Se også åpen høring om den samme saken den 13. mars. 2008.

 

Møtelederen: På vegne av kontroll- og konstitusjonskomiteen vil jeg få ønske velkommen til denne høringen med Politiets sikkerhetstjeneste. Høringen avholdes som et ledd i komiteens behandling av sak om terrorangrepet mot hotell Serena i Kabul 14. januar 2008.

Komiteen har hatt én høring i denne saken tidligere, 13. mars 2008, der utenriksministeren, forsvarsministeren, justisministeren og representanter fra Norsk Presseforbund deltok.

I komitemøte 1. april besluttet komiteen at det i tillegg skulle avholdes kontrollhøring med Politiets sikkerhetstjeneste. Det ble besluttet at høringen skulle deles i to, slik at det først avholdes en åpen høring og deretter en høring som er lukket for publikum og for presse.

Komiteen har invitert sjef for Politiets sikkerhetstjeneste, Jørn Holme, til høringen. I tillegg er justisminister Knut Storberget, som ansvarlig statsråd, gitt anledning til å være til stede. Komiteens spørsmål vil bli stilt direkte til Jørn Holme, men i tråd med Stortingets reglement for åpne kontrollhøringer vil statsråden bli gitt adgang til å supplere svarene.

Komiteen har besluttet at høringen skal belyse følgende tre problemstillinger:

• Hvilke råd om sikkerhetsopplegg ble gitt av PST til Utenriksdepartementet i forkant av utenriksministerens besøk til Kabul?

• PSTs deltakelse og rolle i forberedelsene til besøket i Norge og i Kabul og PSTs rolle og håndtering under besøket/terrorangrepet

• Erfaringene fra hendelsen og eventuelt endrede rutiner som følge av disse

Jeg vil oppfordre alle deltakerne i denne første delen av høringen til å være aktsomme i forhold til at vi beveger oss på et område der vi alle er kjent med at en del opplysninger er underlagt bestemmelser om taushetsplikt. Spørsmål om denne typen forhold må stilles i den lukkede delen av høringen.

De prosedyrer som er fastsatt i reglementet for åpne kontrollhøringer, vil bli fulgt. I denne høringen får sjef for Politiets sikkerhetstjeneste holde en innledning på inntil 10 minutter. Etter det får først saksordføreren, som er Ola T. Lånke fra Kristelig Folkeparti, 10 minutter til utspørring. Deretter får hvert parti 5 minutter til å spørre. For at komitemedlemmene skal få stilt de spørsmål som er nødvendige, vil jeg be om at svarene blir så korte og konsise som mulig.

Når utspørringen er over, får sjef for Politiets sikkerhetstjeneste inntil 5 minutter til en oppsummering dersom han ønsker det.

Det vil bli tatt stenografisk referat fra høringen, og referatet fra den åpne høringen vil følge som vedlegg til komiteens innstilling til Stortinget.

Høring med sjef for Politiets sikkerhetstjeneste Jørn Holme

Møtelederen: Da er vi klare til å starte opp, og jeg vil få ønske sjef for Politiets sikkerhetstjeneste Jørn Holme velkommen. Han har med seg som bisitter assisterende sjef i Politiets sikkerhetstjeneste Roger Berg. Velkommen også til justisminister Knut Storberget.

Holme, du får først 10 minutter til en innledning.

Jørn Holme: Ærede leder og komitemedlemmer, jeg takker for invitasjonen til høring.

Jeg håper at PST kan bidra til en ytterligere avklaring av relevante fakta før og under dette tragiske terrorangrepet mot hotell Serena. En gjennomgang av alle forhold og fra alle berørte parter etter en slik tragisk hendelse er nødvendig. Vi må alle forsøke å trekke lærdom av det som skjedde, for å unngå at det kan skje igjen. Lærdommen kan trekkes ved å se på hva som ble gjort - eller ikke ble gjort - ut fra eksisterende rutiner og regelverk.

PST har gått grundig igjennom hendelsesforløpet, og rapporten om dette er oversendt Justisdepartementet. Etter vårt syn ble gjeldende prosedyrer og rutiner fulgt.

Et annet spørsmål er imidlertid om eksisterende rutiner, regelverk, ansvarsforhold og ressurser bør endres, i lys av det som har skjedd. Her vil den interdepartementale arbeidsgruppen kunne gi noen gode anbefalinger og kanskje også svar. Vi ser fram til dette og er åpne for å kunne ta et større ansvar for delegasjonsmedlemmer utover myndighetspersoner, inkludert pressens medarbeidere.

Jeg har registrert at det har vært noe usikkerhet om hva som faktisk er PSTs ansvar i forbindelse med en slik reise - iallfall kan man få dette inntrykket gjennom media. Når det gjelder trusselvurderinger og sikkerhetstiltak, er det kun beskyttelse av myndighetspersonen som er PSTs ansvar. Det var i dette tilfellet kun én person som hadde, og som skulle ha, beskyttelse, og det var utenriksministeren.

I livvaktoppdraget ligger det også ansvar for å være forbindelsesledd til afghanske myndigheter, ha kontakt med våre militære styrker samt å gi sikkerhetsråd til delegasjonen. Det er dette vi planlegger og er dimensjonert i forhold til. Et annet forhold er at utenriksministerens følge og pressemedarbeidere i noen tilfeller vil kunne dra nytte av det sikkerhetsopplegg som er etablert rundt ministeren.

Før utførelse av et livvaktoppdrag utarbeider PST i samsvar med våre rutiner først en trusselvurdering for besøket. Ut fra denne planlegger vi så og gjennomfører sikkerhetsopplegget. En trusselvurdering fra PST består av to deler, først en beskrivelse av trusselbildet og så en vurdering og anbefaling av sikkerhetstiltak. Dersom Justisdepartementet ikke har innvendinger, blir sikkerhetstiltakene gjennomført i samarbeid med besøkslandet.

Det er grunn til å minne om at alle trusselvurderinger er en vurdering av framtiden, og slike vurderinger er selvfølgelig alltid usikre. Vurderingene bygger bl.a. på etterretningsinformasjon. Denne informasjonen er ofte uverifiserbar, mangelfull og kanskje også motstridende. I ettertid viser det seg svært ofte at den også er uriktig.

En trusselvurdering er også et produkt av sin tid. Sikkerhetssituasjonen i en by som Kabul kan - som vi alle forstår - endre seg raskt. Uforutsette hendelser, nye angrepsmål og -metoder oppstår fort. Vi vet av erfaring at når det gjelder terroraksjoner, finnes det ikke noe som heter varslingstid. Enten avverger man slike aksjoner, eller så opplever man dem. Og skulle man oppleve dem, må man være best mulig rustet til og forberedt på å håndtere angrepet.

I trusselvurderingen som ble utarbeidet i forkant av dette besøket, beskriver Etterretningstjenesten først trusselbildet i Kabul og i andre relevante deler av Afghanistan. Etterretningstjenestens konklusjon er at terrortrusselen i Kabul er høy. Det betyr at sannsynligheten for at det vil bli utført terrorangrep i byen, er høy. Denne trusselvurderingen er en analyse som bygger på flere ulike kilder og ulik informasjon, bl.a. antall og type gjennomførte angrep og kjente trusler.

