4.1 Sammendrag

4.1.1 Generelt om personvernutfordringar ved gjenbruk av personopplysningar

4.1.1.1 Innleiing

Ønske om gjenbruk av data er eit meir og meir aktuelt tema.

Det blir i meldinga vist til at slik gjenbruk ofte er eit gode, men kan òg føre til at personvernet blir utfordra. Det blir derfor stadig viktigare å vurdere om, og eventuelt i kva omfang, gjenbruk av personopplysningar er akseptabelt.

4.1.1.2 Kva er gjenbruk?

Med gjenbruk av personopplysningar forstår ein i denne meldinga bruk av personopplysningar til eit anna føremål enn det opphavlege innsamlingsføremålet eller til bruk hos ein annan behandlingsansvarleg enn den som er ansvarleg for primærbehandlinga.

Som for primærbehandlinga må ein ha eit rettsleg grunnlag (behandlingsgrunnlag) for gjenbruken.

Dersom føremålet med innsamling og behandling av personopplysningar er at opplysningane skal gi grunnlag for bruk til fleire føremål eller av fleire verksemder, blir det ikkje kalla gjenbruk i meldinga. Andre gonger er ny bruk ikkje noko ein tenkte på då ein samla inn personopplysningane første gongen. Om ny behandling av opplysningane følgjer av den opphavlege innsamlingsheimelen, slik at den også kan danne rettsleg grunnlag for ny bruk, vil då kvile på ei tolking av rettsgrunnlaget.

Somme gonger kan lovheimla teieplikt vere ein skranke for gjenbruk av personopplysningar.

Der ein finn at gjenbruk av innsamla personopplysningar er ønskjeleg, anten av omsyn til dei registrerte eller av omsyn til samfunnet, kan lovgivaren fastsetje reglar som opnar for den gjenbruken ein ønskjer. Behandling av opplysningar som skjer i tråd med det nye behandlingsgrunnlaget, vil då ikkje lenger vere gjenbruk av personopplysningar slik omgrepet blir nytta i denne meldinga. Lovreglar om gjenbruk vil òg kunne setje til side ei eventuell teieplikt. Slik legg ein til rette for gjenbruk av viktige personopplysningar til beste for den registrerte sjølv, for samfunnet eller for begge partar.

4.1.1.3 Generelt om gjenbruk og personvern

Gjenbruk av personopplysningar kan ofte ha store fordelar, både for den einskilde og for samfunnet. Gjenbruk er ofte i tråd med interessene til den registrerte.

Regjeringa ønskjer at digital kommunikasjon skal vere hovudregelen for kommunikasjon med forvaltninga, og dette er eit av prinsippa i digitaliseringsprogrammet til regjeringa.

Gjenbruk kan vidare vere viktig for å sikre samfunnsinteresser og interesse for private aktørar.

Sjølv om gjenbruk av personopplysningar i mange samanhengar er både nyttig og nødvendig, reiser det likevel særlege spørsmål om ivaretaking av personvernet. Ei gjenbruksvurdering inneheld ofte litt andre moment og omsyn enn ei vurdering av primærbruk av personopplysningar. Derfor er det viktig å gjere ei ny vurdering av personvernkonsekvensar ved gjenbruk av personopplysningar. Plikta til å vurdere personvernkonsekvensar er den same uansett om det gjeld primærbruk eller gjenbruk. Det er likevel viktig å minne særskilt om plikta i samband med gjenbruk, fordi ho kan verke mindre klår i ein situasjon der opplysningane allereie er innsamla. Ved gjenbruk kan òg nye moment kome fram ved vurderinga.

Det går fram av personopplysningslova § 11 første leddet bokstav c) at personopplysningar:

«ikke [kan] brukes senere til formål som er uforenelige med det opprinnelige formålet med innsamlingen, uten at den registrerte samtykker».

Men òg i situasjonar der den nye bruken kan synast å stå i strid med det opphavlege innsamlingsføremålet, kan ein leggje til rette for gjenbruk gjennom å vedta lovheimlar for den nye bruken.

