Bent Høie (H) [13:15:40]: De siste årene har mer enn 500 mennesker hvert år begått selvmord, og tusenvis av etterlatte rammes hardt. Dette er den vanligste dødsårsaken blant unge menn i Norge. Selvmord fører til flere dødsfall enn trafikkulykker gjør. Ifølge Folkehelseinstituttet er det 4 000–6000 innleggelser i sykehus hvert år på grunn av alvorlig selvskading eller selvmordsforsøk. Hver av disse er mennesker som har sin familie, sine nære og sine kjære, og mange tusen berøres. Vi kan telle antallet, men vi kan aldri måle den sorg, den fortvilelse og den håpløshet som deres liv er fylt med.

Som samfunn har vi et stort ansvar for å bidra til å forebygge og redusere omfanget av selvskading og selvmord. Handlingsplanen mot selvmord ble avsluttet i 2002, og det er iverksatt en rekke tiltak på bakgrunn av denne. De har imidlertid ikke ført til en reduksjon i antallet selvmord og selvskading de siste ti årene, noe som tilsier behov for en ny og forsterket innsats.

Vi må erkjenne at psykiske lidelser er lidelser på lik linje med andre folkesykdommer. Det rammer mange, det rammer hardt, og vi er nødt til å gjøre mer for å forebygge, behandle og bekjempe. Vi må, som samfunn og som medborgere, gjøre mer for å hindre at mennesker skader seg selv eller går til det skritt å ta sitt eget liv.

Selvmord er komplekst. Hver skjebne som ender slik, er forskjellig. Årsakssammenhengene er ofte uklare, variasjonen er stor, og vi trenger bedre forståelse for hva som leder enkelte til å ende sin depresjon på denne måten. Forskning er nødvendig, og jeg vil rose den innsatsen som bl.a. gjøres ved Nasjonalt senter for selvmordsforskning og -forebygging. Kunnskap om dette forholdet kan være livreddende.

Ifølge Verdens helseorganisasjon er det viktigste som kan gjøres for å forebygge, å satse på psykisk helsehjelp. Opptrappingsplanen for psykisk helse ble avsluttet i 2008, men fra evaluering ser vi at målet om et godt, likeverdig helsetilbud til psykisk syke ennå ikke er nådd. Forbedring har vi oppnådd, men det er behov for å gå videre.

Jeg mener at omfanget av psykiske lidelser – den enorme gruppen som rammes av dette – gjør at vi er nødt til å erkjenne dette som en folkesykdom, og gi den oppmerksomhet og den nødvendige prioritering som denne anerkjennelsen innebærer.

Vi har 4 500 fastleger i kommunene, men vi har bare 150 psykologer. Ventetiden er for lang i psykisk helsevern. Man risikerer å vente to–tre måneder på hjelp – altfor lenge, særlig når vi vet hvilken vanskelig situasjon man er i, når en henvisning først blir gitt.

Høyre har ønsket å forsøke en ordning der psykologer likestilles mer med fastleger når det gjelder finansiering av tjenesten i kommunene. Det kan gi lettere og nærere tilgang for dem som trenger det raskt. Ikke bare må kapasiteten økes, men vi må også sørge for at de tiltak som det satses på, faktisk gir resultater. Da må det satses på kvalitet i tjenestene.

Også i opptrappingsplanen var det lagt stor vekt på økonomiske og kvantitative målsettinger. Det var forståelig, og det var nødvendig, men det er nå også behov for å sikre at den hjelpen som vi gir, faktisk hjelper.

At vi ikke er i mål, får vi en indikasjon på når vi ser alle de som velger å fortsette med selvskading, eller forsøker å ta sitt liv under eller etter gjennomført behandling. Psykiske lidelser er vanskelig å forstå eller forklare, men vi er nødt til å strekke oss etter å bli bedre.

I perioden 2005–2006 tok 175 mennesker livet av seg mens de var under behandling i helsevesenet vårt. Vi må sikre at kompetansen på selvmordsrisiko er god nok blant profesjonelle behandlere.

Forebygging handler om å nå personer i risikogruppen så tidlig som mulig.

