var teknisk utdatert og at evnen til å takle
alvorlige anslag mot regjeringskvartalet ikke var optimal. Det er videre
kjent at DSS i flere år, siden 2008, har fremmet budsjettforslag
for å etablere ny vaktsentral. Det ble bevilget penger først i 2012. Ville
det gjort noen forskjell for konsekvensene av bombeangrepet om ny
vaktsentral hadde vært på plass før 22. juli 2011?
11. Hvorfor anmodet Fornyings-, administrasjons-
og kirkedepartementet i liten grad Nasjonal sikkerhetsmyndiget om
råd og bistand i forbindelse med relokaliseringen av departementene etter
22. juli 2011?
12. Er det etter statsrådens
syn en fryktkultur i forvaltningen, eller forsiktighetskultur?
13. Er det noe ved regelverket for ledere
eller andre i statsforvaltningen som gjør at ansatte ikke tør si
i fra om forhold de mener ikke er forsvarlige?
14. Er det noen gjennomgående trekk ved
de prinsipper og rutiner som benyttes for styring og oppfølging
i statsforvaltningen som kan forklare kommisjonens konklusjon om
svikt i gjennomføringsevne og evne til å oppnå resultater, eller er
dette et spørsmål om holdninger og forståelse hos den enkelte?
15. Gjørv-kommisjonen
peker i sin anbefaling på svakheter ved evnen til å utnytte IKT.
Selv om vurderingen i stor grad synes begrunnet i gjennomgangen
av situasjonen i politiet, kan det antas at tilsvarende kompetansesvakhet
også gjelder i andre deler av forvaltningen. Hva er IKT-ministerens
vurdering av dette?
Komiteen ber om svar på spørsmålene innen fredag
26. oktober 2012. Videre bes det om at en word-fil av svaret sendes
elektronisk til kontroll@stortinget.no
Jeg viser til Stortingets kontroll- og konstitusjonskomités
brev av 12. oktober 2012 med spørsmål i forbindelse med komiteens
behandling.
Spørsmål og svar følger som eget vedlegg til dette
brevet.
Vedlagt følger også en detaljert oversikt over prosessen
knyttet til stengingen av Grubbegata.
Det var Statsbygg på oppdrag fra FAD som gjennomførte
prosjektet med stenging av Grubbegata. Det var også Statsbygg som
håndterte reguleringsprosessen opp mot Oslo kommune, slik det er
vanlig i denne type arbeid.
Oslo bystyre vedtok reguleringsplanen for Grubbegata
og Regjeringskvartalet 28. februar 2008. I reguleringsplanvedtaket
av 28. februar 2008 ble det stilt vilkår om at Statsbygg også skulle utarbeide
en bebyggelsesplan. Følgen av dette vilkåret var at Grubbegata ikke
kunne stenges før bebyggelsesplanen var vedtatt i kommunen.
Statsbygg sendte et første utkast til bebyggelsesplan
til Plan- og bygningsetaten 29. januar 2009. Etter Plan- og bygningsetatens
mening var det nødvendig, før kommunen kunne behandle bebyggelsesplanen,
å foreta en mindre endring i den vedtatte reguleringsplan av underformålene innenfor
«offentlig trafikkområde» for bedre å klargjøre hvordan gaten ville
fungere. Reguleringsbestemmelsene ble endret slik at opplistingen
i reguleringsplanen inkluderte «vei og fortau» i stedet for «plass»,
og med en tilføyelse om at biltrafikk tillates på strekningen etter avtale
mellom staten (Statsbygg) og Oslo kommune. Reguleringsendringen
presiserte hvordan trafikken var ment å fungere etter stengningen, og
ga et nødvendig formelt grunnlag for å behandle forslaget til bebyggelsesplan
for Grubbegata. Endringsforslaget lå ute til ettersyn 5.-27. mai 2009.
Plan- og bygningsetaten fattet deretter vedtak om
mindre vesentlig endring av reguleringsplanen 9. juni 2009. Dette
vedtaket ble påklaget av OBOS, og klagesaken ble oversendt til Fylkesmannen
i Oslo og Akershus. Reguleringsplanen av 2008 var ikke endelig mens
klagen var under behandling, og bebyggelsesplanen kunne heller ikke
vedtas før klagen var behandlet.
Da jeg tiltrådte som statsråd i oktober 2009
forelå reguleringsplanvedtaket av 2008 med endringene av 2009. Klagesaken
som gjaldt endringen av reguleringsplanen var under behandling hos Fylkesmannen
i Oslo og Akershus. Statsbygg var i ferd med å avslutte arbeidet
med bebyggelsesplanen. Sluttbehandlingen av bebyggelsesplanen måtte
imidlertid vente til klagesaken som gjaldt endringen av reguleringsplanen
var avgjort av fylkesmannen.
Klagen fra OBOS ble avslått ved vedtak fra Fylkesmannen
i Oslo og Akershus 17. februar 2010. Arbeidet med politisk behandling
av bebyggelsesplanen i Oslo kommune gikk da videre.
I forbindelse med RNB 2010, da det var behov for
ytterligere midler til sikringsprosjektet, ble jeg informert om
at arbeidet med planprosessen i Oslo kommune var i sluttfasen. Det
lå an til at kommunen ville gi sitt samtykke til bebyggelsesplanen
tidlig sommeren 2010.
Byutviklingskomiteen vedtok bebyggelsesplanen
2. juni 2010. Statsbygg ble underrettet om dette vedtaket i brev
av 5. august 2010. Klagefristen for bebyggelsesplanvedtaket ble satt
til 30. august 2010, dvs. tre uker etter at brevet med informasjon
om vedtaket var kommet frem til mottakeren.
At reguleringsplanvedtak og bebyggelsesplanvedtak
forelå, var ikke tilstrekkelig for å iverksette den fysiske stengingen
av Grubbegata. Statsbygg måtte også ha en byggetillatelse, en såkalt
igangsettingstillatelse. Søknad om igangsettingstillatelse ble sendt
til Oslo kommune 30. august 2010 (ikke 20. august 2010 som det står
i NOU 2012:14, side 437). Slik tillatelse ble gitt i brev av 29. oktober
2010 fra Oslo kommune.
Arbeidet med iverksettelsen av stengingen av Grubbegata
var påbegynt og under gjennomføring 22. juli 2011.
I tillegg til vedtatt reguleringsplan og vedtatt
bebyggelsesplan, var det krav om igangsettingstillatelse for å starte
arbeidet med fysisk stenging av Grubbegata, jf. svar på spørsmål
1. Igangsettingstillatelse fra Oslo kommune ble gitt i brev av 29. oktober
2010. Arbeidet med stengning av Grubbegata kunne således tidligst
vært startet 29. oktober 2010.
Statsbygg hadde i februar 2010 sendt ut anbud
på arbeidet i regjeringskvartalet, herunder stengning av Grubbegata.
Entreprenøren var derfor utpekt da igangsettingstillatelsen ble
gitt. I e-post av 2. november 2010 ble entreprenøren informert om
at igangsettingstillatelsen forelå i e-post av samme dato. Det fysiske
arbeidet med stenging av Grubbegata startet i februar 2011. Statsbyggs
entreprenør startet da med gravearbeider i Grubbegata v/Deichman.
Nærmere redegjørelse for tidsbruken gis i svaret på spørsmål 4.
Plan- og bygningsetaten informerte tiltakshaver Statsbygg
om bebyggelsesplanvedtaket i brev av 5. august 2010, mens vedtaket
ble gjort to måneder tidligere, 2. juni 2010. Statsbygg brukte således
tre uker på å sende inn søknaden om igangsettingstillatelse, og
ikke tre måneder som det legges til grunn i rapporten, side 437.
Da igangsettingstillatelsen ble gitt 29. oktober 2010,
pågikk det gravearbeider i Thor Olsens gate (mellom Akersgata og
Møllergata) i regi av Oslo kommune. Grubbegata var avlastningstrasé for
trafikken i Thor Olsens gate mens disse arbeidene pågikk. Det fysiske
arbeidet med å stenge Grubbegata ble først startet i februar 2011,
etter at arbeidene i Thor Olsens gate var ferdigstilt.
Før gravearbeidene startet i Grubbegata ble
det avholdt befaring med kabelpåvisning. Umiddelbart etter at gravearbeidene
i Grubbegata startet i februar 2011, ble det likevel avdekket kabler som
man ikke hadde fått opplysninger om ved kabelpåvisningen. Etter
en helhetsvurdering ble det besluttet å la kablene ligge der de
lå, og i stedet heve gatenivået i Grubbegata, noen som medførte
at arbeidene måtte prosjekteres om. Som følge av at man hevet nivået
på gatelegemet i Grubbegata, måtte Statsbygg innhente tillatelse fra
Oslo kommune. Først da denne tillatelsen forelå, kunne arbeidene
i Grubbegata fortsette.
Stenging av Grubbegata bestod av tre ulike tiltak:
Stenging av Grubbegata
v/Deichman
Ombygging av innkjøringen til garasjeanlegget mellom
Møllergata 17 og 19. Etter at Grubbegata var stengt, skulle biltjenestens
biler benytte denne innkjøringen i stedet for innkjøringen fra hovedinngangen
ved Høyblokka.
Stenging av Grubbegata v/G-blokka.
