Votering i sak
nr. 1
Presidenten: Under debatten har det blitt satt
fram i alt 24 forslag. Det er
forslag nr. 1,
fra Per-Willy Amundsen på vegne av Fremskrittspartiet og Høyre
forslagene nr. 2-6, fra Bent Høie på vegne
av Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre
forslagene
nr. 7 og 8, fra Per-Willy Amundsen på vegne av Fremskrittspartiet
forslagene nr. 9 og 10, fra Bent Høie på
vegne av Høyre
forslagene nr. 11-20, fra Bjørg
Tørresdal på vegne av Kristelig Folkeparti og Venstre
forslagene nr. 21 og 22, fra Bjørg Tørresdal
på vegne av Kristelig Folkeparti
forslagene nr. 23
og 24, fra Trine Skei Grande på vegne av Venstre
Forslag nr. 1, fra Fremskrittspartiet og Høyre, lyder:
«Stortinget ber Regjeringen sørge for at det i utlendingsforskriften
inntas en ukentlig meldepliktordning ved utvisning.»
Forslag nr. 3, fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, lyder:
«Stortinget ber Regjeringen i forbindelse
med arbeidet med ny utlendingsforskrift sørge for at familiemedlemmer,
på gitte vilkår, gis adgang til å reise ut og inn av riket
mens en søknad om fornyet oppholdstillatelse er til behandling.»
Forslag nr. 4, fra Høyre, Kristelig Folkeparti
og Venstre, lyder:
«Stortinget
ber Regjeringen om at utenlandske studenter som har tatt høyere utdanning
i Norge, gis rett til arbeidstillatelse i inntil fem år etter fullført
utdannelse for å øke sin kompetanse.»
Forslag nr. 5, fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, lyder:
«Stortinget ber Regjeringen i arbeidet
med forskrift til ny utlendingslov gjennomgå regelverket for utenlandske
studenter med sikte på en mer fleksibel prosedyre for søknad
om oppholdstillatelse.»
Forslag nr. 6, fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre, lyder:
«Stortinget ber Regjeringen sørge for at utenriksstasjoner
etablerer hensiktsmessige ordninger for oppmøte ved retur i forbindelse
med visum, slik at det kan etableres en mer liberal visumpraksis i land
med stort utvandringspotensial.»
Forslag nr. 8,
fra Fremskrittspartiet, lyder:
«Stortinget
ber Regjeringen fremme forslag om et generelt forbud mot ekteskap mellom
biologisk fetter og kusine, med mulighet for dispensasjon for dokumenterte
kjærlighetsekteskap.»
Forslag nr. 10, fra
Høyre, lyder:
«Stortinget
ber Regjeringen endre vilkårene for familieetablering/-gjenforening
med følgende utgangspunkt:
Underholdskravet
settes til et reelt økonomisk nivå i samsvar med det som en
på andre områder regner som nødvendig for livsopphold.
Den som søker familiegjenforening/-etablering,
skal ikke ha mottatt sosial støtte eller annen kommunal økonomisk
støtte ett år før søknaden.
Den som søker familiegjenforening/-etablering, skal ikke ha mottatt
statlig eller kommunal bostøtte ett år før søknaden.
Der personen er varig ufør, settes kravet til underhold
lavere.»
Forslag nr. 12, fra Kristelig Folkeparti
og Venstre, lyder:
«Stortinget ber Regjeringen utrede mulighetene
for at utlending som er i riket i forbindelse med søknad om beskyttelse,
kan endre sin søknad til oppholdstillatelse etter lovens kapittel
3 (arbeidsinnvandring).»
Forslag nr. 13, fra Kristelig
Folkeparti og Venstre, lyder:
«Stortinget
ber Regjeringen gjøre unntak fra underholdskravet når søkeren
er barn under 18 år som ønsker familiegjenforening med forelder
eller foreldre i Norge.»
Forslag nr. 14, fra Kristelig
Folkeparti og Venstre, lyder:
«Stortinget
ber Regjeringen sørge for at det nedfelles i forskrifter at UNHCRs
retningslinjer for religionsforfølgelse legges til grunn av UDI og
UNE i behandlingen av saker hvor beskyttelse påberopes på grunnlag
av religiøs forfølgelse.»
Forslag
nr. 15, fra Kristelig Folkeparti og Venstre, lyder:
«Stortinget ber Regjeringen sørge for at hjemsendelse av
ofre for menneskehandel følges opp i hjemlandet av en norsk returattaché.»
Forslag nr. 16, fra Kristelig Folkeparti og Venstre,
lyder:
«Stortinget ber Regjeringen
komme tilbake til Stortinget med forslag om mulighet for å gi irregulære
innvandrere adgang til et nytt intervju hos utlendingsmyndighetene.»
Forslag nr. 17, fra Kristelig Folkeparti og Venstre,
lyder:
«Stortinget ber Regjeringen
sørge for at praksis for å gi opphold på humanitært
grunnlag for ulovlige innvandrere gjennomgås og vurderes lempet når
det gjelder barn som har bodd lenge i Norge.»
Forslag nr. 18, fra Kristelig Folkeparti og Venstre, lyder:
«Stortinget ber Regjeringen sørge for at de som oppholder
seg i landet uten legal status, kan få rett til helsehjelp utover
akutthjelp når manglende helsehjelp kan få alvorlige helsemessige
konsekvenser.»
Forslag nr. 19, fra Kristelig Folkeparti
og Venstre, lyder:
«Stortinget
ber Regjeringen vurdere å innføre en ny type jobbsøkervisum
etter modell fra Canada.»
Forslag nr. 20, fra
Kristelig Folkeparti og Venstre, lyder:
«Stortinget ber Regjeringen foreta en grundig evaluering av Utlendingsnemndas
rolle og arbeidsform.»
Forslag nr. 21, fra Kristelig
Folkeparti, lyder:
«Stortinget
ber Regjeringen vurdere en løsning på linje med den finske
utlendingslovens modell for ureturnerbare innvandrere med en uavklart situasjon.»
Forslag nr. 22, fra Kristelig Folkeparti, lyder:
«Stortinget ber Regjeringen sørge
for at alle arbeidsinnvandrere og deres familier får tilbud om norskkurs.»
Forslag nr. 23, fra Venstre, lyder:
«Stortinget ber Regjeringen utrede muligheten for å gi ambassadene
myndighet til å gi asyl («ambassadeasyl»).»
Forslag nr. 24, fra Venstre, lyder:
«Stortinget ber Regjeringen fremme et forslag om å innføre
et kjærestevisum for utenlandske statsborgere med norsk kjæreste.»
Disse forslagene blir i samsvar med forretningsordenens
§ 30 fjerde ledd å sende Stortinget.
Presidenten vil starte
med å ta opp til votering forslag nr. 7, fra Fremskrittspartiet. Dette
er et forslag til en komplett, ny utlendingslov. Forslaget lyder:
«Lov om utlendingers adgang til riket og deres opphold
her (utlendingsloven) skal lyde:
Kapittel 1 Alminnelige bestemmelser
§ 1 Lovens
formål
Loven skal gi grunnlag for regulering av
og kontroll med inn- og utreise, og utlendingers opphold i riket, og begrense
tilstrømningen av utlendinger innenfor rammene av internasjonale
forpliktelser.
Loven skal legge til rette for lovlig bevegelse over
landegrensene der dette ikke er i strid med innvandringspolitiske hensyn,
og ivareta rettssikkerheten til utlendinger som reiser inn i eller ut av
riket, som oppholder seg her, eller som søker en tillatelse etter
loven.
Loven skal gi grunnlag for vern mot forfølgelse for
flyktninger og andre utlendinger som er reelt forfulgt, og en restriktiv
fortolkning av alminnelig folkerett og internasjonale konvensjoner skal
legges til grunn.
§ 2 Lovens saklige virkeområde
Loven gjelder utlendingers adgang til riket og deres
opphold her. Også norske statsborgere og juridiske personer kan pålegges
plikter etter loven.
§ 3 Lovens forhold til internasjonale
regler
Loven skal anvendes i samsvar med EØS-reglene,
EFTA-reglene og nordiske konvensjoner.
§ 4 Utlendingers
rettsstilling
Dersom ikke annet følger av gjeldende
rettsregler, har utlendinger under sitt lovlige opphold i riket samme rettigheter
og plikter som norske statsborgere.
§ 5 Nærmere
om hvem loven gjelder for
Med utlending forstås
i denne loven enhver som ikke er norsk statsborger.
Nordiske borgere
er unntatt fra kravet om oppholdstillatelse for å ta opphold eller
arbeid i riket. Kongen kan fastsette ytterligere unntak i forskrift dersom
dette ikke er i strid med innvandringspolitiske hensyn.
For utlendinger
tilknyttet diplomatiske eller lønnede konsulære representasjoner
i riket, deres ektefeller eller samboere og forsørgede barn, bestemmer
Kongen hvilke av lovens regler som skal gjelde. Kongen kan gi særlig
forskrift for denne gruppen. Det samme gjelder ansatte i mellomstatlige
organisasjoner, oppdragstakere for mellomstatlige organisasjoner eller konvensjonsorganer
og personlig ansatte hos utenlandske representanter.
For utlendinger
som skal ha opphold i riket i forbindelse med gjennomføring av en
avtale om mellomstatlig samarbeid som Norge er bundet av, gjelder bestemmelsene
om innreisekontroll, reisedokument, visum og oppholdstillatelse med de unntak
som følger av avtalen.
§ 6 Lovens stedlige
virkeområde
Loven gjelder for riket, herunder
for innretninger og anlegg som nyttes på eller er tilknyttet den norske
delen av kontinentalsokkelen.
Kongen kan i forskrift fravike lovens
regler for innretninger og anlegg som nevnt i første ledd, samt gi
forskrift om pass- og grensekontroll ved reise mellom disse og norsk landterritorium.
Loven gjelder også for Jan Mayen. Kongen kan gi forskrift om
utlendingers adgang til Jan Mayen som fraviker lovens regler.
Loven
gjelder ikke for Svalbard. Kongen kan i forskrift gi nærmere regler
om kontroll med reisende som kommer fra eller reiser til Svalbard.
Loven gjelder ikke for norske skip i utenriksfart. Kongen kan i forskrift
gi nærmere regler om når loven eller regler gitt i medhold av
loven får anvendelse for norske skip i utenriksfart som anløper
norsk havn.
§ 7 Særregler av hensyn til grunnleggende
nasjonale interesser og utenrikspolitiske hensyn
Når
utenrikspolitiske hensyn eller grunnleggende nasjonale interesser gjør
det nødvendig, kan innreise nektes, og søknad om midlertidig
eller permanent oppholdstillatelse kan avslås, eller det kan settes
begrensninger eller vilkår. Vedtak treffes av Utlendingsdirektoratet.
Av hensyn som nevnt i første ledd kan en utlending gis oppholdstillatelse
i Norge. Vedtak treffes av Utlendingsdirektoratet.
Kongen kan gi
nærmere regler i forskrift om praktiseringen av første og tredje
ledd. Kongen kan også gi nærmere regler i forskrift om utveksling
av opplysninger mellom offentlige organer i saker som innbefatter grunnleggende
nasjonale interesser eller utenrikspolitiske hensyn.
Under krig eller
når krig truer, eller under særlige forhold ellers, kan Kongen
av hensyn til grunnleggende nasjonale interesser gi ytterligere bestemmelser
om meldeplikt enn det som framgår av § 19 og forskrift gitt i
medhold av § 20.
Kapittel 2 Visum, kontroll
med inn- og utreise og bortvisning mv.
§ 8 Reisedokument
Dersom ikke annet er bestemt, skal en utlending som
kommer til riket, ha pass eller annet legitimasjonsdokument som er godkjent
som reisedokument.
Departementet fastsetter kravene for å godta
pass eller annet legitimasjonsdokument som gyldig for innreise og opphold
i riket.
§ 9 Visumplikt og visumfrihet
Utlendinger må ha visum til Norge for å kunne reise inn i
riket, med mindre Kongen i forskrift har gjort unntak fra dette kravet.
En utlending som er på norsk grense og som søker beskyttelse
etter reglene i kapittel fire har likevel rett til innreise uten visum.
Utlendinger som har oppholdstillatelse utstedt av et land som deltar
i Schengen-samarbeidet (Schengen-land), slik dette er definert i forskrift,
og har gyldig reisedokument, er unntatt fra visumplikt.
Visum utstedt
av et Schengen-land gir rett til innreise og opphold i riket i den perioden
visumet gjelder for, når denne retten fremgår av visumet.
Samlet oppholdstid på Schengen-territoriet for en utlending som
er unntatt fra visumplikten i medhold av første eller annet ledd,
eller som har adgang til innreise og opphold etter tredje ledd, kan ikke
overstige tre måneder i løpet av en periode på seks måneder.
Kongen kan gi nærmere regler i forskrift, herunder om hvem
som er unntatt fra visumplikt etter annet ledd og om tidsberegningen i fjerde
ledd.
§ 10 Schengen-visum
En
søker har rett til visum for besøk inntil tre måneder
i løpet av en periode på seks måneder når følgende
vilkår er oppfylt:
a) utlendingen er
i besittelse av et gyldig reisedokument eller dokumenter som tillater grensepassering,
b) utlendingen kan sannsynliggjøre det planlagte
formålet med oppholdet og har tilstrekkelige midler til sitt livsopphold,
både under oppholdet og til tilbakereise til sitt hjemland eller til
transitt til et tredjeland der utlendingen er sikret rett til innreise,
eller kan erverve slike midler på lovlig måte,
c) utlendingen er ikke innmeldt i Schengen Informasjonssystem (SIS) med
henblikk på nekting av innreise,
d) utlendingen
anses ikke som en trussel for Norges eller andre Schengen-lands offentlige
orden, indre sikkerhet, folkehelse eller deres internasjonale forbindelser,
særlig hvis det ikke foreligger noen melding i medlemsstatenes nasjonale
dataregistre med henblikk på nekting av innreise på samme grunnlag.
For øvrig må det være i samsvar
med kriteriene for visumutstedelse som følger av Schengen-samarbeidet
å utstede visum. Kongen kan gi utfyllende bestemmelser i forskrift,
herunder om krav til reise- og sykeforsikring som følger av Schengen-samarbeidet.
Det kan gjøres unntak fra retten til visum etter første
ledd dersom utenrikspolitiske hensyn, grunnleggende nasjonale interesser
eller innvandringsregulerende hensyn taler mot at visum gis, eller det foreligger
omstendigheter som ville gitt grunn til å nekte utlendingen adgang
til riket eller opphold i medhold av andre bestemmelser i loven.
Visum kan nektes dersom det er sannsynlig at søkeren eller dennes
særkullsbarn vil bli mishandlet eller grovt utnyttet.
Visum
kan gis for en eller flere innreiser. Bestemmelsen i § 9 fjerde ledd
gjelder tilsvarende.
Kongen kan i forskrift gi utfyllende regler
om vilkårene for å innvilge visum etter første ledd og
om varigheten og innholdet av slikt visum. Kongen kan også gi regler
i forskrift om transittvisum og lufthavntransittvisum, og om visum til familiemedlemmer
til utlendinger som er omfattet av EØS-avtalen eller EFTA-konvensjonen.
§ 11 Visum av humanitære grunner mv.
Når det er nødvendig av nasjonale hensyn eller
akutte humanitære grunner, kan visum utstedes for inntil tre måneder
selv om vilkårene i § 10 ikke er oppfylt. Bestemmelsen i § 9
fjerde ledd gjelder tilsvarende.
Visum som utstedes i henhold til
denne paragrafen, er bare gyldige for innreise og opphold i Norge i den
angitte tidsperioden.
Kongen kan gi nærmere regler i forskrift.
§ 12 Innreisevisum
En utlending
som gis oppholdstillatelse, kan gis visum for innreise etter nærmere
regler fastsatt av Kongen i forskrift.
§ 13 Vedtaksmyndighet
og utstedelse av visum
Søknader om visum avgjøres
av Utlendingsdirektoratet. Myndighet til å avgjøre søknader
om visum i henhold til §§ 10 og 12 kan også legges til utenrikstjenesten
og til Sysselmannen på Svalbard. Myndighet til å innvilge søknad
om visum i henhold til § 10 kan dessuten legges til en utenrikstjeneste
tilhørende et annet Schengen-land. Kongen kan gi nærmere regler
i forskrift.
Kongen gir i forskrift nærmere regler om ny innreise
og forlengelse av visumets gyldighetstid og om vedtaksmyndighet i slike
saker.
Kongen kan i forskrift gi nærmere regler om utstedelse
av visum, herunder om utstedelse av visum på grensen (nødvisum),
fremgangsmåten ved søknad og behandlingen av søknader.
§ 14 Grensepassering og grensekontroll
Dersom ikke annet er bestemt, skal inn- og utreise skje over grenseoverganger
fastsatt av departementet. Indre Schengen-grense kan passeres hvor som helst
såfremt det ikke er innført midlertidig grensekontroll. Slik
grensekontroll kan bare innføres hvis det foreligger en trussel mot
offentlig orden eller indre sikkerhet. Tollovgivningen gjelder ved passering
av indre Schengen-grense. Kongen kan fastsette nærmere regler i forskrift.
Enhver som kommer til riket, skal straks melde seg for grensekontrollen
eller nærmeste politimyndighet. Enhver som reiser fra riket, er underlagt
utreisekontroll og skal ved utreisen melde seg for grensekontrollen eller
nærmeste politimyndighet. Meldeplikt etter dette leddet gjelder ikke
ved passering av indre Schengen-grense såfremt det ikke er innført
midlertidig grensekontroll som nevnt i første ledd. Departementet
kan gjøre unntak fra meldeplikten etter dette leddet.
§ 15 Gjennomføring av grensekontroll
Inn- og utreisekontroll gjennomføres ved ytre Schengen-grense,
såfremt det ikke er innført midlertidig grensekontroll ved
indre Schengen-grense som nevnt i § 14 første ledd.
Ved inn- og utreisekontroll påses at enhver har pass eller annet legitimasjonsdokument
som er godkjent som reisedokument, og at visumpliktige har gyldig visum.
Dersom den kontrollerte nekter å oppgi sin identitet, eller det er
grunn til mistanke om at den oppgitte identiteten er falsk, eller at personen
skjuler legitimasjonsdokument, skal det foretas visitasjon med sikte på
å fremskaffe legitimasjonsdokument. Det skal også påses
at det ikke foreligger annet grunnlag for bortvisning, jf. § 17.
Ved inn- og utreisekontroll kan det også foretas andre former for
identitetskontroll, herunder iriskontroll, kontroll av fingeravtrykk og
ansiktsgjenkjenning.
Ved inn- og utreisekontroll kan politiet undersøke
kjøretøy, fartøy og luftfartøy for å fastslå
om det finnes personer der som forsøker å unndra seg personkontroll.
Kongen kan i forskrift
a) gi nærmere
regler om inn- og utreisekontroll,
b) gi nærmere
regler om politiets myndighet til å kreve inn pass og andre reise-
eller legitimasjonsdokumenter fra utlending før innreise, samt til
å ta kopi av slike dokumenter, og
c) pålegge
fører av skip eller luftfartøy, eller transportør som
utfører yrkesmessig landtransport av personer, å kontrollere
at reisende har gyldige reise- eller legitimasjonsdokument og visum, samt
plikt til å ta kopi av disse.
§ 16
Tillatelse til å fratre stilling på skip. Landlov. Blindpassasjer
En utlending som forlater sin stilling om bord på
skip eller luftfartøy, må ikke gå i land i riket uten
tillatelse fra politiet. Kongen kan i forskrift gi nærmere regler
om sjøfolk som fratrer stilling på skip, og deres adgang til
å gå i land i riket, samt regler om saksbehandling og klageadgang
i slike saker.
Kongen kan i forskrift gi regler om sjøfolks
landlov under opphold på skip i norsk havn og om adgangen til å
nekte landlov. Kongen kan også gi regler om saksbehandlingen og klageadgangen
i slike saker.
En utlending som er blindpassasjer om bord i skip
eller luftfartøy, må ikke gå i land i riket uten tillatelse
fra politiet. Kongen kan gi nærmere regler i forskrift om vilkårene
for at blindpassasjerer skal gis adgang til riket, samt regler om saksbehandlingen
og klageadgangen i slike saker.
§ 17 Bortvisning
En utlending kan bortvises:
a) når utlendingen ikke viser gyldig pass eller annet godkjent
reisedokument når dette er nødvendig,
b)
når utlendingen ikke viser visum når dette er nødvendig,
c) når utlendingen er registrert i Schengen Informasjonssystem
(SIS) med sikte på å nekte innreise,
d) når
utlendingen mangler nødvendig tillatelse etter loven,
e) når utlendingen ikke kan sannsynliggjøre det oppgitte
formålet med oppholdet,
f) når utlendingen
ikke kan sannsynliggjøre å ha eller være sikret tilstrekkelig
midler til opphold i riket eller i annet Schengen-land og til hjemreise,
g) når utlendingen er straffet eller er ilagt særreaksjon
som nevnt i § 59 første ledd bokstav b, for mindre enn to år
siden har sonet eller er ilagt straff eller særreaksjon for et forhold
som nevnt i § 59 første ledd bokstav c, eller når andre
omstendigheter gir grunn til å frykte at utlendingen her i riket eller
i et annet Schengen-land har begått eller vil begå en straffbar
handling som kan føre til fengselsstraff i mer enn tre måneder,
h) når utlendingen i utlandet er straffet eller
er ilagt særreaksjon for et forhold som etter norsk lov kan føre
til fengselsstraff i tre år eller mer,
i) når
en myndighet i et Schengen-land har truffet endelig avgjørelse om
bortvisning eller utvisning av utlendingen fordi det er særlig grunn
til å anta at vedkommende har begått alvorlige straffbare handlinger,
eller fordi det foreligger reelle holdepunkter for at vedkommende planlegger
å begå slike handlinger på territoriet til et Schengen-
land,
j) når kompetent helsepersonell finner at
utlendingen åpenbart lider av alvorlig sinnslidelse eller alvorlig
sykdom med stor smittefare,
k) når utlendingen ikke
har dekket utgifter som er blitt påført det offentlige i forbindelse
med at utlendingen tidligere er ført ut av riket eller har uoppgjort
bøtestraff, eller
l) når det er nødvendig
av hensyn til Norges eller et annet Schengen-lands indre sikkerhet, folkehelse,
offentlig orden eller internasjonale forbindelser.
Kongen kan i forskrift gi regler om unntak fra bestemmelsene i første
ledd for innehaver av visum eller oppholdstillatelse utstedt av et Schengen-land.
Bortvisning i saker med uavklart identitet kan skje til antatt hjemland.
§ 18 Vedtaksmyndighet i sak om bortvisning
Vedtak om bortvisning ved innreise eller innen sju dager etter
innreise treffes av politimesteren eller den politimesteren gir fullmakt,
hvis ikke annet framgår av annet ledd. Sjudagersfristen anses overholdt
dersom en sak om bortvisning er reist innen sju dager. Vedtak om bortvisning
ved grensekontroll etter § 17 første ledd bokstav a til c kan
treffes av polititjenestemann.
Vedtak om bortvisning treffes av Utlendingsdirektoratet
dersom
a) utlendingen oppgir å være
flyktning eller person med beskyttelsesbehov, jf. § 27, eller for øvrig
gir opplysninger som tyder på at utlendingen er vernet mot utsendelse
etter § 65,
b) vedtaket treffes senere enn sju dager
etter innreise,
c) vedtaket gjelder bortvisning etter
§ 17 første ledd bokstav h og l.
Kongen
kan i forskrift gi myndighet til politimesteren eller den politimesteren
gir fullmakt, til å treffe vedtak om bortvisning også senere
enn sju dager etter innreise.
§ 19 Utlendingens
plikt til å gi melding til myndighetene
Utlendinger
som har fått oppholdstillatelse før innreise, skal senest innen
én uke etter innreise melde seg for politiet på oppholdsstedet.
Utlendinger som skifter bopel mens behandlingen av sak om oppholdstillatelse
pågår, skal gi melding om dette til politiet. Når en utlending
har fått avslag på en søknad om oppholdstillatelse, gjelder
det samme fram til utlendingen har forlatt riket.
Kongen kan i forskrift
gi regler om at en utlending som ikke trenger oppholdstillatelse eller som
har permanent oppholdstillatelse, skal gi melding til politiet om sin bopel
i riket og melding til vedkommende myndighet om sitt arbeid eller erverv.
§ 20 Plikt i andre tilfeller til å gi melding
til myndighetene
Kongen kan i forskrift gi bestemmelser
om at:
a) føreren av luftfartøy
som kommer fra, eller går til utlandet, skal gi politiet fortegnelse
over reisende og mannskap,
b) føreren av skip som
passerer grensen på vei til eller fra norsk havn, skal gi politiet
fortegnelse over reisende og mannskap,
c) den som driver
hotell, pensjonat, losjihus, leirplass og lignende, skal føre fortegnelse
over alle som overnatter og gi politiet melding om dem, samt at også
andre kan pålegges å gi melding til politiet når en utlending
overnatter hos dem hvis sikkerhets- eller beredskapshensyn tilsier dette,
d) den som tar en utlending i sin tjeneste eller gir en
utlending lønnet arbeid, skal melde dette til politiet før
arbeidet begynner,
e) den som driver arbeidsformidling,
skal gi melding til politiet om de utlendingene som søker eller får
arbeid,
f) folkeregisteret skal gi melding til politiet
om utlendinger som meldes inn og ut,
g) utdanningsinstitusjoner
skal gi politiet fortegnelse over utenlandske elever eller studenter.
Kongen kan i forskrift gi nærmere regler om hvilke
opplysninger fortegnelsene skal inneholde og hvordan opplysningene skal
formidles.
Den det skal gis melding om, plikter å gi de opplysningene
som er nødvendige for at meldeplikten kan bli oppfylt.
§ 21 Alminnelig utlendingskontroll
I forbindelse
med håndheving av bestemmelsene om utlendingers innreise og opphold
i riket kan politiet stanse en person og kreve legitimasjon når det
er grunn til å anta at vedkommende er utenlandsk statsborger, og tid,
sted og situasjon gir grunn til slik kontroll. Ved slik kontroll må
utlendingen vise legitimasjon og om nødvendig gi opplysninger for
å bringe identiteten og lovligheten av oppholdet i riket på
det rene. Kongen kan i forskrift gi nærmere regler om gjennomføringen
av kontrollen, herunder om adgangen til å ta kopi av dokumenter.
Ved planlagte aksjoner treffes beslutningen om kontroll i medhold av
første ledd av politimesteren eller den politimesteren gir fullmakt.
For øvrig treffes beslutningen av polititjenestemann.
§ 22 Kontrollmyndighet
Politiet har ansvaret
for grensekontrollen.
Tollvesenet skal bistå politiet i kontrollen
med utlendingers inn- og utreise i henhold til denne loven. Ved utøvelsen
av slik kontroll har tollvesenet de samme rettighetene og pliktene som politiet
har etter § 15.
Kongen kan i forskrift gi nærmere regler
om tollvesenets utlendingskontroll og om andre myndigheters adgang til å
gjennomføre utlendingskontroll.
Kapittel
3 Opphold i forbindelse med arbeid og studier mv. for utlendinger som ikkeer
omfattet av EØS-avtalen eller EFTA-konvensjonen
§ 23 Oppholdstillatelse for arbeidstakere som skal arbeide for
en arbeidsgiver i riket
Etter nærmere regler fastsatt
av Kongen i forskrift kan det gis oppholdstillatelse for å utføre
arbeid for en arbeidsgiver i riket når følgende vilkår
er oppfylt:
a) Søkeren er fylt 18 år.
b) Lønns- og arbeidsvilkår er ikke dårligere
enn etter gjeldende tariffavtale eller regulativ for bransjen. Dersom slik
tariffavtale eller regulativ ikke foreligger, skal lønns- og arbeidsvilkår
ikke være dårligere enn det som er normalt for vedkommende sted
og yrke.
c) Søkeren omfattes av en kvote fastsatt
av departementet, eller stillingen kan ikke besettes av innenlandsk arbeidskraft
eller arbeidskraft fra EØS- eller EFTA-området. Unntak gjelder
dersom utlendingen i medhold av internasjonale avtaler som Norge er bundet
av, har rett til oppholdstillatelse for å utføre arbeid.
d) Det foreligger et konkret tilbud om arbeid. Arbeidstilbudet
skal som hovedregel gjelde heltidsarbeid for én arbeidsgiver, og
være av en viss varighet. Unntak kan gjøres etter en konkret
vurdering av stillingens art.
Kongen kan fastsette
i forskrift at det skal kunne gis forhåndstilsagn om oppholdstillatelse
for å utføre arbeid innen bestemte næringsgrener som
har behov for ekstra bemanning i avgrensede perioder.
Kongen kan
fastsette i forskrift at en arbeidsgiver i riket kan søke om tillatelse
til å ta i arbeid et bestemt antall utenlandske arbeidstakere for
tidsbegrenset arbeid (gruppetillatelse). Utlendinger som omfattes av en
slik tillatelse, gis etter ankomst til riket individuelle oppholdstillatelser.
Kongen kan gi utfyllende bestemmelser i forskrift, herunder om innholdet
av oppholdstillatelsen, situasjonen ved arbeidsledighet, tilbakekall av
oppholdstillatelsen og unntak fra kravet til oppholdstillatelse.
Tillatelsen danner ikke grunnlag for permanent oppholdstillatelse.
§ 24 Oppholdstillatelse for å yte tjenester som
utsendt arbeidstaker eller selvstendig oppdragstaker
Etter nærmere regler fastsatt av Kongen i forskrift kan det gis oppholdstillatelse
for å yte tjenester når følgende vilkår er oppfylt:
a) Søkeren er fylt 18 år.
b) Lønns- og arbeidsvilkår er ikke dårligere
enn etter gjeldende tariffavtale eller regulativ for bransjen. Dersom slik
tariffavtale eller regulativ ikke foreligger, skal lønns- og arbeidsvilkår
ikke være dårligere enn det som er normalt for vedkommende sted
og yrke.
c) Det kan ikke skaffes innenlandsk arbeidskraft
eller arbeidskraft fra EØS- eller EFTA-området til oppdraget.
Unntak gjelder dersom utlendingen i medhold av internasjonale avtaler som
Norge er bundet av, har rett til oppholdstillatelse for å utføre
arbeid. Kongen kan i forskrift fastsette at utlendinger som er fagutdannet
eller har spesielle kvalifikasjoner, skal kunne få oppholdstillatelse
uten en individuell vurdering av om det kan skaffes innenlandsk arbeidskraft
eller arbeidskraft fra EØS- eller EFTA-området.
d) Det foreligger et konkret tilbud om oppdrag. Tilbudet skal som
hovedregel gjelde for én oppdragsgiver, med mindre særlige
grunner tilsier noe annet.
Kongen kan fastsette i forskrift
at en oppdragsgiver kan søke om tillatelse til å ta i arbeid
et bestemt antall utenlandske tjenesteytere for tidsbegrenset arbeid (gruppetillatelse).
Utlendinger som omfattes av en slik tillatelse, gis etter ankomst til riket
individuelle oppholdstillatelser.
Kongen kan gi utfyllende bestemmelser
i forskrift, herunder om innholdet av oppholdstillatelsen, tilbakekall av
oppholdstillatelsen og unntak fra kravet om oppholdstillatelse.
Tillatelsen danner ikke grunnlag for permanent oppholdstillatelse.
§ 25 Oppholdstillatelse for studier og for vitenskapelig
formål o.a.
Kongen kan i forskrift fastsette regler
for når oppholdstillatelse kan gis av andre grunner enn det som følger
av de ulike bestemmelsene i loven, så langt det ikke berører
hovedprinsipper ved innvandringsreguleringen. Kongen kan herunder gi regler
om
a) oppholdstillatelse til fremme av vitenskapelig
samarbeid og utvikling i saker som etter sin art faller utenfor reglene
i §§ 23 og 24, og
b) oppholdstillatelse for
å ta utdanning og lignende.
Kongen kan gi utfyllende
bestemmelser i forskrift, herunder om innholdet av oppholdstillatelsen og
tilbakekall av oppholdstillatelsen.
Tillatelsen danner ikke grunnlag
for permanent oppholdstillatelse.
§ 26 Tilsyn med
at vilkår for tillatelser følges og tiltak ved brudd på
vilkårene
Arbeidstilsynet fører tilsyn
med at virksomhetene følger vilkårene for oppholdstillatelse
når det gjelder lønns- og arbeidsvilkår og stillingens
omfang. Arbeidstilsynet fører også tilsyn med at vilkårene
for oppholdstillatelse for arbeidstakere som nevnt i kapittel 13 følges.
