Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
lederen Gunn Karin Gjul, Kåre Simensen, Arild Stokkan-Grande og Lene
Vågslid, fra Fremskrittspartiet, Solveig Horne, Øyvind Korsberg
og Ib Thomsen, fra Høyre, Linda C. Hofstad Helleland og Olemic Thommessen,
fra Sosialistisk Venstreparti, Rannveig Kvifte Andresen, fra Senterpartiet, Olov
Grøtting, og fra Kristelig Folkeparti, Øyvind Håbrekke,
viser til Prop. 85 L (2012–2013) hvor det foreslås endringer i lov av
8. april 1981 nr. 7 om barn og foreldre (barnelova).
Komiteen støtter en styrking
av barneperspektivet i foreldretvister. Komiteen legger
til grunn et syn hvor barn skal beskyttes mot vold og overgrep og
hvor deres situasjon er det viktigste. Komiteen er
derfor positiv til forslagene til endring som legges frem av regjeringen
i proposisjonen, og mener den er et viktig skritt for å øke beskyttelsen
av de utsatte barna i foreldretvister.
Komiteen er opptatt av at en
i størst mulig grad skal ta hensyn til og lytte til barna i foreldretvister.
Komiteen understreker at lovverket
skal baseres på likebehandling av og likeverd mellom foreldre. Dette
gjelder uavhengig av kjønn, seksuell orientering, etnisk bakgrunn
og funksjonsevne.
Komiteen vil understreke at det
er hensynet til barnets beste og barnets behov som er det overordnede
også i foreldretvistsaker. Komiteen vil videre understreke
hensynet til rettssikkerhet for alle involverte parter.
Komiteen er opptatt av forebygging,
både når det gjelder konflikter i familien, derigjennom samlivsbrudd
og å dempe konflikter når samlivsbrudd er oppstått. Komiteen viser
til at familievernet er et viktig tilbud som gir familier et godt
lavterskeltilbud på spesialistnivå.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
er derfor fornøyd med at departementet de siste årene har økt sin prioritering
av familievernstjenestens arbeid med høykonfliktfamilier, og at
det er fokusert på en bedre utnyttelse av meklingsordningen og familievernstjenestens
tilbud i høykonfliktsaker. Flertallet er også opptatt
av at vi har en meklingsordning som bidrar til å sikre høy kvalitet på
bosted/samværsavtaler til barnets beste ved samlivsbrudd.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti vil peke på behovet for forebygging
av foreldretvister, konflikter og samlivsbrudd. Disse medlemmer vil
i denne sammenheng understreke at familievernet må styrkes.
Komiteen viser til
at familievernstjenesten har et stort potensial til å forebygge
og redusere konflikter, til beste for barn og familier.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at kapasiteten må
bygges ut for å utnytte dette. Disse medlemmer viser
til et nylig fremmet forslag i Stortinget om at familievernet må
styrkes. Med dagens ressursnivå må det forebyggende arbeidet reduseres.
Komiteen vil også
understreke betydningen av et lavest mulig konfliktnivå foreldrene
imellom i foreldretvister.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti vil i denne sammenheng vise til Dokument 8:106
S (2012–2013) Representantforslag om handlingsplan for bedre foreldresamarbeid etter
samlivsbrudd.
Komiteen viser til
at konflikt mellom foreldre kan ha alvorlige konsekvenser for barn.
Det viktigste for barna er å forhindre et høyt konfliktnivå, i intakte
parforhold så vel som i skilsmissesituasjoner.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til disse partiers alternative
statsbudsjetter og foreslår kraftige økninger til familievernet.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti viser til forslag om en opptrappingsplan for
familievernet, jf. Innst. 179 S (2012–2013), jf. Dokument 8:137
S (2011–2012) Representantforslag om styrking av familievernet.
Komiteen mener at
det ikke er alderen som bør avgjøre om barnet skal lyttes til eller
ikke.
Komiteen er spesielt opptatt
av barns selvstendige rett til å bli hørt om alle spørsmål foreldretvisten
reiser.
Komiteen støtter derfor forslaget
fra regjeringen om å tilrettelegge for at barn under syv år også
skal få uttale seg om saken før den avgjøres, og at barnets mening
skal vektlegges i samsvar med alder og modenhet. Komiteen understreker
at barnet har en rett, men ingen plikt til å gi uttrykk for sine
synspunkter, og det er viktig at dette videreformidles til barnet.
