Presidenten: Etter ønske fra familie- og kulturkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver gruppe og 5 minutter til statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre foreslår presidenten at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Trine Skei Grande (V) [10:02:50] (ordfører for saken): Det er en viktig kulturpolitisk dag i dag. Det er sjelden vi har muligheten til å ha en bred språkpolitisk debatt i Stortinget. Det har faktisk vært ganske morsomt og litt ærefullt å være saksordfører for denne saken.

Nå håper jeg stemmen min holder, men jeg skjønner at jeg i dag blir tolket på tegnspråk, så da har i alle fall de som ser på, bedre mulighet til å skjønne meg enn mange av dem som lytter.

Den språkmeldinga som vi fikk fra Regjeringa bygger på Språkrådets utredning Norsk i hundre! som kom i 2005. Det er viktig å se på hvordan man med en mer bevisst språkpolitikk og en språkdebatt i Stortinget kan prøve å få løftet fram de viktige spørsmålene knyttet til språk. Språket er viktig for oss, ikke bare som ren kommunikasjon; i vår tid er det også viktig å se på språket som maktutøver og identitetsskaper. Språk og identitet henger nær sammen, og det er gjennom den tilnærmingen til språk man klarer å skape toleranse knyttet til de ulike språkformene, dialektene og skrivemåtene.

Det er viktig å se denne stortingsmeldinga i sammenheng med meldinga om språkopplæring som kirke-, utdannings- og forskningskomiteen har behandlet. Jeg vil gjerne henvise til partienes ulike syn også i den saken. Jeg mener at meldinga er et godt grunnlag for en helhetlig og sektorovergripende språkpolitikk. Det er relativt bred enighet om de fleste punktene i meldinga.

Først til noen av de overordnede grepene. Det første er et ønske om å ha en språklov. Til det er komiteen positiv, men avventende. Vi ser helt klar et behov for å slå sammen de tre lovverkene som i dag utgjør språklovgivinga i Norge, og komiteen ser et behov for å få en klarere lovforankring for språkene våre. Et annet viktig grep er å utvide Språkrådets myndighetsområde og oppgaver. Det er det også bred enighet om i komiteen, sjøl om noen av oss er opptatt av å motvirke en maktkonsentrasjon og kanskje hadde ønsket mer maktspredning knyttet til dette feltet. Jeg viser til forslag på det området. Vi mener at vi her kan se til våre nordiske søsterland som har valgt å lage både en språkrådsstruktur og en fordeling av oppgaver innenfor akademia på det samme området. Vi er veldig positive til å få til et permanent språkpolitisk oppfølgingsregime – de fleste partiene er enige om dette – slik at vi får en systematikk i beslutningsgrunnlaget for de folkevalgte på dette området.

Det ligger også noen tiltak her som jeg og komiteen syns det er viktig å få løftet fram. Det ene er å utvikle norsk terminologi og fagspråk på de ulike områdene. Jeg er veldig glad for at hele komiteen slår fast at det er viktig at Norge skal ha en terminologi på norsk på de ulike fagområdene. Det vil si både på nynorsk og bokmål. Det er en oppgave for en nasjon. Derfor er språkbruken innen forskning og høyere utdanning veldig viktig. Norsk skal være hovedspråket innenfor akademia. Skal vi få det til på en god måte, er det viktig at bevilgningene til høyere utdanning og forskning fortsatt holdes oppe, og at lærebokproduksjonen på norsk fortsatt blir opprettholdt.

Vi har også vært opptatt av språkbruk i arbeidslivet. Jeg viser til vårt forslag om at man minst må kreve at et norsk aksjeselskap klarer å legge fram årsmeldinga si på norsk – at det burde være en forventning. Vi er positive til oppbyggingen av en språkbank, sjøl om vi er litt skeptiske til at alt skal skje innen offentlig sektor, og tror at det kanskje skjer best i et samarbeid med privat sektor. Vi har også satt søkelyset på språkbruken innenfor media og kultursektoren generelt – det ligger flere forslag inne – og mener det er et viktig område å sette søkelyset på for å bidra til at det norske språket skal leve videre. Jeg vil komme tilbake til enkeltforslagene i et treminuttersinnlegg.

Det er én ting jeg vil sette søkelyset på, som jeg er veldig glad for at vi får til i dag, og det er tegnspråk, som må gis fullstendig status som et sjølstendig språk. Det mener jeg er veldig viktig, og det er et veldig viktig skritt som tas her i dag. Det er viktig for identiteten til mange som ser på tegnspråk som sitt hovedspråk.

Med det tar jeg opp de forslagene som Venstre stiller seg bak.

Presidenten: Representanten Trine Skei Grande har tatt opp de forslag hun refererte til.

Britt Hildeng (A) [10:08:31]: På mange måter er dette en historisk dag. Stortinget har ikke hatt en samlet språkdebatt basert på egen melding siden 1970 – altså for 40 år siden. Det er ganske oppsiktsvekkende, ikke bare når en ser tilbake på språkstrid og hvordan den har preget konfliktlinjer i norsk politikk, men også på bakgrunn av nyere diskusjoner og forskning, forskning omkring makt og språk, om språkgrupper som i verdenssammenheng blir borte, om norsk språk som taper i forhold til engelskspråklig dominans, men også i forhold til at Norge har blitt flerkulturelt, og at skoler og nærmiljøer i mange store byer preges av et mangfold av morsmål som snakkes ved siden av norsk. Også det er et bakteppe for å nærme seg en ny språkpolitikk.

Det er disse brede problemstillingene som ligger til grunn for forslag til en ny og mer overordnet språkpolitikk. Det er nettopp denne overordnede tenkningen som gjør denne språkmeldingen til noe nytt og banebrytende, og et mer tidsmessig svar på de språkpolitiske utfordringene vi har i dag.

I meldingen tas det til orde for at vi skal få en ny og allmenn språklov, der myndighetene vil ha et overordnet ansvar for språkutviklingen i samfunnet. Til grunn for dette ansvaret ligger en erkjennelse av at språk og språkutvikling er avgjørende for den enkeltes identitet og kulturtilhørighet, og en erkjennelse av at språk og makt henger sammen, og at det derfor er viktig å ha en språkpolitikk som bidrar til demokratisk makt over språket og en strategi for omfordeling av den språklige makten.

Språkloven må slå fast det norske språkets status som hovedspråk, og at nynorsk må bli reelt likestilt med bokmål. Men loven skal også gi rammer for andre språk enn norsk. I den sammenheng legges det vekt på at en må ta vare på det språklige mangfoldet, styrke samisk og de nasjonale minoriteters språk. Norsk tegnspråk må bli anerkjent som et fullverdig språk med forankring i språkloven.

Til grunn for anerkjennelsen av tegnspråk på linje med andre minoritetsspråk ligger et banebrytende paradigmeskifte. Med dette får de tegnspråklige en kulturpolitisk forståelsesramme istedenfor en forståelsesramme basert på avvik og sosialpolitikk. Nettopp dette gir grunnlag for en helt annen identitetsopplevelse for de tegnspråklige. Videre legges det vekt på ansvar for utviklingen av de nordiske språkfellesskap og utviklingen av den fremmedspråklige kompetansen.

En realisering av de målsettingene som er lagt til grunn i denne meldingen, forutsetter at vi får en systematisk oppfølging av målsettingene. Det er helt avgjørende at vi i denne sammenheng får strukturer som sikrer dette.