Enhver som er underlagt tilsyn etter bestemmelsen, skal, når Arbeidstilsynet
krever det og uten hinder av taushetsplikt, fremlegge opplysninger som anses
nødvendige for utøvelsen av tilsynet. Slike opplysninger kan
også kreves fra andre offentlige tilsynsmyndigheter uten hinder av
den taushetsplikten som ellers gjelder.
Arbeidstilsynet gir de påleggene
og treffer de vedtakene ellers som er nødvendige for gjennomføringen
av tilsyn etter første ledd. Arbeidsmiljøloven § 18-6
første, annet, sjette, sjuende og åttende ledd samt §§ 18-7
og 18-8 får tilsvarende anvendelse ved tilsyn etter loven her. En
eventuell oppdragsgiver skal også gjøres kjent med pålegg
og andre enkeltvedtak.
Ved mistanke om overtredelse av vilkårene
eller om at utlendingen ikke har nødvendig oppholdstillatelse, skal
Arbeidstilsynet umiddelbart varsle utlendingsmyndighetene.
Petroleumstilsynet
har innenfor sitt myndighetsområde tilsvarende tilsynsansvar og myndighet
som nevnt i første, annet og tredje ledd.
Dersom en arbeidsgiver
i forhold til sine utenlandske arbeidstakere grovt eller gjentatte ganger
bryter regler gitt i eller i medhold av loven her som skal verne om arbeidstakeres
lønns- eller arbeidsvilkår, kan Utlendingsdirektoratet treffe
vedtak om at det ikke skal innvilges oppholdstillatelse for å utføre
arbeid hos vedkommende arbeidsgiver. Vedtak etter denne bestemmelsen skal
gjelde for to år. Kongen kan gi nærmere regler i forskrift,
herunder fastsette at vedtak etter bestemmelsen skal gjelde for mindre enn
to år.
Vedtak etter femte ledd berører ikke retten til
oppholdstillatelse etter kapittel 13.
Kapittel
4 Beskyttelse
§ 27 Oppholdstillatelse for reelt
forfulgte utlendinger (asyl)
En utlending som er i riket
eller på norsk grense, skal etter søknad anerkjennes som flyktning
og gis oppholdstillatelse dersom utlendingen har en velbegrunnet frykt for
forfølgelse på grunn av raseforestillinger, religion, nasjonalitet,
medlemskap i en spesiell sosial gruppe eller på grunn av politisk
oppfatning, og ikke kan pårope seg beskyttelse i hjemlandet eller
land i samme region, jf. flyktningkonvensjonen 28. juli 1951 artikkel 1
A og protokoll 31. januar 1967.
En utlending som er i riket eller
på norsk grense, skal etter søknad få opphold dersom
utlendingen uten å falle inn under første ledd likevel står
i reell fare for å bli utsatt for dødsstraff, tortur eller
annen umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff ved tilbakevending
til hjemlandet.
Søkeren skal som hovedregel anerkjennes som
flyktning etter første ledd også når beskyttelsesbehovet
har oppstått etter at søkeren forlot hjemlandet, og skyldes
søkerens egne handlinger. Ved vurderingen av om det skal gjøres
unntak fra hovedregelen, skal det særlig legges vekt på om beskyttelsesbehovet
skyldes handlinger som er straffbare etter norsk lov, eller om det fremstår
som mest sannsynlig at det hovedsakelige formålet med handlingene
har vært å oppnå oppholdstillatelse.
Retten til
anerkjennelse som flyktning etter første ledd gjelder ikke dersom
utlendingen kan få effektiv beskyttelse i andre deler av hjemlandet
enn det området søkeren har flyktet fra, og det ikke er urimelig
å henvise søkeren til å søke beskyttelse i disse
delene av hjemlandet.
Når en utlending har fått avslag
på søknad om oppholdstillatelse etter denne bestemmelsen, skal
vedtaksmyndigheten av eget tiltak vurdere om bestemmelsene i § 37 skal
anvendes.
Kongen kan i forskrift gi nærmere regler om anvendelsen
av denne paragrafen og §§ 28 og 29.
§ 28
Nærmere om forfølgelse etter § 27 første ledd
For at handlinger skal anses å utgjøre forfølgelse
i henhold til § 27 første ledd, må de enten
a) enkeltvis eller på grunn av gjentakelse utgjøre
en alvorlig krenkelse av grunnleggende menneskerettigheter, særlig
slike rettigheter som ikke kan fravikes i medhold av artikkel nr. 2 i den
europeiske menneskerettskonvensjon av 4. november 1950, eller
b) utgjøre flere forskjellige tiltak, herunder krenkelser
av menneskerettigheter, som til sammen er så alvorlige at de berører
et menneske på en måte som kan sammenlignes med situasjonen
beskrevet i bokstav a.
Forfølgelse kan blant
annet ta form av
a) fysisk eller psykisk vold,
herunder seksualisert vold,
b) lovgivning og administrative,
politimessige og judisielle tiltak, enten de er diskriminerende i seg selv
eller praktiseres på en diskriminerende måte,
c) strafforfølgelse og straffullbyrdelse som er uforholdsmessig
eller diskriminerende,
d) fravær av muligheten for
rettslig overprøving når dette fører til straffer som
er uforholdsmessige eller diskriminerende,
e) strafforfølgelse
for å nekte militærtjeneste i en konflikt der slik tjeneste
vil inkludere forbrytelser eller handlinger som nevnt i § 30 første
ledd, eller
f) handlinger som er rettet særskilt
mot kjønn eller mot barn.
Forfølger kan
være
a) staten,
b)
organisasjoner eller grupperinger som kontrollerer statsapparatet eller
en så stor del av statens territorium at utlendingen ikke kan henvises
til å søke beskyttelse i andre deler av landet, jf. § 27
sjette ledd, eller
c) ikke-statlige aktører dersom
de aktørene som er nevnt i bokstav a og b, inkludert internasjonale
organisasjoner, er ute av stand til eller ikke er villige til å treffe
rimelige tiltak for å forhindre forfølgelsen, blant annet gjennom
et virksomt system for å avdekke, rettsforfølge og straffe
handlinger som utgjør forfølgelse.
§ 29 Nærmere om grunnlaget for forfølgelse etter
§ 27 første ledd
Ved anvendelsen av § 27
første ledd skal følgende legges til grunn ved vurderingen
av grunnlaget for forfølgelsen:
a)
Raseforestillinger skal særlig anses å omfatte hudfarge, avstamning
og tilhørighet til en bestemt etnisk gruppe.
b)
Religion skal særlig anses å omfatte religiøse og andre
typer livssyn, deltakelse i eller tilsiktet fravær fra formell gudsdyrkelse,
enten det skjer privat eller offentlig, alene eller sammen med andre, andre
handlinger eller meningsytringer knyttet til vedkommendes religion eller
livssyn, individuelle eller kollektive handlemåter som er diktert
av religiøs eller livssynsmessig overbevisning, frihet til å
skifte religion eller annet livssyn.
c) Nasjonalitet skal
foruten statsborgerskap eller mangel på statsborgerskap også
omfatte medlemskap i en gruppe som er definert ved sin kulturelle, etniske
eller språklige identitet, geografiske
eller
politiske opprinnelse eller forbindelse med befolkningen i en annen stat.
d) En spesiell sosial gruppe skal særlig
anses å omfatte en gruppe mennesker som har et felles kjennetegn ut
over faren for å bli forfulgt, og som oppfattes som en gruppe av samfunnet.
Det felles kjennetegnet kan være iboende eller av andre grunner uforanderlig,
eller for øvrig utgjøres av en væremåte eller
en overbevisning som er så grunnleggende for identitet, samvittighet
eller utøvelse av menneskerettigheter at et menneske ikke kan forventes
å oppgi den. Tidligere ofre for menneskehandel skal anses som medlemmer
av en spesiell sosial gruppe.
e) Politisk oppfatning skal
særlig anses å omfatte oppfatninger om de aktuelle forfølgerne
eller deres politikk eller metoder, uansett om søkeren har handlet
i henhold til denne oppfatningen.
Ved vurderingen av
om det foreligger en velbegrunnet frykt for forfølgelse er det uten
betydning om søkeren har de kjennetegnene eller den politiske oppfatningen
som fører til forfølgelsen, såfremt forfølgeren
mener at søkeren har kjennetegnet eller oppfatningen.
§ 30 Utelukkelse fra rett til anerkjennelse som flyktning og rett
til opphold etter § 27
Rett til anerkjennelse som
flyktning etter § 27 første ledd foreligger ikke dersom utlendingen
faller inn under flyktningkonvensjonen 28. juli 1951 artikkel 1D eller E,
eller dersom det er alvorlig grunn til å anta at utlendingen
a) har gjort seg skyldig i en forbrytelse mot
freden, en krigsforbrytelse eller en forbrytelse mot menneskeheten, slik
disse forbrytelsene er definert i internasjonale avtaler som tar sikte på
å gi bestemmelser om slike forbrytelser,
b) har
gjort seg skyldig i en alvorlig forbrytelse utenfor Norges grenser som er
straffbar etter norsk lov, før han fikk adgang til Norge som flyktning,
eller
c) har gjort seg skyldig i handlinger som er i strid
med FNs formål og prinsipper.
Rett til anerkjennelse
som beskyttelsestrengende etter § 27 annet ledd foreligger heller ikke
dersom det er grunnlag for å utvise utlendingen ut fra grunnleggende
nasjonale interesser, sikkerhetsmessige hensyn, eller utlendingen har fått
endelig dom for en særlig alvorlig forbrytelse og av den grunn utgjør
en fare for det norske samfunnet.
Rett til anerkjennelse som beskyttelsestrengende
etter § 27 annet ledd foreligger heller ikke dersom utlendingen forlot
hjemlandet kun for å unngå straffereaksjoner for en eller flere
straffbare handlinger som kunne ha blitt straffet med fengsel dersom handlingene
var blitt begått i Norge.
Dersom en utlending som faller inn
under første ledd bokstav a eller c eller annet ledd, allerede har
fått oppholdstillatelse som flyktning etter § 27, kan oppholdstillatelsen
kalles tilbake.
For utlendinger som faller inn under første
til fjerde ledd, men som etter § 65 annet ledd likevel er vernet mot
utsendelse, gjelder § 66.
§ 31 Internasjonalt
samarbeid mv. om behandling av søknader om opphold av beskyttelsesgrunner
En søknad om oppholdstillatelse etter § 27
kan nektes realitetsbehandlet dersom søkeren
a) har fått asyl eller annen form for beskyttelse i et annet
land,
b) kan kreves mottatt av et annet land som deltar
i Dublin-samarbeidet slik dette er nærmere angitt av Kongen i forskrift,
c) kan kreves mottatt av en annen nordisk stat etter reglene
i den nordiske passkontrolloverenskomsten,
d) har reist
til riket etter å ha hatt opphold i en stat eller et område
hvor utlendingen ikke var forfulgt, og hvor utlendingen vil få en
søknad om beskyttelse behandlet.
I tilfeller
som nevnt i første ledd bokstav b, c og d skal søknaden om
oppholdstillatelse etter § 27 likevel tas til realitetsbehandling dersom
utlendingen har en tilknytning til riket som gjør at Norge er nærmest
til å realitetsbehandle den. Kongen kan gi nærmer regler i forskrift
om når en søknad som faller inn under første ledd, skal
realitetsbehandles.
Adgangen til å nekte realitetsbehandling
etter første ledd gjelder likevel ikke dersom § 65 er til hinder
for det.
§ 32 Adgang til å stille saksbehandlingen
i bero ved utsikt til bedring av situasjonen i et område
Når det foreligger konkrete omstendigheter som kan begrunne en
forventning om snarlig bedring i situasjonen i det området søkere
om oppholdstillatelse etter § 27 kommer fra, kan departementet beslutte
at behandlingen av søknadene fra personer fra dette området
skal stilles i bero i inntil seks måneder. På samme vilkår
kan perioden hvor saksbehandlingen stilles i bero, forlenges med ytterligere
seks måneder.
§ 33 Kollektiv beskyttelse i
en massefluktsituasjon
Dersom det foreligger en massefluktsituasjon
i Norges nærområder, kan Kongen i statsråd beslutte at
det kan gis kollektiv beskyttelse etter denne paragrafen. Kongen i statsråd
beslutter også når adgangen til å gi kollektiv beskyttelse
skal bortfalle.
En utlending som omfattes av massefluktsituasjonen
som nevnt i første ledd, og som kommer til riket eller er her når
denne paragrafen får anvendelse, kan etter søknad få
en midlertidig oppholdstillatelse på grunnlag av en gruppevurdering
(kollektiv beskyttelse). Tillatelsen danner ikke grunnlag for permanent
oppholdstillatelse. Tillatelsen gjelder for ett år og kan fornyes
eller forlenges i inntil tre år fra det tidspunktet utlendingen første
gang fikk oppholdstillatelse. Deretter kan det gis en midlertidig tillatelse
som kan danne grunnlag for permanent oppholdstillatelse. Etter ett år
med slik tillatelse skal det gis permanent oppholdstillatelse såfremt
vilkårene for å inneha tillatelsen fortsatt er til stede og
vilkårene for øvrig er oppfylt, jf. § 55.
En søknad
om beskyttelse etter § 27 fra en utlending som nevnt i annet ledd kan
stilles i bero i inntil tre år fra det tidspunktet utlendingen første
gang fikk tillatelse. Når adgangen til å gi kollektiv beskyttelse
er bortfalt, eller det er gått tre år siden utlendingen første
gang fikk tillatelse, skal utlendingen informeres om at søknaden
bare vil bli tatt under behandling dersom utlendingen innen en fastsatt
frist uttrykkelig tilkjennegir et ønske om det.
Vedtak etter
annet og tredje ledd treffes av Utlendingsdirektoratet. Direktoratet kan
gi politiet myndighet til å gi oppholdstillatelse og stille søknader
som nevnt i bero.
Kongen kan gi nærmere regler i forskrift.
§ 34 Overføring av utlendinger etter anmodning
fra internasjonale organisasjoner mv. (overføringsflyktninger)
Etter anmodning fra FNs høykommissær for flyktninger,
andre internasjonale organisasjoner eller andre instanser som er fastsatt
av Kongen i forskrift, kan Utlendingsdirektoratet innenfor de rammene og
etter de retningslinjene som er fastsatt av overordnet myndighet, treffe
vedtak om at en utlending skal gis innreisetillatelse. Ved vedtak om innreisetillatelse
skal særlig integreringspolitiske hensyn legges til grunn. Kongen
kan i forskrift legge vedtaksmyndigheten til et annet organ.
Departementet
kan, uavhengig av begrensningen i § 68 annet ledd, instruere om at
innreisetillatelse skal gis i enkeltsaker etter bestemmelsen her.
En utlending som har fått innreisetillatelse etter første ledd,
får oppholdstillatelse etter denne paragrafen inntil Utlendingsdirektoratet
har avgjort om utlendingen skal få oppholdstillatelse som flyktning
etter § 27 eller oppholdstillatelse etter § 37. Ved vurderingen
av en sak etter §§ 27 og 37 etter innreise skal det legges tilbørlig
vekt på om utlendingen hadde grunn til å regne med å bli
ansett som flyktning etter § 27.
Forvaltningsloven kapittel
IV og V om saksforberedelse og vedtak gjelder bare vedtak truffet etter
innreise. Forvaltningsloven kapittel VI om klage og omgjøring gjelder
der det er truffet vedtak om oppholdstillatelse etter §§ 27 eller
37.
Kongen kan fastsette nærmere regler i forskrift om anvendelsen
av denne paragrafen.
§ 35 Virkning av flyktningbedømmelse
i annen stat
En utlending som har fått asyl eller
reisebevis for flyktninger av en fremmed stat, skal anses som flyktning
med fast bopel i denne staten. Søker en slik flyktning asyl eller
reisebevis i Norge, skal den tidligere flyktningbedømmelsen ikke
underkjennes med mindre den er åpenbart feilaktig eller det foreligger
andre særlige grunner til det.
§ 36 Opphør
og tilbakekall av oppholdstillatelse etter §§ 27 eller 33
Ved siden av tilbakekall etter § 56 kan status som flyktning
og oppholdstillatelse etter §§ 27 og 33 også tilbakekalles
dersom utlendingen:
a) frivillig på
nytt har søkt beskyttelse fra det landet utlendingen er borger av,
b) etter å ha mistet sitt statsborgerskap, frivillig
har gjenervervet det,
c) har ervervet nytt statsborgerskap
og nyter beskyttelse av det landet utlendingen er blitt borger av,
d) frivillig på nytt har bosatt seg i det landet utlendingen
forlot eller oppholdt seg utenfor på grunn av frykt for forfølgelse,
e) ikke lenger kan nekte å nyte godt av beskyttelse
fra det landet utlendingen er borger av, fordi de forholdene som førte
til at utlendingen ble anerkjent som flyktning etter § 27 eller fikk
beskyttelse etter § 33, ikke lenger er til stede, eller
f) ikke er borger av noe land, og på grunn av at de forholdene
som førte til at utlendingen ble anerkjent som flyktning etter § 27
eller fikk beskyttelse etter § 33 ikke lenger er til stede, er i stand
til å vende tilbake til det landet hvor utlendingen tidligere hadde
sin bopel.
g) det avdekkes at søkeren har gitt
feil opplysninger om identitet, nasjonalitet eller asylgrunnlag
Oppholdstillatelse skal ikke tilbakekalles etter første
ledd bokstav e eller f dersom utlendingen kan påberope seg tvingende
grunner i forbindelse med tidligere forfølgelse for å avvise
beskyttelse fra det landet utlendingen har statsborgerrett i, eller å
nekte å vende tilbake til det landet hvor utlendingen tidligere hadde
sin vanlige bopel.
Kapittel 5 Adgang til
opphold på grunn av særlig sterke menneskelige hensyn eller
særlig tilknytning til riket
§ 37 Oppholdstillatelse
på grunn av særlig sterke menneskelige hensyn eller særlig
tilknytning til riket
Det kan gis oppholdstillatelse
selv om de øvrige vilkårene i loven ikke er oppfylt dersom
det foreligger særlige sterke menneskelige hensyn.
For å
avgjøre om det foreligger særlig sterke menneskelige hensyn
skal det foretas en totalvurdering av saken. Det kan blant annet legges
vekt på om
a) utlendingen er enslig
mindreårig uten forsvarlig omsorg ved retur,
b)
utlendingen har vært offer for menneskehandel.
I saker som berører barn, skal det tas hensyn til barnets beste.
Ved vurderingen av om tillatelse skal gis, kan det legges vekt på
innvandringsregulerende hensyn, herunder
a) mulige konsekvenser for omfanget av søknader på liknende
grunnlag,
b) integreringsmessige og andre samfunnsmessige
konsekvenser,
c) hensynet til kontroll, og
d) hensynet til respekten for lovens øvrige regler.
Når det er tvil om utlendingens identitet, når
behovet er midlertidig, eller når andre særlige grunner tilsier
det, kan det fastsettes at tillatelsen ikke skal kunne danne grunnlag for
permanent oppholdstillatelse. Tillatelsen kan også gis med kortere
varighet enn ett år.
Kongen kan fastsette nærmere regler
i forskrift.
Kapittel 6 Familieinnvandring
§ 38 Referanseperson
Med referanseperson
menes i denne loven den personen som søkeren ønsker å
bli gjenforent med eller å etablere familieliv med. Referanseperson
må være enten
a) norsk, nordisk
eller EØS-statsborger som er bosatt eller skal bosette seg i riket,
b) utlending med permanent oppholdstillatelse i riket,
c) utlending som har eller får lovlig opphold i
riket med oppholdstillatelse som kan danne grunnlag for permanent oppholdstillatelse,
eller
d) utlending som har oppholdstillatelse etter bestemmelsen
i § 33 uten at ordningen med kollektiv beskyttelse har opphørt.
§ 39 Familieoppholdstillatelse
En familieoppholdstillatelse avviker fra en ordinær
oppholdstillatelse ved at utlending med familieoppholdstillatelse
a) ikke kan være referanseperson i familieinnvandringssaker,
bortsett fra i saker der det dreier seg om egne barn etter § 40 nr. 2.
b) Kongen kan gi nærmere begrensninger i forskrift.
En familieoppholdstillatelse gir rett til permanent
oppholdstillatelse når kravene som stilles til innvilgelse av permanent
oppholdstillatelse, er innfridd.
Dersom det viser seg at en familieoppholdstillatelse
er gitt på bakgrunn av gale opplysninger, kan denne tillatelsen trekkes
tilbake.
§ 40 Personkrets
En
utlending kan søke om familieoppholdstillatelse for å gjenforenes
med, eller for å etablere familieliv med, herboende referanseperson.
Personkretsen som kan søke om familieoppholdstillatelse, er begrenset
til:
a. er norsk, nordisk eller EØS-borger
b. har fått opphold i Norge som flyktning
c. har permanent oppholdstillatelse i Norge og minimum 10 års
botid.
2. ugift mindreårig barn under 15 år
av en fastboende person i Norge eller dennes ektefelle, når barnet
ikke gjennom fast samlivsforhold har stiftet selvstendig familie, og når
den fastboende person i Norge enten
a. er norsk, nordisk eller EØS-borger
b. har fått opphold i Norge som flyktning
c. har
permanent oppholdstillatelse i Norge eller oppholdstillatelse som åpner
for permanent oppholdstillatelse.
3. mindreårig utlending med henblikk på opphold i Norge hos
en annen fastboende person enn den foresatte, når hensikten med familieoppholdstillatelsen
er adopsjon, og når den fastboende person i Norge enten
a. er norsk, nordisk eller EØS-borger
b. har fått opphold i Norge som flyktning
c. har
permanent oppholdstillatelse i Norge eller oppholdstillatelse som åpner
for permanent oppholdstillatelse.
§ 41
Unntatt fra krav knyttet til innvilgelse av familieoppholdstillatelse
Nordiske borgere og EØS-borgere som søker om
familieoppholdstillatelse, er unntatt fra kravene i § 42, § 43,
§ 44 og § 45. Unntaket gjelder også eksisterende ektefeller
og egne barn til nyankomne flyktninger, og det kan i slike tilfeller også
gis unntak fra 24-årsregelen i § 40 nr. 1. Kongen kan i forskrift
gi unntak for borgere fra ytterligere land dersom innvandring fra disse
landene erfaringsmessig ikke vil være i strid med integreringspolitiske
hensyn.
§ 42 Generelle betingelser for innvilgelse
av familieoppholdstillatelse
For innvilgelse av familieoppholdstillatelse
stilles følgende generelle vilkår:
1. Referanseperson og søkeren må skrive under på en
erklæring om at referanseperson etter beste evne skal delta i søkerens
integrasjonsprosess, og også integrasjonsprosessen til eventuelle
medfølgende barn.
2. Referanseperson må bestå
en herboendetest som måler referansepersonens evne til å bidra
til søkers integrasjonsprosess.
3. Referanseperson
må kunne dokumentere at søkeren kan forsørges, samt
stille en økonomisk garanti nærmere fastsatt i forskrift.
4. Referanseperson må ikke, med mindre særlige
grunner taler imot dette, ha mottatt hjelp etter sosialtjenesteloven eller
introduksjonsloven i løpet av det siste året.
5. Referanseperson må ha egnet bolig med rimelig standard og størrelse.
6. Søker må ha latt seg bli DNA-testet der
det etter loven er nødvendig å fastslå, eller avkrefte,
at det eksisterer en familierelasjon, jf. § 77.
Familieoppholdstillatelsen må være innvilget innen innreise
finner sted. Etter innreise kan søknad om familieoppholdstillatelse
normalt ikke innvilges, med mindre sterke grunner taler for dette. Har søker
lovlig opphold i Norge etter annen tillatelse, gjelder dette dog ikke.
Når en familieoppholdstillatelse er betinget av at det har blitt
stilt økonomisk sikkerhet, og det senere ytes økonomisk hjelp
til søkeren etter sosialtjenesteloven eller introduksjonsloven, kan
tilsvarende beløp innkreves gjennom regress fra referanseperson.
Kongen kan i forskrift gi nærmere regler om hvordan slik tvangsinndrivelse
skal finne sted.
Offentlige instanser har plikt til å informere
utlendingsmyndighetene om forhold knyttet til søker og referanseperson
som er relevante i familieinnvandringssaker.
§ 43
Betingelser for innvilgelse av familieoppholdstillatelse for ektefeller
For innvilgelse av familieoppholdstillatelse for ektefeller
etter § 40 nr. 1 stilles følgende vilkår:
1. Familieoppholdstillatelse innvilges kun når ektefellenes
samlede tilknytning er større til Norge enn ektefellenes samlede
tilknytning til noe annet land, bortsatt fra når referanseperson har
hatt norsk statsborgerskap i minimum 28 år. I tilfeller der referansepersonen
har kommet til Norge gjennom adopsjon og er norsk statsborger, anses vedkommende
som norsk statsborger fra fødsel hvis vedkommende har kommet til
Norge før fylte 6 år.
2. Familieoppholdstillatelse
innvilges ikke når det kan reises tvil om ekteskapet er inngått
med begge partenes eget ønske. Det ansees som tvilsomt at ekteskapet
er inngått gjennom fri vilje dersom ekteskapet er inngått mellom
personer i nær slekt.
3. Familieoppholdstillatelse
innvilges ikke når det er grunn til å anta at bakgrunnen for
ekteskapet hovedsakelig er opphold i Norge.
4. Familieoppholdstillatelse
innvilges ikke når referanseperson i løpet av de siste 10 år
har blitt dømt for et kriminelt forhold med strafferamme på
3 måneders fengsel eller lenger, eller for vold mot ektefelle eller
barn.
5. Familieoppholdstillatelse innvilges ikke hvis
det ikke samtidig søkes om familieoppholdstillatelse for søkerens
barn, med mindre det kan dokumenteres at søkerens barn har opphold
hos nærstående familie i hjemlandet og hensyn til barnet ikke
taler imot.
6. Familieoppholdstillatelse innvilges ikke
hvis ikke søkeren har bestått en språk- og kunnskapstest
i grunnleggende norsk språk og vestlig samfunnsforståelse.
7. Med mindre særskilte omstendigheter tilsier noe annet,
er det et vilkår at ektefellene skal bo sammen.
8. En søker kan nektes familieoppholdstillatelse dersom det er mest
sannsynlig at søkeren eller dennes særkullsbarn vil bli mishandlet
eller grovt utnyttet.
9. Dersom referansepersonen får
opphold i riket etter å ha inngått ekteskap med flere, kan bare
én av de ektede få familieoppholdstillatelse. Dersom referansepersonen
allerede er gift med en person som er bosatt i riket, kan familieoppholdstillatelse
etter denne paragrafen ikke gis. Dersom referansepersonen tidligere har
vært gift med en annen, og det fremstår som mest sannsynlig
at de tidligere ektefellene akter å fortsette samlivet, kan familieoppholdstillatelse
nektes.
§ 44 Betingelser for innvilgelse
av familieoppholdstillatelse for egne barn
For innvilgelse
av familieoppholdstillatelse for egne barn etter § 40 nr. 2, stilles
følgende vilkår:
1. Familieoppholdstillatelse
innvilges ikke hvis dette åpenbart vil stride mot barnets beste.
2. Familieoppholdstillatelse kan i tilfeller der søkeren
og en av søkerens foreldre er bosatt i hjemlandet, kun innvilges
hvis søkeren har en mulighet for å oppnå en slik tilknytning
til Norge at en vellykket integrasjon i Norge er mulig.
3. Familieoppholdstillatelse kan kun gis til barn som tidligere har oppfylt
kravene i § 40 nr. 2, men som ikke lenger oppfyller kravene, dersom
helt spesielle forhold og barnets beste taler for dette.
4. Familieoppholdstillatelse innvilges ikke når referanseperson
eller dennes ektefelle i løpet av de siste 10 år har blitt
dømt for et kriminelt forhold med strafferamme på 3 måneders
fengsel eller lenger, eller for vold mot ektefelle eller barn.
5. En søker kan nektes familieoppholdstillatelse dersom det
er mest sannsynlig at søkeren vil bli mishandlet eller grovt utnyttet.
§ 45 Betingelser for innvilgelse av
familieoppholdstillatelse for adopterte barn
For innvilgelse
av familieoppholdstillatelse for adopterte barn etter § 40 nr. 3, stilles
følgende vilkår:
1. Familieoppholdstillatelse
betinges av at referansepersonen påtar seg å forsørge
søkeren frem til søker er 18 år.
2. Familieoppholdstillatelse innvilges ikke når referanseperson eller
dennes ektefelle i løpet av de siste 10 år har blitt dømt
for et kriminelt forhold med strafferamme på 3 måneders fengsel
eller lenger, eller for vold mot ektefelle eller barn.
3. Samtykke må være gitt av Barne-, ungdoms- og familieforvaltningen
før barnet er kommet til riket.
4. Referanseperson
må være norsk, nordisk eller EØS-borger.
5. En søker kan nektes familieoppholdstillatelse dersom det er
mest sannsynlig at søkeren vil bli mishandlet eller grovt utnyttet.
§ 46 Fortsatt oppholdstillatelse på
selvstendig grunnlag
En utlending som har familieoppholdstillatelse
etter § 40 nr. 1, skal etter søknad gis oppholdstillatelse på
selvstendig grunnlag dersom:
a) samlivet er
opphørt på grunn av referansepersonens død, med mindre
særlige grunner taler imot det, eller
b) samlivet
er opphørt, og det er grunn til å anta at utlendingen eller
eventuelle barn har blitt mishandlet i samlivsforholdet.
Oppholdstillatelse på selvstendig grunnlag kan etter søknad
også gis til en utlending som har familieoppholdstillatelse etter
§ 40 nr. 1, dersom utlendingen som følge av samlivsbruddet vil
få urimelige vanskeligheter i hjemlandet grunnet de sosiale og kulturelle
forholdene der.
Når det er reist søksmål etter
lov 4. juli 1991 nr. 47 om ekteskap § 16 tredje ledd eller § 23
tredje ledd, skal en utlending som av den grunn mister familieoppholdstillatelse
som ektefelle, etter søknad gis ny oppholdstillatelse på selvstendig
grunnlag med mindre særlige grunner taler imot dette. Tillatelsen
gis for seks måneder av gangen inntil rettskraftig avgjørelse
foreligger. Dersom ekteskapet blir kjent ugyldig eller oppløses ved
skilsmisse, gis utlendingen etter søknad tillatelse på selvstendig
grunnlag, forutsatt at søkeren ikke har utøvd eller medvirket
til å utøve tvang ved ekteskapsinngåelsen.
Kapittel 7 Allmenne regler om oppholdstillatelse mv.
§ 47 Anvendelsesområdet for bestemmelsene i dette
kapittelet
Med mindre annet er fastsatt i loven eller
forskrift i medhold av loven, gjelder bestemmelsene i dette kapittelet for
alle oppholdstillatelser etter loven, med unntak for oppholdstillatelser
etter § 66 og kapittel 13.
§ 48 Krav om oppholdstillatelse
for å kunne ta arbeid og opphold
En utlending
som akter å ta arbeid mot eller uten vederlag, eller som vil drive
ervervsvirksomhet i riket, må ha oppholdstillatelse som gir rett til
å ta arbeid eller drive ervervsvirksomhet, med mindre annet fremgår
i eller i medhold av loven.
En utlending som akter å ta opphold
i riket utover tre måneder uten å ta arbeid, må ha oppholdstillatelse.
Opphold i et annet land som deltar i Schengen-samarbeidet, likestilles med
opphold i riket. Kongen kan gi nærmere regler i forskrift om beregning
av oppholdstiden.
§ 49 Søknad om oppholdstillatelse
Førstegangs oppholdstillatelse skal være
gitt før innreise i riket.
Bestemmelsen i første ledd
innebærer ingen begrensning i retten til å søke asyl,
jf. § 27, eller til å påberope et vern mot utsendelse,
jf. § 65.
Utlendingsmyndighetene kan i enkelttilfeller gjøre
unntak fra vilkåret i første ledd når særlig sterke
rimelighetsgrunner tilsier det.