Komiteen mener det er viktig å understreke at barn
ikke skal oppleve at de må velge mellom foreldrene eller ta stilling
i foreldrenes konflikt. Det må understrekes at det ikke er barnets
ansvar å løse konflikten eller å velge mellom mors og fars versjon.
Et barns lojalitet er ofte sterk, og et barn bør ikke pålegges ansvar
i en konflikt mellom foreldre.
Komiteen mener også at barnet
i større grad må tas på alvor når det kommer til foreldretvister,
og mener at en lovfesting om at barnet skal orienteres om resultatet
i en foreldretvist er riktig vei å gå.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, understreker at
det er barnets beste som må være avgjørende for om det idømmes samvær,
og samværsordningen må tilrettelegges etter barnets behov og organiseres
på en måte som er tilpasset barnets hverdag.
Flertallet peker på at ved å
gjøre barnets rett til og behov for samvær styrende for om samvær skal
finne sted, vil man i større grad kunne beskytte barn mot vold og
overgrep under samvær.
Komiteen vektlegger
at barnets rettigheter og beskyttelse skal komme først i saker hvor
det er tvil rundt barnets sikkerhet. I saker hvor domstolene legger
til grunn at det er fare for at barnet utsettes for vold eller seksuelle
overgrep og/eller det er fare for retraumatisering av barnet, skal domstolen
ikke fastsette samvær, heller ikke med tilsyn.
Komiteen støtter at en øker virkemiddelbruken for
å styrke foreldrefunksjoner og foreldresamarbeid. Komiteen er
derfor positiv til at lovverket skal gi mulighet til å lage en avtale
eller avsi dom som gjelder andre aktiviteter enn bare tilsyn.
Komiteen mener at en i saker
om samvær med tilsyn i større grad skal tilpasse seg barnet og dets
behov. Komiteen går inn for en ordning der tilsynet
blir nivåinndelt og at barnets behov i større grad avgjør hva slags
tilsyn som skal pålegges. Komiteen støtter en forskriftsfesting der
det fastsettes at en kan gi inntil 16 timer med beskyttet tilsyn
og 32 timer med støttet tilsyn og at domstolen avgjør, innenfor
denne tidsrammen, hvor mange timer tilsyn det er behov for i den
enkelte sak.
Komiteen er opptatt av at den
etat med best kompetanse på henholdsvis beskyttelse og støtte oppnevner
tilsynspersonen og følger opp familien. Komiteen støtter
derfor regjeringens forslag om at den kommunale barnevernstjenesten
får ansvar for oppnevning av tilsynsperson og oppfølging ved beskyttet
tilsyn, mens Bufetat får/beholder ansvaret ved støttet tilsyn.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at det er et prioritert mål knyttet til familievernstjenestene
at foreldre med høyt konfliktnivå får hjelp til å samarbeide om
barna, både før og etter samlivsbrudd, og at flere foreldre med
høyt konfliktnivå kommer fram til gode og holdbare avtaler om barna
gjennom mekling, der sakene er egnet for dette. Flere familievernskontor
har etablert faste skolerte meklerteam for høykonfliktfamilier.
Alle samarbeidsprosjekt og metodeprosjekt i familievernstjenesten
er blitt kartlagt for videre utvikling av metode i høykonfliktsaker. Disse
medlemmer fremholder at dette arbeidet må videreføres og styrkes.
Disse medlemmer registrerer likevel
at antallet barnefordelingssaker for domstolene har økt. Dette er
bekymringsfullt og må tas på alvor. En ser også en tendens i slike
saker, hvor foreldre ikke kommer til enighet om fordeling av samvær,
at far ønsker mer samvær enn tidligere. Disse medlemmer er
av den oppfatning at delt omsorg bør være lovens utgangspunkt, og
at dette bør være obligatorisk etter et samlivsbrudd med mindre
noe annet er avtalt eller nødvendig for å ivareta barnets rettigheter. Disse
medlemmer mener at delt omsorg er med på å dempe konfliktnivået
mellom foreldrene ved samlivsbrudd. Disse medlemmer mener
også at familievernskontorene i mye større grad enn i dag bør oppfordre
til delt omsorg ved samlivsbrudd.
Disse medlemmer viser også til
Sverige, hvor barn har en lovfestet rett til samvær og kontakt med
begge foreldre, og mener dette er et prinsipp som burde vært overført
til Norge.
Disse medlemmer vil på denne
bakgrunn fremme følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om at
begge foreldre ved samlivsbrudd skal likestilles mht. omsorg og
samvær med sine barn.»