En undersøkelse blant 19 000 skoleelever viste at flere hadde fått hjelp på grunn av selvskading i 2002 sammenlignet med 1994. Dette antyder at økt kunnskap og åpenhet faktisk nytter. Samtidig hadde man det oppsiktsvekkende funn at bare én av fire ungdommer som har drevet med selvskading, har vært i kontakt med helsetjenesten. Tre av fire selvskadere kom ikke i kontakt med helsetjenesten. Det viser at det er en stor jobb å gjøre.

Jeg ønsker også å slå et slag for å skape en kultur for åpenhet rundt psykiske lidelser og støtte til dem som står fram og forteller hva de sliter med. Det opplevde stigma ved psykisk sykdom gjør at mange søker hjelp og får støtte altfor sent. Nesten halvparten av selvskadende ungdommer har oppgitt å få hjelp av familie og venner. Det viser at det nære nettverket besitter viktige ressurser som en er nødt til å mobilisere. Vi kan alle skjønne at det å få varme og omtanke fra den en har nærmest, kan bety mye.

Mer åpenhet betyr også mer informasjon og mer kunnskap. Folk kan bli flinkere til å se etter tegn på problemer, oppdage disse og støtte dersom en som står en nær, har et stort behov for det. Å gripe fatt i dette krever selvtillit, det krever kunnskap og at en vet hva en skal gjøre når en oppdager utfordringene. Derfor er det svært viktig å videreføre prosjektet «Psykisk helse i skolen» som en selvstendig virksomhet organisert som i dag, og ikke la det bli en del av den ordinære undervisningen. Da vet vi at det vil forsvinne blant mange andre oppgaver skolen har, ikke få den oppmerksomhet som det har i dag, og ikke bli gjennomført av mennesker med den samme høye kunnskapen som i dag. Jeg håper at vi gjennom prosessen for budsjettet 2012 kan få et samlet storting bak det å videreføre «Psykisk helse i skolen», organisert som en selvstendig stiftelse som i dag.

Når psykiske problemer leder mennesker til å begå selvmord, er det alltid noen som sitter igjen. De konfronteres med et spenn av følelser – alle er tunge. Forskningen viser at de som har støtte fra andre, og slik får hjelp til å bearbeide sine følelser, har bedre mulighet til å klare seg etter et selvmord hos en av sine nære. Det arbeidet som gjøres av organisasjonen LEVE og Landsforeningen for forebygging av selvskading og selvmord, er derfor også livreddende helsehjelp. Det meste av dette arbeidet er frivillig innsats. Det de gjør, er veldig verdifullt. Samtidig må den kompetansen pårørende sitter med, bli inkludert i forsknings- og utviklingsarbeidet.

Handlingsplanen for 2002 viste en politisk vilje til å gripe fatt i dette grusomme temaet, som hjemsøker så altfor mange. Flere ting er oppnådd. En del forbedringer har skjedd, som retningslinjer for selvmordsforebygging i det psykiske helsevernet er et eksempel på, men vi er likevel langt fra målet. Jeg ønsker at vi kan samles om å sette i gang et arbeid for å få samlet flere konkrete tiltak i en ny handlingsplan, slik at en her kan gjøre en forskjell i forhold til dagens situasjon. Nå må vi se en opptrapping, slik at vi kan håpe å nå vårt mål om å redusere omfanget av selvmord og selvskading.

Jeg har stor tillit til at dette er et mål som alle kan være enige om å jobbe for. Jeg håper derfor at vi også kan enes om at det nå er nødvendig å sette i gang et arbeid for å utarbeide en ny handlingsplan for forebygging av selvskading og selvmord. Jeg håper at statsråden vil svare positivt på en slik utfordring.

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [13:24:52]: Å bidra til å forebygge selvskading, selvmordsforsøk og selvmord er en krevende oppgave for fellesskapet. Både vi politikere, brukere, etterlatte og fagmiljøer er enige om at det er mange og sammensatte årsaker til selvmord. Handlingsplanen er gjennomført, og fra 2009 har det vært en særskilt satsing på arbeidet mot selvmord gjennom en strategi for perioden 2009–2012. Tiltakene omhandler et bredt spekter – fra bedre statistikk til hjelp til etterlatte.