Forslag til omorganisering av Språkrådet, med utvidelse av kompetansen, er ett av tiltakene. Utover dette foreslås det et permanent språklig oppfølgingsregime gjennom utvikling av språkpolitiske konsultasjoner og høringsordninger, gjennom mer dokumentasjon om og analyse av språkets status og bruk på ulike felter, gjennom utarbeidelse av en årlig språkpolitisk tilstandsrapport og gjennom å lovfeste en språkpolitisk melding til Stortinget hvert fjerde år. Med en slik strategi vil vi kunne sikre at språkpolitikken blir satt høyt på den politiske dagsordenen, og at vi får en kontinuerlig debatt om språk. Vi vil sikre oss at det ikke blir 40 år til neste gang Stortinget behandler en tilsvarende melding.

Ulf Erik Knudsen (FrP) [10:14:04]: Fremskrittspartiet mener språket er en bærebjelke i vår felles kulturarv. Fremskrittspartiet mener enkeltmennesket selv skal få velge sin språkform.

Vi i Fremskrittspartiet er overbevist om at den beste strategien for et sterkt og levende norsk språk er å satse på den daglige, frivillige bruken av språket. Ekte språkglede og språkkunnskap kan ikke skapes ved kvotering og offentlige pålegg.

Noen oppfatter dette dit hen at vi er imot nynorsk. Dette er helt feil. Vi må presisere at vi er varme tilhengere av nynorsk, men vi tror at dagens politikk gjør nynorsken en bjørnetjeneste. Nynorsken kan bare overleve med daglig, frivillig bruk – ikke noe språk og ingen målform kan overleve bare på kvotering og offentlige pålegg.

Også i tidligere saker om språkpolitikk som Stortinget har behandlet, har Fremskrittspartiet tatt til orde for en politikk fundamentert på valgfrihet for enkeltmennesket, fravær av kvoter og fravær av pålegg.

Fremskrittspartiet merker seg også med stor glede at meldingen fastslår at tilnærmingspolitikken, dvs. at bokmål og nynorsk skal normeres på en slik måte at de over tid nærmer seg hverandre, ikke lenger er aktuell.

Jeg vil ta for meg noen av de sentrale punktene i Fremskrittspartiets merknader og forslag:

• Vi vil ha en avvikling av forfordelingen av én målform på bekostning av en annen.

• Vi mener at tjenestemenn i statlige eller kommunale organer skal kunne benytte den målform som faller dem naturlig. Henvendelse til en etat på bokmål kan besvares på nynorsk hvis det er tjenestemannens målform, og vice versa.

• Vi mener at statlige selskaper som har skiftet driftsform, fortrinnsvis til aksjeselskap, men også andre foretak slik som helseforetak, skal være unntatt reguleringer og forskrifter som omfatter statlige organer i målloven.

• I likhet med andre opposisjonspartier mener vi det må iverksettes nødvendige tiltak slik at det snarest etablerers et tilbud om språkkartlegging ved fireårskontrollen ved landets helsestasjoner, og tilbud om oppfølging og tiltak der det påvises avvikende språkutvikling.

• Når det gjelder samisk, kvensk, romani, andre minoritetsspråk og fremmedspråk, mener vi at det er en soleklar rett for alle å kunne bruke sitt eget språk i de sammenhenger hvor det er naturlig å bruke det. Samtidig er det etter Fremskrittspartiets syn viktig å presisere at andre språk enn det offisielle norske ikke kan forvente spesielle rammebetingelser, offentlig drahjelp eller offentlige subsidier.

• Når det gjelder stillingen til nynorsk og en rekke minoritetsspråk, skisserer meldingen en rekke offentlige støttetiltak. Det har i mange år blitt drevet en bevisst forfordelingspolitikk på vegne av nynorsk, bl.a. med kvotering og tilskudd til Mållaget og til nynorsk ordbok. Forfordelingen av nynorsk har gått ut over bokmål, noe som er urimelig. Derfor bør tilskuddene til de to målformene bli fordelt mer rettferdig, enten ved likt tilskudd eller ved tilskudd basert på antall personer med den målformen som hovedmål. Som en del av dette bør tilskudd til arbeidet med Det Norske Akademis store ordbok prioriteres høyere enn i dag.

• Vi ser noen stygge tendenser i merknadene til at man vil overstyre pressen og redaktørene. Fremskrittspartiet mener at det er en naturlig konsekvens av prinsippet om full ytringsfrihet at redaktørene i det enkelte medium fastlegger mediets språklige profil. Vi mener altså at krav til målform ikke kan kobles til støtteordningen for avisene.

• Regjeringen foreslår å pålegge at programvare som skal brukes av det offentlige, skal finnes på begge målformer. Fremskrittspartiet ser dette som et lite hensiktsmessig krav.

Så litt om sidemålet i relasjon til skolen: Dette har opptatt meg siden jeg selv var elev, og hele tiden frem til i dag. I den tid jeg satt i Stortingets utdanningskomité, tok jeg opp flere forslag på dette området. Norsk ungdom er i stadig større grad preget av reduserte norskkunnskaper. Det snakkes om at én av fem ikke lærer språket vårt godt nok. Jeg er overbevist om at den tvungne sidemålsopplæringen bidrar til å redusere elevenes motivasjon i norskfaget og forstyrre elevenes språkutvikling. Veien ut av dette uføret er åpenbar. Det er å fjerne den skriftlige sidemålsundervisningen og i stedet tilby faget som valgfag. Det muntlige sidemålet bør inngå som en naturlig del av den ordinære norskundervisningen – dog uten prøver eller eksamenspress.

Med dette legger jeg frem Fremskrittspartiets merknader og tar opp Fremskrittspartiets forslag.

Presidenten: Representanten Ulf Erik Knudsen har tatt opp de forslag han refererte til.

Olemic Thommessen (H) [10:19:15]: Språket er den ferdigheten som klarest definerer vårt kulturelle ståsted og vår kulturelle tilhørighet. Språket er veien til å kommunisere med andre. Det er en bunnplanke for vårt yrkesliv og for vår deltakelse i alle de fellesskap vi deltar i gjennom livet. Ikke minst er dette en viktig erkjennelse i forbindelse med vår tenkning om å ivareta minoritetsspråkene i vårt land.

Høyre er derfor opptatt av at alle skal ha et best mulig språklig utgangspunkt i livet. Vi ønsker derfor gjennom fireårskontrollen å plukke opp de barna som av forskjellige grunner kan ha en vanskelig start når det gjelder norsk, med sikte på å kunne stimulere språkutviklingen og kunnskapen før barna begynner på skolen.

Historisk sett er språkrøkt ivaretatt gjennom skolens opplæring innenfor skriving, lesing og litteraturkunnskap. I denne forstand er ivaretakelsen av språket en av statens kjerneoppgaver som Høyre ønsker å styrke.

Globaliseringen og den teknologiske utviklingen gir nye store utfordringer som dagens språkpolitikk også må ta inn over seg, noe denne meldingen trekker opp på en god måte.

Det viktigste temaet her er hvordan man kan bidra til at språkutviklingen skjer i en form og i et tempo som klart definerer norsk som en kulturell hjemmebane for oss. Språkutviklingen kan ikke styres. Bruk av lånord, dialekter og slang vil alltid være der, men i en tid da kulturlivets produkter økes dramatisk i volum, og andre kulturers innhold på nett, film eller i etermediene er et tastetrykk unna, er det viktig at vi har en stor nok produksjon på norsk til at vi ikke marginaliseres på egen banehalvdel. Dette er selvsagt ikke å forstå i en sneversynt nasjonalistisk forstand. Konkurransen med press utenfra kan ikke møtes med beskyttelsesmekanismer. Den må møtes gjennom de bidrag vi selv faktisk yter. Språkmeldingen staker her ut en rekke politikkområder som Høyre i store trekk kan slutte seg til.