4.1.1.4 Særleg om lovfesta rett til gjenbruk

Det blir i meldinga vist til at gjenbruk av personopplysningar ofte er ønskjeleg ut frå eit samfunnsperspektiv. Gjenbruk krev likevel eit nytt behandlingsgrunnlag. For det offentlege vil lov ofte vere det best eigna behandlingsgrunnlaget. Innhenting av samtykke til ny behandling frå alle dei registrerte kan vere krevjande og i mange tilfelle òg lite tenleg. Ein kan òg tenkje seg tilfelle der den registrerte ikkje ønskjer å gi samtykke, men der tilgang til opplysninga likevel er ønskjeleg og nødvendig for å ta vare på andre interesser. I slike tilfelle blir gjenbruk fastsett i lov.

Personopplysningslova gjeld for behandling av personopplysningar «om ikke annet følger av en særskilt lov som regulerer behandlingsmåten», jf. personopplysningslova § 5. Dette må ein likevel, som ved anna lovfesting, sjå i samanheng med EMK artikkel 8, som seier at staten ikkje kan gjere inngrep i utøvinga av retten til privatliv med mindre det er i samsvar med lova og er «nødvendig» i eit demokratisk samfunn av gitte omsyn.

I Soria Moria II skriv regjeringa at:

«[p]ersonvernet kan komme i konflikt med andre formål. Regjeringen vil ha fokus på at personvernet ikke svekkes. Det må etableres ordninger som både tar hensyn til samfunnets behov for innsyn og kontroll og enkeltmenneskets rett til personvern.»

Ved lovfesting av gjenbruk av personopplysningar er det derfor viktig at lovgivaren gjer ei grundig utgreiing av personvernkonsekvensar i lovgivingsprosessen. Dette er klårgjort ved at personvern er teke inn som eit eige punkt 11.3.11 i rettleiinga til utgreiingsinstruksen, samt ei eiga rettleiing av personvernkonsekvensar.

4.1.2 Kriminalitetsførebygging

4.1.2.1 Utfordringar ved gjenbruk av informasjon innhenta av politiet

Politiet hentar inn mange personopplysningar som eit ledd i innsatsen mot kriminalitet. I somme tilfelle er den registrerte uvitande om at det blir innhenta opplysningar om han eller henne. Det hender òg at den som gir opplysningar til politiet, har direkte interesse i at opplysningane politiet får, ikkje er korrekte.

Desse særeigne tilhøva når politiet hentar inn informasjon, fører med seg at opplysningane ofte er meir usikre enn hos andre forvaltningsorgan. Kvalitetssikring av opplysningar har noko å seie for spørsmålet om korleis opplysningane skal nyttast vidare, medrekna om dei skal utleverast til andre offentlege organ eller ålmenta.

I politiregisterlova er det gitt nærmare reglar om korleis utlevering av ikkje-verifiserte opplysningar bør skje. Det går mellom anna fram at det skal opplysast at opplysningane er usikre.

4.1.2.2 Gjenbruk av informasjon innhenta som forvaltningsorgan

Det kan kome spørsmål om opplysningar som politiet har innhenta som forvaltningsorgan, kan nyttast i innsatsen mot kriminalitet.

Forvaltningsregistra til politiet fell ikkje inn under reglane i politiregisterlova, men er regulerte av personopplysningslova. Eit grunnleggjande prinsipp i den generelle personvernlovgivinga er at opplysningar som er innhenta til eit visst føremål, ikkje skal nyttast til andre føremål. I utgangspunktet har politiet derfor ikkje rett til å nytte opplysningar innhenta til forvaltningsføremål ved gransking av lovbrot. Straffeprosesslova gir likevel politiet heimlar til å hente ut informasjon frå ulike forvaltningsregister på nærmare fastsette vilkår. Kor alvorleg lovbrotet er, har noko å seie for om det er høve til å hente ut informasjon.

4.1.2.3 Gjenbruk av informasjon innhenta ved politiarbeid

Etter reglane i straffeprosesslova er opplysningar innhenta ved gransking underlagde teieplikt. Opplysningane kan likevel nyttast fritt i samband med gransking og gjennomføring av ei straffesak. Informasjon som er innhenta ved bruk av granskingsmetodar heimla i straffeprosesslova kapittel 16 a, for eksempel kommunikasjonskontroll, er likevel underlagd ei særleg teieplikt etter straffeprosesslova § 216 i. Det er òg ei særskild teieplikt om overskotsinformasjon innhenta av Politiets tryggingsteneste (PST) med tanke på førebygging etter politilova § 17 d.

