Lars Rise (KrF) (ordfører for saken): Det er en samlet utenrikskomite som nå har gitt sin tilslutning til forslaget fra stortingsrepresentant Steinar Bastesen om å intensivere arbeidet overfor Storbritannia for å få stengt Sellafield-anlegget. Bakgrunnen for Dokument nr. 8-forslaget er at kystbefolkningen er svært bekymret over den økende mengden med radioaktiv forurensning langs norskekysten.

Den radioaktive forurensningen kommer imidlertid ikke bare fra Sellafield, men også i stor grad fra La Hague i Frankrike. Problemene med å få britene til å gjøre noe med Sellafield illustrerer bare hvor maktesløse vi er i internasjonalt miljøvernarbeid. Prinsippet om at «forurenser skal betale» ble for alvor satt på dagsordenen i Rio-erklæringen i 1992 og har blitt implementert i nasjonale lovverk i store deler av verden. Det er i dag strenge straffebestemmelser knyttet til miljøkriminalitet når det er enkeltpersoner eller selskaper som forurenser ulovlig. Men for stater er det stort sett fritt fram, og forurensning over landegrenser får ingen rettslige eller økonomiske konsekvenser. Det må anses som helt uholdbart at det skal være nærmest lovlig for en stat å forurense en annen stat.

Dette er noe av kjernen i problemet, og det er derfor en samlet utenrikskomite som mener Norge må være en pådriver i arbeidet internasjonalt for å gjøre stater rettslig og økonomisk ansvarlig for skader som følge av forurensning over landegrenser, og vurdere om det er formålstjenlig å fremme en bindende konvensjon for miljø generelt. Målet må være at «forurenser skal betale» også når det gjelder en stat som er forurenser.

Jeg vil gjerne gi honnør til miljøvernministeren for den aktive rolle han har inntatt i forhold til Storbritannia. Men Norge har i mange år hatt nærmest en husmannsånd i forholdet til Storbritannia. Vi har eksempelvis i flere tiår akseptert at sur nedbør fra britisk industri forurenser og dreper fisk i elver og innsjøer over hele Sør-Norge, bare for å sikre profitten i disse selskapene. I energi- og miljøkomiteen har vi derfor hver eneste høst en drøfting mellom partiene av hvor stor bevilgningen til kalking skal være, og vanligvis har den havnet på omkring 110 mill. kr. Men regningen burde jo vært sendt den britiske regjering, som er ansvarlig for de nasjonale utslippsgrenser som fører til denne forurensningen, og som sikrer profitten for de britiske selskapene.

Det må nå være slutt på vår tålmodighet overfor Storbritannia og andre land som forurenser over landegrensene. Vi må ikke lenger akseptere at vi skal betale for andres forurensning. Det er forurenser som skal betale.

Det er kjent at det er utslipp fra de to reprosesseringsanleggene Thorp og B205 ved Sellafield som forårsaker de største radioaktive utslippene som forurenser norskekysten. Utslipp fra disse kan spores fra Irskesjøen, nordover langs kysten av Norge til Barentshavet så langt som til Svalbard.

Reprosessering er en måte å behandle brukt reaktorbrensel på. Prosessen innebærer at det brukte brenselet løses opp i syre, slik at en kan hente ut uran og plutonium fra avfallet. Dette kan benyttes i nytt brensel. British Nuclear Fuels Ltd. markedsfører reprosessering som en måte å resirkulere uran og plutonium på, ved å bruke det på nytt i såkalt Mixed Oxide Fuel, MOX. Når brenselet løses opp, frigis imidlertid også andre høyaktive radionuklider som har blitt dannet mens brenselet var i bruk i reaktoren. Dette er avfallsprodukter som f.eks. strontium-90, cesium-137 og technetium-99. Dette er stoffer man ikke har bruk for. De store mengdene med radioaktivitet som blir igjen etter reprosesseringen ved Sellafield, renses i all hovedsak ut i et eget renseanlegg på området. Utslipp fra lagerbassengene for brukt reaktorbrensel renses i et annet anlegg. Å rense ut all radioaktiviteten er imidlertid svært vanskelig og dyrt, og ingen av anleggene kan rense ut Tc-99. Disse isotopene slippes derfor urenset ut i Irskesjøen. Det finnes metoder for å ta vare på dette avfallet, men det er for dyrt ifølge britiske myndigheter.

Det har vært et massivt press fra Norge for å få stengt Sellafield. Miljøvernministeren og energi- og miljøkomiteen har talt med klar stemme, og de har hatt støtte fra et samlet storting.

Hvorfor reagerer vi så sterkt på disse utslippene? Statens strålevern har målt forhøyede verdier av det radioaktive stoffet Tc-99 langs kysten av Norge. Verdiene kan måles i hummer, krabbe og sjøgress og i ømfintlige organismer langs hele norskekysten, og forekomsten av Tc-99 har økt merkbart de siste årene.

Forskere har vært uenige om hvor stor trussel utslippene fra Sellafield er for fisk og sjømat langs norskekysten. Kjemiprofessor Per Hoff sier eksempelvis til Aftenposten den 19. desember 2001 at protestene mot Sellafield er «ren populisme», og han sammenlikner utslippene med å lufte bikkja i naboens hage. «Frekt og unødvendig, men ikke farlig», hevder han. Det er sant at verdiene i Norge er foreløpig lave, men disse vil øke dersom utslippene får fortsette i årene fremover. Tc-99 har en halveringstid på 213 000 år, noe som innebærer at Tc-99 vil forbli i miljøet i all overskuelig fremtid. I et langsiktig perspektiv er det umulig å forutsi fullt ut hvilke konsekvenser det radioaktive stoffet vil ha i næringskjeden, og her må en legge inn en føre var-protest fra norsk side. Statens strålevern anslår at utslipp fra Sellafield bruker omtrent 2,5 år på å nå kysten av Norge. Det er omtrent samme tid som utslippene bruker fra La Hague til norskekysten. Britene har gitt signaler om at de vil fortsette utslippene som nå fram til 2006. Dersom utslippene fortsetter å vokse, utgjør de en potensiell trussel for fremtiden. Det er nettopp denne fremtidige usikkerheten som ligger bak protestene mot Sellafield.