I tillegg til de konkrete tiltakene man etter hvert vil sette i verk, mener Høyre det også er viktig at sterke aktører i det sivile samfunn bidrar til å holde språkdebatten og språkinteressen levende. Opp gjennom årene har hovedfokus i den norske språkdebatten vært hvordan vi kan sørge for at nynorsk videreføres på livskraftig nivå. Erkjennelsen av at det minste språket trenger mest støtte, har ført til at virksomheter og organisasjoner som arbeider for nynorsk, i vesentlig grad har fått større økonomiske bidrag og bl.a. gjennom dette har bygd opp sterkere interessefellesskap enn det vi ser for riksmålets – eller bokmålets – vedkommende. I en ny fase, som vi nå er inne i, der språkdebattens fokus i like stor grad bør handle om forholdet mellom norsk og engelsk, er det i alles interesse at de organisasjonene og den virksomheten som har sitt utspring i majoritetsspråket, også styrkes. Her er det et arbeid å gjøre i forbindelse med de fremtidige budsjettene.

Et annet perspektiv som ytterligere kunne ha vært styrket i meldingen, er hvilke muligheter som ligger i det skandinaviske språkfellesskapet. Det må være et mål å bidra til økt forståelse mellom de skandinaviske språkene. Det er i denne sammenheng viktig å stimulere de kanaler der vi skandinaver møtes som publikum – derav Høyres forslag om å bidra til en felles nordisk tv-kanal etter modell av det tysk-franske Arte, som er sterk på kulturområdet. Film- og tv-samarbeidet er for øvrig også her viktig for å styrke det nordiske språkfellesskapet, ikke minst har vi sett fine eksempler på dette innenfor film. Jeg vil også understreke betydningen av å styrke samarbeidet innenfor normering gjennom de fellesnordiske kanaler vi arbeider innenfor på mer generelt grunnlag.

Jeg tror vi kan konstatere at det er bred enighet om språkpolitikken. Jeg slutter meg i store trekk til saksordførers fremstilling av arbeidet. Jeg vil også særlig rette oppmerksomheten på viktigheten av at vi innenfor høyere utdanning og forskning har en bevisst tilnærming til disse spørsmålene, og jeg viser her til de innspillene som Høyre har hatt i forsknings- og utdanningskomiteen.

May Hansen (SV) [10:24:20]: Jeg slutter meg til dem som har sagt at dette var på tide – det er 40 år siden sist vi behandlet en språkmelding i Norge.

Norge er et lite språkområde, og det norske språket er under konstant press. Det er derfor behov for en offensiv språkpolitikk. Språket er bærebjelken i norsk samfunns- og kulturliv. Å beherske språk og tekst, skriftlig og muntlig, blir stadig viktigere i arbeidslivet og i demokratiet.

SV vil peke på det verdifulle mangfoldet som ligger i å ha to norske skriftkulturer. Nynorsk og bokmål er formelt likestilt, men reelt sett har nynorsk likevel vanskeligere vilkår. Det er derfor særlig viktig å sikre nynorsk gode utviklingsmuligheter. Språkpolitikken skal også fremme det språklige mangfoldet. Det betyr at nynorsk blir mer reelt likestilt med bokmål, de samiske språkene blir styrket, språkene til nasjonale minoriteter blir vernet og norsk tegnspråk gis en annen og høyere status. I meldinga blir verdien av den nye språkrikdommen vi har fått takket være innvandringen de siste tiåra, understreket. Det å ta vare på det nordiske språkfellesskapet og styrke den fremmedspråklige kompetansen hos nordmenn flest er også viktige elementer i språkpolitikken. Språkpolitikken er altså et helhetlig og sektorovergripende politikkområde med kulturpolitisk forankring. Det betyr at Kultur- og kirkedepartementet skal ha et overordnet språkpolitisk fagansvar, samtidig som dette er et ansvar som strekker seg langt utover dette departementets ansvarsområder.

Komiteen understreker hvor viktig det er at alle barn får tidlig og god språkstimulering, og at barn har gode språkferdigheter når de begynner på skolen. Barnehagene er spesielt viktige i denne sammenhengen. Komiteen viser videre til at kommunene har et viktig ansvar med tanke på å drive forebyggende arbeid med språk for barn og unge, også for dem som ikke går i barnehage.

Språkmeldinga tar til orde for en allmenn språklov. Loven skal slå fast det norske språkets offisielle status som hovedspråk i Norge, og det skal også legges rammer for andre språk enn norsk. Meldinga anerkjenner norsk tegnspråk som fullverdig språk, og det overordnete ansvaret for tegnspråket blir forankret i språkloven.

Dette er noe SV har arbeidet for i mange år, og vi er derfor svært fornøyd med at det endelig er på plass. Tegnspråk er et språk som er nødvendig for mange, det er et språk med mange nyanser. Det er derfor riktig og nødvendig at språket blir behandlet i den offisielle språkpolitikken. Det vil i tillegg komme på plass en egen tegnspråkkonsulent i Språkrådet, og fra nå av er det Språkrådet som får det formelle ansvaret for å utvikle tegnspråk. For de gruppene som bruker tegnspråk som dagligspråk, er dette en seier og en anerkjennelse. For oss andre er det en berikelse.

Barn, unge og voksne som helt eller delvis mangler tale, har behov for alternative kommunikasjonsformer for å uttrykke seg og gjøre seg forstått. I Norge fins det nærmere 500 barn og unge under 20 år som verken har tale- eller tegnspråk som aktuell kommunikasjonsform. Under behandlinga av stortingsmeldinga om språk har komiteen valgt å rette søkelyset mot andre måter å kommunisere på for dem som har språklige funksjonshemninger, som enten kan være medfødt, eller som har oppstått gjennom sykdom eller skade seinere i livet. Mange med sykdommen cerebral parese, muskelsykdommer, autisme eller andre utviklingsmessige vansker har verken tale eller motorikk til å mestre tale- eller tegnspråk, men har ofte normal språkforståelse og akkurat de samme behov som alle andre for å kunne kommunisere. For mange av disse er alternativ eller supplerende kommunikasjon, ASK, det eneste alternativet.

Vi i komiteen viser til at ny teknologi og faglig-pedagogisk utviklingsarbeid gjør det mulig å gi disse menneskene et verktøy til å kommunisere. For å kunne gi et helhetlig og likeverdig tilbud til denne gruppa er det behov for å samle kompetanse rundt det å stille diagnoser, utvikle pedagogiske og tekniske hjelpemidler samt drive skolering av støtteapparatet.

Med denne språkmeldinga legger Regjeringa grunnlaget for en ny og offensiv språkpolitikk. Det overordnete målet er å sikre det norske språkets status og bruk på alle samfunnsområder, slik at det kan stå fram som et fullverdig språk.

Svein Roald Hansen hadde her overtatt presidentplassen.

May-Helen Molvær Grimstad (KrF) [10:29:53] (leiar i komiteen): Stortingsmeldinga om norsk språk er ei viktig melding. Debatt om norsk språkpolitikk og korleis vi best mogleg tek vare på det norske språket, er naudsynt. Meldinga gir ein god analyse av situasjonen, og peiker på viktige utfordringar. Eg vil særleg peike på kor viktig det er å styrkje nynorsken sin posisjon.