Årsakene til selvmord og selvmordsforsøk er svært sammensatte. Derfor kreves det ulike tilnærminger for å hindre at mennesker velger en slik utvei. Tiltak må settes inn både i og utenfor helsetjenesten – i skoler, i arbeidslivet, i eldreomsorg og i asylmottak, for å nevne noen arenaer. Og det må skje gjennom politi, gjennom sosialetat, i politisk arbeid, i boligplanlegging og gjennom mediene. Tidlig oppfølging og effektive tiltak mot rusmisbruk, psykiske lidelser, seksuelt misbruk av barn og sosial isolasjon vil bidra til å forebygge selvmord. Vi kan forhindre mange selvmord og selvmordsforsøk, men ikke alle.

En studie fra Folkehelseinstituttet viser at gutter og jenter oppga konflikter med andre som hovedårsak til selvmordsforsøket. Hos unge menn skjer ofte selvmord på impuls. Konflikt mellom nære, opplevelse av tap og manglende tro på livets muligheter er sentrale faktorer i selvmordsforsøk og selvmord. Langvarige belastninger kan føre til tunge depresjoner før et selvmord eller et selvmordsforsøk. Tiltak som fører til færre konflikter, og som gir bedre konfliktmestring, er derfor viktig.

Jeg er enig med interpellanten i at vi har et stort ansvar for å bidra til å redusere omfanget av selvskading og selvmord. Når antall selvmord og selvmordsforsøk er så høyt, må vi vurdere om vi gjør de rette tingene. Derfor fikk Helsedirektoratet i oppdragsbrevet for 2011 i oppdrag å gjennomgå det selvmordsforebyggende arbeidet og vurdere ytterligere tiltak – utover det som ligger i dagens strategi.

I 2007 behandlet Stortinget en interpellasjon om selvmord. Daværende helse- og omsorgsminister Sylvia Brustad viste til de mange påbegynte tiltak og til Opptrappingsplanen for psykisk helse. Etter opptrappingsplanen er midlene til å øke driften i tjenestene videreført i basisrammene. Styrking av kompetansen er også videreført gjennom utdanninger, forskning og utvikling av sentre som har ansvar for dette. Nasjonalt senter for selvmordsforskning og -forebygging har, sammen med Folkehelseinstituttet, ansvar for forskning og utvikling av utdanningstilbud.

Regionale ressurssentre om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging skal bidra med informasjon, undervisning, veiledning og nettverksbygging. For å styrke lavterskeltilbudet i kommunene satses det på rekruttering av psykologer, og det lages undervisningstilbud for fastlegene. Spesialisthelsetjenesten har retningslinjer for forebygging av selvmord, og den nasjonale pasientsikkerhetskampanjen «I trygge hender» skal ha selvmord som et av sine hovedtemaer.

Brukerorganisasjoner og organisasjoner for etterlatte og frivillige gjør en uvurderlig innsats for selvmordsforebygging. De har et utstrakt samarbeid med de regionale sentrene om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging og Helsedirektoratet. Spesielt har organisasjonen LEVE gitt mange etterlatte betydelig støtte. Også Selvhjelp Norge og Hjelpetelefonen gir god hjelp til mennesker som er i en fortvilet situasjon.

Stortinget har det siste året behandlet tre viktige saker som vil ha betydning i det videre selvmordsforebyggende arbeidet.

Gjennom Samhandlingsreformen vil kommunene få et tydeligere ansvar for tjenester til mennesker med psykiske lidelser og rusmiddelproblemer. Reformen legger vekt på forebyggende og helsefremmende arbeid. Oppgavene skal, så langt det er mulig, løses i familien, på arbeidsplassen, i skolen, på helsestasjonen, hos fastlegen og psykologen eller i barnevernet. Reformen forutsetter nært samspill mellom kommunale tjenester og spesialisthelsetjenesten.

Lov om folkehelsearbeid skal bidra til en samfunnsutvikling som fremmer folkehelse og utjevner sosiale helseforskjeller. Kommunen skal ha oversikt over fysisk og psykisk helsetilstand blant innbyggerne i sin kommune. Selvmordstall og fakta om forhold som påvirker disse, er viktig å få frem.