Dersom oppholdstillatelse søkes
etter § 39, og ekteskapet er inngått i utlandet etter at referansepersonen,
jf. § 38, først har vært bosatt i Norge, kan oppholdstillatelse
ikke innvilges før referansepersonen har vendt tilbake til Norge
og har vært til intervju hos utlendingsmyndighetene, med mindre
Kongen kan fastsette unntak fra
første og fjerde ledd i forskrift. Kongen kan også gi nærmere
bestemmelser i forskrift om fremgangsmåten ved fremsettelse av søknad
om oppholdstillatelse og om gjennomføringen av intervjuer som nevnt
i fjerde ledd.
Når søkeren ikke fyller vilkårene
for å søke fra riket, avslås søknaden på
dette grunnlaget. Det samme gjelder når søkeren ikke fyller
vilkårene for å reise inn i riket før tillatelse er gitt.
§ 50 Oppholdstillatelse under søknadsbehandlingen
Når det er svært sannsynlig at søknaden
vil bli innvilget, kan søkeren etter anmodning gis en oppholdstillatelse
som løper inntil vedtaket foreligger.
Bestemmelsen i første
ledd gjelder ikke for utlendinger som søker oppholdstillatelse etter
kapittel 4.
Bestemmelsen i § 53 tredje ledd bokstav a til c
gjelder tilsvarende. Oppholdstillatelse etter denne paragrafen danner ikke
grunnlag for permanent oppholdstillatelse.
Forvaltningsloven kapittel
IV til VI gjelder ikke for vedtak om oppholdstillatelse etter denne paragrafen.
Kongen kan fastsette nærmere regler i forskrift.
§ 51 Krav til underhold og bolig
Det stilles
krav om underhold og bolig for at oppholdstillatelse skal gis etter loven
eller forskrift gitt i medhold av loven.
Kravet til underhold og
bolig gjelder ikke for den som har rett til oppholdstillatelse etter § 27,
eller som fyller vilkårene for vern mot utsendelse etter § 65.
Kongen kan fastsette nærmere regler og unntak i forskrift.
§ 52 Krav til utlendingens vandel mv.
En utlending som ellers oppfyller vilkårene for oppholdstillatelse,
kan nektes tillatelse dersom det foreligger omstendigheter som vil gi grunn
til å nekte utlendingen adgang til eller opphold i riket i medhold
av andre bestemmelser i loven.
Oppholdstillatelse etter § 27
kan likevel ikke nektes med hjemmel i denne paragrafen.
§ 53 Oppholdstillatelsens varighet og innhold
Førstegangs oppholdstillatelse gis som midlertidig oppholdstillatelse
for inntil ett år. Varigheten av en tillatelse gitt etter bestemmelsene
i kapittel 6 skal ikke overstige utløpet av tillatelsen til referansepersonen,
jf. § 39. Varigheten av en tillatelse etter bestemmelsene i kapittel
3 skal ikke overstige arbeidsforholdets lengde.
Kongen kan gi nærmere
regler i forskrift om varigheten av oppholdstillatelser etter første
ledd.
Med mindre annet er særskilt fastsatt i loven eller i
medhold av loven, gjelder følgende:
a) oppholdstillatelsen gir rett til opphold i hele riket,
b) oppholdstillatelsen gir rett til å ta arbeid og til å
drive ervervsvirksomhet i hele riket,
c) oppholdstillatelsen
gir adgang til gjentatte innreiser i riket så lenge den gjelder,
d) oppholdstillatelsen kan danne grunnlag for permanent oppholdstillatelse,
jf. § 55, og
e) en utlending kan si fra seg oppholdstillatelse
i Norge mot kontantvederlag. Kongen kan gi nærmere regler i forskrift.
Tillatelse gitt til et familiemedlem i medhold av bestemmelsene
i kapittel 6 gjelder med de samme begrensningene som er fastsatt for tillatelsen
til referansepersonen, jf. § 38.
De vilkårene og begrensningene
som er fastsatt, skal fremgå av tillatelsen.
§ 54
Fornyelse av oppholdstillatelse
En utlending har etter
søknad rett til fornyelse av en midlertidig oppholdstillatelse dersom
grunnlaget for førstegangs tillatelse fortsatt er til stede. Dette
gjelder likevel ikke dersom det fremgår av loven eller forskrift i
medhold av loven at oppholdstillatelsen ikke kan fornyes, eller det foreligger
omstendigheter som vil gi grunn til å nekte utlendingen adgang til
eller opphold i riket i medhold av andre bestemmelser i loven.
En
oppholdstillatelse etter §§ 27 og 33 skal normalt fornyes, med
mindre det er grunnlag for opphør eller tilbakekall etter §§ 36
eller 56. En oppholdstillatelse etter § 33 kan likevel ikke fornyes
dersom det er besluttet at adgangen til å gi kollektiv beskyttelse
er bortfalt, jf. § 33 første ledd.
For tillatelse etter
kapittel 6 gjelder ikke krav om at barn skal være under 15 år
ved fornyelse.
For tillatelse etter kapittel 3 gjelder ikke krav
om at søkeren er omfattet av en kvoteordning eller at stillingen
ikke kan besettes av innenlandsk arbeidskraft fra EØS- eller EFTA-området
ved fornyelse.
Fornyet tillatelse gis som midlertidig oppholdstillatelse
for ett år.
En utlending som søker om fornyelse av en
midlertidig oppholdstillatelse, kan få fortsatt opphold på samme
vilkår inntil søknaden er endelig avgjort. Utlendingen har
rett til slikt opphold dersom vedkommende søker om fornyelse senest
én måned før tillatelsen utløper. Dette gjelder
ikke dersom det fremgår av loven eller forskrift i medhold av loven
at oppholdstillatelsen ikke kan fornyes.
En utlending som søker
oppholdstillatelse på nytt faktisk eller rettslig grunnlag, kan få
fortsatt opphold på samme vilkår som tidligere tillatelse inntil
søknaden er endelig avgjort. Utlendingen har rett til dette dersom
vedkommende søker om ny tillatelse senest én måned før
utløpet av gjeldende tillatelse, og vedkommende har hatt lovlig opphold
i medhold av tidligere tillatelse minst de siste ni månedene.
Kongen kan gi nærmere regler i forskrift.
§ 55
Permanent oppholdstillatelse
En utlending som de siste
fem årene har oppholdt seg i riket med midlertidig oppholdstillatelse
som danner grunnlag for permanent oppholdstillatelse, har etter søknad
rett til permanent oppholdstillatelse dersom
a) utlendingen de siste fem årene ikke har oppholdt seg utenfor
riket mer enn syv måneder til sammen,
b) utlendingen
fortsatt oppfyller vilkårene for en midlertidig oppholdstillatelse
som danner grunnlag for permanent oppholdstillatelse,
c) det ikke foreligger forhold som nevnt i § 59, og
d) utlendingen har bestått prøve i norsk språk og
samfunnskunnskap. Kongen kan gjennom forskrift gi nærmere retningslinjer
for hva en slik prøve skal inneholde.
e) utlendingen
har ikke benyttet seg av muligheten til å si fra seg oppholdstillatelse
i Norge mot kontantvederlag, jf. § 53 tredje ledd bokstav e.
Tvungent opphold ved institusjon regnes ikke som oppholdstid
i Norge med henblikk på oppholdstillatelse, og danner heller ikke
grunnlag for permanent oppholdstillatelse.
Dersom søkeren
er mistenkt eller siktet for et forhold som nevnt i § 59, stilles søknaden
om permanent oppholdstillatelse i bero. Søknaden kan tidligst innvilges
når saken er henlagt eller skyldspørsmålet er endelig
avgjort.
Når det foreligger forhold som nevnt i § 59 og
utlendingen ikke blir utvist, kreves lengre botid enn nevnt i første
ledd for at permanent oppholdstillatelse skal gis. Kongen kan fastsette
nærmere regler i forskrift om beregningen av tilleggstid når
det foreligger forhold som nevnt i § 59.
Permanent oppholdstillatelse
gir rett til opphold i riket uten tidsbegrensning og gir et utvidet vern
mot utvisning, jf. § 61. Bestemmelsen i § 53 tredje ledd bokstav
a til c gjelder tilsvarende.
Tillatelsen faller bort når innehaveren
har oppholdt seg utenfor riket sammenhengende i mer enn to år. Vedtak
om bortfall treffes av Utlendingsdirektoratet. En utlending kan etter søknad
gis adgang til å oppholde seg utenfor riket i mer enn to år
uten at tillatelsen faller bort. Kongen kan fastsette nærmere regler
i forskrift om bortfall av permanent oppholdstillatelse.
Kongen kan
gi nærmere regler i forskrift. Kongen kan fastsette i forskrift at
permanent oppholdstillatelse kan gis i andre tilfeller enn nevnt i første
ledd.
§ 56 Tilbakekall av oppholdstillatelse
Midlertidig og permanent oppholdstillatelse kan tilbakekalles
dersom utlendingen mot bedre vitende har gitt uriktige opplysninger eller
fortiet forhold av vesentlig betydning for vedtaket, eller dersom det for
øvrig følger av alminnelige forvaltningsrettslige regler.
Midlertidig og permanent oppholdstillatelse kan også tilbakekalles
dersom en utlending som ikke er borger av et Schengen-land, er besluttet
sendt ut fra et slikt land med grunnlag i en vurdering som kunne ha ført
til utvisning av hensyn til grunnleggende nasjonale interesser, jf. § 61
første ledd bokstav e eller § 68 første ledd bokstav
d.
§ 57 Reisebevis for flyktninger og utlendingspass
Flyktning som har lovlig opphold i riket, kan etter
søknad gis reisebevis for flyktning for reise utenfor Norge dersom
ikke særlige grunner taler mot det. Tapt reisebevis kan ansees som
særlig grunn. Har flyktningen reisedokument utstedt av fremmed stat,
gjelder denne retten bare når flyktningen er innvilget asyl eller
bosettingstillatelse, eller Norge i henhold til internasjonal avtale har
plikt til å utstede reisebevis for flyktning.
Pass eller annet
reisedokument søkeren er i besittelse av, må innleveres sammen
med søknaden om reisebevis for flyktninger eller utlendingspass.
Kongen kan i forskrift gi regler om utstedelse, gyldighetsområde,
fornyelse og inndragning av reisebevis for flyktninger og utlendingspass
og de nærmere vilkårene for dette, samt gi regler om passérbrev.
§ 58 Vedtaksmyndighet
Vedtak
om midlertidig og permanent oppholdstillatelse, fornyelse og tilbakekall
fattes av Utlendingsdirektoratet. Utlendingsdirektoratet avgjør også
spørsmål om vern mot utsendelse etter § 65 og søknad
om reisebevis og utlendingspass etter § 57.
Kongen kan i forskrift
fastsette at politiet kan avgjøre søknader om midlertidig
og permanent oppholdstillatelse. Kongen kan også fastsette i forskrift
at søknader om midlertidig oppholdstillatelse skal kunne avgjøres
ved norsk utenriksstasjon.
Kapittel 8 Utvisning
§ 59 Utvisning av utlendinger uten oppholdstillatelse
En utlending uten oppholdstillatelse skal utvises:
a) når utlendingen grovt eller gjentatte
ganger har overtrådt en eller flere bestemmelser i loven her eller
unndrar seg gjennomføringen av et vedtak som innebærer at vedkommende
skal forlate riket,
b) når utlendingen i utlandet
har sonet eller er ilagt straff for et forhold som etter norsk lov kan føre
til fengselsstraff i mer enn tre måneder. Tilsvarende gjelder ved
en ilagt særreaksjon som følge av et straffbart forhold som
nevnt,
c) når utlendingen her i riket er ilagt straff
eller særreaksjon for et forhold som kan føre til fengselsstraff
i mer enn tre måneder, eller flere ganger i løpet av de siste
tre årene er ilagt fengselsstraff,
d) når
en administrativ myndighet i et Schengen-land har truffet en endelig avgjørelse
om bortvisning eller utvisning av utlendingen på grunn av manglende
overholdelse av landets bestemmelser om utlendingers innreise eller opphold,
e) når utlendingen har overtrådt straffeloven
§§ 147 a eller 147 b, eller har gitt trygt tilholdssted til noen
som utlendingen kjenner til at har begått en slik forbrytelse, eller
f) når grunnleggende nasjonale interesser gjør
det nødvendig,
g) dersom utlendingen har tvunget
noen til å inngå ekteskap mot eget ønske, eller har medvirket
til dette, og har blitt dømt for dette.
Dersom
grunnlaget for utvisning er bestemmelsens litra e, eller f, skal utlendingen
holdes i lukket forvaring med brev og besøkskontroll inntil utvisningen
kan effektueres.
Utvisning i saker med uavklart identitet kan skje
til antatt hjemland.
§ 60 Utvisning av utlendinger
som har midlertidig oppholdstillatelse
En utlending
som har midlertidig oppholdstillatelse skal utvises:
a) når utlendingen i utlandet har sonet eller er ilagt straff
for et forhold som etter norsk lov kan føre til fengselsstraff i
mer enn tre måneder. Tilsvarende gjelder ved en ilagt særreaksjon
som følge av et straffbart forhold som nevnt,
b) når utlendingen for mindre enn ett år siden her i riket har
sonet eller er ilagt straff eller særreaksjon for et forhold som kan
føre til fengselsstraff i mer enn ett år,
c) når utlendingen har sonet eller er ilagt straff eller særreaksjon
for brudd på straffeloven §§ 228 første ledd, 237,
342 første ledd bokstav b eller c, 352 a, 384 eller 385,
d) når utlendingen har overtrådt straffeloven §§ 147 a
eller 147 b, eller har gitt trygt tilholdssted til noen som utlendingen
kjenner til at har begått en slik forbrytelse, eller
e) når grunnleggende nasjonale interesser gjør det nødvendig.
f) Dersom utlendingen har tvunget noen til å inngå
ekteskap mot eget ønske, eller har medvirket til dette, og har blitt
dømt for dette.
Dersom en straffbar handling
ble begått før utlendingen fikk midlertidig oppholdstillatelse,
gjelder § 59 bokstav b og c tilsvarende.
Dersom grunnlaget for
utvisning er bestemmelsens litra d, eller e, skal utlendingen holdes i lukket
forvaring med brev- og besøkskontroll inntil utvisningen kan effektueres.
Utvisning i saker med uavklart identitet kan skje til antatt hjemland.
§ 61 Utvisning av utlendinger som har permanent
oppholdstillatelse
En utlending som har permanent oppholdstillatelse
skal utvises:
a) når utlendingen i utlandet
har sonet eller er ilagt straff for et forhold som etter norsk lov kan føre
til fengselsstraff i to år eller mer. Tilsvarende gjelder ved en ilagt
særreaksjon som følge av et straffbart forhold som nevnt,
b) når utlendingen for mindre enn ett år siden
her i riket har sonet eller er ilagt straff eller særreaksjon for
et forhold som kan føre til fengselsstraff i to år eller mer,
c) når utlendingen har overtrådt straffeloven
§§ 147 a eller 147 b, eller har gitt trygt tilholdssted til noen
som utlendingen kjenner til at har begått en slik forbrytelse,
d) når grunnleggende nasjonale interesser gjør
det nødvendig, eller
e) dersom utlendingen har
tvunget noen til å inngå ekteskap mot eget ønske, eller
har medvirket til dette, og har blitt dømt for dette.
Dersom en straffbar handling ble begått før utlendingen
fikk permanent oppholdstillatelse, gjelder § 60 første ledd
bokstav a og b tilsvarende.
Dersom grunnlaget for utvisning er bestemmelsens
litra c, eller d, skal utlendingen holdes i lukket forvaring med brev og
besøkskontroll inntil utvisningen kan effektueres.
Utvisning
i saker med uavklart identitet kan skje til antatt hjemland.
§ 62 Vern mot utvisning for norske borgere
En norsk statsborger kan ikke utvises.
§ 63 Utvisningens
virkning og varighet
Enhver gyldig tillatelse til opphold
i riket opphører å gjelde når et vedtak om utvisning
er endelig. Kongen kan i forskrift fastsette nærmere regler om virkningen
av et vedtak om utvisning for søknader om oppholdstillatelse som
ikke er avgjort på utvisningstidspunktet.
Utvisningen er til
hinder for senere innreise i riket. Innreiseforbudet kan gjøres varig
eller tidsbegrenset, men ikke for kortere tidsrom enn to år. Innreiseforbudet
kan etter søknad oppheves dersom nye omstendigheter tilsier det.
§ 64 Vedtaksmyndighet i sak om utvisning
Vedtak om utvisning treffes av Utlendingsdirektoratet. Saker
om utvisning forberedes av politiet.
Kongen kan gi nærmere
regler i forskrift.
Kapittel 9 Absolutt vern
mot utsendelse (non refoulement)
§ 65 Vern mot
utsendelse
En utlending kan ikke sendes til et område
der vedkommende ville være i en situasjon som nevnt i § 27 første
ledd, med mindre:
a) utlendingen er utelukket
fra beskyttelse etter § 30, eller
b) utlendingen
med rimelig grunn anses som en fare for rikets sikkerhet eller har fått
endelig dom for en forbrytelse og av den grunn utgjør en fare for
det norske samfunn.
c) utlendingen selv har satt seg i
en vanskelig posisjon med det formål å unngå utsendelse
fra Norge.
En utlending kan ikke sendes til et område
der vedkommende ville være i en situasjon som nevnt i § 27 andre
ledd. Vernet etter denne bestemmelsen gjelder også ved situasjoner
som nevnt i første ledd bokstav a og b.
Vernet etter første
og annet ledd gjelder også utsendelse til et område der vedkommende
ikke ville være trygg mot å bli sendt videre til et slikt område
som nevnt i § 27 første og andre ledd.
Vernet etter første
til tredje ledd kommer til anvendelse ved alle former for vedtak etter loven,
men ikke i saker der kongen mener det vil stride mot særlig sterke
grunnleggende nasjonale interesser. Vernet mot utsendelse er ikke til hinder
for at det treffes vedtak om utvisning etter § 59 bokstav f, § 60
første ledd bokstav e eller § 61 første ledd bokstav
d. Slikt vedtak kan ikke iverksettes før grunnlaget for utsendelsesvernet
er bortfalt.
§ 66 Oppholdstillatelse for en utlending
som har vernet mot utsendelse etter § 65 som sitt eneste grunnlag for
opphold
En utlending som har vernet mot utsendelse etter
§ 65 som sitt eneste grunnlag for opphold i riket, kan gis en midlertidig
oppholdstillatelse inntil hinderet for utsendelse bortfaller. Det kan også
fastsettes at tillatelsen ikke skal gi rett til å ta arbeid. Oppholdstillatelse
etter denne paragrafen gir ikke rett til å besøke andre Schengen-land.
Kongen kan gi nærmere regler i forskrift, herunder om varighet og
fornyelse av tillatelser etter denne paragrafen.
Kapittel 10 Organisering av utlendingsmyndighetene
§ 67 Utøvelse av myndighet etter loven
Stortinget godkjenner hovedprinsippene for reguleringen av innvandringen.
Loven gjennomføres av Kongen, departementet, Utlendingsdirektoratet,
politiet, norske utenriksstasjoner og andre offentlige myndigheter. Dersom
det ikke fremgår direkte av loven, bestemmer Kongen i forskrift hvilke
oppgaver og hvilken myndighet de ulike offentlige instansene skal ha etter
loven.
Der politimesteren er tillagt myndighet etter denne loven,
kan Kongen i forskrift fastsette at også andre etatsledere i politiet
skal ha slik myndighet.
Der myndighet etter denne loven er lagt til
politimesteren eller den politimesteren gir fullmakt, må den politimesteren
gir fullmakt være jurist.
§ 68 Instruksjonsmyndighet
og overprøving av vedtak
Vedtak etter loven truffet
av politiet, utenriksstasjoner eller andre forvaltningsorganer, kan påklages
til Utlendingsdirektoratet. Vedtak etter loven truffet av Utlendingsdirektoratet
i første instans kan påklages til departementet.
Departementets
alminnelige instruksjonsadgang gir ikke adgang til å instruere om
avgjørelsen av enkeltsaker i annet forvaltningsorgan. Departementet
kan instruere om prioritering av saker.
For å ivareta grunnleggende
nasjonale interesser eller utenrikspolitiske hensyn kan departementet instruere
uavhengig av begrensningene i annet ledd. Departementet kan i slike tilfeller
instruere om alle avgjørelsene som inngår i saken. Kongen i
statsråd er klageinstans i saker som omfattes av departementets instrukser
om lovtolking, skjønnsutøvelse eller avgjørelser av
enkeltsaker.
Departementet kan beslutte at vedtak truffet av Utlendingsdirektoratet
til gunst for utlendingen skal overprøves av departementet. Beslutningen
skal treffes senest fire måneder etter at vedtaket ble truffet, være
skriftlig og grunngis. Forvaltningsloven kapittel IV til VI om saksforberedelse,
vedtak og klage gjelder ikke for slike beslutninger.
Kongen kan delegere
rutinemessige innvandringspolitiske saker til politiet, men dette gjelder
ikke saker etter lovens kapittel IV og VI.
Kongen kan ved forskrift
gi nærmere regler om saksforberedelse i saker etter fjerde ledd.
§ 69 Søksmål
Ved søksmål
mot staten om lovmessigheten av departementets vedtak etter loven her eller
om erstatning som følge av slike vedtak, opptrer staten ved departementet.
Ved søksmål mot staten om lovmessigheten av Utlendingsdirektoratets
vedtak truffet etter loven her eller om erstatning som følge av slike
vedtak, opptrer staten ved Utlendingsdirektoratet.
Søksmål
mot staten om gyldigheten av vedtak truffet av departementet etter loven
her, eller om erstatning som følge av slike vedtak, anlegges ved
Oslo tingrett. Tilsvarende gjelder for søksmål om vedtak truffet
av Utlendingsdirektoratet og Kongen i statsråd. Tvisteloven § 32-4
annet ledd får ikke anvendelse.
Kapittel
11 Saksbehandlingsregler
I. Alminnelige regler om saksbehandlingen
m.m.
§ 70 Forholdet til forvaltningsloven
Forvaltningsloven gjelder når ikke annet følger
av loven her.
§ 71 Utlendingens rett til å
uttale seg
I saker etter §§ 27 og 65, samt
i saker om bortvisning, utvisning eller tilbakekall av gitt tillatelse,
skal utlendingsmyndighetene sørge for at utlendingen får mulighet
til å fremlegge sine synspunkter på et språk utlendingen
kan kommunisere forsvarlig på. Dette skal skje så snart som
mulig, og under enhver omstendighet før det treffes vedtak i saken.
Det skal legges til rette for utlendinger med spesielle behov. Kongen kan
gi nærmere regler i forskrift.
Kongen kan gi regler i forskrift
om barns rett til å bli hørt.
§ 72
Veiledningsplikt
I saker om bortvisning, utvisning og
tilbakekall av gitt tillatelse, og når en utlending påberoper
seg å være flyktning, skal politiet gi veiledning om at utlendingen
har rett til fullmektig, jf. forvaltningsloven § 12, og rettshjelp,
jf. § 82, samt rett til å sette seg i kontakt med sitt lands
representasjon, en representant for FNs høykommissær for flyktninger
og en norsk flyktningorganisasjon.
§ 73 Utlendingens
møte- og opplysningsplikt
I forbindelse med en
sak etter loven kan politiet og Utlendingsdirektoratet pålegge den
utlendingen saken gjelder, å møte personlig for å gi
opplysninger som kan ha betydning for vedtaket, jf. § 83 fjerde ledd.
Ved innreise, og frem til korrekt identitet er registrert, har utlendinger
plikt til å medvirke til å avklare sin identitet. Utlendingsmyndighetene
kan også senere pålegge utlendingen en slik plikt dersom det
er grunn til å anta at den registrerte identiteten ikke er den riktige.
En utlending kan ikke pålegges å medvirke til å avklare
sin identitet på en måte som kommer i konflikt med et behov
for beskyttelse.
Utlending som oppgir feilaktige eller mangelfulle
opplysninger etter denne paragraf kan bortvises.
Kongen kan gi nærmere
regler i forskrift om hva utlendinger kan pålegges å gjøre
for å oppfylle plikten etter første og annet ledd.
§ 74 Unntak fra taushetsplikt for offentlige myndigheter
Offentlige myndigheter skal etter anmodning gi utlendingsmyndighetene
opplysninger om utlendingers navn og adresse til bruk i saker etter loven,
uten hinder av taushetsplikt i lov 13. desember 1991 nr. 81 om sosiale tjenester
mv. § 8-8 og lov 17. juli 1992 nr. 100 om barneverntjenester § 6-7.
Offentlige myndigheter skal etter anmodning gi utlendingsmyndighetene
opplysninger om referansepersonen i en sak om oppholdstillatelse etter kapittel
6 i loven her har mottatt økonomisk stønad etter sosialtjenesteloven
det siste året før opplysningene avgis. Opplysningene gis uten
hinder av taushetsplikt i sosialtjenesteloven § 8-8.
Kongen
kan i forskrift fastsette nærmere regler om innholdet av opplysningsplikten
etter denne paragrafen.
§ 75 Vandelskontroll i sak
om familieoppholdstillatelse, jf. § 39
Politiet
kan som ledd i forberedelsen av en sak som nevnt i §§ 39, 40,
42, 43, 44 og 45 benytte vandelsopplysninger om referansepersonen eller
den referansepersonen har fått familieetablering med.
Dersom
politiet har vandelsopplysninger av betydning for om familieoppholdstillatelse
kan nektes etter §§ 39, 40, 42, 43, 44 og 45, skal det gis en
uttalelse om dette til det organet som avgjør saken.
Kongen
kan gi nærmer regler i forskrift om hvilke vandelsopplysninger som
skal gis til det organet som avgjør saken, og om utformingen av politiets
uttalelse for øvrig.
§ 76 Vandelskontroll
i saker om visum etter § 10 fjerde ledd
Dersom
Utlendingsdirektoratet eller departementet finner at det er særlig
grunn til å undersøke referansepersonens vandel for å
avgjøre om visum skal nektes etter § 10 fjerde ledd, kan det
innhentes uttalelse fra politiet om forhold av betydning for å bedømme
dette.
Kongen kan gi nærmere regler i forskrift om hvilke vandelsopplysninger
som skal gis til Utlendingsdirektoratet eller departementet etter første
ledd, og om utformingen av politiets uttalelse for øvrig.
§ 77 DNA-testing
Når det i saker etter
loven her er nødvendig å fastslå om det eksisterer en
familierelasjon, skal søkeren og referansepersonen anmodes om å
avlegge en DNA-test.
Dersom søkeren eller referansepersonen
avslår anmodningen om en DNA-test, skal søknaden avslåes.
Resultatene fra slik DNA-test lagres i et nasjonalt DNA-register,
jf. § 90.
Kongen kan i forskrift gi nærmere regler om
gjennomføring av DNA-testing.
§ 78 Aldersundersøkelse
Dersom det i en sak hvor det er fremmet søknad
om asyl eller familieinnvandring, ikke er mulig å fastslå med
rimelig sikkerhet at søker oppgir korrekt alder, kan utlendingen
anmodes om å la seg undersøke for å klargjøre
alderen. Resultatet av undersøkelsen skal vurderes i forhold til
de øvrige opplysningene i saken.
Avslår utlendingen
å la seg undersøke, skal søknaden avslåes.
Kongen kan i forskrift gi nærmere regler om gjennomføring
av aldersundersøkelse.
§ 79 Gebyr
Kongen kan i forskrift gi regler om at det skal tas gebyr
for å behandle søknader etter denne loven, med unntak for søknader
om beskyttelse etter kapittel 4.
§ 80 Iverksetting
av vedtak
Vedtak om bortvisning og utvisning av en utlending
som ikke har oppholdstillatelse, eller en nordisk borger som ikke har hatt
opphold i riket i mer enn tre måneder, bør iverksettes straks.
Vedtak om avslag på søknad om første gangs oppholdstillatelse,
og søknad om fornyet oppholdstillatelse fremsatt etter utløpet
av fristen i § 54 sjette ledd, kan iverksettes før det er endelig
dersom utlendingen har fått mulighet til å fremsette klage.
Slikt vedtak kan tidligst iverksettes 48 timer etter at meldingen om vedtaket
er kommet frem til utlendingen. Dersom Utlendingsdirektoratet anser søknaden
åpenbar grunnløs, kan vedtaket likevel iverksettes så
snart fristen for å begjære utsatt iverksetting er utløpt,
og direktoratet har tatt stilling til begjæringen.
Vedtak om
avslag på søknad om fornyet oppholdstillatelse eller permanent
oppholdstillatelse fremsatt innen utløpet av fristen i § 54
sjette ledd, kan ikke iverksettes før det er endelig. Tilsvarende
gjelder vedtak om tilbakekall etter § 56 og vedtak om utvisning av
en utlending som har oppholdstillatelse, eller en nordisk borger som har
hatt opphold i riket i mer enn tre måneder. Dersom det er mest sannsynlig
at utlendingen vil begå en straffbar handling overfor eller forfølge
en annen person eller på annet vis alvorlig krenke en annen persons
fred, kan vedtaket iverksettes på et tidligere tidspunkt enn det som
følger av første og annet punktum.
Påberoper
en utlending seg å være flyktning eller for øvrig gir
opplysninger som tyder på at vernet mot utsendelse etter § 65
vil komme til anvendelse, kan et vedtak bare iverksettes før det
er endelig dersom
a) søknaden om opphold
er avvist i medhold av § 31,
b) søkeren tidligere
har fått avslag på søknad om asyl i annet land, eller
c) vilkårene for opphold etter §§ 27 eller
65 åpenbart ikke er oppfylt.
Når grunnleggende
nasjonale interesser eller utenrikspolitiske hensyn gjør det nødvendig,
kan vedtak iverksettes på et tidligere tidspunkt enn det som ellers
følger av denne paragrafen.
Vedtak som innebærer at
en utlending må forlate riket, iverksettes ved at utlendingen pålegges
å reise med en gang eller innen en fastsatt frist. Dersom ikke annen
frist er fastsatt, plikter utlendingen å forlate riket innen tre uker
etter at vedkommende har mottatt underretning om vedtaket. Dersom pålegget
ikke blir fulgt, eller det er mest sannsynlig at utlendingen ikke vil forlate
riket innen utløpet av fristen, kan politiet føre utlendingen
ut. Når særlige grunner taler for det, kan utlendingen bli ført
til et annet land enn det vedkommende kom fra. Utlendinger som ikke har
gyldig reisedokument, har plikt til å skaffe seg dette. Beslutninger
som gjelder iverksetting, regnes ikke som enkeltvedtak, jf. forvaltningsloven
§ 2 første ledd bokstav b.
Når departementet har
truffet et vedtak som innebærer at utlendingen må forlate riket,
kan det instruere politiet om å utsette iverksettingen. Departementet
kan instruere politiet om å utsette iverksettingen dersom slikt vedtak
er truffet av direktoratet. Departementet kan instruere politiet om å
utsette iverksettingen av et vedtak truffet av direktoratet på departementets
saksområde, når vedtaket innebærer at utlendingen må
forlate riket. Departementet kan instruere Utlendingsdirektoratet om å
utsette iverksettingen av en bestemt type vedtak som innebærer at
utlendingen må forlate riket, i påvente av endringer i lov eller
forskrift.
§ 81 Ansvar for utgifter mv.
En utlending som i medhold av loven føres ut av riket, plikter
å betale utgiftene ved sin egen utreise. Utlendingen skal også
betale utgifter til vakthold når dette er nødvendig fordi det
er grunn til å frykte at utlendingen vil motsette seg retur eller
oppføre seg truende eller farlig i forbindelse med utreisen. Kravet
er tvangsgrunnlag for utlegg.
Er det stilt garanti for utgifter etter
første ledd, kan utgiftene kreves dekket av garantisten. Kravet er
tvangsgrunnlag for utlegg.
Når en utlending som er kommet med
skip eller luftfartøy, eller som er brakt til riket av en transportør
som utfører yrkesmessig landtransport av personer, blir bortvist,
plikter transportmiddelets eier eller leier enten å ta utlendingen
om bord igjen, på annen måte bringe utlendingen ut av riket,
eller dekke utgifter som måtte bli påført det offentlige
ved at utlendingen føres ut. På samme måte foreligger
det en plikt til å ta om bord og dekke utgifter til mannskap for eskorte
av utlendingen ut av riket når politiet finner dette nødvendig.
Tilsvarende ansvar som transportmiddelets eier eller leier har etter dette
leddet, gjelder for transportmiddelets fører eller agent i riket.
Tredje ledd gjelder tilsvarende ved utvisning som reaksjon på
overtredelse av lovens regler om innreise og ved uttransportering av en
utlending som nektes innreise til riket på grunn av et fortsatt gjeldende
utvisningsvedtak.