Arbeidene knyttet til punkt 1 og 2 var ferdigstilt i
månedsskiftet juni-juli 2011. Samtidig startet arbeidene i Grubbegata
v/G-blokka. Første trinn i disse arbeidene var fjerning av blomsterbedet
i betong som var oppført langs fasaden av R4 mot Grubbegata. Dette
arbeidet var gjennomført 22. juli 2011. Mens arbeidene pågikk var
Grubbegata fra Høyesteretts plass og nordover eneste ferdselsåre
inn til byggeplassen.
Jeg viser for øvrig til vedlagte oversikt over
vedtak etc. knyttet til arbeidene med Grubbegata («Tidslinje Grubbegata»).
I min periode som statsråd i Fornyings-, administrasjons-
og kirkedepartementet har jeg lagt stor vekt på arbeidet med sikkerhet
innen mitt ansvarsområde. Allerede i oktober 2009 ba departementet
Watchcom Security Group starte et forprosjekt for å få en vurdering
av sikkerhetsnivået i departementenes felles IKT-system. Den ferdige
rapporten fra dette forprosjektet ble avgitt i mars 2010. Da Riksrevisjonen
kort tid etter kom med kritiske merknader til sikkerheten ved de
felles IKT-systemene levert av Departementenes servicesenter (DSS),
tok jeg straks tak i dette. På om lag samme tid ble det kjent at
Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM) og Direktoratet for samfunnssikkerhet
(DSB) hadde kritiske merknader til enkelte forhold ved sikkerhetsarbeidet
i departementet. Jeg satte i gang et omfattende arbeid for så fort
som mulig å løse de problemene som var avdekket. Det viktigste av de
problemene som var avdekket, var svakhetene ved IKT-sikkerheten.
Oppfølgingen av disse tiltakene er også kommentert i 22. juli-kommisjonens
rapport (side 440-442).
Jeg orienterte 22. juli-kommisjonen om mitt kjennskap
til det spesifikke sikkerhetsprosjektet i mitt intervju 8. mai 2012
(sidene 4-6). Informasjonsmaterialet jeg mottok da jeg tiltrådte,
inneholdt en kort omtale av sikringsprosjektet uten beskrivelse
av spesielle utfordringer eller problemer.
Som sagt i mitt intervju med kommisjonen (side 10):
Jeg ble ikke gjort særskilt oppmerksom på dette spesifikke regjeringsvedtaket
fra 2006 da jeg tiltrådte. Jeg kan likevel ikke se at dette har hatt
noen betydning for hva som var gjort eller ikke gjort forut for
hendelsen 22. juli 2011. Notatet ble fremmet av FAD selv og var
en statusrapport samtidig som det presiserte FADs oppgaver i beredskapsarbeidet.
Innholdet av notatet var kjent i mitt embetsverk. Jeg har naturligvis
selv vært klar over eksempelvis det ansvaret DSS og dermed også
FAD har for vakthold, adgangskontroll og andre sikkerhetstjenester
i regjeringskvartalet. Dessuten har jeg arbeidet aktivt over lang
tid med ulike problemstillinger av stor betydning for sikkerheten
i regjeringskvartalet, både før og etter 22. juli 2011 – ikke minst
gjelder det IKT-sikkerheten i DSS og oppfølgingen av tilsynsrapporter
fra NSM, DSB og Riksrevisjonen, jf. også svaret på spørsmål 5.
Dette er et dokument som ble sendt fra POD til Justisdepartementet.
Jeg har ingen informasjon om hvorfor ikke denne rapporten ble forelagt FAD
utover det som framkommer i rapporten fra 22. juli-kommisjonen (jf.
side 433).
Øvelser/spill/simuleringer i perioden:
Øvelse CMX05 – 26. jan
– 1. feb 2005. Dokumentasjon over spilte tiltak. Aktiv øvelse, relevant
for departementet.
2005 - Prioriteringsspillet «Regjeringspoker». Prioriteringer
av samtlige tiltak i Sikringsprosjektet. Deltakere fra PST, OPD,
POD, FB, SB, DSS, FFI. Resulterte i en prioriteringsliste for samtlige
tiltak i prosjektet.
Øvelse SNØ 2006 – 26. januar 2006. «Tabletop» øvelse.
Klargjorde JDs rolle som lederdepartement. Input til FADs Krisehåndteringsplan
i forhold til forventninger om departementets rolle i fellesskapet.
(IKT-leveranser, nødstrøm, dieselleveranser/kapasitet, VDI-samarbeid
bør etableres, arbeidstidsbestemmelser –hjemmarbeid/bistand i lokalmiljøet.)
Øvelse OSLO 2006 – 10. – 12. oktober .
Egen DVD foreligger knyttet til virkning av koffertbombe. Øvelsen
trakk i liten grad inn momenter for FAD-sektoren.
Øvelse Contego 27.06.2007. Inntrengingsøvelse som
medfører behov for å utrede nye sikkerhetsmessige løsninger i resepsjonsområdet
i H-blokk.
Øvelse IKT 1.-3. desember. Øvelse SNØ 2008 for
departementene 9. desember 2008. FAD deltok 9.12.08. Logg foreligger.
Fyldig evaluering sammenfattet av DSB. Også gjennomført intern inntregningsøvelse
i FAD for evaluering av besøksrutiner og besøkskontroll. Innskjerping
av kravet til kontroll med besøkende av mottaker.
Øvelse TRIM 2009. FAD deltok i øvelsen.
Oppsummering fra DSB etter evalueringene fra deltakerne, inkludert
FAD.
Øvelse TRIM 2010. FAD deltok i begrenset
omfang (Sikkerhetsenheten) for test av samband og meldetjeneste.
Svak nytteverdi da kommunikasjonsutstyret ikke fungerte som forutsatt.
Sambandsutstyret ble oppdatert og komplettert etter øvelsen. DSS
etablerer et årlig øvingsopplegg for operative vakt- og resepsjonstjenester
i departementsfellesskapet. Opplegget skal føre til kvalitetsheving
av sikkerhetstjenestene, større årvåkenhet og sikkerhetskultur.
2011 – FAD deltar i en rekke planleggingsmøter knyttet
til Øvelse TYR2011. Målsetting å teste sperreplanen for RKV og UD
basert på etablerte sperretrinn, bl.a. Grubbegata. Øvelsen ble avlyst på
grunn av hendelsene 22. juli 2011.
Det ble i 2011 gjennomført intern nødevakuering/-makuleringsøvelse
i henhold til sikkerhetsloven og departementets grunnlagsdokument for
sikkerhet. Her deltok også politisk ledelse.
Intern krisehåndteringsøvelse «Øvelse Borgen» (12.10.2012).
Relevant øvelse. Politisk ledelse tok også del i denne øvelsen.
Evaluering pågår.
Planlegging øvelse TYR 2012. FAD skal delta
i øvelsen (samvirkeøvelse), som ledes av POD og JD. Skal gjennomføres
høsten 2012.
Ut over dette har det vært gjennomført en rekke brannevakueringsøvelser
i R5, både planlagte og som følge av reelle brannalarmer. Her har
også statsråden deltatt.
22. juli-kommisjonen har i rapportens kap. 18 gitt
en grundig redegjørelse og vurdering både av ansvarsforhold (jf.
særlig kap. 18.2) og den faktiske oppfølgingen av tiltak for sikring
av regjeringskvartalet. Etter min oppfatning har kommisjonen gitt
et dekkende bilde av ansvarsforholdene. I tillegg peker kommisjonen
på manglende risikoerkjennelse og graden av hemmelighold som viktige
forklaringsfaktorer.
Fiansiering av ny vaktsentral var en del av
budsjettprossessen som startet i januar 2011, Arbeidet med ny vaktsentral
var basert på forprosjekt som DSS gjennomførte, og som ga oversikt
over behov for blant annet teknisk utstyr, og oversikt over kostnader
knyttet til en ny vaktsentral.
Det er ingen tvil om at det var behov for å etablere
en ny vaktsentral. Den gamle vaktsentralen var likevel en operativ
vaktsentral med en blanding av nyere og eldre teknologi. Den eksisterende
sentralen var operativ før, under og etter terroranslaget. Vaktsentralen
varslet politiet med bilder etter få minutter. Sentralen ble fraflyttet
i dagene etter 22. juli 2011 på grunn av usikkerhet om H-blokken
var så skadet at det var fare for sammenrasing.
Umiddelbart etter terroranslaget satte FAD med bistand
fra Statsbygg i gang arbeidet med å finne ledige kontorarealer i
Oslo. I denne forbindelse ble det på initiativ fra mitt departement
etablert en arbeidsgruppe ledet av Oslo politidistrikt med mandat
til å vurdere sikringspotensialet for de adresser som var aktuelle.
Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM) var representert i denne gruppen.
Første møte i gruppen, der tre representanter fra NSM var til stede,
ble holdt 27. juli 2011. Basert på tilrådninger fra gruppen ble
det, igjen på initiativ fra mitt departement, etablert en egen rådgivningsgruppe
for sikkerhet med mandat til å vurdere sårbarhet og utforme anbefalinger
om sikringstiltak på de adressene departementene valgte. Nasjonal
sikkerhetsmyndighet var også representert i denne gruppen.
Om ledelse, holdninger og kultur i staten:
Etter mitt syn er det ingenting som tyder på
en gjennomgående fryktkultur i forvaltningen. Jeg tenker på fryktkultur
som at arbeidsmiljøet preges av at det er redsel eller engstelse
for å gjøre noe galt eller å ta opp at noe er galt.