Jeg vil beskrive trusselbildet i Kabul forut for angrepet mer utfyllende i lukket del, herunder samarbeidet med Etterretningstjenesten, men jeg vil likevel i denne åpne del presisere noen forhold.

I Kabul er det nær ukentlig ett eller flere alvorlige angrep, enten som rakettbeskytning, selvmordsangrep, angrep med håndvåpen eller forhåndsutplasserte veibomber. I tillegg til disse angrepene ukentlig er det et meget høyt antall trusler om angrep som afghanske myndigheter selv eller allierte land fanger opp på ulike måter. Innholdet i disse truslene er av svært ulik karakter og pålitelighet, men gjennomgående kan man si at det er svært sjelden en sammenheng mellom trusler og gjennomførte handlinger. Trusler blir altså først og fremst kommunisert, formidlet eller på en måte spredt for å påvirke adferden til afghanske myndigheter og allierte land.

Serena hotell var og er fortsatt det sikreste besøksstedet for utlendinger utenfor militær forlegning. Hotellet er omgitt av en fem meter høy mur, med én inngang gjennom en sikkerhetssluse hvor det er bevæpnede vakter. Derfor velger ofte utenlandske delegasjoner og utsendte å bo på det hotellet. I løpet av de siste årene har vi hatt 19 livvaktoppdrag i Kabul. Dette var faktisk sjette gangen vi brukte Serena hotell.

Vår fremste bekymring i Kabul når det gjelder faren for terrorangrep, er under transport. Særlig afghanske og allierte styrker blir angrepet når de er under transport. Derfor ønsker PST at transport til Kabul blir redusert mest mulig, og at man velger et transportopplegg som er hurtig, varierende og med et lite synlig signaturpreg.

Fordelen med Serena i forbindelse med sivile besøk er at en reduserer transporten til de viktigste sivile besøkssteder som ligger i nærheten av hotellet. Hotellet ligger også i den sikreste sonen i Kabul - politidistrikt 2, hvor det er færrest angrep. Det har tidligere heller ikke vært angrep av denne typen mot hoteller i Kabul. Det har imidlertid vært utført minst to selvmordsangrep ved portene til KAIA, og antallet trusler mot KAIA er langt høyere enn mot hotell Serena. Det kommer jeg tilbake til i lukket del.

Jeg vil presisere at det er besøkslandet som er ansvarlig for sikkerheten til alle nordmenn, også norske myndighetspersoner. Som oftest vil besøkslandet godta væpnet nærsikring av en myndighetsperson. I Afghanistan er det spesielt at vi har militære styrker som på ulik måte kan hjelpe oss med sikkerhetsopplegg, og det gjelder med aksept fra afghanske myndigheter. Slik er det ikke i andre land hvor vi ikke har militære styrker, men hvor angrepsfaren kan være forhøyet, som f.eks. i Midtøsten, i Sudan og på Sri Lanka.

Jeg vil presisere at en sivil profil på et besøk i Kabul ikke nødvendigvis gir dårligere sikkerhet enn en militær profil. En militær profil i Kabul vil normalt tiltrekke seg mer oppmerksomhet fra fiendtlige aktører enn en sivil profil. Erfaringsmessig er også de fleste angrep og trusler rettet mot militære mål. I noen tilfeller er det også slik at afghanske myndigheter ikke godtar en utenlandsk militær kolonne som eskorte. Dette kan jeg utdype nærmere i lukket del.

Når Utenriksdepartementet ønsket et besøk med sivil profil og bruk av Serena hotell, var dette etter vårt syn et forsvarlig opplegg, som vi ikke fant grunn til å stille spørsmål ved. PST bad om og fikk den bistand fra Forsvaret som vi ønsket oss. Dette omfattet en egen pansret støtteenhet, plassering av en SISU i beredskap på KAIA og ikke minst kontakten med Forsvaret i Kabul under livvaktenes forpatrulje. Denne forpatruljen og kontakten med Forsvaret kan jeg belyse nærmere i lukket del.

Når militærråden ved ambassaden orienterte om en spesifikk trussel mot området utenfor hotellet kvelden før delegasjonen ankom, så vi i samråd med Forsvaret ikke grunn til å endre sikkerhetsopplegget. Denne trusselen omfattet et spesifikt selvmordsangrep mot allierte, dvs. militære styrker, og var rettet mot mål i området utenfor hotellet, i området mot innenriksdepartementet. Trusselen var ikke rettet mot hotellet. Trusselen var også vurdert som lite troverdig. Trusselen medførte likevel at livvaktleder anbefalte at delegasjonens medlemmer ikke forlot hotellet, og at et besøkssted i programmet ble avlyst. Dette etterkom Utenriksdepartementet. En flytting til KAIA på denne bakgrunn ville ha medført mer transport og faktisk også en høyere terrorfare.

Norge har heldigvis liten erfaring med terroraksjoner. Dette gjelder også for norske myndighetspersoner på reise i konfliktfylte områder. Selv om en terroraksjon i Kabul ikke var rettet mot Norge, viste den at vi kan bli rammet. Det er noe som vi dessverre må være forberedt på hver gang vi reiser til et område med et høyt konfliktnivå. Vi må bare innse at det vil komme flere terroraksjoner i framtiden, som vi nå må planlegge for.

Møtelederen: Takk skal du ha, Holme! Det var forbilledlig innenfor tiden også. Da gir jeg ordet videre til sakens ordfører, Ola T. Lånke fra Kristelig Folkeparti, som har 10 minutter.

Ola T. Lånke (KrF): Takk, leder!

Politiets sikkerhetstjeneste har spilt en veldig sentral rolle i forbindelse med dette terrorangrepet - i det hele tatt i forbindelse med reisen. Det er derfor naturlig at det blir stilt spørsmål omkring dette, og det gjør vi nå.

Jeg takker for innledningen, som for så vidt imøtekom noen av de spørsmålsstillingene vi allerede hadde, men vi kan kanskje få utdypet noe av det også i åpen del, selv om jeg skjønner at det er en del begrensninger på hva man kan si. Det har jeg full respekt for.

Nå var det utenriksministeren som tok avgjørelsen om at besøket skulle ha et sivilt preg - dette var du inne på. Jeg forstår også at det ikke var aktuelt for PST å advare, ut fra det du har sagt nå, mot at det ble et sivilt preg, at det var for risikabelt. Men kan du si noe om hvorvidt det ble advart eller foreslått noe annet i forbindelse med dette opplegget enn det som ble det egentlige opplegget? Var det noe avvik? Ble det på forhånd gitt noen råd til departementet og til ministeren i forbindelse med dette fra PSTs side?

Jørn Holme: Vi har, som sagt, hatt 19 besøk i Kabul. Ca. halvparten av disse besøkene har vært med sivil profil. Mange av de øvrige besøkene har vært med forsvarsministeren, og som oftest har de hatt en militær profil. Slik at utgangspunktet for regjeringsmedlemmer og statssekretærer er faktisk et sivilt opplegg. Det har vi også hatt med deler av utenrikskomiteen ved deres besøk i Kabul.