Har en utlending som trenger tillatelse fra politiet
etter § 16 første ledd for å gå i land i riket,
gjort dette uten slik tillatelse, gjelder tredje ledd tilsvarende. Ansvaret
omfatter da også utgifter som måtte bli påført
det offentlige i inntil tre måneder ved utlendingens opphold i riket.
For utlendinger som nevnt i § 16 tredje ledd gjelder tredje
og femte ledd tilsvarende, uten hensyn til om utlendingen er gitt tillatelse
til å gå i land i riket.
Dersom utgiftene ved at utlendingen
føres ut av riket ikke dekkes etter første til femte ledd,
dekkes de av staten.
Ansvaret etter tredje, fjerde, femte og sjette
ledd gjelder ikke ved innreise over indre Schengen-grense.
§ 82 Rettshjelp
I saker om bortvisning, utvisning
og tilbakekall av tillatelse har utlendingen rett til fritt rettsråd
uten behovsprøving. Det gjelder likevel ikke i utvisningssaker i
henhold til §§ 59 bokstav b og c, 60 første ledd bokstav
a, b og c og 61 første ledd bokstav a og b.
En utlending som
søker oppholdstillatelse etter § 27, eller påberoper seg
vernet mot utsendelse etter § 65, har rett til fritt rettsråd
uten behovsprøving ved negativt vedtak fattet av Utlendingsdirektoratet.
Dette gjelder likevel ikke der utlendingen klager over bare å ha fått
oppholdstillatelse etter § 37. Ved søknader fra enslige mindreårige
asylsøkere og saker som kan berøre utenrikspolitiske hensyn,
grunnleggende nasjonale interesser eller hvor utelukkelse etter § 30
kan bli utfallet, gis det fritt rettsråd uten behovsprøving
også i forbindelse med saksbehandlingen i Utlendingsdirektoratet.
Kongen kan gi nærmere regler i forskrift om unntak fra retten til
fritt rettsråd etter første punktum, og regler til utfylling
av bestemmelsen, herunder også regler om rett til fritt rettsråd
uten behovsprøving i første instans.
I sak som nevnt
i § 68 fjerde ledd har utlendingen rett til fritt rettsråd uten
behovsprøving.
Retten skal oppnevne en prosessfullmektig når
den prøver spørsmålet om fengsling etter § 96. Det
samme gjelder når retten prøver spørsmålet om
beslag eller pålegg etter § 94 annet ledd og § 95 annet
ledd, med mindre det ville medføre særlig ulempe eller tidsspille,
eller retten finner det ubetenkelig å unnlate å oppnevne prosessfullmektig.
Dersom utlendingen allerede har advokat på det offentliges bekostning,
skal vedkommende advokat som regel oppnevnes. Oppnevningen faller bort når
retten bestemmer det.
Retten skal av eget tiltak og uten behovsprøving
gi bevilling til fri saksførsel når prosessfullmektig oppnevnes
etter fjerde ledd.
I de tilfellene det er ytet fri saksførsel
eller fritt rettsråd uten behovsprøving, kan det offentliges
utgifter i forbindelse med rettshjelpen kreves helt eller delvis erstattet
dersom utlendingen har økonomisk evne til det. Kongen kan gi nærmere
regler i forskrift.
II. Særskilte regler for søknader
om beskyttelse (asylsaker)
§ 83 Tidspunkt for fremsettelse
av søknad om beskyttelse. Opplysning av saken
En søknad om beskyttelse etter § 27 skal fremsettes for politiet
uten ugrunnet opphold. Pass eller annet reisedokument utlendingen er i besittelse
av, skal innleveres sammen med søknaden.
Dersom omstendigheter
som nevnt i § 27 inntreffer først etter utlendingens innreise
i riket, skal søknad fremsettes uten ugrunnet opphold etter at utlendingen
ble klar over omstendighetene.
Den som registrerer søknaden,
tar fotografi og fingeravtrykk av utlendingen, jf. § 90 første
ledd bokstav b. Når det anses nødvendig, kan det tas kopi av
dokumenter utlendingen er i besittelse av.
Søkeren plikter
å gjøre sitt beste for å fremlegge nødvendig dokumentasjon
og medvirke til innhentingen av nødvendige opplysninger. For dette
formålet kan søkeren pålegges å være tilgjengelig
på et nærmere angitt sted. Utlendingsmyndighetene har et selvstendig
ansvar for å innhente nødvendige og tilgjengelige opplysninger
før avgjørelsen blir truffet, jf. forvaltningsloven § 17
første ledd.
Kongen kan gi nærmere regler i forskrift
om gjennomføringen av saksbehandlingen.
§ 84
Søkerens rettsstilling under behandlingen av søknaden
Søkeren kan gis rett til å ta arbeid inntil søknaden
er avgjort. Det er en forutsetning for tillatelsen at følgende vilkår
er oppfylt:
a) det er gjennomført asylintervju
av søkeren,
b) det er ikke tvil om søkerens
identitet, og
c) det er ikke aktuelt å bortvise
søkeren eller fremme tilbaketakelsesbegjæring overfor et annet
land.
Er en søknad om beskyttelse avslått
i første instans, gjelder en tillatelse gitt etter annet ledd fortsatt
dersom vedtaket er påklaget og gitt utsatt iverksetting. En klager
som ikke allerede har tillatelse etter annet ledd, kan etter anmodning gis
slik tillatelse forutsatt at vilkårene i annet ledd er oppfylt, og
vedtaket er gitt utsatt iverksetting.
Kongen kan i forskrift gi nærmere
regler om varigheten av tillatelser til å ta arbeid etter annet ledd
og om tillatelser etter at det foreligger et avslag på søknaden
i første instans.
Tillatelser etter annet og tredje ledd gis
av Utlendingsdirektoratet, som også kan gi politiet myndighet til
å gi slike tillatelser. Forvaltningsloven kapittel IV til VI om saksforberedelse,
vedtak og klage gjelder ikke for vedtak om slike tillatelser.
§ 85 Innkvartering ved søknad om beskyttelse
En utlending som søker beskyttelse, skal innkvarteres i lukket
mottak inntil identiteten er klarlagt, jf. § 97, og skal deretter gis
tilbud om videre innkvartering. Dette gjelder også utlending som vurderes
å utgjøre en sikkerhetsrisiko eller trussel mot grunnleggende
nasjonale interesser, utlending som vurderes å være psykisk
ustabil, utlending med alvorlig sykdom med stor smittefare, utlending med
kriminelt rulleblad og utlending som har fått avslag på søknad
om beskyttelse i påvente av utreise. Bestemmelsene i denne paragrafen
skal kun anvendes der dette ikke vil være i strid med barnekonvensjonen.
Kongen kan ved forskrift fastsette nærmere bestemmelser om
innkvarteringsordninger, herunder bestemmelser om tildeling og bortfall
av botilbud.
Forvaltningsloven §§ 24 og 25 om begrunnelse
og §§ 28 til 34 om klage gjelder ikke for utlendingsmyndighetenes
vedtak om tildeling av botilbud og overføring til nytt innkvarteringssted.
Forvaltningsloven §§ 28 til 34 om klage gjelder ikke for utlendingsmyndighetenes
vedtak om kommunebosetting og bortfall av botilbud.
§ 86 Tvangsfullbyrdelse i saker om innkvartering
Utlendingsmyndighetenes vedtak om overføring til nytt innkvarteringssted,
kommunebosetting eller bortfall av botilbud er særlig tvangsgrunnlag
for fullbyrdelse etter tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 13.
§ 87 Politiattest for ansatte i statlig mottak m.fl.
Den som skal ansettes i statlig asylmottak, skal legge fram tilfredsstillende
politiattest. Det kan også kreves politiattest fra andre som utfører
oppgaver for utlendingsmyndighetene, og som har direkte kontakt med barn
og unge som oppholder seg i asylmottak.
Politiattesten skal vise
om vedkommende er siktet, tiltalt, ilagt forelegg eller er dømt for
brudd på straffeloven §§ 192, 193, 194, 195, 196, 197, 199,
200 annet ledd, 201 bokstav c, 203 eller 204 a der den fornærmede
er under 18 år. Attesten skal ikke være eldre enn tre måneder.
Den som er ilagt forelegg eller er dømt for overtredelse som
nevnt i annet ledd, er utelukket fra å utføre arbeid i asylmottak
eller oppgaver som omhandlet i første ledd annet punktum.
Kongen kan gi utfyllende forskrifter til bestemmelsen.
§ 88 Oversending og utveksling av opplysninger
Norske myndigheter skal samarbeide med FNs høykommissær for
flyktninger i samsvar med flyktningkonvensjonen artikkel 35, og skal herunder
legge til rette for at FNs høykommissær for flyktninger kan
utøve sin plikt til å føre tilsyn med at bestemmelsene
i flyktningkonvensjonen overholdes.
I den utstrekning Norge er forpliktet
til det som deltaker i Schengen-samarbeidet, jf. § 9 annet ledd, og
Dublin-samarbeidet, jf. § 31 første ledd bokstav b, kan utlendingsmyndighetene
uten hinder av taushetsplikt oversende opplysninger om enkeltpersoner til
myndighetene i land som deltar i samarbeidet, som ledd i eller til bruk
ved behandlingen av saker om grensekontroll, visum, bortvisning, utvisning,
beskyttelse etter reglene i kapittel 4, vern mot utsendelse etter kapittel
9 eller oppholdstillatelse. Med oppholdstillatelse menes i denne paragrafen
tillatelse av en hvilken som helst art som er utstedt av et land som deltar
i Schengen-samarbeidet, og som gir rett til opphold på dets territorium.
Tillatelse til opphold med sikte på behandling av en søknad
om oppholdstillatelse omfattes likevel ikke.
Kongen kan i forskrift
gi nærmere regler om hvilke forhold det kan opplyses om, og om vilkår
som må være oppfylt før oversendingen kan finne sted.
Kongen kan i forskrift også gi nærmere regler for utveksling
av opplysninger om enkeltpersoner med andre lands myndigheter i saker om
beskyttelse etter reglene i kapittel 4 eller vern mot utsendelse etter reglene
i kapittel 9, ut over det som følger av annet ledd.
Kapittel 12 Behandling av fingeravtrykk mv., tvangsmidler
og straff
§ 89 Generelt om bruk av tvangsmidler
Et tvangsmiddel kan bare brukes når det er tilstrekkelig
grunn til det.
§ 90 Fotografi, fingeravtrykk og
DNA-profil
Det skal tas fotografi, fingeravtrykk og
DNA- profil av en utlending som
a) ikke kan
dokumentere sin identitet, eller som det er grunn til å mistenke for
å oppgi falsk identitet,
b) søker oppholdstillatelse
etter loven,
c) er blitt innvilget eller har fått
avslag på søknad om oppholdstillatelse etter loven, eller
d) er bortvist eller utvist, eller som antas å oppholde
seg ulovlig i riket.
Fingeravtrykk og fotografi tatt
i medhold av denne paragrafen kan registreres elektronisk i et register.
Kongen kan i forskrift gi nærmere regler om behandlingen av opplysningene,
herunder føring, bruk og sletting av opplysninger i registeret. Politiet
kan bruke registeret i forbindelse med etterforskningen av en eller flere
handlinger som samlet kan medføre høyere straff enn fengsel
i 3 måneder.
DNA-profil tatt i medhold av denne paragrafen
kan registreres elektronisk i et register. Kongen kan i forskrift gi nærmere
regler om behandlingen av opplysningene, herunder føring, bruk og
sletting av opplysninger i registeret. Politiet kan bruke registeret i forbindelse
med etterforskningen av en eller flere handlinger som samlet kan medføre
høyere straff enn fengsel i 3 måneder. Utlendingsforvaltningen
og politiet kan bruke registeret i forbindelse med behandling av utlendingssaker.
For behandling av fingeravtrykk i henhold til Dublin-samarbeidet,
jf. § 31 første ledd bokstav b, gjelder reglene i § 91.
En beslutning om at det skal tas fotografi, fingeravtrykk eller DNA-profil
treffes av polititjenestemann, utenriksstasjon eller Utlendingsdirektoratet.
Politimesteren eller den politimesteren gir fullmakt, kan avgjøre
at fingeravtrykk og fotografi skal tas med tvang. Utlendingen kan kreve
spørsmålet om rettmessigheten av et slikt tvangsinngrep brakt
inn for retten. Politiet sørger for at utlendingen blir gjort kjent
med denne retten.
§ 91 Behandling av fingeravtrykk.
Eurodac
Som ledd i Dublin-samarbeidet, jf. § 31
første ledd bokstav b, kan fingeravtrykk tas av en utlending som
har fylt 14 år, og som
a) søker
oppholdstillatelse etter § 27,
b) uten å bli
bortvist blir anholdt i forbindelse med ulovlig passering av en ytre Schengen-grense,
eller
c) oppholder seg ulovlig i riket.
Sammen med fingeravtrykkene kan det samles inn følgende opplysninger:
a) dato for den dagen fingeravtrykkene ble
tatt,
b) sted og dato for fremleggelsen av en søknad
om beskyttelse etter § 27,
c) kjønn og opprinnelsesstat.
Opplysningene skal overføres til en sentralenhet
for fingeravtrykksopplysninger.
Personopplysningsloven gjelder for
behandlingen av opplysningene hvis ikke annet er bestemt i lov eller forskrift.
Kongen kan i forskrift gi nærmere regler om behandlingen av opplysningene,
herunder om overføring av opplysninger til sentralenheten, lagring,
sammenlikning med andre opplysninger, overføring av resultatene av
en slik sammenlikning, sikkerhet, sperring og sletting av opplysninger samt
regler for å sikre korrekte og oppdaterte opplysninger.
§ 92 Innhenting og behandling av opplysinger om visumsøkere
m.m. Visa informasjonssystem (VIS)
§ 93
Undersøkelse av utlendingens person, bolig eller lignende
Det bør foretas undersøkelse av utlendingens
person, bolig, rom eller annet oppbevaringssted dersom det er skjellig grunn
til å mistenke at utlendingen
a) skjuler
eller tilbakeholder opplysninger om sin identitet eller andre opplysninger
av vesentlig betydning for en sak om oppholdstillatelse,
b) har penger eller andre formuesgoder som kan brukes til å dekke
utgifter i forbindelse med utreisen som utlendingen har plikt til å
dekke, og det er mest sannsynlig at utlendingen ikke frivillig vil dekke
utgiftene, eller
c) har reisedokument, billetter eller
annet materiale som kan sikre iverksetting av vedtaket, og det er mest sannsynlig
at utlendingen vil unndra seg iverksettingen.
Beslutningen
om undersøkelse skal så vidt mulig være skriftlig og
opplyse om hva saken gjelder, formålet med undersøkelsen og
hva undersøkelsen omfatter. En muntlig beslutning skal snarest mulig
nedtegnes. Før undersøkelsen foretas, skal beslutningen så
vidt mulig leses opp eller forevises utlendingen. Foreligger det ingen skriftlig
beslutning, skal det så vidt mulig muntlig opplyses hva saken gjelder
og formålet med undersøkelsen.
Reglene i straffeprosessloven
§§ 198 til 202 gjelder så langt de passer.
§ 94 Beslag
Dersom det foreligger tvil om
utlendingens identitet, eller det er skjellig grunn til å mistenke
at utlendingen skjuler eller tilbakeholder opplysninger om sin identitet,
bør det foretas beslag av reisedokumenter, billetter eller annet
materiale som kan bidra til å avklare eller dokumentere identiteten.
Tilsvarende gjelder ved tvil om tidligere oppholdssted.
Når
det er sannsynlig at utlendingen vil unndra seg iverksetting av et vedtak,
skal det foretas beslag av reisedokumenter og annet materiale som kan dokumentere
utlendingens identitet. Tilsvarende kan det foretas beslag av billetter
og penger eller andre formuesgoder til dekning av kostnader som utlendingen
plikter å dekke i forbindelse med utreisen. Kongen kan i forskrift
gi nærmere regler om størrelsen på beløpet som
kan beslaglegges.
Det kan foretas beslag av reisedokumenter til utlendinger
hvis eneste grunnlag for opphold i riket er vernet mot utsendelse etter
§ 65.
Avgjørelsen om beslag besluttes av politimesteren
eller den politimesteren gir fullmakt. Beslutningen skal så vidt mulig
være skriftlig og opplyse om hva saken gjelder, formålet med
beslaget og hva det skal omfatte. En muntlig beslutning skal snarest mulig
nedtegnes. Før beslaget iverksettes, skal beslutningen så vidt
mulig leses opp eller forevises utlendingen. Foreligger det ingen skriftlig
beslutning, skal det så vidt mulig muntlig opplyses om hva saken gjelder
og formålet med beslaget.
Når utlendingen ankommer riket,
ved undersøkelse etter § 93 og i situasjoner hvor det er fare
ved opphold, kan beslag tas av en polititjenestemann. Beslaget skal straks
meldes til den som ellers treffer avgjørelser om beslag, jf. fjerde
ledd. Foreligger det ingen skriftlig beslutning, skal det så vidt
mulig muntlig opplyses om hva saken gjelder og formålet med beslaget.
Hvis beslaget opprettholdes, nedtegnes det en beslutning etter fjerde ledd.
Enhver som rammes av beslaget, kan kreve spørsmålet
om det skal opprettholdes brakt inn for retten. Politiet sørger for
at den som rammes av beslaget, blir gjort kjent med denne retten. Reglene
i straffeprosessloven kapittel 16, med unntak av §§ 208 a og 210-212,
gjelder så langt de passer.
§ 95 Meldeplikt
og bestemt oppholdssted
En utlending kan pålegges
meldeplikt eller bestemt oppholdssted når
a) utlendingen nekter å oppgi sin identitet, eller det er skjellig
grunn til å mistenke at utlendingen oppgir falsk identitet,
b) det er mest sannsynlig at utlendingen vil unndra seg iverksetting
av et vedtak,
c) det eneste grunnlag for opphold i riket
er vernet mot utsendelse etter § 65.
Pålegg
om meldeplikt og bestemt oppholdssted besluttes av politimesteren eller
den politimesteren gir fullmakt. Utlendingen kan kreve innbrakt for retten
spørsmålet om vilkårene for meldeplikt og bestemt oppholdssted
foreligger, og om det er grunn til å opprettholde pålegget.
Politiet sørger for at den som rammes av pålegget om meldeplikt
og bestemt oppholdssted, blir gjort kjent med denne retten. Straffeprosessloven
§§ 175 første ledd annet punktum, 184 og 187a gjelder tilsvarende
så langt de passer.
Kongen kan gi nærmere regler i forskrift
om pålegg om meldeplikt eller bestemt oppholdssted etter første
ledd.
§ 96 Pågripelse og fengsling
En utlending kan pågripes, fengsles eller holdes i lukket
mottak hvis
a) utlendingen nekter å
oppgi sin identitet, eller det er skjellig grunn til å mistenke at
utlendingen oppgir falsk identitet,
b) det er mest sannsynlig
at utlendingen vil unndra seg iverksettingen av vedtak som innebærer
at utlendingen plikter å forlate riket,
c) utlendingen
ikke gjør det som er nødvendig for å oppfylle plikten
til å skaffe seg gyldig reisedokument, og formålet er å
fremstille utlendingen for det aktuelle lands utenriksstasjon for å
få utstedt reisedokument,
d) det foreligger et vedtak
om utvisning og utlendingen ikke har overholdt meldeplikten etter § 95.
Pågripelse besluttes av politimesteren, Utlendingsdirektoratet
eller den politimesteren gir fullmakt. Når det er fare ved opphold,
kan en polititjenestemann foreta pågripelse. Vil politiet beholde
den pågrepne, må vedkommende snarest mulig, og så vidt
mulig dagen etter pågripelsen, fremstilles for tingretten med begjæring
om fengsling. Straffeprosessloven §§ 174 til 191 gjelder så
langt de passer. Fengsling etter første ledd kan besluttes for høyst
3 måneder av gangen.
Samlet fengslingstid kan ikke overstige
ett år.
§ 97 Lukket mottak
En utlending som pågripes og fengsles i medhold av § 96 første
ledd, skal som hovedregel anbringes i lukket mottak jf. § 85.
Utlendingsinternatet er ikke underlagt kriminalomsorgen, men administreres
av politiet.
Utlendingen har rett til blant annet å motta besøk,
telefonere, motta og sende postsendinger, helsetjenester, fellesskap, opphold
i friluft, fysisk aktivitet, privatliv, religionsutøvelse og livssynsutøvelse,
såfremt ikke annet følger av loven her.
Når politiet
finner det formålstjenlig for iverksetting etter § 80, eller
for å opprettholde ro, orden eller sikkerhet, kan politiet
a) undersøke utlendingens person, rom og eiendeler, samt
øvrige gjenstander, rom og areal på internatets område,
b) midlertidig frata og forvare utlendingens penger og
andre gjenstander,
c) kontrollere og begrense utlendingens
besøk, telefonsamtaler og postsendinger,
d) kontrollere
og begrense utlendingens fysiske aktivitet, opphold i friluft, religionsutøvelse
og livssynsutøvelse, eller
e) visitere besøkende
og andre som oppholder seg på internatets område.
Tiltak etter bokstav a, b og c kan også iverksettes overfor
en utlending når det er grunn til å tro at vedkommende skjuler
eller tilbakeholder opplysninger om sin eller en annen utlendings identitet
eller oppholdssted. Telefonavlytting etter bokstav c kan ikke foretas uten
at samtalepartnerne er varslet på forhånd. Tiltak etter bokstav
e kan også iverksettes for å undersøke om vedkommende
skjuler opplysninger om en utlendings identitet. Tiltak etter dette leddet
kan ikke iverksettes overfor utlendingens prosessfullmektig eller representanter
for offentlig myndighet.
Når det er strengt nødvendig
for å opprettholde ro, orden eller sikkerhet, eller sikre iverksetting
etter § 80, og andre mindre inngripende tiltak forgjeves har vært
forsøkt eller åpenbart vil være utilstrekkelig, kan politiet
a) bruke makt og godkjente maktmidler, jf.
politiloven § 6 fjerde ledd,
b) plassere utlendingen
i særlig sikret avdeling eller sikkerhetscelle, eller
c) utelukke utlendingen helt eller delvis fra fellesskapet på internatet.
Uttalelse fra lege skal så vidt mulig innhentes
og tas i betraktning ved vurderingen av iverksetting og opprettholdelse
av tiltak etter dette leddet bokstav b og c.
Tiltak etter fjerde
og femte ledd kan ikke brukes når det vil være et uforholdsmessig
inngrep. Slike tiltak skal brukes med varsomhet. Politiet skal fortløpende
vurdere om det er grunnlag for å opprettholde tiltaket.
For
å sikre formålet med oppholdet i internatet og utlendingenes
rettigheter kan politiet føre register med opplysninger om beslutninger
som tas, ankomster, gjennomførte kontrolltiltak, bruk av makt og
maktmidler, hendelser, interne flyttinger, utpasseringer, tidspunkt for
tilsyn og behandling fra helsepersonell.
Det skal opprettes et uavhengig
tilsynsråd som skal føre tilsyn med driften av utlendingsinternatet
og behandlingen av utlendingene som oppholder seg der.
Kongen kan
gi utfyllende bestemmelser i forskrift.
I saker der utlendingen har
blitt plassert i lukket mottak av politiet, kan saken ankes til Utlendingsdirektoratet.
I saker der utlendingen har blitt plassert i lukket mottak av Utlendingsdirektoratet,
kan saken ankes til departementet.
Vedtak om ufrivillig opphold på
lukket mottak kan besluttes for høyst 3 måneder av gangen,
og kan deretter fornyes inntil 3 ganger.
§ 98 Straff
Med bot eller med fengsel inntil to år eller med
begge deler straffes den som:
§ 7 første ledd
§ 8 første
ledd
§ 9 første og fjerde ledd
§ 14 første
og annet ledd
§ 16 første og tredje ledd
§ 19
første og annet ledd
§ 20 tredje ledd
§ 21
første ledd
§ 36 første ledd, jf. fjerde ledd
§ 48 første og annet ledd
§ 63 annet ledd
§ 73 første og annet ledd
§ 80 sjette ledd
§ 83 første ledd annet punktum
§ 84 første
ledd
§ 95 første ledd
b) forsettlig eller uaktsomt overtrer en forskrift gitt i medhold av loven
her, eller forbud, påbud eller vilkår som er gitt i medhold
av en slik forskrift, når Kongen har fastsatt i forskriften at forholdet
skal kunne straffes etter bestemmelsen her,
c) forsettlig
eller grovt uaktsomt gir vesentlig uriktige eller åpenbart villedende
opplysninger i en sak etter loven.
d) forsettlig eller
grovt uaktsomt gjør bruk av en utlendings arbeidskraft når
utlendingen ikke har nødvendig tillatelse etter loven,
Med bot eller med fengsel inntil fire år straffes den som:
a) forsettlig eller grovt uaktsomt formidler
arbeid eller bolig for en utlending, eller utferdiger eller formidler erklæringer,
tilsagn eller dokumenter til bruk for en sak etter loven, når forholdet
innebærer en utilbørlig utnyttelse av utlendingens situasjon,
b) forsettlig ved falske forespeilinger eller liknende
utilbørlig atferd forleder en utlending til å reise inn i riket
med sikte på å bosette seg her,
c) forsettlig
overlater til en annen pass, reisebevis for flyktninger, annet reisedokument
eller liknende dokument som kan bli brukt som reisedokument, når vedkommende
vet eller bør forstå at det kan bli brukt av en utlending til
å reise inn i riket eller til en annen stat.
Med bot eller med fengsel inntil seks år straffes den som
a) forsettlig hjelper en utlending til ulovlig opphold i riket eller
i et annet land som deltar i Schengen- samarbeidet, eller
b) forsettlig hjelper en utlending til ulovlig å reise inn i riket
eller til et annet land. Dette gjelder likevel ikke dersom hensikten er
å hjelpe en utlending som omfattes av lovens § 28 til å
reise inn i første trygge land.
Med bot eller
med fengsel inntil tolv år straffes den som
a) i vinnings hensikt driver organisert ulovlig virksomhet med sikte
på å hjelpe utlendinger til å reise inn i riket eller
til en annen stat, eller
b) i vinnings hensikt hjelper
en utlending til ulovlig å reise inn i riket eller til en annen stat
dersom handlingen medfører at personen som berøres av handlingen,
blir utsatt for livsfare.
Medvirkning straffes på
samme måte.
Overtredelse av første ledd regnes som forseelse.
Forsøk på overtredelse av innreiseforbudet i § 63
annet ledd er straffbart.
Utlendingsdirektoratet skal ved mistanke
om straffbart forhold etter denne paragrafen anmelde forholdet umiddelbart.
Kapittel 13 Særlige regler for utlendinger
som omfattes av Avtale om Det europeiske økonomiske samarbeidsområde
(EØS) og Konvensjon om opprettelse av Det europeiske Frihandelsforbund
(EFTA-konvensjonen)
Kapittel 14 Avsluttende
bestemmelser
§ 114 Forskrifter i medhold av loven
Foruten forskrifter som nevnt i de enkelte paragrafer,
kan Kongen i forskrift gi nærmere regler til gjennomføring
av loven.
§ 115 Ikrafttreden og overgangsbestemmelser
Loven gjelder fra den tid Kongen bestemmer. Kongen kan
sette i kraft de enkelte bestemmelsene til forskjellig tid. Fra den tiden
loven trer i kraft, oppheves lov 24. juni 1988 nr. 64 om utlendingers adgang
til riket og deres opphold her. Kongen kan gi overgangsbestemmelser i forskrift.»
Votering:
Forslaget fra Fremskrittspartiet ble med 55 mot 15 stemmer
ikke bifalt.(Voteringsutskrift kl. 21.27.00)Presidenten: Presidenten vil så la votere
over forslag nr. 2, fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre. Forslaget
lyder:
Ǥ 12 annet punktum skal
lyde:
Kongen kan herunder gi nærmere
bestemmelser i forskrift om familiemedlemmers rett til innreise i forbindelse
med søknad om oppholdstillatelse.
§ 23 første ledd bokstav d annet punktum skal lyde:
Arbeidstilbudet skal som hovedregel gjelde heltidsarbeid for én
arbeidsgiver, men unntak kan gjøres etter en konkret vurdering av
stillingens art, eller dersom utlendingen er ansatt i et internasjonalt
selskap.
§ 23 nytt annet ledd skal lyde:
Kongen kan fastsette i forskrift de nærmere vilkårene
for at en arbeidsgiver kan ansette en utlending som kan begynne å
arbeide før søknaden er ferdigbehandlet.
§ 56 femte ledd nytt annet punktum skal lyde:
Kongen
kan herunder gi nærmere bestemmelser i forskrift om familiemedlemmers
rett til å fremsette søknad etter innreise.
Annet punktum
blir tredje punktum.»
Votering:
Forslaget fra Høyre, Kristelig Folkeparti
og Venstre ble med 51 mot 19 stemmer ikke bifalt.(Voteringsutskrift
kl. 21.27.25)Presidenten: Det vil
så bli votert over forslag nr. 9, fra Høyre. Forslaget lyder:
«§ 28 første og annet ledd
skal lyde:
En utlending som er i riket
eller på norsk grense, har etter søknad rett til oppholdstillatelse
som flyktning dersom utlendingen har en velgrunnet frykt for forfølgelse
på grunn av rase, religion, nasjonalitet, medlemskap i en spesiell
sosial gruppe eller på grunn av politisk oppfatning, og er ute av
stand til, eller på grunn av slik frykt er uvillig til å påberope
seg sitt hjemlands beskyttelse, jf. flyktningkonvensjonen 28. juli 1951
artikkel 1 A og protokoll 31. januar 1967.
En utlending som er i
riket eller på norsk grense, og som ikke faller inn under første
ledd, men som likevel står i en reell fare for å bli utsatt
for dødsstraff, tortur, eller annen umenneskelig eller nedverdigende
behandling eller straff ved tilbakevending til hjemlandet, har rett til
oppholdstillatelse etter § 38.
§ 87 skal lyde:
§ 87 DNA-testing
Når
det i saker etter loven her er nødvendig å fastslå om
det eksisterer en familierelasjon, kan søkeren og referansepersonen
pålegges å avlegge en DNA-test. Dette gjelder bare dersom de
øvrige opplysningene i saken ikke gir grunnlag for med rimelig sikkerhet
å fastslå familierelasjonen. Dersom søkeren eller referansepersonen
uten rimelig grunn ikke følger pålegget om en DNA-test, skal
vedkommende gjøres oppmerksom på at dette får betydning
for vurderingen av saken.
Opplysninger og materiale knyttet til testen
skal slettes eller tilintetgjøres så snart som mulig etter
at familierelasjonen er bekreftet eller avkreftet.
Kongen kan i forskrift
gi nærmere regler om gjennomføring av DNA-testing.
§ 88 skal lyde:
§ 88 Aldersundersøkelse
Dersom det i en sak hvor det er fremmet søknad om asyl eller
familiegjenforening, ikke er mulig å fastslå med rimelig sikkerhet
om utlendingen er yngre enn 18 år, kan utlendingen pålegges
å la seg undersøke for å klargjøre alderen. Resultatet
av undersøkelsen skal vurderes i forhold til de øvrige opplysningene
i saken.
Avslår utlendingen å la seg undersøke,
skal utlendingen gjøres oppmerksom på at dette får betydning
for vurderingen av saken.
Kongen kan i forskrift gi nærmere
regler om gjennomføring av aldersundersøkelse.
§ 106 første ledd bokstav d skal lyde:
Det foreligger et vedtak om utvisning og utlendingen ikke har overholdt
meldeplikten etter § 105 første ledd bokstav b. Det er et vilkår
at det ikke foreligger vern mot utsendelse, jf. § 73.»
Fremskrittspartiet har varslet at de ønsker å støtte
dette forslaget subsidiært.
Votering:
Forslaget fra Høyre ble med 45 mot
25 stemmer ikke bifalt.(Voteringsutskrift kl. 21.27.50)Presidenten: Det vil så bli votert over
forslag nr. 11, fra Kristelig Folkeparti og Venstre. Forslaget lyder:
Ǥ 38 annet ledd skal
lyde:
For å avgjøre om
det foreligger sterke menneskelige hensyn eller særlig tilknytning
til riket skal det foretas en totalvurdering av saken. Det kan blant annet
legges vekt på
a) om utlendingen
er enslig mindreårig uten forsvarlig omsorg ved retur,
b) om det foreligger tvingende helsemessige forhold som gjør
at utlendingen har behov for opphold i riket,
c) om det
foreligger sosiale eller humanitære forhold ved retursituasjonen som
gir grunnlag for å innvilge oppholdstillatelse,
d) om utlendingen har vært offer for menneskehandel, eller
e) utlendingens botid i riket.