Medarbeiderundersøkelsene departementet har fått
gjennomført viser at det er et gjennomgående godt arbeidsmiljø i
staten. Det er stor grad av tilfredshet blant de ansatte. Undersøkelsene
er gjennomført i 2007 og 2009-2010, og en ny undersøkelse er nå
underveis. I tillegg arbeider Nasjonalt kunnskapssenter om vold
og traumatisk stress med en undersøkelse om helse, trivsel og arbeidsmiljø
etter 22. juli blant ansatte i Regjeringskvartalet. Undersøkelsen
blir utført i samarbeid med Statens arbeidsmiljøinstitutt.
I 2010 var de fleste ledere og medarbeidere fornøyde
med arbeidsforholdene og stolte over å være ansatte i staten. Tre
fjerdedeler svarte at de trives godt og er høyt motiverte for jobben
de gjør. Over 70 prosent sier de har et godt fysisk, psykisk og
sosialt arbeidsmiljø. Utviklingen fra 2007 til 2010 var også positiv.
Tre av fire statsansatte i 2010 forventet å være ansatt på samme arbeidsplass
om to år. Det er en fremgang på 11 prosentpoeng siden 2007. For
de som ønsket ny stilling, skyldtes dette i stor grad et ønske om høyere
lønn og å kunne lære noe nytt. Bare i liten grad skyldtes det dårlig
arbeidsmiljø eller forholdet til egen leder. I 2010 ga 52 prosent
uttrykk for at nærmeste leder «alt i alt er en god personalleder».
Det er på nivå med tall som Rambøll har innhentet fra privat sektor
og en liten fremgang sammenlignet med 2007.
Jeg mener derimot at vi kan si at forvaltningen preges
av en forsiktighetskultur.
Det er etter min vurdering gode grunner til
at vi trenger en «forsiktighetskultur» i forvaltningen. Staten foretar
beslutninger med viktige konsekvenser for samfunnet, og enkeltbeslutninger som
er viktige for enkeltpersoner. Berørte i en sak må komme til orde
før beslutning tas. De rettssikkerhetsgarantiene vi har nedfelt
i våre verdier, regler og normer, må følges. I St. meld nr. 19 (2008-2009)
Ei forvaltning for demokrati og fellesskap er det framhevet at arbeidet
i forvaltningen skal bygge på grunnleggende verdier knyttet til
demokrati, rettsikkerhet, faglighet og effektivitet. Forvaltningen
må altså være opptatt av å gjøre ting riktig fordi mye står på spill.
Selv om forsiktighetskultur etter min vurdering er
nødvendig, må den ikke blir så dominerende at den hindrer nytenkning,
risikovilje og gjennomføringsevne. For eksempel er kontroll og rapportering
av måloppnåelse og resultater en viktig del av styringssystemet
i staten. Det skal sikre at ressursene brukes som forutsatt og at politisk
fastsatte mål nås. Men det kan være grunn til å stille spørsmål
ved om kontroll og rapportering i forvaltningen har blitt for omfattende.
I verste fall kan dette gå ut over forvaltningens evne til effektiv
oppgaveløsning. Sterkt fokus på kontroll bidrar til redsel for å
gjøre feil og kan gjøre det mindre attraktivt å starte fornyingsarbeid
som er fornuftig, men har en viss risiko. Det kan også gi svekkede
impulser til åpenhet om faglige utfordringer. Det kan gjøre at forvaltningen
fokuserer for mye på å gjøre tingene riktig, fremfor å gjøre de
riktige tingene og tørre å være dristige. Omfang og konsekvenser av
kontroll og rapportering i forvaltningen gjennomgås og vurderes
nå nærmere av Direktoratet for forvaltning og IKT. På spørsmål fra
departementet opplyser Difi at deres rapport vil foreligge i slutten
av november.
Min vurdering er at det ikke er noen generelle kjennetegn
ved det statlige regelverket som bidrar til at ledere eller andre
i statsforvaltningen ikke tør si fra om forhold som de mener ikke
er forsvarlige. Tvert i mot er det mange forhold som bidrar til
å styrke både ansettelsestrygghet, medbestemmelse og det generelle
ytringsklimaet.
Statlig personalforvaltning kjennetegnes bl.a. ved
et omfattende lov- og avtaleverk. I tillegg til arbeidsmiljølovens
regler om ansettelse og oppsigelse mv., regulerer tjenestemannsloven
at de ansatte får medbestemmelse gjennom sine tillitsvalgte både
ved ansettelser og oppsigelser, et sterkere vern mot oppsigelse,
en utvidet fortrinnsrett til ny stilling og ventelønn. Personalreglementer
utformes gjennom forhandlinger mellom arbeidsgiver og tjenestemannsorganisasjonene.
Det er betryggende saksbehandlingsregler når saker om oppsigelse
og avskjed behandles i tilsettingsrådene, hvor de ansattes representanter
deltar. Organisasjonsprosenten er høy i statlig sektor. Dette er
blant de forhold som er med på å styrke de ansattes ansettelsestrygghet,
og med det utgangspunktet bør det føles både lettere og tryggere
å si fra om forhold som ikke er forsvarlige.
Etter Hovedavtalen i staten har de ansatte medbestemmelse
på forhold som angår deres arbeidssituasjon, og avtalen er mer omfattende
i staten enn i privat og kommunal sektor. Hovedavtalen gir de tillitsvalgte
forhandlingsrett ved bl.a. omorganisering av virksomheten. Ved eventuell
uenighet vil tvisten kunne bli løst ved en partssammensatt nemnd
med nøytral leder. Dette er også forhold som etter mitt syn bidrar
til å styrke de ansattes stilling i statlig forvaltning og som fremmer
ytringsklimaet.
I tillegg er det gitt ut flere retningslinjer
og veiledninger om bl.a. etikk, varsling og karantene og saksforbud
som er ment å motivere til etisk refleksjon og holdningsdannelse,
styrke de ansattes integritet og gjøre det lettere å si fra om forhold
de ansatte mener ikke er forsvarlige.
Etiske retningslinjer for statstjenesten ble
lagt frem høsten 2005 og gjelder generelt for statlig forvaltning.
Forhold som påvirker ytringsmuligheter og ytringsklima er omhandlet
i Del 3 – Åpenhet, hvor både ansattes ytringsfrihet og muligheter
til varsling er omtalt.
I september 2009 la FAD frem Retningslinjer
for utarbeidelse av lokale varslingsrutiner i staten, som legger
grunnlaget for hvordan lokale arbeidsgivere skal legge til rette
for og håndtere konkrete varslingssaker. Disse sentrale retningslinjene
forutsetter at hver enkelt statlig virksomhet utarbeider egne rutiner
for varsling, og er en oppfølging av endringer i arbeidsmiljøloven som
presiserer ansattes rett til varsling om kritikkverdige forhold
i egen virksomhet og gir verneregler mot gjengjeldelse. Selv om
vi har en arbeidsmiljølov som sikrer rett til varsling og vern for
varslere og gode sentrale og lokale varslingsrutiner, må vi erkjenne
at varsling generelt sett oppleves som vanskelig for den som varsler
og også for den eller de det varsles om.
Det store bildet er at vi i Norge har en velfungerende
forvaltning og meget lojal oppfølging av vedtak. I internasjonale
undersøkelser, blant annet utarbeidet av Verdensbanken, viser at
norsk forvaltning er velfungerende, og rangerer blant de beste i
verden.
I utgangspunktet mener jeg også vi har et godt styringssystem,
og at det gir tjenlige rammer for ledelse. Men vi bør alltid være
rede til å se nærmere på det styringssystem vi har, og ikke minst
hvordan det praktiseres. Når vi skal vurdere hvordan vi kan sikre
bedre gjennomføringsevne og samhandling i forvaltningen mer generelt,
må vi se både på holdninger, kultur og systemer.
Selv om det finnes generelle rammer for styring og
oppfølging i statsforvaltingen, vil det variere mellom sektorer
og virksomheter hvordan dette skjer i praksis. Svake resultater
på ett område er ikke nødvendigvis en indikasjon på det overordnede
rammeverket er feil. Kommisjonen peker på variasjon i hvordan ulike
offentlige etater håndterte hendelsene 22. juli 2011. I oppfølgingen
av kommisjonens konklusjoner må vi derfor passe på at eventuelle
endringer ikke fører til en mindre velfungerende forvaltning der
hvor forvaltningen faktisk fungerer bra.
Styring og oppfølgning i statsforvaltningen
skjer innenfor rammene av mål- og resultatstyring, som er den styringsform
statsforvaltningen legger til grunn. Reformene som ulike regjeringer har
gjennomført de siste par tiårene, som budsjettreformene og reformen
av lønnssystemet tidlig på 1990-tallet, har hatt som intensjon å ansvarliggjøre
den enkelte leder og legge til rette for at jobben kan gjøres best
mulig. Jeg mener det har vært en riktig og viktig målsetting at
reformene skulle gi handlingsrom for ledere og medarbeidere til
å gjennomføre tiltak.
Mitt inntrykk er at det de siste tiårene har
vært lagt vekt på utvikling av gode styringssystemer i statsforvaltningen.
Som blant annet Difis rapport «Direktoratenes faglige rolle» fra
2008 viser, har det skjedd en profesjonalisering av etatsstyringen.
Den samme rapporten viser imidlertid også at etatsstyringen i mange
tilfeller har blitt ritualisert og rutinisert, og at dialogen domineres
av spørsmål om økonomi og detaljerte enkeltoppdrag. Da kan viktige,
strategiske temaer lett bli forsømt.