I tillegg til utslippene representerer transport av MOX til og fra Sellafield også en miljø- og sikkerhetsrisiko. Britene ønsker å frakte det radioaktive avfallet i skip som går i rute langs norskekysten og nordover til Murmansk. Det kan også være aktuelt med transport av atomavfall fra andre steder i Europa. Greenpeace har regnet ut at det vil være radioaktive strålingsdoser tilsvarende 30 Tsjernobyl-ulykker om bord på disse skipene. Statistisk sett vil en slik ulykke neppe skje, men risikoen for det er høyst til stede. Sannsynligheten for at noe uforutsett kan skje under atomtransporten, har kommet i nytt lys etter 11. september.

Et siste moment er at forurensningsfrykt også kan by på tapte markedsandeler for norsk fiskeeksport. Utslipp skaper uro i markedet for norsk fisk, og vi vet at bl.a. den japanske ambassaden har henvendt seg til norske myndigheter for å få mer informasjon.

Hvordan kan man best reagere på utslippene? Norske myndigheter og politikere har vært svært aktive i sine protester, men foreløpig ser man få konkrete resultater. Den irske regjering har trukket Storbritannia inn for den internasjonale havdomstolen i Hamburg, og anklagd dem for å ha brutt internasjonale bestemmelser om utlevering av informasjon som var nødvendig for analyser om nødvendigheten av å åpne fabrikken. Miljøvernminister Brende gav full moralsk og politisk støtte til irenes initiativ. Domstolen avviste irenes krav om umiddelbar stans i planene om en utvidelse av atomgjenvinningsanlegget Sellafield, men domstolen slo fast at britene har plikt til å samarbeide med irene.

Det foreligger en internasjonal konvensjon mot slike utslipp, OSPAR-konvensjonen, og denne ligger bak Norges aktive arbeid for å redusere Sellafields utslipp. OSPAR-konvensjonen om rent hav forplikter britene til å bruke den beste teknologien som finnes til å rense utslippene. Den beste måten å stanse Tc-99-utslippene på er å gjøre det flytende Tc-99-avfallet om til fast form og lagre det. Det er ikke umulig å lagre det, bare et spørsmål om økonomiske prioriteringer. Og foreløpig har den britiske regjering ikke ønsket å prioritere dette økonomisk.

Det er derimot et problem at en pr. i dag mangler reelle sanksjonsmuligheter overfor stater som forurenser. Det finnes ingen bindende konvensjon for miljø en kan anvende som et rettslig grunnlag i søksmål mot stater som forurenser. Arbeidet med bindende internasjonale konvensjoner for miljø må igangsettes, og Norge bør være en pådriver i dette arbeidet. Slike bindende konvensjoner vil kunne gjøre det vanskeligere for internasjonale domstoler å avvise saker som reises mot stater som hevdes å være ansvarlige for økonomisk eller miljømessig skade som følge av forurensning over landegrenser.

Det er selvsagt gledelig at vi siden 1972 har fått flere hundre internasjonale konvensjoner om miljø. Det er imidlertid bare to-tre av disse som er rettslig bindende og knyttet til sanksjoner – Bern-konvensjonen, Konvensjonen om biologisk mangfold og Kyotoprotokollen, som når den trer i kraft, skal være bindende og inneholde sanksjoner. Like etter krigen fikk vi Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen, og den ble også knyttet til Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg.

Det kan være aktuelt at en også får forsterket muligheten for adgang til internasjonale domstoler, f.eks. Den internasjonale domstol i Haag og miljøavdelingen der, at en der kan reise saker som dreier seg om forurensning over landegrenser. En mulighet kan være å utvide Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen til også å omfatte miljø, slik at en uttrykker at det er en menneskerett å leve i et rent miljø. Dermed vil en også kunne åpne for miljøsaker ved den europeiske domstolen. Det er kanskje enda mer aktuelt å forsterke muligheten ved Den internasjonale domstol i Haag, men da er en avhengig av å få en bindende konvensjon hvor det er knyttet sanksjoner til det å forurense over landegrenser.

En samlet utenrikskomite ber nå den norske regjering om å intensivere arbeidet og være en pådriver for å få til en slik bindende konvensjon, i hvert fall vurdere mulighetene for å få til en slik bindende konvensjon for miljø.

Synnøve Konglevoll (A): I Stortinget er det ofte de sakene der vi er uenige, som skaper mest debatt og engasjement. Men i denne saka er det ei tverrpolitisk enighet og samtidig et sterk engasjement fra alle partiene. Vi i Arbeiderpartiet synes det er naturlig at den borgerlige regjeringa, med statsråd Børge Brende i spissen, så aktivt har fulgt opp arbeidet til bl.a. regjeringa Stoltenberg og tidligere miljøvernminister Siri Bjerke. De nordiske miljøvernministrene gikk sammen om et brev til den britiske miljøvernministeren Michael Meacher i august i fjor. Brevet viste til ministermøtet i OSPAR-kommisjonen i Portugal i 1998, der partene forplikta seg til å forhindre radioaktiv forurensing av maritime områder.

I likhet med saksordføreren har Arbeiderpartiet et inderlig håp om at arbeidet vil føre med seg positive resultater.