Den nye loven om kommunale helse- og omsorgstjenester er diagnoseuavhengig. Det er for å sikre at tjenestene prioriterer ut fra innbyggernes behov, og ikke ut fra alder, kjønn eller diagnose. Tilsynserfaringer med tjenester for mennesker med psykiske lidelser har avdekket betydelig svikt i tilbud og oppfølging. Derfor presiseres kommunenes ansvar for disse brukergruppene i den nye loven.

Kunnskapsdepartementets Bedre læringsmiljø for 2009–2010 har som mål at alle elever opplever et godt og inkluderende læringsmiljø med trygghet, helse, trivsel og læring. Programmene Psykisk helse i skolen skal nå integreres i skolesystemet. At barn og unge lærer å sette ord på følelser, får kunnskap, lærer mestring og ikke minst bryr seg om hverandre, er også viktige elementer for å hindre selvskading.

RVTS Vest har et prosjekt om selvmordsforebygging i skolen. Målet er å forebygge selvmordsforsøk og redusere skadevirkningene dersom en elev eller andre nære tar sitt eget liv.

Selvmord er en enorm rystelse for mennesker som har forsøkt å ta livet sitt, og for de etterlatte. Det er viktig at tilbud gis raskt, og spesielt er det nødvendig med god psykologisk og sosial oppfølging i lokalmiljøet. Jeg håper at vi kan bli bedre til å møte og forstå mennesker i krise etter tragiske hendelser.

Helsedirektoratet har begynt gjennomgangen av det selvmordsforebyggende arbeidet. Allerede nå ser direktoratet forbedringsmuligheter på flere områder.

Det er gjennomført mange endringer siden forrige handlingsplan mot selvmord. Som interpellanten påpeker, har ikke tiltakene ført til at antall selvmordsforsøk eller selvmord har gått ned. Jeg er enig i at det er behov for å gjennomgå og systematisere det pågående arbeidet. Det er nødvendig å se på hva som kan gjøres annerledes, og hva som kan justeres.

Målet er at dagens strategi avløses av en ny handlingsplan mot selvmord fra 2013. Men la meg understreke at det kontinuerlig skjer forbedringsarbeid i tjenestene, som ikke skal stoppe i påvente av ny handlingsplan.

I ny plan er det behov for å fokusere på forebygging generelt, sårbare grupper og etterlatte etter selvmord. Planen bør også omfatte tiltak utenfor helsetjenesten.

Jeg vil også kommentere at jeg er veldig enig med interpellanten i at det å skape større åpenhet om psykiske lidelser er vesentlig også i dette arbeidet og må pågå kontinuerlig.

Erfart kunnskap fra brukere, pårørende, etterlatte og fagmiljøenes kompetanse er viktig. Jeg vil invitere representanter fra disse gruppene til et møte om videre plan for det selvmordsforebyggende arbeidet.

Akhtar Chaudhry hadde her overtatt presidentplassen.

Bent Høie (H) [13:33:41]: Det er veldig gledelig å høre at statsråden slår fast at den nåværende strategien skal avløses av en ny handlingsplan fra 2013. Det å få satt i gang en ny handlingsplan, som ikke bare er en strategi, men som også inneholder konkrete forslag til nye handlinger og nye virkemidler i arbeidet mot selvmord og selvskading, vil være veldig viktig og veldig bra. Det arbeidet som Folkehelseinstituttet allerede har startet på – som statsråden var inne på – med en gjennomgang av de virkemidlene som er satt i gang til nå, en vurdering av disse og en vurdering av hvilke forbedringspotensial som finnes, vil være et svært viktig grunnlag for utarbeidelse av en slik ny handlingsplan. Statsråden sier også at hun vil ta initiativ til et møte med de ulike organisasjonene på dette området for å få deres synspunkter og innspill. Så ut fra det som statsråden har svart her, er dette er en gledens dag for alle dem som er opptatt av dette arbeidet.

Jeg vil allikevel trekke fram noen forhold. Det ene er at i statsrådens svar var det i all hovedsak vektlegging av selvmord som var tema. Interpellasjonen har bevisst også tatt opp selvskading i den sammenhengen. Nå vil det selvfølgelig ikke være riktig å sette likhetstegn mellom selvmordsforebyggende arbeid og forebyggende arbeid mot selvskading, men det vil være flere berøringspunkter. Jeg håper at den nye handlingsplanen vil være en handlingsplan som er både forebyggende mot selvmord og forebyggende mot selvskading, som er et stort og omfattende problem blant unge.

