Vedlegg

Brev fra Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet v/statsråden til næringskomiteen, datert 10. april 2013

Dokument 8:45 S (2012-2013) Representantforslag fra stortingsrepresentantene Erna Solberg, Svein Flåtten, Torgeir Dahl og Michael Tetzschner om nye ideer og bedre løsninger for anskaffelser i offentlig sektor

Jeg viser til brev fra Næringskomiteen av 2. april 2013 om ovennevnte forslag. Komiteen har bedt om min vurdering av forslaget.

Departementet planlegger en revisjon av regelverket om offentlig anskaffelser. Bakgrunnen for det er at EØS-direktivet som det norske regelverket bygger på, er under revisjon i EU. Det gjør at også det norske regelverket vil måtte endres. I tillegg har regjeringen allerede satt ned et offentlig utvalg (forenklingsutvalget) som har fått i oppdrag å gjennomgå de særnorske bestemmelsene i lov og forskrift om offentlige anskaffelser, det vil si de reglene om ikke stammer fra EØS-direktivet. Målsetningen med gjennomgangen er å oppnå et enklere og mer fleksibelt regelverk. Med forenkling siktes det til økt brukervennlighet, men også til reduserte kostnader ved gjennomføring av offentlige anskaffelser. Forslag om endringer må samtidig ta sikte på å oppnå lovens hovedformål om effektiv ressursbruk. Utvalget skal levere sin utredning innen 1. mars 2014. Denne vil kunne inneholde mange forslag som vil være relevante for enkelte av de spørsmål som representantene her stiller. Det samme gjelder endringer som følge av revidert EØS-direktiv.

Forslag I

"Stortinget ber regjeringen etablere Klagenemnden for offentlige anskaffelser (KOFA) som et bindende klageorgan for å styrke ensartet tolkning og effektiv håndhevelse av anskaffelsesregelverket, blant annet for å hindre korrupsjon og styrke små og mellomstore bedrifters rettsvern."

Ved etableringen av KOFA i 2003 vurderte en arbeidsgruppe om nemndas avgjørelser skulle være bindende eller rådgivende. Siden hensikten med KOFA var at nemnda skulle løse tvister på en effektiv måte og på et lavt konfliktnivå, mente gruppen at det var mest hensiktsmessig at KOFA skulle avgi rådgivende uttalelser. Regjeringen og Stortinget sluttet seg til arbeidsgruppens vurdering og det ble vedtatt en hjemmel for Kongen til å oppnevne et rådgivende tvisteløsningsorgan.

I forbindelse med innføring av nye håndhevelsesregler i anskaffelsesregelverket ble KOFAs rolle vurdert på nytt av et offentlig utvalg i 2010. Utvalget vurderte om KOFA burde omorganiseres til et bindende klageorgan. Flertallet i utvalget (7 mot 1) mente at det ikke kunne anbefales. Begrunnelsen var bl.a. at saksbehandlingen i et slikt domstolslignende organ vil bli omfattende og ressurskrevende. Regjeringen og Stortinget fulgte opp utvalgets flertall og ved vedtak den 27. mars 2012 valgte Stortinget å beholde KOFA som et rådgivende organ. Begrunnelsen var bl.a. at samtlige høringsinstanser som uttalte seg om KOFAs rolle mente at nemnda har fungert godt som et konfliktløsende, lett tilgjengelig og relativt effektivt lavterskeltilbud. Det var derfor ønskelig å legge til rette for at et slikt organ kunne fortsette å eksistere. En omgjøring av KOFA til et bindende klageorgan vil kreve store endringer i nemndas saksbehandling og prosedyrer – bl.a. av hensyn til rettssikkerheten. KOFA slik vi kjenner det vil måtte erstattes av et domstolslignende organ. Min vurdering er at en slik løsning ville redusert små og mellomstore bedrifters rettsvern, da de ikke lenger ville hatt et lavterskeltilbud som kan bidra til å løse tvister på et lavt konfliktnivå. For øvrig forutsetter jeg at oppdragsgiverne retter seg etter KOFAs avgjørelser og tar nemndas veiledning på alvor, selv om avgjørelsene er rådgivende. All erfaring tilsier at dette også skjer i praksis.

