Sak nr. 5 (videre bahendling av saken)

Jan Arild Ellingsen (FrP) [18:01:50]: Jeg skal innledningsvis slutte meg til dem som har gitt honnør til saksordføreren, som jeg synes hadde en grei gjennomgang av en sak som på mange måter er komplisert og sammensatt. Jeg skal også slutte meg til andre som har hatt ordet i denne saken, og som har snakket om at dette egentlig er en verdidebatt. Det er faktisk det det er. Dette handler om hvor vi legger de grunnleggende verdiene i forhold til overvåking, men også, på motsatt side, hvor vi legger terskelen i forhold til å sikre samfunnets interesser. Derfor er det slik at det nok tidvis kan være utfordrende for oss.

Det er allikevel slik at politikk handler om å ta ansvar. Politikk handler om å legge føringer for en samfunnsutvikling. Det gjør denne saken til fulle. Grunnen til at vi behandler denne saken, er bl.a. at det finnes krefter som er villige til å ramme samfunnet maksimalt, og det uten omtanke for hvem man rammer. For enkelte er det snakk om å ramme maksimalt for å få maksimal uttelling. Da er samfunnets mottrekk å ha et lovregime som gjør at man er i stand til å hindre det. Da vil det også være slik at man må rokke ved en del verdier i forhold til hva man skal tillate bl.a. politiet å gjøre når det gjelder bruk av overvåking.

Alle slike typer spørsmål som har med overvåking og inngrep eller innsyn i enkeltmenneskers liv å gjøre, er på en måte integritetsforstyrrende, og det utfordrer oss alle. Derfor er det viktig å ha klare tanker om hva man ønsker å oppnå, og hvorfor man ønsker å oppnå nettopp det.

Jeg tror det viktigste man gjør, er å se på hensikten med forslaget til loven og det man ønsker å oppnå med å vedta den. Med Madrid klart i minnet ser vi at de som bruker denne typen angrep på det sivile samfunn, skyr ingen midler for å oppnå det de er ute etter. Så kan vi like det eller ikke, men at det er en nødvendig debatt å ta, er etter mitt skjønn hevet over enhver tvil.

Jeg ser vel også dette som en mulig forlengelse av debatten Stortinget hadde for to år siden om sårbarhetsmeldingen, da vi diskuterte områder i samfunnet hvor det er behov for ytterligere tiltak. Vi gjorde det i forhold til terrorlovgivningen. Nå gjør vi det også her for å forsikre at samfunnet står best mulig rustet til å bekjempe bl.a. terroranslag mot landet vårt.

Det blir et veivalg, og det blir slik at vi alle har behov for å gå i oss selv for å finne ut hva som er nødvendig. Jeg tror likevel vi skal ha respekt for at Odelstinget pr. nå er rimelig enige om det aller meste. Man er enig i det Regjeringen la fram når det gjelder ønsker om metodevalg. For Fremskrittspartiets del har vi hatt behov for å gå lenger enn Regjeringen har gjort på noen områder. SV har valgt en annen modell, som jeg regner med at representanten Thorkildsen vil komme tilbake til.

For oss har det vært viktig å lytte til dem som er førstelinjetjenesten, politiet. De har kommet med innspill som gjør at vi ønsker å gå lenger enn det Regjeringen gjør. Vi forutsetter at de innspillene politiet kommer med, er basert på fornuftige vurderinger av nettopp denne etaten, som er den som står i første rekke. Det man nå gjør, er at man åpner for romavlytting og identifisering av mobiltelefoner og kommunikasjonsanlegg. For vår del har vi også funnet det nødvendig å foreslå at man skal åpne for å kunne foreta avlesning av datakommunikasjon. Vi synes det er mystisk at man nå åpner for identifisering av telefonanlegg, men man ønsker altså ikke å få innsyn i kommunikasjon som skjer ved bruk av datamaskin. Det er mulig at flertallet i denne salen tror at norske kriminelle eller andre er naive og ikke vil nyttiggjøre seg de mulighetene som finnes. Beklageligvis tror i hvert fall ikke vi det er slik.

Det er vel også slik at de som begår kriminalitet, har helt andre rammebetingelser. De har ikke behov for å forholde seg til lovverk. De har ikke behov for å ta hensyn. De er kun ute etter å oppnå maksimal effekt, og da bruker de de midlene som gir maksimal effekt. Derfor mener vi det helt klart er behov for å gå lenger enn det Regjeringen her har gjort.

Vi tror også det er viktig at vi tar hensyn til en annen ting, og det går på lagring av trafikkdata. Også det er et tema som bl.a. Politiets sikkerhetstjeneste har påpekt vil være fornuftig å ha tilgjengelig for sin del. Det er også vist til at andre land, både i Norden og Europa for øvrig, har åpnet for og laget lovhjemler for å lagre trafikkdata nettopp for å bruke det i etterforskningsøyemed. Jeg må si, med all mulig respekt, at jeg er overrasket over at flertallet ikke kan tenke seg å være med på det. Det er mulig det finnes gode grunner for å la være. Jeg har så langt ikke hørt dem i salen i dag, men kvelden er jo ikke omme, så det er mulig at vi får høre det senere. Det overrasker meg at man ikke vil være med på det, men som sagt, jeg tar det foreløpig til etterretning.

En annen ting som har vært diskutert her, er når disse metodene skal brukes. For vår del synes vi det blir for defensivt når de kun kan brukes i forbindelse med organisert kriminalitet, og der det er flere involverte.

Hvis man ser på politiloven og politiinstruksens intensjon, er den bl.a. å forhindre og forebygge kriminalitet. Da er det for Fremskrittspartiets del i alle fall et klart mål å sette politiet i stand til å gjøre det. Vi bør alle være tjent med at man forhindrer kriminalitet. Det må være mye mer samfunnsmoral og samfunnsvisjon hvis man faktisk kan forhindre at kriminalitet skjer, enn at vi skal diskutere metodene for etterforskning. Målet vårt må jo være å sørge for at så ikke skjer i det hele tatt, og derfor synes jeg også her at det er noe defensivt. For oss er det ikke antallet personer som begår handlingene, men hva slags type handling man ønsker å begå, som det må fokuseres på. Derfor ønsker vi å stoppe det.

Det samme gjelder i forhold til politiet og PST. PST får noen lovhjemler for bruk i forebyggende øyemed. Vi synes at det ordinære politiet også burde ha fått det. Vi opplevde under høringen i forbindelse med denne saken at Politiets Fellesforbund mente at de burde få det, ikke minst av hensyn til det lovverk som politiet skal forholde seg til. Da dras det hele ned, etter mitt skjønn, til en vurdering av om man har tillit til at politiet kan håndtere det, eller at de ikke kan håndtere det. For vår del har vi konkludert med at vi har faktisk tillit til at politiet vil være i stand til å håndtere slike lovhjemler på en fornuftig måte. Hvorfor flertallet ikke vil være med på det, regner jeg med at de har vurdert nøye selv, og at de i så måte står ansvarlig for det. Men vi er overrasket over det og hadde kanskje håpet at man ville være enda mer offensiv. Jeg tror bl.a. at det er slik at i mange tilfeller kommer innspillene fra det ordinære politiet og til PST, som så må iverksette tiltak. Poenget må være å forebygge og forhindre at dette skjer.

Så vil noen selvfølgelig si at Fremskrittspartiet går altfor langt i denne saken, men vi går altså akkurat like langt som flertallet gjør når det gjelder domstolskontroll og innsyn i det politiet gjør. Hvis det er betryggende for flertallet å ha et nytt regime når det gjelder innsyn og kontroll av de metodene som flertallet faktisk foreslår, synes vi at det vil være naturlig at vi legger oss på samme nivå i forhold til de metodene vi ønsker å utvikle. Det er primært den metoden som går på dataavlesning, som utgjør forskjellen, etter vårt skjønn.

Jeg registrerer at de andre partiene ikke vil dette, men jeg håper jo allikevel at det ikke er slik at ettertiden vil vise at man gjorde feil, for dette er vel en form for risikosport som man skal være ytterst forsiktig med, siden de mulige konsekvensene for samfunnet vil være veldig store og veldig negative hvis vi skulle bli utsatt for den type kriminalitet som denne lovproposisjonen er ment å forhindre.

Alt i alt er jeg fornøyd med det som foreligger her, selv om jeg hadde ønsket at flertallet gikk noe lenger enn det man gjør. Jeg tar til etterretning at så ikke skjer, og vil samtidig ta sjansen på å utfordre justisministeren på et tema som var oppe under høringen, som gikk på budsjettrammene. Det ble bl.a. påpekt fra Politiets Fellesforbund at én ting er å få nye muligheter, en annen ting er å få muligheten til å iverksette og nyttiggjøre seg disse metodene. Det ble i hvert fall uttrykt bekymring fra PF for at man samtidig var nødt til å påse at man ble satt i stand til å nyttiggjøre seg disse metodene. Hvis ikke ble dette mer eller mindre et skuebrød.

Da tar jeg opp Fremskrittspartiets forslag.

Presidenten: Representanten Jan Arild Ellingsen har teke opp dei forslaga han refererte til.

Det vert replikkordskifte.

Gunn Karin Gjul (A) [18:10:54]: Fremskrittspartiet er sammen med flertallet i komiteen med på å gi Politiets sikkerhetstjeneste fullmakt til forebyggende metoder, men det er en smal bruk, og de skal brukes bare i unntakstilfeller. Med andre hånden gir imidlertid Fremskrittspartiet det alminnelige politiet en langt videre fullmakt til å bruke forebyggende metoder enn man gir til PST. Det betyr at når det gjelder all kriminalitet med en strafferamme på over ti år, gir man altså det alminnelige politiet mulighet til å bruke forebyggende metoder. Jeg må si at det er en veldig besnærende idé at man skal kunne forebygge i stedet for å etterforske kriminalitet i ettertid, men jeg må jo si at jeg i ytterste konsekvens er enig i det som førstestatsadvokaten i Oslo sier:

«Den ytterste konsekvens av en slik tilnærmingsmåte vil imidlertid innebære at politiet til enhver tid bør føre en effektiv kontroll med individene i alle situasjoner.»

Han bruker betegnelsen «politistat».

Jan Arild Ellingsen (FrP) [18:12:13]: Jeg takker representanten Gjul for bekymringen, men jeg deler den ikke. Forskjellen på det som representanten Gjul står for i denne saken, og det som vi står for, handler om å ha tillit til politiet, og at rettsvesenet vil være i stand til å se politiet i kortene. Vi har den tilliten til norsk politi at de gjør en god jobb innenfor de rammer og føringer som politiet har. Vi ønsker at politiet i størst mulig grad skal forebygge kriminalitet, ikke etterforske den. Vi forutsetter at politiet skal være i stand til å gjøre det innenfor de føringer som legges, bl.a. når det gjelder domstolskontroll i denne saken. At Arbeiderpartiet ikke har den tilliten, anser jeg å være Arbeiderpartiets problem.

Ingjerd Schou (H) [18:13:06]: Jeg er veldig glad for at Fremskrittspartiet er med i det brede flertallet i denne saken, og at Fremskrittspartiet støtter den metodebruken og den smale innramming som nettopp den har fått.

Men det jeg er noe overrasket over, er at Fremskrittspartiet vil gå så langt som de ønsker å gå. I stedet for å ha en målrettet, avgrenset harpun bruker man snurpenot i Fremskrittspartiet i forhold til å åpne for metodebruken. Spørsmålet mitt til representanten er: Hvor går egentlig denne balansen mellom individets rettssikkerhet på den ene siden og hensynet til samfunnet på den andre siden?

Jan Arild Ellingsen (FrP) [18:14:04]: Jeg takker representanten Schou for utfordringen. Hvis man ser på det overordnede i denne saken, som er å forhindre terrorisme, hvis man ser realiteten i det opp mot annen alvorlig kriminalitet, er det vel et faktum at A- og B-gjengen har løsnet flere skudd i hovedstaden enn terrorister har gjort her i landet. Derfor ønsker vi å ha en noe bredere tilnærming til det, men – jeg må gjenta meg selv, ikke til det kjedsommelige, men én gang til iallfall – innenfor de føringer som ligger i forhold til domstolskontroll. At Høyre ikke har tillit til at det kan gjøres på en ordentlig måte, anser jeg å være mer et problem for Høyre enn for oss.

Inga Marte Thorkildsen (SV) [18:14:58]: Vi er fra SVs side veldig overrasket over at Fremskrittspartiet gjør dette til et spørsmål om tillit eller ikke tillit til det norske politiet. Kjennetegnet ved en rettsstat er jo nettopp at en tar høyde for uforutsette hendelser, høyde for misbruk, uten at noen skal ta det personlig av den grunn. Da blir det jo helt håpløst. Det samme gjelder f.eks. i spørsmålet om habilitet. Hvis folk begynner å ta det personlig i enhver sammenheng, blir det helt umulig. Man er nødt til å ta høyde for situasjoner uavhengig av de personene som bekler de ulike stillingene.

Jeg må i forlengelsen av det Gunn Karin Gjul spurte om i stad, spørre representanten fra Fremskrittspartiet om det at Riksadvokaten og flere statsadvokatembeter aktivt går ut og advarer sterkt mot de forslagene som Fremskrittspartiet faktisk har, i representanten Ellingsens øyne betyr at den norske riksadvokaten ikke har tillit til det norske politiet.

Jan Arild Ellingsen (FrP) [18:16:06]: Til representanten Thorkildsen vil jeg si følgende: Jeg går ut fra at Riksadvokaten er mer bekymret for SVs merknader i denne saken enn han er for våre.

Presidenten: Replikkordskiftet er slutt.

Inga Marte Thorkildsen (SV) [18:16:41]: Det siste vil jeg i hvert fall sterkt bestride.

Dette er et veldig vanskelig felt, med mange kryssende hensyn. SV har vært opptatt av å bidra med sitt for at politiet skal kunne gjøre jobben sin på en effektiv måte, samtidig som vi er mer opptatt av å ta personvernhensyn enn resten av komiteen.

Vi har i Norge en lite hyggelig nyere historie å se tilbake på, og det er skremmende trender internasjonalt på dette feltet om dagen. Derfor er det viktig å utarbeide et balansert lovverk som både gir politiet effektive metoder og innbyggerne vern mot misbruk og uforholdsmessige inngrep i deres private sfære. SV mener at innstillingen fra komiteen tar for lite hensyn til det sistnevnte poenget, men vil likevel berømme både saksordføreren, Ingjerd Schou, og Gunn Karin Gjul fra Arbeiderpartiet for å ha strammet inn på forslaget fra justisministeren.

