Sammendraget fokuserer i vesentlig grad på regjeringens
tiltak. Når det gjelder dagens økonomiske støtteordninger, statusbeskrivelse
m.m. vises det til meldingen.
En framtidsrettet statlig idrettspolitikk skal
legge til rette for at befolkningen har mulighet til å delta i idrett
og fysisk aktivitet på alle nivåer.
I årene som har gått siden sist en melding om idrett
ble fremmet for Stortinget har det skjedd endringer i folks aktivitetsvaner,
i omfanget av frivillig arbeid og i befolkningssammensetningen som
gjør det naturlig å gjennomgå statens målsettinger og virkemiddelbruk
på idrettsområdet.
Forholdet mellom idrett, egenorganisert fysisk aktivitet
og kommersielle interesser er endret. For det første har idretten
selv et betydelig samarbeid med eller møter konkurranse fra kommersielle
aktører. Videre gir befolkningens store interesse for idrett og
fysisk aktivitet et grunnlag for næringsvirksomhet i et langt større
omfang enn for bare få år siden.
Regjeringen mener det derfor er viktig å få
belyst og vurdert hvilke konsekvenser dette bør få for målene, men
kanskje i særlig grad virkemiddelbruken, innenfor den statlige idrettspolitikken. På
dette grunnlaget fremmer regjeringen en stortingsmelding som vil
trekke opp rammene for statlig politikk på idrettsområdet.
I hele perioden siden opprettelsen av Norsk
Tipping AS har den delen av selskapets overskudd som tilfaller idrettsformål
dannet det økonomiske grunnlaget for den statlige idrettspolitikken.
De økonomiske rammene som staten har hatt til disposisjon
fra spillemidlene til idrettsformål de senere årene, har ikke vært
tilstrekkelig til å imøtekomme lokale behov, forventninger og investeringsvilje.
Dette gjelder særlig for tilskudd til anlegg
og områder for idrett og fysisk aktivitet. I løpet av det siste
tiåret har det oppstått et betydelig etterslep på anleggssiden.
Med etterslep menes differansen mellom tilskuddsbehovet i kommunene og
tilgjengelige midler på statlig hold.
Den situasjonen og de utviklingstrekkene som
er skissert i meldingen når det gjelder samfunnsendringer og demografiske
utviklingstrekk og idrett og fysisk aktivitet i Norge endrer premissene
for den statlige idrettspolitikken. Samtidig endres også rammene
den organiserte idretten opererer innenfor.
Befolkningsvekst vil skape behov for at det
bygges nye idrettsanlegg, dersom dagens anleggsdekning skal opprettholdes.
Vi ser en utvikling der en stadig større andel av befolkningen bosetter
seg i tettbygde strøk. Enkelte områder vil oppleve betydelig befolkningsøkning,
med de konsekvensene det vil få når det gjelder å tilby innbyggerne
gode muligheter til å drive idrett og fysisk aktivitet.
Norge vil de kommende år få en økning i antallet eldre,
både i absolutte tall og som andel av totalbefolkningen. Samtidig
ser vi at eldre i større grad enn før ønsker og har muligheten til
å drive med trening og mosjon. Det må derfor vurderes om dette bør
påvirke innretningen på den statlige idrettspolitikken.
Et kulturelt og etnisk mangfold i befolkningen kan
ha innvirkning på aktivitetsomfang og ikke minst hvilke typer aktiviteter
som oppfattes som attraktive. Dette vil igjen utfordre vår evne
til både å utvikle et attraktivt aktivitetstilbud og en anleggsportefølje
som svarer til befolkningens ønsker og behov.
Det finnes i dag et rikt tilbud av idrettsrelaterte aktiviteter,
både i regi av den frivillige, medlemsbaserte idretten og fra ulike
private og kommersielle tilbydere. Det innebærer at det er mulig
for flere å finne et aktivitetstilbud, og at det har oppstått en
viss konkurranse om de aktive.
Det er viktig for legitimitetsgrunnlaget for
den statlige idrettspolitikken at den er tydelig med hensyn til
hvilke aktører som er berettiget statlig støtte og på hvilke vilkår
dette skal skje.
Det viktigste virkemiddelet staten disponerer
på idrettsområdet er tilskudd til anlegg og områder for idrett og
fysisk aktivitet. Det er viktig at anleggsutbygging tar utgangspunkt
i lokale behov i kommunene, og oppdatert kunnskap om bl.a. aktivitetsprofil
og behov i befolkningen, særlig blant barn og ungdom.
Samtidig vet vi at det er en økende ubalanse
mellom kommuners og idrettslags evne og vilje til å investere i
idrettsanlegg, og statens mulighet til å følge opp gjennom tilskudd
fra spillemidlene.
Oppsummert viser sentrale utviklingstrekk at
det er behov for en helhetlig gjennomgang av den statlige idrettspolitikken,
for å legge til rette slik at alle som ønsker, kan drive idrett
og fysisk aktivitet.
Statens overordnede mål med idrettspolitikken kan
sammenfattes i visjonen idrett og fysisk aktivitet for alle. Dette
er en videreføring av tidligere mål.
Idrett og fysisk aktivitet for alle innebærer
at staten gjennom sin virkemiddelbruk skal legge til rette for at
alle som ønsker det skal ha mulighet til å delta i idrett eller
drive egenorganisert fysisk aktivitet.
Den viktigste forutsetningen for dette er økt satsing
på anlegg for idrett og egenorganisert fysisk aktivitet, herunder
friluftsliv. Regjeringen vil legge til rette for en videreutvikling
av det beste ved den norske idrettsmodellen. Det innebærer at det
skal være et aktivitetstilbud innenfor den organiserte idretten
for alle, både de som ønsker å prestere på idrettsbanen og de som primært
ønsker å være fysisk aktiv innenfor verdifulle sosiale fellesskap.
Ved å inkludere så mange som mulig i barne- og ungdomsidretten er
det et mål å skape grunnlag for livslang glede av å drive idrett
og fysisk aktivitet. En kvalitativ god og differensiert barne- og
ungdomsidrett er også et fundament for toppidretten. Samtidig er det
svært viktig for regjeringen å bidra til at samfunnet skal være
godt tilrettelagt for egenorganisert fysisk aktivitet.
Idrett og fysisk aktivitet er en kilde til glede, overskudd,
fysisk og psykisk mestring. Idrett handler også om deltakelse i
sosiale fellesskap. Lokale idrettslag er gjennom sin brede tilslutning
i barnegruppen et av sivilsamfunnets viktigste bidrag til gode og
trygge oppvekstvilkår.
Idrett rekrutterer bredt og er en av samfunnets viktigste
inkluderingsarenaer. Svært mange barn har erfaring fra idretten.
Selv om oppslutningen blir gradvis lavere i løpet av ungdomsårene,
er idrett en dominerende fritidsaktivitet også for denne aldersgruppen.
Lokale idrettslag er møteplasser på tvers av
generasjoner og sosiale skillelinjer. Den organiserte idretten har
selv påtatt seg et ansvar og har høye mål om å gi et godt aktivitetstilbud
på alle ferdighetsnivåer for personer med nedsatt funksjonsevne.
Svært mange nordmenn ønsker å oppleve idrett ved
tilstedeværelse på idrettsarrangementer eller gjennom ulike medier.
Det store engasjement, begeistring og samhold idretten utløser,
er en kilde til glede og en rikere tilværelse.
Fysisk inaktivitet er et voksende samfunnsproblem.
Det er i første rekke en mer stillesittende hverdag som er årsaken
til at kun 20 prosent av befolkningen oppfyller myndighetenes anbefalinger
om daglig fysisk aktivitet. Andelen som oppgir at de trener eller
mosjonerer regelmessig har aldri vært høyere enn i dag.
Idrett, trening og mosjon er derfor et vesentlig bidrag
for å nå nasjonale helsepolitiske mål.
Oppsummert kan det derfor sies at idrett er
viktig i seg selv, som fellesskapsarena og på grunn av dens potensial
til å bidra til å løse utfordringer på andre samfunnsområder.
Kulturdepartementet har gjennom idrettspolitikken
et ansvar for å legge til rette for idrett og fysisk aktivitet i
form av trening eller mosjon på fritiden.
På denne bakgrunn kan følgende overordnede mål
utledes for den statlige støtten til idrettsformål:
Alle skal ha mulighet
til å drive idrett og fysisk aktivitet i form av trening og mosjon.
Den frivillige, medlemsbaserte idretten
skal sikres gode rammevilkår for å gi grunnlag for et omfattende
og inkluderende aktivitetstilbud. Det legges særlig vekt på å utvikle
attraktive tilbud til barn og ungdom.
Samfunnet skal være godt tilrettelagt for
egenorganisert fysisk aktivitet.
Toppidretten skal styrkes ut fra dens rolle
som identitetsskaper og dens bidrag til en positiv prestasjonskultur
i det norske samfunn. Toppidrettsutøvere skal derfor gis treningsmuligheter som
bidrar til prestasjoner på internasjonalt toppnivå innenfor etisk
forsvarlige rammer.
Selv med et overordnet mål om å legge til rette for
at alle som ønsker det skal ha mulighet til å drive idrett og fysisk
aktivitet, er det enkelte prioriterte målgrupper som det er særlig
viktig at den statlige virkemiddelbruken rettes inn mot å nå.
Barn og ungdom vil fortsatt være de viktigste målgruppene
for den statlige idrettspolitikken. Med barn menes aldersgruppen
6 til 12 år, mens ungdom er definert som aldersgruppen 13 til 19 år.
Regjeringen vil legge til rette for at personer
med nedsatt funksjonsevne skal kunne delta i idrett og fysisk aktivitet
ut fra sine ønsker og forutsetninger. Dette vil ligge til grunn
for virkemiddelbruken både på aktivitets- og anleggsområdet.
Det vil være et mål for den statlige idrettspolitikken
å legge til rette for at personer som i dag er fysisk inaktive,
kommer i gang med aktivitet.
Regjeringen vil legge særlig vekt på noen viktige satsingsområder
for den statlige idrettspolitikken de kommende årene:
Økt satsing på anlegg
for idrett og egenorganisert fysisk aktivitet, herunder friluftsliv.
Særskilt satsing på idrettsanlegg i storbyer
og pressområder.
Bidra til å skape gode rammebetingelser
for den organiserte idretten slik at den er i stand til å opprettholde
og videreutvikle sine primæraktiviteter.
Økt satsing på ungdomsidrett. Satsingen
på ungdom vil avspeiles i både anleggs- og aktivitetspolitikken.
Sikre gode rammebetingelser for barneidretten.
Bidra til å videreutvikle toppidretten
innenfor faglig og etisk forsvarlige rammer, og som bidrar til en
positiv prestasjonskultur som kan ha overføringsverdi til andre
samfunnsområder.
Legge til rette for egenorganisert fysisk
aktivitet og friluftsliv.
Målrettet satsing for å nå inaktive.
Bidra til et godt aktivitetstilbud for
grupper med behov for særlig tilrettelegging.
Bidra til å opprettholde og utvikle idretten
som en viktig arena for inkludering.
Den del av overskuddet til Norsk Tipping AS som
avsettes til idrettsformål, vil fortsatt utgjøre den primære finansieringskilden
for den statlige idrettspolitikken.
Nye tiltak og prioriteringer som omtales i meldingen
vil, der ikke annet framgår, finansieres innenfor rammen av spillemidler
til idrettsformål. Regjeringens forslag til prioriteringer og tiltak
i meldingen forutsetter en endring i pengespilloven vedr. fordelingen
av overskuddet fra Norsk Tipping AS.
Idretten er Norges største frivillige bevegelse. Det
gjennomsnittlige norske idrettslag er nesten utelukkende drevet
ved frivillig, ubetalt innsats.
Samtidig utgjør idretten en økonomisk virksomhet
av betydelig omfang, og det knytter seg store kommersielle interesser
til deler av idretten. Idretten i Norge tiltrekker seg betydelige
sponsormidler, og det er en tett kobling mellom idrett og næring
i idretter med et stort økonomisk omfang.
Koblingen mellom idrett og næring finner man også
ved organisering av store idrettsarrangementer, både toppidrettsarrangementer
og mosjonsarrangementer. De siste årene har det også vært økt fokus
på samarbeid mellom kommuner/idrettslag og næringsliv for å realisere
større anleggssatsinger.
For NIF er det et mål å oppnå en effektiv utnyttelse
av idrettens kommersielle verdier uten at dette går på bekostning
av idrettens særtrekk og verdigrunnlag.
For den statlige idrettspolitikken er det viktig
å kunne klargjøre grensegangen mellom den frivillige, medlemsbaserte
idretten og kommersielle interesser. Det er et grunnleggende prinsipp
at spillemidler til idrettsformål ikke skal danne grunnlag for fortjenestebasert
virksomhet. Dette prinsippet vil videreføres.
En viktig problemstilling for den frivillige, medlemsbaserte
idretten er hvordan den best kan forvalte sine markeds- og rettighetsbestemmelser
til beste for hele organisasjonen, samtidig som både kommersielle
samarbeidspartnere og enkeltutøveres interesser skal ivaretas.
En særskilt problemstilling gjelder idrettsbegivenheter
av samfunnsmessig betydning.
Enkelte store idrettsbegivenheter er omfattet
av stor interesse og engasjement. På stadig flere områder, spesielt
innenfor idrett, er det økt risiko for at TV-seerne utelukkes fra
å ta del i større arrangementer fordi de ikke abonnerer på betal-tv-kanaler.
Regjeringen har derfor besluttet å listeføre viktige begivenheter.
Målet er å legge til rette for at viktige begivenheter også i framtiden
kan bli vist på vederlagsfritt fjernsyn som når en betydelig andel
av befolkningen. Listen omfatter begivenheter som er viktige for
norsk identitet og kultur og som spiller en sentral rolle for opplevelsen
av fellesskap i samfunnet. Forbrukernes interesse av å kunne følge
disse begivenhetene bør veie tyngre enn de eventuelle ulempene en
regulering vil innebære.
Regjeringen har besluttet at følgende begivenheter
skal listeføres:
OL, sommer- og vinterlekene
VM og EM i fotball for menn, herunder kvalifiseringskamper
med norsk deltakelse
VM og EM i håndball for kvinner, samt kvalifiseringskamper
med norsk deltakelse
Cupfinalen i fotball for menn
VM på ski, nordiske grener
VM i alpint
Holmenkollen FIS world cup nordisk (Holmenkollen
skifestival)
VM i skiskyting
Fjernsynskanaler som kan klassifiseres som vederlagsfrie
og som mottas av en betydelig del av befolkningen kan kreve å få
kjøpe rettigheter til begivenhetene på listen fra andre fjernsynskanaler
til markedspris. Mange land i Europa har innført slike lister, for
eksempel Storbritannia, Frankrike og Tyskland.
Listen må godkjennes av EFTAs overvåkningsorgan
før den kan tre i kraft.
Det økonomiske grunnlaget for den statlige idrettspolitikken
utgjøres av den delen av overskuddet til Norsk Tipping AS som tilfaller idrettsformål.
Fordelingen av overskuddet fra Norsk Tipping AS
er regulert i lov om pengespill. I § 10 i denne loven fastslås det
at 45,5 prosent av overskuddet skal tilfalle idrettsformål, 36,5
prosent tilfaller kulturformål og 18 prosent tilfaller humanitære og
samfunnsnyttige organisasjoner.
Fordelingen av midlene til idrettsformål foretas av
Kongen, etter innstilling fra Kulturdepartementet. Regjeringen mener
dette er en god modell som vil sikre stabile og forutsigbare rammevilkår
for idrettens organisasjoner og øvrige mottakere av statlige midler
til idrettsformål.
Regjeringen går inn for å endre bestemmelsen
i pengespilloven som regulerer fordelingen av overskuddet fra Norsk
Tipping AS, den såkalte tippenøkkelen. Regjeringen vil styrke idretten og
det frivillige kulturlivet ved å gi disse en større andel av Norsk
Tippings overskudd som fordeles etter kongelig resolusjon.
Regjeringen legger til grunn at det skal utvikles en
ny tippenøkkel med sikte på at spilleoverskuddet fra Norsk Tipping
AS skal fordeles med 64 prosent til idrettsformål, 18 prosent til
kulturformål og 18 prosent til humanitære og samfunnsnyttige organisasjoner.
Endringen vil gjennomføres gradvis etter beslutninger i det enkelte
budsjettår.
En endring i tippenøkkelen er begrunnet med
at økt ressursgrunnlag er nødvendig for å sikre god måloppnåelse
innenfor den statlige idrettspolitikken. Særlig gjelder dette for
idrettsanlegg.
Spillemiddeltilskuddet til idrettsanlegg i kommunene
har kommet mer og mer i utakt med behovet, uttrykt gjennom prioriteringer
og søknader fra kommunene.
En ny tippenøkkel vil gi et bedre grunnlag for bygging
og rehabilitering av anlegg lokalt, vil styrke arbeidet med å utvikle
barne- og ungdomsidretten og vil intensivere innsatsen for et godt aktivitetstilbud
til personer med nedsatt funksjonsevne og personer som i dag i liten
grad er fysisk aktive. Tiltak for tilrettelegging for egenorganisert
fysisk aktivitet og friluftsliv vil også styrkes.
Regjeringen har som mål å legge til rette for
at så mange som mulig tar del i idrett og fysisk aktivitet.
Det er derfor viktig at både kulturpolitiske
og helsepolitiske virkemidler ses i sammenheng for å nå dette målet.
Selv om idrett er en del av kulturpolitikken, er det også vesentlig
at fysisk aktivitet har store helsemessige gevinster.
Regjeringen mener det er behov for å styrke innsatsen
på idrettsområdet. Idrett og egenorganisert fysisk aktivitet har
mange av de samme positive kjennetegnene som den øvrige kulturen.
Fordi idretten betyr så mye i seg selv og som
motivator og inspirasjonskilde, for folkehelsen og som felleskapsarena,
er det avgjørende at staten støtter opp om dette viktige samfunnsområdet.
Det offentlige har i begrenset grad et eget
apparat for å initiere og drive idrettsaktivitet. Statens politikk
på idrettsområdet vil i hovedsak være innrettet mot å sikre gode
rammebetingelser for de frivillige organisasjonenes aktiviteter
og for egenorganisert fysisk aktivitet.
En grunnleggende forutsetning for nesten all idrett
og fysisk aktivitet er tilrettelegging i form av anlegg og egnede
områder. Tilskudd til bygging og rehabilitering av idrettsanlegg
og områder for fysisk aktivitet vil derfor være den viktigste innsatsfaktoren
på idrettsområdet kommende år.
Økt satsing på idrett vil gi et enda bedre aktivitetstilbud.
Det vil gi enda flere muligheten til å oppleve et inkluderende fellesskap,
glede og fysisk og psykisk overskudd. Regjeringen vil stimulere
til et mer aktivt, inkluderende og mangfoldig samfunn.
Statens overordnede mål med idrettspolitikken kan
sammenfattes i visjonen idrett og fysisk aktivitet for alle. Dette
er en videreføring av tidligere mål.
Idrett og fysisk aktivitet for alle innebærer
at staten gjennom sin virkemiddelbruk skal legge til rette for at
alle som ønsker det skal ha mulighet til å delta i idrett eller
drive egenorganisert fysisk aktivitet.
Kulturdepartementet har gjennom idrettspolitikken
et ansvar for å legge til rette for idrett og fysisk aktivitet i
form av trening eller mosjon på fritiden.
På denne bakgrunn kan følgende overordnede mål
utledes for den statlige støtten til idrettsformål:
Alle skal ha mulighet
til å drive idrett og fysisk aktivitet i form av trening og mosjon
på det nivå de selv ønsker.
Den frivillige, medlemsbaserte idretten
skal sikres gode rammevilkår for å gi grunnlag for et omfattende
og inkluderende aktivitetstilbud. Det legges særlig vekt på å utvikle
attraktive tilbud til barn og ungdom.
Samfunnet skal være godt tilrettelagt for
egenorganisert fysisk aktivitet.
Toppidretten skal styrkes ut fra dens rolle
som identitetsskaper og dens bidrag til en positiv prestasjonskultur
i det norske samfunn. Toppidrettsutøvere skal derfor gis treningsmuligheter som
bidrar til prestasjoner på internasjonalt toppnivå innenfor etisk
forsvarlige rammer.
Selv med et overordnet mål om å legge til rette for
at alle som ønsker det skal ha mulighet til å drive idrett og fysisk
aktivitet, er det enkelte prioriterte målgrupper som det er særlig
viktig at den statlige virkemiddelbruken rettes inn mot å nå:
På bakgrunn av de mål og det verdigrunnlag som framkommer
i meldingen, ønsker Kulturdepartementet å legge særlig vekt på noen
viktige satsingsområder for den statlige idrettspolitikken de kommende
årene:
Økt satsing på anlegg
for idrett og egenorganisert fysisk aktivitet. Både organisert idrett
og egenorganisert aktivitet er avhengig av tilrettelegging i form
av anlegg eller tilrettelagte områder for fysisk aktivitet. Investeringer
i anlegg er derfor en forutsetning, men ingen garanti, for økt aktivitetsomfang
i befolkningen.
Bidra til å skape gode rammebetingelser
for den organiserte idretten, slik at den er i stand til å opprettholde
og videreutvikle sine primæraktiviteter. Fra statens side er det
viktig å legge til rette for at idrettsaktivitet for barn og ungdom kan
utøves innenfor rammen av et inkluderende fellesskap. Idrettslagene
utgjør gjennom sin medlemsbaserte, frivillige organisering slike
fellesskap.
Økt satsing på ungdomsidrett. Dette er
viktig både for omfanget av fysisk aktivitet blant ungdom, for å
utvikle meningsfylte fellesarenaer for ungdom på fritiden og fordi
det vil bidra til å etablere gode aktivitetsvaner for framtiden. Satsingen
på ungdom vil avspeiles i både anleggs- og aktivitetspolitikken.
Sikre gode rammebetingelser for barneidretten. Gjennom
anleggs- og aktivitetspolitikken skal det skapes gode forutsetninger
for et omfattende, variert og kvalitativt godt aktivitetstilbud
for barn.
Bidra til å opprettholde og videreutvikle
toppidretten. Gjennom et eget rammetilskudd vil staten støtte opp
om en toppidrett som utøves innenfor faglig og etisk forsvarlige
rammer, og som bidrar til en positiv prestasjonskultur som kan ha
overføringsverdi til andre samfunnsområder.
Legge til rette for egenorganisert fysisk
aktivitet og friluftsliv. Gjennom anleggsprioriteringer og tilskudd
til fysisk aktivitet i form av friluftsliv vil det legges til rette
for egenorganisert fysisk aktivitet.