Som et ledd i det norske arbeidet besøkte energi- og miljøkomiteen Sellafield i januar. Før vi kom dit, var vi først i Irland, der vi hadde møte med representanter for regjeringa og parlamentet, og deretter var vi i London, der vi bl.a. hadde møte med miljøvernminister Michael Meacher. Dette var møter som alle var både interessante og lærerike, og vi følte at vi hadde en god dialog med miljøvernministeren, sjøl om han ikke kunne love oss noen ting konkret. Vi opplevde det slik at man ønsket å bruke lang tid på dette fordi det er problematisk å lagre avfallet på land, og at det var et viktigere element enn akkurat det økonomiske. På det tidspunktet hadde han heller ikke fått en konkret søknad fra Sellafield-anlegget om lagring på land. Men i optimismens tegn konkluderte vi likevel med at det hadde vært et positivt møte.

Det jeg personlig kommer til å huske best, er besøket på sjølve anlegget. Det var et digert anlegg, med sterk vektlegging på sikkerhet, der vi ble kontrollert og målt i forhold til radioaktivitet på veg både inn og ut av ulike deler av anlegget. Vi fikk ikke lov til å ta handa opp til munnen, og vi fikk ikke lov til å tygge tyggegummi – alt som sikkerhet for å unngå at vi skulle bli utsatt for radioaktiv stråling. På dette anlegget er det 10 000 mennesker ansatt, og det er definitivt den dominerende arbeidsplassen i det distriktet som har færrest innbyggere i England. Vi fikk høre at omfanget av kreft var opp til 14 ganger høyere enn i resten av England. Likevel var man mest bekymra for om anlegget skulle stenges. Det er på slike besøk det blir tydelig at den energikrevende levemåten vi har lagt oss til, til dels har svært negative konsekvenser. Det gir grunn til ettertanke.

Årsaken til det norske engasjementet i denne saka er likevel at utslippa fra Sellafield også berører oss helt konkret. Spesielt har utslippa økt etter at britene i 1994 starta opp med behandlinga av gammelt Magnox-avfall, som fra midten av 1980-tallet var lagra i tanker. Problemet med denne renseprosessen er at den ikke fjerner technetium-99. Det høyeste utslippet fant sted i 1995 og var hele 40 ganger høyere enn i 1993. Utslippa har ført til ei betydelig økning i konsentrasjonen av technetium-99 langs norskekysten helt opp til Svalbard. Med ei nedbrytingstid på 213 000 år betyr det i praksis at utslippa har kommet for å bli, og for hvert år blir det altså litt mer.

La meg understreke at pr. i dag utgjør ikke radioaktivt avfall noe helseproblem i forhold til norsk fisk. Norsk fisk kan med god samvittighet markedsføres som rein fisk. Men vi veit f.eks. at miljøet i Barentshavet er svært sårbart, og vi veit at vi ennå veit lite om langtidseffektene av utslipp.

Under energi- og miljøkomiteens besøk i Sellafield opplevde vi å bli møtt med forståelse og vilje til å ta tak i problemet. Utfordringa er at det haster. For som sagt skjedde det ei markant økning i 1994 da man begynte å behandle gammelt avfall som var lagret fra 1980-tallet, som inntil da hadde ligget i store tanker. Etter planen vil det meste av dette avfallet være ferdigbehandla, og dermed det meste av technetiumet fra det gamle avfallet sluppet ut, innen 2006. Derfor haster det som sagt, og da kan det være greit for Regjeringa å vite at den har støtte i Stortinget. Derfor gir Stortinget for det første ei klar støtte til at Regjeringa fortsetter det mangeårige arbeidet fra norsk side for å stanse radioaktive utslipp fra Sellafield. I tillegg til det tar komiteen, som saksordføreren var inne på, til orde for at Norge må være en pådriver internasjonalt for å gjøre stater rettslig og økonomisk ansvarlig for skader som følger av forurensing over landegrenser, og vurdere om det bør fremmes en internasjonal bindende konvensjon om miljø generelt, slik at prinsippet om at forurenser betaler, også gjøres gjeldende for stater.

Christopher Stensaker (FrP): Storbritannia etablerte kjernefysiske anlegg i Sellafield allerede på 1940-tallet. Den gang het anlegget Windscale, og fra 1952 ble det produsert plutonium til atomvåpen med utslipp av radioaktivitet til atmosfæren og Irskesjøen. Verdens første kommersielle kjernekraftverk ble etablert der i 1956.

Den radioaktive forurensningen langs norskekysten er mangedoblet siden midten av 1990-tallet. Dette skyldes bl.a. utslippene av radioaktivt materiale fra Sellafield-anlegget til Irskesjøen.

I Storbritannia er det ventet å bli vedtatt at utslippene skal øke enda mer i de nærmeste årene. Utslippene representerer ifølge en rekke forskere en svært alvorlig miljøtrussel. En rekke norske politikere har deltatt i protestene. Protestene har vært gjennomført både gjennom direkte kontakt og via diverse resolusjoner i Nordisk Råd og Nordsjøsamarbeidet.

Under et miljøvernministermøte i København ble det klart at de nordiske landene vil oppleve et slikt vedtak som skuffende og provoserende. De nordiske ministrenes løsning er enten en reduksjon av utslippenes grenser så fort som mulig, eller lagring av avfallet mens man venter på at den best mulige renseteknikken kan tas i bruk. Det er ingen umulighet for Storbritannia å lagre og rense avfallet fremfor å sende det til havs.

Så langt har radioaktive stoffer, spesielt isotopen technetium-99, fra Sellafield blitt transportert med havstrømmene. Tc-99 er påvist i tang, tare, skalldyr og fisk. Stoffets halveringstid på 213 000 år tilsier at stoffet vil forbli i miljøet i den tiden vi ser foran oss.