SV er opptatt av at den norske rettstradisjonen bygger på at bruk av tvangsmidler må begrunnes med stadig høyere grad av mistanke om straffbare forhold ettersom hvor inngripende tvangsmiddelet er. Lovforslaget fra Regjeringa bryter med dette prinsippet på flere punkter, dels ved at mistankekravet ble foreslått svekket dramatisk, dels ved at nye og mer inngripende metoder foreslås tillatt.

SV mener det er trist at vår tradisjonelle allierte i personvernspørsmål nå har forlatt sin tidligere plattform. Vi mener at Venstres troverdighet som et liberalt parti med dette har fått seg et kraftig skudd for baugen. Aftenpostens politiske redaktør oppsummerte det på denne måten:

«Rammene er for vide. Kravet til mistanke for generelt. Og det magiske ord «forebygging» for altomfattende.»

SV er sterkt bekymret over omfanget og råskapen i deler av den organiserte kriminaliteten. Vi mener selvsagt at terrortrusselen må tas på alvor. Samtidig er det grunn til å utvise en viss nøkternhet når det gjelder beskrivelsen av kriminalitetsbildet, slik bl.a. Oslo statsadvokatembete oppfordrer til i sin høringsuttalelse. De skriver:

«Dersom man eksempelvis sammenlikner situasjonen i Norge med resten av Europa, må det konstateres at kriminaliteten i Norge er lavere, og gjennomgående vesentlig lavere enn i de fleste andre land. Det er derfor ikke dekning for å hevde at situasjonen i Norge er spesielt dramatisk eller at utviklingen skulle begrunne særlige tiltak hos oss.»

Den norske rettstradisjonen med milde straffereaksjoner og tilbakeholdenhet med hensyn til å tillate bruk av tvangsmidler i etterforskning av straffbare handlinger har ikke medført økende kriminalitet i Norge sammenliknet med i andre europeiske land. SV er som sagt helt enig i at det er grunn til å være bekymret for utviklinga innenfor den organiserte og internasjonaliserte kriminaliteten. Teknologisk utvikling, økt reisevirksomhet og globalisering representerer utfordringer også for kriminalitetsbekjempelsen. I denne sammenheng vil jeg vise til at SV har advart sterkt mot nedbyggingen av grensekontrollen som Schengen-avtalen medførte i sin tid. I likhet med Politiets Fellesforbund mente SV at nedbyggingen av grensekontrollen ville medføre en fri flyt ikke bare av varer, tjenester, kapital og personer, men også av kriminalitet.

Organisert kriminalitet er imidlertid ikke noe nytt, og miljøene har alltid vært brutale. SV er opptatt av at miljøene må følges tett, og vi vil altså, i likhet med flertallet, gi politiet utvidet adgang til å ta i bruk metoder – og også flere metoder – enn det de har i dag.

Når det gjelder spionasje og ulovlig etterretningsvirksomhet, er det lite som tyder på at situasjonen er betydelig forverret de siste årene. Terrortrusselen er riktignok endret, men karakteriseres likevel fortsatt som lav av PST. Dette er en vurdering som bl.a. deles av Lund-utvalget, mindretallet i Metodeutvalget og Oslo statsadvokatembete, for å nevne noen. Selv om trusselsituasjonen kan forandre seg i negativ retning, er dette lite sannsynlig i den nærmeste framtid. Det er allerede forbudt å planlegge og forberede en terrorhandling, og det er anledning til å anvende tvangsmidler i slike saker. Terroreksempelet, som både er presentert av Dørum i media og av komiteflertallet i innstillingen, er etter SVs mening villedende. Det vil allerede i dag være adgang til å ta i bruk de nødvendige tvangsmidler, med unntak av romavlytting, i en slik situasjon.

SV går imot forslaget om å tillate romavlytting. Vi mener at forslagene som omfatter PST, går fryktelig langt, selv om de er strammet inn, som nevnt fra talerstolen. Stortinget har ved flere anledninger avvist å tillate romavlytting, med den begrunnelse at trusselen mot Norge ikke er sterk nok. Vi registrerer fra SVs side at flertallet nå tillater romavlytting i Norge, samtidig som de beskriver trusselsituasjonen på følgende måte:

«Sikkerhetstruslene mot Norge må i dag ansees som mindre enn under den kalde krigens tid.»

Dette mener vi er inkonsekvent.

SV aksepterer under tvil at politiet vil få adgang til å ta i bruk utradisjonelle politimetoder i avvergende øyemed. Vi kunne ikke akseptere Regjeringas opprinnelige forslag, fordi mistankekravet var satt altfor lavt. Når mistankekravet nå er høynet, vil SV akseptere endringen, men vi ønsker at den skal innføres som en midlertidig ordning med påfølgende evaluering. Videre foreslår vi at Regjeringa skal vurdere å utvide adgangen til å bruke metodene i avvergende hensikt, ved at også menneskehandel, barneporno og drap omfattes. Vi mener at handel med mennesker er minst like alvorlig som handel med narkotika. Flertallets begrunnelse for å gå imot SVs forslag, er at de mener de aller fleste menneskehandlerne også driver med narkotikasmugling, og at man derfor vil kunne avverge menneskehandel ved å la narkotikasakene være omfattet av lovgivningen. Dette mener vi ikke alltid er tilfellet. Dessuten kan forskjellsbehandlingen oppfattes som et signal fra myndighetenes side om at menneskehandel ikke er så viktig. SV frykter at dette vil kunne føre til en nedprioritering av slike saker. SV er også opptatt av at drap som typisk begås av en som offeret har eller har hatt en nær relasjon til, f.eks. partnerdrap eller æresdrap, bør omfattes av endringene i lovverket, slik at det skal kunne avverges ved hjelp av utradisjonelle politimetoder der det vil være relevant. Når det gjelder adgangen til å bruke slike metoder overfor psykisk ustabile personer, ønsker vi å få en vurdering av det før vi tar stilling.

SV mener at flertallet snakker mot bedre vitende når de skriver i innstillingen:

«Flertallet foretrekker et smalt forebyggende spor fremfor å kriminalisere flere forberedelseshandlinger.»

Det er ikke mer enn noen få uker siden de samme representantene – da var også SV med, så det var en hel komite som stod bak – bad Regjeringa om å kriminalisere forberedelse av krigsforbrytelser, folkemord og forbrytelser mot menneskeheten, høyforræderi, angrep mot de høyeste statsorganenes virksomhet eller inngrep overfor andre viktige samfunnsinstitusjoner, kapring, sabotasje mot infrastrukturen, grov frihetsberøvelse, avtale om slaveri, drap eller betydelig legemsbeskadigelse, avtale om brannstiftelse, annen særlig farlig ødeleggelse eller avtale om ran. Mange av disse forberedelseshandlingene vil belegges med såpass strenge strafferammer at tvangsmidler vil kunne tas i bruk i den hensikt å avverge handlingene.

SV er opptatt av at fordelene med å tillate svært inngripende metoder må veies grundig opp mot ulempene dette vil ha for uskyldige mennesker. Vi vet at kriminelle raskt tilpasser seg de metodene politiet har til rådighet. I tillegg er det grunn til å advare mot at det tradisjonelle utradisjonelle politiarbeidet kan bli nedprioritert. Jeg viser her til innlegget på Politiets Fellesforbunds hundreårsjubileum, holdt av politiinspektør Torstein Holand i Politidirektoratet. Ifølge Dagsavisen 28. mai, som også har referert innlegget, som en del av oss hørte, råder det innad i politiet en bekymring over at den sterke satsingen på kommunikasjonskontroll av narkotikabakmenn kan gå på bekostning av andre tradisjonelle etterforskningsmetoder. Spørsmålet politiet nå stiller seg, er hva som vil skje dersom kriminelle effektivt klarer å kryptere eller ved hjelp av andre avanserte metoder klarer å blokkere politiets kontroll av kommunikasjonen mellom forbryterne.

SV mener at det er nødvendig å ta slike momenter i betraktning ved vurderingen av hvor inngripende metoder vi skal tillate. Jo flere negative effekter, jo mer taler mot å tillate metodene. Vi vet at romavlytting vil medføre at kriminelle og potensielle terrorister tilpasser seg omgivelsene. Romavlytting vil raskt kunne føre til at de trekker ut i friluft. SV har konkludert med at de negative effektene av romavlytting er større enn gevinsten, og vi vil derfor stemme imot.

SV ser behovet for å gi politiet adgang til å spore mobiltelefoner og andre kommunikasjonsanlegg, slik departementet foreslår. Derimot vil vi ikke støtte forslaget om å tillate temporær masseavlytting, dvs. at politiet gis adgang til å avlytte samtlige telefoner i et bestemt område over en viss tid. I slike tilfeller er risikoen for å ramme uskyldig tredjepart for stor. I tillegg er rammene for uklare. Det er også fornuftig, etter vår mening, å legge seg på en gradvis utvidelse av adgangen til å ta i bruk nye inngripende metoder og vurdere effekten underveis. SV vil derfor stemme for adgangen til å foreta teknisk sporing, men mot temporær masseavlytting, i hvert fall i denne omgang.

Til slutt: SV er glad for at advokatene vil få en større innsynsrett med denne innstillingen, og at domstolskontrollen vil bli bedre enn det Regjeringa og Dørum la opp til. Men vi er sterkt kritiske til at PST skal få ta i bruk inngripende metoder som romavlytting i forebyggende øyemed, uten kontroll fra påtalemyndigheten. Vi syns det er svært betenkelig at Venstre står bak et slikt forslag, men vil gi flertallet honnør for å ha sørget for en noe høyere terskel enn forutsatt for at metodene skal kunne tas i bruk.

Jeg tar opp de forslagene SV har i innstillingen.

Presidenten: Representanten Inga Marte Thorkildsen har teke opp dei forslaga ho refererte til.

Det vert replikkordskifte.

Ingjerd Schou (H) [18:27:02]: Det interessante i denne saken er at det er nok en prinsipiell uenighet – jeg skal være mer presis enn sist – mellom dem som går til valg som eventuelle regjeringspartnere.

Jeg leter av og til etter prinsippene hos Sosialistisk Venstreparti. De sier nei til romavlytting, samtidig som de åpner låvedøra på vid vegg i forhold til avvergende metoder. Slik sett kan det jo lett oppfattes som om Sosialistisk Venstreparti er mer opptatt av å ta hallikene enn terroristene. Det Sosialistisk Venstreparti foreslår, er nemlig å åpne for bruk av avvergende metoder i forbindelse med drap, menneskehandel, barneporno, organiserte seksuelle overgrep mot barn og alvorlig kriminalitet begått av strafferettslig utilregnelige personer. SV øker faktisk på den måten presset på nettopp det som går på forberedelseshandlinger, og knupser til i forhold til romavlytting, men samtidig åpner man på et bredt felt i forhold til avvergende metoder.

Inga Marte Thorkildsen (SV) [18:28:22]: Til det første poenget må jeg si at fra SVs side er vi glad for at vi er et selvstendig parti og ikke et haleheng til noe som helst annet parti. Dermed tar vi egne standpunkter i disse sakene. Hva som vil skje hvis vi skal i regjeringsforhandlinger, får være så sin sak. Men vi trenger ikke være enig i alle saker.

Når det gjelder påstanden om at vi så å si åpner på vid vegg muligheten for å ta i bruk avvergende metoder, er vi veldig stolte av at vi faktisk også har tatt i betraktning en del saker som berører veldig mange mennesker veldig sterkt, og hvor risikoen f.eks. for å bli drept er spesielt høy. Det gjelder særlig i kvinnemishandlingssaker, æresdrapssituasjoner, og i saker hvor vi har en konkret trussel rettet mot helt konkrete personer, der faren for misbruk vil være mye mindre.

Når det gjelder menneskehandel, mener vi at det er vel så alvorlig som narkotikasmugling. Vi mener også at man må vurdere å ta slike metoder i bruk overfor barneporno. Det har vi ingen problemer med.

Jan Arild Ellingsen (FrP) [18:29:39]: Jeg skal gi representanten Thorkildsen honnør for å være ærlig og direkte i forhold til det man prinsipielt ønsker å stå for, særlig når man går på tvers av det flertallet forfekter i denne saken.

Samtidig er representanten Thorkildsen ofte opptatt av å høre på de sakkyndige og de som uttaler seg, som bl.a. Riksadvokaten og andre i denne saken. Da er det fristende for meg å stille spørsmål om representanten Thorkildsen mener at PST-sjefen har desinformert komiteen når han påpekte behovet for utvidet adgang til å bruke nye metoder og faktisk påpekte at deler av Norge utsettes for større trykk enn tidligere. Da er mitt spørsmål ganske enkelt: Mener representanten Thorkildsen at det var feil av PST-sjefen?

Inga Marte Thorkildsen (SV) [18:30:35]: Nei, vi mener ikke at det er feil, og alle kommer selvfølgelig med innspill ut fra den tua de sitter på. Men så er det opp til lovgiverne å vurdere ulike hensyn opp mot hverandre. Og disse sakene mener vi er fryktelig vanskelige. Men her har vi valgt å vektlegge den nære historien som Norge har i forhold til misbruk av metoder. Da satt riktignok ikke den PST-sjefen på toppen, jeg ville nok kanskje hatt større tillit til ham enn til en del andre, men vi skal jo ta høyde for regelverket, uavhengig av hvem som sitter der.

Så er vi også internasjonalt i en situasjon der vi ser at utvidet adgang til metoder faktisk blir misbrukt. Amnesty har vært ute og kritisert flere land, bl.a. nære allierte av oss, for å misbruke metoder i den gode saks tjeneste. Selvsagt ønsker vi også å forebygge kriminalitet, og ikke minst alvorlig kriminalitet, men vi skal også verne innbyggerne mot potensielt misbruk og mot faktisk misbruk, og det er det vi har vurdert som så nødvendig å vektlegge i denne saken.

Gunn Karin Gjul (A) [18:31:56]: Jeg synes at SV har en veldig merkelig tilnærming til det med avvergende metoder. I alle andre saker som vi behandler i forhold til utvidet adgang til metoder, har man en veldig prinsipiell tilnærming fra SVs side. Og jeg synes det står respekt av at man har en prinsipiell tilnærming bl.a. for å ivareta rettssikkerhet og personvernet. Men når det kommer til kriminalitet man sterkt misliker, er man altså villig til å gå på akkord med disse grunnleggende viktige prinsippene. Årsaken til at flertallet ikke går lenger når det gjelder avvergende metoder, er nettopp at dette er så inngripende metoder at vi er nødt til å være prinsipielle her. Vi er nødt til å avgrense det til den mest alvorlige kriminaliteten, sånn at vi ikke går på akkord med rettssikkerheten og personvernet. Og da synes jeg det er en merkelig tilnærming SV har akkurat i denne saken.