Målrettet satsing for å nå inaktive. Innenfor
rammen av idrettspolitikken, og i samarbeid med andre relevante
departementer, vil det iverksettes målrettede forsøk og tiltak for
å stimulere til fysisk aktivitet blant dem som enten er helt inaktive
eller som har et lavt aktivitetsnivå.
Bidra til et godt aktivitetstilbud for
grupper med behov for særlig tilrettelegging. Virkemiddelbruken
innenfor anleggs- og aktivitetsområdet må innrettes slik at det
tas høyde for særskilte grupper som trenger særlig tilrettelegging, herunder
personer med nedsatt funksjonsevne.
Bidra til å opprettholde og utvikle idretten
som en viktig arena for inkludering. Idretten er gjennom sine primæroppgaver
viktig som arena for inkludering. Staten vil ved hjelp av både særskilte
satsinger og en styrking av idrettslagenes rammebetingelser legge
til rette for at idretten fortsatt kan være åpen og inkluderende.
Den del av overskuddet til Norsk Tipping AS som
avsettes til idrettsformål, vil fortsatt utgjøre den viktigste finansieringskilden
for den statlige idrettspolitikken.
Nye tiltak og prioriteringer som omtales i meldingen
vil, der ikke annet framgår, finansieres innenfor rammen av spillemidler
til idrettsformål. Regjeringens forslag til prioriteringer og tiltak
i meldingen forutsetter en endring i pengespilloven og fordelingen
av overskuddet fra Norsk Tipping AS.
Anleggsutbygging bør i særlig grad reflektere behovene
til de prioriterte målgruppene for den statlige idrettspolitikken;
barn og ungdom, personer med nedsatt funksjonsevne og inaktive.
Det er viktig å holde fast på prinsippet om
at lokale prioriteringer skal være styrende for anleggsutbyggingen.
Det er lokalt i kommunene og fylkeskommunene det er mulig å foreta
nødvendige behovsvurderinger.
Innenfor disse rammene er det et mål at staten gjennom
innretningen av spillemiddelordningen skal bidra til at anleggsmassen
samlet gir grunnlag for variert aktivitet over hele landet.
Anleggspolitikken skal imøtekomme ulike ønsker
og behov. Det skal bygges anlegg for idrettens behov for konkurranseanlegg,
samtidig som det er viktig å legge til rette for lavterskeltilbud
og for egenorganisert aktivitet.
Kulturdepartementet har som målsetting å bidra til
et enda bedre og mer variert idretts- og aktivitetstilbud lokalt.
Dersom barn og ungdom skal ha et slikt tilbud forutsetter det at
de har et tilrettelagt sted å drive aktiviteten sin. Dette gjelder både
for aktiviteten i idrettslagene og den egenorganiserte aktiviteten.
En sentral utfordring på idrettsområdet de kommende
år vil være å utvikle og styrke ungdomsidretten. Det vil derfor
være viktig også å sørge for en anleggsutbygging som på en enda
bedre måte enn i dag reflekterer ungdoms ønsker og behov.
Tilskudd til idrettsanlegg i kommunene er bærebjelken
i den statlige anleggspolitikken. En endring i tippenøkkelen vil
i første rekke være begrunnet med et behov for økt satsing på idrettsanlegg.
Idrettsanlegg bygges og drives lokalt. Det er
i alle hverdagsanleggene rundt om i landet at det store aktivitetsmangfoldet
foregår. Kulturdepartementet vil derfor prioritere å styrke innsatsen gjennom
økt tilskudd til idrettsanlegg i kommunene.
Kulturdepartementet mener det vil være formålstjenlig
å legge vekt på følgende kriterier ved utvelgelse av prioriterte
anleggstyper framover:
Brukspotensial; særlig blant barn og ungdom, men
også for egenorganisert aktivitet for alle aldersgrupper.
Anlegg med lav dekningsgrad; med dette menes anlegg
med stort eller middels stort brukspotensial som det finnes relativt
få av på landsbasis.
Flerbruksmuligheter; det vil si anlegg som enten kan
benyttes av ulike idretter og aktiviteter og/eller kan benyttes
av andre grupper, eksempelvis skolen, på tidspunkt hvor idretten
eller andre primære brukergrupper ikke benytter anlegget.
Mangfold i aktivitetstilbudet; gjennom anleggsutbyggingen
skal det stimuleres til et mangfoldig aktivitetstilbud for befolkningen.
Det legges til grunn at den statlige anleggspolitikken
både skal ta hensyn til idrettens behov for anlegg som er spesielt
tilrettelagt for konkurranseaktivitet, og til behovet for anlegg
til egenorganisert fysisk aktivitet.
Spillemidlene utgjør en stadig mindre andel
av de totale kostnadene ved å bygge et idrettsanlegg. Dermed er
det et økende gap mellom kommunenes investeringer og den statlige
andelen av totalkostnaden for et idrettsanlegg.
Det kan være hensiktsmessig å øke tilskuddssatsene
for mange anleggstyper.
I mange tilfeller kan det være ressurs- og bruksmessig
gunstig at flere kommuner går sammen om å bygge idrettsanlegg. I
dag kan det søkes om ekstra tilskudd på inntil 20 prosent av ordinær tilskuddssats
til større interkommunale anlegg.
Kulturdepartementet mener det er viktig med
ytterligere insentiver for å stimulere til samarbeid mellom kommuner
for å kunne realisere og få til bedre kapasitetsutnyttelse av større
anlegg. På den bakgrunn vil departementet øke det ekstra tilskuddet
for større interkommunale anlegg til inntil 30 prosent.
Det tas sikte på at justerte tilskuddssatser
kan innfases samtidig med at endringen av tippenøkkelen gradvis
innføres.
Det er departementets vurdering at det er stor
bevissthet i både lag og foreninger, kommuner og fylkeskommuner
om betydningen av nærmiljøanlegg. Samtidig kan det oppfattes som unødvendig
statlig detaljstyring å fastsette hvor mye hver fylkeskommune skal
benytte til denne type anlegg.
Kulturdepartementet foreslår på denne bakgrunn at
tilskuddet til ordinære nærmiljøanlegg ses i sammenheng, og slås
sammen, med tilskuddet til ordinære idrettsanlegg i kommunene.
Dagens regelverk fastslår at anleggseier som
har mottatt spillemidler plikter å holde anlegget åpent for allmenn
idrettslig aktivitet i 40 år fra ferdigstillelse av anlegget. Kravet
gjelder både ved nybygg og rehabilitering.
Kulturdepartementet mener at dette kravet som hovedregel
bør reduseres til 30 år. Dette begrunnes med at det bedre vil harmonere
med forventet levetid for en bygning før større rehabiliteringsarbeider
må forventes iverksatt.
En grense på 30 år vil fortsatt kunne oppleves som
en uforholdsmessig binding for de minste anleggstypene. Departementet
vil derfor vurdere om det er behov for unntak fra hovedregelen for særskilte
anleggstyper.
Det er et bærende prinsipp at det er lokale
prioriteringer som skal ligge til grunn for anleggsutbyggingen.
Det er kommunene som har best forutsetninger for å vite hva som
trengs av anleggsutvikling lokalt der folk bor og idrettslagene
har sin virksomhet.
Begrensningene i dette systemet er i første
rekke at det kan bidra til å forsterke forskjeller i anleggsfordelingen,
og at det i liten grad er rom for statlige prioriteringer. Siden
forrige stortingsmelding har det derfor blitt avsatt midler til
særskilte statlige satsinger, gjennom et anleggspolitisk program.
Kulturdepartementet vil derfor prioritere en
videreføring av et anleggspolitisk program. Når en endring i tippenøkkelen
innfases, vil Kulturdepartementet vurdere å øke den årlige avsetningen
til dette formålet.
Departementet mener at det kan være formålstjenlig
å strukturere et framtidig anleggspolitisk program om følgende punkter:
Status som nasjonalanlegg, som gis av Kulturdepartementet
etter innstilling fra NIF, gir rett til å søke om tilskudd på inntil
50 prosent av godkjente kostnader ved utbygging, ombygging eller
rehabilitering av anleggene.
Det vurderes som formålstjenlig å opprettholde ordningen
med nasjonalanlegg.
Imidlertid kan det være grunn til å foreta en
gjennomgang av hvilke idretter som skal gis mulighet til å ha et
nasjonalanlegg og betingelsene som inngår i avtalene mellom staten
og de aktuelle idrettene/anleggene. Kulturdepartementet vil iverksette
et slikt arbeid og i den sammenheng gå i dialog med og innhente
synspunkter fra NIF og aktuelle særforbund. Det legges fortsatt til
grunn fra statens side at det vil gis tilskudd til nasjonalanlegg
for et begrenset antall idretter.
Idrettsanlegg som mottar spillemidler skal oppfylle
kravene til universell utforming, slik disse er utformet i diskriminerings-
og tilgjengelighetsloven og plan- og bygningsloven.
Kravene til universell utforming av spillemiddelfinansierte
idrettsanlegg er nedfelt i Kulturdepartementets bestemmelser for
tilskudd til anlegg for idrett og fysisk aktivitet.
Kulturdepartementet vil også i framtiden legge stor
vekt på universell utforming av idrettsanlegg.
Det har vært et prinsipp at spillemidlene ikke skal
danne grunnlag for fortjenestebaserte eierformer. Departementet
mener dette prinsippet er viktig for å bidra til å bevare og utvikle
idrettsfeltet som en arena for frivillig virksomhet.
Et annet viktig hensyn er at spillemiddelfinansierte
anlegg ikke skal være forbeholdt de med høy betalingsevne. Anleggene
skal kunne brukes av allmennheten eller den frivillige, medlemsbaserte
idretten.
Det innebærer at det bør opprettholdes som prinsipp
at utbyggere av anlegg som skal motta spillemidler skal være kommuner,
frivillige organisasjoner eller selskaper eid av disse.
Kulturdepartementet har mottatt henvendelser om
å åpne for at anleggseier kan inngå langsiktige eller permanente
leieavtaler med fortjenestebaserte aktører.
Den siste tiden har en aktuell problemstilling vært
om det er mulig å åpne for leieavtaler med private, fortjenestebaserte
barnehager, da primært på tider av døgnet anlegget ikke brukes av
andre. Blant annet har NIF ønsket at det åpnes for en slik mulighet.
Regjeringen mener det kan vurderes å gjøre et spesifikt
unntak for private, fortjenestebaserte barnehager. Private barnehager
er avgjørende for å nå målet om full barnehagedekning, og bør ut
fra dette sidestilles med offentlige barnehager. Det er ut fra dagens
regelverk adgang til å inngå leieavtaler med kommunale barnehager
eller private barnehager som ikke drives på fortjenestebasert basis.
Fortjenestebaserte barnehager mottar allerede driftstilskudd til
sin virksomhet fra det offentlige.
På denne bakgrunn vurderes det som formålstjenlig
at det på visse vilkår kan åpnes for langsiktig utleie til private,
fortjenestebaserte barnehager. Det understrekes at et slikt unntak fra
hovedprinsippet om avgrensing i forhold til private, fortjenestebaserte
aktører kun vil gjelde i forhold til barnehager.
Tilskudd til anlegg
for idrett og egenorganisert fysisk aktivitet, herunder friluftsliv,
i kommunene vil være førsteprioritet for den statlige idrettspolitikken
de nærmeste årene.
Kulturdepartementet vil justere tilskuddssatsen for
prioriterte anleggstyper. Ved utvelgelse av prioriterte anleggstyper
vil det legges vekt på brukspotensial, flerbruksmuligheter, dekningsgrad
og mangfold.
Anleggspolitisk program videreføres.
Satsingen på anleggsutbygging i storbyene,
befolkningstette områder og pressområder, trappes opp.
Tilskudd til utstyr tas ut av den særskilte
programsatsingen og gjøres om til en permanent tilskuddsordning.
De overordnede kriteriene for fordeling
av spillemidler beholdes, men kriteriet anleggsfordeling forenkles.
Det ekstra tilskuddet til større interkommunale anlegg
økes til inntil 30 prosent.
Tilskudd til nærmiljøanlegg ses i sammenheng med
tilskudd til ordinære idrettsanlegg. Det vil fortsatt være forhøyede
tilskuddssatser til nærmiljøanlegg.
Tidsperioden et anlegg som har mottatt
spillemidler skal være åpent for allmenn idrettslig aktivitet, reduseres
til 30 år.
Prinsippet om at alle idrettsanlegg som
mottar spillemidler skal være utformet i tråd med universell utforming
videreføres.
Hovedprinsippet om at spillemidler ikke
skal danne grunnlag for fortjenestebaserte eiere opprettholdes.
Det åpnes for at det på særskilte vilkår
kan foretas langsiktig utleie av aktivitetsarealene i spillemiddelfinansierte
idrettsanlegg til private, fortjenestebaserte barnehager.
Kravene til estetikk og miljøkvalitet for
idrettsanlegg opprettholdes.
Regjeringen ønsker gjennom et bredt spekter
av virkemidler å stimulere til mer og bedre aktivitet både innenfor
den organiserte idretten og i form av egenorganisert trening og
mosjon.
Utgangspunktet for den statlige aktivitetspolitikken
er idrettens egenverdi, som best lar seg beskrive med begrepene
glede, mestring og sosiale fellesskap. Den statlige idrettspolitikken skal
bidra til å utvikle et enda bedre aktivitetstilbud for befolkningen.
Samtidig er det en selvstendig målsetting å støtte opp om idrettsaktivitet som
foregår innenfor rammen av en frivillig, medlemsbasert forening.
Regjeringen legger til grunn for sin idrettspolitikk
at det har en merverdi at aktiviteten foregår i idrettslag, med
sine sosiale fellesskap, sin frivillighetskultur og sitt demokratiske
fundament.
Den organiserte idretten møter konkurranse fra andre
tilbydere av fysisk aktivitet i et helt annet omfang enn tidligere.
De kommersielle treningssentrene har også eksistert lenge, men ikke
i det omfang eller med det store spekteret av aktivitetstilbud som
i dag.
Regjeringen er opptatt av å legge til rette
for at den frivillige, medlemsbaserte idretten fortsatt skal være
den viktigste arenaen for barns og ungdoms deltakelse i idrett og
fysisk aktivitet. Svært mange idrettslag organiserer også aktivitet for
voksne.
Den organiserte idretten har likevel ikke samme sentrale
posisjon eller rolle for voksenbefolkningen som for barn og ungdom.
For voksne er det overordnede målet fra statens side å stimulere
til fysisk aktivitet.
Dette vil gjøres primært gjennom utbygging av anlegg
og særskilte tiltak rettet mot inaktive. Samtidig vil gode rammebetingelser
for lagene være viktig også for å opprettholde og utvikle et aktivitetstilbud
til voksne innenfor den organiserte idretten.
Det å opprettholde idretten som en base for
frivillighet og som oppvekstarena blir en sentral utfordring i en
tid da idrettslagene møter stadig større konkurranse fra andre tilbydere
av fritidsaktiviteter for barn og ungdom.
Det er en grunnleggende forutsetning for innretningen
på den statlige idrettspolitikken at NIF er en frivillig, medlemsbasert
og autonom organisasjon.
Utgangspunktet for regjeringen er at det er
viktig å bevare idretten som en frivillig organisasjon med stor
frihet til å definere rammene for sin virksomhet. Idrettspolitikk
er frivillighetspolitikk. Det har en egenverdi at idrett utøves
innenfor rammene til en frivillig organisasjon.
Det er en styrke for norsk idrett at den er
samlet i én organisasjon. En samlet idrett med et kompetent sentralledd
er også viktig for at staten skal kunne drive en tilskuddsforvaltning.
Betydningen av en samlet idrettsorganisasjon er blant annet betinget
av i hvilken grad sentralleddet klarer å reflektere medlemmenes
interesser og behov.
Det viktigste statlige virkemiddelet på aktivitetsområdet
er tilskuddet til NIF. Tilskuddet skal bidra til at norsk idrett
har gode og stabile rammebetingelser som gir grunnlag for et kvalitativt godt
og omfattende aktivitetstilbud.
Statens prioriterte målgrupper for tilskuddet
til NIF er barn og ungdom. Den statlige idrettspolitikken har videre
et særlig ansvar for å legge til rette for idrettsdeltakelse og
økt fysisk aktivitet for personer med nedsatt funksjonsevne.
For å kunne nå det statlige målet om at alle
som ønsker det skal kunne drive idrett og fysisk aktivitet, forutsettes
en åpen og inkluderende idrett.
Norsk idrett har en visjon om idrettsglede for alle.
Det innebærer en ambisjon om at alle mennesker skal gis mulighet
til å utøve idrett ut fra sine ønsker og behov. Dette er uttrykt
i NIFs formålsparagraf og utgjør det verdimessige grunnlaget for
organisasjonens virksomhet.
Kulturdepartementet understreker at omfanget av
det statlige tilskuddet til NIF over tid vil avhenge av i hvilken
grad norsk idrett lykkes med å leve opp til sin visjon.
Regjeringen legger til grunn at en inkluderende idrettsbevegelse
er seg bevisst utfordringene knyttet til sosial ulikhet i deltakelsesmønstre. Det
er i den forbindelse viktig at aktivitetstilbudet innenfor idretten
ikke medfører så store kostnader for deltakerne at det i praksis
representerer en reell økonomisk barriere for deler av befolkningen.
En åpen og inkluderende idrett innebærer også
at alle, uavhengig av kjønn, etnisk eller kulturell bakgrunn, funksjonsevne
eller seksuell orientering skal kunne føle seg velkommen og delta
i idrettsaktiviteter.
Kulturdepartementet vil gjennom tilskuddet til NIF
legge til rette for at visjonen om en åpen og inkluderende idrett
lar seg realisere.
På grunnlag av de overordnede målene for den statlige
idrettspolitikken legges følgende prioriteringer til grunn for tilskuddet
til NIF:
Utvikle aktivitetstilbudet
til ungdom.
Opprettholde et omfattende og kvalitativt
godt aktivitetstilbud for barn.
Styrke satsingen på idrett for personer
med nedsatt funksjonsevne, både innenfor topp- og breddeidretten.
Styrke rammene for utvikling av toppidretten.
Disse prioriteringene innebærer at en eventuell styrking
av tilskuddet til NIF de kommende årene vil gå til de rammepostene
som er spesielt innrettet mot aktivitetsutvikling for barn og ungdom
og til toppidrett.
Regjeringen ønsker å fokusere særskilt på å styrke
og utvikle ungdomsidretten. Dette er i tråd med idrettens egne prioriteringer,
som peker på styrking av ungdomsidretten som et av sine viktigste
satsingsområder.
En styrking av ungdomsidretten er viktig for
å øke omfanget av fysisk aktivitet blant ungdom og som bidrag til
å etablere gode aktivitetsvaner for framtiden.
Idrettens betydning som sosial møteplass, arena for
meningsdannelse og som opplæring i en frivillighetskultur kan ikke
erstattes av andre, som for eksempel de kommersielle treningssentrene. Derfor
er det viktig med en ekstra stimulans for å utvikle ungdomsidretten.
Ungdom er innenfor idrettspolitikken definert som
aldersgruppen 13 til 19 år. Kulturdepartementet mener det er formålstjenlig
å holde fast på denne aldersinndelingen.
Det er positivt at idretten selv har satt fokus
på å utvikle ungt lederskap og at de ønsker å legge til rette for
at ungdom selv tar ansvar for eget idrettsmiljø. Kulturdepartementet
ønsker å støtte opp om dette arbeidet som er viktig både for muligheten
til aktivitetsutvikling og som introduksjon til frivillig arbeid.
Samtidig er det viktig at en utvikling av ungdomsidretten
også omfatter satsing på konkurranseidrett. Det er grunn til å anerkjenne
at selve konkurranseelementet er et kjennetegn ved idrett, et særtrekk
som gir idrettsutøvelse mening og identitet. Den store interessen
for idrett er i stor grad et resultat av dette konkurranseelementet.
Det skal derfor også legges til rette for de
ungdommene som ønsker å drive konkurranseidrett på ulike nivåer.
De senere årene har det vært en markert økning
i antall videregående skoler med utdanningsløp tilpasset ungdom
som ønsker å kombinere idrett og utdanning. Departementet vurderer
det som positivt at ungdom som ønsker å kombinere idrett og utdanning
kan gjøre dette i sitt lokalmiljø.
Den organiserte idretten har størst oppslutning blant
barn (6–12 år). Barneidretten foregår lokalt i idrettslagene. Det
er dette svært omfattende, gode og allsidige aktivitetstilbudet
for barn i lagene som i første rekke legitimerer den statlige støtten
til den organiserte idretten.
På samme måte som for ungdomsidretten er det viktig
at det legges vekt på å utvikle varierte og allsidige tilbud til
barnegruppen. NIF har etablert idrettens barnerettigheter og bestemmelser
om barneidrett.
Kulturdepartementet mener at idrettens barnerettigheter
og bestemmelser om barneidrett er viktige for den norske idrettsmodellen
og tydelig viser verdigrunnlaget som barneidretten skal gjenspeile.
Statens støtte til barneidrett tar som utgangspunkt at barneidrettsbestemmelsene
er kjent og overholdes ute i lagene.
Kulturdepartementet vil gjennom tilskuddet til NIF
legge til rette for idrettsdeltakelse for personer med nedsatt funksjonsevne.
Departementet finner det meget positivt at idretten
har et mål om at idrett for personer med nedsatt funksjonsevne skal
integreres i trenerutdanningen i alle idretter. Gjennom tilskuddet
til NIF vil departementet bidra til økt innsats for kompetanseheving
i idrettslagene på dette området.
Gode og trygge miljøer er viktig for god aktivitetsutvikling
for alle grupper, også personer med nedsatt funksjonsevne. Regjeringen
holder fast på målet om inkludering av utøvere med funksjonsnedsettelser
i ordinære idrettsaktiviteter.
Regjeringen vil legge til rette for at mennesker med
nedsatt funksjonsevne skal kunne delta i idrett og fysisk aktivitet
ut fra sine ønsker og forutsetninger.
Kulturdepartementet vil prioritere toppidrett
for personer med nedsatt funksjonsevne gjennom tilskuddet til toppidrett.
Dersom Norge fortsatt skal hevde seg på samme nivå
i internasjonal toppidrett, er det Kulturdepartementets vurdering
at det økonomiske grunnlaget for toppidrettssatsingen må styrkes. Det
innebærer at departementet på sikt vil prioritere en opptrapping
av det statlige tilskuddet til toppidrett.