§ 38 tredje ledd tredje og fjerde punktum skal lyde:
Jo viktigere avgjørelsen er for barnet, desto mer skal det til
for å la innvandringsregulerende hensyn få forrang. Et avslag
på bakgrunn av innvandringsregulerende hensyn må være
forsvarlig i et barnerettslig perspektiv.
§ 69 skal lyde:
§ 69 Vern
mot utvisning
En norsk statsborger kan ikke utvises.
En
utlending som er født i riket og som senere uavbrutt har hatt fast
bopel her, kan ikke utvises.
En utlending som har kommet til riket
før fylte 15 år, og som siden har oppholdt seg i landet i minst
fem år, kan ikke utvises.
En utlending som er under 18 år,
kan kun utvises der tilknytningen til Norge er liten.
En utlending
som har lang botid, familie i Norge eller på andre måter er
særlig godt integrert i det norske samfunns- og arbeidsliv, kan bare
utvises når det ville være støtende for den alminnelige
rettsoppfatning å ikke utvise utlendingen.»
Votering:
Forslaget
fra Kristelig Folkeparti og Venstre ble med 61 mot 9 stemmer ikke bifalt.(Voteringsutskrift kl. 21.28.12)Votering:
Forslaget fra Kristelig Folkeparti og Venstre ble med 61 mot 9 stemmer ikke
bifalt.(Voteringsutskrift kl. 21.28.12)Komiteen hadde innstilt til Odelstinget å
gjøre slikt vedtak til
l o v
om utlendingers
adgang til riket og deres opphold her (utlendingsloven)
Lov om utlendingers
adgang til riket og deres opphold her (utlendingsloven) skal lyde:
Kapittel 1 Alminnelige bestemmelser
§ 1 Lovens formål
Loven skal gi grunnlag for regulering av og kontroll med inn- og utreise,
og utlendingers opphold i riket, i samsvar med norsk innvandringspolitikk
og internasjonale forpliktelser.
Loven skal legge til rette for lovlig
bevegelse over landegrensene, og ivareta rettssikkerheten til utlendinger
som reiser inn i eller ut av riket, som oppholder seg her, eller som søker
en tillatelse etter loven.
Loven skal gi grunnlag for vern for utlendinger
som har krav på beskyttelse etter alminnelig folkerett eller internasjonale
avtaler som Norge er bundet av.
§ 2 Lovens saklige virkeområde
Loven gjelder
utlendingers adgang til riket og deres opphold her. Også norske statsborgere
og juridiske personer kan pålegges plikter etter loven.
§ 3 Lovens forhold til internasjonale regler
Loven skal anvendes i samsvar med internasjonale regler
som Norge er bundet av når disse har til formål å styrke
individets stilling.
§ 4 Utlendingers
rettsstilling
Dersom ikke annet følger
av gjeldende rettsregler, har utlendinger under sitt lovlige opphold i riket
samme rettigheter og plikter som norske statsborgere.
§ 5 Nærmere om hvem loven gjelder for
Med utlending forstås i denne loven enhver som
ikke er norsk statsborger.
Nordiske borgere er unntatt fra kravet
om oppholdstillatelse for å ta opphold eller arbeid i riket. Kongen
kan fastsette ytterligere unntak i forskrift.
For utlendinger tilknyttet
diplomatiske eller lønnede konsulære representasjoner i riket,
deres ektefeller eller samboere og forsørgede barn, bestemmer Kongen
hvilke av lovens regler som skal gjelde. Kongen kan gi særlig forskrift
for denne gruppen. Det samme gjelder ansatte i mellomstatlige organisasjoner,
oppdragstakere for mellomstatlige organisasjoner eller konvensjonsorganer
og personlig ansatte hos utenlandske representanter.
For utlendinger
som skal ha opphold i riket i forbindelse med gjennomføring av en
avtale om mellomstatlig samarbeid som Norge er bundet av, gjelder bestemmelsene
om innreisekontroll, reisedokument, visum og oppholdstillatelse med de unntak
som følger av avtalen.
§ 6 Lovens stedlige virkeområde
Loven gjelder
for riket, herunder for innretninger og anlegg som nyttes på eller
er tilknyttet den norske delen av kontinentalsokkelen.
Kongen kan
i forskrift fravike lovens regler for innretninger og anlegg som nevnt i
første ledd, samt gi forskrift om pass- og grensekontroll ved reise
mellom disse og norsk landterritorium.
Loven gjelder også for
Jan Mayen. Kongen kan gi forskrift om utlendingers adgang til Jan Mayen
som fraviker lovens regler.
Loven gjelder ikke for Svalbard. Kongen
kan i forskrift gi nærmere regler om kontroll med reisende som kommer
fra eller reiser til Svalbard.
Loven gjelder ikke for norske skip
i utenriksfart. Kongen kan i forskrift gi nærmere regler om når
loven eller regler gitt i medhold av loven får anvendelse for norske
skip i utenriksfart som anløper norsk havn.
§
7 Særregler av hensyn til grunnleggende nasjonale
interesser og utenrikspolitiske hensyn
Når
utenrikspolitiske hensyn eller grunnleggende nasjonale interesser gjør
det nødvendig, kan innreise nektes, og søknad om midlertidig
eller permanent oppholdstillatelse kan avslås, eller det kan settes
begrensninger eller vilkår. Vedtak treffes av Utlendingsdirektoratet.
I saker om beskyttelse etter kapittel 4 og 9, går reglene i
disse kapitlene foran reglene i første ledd i paragrafen her.
Av hensyn som nevnt i første ledd kan en utlending gis oppholdstillatelse
i Norge. Vedtak treffes av Utlendingsdirektoratet.
Kongen kan gi
nærmere regler i forskrift om praktiseringen av første og tredje
ledd. Kongen kan også gi nærmere regler i forskrift om utveksling
av opplysninger mellom offentlige organer i saker som innbefatter grunnleggende
nasjonale interesser eller utenrikspolitiske hensyn.
Under krig eller
når krig truer, eller under særlige forhold ellers, kan Kongen
av hensyn til grunnleggende nasjonale interesser gi ytterligere bestemmelser
om meldeplikt enn det som framgår av § 19 og forskrift gitt i
medhold av § 20.
Kapittel 2 Visum,
kontroll med inn- og utreise og bortvisning mv.
§
8 Reisedokument
Dersom ikke
annet er bestemt, skal en utlending som kommer til riket, ha pass eller
annet legitimasjonsdokument som er godkjent som reisedokument.
Departementet
fastsetter kravene for å godta pass eller annet legitimasjonsdokument
som gyldig for innreise og opphold i riket.
Utlendingsdirektoratet
kan i særlige tilfeller frita en utlending fra kravet om pass eller
godta annet dokument enn det som følger av de alminnelige reglene.
§ 9 Visumplikt og visumfrihet
Utlendinger må ha visum til Norge for å
kunne reise inn i riket, med mindre Kongen i forskrift har gjort unntak
fra dette kravet. En utlending som er på norsk grense og som søker
beskyttelse (asyl) etter reglene i kapittel 4, eller for øvrig gir
opplysninger som tyder på at vernet mot utsendelse etter § 73
vil komme til anvendelse, har likevel rett til innreise uten visum.
Utlendinger som har oppholdstillatelse utstedt av et land som deltar
i Schengensamarbeidet (Schengenland), slik dette er definert i forskrift,
og har gyldig reisedokument, er unntatt fra visumplikt.
Visum utstedt
av et Schengenland gir rett til innreise og opphold i riket i den perioden
visumet gjelder for, når denne retten fremgår av visumet.
Samlet oppholdstid på Schengenterritoriet for en utlending som
er unntatt fra visumplikten i medhold av første eller annet ledd,
eller som har adgang til innreise og opphold etter tredje ledd, kan ikke
overstige tre måneder i løpet av en periode på seks måneder.
Kongen kan gi nærmere regler i forskrift, herunder om hvem
som er unntatt fra visumplikt etter annet ledd og om tidsberegningen i fjerde
ledd.
§ 10 Schengenvisum
En søker har rett til visum for besøk
inntil tre måneder i løpet av en periode på seks måneder
når følgende vilkår er oppfylt:
a) utlendingen er i besittelse av et gyldig reisedokument eller
dokumenter som tillater grensepassering,
b) utlendingen
kan sannsynliggjøre det planlagte formålet med oppholdet og
har tilstrekkelige midler til sitt livsopphold, både under oppholdet
og til tilbakereise til sitt hjemland eller til transitt til et tredjeland
der utlendingen er sikret rett til innreise, eller kan erverve slike midler
på lovlig måte,
c) utlendingen er ikke innmeldt
i Schengen Informasjonssystem (SIS) med henblikk på nekting av innreise,
d) utlendingen anses ikke som en trussel for Norges eller
andre Schengenlands offentlige orden, indre sikkerhet, folkehelse eller
deres internasjonale forbindelser, særlig hvis det ikke foreligger
noen melding i medlemsstatenes nasjonale dataregistre med henblikk på
nekting av innreise på samme grunnlag.
For øvrig
må det være i samsvar med kriteriene for visumutstedelse som
følger av Schengensamarbeidet å utstede visum. Kongen kan gi
utfyllende bestemmelser i forskrift, herunder om krav til reise- og sykeforsikring
som følger av Schengensamarbeidet.
Det kan gjøres unntak
fra retten til visum etter første ledd dersom utenrikspolitiske hensyn,
grunnleggende nasjonale interesser eller innvandringsregulerende hensyn
taler mot at visum gis, eller det foreligger omstendigheter som ville gitt
grunn til å nekte utlendingen adgang til riket eller opphold i medhold
av andre bestemmelser i loven.
I avveiningen etter annet ledd skal
det særlig legges vekt på barns behov for kontakt med foreldrene.
Visum kan nektes dersom det er sannsynlig at søkeren eller
dennes særkullsbarn vil bli mishandlet eller grovt utnyttet.
Visum kan gis for en eller flere innreiser. Bestemmelsen i § 9 fjerde
ledd gjelder tilsvarende.
Kongen kan i forskrift gi utfyllende regler
om vilkårene for å innvilge visum etter første ledd og
om varigheten og innholdet av slikt visum. Kongen kan også gi regler
i forskrift om transittvisum og lufthavntransittvisum, og om visum til familiemedlemmer
til utlendinger som er omfattet av EØS-avtalen eller EFTA-konvensjonen.
§ 11 Visum av humanitære
grunner mv.
Når det er nødvendig
av humanitære grunner, nasjonale hensyn eller på grunn av internasjonale
forpliktelser, kan visum utstedes for inntil tre måneder selv om vilkårene
i § 10 ikke er oppfylt. Bestemmelsen i § 9 fjerde ledd gjelder
tilsvarende.
Visum som utstedes i henhold til denne paragrafen, er
bare gyldige for innreise og opphold i Norge i den angitte tidsperioden.
Kongen kan gi nærmere regler i forskrift.
§ 12 Innreisevisum
En
utlending som gis oppholdstillatelse eller som har til hensikt å oppholde
seg i riket fram til oppholdstillatelse er gitt, kan gis visum for innreise
etter nærmere regler fastsatt av Kongen i forskrift.
§ 13 Vedtaksmyndighet og utstedelse av visum
Søknader om visum avgjøres av Utlendingsdirektoratet.
Myndighet til å avgjøre søknader om visum i henhold
til §§ 10 og 12 kan også legges til utenrikstjenesten og
til Sysselmannen på Svalbard. Myndighet til å innvilge søknad
om visum i henhold til § 10 kan dessuten legges til en utenrikstjeneste
tilhørende et annet Schengenland. Kongen kan gi nærmere regler
i forskrift.
Kongen gir i forskrift nærmere regler om ny innreise
og forlengelse av visumets gyldighetstid og om vedtaksmyndighet i slike
saker.
Kongen kan i forskrift gi nærmere regler om utstedelse
av visum, herunder om utstedelse av visum på grensen (nødvisum),
fremgangsmåten ved søknad og behandlingen av søknader.
§ 14 Grensepassering og grensekontroll
Dersom ikke annet er bestemt, skal inn- og utreise
skje over grenseoverganger fastsatt av departementet. Indre Schengengrense
kan passeres hvor som helst såfremt det ikke er innført midlertidig
grensekontroll. Slik grensekontroll kan bare innføres hvis det foreligger
en alvorlig trussel mot offentlig orden eller indre sikkerhet. Tollovgivningen
gjelder ved passering av indre Schengengrense. Kongen kan fastsette nærmere
regler i forskrift.
Enhver som kommer til riket, skal straks melde
seg for grensekontrollen eller nærmeste politimyndighet. Enhver som
reiser fra riket, er underlagt utreisekontroll og skal ved utreisen melde
seg for grensekontrollen eller nærmeste politimyndighet. Meldeplikt
etter dette leddet gjelder ikke ved passering av indre Schengengrense såfremt
det ikke er innført midlertidig grensekontroll som nevnt i første
ledd. Departementet kan gjøre unntak fra meldeplikten etter dette
leddet.
§ 15 Gjennomføring
av grensekontroll
Inn- og utreisekontroll gjennomføres
ved ytre Schengengrense, såfremt det ikke er innført midlertidig
grensekontroll ved indre Schengengrense som nevnt i § 14 første
ledd.
Ved inn- og utreisekontroll påses at enhver har pass
eller annet legitimasjonsdokument som er godkjent som reisedokument, og
at visumpliktige har gyldig visum. Dersom den kontrollerte nekter å
oppgi sin identitet, eller det er grunn til mistanke om at den oppgitte
identiteten er falsk, eller at personen skjuler legitimasjonsdokument, kan
det foretas visitasjon med sikte på å fremskaffe legitimasjonsdokument.
Det skal også påses at det ikke foreligger annet grunnlag for
bortvisning, jf. § 17.
Ved inn- og utreisekontroll kan det
også foretas andre former for identitetskontroll, herunder iriskontroll,
kontroll av fingeravtrykk og ansiktsgjenkjenning.
Ved inn- og utreisekontroll
kan politiet undersøke kjøretøy, fartøy og luftfartøy
for å fastslå om det finnes personer der som forsøker
å unndra seg personkontroll.
Kongen kan i forskrift
a) gi nærmere regler om inn- og utreisekontroll,
b) gi nærmere regler om politiets myndighet til å kreve
inn pass og andre reise- eller legitimasjonsdokumenter fra utlending før
innreise, samt til å ta kopi av slike dokumenter, og
c) pålegge fører av skip eller luftfartøy, eller
transportør som utfører yrkesmessig landtransport av personer,
å kontrollere at reisende har gyldige reise- eller legitimasjonsdokument
og visum, samt plikt til å ta kopi av disse.
§ 16 Tillatelse til å fratre stilling
på skip. Landlov. Blindpassasjer
En utlending
som forlater sin stilling om bord på skip eller luftfartøy,
må ikke gå i land i riket uten tillatelse fra politiet. Kongen
kan i forskrift gi nærmere regler om sjøfolk som fratrer stilling
på skip, og deres adgang til å gå i land i riket, samt
regler om saksbehandling og klageadgang i slike saker.
Kongen kan
i forskrift gi regler om sjøfolks landlov under opphold på
skip i norsk havn og om adgangen til å nekte landlov. Kongen kan også
gi regler om saksbehandlingen og klageadgangen i slike saker.
En
utlending som er blindpassasjer om bord i skip eller luftfartøy,
må ikke gå i land i riket uten tillatelse fra politiet. Kongen
kan gi nærmere regler i forskrift om vilkårene for at blindpassasjerer
skal gis adgang til riket, samt regler om saksbehandlingen og klageadgangen
i slike saker.
§ 17 Bortvisning
En utlending kan bortvises:
a) når utlendingen ikke viser gyldig pass eller annet godkjent
reisedokument når dette er nødvendig,
b)
når utlendingen ikke viser visum når dette er nødvendig,
c) når utlendingen er registrert i Schengen Informasjonssystem
(SIS) med sikte på å nekte innreise,
d) når
utlendingen mangler nødvendig tillatelse etter loven,
e) når utlendingen ikke kan sannsynliggjøre det oppgitte
formålet med oppholdet,
f) når utlendingen
ikke kan sannsynliggjøre å ha eller være sikret tilstrekkelig
midler til opphold i riket eller i annet Schengenland og til hjemreise,
g) når utlendingen er straffet eller er ilagt særreaksjon
som nevnt i § 66 første ledd bokstav b, for mindre enn to år
siden har sonet eller er ilagt straff eller særreaksjon for et forhold
som nevnt i § 66 første ledd bokstav c, eller når andre
omstendigheter gir grunn til å frykte at utlendingen her i riket eller
i et annet Schengenland har begått eller vil begå en straffbar
handling som kan føre til fengselsstraff i mer enn tre måneder,
h) når utlendingen i utlandet er straffet eller
er ilagt særreaksjon for et forhold som etter norsk lov kan føre
til fengselsstraff i ti år eller mer,
i) når
en myndighet i et Schengenland har truffet endelig avgjørelse om
bortvisning eller utvisning av utlendingen fordi det er særlig grunn
til å anta at vedkommende har begått alvorlige straffbare handlinger,
eller fordi det foreligger reelle holdepunkter for at vedkommende planlegger
å begå slike handlinger på territoriet til et Schengenland,
j) når kompetent helsepersonell finner at utlendingen
åpenbart lider av alvorlig sinnslidelse,
k) når
utlendingen ikke har dekket utgifter som er blitt påført det
offentlige i forbindelse med at utlendingen tidligere er ført ut
av riket eller har uoppgjort bøtestraff, eller
l) når det er nødvendig av hensyn til Norges eller et annet
Schengenlands indre sikkerhet, folkehelse, offentlig orden eller internasjonale
forbindelser.
En utlending som er født i riket,
og som senere uavbrutt har hatt fast bopel her, kan ikke bortvises. Det
samme gjelder utlendinger som har midlertidig eller permanent oppholdstillatelse,
og nordiske borgere som er bosatt i riket.
Kongen kan i forskrift
gi regler om unntak fra bestemmelsene i første ledd for innehaver
av visum eller oppholdstillatelse utstedt av et Schengenland.
§ 18 Vedtaksmyndighet i sak om bortvisning
Vedtak om bortvisning ved innreise eller innen sju
dager etter innreise treffes av politimesteren eller den politimesteren
gir fullmakt, hvis ikke annet framgår av annet ledd. Sjudagersfristen
anses overholdt dersom en sak om bortvisning er reist innen sju dager. Vedtak
om bortvisning ved grensekontroll etter § 17 første ledd bokstav
a til c kan treffes av polititjenestemann.
Vedtak om bortvisning
treffes av Utlendingsdirektoratet dersom
a) utlendingen oppgir å være flyktning, jf. § 28, eller
for øvrig gir opplysninger som tyder på at utlendingen er vernet
mot utsendelse etter § 73,
b) vedtaket treffes senere
enn sju dager etter innreise,
c) vedtaket gjelder bortvisning
etter § 17 første ledd bokstav h og l.
Kongen kan i forskrift gi myndighet til politimesteren eller den politimesteren
gir fullmakt, til å treffe vedtak om bortvisning også senere
enn sju dager etter innreise.
§ 19 Utlendingens plikt til å gi melding til myndighetene
Utlendinger som har fått oppholdstillatelse før
innreise, skal senest innen én uke etter innreise melde seg for politiet
på oppholdsstedet.
Utlendinger som skifter bopel mens behandlingen
av sak om oppholdstillatelse pågår, skal gi melding om dette
til politiet. Når en utlending har fått avslag på en søknad
om oppholdstillatelse, gjelder det samme fram til utlendingen har forlatt
riket.
Kongen kan i forskrift gi regler om at en utlending som ikke
trenger oppholdstillatelse eller som har permanent oppholdstillatelse, skal
gi melding til politiet om sin bopel i riket og melding til vedkommende
myndighet om sitt arbeid eller erverv.
§ 20 Plikt i andre tilfeller til å gi melding til myndighetene
Kongen kan i forskrift gi bestemmelser om at:
a) føreren av luftfartøy som kommer fra, eller går
til utlandet, skal gi politiet fortegnelse over reisende og mannskap,
b) føreren av skip som passerer grensen på vei
til eller fra norsk havn, skal gi politiet fortegnelse over reisende og
mannskap,
c) den som driver hotell, pensjonat, losjihus,
leirplass og lignende, skal føre fortegnelse over alle som overnatter
og gi politiet melding om dem, samt at også andre kan pålegges
å gi melding til politiet når en utlending overnatter hos dem
hvis sikkerhets- eller beredskapshensyn tilsier dette,
d) den som tar en utlending i sin tjeneste eller gir en utlending lønnet
arbeid, skal melde dette til politiet før arbeidet begynner,
e) den som driver arbeidsformidling skal gi melding til politiet
om de utlendingene som søker eller får arbeid,
f) folkeregisteret skal gi melding til politiet om utlendinger som meldes
inn og ut,
g) utdanningsinstitusjoner etter anmodning
skal gi politiet fortegnelse over utenlandske elever eller studenter.
Kongen kan i forskrift gi nærmere regler om hvilke
opplysninger fortegnelsene skal inneholde og hvordan opplysningene skal
formidles.
Den det skal gis melding om, plikter å gi de opplysningene
som er nødvendige for at meldeplikten kan bli oppfylt.
§ 21 Alminnelig utlendingskontroll
I forbindelse med håndheving av bestemmelsene om utlendingers
innreise og opphold i riket kan politiet stanse en person og kreve legitimasjon
når det er grunn til å anta at vedkommende er utenlandsk statsborger,
og tid, sted og situasjon gir grunn til slik kontroll. Ved slik kontroll
må utlendingen vise legitimasjon og om nødvendig gi opplysninger
for å bringe identiteten og lovligheten av oppholdet i riket på
det rene. Kongen kan i forskrift gi nærmere regler om gjennomføringen
av kontrollen, herunder om adgangen til å ta kopi av dokumenter.
Ved planlagte aksjoner treffes beslutningen om kontroll i medhold av
første ledd av politimesteren eller den politimesteren gir fullmakt.
For øvrig treffes beslutningen av polititjenestemann.
§ 22 Kontrollmyndighet
Politiet har ansvaret for grensekontrollen.
Tollvesenet skal bistå
politiet i kontrollen med utlendingers inn- og utreise i henhold til denne
loven. Ved utøvelsen av slik kontroll har tollvesenet de samme rettighetene
og pliktene som politiet har etter § 15.
Kongen kan i forskrift
gi nærmere regler om tollvesenets utlendingskontroll og om andre myndigheters
adgang til å gjennomføre utlendingskontroll.
Kapittel 3 Opphold i forbindelse med arbeid og studier mv.
for utlendinger som ikke er omfattet av EØS-avtalen eller EFTA- konvensjonen
§ 23 Oppholdstillatelse for
arbeidstakere som skal arbeide for en arbeidsgiver i riket
Etter nærmere regler fastsatt av Kongen i forskrift
kan det gis oppholdstillatelse for å utføre arbeid for en arbeidsgiver
i riket når følgende vilkår er oppfylt:
a) Søkeren er fylt 18 år.
b) Lønns-
og arbeidsvilkår er ikke dårligere enn etter gjeldende tariffavtale
eller regulativ for bransjen. Dersom slik tariffavtale eller regulativ ikke
foreligger, skal lønns- og arbeidsvilkår ikke være dårligere
enn det som er normalt for vedkommende sted og yrke.
c) Søkeren omfattes av en kvote fastsatt av departementet eller stillingen
kan ikke besettes av innenlandsk arbeidskraft eller arbeidskraft fra EØS-
eller EFTA-området. Unntak gjelder dersom utlendingen i medhold av
internasjonale avtaler som Norge er bundet av, har rett til oppholdstillatelse
for å utføre arbeid.
d) Det foreligger et
konkret tilbud om arbeid. Arbeidstilbudet skal som hovedregel gjelde heltidsarbeid
for én arbeidsgiver, men unntak kan gjøres etter en konkret
vurdering av stillingens art.
Kongen kan fastsette
i forskrift at det skal kunne gis forhåndstilsagn om oppholdstillatelse
for å utføre arbeid innen bestemte næringsgrener som
har behov for ekstra bemanning i avgrensede perioder.
Kongen kan
fastsette i forskrift at en arbeidsgiver i riket kan søke om tillatelse
til å ta i arbeid et bestemt antall utenlandske arbeidstakere for
tidsbegrenset arbeid (gruppetillatelse). Utlendinger som omfattes av en
slik tillatelse, gis etter ankomst til riket individuelle oppholdstillatelser.
Kongen kan gi utfyllende bestemmelser i forskrift, herunder om innholdet
av oppholdstillatelsen, retten til permanent oppholdstillatelse, situasjonen
ved arbeidsledighet, tilbakekall av oppholdstillatelsen og unntak fra kravet
til oppholdstillatelse.
§ 24 Oppholdstillatelse for å yte tjenester som utsendt arbeidstaker eller
selvstendig oppdragstaker
Etter nærmere
regler fastsatt av Kongen i forskrift kan det gis oppholdstillatelse for
å yte tjenester når følgende vilkår er oppfylt:
a) Søkeren er fylt 18 år.
b) Lønns- og arbeidsvilkår er ikke dårligere
enn etter gjeldende tariffavtale eller regulativ for bransjen. Dersom slik
tariffavtale eller regulativ ikke foreligger, skal lønns- og arbeidsvilkår
ikke være dårligere enn det som er normalt for vedkommende sted
og yrke.
c) Det kan ikke skaffes innenlandsk arbeidskraft
eller arbeidskraft fra EØS- eller EFTA-området til oppdraget.
Unntak gjelder dersom utlendingen i medhold av internasjonale avtaler som
Norge er bundet av, har rett til oppholdstillatelse for å utføre
arbeid. Kongen kan i forskrift fastsette at utlendinger som er fagutdannet
eller har spesielle kvalifikasjoner, skal kunne få oppholdstillatelse
uten en individuell vurdering av om det kan skaffes innenlandsk arbeidskraft
eller arbeidskraft fra EØS- eller EFTA-området.
d) Det foreligger et konkret tilbud om oppdrag. Tilbudet skal som
hovedregel gjelde for én oppdragsgiver, med mindre særlige
grunner tilsier noe annet.
Kongen kan fastsette i forskrift
at en oppdragsgiver kan søke om tillatelse til å ta i arbeid
et bestemt antall utenlandske tjenesteytere for tidsbegrenset arbeid (gruppetillatelse).
Utlendinger som omfattes av en slik tillatelse, gis etter ankomst til riket
individuelle oppholdstillatelser.
Kongen kan gi utfyllende bestemmelser
i forskrift, herunder om innholdet av oppholdstillatelsen, tilbakekall av
oppholdstillatelsen og unntak fra kravet om oppholdstillatelse.
Tillatelsen danner ikke grunnlag for permanent oppholdstillatelse.
§ 25 Oppholdstillatelse for å
drive selvstendig næringsvirksomhet
En
utlending som er fylt 18 år, og som skal drive varig selvstendig næringsvirksomhet
i Norge, kan få oppholdstillatelse dersom det godtgjøres at
det er økonomisk grunnlag for driften.
Kongen kan gi utfyllende
bestemmelser i forskrift, herunder om vilkårene for oppholdstillatelse
etter første ledd, innholdet av oppholdstillatelsen, retten til permanent
oppholdstillatelse og tilbakekall av oppholdstillatelsen.
§ 26 Oppholdstillatelse for studier og for
vitenskapelig, religiøst eller kulturelt formål o.a.
Kongen kan i forskrift fastsette regler for når
oppholdstillatelse kan gis av andre grunner enn det som følger av
de ulike bestemmelsene i loven, så langt det ikke berører hovedprinsipper
ved innvandringsreguleringen. Kongen kan herunder gi regler om
a) oppholdstillatelse til fremme av vitenskapelig, religiøst
eller kulturelt samarbeid og utvikling i saker som etter sin art faller
utenfor reglene i §§ 23, 24 og 25, og
b) oppholdstillatelse
for å ta utdanning og lignende.
Kongen kan gi
utfyllende bestemmelser i forskrift, herunder om innholdet av oppholdstillatelsen,
retten til permanent oppholdstillatelse og tilbakekall av oppholdstillatelsen.
§ 27 Tilsyn med at vilkår
for tillatelser følges og tiltak ved brudd på vilkårene
Arbeidstilsynet fører tilsyn med at virksomhetene
følger vilkårene for oppholdstillatelse når det gjelder
lønns- og arbeidsvilkår og stillingens omfang. Arbeidstilsynet
fører også tilsyn med at vilkårene for oppholdstillatelse
for arbeidstakere som nevnt i kapittel 13 følges. Enhver som er underlagt
tilsyn etter bestemmelsen, skal, når Arbeidstilsynet krever det og
uten hinder av taushetsplikt, fremlegge opplysninger som anses nødvendige
for utøvelsen av tilsynet. Slike opplysninger kan også kreves
fra andre offentlige tilsynsmyndigheter uten hinder av den taushetsplikten
som ellers gjelder.
Arbeidstilsynet gir de påleggene og treffer
de vedtakene ellers som er nødvendige for gjennomføringen
av tilsyn etter første ledd. Arbeidsmiljøloven § 18-6
første, annet, sjette, sjuende og åttende ledd samt §§
18-7 og 18-8 får tilsvarende anvendelse ved tilsyn etter loven her.
En eventuell oppdragsgiver skal også gjøres kjent med pålegg
og andre enkeltvedtak.
Ved mistanke om overtredelse av vilkårene
eller om at utlendingen ikke har nødvendig oppholdstillatelse, skal
Arbeidstilsynet varsle utlendingsmyndighetene.
Petroleumstilsynet
har innenfor sitt myndighetsområde tilsvarende tilsynsansvar og myndighet
som nevnt i første, annet og tredje ledd.
Dersom en arbeidsgiver
i forhold til sine utenlandske arbeidstakere grovt eller gjentatte ganger
bryter regler gitt i eller i medhold av loven her som skal verne om arbeidstakeres
lønns- eller arbeidsvilkår, kan Utlendingsdirektoratet treffe
vedtak om at det ikke skal innvilges oppholdstillatelse for å utføre
arbeid hos vedkommende arbeidsgiver. Vedtak etter denne bestemmelsen skal
gjelde for to år. Kongen kan gi nærmere regler i forskrift,
herunder fastsette at vedtak etter bestemmelsen skal gjelde for mindre enn
to år.
Vedtak etter femte ledd berører ikke retten til
oppholdstillatelse etter kapittel 13.
Kapittel
4 Beskyttelse
§ 28 Oppholdstillatelse
for utlendinger som trenger beskyttelse (asyl)
En utlending som er i riket eller på norsk grense, skal etter søknad
anerkjennes som flyktning dersom utlendingen
a) har en velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av
rase, religion, nasjonalitet, medlemskap i en spesiell sosial gruppe eller
på grunn av politisk oppfatning, og er ute av stand til, eller på
grunn av slik frykt er uvillig til, å påberope seg sitt hjemlands
beskyttelse, jf. flyktningkonvensjonen 28. juli 1951 artikkel 1 A og protokoll
31. januar 1967, eller
b) uten å falle inn under
bokstav a likevel står i reell fare for å bli utsatt for dødsstraff,
tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff
ved tilbakevending til hjemlandet.
En utlending som
anerkjennes som flyktning etter første ledd, har rett til oppholdstillatelse
(asyl).
Ved vurderingen etter første ledd skal det tas hensyn
til om søkeren er barn.
Søkeren skal som hovedregel
anerkjennes som flyktning etter første ledd også når
beskyttelsesbehovet har oppstått etter at søkeren forlot hjemlandet,
og skyldes søkerens egne handlinger. Ved vurderingen av om det skal
gjøres unntak fra hovedregelen, skal det særlig legges vekt
på om beskyttelsesbehovet skyldes handlinger som er straffbare etter
norsk lov, eller om det fremstår som mest sannsynlig at det hovedsakelige
formålet med handlingene har vært å oppnå oppholdstillatelse.
Retten til anerkjennelse som flyktning etter første ledd gjelder
ikke dersom utlendingen kan få effektiv beskyttelse i andre deler
av hjemlandet enn det området søkeren har flyktet fra, og det
ikke er urimelig å henvise søkeren til å søke
beskyttelse i disse delene av hjemlandet.