Terrorfaren er høy. Det er slik at når vi har en forpatrulje, har vi nær kontakt med Forsvarets element i Kabul, utover kontakten med ambassaden, hvor det konkrete opplegget blir grundig diskutert - med en gjennomgang av de besøkssteder man skal igjennom. Og er det slik å forstå at det er ting som gjør at man må endre, så endrer man. Det gjorde man også i denne sammenheng ved at man faktisk avlyste et sivilt besøkssted, og at livvaktleder overfor Utenriksdepartementet sa at han anbefalte sterkt at ingen forlot hotellet, fordi det var en slik trussel i området utenfor hotellet.

Ola T. Lånke (KrF): Nå forstod jeg at PST ikke hadde noen innvendinger mot at utenriksministeren skulle bo på Serena hotell. Men er det ikke da et tankekors det som egentlig skjedde, at selvmordsbombere kunne ta seg igjennom denne porten og komme inn der? Hvilke tanker gjør man seg omkring nettopp det som skjedde der?

Jørn Holme: Som jeg sa, er det min, PSTs, oppfatning at dette var - og er - det sikreste besøksstedet utenfor militærforleningen i Kabul. Det er et sikkerhetsopplegg med en sikkerhetssluse - som jeg vil kunne gå nærmere inn på i lukket del - med et større antall væpnede vakter med automatiske våpen, og en fysisk sikring som gjør at hotellet er bra. Derfor har man valgt Serena hotell. Jeg tror nok også at man kommer til å velge Serena hotell for slike sivile besøk i fremtiden.

Det som er det ulykksalige her, er at to selvmordsaktivister klarte å komme seg igjennom sikkerhetsslusen ved å utløse håndgranater og avfyre automatvåpen, og også utløse en selvmordsbombe, i forhold til da denne ene terroristen ble skutt i ryggen av sikkerhetsstyrkene.

For ethvert sted, også et militært anlegg, er selvfølgelig porten det såreste punkt, hvis det ikke er angrep fra luften. Alle planlegger for å ha god sikkerhet i porten i forhold til en sikkerhetssluse. Men alle vet at en sikkerhetssluse er sårbar, ikke for kjøretøyer, men nettopp for personer som klarer å komme seg igjennom porten i det øyeblikket indre port går opp. Og det var det som skjedde på hotellet, at man ved tungt bruk av våpen klarte å trenge seg igjennom sikkerhetsslusen på hotellet.

Det er helt klart at skal vi en gang i fremtiden fortsatt bruke dette hotellet, vil nok PST stille enda strengere krav til sikkerheten på dette hotellet.

Ola T. Lånke (KrF): Det er i hvert fall betryggende å høre at man ønsker å gå grundig til verks.

Nå var PSTs rolle i forhold til statsrådens planer og måter å forholde seg på under reisen veldig sentral, og det ble gjentatte ganger i den forrige høringen vist til PST. Det ble også sagt av noen at det virket som statsrådene i høringen skjøv PST foran seg, på en måte var prisgitt PST i ett og alt.

Er det din erfaring at statsrådene lytter til PST og gjør det PST sier? Og kan du si at det virker som om de på en måte er prisgitt PST ved slike anledninger?

Jørn Holme: Det jeg i hvert fall kan si, er at ved dette besøket gjorde ministeren det som PST anbefalte ham å gjøre. Men jeg må legge til at lenger tilbake har vi hatt flere tilfeller hvor vi har hatt tunge diskusjoner med VIP-en, og til slutt har vi fått vår vilje igjennom. Men det har også vært eksempler på at vi ikke har fått vår vilje igjennom, uten at jeg har lyst til å gå nærmere inn på det. Men i forhold til dette besøket synes vi at ministeren tok signalene og gjorde det vi bad ham om å gjøre.

Ola T. Lånke (KrF): Vi forflytter oss litt lenger fram i hendelsesforløpet, da dette ulykksalige var skjedd og man skulle forsøke å redde dem som var kommet til skade. Har du noen formening om det forhold at det ikke ble opprettet noen direkte kontakt mellom dette kjøretøyet, SISU-en, og journalistene? Hadde det vært naturlig at journalistene hadde hatt telefonnummer til folk på SISU-en?

Jørn Holme: Det er lett å se dette - på sett og vis - i ettertid, og det er kanskje mer nærliggende at Utenriksdepartementet svarer for det. Men det jeg har lyst til å si, er at man var i en ulykksalig situasjon ved at delegasjonen var fastlåst i kjelleren med livvaktene. Man prøvde å komme seg opp på et tidspunkt, men man ble sendt tilbake av afghanske myndigheter. Journalistene og de sårede var altså i lobby- og spa-området, og man var avhengig av mobiltelefonkontakt mellom journalistene og delegasjonen som var låst fast gjennom situasjonen, som var uavklart og farlig, i underetasjen.

Jeg tror man for fremtiden i hvert fall kan lære én ting, og det er at man må vurdere om sikkerhetsopplegget for journalister bør bli bedre. Det kan man lære av denne saken. Jeg er sikker på at også Utenriksdepartementet, i samarbeid med pressens organer, allerede har begynt en god prosess på dette.

Ola T. Lånke (KrF): Det kan også være naturlig å spørre: Har erfaringene fra Kabul-hendelsen gitt grunnlag for å endre noe på PSTs rutiner?

Jørn Holme: Ikke så langt, fordi vi føler at regelverket vårt faktisk «stod han av». Det viste seg å være riktig. Vi var godt trent i forhold til den situasjonen som oppstod, og vi håndterte den i samsvar med læreboken. På ett punkt gjorde vi det ikke, men det var bevisst, nemlig det at livvaktleder valgte å prøve å lokalisere Svenungsen, sammen med to fra ambassaden og en tysk politimann. Det kunne han gjøre fordi en annen tysk politimann var sammen med de to øvrige livvaktene, slik at vi hadde tre politifolk i utenriksministerens delegasjon. Etter læreboken skal livvaktene aldri forlate VIP-en, men det fant livvaktleder forsvarlig, nettopp for å prøve å finne Svenungsen.

Ola T. Lånke (KrF): Nå sa du at dere nok ville gå grundigere til verks når det gjaldt undersøkelse, f.eks. av inngangsporten til Serena hotell, ved en senere anledning. Betyr det at det vil være riktig av PST å reise ned på et tidligere tidspunkt, oppholde seg der lenger og gjøre et grundigere arbeid når det gjelder hele denne rammen rundt slike reiser?

Jørn Holme: Vi følte nok at den planleggingsfasen vi hadde, var forsvarlig. Den gikk over flere dager. Vi var godt kjent på hotellet. Vi hadde stor tillit til den britiske sikkerhetssjefen, som vi hadde hatt god kontakt med. Vi gikk igjennom alle punktene på hotellet, både møterom, sikkert oppholdssted, evakueringsruter og også sikkerhetsslusen. Vi forsikret oss om at sikkerhetsslusen var god når det eksempelvis gjaldt det at det ikke var bomber under kjøretøyer. Vi opplevde at personellet håndterte afghanere riktig og sikkert, og at det var grundige undersøkelser av kjøretøyer som kom inn gjennom slusen. Det man da må vurdere, er jo faktisk at man må ha to sluser, eventuelt, for nettopp å unngå at personer løper gjennom med håndvåpen i denne situasjonen, og hvor kjøretøyer faktisk kommer gjennom slusen ved at porten åpnes.