En styrking av toppidretten vil legge til rette
for at norsk idrett også i framtiden skal tilby utøverne et trenings-
og konkurransetilbud av høy kvalitet. Gode rammebetingelser for
toppidretten er viktig for at norske utøvere skal kunne satse på
sin idrett og ha mulighet til å utnytte sitt potensial.
En absolutt forutsetning for statlig støtte
til toppidrett er at denne drives innenfor faglige og etisk forsvarlige
rammer.
Fra statens side er det en forutsetning at toppidrettssatsingen
skal styrke tilbudet både for funksjonsfriske utøvere og for utøvere
med nedsatt funksjonsevne. Kulturdepartementet understreker at toppidrett
for personer med nedsatt funksjonsevne skal ivaretas innenfor rammen
av tilskuddet til toppidrett.
Kulturdepartementet vil også understreke at
staten alene ikke kan være en garantist for toppidrettssatsingen.
Det forutsettes at idretten også i framtiden klarer å skaffe andre
inntekter, herunder sponsorinntekter, til toppidrettsformål.
Det er Kulturdepartementets vurdering at inndelingen
av tilskuddet til NIF i flere store rammetilskudd fungerer tilfredsstillende. Departementet
vil derfor videreføre ordningen med rammetilskuddsposter.
Kulturdepartementet vil ta initiativ til en
mer systematisk, forskningsbasert vurdering av måloppnåelsen for
tilskuddet til NIF. Departementet mener det er formålstjenlig med
regelmessig bruk av evalueringer som supplement til ordinær rapportering
fra tilskuddsmottakerne.
Kulturdepartementet vil vurdere nærmere hvor ofte
det vil være hensiktsmessig å gjennomføre denne type evalueringer
og hvor omfattende den enkelte evaluering bør være, herunder hvilke rammeposter
som skal gjennomgås.
Tilskuddet til lokale lag og foreninger, sammen med
andre ordninger som merverdiavgiftskompensasjon for frivillige organisasjoner,
merverdiavgiftskompensasjon ved bygging av idrettsanlegg og grasrotandelen
fra Norsk Tipping AS, har bidratt til bedre økonomiske rammebetingelser
for lokalidretten.
Kulturdepartementet ønsker derfor å videreføre og
på sikt styrke satsingen på lokale lag og foreninger, gjennom at
inntil 12,5 prosent av overskuddet fra Norsk Tipping AS til idrettsformål
anvendes til tilskuddsordningen til lokale lag og foreninger, når
endringen av tippenøkkelen er faset inn.
Siden 2005 er det gitt et særskilt tilskudd
fra spillemidlene til samisk idrett.
Departementet mener at begrunnelsene for innføringen
av et særskilt tilskudd for å bevare og videreutvikle særegne samiske
idrettsaktiviteter fortsatt er gyldige. Tilskuddet fra spillemidlene vil
derfor bli videreført.
Kulturdepartementet
vil prioritere tilskudd til utvikling av idrettstilbudet til ungdom,
både i form av lavterskel- og ikke konkurransebaserte aktiviteter,
og gjennom tilrettelegging for en utviklingsorientert ungdomsidrett.
Tilskuddet til barneidrett styrkes for
å opprettholde et omfattende og kvalitativt godt aktivitetstilbud
for denne målgruppen.
Gjennom tilskuddet til NIF vil det legges
økt vekt på idrett for personer med nedsatt funksjonsevne, både
innenfor topp- og breddeidretten.
Tilskuddet til toppidrett styrkes.
Inndeling av tilskuddet til NIF i fire
rammetilskudd fungerer tilfredsstillende og foreslås videreført.
For å bedre oppfølgingen av tilskuddet
til NIF vil det tas systematisk bruk av eksterne evalueringer av
måloppnåelse.
Tilskuddsordningen til lokale lag og foreninger styrkes
ved at inntil 12,5 prosent av spillemidlene til idrettsformål tilfaller
denne ordningen, når endringen av tippenøkkelen er faset inn.
Tilskudd til særegne samiske idrettsaktiviteter videreføres.
Idretten er av stor samfunnsmessig betydning både
gjennom sine aktiviteter og sitt bidrag til sosiale fellesskap i
nærmiljøet.
Regjeringen ønsker å framheve, understøtte og videreutvikle
det potensialet idrett og fysisk aktivitet har for å nå mål av stor
samfunnsmessig betydning. Det dreier seg i særlig grad om velferdspolitiske
mål knyttet til inkludering i vid forstand, til helsefremmende arbeid
og til å nå inaktive grupper med et tilbud om fysisk aktivitet.
Kulturdepartementet vil understreke at innenfor rammen
av idrettspolitikken utgjør styrking av lokale foreningers rammebetingelser,
blant annet gjennom satsing på utbygging av anlegg og områder for
idrett og fysisk aktivitet, det viktigste bidraget for å nå målene
knyttet til inkludering og helsefremmende arbeid.
Kulturdepartementet vil oppmuntre til lokale tiltak
der idretten selv initierer eller påtar seg ansvar ut over sine
primæroppgaver, der det finnes kompetanse, kapasitet og et finansieringsgrunnlag
for dette.
Frivillige organisasjoner utgjør verdifulle
sosiale fellesskap. Videre er organisasjonene arenaer for læring,
kompetanseutvikling og meningsdannelse.
Det er viktig at organisasjonene klarer å være inkluderende
overfor alle grupper i befolkningen, uavhengig av for eksempel kjønn,
utdanning eller inntekt. NIF er Norges største frivillige organisasjon.
Det gir idretten en unik posisjon som inkluderingsarena.
Det er også viktig at idretten arbeider aktivt
og målrettet for å øke kvinneandelen i sentrale posisjoner og utvikler
aktivitetstilbud som er attraktive for begge kjønn. Det vil blant
annet styrke idrettsorganisasjonenes inkluderende rolle. Kulturdepartementet
ser positivt på det arbeidet NIF gjør på dette området, og oppfordrer organisasjonen
til å fortsette med tiltak for å bedre kjønnsbalansen blant ledere
og trenere.
Regjeringen vil understreke viktigheten av at idretten
fortsetter sitt arbeid for en åpen idrett og motvirker diskriminering
på grunnlag av seksuell orientering.
Kulturdepartementet viser til at NIF, særforbund og
idrettslag er opptatt av at idretten skal være en arena hvor mennesker
med innvandrer- og minoritetsbakgrunn skal finne seg til rette.
Det er viktig at idrettsaktivitet er tilgjengelig
for alle, uavhengig av økonomi.
Kulturdepartementet forvalter en særskilt tilskuddsordning
som tar utgangspunkt i idrettslagenes evne og mulighet til å være inkluderingsarenaer
i nærmiljøet.
Det overordnede målet med tilskuddsordningen «Inkludering
i idrettslag» er å inkludere nye grupper inn i idrettslagenes ordinære
aktivitetstilbud, gjennom å motvirke økonomiske og kulturelle barrierer
som kan være til hinder for å delta i organisert idrettsaktivitet.
Kulturdepartementet mener at tilskuddsordningen
«Inkludering i idrettslag» kan være med å bidra til at idrettsråd
og idrettslag har større fokus på og er bedre rustet til å lykkes
i arbeidet med å inkludere barn og ungdom med minoritetsbakgrunn
i idrettsfellesskapet.
Kulturdepartementet vil styrke tilskuddsordningen
i størrelsesorden 2 mill. kroner i forhold til 2011-nivå, når effekten
av endringen i tippenøkkelen slår inn. Styrkingen av tilskuddet
forutsetter at NIF prioriterer arbeidet med erfaringsoverføring
og kompetanseutvikling med utgangspunkt i resultatene fra lagenes
arbeid.
Befolkningens helse er blant samfunnets viktigste
ressurser. Befolkningen får stadig bedre helse, likevel er det fortsatt
et stort potensial i å fremme helse og forebygge sykdom og tidlig død.
Regjeringen varslet i Nasjonal helse- og omsorgsplan
2011–2015 utvikling av en tverrdepartemental folkehelsestrategi.
Hensikten er å styrke koordineringen mellom sektorer og gi mulighet for
å se ulike områder i sammenheng.
Regjeringen vil styrke arbeidet med å fremme god
helse i befolkningen, forebygge sykdom og utjevne sosiale helseforskjeller.
Det skal tas hensyn til sosiale helseforskjeller i planer, politikk- og
lovutvikling, der det er relevant.
Regjeringen har over lang tid satt fokus på
skolens bidrag til økt fysisk aktivitet. En viktig forutsetning
for å drive fysisk aktivitet er at det er lagt til rette for det
gjennom fysisk utforming av skolens uterom, og gjennom bygging av
anlegg og områder for idrett og fysisk aktivitet i tilknytning til
skoler.
Ved fordelingen av spillemidler til anlegg og områder
for fysisk aktivitet vil anlegg der det foreligger flerbruksmuligheter
bli prioritert. Dette vil blant annet omfatte anlegg som kan benyttes
av skolen på tidspunkter hvor idretten eller andre primære brukergrupper
ikke benytter anlegget.
Regjeringen fremmet våren 2011 en stortingsmelding
om innholdet i skolens ungdomstrinn, Meld. St. 22 (2010–2011) Motivasjon
– Mestring – Muligheter. I meldingen omtales fysisk aktivitet. Meldingen
viser til at skolen har muligheter til å legge til rette for økt
fysisk aktivitet innenfor rammen av lovverk og læreplaner.
Kulturdepartementet finner det formålstjenlig
å initiere en evaluering av samarbeid mellom idretten og skole/SFO.
Ved en systematisk gjennomgang av dette feltet vil det trolig være
mulig å identifisere forutsetninger for å lykkes med denne type
samarbeid. Dette kan igjen danne grunnlag for en mer kunnskapsbasert
tilnærming til feltet.
Det viktigste det offentlige kan bidra med overfor
den gruppen av voksne som allerede er fysisk aktive, er utbygging
av idrettsanlegg og sikring av områder der aktiviteten kan foregå.
Også for inaktive vil en tilpasset anleggsutvikling være viktig.
Regjeringen ønsker å stimulere til et samarbeid mellom
arbeidsmyndighetene og idrettsorganisasjonene med et mål om å gi
et aktivitetstilbud til mennesker som av ulike grunner befinner
seg utenfor det ordinære arbeidslivet.
Aktiv på dagtid er et tilbud som er etablert
flere steder i landet. Aktiv på dagtid er tilrettelagt fysisk aktivitet
på dagtid for alle som mottar en eller annen form for trygd eller
sosial stønad og som er mellom 18 og 65 år.
Regjeringen ser meget positivt på denne type tiltak
overfor inaktive. Kulturdepartementet ønsker å stimulere til at
denne type tilbud utvikles og styrkes over hele landet. Departementet
vil etter samråd med NIF finne fram til en formålstjenlig modell
for forvaltning av et slikt tilskudd.
Kulturdepartementet
vil gjennom økt satsing på utbygging av idrettsanlegg og ved å styrke idrettens
rammebetingelser, bidra til at idrettslagene kan opprettholde og
utvikle sitt aktivitetstilbud.
Tilskuddsordningen til inkludering i idrettslag utvides
og styrkes.
Kulturdepartementet vil stimulere til tiltak
og utvikle modeller for samarbeid mellom idrettslag og skolen. Tiltak
på ungdomstrinnet vil prioriteres.
Kulturdepartementet vil gjennom tilskudd
til NIF legge til rette for tiltak for å nå inaktive.
Friluftsliv er en viktig kilde til fysisk aktivitet
og rekreasjon.
Friluftslivet og dets organisasjoner har sin primære
departementstilknytning til Miljøverndepartementet. Dette er begrunnet
ut fra koblingen til andre deler av miljøvernpolitikken.
Miljøverndepartementet har igangsatt arbeid med
en nasjonal handlingsplan for statlig sikring av friluftsområder.
Hovedformålet med planen er å legge strategier og føringer for det
videre arbeidet med sikring og tilrettelegging av friluftsområder
med statlig medvirkning.
Planen skal i utgangspunktet ha en tidshorisont til
2020. Målet er at vi skal bli mer fysisk aktive i hverdagen, slik
at livskvaliteten øker. Erfaringer fra nærmiljøsatsingen vil også
være viktige bidrag i arbeidet med og innholdet i Nasjonal handlingsplan
for statlig sikring og tilrettelegging av friluftsområder.
Det anses som formålstjenlig at hovedansvaret for
friluftslivspolitikken, der grunnstøtteordningene til friluftslivsorganisasjonene
naturlig inngår, fortsatt skal ligge i Miljøverndepartementet.
Som en følge av en endring av tippenøkkelen
tas det sikte på at satsingen på friluftsliv styrkes. Kulturdepartementet
vil derfor prioritere anlegg for egenorganisert aktivitet. Dette
er anlegg som har stort brukspotensial, og vil bidra til å nå grupper
som ikke finner et tilbud innenfor den organiserte idretten.
Økt satsing på tilskudd
til anlegg og områder for egenorganisert fysisk aktivitet.
Tilskuddsordningen til anlegg for friluftsliv
i fjellet videreføres.
Tilskuddsordningen til friluftstiltak for
barn og ungdom videreføres og styrkes.
Tilskuddsordningen utvides til å omfatte
tiltak overfor inaktive voksne.
Det foretas en gjennomgang av friluftslivstiltak som
mottar spillemidler.
Idrett er et viktig samfunns- og kulturfenomen internasjonalt.
Regjeringen vil derfor prioritere myndighetssamarbeid om idrettsspørsmål
og bidra til internasjonalt samarbeid mellom idrettsorganisasjoner
der dette er naturlig. I tillegg vil regjeringen samarbeide med
idrettsorganisasjonene for enda bedre å utnytte idrettens potensial
som brobygger og som drivkraft for utvikling og fred.
Europarådet er det viktigste mellomstatlige
organet for idrettspolitiske spørsmål i Europa, og det eneste som
omfatter alle europeiske land.
EU er i ferd med å bli en mer sentral aktør
på den europeiske idrettspolitiske scenen enn før, men det forventes
at Europarådet i de nærmeste årene fortsatt vil være sentral i det
europeiske idrettssamarbeidet på myndighetsnivå. Kulturdepartementet
legger opp til å videreføre sitt aktive engasjement på idrettsfeltet
gjennom Europarådet og følge opp arbeidet både i Den utvidete delavtalen
for idrett (EPAS) og med de to idrettskonvensjonene om hhv. antidoping
og tribunevold.
Historisk har kompetansen på idrettsområdet
i EU ligget på medlemsstatsnivå. De senere årene har imidlertid
idrett kommet høyere på EUs dagsorden.
EU-kommisjonen foreslår at det opprettes et program
for idrett, underlagt EUs utdanningsprogram, i det nye langtidsbudsjettet
for EU (2014–2020). Kommisjonens forslag forventes behandlet av
EU-parlamentet og Ministerrådet i løpet av 2012.
For å styrke Norges og de andre EØS/EFTA-landenes
formelle posisjon til å kunne delta i EUs idrettssamarbeid, er det
satt i gang et arbeid i EFTA-regi for å inkludere idrett i EØS-avtalen. Dette
arbeidet er nå i en avsluttende fase. Så lenge idrettsfeltet ikke
er inkludert i EØS-avtalen, vil spørsmålet om EØS-relevans i prinsippet kunne
reises hver gang nye temaer tas inn på EUs idrettsagenda.
Regjeringen legger opp til å følge aktivt med
i den idrettspolitiske utviklingen i EU og søke innflytelse og deltakelse
innenfor de rammene som vår tilknytningsform til EU gir.
Det gjennomføres en rekke internasjonale mesterskap
og andre idrettsarrangementer i Norge i løpet av et år. Internasjonale
mesterskap og konkurranser er en naturlig del av idrettens utstrakte
samarbeid over landegrensene, og er begivenheter som markerer det
ypperste av idrettsprestasjoner innenfor en eller flere idrettsgrener.
For regjeringen er det viktig å fastsette noen prinsipper
for når og på hvilken måte staten skal bidra til gjennomføring av
denne type arrangementer.
Internasjonale idrettskonkurranser i Norge gjennomføres
som hovedregel uten tilskudd fra spillemidlene til selve gjennomføringen
av arrangementene. Det er etablert praksis at det ikke ytes tilskudd
til arrangøren av mesterskap i enkeltidretter.
Kulturdepartementet legger til grunn at dette skal
være det grunnleggende prinsippet også i framtiden.
Kulturdepartementet ønsker å videreføre og utvikle
ordningen med nasjonalanlegg. Hensikten med ordningen er å bidra
til å etablere anlegg som kan brukes til internasjonal eliteidrett
og være arena for internasjonale mesterskap og konkurranser i Norge.
Status som nasjonalanlegg gis av Kulturdepartementet
etter innstilling fra NIF. Dette gir rett til tilskudd på inntil
50 prosent av godkjente kostnader ved utbygging, ombygging eller
rehabilitering av anleggene.
Det er begrenset hvor mange nasjonalanlegg som
kan etableres. Departementet finner det formålstjenlig å foreta
en gjennomgang av hvilke idretter som skal gis mulighet til å ha
et nasjonalanlegg, og betingelsene som skal inngå i avtalene mellom
staten og de aktuelle idrettene/anleggene. Et slikt arbeid vil foregå
etter samråd med NIF og aktuelle særforbund.
Det finnes imidlertid enkelte idrettsbegivenheter som
er så store at de ikke lar seg gjennomføre uten statlig medvirkning.
I tillegg finnes det eksempler der de internasjonale organisasjonene som
er rettighetshaverne til arrangementer, krever garantier for gjennomføringen
av mesterskap som det i Norge i praksis bare er staten som kan gi.
Dersom Norge og norsk idrett skal kunne påta seg
denne type arrangementer, kreves det derfor et utstrakt samarbeid
mellom idretten, staten og både regionale og kommunale myndigheter.
Regjeringen mener det er viktig at Norge skal kunne
ha muligheten til å arrangere idrettsbegivenheter som i praksis
betinger statlig støtte. Det finnes arrangementer som det både ut
fra idrettslige og andre hensyn vil være av interesse å legge til
Norge.
Dersom statlig støtte til denne type idrettsbegivenheter
skal være aktuelt, er det en forutsetning at en samlet idrettsbevegelse
ønsker arrangementet. Spørsmål om bevilgninger og vedtak om tilskudd
og garantier vil framlegges for Stortinget dersom dette skulle bli
aktuelt.
Det finnes internasjonale idrettsbegivenheter som
har en størrelse og kostnadsramme som gjør det lite aktuelt for
regjeringen å arbeide for å få disse lagt til Norge.
Dette gjelder for eksempel de store sommerarrangementene
som et Sommer-OL og verdensmesterskap i fotball for menn. Disse arrangementene
er i tillegg til å være meget kostnadskrevende, så store at det
er spørsmål om de kan la seg gjennomføre på en tilfredsstillende måte
i Norge.
I tillegg vil så store arrangementer innebære
en utbygging av idrettsanlegg og annen infrastruktur, som det vil
være svært vanskelig å finne formålstjenlige løsninger for etterbruken
av.
Regjeringen finner det formålstjenlig å ta utgangspunkt
i at Norge har særlige naturlige forutsetninger for å arrangere
vinteridrett. Det vil i praksis si at det store internasjonale idrettsarrangementet
det kan være aktuelt fra statens side å bidra til å legge til Norge,
vil være De olympiske og paralympiske vinterleker.
Regjeringen understreker at den ikke har tatt stilling
til om, og eventuelt når, det kan være aktuelt med statlig støtte
til å arrangere olympiske og paralympiske vinterleker (OL/PL) i
Norge.
Det er et sentralt mål for norsk idrett og en
forutsetning for den statlige støtten til den organiserte idretten,
at all aktivitet og øvrig arbeid innenfor organisasjonen skal ha
en klar verdiforankring.
Idrettsorganisasjonens arbeid skal preges av frivillighet,
demokrati, lojalitet og likeverd. All idrettslig aktivitet skal
bygge på grunnverdier som idrettsglede, fellesskap, helse og ærlighet.
Kulturdepartementet har i sine årlige tilskuddsbrev
understreket at alle medlemmer i norsk idrett skal ha et bevisst
forhold til idrettens grunnverdier. Verdiene skal integreres i daglig
praktisk handling gjennom en lokal forankring av verdiarbeidet.
Antidopingarbeidet er et konkret uttrykk for idrettens
verdifundament. Norge og norsk idrett har lenge vært ledende i dette
arbeidet. Staten har også vært en aktiv med- og støttespiller for antidopingarbeidet
innenfor idretten.
Antidopingarbeidet er viktig ut fra flere ulike hensyn.
For det første er det viktig å opprettholde en toppidrett som ivaretar
utøvernes helse. For det andre strider bruk av doping mot idealet om
fair play. Et tredje argument for å forby bruk av doping i idretten
er at det strider mot idrettens idégrunnlag og anseelse.
Både Kulturdepartementet og Antidoping Norge deltar
aktivt i det internasjonale antidopingarbeidet gjennom ulike samarbeidsfora.
Siden Europarådets antidopingkonvensjon trådte i
kraft i 1990, har Europarådet spilt en sentral rolle i arbeidet
mot doping i idretten.
Det er Kulturdepartementets vurdering at antidopingarbeidet
innenfor idretten i Norge drives på en god og forsvarlig måte. Norge
har gjennom mange år vært blant de ledende internasjonalt på dette
området.
Norge skal fortsatt være ledende i arbeidet
mot doping i idretten. Det overordnede målet er å opprettholde og
videreutvikle et effektivt og faglig sterkt antidopingarbeid, samtidig
som arbeidet ivaretar rettssikkerheten og rettighetene til utøvere
og andre berørte enkeltindivider.
Kulturdepartementet vil fremdeles ha fokus på organisering
og rollefordeling for å sikre at alle ledd i antidopingarbeidet
baserer seg på et uavhengig faglig grunnlag.
Gjennom spillemidlene til idrettsformål skal
det sikres gode økonomiske rammebetingelser for gjennomføringen
av antidopingarbeidet i Norge. Antidoping Norge har en avgjørende
rolle i dette arbeidet, og det er en prioritert oppgave å støtte opp
om deres virksomhet.
Norge har i dag et effektivt system for å bekjempe
dopingbruk innenfor idretten. De siste årene har det imidlertid
vært en økende erkjennelse av at bruk av dopingmidler utgjør en
større utfordring i miljøer utenfor den organiserte idretten, og
at dette representerer et samfunnsproblem.
Bruk av doping utenfor idretten er i første
rekke et helse- og rusrelatert problem. På denne bakgrunn er det
Helse- og omsorgsdepartementet som har det koordinerende ansvaret
for myndighetenes innsats mot doping som samfunnsproblem. Regjeringen
er i ferd med å utarbeide en ny stortingsmelding om rusmiddelproblematikken.