Det britiske forurensningstilsynet godtar en utslippsgrense på 90 000 becquerel pr. år, mens Norge og de andre nordiske land ønsker å senke den ned til 10 000 becquerel. Det er vitenskapsmenn som ikke synes Tc-99-forurensning er noe alvorlig miljøproblem. Ettersom stoffet er vannløselig, vil det etter kort tid skilles ut av f.eks. menneskekroppen. Statens strålevern har også påpekt at mengdene av Tc-99 foreløpig er så små at de ikke utgjør noen helsefare for mennesker. Man må gjerne hevde at det er en dråpe i havet og ufarlig det som slippes ut, men som kjent kan mange dråper små fort bli til en stor å. Et annet problem er at forurensning av våre havområder kan være den dråpen som får begeret til å flyte over for dem som skal kjøpe våre sjømatprodukter.

Sellafield har i mange år sluppet ut betydelige mengder Tc-99 ved siden av andre radioaktive stoffer. Ved å fortsette utslippene på samme nivå øker forurensningen av naturen. En økning av utslippene fra anlegget, slik det er planlagt, vil føre til betydelig større forurensning av miljøet. Norge ønsker å unngå dette, ikke minst fordi vi er så avhengig av at vår fisk, våre skalldyr og andre havprodukter er så rene som overhodet mulig, dette av både helsemessige og økonomiske grunner. Dersom en økning av utslippene vedtas i Storbritannia, gjelder det ikke bare Tc-99, men også de utslipp som oppstår som en følge av at det kan bli gitt klarsignal for produksjon av atombrenselet MOX.

Fiskerinæringen mener vi ikke har råd til å la våre ressurser i havet bli skadelidende. Det må heller ikke stilles spørsmål ved renheten av våre sjømatprodukter. De mener at bare et rykte om utslipp eller annen negativ påvirkning kan påføre næringen store tap.

Miljøstiftelsen Bellona tar til orde for at Norge skal bryte alt samarbeid med Storbritannia innen atomforskning. Det er en lite konstruktiv holdning. Boikott og brudd i kontakter er en lite produktiv vei å gå dersom man ønsker å oppnå resultater.

I denne debatten er det viktig å legge merke til at det opereres med ulike måleenheter og måleverdier. Dette skaper usikkerhet og tvil rundt de ulike resultater som fremlegges i ulike påstander.

I en artikkel av Per Hoff, professor ved Kjemisk institutt Universitetet i Oslo, fremmer han en påstand om at forurensningen fra Sellafield er ufarlig. Han viser til målinger i hummer fra Sunnhordland, og beskriver denne mengden forurensning som ufarlig. I denne artikkelen opererer han med en stråledose fra Tc-99 på 42 becquerel pr. kg utørket kjøtt. Denne dosen er ifølge ham helt ufarlig. Dette er da de verdier av stråling i hummer han benytter som argumentasjon for å ufarliggjøre utslippene fra Sellafield.

Det interessante i denne sammenheng er at de verdier som ligger til grunn for bl.a. Børge Brendes argumentasjon, er en helt annen. De verdier som er regnet ut fra måling i hummer ved Fredrikstad, er 50 pst. over EUs tiltaksgrense for sjømat, som er på 1 250 becquerel pr. kg. Det vil si at strålingen fra Tc-99 er over 1 925 becquerel pr. kg. Det er da en åpenbar brist i sammenligningene. Det er en stor forskjell på 42 becquerel og 1 925 becquerel i utørket kjøtt i hummer.

Ut fra de ulike synspunktene og den samfunns- og miljøutvikling vi har i dag, synes det å være fornuftig både politisk, helsemessig og miljømessig å stille seg kritisk til allerede eksisterende og fremtidige utslipp fra Sellafield. Fremskrittspartiet mener det derfor vil være best å stanse utslippene nå, inntil man finner en bedre måte å kvitte seg med avfallet på. Det er tross alt matfatet vårt det dreier seg om.

Bjørn Jacobsen (SV): To vurderingar har lege bak SVs standpunkt i denne saka: Skal vi gje nytt krut til dei gamle konvensjonane? Eller skal vi bidra til at Regjeringa kan jobbe meir generelt med miljøet og med ein ny konvensjon, som vi forhåpentlegvis kan rekne med då har meir krut i seg?

For så vidt hadde vi i førstninga nokre ankepunkt – i utgangspunktet. Vi har Klimakonvensjonen, vi har konvensjonar om vern og berekraftig bruk av biologisk mangfald, vi har ozon-avtalen m.m. I alle desse konvensjonane er det innarbeidd straffemekanismar. Regjeringa må samtidig som ho no startar arbeidet med ein bindande konvensjon om miljøet generelt, også arbeide vidare med å gjere dei allereie eksisterande avtaleverka som ikkje forpliktar, meir forpliktande – som f.eks. OSPAR-avtalen, som skulle kunne ha hjelpt mot Sellafield-utsleppa dersom det låg sanksjonsmoglegheiter i han.

Etter SVs syn har Stortinget no gjeve Regjeringa eit godt grunnlag for å jobbe på brei front mot miljøkriminalitet. Vi håper at statsråden, som er til stades her, merker seg at han altså har fått nærmast frie fullmakter frå Stortinget til å jobbe på brei front mot miljøkriminalitet.

Eg vil be statsråden kommentere i innlegget sitt om det norske lovverket er budd til ein internasjonal konvensjon. Vi har ein del andre konvensjonar som Noreg har ratifisert, men saumfer vi dei, ser vi at det norske lovverket ikkje er oppe og går. Så eg vil be statsråden om å sjekke det.

Eg vil òg be om ein liten kommentar til den informasjonen som er komen fram i Verdens Gang, om norske oljefondinvesteringar i moglege leverandørar av atomavfall til Sellafield.

Trine Skei Grande (V): Havet er vårt felles matfat. Denne saken viser hvor viktig det er å ha internasjonale avtaler og internasjonale sanksjoner, og jeg er svært glad for at Regjeringa nå har valgt å fokusere på havmiljøet i en rekke saker.