I NOU 2009:15 Skjulte metoder – åpen kontroll gjer fleirtalet i Metodekontrollutvalet framlegg om å endre reglane som gjeld i dag, slik at det blir mogleg å nytte såkalla «overskotsinformasjon» etter bruk av tvangsmiddel som bevis i rettssaker, også der det er tale om mindre alvorlege lovbrot.

Justis- og beredskapsdepartementet arbeider for tida med oppfølginga av rapporten frå Metodekontrollutvalet, medrekna utarbeiding av ein lovproposisjon.

4.1.3 Bruken av personopplysningar for kontrollføremål i Arbeids- og velferdsetaten

Det blir i meldinga vist til at Arbeids- og velferdsetaten må ta vare på den vanskelege balansegangen mellom personvern og kontroll med om vilkåra for folketrygdytingar er oppfylte eller har vore oppfylte, i tidlegare periodar. Arbeids- og velferdsetaten forvaltar vide fullmakter til å hente inn opplysningar frå nærmare avgrensa grupper. Reglane som gjeld i dag, er av relativt ny dato, og dei har vore ute på ein vidfemnande høyringsrunde. Avvegingane mellom personvernomsyn og kontrollbehov var hovudtema i mange av høyringsinnspela. Personvernomsyn vart derfor ein sentral del av vurderingane departementet gjorde. I meldinga blir det sitert frå proposisjonen, Ot.prp. nr. 76 (2007–2008).

I innstillinga til Odelstinget, Innst. O. nr. 35 (2008–2009), viser samstundes arbeids- og sosialkomiteen til kva velfungerande kontroll har å seie for å ta vare på tilliten til trygdesystemet.

Arbeidsdepartementet har nyleg varsla Stortinget om at reglane for kontrollverksemda til Arbeids- og velferdsetaten skal vurderast, mellom anna i lys av påpeikingar i ein kontrollrapport frå Datatilsynet.

4.1.4 Marknadsføring

Krav om innhenting av førehandssamtykke ved elektronisk marknadsføring følgjer av EU-direktivet om kommunikasjonsvern (2002/58/EF) og er ein modell som er kjend frå store delar av verda. Når det gjeld marknadsføring ved hjelp av telefon eller direkteadressert post, er det berre stilt minimumskrav gjennom EU-lovgivinga. Det har derfor vore drøfta på nasjonalt plan om ei løysing med eit reservasjonsregister gir personar tilstrekkeleg vern mot uønskte marknadsføringsførespurnader, eller om det for eksempel bør innførast eit krav om samtykke for å kunne rette særleg telefonførespurnader til forbrukarar med tanke på marknadsføring.

Omsyna som har stått mot einannan i dette ordskiftet, har først og fremst vore omsynet til å verne privatlivet på den eine sida og omsynet til å gi næringsdrivande og humanitære organisasjonar enkel tilgang til ein salskanal på den andre. Ønsket om å verne om arbeidsplassar i distrikta har òg vore vektlagt. Det vart i samband med vedtaket om ny marknadsføringslov i 2009 avgjort at ordninga med eit reservasjonsregister for personar som ikkje ønskjer telefonsal og direkteadressert marknadsføring, skulle vidareførast, og at ordninga skulle evaluerast over ein periode på fem år. Talet på skriftlege klager til Forbrukarombodet frå personar som opplever å bli oppringde trass i at dei har reservert seg mot telefonsal, er framleis høgt.

Med den elektroniske informasjonsutviklinga dei siste tiåra, har det å kunne rette marknadsføring direkte til forbrukarar gjennom elektroniske kanalar, for eksempel e-post og sosiale medium, vorte stadig viktigare for næringslivet. Krav som pålegg næringsdrivande å hente inn samtykke før dei vender seg direkte til personar gjennom dei elektroniske kommunikasjonskanalane dei nyttar, er heilt nødvendig.