Meldingen vil omhandle doping, og tiltak knyttet både til forebygging
og behandling vil bli vurdert nærmere.
Idretten har etterlyst et større myndighetsengasjement
på området, særlig når det gjelder etterforskning og straffeforfølgelse
av tilfeller av kampfiksing. Det pekes også på at lovverket er for
svakt på dette området i mange europeiske land.
De europeiske idrettsministerkonferansene i 2008
og 2010 konkluderte med at det er behov for tiltak på myndighetsnivå.
Europarådet har tatt initiativ til et samarbeid blant europeiske myndigheter
for å bekjempe kampfiksing.
Norske myndigheter vil ha et økt fokus på kampfiksing
fremover, både som en bidragsyter i arbeidet på europeisk plan og
i et nasjonalt perspektiv for å motvirke at slik aktivitet får fotfeste
i Norge og norsk idrett.
Kulturdepartementet vil foreta en gjennomgang av
de juridiske sidene ved lov om forbud mot profesjonell boksing og
knockoutloven.
Av andre aktuelle områder som på en god måte eksemplifiserer
både behovet for og resultatene av et aktivt verdiarbeid kan nevnes
arbeidet mot seksuell trakassering og overgrep, arbeidet mot homohets
i idretten og forebygging av spiseforstyrrelser.
Det er et mål at forskning og utviklingsarbeid
finansiert av Kulturdepartementet på idrettsområdet samlet sett
vil bidra til å forstå idrettsområdet og dets sentrale utviklingstrekk.
FoU er en forutsetning for en kunnskapsbasert utvikling av den statlige
idrettspolitikken.
Kulturdepartementet har et overordnet ansvar for
kunnskapsutviklingen på vegne av hele idrettsområdet.
Kulturdepartementet vil trekke fram enkelte
prioriterte områder for det FoU-arbeidet som vil finansieres innenfor
rammen av spillemidlene til idrettsformål de kommende år.
Departementet finner det formålstjenlig å styrke den
samfunnsorienterte idrettsforskningen. Idretten er så stor og mangfoldig
at det er behov for å se på spesifikke idrettsrelaterte problemstillinger.
Kulturdepartementet vil prioritere å finansiere forskningsprosjekter
og løpende undersøkelser som kan gi oss grunnlag for å si noe om
idrettens omfang og uttrykksformer, herunder hvem som driver idrett,
hvor de gjør det og i hvilken organisatorisk sammenheng dette foregår.
Det vil fortsatt være viktig å stimulere til
anleggsforskning. Det er viktig at anleggsutbyggingen bidrar til
et mangfold av aktiviteter og til at flest mulig har et tilbud om
idrett og fysisk aktivitet i sitt nærmiljø.
Kunnskap om årsaker til skader, skadeomfang og
type skader er viktig for i neste omgang effektivt å kunne forebygge
skader innenfor idretten. Kulturdepartementet vil derfor vektlegge
forskning og kunnskapsformidling omkring idrettsskader. Ikke minst
er det viktig å sørge for at både den organiserte idretten og enkeltpersoner
som driver egenorganisert fysisk aktivitet får tilgang til, og tar
bruk av, kunnskap om skadeforebyggende tiltak.
Idrettsforskning vil bli prioritert de kommende år.
Departementet har for det meste positive erfaringer med å finansiere
selvstendige sentre som skal ivareta grunnforskning på idrettsspesifikke
områder.
Kulturdepartementet vil med utgangspunkt i de prioriterte
områdene for idrettsforskning foreta en vurdering av på hvilke områder
det er mest formålstjenlig å videreføre eller opprette egne forskningssentre.
Det legges opp til at slike sentre kan få tilsagn om
tilskudd i en tre- til femårsperiode. Dette vil sikre forutsigbarhet
og trygge finansielle rammer som kan sikre et langsiktig perspektiv
på forskningen. På denne måten vil departementet kunne ivareta deler
av sitt ansvar for grunnforskning på idrettsområdet.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
lederen Gunn Karin Gjul, Kåre Simensen, Arild Stokkan-Grande og Lene
Vågslid, fra Fremskrittspartiet, Solveig Horne, Øyvind Korsberg
og Ib Thomsen, fra Høyre, Linda C. Hofstad Helleland og Olemic Thommessen,
fra Sosialistisk Venstreparti, Rannveig Kvifte Andresen, fra Senterpartiet, Olov
Grøtting, og fra Kristelig Folkeparti, Øyvind Håbrekke,
viser til Meld. St. 26 (2011–2012) Den norske idrettsmodellen. Siden
forrige idrettsmelding ble behandlet har det skjedd endringer i
folks aktivitetsvaner, i omfanget av frivillig arbeid, og demografiske
endringer som gjør det naturlig å gjennomgå statens målsettinger
og virkemiddelbruk på idrettsområdet. Komiteen viser
til at nordmenn trener mer enn før. Det trenes oftere, hardere og mer.
Nordmenns fysiske aktivitet i form av trening og mosjonsaktiviteter
ligger svært langt over gjennomsnittet i Europa. Samtidig er den
generelle daglige fysiske hverdagsaktiviteten vesentlig redusert.
Dette har sammenheng med en endring i livsstil og vaner. Stillesittende
jobber, økt bilbruk, medie- og kommunikasjonsbruk har gitt oss helt
andre forutsetninger for fysisk aktivitet enn generasjonene før
oss. Komiteen viser til at denne endringen er så
markant at selv om treningsaktiviteten er på et historisk høyt nivå, har
den totale fysiske aktiviteten likevel blitt redusert.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
er svært fornøyd med at regjeringen legger fram en idrettsmelding som
skal peke ut retningen for den statlige idrettspolitikken. Flertallet legger
til grunn idrettens viktige posisjon og oppgave, at den fortjener
en viktig plass i samfunnet og at regjeringen vil føre en framtidsrettet
offensiv idrettspolitikk.
Komiteen påpeker at
idrettspolitikken omfatter både toppidrett, barne- og ungdomsidrett, breddeidrett
og egenorganisert fysisk aktivitet. Komiteen peker
på at fysisk aktivitet fortsatt er mest egenorganisert, men har
de senere årene også til dels blitt organisert, noe bl.a. den sterke framveksten
av turforeninger viser. Komiteen viser til at hverdagsaktiviteten
i befolkningen er markant redusert de siste årtiene, noe som ikke kan
erstattes av trenings- og mosjonsaktiviteter selv om disse har økt
betydelig i perioden. Dette er en trussel mot folkehelsa. Komiteen peker derfor
på at det er et stort behov for å legge til rette for mer hverdagsaktivitet,
som for eksempel å gå eller sykle til og fra jobb og skole, samt for
lavterskel mosjonsaktiviteter. Komiteen viser til
at dette i praksis er deler av samhandlingsreformen, og vil være
et tverrsektorielt samarbeid, der flere departement, deriblant Kulturdepartementet
gjennom idrettspolitikken, har delansvar. Dette arbeidet vil involvere
både offentlig, privat og frivillig sektor.
Komiteen peker videre på den
særdeles viktige rollen idretten har i det moderne norske samfunnet,
ved å bidra til at store deler av befolkningen deltar i og/eller
har glede av idretten på andre måter. Deltagelse i idretten kan
skje som utøver, som frivillig eller som tilskuer der man rett og slett
har gleden av å følge prestasjonene til våre toppidrettsutøvere
eller lokale utøvere.
Komiteen viser til at idretten
i stor grad bæres av frivillig innsats. Frivillig sektor er for
de fleste det aller viktigste elementet i vårt moderne samfunn,
og er en viktig grunn til at Norge er et av verdens beste land å
bo i.
Komiteen peker på de store utfordringene
samfunnet står overfor der en stadig større del av befolkningen
er inaktive, og mange opplever psykiske problemer. Dette skaper
store utfordringer for folkehelsa, og i dette perspektivet vil idrettens
betydning bare øke i åra framover, både for fysisk og psykisk helse. Komiteen mener
at utviklingen skal skje på idrettens egne premisser, men antar
at også idretten vil finne det naturlig og interessant å innrette
en del av aktivitetene slik at man når en større del av befolkningen,
spesielt barn og unge, og også inaktive. Komiteen mener
at en slik utvikling vil gå parallelt med at man satser for fullt
både på toppidrett og på breddeidrett. Komiteen viser også
til at når en større andel av befolkningen er fysisk aktive, vil
man også øke rekrutteringsgrunnlaget for breddeidretten.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet peker
på meldingens tydelige og gode begrunnelser for støtte til toppidrett
som en del av begrunnelsene for en norsk idrettspolitikk. Disse
medlemmer fremhever behovet også for å synliggjøre dette
konkret i begrunnelsene for endring av fordelingsnøkkelen for overskuddet
fra Norsk Tipping AS. Disse medlemmer mener en ny
tippenøkkel vil gi et bedre grunnlag for bygging og rehabilitering
av anlegg lokalt, styrke arbeidet med å utvikle barne- og ungdomsidretten,
styrke utviklingen av norsk toppidrett, og vil intensivere innsatsen
for et godt aktivitetstilbud til personer med nedsatt funksjonsevne og
personer som i dag i liten grad er fysisk aktive. Tiltak for tilrettelegging
for egenorganisert fysisk aktivitet og friluftsliv vil også styrkes.
Komiteen slutter seg
til visjonen «idrett og fysisk aktivitet for alle» som et overordnet
mål for den statlige idrettspolitikken. Komiteen viser til
at dette er en videreføring av tidligere mål. Komiteen er
enig i at målet om idrett og fysisk aktivitet for alle må innebære
at staten gjennom sin virkemiddelbruk legger til rette for at alle som
ønsker det, skal ha mulighet til å delta i idrett eller drive egenorganisert
fysisk aktivitet.
Komiteen viser til at idrett
er en sentral del av livet til en stor del av Norges befolkning.
Den organiserte idretten har lang tradisjon. Norges idrettsforbund
og olympiske og paralympiske komité (NIF) fylte 150 år i 2011, og
enkelte av særforbundene er enda eldre.
Komiteen viser videre til at
idretten er landets største frivillige bevegelse. Norges idrettsforbund
er samlet landets største frivillige barne- og ungdomsorganisasjon.
Mange driver også egenorganisert idrett og fysisk aktivitet utenom den
organiserte idretten.
Komiteen legger idrettens egenverdi
til grunn for idrettspolitikken. Gjennom deltakelse i trening eller
konkurranser utvikles enkeltmennesket både fysisk og mentalt. Idrett
er en kilde til glede og overskudd, fysisk og psykisk.
Komiteen viser til at idrett
også handler om deltakelse i fellesskap. Idrett er en viktig sosial arena
for mange og for mange lokalsamfunn. Idrett har også en bred publikumsappell
og er en viktig identitetsskaper både i et lokalt og i et nasjonalt
perspektiv.
Komiteen viser til at begrunnelsen
for den statlige idrettspolitikken har variert opp gjennom historien.
Opprinnelig var hensynet til landets forsvarsevne en fremtredende
begrunnelse. Senere ble den helsemessige betydningen trukket sterkere
frem. Siden 1970-tallet er idrett definert som en naturlig del av
kulturpolitikken. I dette ligger det en dreining fra vekt på idrettens
instrumentelle sider som forsvarsevne og helsegevinst til idrettens
sosiale og meningsbærende funksjon.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, vil understreke at alle forbund som er medlemmer
av NIF organiserer grener som er anerkjent som idretter. Videre
vil flertallet presisere at alle idrettene i NIF
er likeverdige og har samme mulighet til å søke støtte i forbindelse med
tildeling av offentlige midler, bygging av idrettsanlegg osv.
Komiteen viser til
at fysisk inaktivitet er et økende samfunnsproblem, og at det i
første rekke er en mer stillesittende hverdag som er årsaken til
at kun 20 prosent av befolkningen oppfyller myndighetenes anbefalinger
om daglig fysisk aktivitet. Samtidig har antallet som trener eller mosjonerer
regelmessig aldri vært høyere enn i dag. Idrett, trening og mosjon
er derfor et vesentlig bidrag for å nå nasjonale helsepolitiske
mål, både innen fysisk og psykisk helse i framtida.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, viser til at idrett siden 1970-tallet
er definert som en naturlig del av kulturpolitikken, og i dette
ligger det en dreining fra å vektlegge idrettens instrumentelle
sider innen forsvarsevne og folkehelse over mot idrettens sosiale
og meningsbærende funksjon.
Komiteen viser videre
til at med de utfordringene samfunnet ser med hensyn til en fysisk
inaktiv befolkning og sterke vekst i livsstilssykdommer, vil en
i framtida se en dreining mot at idretten igjen blir viktigere for
folkehelsa, men samtidig at idrettens sosiale og meningsbærende
funksjon vektlegges for fullt.
Komiteen viser til at i meldingen
forstås idrett som trening og konkurransevirksomhet i den organiserte
idretten. Fysisk aktivitet refererer til egenorganiserte trenings-
og mosjonsaktiviteter. I tillegg er det et mål å stimulere til fysisk
aktivitet i form av friluftsliv. Med hverdagsaktivitet menes aktivitet
som er en direkte følge av dagligdagse gjøremål. Å stimulere til
denne type hverdagsaktiviteter faller utenfor rammene for idrettspolitikken.
Komiteen legger samtidig til
grunn at idrett er mer enn det som foregår i den organiserte idretten.
Mye konkurranseforberedende trening foregår i form av egenorganisert
aktivitet, enten det er i skog og mark, kommersielle treningssentra
eller på idrettsanlegg. Konkurranser kan også variere i grad av
lek, organisering og formalitet. Mye av denne aktiviteten utgjør
også viktige sosiale fellesskap.
Komiteen vil også peke på at
fysisk aktivitet kan ha karakter av turaktivitet og lek som ikke primært
har trening og mosjon som formål. Mye friluftsliv vil for eksempel
falle inn under en slik beskrivelse.
Komiteen viser til den store
betydningen idrettsanlegg har for breddeidretten rundt om i landet
og for rekruttering til toppidretten. Komiteen har
tro på ordningen for kompensasjon av merverdiavgift ved bygging
av idrettsanlegg og ønsker å utvikle denne videre.
Komiteen viser til at regjeringen
setter opp følgende mål for den statlige støtten til idrettsformål:
Alle skal ha mulighet
til å drive idrett og fysisk aktivitet i form av trening og mosjon
på det nivå de selv ønsker.
Den frivillige, medlemsbaserte idretten
skal sikres gode rammevilkår for å gi grunnlag for et omfattende
og inkluderende aktivitetstilbud. Det legges særlig vekt på å utvikle
attraktive tilbud til barn og ungdom.
Samfunnet skal være godt tilrettelagt for
egenorganisert fysisk aktivitet.
Toppidretten skal styrkes ut fra dens rolle
som identitetsskaper og dens bidrag til en positiv prestasjonskultur
i det norske samfunn. Toppidrettsutøvere skal derfor gis treningsmuligheter som
bidrar til prestasjoner på internasjonalt toppnivå innenfor etisk
forsvarlige rammer.
Komiteen viser til meldingens
beskrivelse av enkelte prioriterte målgrupper. Komiteen støtter
at den statlige virkemiddelbruken rettes inn mot grupper som er
særlig viktig å nå, herunder barn og unge, inaktive voksne og personer
med nedsatt funksjonsevne.
Komiteen viser til at meldingen
beskriver mange målgrupper som er særlig viktige å nå, som barn
og unge, personer med nedsatt funksjonsevne og inaktive. Komiteen vil
i denne sammenheng peke på de demografiske endringene som skjer
i befolkningen med en stadig større andel eldre. Det er svært viktig
både for den enkeltes livskvalitet og for samfunnet at man møter
alderdommen med så god helse som mulig. Det er derfor naturlig at
også denne gruppen omfattes av tiltak for inaktive voksne, slik
at de kan gå en friskere og mer aktiv alderdom i møte.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
mener videre at Kulturdepartementet vektlegger svært mange viktige
satsingsområder for den statlige idrettspolitikken de nærmeste årene.
Dette gjelder både satsing på anlegg, gode rammebetingelser for
den organiserte idretten, ungdomsidrett, barneidrett, toppidrett,
egenorganisert fysisk aktivitet og friluftsliv, tiltak for inaktive, for
inkludering og for grupper med spesielle behov. Flertallet vil
spesielt trekke fram egenorganisert fysisk aktivitet og friluftsliv
som et viktig satsingsområde, knyttet opp mot de store utfordringene
vi som samfunn står overfor i forbindelse med folkehelse, livsstilsjukdommer og
problemer relatert til psykisk helse.
Komiteen merker seg
at nye tiltak og prioriteringer som omtales i meldingen skal, der
ikke annet framgår, finansieres innenfor rammen av spillemidler
til idrettsformål.
Komiteen vil fremheve idrettens
betydning som grasrotbevegelse og en vesentlig del av den norske
frivilligheten. De frivillige organisasjonene er viktige bærere
av sivilsamfunnet som etter komiteens syn utgjør
en viktig og positiv kraft i organiseringen av hele samfunnet. Komiteen legger
stor vekt på den demokratiske kraften de frivillige organisasjonene
bærer i seg, og dermed betydningen av å bevare integriteten og uavhengigheten
hos de frivillige organisasjonene. Komiteen vil derfor
understreke hvor viktig det er å finne nøytrale virkemidler for
å styrke idretten og frivillighetens generelle stilling.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti vil peke på hvor viktig det
er å bevare maktspredningsprinsippet i idretten for å sikre at den bygges
nedenfra og opp. Idretten må beholde friheten til å eksistere på
sine egne betingelser, og ikke reduseres til et instrument for statlig
politikk. Dette er vesentlig fordi de viktigste fellesskapene er
mellom mennesker som er frie og villige til å gjøre en innsats for
hverandre. Et sterkt sivilsamfunn er derfor et viktig overordnet samfunnsperspektiv
for å balansere statens makt. Idrettens virke som en del av det
frivillige velferdstilbudet gir viktige bidrag på en rekke velferdsområder
og er medskaper av det mangfoldet som gir gode og sunne korrektiver
både for offentlig sektor og markedsaktørene. En aktiv idrett i
den frivillige sektoren er derfor en forutsetning for å få til en
god balanse mellom enkeltmenneskets mange og ulike behov og offentlige
fellesskapsløsninger.
Disse medlemmer vil fremheve
at det viktigste myndighetene kan gjøre for idretten er å bidra til
gode rammebetingelser, slik at idrettsbevegelsen selv kan finne
de gode løsningene. Idretten er et mangfold av ulike fellesskap
som utgjør viktige sivile, ikke-statlige arenaer for mennesker.
Det er derfor maktpåliggende at idrett og frivillighet forblir uavhengige
og at norsk idrettspolitikk forankres i idrettens lokale miljøer. Disse
medlemmer vil advare mot for sterke statlige bindinger,
som ikke er et gode for idretten, og viser i denne sammenheng til
verdien av det engasjementet som driver alle frivillige. Denne virketrangen
må ikke strupes av statlige bindinger og et økende byråkrati som
lett følger direkte offentlig støtte. Disse medlemmer viser
til endringene i norsk frivillighet fra mer langsiktig engasjement
til kortsiktig og ad hoc-preget innsats hvor det har blitt stadig
vanskeligere å rekruttere til frivillige verv.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser her
til idrettsorganisasjonenes innspill under Høyres idrettshøring,
hvor betydningen av mer tillit i frivilligheten og forenklede administrative rutiner
ble fremhevet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti vil vise til at bedre rammebetingelser
for frivillig sektor ble fremhevet som et av de fire grunnprinsippene
for regjeringens frivillighetspolitikk da stortingsmeldingen om
frivillighet ble lansert i 2007. Blant tiltakene som regjeringen
skulle gjennomføre var kartlegging av rapporteringskrav med forslag
til forenklinger, kartlegging og vurdering av bruken av prosjektstøtte
i den statlige idrettspolitikken, styrking og evaluering av Frifondordningen
og kartlegging og vurdering av tilpasning av statlige tilskudd til
ny organisasjonsstruktur.
Disse medlemmer merker seg at
regjeringen i 2013 fremdeles ikke har fulgt opp og gjennomført disse
tiltakene som forventet. Disse medlemmer viser til
at frivilligheten flere ganger etter at tiltakene ble lansert, har
pekt på behovet for å kartlegge bruken av prosjektstøtte i den statlige
idrettspolitikken uten at dette synes å være fulgt opp. Disse
medlemmer viser videre til de lanserte tiltakene som skulle
forenkle rapporteringskrav og administrative byrder for idretten
og andre frivillige organisasjoner, hvor ingen resultater synes
å foreligge.
Disse medlemmer vil påpeke at
behovet for en helhetlig frivillighetspolitikk ikke er fulgt opp,
og at intensjonene med frivillighetsregisterets samordnende og forenklende
funksjon for frivilligheten i liten grad er gjennomført.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet påpeker
at formålet med spillemidlene tidligere også har vært å styrke selve
organisasjonen. Disse medlemmer ønsker å fremheve egenverdien
av en sterk, uavhengig og selveiende idrettsorganisasjon og ønsker
å understreke dette gjennom å inkludere støtten til å opprettholde
NIF som en frivillig, medlemsbasert organisasjon.
Disse medlemmer peker på at idrett
som politikkfelt vil styrkes gjennom å utrede og gradvis gjennomføre
et idrettsløft etter mal fra det eksisterende Kulturløftet.
Disse medlemmer mener et idrettsløft
vil heve idrettens status som samfunns- og politikkområde. Idrett
har stor verdi i seg selv. Samtidig påpeker disse medlemmer at
satsing på idrett har stor betydning for andre samfunnsmål som folkehelse,
integrering, inkludering, demokrati og læring.
Disse medlemmer fremmer derfor
følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen utrede muligheten for
et idrettsløft etter modell av Kulturløftet.»
Disse medlemmer viser til at
Olympiatoppen mangler vesentlige summer for å kunne opprettholde
sin vellykkede satsing (se Finansavisen 13. oktober 2011). Ikke
bare har Norge fostret opp utøvere i den absolutte verdensklasse
innen både sommer- og vinterøvelser, men disse medlemmer poengterer
at vi også tilegner oss stadig mer respekt innen nye områder. Selv
om disse medlemmer mener at profesjonell toppidrett
ikke skal være noe høyt prioriterte felt for det offentlige, kan
man samtidig ikke lukke øynene for at prestasjoner på nivået til
våre beste utøvere er av svært stor betydning for den generelle
rekrutteringen og interessen rundt de respektive idrettene – slik
f.eks. fekting har fått en rekrutteringsmessig oppsving etter Bartosz Piaseckis
OL-sølv i 2012. Sett i lys av dette mener disse medlemmer at
en opprettholdelse av satsingen på Olympiatoppen er et viktig bidrag for
rekrutteringen til breddeidrett. Disse medlemmer viser
til Fremskrittspartiets merknader og forslag i Innst. 33 S (2011–2012),
og fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om økonomiske
midler tilsvarende statsgarantien for ungdoms-OL til investering
i barne- og ungdomsidretten over hele landet.»