Møtelederen: Takk!

Før vi går videre til Svein Roald Hansen fra Arbeiderpartiet, lurer jeg på om justisministeren ønsker å komme med noen kommentarer til det som er sagt.

Statsråd Knut Storberget: Ikke så langt.

Møtelederen: Det er fint.

Da gir jeg ordet videre til Arbeiderpartiets Svein Roald Hansen - vær så god! 5 minutter får du.

Svein Roald Hansen (A): Takk skal du ha, leder!

Finnes det andre alternativer til overnatting i Kabul som vurderes som tilstrekkelig sikre i forhold til Serena, hvis man ser bort fra KAIA?

Jørn Holme: Nei. Hotell InterContinental, som også brukes, er et forholdsvis sikkert hotell, men min vurdering er helt klart den at Serena er bedre. Da måtte man i så fall faktisk velge å bo i presidentpalasset.

Svein Roald Hansen (A): Under den forrige høringen var akkurat det forholdet at utenriksministeren var invitert av Karzai til å evakueres til presidentpalasset, nevnt, og da ble den tanken reist at hvis han hadde takket ja til det, kunne de tre livvaktene bli igjen på hotellet og hjelpe til med et eller annet. Kunne du kommentere en slik tanke?

Jørn Holme: Det ville være helt uaktuelt. Livvaktene skal aldri forlate VIP-en, så det ville livvaktene gått sterkt imot. Selvfølgelig: Det ville vært utenriksministerens avgjørelse, men det ville vi gått sterkt imot.

Svein Roald Hansen (A): Mener du at utenriksministeren kunne beordret livvaktene til å bli igjen på hotellet hvis han drog til Karzai?

Jørn Holme: Ja, det er en helt tenkt - nesten en urealistisk problemstilling. Det tror jeg ikke engang jeg behøver å svare på. Men det tror jeg man aldri kunne tenkt seg, verken med ham eller andre ministre.

Svein Roald Hansen (A): Du sa nemlig i forrige runde at det ville være tjenesteforsømmelse å forlate VIP-en.

En annen tanke som ble reist i høringen, var at ifølge Utenriksdepartementets retningslinjer er det ambassadøren som er den øverste ansvarlige i en slik krisesituasjon. Nå var ambassadøren en del av problemet - han var også rammet av krisen. Men den tanken ble reist at det burde være et opplegg hvor det var en militær, som var vant til - hadde jeg nær sagt - skarpe skudd, som tok kommandoen i en slik situasjon. Jeg vet ikke om PST har gjort seg noen tanker om et slikt opplegg.

Jørn Holme: I deler av Afghanistan er vi i mer eller mindre militære soner, hvor det utelukkende er militære; spesielt gjelder det i transport. Slike transportetapper i Nord-Afghanistan er under militærkommando. De vil naturlig ha en slik militær ledelse, som på sett og vis kan håndtere et angrep mot en kolonne eller en eskorte.

I Kabul er man i en storby, i en millionby. Man deler et hotell med en rekke andre utenlandske gjester. Det er en rekke aktører som da kommer til ved et angrep. Det gjaldt amerikanske styrker, det gjaldt styrker fra innenriksdepartementet i Afghanistan, det gjaldt politistyrker. Ingen norsk oberst kan - hadde jeg nær sagt - rope og si at jeg er sjefen, når et slikt angrep blir utført mot et hotell. Det ville faktisk være å blande seg inn i noe som vi ikke har kompetanse til, eller rett til, å gjøre, det må i utgangspunktet håndteres av afghanske myndigheter.

Svein Roald Hansen (A): Sikkerhetsopplegget ble nevnt her. Du sa i innledningen din at man kunne tenke seg at man kunne ta et noe større ansvar enn bare for VIP-en - også å inkludere journalister som er med i følget. Dette hadde vi en runde på i forrige høring, med journalistene. Nå er situasjonen den at med unntak av de to som dessverre var i lobbyen da angrepet kom, har jo journalister en tendens til å oppsøke hendelsene og ikke løpe fra dem, selv om det er med risiko for eget liv. Men hvis man tenker seg å inkludere journalistene i følget i sikkerhetsopplegget - i den forstand at de f.eks. blir orientert om hvor tilfluktsrommet er, hva man gjør hvis det skjer noe - vil ikke forutsetningen for det være at de aksepterer ikke å skrive om det? Hvis dette stod på to sider i VG med grunnriss av hotellet og hvor man skulle, ville jo det være en sikkerhetsrisiko. Ville ikke det forutsette at man underlegger seg en taushetsplikt?

Jørn Holme: Det er et spørsmål som jeg synes i første rekke Utenriksdepartementet og pressens organer må snakke om. Vi har ikke noen problemer med å kunne gi lavgradert informasjon til journalister, hvis Utenriksdepartementet bestemmer det. Men det er vel nærliggende at det er en samtale mellom pressen og journalistene og Utenriksdepartementet i forhold til taushetsplikt og taushetsløfte, og at de blir med på en slik tur på de vilkår. Det tror jeg nok kan være en ting som man bør se på, som også kan bli belyst i den arbeidsgruppen som man nå har nedsatt, og som også Pressens sikkerhetsutvalg naturlig nok bør se på.

Svein Roald Hansen (A): Jeg har i grunnen bare ett spørsmål. Det er: Du sier at man har kjørt etter boka, og det viste seg at det fungerte bra. Jeg går ut fra at det også har vært en oppfølging av livvaktene da de kom tilbake, i likhet med det vi hørte ble tilbudt både utenriksministeren og hans følge.

Jørn Holme: Ja. Både livvaktene og livvaktenes familier, særlig ektefeller, har fått et opplegg. Det er klart at dette er tøft selv for livvakter. Men de er klare til nye oppdrag.

Svein Roald Hansen (A): Takk! Da har jeg ikke flere spørsmål, leder.

Møtelederen: Takk skal du ha! Det var godt å høre.

Da gir vi ordet videre til Fremskrittspartiet, som har 5 minutter fra nå.

Carl I. Hagen (FrP): Takk skal du ha, leder!

La meg først få takke for en meget nyttig innledning, som gav svar på en god del av de spørsmålene som har vært fremme.

Det at trusselvurderingen som kom, ikke ble formidlet til journalistene, var det en lavgradert opplysning som man utmerket godt eventuelt kan bygge inn i rutinene, dersom utenriksministeren - eller det departementet eller den VIP-en som er med - synes det er greit?

Jørn Holme: Den trusselen som man fikk fra militærrådgiver kvelden før, var gradert NATO-secret, dvs. hemmelig, så den kunne ikke under noen omstendighet formidles til journalister.