Det blir i meldinga peikt på at det med det jamt aukande talet på næringsdrivande forbrukarane kommuniserer elektronisk med, blir stadig viktigare med klåre grenser for korleis aktørane kan nytte personopplysningane dei tek imot, og at desse grensene blir vakta. Frå tilsynsarbeidet hos Datatilsynet og Forbrukarombodet er det ei lang rekkje eksempel på at næringsdrivande lagrar personopplysningar dei ikkje skulle ha lagra, og nyttar desse på ein måte som lova ikkje tillèt.

Lovstridig gjenbruk av personopplysningar til elektronisk marknadsføring er noko som kan føre med seg inngrep i privatsfæren til mange personar. Særleg uheldige blir inngrepa dersom næringsdrivande sender ut meldingar på SMS som forbrukarane betaler for å ta imot, såkalla overtaksert SMS.

Lovstridig gjenbruk av personopplysningar til marknadsføring kan sannsynlegvis kome av både mangel på kunnskap om regelverket og manglande vilje til å innrette seg etter det. Både Datatilsynet og Forbrukarombodet bruker ressursar på å spreie informasjon om regelverket og føre tilsyn med at det blir følgt.

Når personopplysningar blir nytta til å rette marknadsføring til forbrukarar ved hjelp av telefon og direkteadressert post er innhenting av grunndata (opplysningar om namn, adresse, fasttelefonnummer og fødselsdato) unnatekne frå kravet i personopplysningslova om samtykke ved innhenting av personopplysningar.

4.1.5 Helse- og omsorgssektoren

Å behandle helseopplysningar er nødvendig for å kunne yte god helsehjelp til den registrerte. For å kunne yte så gode helse- og omsorgstenester som mogleg til innbyggjarane som heilskap og for å kunne yte betre tenester av høgare kvalitet til kvar einskild innbyggjar, er det òg ønskjeleg og ofte nødvendig, å bruke journalopplysningar til føremål som kvalitetstrygging, forsking, styring og helseovervaking. Slik gjenbruk føreset ei grundig vurdering av kva konsekvensar bruken kan få for ivaretakinga av interessene til den einskilde. På helseområdet blir gjenbruk av helseopplysningar til andre føremål enn å yte helsehjelp omtala som «sekundærbruk av helseopplysningar», medan bruk mellom verksemder ikkje blir omfatta av omgrepet. Det er viktig at relevante helseopplysningar kan følgje pasientar og brukarar i ei behandlingsrekkje, og det er såleis lite eigna å kalle denne informasjonsflyten for gjenbruk. Informasjonsflyt på helseområdet er derfor særskilt regulert for å sikre slik bruk.

Det blir i meldinga vist til at gjenbruk av helseopplysningar er avgjerande for å kunne halde oversikt over førekomsten av ulike sjukdomar og for forsking på sjukdomsårsaker og behandlingseffektar.

Gjenbruk av helseopplysningar ved etablering av helseregister kan etter omstende opplevast som eit inngrep i personvernet til den einskilde. Helseregister er likevel i mange tilfelle positive for personvernet til pasienten og brukaren.

Det blir i meldinga peikt på at nytta av helseregister bør vere stor, og ho bør vege opp ein eventuell personvernrisiko. I motsetnad til det som er tilfellet ved yting av helsehjelp, er det ei utfordring å gjere denne avveginga synleg ved oppretting av helseregister. Registeret gagnar likevel dei registrerte (pasientane) i form av meir kunnskap og betre helsehjelp. Ikkje minst gjeld dette pasientgrupper med kroniske sjukdomar.

Det er ei tilbakevendande utfordring at samtykkebasert registrering i helseregister kan gi for dårleg og/eller skeiv representativitet. Stortinget har lagt til grunn at enkelte sentrale helseregister ikkje bør tuftast på samtykke fordi eit samtykkekrav fører til problem med representativitet, ufullstendig innhald og for dårleg datakvalitet (sjå m.a. Ot.prp. nr. 49 (2005–2006)). God representativitet og datakvalitet er ein føresetnad for at registera skal kunne tene føremålet.