Inga Marte Thorkildsen (SV) [18:33:04]: Det forstår jeg ikke. Hvis det hadde vært sånn at SV hadde gått prinsipielt imot å tillate politiet adgang til bruk av avvergende metoder i andre saker, men så hadde sagt at i saker som angår drap på nærstående person f.eks., eller i saker om menneskehandel eller saker om barnepornografi, skal vi tillate politiet å ta i bruk disse metodene, ville det jo vært prinsipielt veldig merkelig. Men det er jo ikke sånn, det er sånn at SV sier at ok, vi aksepterer at politiet skal bruke disse metodene i avvergende øyemed, og så ønsker vi å utvide spekteret av saker der politiet skal ta disse metodene i bruk. Vi satte veldig stort spørsmålstegn ved eksempelet med Anna Lindh, som ble brukt fra statsråd Dørums si side, tror jeg det var. Vi mener at det gjennom en slik adgang til å ta i bruk metoder ville vært vanskelig å avverge det drapet, for det var ingenting som på forhånd tydet på at det drapet kom til å bli begått. Så ingen hadde noen mistanke overhodet om at det kom til å skje. Mens ved en del drap f.eks. på kvinner i Norge, vet vi at der er det mange varsler på forhånd, og slike drap vil vi kunne avverge, tror vi.

Presidenten: Replikkordskiftet er slutt.

Finn Kristian Marthinsen (KrF) [18:34:40]: Kriminalitetsbildet gir grunn til bekymring. Utviklingen går i retning av bedre organisering, økt fleksibilitet og samarbeid mellom kriminelle nettverk, økt internasjonalisering og mobilitet, økt bruk av avansert teknologi, økt spesialisering og profesjonalitet, økt sammenblanding av illegal og legal virksomhet og større brutalitet. Politimetodeutvalgets analyse og trusselvurderinger fra Politiets overvåkingstjeneste tilsier dessuten at terrortrusselen mot Norge har økt i den senere tid.

Dette er en del av dagens virkelighet. Utfordringen for politiske myndigheter er derfor spørsmålet om kriminalitetsutviklingen gjør det nødvendig å supplere politiets tilgang til etterforskningsmetoder.

Regjeringen konkluderer i Ot.prp. nr. 60 med at det er behov for en viss utvidelse av metodebruken. Det legges imidlertid ikke skjul på at forslagene i proposisjonen innebærer liberale dilemmaer.

Lavt overvåkingsnivå gir frihet – men også frihet for kriminelle til å begå straffbare handlinger som krenker friheten til lovlydige borgere. Utfordringen for samfunnet er å finne en god balanse mellom vernet mot alvorlig kriminalitet på den ene siden og personvern og rettssikkerhet på den andre.

Sett i lys av innstillingen fra Politimetodeutvalget, er Regjeringens forslag og Stortingets vedtak et moderat alternativ. Verken Stortinget eller Regjeringen ønsker f.eks. å supplere mikrofonen med et kamera, slik et flertall i Politimetodeutvalget gikk inn for.

For Kristelig Folkeparti er det et mål å bekjempe godt organiserte kriminelle miljøer på en effektiv måte. Metodene som brukes, må imidlertid stå seg innenfor rettsstaten. Norge er ikke, og skal heller ikke bli, noen politistat. Etter dagens vedtak tillater vi en metodebruk som er mindre vidtrekkende enn den som gjelder i flere andre europeiske land. For eksempel vil vilkårene for tilgang til politimetoder her i landet fortsatt være betydelig strengere enn i Storbritannia.

Et bredt flertall i Odelstinget i dag vil gi sin tilslutning til at domstolene på strenge vilkår skal kunne tillate romavlytting som ledd i etterforskning av terrorhandlinger og de mest alvorlige formene for organisert kriminalitet.

Domstolene skal på strenge vilkår kunne tillate romavlytting som ledd i etterforskning når noen med skjellig grunn kan mistenkes for å ha begått en terrorhandling, motarbeidet rettsvesenet eller begått et drap, et grovt ran eller en særlig grov narkotikaforbrytelse som ledd i organisert kriminell virksomhet.

Det er ikke til å legge skjul på at romavlytting er inngripende for dem som utsettes for det. Jeg vil derfor framheve at det skal mer til for å oppfylle lovens krav til sannsynlighet, vesentlighet og forholdsmessighet når man ønsker å benytte dette virkemiddelet, enn når det er en mindre inngripende politimetode som begjæres anvendt. Jeg vil også framheve at regjeringspartiene i samarbeid med Arbeiderpartiet har besluttet å snevre noe inn på muligheten til avlytting av offentlig sted. Vi krever at det skal foreligge «særlige grunner» før slik avlytting kan aksepteres.

Den andre nye metoden som innføres i dag, åpner for at politiet kan identifisere mobiltelefoner og andre kommunikasjonsanlegg ved hjelp av teknisk utstyr. Dette vil gjøre det vanskeligere for kriminelle å slippe unna avlytting ved bruk av f.eks. stjålne eller uregistrerte telefoner. Målet med slik teknisk sporing er ikke avlytting. Målet er kun å gjenkjenne en persons stemme og f.eks. å koble personen til et gitt mobilnummer. Når denne koblingen er gjort, må politiet gå til retten og be om tillatelse til telefonavlytting.

Debatten om hvilke metoder politiet skal kunne benytte seg av, er viktig. Men jeg tør påstå at debatten om når politiet skal kunne benytte disse metodene, er enda viktigere – og enda vanskeligere. Regjeringspartiene og Arbeiderpartiet er enige om at politiets etterforskningsmetoder skal tillates brukt for å avverge enkelte få særlig alvorlige kriminelle handlinger når det er «rimelig grunn til å tro» at slike vil bli begått. Dette gjelder terrorhandlinger, motarbeiding av rettsvesenet og drap, grovt ran og særlig grov narkotikakriminalitet når disse tre sistnevnte handlingene er utført som ledd i organisert kriminalitet.

Det er langt viktigere å avverge at slike særlig alvorlige handlinger skjer, enn det er å oppklare i ettertid hvem som stod bak katastrofen. Formålet med å tillate metodebruk i avvergende hensikt er nettopp å bedre politiets muligheter til å innhente informasjon som ledd i etterforskningen før en alvorlig straffbar handling er begått, med sikte på å forhindre at den kommer til utførelse. Dette er ofte vanskelig i dag fordi de viktigste etterforskningsmetodene først kan tas i bruk når det foreligger skjellig grunn til å mistenke noen for allerede å ha begått en alvorlig straffbar handling.

Politiets sikkerhetstjeneste gis dessuten en bedre mulighet til å forhindre bl.a. terrorhandlinger. Hovedregelen er imidlertid også for PST at tvangsmidler skal brukes som ledd i etterforskning. Det forebyggende sporet er en smal sikkerhetsventil for PST. I alle tilfeller hvor PST står overfor valget mellom metodebruk i og utenfor etterforskning, skal etterforskningssporet velges. PST gis anledning til å bruke tvangsmidler på strenge vilkår for å undersøke om noen forbereder terrorhandlinger, ulovlig etterretningsvirksomhet eller voldshandlinger eller trusler rettet mot bl.a. representanter for kongehuset, Stortinget, Høyesterett eller Regjeringen.

Jeg vil på det sterkeste understreke at denne snevre hjemmelen som PST får for å forebygge kriminalitet, ikke åpner for politisk overvåking. Det er de groveste formene for kriminelle handlinger som rammes – ikke noens holdninger! Verken globaliseringskritikere, medlemmer av Blitz-miljøet eller ytterliggående abortmotstandere oppfyller de kriteriene loven setter for at en domstol skal kunne gi PST eller politiet tillatelse til metodebruk i avvergende eller forebyggende øyemed.

Politiets metodebruk skal godkjennes av domstolene. Domstolenes kontroll med politimyndighetenes bruk av tvangsmidler er en særlig viktig rettssikkerhetsgaranti. Dette forutsetter at domstolene ikke er servile overfor politimyndighetenes krav, men at dommerne forholder seg kritisk og spørrende til behovet for og hensiktsmessigheten av metodebruk i det enkelte tilfellet. Statsadvokatene vil også få et betydelig ansvar for å følge den praktiske bruken av metodene. EOS-utvalget gis dessuten en utvidet rolle i forhold til PSTs virksomhet. Alt dette for å sikre en målrettet, snever og presis bruk av tvangsmidler.

I de senere årene er det vedtatt en rekke endringer i straffeprosessloven som har til hensikt å sette politiet og påtalemyndigheten bedre i stand til å møte dagens kriminalitetsbilde. Dette omfatter bl.a. tilgang til nye metoder, mulighet for anonym vitneførsel og begrensninger i dokumentinnsyn og vitneførsel for å beskytte vitner og informanter. Disse endringene har, i likhet med vedtakene som fattes i dag, reist mange vanskelige prinsipielle problemstillinger og dilemmaer. Det er derfor svært viktig med en etterkontroll av hvordan metodene brukes, og av hvordan lovendringene praktiseres og virker. Det er nødvendig å kontrollere at endringene virker etter sin hensikt, og om rettssikkerheten er ivaretatt, slik at lovlydige borgere skjermes. Det er derfor etter Kristelig Folkepartis oppfatning gledelig at Regjeringen vil opprette et utvalg for å evaluere og etterkontrollere betydningen av lovendringene.

Jeg vil også benytte anledningen til å gi honnør til saksordføreren og til representanten Gjul fra Arbeiderpartiet. Saksbehandlingen i justiskomiteen har vært konstruktiv og kritisk, og det har ført oss fram til et godt resultat. Men det undrer meg noe når man kan lese i media og også har hørt i dag fra denne talerstolen i denne saken at komitearbeidet har påført statsråden nederlag. For etter Kristelig Folkepartis forståelse av hva et nederlag er, må det være helt andre mekanismer som ligger til grunn. Slik vi forstår det, er det et nederlag når man faktisk fremmer en sak, står på saken og får et flertall mot seg. Da har man lidd et nederlag. Men når man går inn i forhandlinger fordi man ønsker å finne fram til en løsning, og finner denne løsningen i et samarbeid mellom komiteens medlemmer – og det omfatter også regjeringspartiene – hvor man sammen med den aktuelle statsråd finner fram til standpunkter som alle kan akseptere, ja da kaller vi det å komme fram til et politisk resultat. Det er vel også det som må være meningen – at man skal finne fram til det som det er mulig å få flertall for i denne sal. Det er det som har skjedd i denne saken.

Presidenten: Det vert replikkordskifte.

Knut Storberget (A) [18:44:37]: Til det siste vil jeg si at det ville innebære en form for forhandlingsparlamentarisme som vi egentlig ikke har. Har statsråden fremmet en proposisjon for Stortinget, får han stå på den og enten få seirer eller lide nederlag, helt eller delvis.

Men det som er mitt spørsmål til representanten Marthinsen, er foranlediget av saksordførerens innlegg i dag, hvor hun sier at de endringer som er gjort av flertallet, ikke har noen materiell betydning. For Arbeiderpartiet har det vært utrolig viktig å sikre en effektiv domstolskontroll, særlig med PST, i forhold til de forebyggende metodene. Når man i § 17 d nå sier at man må ha «grunn til å undersøke om noen forbereder» osv., mener representanten Marthinsen at det er en «materiell endring», som faktisk innebærer at domstolene må gå inn og se om det er objektive holdepunkter, saklighet osv. i forhold til undersøkelseskriteriet? Eller er Marthinsen på linje med saksordføreren og mener at det ikke skulle ha noen som helst betydning?

Finn Kristian Marthinsen (KrF) [18:45:58]: Det er vel slik at man velger sine ord ut fra det ståsted man har. Når saksordføreren har brukt uttrykket «materielle endringer» og sagt at det ikke er noen materielle endringer i innholdet, vil nok Kristelig Folkeparti si at det kan vi godt være med på, men det har fått en noe annen valør, det går i en litt annen retning enn det som var det opprinnelige. Det er vårt ståsted i forhold til det som nå har skjedd.

Inga Marte Thorkildsen (SV) [18:46:34]: Representanten Marthinsen snakker om at Regjeringa har lagt opp til noe som den regner med at det var mulig å få flertall for. Sett fra SVs side virker det unektelig rart at Venstre, som er det partiet som har vært, sier de sjøl, veldig opptatt av personvern, ikke har lagt seg på en mer restriktiv linje, siden det åpenbart var mulig å få flertall for en mer restriktiv linje enn det man la seg på. Istedenfor «nederlag» kan jeg bruke uttrykket «solide riper i lakken» i hvert fall.

Siden representanten Marthinsen ikke ville svare på om det som nå er foretatt fra komiteflertallets side, innebærer materielle endringer, vil jeg spørre om det er slik etter representanten Marthinsens vurdering at rettssikkerheten og personvernet er styrket etter komiteens behandling.

Finn Kristian Marthinsen (KrF) [18:47:59]: Jeg skal overlate til statsråden selv å svare på hva han opplever i forhold til det som nå påstås i denne salen om hans rolle i denne saken. Jeg våger likevel fortsatt å understreke at slik jeg har oppfattet det, har det foregått forhandlinger og samtaler i en god tone som har vært preget av en gjensidig respekt og et gjensidig ønske om å finne fram til en løsning som alle parter kan leve med, og som – for å svare direkte på spørsmålet fra representanten Thorkildsen – gjerne må kunne kalles for «materielle forbedringer», hvis det er et uttrykk som måtte være tilfredsstillende. Men å si at vi har funnet på noe nytt, noe annerledes, noe som ikke har vært der, er i hvert fall ikke riktig sett fra vårt ståsted.

Jan Arild Ellingsen (FrP) [18:49:25]: Jeg skal vokte meg vel for å bruke en tone som ikke vil være akseptabel for representanten Marthinsen, så jeg skal prøve å gjøre dette med omhu.

Det er sånn at flertallet har gjort en endring i straffeprosessloven § 216 m fjerde ledd i forhold til når man skal kunne tillate avlytting på offentlig sted, og innskjerpingen går på at det skal kun gis når det foreligger «særlige grunner». Siden Marthinsen nå var veldig opptatt av fortreffeligheten i flertallets merknad her, kunne jeg tenke meg å høre hva Marthinsen legger i begrepet «særlige grunner».