Jeg vil framover vurdere tiltak for å kartlegge hvor
generelle problemer knyttet til gjennomføringsevne, resultatorientering
og samhandling/samordning er, og hva som eventuelt bør gjøres med
det.
Statsforvaltningen kan og bør utnytte IKT bedre til
å løse sine oppgaver. Jeg mener Gjørv-kommisjonens funn på dette
punktet gjelder mer generelt enn for politiet. I en nylig gjennomført undersøkelse
gjennomført av Rambøll Management svarer 71 prosent av virksomhetene
i forvaltningen at det er «meget stort» eller «stort» uutnyttet
potensial ved økt digitalisering av prosesser internt i virksomheten.
Undersøkelsen synliggjør også at det i offentlig sektor er et stort gap
mellom virksomhetene med beste praksis og gjennomsnittvirksomheten
når det gjelder ledelsens holdning til IT.
Bildet av staten som svak på utnyttelse av IKT
er allikevel langt fra entydig. Store deler av staten ligger langt
framme. Eksempler på det er Skatteetaten, Mattilsynet, Lånekassen,
UDI og NAVs nye pensjonsløsning.
Kompetanse i å utnytte IKT er viktig. For eksempel
er det en utfordring at IKT i varierende grad er en del av ulike
utdanningsløp. Men kompetansesvakhet er ikke den eneste årsaken
til at det fremdeles er et stort gjenstående potensial for å utnytte
IKT effektivt. Å ta ut fulle gevinster fra IKT-tiltak vil ofte kreve
omlegging av organisering og måter å jobbe på, noe som erfaringsmessig
er krevende. Et eksempel er helsevesenet, hvor det finnes mye IKT-kompetanse
og høy ledelsesforståelse av IKT både i direktorat og på operativt
nivå. Men det store antall aktører, og den enorme kompleksiteten
i data, rutiner, regelverk og organisasjonsstrukturer, gjør det
utfordrende å ta ut den fulle gevinsten som en samordnet IKT-bruk
vil kunne gi.
I 2011 ga departementet Difi i oppdrag nettopp
å kartlegge barrierer mot digitalisering mer systematisk. I rapporten
«Digitalt førstevalg - en kartlegging av hindringer og muligheter»
oppsummerer Difi synspunkter fra et utvalg virksomheter om hva som
oppleves å være de viktigste hindringene, suksessfaktorene og mulige
tiltak for å øke digitaliseringen:
Det er store forskjeller
i digital modenhet mellom virksomhetene. Samtidig er det et betydelig engasjement
ute i virksomhetene og i departementene når det gjelder å legge
vekt på digital tjenesteutvikling.
Engasjerte ledere som ser betydningen av
elektroniske tjenester som et ledd i å utvikle og effektivisere
virksomheten, fremheves som svært viktig.
Det er behov for mer helhet. Det etterlyses
større politisk engasjement i arbeidet med IKT i forvaltningen og
mer samordning på tvers av virksomhetsgrenser.
Både sektorovergripende og sektorspesifikke lover
og regelverk oppleves som hindringer. Lover og regelverk må tilpasses
en digital framtid.
Manglende sektorovergripende finansieringsmodeller
hindrer gode løsninger på tvers av forvaltningen. Mangel på «flerårige
budsjetter» oppleves å føre til for stor grad av usikkerhet og kortsiktighet
i prioriteringer.
Tilstedeværelsen av IT i etatsstyringen
er lite framtredende, og kompetansen i skjæringspunktet mellom IT
og tjenesteutvikling er for svak i flere departementer.
Gamle plattformer og systemer medfører
at virksomhetene må bruke uforholdsmessig mye tid og ressurser på
vedlikehold av systemer og kompetanse fremfor utvikling av nye tjenester.
Det er nødvendig med betydelige grunnlagsinvesteringer i gammel
infrastruktur og tilhørende fagsystemer før det er hensiktsmessig
å utvikle nye digitale tjenester.
I Digitaliseringsprogrammet fra april 2012 har regjeringen
satt ambisiøse mål for hvordan barrierene kan overkommes. Forvaltningen
skal bli ledende i verden på å ta ny teknologi i bruk i sin oppgaveutførelse.
I forslaget til statsbudsjett 2013 ligger det også inne en lang
rekke IKT-satsinger.
27.2.2008 Reguleringsplan
vedtas av Oslo kommune, Bystyret.
AP og SV fremmet et sekundært forslag om at det
skulle stilles krav om bebyggelsesplan i stedet for utomhusplan.
Kravet ble vedtatt (enstemmig). En bebyggelsesplan er en ny og mer detaljert
reguleringsplan som følger samme politiske beslutningsprosess som
en reguleringsplan, men som kan vedtas i Byutviklingskomiteen i stedet
for i Bystyret. Kravet om bebyggelsesplan medførte dermed en betydelig
utsettelse av tillatelsen til gjennomføring av permanente tiltak.
1.3.2008 Rådgivende
konsulenter starter arbeidet m/byggemeldingstegninger (søknad om rammetillatelse).
15.5.2008 Varsel om
vedtak reguleringsplan – brev sendt fra Oslo kommune til Statsbygg.
12.6.2008 Statsbyggs
landskapsarkitekt Tom Dyring arkitekter as, som er engasjert til byggeprosjektet,
får i oppdrag også å utarbeide bebyggelsesplanen på basis av foreliggende tegninger
av utomhusanlegget.
11.8.2008 Oppstartsmøte
med Plan- og bygningsetaten (PBE) hvor Statsbygg med landskapsarkitekt
var til stede.
28.8.2008 Oppstart planarbeid,
bebyggelsesplan varsles/annonseres av landskapsarkitekt.
15.12.2008 Supplerende
trafikkanalyse for krysset Høyesteretts plass/ Akersgata, utarbeidet
av plankonsulent (Vista), leveres PBE. Dette var en tilleggsanalyse
til en mer omfattende trafikkanalyse for Akersgata, Høyesteretts
plass og Grubbegata som ble utarbeidet i forbindelse med reguleringsplanen.
29.1.2009 Statsbygg
v/landskapsarkitektoversender forslag til
bebyggelsesplan til PBE.
April 2009 Statsbygg
purrer PBEs fremdrift.
3.4.2009 PBE svarer
landskapsarkitekt på spørsmål pr. telefon knyttet til oversendte
bebyggelsesplankart. PBE melder i e-post tilbake til landskapsarkitekt
at det bør gjøres noen enkle endringer, som ikke er tidkrevende,
og beklager samtidig at dette ikke er meldt tidligere.
24.4.2009 Statsbygg
v/landskapsarkitekt sender planforslag for bebyggelsesplan med revidert kart
til PBE.
Mai 2009 PBE oppdaget ved behandling av bebyggelsesplan
at det «av formelle grunner var nødvendig først
å foreta en mindre vesentlig endring av underformålene innenfor
offentlig trafikkområde samt justering av reguleringsbestemmelsene
i reguleringsplanen av 2008 før
man kan behandle bebyggelsesplanen etter daværende Plan- og bygningslov.» Endringsforslaget
lå ute til offentlig ettersyn 5.5.-27.5.2009.
9.6.2009 PBE fatter
vedtak om mindre vesentlig endring av reguleringsplanen.
25.6.2009- 19.8.2009 Bebyggelsesplanen
ligger ute til offentlig ettersyn.
6.8.2009. Vedtak om
«mindre vesentlig endring» av reguleringsplanen fra 9.6.2009 ble påklaget av OBOS. PBE
oversendte klagen til Fylkesmannen. Dette medførte at reguleringsplanen
ikke var rettskraftig før klagen var behandlet. Heller ikke bebyggelsesplanen kunne
vedtas før klagen var behandlet.
14.10.2009 PBE oversender
bemerkninger til bebyggelsesplanen til Landskapsarkitekt.
20.10.2009 Rigmor Aasrud
tiltrer som statsråd i FAD.
29.1.2010 Statsbygg
v/landskapsarkitekt sender endelig revidert forslag til bebyggelsesplan
til PBE.
Februar 2010 Arbeid
med anbudsdokumenter og prisinnhenting for oppdraget går parallelt med
behandlingen av bebyggelsesplan - med forbehold om vedtak.
Fylkesmannen avviser klage og stadfester vedtaket
om «mindre vesentlig endring» av reguleringsplanen.
9.4.2010 PBE oversender
bebyggelsesplanen til politisk behandling.
9.4.2010 Purrebrev fra
Statsbygg til Byrådsavdelingen for byutvikling om fremdriften i
bebyggelsesplansaken. Statsbygg tar opp at saken er ferdig behandlet
hos PBE, oversendt Byråden for politisk behandling, og at det ikke
er fastsatt dato for behandling av saken i Byrådet og at det er
uttrykt usikkerhet om saken blir behandlet i mai. Saken har heller
ikke prioritet i kommunen. Statsbygg anmoder at saken får prioritet
og blir behandlet raskest mulig.
6.5.2010 Justert bebyggelsesplan
oversendt fra PBE til byrådsavdelingen.(Justering
gjaldtutfyllende reguleringsbestemmelser
og presiseringer av tillatt type sperring.)
Mai 2010 Politisk behandling
av bebyggelsesplanen purres av Statsbygg.
Byrådet oversender bebyggelsesplanen til BUK for
politisk behandling. En uke senere tilrår Byrådet planen.