Venstre har et årelangt engasjement i kampen mot radioaktivitet og annet utslipp. Blant annet gjennomførte vi for flere tiår siden kampen mot Dounreay-anlegget, og vi har også gått i spissen for Nord-Norge-aksjonen mot atomtrusselen fra Kola-halvøya – for bare å nevne noe. Vårt engasjement ble videreført av sentrumsregjeringas miljøvernminister Guro Fjellanger, dels sammen med hennes nordiske kolleger. I den påfølgende arbeiderpartiregjeringa var ikke engasjementet påtagelig stort – det var snakk om bare ett brev som ble sendt, og først da Venstre tok initiativ til en aktiv kampanje, bl.a. til underskriftsaksjonen i fjor sommer. Sammen med daværende parlamentarisk leder Gunnar Kvassheim besøkte vi Sellafield-anlegget. Interessen for saken blant de andre partiene og blant mediene var ikke påfallende stor i starten, men den økte betraktelig etter hvert som vi satte i gang underskriftskampanjen vår i august. Medieomtalen ble mangedoblet. Oppmerksomheten holdt seg utover høsten, og for Venstre var det viktig å få intensivert innsatsen og få det inn som en egen programpost i Sem-erklæringa. Og slik ble det.

Saken er blitt fulgt opp på en forbilledlig måte av miljøvernminister Brende. Men det er viktig framover å holde trykket på saken, og det regner jeg med vil bli gjort bl.a. ved at den blir tema på Nordsjøkonferansen i mars.

Venstre er meget godt fornøyd med den offensive holdninga Regjeringa har vist i saken. Det er positivt at Kystpartiet viser engasjement, selv om forslaget virker noe overflødig. Norges Fiskarlag har også vært svært aktiv i saken – sammen med mange kommunestyrer og andre langs kysten av Norge. Det er åpenbart at underskriftskampanjer og andre aktiviteter har blitt lagt merke til og stresser de britiske myndighetene.

Det er helt avgjørende for liv og næring langs kysten vår at forurensingskilder fjernes, og at det ikke skapes usikkerhet om kvaliteten på fisk og andre naturressurser i havet. Det er dårlig naboskap å forurense naboens matfat, og vi forventer at britene stanser utslippene ved å sørge for rensing.

Venstre har fått gjennomslag nasjonalt for en av våre viktigste valgkampsaker, og det er vi kjempeglad for. Det er nødvendig med et samlet og sterkt nasjonalt og internasjonalt press, slik at problemene kan løses. Forsiktige diplomatiske øvelser er ikke tilstrekkelig i en sak som dette. Det har dessverre vist seg.

Statsråd Børge Brende: La meg først slå fast at det finnes over 100 internasjonale, bindende avtaler på miljøområdet. Utfordringen er å få internasjonal enighet om tiltak som er strenge nok, som er miljømessig effektive nok, og som har tilfredsstillende mekanismer for – ikke minst – å sikre etterlevelse. Miljøkonvensjonene er et resultat av kompromisser mellom mange stater, og resultatet er ikke alltid sammenfallende med det Norge ideelt sett kunne ønske.

Samarbeidsregjeringen har så å si fra første dag lagt press på den britiske regjeringen for å få den til å omgjøre miljødirektoratets beslutning om å fortsette de radioaktive utslippene av technetium-99 helt frem til 2006. Dette var også et viktig poeng i Sem-erklæringen – noe representanten Skei Grande var inne på – og som var en oppfølging av et av regjeringspartienes, nemlig Venstres, sterke engasjement under valgkampen i forhold til technetium-99-utslippene.

Det har vært min oppgave å følge opp dette engasjementet, og siden oktober 2001, da saken ble tatt opp på ministernivå i tilknytning til EUs miljøvernministermøte i Luxembourg på norsk initiativ, har vi fulgt opp saken bilateralt, bl.a. under mitt besøk i desember i fjor hos de ansvarlige ministrene i Storbritannia, Margaret Beckett og Michael Meacher. Jeg hadde da også anledning til å besøke selve anlegget, og jeg tror ikke den britiske regjeringen er i tvil om hva Norge og de øvrige nordiske landene mener. Saken bringes for øvrig opp ved alle egnede anledninger i Regjeringens politiske kontakter med Storbritannia, og som tidligere nevnt, har også Utenriksdepartementet nå en gjennomgang av de rettslige aspektene ved technetium-99-utslippene.

Selv om britene hevder at technetiumutslippene er ufarlige, viser det seg at britiske myndigheter langt fra har noe ensartet syn på dette. Under mitt besøk i Sellafield kom det frem at britiske myndigheter anser det som for risikabelt å sluttlagre technetium-99 på eget territorium, fordi noe av technetiuminnholdet da kan lekke ut fra deponiet en gang i fremtiden. Britiske myndigheter ser det derfor som uaktuelt å lagre det technetiumholdige avfallet man da vil få. Samtidig mener britiske myndigheter at det er akseptabelt å sende hele beholdningen av technetium ut i havet. I et brev til den britiske miljøvernministeren har jeg pekt på dette paradokset og bedt om at testingen av rensemetoder for technetium opptas, og at man midlertidig lagrer dette på Sellafield istedenfor å slippe det rett ut i havet. Vi vet at technetium-99 har en halveringstid på 213 000 år.

De tallene som man opererer med nå i forhold til tilstanden i Norskehavet og ved kysten, er litt forvirrende. Men det er iallfall dokumentert gjennom prøver at tang og tare har et becquerelinnhold på opptil 600. EUs tiltaksgrense i forbindelse med en atomulykke er 1 250 becquerel. EUs tiltaksgrense i forbindelse barnemat er 400 becquerel. Det mine tilsynsmyndigheter ikke kan utelukke, er at hvis technetium-99-utslippene fortsetter fra Storbritannia i årene fremover, så vil man kunne få et technetiuminnhold bl.a. i tang og tare som kommer opp i EUs tiltaksgrense. Vi skal også være klar over at tang og tare er en viktig eksportnæring for Norge.