Finn Kristian Marthinsen (KrF) [18:49:55]: «Særlige grunner» er de grunnene som går utover de ordinære, de som er annerledes, og som av dem som skal fatte beslutningen, nettopp vurderes å være av en sånn karakter at de skal åpne for denne form for – skal vi si – overvåking. Det er «særlige grunner». Men så kan det ligge andre beskrivelser i det, sett fra domstolens side og fra dem som fremmer saker for domstolen for å få anledning til avlytting, i forhold til om det virkelig er «særlige grunner». Å ramse opp enkeltsakene her er undertegnede overhodet ikke i stand til.

Presidenten: Replikkordskiftet er slutt.

Marit Arnstad (Sp) [18:51:23]: Senterpartiet kommer i det alt overveiende til å støtte forslagene i dagens innstilling når det gjelder spørsmålet om bruk av tvangsmidler for å forhindre alvorlig kriminalitet.

Vi deler de merknadene som har kommet fram i innstillingen om at det internasjonale bildet når det gjelder kriminalitet, forandrer seg, og at det skaper nye utfordringer også når det gjelder norsk kriminalitetsbekjempelse. Det er klart at en del av grunnene til dette er den teknologiske utvikling, det at vi reiser mer, og det at det er mer kontakt over landegrensene. Men vi skal heller ikke se bort fra at ikke alt er et resultat av uavvendelige forhold. Noe av det er også et resultat av politiske valg som er tatt i Norge, bl.a. den grensekontrollen en valgte å bygge ned da en inngikk Schengen-avtalen. Det må en også ha i mente når en ser på de tiltak som i dag fremmes, og kampen mot grenseoverskridende kriminalitet.

Senterpartiet er som sagt enig i store deler av flertallets innstilling, men det er ett punkt der Senterpartiet ikke deler flertallets holdning, og det gjelder forslaget om å tillate romavlytting. Vi har merket oss at i innstillingen er SV alene om å gå imot det, men vi mener at romavlytting er det mest inngripende av alle tvangsmidler. En går langt inn i en persons private sfære, og sjansen for at andre enn dem som en søker informasjon om, kan bli rammet, er svært stor. Jeg synes også i denne sammenheng at det er et argument at de rent profesjonelle kriminelle nok på sikt kan tilpasse seg adgangen til romavlytting og finne alternative måter å organisere sin virksomhet på.

I debatten om romavlytting har vi iallfall fra Senterpartiets side valgt å legge vekt på de mer prinsipielle betraktninger flertallet i Lund-utvalget kom med når det gjelder spørsmålet om å innføre romavlytting. Senterpartiet mener rett og slett at en overskrider en grense når en nå tillater romavlytting, og vi synes det er grunn til å minne om det flertallet i Lund-utvalget faktisk sa, at en under presset av ønsket om å bekjempe internasjonal organisert kriminalitet og terrorisme ikke må tape gode norske strafferettstradisjoner av syne. Vi mener at det at en har hatt en barriere nettopp mot romavlytting, har vært én del av en viktig del av norsk strafferettstradisjon.

Vi deler også synet til Lund-utvalgets flertall når det gjelder avveiningene i forhold til personhensynet, og vi stiller oss spørsmålet – sjøl om en sier i dag at en skal være forsiktig – om faren for utvidelse av bruken av romavlytting kommer til å være der når en først har åpnet for adgangen, og har gått over denne grensen. Jeg merker meg at departementet sier at de vil gå forsiktig fram i starten. Ja, og da er spørsmålet: Hvor vil en så gå videre når presset fra nye saker kommer til å medføre en diskusjon om en skal utvide denne adgangen? Det synes jeg er bekymringsfullt. Jeg mener at dette er en prinsipiell endring i norsk politikk, også i den forstand at vi aldri har opplevd at et så bredt flertall i Stortinget har vært villig til å åpne for romavlytting, uten at en har gått inn på de temaene som også Lund-utvalgets flertall gjorde når det gjaldt de mer personvernmessige forholdene.

Jeg synes også det er verdt å merke seg at sjøl om Lund-utvalget bare vurderte romavlytting i forhold til terrorisme eller i forhold til rikets sikkerhet, var det iallfall en klar konklusjon fra flertallet at en når det gjaldt terrorhandlinger, var usikker på om det kan sies å være et dokumentert behov for romavlytting. En var også opptatt av at dette ville først og fremst muligens være et middel i forhold til straffehandlinger knyttet til rikets sikkerhet. Det er også verdt å merke seg i forhold til den forhistorien vi har hatt i Norge også når det gjelder ulovlig bruk av en del tvangsmidler knyttet til kriminalitetsbekjempelse eller etterretning.

Senterpartiet vil stemme for flertallets innstilling i de fleste tilfeller, også når det gjelder identifisering av telefoner og annet kommunikasjonsanlegg ved hjelp av teknisk utstyr, men vi kommer da til å stemme mot § 216 m, og vi kommer også til å stemme for forslag nr. 6, fra SV, om å få en evaluering av lovforslaget.

Statsråd Odd Einar Dørum [18:56:20]: Utviklingen i retning av råere og mer organisert kriminalitet har gjort det nødvendig å utvide politiets tilgang til metoder. Formålet med lovforslaget er å kunne bruke lovfestede metoder for å forhindre at f.eks. en terrorhandling blir begått, i stedet for å være henvist til å bruke metoder i etterkant for å klarlegge hvem som stod bak.

I enkelte saker er det særlig viktig med et bredt forlik. Saken vi behandler i dag, faller i denne kategorien, dette fordi den berører så grunnleggende verdier i samfunnet vårt og representerer vanskelige avveininger mellom personvern og kriminalitetsbekjempelse. Det har vært særlig viktig for meg å få med Arbeiderpartiet i et slikt forlik.

Jeg vil takke justiskomiteen for en konstruktiv behandling av lovforslaget. De mindre justeringene i lovforslaget har blitt til etter innspill fra departementet og har bl.a. klargjort premisser for domstolenes rolle, men også en forsterket rolle for advokatene.

Jeg vil understreke at lovforslaget ikke åpner for politisk overvåkning. Det er de groveste formene for kriminelle handlinger som rammes, og ikke holdninger. Verken globaliseringskritikere, medlemmer av Blitz-miljøet eller ytterliggående abortmotstandere oppfyller lovens vilkår for at en domstol skal kunne tillate metodebruk.

Det er lagt opp til en streng og reell kontroll med metodebruken – nøkkelord er forutgående domstolskontroll og etterfølgende kontroll av henholdsvis Kontrollutvalget for kommunikasjonskontroll og Stortingets eget EOS-utvalg. Noen har vist til Lund-kommisjonens kritikk av domstolenes praksis i etterkrigstiden og på det grunnlaget ment at kravet om domstolstillatelse ikke gir særlig rettssikkerhet. Det mener jeg er en undervurdering av domstolene, for det første fordi jeg tror at også dommerne har lært noe av Lund-kommisjonen, men også fordi vi vet at forholdsmessighet er blitt et tungt og viktig element i norske domstolers rettspraksis, i hvert fall de siste ti årene, og for det andre fordi det nå vil bli arbeidet bevisst og aktivt med kompetansehevende tiltak for å sette dommerne best mulig i stand til å utføre sin kontroll.

Jeg er godt fornøyd med at det synes å stå et bredt flertall her i Stortinget bak selve den prinsipielle tilnærmingen i lovforslaget – dagens ansvarsforhold videreføres, og målrettede lovtiltak står sentralt.

Departementets lovforslag omfatter få og nøye utvalgte svært alvorlige kriminelle handlinger. Kravet om tilknytning til organisert kriminalitet unntatt i terrorsaker gjør at folk flest ikke har grunn til å frykte økt overvåkning. Det er også klokt å utforme reglene slik at handlingene skal avverges som ledd i etterforskning. For det ordinære politiet gjelder dette unntaksløst. Dette er også hovedregelen for Politiets sikkerhetstjeneste, men her åpnes det i helt særskilte tilfeller for at metoder også skal kunne brukes som ledd i den forebyggende virksomheten. Men, som det er understreket av flere, står det i valget mellom å bruke metodene i avvergende straffeprosessuell sammenheng, er det dette sporet som skal velges.

Lovforslaget som behandles her i dag, er den foreløpige sluttsteinen på en lang rekke lovendringer de senere årene som har gitt politiet utvidet metodetilgang. Utviklingen i kriminalitetsbildet har gjort det nødvendig å gi politiet tilgang til nye redskaper i kampen mot grov kriminalitet. Jeg har tidligere sagt at metodene ville bli evaluert etter en tid. Det er nå tid for å få undersøkt om metodene har hatt den betydningen for etterforskningen som det ble forutsatt da metodene ble innført, og om hensynene til personvern og rettssikkerhet overfor den mistenkte og andre berørte er tilstrekkelig varetatt. Spørsmålene som denne etterkontrollen reiser, er av en slik art at det er naturlig å la dem bli vurdert av et bredt sammensatt utvalg. I tråd med innstillingen fra justiskomiteen vil jeg sørge for at utvalget senest blir oppnevnt ett år etter at de nye reglene er satt i kraft.

Jeg har merket meg viktige temaer i debatten, bl.a. spørsmål fra representanten Storberget. Jeg vil her vise til at jeg helt i innledningen av denne saken fikk et generelt spørsmål fra komiteen om hvordan domstolenes kontroll kunne være reell. Der viste jeg til at det i proposisjonen var en rekke faktiske vilkår som måtte dokumenteres overfor domstolene, spesielt fra PSTs side, for at de skulle få lov til å bruke forebyggende metoder. Men så sier jeg at for å være helt klar og enda tydeligere på at intensjonene skal komme fram, bør man kunne erstatte den formuleringen som står, med formuleringen «grunn til å undersøke». Det betyr, som det også står i det samme svaret – etter min hukommelse – at domstolen må kunne spørre om hvorfor. Det må altså være en dokumentasjon, et utgangspunkt, saklige forhold for å gå inn i dette. Dette er det jeg oppfatter at komiteen sier i innstillingen, at den har registrert bekymring i den debatten som har foregått, og funnet det riktig å klargjøre spesielt domstolenes kompetanse og rolle. Denne klargjøringen er jeg glad for. Jeg lever godt med den. Jeg er spesielt tilfreds med at det har vært mulig å ha denne dialogen som har vært ført i komiteen, som jeg også er innforstått med har ført til at Arbeiderpartiets representanter har kunnet gå inn for dette. Jeg er også glad for at Fremskrittspartiet har gått inn for det, selv om de på mange punkter går utrolig mye lenger enn jeg noen gang har tenkt meg å gå – og vil tenke meg å gå, for å si det på den måten.

Når det gjelder SV, skal jeg komme tilbake til det. Jeg regner med at representanten Inga Marte Thorkildsen kommer til å stille spørsmål til meg.

Presidenten: Det vert replikkordskifte.

Gunn Karin Gjul (A) [19:02:02]: Jeg kan bekrefte statsrådens antakelse om at den endringen som ble gjort i PSTs fullmakt når det gjelder forebyggende metoder, var avgjørende for at Arbeiderpartiet kunne være med på å støtte det forslaget, nettopp fordi vi var redde for at domstolene ville få en umulig oppgave om vi ikke fikk denne presiseringen, og vi kunne ha risikert å få en ny sak av den karakter vi hadde for noen år siden i forhold til overvåking. Jeg tolker derfor statsråden helt tydelig og klart som at han mener dette er en materiell endring i forhold til det som opprinnelig lå i forslaget.

Jeg forstår at det også ligger mye prestisje i denne saken hos statsråden, og det er ikke så rart, for Venstre har på mange måter blitt overprøvd på egen hjemmebane når det gjelder å ivareta personvern og rettssikkerhet. Det er ingen tvil om at Stortinget på en rekke punkter har strammet inn det forslaget som Regjeringen opprinnelig la opp til. Er det ikke da like greit å si at her ble man litt overivrig etter å ta de tøffe gutta, så man tok litt for mye Møllers tran?

Statsråd Odd Einar Dørum [19:03:19]: Ja, representanten har helt rett i at jeg har prestisje. Jeg har hatt prestisje i å få til et bredt forlik. Og jeg er svært glad for at det har vært mulig. Det har jeg hatt prestisje i.

Det er også helt riktig at representanten har forstått meg rett i det svaret som jeg sendte den 29. april på et spørsmål fra komiteen, hvor jeg sier:

«Dersom komiteen mener det er ønskelig å utforme vilkårene i forslaget til § 17 d slik at de i enda større grad gjenspeiler intensjonen om en god og reell domstolskontroll, er det mulig å endre første ledd, slik at passusen «for å undersøke om noen forbereder en handling» erstattes med «dersom det er grunn til å undersøke om noen forbereder en handling.»

Selvfølgelig vedstår jeg meg det. Det er spilt inn helt åpent og direkte.

Når det gjelder komiteen selv, karakteriserer den det som skjer ved å si:

«Flertallet har tillit til domstolene, men har for å imøtekomme bekymringen gjort noen klargjøringer i lovteksten.»

Dette er sitat fra komiteens innstilling.

Når det gjelder Venstres rolle, er Venstre som parti beredt til å ta de dilemmaer som kommer. Vi kan ikke rygge unna når vi står overfor terror og organisert kriminalitet. Da må vi tore å møte det, framfor å rygge unna, selv om det kanskje kan være det mest behagelige.

Åsa Elvik hadde her teke over presidentplassen.

Jan Arild Ellingsen (FrP) [19:04:39]: Et av de temaene justisministeren var inne på i sitt innlegg, var behovet for å utvide antall metoder – som saken også omhandler. Ett av de temaene som har vært berørt her, er dataavlesing. I den forbindelse har jeg lyst til å referere fra høringsuttalelsen fra Politiets sikkerhetstjeneste, som bl.a. sier følgende om dataavlesing:

«Metoden er begrunnet i behovet for å kunne fange opp telekommunikasjon før kommunikasjonen blir kryptert»… «Det er PSTs vurdering at den muligheten som i dag eksisterer for kryptering av telekommunikasjon tvinger frem spørsmålet om å åpne for dataavlesing.» …«PST vil sterkt anbefale at dataavlesing hjemles som en metode under etterforskning for politiet som sådan.»

Da er mitt spørsmål til justisministeren: Hva er det som tilsier at justisministeren ikke har tillit til sin tidligere statssekretær, nåværende leder for Politiets sikkerhetstjeneste, Jørn Holmes vurdering?