Komiteen mener at
en bør tilstrebe grundige vurderinger i situasjoner hvor det er
påstander om at en forelder kan ha problemer knyttet til vold, rus
eller psykiske helsetilstander som kan påvirke foreldrefunksjonene. Komiteen mener at
det i slike tilfeller bør oppnevnes en sakkyndig til å opplyse saken. Komiteen imøteser
at regjeringen foreslår en slik presisering i lovverket. Komiteen mener
videre at det i slike tilfeller er naturlig at staten skal ta kostnaden,
for å sikre utsatte barn bedre beskyttelse ved at saken utredes
grundig før domstolen treffer beslutning og at det er samme praksis
i hele landet.
Komiteen viser til
Barneombudets og Redd Barnas anbefalinger om at dommeren som en hovedregel
skal oppnevne en egen representant for barnet når saken kommer til
hovedforhandling. Komiteen mener det bør vurderes
hvordan barnets posisjon og interesser kan ivaretas på en best mulig
måte også når saken kommer til hovedforhandling.
Komiteen er opptatt
av ivaretakelsen av taushetsplikten og tilliten til norske, offentlige
tjenester. Komiteen mener likevel at det bør gjøres unntak
hvor dette er avgjørende for å sikre barnets rettigheter og sikkerhet. Komiteen støtter derfor
regjeringens forslag om å unnta ansatte i barnevernstjenesten fra
taushetsplikten når vedkommende er vitne for domstolen i saker som omhandler
foreldretvister etter barneloven.
Komiteen viser til
at regelverket i dag legger opp til at det bl.a. i saker hvor det
er risiko for og rapporteres om voldsbruk eller fare for skade hos barnet,
kan retten treffe en foreløpig avgjørelse i saken. Komiteen er
av den oppfatning at barnets sikkerhet skal komme først, og at det
i disse tilfellene er viktig å få en rask foreløpig avgjørelse i
saken.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener derfor at
regelverket bør legges opp slik at en så langt som mulig opererer
på den sikre siden på vegne av barnet, og at retten plikter å treffe
foreløpig avgjørelse der en av partene krever det og retten finner
at det er en risiko for at barnet kan bli utsatt for vold eller
bli behandlet på andre måter som utsetter den fysiske eller psykiske helsen
for skade eller fare.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
er opptatt av at prinsippet om barnets beste skal være overordnet i
saker som har med barn å gjøre. Dette flertallet ser
derfor viktigheten av at regjeringen har foreslått at en skal treffe
slik foreløpig avgjørelse, og at det i slike saker er forenklet saksbehandling
og en fullbyrdingsfrist som kan settes til null dager. Dette for
å beskytte barnet der det er grunn til mistanke om voldsbruk, seksuelle
overgrep og/eller fare for skade hos barnet. Dette flertallet understreker
at dette regelverket gjelder kun en viss tid, eller fram til saken
er rettskraftig avgjort. Dette flertallet ser at
det er svært alvorlig å bli anklaget for vold og/eller seksuelle
overgrep, og vil være svært belastende for det det gjelder. Det
er likevel slik at fysiske og seksuelle overgrep er så skadelige
for barn at dette flertallet mener at barn ved risiko
for dette har behov for og krav på umiddelbar beskyttelse.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre registrerer at regjeringen i praksis foreslår at
anklager mot den ene forelder om seksuelle overgrep eller vold vil
kunne frata denne forelder all omsorgsrett og samvær, inntil saken
er endelig avgjort i retten. Det er i teorien ikke engang nødvendig
med politianmeldelse, da anmeldelse kun er et moment i bevisvurderingen. Disse
medlemmer påpeker at hjemmelen som her foreslås forandret
er barneloven § 60. Domstolene «kan» i dag vurdere og midlertidig avgjøre
hvem som skal ha «foreldreansvaret, om kven barnet skal bo hos fast,
og om samværsrett». Disse medlemmer registrerer at regjeringen
ønsker å forandre dette fra en «kan»- til en «skal»-regel.
Disse medlemmer ser at endringen
umiddelbart ikke virker spesielt dramatisk, da det er positivt med
fokus på mulig overgrep og misbruk av barn. Problemet er imidlertid,
slik disse medlemmer ser det, føringene departementet
legger på domstolenes vurdering av disse sakene i Prop. 85 L (2012–2013).
Departementet slutter seg til følgende uttalelse fra Agder lagmannsrett:
«Ved mistanke om seksuelle overgrep vil selv en relativt
lav risiko kunne bedømmes som «urimelig», det samme gjelder ved
risiko for alvorlige fysiske integritetskrenkelser.»