Komiteen viser til
at idretten er en økonomisk virksomhet av betydelig omfang, og at
det knytter seg store kommersielle interesser til deler av den.
Idretten i Norge tiltrekker seg betydelige sponsormidler, og det
er en tett kobling mellom idrett og næring i idretter med et stort
økonomisk omfang.
Komiteen er enig i at det for
den statlige idrettspolitikken er viktig å klargjøre grensegangen
mellom den frivillige, medlemsbaserte idretten og kommersielle interesser. Komiteen slutter
seg til det grunnleggende prinsippet om at spillemidler til idrettsformål
ikke skal danne grunnlag for fortjenestebasert virksomhet.
Komiteen viser til mulighetene
som ligger i å drive næringsutvikling i hele landet ved å legge til
rette for sterkere samarbeid mellom idrett og næringsliv. Dette
må ikke skje på en slik måte at det går på bekostning av idrettens
egenverdi og den enorme frivillige innsatsen som legges ned i Idretts-Norge,
men slik at lokalt næringsliv og besøksnæringene f.eks. gjennom
større idrettsarrangement kan dra nytte av denne aktiviteten.
Komiteen viser til at det er
viktig for staten at utøvelse av idrett og fysisk aktivitet foregår
innenfor etiske og faglig forsvarlige rammer, og at det i dag eksisterer
et omfattende aktivitetstilbud både innen frivillig og medlemsbasert
idrett, egenorganisert aktivitet og kommersielle tilbud.
Komiteen viser til at det innenfor
enkelte idretter har blitt et økende omfang av private team, og ser
at problemstillinger knyttet til dette er regulert gjennom de aktuelle
særforbundenes egne bestemmelser. Komiteen mener
at den videre utviklingen vil vise hvordan den frivillige medlemsbaserte
idretten velger å håndtere problemstillinger knyttet til private
team i framtida.
Komiteen vil påpeke betydningen
av å forankre og bevare entreprenørtanken både i idretten og i det
frivillige Norge for øvrig. Komiteen mener det offentliges
bidrag til idretten er vesentlig for å sikre idrettens rammebetingelser,
men mener samtidig at kombinasjonen av offentlig støtte, dugnadsinnsats,
entreprenørskap og private bidrag er viktig for å bevare idrettens uavhengighet.
Komiteen peker på mulighetene
som idretten som breddebevegelse står overfor gjennom at idretten
vil få en enda viktigere rolle i å tilby moderne mennesker både
fysisk og psykisk helsebringende aktivitetstilbud og fritidsbeskjeftigelser
i framtida. Komiteen viser også til mulighetene som
ligger innen governance, der frivillig sektor i samarbeid med både
privat sektor og offentlig sektor bidrar til å gi mennesker et godt
liv. Komiteen peker på at idretten i denne sammenheng
vil utføre sine primæroppgaver ut fra egne premisser, men at disse
tilbudene sett i sammenheng med hva privat og offentlig sektor kan
tilby, vil være svært viktige for samfunnet og for idretten.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti mener de utfordringene idretten
som breddebevegelse står overfor tydeliggjør behovet for nye ideer
og bedre løsninger, og vil påpeke mulighetene som ligger i et samarbeid,
med private krefter og frivillige og ideelle aktører. Disse medlemmer mener
engasjement og innsatsvilje bør verdsettes uavhengig av hvem som
ønsker å bidra, og mener potensialet som ligger i å oppmuntre alle
gode krefter i å slippe til bør kunne kombineres med idrettens gode
verdifellesskap og verdiskaping i frivillig og privat sektor.
Disse medlemmer viser her til
at Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre foreslo
i statsbudsjettet for 2013 en kraftig økning i skattefradraget for
gaver til frivilligheten fra 12 000 til 25 000 kroner for privatpersoner,
og fra 12 000 til 100 000 kroner for bedrifter. Disse medlemmer viser
samtidig til forslaget om å forenkle administrative byrder og styrke
idrettens og frivillighetens økonomiske rammevilkår ved å heve grensen
for lønnsoppgaveplikt i frivillige organisasjoner til 8 000 kroner,
og å heve grensene for arbeidsgiveravgiftsplikt til 50 000 kroner
per ansatt og 500 000 kroner per organisasjon. De samme partiene
foreslo også å la såkalt herreløs arv tilfalle de frivillige organisasjonene
i stedet for staten.
Disse medlemmer viser i denne
sammenheng til at arv som tilfaller staten, («herreløs arv»), de siste
årene har vært sterkt økende, fra 2,6 mill. kroner i 2010, 16,2
mill. kroner i 2011 og av Finansdepartementet i oktober i fjor anslått
til om lag 25 mill. kroner i 2012.
Disse medlemmer merker seg at
regjeringspartiene ikke støttet noen av disse forslagene.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at digitaliseringen
av tv-mediet har ført til en økning i antallet betal-tv kanaler
i Norge, og flertallet ser at det kan øke muligheten
for at TV-seerne utelukkes fra å ta del i større idrettsarrangementer. Flertallet merker
seg at regjeringen vil listeføre viktige begivenheter i henhold til
fjernsynsdirektivets artikkel 3 a, og at følgende begivenheter skal
listeføres:
OL, sommer- og vinterlekene
VM og EM i fotball for menn, herunder kvalifiseringskamper
med norsk deltakelse
VM og EM i håndball for kvinner, samt kvalifiseringskamper
med norsk deltakelse
Cupfinalen i fotball for menn
VM på ski, nordiske grener
VM i alpint
Holmenkollen FIS world cup nordisk (Holmenkollen
skifestival)
VM i skiskyting
Flertallet viser til at fjernsynskanaler
som kan klassifiseres som vederlagsfrie og som mottas av en betydelig
del av befolkningen, kan kreve å få kjøpe rettigheter til begivenhetene
på listen fra andre fjernsynskanaler til markedspris. Flertallet merker
seg at listen må godkjennes av EFTAs overvåkningsorgan før den kan
tre i kraft.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
listeføring er en urimelig inngripen i næringsfriheten innen idrettssektoren og
ser dessuten praktiske utfordringer knyttet til dette. Bl.a. knyttet
til hva som ligger i «betydelig del av befolkningen» og om kanalene
skal forpliktes til å delta i en budprosess for å ha rett til å kjøpe
ut rettighetene. Disse medlemmer vil imidlertid påpeke
at det, innenfor rammene av listeføring, er svært uheldig at Paralympics
ikke er listeført som viktig begivenhet, på samme måte som VM i
skiskyting, OL og cupfinalen for menn.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, merker seg at den
del av overskuddet til Norsk Tipping AS som avsettes til idrettsformål,
fortsatt vil utgjøre den primære finansieringskilden for den statlige idrettspolitikken,
og flertallet støtter dette.
Komiteen viser til
at fordelingen av overskuddet fra Norsk Tipping AS er regulert i
lov om pengespill. Fra og med 2013 fastslås det i § 10 i denne loven
at spilleoverskuddet fordeles med 47,9 prosent til idrettsformål,
14,6 prosent til kulturformål utenfor statsbudsjettet, 18 prosent til
samfunnsnyttige og humanitære organisasjoner og 19,5 prosent til
kulturformål (inntektsføres i statsbudsjettet).
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at regjeringen
går inn for å endre tippenøkkelen og at det skal utvikles en ny
tippenøkkel med sikte på at spilleoverskuddet fra Norsk Tipping
AS skal fordeles med 64 prosent til idrettsformål, 18 prosent til
kulturformål og 18 prosent til humanitære og samfunnsnyttige organisasjoner,
og at endringen vil gjennomføres gradvis etter beslutninger i det
enkelte budsjettår.
Flertallet viser til at endringen
av tippenøkkelen betyr en formidabel styrking av idretten ved å
trappe opp andelen av Norsk Tippings overskudd til 64 prosent til
idrettsformål. Flertallet viser til at endringen
i tippenøkkelen er begrunnet med at økt ressursgrunnlag er nødvendig
for å sikre god måloppnåelse innenfor idrettspolitikken, spesielt
når det gjelder idrettsanlegg.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og
Kristelig Folkeparti, viser til at denne opptrappingen skal
skje innen 2015, og det betyr et større løft både i 2014 og 2015.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at tilskudd til anlegg for idrett og egenorganisert fysisk
aktivitet, herunder friluftsliv, i kommunene vil ha førsteprioritet
for den statlige idrettspolitikken de nærmeste årene. Flertallet peker
også på at det er viktig at lokale prioriteringer skal være styrende
for anleggsutbyggingen, og det er lokalt i kommunene og fylkeskommunene
det er mulig å foreta nødvendige behovsvurderinger, samt at anleggspolitikken
skal imøtekomme ulike ønsker og behov. Flertallet viser
også til at de overordnede kriteriene for fordeling av spillemidler beholdes,
men kriteriet for anleggsfordeling forenkles, noe som er viktig
for de ulike lag og foreninger som søker på slike midler. Flertallet viser
også til at det ekstra tilskuddet til større interkommunale anlegg
økes til inntil 30 prosent, og at det fortsatt vil være forhøyede
tilskuddssatser til nærmiljøanlegg.
Flertallet peker på at presset
på bruken av spillemidler øker. En introduksjon av nye formål vil
redusere mulighetene til målrettet idrettspolitikk og vanne ut effektene
av den foreslåtte endringen av fordelingsmodellen for overskuddet fra
Norsk Tipping AS. Flertallet vil understreke at nye
tiltak og prioriteringer til idrettsformål som omtales i meldingen
vil, der ikke annet framgår, finansieres innenfor rammen av spillemidlene.
Nye tiltak som består i å utvikle aktivitet som verktøy i det lokale
og regionale folkehelsearbeidet, må finne sin finansiering i ansvarlige
kommuner, fylker og fagdepartementer utenom spillemidlene. Regjeringens forslag
til prioriteringer og tiltak i meldingen forutsetter en endring
i pengespilloven vedrørende fordelingen av overskuddet fra Norsk
Tipping AS.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at overskuddet fra Norsk Tippings ulike spilltilbud fordeles
året etter opptjening. Fordelingen gjøres av sentrale myndigheter
i henhold til tippenøkkelen fastsatt av Stortinget, jf. § 10 første
ledd i pengespilloven. Disse medlemmer er kjent med
at det i dag er et betydelig etterslep på finansiering av idrettsanlegg.
Disse må i stor grad finansieres ut fra midlene som kommer fra tippemidlene,
hvilket er en utfordring når gapet mellom behov og midler øker år
for år. Disse medlemmer mener denne utfordringen
kan løses gjennom den planlagte endringen av tippenøkkelen, som
i større grad tar inn over seg at breddeidretten er i en ekstra
sårbar situasjon med hensyn til den offentlige finansieringen. Disse
medlemmer er imidlertid uenige i den innfasingen som regjeringen
har lagt opp til, og mener den nye tippenøkkelen for idrettens skyld
burde ha trådt i kraft allerede i 2013 – og uansett ikke noe senere
enn 2014.
Disse medlemmer mener at opptrappingen av
tippenøkkelen til 64 prosent bør skje raskest mulig, og mener at
idrettsanlegg er en forutsetning for å kunne gi idrettstilbud til
flere, samt kunne beholde ungdom lenger aktive. Disse medlemmer ser
også at spillemidler til anlegg fortsatt er en viktig ordning, men
spillemidlenes andel utgjør nå under 20 prosent av finansieringen.
I Akershus er det i gjennomsnitt fire års ventetid (etterslep) for
å få utbetalt spillemidler. Det betyr at utbygger (også idrettslag)
i mellomtiden må låne penger i bank i påvente av utbetaling. Akershus
er et fylke med sterk befolkningsvekst. Disse medlemmer mener at
langsiktig og forutsigbar finansiering er en hovedutfordring for
idretten.
Disse medlemmer peker på at presset
på bruken av spillemidler øker. En introduksjon av nye formål vil
redusere mulighetene til målrettet idrettspolitikk og vanne ut effektene
av den foreslåtte endringen av fordelingsmodellen for overskuddet
fra Norsk Tipping AS. Disse medlemmer fremmer på
denne bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen sørge for at nye
tiltak og prioriteringer til idrettsformål som omtales i meldingen,
der ikke annet framgår, finansieres innenfor rammen av spillemidlene.»
Disse medlemmer viser til at
stadig flere nordmenn registreres som spillere hos utenlandske spillselskaper,
og at resultatet av dette er at det spilles for om lag 7 mrd. kroner
hos disse selskapene årlig. Disse medlemmer mener
at dagens politikk, hvor essensen er å sikre et såkalt «monopol»
for Norsk Tipping, ikke er annet enn en strutsepolitikk hvor hodet
stikkes i sanden uten at man først forsøker å orientere seg om hvordan
landskapet omkring ser ut. Disse medlemmer er tydelige
på at spillmonopol er et feilslått og fundamentalt dårlig virkemiddel, da
dette både reduserer valgfriheten og inntektene til dem som nyter
godt av spilloverskuddet. Disse medlemmer mener derfor
at regjeringen heller burde invitere andre aktører inn på en lisensordning
for spill, hvor deler av omsetningen tilfaller norsk idrett. Dette
vil gi et åpnere spillmarked i Norge, samtidig som idretten og andre
organisasjoner innen kultursektoren vil stå igjen som økonomiske
vinnere. Samtidig peker disse medlemmer på at bl.a.
danske erfaringer viser at en slik ordning heller ikke vil gå på bekostning
av de etablerte statlige ordningene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti vil vise til merknad i Innst.
S. nr. 104 (2007–2008), under behandlingen av St.meld. nr. 39 (2006–2007)
Frivillighet for alle:
«Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre er imot den foreslåtte ordningen,
og vil understreke at dette ikke er et tiltak som øker den totale
inntektsrammen for frivillig sektor. Videre er disse medlemmers
kritikk mot ordningen begrunnet med at innføringen av en grasrotandel
vil kunne føre til at frivillighetens fokus endres i en uheldig
retning. Disse medlemmer vil påpeke at frivillige organisasjoner,
lag og foreninger sannsynligvis vil måtte benytte betydelig mer ressurser
på markedsføring og reklame overfor potensielle givere blant spillerne,
noe disse medlemmer frykter vil kunne gå ut over egen kjerneaktivitet.
Samtidig vil ordningen etter disse medlemmers mening kunne åpne
for uheldige forskjeller mellom organisasjonene, særlig med hensyn
til i hvilken grad organisasjonene har klart å etablere seg som
'merkevarer' i samfunnet.»
Disse medlemmer har registrert
at denne ordningen tidligere har mottatt kritikk på grunn av at den
vrir penger vekk fra lokal aktivitet og over på formål som ikke
i utgangspunktet har vært tiltenkt å ta del i disse midlene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at det i forbindelse med forvaltningen av grasrotandelen har
blitt avdekket misbruk av disse midlene på flere måter. Blant annet
kan disse medlemmer vise til at en klubb har vært
i media pga. stor fortjeneste etter utlån av spillekort til én storgambler,
og at midler også har havnet hos en støtteklubb for Hells Angels.
Det er godt mulig det drives mye frivillighet innen begge disse
organisasjonene, men disse medlemmer føler seg trygge
på at Hells Angels-sympatisører aldri har vært ment som noen direkte
målgruppe for grasrotandelen og at oppfordring til storgambling
aldri har vært noen ønsket metode for å skaffe til veie grasrotmidler. Disse
medlemmer viser til at det i 2013 fortsatt ikke er kontroll
på midlene til grasrotandelen, og at regjeringen gjennom å videreføre
ordningen fortsetter med den eksisterende skjevfordelingen av midler.
Disse medlemmer mener det er
viktig at spillemiddelfinansierte anlegg har god holdbarhetsmessig,
estetisk og miljømessig standard. Ikke minst er det viktig at regelverket
bidrar til at det bygges anlegg som har god bestandighet og høyt brukspotensial
over tid, noe som er viktig for brukere av anleggene. Disse
medlemmer mener også at dette er viktig med hensyn til god driftsøkonomi
og for å forebygge tidlig behov for rehabilitering.
Disse medlemmer peker på situasjonen
med et etterslep i finansiering av idrettsanlegg. Ferdig godkjente
anlegg må vente på spillemiddelfinansiering på grunn av manglende
ressurser i ordningen. Resultatet er ofte en dyr mellomfinansiering
for idrettslagene. Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen iverksette nødvendige
tiltak for å fjerne etterslepet i finansieringen på bygging av idrettsanlegg.»
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til målsettingen om at 64 prosent av tippemidlene skal fordeles
til idrettsformål innen 2015. Disse medlemmer noterer
seg at regjeringen i statsbudsjettet for 2013 kun la inn en justering
på noe over 2 prosent, noe som utgjør en altfor lav forholdsmessig
justering dersom opptrappingen skal gjøres proporsjonalt med tre
like oppjusteringer, hver på 6,2 prosent. Disse medlemmer mener
idretten har hatt en berettiget forventing om at justeringen også
for 2013 skulle være i denne størrelsesorden. Disse medlemmer mener
det er svært viktig å gi idretten forutsigbare rammevilkår, og sikre
idrettens viktige arbeid for idrettsglede og -kultur, aktivitet
og folkehelse, inkludering av personer med ulik funksjonsevne, og
integrering av alle idrettsutøvere uavhengig av etnisk bakgrunn. Disse medlemmer viser
til Høyres alternative budsjettforslag for 2013 der 6,2 prosent
økning i andel tippemidler var lagt inn som forutsetning i budsjettet,
og der statens bortfall av inntekter var kompensert med 118 mill.
kroner. Disse medlemmer tar til etterretning at Høyres
forslag ikke ble vedtatt.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til tidligere merknader
i Innst. 14 S (2012–2013) om den rammestyrte ordningen for kompensasjon
av merverdiavgift ved bygging av idrettsanlegg. Disse medlemmer har
tidligere påpekt behovet for lik avgiftsmessig behandling og en
åpen ordning basert på en overslagsbevilgning. Disse medlemmer vil
påpeke at mens etterslepet på idrettsanlegg ifølge Norges Idrettsforbund
var 1,3 mrd. kroner i 2005, har dette etterslepet i 2011 passert
2 mrd. kroner, samtidig som andelen tippemidler til idrettsanlegg
går ned.
Disse medlemmer viser til at
disse partier sammen med Venstre derfor foreslo i budsjettet for
2013 et løft for byggingen av idrettsanlegg ved å styrke posten
med 100 mill. kroner i 2013. Disse medlemmer merker
seg at dette forslaget ikke fikk støtte fra regjeringspartiene.
Komiteen viser til
at spillemidlene dekker en stadig mindre andel av de totale kostnadene
ved å bygge et idrettsanlegg, og at det er et økende gap mellom
kommunenes investeringer og den statlige andelen av totalkostnaden
for et idrettsanlegg. Komiteen mener i likhet med regjeringen
at det kan være hensiktsmessig å øke tilskuddssatsene for mange
anleggstyper. Komiteen ser at det i mange tilfeller
kan være ressurs- og bruksmessig gunstig at flere kommuner går sammen
om å bygge idrettsanlegg.
Komiteen viser til meldingens
omtale av kriterier for spillemidler, samt forslag til nye kriterier.
Komiteen vil understreke at idrettsanlegg
bygges og drives lokalt. Det er i alle hverdagsanleggene rundt om
i landet at det store aktivitetsmangfoldet foregår. Komiteen stiller seg
derfor bak en styrking av innsatsen gjennom økt tilskudd til idrettsanlegg
i kommunene.
Komiteen merker seg at regjeringen
foreslår at tilskuddet til ordinære nærmiljøanlegg slås sammen med
tilskuddet til ordinære idrettsanlegg i kommunene. Endringen vil
bestå i at staten ikke lenger fastsetter et spesifikt beløp som
skal gå til nærmiljøanlegg, og det vil være opp til fylkeskommunen
å avgjøre hvor mye spillemidler av totalsummen som skal gå til nærmiljøanlegg. Komiteen merker
seg at regjeringen også foreslår at ordningen med tilskudd til mindre nærmiljøanlegg
bør inngå i den ordinære rammen til fylkeskommunen. Komiteen viser
til familie- og kulturkomiteens høring i forbindelse med behandlingen
av meldingen, hvor det fra flere aktører ble uttrykt bekymring over
at øremerkingen av midler til nærmiljøanlegg nå kan forsvinne. Komiteen viser
til at begrunnelsen for en egen tilskuddsordning knyttet til nærmiljøanlegg
har vært at dette er viktig for å bidra til en satsing på mindre
anlegg og aktivitetsflater, innrettet mot egenorganisert aktivitet og
andre ikke-konkurransebaserte aktivitetsformer. Ordningen skal sikre
at anlegg av denne type prioriteres lokalt.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at tilskudd til nærmiljøanlegg skal ses i sammenheng med tilskudd
til ordinære idrettsanlegg, men at det fortsatt skal være forhøyede
tilskuddssatser til nærmiljøanlegg. Flertallet ser
at det fortsatt er stort behov for nærmiljøanlegg, og at slike anlegg
fyller en viktig rolle i å gi barn, unge og også andre aldersgrupper
større mulighet til fysisk aktivitet, men peker likevel på at regjeringen med
dette grepet overlater til fylkeskommuner og kommuner til selv å
avgjøre hvilken type anlegg det er størst behov for i den enkelte
kommune/region.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti mener dagens ordning med øremerkede
midler til nærmiljøanlegg bør opprettholdes.
Komiteen viser til
at det i høringen fremkom synspunkter på bestemmelsene i tilskuddsordningen
om estetikk og bestandighet. Komiteen har stor forståelse
for de hensyn som ligger bak disse, særlig de hensyn som gjelder
driftsøkonomi og bestandighet, men mener at hensynet til estetikk
i større grad bør overlates til de ordinære lokalpolitiske prosesser
og i mindre grad styres gjennom tippemidler.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ser
at ordning med tilskudd til presskommuner kan være viktig, og ser
at Akershus idrettskrets har foreslått utvidelse med de to kommunene
Ullensaker og Sørum. Disse medlemmer mener at det
er behov for en plan for å fjerne etterslepet på spillemidler, at
det øremerkes midler til spesielt kostnadskrevende anlegg i statsbudsjettet
og at svømmeanlegg for idrett og for svømmeopplæring i skolen må
organiseres og tilrettelegges på en annen måte enn i dag. Disse
medlemmer mener også at interkommunale løsninger må stimuleres,
og registrerer at idretten ønsker å være en positiv partner for
tilbud til nye grupper, og at fysisk aktivitet er en av de viktigste
faktorene for å bedre folkehelsen. Disse medlemmer viser
til at Akershus idrettskrets har et samarbeid med fylkeskommunen,
og flere kommuner i Akershus innenfor «Aktiv på Dagtid» og «MER-idrett»
i skolen (10. klasse) er meget positivt. Idretten er en god partner
for utvidet satsing på folkehelse, og disse medlemmer mener
at dette ikke kan gå på bekostning av spillemidlene til idrettens organisasjonsarbeid
og primæroppgaver. Disse medlemmer registrerer at
idretten etterlyser et mer tverrdepartementalt samarbeid, også finansielt,
som kan gi bedre samhandling med frivillig sektor i et folkehelseperspektiv.