Byutviklingskomiteen vedtar bebyggelsesplanen.
5.8.2010 Brev fra PBE
til Statsbygg om vedtak om bebyggelsesplan. Klagefrist satt til 30.8.2010
(3 uker etter at underretning om vedtak er kommet frem, jf. forvaltningsloven
§ 29).
30.8.2010 Statsbygg
sender søknad om igangsettingstillatelse for oppføring av fysiske
sperrer.
6.9.2010 PBE returner
søknad. Søknad skal behandles iht. ny PBL gjeldende fra 1.7.2010. Innsendt
søknad oppfyller ikke de nye forskriftene og må revideres.
11.10.2010 Revidert
søknad blir sendt PBE.
29.10.2010 Igangsettingstillatelse
for oppføring av fysiske sperrer blir gitt.
2.11.2010 Entreprenør
informeres om at igangsettingstillatelse er gitt.
November 2010-januar 2011 Anleggsarbeider iThor Olsens gate. Grubbegata benyttes som omkjøring/avlastningsvei
mens dette arbeidet pågikk.
Februar 2011 Arbeider
i forbindelse med stenging av Grubbegata og ombygging av innkjørsel fra
Møllergata starter.
Rekkefølge på arbeidet:
1. Stenging av Grubbegata
nord (v/Deichman)
2. Ombygging av innkjøring mellom Møllergata 17
og 19 til bruk for regjeringens biltjeneste
3. Stengning av Grubbegata syd (v/G-blokk)
Juni/juli 2011
Grubbegata nord stengt permanent. Etablering av
styringssystemer for heving/senking av sperre gjenstod.
Ombygging av innkjøring Møllergata ferdig
Anleggsarbeider Grubbegata syd startet. Adkomst
fra Grubbegata syd var eneste adkomst for disse anleggsarbeidene.
I tilknytning til kontroll- og konstitusjonskomiteens
behandling av redegjørelsene om regjeringens oppfølging av 22. juli-kommisjonens rapport,
ser komiteen behov for å få svar på følgende spørsmål:
1. Hvor mange beredskaps-
og krisehåndteringsøvelser, -spill, simuleringer med videre har henholdsvis
statsråden, resten av politisk ledelse og statsrådens nærmeste stab
deltatt i gjennom perioden 2005–2012? Hvilke scenarioer og metodikk
er lagt til grunn for eventuelle øvelser, hvilke evalueringer er
gjort, og hvordan er eventuelle funn implementert i departementet?
Komiteen ber om svar innen fredag 26. oktober 2012.
Videre bes det om at en word-fil av svaret sendes elektronisk til
kontroll@stortinget.no
Jeg viser til brev fra Stortingets kontroll-
og konstitusjonskomité med spørsmål i forbindelse med komitebehandlingen.
Komiteen har bedt om å få svar på følgende spørsmål:
Hvor mange beredskaps-
og krisehåndteringsøvelser, - spill, simuleringer med videre har henholdsvis
statsråden, resten av politisk ledelse og statsrådens nærmeste stab
deltatt i gjennom perioden 2005 – 2012? Hvilke scenarioer og metodikk
er lagt til grunn for eventuelle øvelser, hvilke evalueringer er
gjort, og hvordan er eventuelle funn implementert i departementet?
Forsvarsdepartementet tillegger øvelser på departementsnivå
betydelig vekt. Departementets prioritering av øvelser reflekterer
forsvarssektorens selvstendige beredskapsrolle knyttet til sikkerhetspolitisk
krise og bistandsrollen ift. sivil krisehåndtering, herunder behovene
for å ivareta samarbeid på tvers av sektorer. I perioden 2005 –
2012 har Forsvarsdepartementets politiske ledelse og administrative
ledelse til sammen aktivt deltatt i 36 øvelser på departementsnivå.
Dertil kommer deltakelse i øvelse Tyr 2012, som gjennomføres 29. oktober
- 1. november. Forsvarsdepartementets egen øvingsaktivitet ligger
på et vesentlig høyere nivå i perioden 2005 – 2012 sammenliknet
med tidligere år. Av ovennevnte 36 øvelser har forsvarsministeren
deltatt i 10 øvelser. I tillegg kommer øvelser der politisk ledelse
er blitt orientert om status underveis i pågående øvelser på departementsnivå. Statssekretær
og politisk rådgiver har blitt orientert om aktuelle øvelser, men
har ikke vært direkte involvert som deltakere i øvelser i løpet av
perioden.
Forsvarsdepartementets krisestabskonsept er
basert på en funksjonell sammensetning av personell fra fagavdeling.
Krisestaben settes sammen fleksibelt, avhengig av krisens omfang
og karakter. Departementets krisestabsfunksjon har deltatt i de
aller fleste øvingsaktiviteter på departementsnivå i løpet av perioden,
unntatt øvingsseminarer med forberedte problemstillinger for administrativ
ledelse, og ved øvelser knyttet til håndtering av luftbåren terror
i såkalte «renegade» - situasjoner. Krisestabsfunksjonen har vært
øvd også uten at departementets administrative ledelse eller politiske
ledelse selv har deltatt i øvelsen.
Involveringen i øvelser på departementsnivå
har omfattet følgende seks scenariokategorier:
Sikkerhetspolitisk
krise og krig, herunder styring av Forsvaret fra strategisk nivå.
Utfordringer, trusler og anslag mot norsk
personell i forbindelse med internasjonale operasjoner.
Utfordringer, trusler og anslag som følge
av cyberaktivitet.
Håndtering av luftbåren terror i «renegade»
- situasjoner, der Forsvaret har et selvstendig ansvar.
Terroranslag der Forsvaret bistår politiet
gjennom bistandsinstruksen.
Sivile kriser som følge av ikke tilsiktede
hendelser der sivilsamfunnet har behov for bistand fra Forsvaret.
Øvelsene har foregått som beslutningstrening
og dilemmatrening for ledelsesnivå, og som trening i situasjonsoversikt,
analyse, vurdering og beslutningsstøtte for fagpersonell i krisestab. Aktivitetene
har blitt gjennomført både i form av øvingsseminarer med angitte
problemstillinger, og gjennom prosedyremessig øvelse av departementets
krisestabsfunksjon. Forsvarsministeren har vært øvd regelmessig
i sitt selvstendige ansvar knyttet til «renegade». Øvelser for departementsnivå
har regelmessig også omfattet prosedyrer for styring og samvirke
fra strategisk beslutningsnivå i departementet og Forsvarsstaben
opp mot utøvende nivå i Forsvaret. Interdepartemental koordinering
har vært et ledd i denne type flernivå-øvelser, eksempelvis i forbindelse
med kontra-terrorøvelsene Gemini.
Det er fast prosedyre å utarbeide evalueringsrapporter
til de fleste øvelsene som departementet deltar i. Rapportene benyttes
som en del av forberedelsene til - og gjennomføring av senere øvelser.
Implementering av funn etter en gjennomført øvelse innrettes særlig
med sikte på å forbedre og utvikle prosedyrer innenfor departementets
krisestabskonsept. I tillegg er det fokusert på erfaringer knyttet
til å sikre en mest hensiktsmessig faglig beslutningsstøtte via
ansvarlig fagavdelingssjef til departementets øverste ledelse. Erfaringene
er også brukt i arbeidet med å utvikle samvirket mellom krisestabsfunksjonene
i Forsvarsdepartementet og Forsvarsstaben. I tillegg er erfaringer
fra øvelser benyttet som innspill fra Forsvarsdepartementet til
videreutvikling av nasjonale krisehåndteringsmekanismer på departementsnivå.
Kontroll- og konstitusjonskomiteen viser til
sitt brev av 9. oktober 2012 og til statsrådens svarbrev av 2. november
2012. Vedlagt svarbrevet fulgte kopier av aktuell korrespondanse
og dokumenter, herunder kopi av et brev fra Moderniseringsdepartementet
til Oslo Politidistrikt datert 7. november 2005 (vedlegg 7). Brevet gjaldt
anmodning om trafikkregulering av Grubbegata.
Komiteen ber opplyst om det foreligger et svarbrev
fra Oslo Politidistrikt og ber i så fall om å få oversendt en kopi
av svarbrevet i avgradert form. Av hensyn til den videre fremdrift
i saken, ber komiteen om et raskt svar.
Jeg viser til komiteens brev av 16. januar 2013.
Som påpekt i brevet sendte Moderniseringsdepartementet
den 7. november 2005 et brev til Oslo politidistrikt med anmodning
om trafikkregulering av Grubbegata. Moderniseringsdepartementet
foreslo et prøveprosjekt hvor det skulle skiltes "innkjøring forbudt"
i krysset mellom Apotekergata og Grubbegata og på lokket over Hospitalsgata
og Grubbegata. Oslo politidistrikt deltok i den forbindelse i en
befaring der Moderniseringsdepartementet redegjorde for forslaget.
Departementet fikk en muntlig tilbakemelding fra
Oslo politidistrikt om at politiet mente det ikke ville være mulig
å håndheve et innkjøringsforbud og at et forbud som ikke kunne håndheves
ville svekke respekten for skiltingen. Jeg viser i denne forbindelse
til rapporten fra 22. juli-kommisjonen kapittel 18. 7 s 439 første spalte
3. avsnitt der innholdet i tilbakemeldingen er omtalt.
Departementet mottok ikke skriftlig svar på
brevet til Oslo politidistrikt.