Jeg har forhåpninger om at det sterke norske engasjementet har gjort inntrykk på britiske myndigheter, og håper saken vil finne en teknisk og politisk akseptabel løsning. Sellafield-saken er ellers en god illustrasjon på det temaet vi også behandler her i dag: behovet for å styrke det internasjonale regimet på miljøområdet.

Styrking av ordningene for etterlevelse av miljøkonvensjoner vil være et høyt prioritert tema for Regjeringen i forbindelse med Rio+10-møtet i Johannesburg til høsten.

I tillegg vil vi ta initiativ til en gjennomgang av status for ordningene for etterlevelse av miljøkonvensjoner og en identifisering av behovene for forbedringer. Det vil være et nødvendig grunnlag for å skape vilje til å gå videre med konkrete forhandlinger.

I forhold til det andre temaet, miljøskadelige aktiviteter i ett land som har direkte virkninger for andre land, pågår det for tiden flere initiativ for å ansvarliggjøre den stat som forurenser. Dette feltet har i liten grad være regulert i konvensjoner. Det betyr at rettsreglene på området er usikre, noe som igjen betyr at det kan være vanskelig å nå frem gjennom å reise internasjonale søksmål.

Norge vil i tiden fremover være en pådriver, ikke minst i FN, for å få en ferdigstillelse av bl.a. de to konvensjonene om statenes ansvar for folkerettsbrudd og om statenes ansvar for å forebygge miljøskader.

Når det gjelder landenes ansvar for aktiviteter som i utgangspunktet er lovlige, men som har miljøskadelige konsekvenser, vil Regjeringen undersøke muligheten for å få dette på dagsordenen i andre fora enn Folkerettskommisjonen. Ettersom mange av de miljøproblemene vi sliter med i Norge, har nær tilknytning til Øst-Europa, er det viktig at vi velger et forum der disse landene deltar.

Situasjonen på miljøområdet i dag er et fragmentert regelverk og mange ulike organisasjoner. Det vil være en stor utfordring å etablere en ny miljødomstol, men etter mitt syn er behovet absolutt til stede. Dette spørsmålet vil jeg derfor drøfte med kolleger i andre land. I første omgang vil det imidlertid være en målsetting å gjøre de domstoler vi allerede har, mer effektive og attraktive. Mer oppmerksomhet om eksistensen av Haagdomstolens miljøkammer og kunnskap om fordelene ved å anvende det, bør derfor fremmes. Regjeringen vil også vurdere om det kan være aktuelt å ta initiativ for å få til en mer effektiv og mindre ressurskrevende saksbehandling av miljøsaker under Haagdomstolens miljøkammer.

Domstolenes kompetanse bestemmes i stor grad av miljøkonvensjonene. Regjeringen vil ta initiativ til en gjennomgang av miljøkonvensjonene med sikte på å etablere regler og rutiner som øker sannsynligheten for at landene aksepterer internasjonale domstoler. Regjeringen har også intensivert arbeidet med å ratifisere protokoller som da er bindende for Norges del, og derigjennom også tilpasset det norske regelverk. Vi vil også være en pådriver for å få slike ordninger som jeg nevnte i sted, inn i nye konvensjoner. Vi vil ta initiativ til at det utarbeides forslag til standardformuleringer for miljøkonvensjoner som vil styrke både Haagdomstolens og voldgiftsdomstolers rolle under konvensjonene.

I tillegg til konkrete saksanlegg kan Haagdomstolen behandle saker fremlagt av FN-organer i såkalte rådgivende uttalelser, noe som eksempelvis ble gjort i forhold til bruk av atomvåpen. Forutsetningen er at man får vedtak i et aktuelt FN-organ, f.eks. generalforsamlingen, om å bringe saken inn for domstolen. Regjeringen vil vurdere om det kan være aktuelt å ta initiativ til å reise slike saker også på miljøområdet.

La meg til slutt nevne at EU har kommet langt i arbeidet med et direktiv om ansvar på miljøområdet. Direktivforslaget bygger på prinsippet om at forurenser skal betale, og tar sikte på å etablere et regelverk som skal forebygge og reparere miljøskader. Den største betydningen for Norge vil ligge i at direktivet etablerer minstekrav til landene, slik at de må sørge for effektiv domstolsprøving i saker om ansvar for miljøskadelig aktivitet. Fra norsk side vil vi også søke å bidra aktivt til at EU-direktivet skal bli et effektivt virkemiddel i miljøarbeidet. Det kan også da få virkninger for miljøproblemer som vi diskuterer her i dag, og som er under løpende diskusjon i Norge. Jeg vil i samtale med EUs miljøkommissær, Margot Wallström, torsdag ta opp dette og varsle full norsk støtte til direktivet. Det blir da også trolig EØS-relevant.

Lars Rise (KrF): Først vil jeg si meg glad for det som miljøvernministeren sa her. Jeg synes det er gledelig at han nå signaliserer en langt mer aktiv rolle når det gjelder å se på hvilket rettsgrunnlag som finnes internasjonalt, for å reise saker for domstoler, og også at han åpner for å vurdere en ny miljødomstol.