Formelt sett er nynorsk og bokmål likestilte målformer, men reelt sett har nynorsk vanskelegare kår. Kristeleg Folkeparti meiner derfor at det offentlege har eit særskilt ansvar for å leggje til rette for at nynorsk kan utvikle seg på ein god måte. Bruk av nynorsk i offentleg forvalting representerer ei motvekt til dei delane av samfunnet der nynorsk har dårlege rammevilkår.

Det er ei kjend sak at Framstegspartiet kjempar mot retten til å få svar frå det offentlege på si eiga målform. Framstegspartiet vil modernisere og effektivisere offentleg sektor bort frå kravet om bruk av nynorsk. Framstegspartiet meiner nynorsken «reduserer effektiviteten og evnen til å oppfylle målsettingene til de respektive etater», som dei skriv i innstillinga. Heldigvis er partiet åleine om å meine at nynorsk er ei økonomisk belasting for samfunnet.

Kristeleg Folkeparti meiner at vi ikkje har råd til å gi slepp på det språklege og kulturelle mangfaldet vi har.

Demokrati treng mekanismar for å verne minoritetsinteresser. Dette gjeld ikkje minst på område som har med språkleg og kulturelt mangfald å gjere. Språk og språkutvikling gjeld alle delar av samfunnslivet. Dette handlar om demokrati og medvit om språket sin verdi for kultur og identitet. Nynorsken har mot seg eit fleirtalspress. Derfor må ein frå statleg hald stimulere og leggje til rette for nynorsk. I kampen for nynorsken er det ikkje noko som er viktigare enn sjølvkjensle og tiltru til vårt eige språklege opphav. Det same gjeld i kampen for det norske språket i det heile, uavhengig av målformer og talemålsvariantar. Vi treng å få oppleve nynorsk teater, film, litteratur, song og tale.

Å vere stolt av sitt eige, anten det er språket eller kulturen i ei vidare meining, er også det beste utgangspunktet for å utvikle toleranse og respekt for andre kulturytringar. Det er noko av det viktigaste vi kan bringe vidare til komande generasjonar. Vi må lære dei å vere stolte av nynorsk!

Bokmålsbarn får mykje gratis fordi dei møter sitt eige språk overalt. Nynorske barn gjer ikkje det. Dei må få møte sitt eige språk fleire stader enn i skulebøkene. Dei må erfare at språket deira kan brukast til alt og overalt. Barn og unge nyttar mykje tid til ulike medium. Språkbruken i barne- og ungdomsprogram har mykje å seie for språket barn og ungdom nyttar i dagleglivet. Derfor er det viktig at barn møter nynorskspråklege barn i barneprogram på fjernsyn og i radio. Allmennkringkastarane har eit klårt ansvar for å fremje eit språkleg mangfald, også i høve til barn og unge.

Eg meiner det er uheldig at einskilde norske aviser nektar journalistane sine å skrive nynorsk. Ordninga med momsfritak for aviser og pressestøtta har nettopp til formål å sikre ytringsfridom og mediemangfald.

I meldinga står det:

«Departementet ventar at riksdekkjande aviser i større grad gjev høve til å nytta nynorsk på redaksjonell plass.»

Eg meiner dette er for passivt. Eg meiner dei nasjonale mediehusa bør tillate papir- og nettjournalistane sine å skrive nynorsk, og at dei bør arbeide for ein generelt høgare nynorskdel. Dette handlar både om ytringsfridom i det norske språksamfunnet og om språkleg og kulturelt mangfald. Dette er ikkje å gripe inn i den redaksjonelle fridomen, slik nokon hevdar, tvert imot. Dette handlar om ytringsfridom.

Eg vil ta opp forslaget frå Kristeleg Folkeparti om å be Regjeringa vurdere tiltak for auka bruk av nynorsk i dei riksdekkjande papir- og nettavisene.

Det er viktig å sikre døve sine interesser i samfunnet. Det er viktig at teiknspråk blir anerkjent som fullverdig språk. For mange er det vanskeleg å få tilstrekkeleg informasjon frå samfunnet rundt seg på ein like god måte som alle andre får. Det er viktig med krav til teksting og teiknspråktolking for digitale medium på fjernsynsområdet. Teksting av filmar på kino er også viktig for svært mange menneske for at dei skal bli inkluderte i den kulturelle opplevinga. Derfor er det eit paradoks av vi har mange kjempegode norske filmar som går land og strand rundt, men som mange, mange tusen ikkje får gleda av å oppleve fordi dei ikkje kan høre det som blir sagt, for det blir ikkje teksta. Ingen ønskjer å bli ekskludert, derfor må vi kjempe for at alle blir inkluderte.

Presidenten: Representanten May-Helen Molvær Grimstad har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Magnhild Eia (Sp) [10:35:18]: Senterpartiet har lenge ivret for en ny gjennomgang av språkpolitikken. Vi er derfor svært fornøyd med at vi i dag har kommet så langt at St.meld. nr. 35 for 2007–2008 skal behandles i Stortinget.

I helgen ble Magnhild Meltveit Kleppa tildelt årets målpris av Noregs Mållag. Som kjent er det min navnesøster som opprinnelig er innvalgt for Rogaland i denne perioden, og i hennes ånd burde nok mitt innlegg vært skrevet på nynorsk. Men også Rogaland kjennetegnes av en todeling når det gjelder hovedmål, og siden jeg representerer den sørligste delen av Rogaland, nemlig Dalane, og ikke Ryfylke, er innlegget skrevet på bokmål, men framføres likevel hovedsakelig på dialekt.

Når Senterpartiet har arbeidet for å få en ny, helhetlig gjennomgang av språkpolitikken, skyldes det bl.a. en erkjennelse av at dagens virkemidler ikke er tilstrekkelige for å nå de ønskede mål på språkområdet. Samtidig er den totale språksituasjonen i stadig endring, og en må være våken for å ha de rette virkemidlene for til enhver tid å møte endrede vilkår og utfordringer for norsk språk.

Senterpartiet er tilfreds med at meldingen har en offensiv tilnærming til å motvirke domenetap for norsk språk. Samtidig skal det legges spesielt til rette for at nynorsk skal bli mer reelt likestilt med bokmål, og samisk språk, språket til nasjonale minoriteter, norsk tegnspråk og alle de nyere innvandrerspråkene gis høyere offisiell status og dermed rettigheter. En allmenn språklov vil være et viktig grep for å definere status og rolle også for andre språk enn norsk innenfor en helhetlig språkpolitikk.

Norge utgjør et lite språkområde, og i en globalisert verden er det derfor viktig både at det nordiske språksamarbeidet fornyes, og at den fremmedspråklige kompetansen vektlegges parallelt med styrkingen av norsk språk innenfor alle deler av norsk samfunnsliv. Når det er sagt, er det ingen tvil om at hovedfokuset framover først og fremst må rettes inn mot å videreutvikle et fullverdig vitenskapelig fagspråk på norsk dersom vi skal motvirke domenetap for norsk språk i konkurranse med spesielt engelsk. Ikke minst er det viktig å synliggjøre det samfunnsansvar arbeids- og næringslivet og det akademiske utdanningsmiljøet har i denne sammenheng.