Kontroll- og konstitusjonskomiteen viser til
brev av 16. januar 2013 og til statsrådens svarbrev av 18. januar
2013. I svarbrevet bekrefter statsråden at daværende Moderniseringsdepartement
7. november 2005 i brev til Oslo politidistrikt anmodet om trafikkregulering
av Grubbegata, gjennomført som et prøveprosjekt hvor det skulle
skiltes «innkjøring forbudt» i krysset mellom Apotekergata og Grubbegata
og på lokket over Hospitalsgata og Grubbegata. Statsråden
skriver at «Departementet fikk en muntlig tilbakemelding
fra Oslo politidistrikt om at politiet mente det ikke ville være
mulig å håndheve et innkjøringsforbud og at et forbud som ikke kunne
håndheves ville svekke respekten for skiltingen.»
Komiteen ber om å få svar på følgende spørsmål:
1. Når mottok departementet
den muntlige tilbakemeldingen fra politiet om midlertidig stenging
av Grubbegata ved skiltning?
2. Hvem i politiet (stilling og ansvarsområde)
var det som muntlig meldte tilbake til departementet om at det ikke
ville være mulig å håndheve et innkjøringsforbud ved skilter?
3. Hvilke andre i politiet (stilling og
ansvarsområde) deltok i denne beslutningen?
4. Hvem i departementet mottok denne muntlige tilbakemeldingen
(stilling og ansvarsområde)?
5. Hvilke andre i departementet, eventuelt
i andre departementer, ble orientert om den muntlige tilbakemeldingen
fra politiet og innholdet i denne?
I NOU 2012:14 Rapport fra 22. juli-kommisjonen
står det på side 439, i andre avsnitt at «Prosjektlederen
har overfor kommisjonen forklart at Oslo politidistrikt mente det
ikke ville være mulig å håndheve forbudet, og at respekten for skilting
derfor ville bli ytterligere svekket. … Prosjektlederen har overfor
kommisjonen forklart at han forsto begrunnelsen, og at det ikke
ble fremmet ytterligere forslag om skilting i gaten.»
Tidligere departementsråd, Karin Moe Røisland, fikk
under høringen i kontroll- og konstitusjonskomiteen 16. november
2012 følgende spørsmål om framdriften i sikringsprosjektet fra representanten
Anders Anundsen (side 131 i vedlagte referat): «Er
det noe annet du kunne gjort for å ha presset på for å få dette
ferdig i tide?». Moe Røisland svarte: «… Vi ba jo faktisk Oslopolitiet
om å foreta stenging, midlertidig stenging, for det ville jo vært
et effektivt og raskt tiltak.»
Noe senere (side 133 i referatet) i kontrollhøringen
spurte representanten Hallgeir H. Langeland om opsjonen om å «… be politiet om å stengja?» ikke ble
vurdert, hvorpå Moe Røisland svarte: «Jo, vi
ba politiet om å stenge, men politiet mente at trusselvurderingen
ikke var av en slik art at de kunne gjøre det.»
Enda senere, på spørsmål fra representanten
Per Olaf Lundteigen om Grubbegata (side 134 i referatet): «Du sa at dere hadde bedt politiet om midlertidig
stenging, og det fikk dere nei på. Når gjorde dere det?»,
svarte Moe Røisland på slutten av kontrollhøringen (etter å ha funnet
fram til denne datoen, side 137 i referatet): «For
det første fant jeg at 7. november 2005 gikk den anmodningen til
politiet som jeg ikke husket i stad, så den er kvittert ut.»
Statsråden sa under sin innledning til komiteen senere
i samme kontrollhøring (side 138 i referatet) at «Det
hører med i framstillingen at FAD i november 2005 anmodet politiet
om midlertidig trafikkregulering for å begrense adkomsten til Grubbegata
fram til gaten kunne stenges permanent. Politiet hadde imidlertid
ingen hjemmel til dette, og vi har tidligere hørt kommunen redegjøre
for de mulighetene som var for midlertidig stengning.»
Gjennom ovenstående informasjon framkommer det
flere diskrepanser mellom tidligere departementsråd Moe Røislands
og statsrådens utsagn. I statsrådens svarbrev av 18. januar 2013
står det at det var håndhevelsesproblem med et innkjøringsforbud
som var grunnen til ikke å skilte Grubbegata med skiltet «innkjøring
forbudt». I kontrollhøringen sa statsråden at politiet ikke hadde
hjemmel til å gjennomføre midlertidig trafikkregulering for å begrense
adkomsten til Grubbegata fram til gaten kunne stenges permanent.
Tidligere departementsråd Karin Moe Røisland svarte
i kontrollhøringen at det var gjennom brev av 7. november 2005 departementet
ba Oslo politidistrikt om å stenge Grubbegata, men at politiet mente
trusselvurderingen ikke var av en slik art at de kunne gjøre det.
I brevet til Oslo politidistrikt ble det bare anmodet om å stenge gaten
ved hjelp av skilting – ikke fysisk stenging, dvs. sperring av innkjørsel
til Grubbegata.
Komiteen ber om å få svar på følgende spørsmål:
6. Når, og eventuelt
på hvilken måte grunnga politiet at det ikke forelå noen trusselvurdering
som hjemlet stenging av Grubbegata?
7. Ba departementet noen gang politiet
om å få gjennomføre fysisk stenging, dvs. sperring av innkjøringene
til Grubbegata?
Av hensyn til den videre fremdrift i saken,
ber komiteen om svar så snart som mulig.
Jeg viser til kontroll- og konstitusjonskomiteens brev
av 06.02.2013 der det bes om ytterlige opplysninger omkring Moderniseringsdepartementets
henvendelse til Oslo politidistrikt 7. november 2005 om trafikkregulering
av deler av Grubbegata gjennom bruk av trafikkskilt. Henvendelsen
fra departementet kom som resultat av en forutgående befaring høsten
2005 partene imellom.
Komiteen har stilt 7 spørsmål som jeg besvarer
i det etterfølgende:
Siden tilbakemeldingen var muntlig har vi dessverre
ikke noen nedtegnelser som kan verifisere tidspunktet, men denne
ble etter all sannsynlighet gitt før jul samme år.
Moderniseringsdepartementet var i kontakt med Erik
Ruud (nå pensjonert) ved Trafikkseksjonen, Oslo politidistrikt.
Jeg kjenner ikke til den interne saksbehandlingen
ved Oslo politidistrikt.
Prosjektlederen for sikringsprosjektet mottok den
muntlige tilbakemeldingen.
I Moderniseringsdepartementet ble departementsråden
informert. I tillegg fikk også prosjekteringsstaben i Statsbygg
informasjon om dette.
Jeg kjenner ikke til om politiet på noe tidspunkt vurderte
fysisk stengning av gaten.
Nei. I påvente av ferdigstillelse av tiltakene
i reguleringsplanen, forutsatte departementet at politiet på vanlig
måte ville sperre av gaten ved forhøyet
trussel.
Kontroll- og konstitusjonskomiteen har i dag hatt
høring i forbindelse med behandlingen av statsministerens og justis-
og beredskapsministerens redegjørelser om regjeringens oppfølging av
22. juli-kommisjonens rapport.
Under høringen kom det frem en rekke opplysninger
vedrørende den psykososiale oppfølging av pårørende, etterlatte
og berørte etter hendelsene 22. juli 2011. I den forbindelse har komiteen
følgende spørsmål til Kommunal- og regionaldepartementet.
1. Hva har departementet
gjort for å tilse at alle kommuner yter den hjelpen som er nødvendig for
at pårørende/berørte/etterlatte skal få den bistand de har behov
for? Hvordan har kommunene fulgt dette opp?
2. For å yte bistand til rammede etter
hendelsene 22. juli 2011, er kommunene blitt tildelt skjønnsmidler
fordelt etter innbyggertall.
a) Hvorfor
har kommunene som ikke har berørte, mottatt midler?
b) Hvorfor har kommuner som har avviklet
sitt tilbud, fått midler?
c) Hva har departementet foretatt seg for
å tilse at tilbudene i kommunene ikke er blitt avviklet før behovet
er dekket?
d) Hva har departementet foretatt seg overfor
de kommuner som har berørte, men som ikke har tilbudt dem noe bistand?
Hvordan ser departementet for seg at deres behov blir imøtegått?
Komiteen ber om svar i løpet av en uke, i tråd med
den behandlingstid som er vanlig for slike spørsmål.
Det vises til brev fra kontroll- og konstitusjonskomiteen
til kommunal- og regionalministeren av 6. november 2012 og spørsmål
vedrørende oppfølging av pårørende, berørte og etterlatte etter
22. juli 2012, herunder tildeling av skjønnsmidler til kommunene.
Helse- og omsorgsministeren svarer i samråd med kommunal- og regionalministeren
på spørsmålene.
Før jeg kommenterer de enkelte spørsmål, vil
jeg understreke behovet for at helsetjenesten er proaktiv i forhold
til de som ble rammet 22. juli. Vi skal gjøre vårt ytterste for
å være offensive og støttende. Det gjelder også overfor dem som kanskje
i første omgang føler de ikke trenger hjelp og bistand fra helsetjenesten,
og av den grunn har takket nei til tilbud om hjelp i første omgang.
Midlene som er bevilget til psykososial oppfølging
etter 22. juli, skal benyttes til dette. Dersom vi får konkret kunnskap
om at disse midlene er nyttet til andre formål, vil jeg i samråd
med kommunal- og regionalministeren følge opp dette overfor de kommunene
det gjelder.