Jeg kan ikke se at det har skjedd noe nytt siden 2010 som gir grunnlag for å revurdere at KOFA bør være et rådgivende organ.

Forslag II

"Stortinget ber regjeringen utarbeide en praktisk og helhetlig veileder for offentlig-privat innovasjonssamarbeid, med den hensikt å øke innovasjonseffekten av offentlige anskaffelser."

Fremme av innovative anskaffelser har vært et satsingsfelt for denne regjeringen. Regjeringen fremmet 14. februar i år en strategi for økt innovasjonseffekt av offentlige anskaffelser. Hele fem departementer står bak strategien. I denne strategien foreslås en rekke tiltak for å bidra til at anskaffelser skal være et strategisk virkemiddel i offentlige virksomheters utviklingsarbeid.

• Difi (Direktoratet for forvaltning og IKT) får i samarbeid med Innovasjon Norge og Norges forskningsråd en pådriverrolle i å gjøre gode metoder allment kjent.

• Regjeringen setter i gang en forsøksordning med stipendmidler rettet mot næringslivet, som offentlige virksomheter kan bruke til konkrete innovasjonsformål.

• Regjeringen viderefører støtten til NHO og KS’ nasjonale leverandørutviklingsprogram.

• Ordningen med offentlige forsknings- og utviklingskontrakter (OFU) under Innovasjon Norge videreføres.

• Regjeringen oppfordrer statlige etater til å innarbeide ansvar for anskaffelser i lederkontrakter der dette er relevant.

Det er viktig at offentlige virksomheter har redskapene og kompetansen de trenger for å gjøre innovasjonsfremmende anskaffelser. Difi har derfor fått et tydelig mandat til å være pådrivere overfor offentlige virksomheter og til å bistå dem i gjennomføringen av innovasjonsfremmende anskaffelser. Som ledd i dette arbeidet har Difi utviklet en steg-for-steg veileder for hvordan man gjennomfører innovative anskaffelser. I veilederen legges det blant annet vekt på at offentlige oppdragsgivere inngår dialog med markedet og utvikler møteplasser. Veilederen er tilgjengelig på www.anskaffelser.no. Dette arbeidet vil bli videreført ved oppfølgingen av den innovasjonsstrategien som nylig er blitt fremmet. Jeg mener derfor at forslaget allerede er gjennomført.

Forslag III

"Stortinget ber regjeringen utvikle klare retningslinjer for inkludering av funksjonsorienterte kravspesifikasjoner i offentlige anskaffelser, med den hensikt å legge til rette for offentlig-privat innovasjonssamarbeid."

Jeg er enig med forslagsstillerne i at muligheten for å oppnå innovative løsninger påvirkes av hvordan oppdragsgiver velger å utforme kravspesifikasjonen. Oppdragsgiver kan stimulere til innovasjon ved å beskrive behovet eller funksjonen som skal dekkes fremfor en detaljert teknisk spesifikasjon av den løsningen som skal tilbys. Dermed overlates det til markedet å foreslå den beste måten behovet skal dekkes på. Difis veileder for hvordan man gjennomfører innovative anskaffelser omhandler dette og gir eksempler og tips til hvordan dette kan gjøres.

Behovet for innovative løsninger vil variere fra virksomhet til virksomhet og fra anskaffelse til anskaffelse. Regjeringens strategi for økt innovasjonseffekt av offentlige anskaffelser er fremmet nettopp for at alle offentlige virksomheter skal bli bedre på å avdekke sine utviklingsbehov, kommunisere disse til markedet og ha redskapene og kompetansen de trenger for å gjøre innovasjonsfremmende anskaffelser der dette er relevant. Jeg mener at det praktiske veiledningsmateriale som er utviklet følger opp dette.