Oppbyggingen av en norsk språkbank er det største enkeltstående tiltaket som blir varslet i meldingen. Senterpartiet mener det er avgjørende å få denne finansiert for å kunne utvikle tilstrekkelig programvare og språkteknologiske produkt på norsk. Uten denne nasjonale resurssamlingen vil mange av de nye teknologisk avanserte løsningene bli mindre tilgjengelige for nordmenn, og med hovedsakelig engelskbaserte produkt er det åpenbart at domenetapet for norsk språk kan bli alvorlig. Det er samtidig nødvendig å stimulere bruken av nynorsk i samfunnet mer systematisk og aktivt enn hittil, fordi nynorsk er særlig presset.

Den skjerpede internasjonale konkurransen innenfor kulturområdet gjør det også nødvendig å ha en bevisst holdning til nødvendigheten av å gi betydelig offentlig økonomisk støtte for å fremme ny litteratur, film og scenekunst. Innkjøps-, produksjons- og tilskuddsordningene må videreføres, og det må utvikles formålstjenlige tiltak for utvikling av norske dataspill. Senterpartiet er videre enig i at både pressestøtten og momsfritaket på aviser skal videreføres. Disse virkemidlene bidrar til at både språklig bredde og mangfold aktivt stimuleres.

Det gjenstår fortsatt mye arbeid med dokumentasjon av norsk tale- og skriftspråk. Senterpartiet ser fram til at Norsk Ordbok kan ferdigstilles i 2014. Denne vil dokumentere det nynorske skriftspråket, men også det norske talespråket i form av dialektord fra hele landet. Ellers haster det med å få på plass en løsning i spørsmålet om innsamling av stedsnavn, og Senterpartiet mener den foreslåtte trinnvise tilnærmingen kan være formålstjenlig.

Det offentlige språket vil naturlig framstå som et forbilde for andre. Det er derfor gledelig at det skal etableres en standard for språklig kvalitet i det offentlige. I den nye statlige kommunikasjonspolitikken vil det videre være en uttalt ambisjon at språket skal være enkelt, korrekt og forståelig og i samsvar med gjeldende rettskrivnings- og likestillingsregler. Ved å etablere et permanent språkpolitisk oppfølgingsregime vil språkpolitikken settes i system og kontinuerlig settes under debatt. Denne meldingen er bare et første skritt for å styrke den totale språksituasjonen i landet. Mer enn 100 tiltak skal iverksettes, og ikke minst får det nye, utvidede språkrådet en nøkkelrolle.

Statsråd Trond Giske [10:40:42]: Språkmeldingen inneholder mange store og små saker, men den saken som kanskje har berørt en gruppe sterkest, er at tegnspråket får en offisiell status. Mange har snakket om det, men det måtte en rød-grønn regjering til for å få gjort noe med det. Jeg vet at det er mange her i dag som dette betyr mye for, og vi kan vel sende dem en hilsen fra et samlet storting.

Språk er et grunnleggende vilkår i alle menneskers liv. Gjennom språket opplever og forstår vi tilværelsen, uttrykker tanker og følelser og samhandler med andre. Språket gir tilgang til litteratur og kultur og er nøkkel til medvirkning i samfunnet og til å lykkes med utdanning og i yrkeslivet. Derfor trenger vi en solid og aktiv språkpolitikk, og derfor varslet vi både i Soria Moria-erklæringen og i Kulturløftet at vi ville føre en offensiv språkpolitikk.

Nå legger vi fram stortingsmeldingen Mål og meining, og jeg tør påstå at det aldri før har vært lagt fram et så omfattende stortingsdokument som på en systematisk måte drøfter den norske språksituasjonen. Jeg har sagt det før, og jeg gjentar det gjerne fra Stortingets talerstol: Dette er den viktigste kulturmeldingen vi har lagt fram i denne stortingsperioden.

Den offentlige språkdebatten i Norge har ofte artet seg som en kamp mellom bokmål og nynorsk. I dag må språkpolitikken ha et videre perspektiv. Det overordnede målet er å sikre posisjonen for norsk som et fullverdig, samfunnsbærende språk i Norge.

Dessverre bærer fortsatt noen av merknadene i komitéinnstillingen preg av at det er den gamle språkdebatten, nynorsk mot bokmål, som preger holdningen. Vi er i en annen situasjon. Vi har ikke ensidig et dominerende og et mindre skriftspråk i Norge, vi har et norsk språk som faktisk på enkelte områder er truet som et komplett og fullverdig språk. At språket er komplett og fullverdig, betyr at det har en slik status at det kan brukes i alle sammenhenger, og at det har utviklet et spesialisert ordforråd som gjør at det er i levende bruk i alle deler av samfunnslivet og på alle bruksområder. I tillegg skal språkpolitikken legge til rette for likestilling mellom bokmål og nynorsk og ta hensyn til det gamle og nye flerspråklige mangfoldet, det fremmedspråklige kompetansebehovet og det nordiske språkfellesskapet.

En ny språkpolitikk må bygge på tre demokratiske rettigheter: retten til nasjonalspråk, retten til morsmål og retten til fremmedspråk. Verdien av språklig mangfold er sterkt understreket i europeisk og internasjonalt kultursamarbeid. Alle språk er unike uttrykk for en fellesmenneskelig erfaringsrikdom. Men utviklingen går i retning av færre og større språk. Aldri før har vi sett en mer dramatisk språkdød. Aldri før har ett språk dominert slik engelsk nå gjør som internasjonalt fellesspråk i den globale konkurransen.

Også i Norge er det økende tendens til bruk av engelsk også i situasjoner der kommunikasjonen ikke krever det. Selv om norsk har en størrelse og styrke som gjør at det ikke er regnet som et truet språk, bør det bekymre oss at viktige bruksområder kan gå tapt til engelsk. Da er det viktig at vi har en bevisst holdning til verdien av vårt eget språk, og at vi utvikler en strategi for aktiv språkstyrking. Vi vil sikre norsk en fullverdig funksjon på kort sikt for å styrke språkets overlevingsevne på lang sikt.

Forsvar mot domenetap er ikke å arbeide for norsk som enerådende bruksspråk, men å utvikle en parallellspråklig strategi. Det innebærer likevel en klar preferanse for norsk. Norsk skal brukes med mindre det er nødvendig eller formålstjenlig å bruke engelsk. Det skal være en gjennomtenkt grunn for å fravike utgangspunktet om norsk som det fortrukne bruksspråket. Men dette krever også parallellspråkkompetanse, at vi mestrer engelsk slik at vi kan delta på en fullverdig måte i internasjonalt samkvem. Det å ha norsk som bruksspråk, å bruke norsk der vi kan, engelsk når det trengs, er en god basis også for å være dyktig i fremmedspråk. Vi trenger å styrke vår fremmedspråkkompetanse.

Å få til en ny giv innenfor arbeidet med utvikling og tilgjengeliggjøring av fagterminologi på norsk er noe av det aller viktigste for å sikre at norsk språk holder tritt med den raske kunnskapsutviklingen som skjer innenfor et stadig mer spesialisert samfunn.

Med denne stortingsmeldingen har Regjeringen lagt et solid grunnlag for en ny, strategisk språkpolitikk. En systematisk styrking av norsk på alle samfunnsområder, både bokmål og nynorsk, skal skje innenfor det kulturløftet som Regjeringen varslet i 2004, som har ført til 2 milliarder kr mer til kultur siden den gangen, og som skal videreføres til 2014. Så etterlysningen om konkret handling, oppfølging og penger er det ingen grunn til å bekymre seg for så lenge den rød-grønne regjeringen får fortsette.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Ulf Erik Knudsen (FrP) [10:45:57]: Fremskrittspartiet er, i likhet med statsråden, svært fornøyd med at man nå anerkjenner tegnspråk som fullverdig språk ved å forankre et ansvar for dette i lovverket. Samtidig har vi en bekymring når det gjelder det siste statsråden var inne på i sitt innlegg, nemlig økonomien og innfasingen av de tiltak som ligger i meldingen.