Hva har departementet gjort
for å tilse at alle kommuner yter den hjelpen som er nødvendig for at
pårørende/berørte/etterlatte skal få den bistand de har behov for?
Hvordan har kommunene fulgt dette opp?
Helsedirektoratet ble 22. juli i fjor bedt om
å ta det koordinerende ansvaret for beredskapssituasjonen i helse-
og omsorgstjenesten knyttet til hendelsene, et ansvar som ble tatt
på største alvor. I de påfølgende dagene ble det etablert kontakt
med landets fylkesmenn for å sikre beredskap, den nyutviklede veilederen
for psykososiale tiltak ved kriser, ulykker og katastrofer ble distribuert,
det ble opprettet et samarbeidsorgan for å sikre enhetlige og faglig forankrede
råd og føringer - og etablert en ekspertgruppe med deltagere fra
landets fremste fagmiljøer på feltet. I tillegg ble det opprettet
et eget prosjekt for helsemessig, og ikke minst psykososial oppfølging,
i Helsedirektoratet. Dette prosjektet er fortsatt operativt.
På bakgrunn av anbefalinger om å benytte de
ordinære tjenestene, ble hovedansvaret for oppfølgingen av de som
ble rammet av terrorhandlingene lagt til kommunene. En viktig del
av oppfølgingsarbeidet fra sentrale helsemyndigheter har bestått
i å bistå landets kommuner i dette oppfølgingsarbeidet. Arbeidet
med å implementere veilederen for psykososiale tiltak ved kriser,
ulykker og katastrofer har hatt høy prioritet.
I tråd med veilederen ble det lagt til grunn
at kommunene skulle innta en proaktiv holdning overfor de rammede
og berørte, samt opprette en primær kontaktperson for å sikre kontinuitet
i oppfølgingen. Faglige råd og veiledning tilpasset den aktuelle
hendelsen spesielt er i tillegg i flere omganger distribuert til
landets kommuner via fylkesmennene. Det ble tidlig avholdt en egen
fagdag om den psykososiale oppfølgingen, og det ble utviklet og
distribuert et eget kartleggingsskjema for vurdering og overvåkning
av psykiske reaksjoner og helseplager hos de som oppholdt seg på
Utøya. Til spesialisthelsetjenesten, som på ordinær måte skal sørge
for tjenester til de som har behov for spesialisert helsehjelp, er
det sendt ut særskilt informasjon om prioritering og oppfølging
av de rammede.
For å kunne vurdere behovet for ytterligere
tiltak fra sentrale helsemyndigheter for å støtte kommunene i deres
oppfølging, er det gjennomført to kartlegginger av kommunenes oppfølging.
Disse er gjennomført hhv. høsten 2011 og våren 2012. Det er innhentet
informasjon om kommunenes egen vurdering av behovet for hjelp blant
de rammede, og om hvilke utfordringer kommunene har hatt i oppfølgingsarbeidet.
Tilbakemeldingene fra kommunene viser at de selv i stor grad har
vurdert egen kapasitet og kompetanse til å være tilfredsstillende,
god eller svært god. Samtidig viser begge undersøkelsene at kommunene
selv har avdekket svikt i eget tilbud, og at flere kommuner har
opplevd flere sider av oppfølgingsarbeidet som krevende.
Fylkesmennene har i flere omganger rapportert til
Helsedirektoratet og Helse- og omsorgsdepartementet at de oppfatter
at kommunene har tatt oppgaven på alvor, at oppfølgingssystemene fungerer
og at kommuner og spesialisthelsetjeneste fungerer godt.
I tillegg er det iverksatt flere forskningsprosjekter.
Den største av disse er Utøya-studien, der data innhentes ved intervjuer
utført av kvalifisert helsepersonell. Dersom det i intervjuene avdekkes
udekkede hjelpebehov, blir det iverksatt tiltak for å sikre at hjelp
blir gitt.
Hendelsene 22. juli var av et omfang og en karakter
som medførte behov for å iverksette en rekke system- og kompetansemessige
tiltak fra sentrale helsemyndigheters side. Det er allikevel viktig
å understreke at ansvaret for selve tjenesteytingen for de rammede
og berørte etter 22. juli, som for andre, ligger i den enkelte kommune
og hos de regionale helseforetakene. Den enkelte innbyggers rettigheter
til helse- og omsorgstjenester er hjemlet i pasient- og brukerrettighetsloven.
Den som opplever at bestemmelsene i denne loven blir brutt, kan
klage til Fylkesmannen. Dette er det ordinære sikkerhetsnettet som
skal sikre alle borgere de helse- og omsorgstjenester de har krav
på. Kompetansen til å gå inn i enkeltsaker og vurdere om krav til
forsvarlig tjenesteyting, eller andre lovkrav er brutt, ligger hos tilsynsmyndigheten.
likevel har departement og direktorat fulgt opp alle bekymringsmeldinger og
varsler om svikt som har tilflytt disse (se svar på spørsmål 2c).
Denne form for oppfølging av enkeltsaker kan allikevel aldri erstatte
de ordinære systemer som skal sikre forsvarlige tjenester.
For å yte bistand til rammede
efter hendelsene 22. juli 2011, er kommunene blitt tildelt skjønnsmidler
fordelt etter innbyggertall.
a) Hvorfor har kommuner som ikke har berørte, mottatt
midler?
b) Hvorfor har kommuner
som har avviklet sitt tilbud, fått midler?
c) Hva har departementet
foretatt seg for å tilse at tilbudene i kommunene ikke er blitt
avviklet før behovet er dekket?
d) Hva har departementet
foretatt seg overfor de kommuner som har berørte, men som ikke har tilbudt
dem noe bistand? Hvordan ser departementet for seg at deres behov
blir imøtegått?
For å sikre at kommunene har ressurser til å dekke ekstraordinære utgifter til psykososial
oppfølging ble det i 2011, gjennom kongelig resolusjon av
16. september 2011 og tilleggsproposisjon (Prop. 154 S (2010-2011)), vedtatt
å øke rammene for skjønnstilskuddet til kommunene over kap. 571,
post 64 med 80 mill. kroner for inneværende år. Det ble i statsbudsjettet
for 2012 bevilget 50 mill. kroner til samme formål. Det var høsten
2011 vanskelig å anslå behovet for oppfølgingstiltak i de enkelte
kommuner, herunder behovet for å kompensere for ekstraordinære utgifter.
Forslaget om å bevilge midlene til kommunene over
skjønnstilskuddet ble fremmet for å sikre en effektiv fordeling
og utbetaling av midlene, som samtidig åpnet for å ivareta fleksibilitet
og kunnskap om lokale behov. Alternativet ville være å opprette
et øremerket tilskudd hvor kommunene kunne søkt om å få tildelt
midler etter et fastsatt og mer detaljert tilskuddsregelverk. Dette
ville åpnet for å kreve detaljert rapportering fra kommunene om
disponering av midlene, men samtidig tilsi en mer tidkrevende søknads- og
forvaltningsprosess. Tidsaspektet for tildeling av midlene bevilget
for 2011 var sentralt. Helse- og omsorgsdepartementet fastsatte
i samråd med Kommunal- og regionaldepartementet fylkesrammer og
retningslinjer for bevilgningen. Fylkesmennene ble bedt om å fordele
midlene på bakgrunn av retningslinjene og sin kjennskap til kommunene.
I retningslinjene for skjønnstilskuddet omtales at:
Skjønnsmidlene skal ytes
til ekstraordinære utgifter til psykososial oppfølging i kommunene
etter terroranslagene 22. juli. Fylkesmannen skal ta hensyn til
kommuner som har enkeltpersoner med særlig omfattende oppfølgingsbehov.
Fylkesmannen bør bistå
kommunen med veiledning slik at midlene brukes På en mest mulig
effektiv måte. Vi viser her til Helsedirektoratets «Veileder for
psykososiale tiltak ved kriser, ulykker og katastrofer» (1S-1810).
Fylkesmennenes konkrete
kjennskap til forholdene i den enkelte kommune er viktig for en tilfredsstillende
fordeling av skjønnsmidlene. Dersom det er grunnlag for interkommunalt
samarbeid om psykososial oppfølging kan dette gis støtte innenfor
rammen.
Det er understreket i retningslinjene at fylkesmennenes
konkrete kjennskap til forhold i enkeltkommuner er av stor betydning
for fordelingen. Det er imidlertid ikke spesifisert i retningslinjene
at kommuner som ikke har berørte ikke kan motta midler. Dette ble
valgt for å sikre fleksibilitet i ordningen, eksempelvis for å gi
mulighet til kompensasjon ved overføring av kompetanse/personell
mellom kommuner.
Det er gjennom informasjon fra støttegruppen fremkommet
informasjon om at kommuner som ikke har direkte berørte og rammede,
har mottatt til dels betydelige beløp til dette formålet. En overordnet
gjennomgang av den kommunevise fordelingen av bevilgningen for 2011
har vist at fylkesmennene valgte ulike fremgangsmåter for å tilstille
midlene til sine kommuner. Tre fylkesmenn har i den forbindelse
fordelt midler etter en fremgangsmåte som har medført at kommuner uten
rammede og berørte har mottatt tilskudd. I to fylker, Telemark og
Møre og Romsdal, valgte fylkesmennene å fordele et grunnbeløp til
alle kommunene, blant annet som kompensasjon ettersom alle kommuner
ble satt i beredskap i forbindelse med angrepene 22. juli. I Vestfold
hadde fylkesmannen ved årets utløp (2011) kun mottatt krav fra to
kommuner om dekning av utgifter, og fordelte resterende beløp på
fylkets kommuner etter folketall.