Statsråd Odd Einar Dørum [19:05:40]: Jeg har da den største tillit til en etterretningssjef som er omtalt i pressen som en liberaler, og som tar med sin holdning som liberaler inn i jobben. Selvfølgelig har jeg tillit til ham. Men en etterretningssjef kan av og til ønske mer enn det en statsråd vil gi. Og det er jo det som er poenget her. Det klare poenget er at jeg ikke har ønsket å gå inn på dataavlesning før det blir sett i sammenheng med hele datakrimutredningen. For det må være mulig, akkurat som det som har skjedd i denne sal i de spørsmål som her er behandlet, at det ses i en helhet og i en totalsammenheng.

Jeg vil gjerne minne om at Politimetodeutvalget nærmest hadde et vegg-til-vegg-teppe av metoder, og Fremskrittspartiet har tatt opp mye av det. Noe av det vanskeligste, synes jeg, er at man generelt går inn for å la det vanlige politiet få lov til å gå inn på det forebyggende sporet. Da er man langt utenfor det straffeprosessuelle løpet som vi er vant til å ha i dette landet. Det å velge den smale saken for Politiets sikkerhetstjeneste er for meg et klart rettslig alternativ til å begynne å kriminalisere vanlige forberedelseshandlinger. Slike handlinger kommer jo betenkelig nær dagliglivets handlinger. Det å kjøpe en kjemibok kan jo leses som terrorisme, selv om det i 999 av 1 000 tilfeller handler om å lære seg kjemi. Og jeg vil ikke gå i det sporet.

Inga Marte Thorkildsen (SV) [19:07:12]: I løpet av komitebehandlingen er kravet for å ta i bruk metoder i avvergende øyemed blitt hevet, advokater får langt bedre dokumentinnsyn, og innretningen på adgangen til romavlytting strammes inn. Det blir en bedre domstolskontroll, og vilkårene for PSTs adgang til å ta i bruk metoder i forebyggende øyemed strammes inn. Det er altså ganske vesentlige endringer som har skjedd i løpet av komitebehandlingen.

Men ut fra svaret til representanten Gjul virker det jo som om statsråden egentlig er lei seg for at de endringene er kommet, i og med at han tok den mer offensive og tøffe tonen og viste til hvor nødvendig det var å få disse endringene på plass. Vurderer han det slik at det er beklagelig at disse endringene nå kommer, eller vurderer han det slik at rettssikkerheten og personvernet faktisk er kommet styrket ut av komitebehandlingen?

Statsråd Odd Einar Dørum [19:08:18]: Ja, det er mulig at jeg høres tøff ut for representanten Thorkildsen, men jeg startet faktisk med å si at jeg var opptatt av å få et bredt forlik, for hun hadde utfordret meg, og jeg sa at jeg hadde prestisje i å få til det. Jeg siterte så komiteen, som har foretatt klargjøringer i lovteksten for å tydeliggjøre og styrke domstolene. Det står jeg ved, og jeg føler meg tilfreds med det. Og jeg sa at det er blitt en forsterkning av advokatenes rolle.

Når det gjelder rimelighetskriteriet for å bruke metoder avvergende, er det først og fremst å understreke forholdsmessigheten. Det oppfatter jeg også som viktig, for det er å understreke nettopp den rettstradisjon som vi har hatt de siste ti årene etter den kalde krigen, nemlig at man er nødt til å følge nøye med når domstolene behandler det.

Men jeg er mye mer betenkt over SVs tilnærming. SV forkaster det smale og forebyggende sporet for PST. Det øker presset mot å kriminalisere forberedelseshandlinger.

Vi kan ta som eksempel noen som filmer understellet på et flytog. Det kan jo være en «trainspotter». Det sier seg selv at hvis man først begynner å kriminalisere forberedelseshandlinger, er man ute på en rettspolitisk vandring jeg ikke ville gå på. Jeg føler at SV velger en linje i den retning, fordi de ikke tør gå inn på de dilemmaene som reiser seg i tilknytning til Politiets sikkerhetstjeneste. Og der velger vi rettspolitisk ulikt, SV og Venstre.

Presidenten: Replikkordskiftet er slutt.

Kjell Engebretsen (A) [19:09:57]: Samfunnet forandrer seg, antakelig raskere enn noen gang tidligere. Vi får ny teknologi, ny viten på de fleste områder, og antakelig har vi også fått en del nye holdninger til sentrale spørsmål.

Trusselbildet har forandret seg, og kriminell aktivitet er – om man kan bruke slike ord – blitt mer profesjonell, mer systematisk og mer velorganisert. Så langt jeg har forstått, har visse kriminelle miljøer også internasjonale forgreninger.

Nå sier det seg selv at like lite som vi kan ha et forsvar som er rettet inn mot gårsdagens trussel, kan vi ha et politi som forvalter metoder og ressurser rettet inn mot det kriminalitetsbildet som en gang var. Det er nødvendig å gi politiet, og da særlig Politiets sikkerhetstjeneste, tilgang til de nødvendige metoder og tvangsmidler, ikke bare for å kunne etterforske og oppklare, men også for å kunne forebygge de mest alvorlige trusler.

Lovgiveren i de enkelte land må imidlertid nøkternt avveie de ulike forhold opp mot hverandre. Det er nødvendig å gi de bestemmelsene som Odelstinget i dag vil gi, samtidig som det er like nødvendig å balansere dette opp mot personvern og andre verdier som et demokratisk samfunn er tuftet på.

Etter at komiteen hadde avgitt sin innstilling forrige uke, hørte jeg at dette ble kommentert på radio. Det ble sagt at dette er et stykke på vei. Men jeg forstod det slik at det var en viss skuffelse over at man fremdeles lot personvernet ha en så framtredende plass i vurderingene.

Jeg tror vi alle skal stanse opp litt av og til og gjøre en vurdering av hvilke verdier som er ganske umistelige i et godt fungerende samfunn, og hvilke konsekvenser det vil ha dersom vi går på akkord med disse. Vi bør også ta med oss at når disse verdiene først er fjernet, eller sterkt svekket, vil vi ikke klare å føre dem tilbake igjen i samfunnet. Jeg ser utover den meget unge forsamlingen her, men det er vel ingen her lenger som husker forfattere som Huxley og Orwell. Men det er mulig at man burde lese litt av dem igjen.

I tillegg til de relativt stramme begrensninger som ligger i forhold til de nye tvangsmidlene, har Stortinget et eget utvalg – det er hovedårsaken til at jeg har bedt om ordet – EOS-utvalget, som skal kontrollere at disse tjenestene ikke begår overtramp i henhold til lover, regler og bestemmelser.

EOS-tjenestene i Norge har endret karakter etter den kalde krigen og etter Murens fall. Vi hadde EOS-utvalgets årsrapport til behandling her i Stortinget for kort tid siden, da vi bl.a. kunne se at hemmelige tjenester samarbeidet på alle måter med kontrollorganet. De møtte nå ikke holdninger om å holde ting skjult, eller holde ting unna for dette utvalget. Det gjør at det er lettere å fatte et slikt vedtak som vi gjør i dag, enn det ellers ville ha vært. Jeg tror – det er også er nevnt tidligere i debatten her – at man ikke bør oppfatte dagens vedtak som et skritt på veien, og at nye angrep på personvernet vil følge. Jeg tror at Stortinget vil være svært restriktive i en slik retning, og det tror jeg vi alle tjener på. Vi kan se de endringene som har skjedd i denne saken.

Nå har jeg hørt på debatten her, en debatt om hvorvidt det har skjedd noen endringer av betydning, eller om det er Regjeringen og statsråden som selv har initiert eller vært aktivt med i disse endringene, osv. Alt dette er fullt mulig. Men den parlamentariske orden er slik at når Regjeringen har levert sin proposisjon til Stortinget, er de endringene som skjer, Stortingets vilje. Det er veldig vanskelig å tilegne Regjeringen noen ære eller noen skam for de endringer som skjer her i huset. Jeg tror at vi skal være veldig forsiktige med å rokke ved den parlamentariske orden som foreligger. En proposisjon som er sendt Stortinget, er Regjeringens vilje. De endringene som har skjedd, er Stortingets vilje, det er det parlamentarikerne som har gjort.

EOS-utvalget vil etter det vedtaket som vi fatter i dag, få ytterligere arbeidsoppgaver. Mitt hovedpoeng med dette innlegget er at jeg regner med at Stortinget sørger for at EOS-utvalget har de ressurser og de arbeidsforhold som skal til for at de skal kunne følge opp sitt arbeid på samme gode måte som de hittil har gjort.

Knut Storberget (A) [19:15:10]: Jeg mener det er viktig at statsråder tar ansvar for de proposisjonene som de leverer i Stortinget, først og fremst fordi de ønsker det politisk og får vist velgerne hva de faktisk fremmer i Stortinget. Men i denne saken har dette også en annen side, og det er at de endringene som Stortinget faktisk foretar, har reell betydning. Jeg håper inderlig at det ikke blir sittende igjen det inntrykk fra denne debatten at de endringene som faktisk er gjort, ikke skulle ha noen materiell betydning. Det ville være et livsfarlig signal til norske domstoler hvis man der skulle finne på å lese debatten som en rettskilde – og det bør man jammen gjøre. Derfor mener jeg at de måtene man kan løpe bort fra sin egen proposisjon på, og som er prøvd her i dag, enten ved å si at prestisjen legges i å få til et bredt forlik, og det kan være bra nok, eller ved å si at de endringene som gjøres, ikke har noen materiell betydning, blir like dumme i forhold til hva domstolene skal lese ut av den loven som vi skal vedta. For det er ikke slik som representanten Marthinsen var inne på i sitt innlegg, at det ikke skulle være noe nytt i endringene, og at det bare var valører.

Adgangen til romavlytting er blitt mer restriktiv enn etter Regjeringas forslag. Man har fått et innretningskrav om at uskyldige ikke skal rammes, og for offentlig sted har det kommet inn et krav i lovteksten om «særlige grunner». Dessuten vet vi at terskelen er hevet for bruk av avvergende metoder også for politiet, med krav om «rimelig grunn», ikke bare «grunn». Vi vet også, som flere har vært inne på, at adgangen for advokater til innsyn i alle saksdokumenter ved bruk av hemmelige tvangsmidler er forbedret, og for politisakene gjelder det for alle dokumenter. Det er en reell, materiell lov, som har stor betydning for de advokatene som skal begjære innsyn, og for de klientene det eventuelt måtte ramme. Også PSTs hastekompetanse er beskåret, slik at den, slik jeg forstår det, bare kan brukes i forhold til attentatsaker. Og det som jeg mener vi skal være svært nøye med å få presisert fra denne talerstol, er spørsmålet om PSTs mulighet til å bruke forebyggende metoder. Der er det tatt inn en passus om at det skal være grunn til å undersøke om «noen forbereder». Det har vært viktig for oss, og vi kan vel si såpass at hvis ikke noen andre hadde initiert det, ville det i hvert fall blitt tatt opp fra vår side, slik representanten Gjul var inne på. Grunn til å undersøke om «noen forbereder», reiser helt klart et kriterium i forhold til domstolene om at det må finnes objektive holdepunkter i forhold til den grunnen. Den må være saklig, og det er også til en viss grad et spørsmål om forholdsmessighet. Dette er mer enn valører, og det er viktig, all den tid departementet i sin proposisjon på side 132, venstre spalte, går så langt som å si at hvis de innfører en slik regel hvor det står at der det måtte være grunn til å undersøke om «noen forbereder», ville «en tilleggshjemmel om metodebruk i forebyggende øyemed» få «liten selvstendig betydning» i forhold til straffeprosesslovens bord.

Det var Regjeringas oppfatning av dette mens den sendte av gårde proposisjonen, at hvis man gikk inn i denne materien på den måten, ville lovbudet bli så lite at det fikk liten sjølstendig betydning. Arbeiderpartiet mener ikke at det får liten sjølstendig betydning. Vi registrerer at departementet og Regjeringa har vært av den oppfatning. Da er det litt underlig når man kommer her i Stortinget og sier at dette har ingen som helst betydning. Det har den betydningen i forhold til domstolene at de får en kontroll som de har en reell mulighet til å utføre. Det er det som har vært savnet i alle disse sakene, og der det har vært krise i forhold til hvordan disse aktørene har håndtert metoder i tidligere tider.

Arbeiderpartiet mener at det å underlegge disse metodene effektiv kontroll er å gjøre dem effektive, og det å underlegge dem effektiv kontroll er også å gjøre metodene legitime. Det trenger vi mer enn noen gang, slik at borgerne får tillit til så inngripende metoder som man her velger å legge seg på. Hvis det ikke skjer, risikerer vi at metodene i seg sjøl mister sin effekt. Derfor har denne debatten på mange måter etterlyst oppriktighet fra alle politikere om hva de egentlig mener. Det er den oppriktigheten vi bør legge på bordet. Det er som Lund-kommisjonen sa i 1996, da de avsluttet sitt store arbeid:

«Kommisjonen vil avslutningsvis peke på at selv om tjenestene inngjerdes av regler og gjøres til gjenstand for en mer effektiv kontroll, og selv om tjenestenes virksomhet åpnes mer mot omverden i tråd med alminnelige prinsipper i forvaltningen, er det ikke utenkelig at vi står foran en tid der den moderne teknologi vil gi nytt potensiale for rykter og spekulasjoner.»

Og til slutt:

«I en slik tid er det fremfor noe viktig at ansvarlige politikere er villige til å håndtere forholdet mellom tjenestene og offentligheten med oppriktighet, uansett om spørsmålene måtte være ømtålige – politisk eller på annen måte.»

Trond Helleland (H) [19:20:50] (komiteens leder): I løpet av denne stortingsperioden har det skjedd svært mye på straffelovgivningens område. Vi har fått et lovverk som er bedre rustet til å møte dagens og morgendagens kriminalitetsbilde, og som sikrer borgerne en bedre beskyttelse og politiet et bedre verktøy mot terrorisme og grov, internasjonal organisert kriminalitet. Stortinget har i løpet av denne perioden vedtatt nye lovbestemmelser mot terrorisme. Det er gjort en rekke grep for å gi vitner og andre aktører bedre beskyttelse, vi har fått nye lovbestemmelser mot organisert kriminalitet, og vi har, ikke minst, fått en ny og moderne straffelov.

Med Regjeringens forslag til nye etterforskningsmetoder og en utvidelse av anvendelsesområdet for tvangsmidler har vi kommet et langt skritt nærmere et lovverk som er i stand til å møte nye og store utfordringer.

Brutaliteten har kommet nærmere de siste årene. Kriminalitetsutviklingen både i Europa og her hjemme har gått i retning av økt samarbeid mellom kriminelle nettverk, bedre organisering, økt internasjonalisering og mobilitet.