Meldingen vi i dag behandler, har mer enn hundre prioriterte tiltakspunkter, men ingen forpliktende økonomiske rammer for disse. Dette kan jo gi betydelige utfordringer med hensyn til når de skal inn i budsjettene, og statsråden henviser til Kulturløftet bare den rød-grønne regjeringen får sitte videre. Vil det si at disse hundre prioriterte tiltakspunktene vil bli faset inn over fire år, eller kommer de i budsjettet nå i høst, eller kanskje kommer de allerede i revidert om noen få dager? Og spesielt i forhold til et løft for tegnspråk: Når kommer dette?

Statsråd Trond Giske [10:47:11]: Det kommer enda tidligere faktisk, fordi noen av tiltakene i språkmeldingen kom allerede i årets budsjett – 10 mill. kr er innfaset allerede.

Noen av prosjektene kan gjennomføres veldig raskt, andre vil ta lengre tid. Det største enkeltprosjektet er vel oppbyggingen av en nasjonal språkbank. Det er et langt lerret å bleke og kan kreve en del år og i hvert fall store investeringer. Vi tar det i hvert enkelt budsjett. Men hvis opposisjonspartiene er med oss i et stort kulturløft fram til 2014, vil jo det kunne gi et tilsvarende løft på budsjettet som de fire årene vi har bak oss, med 2 milliarder i økning. Så vi tenker på å følge opp meldingen på alle punkter så raskt det lar seg gjøre rent praktisk og innenfor Kulturløftets rammer.

Så bare én ting som gjelder uklarhet hos Fremskrittspartiet: Det står at nynorsken har blitt forfordelt. Det betyr vel egentlig det motsatte av hva Fremskrittspartiet mener å si. Men det kan jo være at man mener at man gjør nynorsken en veldig stor tjeneste, en såkalt bjørnetjeneste.

Olemic Thommessen (H) [10:48:25]: Jeg er særdeles enig med statsråden i viktigheten av at vi nå ved denne korsvei fokuserer på forholdet norsk–engelsk, eller iallfall hvordan det norske språket best skal ha rom i fremtiden. Jeg har etterlyst det skandinaviske perspektivet på det. Det er jo slik at det i Norden er et sted mellom 20 og 25 millioner mennesker som faktisk snakker et skandinavisk språk. I det ligger en stor ressurs, for dette dreier seg om volum. Det å ha liv i et språk dreier seg veldig mye om å ha et stort volum i skrift, tale, film – i alle sammenhenger der språk brukes.

I Norge har vi hatt en tøff språkdebatt i godt over hundre år. Kanskje har vi noe å lære bort? Kanskje kunne Norge ta en del initiativer i det nordiske fellesskapet for å styrke det skandinaviske språkfellesskapet? Jeg vil gjerne spørre statsråden om han har noen tanker om det.

Statsråd Trond Giske [10:49:37]: Jeg er helt enig med representanten Olemic Thommessen i dette perspektivet, og jeg tror også at det språklige, og egentlig kultursamarbeid generelt, er mye av basisen i det nordiske samarbeidet som vi har.

Det å ha en kulturproduksjon på eget språk som utveksles med andre land, særlig f.eks. innenfor film og tv-serier som originalspråket jo formidles på, riktignok med teksting, er en veldig effektiv måte å holde ved like den nordiske språkkompetansen på. Så dette er absolutt noe vi bør fortsette med. Dansk og svensk er jo i en tilsvarende situasjon som norsk – mediumstore språk som ikke i seg selv er truet, men hvor domenetapet er overhengende. Så her kan vi både lære av de tiltakene svensker og dansker gjør, kanskje også lære dem noe, og ha nytte av en bred utveksling.

May-Helen Molvær Grimstad (KrF) [10:50:41]: Eg har to spørsmål til statsråden.

Det eine spørsmålet gjeld noko som står i meldinga, nemleg følgjande:

«Departementet ventar at riksdekkjande aviser i større grav gjev høve til å nytta nynorsk på redaksjonell plass.»

Eg lurer på kor lenge statsråden skal vente. Og viss han ventar og ventar og ingenting meir skjer, og dei som ønskjer å skrive nynorsk, framleis ikkje får lov til det, kva vil då statsråden gjere? Det er det eine spørsmålet.

Det andre spørsmålet er: Når det gjeld teksting og teiknspråktolking for alle som ikkje kan høyre, kva konkrete tiltak vil statsråden setje i verk for at dei skal få dei rettane dei eigentleg burde ha til å få med seg nyheitene, til å få med seg det som skjer, eller til å gå og sjå ein god norsk film, ved at det blir teksta? Kva konkrete tiltak vil statsråden setje i verk for å sikre at fleire får del i det som skjer i informasjonssamfunnet?

Statsråd Trond Giske [10:51:51]: For det første: Når det gjelder bruken av nynorsk og bokmål i pressen, er dette noe som tilligger redaktøransvaret. Vi har sågar i denne sal lovfestet redaktørfriheten, og det inkluderer ikke bare hva som skal på trykk, men hvordan det skal på trykk, hvilket skriftspråk som skal brukes.

Når det er sagt, tror jeg at den endrede språkdebatten vi nå har fått, hvor skismaet, konflikten mellom nynorsk og bokmål, er mye svakere og kanskje ikke lenger heller så nær integrert med andre samfunnskamper – ulike grupper som kultur/motkultur, sentrum/periferi osv. – gjør at muligheten for å få bruke alternativt skriftspråk til det som er hovedspråket i et medium, er større. Der ser vi en positiv utvikling. Men jeg er mot å bruke økonomiske tvangsmidler til å presse redaktører til å endre den linjen de vil ha. Det er brudd med redaktørplakaten. Her må vi bruke positive virkemidler, f.eks. stipend til god nynorskjournalistikk, for det er ofte nynorsken som ikke slipper til.

Trine Skei Grande (V) [10:53:15]: Det var interessante bemerkninger om redaksjonell frihet, som jeg i og for seg deler.

Jeg har lyst til å spørre om språkbanken. Språkbanken er ikke bare en veldig viktig bank for forskning og utvikling, men også en viktig bank for innovasjon, tekniske løsninger og utvikling av gode forretningsideer knyttet til språk, som er knyttet til mye av framtida.

Å legge dette til Språkrådet betyr at en legger oppbyggingen av en bank knyttet til mye innovasjon, til det offentlige. Er ikke statsråden redd for at vi nå kaster bort en masse offentlige penger som egentlig kunne vært brukt til innovasjon, og som kunne vært drivkraft i bedrifter som hadde funnet på gode forretningsideer knyttet til en slik språkbank? Er det ikke slik nå at vi kaster bort masse penger på noe som egentlig kunne vært drevet fram av næringslivet selv?

Statsråd Trond Giske [10:54:14]: Nei, jeg tenker egentlig motsatt. Jeg tenker at dette er en infrastruktur, en base, som det kan bli veldig mye god næringsutvikling ut av. Problemet er bare at det er ikke én enkeltaktør som har råd til å lage den databasen av språk som trengs. Det må vi gjøre i fellesskap. Det er et slags kollektivt gode.