Imidlertid tyder informasjon fra fylkesmennene på
at alle kommuner som har meldt inn behov om skjønnsmidler i 2011,
har fått tildelt midler. For tildelingen av midler i 2012 er det
i eget brev til fylkesmennene presisert at kjennskap til behov,
herunder fordelingen av rammede og berørte i fylket, skal ligge
til grunn for fordelingen av midlene. I tillegg har fylkesmennene
i år har hatt bedre oversikt over behovet i kommunene, og et bedre
grunnlag for å gjennomføre fordelingen.
I 2012 var situasjonen i Vestfold motsatt, og
innmeldte behov i kommunene var større enn tildelt ramme. Fylkesmannen
valgte da å benytte ordinære skjønnsmidler for å dekke dette ekstra behovet.
Dette illustrerer at tildeling av disse midlene gjennom skjønn har
gitt et nødvendig rom for lokal fleksibilitet.
Helse- og omsorgsdepartementet vil be alle landets
fylkesmenn om å redegjøre for sin kjennskap til om kommuner som
har fått midler i 2012 har avviklet sitt tilbud. Helse- og omsorgsdepartementet
vil videre be fylkesmennene påse at kommunene gir et tilbud til
de rammede og berørte som har behov for det.
Dersom departementet får konkret kunnskap om at
midler tildelt til psykososial oppfølging i 2012 er nyttet til andre
formål, vil vi i samråd med Kommunal- og regionaldepartementet følge
opp dette. Erfaringene fra tilskuddsfordelingen i 2011 og 2012 vil
videre bli tatt med ved utforming av kriteriene for tilskuddsfordeling
i 2013.
Kommunene har et lovpålagt ansvar for å yte nødvendige
helse- og omsorgstjenester. Sentrale helsemyndigheter har bidratt
til å understøtte kommunene i dette arbeidet, som beskrevet, gjennom
utarbeiding og formidling av faglige råd og veiledning generelt,
i tillegg til materiell utviklet særskilt etter 22. juli. Veiledningsmaterialet
utviklet særskilt etter 22. juli gir også råd og anbefalinger om
utforming og varighet av oppfølgingsarbeidet.
I forbindelse med forberedelser til rettsaken
ble det den 29. februar i år sendt ut brev til landets fylkesmenn,
hvor disse blant annet ble bedt spesifikt om å påse at kommunene
tilbød tilstrekkelig helsemessig og psykososial oppfølging av sine
rammede og berørte innbyggere. Råd om oppfølging ble gjentatt, og
det ble i tillegg oppsummert eksempler på tilbakemeldinger om svikt,
som grunnlag for å korrigere og forbedre tilbudet. Det ble videre
gitt informasjon om hvor kommunene kunne henvende seg for faglig
bistand til oppfølgingsarbeidet.
I tillegg har departement og direktorat fulgt
opp bekymringsmeldinger. Slike er mottatt blant annet gjennom tilbakemeldinger
fra den Nasjonale støttegruppen, fra enkeltpersoner som har deltatt på
samlingene i regi av Helsedirektoratet, oppslag i media og direkte
tilbakemeldinger til Helse- og omsorgsdepartementet. Slike meldinger
er fulgt opp ved at Helsedirektoratet har kontaktet aktuell fylkesmann
– som i flere tilfeller har tatt kontakt med kommuner for å forsikre
at de faglige rådene og anbefalingene som er gitt av sentrale helsemyndigheter
blir fulgt.
På spørsmålet om hva departementet har foretatt seg
overfor kommuner som ikke har gitt sine berørte et tilbud, vises
det til svar på forrige spørsmål, herunder redegjørelse for departements
aktivitet knyttet til oppfølging av bekymringsmeldinger. F1ere av
disse aktivitetene, som har representert en særlig aktiv oppfølgingsrolle fra
sentrale helsemyndigheters side, har vært gjennomført på bakgrunn
av tilbakemeldinger om kommuner som ikke har fulgt rådene om en proaktiv
oppfølging, eller ikke har tilbudt den enkelte rammede en kontaktperson.
Behovet for bistand som følge av traumatiserende
opplevelser vil variere fra person til person og over tid. Karakteren
av hendelsene 22. juli tilsier imidlertid at det er behov for særlig
kompetanse hos det utøvende helsepersonellet. Det er derfor iverksatt
en rekke tiltak for å bidra til at kommuner som ikke har tilstrekkelig
kompetanse, kan søke bistand for å styrke denne eller henvise til
en annen instans. Helsedirektoratet har gitt de regionale ressurssentrene
for vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging i oppdrag å
understøtte kommunenes oppfølgingsarbeid, blant annet gjennom faglig
bistand og implementering av råd som er gitt. Det er videre utviklet
et eget nettbasert kurs for medlemmer i kommunale psykososiale kriseteam.
Kurset «Når krisen rammer» skal bidra til å styrke den psykososiale
oppfølgingen etter kriser, ulykker og katastrofer, og terrorhandlingene
22. juli omtalt spesielt.
For å imøtekomme behovene til rammede og berørte
etter 22. juli, er det av sentral betydning at kommunene viderefører
en proaktiv tilnærming i sitt arbeid, slik at behovene kan møtes
når de oppstår. I tillegg er det avgjørende at det legges til rette
for at pasienten eller brukerens rett til brukermedvirkning kan
utøves, her som for alle andre pasient- og brukergrupper. Det er
videre avgjørende at kommunene innhenter den kompetanse de trenger
ved å ta i bruk de fag- og kompetansehevingstilbud som eksisterer. Regjeringen
og de sentrale helsemyndighetene vil fortsatt legge til rette for
at tilbudet til de rammede og pårørende etter 22. juli blir så godt
som mulig. Bekymringsmeldinger, meldinger om svikt og informasjon
om at tilbudet ikke er tilstrekkelig skal fortsatt følges opp gjennom
å kontakte aktuelle kommuner.
Helsedirektoratet arbeider nå med en plan for langsiktig
psykososial oppfølging for år 2- 5 etter hendelsene. Arbeidet gjennomføres
med utgangspunkt i faglige råd fra Nasjonalt kompetansesenter for
vold og traumatisk stress og deltakere i ekspertgruppen og samarbeidsorganet
opprettet etter 22. juli, samt tilbakemeldinger fra den Nasjonale
støttegruppen. Dette skal sikre at vi er godt forberedt til å bidra til
at den enkelte rammede og berørte får et best mulig tilbud om hjelp
og støtte til å kunne håndtere hverdagen.
Kontroll- og konstitusjonskomiteen viser til
korrespondanse vedrørende oppfølging av pårørende, berørte og etterlatte
etter 22. juli 2011 og tildeling av skjønnsmidler til kommunene.
Komiteen takker for en grundig redegjørelse statsrådens svarbrev
av 16. november 2012.
I statsrådens svar på spørsmål 2 a) om hvorfor det
er gitt midler til kommuner som ikke har berørte, gjøres det rede
for at fylkesmenn som har hatt ubrukte midler, har fordelt dette
til kommunene etter folketall. Komiteen er kjent med at en slik
fremgangsmåte har vært avklart med Kommunal- og regionaldepartementet,
og at forutsetningen har vært at innmeldte behov fra berørte kommuner
skulle være dekket, jf. blant annet informasjon på nettsidene til
Fylkesmannen i Vestfold.
Komiteen ber derfor om en presisering av statsrådens
uttalelser innledningsvis i svarbrevet om at dersom departementet
får kunnskap om at midlene er nyttet til andre formål, vil dette
bli fulgt opp overfor de kommunene det gjelder.
Det vises til brev fra kontroll- og konstitusjonskomiteen
av 28. november 2012 vedrørende oppfølgingsspørsmål angående oppfølging
av pårørende, berørte og etterlatte etter 22. juli 2011 og tildeling
av skjønnsmidler til kommunene.
Kontroll- og konstitusjonskomiteen ber om en presisering
av min uttalelse om at dersom departementet får kunnskap om at skjønnsmidler
tildelt kommunene er nyttet til andre formål, vil dette bli fulgt
opp overfor de kommuner det gjelder.
Helse- og omsorgsdepartementet har sendt et brev
til alle landets fylkesmenn hvor fylkesmennene bes om å redegjøre
for kjennskap til om kommuner i de respektive fylkene som har mottatt
skjønnsmidler til psykososial oppfølging etter 22. juli har brukt
midlene til andre formål. Brevet er vedlagt. Helse- og omsorgsdepartementet
vil vurdere tiltak rettet mot eventuelle kommuner dette måtte gjelde
på bakgrunn av fylkesmennenes tilbakemeldinger på ovennevnte brev.
Departementet har utformet reviderte retningslinjer
for skjønnstilskuddet til psykososial oppfølging i kommunene etter
22. juli for 2013. Retningslinjene vil presisere at midler skal
tildeles etter søknad, samt at det åpnes for anmodning om tilbakebetaling
av udisponerte midler hvis behovssituasjonen, eller andre forhold,
endres.
Oslo, i kontroll- og konstitusjonskomiteen, den 19. februar 2013
Anders Anundsen |
Geir Jørgen Bekkevold |
leder |
ordfører |