Forslag IV

"Stortinget ber regjeringen opprette et enkelt og brukervennlig "Lille Doffin" for å gi nye vekstmuligheter til små og mellomstore bedrifter og styrke det lokale eierskapet."

Det er allerede i dag en mulighet for frivillig å kunngjøre offentlige anskaffelser under terskelverdien på 500 000 kroner på Doffin. Den offentlige oppdragsgiveren kan da velge mellom å følge de detaljerte prosedyrereglene i anskaffelsesregelverket eller å velge en forenklet prosedyre, så lenge forutsetningene gjøres klare for leverandørene. En del offentlige oppdragsgivere velger å benytte seg av denne muligheten for frivillig kunngjøring for å nå ut til flest mulig potensielle leverandører.

Vurdering av størrelsen på den nasjonale terskelverdien (i dag kr 500 000) inngår som del av mandatet til forenklingsutvalget. Jeg vil også påpeke at en forenkling av reglene i seg selv vil bidra til å gjøre det enklere for små og mellomstore bedrifter å delta i konkurranser om offentlige kontrakter.

Forslag V

"Stortinget ber regjeringen forenkle anskaffelsesprosessen ved å etablere en database for dokumentasjon, blant annet for å unngå dobbeltregistrering og dobbeltrapportering."

EU-kommisjonen har i sitt forslag til reviderte direktiver foreslått flere endringer som vil bidra til å lette leverandørenes arbeid med å levere dokumentasjon.

For det første foreslås det at leverandørene kan nøye seg med å levere inn egenerklæringer sammen med sitt tilbud. Den offentlige oppdragsgiver kan så velge å vurdere tilbudene først, og deretter be om all nødvendig dokumentasjon kun fra den vinnende leverandør. Dette vil innebære at alle de leverandørene som leverer tilbud, men som ikke vinner frem i konkurransen, slipper å levere slik dokumentasjon.

For det andre har EU-kommisjonen foreslått å innføre et europeisk anskaffelsespass ("European Procurement Passport"). Et slikt anskaffelsespass vil fungere som en bekreftelse på at leverandøren oppfyller en del grunnleggende krav for å kunne delta i konkurransen. Hvert enkelt medlemsland må innhente nødvendig dokumentasjon, for deretter å utstede anskaffelsespass til leverandørene. Formålet er å lette dokumentasjonsbyrden til leverandørene. Dersom dette forslaget blir vedtatt, vil altså Norge måtte opprette en slik database som foreslått av representantene.

Så langt jeg kan vurdere forslaget er det dekket av det arbeidet som foregår i EU.

Forslag VI

"Stortinget ber regjeringen opprette et "anskaffelsesakademi" for å skape et enhetlig opplærings- og kompetanseutviklingsprogram for offentlige anskaffelser."

Jeg er enig i at god kompetanse, økt lederforankring og bedre organisering er avgjørende for å gjennomføre gode anskaffelser. Det finnes allerede et omfattende opplæringstilbud innen dette feltet.

Difi gjennomfører kurs, frokostmøter og seminarer om offentlige anskaffelser. Målgruppen er i hovedsak innkjøpsrådgivere og ledere av anskaffelsesfunksjoner. I tillegg tilbyr NIMA, KS og andre interesseorganisasjoner kurs som gir sertifisering av offentlige innkjøpere. Flere private konsulentselskaper tilbyr også kurs og rådgivning.

Anskaffelser er et tverrfaglig område som krever kompetanse på mange områder. Innen de fleste av fagområdene eksisterer det allerede i dag et kurs- og kompetansetilbud i offentlig regi. Logistikk, forsyningsledelse og bedriftsøkonomi er fag på flere høyskoler. Utdanning innen bedriftsøkonomi tilbys også på flere av universitetene i dag.

Det er likevel områder der private aktører har få insitamenter for å utvikle tilbud. Det gjelder for eksempel gjenbruk og spredning av kompetanse og erfaringer, samt utarbeidelse av maler og veiledninger til selvhjelp. Dette inngår i Difis oppdrag, og dette tilbudet blir kontinuerlig videreutviklet.