Vi hadde da en sikkerhetsbriefing for delegasjonen. Mens vi hadde det, hadde Svenungsen et møte med journalistene. Og Svenungsen var jo kjent med denne trusselen. Jeg vet ikke hva Svenungsen eventuelt sa til journalistene når det gjaldt - holdt jeg på å si - farligheten av å gå utenfor hotellet. Det må nesten UD svare på.

Carl I. Hagen (FrP): Du sa i innledningen at E-tjenestens vurdering av trusselsituasjonen var at den var høy. Kan du si hvilke andre grader vi har, så vi kan plassere det inn i et mønster?

Jørn Holme: Ja. Vi har lav, moderat, høy og ekstrem, og det vil jeg kunne gå ganske grundig inn på i lukket del.

Carl I. Hagen (FrP): Ok. Men det er fire, og dette var den nest høyeste.

Jørn Holme: Ja.

Carl I. Hagen (FrP): Så fikk du spørsmål fra Svein Roald Hansen om dette med ledelsen, hvor du sa at det er klart at en norsk oberst ikke kan si at jeg er sjefen over det hele. Men i valget av hvem som skal - la oss si - styre den lille norske gruppen - altså hvem som skal være sjef for den operative delen hvis det oppstår en situasjon der man begynner å skyte - ville det ikke i hvert fall være et tema å vurdere hvis en slik situasjon inntrådte, om det bør være en ambassadør, som vel ikke har lang trening og erfaring i skarpe hendelser, eller om eventuelt livvaktlederen da overtar et større ansvar og styring også over ambassadepersonellet og andre. Det er mer det temaet som har vært oppe tidligere, enn forholdet til de andre myndighetene.

Jørn Holme: Jeg opplever det slik at ambassadøren, som har meget lang erfaring i Kabul, håndterte saken på en forsvarlig måte ut fra det han kunne gjøre. Det gjaldt kontakten med andre på ambassaden og ikke minst tilbake til UD. Det var nok en ansvarsdeling mellom ambassadøren og livvaktleder, slik at livvaktleder på sett og vis supplerte krisehåndteringen i forhold til ambassadøren.

Carl I. Hagen (FrP): Grunnen til at jeg har spurt om dette, er at vi har sett på andre lands erfaringer, bl.a. USA. Hvis det der er et angrep mot en VIP, er det ikke VIP-en som begynner å gi kommandoer eller tar avgjørelser. Det er Secret Service som øyeblikkelig aksjonerer og overtar all kommando. Det nytter ikke for en utenriksminister eller en president som blir angrepet, å si at nå gjør vi slik eller slik. Da blir han tauet ut av Secret Service litt faderlig fort. Det er de som har kommandoen. Det er det som er mitt poeng.

Jørn Holme: Ja, det er også tilfellet for livvakttjenesten. Livvakttjenesten er det norske Secret Service. Det er slik å forstå at skulle VIP komme med et motsatt råd i en ekstrem situasjon, ville livvaktleder bokstavelig talt overkjøre ham. Han har ikke noen ordremyndighet der livvaktleder nær sagt påtar seg nødretten. Selv en justisminister ville bli satt til side i en slik situasjon.

Carl I. Hagen (FrP): I realiteten har vi altså det samme systemet, slik at hvis livvaktlederen vurderer at nå er det en slik situasjon hvor jeg tar kommandoen og gir direktiver til VIP-ene, har vi det i vårt system. Det er det jeg gjerne vil ha frem.

Jørn Holme: I en dramatisk og farlig situasjon, har livvaktleder all kompetanse, som sjef for PST, og kan faktisk sette en minister til side.

Carl I. Hagen (FrP): Takk.

Du nevnte at det var 19 livvaktoppdrag og at det var sjette gang dere brukte hotell Serena. Hvor bodde dere under de andre 13 livvaktoppdragene?

Jørn Holme: Det har vært flere opphold på Hotell InterContinental, og det har vært flere opphold på KAIA. Spesielt når det har vært forsvarsministeren som har besøkt Kabul, har hun stort sett bodd på KAIA.

Carl I. Hagen (FrP): Jeg vil stille et spørsmål. Er det noen ting, saker, møter, utstyr eller operasjoner som PST skulle ha ønsket å gjøre eller ha i forbindelse med Kabul-besøket til utenriksministeren eller tilsvarende, som man ikke har kunnet gjøre eller ha på grunn av budsjettsituasjonen i PST? Med andre ord: Har det pengemessige vært et problem eller en hindring? Man har hatt tre livvakter. Ønsket man fem, men hadde ikke ressurser til det? Jeg tror PST-sjefen skjønner hvor jeg vil hen. Får man gjort det som er nødvendig, uten at det er noe problem med finansiering?

Jørn Holme: Når det gjelder livvakttjenesten, har PST faktisk fått den betydelig økt de senere årene. Da vi overtok livvakttjenesten, eller fikk den tilbake, var det et antall, og det antallet er betydelig økt. Det kan jeg si i lukket del. Vi planlegger for ytterligere økning av livvakttjenesten i år og neste år. Tre livvakter var et forsvarlig opplegg. Men kommer man i en situasjon hvor man skal være ansvarlig for flere personer i en delegasjon med nærsikring, og får et større ansvar for sikkerhetsrådgivning, vil det nok være ønskelig ved et slikt besøk enten å kutte ned på antall medlemmer i delegasjonen eller å ha flere livvakter.

Carl I. Hagen (FrP): Takk.

Møtelederen: Takk til Carl I. Hagen. Da er vi kommet til Høyre og Per-Kristian Foss, som har 5 minutter fra nå.

Per-Kristian Foss (H): Takk. Jeg takker også for en god og informativ redegjørelse innledningsvis.

Først et par spørsmål om vurderingen av hotell Serena. I VG den 13. mars i år ble det skrevet om en annen konkret terrortrussel mot hotell Serena fra november i fjor. Hotellledelsen sa da at de så den trusselen i sammenheng med angrepet den 14. januar. Trusselen fra i fjor førte til at Australias ambassade stengte sine publikumsfunksjoner. Det vil si at deres E-tjenester har hatt en annen vurdering enn de norske, av det terrorbildet som var der ved besøket.

Har du noen kommentar til de forskjellene?

Jørn Holme: Den trusselen har vi ikke kjent til før i ettertid. Da har vi spurt Etterretningstjenesten, og vi har fått informasjon fra dem om at det formodentlig er en trussel ikke fra november, men fra oktober. Som sagt er hotell Serena av og til nevnt i trusler fordi det er der VIP-delegasjonene bor. Det er også ofte konkrete trusler som ikke har medført noen form for angrep.

Jeg kan eventuelt komme nærmere tilbake til den trusselen i lukket del, fordi trusselen i seg selv fortsatt er gradert «Hemmelig».

Per-Kristian Foss (H): Jeg var i og for seg ikke så opptatt av detaljer i trusselen, men årsaken til forskjellighet i vurdering i Australia og Norge, for å si det slik.