Så kan da ulike tjenester, næringslivsprodukter, gode arbeidsplasser utvikles på basis av den. Om det da skal være slik at vi som det offentlige sørger for at dette er gratis, fritt tilgjengelig for alle, eller om de som bruker dette i stort omfang og lager arbeidsplasser av det, skal være med å drifte og vedlikeholde i hvert fall de tjenestene som er nødvendige for at de kan bruke denne databasen, det får vi komme tilbake til.

Jeg tror vi må ta et felles løft her. Det er dette som må ligge som en basis, et fundament, for at alle de arbeidsplassene som jeg er helt sikker på kommer på dette området, skal utvikles. Det er tankegangen. Vi sørger for det kollektive godet som en språkbase er, og så kan bedriftene lage gode norske arbeidsplasser ut fra det, basert på norsk språk.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Ingrid I. Opedal (SV) [10:55:42]: I den nye boka til Morten Søberg, Senatet som aldri vart, fortel han om den første stortingsrepresentanten som kravde å bli referert på nynorsk. Det er litt stas å stå her i dag, som oldebarnet til Lasse Trædal, og behandle ei stortingsmelding som slår fast retten til å bruke sitt eige mål når som helst og kor som helst.

Mål og meining er eit viktig dokument som gjev ei god og samla framstilling av språksituasjonen her i landet. Viktige stikkord er språkleg identitet og språkleg mangfald i eit moderne fleirkulturelt samfunn. Gjennom konkrete tiltak vert grunnlaget lagt for ein heilskapleg norsk språkpolitikk. Ein viktig premiss er at me har to jamstelte målformer. Meldinga slår fast at nynorsken er under press, og at det må gjerast viktige grep for å rette opp den skeive maktbalansen. Mellom anna må ein leggje «spesielt til rette for at nynorsk blir meir reelt likestilt med bokmål». Eller for å sitere fleirtalet, som understrekar «behovet for ei viss utjamning av konkurransevilkåra mellom bokmål og nynorsk».

Det er interessant å merke seg at Framstegspartiet, som skriv at dei er «varme tilhengere av nynorsk», også på dette området vil la marknadskreftene rå. Dei vil «avvikle forfordelingen av en målform på bekostning av en annen».

Styrking av nynorsken treng eit mangfald av tiltak på mange ulike område av samfunnslivet. Eg vil kort peike på nokre som ligg i denne meldinga. Andre viktige tiltak, t.d. i barnehage og skule, ligg i St.meld. nr. 23 for 2007–2008 Språk bygger broer.

Omsynet til nynorsk skal alltid vurderast spesielt når det handlar om norsk språk. Dette krev arbeid over sektorgrenser, internt i og mellom departement. Kvar er t.d. nynorskperspektivet i den nye digitaliseringsmeldinga? Nynorskinstitusjonane må få gode rammevilkår i dei årlege statsbudsjetta. Dei fleste har lite pengar og er avhengige av offentleg støtte.

Det økonomiske grunnlaget for produksjon og publisering av nynorsk kvalitetsinnhald på Internett må sikrast.

I 2013 er det 200 år sidan Ivar Aasen vart fødd. I meldinga vert det vist til budsjettinnstillinga i 2007, der fleirtalet seier at ein fram mot 200-årsjubileet har eit særleg ansvar for å styrkje arbeidet med nynorsk språk og litteratur. Det skulle borge for at Språkåret 2013 er godt forankra både administrativt og politisk. Dette prosjektet vil kunne gje mange av dei verknadene meldinga framhevar som naudsynte.

Me har mykje å gjere. Utfordringa blir å følgje opp meldinga i handling og i form av økonomiske løyvingar. Me i SV lovar å gjere vårt med utgangspunkt i eit godt arbeidsprogram som vart vedteke på landsmøtet vårt nyleg.

Trine Skei Grande (V) [10:58:57]: Det er fristende å bruke litt tid på statsrådens historieskriving når det gjelder tegnspråket. Jeg tror at et lite søk i Stortingets dokumenter viser at dette ikke var noe Regjeringen fant på eller gjorde lett, men jeg er veldig glad for at vi i dag har fått tegnspråket inn i den posisjonen det har fått, så jeg skal ikke hive meg inn i noen polemikk med statsråden om det.

Det jeg hadde lyst til å snakke litt mer om, er norskens posisjon og de ulike utfordringer språket står overfor. Noen har varslet at norsk er et truet språk. Jeg deler nok ikke den oppfatningen. Grunnen til det er sammensatt.

Hvis vi ser 30 eller 40 år tilbake i tid, omtrent da jeg ble født, var det så å si ingen som lærte norsk ellers i verden. I dag er det titusenvis av mennesker som lærer norsk for å kunne bruke det som språk.

Dagens ungdom skriver utrolig mye mer enn hva jeg gjorde i min ungdomstid. I min ungdomstid skrev vi stiler, men vi skrev stort sett ikke noe mer. Dagens ungdom befinner seg i en digital verden, og de befinner seg i kommunikasjonsverden der skriftspråket er mye viktigere. Det betyr også at ungdom kommuniserer på mange ulike måter. De kommuniserer ulikt ut fra ulike fora de er i. Noen er engstelige for at man skal se SMS-språk i stiler, eller at man skal bruke Facebook-former i skolen, mens dagens ungdom vet at de ulike fora har ulike språk. Det fører til en større språkbevissthet og en større bevissthet knyttet til språkets sammensatthet.

En annen ting er at flerspråkligheten kommer til å bli normaliteten, og i en mer flerspråklig verden vil også norsk som språk kunne styrke seg, fordi flerspråklighet er mye mer vanlig. Og den som går rundt og tror at trusselen mot norsk heter engelsk, er, for å si det pent, ganske gammeldags, for kanskje kommer trusselen mot norsk til å hete mandarin eller arabisk eller noe annet. Det å tro at det er ett språk som har vunnet, er en ganske europeisk sentrert holdning i en globalisert verden. Derfor tror jeg at flerspråklighet, ulike språk, kommer til å ha mye større mulighet i en framtidig globalisert verden, fordi folk kommer til å kommunisere på mange ulike språk, og den intoleransen som Fremskrittspartiet presenterer med at det bare er eget skriftspråk som gjelder, tror jeg kommer til å være gammeldags ganske fort. Og i dette ligger også at politikken vår er knyttet til urfolks språk som en annen representant fra Venstre kommer til å snakke om.

Vera Lysklætt (V) [11:02:17]: Jeg slutter meg til det som representanten Trine Skei Grande har sagt i denne saken, men jeg vil gjerne si noe om det som har med samisk og kvensk språk å gjøre.

Meldingen som vi debatterer i dag, har som målsetting å være utgangspunkt for en helhetlig og sektorovergripende språkpolitikk, og da er det nødvendig at denne sal er oppmerksom på de forpliktelsene vi har i forhold til urfolks- og minoritetsspråk.

Statlige myndigheter har et selvstendig ansvar for å bevare og videreutvikle samisk og kvensk kultur, som også er en del av den felles kulturelle arven i Norge. Det er viktig at nasjonale minoriteter og urfolk sikres retten til eget språk, kultur og samfunnsliv, slik det er forankret i internasjonale konvensjoner. Jeg er derfor svært glad for at et flertall i komiteen i merknads form har understreket at levende samiske språk er en sentral forutsetning for samisk kultur, og at det samme flertallet understreker at det er svært viktig at handlingsplanen for samiske språk blir fulgt opp med tilfredsstillende ressurser. Den forpliktelsen håper jeg at vi får se igjen i budsjettbehandlingene i årene framover.