Forslag VII

"Stortinget ber regjeringen vurdere hvordan statlig sektor kan bidra til å løfte frem teknologiutvikling i kommunesektoren, for å nå målet om billigere og bedre innkjøp."

Det er anslått at kommuneforvaltningens andel av offentlige innkjøp i 2011 var om lag 145 mrd kroner. Det sier seg selv at det er viktig å forvalte disse midlene godt. Regjeringen la i februar frem en strategi for å få til økt innovasjonseffekt av offentlige innkjøp. I tillegg la regjeringen for få dager siden frem strategien "Nye vegar til framtidas velferd", en strategi for innovasjon i kommunesektoren. Her gjennomgår vi flere tiltak, blant annet for leverandørutvikling og økt kvalitet på innkjøp.

Teknologi er et område hvor anskaffelser kan være særlig krevende. Det er stor forskjell mellom kommunene når det gjelder IKT. Noen kommuner er langt fremme og viser vei med gode og nyskapende prosjekter, mens andre kommuner foreløpig er kommet kort i sitt digitaliseringsarbeid. Jeg mener at samordning er nøkkelen til bedre teknologiutvikling i kommunesektoren. IKT er komplekst og det er nødvendig å trekke i lag der det er mulig. Gjennom felles utviklingsprosjekter og koordinerte anskaffelser kan kommunesektoren gjøre gode fremskritt. Det var derfor mitt departement tok initiativ til et samarbeid med kommunesektoren for å se på hvordan vi kunne få til sterkere felles grep om IKT i kommunesektoren og et bedre samarbeid på tvers av forvaltningsnivåene. Dette er bakteppet for at KS i 2012 etablerte KommIT, som trekkes frem i representantforslaget. Regjeringen støtter KommIT økonomisk og går inn for å samarbeide med KS og KommIT i de utviklingsprogrammene der det er aktuelt.

Kommunalministeren la i april fram regjeringens strategi for innovasjon i kommunesektoren. Strategien inneholder blant annet en rekke tiltak for å øke innovasjonseffekten av offentlige innkjøp.

Et viktig område for teknologiutvikling framover i kommunesektoren er helse og omsorg. Jeg vil derfor trekke fram arbeidet som Helse- og omsorgsdepartementet gjør knyttet til innovasjon og teknologiutvikling. Den kommende stortingsmeldingen om innovasjon i omsorg vil inneholde tiltak som bidrar til teknologiutvikling i kommunesektoren.

Jeg mener derfor at forslaget er i varetatt gjennom de initiativ regjeringen har igangsatt.

Forslag VIII

"Stortinget ber regjeringen påse at statlige etater legger større vekt på hele virksomhetens kostnader ved desentraliserte anskaffelsesprosesser."

Difi har nylig gjennomført et forprosjekt for å kartlegge erfaringer og suksessfaktorer for å effektivisere anskaffelser. Dette arbeidet forsterker inntrykket av at det er et potensial for å ta ut besparelser i større grad enn i dag. Volumkonsentrasjon (ved å samle alle virksomhetenes anskaffelser i felles avtaler), bedre behovsdefinering, planlegging av anskaffelser, og bedre oppfølging av inngåtte kontrakter er viktige suksessfaktorer for å oppnå besparelser ved offentlige anskaffelser. Dette krever god oversikt, hensiktsmessig organisering av anskaffelsen og tett oppfølging fra ledelsen. Difi vil bruke erfaringene og suksesskriteriene fra forprosjektet til å styrke veilednings- og kompetansetilbudet.

Det er et stort potensial for å effektivisere anskaffelser gjennom bedre samordning på tvers av statlige virksomheter. Erfaring fra nordisk og europeisk samordning viser betydelige gevinster. Det gjennomføres derfor nå en utredning om muligheten for å samordne statlige anskaffelser i Norge. Målet er mer effektiv ressursbruk, besparelser på kort og lang sikt, bedre og mer profesjonelle innkjøpsmiljø, færre regelbrudd og tilrettelegging for innovasjon i statlige anskaffelser.