Jørn Holme: Jeg kan ikke svare for hvordan australske myndigheter har vurdert den trusselen. Vi har heller ikke spurt dem om det, om det i så fall var grunnen til at de flyttet fra hotellet. Men hotellet har hele tiden etter det fortsatt vært brukt av vestlige land som har kunnskap gjennom sin forsvarsdeltakelse i Kabul. Det har vært mange ministerbesøk på hotell Serena fra vestlige land etter at denne trusselen ble fanget opp av forsvarselementene i Kabul i oktober.

Det vil være å spekulere å si hvorfor australske myndigheter i så fall valgte ikke lenger å bruke hotellet. Jeg har heller ikke fått det verifisert. Jeg har også lest det som har stått i avisen på dette punktet. For meg ville det bli å spekulere om jeg skulle gå nærmere inn på det.

Per-Kristian Foss (H): Tilbake til notatet fra desember i fjor fra UD hvor det fremgikk at UD ønsket en såkalt sivil profil på besøket: Mitt spørsmål er: Hvilken status har egentlig et slikt strateginotat for PST? Oppfatter dere det som en bestilling eller som et utgangspunkt for en nærmere samtale?

Jørn Holme: På den bakgrunn at vi har hatt 19 oppdrag i Kabul, halvparten av dem har hatt et sivilt preg, er jeg ikke kjent med om det har vært ønsket i de tilfellene, eller om det bare har blitt bestemt slik. Det var ingen bemerkninger fra vår side i forhold til UDs ønske om en sivil profil. Som jeg var inne på i stad, er en sivil profil i flere situasjoner faktisk å kunne foretrekke ved at det tiltrekker seg liten oppmerksomhet og angrepene i Kabul i hovedsak retter seg mot militære kolonner. Derfor er et sivilt preg svært viktig. Et sivilt preg vil også gi en større hurtighet enn ved eksempelvis å bruke en tung SISU, som lett setter seg fast i trafikken og lett kan bli et selvmordsbombeoffer, dog med noe mer beskyttelse.

Gjennom den erfaringen vi har hatt i Kabul med et sivilt opplegg, var det ikke noe spesielt for oss å se i et slikt notat at UD ønsket en sivil profil.

Per-Kristian Foss (H): Ok, så dere fulgte UDs ønske og gjorde ingen innsigelser mot det, og hadde heller ikke gjort det nå, sett i ettertid?

Jørn Holme: Hvis UD ikke hadde skrevet noe om profilen i det hele tatt, er jeg temmelig sikker på at det hadde blitt et besøk med sivil profil.

Per-Kristian Foss (H): Var dere fornøyd med den tiden dere fikk til å planlegge besøket? Jeg har et inntrykk av at da de tre fra PST reiste ned på forhånd, hadde de ikke noen klar formening om hva programmet skulle være.

Jørn Holme: Programmet for besøket var klarlagt i rimelig god tid og i forhold til en rekke sivile besøkssteder. Livvaktlederen, som var ansvarlig for forpatruljen, fikk gått gjennom de stedene og hatt de samtalene med sikkerhetslederne, bl.a. i presidentpalasset osv., som var nødvendige. Og igjen bygger vi på den kunnskapen vi har fra at vi har vært der 19 ganger. Vi har omfattende dokumentasjon om den typen besøk.

Per-Kristian Foss (H): Ja, det er greit, det har jeg hørt før. Spørsmålet er: Forelå det et fastlagt program da de tre reiste ned på forhånd i tre dager?

Jørn Holme: Programmet var fastlagt. Ettersom jeg vet, var det et teaterbesøk som ble avlyst, fordi man fant det unødvendig å prioritere et slikt besøk når det var en viss trussel som kunne få betydning hvis man hadde for mye transport i området.

Per-Kristian Foss (H): Takk.

Møtelederen: Da takker jeg Per-Kristian Foss og gir klubba videre til andre nestleder, for nå skal jeg stille noen spørsmål.

Svein Roald Hansen overtok her som møteleder.

Møtelederen: Da er det min glede å gi ordet til Øystein Djupedal, som på vegne av SV kan stille spørsmål.

Øystein Djupedal (SV): Takk.

Mitt første spørsmål dreier seg om et felt som ikke egentlig har vært så mye berørt, og det er det sikre rommet i kjelleren. Når man hører utenriksministerens redegjørelse, og hører journalister og andre som forteller om det faktiske hendelsesforløpet, går det så veldig tydelig fram at dette rommet som ble betraktet som sikkert, ikke var sikkert, for det kom noen bevæpnede mennesker inn i rommet en rekke ganger. Utenriksministeren sier f.eks. i sin redegjørelse:

«Bevæpnet militært personell kom ved flere anledninger løpende inn i rommet og agerte truende overfor medlemmer av delegasjonen. I den spente situasjonen var det ikke åpenbart for delegasjonen at det ikke befant seg terrorister blant de bevæpnede.»

Mitt spørsmål er: Betyr det, når det gjelder dette rommet, at man egentlig burde hatt en evakueringsplan for å komme ut av hotellet, eller var dette rommet etter deres vurderinger i dag også sikkert, når det kunne komme fremmede bevæpnede mennesker inn som man ikke helt visste om var terrorister, politifolk eller hva de var? Jeg ber om en vurdering av det.

Jørn Holme: Man var på et hotell, ikke en ambassade. Man var på et hotell med en rekke andre gjester, også høytstående gjester, som hadde behov for beskyttelse. Det er klart at det sikre rommet var et sikkert rom for alle som var på hotellet, og rommet ble også rimelig fullt etter hvert. Man måtte ha en mulighet for andre til å komme inn, og det var jo også slik sett en problemstilling i forhold til at når sikkerhetsstyrkene ankom hotellet i ulik grad fra ulike nasjonaliteter, var de også av og til innom rommet. Det var nok en ganske stressende situasjon, sett fra den norske delegasjonens side, at det kom styrker inn som var rimelig stresset.

Øystein Djupedal (SV): Betyr det at hvis man skulle ha laget et opplegg for neste gang en VIP kommer til Serena hotell, ville man brukt det samme rommet som tilfluktsrom eller sikkerhetssone som det man brukte under Gahr Støres besøk?

Jørn Holme: Man må vurdere om man faktisk skal finne sitt eget sikre rom for et slikt besøk, om det er riktig. Jeg kan ikke svare noe mer på det. Dette må fagpersonell gå nærmere inn på.

Øystein Djupedal (SV): Det forstår jeg.

Et annet spørsmål også: Kommunikasjonen mellom dette rommet og journalister og andre har jo vært en sentral del av det vi nå stiller spørsmål om. For meg virker det som om det var litt tilfeldig at det overhodet var mulig å ringe ut av dette rommet. Var det noe som var undersøkt på forhånd, at det var mulig å ha god kommunikasjon fra dette rommet i kjelleren til andre for å gi og motta beskjeder?

Jørn Holme: Det var god kommunikasjon, som du sier, mellom sikkert rom og verden for øvrig. Det rommet var forhåndsutvalgt som det sikreste rommet på hotellet. Om livvaktene hadde sjekket om sambandet på mobiltelefon fungerte, må jeg komme tilbake til, eventuelt i lukket del. Det må jeg sjekke opp, om livvaktlederen tok den testen. Det framgår vel ikke nødvendigvis i den graderte versjonen av livvaktlederens rapport som komiteen har fått tilgang til.