Idretten kan få mye ut av hver krone. Disse medlemmer registrerer
også at idretten er basert på ulønnet innsats fra foreldre.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti er opptatt av at intensjonen
bak spillemidlene og ordningene for momskompensasjon må tilpasses dagens
behov, slik at ikke regelverket står i veien når ulike gode krefter
sammen tar initiativ til beste for allmenheten.
Disse medlemmer vil her fremheve
utfordringene i dagens regelverk for drift av anlegg som mottar
offentlig støtte gjennom momskompensasjonsordningen. Disse
medlemmer viser til bestemmelsen om at det som hovedregel
kun er eieren av anlegget som kan søke om tilskudd fra spillemidlene,
og bestemmelsen om at overføring av driften av anlegget til andre
enn tilskuddsmottaker ikke kan skje uten skriftlig forhåndssamtykke.
Disse medlemmer viser til at
konsekvensene av dagens lite fleksible regelverk er at færre nye anlegg
bygges fordi mange kommuner vegrer seg mot økte driftskostnader. Disse
medlemmer mener regelverket både må forenkles og praktiseres
mer fleksibelt enn det regjeringen gjør i dag, slik at det blir
enklere for anleggseier, som regel kommune eller fylkeskommune,
å overlate driften til idrettslag og andre frivillige organisasjoner
uten å miste muligheten for momskompensasjon. Disse medlemmer vil påpeke
at dette kan spare kommunene for driftskostnader og gi frivilligheten
inntektsmuligheter. Disse medlemmer viser til Gjønneshallen
i Bærum kommune som eksempel på et anlegg som er finansiert av kommunen, men
som driftes med overskudd av idretten. Disse medlemmer mener
det bør åpnes for slike løsninger flere steder. Frivillige organisasjoner
kan utgjøre et verdifullt bidrag som driftere av anlegg og arenaer,
for eksempel gjennom en kombinasjon av teknisk personale, timesvakter og
dugnad. Dagens regler for momskompensasjon stenger imidlertid for
slike løsninger. En annen uheldig konsekvens av dagens regelverk
er at det for stiftelser eller andre sammenslutninger som anleggseiere
i dag er vanskelig å leie ut sine anlegg til idretten uten å miste
momskompensasjonen.
Disse medlemmer mener dette klart
anskueliggjør behovet for oppmykning slik at regelverket for momskompensasjon
til idrettsanlegg tar bedre hensyn til ulike organiserings- og driftsformer.
Et mer fleksibelt regelverk vil etter disse medlemmers syn
bedre ivareta intensjonene bak momskompensasjonsordningen og kunne
gi lavere kostnader for kommunene, inntektsmuligheter for idrett
og frivillighet, og bedre utnyttelse av hallkapasiteten.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre vil i denne sammenheng peke på at idretten vil
nå ut til flere hvis duk- og boblehaller innlemmes i spillemiddelordningen. Denne
typen haller er ofte den muligheten de lokale idrettsklubbene har
til å kunne ha et lavterskeltilbud hele året. Slik kan man nå ut med
tilbud som gir flere muligheter til fysisk aktivitet, og bidra positivt
til fysisk og psykisk helse. Dette vil imidlertid kreve at regjeringen fjerner
de sentralstyrte estetiske reguleringene som i dag står i veien
for denne typen haller.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at regjeringen i
en situasjon med et stort etterslep på anleggssiden ikke synes å
ville innføre forenklinger, og slik bidra til å redusere etterslepet
raskere, slik at flere kan benytte seg av idrettens fysiske og sosiale
tilbud. Disse medlemmer viser til at regjeringen
ikke har offentligjort noen sluttrapport fra sitt arbeid med duk- og
boblehaller, hvor fire av idrettens særforbund bidro til å belyse
sikkerhetsmessige, estetiske og økonomiske aspekter ved denne typen
anlegg, og at arbeidet heller ikke synes å være fulgt opp på annen
måte.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre finner det bemerkelsesverdig at regjeringen ikke
vil tillate anlegg som kan gi mer aktivitet for det offentliges
innsats, og vil her fremheve betydningen av at det lokale selvstyret
får en større innflytelse på avgjørelser i nærmiljøet.
Komiteen vil understreke
betydningen av at friluftslivets og idrettens aktører oppfordres
til å involvere seg i lokalt areal- og planarbeid. Dette er vesentlig
både for å sikre arealer til idrett og fysisk aktivitet for fremtiden,
og for å sørge for at alle aldersgrupper har mulighet for fysisk
utfoldelse ved at arealer til nærmiljøanlegg sikres i det kommunale
planverket. Flertallet vil fremheve den lokaldemokratiske
verdien av at avgjørelser treffes nærmest mulig og i nødvendig grad
inkluderer de som berøres, og vil påpeke at godt lokalt samarbeid
ikke må hindres av unødvendig byråkratiske reguleringsbestemmelser
eller -prosesser.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti vil peke på behovet for en
bedre koordinering av anleggspolitikken. Disse medlemmer viser til
at fordelingen av spillemidler til idrettsanlegg i dag fordeles
til fylkeskommunene etter en nøkkel hvor innbyggertall og gjeldende
fylkesvis anleggsdekning teller 25 prosent hver, mens godkjent søknadssum
teller 50 prosent for tildelt beløp. Fordelingen av anleggsmidler
innen hvert fylke foretas deretter av hver enkelt fylkeskommune,
uten at en helhetlig koordinering av behovet for ulike anleggstyper
kan finne sted. Disse medlemmer vil her for eksempel
vise til at Norges Håndballforbund ikke lenger kan arrangere internasjonale
mesterskap fordi Norge ikke har et nasjonalt håndballanlegg som tilfredsstiller
kravene til internasjonale mesterskap. Disse medlemmer vil
her peke på idrettens egne forslag om at dette arbeidet bør samles
i et overordnet planverk, og fremmer på denne bakgrunn følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen sammen med idretten
vurdere behovet for koordinering av nasjonale og regionale planer
for idrettsanlegg.»
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til Kulturdepartementets brev til familie- og kulturkomiteen datert
15. februar 2013 der man viser til at det innenfor Kulturdepartementets
anleggspolitiske program ytes tilskudd til utstyr. I meldingen foreslås
det at tilskudd til utstyr etableres som egen, permanent ordning. Flertallet viser
videre til at departementet vil vurdere innretningen på denne ordningen,
herunder hvilke typer utstyr som kan være berettiget tilskudd.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at snøproduksjonsutstyr kom med i spillemiddelordningen
i 2004, hvilket var en viktig milepæl. Snø alene er imidlertid ikke
nok for moderne skiaktivitet, og disse medlemmer viser
også til at preparering av skiløyper og skibakker i dag er en forutsetning
både for den organiserte skiidretten og for mosjonister. Disse
medlemmer har derfor merket seg at prepareringsmaskiner
ikke er omfattet av spillemiddelordningen.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen om å gjennomgå spillemiddelordningen
for å vurdere om også prepareringsmaskiner skal inkluderes i spillemiddelordningen.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener at begrepet «egenorganisert», som benyttes
bredt i idrettsmeldingen, må gis et tydeligere innhold. Disse
medlemmer ser at egenorganisert ungdom ikke alltid finner
sin plass i den tradisjonelle idretten.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at resultatene kan bli at ungdom taper når medlemskap telles
opp og danner grunnlaget for økonomiske fordelinger. Skal de egenorganiserte
ungdommene endres for å finne innpass i den organiserte idretten,
eller bør det være motsatt? Disse medlemmer vil utfordre medlemskapsordningen
og mener det er viktig å rette oppmerksomheten mot de gruppene som har
behov for tilrettelegging av anlegg, som f.eks. snowboard, twintip,
skate, downhill og BMX. Disse medlemmer mener det
bør gjennomføres en evaluering av dagens tilskuddsordninger til
aktivitet og anlegg med særlig vekt på målgruppen ungdom og egenorganiserte
idrett, og at formålet må være å avdekke om dagens fordeling av
midler bidrar til å realisere målene.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen om å gjennomføre
en evaluering av dagens tilskuddsordninger til aktivitet og anlegg.»
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
mener det er viktig å legge til rette for at den frivillige, medlemsbaserte
idretten fortsatt skal være den viktigste arenaen for barn og ungdoms
deltakelse i idrett og fysisk aktivitet. Svært mange idrettslag
organiserer også aktivitet for voksne. Den organiserte idretten
har likevel ikke samme sentrale posisjon eller rolle for voksenbefolkningen
som for barn og ungdom. For voksne er det overordnede målet fra
statens side å stimulere til fysisk aktivitet. Flertallet mener
at dette primært gjøres gjennom utbygging av anlegg og særskilte
tiltak rettet mot inaktive. Samtidig vil gode rammebetingelser for
lagene være viktig også for å opprettholde og utvikle et aktivitetstilbud til
voksne innenfor den organiserte idretten.
Flertallet peker på at både idretten
selv og det offentlige er opptatt av å finne fram til gode løsninger
for å videreutvikle idrettens potensial for å aktivisere flere enn
i dag, og bidra til å løse samfunnsutfordringer knyttet til fysisk
inaktivitet.
Komiteen mener det
er viktig at offentlige myndigheter er seg bevisst de muligheter
og begrensninger som ligger i samarbeid med den organiserte idretten,
toppidretten, frivillige lag og foreninger. Komiteen understreker
at det fra statens side ikke kan forventes eller kreves at idretten
og lokale idrettslag skal ta på seg et ansvar ut over sine primæroppgaver. Komiteen understreker
at den statlige idrettspolitikken må bidra til å støtte opp om,
og å stimulere til, vekst og utvikling innenfor idretten på idrettens
egne premisser.
Komiteen understreker at det
er viktig å bevare idretten som en frivillig organisasjon med stor frihet
til å definere rammene for sin virksomhet. Idrettspolitikk er frivillighetspolitikk.
Det har en egenverdi at idrett utøves innenfor rammene til en frivillig
organisasjon.
Komiteen viser til at prioriterte
målgrupper for tilskuddet til NIF er barn og ungdom. Dette er grupper
som det er særlig viktig å stimulere til fysisk aktivitet. For barn
og ungdom er idrettens rolle som sosial møteplass og kilde til meningsfylt
fritid særlig viktig. Komiteen peker på at det er
viktig å legge til rette for at alle barn og unge har et tilbud,
uavhengig av faktorer som foreldrenes økonomi og bosted.
Komiteen peker på at en stor
del av barn og unge deltar i ulike idrettsaktiviteter, men at det skjer
en stor endring i tenårene da noen satser på toppidretten, noen
fortsetter med breddeaktiviteter, men veldig mange faller fra organisert
aktivitet. Av de som faller fra idretten, er det en del som går
over til annen type trening, gjerne i private treningssentre, men
altfor mange slutter helt med idrett og blir passive. Komiteen peker
på viktigheten av å tilby et bredt spekter av spennende aktiviteter
for ungdom, slik at en større andel deltar på organiserte aktiviteter
i flere år, noe som gir større sjanse for at man fortsetter med
fysisk aktivitet også i voksen alder. Komiteen mener
at det må være opp til idretten selv om de ønsker, og på hvilken
måte de ønsker, å utvide spekteret av organiserte aktiviteter for
å beholde ungdommen lenger. Komiteen mener det er
viktig at statlige tilskuddsordninger fortsatt stimulerer til utvikling
av tilbudet til ungdomsgruppen.
Komiteen viser ellers til at
idrettspolitikken har et særlig ansvar for å legge til rette for idrettsdeltakelse
og økt fysisk aktivitet for personer med nedsatt funksjonsevne.
Komiteen påpeker at en åpen og
inkluderende idrett innebærer at alle, uavhengig av kjønn, etnisk
eller kulturell bakgrunn, funksjonsevne eller seksuell orientering
skal kunne føle seg velkommen og delta i idrettsaktiviteter.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
vil understreke at idrettens betydning som sosial møteplass, arena for
meningsdannelse og som opplæring i en frivillighetskultur ikke kan
erstattes av andre, som for eksempel de kommersielle treningssentrene. Derfor
er det viktig med en ekstra stimulans for å utvikle ungdomsidretten.
Komiteen viser til
at Kulturdepartementet gjennom tilskuddet til NIF vil legge til
rette for idrettsdeltagelse for personer med nedsatt funksjonsevne. Komiteen påpeker
viktigheten av at personer med nedsatt funksjonsevne gis mulighet
til å trene med en såkalt idrettskontakt.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og
Kristelig Folkeparti, mener at dersom Norge fortsatt skal hevde
seg på samme nivå i internasjonal toppidrett, må det økonomiske
grunnlaget for toppidrettssatsingen styrkes. Flertallet mener
at det innebærer at man på sikt må prioritere en opptrapping av
det statlige tilskuddet til toppidrett.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ser
at for å kunne utvikle idrettens tilbud, beholde ungdommen litt
lenger og inkludere grupper med spesielle behov, har idretten utfordringer. Disse
medlemmer mener at frivilligheten er bærebjelken i den norske
idrettsmodellen, og vi må ikke ta den for gitt. Det skal rekrutteres
og utdannes både ledere og trenere på alle nivåer. Idrettens egne
ledd må utvikles både med hensyn til faglige krav og det verdimessige. Disse
medlemmer mener også at organisasjonen med idrettslagene
i sentrum trenger kraft og styrke for å bistå og utvikle norsk idrett. Disse
medlemmer ser at dette er utfordrende når de økonomiske
rammene står stille og befolkningsveksten er stor. Den varslede
økningen i tippenøkkelen for 2013 er meget beskjeden, og innebærer
reelt sett en nedgang. Det kreves satsing over tid for å få resultater,
og disse medlemmer er klare til å bidra til et «ungdomsløft»
i norsk idrett.
Disse medlemmer viser til at
norske barn i alderen 8 til 12 år er på den internasjonale aktivitetstoppen,
men at dette avtar sterkt når barna blir ungdom, og at ungdommen
faller fra den organiserte idretten i et høyt tempo fra 13-årsalderen
og oppover. 40 prosent av alle 13- til 19-åringer som har vært medlem
av et idrettslag, er ikke medlem lenger. Den organiserte ungdomsidretten
fungerer ofte som en rekrutteringstrakt for toppidretten, og når
ungdommen er rundt 18-årsalderen er kun de beste igjen. De mindre
talentfulle eller de som ikke ønsker å satse for å bli toppidrettsutøver,
og som fortsatt er aktive, har meldt overgang til treningsstudio
eller har aktivitet på egen hånd, men svært mange har blitt passive. Disse
medlemmer viser til at det finnes idretter og aktivitet
som øker rekrutteringen av ungdom. Internasjonalt omtales de ofte
som «action sports». I disse idrettene øker aktiviteten i takt med
ungdommens utvikling av selvstendighet, motivasjon og motorikk.
Et bilde på hvor store de egenorganiserte idrettene er blitt i Norge,
er at over 80 prosent av alle alpinski som selges i Norge er twintipski. Disse
medlemmer mener det er et stort behov for anlegg som fanger
opp denne gruppen og viser til at det ikke finnes noen statlig plan
for investeringer i anlegg for «action sports».
Disse medlemmer mener regjeringen
bør sørge for å få på plass en ordning som sikrer synshemmede og
andre grupper av funksjonshemmede tilgang til idrett og fysisk aktivitet. Disse medlemmer mener
også at det er viktig å få flere funksjonshemmede inn i idretten,
ikke minst for å øke den fysiske styrken som i seg selv er viktig
for å fungere i hverdagen og i den enkeltes helsesituasjon.
Komiteen mener innretningen
på den statlige idrettspolitikken må bygge på den grunnleggende
forutsetning at NIF og andre medlemsorganisasjoner innen idretten
er frivillige, medlemsbaserte og autonome organisasjoner. Komiteen mener
derfor det er viktig å sikre idretten gode vilkår til selv å definere
rammene for sin virksomhet.
Komiteen viser til meldingens
omtale av idrett og fysisk aktivitet for inaktive voksne. Komiteen vil
peke på at det er viktig å se sammenhengen mellom folkehelsepolitikken
og idrettspolitikken samtidig som man erkjenner at de har ulike
mål og oppgaver. Folkehelsepolitikken har flere virkemidler ,og
en aktiv idrettspolitikk er en av disse. Samtidig må idrettspolitikken bygge
på en forutsetning om idrettens egenverdi og anerkjenne idrettsorganisasjonenes
selvstendighet som frivillige organisasjoner. Idretten har i tillegg
flere positive virkninger, og bedret folkehelse er en av disse.
Komiteen viser til at ut fra
et idrettspolitisk perspektiv er det først og fremst viktig å legge
til rette for at alle skal ha god tilgang til aktiviteter, anlegg
og områder for idrett og fysisk aktivitet, og respektere idrettsorganisasjonenes
behov for å drive sine aktiviteter for sine medlemmer og ut fra
sin egenart. Komiteen viser til utviklingen når det
gjelder aktivitet i befolkningen og demografiske endringer som beskrives
i meldingen. Komiteen mener dette tilsier at det
bør legges økt vekt på at idrettspolitikken gjennom tilskuddsordningene
stimulerer til utbygging av infrastruktur for lavterskeltilbud.
Komiteen viser til at meldingen
påpeker at voksne har et ansvar for å ta vare på egen helse, blant
annet ved å drive fysisk aktivitet. Komiteen viser
til at det likevel ut fra et folkehelseperspektiv er viktig å aktivere
inaktive voksne.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti mener imidlertid dette, utover
de idrettspolitiske virkemidlene som tilrettelegging av idrettsanlegg
og infrastruktur for fysisk aktivitet, primært bør skje gjennom
virkemidler på andre sektorer og med respekt for idrettsorganisasjonenes
egenart og selvstendighet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
mener det er viktig at idretten arbeider aktivt og målrettet for
å øke kvinneandelen i sentrale posisjoner og utvikler aktivitetstilbud
som er attraktive for begge kjønn. Etter flertallets syn
vil dette blant annet styrke idrettsorganisasjonenes inkluderende rolle. Flertallet ser
positivt på det arbeidet NIF gjør på dette området, og oppfordrer
organisasjonen til å fortsette med tiltak for å bedre kjønnsbalansen
blant ledere og trenere.
Flertallet ser positivt på at
regjeringen vil styrke tilskuddsordningen Inkludering i idrettslag
i størrelsesorden 2 mill. kroner i forhold til 2011-nivå, når effekten
av endringen i tippenøkkelen slår inn.
Flertallet viser til de positive
erfaringer som er gjort med frisklivssentraler og understreker mulighetene
som ligger i et samarbeid mellom slike sentraler og frivillige organisasjoner,
bl.a. innen idretten.
Flertallet viser til at regjeringen
over lang tid har satt søkelys på skolens bidrag til økt fysisk aktivitet. Flertallet sier
seg enig i at en viktig forutsetning for å drive fysisk aktivitet
er at det er lagt til rette for det gjennom fysisk utforming av
skolens uterom, og gjennom bygging av anlegg og områder for idrett
og fysisk aktivitet i tilknytning til skoler. Flertallet støtter
derfor at det ved fordeling av spillemidler til områder for fysisk
aktivitet prioriteres anlegg der det foreligger flerbruksmuligheter.
Med slike anlegg menes f.eks. anlegg som kan benyttes av skolen på
tidspunkter hvor idretten eller andre primære brukergrupper ikke
benytter anlegget.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti peker på de lange tradisjonene
norsk idrett har når det gjelder å legge til rette for mennesker med
funksjonsnedsettelser. Disse medlemmer ønsker å styrke
mulighetene for deltakelse i idrett, og fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen om å utrede konkrete tiltak
for å bedre tilretteleggingen for deltakelse av personer med nedsatt
funksjonsevne, herunder fjerne 26-årsgrensen for tilskudd til utstyr,
styrking av tilgangen på personlige assistenter og transport på
fritiden.»
Disse medlemmer registrerer at
meldingen i liten grad foreslår konkrete tiltak for å motvirke ungdomsfrafallet.
Komiteen vil her fremheve
idrettens erfaringer med de langvarige positive effektene man oppnår
hvis man forhindrer ungdomsfrafallet. Jo lenger barn og unge fortsetter
i idrettsaktiviteter, jo større sjanse er det for at de senere deltar
i studentidrett, bedriftsidrett og som aktive foreldre og besteforeldre. Komiteen vil,
i tillegg til de åpenbare effektene dette har for folkehelsen, påpeke
den betydningen idretten her har ved å tilby mange ulike sosiale
og kulturelle fellesskap som utvikler og inkluderer menneskene som
deltar.
Komiteen har merket seg debatten
rundt trenerrollen og foreldredeltagelse. Komiteen vil påpeke
hvor avgjørende foreldres frivillige dugnadsinnsats på trenerområdet
er for idrettens eksistens. Samtidig vil behovet for økt trenerkompetanse
øke etter hvert som barna når et høyere ferdighetsnivå. Komiteen vil
påpeke betydningen av at frivillige trenere tilbys kompetanseheving
og oppfølging slik at de blir trygge på oppgaven, og kan gjøre en
best mulig jobb som trener. Komiteen vil her fremheve idrettens
gode utviklingsarbeid i programmet «Trenerløypa» som tilbyr både
idrettsfaglig, pedagogisk og organisatorisk kompetanseheving.
Komiteen vil vise til at Norges
idrettsforbund i flere år har arbeidet med å etablere gode modeller
for samarbeid mellom den frivillige idretten, det offentlige og
andre aktører innenfor områdene idrett og folkehelse og idrett i
skolen. Komiteen vil fremheve prosjektet Aktiv på dagtid,
som et eksempel på dette arbeidet. Aktiv på dagtid er tilrettelagt,
fysisk aktivitet på dagtid for alle voksne som mottar trygd eller
sosial stønad. Deltagerne har her fremhevet betydningen av det sosiale
samholdet og samvær med positive medmennesker som oppbyggende og givende.
