Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Bendiks H. Arnesen, Irene Johansen, Torstein Rudihagen, Tor-Arne Strøm
og Eirin Sund, fra Fremskrittspartiet, Per-Willy Amundsen, Oskar
J. Grimstad og Henning Skumsvoll, fra Høyre, Nikolai Astrup, Bjørn
Lødemel og Siri A. Meling, fra Sosialistisk Venstreparti, Lars Egeland,
fra Senterpartiet, lederen Erling Sande, og fra Kristelig Folkeparti,
Kjell Ingolf Ropstad, vil peke på at de foreslåtte lovendringene gjelder
implementering av EUs såkalte miljøansvarsdirektiv som ble innlemmet
i EØS-avtalen i 2009. Noen EU-land har tradisjonelt hatt lite regulering
på dette området, mens andre land, som Norge, allerede har lovfestet
det grunnleggende prinsippet om at forurenseren skal betale. Det betyr
at for Norge innebærer implementeringen av direktivet bare mindre
endringer i nasjonal rett.
Komiteen har merket seg at Miljøansvarsdirektivet
innfører en hovedregel om et objektivt ansvar som et viktig ledd
i forurenser betaler-prinsippet. Dette er i tråd med gjeldende nasjonale
bestemmelser, og komiteen er enig i at dette ikke
krever endringer i forurensningsloven § 7 om tiltaksplikt. Komiteen gir
også sin tilslutning til presiseringene med hensyn til foreldelse,
som regjeringen har foreslått i tråd med regjeringsadvokatens forslag.
Komiteen har merket seg at regjeringen foreslår
en utvidelse av anmodningsrett og utvidet prøvingsadgang i saker
der forvaltningen har unnlatt å pålegge eller gjennomføre tiltak. Komiteen er
enig i dette. Komiteen har merket seg at det innføres
den samme betegnelsen på hvem som har anmodningsrett i henhold til
forurensningsloven, genteknologiloven og vannressursloven, og at
dette omfatter den samme kretsen som i dag har anmodningsrett etter
forvaltningsloven.
Komiteen har merket seg at regjeringen
mener at endringene i lovverket som her foreslås i realiteten vil
innebære liten eller ingen endring av dagens praksis, og ikke vil
medføre særlig økte økonomiske eller administrative konsekvenser.
Komiteen viser til svar fra miljøvernministeren
på spørsmål fra komiteen, datert 16. april 2013. Statsråden skriver
her at:
«Formålet med Prop 64 L (2012-2013) om endringer
i vassdragsreguleringsloven, forurensningsloven, genteknologiloven
og vannressursloven er å sørge for at norsk lov blir i samsvar med
miljøansvarsdirektivet. Generelt går forurensningsloven lenger i
å ilegge ansvar enn det som følger av direktivet. For eksempel er ikke
ansvaret i forurensningsloven begrenset til betydelig skade eller
bestemte aktiviteter.»
Videre skriver han at:
«I direktivets unntaksbestemmelse i artikkel 4 er det
ikke gjort unntak for betydelig skade som skyldes lovlig forurensning.
Det innebærer at den ansvarlige for forurensningen i utgangspunktet
også har plikt til å gjennomføre tiltak selv om forurensningen var
tillatt. Direktivet åpner imidlertid bl.a. i artikkel 8 nr. 4 bokstav
a) for at medlemsstatene kan tillate at den ansvarlige ikke bærer
kostnadene ved tiltak når skaden skyldes utslipp som har tillatelse.»
Komiteen viser videre til at
statsråden skriver at:
«Forurensningsloven åpner for at den ansvarlige for
forurensning som er tillatt også kan ha plikt til å gjennomføre
tiltak. Dersom forurensningen har vært lovlig kan dette ha betydning
for tiltakspliktens omfang. Det er dermed vår vurdering at reglene
i miljøansvarsdirektivet er i tråd med forurensningsloven og det
er dermed ikke vurdert som nødvendig å endre forurensningsloven
§ 7 for å gjennomføre direktivet på disse punktene. I lys av dette
er det ikke nødvendig å gå nærmere inn på spørsmålet om hvordan
forurensningsmyndighetene praktiserer adgangen direktivet gir myndighetene
til å tillate at den ansvarlige ikke bærer kostnader ved tiltak
når forurensningen er tillatt. Dette vil på vanlig måte vurderes
fra sak til sak.»
Komiteen har merket seg svarene
fra statsråden, og legger til grunn at proposisjonen dermed ikke
endrer praksis hva gjelder forurensers plikt til å gjennomføre tiltak
selv om forurensningen er tillatt.