Øystein Djupedal (SV): Jeg takker for gode svar. La meg også si, for det glemte jeg å si innledningsvis, at det var en svært god og informativ innledning som gav mange svar på det komiteen har vært opptatt av.

Hvis jeg skal avslutte med et generelt spørsmål: Er det noe i den forberedelsen som PST gjorde før utenriksministerens besøk, og i de vurderinger som ble gjort fortløpende underveis, som PST i etterkant ville ha gjort annerledes? Hvilke erfaringer høster man nå for neste gang det skal en VIP-delegasjon til Kabul, for det skal jo selvfølgelig skje? Er det mulig allerede nå å oppsummere noen erfaringer om ting man burde gjort annerledes, eller kunne gjort annerledes?

Jørn Holme: Vi ser ikke så mye vi kunne gjort annerledes i planleggingen av besøket, men vi ville nok - siden dette var en stor delegasjon og en delegasjon som spredte seg ved at det var en formell delegasjon og en rekke journalister - ved den typen besøk i framtiden ønske å ha mer kontroll over hvor delegasjonsmedlemmene var, også pressens medarbeidere. PSTs ønske for nye reiser til Kabul vil nok være å ha et strengere opplegg, slik at man vet hvor folk er, og - som man også kom inn på - å gjøre en bedre jobb i forhold til kommunikasjon og å gjennomgå faste alarmrutiner hvis det kommer hendelser, også for journalister. Vi har lært av dette at ved slike hendelser må vi stå sammen. Vi må være samlet, slik at flest mulig medlemmer - også pressemedlemmer - faktisk kan ha nytte av den sikkerheten som livvaktleder og hans mannskap utgjør.

Møtelederen: Nå er spørretiden over, så da kan du, Djupedal, få tilbake klubba.

Øystein Djupedal overtok her igjen som møteleder.

Møtelederen: Takk skal du ha.

Da går vi over til den åpne delen, der komiteens medlemmer gis anledning til å stille oppfølgingsspørsmål. Det vil være naturlig å starte med sakens ordfører, Ola T. Lånke. Deretter Carl I. Hagen.

Ola T. Lånke (KrF): Takk, leder.

Jeg får jo gå helt til starten igjen, med at det var lagt ut informasjon om utenriksministerens reise på Internett allerede på et tidlig tidspunkt, og at det framgår av den redegjørelsen fra PST som justisministeren la fram på sin pressekonferanse den 5. februar, at PST på spørsmål fra utenriksministerens sekretariat frarådet å legge ut denne informasjonen. I hvilken grad synes lederen for PST at dette ble imøtekommet eller tatt hensyn til?

Jørn Holme: Det som jeg har forstått når det gjelder dette, er at reiseprogrammet til utenriksministeren ikke ble lagt ut. Det lå ute noen opplysninger om at han skulle foreta en slik reise, og at journalistene skulle bo på Serena hotell - nær sagt for å få pressen til å melde seg på en slik tur. Men vi oppfatter ikke at besøksprogrammet og reiseprogrammet på noe tidspunkt lå ute på Internett.

PST har i et brev til Justisdepartementet i 2007 - i februar, var det vel - formidlet et generelt råd om at statsrådenes reiseprogram ikke bør legges ut offentlig. Noe annet er at man kan gi opplysninger om at statsrådene skal på reise, men man skal ikke si noe om eksempelvis hvilke hoteller statsrådene skal bo på, hvilke fly de kommer med - slike opplysninger.

Møtelederen: Takk. Jeg vil be Holme fatte seg i korthet. Vi har kort tid på disse tilleggsspørsmålene.

Ola T. Lånke (KrF): Jeg forstår det da slik at rådet ble fulgt i en viss utstrekning. Det kan du jo svare kort på.

Men jeg har også et spørsmål som går på kontakten mellom livvaktene og medisinsk personell, både under angrepet og etterpå, eventuelt også: Hvilken kontakt var det mellom journalistene og livvaktene? Var det noen kontakt i det hele tatt?

Jeg har også lyst til å spørre: Hvilken oppfatning hadde livvaktene når det gjaldt skadeomfanget av de sårede? Hadde man noen begreper om det, der man befant seg?

Møtelederen: Holme, vær så god.

Jørn Holme: Takk, leder.

Livvaktene forholdt seg i utgangspunktet til ambassadens personell - det var ambassadøren og en ambassadesekretær - og fikk informasjon gjennom dem. Men man var også i kontakt med løytnanten på KAIA, som ankom senere med denne SISU-en.

Når det gjaldt skadeomfanget, var det slik at når livvaktleder sammen med en tysk politimann og to fra ambassaden gikk opp i resepsjonsområdet for å sjekke situasjonen, fikk man den opplysningen da de kom ned, at det var en skade, men at skaden for så vidt - man fikk først vite om Svenungsen, og senere fikk man vite om Thomassen, men at skadebildet for Svenungsen var mer alvorlig enn det var for Thomassen.

Det som var det vanskelige i dette, var jo at man - til tross for at det var hyppig telefonkontakt, etter det jeg har forstått, mellom sikkert rom og norske journalister i første etasjes resepsjonsområde - hadde problemer med å fortelle hvor man var, slik å forstå at når det viste seg senere at Thomassen kanskje var mer skadet, tok det lang tid før man klarte å lokalisere ham. Det var slik å forstå, etter min vurdering: Da SISU-en ankom hotellet, var det en riktig vurdering umiddelbart å forlate hotellet i retning KAIA med Svenungsen. Man visste at Thomassen var skadet, men man visste ikke at han var mer skadet enn Svenungsen, og man visste ikke hvor han var.

Møtelederen: Takk. Da gir jeg ordet til Carl I. Hagen, vær så god.

Carl I. Hagen (FrP): Akkurat når det gjelder dette, var det vel kommunikasjon i minst 20 minutter mellom sikkert rom og journalistene. Vi har jo undret oss på: Hvorfor greide man ikke i de samtalene som var, å slå fast hvor Thomassen var, når de journalistene utmerket godt visste det? Har livvaktlederen sagt noe om hvorfor det ikke ble lagt mer vekt på å få slått fast hvor disse to sårede var, slik at man, når SISU-en eller annet kjøretøy kom, visste hvor man skulle finne dem? Det er blant de ting vi ikke skjønner.

Jørn Holme: Nei, dette er et av de uheldige punktene.

Jeg synes at journalistene gjorde en framifrå innsats overfor de skadede. Det var ikke de som skulle gjøre det, men de var der, og de gjorde en stor innsats.

Thomassen lå på et uheldig sted. Det var i enden av en gang, og det var vanskelig å forklare hvor man faktisk var. Det var ulike opplysninger om hvor Thomassen var. Jeg har full forståelse for at man, når man kommer i en så dramatisk situasjon, kanskje ikke helt vet hvor man er, og det må man ha betydelig forståelse for.