Regjeringa meiner at gjenbruk av helseopplysningar i helseregister er nødvendige og gode verkemiddel for å få oppdatert og påliteleg kunnskap om helsetilstand, helsetenester og årsaker til sjukdom. Ved oppretting av register må det likevel alltid gjerast ei avveging mellom behovet og nytta samfunnet har av gjenbruk, og behova den registrerte har for personvern.

4.1.6 Forsking

4.1.6.1 Forsking og kunnskapsbehovet i forvaltninga

I kraft av si rolle som tenestetilbydar lagrar forvaltninga store mengder personopplysningar. Arkivlova stiller krav om at materialet skal oppbevarast, og opplysningsmassen utgjer eit svært godt utgangspunkt for å få ny kunnskap.

Utan god informasjon om tenesteområda, kan staten vanskeleg oppfylle sitt tilretteleggings- og styringsansvar. For at behovet for informasjon skal bli oppfylt, står valet i all hovudsak mellom tre datakjelder: utvalsundersøkingar, statistikk innsamla på ulike aggregerte nivå og statistikk basert på personeintydige opplysningar.

Det offentlege har eit stort behov for å gjennomføre evalueringar av effekten av statlege og lokale verkemiddel. I dei fleste tilfelle krev slike evalueringar personeintydige opplysningar og helst med fleire måletidspunkt (longitudinelle studiar). Utan personopplysningar vil kunnskapsgrunnlaget for statleg styring bli langt svakare, og det vil vere vanskelegare å byggje opp eit kunnskapsgrunnlag om dei ulike sektorane og om kva som verkar, og kva som ikkje verkar effektivt. Det er òg naturleg å vise til at innbyggjarane har ei viss forventing om at staten faktisk gjenbruker informasjon i denne samanhengen.

I mange tilfelle vil passiv deltaking i forsking gjennom studiar av allereie eksisterande register representere eit uvesentleg trugsmål mot fridomen og privatlivet til individa. Men slik gjenbruk av personopplysningar krev vanlegvis samtykke dersom registerstudiane skal supplerast med informasjon henta gjennom aktiv kontakt med informantane, eller dersom forskinga genererer nye, sensitive opplysningar om einskildpersonar som kan identifiserast. Reine registerstudiar kan ofte baserast på andre rettslege grunnlag, men dei registrerte vil framleis ha krav på informasjon om prosjektet.

Identifiserbare personopplysningar, innsamla for eitt bestemt forskingsføremål, kan ikkje utan vidare nyttast til anna forsking, og dei skal ikkje brukast til kommersielle føremål eller forvaltningsføremål. Dette kravet byggjer på respekten for fridomen og privatlivet til individet. Ved gjenbruk av personidentifiserbare opplysningar går ein vanlegvis ut frå at dei undersøkte har gitt samtykke. Dette gjeld likevel ikkje for anonymiserte data.

4.1.6.2 Fordelar og utfordringar ved gjenbruk

Gjenbruk av personopplysningar må ha eit eige behandlingsgrunnlag.

For forskingsprosjekt vil det ofte vere nødvendig med dispensasjon frå teieplikta for å få tilgang til informasjonen.

Statistikk basert på personeintydige opplysningar er i mange tilfelle meir kostnadseffektiv enn statistikk basert på ulike aggregerte nivå og utvalsundersøkingar. Statistikk basert på personeintydige opplysningar held dessutan generelt sett høgare datakvalitet enn statistikk som er innsamla på ulike aggregerte nivå.

Gjenbruk av allereie innsamla personopplysningar er derfor nyttig for forskinga. Opplysningane er knytte direkte til tenesteytinga i kvar einskild sektor og er derfor særleg relevante.

I personopplysningslova er hovudregelen at gjenbruk som ikkje svarar til det opphavlege innsamlingsføremålet, ikkje er tillate. Ein omfattande, lovheimla rett til gjenbruk kan setje dette prinsippet under sterkt press.

Både statistikk og forsking er i personopplysningslova vurderte som legitime behandlingsføremål, jf. personopplysningslova § 11.