Med de unntakene som er
fastsatt av Kongen i forskrift, har også ektefelle eller samboer til
en utlending som gis oppholdstillatelse som flyktning etter annet ledd,
og flyktningens barn under 18 år uten ektefelle eller samboer, rett
til oppholdstillatelse som flyktning.
Når en utlending har
fått avslag på søknad om oppholdstillatelse etter denne
bestemmelsen, skal vedtaksmyndigheten av eget tiltak vurdere om bestemmelsene
i § 38 skal anvendes.
Kongen kan i forskrift gi nærmere
regler om anvendelsen av denne paragrafen og §§ 29 og 30.
§ 29 Nærmere om forfølgelse
etter § 28 første ledd bokstav a
For at handlinger skal anses å utgjøre forfølgelse i
henhold til § 28 første ledd bokstav a, må de enten
a) enkeltvis eller på grunn av gjentakelse
utgjøre en alvorlig krenkelse av grunnleggende menneskerettigheter,
særlig slike rettigheter som ikke kan fravikes i medhold av artikkel
15 nr. 2 i den europeiske menneskerettskonvensjon av 4. november 1950, eller
b) utgjøre flere forskjellige tiltak, herunder
krenkelser av menneskerettigheter, som til sammen er så alvorlige
at de berører et menneske på en måte som kan sammenlignes
med situasjonen beskrevet i bokstav a.
Forfølgelse
kan blant annet ta form av
a) fysisk eller
psykisk vold, herunder seksualisert vold,
b) lovgivning
og administrative, politimessige og judisielle tiltak, enten de er diskriminerende
i seg selv eller praktiseres på en diskriminerende måte,
c) strafforfølgelse og straffullbyrdelse som er uforholdsmessig
eller diskriminerende,
d) fravær av muligheten for
rettslig overprøving når dette fører til straffer som
er uforholdsmessige eller diskriminerende,
e) strafforfølgelse
for å nekte militærtjeneste i en konflikt der slik tjeneste
vil inkludere forbrytelser eller handlinger som nevnt i § 31 første
ledd, eller
f) handlinger som er rettet særskilt
mot kjønn eller mot barn.
Forfølger kan
være
a) staten,
b)
organisasjoner eller grupperinger som kontrollerer statsapparatet eller
en så stor del av statens territorium at utlendingen ikke kan henvises
til å søke beskyttelse i andre deler av landet, jf. § 28
femte ledd, eller
c) ikke-statlige aktører dersom
de aktørene som er nevnt i bokstav a og b, inkludert internasjonale
organisasjoner, er ute av stand til eller ikke er villige til å treffe
rimelige tiltak for å forhindre forfølgelsen, blant annet gjennom
et virksomt system for å avdekke, rettsforfølge og straffe
handlinger som utgjør forfølgelse.
§ 30 Nærmere om grunnlaget for forfølgelse
etter § 28 første ledd bokstav a
Ved anvendelsen av § 28 første ledd bokstav a skal følgende
legges til grunn ved vurderingen av grunnlaget for forfølgelsen:
a) Rase skal særlig anses å omfatte
hudfarge, avstamning og tilhørighet til en bestemt etnisk gruppe.
b) Religion skal særlig anses å omfatte
- religiøse og andre typer livssyn,
- deltakelse i eller tilsiktet fravær fra formell gudsdyrkelse,
enten det skjer privat eller offentlig, alene eller sammen med andre,
- andre handlinger eller meningsytringer knyttet til vedkommendes
religion eller livssyn,
- individuelle eller kollektive
handlemåter som er diktert av religiøs eller livssynsmessig
overbevisning,
- frihet til å skifte religion eller
annet livssyn.
c) Nasjonalitet skal foruten statsborgerskap
eller mangel på statsborgerskap også omfatte medlemskap i en
gruppe som er definert ved sin kulturelle, etniske eller språklige
identitet, geografiske eller politiske opprinnelse eller forbindelse med
befolkningen i en annen stat.
d) En spesiell sosial gruppe
skal særlig anses å omfatte en gruppe mennesker som har et felles
kjennetegn ut over faren for å bli forfulgt, og som oppfattes som
en gruppe av samfunnet. Det felles kjennetegnet kan være iboende eller
av andre grunner uforanderlig, eller for øvrig utgjøres av
en væremåte eller en overbevisning som er så grunnleggende
for identitet, samvittighet eller utøvelse av menneskerettigheter
at et menneske ikke kan forventes å oppgi den. Tidligere ofre for
menneskehandel skal anses som medlemmer av en spesiell sosial gruppe.
e) Politisk oppfatning skal særlig anses å omfatte
oppfatninger om de aktuelle forfølgerne eller deres politikk eller
metoder, uansett om søkeren har handlet i henhold til denne oppfatningen.
Ved vurderingen av om det foreligger en velbegrunnet
frykt for forfølgelse er det uten betydning om søkeren har
de kjennetegn eller den oppfatning som fører til forfølgelsen,
jf. § 28 første ledd bokstav a, såfremt forfølgeren
mener at søkeren har kjennetegnet eller oppfatningen.
§ 31 Utelukkelse fra rett til anerkjennelse
som flyktning etter § 28
Rett til anerkjennelse
som flyktning etter § 28 første ledd foreligger ikke dersom
utlendingen faller inn under flyktningkonvensjonen 28. juli 1951 artikkel
1D eller E, eller dersom det er alvorlig grunn til å anta at utlendingen
a) har gjort seg skyldig i en forbrytelse
mot freden, en krigsforbrytelse eller en forbrytelse mot menneskeheten,
slik disse forbrytelsene er definert i internasjonale avtaler som tar sikte
på å gi bestemmelser om slike forbrytelser,
b) har gjort seg skyldig i en alvorlig ikke-politisk forbrytelse utenfor
Norges grenser, før han fikk adgang til Norge som flyktning, eller
c) har gjort seg skyldig i handlinger som er i strid med
FNs formål og prinsipper.
Rett til anerkjennelse
som flyktning etter § 28 første ledd bokstav b foreligger heller
ikke dersom det er grunnlag for å utvise utlendingen ut fra grunnleggende
nasjonale interesser, eller utlendingen har fått endelig dom for en
særlig alvorlig forbrytelse og av den grunn utgjør en fare
for det norske samfunnet.
Rett til anerkjennelse som flyktning etter
§ 28 første ledd bokstav b foreligger heller ikke dersom utlendingen
forlot hjemlandet kun for å unngå straffereaksjoner for en eller
flere straffbare handlinger som kunne ha blitt straffet med fengsel dersom
handlingene var blitt begått i Norge.
Dersom en utlending som
faller inn under første ledd bokstav a eller c eller annet ledd,
allerede har fått oppholdstillatelse som flyktning etter § 28,
kan oppholdstillatelsen kalles tilbake.
For utlendinger som faller
inn under første til fjerde ledd, men som etter § 73 annet ledd
likevel er vernet mot utsendelse, gjelder § 74.
§ 32 Internasjonalt samarbeid mv. om behandling
av søknader om opphold av beskyttelsesgrunner
En søknad om oppholdstillatelse etter § 28 kan nektes realitetsbehandlet
dersom søkeren
a) har fått asyl
eller annen form for beskyttelse i et annet land,
b) kan
kreves mottatt av et annet land som deltar i Dublin-samarbeidet slik dette
er nærmere angitt av Kongen i forskrift,
c) kan
kreves mottatt av en annen nordisk stat etter reglene i den nordiske passkontrolloverenskomsten,
d) har reist til riket etter å ha hatt opphold i
en stat eller et område hvor utlendingen ikke var forfulgt, og hvor
utlendingen vil få en søknad om beskyttelse behandlet.
I tilfeller som nevnt i første ledd bokstav b, c
og d skal søknaden om oppholdstillatelse etter § 28 likevel
tas til realitetsbehandling dersom utlendingen har en tilknytning til riket
som gjør at Norge er nærmest til å realitetsbehandle
den. Kongen kan gi nærmere regler i forskrift om når en søknad
som faller inn under første ledd, skal realitetsbehandles.
Adgangen til å nekte realitetsbehandling etter første ledd
gjelder likevel ikke dersom § 73 er til hinder for det.
§ 33 Adgang til å stille saksbehandlingen
i bero ved utsikt til bedring av situasjonen i et område
Når det foreligger konkrete omstendigheter som kan begrunne
en forventning om snarlig bedring i situasjonen i det området søkere
om oppholdstillatelse etter § 28 kommer fra, kan departementet beslutte
at behandlingen av søknadene fra personer fra dette området
skal stilles i bero i inntil seks måneder. På samme vilkår
kan perioden hvor saksbehandlingen stilles i bero, forlenges med ytterligere
seks måneder.
§ 34 Kollektiv
beskyttelse i en massefluktsituasjon
Dersom det
foreligger en massefluktsituasjon, kan Kongen i statsråd beslutte
at det kan gis kollektiv beskyttelse etter denne paragrafen. Kongen i statsråd
beslutter også når adgangen til å gi kollektiv beskyttelse
skal bortfalle.
En utlending som omfattes av massefluktsituasjonen
som nevnt i første ledd, og som kommer til riket eller er her når
denne paragrafen får anvendelse, kan etter søknad få
en midlertidig oppholdstillatelse på grunnlag av en gruppevurdering
(kollektiv beskyttelse). Tillatelsen danner ikke grunnlag for permanent
oppholdstillatelse. Tillatelsen gjelder for ett år og kan fornyes
eller forlenges i inntil tre år fra det tidspunktet utlendingen første
gang fikk oppholdstillatelse. Deretter kan det gis en midlertidig tillatelse
som kan danne grunnlag for permanent oppholdstillatelse. Etter ett år
med slik tillatelse skal det gis permanent oppholdstillatelse såfremt
vilkårene for å inneha tillatelsen fortsatt er til stede og
vilkårene for øvrig er oppfylt, jf. § 62.
En søknad
om beskyttelse etter § 28 fra en utlending som nevnt i annet ledd kan
stilles i bero i inntil tre år fra det tidspunktet utlendingen første
gang fikk tillatelse. Når adgangen til å gi kollektiv beskyttelse
er bortfalt, eller det er gått tre år siden utlendingen første
gang fikk tillatelse, skal utlendingen informeres om at søknaden
bare vil bli tatt under behandling dersom utlendingen innen en fastsatt
frist uttrykkelig tilkjennegir et ønske om det.
Vedtak etter
annet og tredje ledd treffes av Utlendingsdirektoratet. Direktoratet kan
gi politiet myndighet til å gi oppholdstillatelse og stille søknader
som nevnt i bero.
Kongen kan gi nærmere regler i forskrift.
§ 35 Overføring av utlendinger
etter anmodning fra internasjonale organisasjoner mv. (overføringsflyktninger)
Etter anmodning fra FNs høykommissær
for flyktninger, andre internasjonale organisasjoner eller andre instanser
som er fastsatt av Kongen i forskrift, kan Utlendingsdirektoratet innenfor
de rammene og etter de retningslinjene som er fastsatt av overordnet myndighet,
treffe vedtak om at en utlending skal gis innreisetillatelse. Kongen kan
i forskrift legge vedtaksmyndigheten til et annet organ.
Departementet
kan, uavhengig av begrensningen i § 76 annet ledd, instruere om at
innreisetillatelse skal gis i enkeltsaker etter bestemmelsen her.
En utlending som har fått innreisetillatelse etter første ledd,
får oppholdstillatelse etter denne paragrafen inntil Utlendingsdirektoratet
har avgjort om utlendingen skal få oppholdstillatelse som flyktning
etter § 28 eller oppholdstillatelse etter § 38. Ved vurderingen
av en sak etter §§ 28 og 38 etter innreise skal det legges tilbørlig
vekt på om utlendingen hadde grunn til å regne med å bli
ansett som flyktning etter § 28.
Forvaltningsloven kapittel
IV og V om saksforberedelse og vedtak gjelder bare vedtak truffet etter
innreise. Forvaltningsloven kapittel VI om klage og omgjøring gjelder
der det er truffet vedtak om oppholdstillatelse etter §§ 28 eller
38.
Kongen kan fastsette nærmere regler i forskrift om anvendelsen
av denne paragrafen.
§ 36 Virkning
av flyktningbedømmelse i annen stat
En
utlending som har fått asyl eller reisebevis for flyktninger av en
fremmed stat, skal anses som flyktning med fast bopel i denne staten. Søker
en slik flyktning asyl eller reisebevis i Norge, skal den tidligere flyktningbedømmelsen
ikke underkjennes med mindre den er åpenbart feilaktig eller det foreligger
andre særlige grunner til det.
§ 37 Opphør og tilbakekall av oppholdstillatelse etter §§ 28
eller 34
Ved siden av tilbakekall etter § 63
kan status som flyktning og oppholdstillatelse etter §§ 28 og
34 også tilbakekalles dersom utlendingen:
a) frivillig på nytt har søkt beskyttelse fra det landet
utlendingen er borger av,
b) etter å ha mistet sitt
statsborgerskap, frivillig har gjenervervet det,
c) har
ervervet nytt statsborgerskap og nyter beskyttelse av det landet utlendingen
er blitt borger av,
d) frivillig på nytt har bosatt
seg i det landet utlendingen forlot eller oppholdt seg utenfor på
grunn av frykt for forfølgelse,
e) ikke lenger
kan nekte å nyte godt av beskyttelse fra det landet utlendingen er
borger av, fordi de forholdene som førte til at utlendingen ble anerkjent
som flyktning etter § 28 eller fikk beskyttelse etter § 34, ikke
lenger er til stede, eller
f) ikke er borger av noe land,
og på grunn av at de forholdene som førte til at utlendingen
ble anerkjent som flyktning etter § 28 eller fikk beskyttelse etter
§ 34 ikke lenger er tilstede, er i stand til å vende tilbake
til det landet hvor utlendingen tidligere hadde sin bopel.
Oppholdstillatelse skal ikke tilbakekalles etter første ledd bokstav
e eller f dersom utlendingen kan påberope seg tvingende grunner i
forbindelse med tidligere forfølgelse for å avvise beskyttelse
fra det landet utlendingen har statsborgerrett i, eller å nekte å
vende tilbake til det landet hvor utlendingen tidligere hadde sin vanlige
bopel.
Kapittel 5 Adgang til opphold på
grunn av sterke menneskelige hensyn eller særlig tilknytning til riket
§ 38 Oppholdstillatelse på
grunn av sterke menneskelige hensyn eller særlig tilknytning til riket
Det kan gis oppholdstillatelse selv om de øvrige
vilkårene i loven ikke er oppfylt dersom det foreligger sterke menneskelige
hensyn eller utlendingen har særlig tilknytning til riket.
For å avgjøre om det foreligger sterke menneskelige hensyn
skal det foretas en totalvurdering av saken. Det kan blant annet legges
vekt på om
a) utlendingen er enslig
mindreårig uten forsvarlig omsorg ved retur,
b)
det foreligger tvingende helsemessige forhold som gjør at utlendingen
har behov for opphold i riket,
c) det foreligger sosiale
eller humanitære forhold ved retursituasjonen som gir grunnlag for
å innvilge oppholdstillatelse, eller
d) utlendingen
har vært offer for menneskehandel.
I saker som
berører barn, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn.
Barn kan gis oppholdstillatelse etter første ledd selv om situasjonen
ikke har et slikt alvor at det ville blitt innvilget oppholdstillatelse
til en voksen.
Ved vurderingen av om tillatelse skal gis, kan det
legges vekt på innvandringsregulerende hensyn, herunder
a) mulige konsekvenser for omfanget av søknader på
liknende grunnlag,
b) de samfunnsmessige konsekvensene,
c) hensynet til kontroll, og
d) hensynet
til respekten for lovens øvrige regler.
Når
det er tvil om utlendingens identitet, når behovet er midlertidig,
eller når andre særlige grunner tilsier det, kan det fastsettes
at tillatelsen ikke skal kunne danne grunnlag for permanent oppholdstillatelse.
Tillatelsen kan også gis med kortere varighet enn ett år.
Kongen kan fastsette nærmere regler i forskrift.
Kapittel 6 Familieinnvandring
§
39 Referanseperson
Med referanseperson
menes i denne loven den personen som søkeren ønsker å
bli gjenforent med eller å etablere familieliv med.
§ 40 Oppholdstillatelse for ektefeller
En søker som er ektefelle til en referanseperson,
jf. § 39, har rett til oppholdstillatelse når referansepersonen
er:
a) norsk eller nordisk statsborger som
er bosatt eller skal bosette seg i riket,
b) utlending
med permanent oppholdstillatelse i riket,
c) utlending
som har eller får lovlig opphold i riket med oppholdstillatelse som
kan danne grunnlag for permanent oppholdstillatelse, eller
d) utlending som har oppholdstillatelse etter bestemmelsen i § 34
uten at ordningen med kollektiv beskyttelse har opphørt.
Det er et vilkår for oppholdstillatelse etter første
ledd at begge parter er over 18 år.
Med mindre særskilte
omstendigheter tilsier noe annet, er det et vilkår at ektefellene
skal bo sammen.
Oppholdstillatelse kan nektes dersom det fremstår
som mest sannsynlig at det hovedsakelige formålet med inngåelsen
av ekteskapet har vært å etablere et grunnlag for opphold i
riket for søkeren.
En søker som ikke har felles barn
med referansepersonen og ikke har levd i et etablert samliv med referansepersonen
i utlandet eller i Norge, kan nektes oppholdstillatelse dersom det er mest
sannsynlig at søkeren eller dennes særkullsbarn vil bli mishandlet
eller grovt utnyttet. Tilsvarende gjelder særkullsbarn som søker
familiegjenforening med en forelder som har fått oppholdstillatelse
uten at forelderen har felles barn med referansepersonen eller har levd
i et etablert samliv med referansepersonen i utlandet eller i Norge. Kongen
kan gi nærmere regler om bestemmelsens anvendelse i forskrift.
Dersom referansepersonen får opphold i riket etter å ha inngått
ekteskap med flere, kan bare én av de ektede få oppholdstillatelse.
Dersom referansepersonen allerede er gift med en person som er bosatt i
riket, kan oppholdstillatelse etter denne paragrafen ikke gis. Dersom referansepersonen
tidligere har vært gift med en annen, og det fremstår som mest
sannsynlig at de tidligere ektefellene akter å fortsette samlivet,
kan oppholdstillatelse nektes.
§ 41 Oppholdstillatelse for samboere
En søker
som har levd i et fast og etablert samboerforhold i minst to år med
en referanseperson som nevnt i § 40 første ledd, har rett til
oppholdstillatelse når partene akter å fortsette samlivet. Det
samme gjelder søkere som har barn med en slik referanseperson, når
partene akter å fortsette samlivet. Det er et vilkår at begge
parter er over 18 år, og at ingen av partene er gift.
Oppholdstillatelse
kan gis til en søker som ikke har levd i et fast og etablert samboerforhold
med referansepersonen i minst to år, dersom partene venter barn sammen
og akter å fortsette samlivet. Det er et vilkår at begge parter
er over 18 år, og at ingen av partene er gift.
Oppholdstillatelse
etter første eller annet ledd kan også gis selv om en av partene
er gift, dersom det foreligger varige hindringer for å oppfylle vilkåret
om at ingen av partene må være gift.
Kongen kan fastsette
nærmere regler i forskrift.
§ 42 Oppholdstillatelse for barn
En søker som
er barn under 18 år, jf. § 50, uten ektefelle eller samboer,
har rett til oppholdstillatelse når begge foreldrene har eller får
oppholdstillatelse som nevnt i § 40 første ledd.
En søker
som er barn under 18 år uten ektefelle eller samboer, har rett til
oppholdstillatelse når én av foreldrene har oppholdstillatelse
som nevnt i § 40 første ledd, med mindre hensynet til barnets
beste taler mot det. Det er et vilkår at referansepersonen har foreldreansvaret,
alene eller felles med den andre av foreldrene. Er foreldreansvaret felles,
må samtykke foreligge fra den andre av foreldrene, med mindre dette
er umulig å innhente, eller særlige grunner tilsier at oppholdstillatelse
uansett bør gis. Dersom referansepersonen har flere enn én
ektefelle, kan oppholdstillatelse bare gis til flere enn ett barn når
de er helsøsken.
Første og annet ledd gjelder tilsvarende
for barn under 18 år som blir adoptert etter utenlandsk lov, eller
vil bli adoptert etter lov 28. februar 1986 nr. 8 om adopsjon. Samtykke
må være gitt av Barne-, ungdoms- og familieforvaltningen før
barnet er kommet til riket.
En søker som er barn under 21
år uten ektefelle eller samboer, og som er forsørget av en
utlending som er borger av en stat som har tiltrådt Den europeiske
sosialpakt 18. oktober 1961, har rett til opphold når begge foreldrene
har oppholdstillatelse som nevnt i § 40 første ledd i riket.
§ 43 Familiegjenforening mellom
barn med opphold etter §§ 28 eller 34 og barnets foreldre og søsken
Søkere som er foreldre til barn under 18 år
med opphold i riket etter §§ 28 eller 34, har rett til opphold.
Det er et vilkår at søkerne skal bo sammen med barnet. Dersom
søkeren er enslig mor eller far, har den av foreldrene som hadde
foreldreansvaret og som barnet bodde fast sammen med i hjemlandet, fortrinnsrett
til opphold i Norge.
Tilsvarende gjelder for søsken under
18 år som ikke har ektefelle eller samboer, og som bor sammen med
foreldrene, eller den av dem som får opphold.
§ 44 Familiegjenforening mellom norsk barn og barnets
mor eller far
En søker som er mor eller
far til norsk barn under 18 år som søkeren har foreldreansvaret
for og bor fast sammen med, har rett til oppholdstillatelse for å
bo sammen med barnet i Norge.
Oppholdstillatelse kan likevel nektes
dersom dette ville lede til at søkeren ville bli gjenforent med en
herboende ektefelle som allerede er gift med eller samboer med en annen
person her. Det samme gjelder dersom søkeren og den herboende forelderen
ikke er gift på søknadstidspunktet, men det på et tidligere
tidspunkt har bestått et bigamt forhold mellom søkeren, den
herboende forelderen og dennes nåværende ektefelle eller samboer.
Kongen kan fastsette utfyllende bestemmelser i forskrift om adgang
til å nekte oppholdstillatelse etter annet ledd.
§ 45 Oppholdstillatelse for mor eller far som skal
ha samvær med norsk barn
En søker
som er mor eller far til norsk barn under 18 år som bor fast sammen
med den andre av foreldrene i riket, har rett til oppholdstillatelse. Det
er et vilkår at søkeren:
a) har
bodd sammen med barnet eller har utøvet samvær av et visst
omfang det siste året i utlandet,
b) har samværsrett
av et visst omfang i riket, og
c) sannsynliggjør
at samvær vil bli utøvet.
Oppholdstillatelse
kan likevel nektes dersom dette ville lede til at søkeren ville bli
gjenforent med en herboende ektefelle som allerede er gift med eller samboer
med en annen person her. Det samme gjelder dersom søkeren og den
herboende forelderen ikke er gift på søknadstidspunktet, men
det på et tidligere tidspunkt har bestått et bigamt forhold
mellom søkeren, den herboende forelderen og dennes nåværende
ektefelle eller samboer.
Kongen kan fastsette nærmere bestemmelser
i forskrift om tidsberegningen etter første ledd bokstav a og om
kravet til omfanget av samværsretten etter bokstav a og b. Kongen
kan også fastsette utfyllende bestemmelser i forskrift om adgang til
å nekte oppholdstillatelse etter annet ledd.
§
46 Oppholdstillatelse for enslig mor eller far med barn
over 18 år i Norge
Mor eller far til en
referanseperson som nevnt i § 40 første ledd kan gis oppholdstillatelse
dersom referansepersonen er søkerens barn over 18 år. Det er
et vilkår at søkeren er over 60 år og uten ektefelle,
samboer eller slektninger i opp- eller nedstigende linje i hjemlandet.
Kongen kan gi nærmere regler i forskrift.
§
47 Korttidsopphold for å besøke barn i riket
Oppholdstillatelse av inntil ni måneders varighet
kan gis til foreldre som skal besøke en referanseperson som nevnt
i § 40 første ledd bokstav a til c, når referansepersonen
er søkerens barn og er bosatt i riket.
Det er en forutsetning
at søkeren returnerer til hjemlandet etter besøksperioden.
Innvandringsregulerende hensyn skal være med i vurderingen av om tillatelse
bør gis.
Oppholdstillatelse etter denne paragrafen gir ikke
rett til å ta arbeid og danner ikke grunnlag for permanent opphold.
Tillatelsen kan ikke fornyes eller forlenges.
Ny tillatelse
etter denne bestemmelsen kan tidligst gis etter ett års opphold utenfor
riket.
Kongen kan gi nærmere regler i forskrift.
§ 48 Oppholdstillatelse for å inngå
ekteskap
Oppholdstillatelse med inntil seks måneders
varighet kan gis til en søker som skal inngå ekteskap etter
innreisen med en referanseperson som nevnt i § 40 første ledd.
Det er et vilkår at begge parter er over 18 år. Bestemmelsene
i § 40 tredje, femte og sjette ledd gjelder tilsvarende. Kongen kan
fastsette nærmere vilkår i forskrift.
Oppholdstillatelse
etter denne paragrafen danner ikke grunnlag for permanent opphold. Tillatelsen
kan ikke forlenges eller fornyes.
§ 49 Familieinnvandring i andre tilfeller
Dersom sterke
menneskelige hensyn tilsier det, kan oppholdstillatelse også gis til
andre familiemedlemmer enn nevnt i §§ 40 til 53, og det kan gjøres
unntak fra vilkår knyttet til referansepersonens status.
Ved
vurderingen av om oppholdstillatelse bør innvilges, kan det legges
vekt på innvandringsregulerende hensyn.
I saker som berører
barn, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn.
Når
særlige grunner tilsier det, kan det fastsettes at tillatelsen ikke
kan danne grunnlag for permanent oppholdstillatelse eller at oppholdstillatelsen
ikke gir rett til å ta arbeid.
Kongen kan gi nærmere
regler i forskrift.
§ 50 Barn
under 18 år
Når det er avgjørende
for om det skal gis tillatelse etter dette kapittelet om søkeren
er eller har barn under 18 år, anses barnet å være under
18 år når søknaden med alle opplysninger og vedlegg som
er nødvendig for å avgjøre den, er innkommet til utlendingsmyndighetene
innen 18-årsdagen. Kongen kan fastsette nærmere bestemmelser
i forskrift.
§ 51 Unntak fra
retten til familieinnvandring
Dersom det ville
være i strid med forutsetningene for referansepersonens oppholdstillatelse
å innvilge oppholdstillatelse til søkeren etter dette kapittelet,
kan tillatelse nektes.
Oppholdstillatelse etter bestemmelsene i kapittelet
her kan nektes dersom referansepersonen etter forespørsel ikke samtykker
i at søkeren gis tillatelse, eller dersom det er sannsynlig at ekteskapet
er inngått mot en av partenes vilje.
§ 52
Fortsatt oppholdstillatelse på grunnlag av samværsordning
med barn
En søker som har foreldreansvaret
for barn under 18 år som ikke bor fast sammen med søkeren,
har rett til ny oppholdstillatelse når dette er nødvendig for
å videreføre samvær med barnet i riket. Det er et vilkår
at:
a) søkeren har oppholdt seg i riket
med tillatelse det siste året,
b) barnet oppfyller
vilkårene etter § 40 første ledd og har opphold i riket
sammen med den andre av foreldrene som barnet bor fast sammen med, og
c) søkeren har samværsrett av et visst omfang
og benytter denne.
En søker som har foreldreansvaret
for barn under 18 år som bor fast sammen med søkeren, har rett
til ny oppholdstillatelse når dette er nødvendig for å
videreføre samvær mellom barnet og den andre av foreldrene
i riket. Det er et vilkår at:
a) søkeren
har oppholdt seg i riket med tillatelse det siste året,
b) den andre av foreldrene oppfyller vilkårene etter §
40 første ledd, og
c) den andre av foreldrene har
samværsrett av et visst omfang og benytter denne.
Annet ledd gjelder tilsvarende for barnet dersom barnet mistet oppholdstillatelsen
som følge av at forelderen som barnet bor fast sammen med, mistet
sin tidligere oppholdstillatelse. Det er et vilkår at forelderen som
barnet bor fast sammen med, også får innvilget oppholdstillatelse
etter annet ledd.
Dersom vilkåret om samvær etter første
og annet ledd ikke er oppfylt, kan søkeren likevel gis ny oppholdstillatelse
dersom det sannsynliggjøres at vilkåret vil være oppfylt
i løpet av et angitt tidsrom, som ikke kan overstige ett år.
Kongen kan fastsette nærmere bestemmelser i forskrift om kravet
til omfanget og utøvelsen av samværsretten.
§ 53 Fortsatt oppholdstillatelse på selvstendig
grunnlag
En utlending som har oppholdstillatelse
etter §§ 40 eller 41, skal etter søknad gis ny oppholdstillatelse
på selvstendig grunnlag dersom:
a) samlivet
er opphørt på grunn av referansepersonens død, med mindre
særlige grunner taler imot det, eller
b) samlivet
er opphørt, og det er grunn til å anta at utlendingen eller
eventuelle barn har blitt mishandlet i samlivsforholdet.
Ny oppholdstillatelse på selvstendig grunnlag kan etter søknad
også gis til en utlending som har oppholdstillatelse etter §§
40 eller 41, dersom utlendingen som følge av samlivsbruddet vil få
urimelige vanskeligheter i hjemlandet grunnet de sosiale og kulturelle forholdene
der.
Når det er reist søksmål etter lov 4. juli
1991 nr. 47 om ekteskap § 16 tredje ledd eller § 23 tredje ledd,
skal en utlending som av den grunn mister oppholdsgrunnlaget som ektefelle,
etter søknad gis ny oppholdstillatelse på selvstendig grunnlag
med mindre særlige grunner taler imot dette. Tillatelsen gis for seks
måneder av gangen inntil rettskraftig avgjørelse foreligger.
Dersom ekteskapet blir kjent ugyldig eller oppløses ved skilsmisse,
gis utlendingen etter søknad ny tillatelse på selvstendig grunnlag,
forutsatt at søkeren ikke har utøvd eller medvirket til å
utøve tvang ved ekteskapsinngåelsen.
Kapittel 7 Allmenne regler om oppholdstillatelse mv.
§ 54 Anvendelsesområdet for bestemmelsene
i dette kapittelet
Med mindre annet er fastsatt
i loven eller forskrift i medhold av loven, gjelder bestemmelsene i dette
kapittelet for alle oppholdstillatelser etter loven, med unntak for oppholdstillatelser
etter § 74 og kapittel 13.
§ 55 Krav om oppholdstillatelse for å kunne ta arbeid og opphold
En utlending som akter å ta arbeid mot eller
uten vederlag, eller som vil drive ervervsvirksomhet i riket, må ha
oppholdstillatelse som gir rett til å ta arbeid eller drive ervervsvirksomhet,
med mindre annet fremgår i eller i medhold av loven.
En utlending
som akter å ta opphold i riket utover tre måneder uten å
ta arbeid, må ha oppholdstillatelse. Opphold i et annet land som deltar
i Schengensamarbeidet, likestilles med opphold i riket. Kongen kan gi nærmere
regler i forskrift om beregning av oppholdstiden.
§
56 Søknad om oppholdstillatelse
Førstegangs oppholdstillatelse skal være gitt før
innreise i riket.
Bestemmelsen i første ledd innebærer
ingen begrensning i retten til å søke asyl, jf. § 28,
eller til å påberope et vern mot utsendelse, jf. § 73.
Utlendingsmyndighetene kan i enkelttilfeller gjøre unntak
fra vilkåret i første ledd når sterke rimelighetsgrunner
tilsier det.
Dersom oppholdstillatelse søkes etter §§
40 eller 41, og ekteskapet er inngått eller samboerforholdet er etablert
i utlandet etter at referansepersonen, jf. § 39, først har vært
bosatt i Norge, kan oppholdstillatelse ikke innvilges før referansepersonen
har vendt tilbake til Norge og har vært til intervju hos utlendingsmyndighetene,
med mindre
a) saken gjelder en søknad
etter § 40, og referansepersonen var til intervju i anledning saken
før ekteskapet ble inngått, eller
b) søkeren
har rett til innreise uten visum.
Kongen kan fastsette
unntak fra første og fjerde ledd i forskrift. Kongen kan også
gi nærmere bestemmelser i forskrift om fremgangsmåten ved fremsettelse
av søknad om oppholdstillatelse og om gjennomføringen av intervjuer
som nevnt i fjerde ledd.