Det er viktig å gjøre de riktige tingene underveis fram mot den nye handlingsplanen. Det å sikre organisasjonen LEVE og de andre frivillige organisasjonene på disse områdene gode arbeidsbetingelser er en mulighet vi som stortingsrepresentanter har gjennom statsbudsjettet for neste år. Når det gjelder det å sikre en videre drift av psykiatri i skolen, må jeg si at jeg ble bekymret over statsrådens svar, da hun sa at dette skulle integreres i skolen. Jeg er redd for at i denne sammenhengen betyr integrering å forsvinne inn i skolen, og ikke få det trykket eller den oppmerksomheten som dagens organisering gir.

Så er jeg også enig med statsråden i at selv om det skal utarbeides en handlingsplan fra og med 2013, er det mange viktige og riktige skritt en kan gjøre før den tid.

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [13:37:09]: Jeg vil kommentere noen av de forholdene som interpellanten tok opp, og spesielt bekymringen for å ta dette inn i skolen. Hvis vi skal skape åpenhet, hvis vi skal skape en alminnelighet om de vanskelige temaene, kan jeg ikke se noen annen arena som er bedre å ta dette opp i, enn skolen. Det at det skal integreres i skolen, betyr jo nettopp at det skal inn i alle skoler og ikke bare i dem som er med i et prosjekt, selv om det har vært vellykket nok.

Når det gjelder organisasjonene, ser jeg på dem som helt sentrale når det gjelder å forebygge. Selvskading er selvsagt en viktig del, fordi det er åpenbart at i tillegg til de som klarer å begå selvmord, er det langt, langt flere som har forsøkt. Derfor er også selvskading et viktig tema. Dette berører veldig mange mennesker. Det er jeg veldig enig med interpellanten i. Derfor er det så viktig at vi gjør tiltak på flere hold.

Derfor er jeg også veldig glad for det konkrete arbeidet som Folkehelseinstituttet gjør når det gjelder å kartlegge situasjonen i kommunene. Det gjelder på alle helseområder, hvor også psykisk helse er ett viktig område. Man kan få data på ganske detaljert nivå, og disse dataene blir sendt alle kommunene fra 2012, slik at kommunene da kan se hvilke tiltak de må sette inn i forhold til overhyppighet, enten det er psykiske lidelser eller selvmord, i deres kommune.

Når det gjelder arbeidet med denne nye handlingsplanen, er det selvfølgelig viktig at vi får inn alle gode innspill, for vi må bare erkjenne at dette er et tema som krever løsninger som alle må komme med forslag til.

Wenche Olsen (A) [13:39:58]: I interpellasjonsdebatter åpner vi ofte med å takke interpellanten for å ta opp et viktig tema. Når jeg takker interpellanten i dag, er det ikke bare for å ta opp et viktig tema, men også for å bidra til å redusere tabuet rundt selvskading og selvmord ved å løfte temaet fram i den offentlige debatten.

Vi må få mye mer åpenhet rundt både selvskading og selvmord. Det er et paradoks med tausheten rundt selvmord når vi vet at i 2009 var det 573 mennesker som tok sitt eget liv, mens det var 214 mennesker som ble drept i trafikken. Debatten rundt trafikksikkerheten har vi ofte, men når det gjelder selvmord, har vi noe å strekke oss etter.

Det at selvskading og selvmord er områder som er belagt med tabu, bidrar til at vi vegrer oss for å be om hjelp når vi trenger det, og kanskje bidrar det til at helsepersonell synes det er vanskelig å ta det opp med pasientene. I en europeisk studie som Norge deltok i, rapporterte 6,6 pst. av alle ungdommene i alderen 15–16 år at de hadde skadet seg fra én til flere ganger. Det viser at selvskading er et omfattende problem. Noe som er urovekkende, er at flesteparten av disse ikke hadde vært i kontakt med helsevesenet. Det er sikkert mange grunner til det, men at det er forbundet med skam, gjør det nok ikke enklere. Fordi det er ubehagelig å snakke om det, er det kanskje også sånn at lege eller helsesøster ikke spør pasienten når de har mistanke om at de skader seg selv. Derfor er det viktig å fokusere på temaet og at helsepersonell blir flinkere til å ta den vanskelige samtalen. Det har vært diskusjoner blant fagfolk om personer som skader seg, er suicidale eller ikke. Det er sikkert forskjell fra person til person. Det viktigste er å se årsaken til selvskadingen. Selvskading er jo et symptom, ikke en lidelse i seg selv. Som med alle psykiske helseproblemer, er det viktig at man raskt oppdager selvskading, og da må vi ha fagfolk som våger å ta samtalen.