Kvar gang gjenbruk skjer må det gjennomførast ei proporsjonalitetsvurdering. Personvernnemnda har i fleire av avgjerdene sine framheva at samfunnet har interesse av at forsking og analysar blir gjennomførte, medrekna at desse blir baserte på allereie eksisterande data.

Vurderinga viser at lovgivaren har sett på bruk av personopplysningar til statistikk og forsking med andre auge. Regjeringa meiner at dette, samanhalde med prinsippet om gjenbruk av offentleg finansierte forskingsdata, tilseier ei vidareføring av den noko meir liberale praksisen det offentlege har følgt når det gjeld gjenbruk av data for forsking, styring og administrasjon av dei sektorane som det offentlege har ansvar for.

4.1.7 Gjenbruk av opplysningar i arbeidslivet

Det blir i meldinga vist til at gjenbruk av opplysningar i arbeidslivet er ei stadig aukande utfordring, og i rettstvistar om oppseiing/avskilssaker kjem av og til spørsmålet om gjenbruk av opplysningar opp. Hovudregelen er at personopplysningane berre kan nyttast til føremål som er uttrykkeleg og sakleg grunngitte i verksemda til den behandlingsansvarlege. Hovudregelen i tvistemålslova er fri bevisføring. Retten kan likevel i særlege tilfelle nekte føring av bevis som er skaffa på utilbørleg måte.

Tendensen synest å vere at avdekking av kriminalitet og avkrefting av mistanke mot uskyldige er legitime føremål for eit kontrolltiltak. Grunngitt mistanke veg òg tungt ved vurdering av om eit tiltak er rimeleg.

Skjult overvaking, for eksempel hemmeleg kameraovervaking, blir normalt rekna som ulovleg.

Tradisjonelle kontrolltiltak, som veskekontroll og kontrollkjøp, synest å liggje innanfor arbeidsgivaren sin kontrolltilgang. Bruk av GPS-loggar, som er diskutert og avtala med arbeidstakaren, for eksempel for å leggje opp køyreruter, synest òg i rettspraksis å vere rekna som eit slikt tradisjonelt kontrolltiltak som ikkje krenkjer personvernet. Ein går likevel ut frå at tiltaket må vere knytt til føremålet og innført på ein korrekt måte, blant anna gjennom informasjon og drøfting med dei tilsette. I slike tilfelle har det vore gitt høve til gjenbruk av opplysningane som bevis i rettssaker om oppseiing og avskil.

Fleire avgjerder i rettstvistar tyder på at etterleving av saksbehandlingsreglane ved innføring av kontrolltiltak kan vere avgjerande for om retten ser på framlagde bevis som innhenta på rett vis, og dermed om dei kan førast som bevis i ei sak for domstolane.

Det finst likevel òg avgjerder der domstolen har tillate arbeidsgivaren å føre bevis som er skaffa på ulovleg vis.

4.1.8 Dokumentasjonsplikt og dokumentasjonsbehov for ettertida

4.1.8.1 Tilhøvet til ulike oppbevaringsplikter

Arkivlova og pliktavleveringslova inneheld reglar om bevaring og tilgjengeleggjering av allereie produsert, og til dels tilgjengeleggjort, materiale.

I den grad personopplysningar er omfatta av lovene, dreiar det seg om bevaring, og eventuelt tilgjengeleggjering, av dei personopplysningane som er ein del av dei bevarte dokumenta.

Ein grunnleggjande føresetnad for ytringsfridom er retten til relevant informasjon, og offentleg transparens går ut på at dokumenta som dannar grunnlag for offentlege avgjerdsprosessar, skal takast vare på for ettertida.

4.1.8.2 Arkivregelverk

Arkivlova gjeld i all hovudsak for offentlege institusjonar.

Som hovudregel kan ikkje (offentleg) arkivmateriale kasserast (destruerast) utan samtykke frå Riksarkivaren. Arkivlova § 9 inneheld likevel ei særskild presisering om at pålegg om sletting av personopplysningar gitt med heimel i personopplysningslova § 28 eller helseregisterlova §§ 7, 8, 26 og 28 uansett gjeld uavgrensa etter at Riksarkivaren har fått uttale seg.