Når søkeren ikke fyller vilkårene
for å søke fra riket, avslås søknaden på
dette grunnlaget. Det samme gjelder når søkeren ikke fyller
vilkårene for å reise inn i riket før tillatelse er gitt.
§ 57 Oppholdstillatelse under
søknadsbehandlingen
Når det er sannsynlig
at søknaden vil bli innvilget, kan søkeren etter anmodning
gis en oppholdstillatelse som løper inntil vedtaket foreligger.
Bestemmelsen i første ledd gjelder ikke for utlendinger som søker
oppholdstillatelse etter kapittel 4.
Bestemmelsen i § 60 tredje
ledd bokstav a til c gjelder tilsvarende. Oppholdstillatelse etter denne
paragrafen danner ikke grunnlag for permanent oppholdstillatelse.
Forvaltningsloven kapittel IV til VI gjelder ikke for vedtak om oppholdstillatelse
etter denne paragrafen.
Kongen kan fastsette nærmere regler
i forskrift.
§ 58 Krav til underhold
og bolig
Det stilles krav om underhold og bolig
for at oppholdstillatelse skal gis etter loven eller forskrift gitt i medhold
av loven.
Kravet til underhold og bolig gjelder ikke for den som
har rett til oppholdstillatelse etter § 28 annet ledd, eller som fyller
vilkårene for vern mot utsendelse etter § 73.
Kongen kan
fastsette nærmere regler og unntak i forskrift.
§ 59 Krav til utlendingens vandel mv.
En utlending som ellers oppfyller vilkårene for oppholdstillatelse,
kan nektes tillatelse dersom det foreligger omstendigheter som vil gi grunn
til å nekte utlendingen adgang til eller opphold i riket i medhold
av andre bestemmelser i loven.
Oppholdstillatelse etter § 28
kan likevel ikke nektes med hjemmel i denne paragrafen.
§ 60 Oppholdstillatelsens varighet og innhold
Førstegangs oppholdstillatelse gis som midlertidig
oppholdstillatelse for inntil tre år. Med mindre annet er fastsatt
i eller i medhold av loven, skal tillatelse gis for minst ett år.
Varigheten av en tillatelse gitt etter bestemmelsene i kapittel 6 skal ikke
overstige utløpet av tillatelsen til referansepersonen, jf. § 39. Varigheten
av en tillatelse etter bestemmelsene i kapittel 3 skal ikke overstige arbeidsforholdets
lengde.
Kongen kan gi nærmere regler i forskrift om varigheten
av oppholdstillatelser etter første ledd.
Med mindre annet
er særskilt fastsatt i loven eller i medhold av loven, gjelder følgende:
a) oppholdstillatelsen gir rett til opphold
i hele riket,
b) oppholdstillatelsen gir rett til å
ta arbeid og til å drive ervervsvirksomhet i hele riket,
c) oppholdstillatelsen gir adgang til gjentatte innreiser i riket
så lenge den gjelder, og
d) oppholdstillatelsen
danner grunnlag for permanent oppholdstillatelse, jf. § 62.
Tillatelse gitt til et familiemedlem i medhold av bestemmelsene
i kapittel 6 gjelder med de samme begrensningene som er fastsatt for tillatelsen
til referansepersonen, jf. § 39. Kongen kan fastsette unntak fra første
punktum i forskrift.
De vilkårene og begrensningene som er
fastsatt, skal fremgå av tillatelsen.
§ 61
Fornyelse av oppholdstillatelse
En utlending har etter søknad rett til fornyelse av en midlertidig
oppholdstillatelse dersom grunnlaget for førstegangs tillatelse fortsatt
er til stede. Dette gjelder likevel ikke dersom det fremgår av loven
eller forskrift i medhold av loven at oppholdstillatelsen ikke kan fornyes,
eller det foreligger omstendigheter som vil gi grunn til å nekte utlendingen
adgang til eller opphold i riket i medhold av andre bestemmelser i loven.
Med mindre det er grunnlag for opphør eller tilbakekall etter
§§ 37 eller 63, skal en oppholdstillatelse etter §§
28 og 34 fornyes. En oppholdstillatelse etter § 34 kan likevel ikke
fornyes dersom det er besluttet at adgangen til å gi kollektiv beskyttelse
er bortfalt, jf. § 34 første ledd.
For tillatelse etter
kapittel 6 gjelder ikke krav om at barn skal være under 18 år
eller 21 år ved fornyelse.
For tillatelse etter kapittel 3
gjelder ikke krav om at søkeren er omfattet av en kvoteordning eller
at stillingen ikke kan besettes av innenlandsk arbeidskraft eller arbeidskraft
fra EØS- eller EFTA-området ved fornyelse.
Fornyet tillatelse
gis som midlertidig oppholdstillatelse og i alminnelighet for ett eller
to år.
En utlending som søker om fornyelse av en midlertidig
oppholdstillatelse, kan få fortsatt opphold på samme vilkår
inntil søknaden er endelig avgjort. Utlendingen har rett til slikt
opphold dersom vedkommende søker om fornyelse senest én måned
før tillatelsen utløper. Dette gjelder ikke dersom det fremgår
av loven eller forskrift i medhold av loven at oppholdstillatelsen ikke
kan fornyes.
En utlending som søker oppholdstillatelse på
nytt faktisk eller rettslig grunnlag, kan få fortsatt opphold på
samme vilkår som tidligere tillatelse inntil søknaden er endelig
avgjort. Utlendingen har rett til dette dersom vedkommende søker
om ny tillatelse senest én måned før utløpet
av gjeldende tillatelse, og vedkommende har hatt lovlig opphold i medhold
av tidligere tillatelse minst de siste ni månedene. Tilsvarende gjelder
for en utlending med tillatelse etter § 48 som søker oppholdstillatelse
i medhold av § 40.
Kongen kan gi nærmere regler i forskrift.
§ 62 Permanent oppholdstillatelse
En utlending som de siste tre årene har oppholdt
seg i riket med midlertidig oppholdstillatelse som danner grunnlag for permanent
oppholdstillatelse, har etter søknad rett til permanent oppholdstillatelse
dersom
a) utlendingen de siste tre årene
ikke har oppholdt seg utenfor riket mer enn syv måneder til sammen,
b) utlendingen fortsatt oppfyller vilkårene for
en midlertidig oppholdstillatelse som danner grunnlag for permanent oppholdstillatelse,
c) det ikke foreligger forhold som nevnt i § 66,
og
d) utlendingen har gjennomført pliktig norskopplæring
i henhold til introduksjonsloven.
Dersom søkeren
er mistenkt eller siktet for et forhold som nevnt i § 66, stilles søknaden
om permanent oppholdstillatelse i bero. Søknaden kan tidligst innvilges
når saken er henlagt eller skyldspørsmålet er endelig
avgjort.
Når det foreligger forhold som nevnt i § 66 og
utlendingen ikke blir utvist, kreves lengre botid enn nevnt i første
ledd for at permanent oppholdstillatelse skal gis. Kongen kan fastsette
nærmere regler i forskrift om beregningen av tilleggstid når
det foreligger forhold som nevnt i § 66.
Permanent oppholdstillatelse
gir rett til opphold i riket uten tidsbegrensning og gir et utvidet vern
mot utvisning, jf. § 68. Bestemmelsen i § 60 tredje ledd bokstav
a til c gjelder tilsvarende.
Tillatelsen faller bort når innehaveren
har oppholdt seg utenfor riket sammenhengende i mer enn to år. Vedtak
om bortfall treffes av Utlendingsdirektoratet. En utlending kan etter søknad
gis adgang til å oppholde seg utenfor riket i mer enn to år
uten at tillatelsen faller bort. Kongen kan fastsette nærmere regler
i forskrift om bortfall av permanent oppholdstillatelse.
Kongen kan
gi nærmere regler i forskrift. Kongen kan fastsette i forskrift at
permanent oppholdstillatelse kan gis i andre tilfeller enn nevnt i første
ledd.
§ 63 Tilbakekall av oppholdstillatelse
Midlertidig og permanent oppholdstillatelse kan tilbakekalles
dersom utlendingen mot bedre vitende har gitt uriktige opplysninger eller
fortiet forhold av vesentlig betydning for vedtaket, eller dersom det for
øvrig følger av alminnelige forvaltningsrettslige regler.
Midlertidig og permanent oppholdstillatelse kan også tilbakekalles
dersom en utlending som ikke er borger av et Schengenland, er besluttet
sendt ut fra et slikt land med grunnlag i en vurdering som kunne ha ført
til utvisning av hensyn til grunnleggende nasjonale interesser, jf. §
67 første ledd bokstav e eller § 68 første ledd bokstav
d.
§ 64 Reisebevis for flyktninger
og utlendingspass
En utlending som får oppholdstillatelse
etter § 28, skal etter søknad også gis reisebevis for
flyktninger for reiser utenfor Norge dersom ikke særlige grunner taler
mot det. Har flyktningen reisedokument utstedt av en fremmed stat, gjelder
denne retten bare når Norge i henhold til en internasjonal avtale
har plikt til å utstede reisebevis for flyktninger.
En utlending
som har eller gis arbeidstillatelse eller oppholdstillatelse i riket på
grunnlag av søknad om asyl, men uten å ha fått innvilget
oppholdstillatelse som flyktning, skal gis utlendingspass for reise utenfor
Norge dersom utlendingens forhold til hjemlandets myndigheter tilsier det,
og det ikke er særlige grunner som taler mot det. Utlendingspass kan
også utstedes i andre tilfeller etter nærmere regler fastsatt
av Kongen.
Pass eller annet reisedokument søkeren er i besittelse
av, må innleveres sammen med søknaden om reisebevis for flyktninger
eller utlendingspass.
Kongen kan i forskrift gi regler om utstedelse,
gyldighetsområde, fornyelse og inndragning av reisebevis for flyktninger
og utlendingspass og de nærmere vilkårene for dette, samt gi
regler om passérbrev.
§ 65 Vedtaksmyndighet
Vedtak om midlertidig og permanent
oppholdstillatelse, fornyelse og tilbakekall fattes av Utlendingsdirektoratet.
Utlendingsdirektoratet avgjør også spørsmål om
vern mot utsendelse etter § 73 og søknad om reisebevis og utlendingspass
etter § 64.
Kongen kan i forskrift fastsette at politiet kan
avgjøre søknader om midlertidig og permanent oppholdstillatelse.
Kongen kan også fastsette i forskrift at søknader om midlertidig
oppholdstillatelse skal kunne avgjøres ved norsk utenriksstasjon.
Kapittel 8 Utvisning
§ 66 Utvisning av utlendinger uten oppholdstillatelse
En utlending uten oppholdstillatelse kan utvises:
a) når utlendingen grovt eller gjentatte
ganger har overtrådt en eller flere bestemmelser i loven her eller
unndrar seg gjennomføringen av et vedtak som innebærer at vedkommende
skal forlate riket,
b) når utlendingen for mindre
enn fem år siden i utlandet har sonet eller er ilagt straff for et
forhold som etter norsk lov kan føre til fengselsstraff i mer enn
tre måneder. Tilsvarende gjelder ved en ilagt særreaksjon som
følge av et straffbart forhold som nevnt,
c) når
utlendingen her i riket er ilagt straff eller særreaksjon for et forhold
som kan føre til fengselsstraff i mer enn tre måneder, eller
flere ganger i løpet av de siste tre årene er ilagt fengselsstraff,
d) når en administrativ myndighet i et Schengenland
har truffet en endelig avgjørelse om bortvisning eller utvisning
av utlendingen på grunn av manglende overholdelse av landets bestemmelser
om utlendingers innreise eller opphold,
e) når utlendingen
har overtrådt straffeloven §§ 147 a eller 147 b, eller har
gitt trygt tilholdssted til noen som utlendingen kjenner til at har begått
en slik forbrytelse, eller
f) når grunnleggende
nasjonale interesser gjør det nødvendig.
§ 67 Utvisning av utlendinger som
har midlertidig oppholdstillatelse
En utlending
som har midlertidig oppholdstillatelse kan utvises:
a) når utlendingen for mindre enn fem år siden i utlandet
har sonet eller er ilagt straff for et forhold som etter norsk lov kan føre
til fengselsstraff i mer enn ett år. Tilsvarende gjelder ved en ilagt
særreaksjon som følge av et straffbart forhold som nevnt,
b) når utlendingen for mindre enn ett år siden
her i riket har sonet eller er ilagt straff eller særreaksjon for
et forhold som kan føre til fengselsstraff i mer enn ett år,
c) når utlendingen har sonet eller er ilagt straff
eller særreaksjon for brudd på straffeloven §§ 228
første ledd, 237, 342 første ledd bokstav b eller c, 352 a,
384 eller 385,
d) når utlendingen har overtrådt
straffeloven §§ 147 a eller 147 b, eller har gitt trygt tilholdssted
til noen som utlendingen kjenner til at har begått en slik forbrytelse,
eller
e) når grunnleggende nasjonale interesser
gjør det nødvendig.
Dersom en straffbar
handling ble begått før utlendingen fikk midlertidig oppholdstillatelse,
gjelder § 66 bokstav b og c tilsvarende.
§ 68
Utvisning av utlendinger som har permanent oppholdstillatelse
En utlending som har permanent oppholdstillatelse kan
utvises:
a) når utlendingen for mindre
enn fem år siden i utlandet har sonet eller er ilagt straff for et
forhold som etter norsk lov kan føre til fengselsstraff i to år
eller mer. Tilsvarende gjelder ved en ilagt særreaksjon som følge
av et straffbart forhold som nevnt,
b) når utlendingen
for mindre enn ett år siden her i riket har sonet eller er ilagt straff
eller særreaksjon for et forhold som kan føre til fengselsstraff
i to år eller mer,
c) når utlendingen har
overtrådt straffeloven §§ 147 a eller 147 b, eller har gitt
trygt tilholdssted til noen som utlendingen kjenner til at har begått
en slik forbrytelse, eller
d) når grunnleggende
nasjonale interesser gjør det nødvendig.
Dersom en straffbar handling ble begått før utlendingen
fikk permanent oppholdstillatelse, gjelder § 67 første ledd
bokstav a og b tilsvarende.
§ 69 Vern mot utvisning for norske borgere og utlendinger som er født
i riket
En norsk statsborger kan ikke utvises.
En utlending som er født i riket og som senere uavbrutt har
hatt fast bopel her, kan ikke utvises.
§ 70 Krav til forholdsmessighet
En utlending kan ikke
utvises dersom det i betraktning av forholdets alvor og utlendingens tilknytning
til riket vil være et uforholdsmessig tiltak overfor utlendingen selv
eller de nærmeste familiemedlemmene. I saker som berører barn,
skal barnets beste være et grunnleggende hensyn.
Kongen kan
gi nærmere regler i forskrift om vurderingen etter første ledd.
§ 71 Utvisningens virkning og
varighet
Enhver gyldig tillatelse til opphold
i riket opphører å gjelde når et vedtak om utvisning
er endelig. Kongen kan i forskrift fastsette nærmere regler om virkningen
av et vedtak om utvisning for søknader om oppholdstillatelse som
ikke er avgjort på utvisningstidspunktet.
Utvisningen er til
hinder for senere innreise i riket. Innreiseforbudet kan gjøres varig
eller tidsbegrenset, men ikke for kortere tidsrom enn to år. Innreiseforbudet
kan etter søknad oppheves dersom nye omstendigheter tilsier det.
Dersom særskilte omstendigheter foreligger, kan den som er utvist,
etter søknad få adgang til riket for kortvarig besøk
selv om innreiseforbudet ikke oppheves, men som regel ikke før to
år er gått fra utreisen.
§ 72 Vedtaksmyndighet i sak om utvisning
Vedtak om
utvisning treffes av Utlendingsdirektoratet. Saker om utvisning forberedes
av politiet.
Kongen kan gi nærmere regler i forskrift.
Kapittel 9 Absolutt vern mot utsendelse (non
refoulement)
§ 73 Absolutt
vern mot utsendelse
En utlending kan ikke sendes
til et område der vedkommende ville være i en situasjon som
nevnt i § 28 første ledd bokstav a, med mindre:
a) utlendingen er utelukket fra beskyttelse etter § 31, eller
b) utlendingen med rimelig grunn anses som en fare for
rikets sikkerhet eller har fått endelig dom for en særlig alvorlig
forbrytelse og av den grunn utgjør en fare for det norske samfunn.
En utlending kan ikke sendes til et område der
vedkommende ville være i en situasjon som nevnt i § 28 første
ledd bokstav b. Vernet etter denne bestemmelsen gjelder også ved situasjoner
som nevnt i første ledd bokstav a og b.
Vernet etter første
og annet ledd gjelder også utsendelse til et område der vedkommende
ikke ville være trygg mot å bli sendt videre til et slikt område
som nevnt i § 28 første ledd.
Vernet etter første
til tredje ledd kommer til anvendelse ved alle former for vedtak etter loven.
Vernet mot utsendelse er ikke til hinder for at det treffes vedtak om utvisning
etter § 66 bokstav f, § 67 første ledd bokstav e eller
§ 68 første ledd bokstav d. Slikt vedtak kan ikke iverksettes
før grunnlaget for utsendelsesvernet er bortfalt.
§ 74 Oppholdstillatelse for en utlending som
har vernet mot utsendelse etter § 73 som sitt eneste grunnlag for opphold
En utlending som har vernet mot utsendelse etter § 73
som sitt eneste grunnlag for opphold i riket, kan gis en midlertidig oppholdstillatelse
inntil hinderet for utsendelse bortfaller. Det kan også fastsettes
at tillatelsen ikke skal gi rett til å ta arbeid. Oppholdstillatelse
etter denne paragrafen gir ikke rett til å besøke andre Schengenland.
Kongen kan gi nærmere regler i forskrift, herunder om varighet og
fornyelse av tillatelser etter denne paragrafen.
Kapittel 10 Organisering av utlendingsmyndighetene
§ 75 Utøvelse av myndighet etter loven
Stortinget godkjenner hovedprinsippene for reguleringen av innvandringen.
Loven gjennomføres av Kongen, departementet, Utlendingsnemnda,
Utlendingsdirektoratet, politiet og andre offentlige myndigheter. Dersom
det ikke fremgår direkte av loven, bestemmer Kongen i forskrift hvilke
oppgaver og hvilken myndighet de ulike offentlige instansene skal ha etter
loven.
Der politimesteren er tillagt myndighet etter denne loven,
kan Kongen i forskrift fastsette at også andre etatsledere i politiet
skal ha slik myndighet.
Der myndighet etter denne loven er lagt til
politimesteren eller den politimesteren gir fullmakt, må den politimesteren
gir fullmakt være jurist.
§ 76
Instruksjonsmyndighet og overprøving av vedtak
Vedtak etter loven truffet av politiet, utenriksstasjoner eller
andre forvaltningsorganer, kan påklages til Utlendingsdirektoratet.
Vedtak etter loven truffet av Utlendingsdirektoratet i første instans
kan påklages til Utlendingsnemnda.
Departementets alminnelige
instruksjonsadgang gir ikke adgang til å instruere om avgjørelsen
av enkeltsaker. Departementet kan heller ikke instruere Utlendingsnemnda
om lovtolkning eller skjønnsutøvelse. Departementet kan instruere
om prioritering av saker.
For å ivareta grunnleggende nasjonale
interesser eller utenrikspolitiske hensyn kan departementet instruere uavhengig
av begrensningene i annet ledd. Departementet kan i slike tilfeller instruere
om alle avgjørelsene som inngår i saken. Kongen i statsråd
er klageinstans i saker som omfattes av departementets instrukser om lovtolking,
skjønnsutøvelse eller avgjørelser av enkeltsaker.
Departementet kan beslutte at vedtak truffet av Utlendingsdirektoratet
til gunst for utlendingen skal overprøves av Utlendingsnemnda. Beslutningen
skal treffes senest fire måneder etter at vedtaket ble truffet, være
skriftlig og grunngis. Forvaltningsloven kapittel IV til VI om saksforberedelse,
vedtak og klage gjelder ikke for slike beslutninger.
Kommer Utlendingsnemnda
i en sak etter fjerde ledd til at Utlendingsdirektoratets vedtak er ugyldig,
skal den oppheve vedtaket og sende saken tilbake til Utlendingsdirektoratet
for hel eller delvis ny behandling. Gyldige vedtak kan ikke oppheves eller
endres, men nemnda kan avgi en uttalelse om sakens prinsipielle sider.
Kongen kan ved forskrift gi nærmere regler om saksforberedelse
og Utlendingsnemndas kompetanse i saker etter fjerde ledd.
§ 77 Utlendingsnemnda
Utlendingsnemnda avgjør som et uavhengig organ de sakene som er
lagt til den i § 76 første og fjerde ledd.
Utlendingsnemnda
ledes av en direktør som må fylle kravene til dommere. Direktøren
beskikkes på åremål av Kongen i statsråd for seks
år. Gjenoppnevning kan foretas for én periode.
Utlendingsnemnda
skal videre ha nemndledere som må fylle kravene til dommere. De beskikkes
på åremål av Kongen i statsråd for åtte år.
Gjenoppnevning kan ikke foretas.
Utlendingsnemnda skal ha nemndmedlemmer
oppnevnt av Kongen i statsråd etter forslag fra det departementet
som har hovedansvaret for utlendingsforvaltningen, Utenriksdepartementet,
Norges Juristforbund og humanitære organisasjoner. Medlemmene oppnevnes
for fire år. Gjenoppnevning kan foretas én gang. Vervet er
frivillig. Suppleringer i løpet av perioden foretas av departementet
etter forslag fra de samme instansene. Departementet kan løse et
nemndmedlem fra vervet dersom medlemmet ikke har overholdt sin taushetsplikt,
grovt har krenket andre plikter som følger av vervet eller selv ber
om det. Kongen kan gi nærmere regler ved forskrift.
Nemndas
møter foregår for lukkede dører. Enhver som deltar ved
behandlingen av sak for nemnda har taushetsplikt etter forvaltningsloven
§§ 13 til 13 e. Overtredelse straffes etter straffeloven §
121.
§ 78 Avgjørelsesformer
mv. i Utlendingsnemnda
I den enkelte saken deltar en nemndleder
og to nemndmedlemmer, jf. likevel annet og tredje ledd. Det ene nemndmedlemmet
trekkes ut blant dem som er oppnevnt etter forslag fra det departementet
som har hovedansvaret for utlendingsforvaltningen, Utenriksdepartementet
og Norges Juristforbund. Det andre nemndmedlemmet trekkes ut blant dem som
er oppnevnt etter forslag fra humanitære organisasjoner. Den enkelte
nemndsamlingen kan behandle flere saker.
Ved behandling av saker
i stornemnd deltar tre nemndledere og fire nemndmedlemmer. To av nemndmedlemmene
trekkes ut blant dem som er oppnevnt etter forslag fra det departementet
som har hovedansvaret for utlendingsforvaltningen, Utenriksdepartementet
og Norges Juristforbund. De andre to trekkes ut blant dem som er oppnevnt
etter forslag fra humanitære organisasjoner. Nemndlederne deltar i,
og en av dem leder, stornemnda i henhold til fastsatt ordning. Medlemmene
og varamedlemmene oppnevnes av departementet for fire år. Kongen kan
gi regler om hvilke saker som skal behandles i stornemnd, og om myndighet
til å avgjøre hvorvidt en sak som er brakt inn for behandling
i stornemnda, skal antas til behandling.
Saker som ikke byr på
vesentlige tvilsspørsmål, kan avgjøres av en nemndleder.
I slike saker kan Utlendingsnemnda også delegere vedtaksmyndighet
til sekretariatet. Saker som kan avgjøres av en nemndleder, er blant
annet klager der vilkårene for å omgjøre Utlendingsdirektoratets
vedtak åpenbart må anses å foreligge, og klager som må
anses grunnløse. Det samme gjelder anmodning om omgjøring
av vedtak truffet av Utlendingsnemnda når det ikke er grunn til å
anta at nemnda vil endre vedtaket.
Utlendingsnemnda bestemmer selv
avgjørelsesformen, med unntak av saker som behandles etter annet
ledd. Saker som behandles etter første eller annet ledd, avgjøres
ved flertallsvedtak.
Utlendingen kan gis adgang til å møte
personlig og uttale seg i saken som behandles etter første eller
annet ledd. I asylsaker skal slik adgang som hovedregel gis. Utlendingens
advokat eller en annen representant for utlendingen kan møte sammen
med utlendingen. Også andre kan gis adgang til å møte
og avgi uttalelse.
Forvaltningsloven kapittel IV til VI om saksforberedelse,
vedtak og klage gjelder ikke for beslutninger om avgjørelsesform
og personlig fremmøte.
Kongen kan gi regler om nemndas arbeidsform
og om den nærmere behandlingen av sakene og valg av avgjørelsesform,
herunder hva som skal regnes som vesentlige tvilsspørsmål etter
tredje ledd.
§ 79 Søksmål
Ved søksmål mot staten
om lovmessigheten av Utlendingsnemndas vedtak etter loven her eller om erstatning
som følge av slike vedtak, opptrer staten ved Utlendingsnemnda. Ved
søksmål mot staten om lovmessigheten av Utlendingsdirektoratets
vedtak truffet etter loven her eller om erstatning som følge av slike
vedtak, opptrer staten ved Utlendingsdirektoratet.
Når Utlendingsnemnda
har truffet vedtak etter loven her til gunst for utlendingen, kan departementet
ved søksmål få prøvet gyldigheten av vedtaket.
Søksmål må være reist innen fire måneder
etter at vedtaket ble truffet. Søksmål reises mot utlendingen.
Megling i forliksrådet foretas ikke.
Kapittel 11 Saksbehandlingsregler I. Alminnelige
regler om saksbehandlingen m.m.
§ 80 Forholdet til forvaltningsloven
Forvaltningsloven gjelder
når ikke annet følger av loven her.
§ 81 Utlendingens rett til å uttale seg
I saker etter §§ 28 og 73, samt i saker om bortvisning,
utvisning eller tilbakekall av gitt tillatelse, skal utlendingsmyndighetene
sørge for at utlendingen får mulighet til å fremlegge
sine synspunkter på et språk utlendingen kan kommunisere forsvarlig
på. Dette skal skje så snart som mulig, og under enhver omstendighet
før det treffes vedtak i saken. Det skal legges til rette for utlendinger
med spesielle behov. Kongen kan gi nærmere regler i forskrift.
Kongen skal gi regler i forskrift om barns rett til å bli hørt.
§ 82 Veiledningsplikt
I saker om bortvisning, utvisning og tilbakekall av gitt tillatelse,
og når en utlending påberoper seg å være flyktning,
skal politiet gi veiledning om at utlendingen har rett til fullmektig, jf.
forvaltningsloven § 12, og rettshjelp, jf. § 92, samt rett til
å sette seg i kontakt med sitt lands representasjon, en representant
for FNs høykommissær for flyktninger og en norsk flyktningorganisasjon.
§ 83 Utlendingens
møte- og opplysningsplikt
I forbindelse med en sak
etter loven kan politiet og Utlendingsdirektoratet pålegge den utlendingen
saken gjelder, å møte personlig for å gi opplysninger
som kan ha betydning for vedtaket, jf. § 93 fjerde ledd.
Ved
innreise, og frem til korrekt identitet er registrert, har utlendinger plikt
til å medvirke til å avklare sin identitet i den grad utlendingsmyndighetene
krever det. Utlendingsmyndighetene kan også senere pålegge utlendingen
en slik plikt dersom det er grunn til å anta at den registrerte identiteten
ikke er den riktige. En utlending kan ikke pålegges å medvirke
til å avklare sin identitet på en måte som kommer i konflikt
med et behov for beskyttelse.
Kongen kan gi nærmere regler
i forskrift om hva utlendinger kan pålegges å gjøre for
å oppfylle plikten etter første og annet ledd.
§ 84 Unntak fra taushetsplikt for
offentlige myndigheter
Offentlige myndigheter skal etter
anmodning gi utlendingsmyndighetene opplysninger om utlendingers navn og
adresse til bruk i saker etter loven, uten hinder av taushetsplikt i lov
13. desember 1991 nr. 81 om sosiale tjenester mv. § 8-8 og lov 17. juli
1992 nr. 100 om barnevernstjenester § 6-7.
Offentlige myndigheter
skal etter anmodning gi utlendingsmyndighetene opplysninger om referansepersonen
i en sak om oppholdstillatelse etter kapittel 6 i loven her har mottatt
økonomisk stønad etter sosialtjenesteloven det siste året
før opplysningene avgis.
Opplysningene gis uten hinder av
taushetsplikt i sosialtjenesteloven § 8-8.
Kongen kan i forskrift
fastsette nærmere regler om innholdet av opplysningsplikten etter
denne paragrafen.
§ 85 Vandelskontroll i sak om familieinnvandring, jf. §§ 40 femte ledd
og 48
Politiet kan som ledd i forberedelsen av en sak som
nevnt i §§ 40 femte ledd eller 48 benytte vandelsopplysninger
om referansepersonen eller den referansepersonen har fått familieetablering
med når søkeren er referansepersonens særskullsbarn.
Dersom politiet har vandelsopplysninger av betydning for om oppholdstillatelse
skal nektes etter § 40 femte ledd, kan det gis en uttalelse om dette
til det organet som avgjør saken.
Kongen kan gi nærmer
regler i forskrift om hvilke vandelsopplysninger som skal gis til det organet
som avgjør saken, og om utformingen av politiets uttalelse for øvrig.
§ 86 Vandelskontroll
i saker om visum etter § 10 fjerde ledd
Dersom Utlendingsdirektoratet
eller Utlendingsnemnda finner at det er særlig grunn til å undersøke
referansepersonens vandel for å avgjøre om visum skal nektes
etter § 10 fjerde ledd, kan det innhentes uttalelse fra politiet om
forhold av betydning for å bedømme dette.
Kongen kan
gi nærmere regler i forskrift om hvilke vandelsopplysninger som skal
gis til Utlendingsdirektoratet eller Utlendingsnemnda etter første
ledd, og om utformingen av politiets uttalelse for øvrig.
§ 87 DNA-testing
Når det i saker etter loven her er nødvendig å fastslå
om det eksisterer en familierelasjon, kan søkeren og referansepersonen
anmodes om å avlegge en DNA-test. Dette gjelder bare dersom de øvrige
opplysningene i saken ikke gir grunnlag for med rimelig sikkerhet å
fastslå familierelasjonen. Dersom søkeren eller referansepersonen
uten rimelig grunn avslår anmodningen om en DNA-test, skal vedkommende
gjøres oppmerksom på at dette kan få betydning for vurderingen
av saken.
Opplysninger og materiale knyttet til testen skal slettes
eller tilintetgjøres så snart som mulig etter at familierelasjonen
er bekreftet eller avkreftet.
Kongen kan i forskrift gi nærmere
regler om gjennomføring av DNA-testing.
§ 88 Aldersundersøkelse
Dersom det i en sak om asyl eller i en sak om oppholdstillatelse for
et familiemedlem ikke er mulig å fastslå med rimelig sikkerhet
om utlendingen er over eller under 18 år, kan utlendingen anmodes
om å la seg undersøke for å klargjøre alderen.
Resultatet av undersøkelsen skal vurderes i forhold til de øvrige
opplysningene i saken.
Avslår utlendingen å la seg undersøke,
skal utlendingen gjøres oppmerksom på at dette kan få
betydning for vurderingen av saken.
Kongen kan i forskrift gi nærmere
regler om gjennomføringen av aldersundersøkelser.
§ 89 Gebyr
Kongen
kan i forskrift gi regler om at det skal tas gebyr for å behandle
søknader etter denne loven, med unntak for søknader om beskyttelse
etter kapittel 4.
§ 90 Iverksetting av vedtak
Vedtak om bortvisning og utvisning
av en utlending som ikke har oppholdstillatelse, eller en nordisk borger
som ikke har hatt opphold i riket i mer enn tre måneder, kan iverksettes
straks.
Vedtak om avslag på søknad om første
gangs oppholdstillatelse, og søknad om fornyet oppholdstillatelse
fremsatt etter utløpet av fristen i § 61 sjette ledd, kan iverksettes
før det er endelig dersom utlendingen har fått mulighet til
å fremsette klage. Slikt vedtak kan tidligst iverksettes 48 timer
etter at meldingen om vedtaket er kommet frem til utlendingen. Dersom Utlendingsdirektoratet
anser søknaden åpenbar grunnløs, kan vedtaket likevel
iverksettes så snart fristen for å begjære utsatt iverksetting
er utløpt, og direktoratet har tatt stilling til begjæringen.