Utfordringen når man befinner seg på straffelovgivningens område, er ofte å finne den rette balansegangen mellom hensynet til samfunnets sikkerhet på den ene side og den enkelte borgers rettsikkerhet og personvern på den andre.

Dagens regelverk gir ikke en fullgod balanse mellom disse til dels kryssende hensyn. Vi ser at det er et misforhold mellom de forventninger som det norske samfunnet stiller til politiet og PST, og de virkemidlene de har tilgang til.

Når politiet nå får adgang til å benytte seg av romavlytting og tilgang til bruk av tvangsmidler i avvergende øyemed, er dette et resultat av en lang og grundig debatt. Lovforslagene ligger på rettsstatens grunn, metodene er lovregulert med strenge vilkår, har domstolskontroll og er etterprøvbare.

Utvidelsen vil gjelde få kriminalitetstyper, der Regjeringen valgte å snevre det inn til de mest alvorlige kriminelle handlinger som terror, drap, grove narkotikaforbrytelser og grovt ran som ledd i organisert kriminalitet, ulovlig etterretning, attentat og drap på rettsstatens tjenere. En må også til domstolene for å få tillatelse til å bruke tvangsmidler. En har strenge krav til forholdsmessighet og vesentlighet som domstolen må vurdere oppfylt. Det skal være en streng og bred etterkontroll. Domstolene, statsadvokat, EOS-utvalg og justisminister er stikkord. Det er viktig å understreke at jo mer ytterliggående et tvangsmiddel er, jo strengere krav stilles det til både sannsynlighet, forholdsmessighet og vesentlighet.

Det som blir vedtatt i dag, er et adekvat svar på det kriminalitets- og trusselbilde vi som nasjon nå er stilt overfor. Høyre vil alltid være beredt til å møte nye utfordringer med nye tiltak. Men la det være helt klart: Vi vil aldri la dette gå på bekostning av rettssikkerhetsgarantier.

Bekjempelse av kriminalitet må skje på bred front. Romavlytting er et av de mest inngripende virkemidler i så henseende. Derfor er jeg glad for at et så bredt flertall støtter dagens lovforslag. Det er viktig for å gi metodene legitimitet, og det er viktig av hensyn til forutsigbarhet. Men aller viktigst er det signalet vi sender de kriminelle: Samfunnet tolererer ikke framveksten av den grove, organiserte kriminaliteten og terroren, det vil vi slå ned på. Norsk politi får nå et nytt og viktig redskap for å stoppe denne utviklingen.

Jeg synes debatten så langt, i likhet med debatten i den forrige saken, har dreid seg om mindre endringer og detaljer – viktige detaljer riktignok – men det er viktig, når representanten Storberget og andre er opptatt av at debattene skal være rettskilde, at de bør leses, og at også hovedinnholdet blir presentert. Det har jeg forsøkt å gjøre i mitt innlegg.

Jeg er også veldig glad for at Arbeiderpartiet kunne være med på denne proposisjonen, nettopp for å få det brede flertallet som er nødvendig i en slik sak. Derfor blir jeg enda mer bekymret når jeg igjen registrerer i denne saken – sak to av to i dag – som er viktig prinsipielt sett, at det er full splid mellom de såkalte rød-grønne partiene som ønsker å komme inn i regjeringslokalene. Jeg regner med at Arbeiderpartiet vil stå fast i denne saken, også om vi skulle komme i den usannsynlige og uheldige situasjon at disse tre partiene skulle få flertall etter valget.

Presidenten: Dei talarane som heretter får ordet, har ei taletid på inntil 3 minutt.

Trine Skei Grande (V) [19:25:37]: De siste ukene har det blitt brukt mye energi og spalteplass på å debattere nettopp denne saken. Det er bra, for saken er viktig på mange ulike måter.

Når verden blir stilt overfor ulike typer trusler og nye typer utfordringer, er det viktig at rettsstatens behov for å beskytte borgere og innbyggere blir satt under et kritisk søkelys. Som Venstre-menneske er jeg glad for dette fokuset.

Terror er en helt spesiell historisk utfordring vi nå står overfor. De rettsprinsippene vi har bygd på i flere tusen år, blir utfordret av en kriminalitet der utøveren ikke bryr seg om seg sjøl, og der handlingens omfang er så enormt at rettsstaten har behov for å stoppe handlingen.

Venstre som parti er nevnt i debatten, og det gir meg anledning til å minne om én ting: Det å være liberal betyr ikke å ha forutinntatte holdninger og svar på samfunnsproblemer. Det betyr heller ikke at man ikke tør å ta standpunkt opp til ny vurdering. Snarere betyr det å ha en grunnholdning som man går inn i de vanskelige dilemmaene med. Venstre har aldri vært et parti som ikke tør ta standpunkt fordi det er ubehagelig. Vi er et parti som ønsker å bidra til å gi svar på de vanskelige samfunnsmessige utfordringene.

I det framlagte forslaget vi i dag behandler, er det lagt inn viktige avveininger. Metodene er underlagt domstolskontroll. Likeledes skal kravene være etterprøvbare. Det er de sentrale, liberale prinsippene for rettsstaten. Vilkårene som er nedfelt i forslaget, skal sikre at metodene ikke brukes i utide. Og i kontrollen av dette har også Stortinget en sentral plass gjennom EOS-utvalget.

Det har vært stilt spørsmål ved hvor viktig det er å kunne benytte disse metodene i forebyggende øyemed. Men vi vet jo alle at det viser seg at eksempelvis terrorangrep blir avdekket under forberedelse, ikke idet det faktisk er i ferd med å finne sted.

Statens borgere skal ikke kunne risikere overgrep fra egen stat, verken i freds- eller krigstid. Likeledes er det enhver stats plikt å beskytte sine borgere mot andre borgeres handlinger. Med nye terrorutfordringer og nye kriminalitetsmønstre plikter den lovgivende forsamling å ta disse spørsmålene opp til debatt. Saken vi debatterer i dag, viser med all mulig tydelighet at det er en svært krevende balansegang i denne virkeligheten. Men den krevende øvelsen til tross – Stortinget har maktet denne balansegangen.

Det er mulig at noen, etter en slik balansegang, kan vise at de har en blankere rustning enn andre riddere, men oftest har de en blankere rustning fordi den ikke har vært i kamp.

Ingjerd Schou (H) [19:28:41]: Jeg håper at det er en del familier og pårørende som har mistet noen som et resultat av grov organisert kriminalitet, grove narkotikaforbrytelser, grove ran, osv., som merker seg at særlig Sosialistisk Venstreparti faktisk ikke er så opptatt av terroristene, men er mer opptatt av hallikene. SV slår opp døren fullt når det gjelder de avvergende metodene.

Det som er spesielt i denne saken og i den forrige, er at nok en gang ser vi sprik mellom de rød-grønne som ønsker å være et regjeringsalternativ. På lørdag gikk de rød-grønne seg helt bort sammen, sågar også med Fremskrittspartiet, i forbindelse med behandlingen av åndsverkloven. I dag ser vi at Senterpartiet ikke ville være med i forhold til tvisteloven, og når det gjelder politimetode, er det full sprik mellom Sosialistisk Venstreparti og Arbeiderpartiet. Representanten Thorkildsen sier at man er et selvstendig parti, og man er ikke noe haleheng – så får man se hva som skjer ved valget. Jeg håper at velgerne merker seg at noen samstemthet – vi kan bare gå tilbake til lørdag og så i dag, altså tre saker – er det vanskelig å få, og at man sånn sett går til valg på noen partier som ikke har en samordnet linje i forhold til viktige ting innenfor justis- og kriminalpolitikken, særlig i dag.

Når jeg har vært opptatt av å bruke ordet «klargjørende», er det fordi vi som flertall i innstillingen har sagt:

«Domstolene har en viktig rolle i å ivareta personvern og rettssikkerhetsgarantier.»

I debatten etter fremleggelsen av proposisjonen har enkelte påpekt bekymring for om domstolene er i stand til å fylle denne oppgaven, særlig i de forebyggende sakene. Flertallet har tillit til – og jeg siterer, og har gjort det hele tiden, fra innstillingen –

«domstolene, men har for å imøtekomme bekymringen gjort noen klargjøringer i lovteksten».

Det er klargjøringer som har reell betydning, og som gjør det klarere, og som gjør det mer presist for den som ønsker å håndheve dette, og det er det faktisk noen instanser som er utvalgt til å gjøre.

Jeg er veldig glad for at vi i denne saken har klart å få til et bredt forlik, og at det er et solid flertall bak de endringene som vi nå har gjort i forhold til politimetoder, og at vi sørger for at både politiet og Politiets sikkerhetstjeneste på strenge vilkår har tilgang til metoder nettopp for å sikre at innbyggerne i dette landet har større grad av trygghet.

Inga Marte Thorkildsen (SV) [19:31:49]: Statsråden sa i sitt innlegg at å velge bort det såkalte smale forebyggende spor når det gjelder metodebruk, betyr å øke presset på å kriminalisere forberedelseshandlinger, og det ville ikke statsråden. Jeg oppfatter faktisk at det toget er gått, men at noen forsøker å tilsløre sannheten også i innstillinga. Det er nemlig slik at for kun kort tid siden vedtok dette stortinget en ny straffelov, og da bad hele komiteen om at Regjeringa skulle kriminalisere forberedelse av

«krigsforbrytelser, folkemord og forbrytelser mot menneskeheten, høyforræderi, angrep mot de høyeste statsorganenes virksomhet eller inngrep overfor andre viktige samfunnsinstitusjoner, kapring, sabotasje mot infrastrukturen, grov frihetsberøvelse, avtale om slaveri, drap eller om betydelig legemsbeskadigelse, avtale om brannstiftelse, annen særlig farlig ødeleggelse eller avtale om ran».

Jeg vil tro at de fleste her er enige om at de aller fleste av disse handlingene vil belegges med såpass høy strafferamme at tvangsmidler vil kunne tas i bruk. Så i tillegg å åpne for et forebyggende spor når det gjelder metodebruken og PST, utenfor påtalemyndighetens styring og kontroll, vil bare bety at man gir ekstra store muligheter for inngripende metodebruk og også øker risikoen for misbruk.

Jeg må si at for oss som følger med i mediene, er det ikke vanskelig å se at statsråden ved flere anledninger er blitt sabla ned, for å si det på godt norsk. Harald Stanghelle tok f.eks. tak i terroreksemplet som var blitt presentert flere ganger, og sa at dette ikke er et eksempel på hvorfor man trenger å endre lovverket. Dagbladet, tradisjonelt en alliert for Venstre, har slaktet framlegget fra Regjeringa. Unge Venstre er dypt skuffet. Statsråden har sågar brukt flere eksempler som har vært irrelevante, som begrunnelse for hvorfor man trenger de endringene som man har gått inn for, f.eks. eksemplet Anna Lindh. Hvordan man skulle kunne avverge det drapet ved hjelp av de metodene som man har innført nå, ved å tillate avvergende metodebruk, er for SV komplett uforståelig. Det var ingen som visste på forhånd at Anna Lindh skulle bli drept, langt mindre hvem som kunne tenkes å utføre drapet. De som imidlertid i stor grad trenger slik beskyttelse, er bl.a. kvinner som statsråden sjøl har vært opptatt av, som har vært utsatt for trusler over lengre tid, og hvor mistanken er rimelig stor om at noe kriminelt skal kunne skje, og at disse menneskene skal kunne bli utsatt for drap. Så fra SVs side har vi vurdert det slik at her er det viktigere å tillate avvergende metodebruk, og slik sett også gi vanlige folk den beskyttelsen som mange av oss stortingsrepresentanter og andre viktige personer faktisk nyter.

Gunn Karin Gjul (A) [19:35:10]: Jeg skjønner at regjeringspartiene nå har startet valgkampen i denne salen. Statsråd Dørum hadde jo flere tilnærminger til det tidligere i dag i forbindelse tvisteloven og karakteriseringen av Arbeiderpartiets forslag. Og nå opplever vi i denne saken om politimetoder at Høyre har startet valgkampen. Jeg skjønner jo at begge disse partiene er nervøse for velgernes dom.

Det er forunderlig, for hvis man går tilbake til før det forrige valget, var det uten tvil stor sprik mellom de partiene som i dag utgjør regjeringspartiene. Det var sågar så stor sprik at velgerne ikke engang visste at de var et regjeringsalternativ, for da var det Sentrumsregjeringen som var et regjeringsalternativ opp mot en ren arbeiderpartiregjering. Så forskjellen er den at vi i forkant har signalisert fra Arbeiderpartiets og det rød-grønne alternativets side at vi faktisk er et regjeringsalternativ, og at velgerne kan tro på at hvis vi kommer i flertall, vil vi danne regjering.

Men jeg skjønner her i dag at i denne saken som dreier seg om politiets adgang til bruk av avvergende metoder, har det også vært en sprik internt. For det er en sprik internt når Høyre i Stortinget faktisk går lenger i å ivareta personvernhensynet og rettssikkerheten enn det Venstre-statsråden har gjort i regjeringsdokumentet sitt. Representanten Schou bruker begrepet «klargjøring», men klargjøring er det man foretar i rene merknader. I dette tilfellet dreier det seg ikke bare om merknader. I dette tilfellet dreier det seg om man vil bruke ordet «klargjøring», og det er iallfall brukt «klargjøring» i lovteksten. Man har endret lovteksten for at man i større grad skal kunne ivareta personvernet og rettssikkerheten, og gjør domstolskontrollen bedre.

Fra Arbeiderpartiets side må jeg igjen gjenta at de endringene som er gjort, er av sentral betydning for at vi i det hele tatt kunne være med på dette forslaget. Vi er glad for at terskelen for bruk av avvergende metoder nå er blitt hevet, at domstolskontrollen overfor politiets generelle bruk av tvangsmidler er hevet, at det gjøres innskjerping av Politiets sikkerhetstjenestes muligheter til å bruke forebyggende metoder, og at det klart presiseres at det ikke er adgang til å overvåke miljøer på politisk grunnlag. Vi er særdeles fornøyd med det sluttresultatet vi har kommet fram til her i Stortinget, og vi er veldig glad for at regjeringspartiene har vært så imøtekommende som de har vært, for å finne gode løsninger til felles beste for rettssikkerheten og personvernet.

Statsråd Odd Einar Dørum [19:37:58]: Jeg har vel stort sett i denne saken holdt meg til sak. Jeg har sagt at jeg er glad for at det har blitt et bredt forlik.