For store delar av arkivbestanden i offentleg forvaltning gjeld publikums rett til innsyn.

Alle arkiv er pålagde å rette seg etter teiepliktreglane som er fastsette i ei rekkje ulike lover.

I personopplysningslova bruker ein ikkje omgrepet teieplikt, men lova gir påbod om å setje i verk tiltak for å sikre tilstrekkeleg fortruleg behandling. Forvaltningsorgan og arkivdepot må rette seg etter dei krav som følgjer av personopplysningslova med forskrifter. Dette set grenser for kva som kan gjerast fritt tilgjengeleg, og dessutan for korleis materiale kan formidlast.

Då teiepliktreglar vart tekne inn i forvaltningslova frå 1. januar 1978, var det ein føresetnad at desse reglane ikkje skulle gjere det vanskelegare enn før å drive samfunnsnyttig forsking. Det vart derfor teke inn ein regel i forvaltningslova om at teieplikta ikkje skulle vere til hinder for at forskarar kan få tilgang til opplysningar som er underlagde teieplikt. Føresetnaden var at forskaren òg skulle ha teieplikt.

4.1.8.3 Pliktavleveringslova

Det er ein føresetnad for pliktavlevering at materialet både er allment tilgjengeleg, og at det er relevant for Noreg. Vidare skal tilgjengeleggjering av materialet gjerast for forsking og dokumentasjon, som inneber at pliktavlevert materiale som utgangspunkt ikkje er allment tilgjengeleg.

4.1.9 Hovudpunkt kapittel

• Tilrettelegging for gjenbruk av data står sentralt i politikken til regjeringa. Der data inneheld personopplysningar, må ein likevel vere varsam ved gjenbruk.

• Det bør leggjast vekt på varsling til dei registrerte ved gjenbruk av opplysningar til kontrollføremål.

• Ved oppretting av forskings- og helseregister må samfunnet sitt behov for og nytte av gjenbruk vegast mot den registrerte sitt behov for personvern. Personvernkostnadene bør vere så låge som mogleg, og reservasjonsordningar bør vurderast.

• Det bør vurderast klårare regulering av arbeidsgivaren sin rett til å gjenbruke opplysningar om ein arbeidstakar til andre føremål enn det opphavlege innsamlingsføremålet.

4.2 Komiteens merknader

Komiteen vil peke på at det i grunnprinsippet for lagring av opplysninger som kan knyttes til enkeltpersoner ligger en begrensning i formålet med registreringen. Gjenbruk av opplysninger er derfor i utgangspunktet det samme som bruk av opplysninger utover de normale grenser personvernet setter. Det må derfor avklares nærmere på hvilket grunnlag en skal kunne tillate dette. Plikten til å vurdere personvernkonsekvenser for den enkelte gjelder like mye enten det gjelder primærbruk eller gjenbruk av opplysninger.

Komiteen viser til drøftelsen om at gjenbruk av opplysninger kan være særlig aktuelt ved forebygging av kriminalitet og kontroll med at betingelsene for sosiale ytelser er til stede, foruten forskning og markedsføring. Komiteen vil understreke at det er en betydelig oppgave å informere om hvordan opplysninger evt. kan bli gjenbrukt, og en vil være tilbøyelig til å akseptere mer gjenbruk hvis det i utgangspunktet er informert om muligheten for kontroll, og motparten har en reell mulighet til å velge.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti finner omtalen av prinsippene for gjenbruk lite klargjørende, først og fremst fordi man bringer seg i motsetningsforhold til personopplysningsloven § 11 bokstav c, som forutsetter samtykke når personopplysninger brukes i annen sammenheng enn de var innhentet for.

Disse medlemmer oppfatter drøftelsen om forholdet til EMK Art 8 som begrenset til et spørsmål om å skaffe seg lovhjemmel, gjerne i ettertid, for slik utvidet bruk. Artikkel 8 krever lovhjemmel, men knytter til vilkåret om at eventuell lovhjemmel må være båret av sterke samfunnsmessige hensyn – «pressing social need». Dette innebærer at gjenbruk må begrunnes ut fra sterke samfunnsmessige behov, ikke bare at det er praktisk eller arbeidsbesparende.