Det er klart at etter andre verdenskrig var den store utfordringen menneskeretter. Vi fikk først Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen og deretter den internasjonale menneskerettskonvensjonen, og i Europa er den knyttet til en domstol. Kanskje vi kunne få til noe lignende på miljøområdet, at vi først får til et europeisk regime knyttet til en domstol, som etter hvert kan utvides til å gjelde internasjonalt. Jeg tror det er en god vei å gå også å styrke Haagdomstolen, men problemet er jo muligheten som ligger i konvensjonene, og etterlevelse av miljøkonvensjonene. Det er vanskelig å reise søksmål i dag, fordi man ikke har noen internasjonal enighet om hvordan dette skal gjøres. Jeg er veldig glad for at miljøvernministeren nå signaliserer at Norge vil være en pådriver i arbeidet internasjonalt.

Når representanten Konglevoll sier at hun også er glad for at man nå fortsetter et mangeårig arbeid, så er det en glede som hele komiteen deler. Grunnen til at det har vært et mangeårig arbeid, er at man stort sett har operert med høflige henstillinger, og problemet er at man ikke har hatt noen makt å sette bak kravene. Vi ville jo i Norge aldri akseptert at miljøkriminalitet behandles på den samme måten, at vi bare kommer med høflige henstillinger til selskapene om å være så snill å slutte med å forurense. Det er det vi gjør internasjonalt, fordi vi ikke har rettsregler som innebærer sanksjoner.

Jeg har lyst til å spørre miljøvernministeren til slutt: Hva med å sette i gang et arbeid for å informere også den britiske befolkning? Jeg tror det mangler litt press på britiske parlamentsmedlemmer og den britiske regjering fra deres egen befolkning. Og hva med en kampanje i britiske aviser, i TV og i radio, som viser den britiske befolkning hvilke skadevirkninger denne forurensningen over landegrensene har? Da tenker jeg både på den radioaktive forurensningen, den sure nedbøren, som skader norske elver og innsjøer, og hvordan den britiske befolkning bør legge press på sine egne myndigheter for å stanse forurensningen over landegrenser.

Ingvild Vaggen Malvik (SV): En av de tingene som har kjennetegnet Sellafield-saken, er at det har vært vanskelig å få ut informasjon om hva som egentlig har foregått.

I forkant av energi- og miljøkomiteens besøk på Sellafield-anlegget kunne vi i Sunnmørsposten lese at det var sendt et brev fra BNFL om tillatelse til forsøk med lagring av avfallet på land – «on the site», som det heter. Komiteen stilte det samme spørsmålet gjentatte ganger da vi var i Storbritannia, om dette brevet eksisterte. Til slutt kom det fram at brevet om tillatelse til å sette i gang et forsøk med lagring på land som skulle startes fra høsten av, var planlagt sendt, men det var ennå ikke skrevet og ennå ikke sendt til britiske myndigheter.

Mitt spørsmål til statsråden er: Er det brevet sendt pr. i dag? Vet norske myndigheter noe om det? Hva vil eventuelt statsråden gjøre for å følge opp dette spørsmålet om lagring på land? Etter det jeg har fått informasjon om, er brevet fortsatt ikke sendt fra BNFL til britiske myndigheter.

Hallgeir H. Langeland (SV): Lat meg nok ein gong gje honnør til miljøvernministeren for hans positive engasjement også i denne saka. Lat meg òg ønskja at det blir mange fleire – me er klare frå SV si side.

Men eg har nokre utfordringar som det er litt komplisert å svara på. I alle fall har det vore det for tidlegare regjeringar og for miljøvernministeren. Det eine går på Halden-reaktoren, som SV jo ønskjer å leggja ned, men som etter alt å dømma har ein link i form av at ein nyttar seg av dei tenestene som ein har på Sellafield. Eg lurar på om miljøvernministeren kan ta ein siste runde og gjera greie for kor den saka nå står, om det er noko nytt i forhold til verksemda i Halden, eventuelt om ein er klar til å støtta SV sitt krav om nedlegging.

Gjennom pressa har det kome fram at me gjennom oljefondet faktisk investerer pengar i atomkraftindustrien. Me puttar altså pengar inn i ei verksemd som me ønskjer å tena mest mogleg pengar på. Denne verksemda fører igjen til at aktiviteten på Sellafield ikkje blir redusert i forhold til technetium bl.a. Faktisk medverkar då altså Noreg gjennom oljefondet og gjennom desse investeringane til å halda oppe atomkraftindustrien og ønskjer faktisk at den skal veksa og bli sterkare.

Mitt siste spørsmål til miljøvernministeren: Når ein ser at dette er komplisert når ein framfor alt skal tenkja miljø, er det då forsvarleg å halda fram og investera i atomkraftindustrien med det norske oljefondet? Er det riktig ut frå miljøvernministerens vurdering?

Statsråd Børge Brende: Etter en rekke spørsmål valgte jeg å be om ordet igjen, ikke for å trekke ut møtet, men for å prøve å svare på de spørsmål som er reist.

Først til representanten Rise om det arbeid som vi legger opp til for å informere den britiske befolkningen: Jeg kan bare understreke at det engasjementet som norske myndigheter og ikke minst Stortinget også har hatt i forhold til Sellafield, virkelig har blitt markert, og man har merket det i Storbritannia. Man har fått presseklipp etter energi- og miljøkomiteens besøk. Man var i de aller fleste britiske medier, også på fjernsyn. Det samme har jeg blitt fortalt var resultatet av det besøket jeg hadde, så jeg tror faktisk på tradisjonelle politiske markeringer og på samtaler med britiske myndigheter. Det er også en gryende forståelse i Storbritannia, har jeg inntrykk av, av at det ikke er en spesielt god løsning å kjøre radioaktivt avfall som kan lagres og renses, ut i havet.