Carl I. Hagen (FrP): Et todelt spørsmål til: Er det noe i ettertid som viser at det har vært noe som helst tegn som tyder på at dette angrepet hadde noe som helst å gjøre med det faktum at den norske utenriksministeren befant seg der? Eller var dette et angrep mot hotellet for å skape terror og for å skape usikkerhet og alt mulig rart, og at det var en ren tilfeldighet at den norske utenriksministeren var der?

Det andre spørsmålet er: Har jeg oppfattet det riktig at det er slik at livvaktenes helt klare primære oppgave er å sikre og beskyttet VIP-en, som Holme omtaler utenriksministeren som, at det er hovedgreia? Og så skal man, hvis man mener at det er gjort, også hjelpe - la oss si - ambassadør og ambassadepersonell, og hvis det er sikkert, kan man også eventuelt hjelpe andre norske som er i nærheten. Men det er VIP-en som er arbeidsoppdraget?

Jørn Holme: For å ta det siste først: Det er korrekt, Hagen. All prioritet er på VIP-en. Hvis VIP-ens sikkerhet er i fare, kan man faktisk ikke selv hjelpe en såret livvakt. Så strengt er regelverket i forhold til dette.

Når det gjelder en eventuell trussel mot delegasjonen fra Norge, er det ikke kommet fram noen opplysninger gjennom de hemmelige kanaler eller den åpne etterforskningen som tilsier at Taliban kjente til at den norske utenriksministeren var på hotellet, og at angrepet var rettet mot ham. Jeg tror på sett og vis de i ettertid, på bakgrunn av det som er kommet fra Talibans talsmenn, nær sagt fikk en fisk i garnet som de nesten ikke hadde regnet med.

Møtelederen: Takk.

Da er det to spørsmål til, først fra Svein Roald Hansen, og så fra meg selv.

Svein Roald Hansen (A): Spørsmålet er: Ble det på noe tidspunkt etter at man ble evakuert til sikkert rom, overhodet vurdert om man skulle prøve å evakuere hotellet før det hele var over, og den evakueringen som skjedde, skjedde?

Jørn Holme: Altså: Når livvaktleder med tre andre, herunder en tysk politimann, dro opp, ble han sendt ned, ved at afghanske myndigheter og styrker hadde ordren og kontrollen på hotellet. Da ville det selvfølgelig også vært umulig for den norske delegasjonen å forlate sikkert rom alene, når man hadde en mulig selvmordsbomber løs i hotellet. Vi vet jo nå at han som skjøt i spa- og resepsjonsområdet, ganske raskt etter sine handlinger forsøkte å gjemme seg ved å ta av sin uniform og sitt selvmordsbelte og, nær sagt, framstå som en gjest. Han ble raskt pågrepet av afghanske styrker, men man trodde at det var en tredjemann. Og man brukte lang tid på å finne denne tredjemannen som ikke var der. Det var grunnen til at man var i en svært presset situasjon, litt mer enn det som hadde vært nødvendig, fordi det var bare to som angrep hotellet.

Møtelederen: Takk.

Det siste spørsmålet i denne runden er: Når man får en trussel, i dette tilfellet mot en litt uspesifisert plass i Kabul, hvem er det som gir en vurdering av det? Er det norske sikkerhetsmyndigheter sammen med utenlandsk etterretning? Hvordan foregår den prosessen rundt hvor seriøst man skal ta en slik trussel? Er det en kollektiv vurdering, eller er det ambassaden sammen med sikkerhetsfolkene som bestemmer dette?

Jørn Holme: Det er livvaktleder som i realiteten sitter på beslutningen om hva man skal gjøre. Han vil altså gi et råd til i dette tilfellet utenriksministeren og hans delegasjon. Men som jeg vil kunne komme tilbake til i lukket del, var det en betydelig kommunikasjon mellom forsvaret i Kabul og livvaktleder om den spesifikke trusselen, slik at denne ble diskutert. Det var i forståelse med forsvaret i Kabul at man valgte faktisk ikke å forlate hotell Serena som oppholdssted.

Møtelederen: Takk, da er vi ferdige med spørsmålene fra komiteen i denne runden. Da gis Jørn Holme anledning til 5 minutters avslutning, hvis han ønsker det. Men før du får anledning til det, vil jeg bare spørre justisministeren om han har ønske om å kommentere noe av det som er kommet fram i høringen.

Statsråd Knut Storberget: Nei, takk.

Møtelederen: Nei. Da gir jeg ordet til deg, Jørn Holme - vær så god!

Jørn Holme: Takk.

Vi er engasjert militært og sivilt i Afghanistan. Det betyr at også norske myndighetspersoner på ny vil besøke landet og Kabul. Det er dessverre ingen indikasjoner, foreløpig, som tilsier at terrorfaren reduseres i Afghanistan i det framtidsvindu vi i dag har. Jeg er imidlertid sikker på at erfaringene etter dette terrorangrepet vil sette oss bedre i stand til å håndtere en alvorlig situasjon hvis en delegasjon, eller oppholdsstedet til en delegasjon, blir angrepet, om så det er i Afghanistan eller i et annet land med høy angreps- eller terrorfare.

Jeg har stor forståelse for pressens behov for bedre kontakt og flere avklaringer i forhold til Utenriksdepartementet. Vi i PST er rede til å gi vår bistand. Jeg har imidlertid, som nevnt, ingen prinsipielle motforestillinger mot at pressens deltakere på slike reiser kan gis lavgradert sikkerhetsinformasjon, også om at det er kommet en spesifikk trussel. Et slikt forhold må avklares mellom Utenriksdepartementet og pressen, eksempelvis om informasjon kan gis under vilkår om taushetsplikt.

Det har vært betydelig fokus på at dette besøket hadde en sivil profil og ikke militær. Jeg mener at dette er en feil problemstilling. Gitt den situasjonen, som sagt, at vi ikke hadde fått noe ønske om en sivil profil, ville det nok vært planlagt med en sivil profil. Hadde vi ikke sett at delegasjonen skulle bo på hotell Serena, ville vi nok brukt Serena selv, og dette var sjette gangen vi brukte hotellet.

Hva har vi så lært av angrepet? Vi har lært at det er svært viktig med svært nært samarbeid mellom oss og Etterretningstjenesten. Det samarbeidet er nå utvidet ved at Regjeringen har bestemt at det skal være et felles analysesamarbeid mellom Etterretningstjenesten og PST når det gjelder internasjonal terrorisme. Trusselreglene vil for framtiden bli mer utfyllende. Vi har også lært viktigheten av et enda nærere samarbeid mellom oss og Utenriksdepartementet, og vi kan komme til å mene noe om størrelsen på delegasjoner, og også om nødvendigheten av å gjennomføre besøk opp mot trusselbildet på stedet.

Livvakttjenesten var, som jeg har nevnt, allerede før angrepet planlagt betydelig styrket. En styrking vil bli gjennomført i 2008, og formodentlig også i 2009. Det vil gi oss større kapasitet til mer omfattende planlegging og sikkerhetsrådgivning og også til flere oppdrag.

Takk.

Møtelederen: Da takker vi Jørn Holme og hans delegasjon så langt. Vi skal ha en lukket del senere.

Vi tar pause nå, fram til 16.50, og så møtes vi her om 20 minutter.

Takk.