Komiteen vil påpeke betydningen
av god dialog og nært samarbeid mellom idrett og skole for å sørge
for et mest mulig sømløst tilbud til de barna som ønsker det. Samarbeid
som øker positivt fokus og holdningsskapende arbeid rundt fysisk
aktivitet i tilknytning til skolens øvrige aktiviteter, vil ha mange
positive effekter. Bedre utnyttelse av haller og baner etter skoletid,
men før idrettens aktiviteter vanligvis starter, vil kunne bidra
til å fange opp både barn og unge som ellers lett kan falle utenfor
av sosiale grunner, og samtidig inkludere og integrere barn og unge
uavhengig av etnisk bakgrunn. Dette krever imidlertid at både idrettslagene
og skolene samarbeider om å fange opp de barna som ellers faller
utenfor.
Komiteen vil her vise til idrettens
ordninger for bruktsalg og utlån av utstyr som gir barn muligheten
til å delta uavhengig av foreldrenes inntekt.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at erfaringer tyder
på at idrettens ordninger fungerer vel så godt som når kommunen tar
dette ansvaret.
Komiteen understreker
med dette betydningen av at idrett og frivillighet står fritt til
å utvikle inkluderende tilbud og drive mangfoldsarbeid på egne premisser. Komiteen vil
videre påpeke at idrettens verdigrunnlag med utgangspunkt i frivillighet
tilfører et mangfold og en merverdi når idretten bidrar til velferdsoppgaver
som staten alene ikke kan oppnå.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
vil vise til at barn og unge fortsatt vil være de viktigste målgruppene for
den statlige idrettspolitikken.
Videre vil komiteen vise
til at meldingen understreker det positive i at idretten selv har
lagt stor vekt på å utvikle ungt lederskap og at de ønsker å legge
til rette for at ungdom selv tar ansvar for eget idrettsmiljø. Komiteen vil
som eksempel vise til Telemark Idrettskrets som driver konseptet
«Aktiv skole 365» hvor det arbeides med å skape unge aktivitetsledere
og lederutvikling for ungdom. Komiteen vil vise til
at man ved flere skoler i Telemark har inntil 10 elever på hver
skole som fungerer som aktivitetsledere for de andre elevene i friminutt
og SFO. Målet med dette er å få mer fysisk aktivitet i skolen, samt bruke
ungdommene selv som ressurs for medelever. Komiteen mener
dette er et godt eksempel på hvordan idretten selv utvikler ungt lederskap
og hvordan idretten kan samarbeide med skolen på lokalt plan, for
blant annet å rekruttere fremtidige ledere i idretten.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og
Kristelig Folkeparti, understreker behovet for å tilrettelegge bedre
for idrettsutøvere med nedsatt funksjonsevne. Meldingen viser til
at samarbeidspartnere i Campus Steinkjer har utviklet anlegg og
et kompetansesenter i samspillet mellom offentlig skole, frivillig
idrett og næringsliv, som blant annet skal møte dette behovet. Flertallet mener at
Campus Steinkjer gjennom dette kan utvikle og etablere et senter
for utdanning av trenere, veiledere og utøvere innen idrett for
utøvere med nedsatt funksjonsevne.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre vil fremheve idrettens betydning som sosialt fellesskap
også for personer med nedsatt funksjonsevne. Disse medlemmer vil
påpeke at idrettens mange og mangfoldige fellesskap i tillegg til
å bidra til bedre fysisk helse også bidrar positivt til psykisk
helse og tilhørighet. Disse medlemmer har merket
seg at idretten ønsker å informere flere om sitt tilbud til denne
gruppen, men at dagens praksis hos Nav gjør det vanskelig for idretten
å nå frem, fordi man ikke får adgang til informasjon om navn. Disse
medlemmer vil fremheve at personvernhensyn må ivaretas,
men mener allikevel man må kunne finne fleksible løsninger som både
ivaretar den enkeltes personvernhensyn og idrettens behov for å
nå frem til denne målgruppen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti vil i denne sammenheng også
peke på at dagens øvre aldersgrense på 26 år for å være berettiget tilskudd
til utstyr kan slå uheldig ut for funksjonshemmede, og mener dette
regelverket bør gjennomgås slik at personer med nedsatt funksjonsevne
ikke stenges ute. Disse medlemmer vil her også fremheve
betydningen av at treningskontakter som ledsagerordning for personer
med nedsatt funksjonsevne i større grad inkluderer synshemmede.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at en for lav andel barn kan svømme, og at det er stor
forskjell i svømmeferdighetene hos barn, der et av skillene går
mellom barn med fremmedkulturell bakgrunn og andre barn. Flertallet viser
til at det er viktig at det fortsatt satses på svømmeanlegg, slik
det blant annet er gjort gjennom anleggspolitisk program og gjennom
et økonomisk løft til Kommune-Norge som gjør at flere kan investere
i basseng. Ansvaret for den obligatoriske svømmeundervisningen ligger
under Kunnskapsdepartementet. Flertallet mener det
er viktig med et nært samarbeid mellom skole og idrett for å få
best mulig løsninger for bassengtilgang både for idrett og undervisningsformål.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti vil understreke betydningen
av å prioritere innendørs svømmeanlegg. Disse medlemmer viser
til undersøkelsen fra Norges Svømmeforbund som kartla utviklingen
i barns svømmedyktighet i perioden 2003–2009. Undersøkelsen viste
dessverre at halvparten av norske femteklassinger i 2009 ikke kunne
svømme 200 meter uten svømmehjelpemidler, at mindre enn 6 av 10 femteklassinger
hadde svømmeundervisning det skoleåret undersøkelsen ble tatt opp,
at bare 2 av 10 elever oppgir å ha lært svømming på skolen, og at
elever av foreldre med fremmedkulturell bakgrunn gjennomgående har
dårligst svømmedyktighet. Undersøkelsen viste store ulikheter i hvordan
svømmeundervisning blir prioritert rundt omkring i landet.
Disse medlemmer viser samtidig
til Riksrevisjonens undersøkelse av tilskudd til idrettsanlegg (Dokument
nr. 3:8 (2008–2009)). Riksrevisjonen avdekket særlig mangelfull måloppnåelse
for svømmeanlegg, marginal økning i antall svømmebassenger med relativ
nedgang i forhold til befolkningsmengden og langt lavere dekning
av svømmehaller i storbyene Oslo, Trondheim og Bergen sammenlignet
med landsgjennomsnittet. I tillegg var langt færre basseng åpne
og tilgjengelige enn det som framgår av den offisielle statistikken.
Riksrevisjonen fant det særlig uheldig når kommuner ikke kan tilby
barn svømmeopplæring som forutsatt i Utdanningsdirektoratets læreplan
og påpekte betydningen av at den offentlige organiseringen av tjenestetilbudet
ikke blir til hinder for at befolkningen får tilgang til svømmeanlegg.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre merker seg at idrettsmeldingen har få konkrete
tiltak for å forbedre situasjonen, og finner det urovekkende at
idrettsmeldingen i så liten grad behandler problemstillingene riksrevisjonen
tok opp rundt svømmehallene, særlig sett i lys av tidligere uttalelser
fra regjeringen om at svømmebasseng skulle prioriteres. Disse
medlemmer vil i denne sammenheng berømme idrettens arbeid for
nye ideer og bedre løsninger, hvor prefabrikkerte konsepter sparer
utredningskostnader og kvalitetssikrer prosjekter uavhengig av lokal tilgang
på kvalifisert entreprenørkompetanse.
Komiteen viser til
at friluftsliv er en viktig kilde til fysisk aktivitet og rekreasjon. Komiteen peker
på den sterke posisjonen friluftsliv og våre turtradisjoner har
i det norske samfunnet, at dette er en sentral del av den norske
kulturarven og en kilde til flotte naturopplevelser. Komiteen peker
videre på de store helseutfordringene vi står overfor i det norske
samfunnet og at friluftsliv i seg sjøl har positiv innvirkning både
på fysisk og psykisk helse.
Komiteen viser til at hovedansvaret
for friluftslivspolitikken ligger i Miljøverndepartementet, der
også grunnstøtteordningene til friluftslivsorganisasjonene naturlig
inngår.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at Miljøverndepartementet
har igangsatt arbeid med en nasjonal handlingsplan for statlig sikring av
friluftsområder, der hovedformålet er å legge strategier og føringer
for det videre arbeidet med sikring og tilrettelegging av friluftsområder. Flertallet viser
også til at Miljøverndepartementet gjennom Direktoratet for Naturforvaltning
har igangsatt en flerårig nærmiljøsatsing for å bidra til å ta vare
på friluftsområder i nærheten av der folk bor, og som skal legge
til rette for aktiviteter som å gå og sykle.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at det er formålstjenlig at hovedansvaret for friluftslivspolitikken,
der grunnstøtteordningene til friluftslivorganisasjonene inngår,
fortsatt skal ligge i Miljøverndepartementet. Dette flertallet peker
likevel på at idretten består av toppidrett, breddeidrett og egenorganisert
fysisk aktivitet og at både idrett og fysisk aktivitet er viktig
for folkehelsen, og derigjennom har både Kulturdepartementet og
Helse- og omsorgsdepartementet delansvar for å tilrettelegge for
mer fysisk aktivitet for befolkningen.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og
Kristelig Folkeparti, peker på at en stor del av befolkningen utøver
sin fysiske aktivitet utendørs, og at turkulturen fortsatt er sterk
i Norge. Flertallet peker videre på at i en landsomfattende
spørreundersøkelse som Ipsos MMI gjorde angående motivasjonsfaktorer
for fysisk aktivitet i 2012, svarer 91 prosent av de spurte at de
kunne tenke seg å drive mer fysisk aktivitet, og 61 prosent av de spurte
kunne tenke seg å drive mer fysisk aktivitet ute i naturen og i
nærmiljøet. Flertallet peker videre på at fysisk
aktivitet i form av friluftsliv når andre grupper enn den organiserte idretten,
at friluftsliv er et svært viktig bidrag for å kunne nå målsettingen
om å legge til rette for fysisk aktivitet for alle og derfor er
et viktig område innen idrettspolitikken. Det er likevel slik at Ipsos
MMIs monitorundersøkelse forholder seg til voksenbefolkningen over
15 år. Flertallet peker derfor på at de prioriterte
gruppene for den statlige idrettspolitikken er barn (6–12 år) og
ungdom (13–19 år) og at virkemiddelbruken i hovedsak er tilpasset
de primære målgruppenes behov.
Flertallet er enig i at det kan
være vanskelig å skille mellom frilufts- og andre trenings- eller mosjonsaktiviteter
som foregår utendørs, siden det som for én person er trening for
en annen er friluftsliv. Flertallet er også enig
i at det i idrettspolitikken er viktig å se friluftsliv i sammenheng
med andre former for utendørs mosjons- og treningsaktivitet, men
at det som kjennetegner friluftslivet er at det i hovedsak er egenorganisert
aktivitet. Flertallet ser likevel at det de senere
årene er kommet flere organisasjoner som arrangerer fellestiltak
innenfor det som fortsatt må kunne kalles friluftsliv, og at disse
tiltakene for en stor del er lavterskelaktiviteter som bidrar til
å få flere inaktive i aktivitet.
Et annet flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at hovedfordelingen
til idrettsformål inneholder en egen post med tilskuddsmidler for
friluftstiltak for barn og ungdom, noe som har til formål å øke
omfanget av friluftsaktiviteter for denne gruppen.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
er svært fornøyd med at dette tilskuddet er vesentlig styrket de siste
årene. Det at dette tilskuddet nå er på 12,5 mill. kroner, betyr
mer enn en dobling i 4-årsperioden siden 2008. Flertallet mener
at dette tilskuddet bør videreføres og styrkes ytterligere, da det
er viktig å stimulere til et variert og godt aktivitetstilbud for
disse gruppene.
Komiteen peker på
det faktum at friluftslivet er et godt alternativ for ungdom som
søker aktivitet og spenning, men som ikke ønsker å drive med konkurransebaserte
aktiviteter. Dette er ekstra viktig i ungdomsårene der frafallet
fra tradisjonelle idretter er stort.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
er begeistret for Kulturdepartementets planer om å videreutvikle tilskuddsordningen
til å omfatte prosjekter og/eller tiltak overfor inaktive voksne,
og er glad for at friluftsorganisasjonene ønsker å bidra med å utvikle
lavterskeltilbud til denne målgruppen.
Flertallet peker også på den
demografiske utviklingen som gjør at vi får et økende antall eldre,
der behovet for lavterskel aktivitetstilbud er stort, slik at denne
gruppen kan gå en friskere og mer aktiv alderdom i møte. Flertallet understreker
viktigheten av at en slik utvidet satsing har som mål å få nye grupper
voksne fysisk aktive, da det primære målet med disse midlene ikke
er å utvikle tiltak for den delen av befolkningen som allerede er
fysisk aktiv.
Komiteen viser til
at det ikke er gjort en gjennomgang av de friluftstiltak som mottar
spillemidlene siden 2002, og er enig i at det nå er på tide med
en slik gjennomgang. Komiteen peker på de store samfunns-
og livsstilsendringene som har skjedd de siste tiårene, også siden 2002,
på den forebyggende delen av samhandlingsreformen og det økende
behovet for at befolkningen skal bli mer aktive, samtidig som den særnorske
turkulturen fortsatt er en sterk del i det norske samfunnet. Komiteen mener
dette peker mot at fysisk aktivitet og friluftsliv blir enda viktigere
i åra som kommer, og at denne delen av idrettspolitikken bør få
økt oppmerksomhet og økte rammer framover.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og
Kristelig Folkeparti, peker på at vi i Norge bor såpass
spredt at de aller fleste av oss har tilgang til naturområder i
nærmiljøet. Det betyr at det viktigste arbeidet gjøres tverrsektorielt
gjennom å sørge for at kommunene gjennom sitt planarbeid og sin
infrastrukturutbygging legger til rette for at alle boligområder
får tilgang til friarealer via gang-/sykkelveier, noe som tilligger
andre departementers ansvarsområder.
Komiteen mener videre
at det er viktig at det legges til rette for støtte til nærmiljøtiltak
for å fremme fysisk aktivitet, og at dette vanligvis er tiltak der
man gjennom samarbeid mellom offentlige og frivillige aktører får
til veldig gode og kostnadseffektive løsninger.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og
Kristelig Folkeparti, peker også på det gledelige faktum
at som en følge av at tippenøkkelen endres, tas det sikte på at
satsingen på friluftsliv styrkes. Flertallet er svært
fornøyd med at Kulturdepartementet vil prioritere anlegg for egenorganisert
aktivitet. Dette er anlegg som har stort brukspotensial og som vil
bidra til å nå grupper som ikke finner et tilbud innenfor den organiserte
idretten.
Komiteen merker seg
at endring av tippenøkkelen kan medføre en styrking av friluftsliv
og mener det er en riktig utvikling. Komiteen merker
seg at regjeringen vil prioritere anlegg for egenorganisert aktivitet. Komiteen støtter dette.
Dette er anlegg som har stort brukspotensial, og som kan bidra til
å nå grupper som ikke finner et tilbud innenfor den organiserte
idretten.
Komiteen viser til omtalen av
tiltak innenfor friluftsliv rettet mot inaktive voksne. Komiteen viser
til omtale av denne målgruppen ovenfor og mener at tiltakene innenfor
rammene av idrettspolitikken bør være rettet mot tilrettelegging
for lavterskeltilbud.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti vil videre anbefale å vurdere ordningen
for spillemiddelstøtte til hytter i lavlandet og langs kysten. I
dag får man ikke støtte til overnattingsdel av disse hyttene. Disse
medlemmer mener at hyttene langs kysten og i nærområdet
er viktig for å stimulere til et aktivt friluftsliv hver dag.
Disse medlemmer mener at friluftsanlegg som
stier, turløper og lignende er det folk flest nytter til egenorganisert
aktivitet, og mange slike tiltak kan komme inn under tiltaksposten
for forenklede nærmiljøanlegg.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen beholde dagens ordning
med nærmiljøanlegg, inkludert tiltaksposten for forenklede nærmiljøanlegg.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet fremmer
følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen utvide dagens ordning
for hytter i lavlandet til også å kunne gi støtte til overnattingsdelen
av disse hyttene.»
Komiteens medlemmer fra Høyre vil
også påpeke spillemidlenes post for anlegg for friluftsliv i fjellet
fra 1979, hvor det kan søkes om spillemidler til hytter som ligger
i tilknytning til rutenett hvor allmennheten ferdes og til opparbeiding
av stier og løyper. Disse medlemmer har merket seg
meldingens signaler om økt satsing på anlegg og områder for egenorganisert fysisk
aktivitet, herunder friluftsliv, og vil påpeke at overnattingshytter
i lavlandet i dag ikke er spillemiddelberettiget selv om de inngår
i turruter eller kystled.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti vil fremheve det uheldige
i bestemmelsene i dagens regelverk som utestenger utendørs badeplasser
fra spillemiddelordningens bestemmelser om friluftslivsanlegg. Disse medlemmer vil
her vise til de tragiske drukningsulykkene som skyldes manglende
svømmeferdigheter og de mange tomme svømmebassengene rundt om i
landet. Disse medlemmer vil understreke betydningen
av å legge forholdene best mulig til rette for økt svømmeaktivitet.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen legge forholdene
til rette for økt svømmeaktivitet ved å vurdere å innlemme opparbeidelse
av utendørs badeplasser i spillemiddelordningen.»
Komiteens medlemmer fra Høyre vil peke
på de siste årenes økte utbredelse av egenorganisert aktivitet innen
idretten, og har samtidig merket seg at idrettsmeldingen legger til
grunn at egenorganisert fysisk aktivitet ikke kan stimuleres gjennom
direkte tilskudd til en organisasjon eller til selve aktiviteten. Disse medlemmer vil
peke på at denne forutsetningen kan begrense realiseringen av de
overordnede politiske mål fordi en rekke idrettsutøvere i egenorganiserte
aktiviteter ikke har tradisjon for å organisere seg ved medlemskap
slik dagens regelverk legger opp til.
Disse medlemmer har merket seg
at idrettsmeldingen fremmer ungdomsidrett som et viktig satsingsområde,
og vil påpeke at gode rammevilkår også for organisasjoner som tilrettelegger
for egenorganisert aktivitet, er viktig for aktivitetsutviklingen
av de egenorganiserte idrettene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre vil vise til at flere idretter og aktivitetsformer
baserte på egenorganisering, som f.eks. stisykling, bølgesurf, elvepadling
og streetdance, er i sterk vekst, men mangler i dag midler til å
utvikle seg i Norge. Disse medlemmer mener det bør
være en målsetting at den norske idrettsmodellen også legger til
rette for idretter og aktivitetsformer som øker mangfoldet i idrettsfellesskapet. Disse
medlemmer mener begrepet egenorganisert idrett burde vært gitt
et mer tydelig innhold i meldingen, og at utfordringene knyttet
til alternative medlems- og deltagerstrukturer i egenorganiserte
aktiviteter i større grad burde vært behandlet.
Disse medlemmer vil her vise
til andre lands løsninger på dette området. I Finland tildeles midler
basert på antall anslåtte snøbrettkjørere, til tross for at et mindretall
er registrert i en klubb. I Nederland er det antallet brukere av
innendørshaller som utgjør grunnlaget for offentlig tildeling. Disse
medlemmer påpeker at vi i Norge har importstatistikk av
sportsutstyr, og besøkstall i alpinanleggene og andre anlegg, som viser
en annen aktivitetsprofil enn det som fremkommer av idrettsregistreringen. Disse
medlemmer vil påpeke at slike tall ikke uten videre vil
kunne brukes i en slik vurdering. Disse medlemmer mener
at slike tiltak kan gi økt deltagelse, når de aktive kan fokusere
mer på aktivitet og mindre på administrasjon og barrierer.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen utrede om dagens
tilskudds- og fordelingsordninger i tilstrekkelig grad ivaretar
egenarten i de egenorganiserte idrettene.»
«Stortinget ber regjeringen vurdere å gjennomføre
pilotprosjekter som øker kunnskapen om hvordan ungdommens egenorganiserte
idrett på best mulig måte kan utvikles innenfor den organiserte
idretten.»
Komiteen mener det
er positivt at Kulturdepartementet legger opp til å videreføre engasjementet
på idrettsfeltet gjennom Europarådet. Komiteen mener
det er særlig viktig å følge opp arbeidet mot doping, tribunevold
og kampfiksing.
Komiteen viser til
meldingens omtale av prioriterte arrangementer, jf. meldingens kapittel 15.5.
Komiteen støtter regjeringens
forslag om å videreføre og utvikle ordningen med nasjonalanlegg.
Komiteen sier seg enig i at det
er viktig at Norge skal kunne ha muligheten til å arrangere idrettsbegivenheter
som betinger statlig støtte.
Komiteen vil fremheve
at topp- og breddeidrett lever i et gjensidig samspill. Store internasjonale
mesterskap gir viktig inspirasjon som også er vesentlig for å styrke
bredden i idretten.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener derfor at
det bør være et mål i idrettspolitikken at Norge jevnlig er vertskapsnasjon
for internasjonale mesterskap.
Komiteen mener det
er svært viktig at kampen mot doping i idretten styrkes. Dette krever innsats
både fra myndigheter og fra idrettsorganisasjonene selv. Arbeidet
må være langsiktig, vedvarende, og med stort fokus på holdningsskapende
arbeid. Tiltak og virkemidler må ivareta rettssikkerheten og rettighetene
til utøvere og andre berørte enkeltindivider. Komiteen viser
til at Antidoping Norge har en avgjørende rolle i kampen mot doping,
og komiteen mener det må være en prioritert oppgave
å støtte opp om deres virksomhet.
Komiteen viser til at antidopingarbeidet
blir stadig mer ressurskrevende, og arbeidet må være målrettet og
kunnskapsbasert. Arbeidet med informasjonsinnhenting må styrkes
for bedre å kunne avsløre doping. Komiteen mener
det er viktig med et tett samarbeid mellom politi og tollvesen for
å bekjempe doping i idretten. Komiteen viser i denne
sammenheng til regjeringens forslag om å forby erverv, besittelse
og bruk av dopingmidler.
Komiteen ser positivt på at norske
myndigheter sammen med idretten vil ha et økt oppmerksomhet på kampfiksing
fremover, både som en bidragsyter i arbeidet på europeisk plan, men
også i et nasjonalt perspektiv for å motvirke at slik aktivitet
får fotfeste i Norge og i norsk idrett.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at idrettsmeldinga ønsker å beholde en restriktiv linje overfor
proffboksing. Profesjonell boksing er forbudt ved lov av 12. juni
1981. Hovedbegrunnelsen for forbudet er boksingens medisinske skadevirkninger
for utøverne, særlig risikoen for akutte og kroniske hjerneskader.