Så var det representanten Vaggen Malvik, som tok opp spørsmålet om hvorvidt BNFL, eieren av Sellafield-anlegget, nå formelt har sendt en søknad til det britiske Environmental Agency og andre relevante britiske organer i forhold til å ta opp den ideen og søknaden man hadde for tre–fire år siden om lagring på Sellafield. Meg bekjent er ikke dette brevet sendt ennå, men det holder vi oss løpende orientert om. I forrige uke sendte jeg et brev til den britiske miljøvernministeren, Michael Meacher, som jeg også hadde samtaler med om Sellafield på et internasjonalt miljøvernministermøte som ble holdt i Cartagena i forrige uke, hvor jeg minnet om at BNFL for tre-fire år siden søkte om å få lagre avfallet på Sellafield, men at britiske myndigheter sa nei til dette ut fra at det var for store potensielle miljøkonsekvenser. De mener altså at det er for store potensielle miljøkonsekvenser ved å lagre avfallet på land, men å kjøre det ugjenkallelig ut i havet – med en nedbrytningstid på 213 000 år – hevder enkelte ikke er miljøskadelig overhodet. Forstå det den som kan! I brevet til Michael Meacher minner jeg om at norske myndigheter ønsker at man nå skal gå inn for en midlertidig lagring på land inntil man velger å rense technetium-99, som er fullt mulig, og som bare er et økonomisk spørsmål. Dette er også for å legge ytterligere press på britiske miljømyndigheter i forhold til en eventuell søknad fra BNFL.

Så tok representanten Langeland opp tre ulike spørsmål knyttet til kjernekraft mer generelt. Nå vil jeg gjerne understreke at det norske myndigheter har gjort, er først og fremst å ta opp med britiske myndigheter den helt uakseptable praksis det er å bruke havet som søppelplass for radioaktivt avfall. Vi har ikke startet noen generell kampanje mot kjernekraft internasjonalt. Tross alt har jeg også fått med meg Sverige og Finland i kampen mot technetium-99 – land som begge er kjernekraftnasjoner, men hvor man i Finland trolig nå har gått til det skritt å bestemme at man skal opprette et nytt kjernekraftverk. Dette må vi da skille, men generelt er holdningen fra norske myndigheters side helt klar. Vi har valgt å ikke ha kjernekraft i Norge. Vi er også generelt meget skeptisk til det reprosesseringsanlegget som Storbritannia har i Sellafield, som ikke er en nødvendig håndtering av radioaktivt avfall. Meg bekjent er det bare 5–10 pst. av landene som velger å sende sitt radioaktive avfall til reprosessering. Sverige og Finland gjør ikke det – et lite unntak for noe spesielt avfall i Sverige. Dessverre åpnet den britiske regjeringen i oktober for at det også skal etableres et MOX-anlegg. MOX-anlegget er ikke først og fremst betenkelig i forhold til utslippene, men det er en stor risiko knyttet til det, ikke minst ved transport av radioaktivt avfall til Sellafield-anlegget. Grunnen til at vi først og fremst har konsentrert oss om technetiumutslippene det siste halvåret, er at den britiske regjeringen da må ta stilling til anbefalinger fra Environmental Agency som går ut på at man kan fortsette å slippe ut technetium-99 i sjøen frem til 2006. Dette har vi en reell påvirkningsmulighet i forhold til. Men jeg må dessverre si at det er et litt lengre lerret å bleke å få Storbritannia til å slutte med reprosessering enn det er å få Storbritannia til ikke å åpne for dette MOX-anlegget. Mitt engasjement er også sterkt i den forbindelse, men det må utporsjoneres noe. Det tror jeg er klokest for sakens del også.

Så til Halden-reaktoren: Noen av de forskningsprogrammene som Halden-reaktoren bedriver, er knyttet til ikke-kommersiell virksomhet, men til forskning på MOX-brensel. MOX er aktuelt i forbindelse med avvikling av kjernefysiske våpen. Det er også aktuelt i forbindelse med prosesser som i Sellafield.

På grunn av at spørsmålet er reist i forbindelse med det norske engasjementet i forhold til MOX-fabrikken og ikke i forhold til technetium, bad jeg i januar Norsk Utenrikspolitisk Institutt om å foreta en gjennomgang av denne MOX-forskningen i Halden. Denne rapporten vil jeg trolig få i løpet av mars, og den vil ikke minst gå gjennom de aspektene som representanten Langeland pekte på. Trolig vil Regjeringen i løpet av våren ta stilling til Halden-reaktoren. Men det spørsmålet som jeg har tatt opp, gjelder den lille biten i Halden som er knyttet til MOX-forskningen. Jeg vil komme tilbake til Stortinget med dette.

Så var det spørsmålet om Petroleumsfondet. Dette svarte finansministeren på i spørretimen i forrige uke. Som sagt, har vi ikke startet noen kampanje mot kjernekraft internasjonalt, selv om jeg er veldig glad for at vi i Norge har valgt å ikke ha kjernekraft. Det er det veldig mange gode grunner til ikke å ha. Men når det gjelder det regelverk som Petroleumsfondet har å forholde seg til, er det slik at man har en uttrekksmekanisme. Den uttrekksmekanismen er utformet slik at man kan trekke seg ut av prosjekter som er i strid med folkeretten, knyttet til våpen. Stortinget står selvsagt til enhver tid fritt med hensyn til å gå inn og endre regelverket for Petroleumsfondet. Men det finansministeren sa, var at han ikke har noen planer om å innarbeide en klausul i det regelverket mot å investere i kjernekraftverk. Så får man jo da vurdere om dette er gode og fornuftige investeringer sett fra Petroleumsfondets side. Men det er også – bare for å legge til det – en arbeidsgruppe som nå gjennomgår muligheten for å ha en menneskerettighetsdimensjon knyttet til Petroleumsfondets investeringer, og denne arbeidsgruppen vil fremlegge sitt arbeid i løpet av våren. Som jeg nevnte, vil Stortinget også kunne jobbe videre med andre føringer i forhold til investeringer.

Jeg har egentlig ikke noe mer å si om dette nå – utover det som også finansministeren sa i forrige uke.

Eirin Faldet hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.