Partipolitikken startet vel i det øyeblikket da bl.a. representanter fra Arbeiderpartiet og SV hadde behov for å snakke om Venstre-mannen Dørum. Og Venstre-mannen Dørum, justisminister, har da gitt uttrykk for at han har lagt fram en proposisjon som han vedkjenner seg, og har deretter sagt at han har gitt svar etter beste evne til Stortinget, og er fornøyd med den konstruktive løsningen Stortinget har kommet fram til. Det er den faktiske oppsummering, og det har jeg ikke noe behov for å polemisere mot.

Jeg har også sitert komiteinnstillingen, at komiteen foretar en klargjøring i lovteksten. Og det er jo nettopp for at man skal få fram de intensjoner som går på domstolskontroll. Det har jeg sitert gjentatte ganger, for det er viktig for meg i en sånn sak som den vi behandler i dag, å sikre de forhold som knytter seg til at borgerne beskyttes, og samtidig at rettssikkerhetsprinsippene og personvernet sikres. Og for å spisse det til: Ja, personvernet svekkes for dem som er i nærheten av å begå de svært få alvorlige, utvalgte kriminelle handlingene en snakker om, nemlig terror, organisert kriminalitet med grovt ran, mord, grove narkotikaforbrytelser, drap mot rettsstatens tjenere, attentat i forbindelse med PSTs virksomhet, terror i forbindelse med PST og etterretning. Dette står jeg selvfølgelig ved.

Når det gjelder de rettspolitiske betraktninger som har funnet sted mellom representanten Thorkildsen og meg, så er jeg klar over at Stortinget har gitt en bestilling, men utformingen av bestemmelsene er noe som Stortinget skal behandle som sak når man kommer til det punkt. Og jeg er meg svært bevisst at da vi behandlet terrorloven i sin tid, så skrellet vi unna forberedelseshandlinger som kunne ligne på dagliglivets gjerninger, og endte opp med forberedelseshandlinger som gikk på forbundsbestemmelsen, altså at noen samarbeidet for å begå en terrorhandling. Det er derfor jeg er klar i dag også, rent rettspolitisk, på at det å ha et smalt sikkerhetsventilspor på forebyggende handlinger på PSTs hånd er et bedre spor enn å kriminalisere f.eks. at en filmer understellet på et tog. Det er den type forberedelseshandlinger en raskt kan presses mot hvis man ikke har dette smale forberedende sporet. Dette mener jeg.

Når det gjelder det sitatet som er brukt fra Aftenposten, og brukt i offentligheten, nemlig at en får etterretningsinformasjon samtidig som noen foretar intense observasjoner av utsatte objekter, og samtidig som at en enkelt person foretar en økt aktivitet, så er ikke det en sak som uten videre kommer inn i det avvergende sporet, fordi en opererer med etterretningsopplysninger som en ikke kan bruke uten videre i en rettssal. En er akkurat i det forebyggende sporet, en er akkurat i det terroreksempelet som vi er ute etter å forebygge. Vi er akkurat i den situasjonen hvor europeiske etterretningstjenester har stoppet opptil 30 Madrid-lignende handlinger. Og jeg fastholder: Det er bedre å forebygge en slik sak i ytterste forstand enn å etterforske etterpå hvem som har stått bak det hele.

Knut Storberget (A) [19:41:11]: Jeg hadde egentlig ikke tenkt at jeg skulle si noe mer, og la debatten ebbe ut – fordi det nytter jo ikke. Men når justisministeren nå i sitt siste innlegg igjen påstår at det som har skjedd, er klargjøringer, så er jeg nødt til å spørre ham og be ham om å svare.

Departementet sier i proposisjonen på side 132 med hensyn til den endringen som flertallet nå har gjort, at

«en tilleggshjemmel om metodebruk i forebyggende øyemed ville få liten selvstendig betydning».

Man argumenterer med at bestemmelsen ville ha liten sjølstendig betydning fordi man har et annet spor i straffeprosessloven. Det må jo være noe mer enn en klargjøring. Bakgrunnen for at departementet påpeker at det får «liten selvstendig betydning» som lovgivning, må jo være at den endringen faktisk har stor betydning. Det har vært maktpåliggende for oss i Arbeiderpartiet at det er et veldig viktig grunnvilkår. Så mitt spørsmål må bli – og det må jeg be justisministeren om å svare på: Hva er bakgrunnen for at man da formulerer seg slik i proposisjonen at lovbudet, som nå blir vedtatt, blir beskrevet som å ha «liten selvstendig betydning»?

Statsråd Odd Einar Dørum [19:42:37]: Sitatet om klargjøring for å imøtekomme bekymring om domstolskontroll er et sitat fra flertallsmerknaden i justiskomiteen. Jeg regner med at komiteen står bak det flertallet.

Så kan jeg godt sitere meg selv. Svaret på det spørsmålet som ble stilt til meg, jf. brev av 29. april, har jeg sitert før, men jeg gjentar det på nytt, for jeg oppfatter at det er viktig for representanten Storberget. Jeg sier at det opprinnelige forslaget

«legger på flere måter til rette for domstolskontroll. PST må be domstolene om tillatelse, og legge frem dokumentasjon som godtgjør at de strenge vilkårene for når domstolene kan tillate bruk av metoder er oppfylt».

Så er det en del eksempler på hva det skal være. Så sier jeg videre:

«Dersom komiteen mener det er ønskelig å utforme vilkårene i forslaget til § 17 d slik at de i enda større grad gjenspeiler intensjonen om en god og reell domstolskontroll, er det mulig» – og så å erstatte det som står med sitat – ««dersom det er grunn til å undersøke om noen forbereder en handling». En slik endring vil understreke at PST må godtgjøre overfor domstolen at noe i det konkrete saksforholdet gir grunn til å bruke lovfestede metoder til å gjennomføre nærmere undersøkelser. Grunnen til å undersøke må være forankret i objektive holdepunkter, dvs. saksopplysninger som for eksempel spaningsobservasjoner, tips, dokumentfunn eller andre bevis som indikerer at noen kan være i ferd med å forberede for eksempel en terrorhandling.»

Jeg har da tidligere ettertrykkelig, i det siste innlegget mitt, sagt at jeg vedstår meg proposisjonen. Jeg vedstår meg videre de svar som jeg etter beste evne har prøvd å gi på spørsmål fra komiteen. Dette var et åpent spørsmål som gikk på domstolskontroll. Og det jeg siterer her, har komiteen tatt med og lagt inn både i lovtekst og i merknader, og det er jeg fornøyd med at komiteen har gjort. Og hvis noen vil ha det enda tydeligere, så har jeg altså foretatt en forbedring av et forslag jeg selv framla med denne teksten. Og jeg er tilfreds med at denne forbedringen er utført av flertallet i Stortinget på den måten som de har gjort det.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 5.

(Votering, sjå side 946)

Votering i sak nr. 5

Presidenten: Under debatten er det satt fram sju forslag. Det er

• forslagene nr. 1–5, fra Jan Arild Ellingsen på vegne av Fremskrittspartiet

• forslagene nr. 6 og 7, fra Inga Marte Thorkildsen på vegne av Sosialistisk Venstreparti

Forslag nr. 4, fra Fremskrittspartiet, lyder:

«Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om at nettleverandører og nettilbydere pålegges å lagre trafikkdata i 12 måneder for bruk til etterforskning.»

Forslag nr. 6, fra Sosialistisk Venstreparti, lyder:

«Stortinget ber Regjeringen evaluere endringene i straffeprosessloven og politiloven som følger av Innst. O. nr. 113 (2004-2005), innen utgangen av 2007.»

Forslag nr. 7, fra Sosialistisk Venstreparti, lyder

«Stortinget ber Regjeringen foreta en vurdering av åpning for bruk av avvergende metoder i forbindelse med drap, menneskehandel, barneporno/organiserte seksuelle overgrep mot barn og for alvorlig kriminalitet begått av strafferettslig utilregnelige personer.»

Disse forslagene blir i samsvar med forretningsordenens § 30 fjerde ledd å sende Stortinget.

Komiteen hadde innstillet til Odelstinget å gjøre slikt vedtak til

lov

om endringer i straffeprosessloven og politiloven (romavlytting og bruk av tvangsmidler for å forhindre alvorlig kriminalitet)

I

I straffeprosessloven 22. mai 1981 nr. 25 gjøres følgende endringer:

§ 100 a første ledd skal lyde:

Når retten behandler en sak etter §§ 200 a, 202 c, 202 e, 208 a, 210 a, 210 c, 216 a, 216 b, 216 m, 242 a, 264 sjette ledd, 267 første ledd tredje punktum eller § 292 a, skal den straks oppnevne offentlig advokat for den mistenkte. Advokat skal oppnevnes selv om den mistenkte allerede har forsvarer. Advokat skal likevel ikke oppnevnes etter bestemmelsen her i saker etter § 242 a, § 264 sjette ledd eller § 267 første ledd tredje punktum, jf. § 264 sjette ledd, der påtalemyndigheten ikke motsetter seg at den siktedes forsvarer får innsyn i opplysningene mot å bli pålagt taushetsplikt, og forsvareren mottar opplysningene.

§ 100 a annet ledd annet punktum skal lyde:

Advokaten skal gjøres kjent med begjæringen og grunnlaget for den, har etter anmodning krav på innsyn i sakens dokumenter med de begrensninger som følger av §§ 242 og 242 a, har krav på varsel til rettsmøte til behandling av begjæringen og har rett til å uttale seg før retten treffer avgjørelse.

§ 130 a første ledd skal lyde:

I saker om overtredelse av straffeloven §§ 132 a, 147 a, 151 a, 162 annet eller tredje ledd, 192, 229 tredje straffalternativ, 231, 233, 266, 268 jf. § 267, § 317 jf. § 162 annet eller tredje ledd eller § 317 jf. § 268 jf. § 267 eller ved overtredelser som nevnt i alkoholloven § 10-1 tredje ledd – eller forsøk på slik forbrytelse – kan retten etter begjæring fra statsadvokaten ved kjennelse bestemme anonym vitneførsel når det om vitnets identitet blir kjent, kan være fare

• a) for en alvorlig forbrytelse som krenker livet, helsen eller friheten til vitnet eller til noen vitnet står i et slikt forhold til som nevnt i § 122, eller

• b) for at muligheten for et vitne til å delta skjult i etterforskningen av andre saker av den art som er nevnt foran, blir vesentlig vanskeliggjort.

§ 200 a første ledd første punktum skal lyde:

Når noen med skjellig grunn mistenkes for en handling eller forsøk på en handling som etter loven kan medføre straff av fengsel i 10 år eller mer, eller som rammes av straffeloven §§ 90, 91, 91 a, 94 jf. 90, 104 a første ledd annet punktum, eller 104 a annet ledd jf. første ledd annet punktum, eller av §§ 162 eller 317, jf. § 162, kan retten ved kjennelse beslutte at ransaking kan settes i verk uten underretning til den mistenkte eller andre.

§ 202 b første ledd skal lyde:

Når noen med skjellig grunn mistenkes for en handling eller forsøk på handling som etter loven kan medføre straff av fengsel i 5 år eller mer, eller som rammes av straffeloven §§ 90, 91, 91 a, 94 jf. 90, eller av § 162 c, kan påtalemyndigheten beslutte at teknisk peileutstyr plasseres på kjøretøy, gods eller andre gjenstander for å klarlegge hvor den mistenkte eller gjenstandene befinner seg (teknisk sporing).

§ 202 c første ledd skal lyde:

Når noen med skjellig grunn mistenkes for en handling eller forsøk på handling som etter loven kan medføre straff av fengsel i 10 år eller mer, eller som rammes av straffeloven §§ 90, 91, 91 a, 94 jf. 90, 104 a første ledd annet punktum, eller 104 a annet ledd jf. første ledd annet punktum, eller som rammes av lov om kontroll med eksport av strategiske varer, tjenester og teknologi m.v. § 5, kan retten ved kjennelse gi politiet tillatelse til å

• a) plassere teknisk peileutstyr i klær eller gjenstander som den mistenkte bærer på seg,

• b) plassere teknisk peileutstyr i veske eller annen håndbagasje som den mistenkte bærer med seg, eller

• c) foreta innbrudd for å plassere teknisk peileutstyr som nevnt i bestemmelsen her eller i § 202 b.

§ 202 b første ledd annet og tredje punktum gjelder tilsvarende.

§ 210 b første ledd første punktum skal lyde:

Når noen med skjellig grunn mistenkes for en handling eller forsøk på en handling som etter loven kan medføre straff av fengsel i 5 år eller mer, eller som rammes av straffeloven §§ 90, 91, 91 a, 94 jf. 90, kan retten ved kjennelse pålegge den som i fremtiden vil få besittelse av en ting som antas å ha betydning som bevis, å utlevere tingen til politiet straks den mottas.

§ 216 a første ledd bokstav b skal lyde:

• b) som rammes av straffeloven §§ 90, 91, 91 a, 94 jf. 90, 104 a første ledd annet punktum, eller 104 a annet ledd jf. første ledd annet punktum, eller av § 162 eller § 317, jf. § 162 eller av lov om kontroll med eksport av strategiske varer, tjenester og teknologi m.v. § 5.

Tredje ledd nytt annet punktum skal lyde:

Som kommunikasjonsavlytting regnes også identifisering av kommunikasjonsanlegg ved hjelp av teknisk utstyr, jf. § 216 b annet ledd bokstav c, som skjer ved å avlytte samtaler eller annen kommunikasjon.

§ 216 b første ledd bokstav b skal lyde:

• b) som rammes av straffeloven §§ 90, 91, 91 a, 94 jf. 90, 145 annet ledd, 162, 162 c, 204 første ledd bokstav d, 317, jf. §§ 162 eller 390 a.

Annet ledd bokstav b og c skal lyde:

• b) å stenge anlegg som nevnt i bokstav a for kommunikasjon,

• c) å identifisere anlegg som nevnt i bokstav a ved hjelp av teknisk utstyr, eller

Gjeldende annet ledd bokstav c blir ny bokstav d.

§ 216 c nytt tredje ledd skal lyde:

Kravet om særlige grunner etter annet ledd gjelder ved all identifisering av kommunikasjonsanlegg etter § 216 a tredje ledd annet punktum, men ikke ved identifisering etter § 216 b annet ledd bokstav c.

§ 216 l første ledd første punktum skal lyde:

Når noen med rimelig grunn mistenkes for en handling eller forsøk på handling som etter loven kan medføre frihetsstraff, kan politiet ved teknisk innretning avlytte eller gjøre opptak av telefonsamtale eller annen samtale med den mistenkte dersom politiet enten selv deltar i samtalen eller har fått samtykke fra en av samtalepartene.