Idrettsstyret traff et vedtak 3. mai 2012 om å oppheve Lov om forbud
mot profesjonell boksing da de mener profesjonell boksing gjennom
en eventuell oppheving av loven vil bli underlagt knockoutloven
og dens sikkerhetsbestemmelser. Dette vil innebære at alle kampaktiviteter
som tillater knockout (inkludert profesjonell boksing), vil bli vurdert
likt, og etter samme lov. Idrettsstyret har i sitt vedtak ikke tatt
stilling til om det bør gjøres eventuelle endringer i sikkerhetsbestemmelsene til
knockoutloven. Flertallet har merket seg at Kulturdepartementet
har nedsatt et utvalg som skal vurdere de juridiske sidene av en
eventuell samordning av lov om forbud mot profesjonell boksing og
lov om organisert kampaktivitet som tillater knockout.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre merker seg at idrettsmeldingen ikke inneholder
noen fornyelse av idrettspolitikken for profesjonell boksing, men viderefører
det særnorske forbudet mot proffboksing fra 1981.
Disse medlemmer vil fremheve
at den profesjonelle bokseren Cecilia Brækhus av Norges befolkning
ble valgt til årets utøver på Norges Idrettsforbunds (NIF) siste
idrettsgalla. Disse medlemmer har merket seg at regjeringens politikk
samtidig har ført til at Norge nå er alene i Europa med et forbud
mot profesjonell boksing, og at Norge nå snart bare deler forbudet mot
proffboksing med land som Nord-Korea og Iran, etter at også Cuba
nå vil oppheve dette forbudet.
Disse medlemmer viser til at
regjeringen i 2012 underrettet Stortinget om at det ville bli nedsatt
et utvalg for å vurdere forslaget om å tillate proffboksing, men
har merket seg at regjeringen i idrettsmeldingen beskriver at dette utvalget
kun vil gå gjennom de juridiske sidene ved lov om forbud mot profesjonell
boksing og knockoutloven.
Disse medlemmer mener at all
politikkutforming bør ha en grunnleggende respekt for menneskers
egne valg, og vil påpeke at også andre idretter som har kommet til
Norge etter 1981 – og som ikke er forbudt – kan medføre betydelig
risiko for skade. Disse medlemmer vil peke på at
regjeringens politikk for proffboksing hindrer utviklingen av Norge
som idrettsnasjon, og i realiteten tvinger store norske idrettstalenter til
å reise ut av Norge for å kunne utøve sin idrett. Disse medlemmer vil
her påpeke at profesjonell boksing i dag har streng medisinsk overvåking
og oppfølging av utøverne under og etter kamper, og at Europa har
langt strengere regler og medisinsk oppfølging av utøverne enn resten av
verden.
Komiteen viser til
at Kulturdepartementet har et overordnet ansvar for kunnskapsutviklingen på
vegne av hele idrettsområdet.
Komiteen påpeker viktigheten
av forsknings- og utviklingsarbeid på idrettsområdet og mener FoU
er en forutsetning for en kunnskapsbasert utvikling av den statlige
idrettspolitikken.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og
Kristelig Folkeparti, ønsker å understøtte behovet for en forskningsbasert
idrettspolitikk. Det foreligger nå en innstilling på saksområdet
fra «Grundt-utvalget». Flertallet mener det er viktig
å tydeliggjøre mandatene for idrettsforskningen og mener samtidig
at det må vurderes hvilke områder det er mest formålstjenlig å videreføre
eller opprette egne forskningssentre på. Forslaget fra «Grundt-utvalget»
om å dele dagens Forskningssenter for trening og prestasjonsutvikling, etablere
to sentre med hvert sitt presise mandat for henholdsvis barne- og
ungdomsidrett og toppidrett, må i denne sammenhengen også vurderes.
Flertallet stiller seg bak regjeringens
prioritering av forskningsprosjekter og løpende undersøkelser som
kan gi oss grunnlag for å si noe om idrettens omfang og uttrykksformer,
herunder hvem som driver idrett, hvor de gjør det og i hvilken organisatorisk
sammenheng dette foregår. Flertallet mener også det
fortsatt vil være viktig å stimulere til anleggsforskning for å sikre
at anleggsutbyggingen bidrar til et mangfold av aktiviteter og til
at flest mulig har et tilbud om idrett og fysisk aktivitet i sitt
nærmiljø.
Komiteen mener også
at det er riktig å vektlegge forskning og kunnskapsformidling omkring idrettsskader.
Spesielt viktig mener komiteen det er å sørge for
at både den organiserte idretten og enkeltpersoner som driver egenorganisert
fysisk aktivitet får tilgang til, og tar i bruk, kunnskap om skadeforebyggende
tiltak. Komiteen mener dette vil bidra til at flere
kan drive med idrett og fysisk aktivitet lenger.
Komiteen merker seg at interessen
for idrett som fag og studium er tiltakende, og at det nå er et
mangfold av idrettsutdanninger på bachelor- og masternivå i det
statlige høgskolesystemet. Komiteen viser til at
denne økte faglige kapasiteten innen idrett og fysisk aktivitet
vil kunne påvirke den idrettsrelaterte forskningen.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti har merket seg at regjeringen ikke
har prioritert forskning, slik at forskningens relative andel av
statsbudsjettet har gått ned de siste årene. Disse medlemmer viser
til at regjeringen har avviklet Forskningsfondet, strammet inn Skattefunn-ordningen
og lagt ned gaveforsterkningsordningen.
Komiteens medlemmer fra Høyre merker seg
videre at regjeringen i idrettsmeldingen forventer at organisasjonene
ikke bare skal identifisere sitt kunnskapsbehov og medvirke til
en forskningsbasert kunnskapsutvikling, men at regjeringen også
mener det bør kunne forventes at organisasjonene selv prioriterer
økonomiske ressurser. Disse medlemmer mener det er
behov for en sterkere satsing på forskning og utvikling også innen
idretten.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
regjeringens prioritering av gratis kulturtime, fremfor f.eks. mer
fysisk aktivitet, for alle elever fra 1. til 4. trinn i SFO er uheldig. Disse
medlemmer er av den oppfatning at skolens primæroppgave
er å utruste elevene med grunnleggende ferdigheter som lesing, skriving og
regning, samt engelsk og IKT. Særlig er basiskompetansen viktig
i de laveste trinnene, da det er i disse årene grunnlaget for fremtidig læring
finner sted. Tiden brukt på skolen må derfor benyttes til opplæring
i de viktigste fagene, og til andre aktiviteter som bidrar til økt
kognitiv kapasitet og læring, eksempelvis fysisk aktivitet.
På bakgrunn av dette fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen fremme de nødvendige
forslag om å innføre fra høsten 2013 én time fysisk aktivitet hver
dag for elever i grunnskolen, med en tilsvarende økning av rammetimetallet.»
Komiteen peker på
de lange tradisjonene for at elever har kunnet velge et skoleløp
med idrettsfag i videregående skole. Dette er et populært tilbud
til elever som vil kombinere studiekompetanse med idrettslig utvikling. Komiteen peker
videre på at det i dag er ca. 110 videregående skoler med tilbud
om studieforberedende utdanningsprogram med idrettsfag. Fagtilbudet
retter seg mot dem som ønsker å satse på sin idrett, men også mot
ungdommer som ønsker å være mer fysisk aktive i denne perioden. Komiteen anerkjenner
at dette er et viktig kvalitetstegn ved den norske idrettsmodellen,
og mener det er viktig at innholdet i fagplaner gjenspeiler dette
på en slik måte at elevene får god innføring både om verdier og
holdninger i norsk idrett.
Komiteen viser videre
til den omfattende gjennomgang av trenerutdanningen i særidrettene som
er gjennomført av Norges Idrettsforbund, hvor Idrettsstyret har
vedtatt en felles rammeplan for et kompetanseløft av trenerutdanningene.
Komiteen peker på synergien som
ligger i et tettere samarbeid mellom den organiserte idretten og
høyskolene som har idrettsfag. Flere høyskoler samarbeider med idretten
om faginnhold og kompetansekrav. Det er viktig at lærestedene har
tett kontakt med den organiserte idretten om utviklingen av kurs
og studietilbud.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, vil peke på viktigheten av at også personer med
psykiske lidelser får tilbud om fysisk aktivitet. Stiftelsen Ski-,
og Sommerfestivalen, stiftet i 1985, finansiert av Helse- og omsorgsdepartementet,
er et godt eksempel på en nasjonal organisasjon som hvert år samler
hundrevis av deltakere på to nasjonale arrangementer med hhv. vinter
– og sommer aktiviteter, herunder friidrett. Å ha muligheter for
å delta på nasjonale arrangementer gir god folkehelse, da det ansporer
og engasjerer året rundt, frem mot de nasjonale samlingene.
Komiteens flertallet, medlemmene
fra Arbeiderpatiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, viser videre til behovet for forsterket
innsats rettet mot elever som dropper ut av kroppsøvingsfaget i
ungdomsskolen og den videregående skolen.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
har merket seg at det i Campus Steinkjer er gjennomført et vellykket gymnastikk-
og laboratorieprosjekt rettet mot denne gruppen. Dette flertallet mener
at dette bør utvikles videre, slik at det kan fungere som en mal
for hvordan man kan få elevene til å delta i kroppsøvingstimene.
Komiteen viser til
at mange unge idrettsutøvere har behov for å spre utdanningen over
flere år enn normert tid, eks. videregående skole på 4 år, for å
kunne delta på stevner og konkurranser, noe som er en forutsetning
for å kunne bli en god utøver. Komiteen har merket
seg at Lånekassen ikke tar høyde for dette.
Komiteen ber regjeringen vurdere
om det kan være hensiktsmessig å opprette en dialog for å se på
hvordan man kan legge bedre til rette for å kunne kombinere studier
og idrett.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre finner det oppsiktsvekkende at den foreliggende
stortingsmeldingen om den norske idrettsmodellen i påfallende liten grad
tar opp de viktige problemstillingene rundt idrett og utdanning.
Disse medlemmer viser til tradisjonen
hvor elever som vil kombinere studiekompetanse med idrettslig utvikling
har kunnet velge et skoleløp med idrettsfag i videregående skole. Disse medlemmer merker
seg at det i dag er om lag 110 videregående skoler som tilbyr studieforberedende
utdanningsprogram med idrettsfag. Dette fagtilbudet retter seg både
mot ungdom som vil satse på idretten og ungdommer som ønsker et
skoletilbud med høyere fysisk aktivitet. Disse medlemmer ser
betydningen av å satse på både bredde og topp i den norske idrettsmodellen,
og mener det er viktig at innholdet i fagplaner gjenspeiler dette
slik at elevene lærer om verdier og holdninger i norsk idrett.
Disse medlemmer vil påpeke at
Olympiatoppens godkjenningsordning for idrettsutdanning i dag er
en forutsetning for etablering av nye utdanningssteder, samtidig
som økonomisk tilskudd i dag ikke følger av godkjenningsordningen. Disse
medlemmer mener dette burde vært behandlet i meldingen, slik
at det sikres rammebetingelser som gir forutsigbarhet og kvalitet
i godkjenningsarbeidet. Disse medlemmer vil derfor
påpeke behovet for en ordning hvor tilskuddskriteriene for toppidrettsutdanningen
har sammenheng med Olympiatoppens godkjenningsordning.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti vil peke på de utfordringene
som møter mange som vil kombinere toppidrett og høyere utdanning.
Dette gjelder så vel behovet for tilpassing av studieforløp og eksamensavvikling
til idrettsdeltagelse på høyt nivå hos utdanningsinstitusjonene,
som behovet for tilrettelegging av studiefinansieringens regelverk
hos Statens lånekasse for utdanning. Disse medlemmer vil
fremheve de positive effektene av at toppidrettsutøvere kan kombinere
idrettskarriere med å ta høyere utdanning, og mener dette burde
vært omtalt i meldingen.
Disse medlemmer fremmer derfor
følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen utrede hvordan studier
og studiefinansiering i større grad kan tilrettelegges for toppidrettsutøvere.»
Disse medlemmer viser videre
til idrettens egen gjennomgang av trenerutdannelsene og den vedtatte
felles rammeplanen for et kompetanseløft av trenerutdanningene. Disse medlemmer vil
peke på synergien som ligger i et tettere samarbeid mellom den organiserte idretten
og høyskolene som har idrettsfag. Flere høyskoler er i gang med
å koordinere sitt faginnhold med idrettens kompetansekrav. Samtidig arbeides
det med at de som ønsker å ta kurs i regi av idretten, kan ta dette
på høgskole/universitet, slik at en får formell kompetanse for utdanning innen
idretten. Disse medlemmer mener idrettens egen trenerutdanning
bør kunne integreres som fagmoduler der dette er egnet, og fremsetter
derfor følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen utrede om idrettens egne
løp for trenerutdanning kan integreres i høyskolenes og universitetenes
tilbud til idrettsfag.»
Komiteens medlemmer fra Høyre vil
videre påpeke at Olympiatoppens godkjenningsordning for idrettsutdanning
i dag er en forutsetning for etablering av nye utdanningssteder,
samtidig som økonomisk tilskudd i dag ikke følger av godkjenningsordningen. Disse medlemmer mener
dette burde vært behandlet i meldingen, slik at det sikres rammebetingelser som
gir forutsigbarhet og kvalitet i godkjenningsarbeidet. Disse
medlemmer vil derfor påpeke behovet for en ordning hvor tilskuddskriteriene
for toppidrettsutdanningen har sammenheng med Olympiatoppens godkjenningsordning.
Forslag fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig
Folkeparti:
Forslag 1
Stortinget ber regjeringen sammen med idretten vurdere
behovet for koordinering av nasjonale og regionale planer for idrettsanlegg.
Forslag 2
Stortinget ber regjeringen om å utrede konkrete tiltak
for å bedre tilretteleggingen for deltakelse av personer med nedsatt
funksjonsevne, herunder fjerne 26-årsgrensen for tilskudd til utstyr,
styrking av tilgangen på personlige assistenter og transport på
fritiden.
Forslag 3
Stortinget ber regjeringen legge forholdene
til rette for økt svømmeaktivitet ved å vurdere å innlemme opparbeidelse
av utendørs badeplasser i spillemiddelordningen.
Forslag 4
Stortinget ber regjeringen utrede hvordan studier og
studiefinansiering i større grad kan tilrettelegges for toppidrettsutøvere.
Forslag 5
Stortinget ber regjeringen utrede om idrettens egne
løp for trenerutdanning kan integreres i høyskolenes og universitetenes
tilbud til idrettsfag.
Forslag fra Fremskrittspartiet og Høyre:
Forslag 6
Stortinget ber regjeringen om å gjennomgå spillemiddelordningen
for å vurdere om også prepareringsmaskiner skal inkluderes i spillemiddelordningen.
Forslag 7
Stortinget ber regjeringen utrede om dagens
tilskudds- og fordelingsordninger i tilstrekkelig grad ivaretar
egenarten i de egenorganiserte idrettene.
Forslag 8
Stortinget ber regjeringen vurdere å gjennomføre
pilotprosjekter som øker kunnskapen om hvordan ungdommens egenorganiserte
idrett på best mulig måte kan utvikles innenfor den organiserte
idretten.
Forslag fra Fremskrittspartiet og Kristelig
Folkeparti:
Forslag 9
Stortinget ber regjeringen beholde dagens ordning
med nærmiljøanlegg, inkludert tiltaksposten for forenklede nærmiljøanlegg.
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Forslag 10
Stortinget ber regjeringen utrede muligheten
for et idrettsløft etter modell av Kulturløftet.
Forslag 11
Stortinget ber regjeringen fremme forslag om økonomiske
midler tilsvarende statsgarantien for ungdoms-OL til investering
i barne- og ungdomsidretten over hele landet.
Forslag 12
Stortinget ber regjeringen sørge for at nye
tiltak og prioriteringer til idrettsformål som omtales i meldingen,
der ikke annet framgår, finansieres innenfor rammen av spillemidlene.
Forslag 13
Stortinget ber regjeringen iverksette nødvendige tiltak
for å fjerne etterslepet i finansieringen på bygging av idrettsanlegg.
Forslag 14
Stortinget ber regjeringen om å gjennomføre
en evaluering av dagens tilskuddsordninger til aktivitet og anlegg.
Forslag 15
Stortinget ber regjeringen utvide dagens ordning for
hytter i lavlandet til også å kunne gi støtte til overnattingsdelen
av disse hyttene.
Forslag 16
Stortinget ber regjeringen fremme de nødvendige
forslag om å innføre fra høsten 2013 én time fysisk aktivitet hver
dag for elever i grunnskolen, med en tilsvarende økning av rammetimetallet.
Komiteens tilråding er fremmet av en samlet komité.
Komiteen har for øvrig
ingen merknader, viser til meldingen og rår Stortinget til å gjøre
følgende
vedtak:
Meld. St. 26 (2011–2012) – om den norske idrettsmodellen
– vedlegges protokollen.
I forbindelse med behandlingen av Meld. St.
26 /2011-2012) ber komiteen om svar på følgende spørsmål:
Ikke alle barn og unge finner seg til rette
innenfor de tilbud som er organisert av særforbund innenfor Norges
Idrettsforbund.
Hva er departementets vurdering av hvorvidt Idrettsorganisasjoner
og særforbund utenfor Norges Idrettsforbund, som for eksempel Norges
Bilsportforbund, bør få tildelt midler av overskuddet fra Norsk
Tipping på lik linje med særforbund innenfor NIF?
Av hensyn til sakens fremdrift bes det om svar senest
13. februar 2013.
Det vises til brev datert 8. februar fra leder
Gunn Karin Gjul i Familie- og kulturkomiteen. I brevet spørres det
om Kulturdepartementets vurdering av om idrettsorganisasjoner utenfor
Norges Idrettsforbund og olympiske og paralympiske komite (NIF),
bør få tildelt midler av overskuddet fra Norsk Tipping AS på lik
linje med særforbund innenfor NIF.
Fordelingen av spillemidler til idrettsformål
er hjemlet i lov om pengespill mv. av 28. august 1992 nr 103, samt
tilhørende forskrift. I forskriften heter det at spillemidler til
idrettsformål i første rekke skal brukes til utbygging av idrettsanlegg.
Videre heter det at det skal ytes midler til NIF, samt til andre
idrettsoppgaver og formål som departementet finner berettiget til
tilskudd (se vedlegg).
Kulturdepartementet forvalter flere tilskuddsordninger
til idrettsformål. Tilskudd til idrettsanlegg kanaliseres gjennom
fylkeskommuner og kommuner. Både kommuner, fylkeskommuner og ulike
frivillige organisasjoner og sammenslutninger kan motta spillemidler
til anlegg. Det er ikke er krav at mottakere skal være tilsluttet NIF.
Det kan ytes tilskudd til lag som ikke er medlem av
NIF gjennom tilskuddsordningen til lokale lag og foreninger. I tillegg
yter departementet ulike former for aktivitetstilskudd til organisasjoner
som ikke er medlem av NIF.
Det er departementets vurdering at det er en styrke
at norsk idrett er samlet i en organisasjon. En samlet idrettsbevegelse
har mulighet til å utnytte samarbeid på tvers for å skape et mangfoldig
aktivitetstilbud.
Fra statens side er det ønskelig å kunne forholde seg
til en samlet norsk idrettsbevegelse. Det er NIFs rolle med å samle
og artikulere sine medlemmers interesser, som utgjør organisasjonens
legitimitetsbase i forhold til offentlige myndigheter.
Statlig grunntilskudd til aktivitetsformål på idrettsområdet
er knyttet til mottakerens primære formål og organisasjonsform.
Det innebærer at statlig grunntilskudd vil gå til frivillige, medlemsbaserte
organisasjoner (foreninger) som har idrett og fysisk aktivitet som
sitt primære formål.
Hvorvidt det vil åpnes for grunntilskudd til
organisasjoner som ikke er medlem av NIF, må avgjøres i hvert enkelt
tilfelle. Her vil det blant annet ha betydning om en organisasjon
mottar slikt tilskudd fra andre departementer eller statlige virksomheter.
Fastsatt ved kgl.res. 11. desember i992 med hjemmel
i lov 28. august 1992 nr. 103 om pengespill mv. Fremmet av Kulturdepartementet.
§ 1. Kongen foretar hvert år, etter innstilling
fra Kulturdepartementet, fordelingen av idrettens andel av overskuddet
i Norsk Tipping AS på hovedposter.
§ 2. Kulturdepartementet eller den departementet
gir fullmakt foretar fordelingen innenfor rammen av de enkelte poster.
Departementet fastsetter prosedyrer og detaljregler
for fordelingen.
§ 3. Hovedretningslinjer for bruk av idrettens
andel av overskuddet til Norsk Tipping AS skal være:
a) at midlene
i første rekke brukes til utbygging av idrettsanlegg,
b) at det ytes midler til Norges Idrettsforbunds administrasjon
og viktige arbeidsoppgaver,
c) at det ytes midler til andre idrettsoppgaver
og formål som departementet finner berettiget til stønad.
§ 4. Forskriften trer i kraft l. januar 1993.
I forbindelse med behandlingen av Meld. St.
26 (2011-2012) ber komiteen om svar på følgende spørsmål:
Komiteen har merket seg ønsker om tilskudd til prepareringsmaskiner.
Hva tenker departementet om denne problemstillingen?
Av hensyn til sakens fremdrift bes det om svar
så snart som mulig og senest fredag 15. februar kl. 12.00.
Jeg viser til brev fra brev datert 13. februar
2013 fra leder Gunn Karin Gjul i Familie- og kulturkomiteen. I brevet
spørres det om Kulturdepartementets vurdering av problemstillinger knyttet
til tilskudd til prepareringsmaskiner.
Mange idretter og idrettsanlegg er avhengig
av ulike typer prepareringsutstyr for å tilrettelegge for aktivitet.
Preparering av for eksempel skiløyper er en naturlig del av driften
av et idrettsanlegg.
Innenfor Kulturdepartementets anleggspolitiske program
ytes det tilskudd til utstyr. I Meld. St. 26 forslås det at tilskudd
til utstyr etableres som egen, permanent ordning. Departementet
vil vurdere innretningen på denne ordningen, herunder hvilke typer
utstyr som kan være berettiget tilskudd.
Oslo, i familie- og kulturkomiteen, den 21. februar 2013
Gunn Karin Gjul |
Øyvind Håbrekke |
leder |
ordfører |