Når det gjelder situasjonen for kvensk språk, er jeg noe mer bekymret. For tre generasjoner siden snakket en betydelig andel av innbyggerne i Troms og Finnmark kvensk eller finsk. Denne ressursen ble borte som en følge av statens fornorskningspolitikk, og i dag er det tydelig manglende eller passive kvenske språkkunnskaper blant den kvenske befolkningen. Europarådets ekspertkomité uttrykte i 2007 en sterk bekymring for den mangelfulle politikken som norske myndigheter har ført for å berge det kvenske språket. Til tross for dette har Regjeringen ikke tatt tilstrekkelige grep. Anbefalinger fra Europarådet er helt klare når det gjelder kvensk språk. Det må prioriteres en strukturert politikk for beskyttelse og fremme av kvensk språk i samarbeid med språkbrukerne, spesielt vedrørende standardisering av kvensk, bedring av undervisning i og om kvensk på alle nivå, og økning i bruken av kvensk i det offentlige rom. I tillegg vektlegges styrking av læremiddelutvikling og lærerutdanning. Etter Venstres mening gir behandlingen av språkmeldingen et svært godt utgangspunkt for å sette i gang konkrete tiltak for å styrke kvensk språk. I innstillingen skriver flertallet, alle unntatt Fremskrittspartiet, at kvensk er et svært utsatt språk, og legger til grunn at departementet vil fortsette med en systematisk styrking av språket. Samtidig understrekes det tydelig at det er departementet som har det overordnede ansvaret for kvensk språk og kultur. Det som imidlertid skuffer meg, er at det bare er Venstre, sammen med Kristelig Folkeparti og Høyre, som mener det er nødvendig med en egen handlingsplan for vitalisering av kvensk språk på alle nivå, og som fremmer forpliktende forslag om dette i innstillingen. Jeg synes det er svært underlig at regjeringspartiene ikke støtter dette forslaget, og kan ikke si annet enn at det er svært beklagelig. Det haster med å få på plass en slik handlingsplan.

Trine Skei Grande (V) [11:05:50]: Som saksordfører er det mange ting jeg syns vi skulle ha tatt opp. Derfor benytter jeg sjansen til treminuttersinnlegg.

Det ene er makten som ligger i språk, og et aspekt som er trukket fram i komiteinnstillingen, er det offentliges kommunikasjon med sine borgere gjennom det offentlige språket. Jeg må innrømme at jeg har sjøl sittet sammen med godt utdannede jurister og lest brev fra det offentlige, der det faktisk var umulig å skjønne poenget med å motta dette brevet. Jeg syns det er flott når f.eks. Oslo kommune har en kampanje for å bruke et bedre språk, men også et forståelig språk, og ikke et fagspråk, i kommunikasjon med sine borgere gjennom skriv fra det offentlige. Det handler om makt og språk, men det handler også om god folkeskikk. Det er god folkeskikk at man snakker til folk på en måte som gjør det mulig for dem å forholde seg til den informasjonen de faktisk får. Dette henger sammen med den helhetlige tankegangen som jeg syns ligger her fra komiteen når det gjelder både muligheten til teksting og muligheten for å høre igjen sitt eget språk. Dette henger også sammen med satsingen på bruk av barnehager når det gjelder språkutvikling hos unger. Jeg syns det er rart at det er uenighet på noen av de områdene. Å bruke barnehagen til å teste unger i språkutvikling og også til å hjelpe dem på vei til en bedre språkutvikling er veldig viktig og utrolig lett investerte penger for den virkningen det får senere. Å gi ungene den hjelpen så tidlig som overhodet mulig, gir dem en bedre skolegang. Da er vi tilbake til språket som grunnleggende base, som jeg snakket om i mitt forrige innlegg. Det er en grunnleggende base for identitet og flerspråklighet som normalitet som hjelper oss i samfunnet til å tolerere at vi kommuniserer på ulike språk. I min drømmeverden har unger en mulighet til å kunne velge sitt eget morsmål som annet fremmedspråk, kunne få undervisning i det med skikkelig god kvalitet og få vitnemål. Men det er også en drøm at tegnspråk kan være et fremmedspråk i klassen, slik at ikke bare hun med implantat på øret kan få behandlet tegnspråket sitt likestilt med det talespråket hun har, men at også bestevenninnen kan velge det som et språk på skolen som alle andre språk. For meg er dette en tankegang om en grunnleggende holdning til språk og flerspråklighet som jeg tror det norske språket hadde hatt godt av, men først og fremst hadde norske elever hatt en stor fordel i livet hvis de hadde hatt denne muligheten.

Statsråd Trond Giske [11:09:17]: Først for å oppklare: Jeg tror kanskje vi snakker forbi hverandre når det gjelder norsk som et truet språk. Jeg tror ikke at noen språkforskere mener at norsk som sådan er truet, eller at ungdommene i Norge kommer til å gå over til engelsk i sin kommunikasjon på SMS eller Facebook.

Det som ligger i at norsk er truet, er at det er truet som et fullverdig språk, at det finnes områder i samfunnet der det ikke lenger finnes fullgode norske uttrykk. Vi ser f.eks. innenfor akademia at veldig mye publiseres på engelsk. Det er viktig fordi man skal være en del av internasjonalt forsknings- og utdanningssamarbeid. Men samtidig er det viktig at vi opprettholder et norsk fagspråk. Man forstår bedre sitt eget språk. Man tenker klarere på sitt eget språk. Derfor sier vi bl.a. at målet må være at når man publiserer noe på engelsk, f.eks. en doktorgradsavhandling, må det også være et godt sammendrag på norsk, slik at man hele tiden må bruke norsk språk. Det som ligger i å være truet, er at det ikke er fullverdig. Det skal vi være bevisst på, og vi skal sørge for at vi har disse faguttrykkene. Næringslivet kan være en annen slik arena.

I replikkordvekslingen fikk jeg spørsmål fra Molvær Grimstad om hvordan vi skal følge opp tegnspråket. Det rakk jeg ikke å svare på. Det må vi gjøre i nært samarbeid med brukerne. Men Språkrådet kan få styrket sin kompetanse her. Vi må jobbe internasjonalt og sørge for at tegnspråkets stilling også der blir sterkere. Vi må vurdere situasjonen for tegnspråkbrukerne med hensyn til praktisk tilrettelegging for bruk av tegnspråk på ulike samfunnsområder og de formelle rettighetene og pliktene som er knyttet til dette. Vi vet jo også at ny teknologi, nye måter å kommunisere på, kan legge til rette for at også tegnspråket kan komme til anvendelse i mange flere sammenhenger. En viktig konsekvens av meldingen er å følge opp dette på en god måte.

Jeg synes at denne debatten viser at norsk språkdebatt er kommet inn i et annet farvann. Tiden for de tilspissede debattene og sterke konfliktene tror jeg er forbi. Vi ser at både nynorsk- og bokmålbrukere har en felles sak, nemlig å sikre begge skriftspråkene et godt norsk. Jeg synes derimot det er litt rart at enkelte partier her i salen bruker ordet «tvang» om å lære sidemål. Vi bruker jo vanligvis ikke ordet «tvang» om andre ting i fagplan og lærerplan og om det man skal lære på skolen. Det er helt det samme her. Skal vi ha en kunnskapsskole, må jo det å lære de to skriftspråkene norsk og nynorsk være et av fundamentene for en god kunnskapsskole. Så uttrykket «tvang» synes jeg er en merkelig terminologi.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.