Videre uttaler departementet selv følgende:
«I avveiningen mellom best mulig foreldrekontakt
og å verne barn mot vold og/eller seksuelle overgrep, mener departementet
at det sistnevnte hensynet må tillegges avgjørende vekt.»
Og:
«(Etter departementets syn) være best i samsvar med
barnets beste og plikten til å beskytte barn mot vold og/eller seksuelle
overgrep at det ikke tas noen risiko på vegne av barnet.»
Oversatt til praksis ser disse medlemmer at konsekvensen
av disse føringene og endringen av § 60 blir at anklager om seksuelle
overgrep eller grov vold alene vil kunne medføre en fratakelse av
omsorgsrett/samvær. Spørsmålet en da bør stille seg er om denne
typen regler, med ekstremt svake rettssikkerhetsgarantier, kan begrunnes
i barnets beste. For å avgjøre dette er det naturlig å se på hvilke
alternative virkemidler en har. For det første kan domstolene allerede
etter dagens § 60 fradømme den ene forelder samværsrett/omsorgsrett.
Den foreslåtte endringen består i å nekte domstolene å avvise slike
saker, selv om domstolene mener de er grunnløse. Dette synes disse
medlemmer er uheldig, og med de nye føringene for bevisvurdering
kan selv lite underbygde påstander om vold/seksuelle overgrep i
de fleste tilfeller medføre fratagelse av omsorg/samværsrett. Bl.a.
Frostating lagmannsrett, Oslo-, Kristiansand- og Sør-Trøndelag tingrett
har uttalt at lovendringen er unødvendig, da domstolene allerede
treffer midlertidige avgjørelser når det foreligger reell risiko
for vold eller overgrep.
Disse medlemmer vil fremholde
at barnets rettigheter og rettssikkerheten må gå hånd i hånd. En
gruppes rettsvern og rettigheter kan aldri styrkes ved at man svekker
andres rettsvern og rettigheter, og dette er et prinsipp som alltid er
viktig å ta med seg når en søker gode løsninger. Disse medlemmer vil
vise til Innst. 160 L (2009–2010), som det også vises til i Prop. 85
L (2012–2013). I merknaden det henvises til står det følgende:
«Disse medlemmer viser til at i enkelte saker når far/mor
er dømt for overgrep mot sine egne barn så beholdes samværsretten
og foreldreansvaret. Disse medlemmer mener en her må endre loven slik
at far/mor blir fratatt samværsretten, foreldreansvaret og bostedsretten
etter nøye vurdering, når en blir dømt for overgrep mot sine egne barn.
Disse medlemmer viser også til svarbrev fra statsråd Audun Lysbakken
datert 16. februar 2010.
Disse medlemmer fremmer
på denne bakgrunn følgende forslag:
'Stortinget
ber regjeringen utarbeide forslag til nødvendig lovendring som gir
bedre beskyttelse for barn som blir utsatt for overgrep av sine
foreldre.'»
Det er altså opplagt at man her har siktet til
personer som er dømt for overgrep, og ikke vagt begrunnede anklager
slik det foreliggende lovforslaget åpner opp for. Disse medlemmer mener
man i disse tilfellene heller bør benytte seg av den lovhjemmelen
som allerede eksisterer, og vil samtidig presisere viktigheten av
en rask og effektiv saksbehandling i slike saker.
Barnevernet har også en viktig rolle i dette.
Barnevernet har lang erfaring, og ikke minst kompetansen til å avgjøre
om foreldre skal fratas samvær/omsorg. Barnevernet har også en rekke umiddelbare,
rettslige virkemidler å spille på, og i lys av dette synes disse
medlemmer at lovendringen er unødvendig. I tillegg kan den bidra
til å skape økt konfliktnivå i barnefordelingssaker, hvilket disse
medlemmer registrerer at Nordre Vestfolds tingrett har uttalt
støtte for.
Disse medlemmer mener regjeringen
må anmodes om å utrede en lovendring med sikte på fratagelse av
foreldreretten der far eller mor dømmes for alvorlige overgrep mot
egne barn, og viser også til justiskomiteens behandling av Meld.
St. 15 (2012–2013).
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti presiserer at retten skal ta stilling til samvær
etter konkret vurdering av den enkelte sak. De lovendringene som
her foretas skal ikke innebære en automatikk i at anklager om vold
eller fare for skader skal utelukke samværsrett.