Vedtak om avslag på søknad om fornyet oppholdstillatelse
eller permanent oppholdstillatelse fremsatt innen utløpet av fristen
i § 61 sjette ledd, kan ikke iverksettes før det er endelig.
Tilsvarende gjelder vedtak om tilbakekall etter § 63 og vedtak om utvisning
av en utlending som har oppholdstillatelse, eller en nordisk borger som
har hatt opphold i riket i mer enn tre måneder. Dersom det er mest
sannsynlig at utlendingen vil begå en straffbar handling overfor eller
forfølge en annen person eller på annet vis alvorlig krenke
en annen persons fred, kan vedtaket iverksettes på et tidligere tidspunkt
enn det som følger av første og annet punktum.
Påberoper
en utlending seg å være flyktning eller for øvrig gir
opplysninger som tyder på at vernet mot utsendelse etter § 73
vil komme til anvendelse, kan et vedtak bare iverksettes før det
er endelig dersom
a) søknaden om opphold
er avvist i medhold av § 32,
b) søkeren tidligere
har fått avslag på søknad om asyl i annet land, eller
c) vilkårene for opphold etter §§ 28 eller
73 åpenbart ikke er oppfylt.
Når grunnleggende
nasjonale interesser eller utenrikspolitiske hensyn gjør det nødvendig,
kan vedtak iverksettes på et tidligere tidspunkt enn det som ellers
følger av denne paragrafen.
Vedtak som innebærer at
en utlending må forlate riket, iverksettes ved at utlendingen pålegges
å reise med en gang eller innen en fastsatt frist. Dersom ikke annen
frist er fastsatt, plikter utlendingen å forlate riket innen tre uker
etter at vedkommende har mottatt underretning om vedtaket. Dersom pålegget
ikke blir fulgt, eller det er mest sannsynlig at utlendingen ikke vil forlate
riket innen utløpet av fristen, kan politiet føre utlendingen
ut. Når særlige grunner taler for det, kan utlendingen bli ført
til et annet land enn det vedkommende kom fra. Utlendinger som ikke har
gyldig reisedokument, har plikt til å skaffe seg dette. Beslutninger
som gjelder iverksetting, regnes ikke som enkeltvedtak, jf. forvaltningsloven
§ 2 første ledd bokstav b.
Når Utlendingsnemnda
har truffet et vedtak som innebærer at utlendingen må forlate
riket, kan den instruere politiet om å utsette iverksettingen. Utlendingsdirektoratet
kan instruere politiet om å utsette iverksettingen dersom slikt vedtak
er truffet av direktoratet. Utlendingsnemnda kan instruere politiet om å
utsette iverksettingen av et vedtak truffet av direktoratet på nemndas
saksområde, når vedtaket innebærer at utlendingen må
forlate riket. Departementet kan instruere Utlendingsdirektoratet og Utlendingsnemnda
om å utsette iverksettingen av en bestemt type vedtak som innebærer
at utlendingen må forlate riket, i påvente av endringer i lov
eller forskrift.
Dersom en utlending påberoper seg omstendigheter
som nevnt i § 28 på tidspunktet for iverksetting av et vedtak
som innebærer at utlendingen må forlate riket, og det ikke fremgår
at det allerede er tatt standpunkt til de forholdene som påberopes,
skal politiet forelegge spørsmålet om utsatt iverksetting for
den myndigheten som har truffet vedtaket.
§ 91 Ansvar for utgifter mv.
En utlending
som i medhold av loven føres ut av riket, plikter å betale
utgiftene ved sin egen utreise. Utlendingen skal også betale utgifter
til vakthold når dette er nødvendig fordi det er grunn til
å frykte at utlendingen vil motsette seg retur eller oppføre
seg truende eller farlig i forbindelse med utreisen. Kravet er tvangsgrunnlag
for utlegg.
Er det stilt garanti for utgifter etter første
ledd, kan utgiftene kreves dekket av garantisten. Kravet er tvangsgrunnlag
for utlegg.
Når en utlending som er kommet med skip eller luftfartøy,
eller som er brakt til riket av en transportør som utfører
yrkesmessig landtransport av personer, blir bortvist, plikter transportmiddelets
eier eller leier enten å ta utlendingen om bord igjen, på annen
måte bringe utlendingen ut av riket, eller dekke utgifter som måtte
bli påført det offentlige ved at utlendingen føres ut.
På samme måte foreligger det en plikt til å ta om bord
og dekke utgifter til mannskap for eskorte av utlendingen ut av riket når
politiet finner dette nødvendig. Tilsvarende ansvar som transportmiddelets
eier eller leier har etter dette leddet, gjelder for transportmiddelets
fører eller agent i riket.
Tredje ledd gjelder tilsvarende
ved utvisning som reaksjon på overtredelse av lovens regler om innreise
og ved uttransportering av en utlending som nektes innreise til riket på
grunn av et fortsatt gjeldende utvisningsvedtak.
Har en utlending
som trenger tillatelse fra politiet etter § 16 første ledd for
å gå i land i riket, gjort dette uten slik tillatelse, gjelder
tredje ledd tilsvarende. Ansvaret omfatter da også utgifter som måtte
bli påført det offentlige i inntil tre måneder ved utlendingens
opphold i riket.
For utlendinger som nevnt i § 16 tredje ledd
gjelder tredje og femte ledd tilsvarende, uten hensyn til om utlendingen
er gitt tillatelse til å gå i land i riket.
Dersom utgiftene
ved at utlendingen føres ut av riket ikke dekkes etter første
til femte ledd, dekkes de av staten.
Ansvaret etter tredje, fjerde,
femte og sjette ledd gjelder ikke ved innreise over indre Schengengrense.
§ 92 Rettshjelp
I saker om bortvisning, utvisning og tilbakekall av tillatelse
har utlendingen rett til fritt rettsråd uten behovsprøving.
Det gjelder likevel ikke i utvisningssaker i henhold til §§ 66
bokstav b og c, 67 første ledd bokstav a, b og c og 68 første
ledd bokstav a og b.
En utlending som søker oppholdstillatelse
etter § 28, eller påberoper seg vernet mot utsendelse etter § 73,
har rett til fritt rettsråd uten behovsprøving ved negativt
vedtak fattet av Utlendingsdirektoratet. Dette gjelder likevel ikke der
utlendingen klager over bare å ha fått oppholdstillatelse etter
§ 38. Ved søknader fra enslige mindreårige asylsøkere
og saker som kan berøre utenrikspolitiske hensyn, grunnleggende nasjonale
interesser eller hvor utelukkelse etter § 31 kan bli utfallet, gis
det fritt rettsråd uten behovsprøving også i forbindelse
med saksbehandlingen i Utlendingsdirektoratet. Kongen kan gi nærmere
regler i forskrift om unntak fra retten til fritt rettsråd etter første
punktum, og regler til utfylling av bestemmelsen, herunder også regler
om rett til fritt rettsråd uten behovsprøving i første
instans.
I sak som nevnt i § 76 fjerde ledd har utlendingen
rett til fritt rettsråd uten behovsprøving. I sak som nevnt
i § 77 sjette ledd har utlendingen rett til fri sakførsel.
Retten skal oppnevne en prosessfullmektig når den prøver
spørsmålet om fengsling etter § 106. Det samme gjelder
når retten prøver spørsmålet om beslag eller pålegg
etter § 104 annet ledd og § 105 annet ledd, med mindre det ville
medføre særlig ulempe eller tidsspille, eller retten finner
det ubetenkelig å unnlate å oppnevne prosessfullmektig. Dersom
utlendingen allerede har advokat på det offentliges bekostning, skal
vedkommende advokat som regel oppnevnes. Oppnevningen faller bort når
retten bestemmer det.
Retten skal av eget tiltak og uten behovsprøving
gi bevilling til fri sakførsel når prosessfullmektig oppnevnes
etter fjerde ledd.
I de tilfellene det er ytet fri sakførsel
eller fritt rettsråd uten behovsprøving, kan det offentliges
utgifter i forbindelse med rettshjelpen kreves helt eller delvis erstattet
dersom utlendingen har økonomisk evne til det. Kongen kan gi nærmere
regler i forskrift.
II. Særskilte regler
for søknader om beskyttelse (asylsaker)
§ 93 Tidspunkt for fremsettelse av søknad
om beskyttelse. Opplysning av saken
En søknad om beskyttelse
etter § 28 skal fremsettes for politiet uten ugrunnet opphold. Pass
eller annet reisedokument utlendingen er i besittelse av, skal innleveres
sammen med søknaden.
Dersom omstendigheter som nevnt i §
28 inntreffer først etter utlendingens innreise i riket, skal søknad
fremsettes uten ugrunnet opphold etter at utlendingen ble klar over omstendighetene.
Den som registrerer søknaden, tar fotografi og fingeravtrykk
av utlendingen, jf. § 100 første ledd bokstav b. Når det
anses nødvendig, kan det tas kopi av dokumenter utlendingen er i
besittelse av.
Søkeren plikter å gjøre sitt beste
for å fremlegge nødvendig dokumentasjon og medvirke til innhentingen
av nødvendige opplysninger. For dette formålet kan søkeren
pålegges å være tilgjengelig på et nærmere
angitt sted. Utlendingsmyndighetene har et selvstendig ansvar for å
innhente nødvendige og tilgjengelige opplysninger før avgjørelsen
blir truffet, jf. forvaltningsloven § 17 første ledd.
Kongen kan gi nærmere regler i forskrift om gjennomføringen
av saksbehandlingen.
§ 94 Søkerens rettsstilling under behandlingen av søknaden
Søkeren kan gis rett til å ta arbeid inntil søknaden
er avgjort. Det er en forutsetning for tillatelsen at følgende vilkår
er oppfylt:
a) det er gjennomført asylintervju
av søkeren,
b) det er ikke tvil om søkerens
identitet, og
c) det er ikke aktuelt å bortvise
søkeren eller fremme tilbaketakelsesbegjæring overfor et annet
land.
Er en søknad om beskyttelse avslått
i første instans, gjelder en tillatelse gitt etter annet ledd fortsatt
dersom vedtaket er påklaget og gitt utsatt iverksetting. En klager
som ikke allerede har tillatelse etter annet ledd, kan etter anmodning gis
slik tillatelse forutsatt at vilkårene i annet ledd er oppfylt, og
vedtaket er gitt utsatt iverksetting.
Kongen kan i forskrift gi nærmere
regler om varigheten av tillatelser til å ta arbeid etter annet ledd
og om tillatelser etter at det foreligger et avslag på søknaden
i første instans.
Tillatelser etter annet og tredje ledd gis
av Utlendingsdirektoratet, som også kan gi politiet myndighet til
å gi slike tillatelser. Forvaltningsloven kapittel IV til VI om saksforberedelse,
vedtak og klage gjelder ikke for vedtak om slike tillatelser.
§ 95 Innkvartering ved søknad
om beskyttelse
En utlending som søker beskyttelse,
skal gis tilbud om innkvartering. En utlending som har fått avslag
på søknad om beskyttelse, kan gis tilbud om innkvartering i
påvente av utreise.
Kongen kan ved forskrift fastsette nærmere
bestemmelser om innkvarteringsordninger, herunder bestemmelser om tildeling
og bortfall av botilbud.
Forvaltningsloven §§ 24 og 25
om begrunnelse og §§ 28 til 34 om klage gjelder ikke for utlendingsmyndighetenes
vedtak om tildeling av botilbud og overføring til nytt innkvarteringssted.
Forvaltningsloven §§ 28 til 34 om klage gjelder ikke for utlendingsmyndighetenes
vedtak om kommunebosetting og bortfall av botilbud.
§ 96 Tvangsfullbyrdelse i saker om innkvartering
Utlendingsmyndighetenes vedtak om overføring til nytt innkvarteringssted,
kommunebosetting eller bortfall av botilbud er særlig tvangsgrunnlag
for fullbyrdelse etter tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 13.
§ 97 Politiattest for ansatte i statlig
mottak m.fl.
Den som skal ansettes i statlig asylmottak,
skal legge fram tilfredsstillende politiattest. Det kan også kreves
politiattest fra andre som utfører oppgaver for utlendingsmyndighetene,
og som har direkte kontakt med barn og unge som oppholder seg i asylmottak.
Politiattesten skal vise om vedkommende er siktet, tiltalt, ilagt
forelegg eller er dømt for brudd på straffeloven §§
192, 193, 194, 195, 196, 197, 199, 200 annet ledd, 201 bokstav c, 203 eller
204 a der den fornærmede er under 18 år. Attesten skal ikke
være eldre enn tre måneder.
Den som er ilagt forelegg
eller er dømt for overtredelse som nevnt i annet ledd, er utelukket
fra å utføre arbeid i asylmottak eller oppgaver som omhandlet
i første ledd annet punktum.
Kongen kan gi utfyllende forskrifter
til bestemmelsen.
§ 98 Samarbeid med FNs høykommissær for flyktninger. Oversending
og utveksling av opplysninger
Norske myndigheter skal samarbeide
med FNs høykommissær for flyktninger i samsvar med flyktningkonvensjonen
artikkel 35, og skal herunder legge til rette for at FNs høykommissær
for flyktninger kan utøve sin plikt til å føre tilsyn
med at bestemmelsene i flyktningkonvensjonen overholdes. Uavhengig av reglene
om taushetsplikt kan FNs høykommissær for flyktninger gis innsyn
i saksdokumentene. I den utstrekning det er nødvendig i forbindelse
med innhenting av opplysninger, kan innsyn også gis til en flyktning-
eller menneskerettsorganisasjon.
I den utstrekning Norge er forpliktet
til det som deltaker i Schengensamarbeidet, jf. § 9 annet ledd, og
Dublin-samarbeidet, jf. § 32 første ledd bokstav b, kan utlendingsmyndighetene
uten hinder av taushetsplikt oversende opplysninger om enkeltpersoner til
myndighetene i land som deltar i samarbeidet, som ledd i eller til bruk
ved behandlingen av saker om grensekontroll, visum, bortvisning, utvisning,
beskyttelse etter reglene i kapittel 4, vern mot utsendelse etter kapittel
9 eller oppholdstillatelse. Med oppholdstillatelse menes i denne paragrafen
tillatelse av en hvilken som helst art som er utstedt av et land som deltar
i Schengensamarbeidet, og som gir rett til opphold på dets territorium.
Tillatelse til opphold med sikte på behandling av en søknad
om oppholdstillatelse omfattes likevel ikke.
Kongen kan i forskrift
gi nærmere regler om hvilke forhold det kan opplyses om, og om vilkår
som må være oppfylt før oversendingen kan finne sted.
Kongen kan i forskrift også gi nærmere regler for utveksling
av opplysninger om enkeltpersoner med andre lands myndigheter i saker om
beskyttelse etter reglene i kapittel 4 eller vern mot utsendelse etter reglene
i kapittel 9, ut over det som følger av annet ledd.
Kapittel 12 Behandling av fingeravtrykk mv., tvangsmidler
og straff
§ 99 Generelt om
bruk av tvangsmidler
Et tvangsmiddel kan bare
brukes når det er tilstrekkelig grunn til det. Tvangsmiddelet kan
ikke brukes når det etter sakens art og forholdene ellers ville være
et uforholdsmessig inngrep.
Tvangsmidler for å sikre iverksettingen
av et vedtak kan anvendes når det er fattet vedtak som innebærer
at en utlending må forlate riket, og under behandlingen av en sak
som kan føre til et slikt vedtak.
§ 100 Fotografi og fingeravtrykk
Det kan tas fotografi
og fingeravtrykk av en utlending som
a) ikke
kan dokumentere sin identitet, eller som det er grunn til å mistenke
for å oppgi falsk identitet,
b) søker oppholdstillatelse
etter loven,
c) er blitt innvilget eller har fått
avslag på søknad om oppholdstillatelse etter loven, eller
d) er bortvist eller utvist, eller som antas å oppholde
seg ulovlig i riket.
Fingeravtrykk og fotografi tatt
i medhold av denne paragrafen kan registreres elektronisk i et register.
Kongen kan i forskrift gi nærmere regler om behandlingen av opplysningene,
herunder føring, bruk og sletting av opplysninger i registeret. Politiet
kan bruke registeret i forbindelse med etterforskningen av en eller flere
handlinger som samlet kan medføre høyere straff enn fengsel
i 6 måneder.
For behandling av fingeravtrykk i henhold til
Dublin-samarbeidet, jf. § 32 første ledd bokstav b, gjelder
reglene i § 101.
En beslutning om at det skal tas fotografi
eller fingeravtrykk, treffes av polititjenestemann, utenriksstasjon eller
Utlendingsdirektoratet.
Politimesteren eller den politimesteren gir
fullmakt, kan avgjøre at fingeravtrykk og fotografi skal tas med
tvang. Utlendingen kan kreve spørsmålet om rettmessigheten
av et slikt tvangsinngrep brakt inn for retten. Politiet sørger for
at utlendingen blir gjort kjent med denne retten.
§
101 Behandling av fingeravtrykk. Eurodac
Som ledd i Dublin-samarbeidet, jf. § 32 første
ledd bokstav b, kan fingeravtrykk tas av en utlending som har fylt 14 år,
og som
a) søker oppholdstillatelse
etter § 28,
b) uten å bli bortvist blir anholdt
i forbindelse med ulovlig passering av en ytre Schengengrense, eller
c) oppholder seg ulovlig i riket.
Sammen
med fingeravtrykkene kan det samles inn følgende opplysninger:
a) dato for den dagen fingeravtrykkene ble tatt,
b) sted og dato for fremleggelsen av en søknad
om beskyttelse etter § 28,
c) kjønn og opprinnelsesstat.
Opplysningene skal overføres til en sentralenhet
for fingeravtrykksopplysninger.
Personopplysningsloven gjelder for
behandlingen av opplysningene hvis ikke annet er bestemt i lov eller forskrift.
Kongen kan i forskrift gi nærmere regler om behandlingen av opplysningene,
herunder om overføring av opplysninger til sentralenheten, lagring,
sammenlikning med andre opplysninger, overføring av resultatene av
en slik sammenlikning, sikkerhet, sperring og sletting av opplysninger samt
regler for å sikre korrekte og oppdaterte opplysninger.
§ 102 Innhenting og behandling av opplysninger
om visumsøkere m.m. Visa informasjonssystem (VIS)
§ 103 Undersøkelse av utlendingens
person, bolig eller lignende
Det kan foretas undersøkelse
av utlendingens person, bolig, rom eller annet oppbevaringssted dersom det
er skjellig grunn til å mistenke at utlendingen
a) skjuler eller tilbakeholder opplysninger om sin identitet eller
andre opplysninger av vesentlig betydning for en sak om oppholdstillatelse,
b) har penger eller andre formuesgoder som kan brukes
til å dekke utgifter i forbindelse med utreisen som utlendingen har
plikt til å dekke, og det er mest sannsynlig at utlendingen ikke frivillig
vil dekke utgiftene, eller
c) har reisedokument, billetter
eller annet materiale som kan sikre iverksetting av vedtaket, og det er
mest sannsynlig at utlendingen vil unndra seg iverksettingen.
Uten utlendingens skriftlige samtykke kan undersøkelser
som nevnt i første ledd bare foretas etter beslutning fra retten.
Er det fare ved opphold, kan beslutningen treffes av politimesteren eller
den politimesteren gir fullmakt. Beslutningen skal så vidt mulig være
skriftlig og opplyse om hva saken gjelder, formålet med undersøkelsen
og hva undersøkelsen omfatter. En muntlig beslutning skal snarest
mulig nedtegnes. Før undersøkelsen foretas, skal beslutningen
så vidt mulig leses opp eller forevises utlendingen. Foreligger det
ingen skriftlig beslutning, skal det så vidt mulig muntlig opplyses
hva saken gjelder og formålet med undersøkelsen.
Reglene
i straffeprosessloven §§ 198 til 202 gjelder så langt de
passer.
§ 104 Beslag
Dersom det foreligger tvil om utlendingens identitet, eller
det er skjellig grunn til å mistenke at utlendingen skjuler eller
tilbakeholder opplysninger om sin identitet, kan det foretas beslag av reisedokumenter,
billetter eller annet materiale som kan bidra til å avklare eller
dokumentere identiteten. Tilsvarende gjelder ved tvil om tidligere oppholdssted,
når dette har betydning for retten til opphold i riket.
Når
det er mest sannsynlig at utlendingen vil unndra seg iverksetting av et
vedtak, kan det foretas beslag av reisedokumenter og annet materiale som
kan dokumentere utlendingens identitet. Tilsvarende kan det foretas beslag
av billetter og penger eller andre formuesgoder til dekning av kostnader
som utlendingen plikter å dekke i forbindelse med utreisen. Kongen
kan i forskrift gi nærmere regler om størrelsen på beløpet
som kan beslaglegges.
Det kan foretas beslag av reisedokumenter til
utlendinger hvis eneste grunnlag for opphold i riket er vernet mot utsendelse
etter § 73.
Avgjørelsen om beslag besluttes av politimesteren
eller den politimesteren gir fullmakt. Beslutningen skal så vidt mulig
være skriftlig og opplyse om hva saken gjelder, formålet med
beslaget og hva det skal omfatte. En muntlig beslutning skal snarest mulig
nedtegnes. Før beslaget iverksettes, skal beslutningen så vidt
mulig leses opp eller forevises utlendingen. Foreligger det ingen skriftlig
beslutning, skal det så vidt mulig muntlig opplyses om hva saken gjelder
og formålet med beslaget.
Når utlendingen ankommer riket,
ved undersøkelse etter § 103 og i situasjoner hvor det er fare
ved opphold, kan beslag tas av en polititjenestemann. Beslaget skal straks
meldes til den som ellers treffer avgjørelser om beslag, jf. fjerde
ledd. Foreligger det ingen skriftlig beslutning, skal det så vidt
mulig muntlig opplyses om hva saken gjelder og formålet med beslaget.
Hvis beslaget opprettholdes, nedtegnes det en beslutning etter fjerde ledd.
Enhver som rammes av beslaget, kan kreve spørsmålet
om det skal opprettholdes brakt inn for retten. Politiet sørger for
at den som rammes av beslaget, blir gjort kjent med denne retten. Reglene
i straffeprosessloven kapittel 16, med unntak av §§ 208 a og 210-212,
gjelder så langt de passer.
§ 105 Meldeplikt og bestemt oppholdssted
En utlending
kan pålegges meldeplikt eller bestemt oppholdssted når
a) utlendingen nekter å oppgi sin identitet,
eller det er skjellig grunn til å mistenke at utlendingen oppgir falsk
identitet,
b) det er mest sannsynlig at utlendingen vil
unndra seg iverksetting av et vedtak,
c) det eneste grunnlag
for opphold i riket er vernet mot utsendelse etter § 73.
Pålegg om meldeplikt og bestemt oppholdssted besluttes
av politimesteren eller den politimesteren gir fullmakt. Utlendingen kan
kreve innbrakt for retten spørsmålet om vilkårene for
meldeplikt og bestemt oppholdssted foreligger, og om det er grunn til å
opprettholde pålegget. Politiet sørger for at den som rammes
av pålegget om meldeplikt og bestemt oppholdssted, blir gjort kjent
med denne retten. Straffeprosessloven §§ 175 første ledd
annet punktum, 184 og 187a gjelder tilsvarende så langt de passer.
Kongen kan gi nærmere regler i forskrift om pålegg om
meldeplikt eller bestemt oppholdssted etter første ledd.
§ 106 Pågripelse og fengsling
En utlending kan pågripes og fengsles hvis
a) utlendingen nekter å oppgi sin identitet, eller det er
skjellig grunn til å mistenke at utlendingen oppgir falsk identitet,
b) det er mest sannsynlig at utlendingen vil unndra seg
iverksettingen av vedtak som innebærer at utlendingen plikter å
forlate riket,
c) utlendingen ikke gjør det som
er nødvendig for å oppfylle plikten til å skaffe seg
gyldig reisedokument, og formålet er å fremstille utlendingen
for det aktuelle lands utenriksstasjon for å få utstedt reisedokument.
Pågripelse besluttes av politimesteren eller
den politimesteren gir fullmakt. Når det er fare ved opphold, kan
en polititjenestemann foreta pågripelse. Vil politiet beholde den
pågrepne, må vedkommende snarest mulig, og så vidt mulig
dagen etter pågripelsen, fremstilles for tingretten med begjæring
om fengsling. Straffeprosessloven §§ 174 til 191 gjelder så
langt de passer. Fengsling etter første ledd bokstav b og c kan besluttes
for høyst fire uker av gangen.
Samlet fengslingstid kan ikke
overstige 12 uker, med mindre det foreligger særlige grunner.
§ 107 Utlendingsinternat
En utlending som pågripes og fengsles i medhold av §
106 første ledd, skal som hovedregel anbringes i utlendingsinternat.
Utlendingsinternatet er ikke underlagt kriminalomsorgen, men administreres
av politiet.
Utlendingen har rett til blant annet å motta besøk,
telefonere, motta og sende postsendinger, helsetjenester, fellesskap, opphold
i friluft, fysisk aktivitet, privatliv, religionsutøvelse og livssynsutøvelse,
såfremt ikke annet følger av loven her.
Når det
er nødvendig for å opprettholde ro, orden eller sikkerhet,
eller sikre iverksetting etter § 90, kan politiet
a) undersøke utlendingens person, rom og eiendeler, samt
øvrige gjenstander, rom og areal på internatets område,
b) midlertidig frata og forvare utlendingens penger og
andre gjenstander,
c) kontrollere og begrense utlendingens
besøk, telefonsamtaler og postsendinger,
d) kontrollere
og begrense utlendingens fysiske aktivitet, opphold i friluft, religionsutøvelse
og livssynsutøvelse, eller
e) visitere besøkende
og andre som oppholder seg på internatets område.
Tiltak etter bokstav a, b og c kan også iverksettes overfor
en utlending når det er grunn til å tro at vedkommende skjuler
eller tilbakeholder opplysninger om sin eller en annen utlendings identitet
eller oppholdssted. Telefonavlytting etter bokstav c kan ikke foretas uten
at samtalepartnerne er varslet på forhånd. Tiltak etter bokstav
e kan også iverksettes for å undersøke om vedkommende
skjuler opplysninger om en utlendings identitet. Tiltak etter dette leddet
kan ikke iverksettes overfor utlendingens prosessfullmektig eller representanter
for offentlig myndighet.
Når det er strengt nødvendig
for å opprettholde ro, orden eller sikkerhet, eller sikre iverksetting
etter § 90, og andre mindre inngripende tiltak forgjeves har vært
forsøkt eller åpenbart vil være utilstrekkelig, kan politiet
a) bruke makt og godkjente maktmidler, jf.
politiloven § 6 fjerde ledd,
b) plassere utlendingen
i særlig sikret avdeling eller sikkerhetscelle, eller
c) utelukke utlendingen helt eller delvis fra fellesskapet på internatet.
Uttalelse fra lege skal så vidt mulig innhentes
og tas i betraktning ved vurderingen av iverksetting og opprettholdelse
av tiltak etter dette leddet bokstav b og c.
Tiltak etter fjerde
og femte ledd kan ikke brukes når det vil være et uforholdsmessig
inngrep. Slike tiltak skal brukes med varsomhet. Politiet skal fortløpende
vurdere om det er grunnlag for å opprettholde tiltaket.
For
å sikre formålet med oppholdet i internatet og utlendingenes
rettigheter kan politiet føre register med opplysninger om beslutninger
som tas, ankomster, gjennomførte kontrolltiltak, bruk av makt og
maktmidler, hendelser, interne flyttinger, utpasseringer, tidspunkt for
tilsyn og behandling fra helsepersonell.
Det skal opprettes et uavhengig
tilsynsråd som skal føre tilsyn med driften av utlendingsinternatet
og behandlingen av utlendingene som oppholder seg der.
Kongen kan
gi utfyllende bestemmelser i forskrift.
§ 108 Straff
Med bot eller med fengsel inntil seks måneder
eller med begge deler straffes den som:
§ 7 første ledd
§ 8 første ledd
§ 9 første og fjerde
ledd
§ 14 første og annet ledd
§ 16 første
og tredje ledd
§ 19 første og annet ledd
§
20 tredje ledd
§ 21 første ledd
§ 27 første
ledd, jf. fjerde ledd
§ 55 første og annet ledd
§ 71 annet ledd
§ 83 første og annet ledd
§ 90 sjette ledd
§ 93 første ledd annet punktum
§ 94 første ledd
§ 105 første ledd,
b) forsettlig eller uaktsomt overtrer en forskrift
gitt i medhold av loven her, eller forbud, påbud eller vilkår
som er gitt i medhold av en slik forskrift, når Kongen har fastsatt
i forskriften at forholdet skal kunne straffes etter bestemmelsen her,
c) forsettlig eller grovt uaktsomt gir vesentlig uriktige
eller åpenbart villedende opplysninger i en sak etter loven.
Med bot eller med fengsel inntil to år straffes den
som:
a) forsettlig eller grovt uaktsomt gjør
bruk av en utlendings arbeidskraft når utlendingen ikke har nødvendig
tillatelse etter loven,
b) forsettlig eller grovt uaktsomt
formidler arbeid eller bolig for en utlending, eller utferdiger eller formidler
erklæringer, tilsagn eller dokumenter til bruk for en sak etter loven,
når forholdet innebærer en utilbørlig utnyttelse av utlendingens
situasjon,
c) forsettlig ved falske forespeilinger eller
liknende utilbørlig atferd forleder en utlending til å reise
inn i riket med sikte på å bosette seg her,
d) forsettlig overlater til en annen pass, reisebevis for flyktninger,
annet reisedokument eller liknende dokument som kan bli brukt som reisedokument,
når vedkommende vet eller bør forstå at det kan bli brukt
av en utlending til å reise inn i riket eller til en annen stat.
Med bot eller med fengsel inntil tre år straffes
den som
a) forsettlig hjelper en utlending
til ulovlig opphold i riket eller i et annet land som deltar i Schengensamarbeidet,
eller
b) forsettlig hjelper en utlending til ulovlig å
reise inn i riket eller til et annet land. Dette gjelder likevel ikke dersom
hensikten er å hjelpe en utlending som omfattes av lovens § 28
til å reise inn i første trygge land.
Med bot eller med fengsel inntil seks år straffes den som
a) i vinnings hensikt driver organisert ulovlig virksomhet med sikte
på å hjelpe utlendinger til å reise inn i riket eller
til en annen stat, eller
b) i vinnings hensikt hjelper
en utlending til ulovlig å reise inn i riket eller til en annen stat
dersom handlingen medfører at personen som berøres av handlingen
blir utsatt for livsfare.
Medvirkning straffes på
samme måte.
Overtredelse av første ledd regnes som forseelse.
Forsøk på overtredelse av innreiseforbudet i § 71
annet ledd er straffbart.
Når allmenne hensyn krever det, skal
Utlendingsdirektoratet anmelde forholdet når det er grunn til å
tro at det har skjedd en overtredelse av første ledd bokstav a eller
annet ledd bokstav a, ved at det er gjort bruk av arbeidskraften til en
utlending som ikke har nødvendig tillatelse etter loven.
Overtredelse av denne paragraf påtales bare når allmenne hensyn
krever det.
Kapittel 13 Særlige regler
for utlendinger som omfattes av Avtale om Det europeiske økonomiske
samarbeidsområde (EØS) og Konvensjon om opprettelse av Det
europeiske Frihandelsforbund (EFTA-konvensjonen) Kapittel 14 Avsluttende
bestemmelser
§ 124 Forskrifter
i medhold av loven
Foruten forskrifter som nevnt
i de enkelte paragrafer, kan Kongen i forskrift gi nærmere regler
til gjennomføring av loven.
§ 125 Ikrafttreden og overgangsbestemmelser
Loven gjelder
fra den tid Kongen bestemmer. Kongen kan sette i kraft de enkelte bestemmelsene
til forskjellig tid. Fra den tiden loven trer i kraft oppheves lov 24. juni
1988 nr. 64 om utlendingers adgang til riket og deres opphold her. Kongen
kan gi overgangsbestemmelser i forskrift.
Presidenten: Fremskrittspartiet
har varslet at de vil stemme imot.
Votering:
Komiteens innstilling
ble bifalt med 55 mot 15 stemmer.(Voteringsutskrift
kl. 21.28.48)Presidenten: Det voteres
over lovens overskrift og loven i sin helhet.
Presidenten har forstått
det slik at Fremskrittspartiet kommer til å stemme for dette.
Votering:
Lovens overskrift og loven i sin helhet ble enstemmig bifalt.Presidenten: Lovvedtaket vil bli sendt Lagtinget.