Ny § 216 m skal lyde:

Retten kan ved kjennelse gi politiet tillatelse til å foreta annen hemmelig avlytting enn kommunikasjonsavlytting ved tekniske midler (romavlytting) når noen med skjellig grunn mistenkes for en handling eller forsøk på en handling som rammes av

• a) straffeloven § 147 a første eller annet ledd,

• b) straffeloven §§ 233, 268 annet ledd jf. 267 eller 162 tredje ledd, jf. straffeloven § 60 a, eller

• c) straffeloven § 233, jf. straffeloven § 132 a.

Romavlytting kan besluttes selv om straff ikke kan idømmes på grunn av bestemmelsene i straffeloven § 44 eller § 46. Det gjelder også når tilstanden har medført at den mistenkte ikke har utvist skyld.

Tillatelse til romavlytting kan bare gis dersom det må antas at avlytting vil være av vesentlig betydning for å oppklare saken, og at oppklaring ellers i vesentlig grad vil bli vanskeliggjort.

Tillatelse til romavlytting kan bare gis for sted hvor det må antas at den mistenkte vil oppholde seg. Tillatelse til avlytting av offentlig sted eller annet sted som er tilgjengelig for et større antall personer, kan bare gis når det foreligger særlige grunner. Det samme gjelder ved avlytting av sted hvor advokat, lege, prest eller andre erfaringsmessig fører samtaler av svært fortrolig art, såfremt vedkommende ikke selv er mistenkt i saken. Romavlytting må innrettes slik at den i minst mulig grad fanger opp samtaler hvor den mistenkte ikke er part.

Når retten ikke bestemmer noe annet, kan politiet foreta innbrudd for å plassere eller fjerne utstyr som er nødvendig for å gjennomføre avlyttingen.

Bestemmelsene i §§ 216 d til 216 k gjelder tilsvarende, likevel slik at rettens tillatelse ikke kan gis for mer enn to uker om gangen.

Nytt kapittel 17 b skal lyde:

Kap. 17 b. Bruk av tvangsmidler for å avverge alvorlig kriminalitet

§ 222 d

Retten kan ved kjennelse gi politiet tillatelse til som ledd i etterforsking å nytte tvangsmidler som nevnt i kapittel 15, 15 a, 16, 16 a og 16 b når det er rimelig grunn til å tro at noen kommer til å begå en handling som rammes av

• a) straffeloven § 147 a første eller annet ledd,

• b) straffeloven §§ 233, 268 annet ledd jf. 267 eller 162 tredje ledd, jf. straffeloven § 60 a, eller

• c) straffeloven § 233, jf. straffeloven § 132 a.

Politiets sikkerhetstjeneste kan også gis slik tillatelse når det er grunn til å tro at noen kommer til å begå en handling som rammes av

• a) straffeloven §§ 83, 84, 86, 86 b, 88, 90, 91, 91 a, kapittel 9, §§ 104 a første ledd annet punktum eller annet ledd, jf. første ledd annet punktum, 147 a tredje ledd, 147 b, 152 a eller 153 a,

• b) lov om kontroll med eksport av strategiske varer, tjenester og teknologi m.v. § 5,

• c) straffeloven §§ 148, 149, 150, 151, 151 b, 152, 152 b, 153, 154, 154 a eller 159 og som begås med sabotasjehensikt, eller

• d) straffeloven §§ 222, 223, 227, 229, 231 eller 233 og som retter seg mot medlemmer av Kongehuset, Stortinget, regjeringen, Høyesterett eller representanter for tilsvarende organer i andre stater.

Tillatelse kan bare gis dersom det må antas at inngrepet vil gi opplysninger av vesentlig betydning for å kunne avverge handlingen og at avverging ellers i vesentlig grad vil bli vanskeliggjort. Tillatelse til å nytte tvangsmidler som nevnt i §§ 200 a, 202 c, 216 a og 216 m kan bare gis når særlige grunner tilsier det. PST kan bare gis tillatelse å romavlytte, jf. § 216 m, når det er grunn til å tro at noen kommer til å begå en handling som rammes av straffeloven §§ 90, 91, 91 a, 147 a, 152 a eller 153 a.

Dersom det ved opphold er stor fare for at en handling som nevnt i første eller annet ledd ikke vil kunne avverges, kan ordre fra påtalemyndigheten tre i stedet for kjennelse av retten. Beslutningen skal snarest mulig, og senest 24 timer etter at tvangsmidlet ble tatt i bruk, legges frem for retten for godkjennelse. Beslutningen skal så vidt mulig være skriftlig og opplyse om hva saken gjelder og om formålet med bruken av tvangsmidlet. En muntlig beslutning skal snarest mulig nedtegnes. § 216 d første ledd tredje til femte punktum og annet ledd gjelder tilsvarende.

Bestemmelsene i kapittel 15, 15 a, 16, 16 a og 16 b gjelder tilsvarende så langt de passer. Reglene i §§ 216 i, 242 og 242 a gjelder for all bruk av tvangsmidler etter paragrafen her.

§ 226 første ledd ny bokstav c skal lyde:

• c) å avverge eller stanse straffbare handlinger.

Nåværende første ledd bokstav c og d blir etter endringen ny bokstav d og e.

II

I politiloven 4. august 1995 nr. 53 gjøres følgende endringer:

Nytt kapittel III A skal lyde:

Kapittel III A. Adgangen for Politiets sikkerhetstjeneste til å bruke tvangsmidler i forebyggende øyemed

§ 17 d. Vilkår for bruk av tvangsmidler i forebyggende øyemed

Retten kan ved kjennelse gi Politiets sikkerhetstjeneste tillatelse til som ledd i sin forebyggende virksomhet å nytte tvangsmidler som nevnt i straffeprosessloven §§ 200 a, 202 a, 202 c, 208 a, 210 a, 211, 212, 216 a, 216 b eller 216 m dersom det er grunn til å undersøke om noen forbereder en handling som rammes av

• a) straffeloven § 147 a,

• b) straffeloven §§ 90, 91 og 91 a eller

• c) straffeloven §§ 222, 223, 227, 229, 231 eller 233 og som retter seg mot medlemmer av Kongehuset, Stortinget, regjeringen, Høyesterett eller representanter for tilsvarende organer i andre stater.

Tillatelsen kan bare gis dersom det er grunn til å tro at inngrepet vil gi opplysninger av vesentlig betydning for å kunne forebygge handlingen, at forebygging ellers i vesentlig grad vil bli vanskeliggjort og inngrepet etter sakens art og forholdene ellers ikke fremstår som uforholdsmessig. Tillatelse til å nytte tvangsmidler som nevnt i straffeprosessloven §§ 200 a, 202 c, 216 a og 216 m kan bare gis når særlige grunner tilsier det. Det kan ikke gis tillatelse til å ransake noens private hjem etter bestemmelsen her.

Dersom det ved opphold er stor fare for at muligheten til å forebygge et forhold som nevnt i første ledd bokstav c vil gå tapt, kan ordre fra sjefen eller den assisterende sjefen for Politiets sikkerhetstjeneste tre i stedet for kjennelse av retten, bortsett fra ved romavlytting som nevnt i straffeprosessloven § 216 m. Beslutningen skal snarest mulig, og senest 24 timer etter at tvangsmidlet ble tatt i bruk, legges frem for retten for godkjennelse. Beslutningen skal så vidt mulig være skriftlig og opplyse om hva saken gjelder og om formålet med bruken av tvangsmidlet. En muntlig beslutning skal snarest mulig nedtegnes. Straffeprosessloven § 216 d første ledd tredje til femte punktum gjelder tilsvarende.

Sjefen eller den assisterende sjefen for Politiets sikkerhetstjeneste kan på samme vilkår som nevnt i første jf. annet ledd tillate bruk av tvangsmidler som nevnt i straffeprosessloven §§ 202 b og 216 l.

§ 17 e. Behandlingen av begjæringer om bruk av tvangsmidler i forebyggende øyemed mv.

Begjæring om tillatelse etter § 17 d settes frem for tingretten på det sted der det mest praktisk kan skje. Tillatelse kan gis for inntil 6 måneder av gangen dersom særlige omstendigheter tilsier at en fornyet prøving etter 4 eller 8 uker vil være uten betydning. Bruken av tvangsmidler skal stanses før utløpet av fristen som er satt i rettens kjennelse dersom vilkårene ikke lenger er oppfylt, eller dersom tvangsmiddelbruken ikke lenger anses hensiktsmessig.

Avgjørelse om inngrep etter § 17 d treffes uten at den som inngrepet retter seg mot eller som avgjørelsen ellers rammer, gis adgang til å uttale seg, og kjennelsen blir ikke meddelt dem. Straffeprosessloven § 100 a gjelder tilsvarende for saker som nevnt i § 17 d første ledd, likevel slik at innsynsretten begrenser seg til dokumenter som legges frem for retten. Den som inngrepet etter § 17 d retter seg mot, har ikke krav på underretning etter at bruken av tvangsmidlet har opphørt, eller rett til innsyn i opplysningene som har blitt innhentet ved bruk av tvangsmidlene.

Forvaltningsloven og offentlighetsloven gjelder ikke for saksbehandlingen som knytter seg til bruk av tvangsmidler i forebyggende øyemed.

Kongen kan gi forskrifter til utfylling og gjennomføring av bestemmelsene i kapitlet her.

§ 17 f. Bruk av opplysninger som er innhentet med forebyggende tvangsmidler

Alle skal bevare taushet om at det er begjært eller besluttet bruk av tvangsmidler etter § 17 d, og om opplysninger som fremkommer ved bruk av tvangsmidlet. Det samme gjelder andre opplysninger som er av betydning for forebygging eller etterforsking, og som man blir kjent med i forbindelse med bruken av tvangsmidlet eller saken.

Taushetsplikten er ikke til hinder for at opplysningene brukes

• a) som ledd i å forebygge et straffbart forhold som nevnt i § 17 b første ledd,

• b) som ledd i etterforsking av et straffbart forhold som nevnt i § 17 d første ledd, herunder som ledd i avhør av de mistenkte,

• c) som bevis for en terrorhandling, jf. straffeloven § 147 a,

• d) for å forebygge at noen uskyldig blir straffet, eller

• e) for å forhindre en alvorlig straffbar handling som kan krenke andres liv, helse eller frihet.

Alle skal bevare taushet overfor uvedkommende om opplysninger om noens private forhold som de blir kjent med i forbindelse med bruken av tvangsmidler.

III Ikrafttredelse

Loven trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer. Det kan fastsettes at de enkelte bestemmelser skal settes i kraft fra forskjellig tid.

Presidenten: Presidenten vil her først la votere over forslagene nr. 1, 2, 3 og 5, fra Fremskrittspartiet.

Forslag nr. 1 lyder:

«Straffeprosessloven § 216 m første ledd bokstav b skal lyde:

• b) straffeloven §§ 233, 268 annet ledd jf. 267 eller 162 tredje ledd, eller»

Forslag nr. 2 lyder:

«Straffeprosessloven § 222 d første ledd bokstav b skal lyde:

• b) straffeloven §§ 233, 268 annet ledd jf. 267 eller 162 tredje ledd, eller»

Forslag nr. 3 lyder:

«Straffeprosessloven § 216 a tredje ledd nytt tredje punktum skal lyde:

Det samme gjelder avlesning av opplysninger i et ikke offentlig tilgjengelig elektronisk informasjonssystem ved hjelp av dataprogrammer eller på annen måte (dataavlesning).»

Forslag nr. 5 lyder:

«Ny § 10 a i politiloven skal lyde:

Dersom det er grunn til å undersøke om noen forbereder en handling som kan straffes med fengsel i 10 år eller mer, kan retten ved kjennelse gi politiet tillatelse til som ledd i sitt forebyggende arbeid å bruke tvangsmidler som nevnt i straffeprosessloven §§ 200 a, 202 a, 202 c, 208 a, 210 a, 211, 212, 216 a, 216 b eller 216 m.

Tillatelse kan bare gis dersom det må antas at inngrepet vil gi opplysninger av vesentlig betydning for å kunne forebygge handlingen, at forebygging ellers i vesentlig grad vil bli vanskeliggjort og inngrepet etter sakens art og forholdene ellers ikke fremstår som uforholdsmessig. Tillatelse til å nytte tvangsmidler som nevnt i straffeprosessloven §§ 200 a, 202 c, 216 a og 216 m kan bare gis når særlige grunner tilsier det. Det kan ikke gis tillatelse til å ransake noens private hjem etter bestemmelsen her.

Dersom det ved opphold er stor fare for at muligheten til å forebygge et forhold som nevnt i første ledd vil gå tapt, kan ordre fra politimesteren tre i stedet for kjennelse av retten, bortsett fra ved romavlytting som nevnt i straffeprosessloven § 216 m. Beslutningen skal snarest mulig, og senest 24 timer etter at tvangsmidlet ble tatt i bruk, legges frem for retten for godkjennelse. Beslutningen skal så vidt mulig være skriftlig og opplyse om hva saken gjelder og om formålet med bruken av tvangsmidlet. En muntlig beslutning skal snarest mulig nedtegnes. Straffeprosessloven § 216 d første ledd tredje til femte punktum gjelder tilsvarende.

Politimesteren kan på samme vilkår som nevnt i første jf. annet ledd tillate bruk av tvangsmidler som nevnt i straffeprosessloven §§ 202 b og 216 l.

§ 17 e gjelder tilsvarende.»

Votering:Forslagene fra Fremskrittspartiet ble med 60 mot 12 stemmer ikke bifalt.(Voteringsutskrift kl. 22.06.36)

Presidenten: Det voteres nå over de paragrafer som Sosialistisk Venstreparti har varslet at de vil gå imot. Presidenten refererer de paragrafene det gjelder:

• § 216 a tredje ledd

• § 216 b annet ledd

• § 216 c

Fremskrittspartiet har varslet at de vil støtte innstillingen nå når deres forslag er falt.

Votering:Komiteens innstilling til de refererte bokstaver og ledd under § 216 bifaltes med 62 mot 10 stemmer.(Voteringsutskrift kl. 22.07.29)

Presidenten: Det voteres så over § 216 m.

Her har både Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet varslet at de går imot.

Votering:Komiteens innstilling til § 216m bifaltes med 57 mot 14 stemmer.(Voteringsutskrift kl. 22.07.57)

Presidenten: Det voteres så over de øvrige paragrafer under I samt over II og III.

Votering:Komiteens innstilling bifaltes enstemmig.

Presidenten: Det voteres over lovens overskrift og loven i sin helhet.

Votering:Lovens overskrift og loven i sin helhet bifaltes enstemmig.

Presidenten: Lovvedtaket vil bli sendt Lagtinget.