De som velger å begå selvmord, er ikke en homogen gruppe. Derfor er det viktig å ha med seg det når man tenker forebygging. Jeg tror også at vi kanskje må innse at vi aldri kan forhindre alle selvmord, spesielt ikke de som kommer som lyn fra klar himmel. Det har skjedd en god del på feltet de siste årene, selv om man ikke har fått nedgang i antall selvmord. Jeg syns det er viktig at alle de gode programmene og prosjektene som er i gang, blir opprettholdt.

Når det gjelder barn og unge, er skolen en viktig arena. Der gjør man gjennom programmet Psykisk helse i skolen et viktig arbeid for å øke kunnskapen om psykisk helse blant barn og unge, som depresjoner og selvmordsforebygging. Satsingen har som mål å gi elever økt kunnskap om psykisk helse, bedre kjennskap til det lokale hjelpeapparatet samt hvordan ivareta egen og andres psykiske helse. Satsingen består av ulike program, hvor flere organisasjoner deltar. I grunnskolen har man Zippys venner og Alle har en psykisk helse. I videregående opplæring har man STEP – ungdom møter ungdom, Venn1.no og VIP samt at det er kompetansehevingskurs for ansatte i skolen og skolens støttefunksjoner. Det er alle gode program som vi må ta med videre.

Selvmordsforebygging i kommunene er særdeles viktig. Det er utarbeidet et utkast til en veileder for selvmordsforebyggende arbeid i kommunene. Den har gode eksempler og tiltak som kommunene kan bruke i sitt arbeid.

Gjennom Opptrappingsplanen for psykisk helse er det satset på kompetanse på området. Det er, som helseministeren sa, etablert både nasjonale og regionale kunnskapssentre, som Nasjonalt senter for selvmordsforskning og -forebygging. De regionale sentrene har selvsagt en sentral og viktig rolle i å undervise og veilede kommunene i selvmordsforebygging og pårørendeomsorg.

Det er også viktig at vi ser på den eldre befolkningen når det gjelder å forebygge selvmord. Personer over 60 år sto for 23 pst. av alle selvmord i Norge i 2007, selv om de kun representerte 13 pst. av befolkningen. Selvmordsforsøk i denne gruppen ender oftere med selvmord enn selvmordsforsøk blant yngre. Det er viktig at helsetjenesten får økt bevissthet og kompetanse om eldre som kan være i risikosonen for depresjon og selvmord. Alle pasienter som kommer i kontakt med psykisk helsevern, bør kartlegges for selvmordsrisiko.

Jeg er glad for at helseministeren sier at hun er enig i at det er et behov for å gjennomgå og systematisere det pågående arbeidet på feltet, og at dagens strategi avløses av en ny handlingsplan i 2013. Men det er viktig at vi i tillegg til alle planer og strategier har fokus på at vi alle har et ansvar for å skape mer åpenhet rundt både selvskading og selvmord.

Ib Thomsen (FrP) [13:45:09]: Jeg vil også takke representanten Høie for at han tar opp dette viktige temaet. Jeg har vært i kontakt med foreningen LEVE. De forteller at mange ikke orker å forholde seg til dette temaet.

Hvert år registreres det gjennomsnittlig 530 selvmord i Norge. Rundt 150 kvinner og i underkant av 400 menn tar livet sitt hvert eneste år. Det er å anta at det er ti ganger flere selvmordsforsøk enn selvmord. Et ukjent antall selvmord er skjult som andre ulykker. For eksempel er antall registrerte selvmord i trafikken doblet fra fire per år til åtte per år. Det er nærliggende å tenke seg at selvmord er skjult i andre typer ulykker, f.eks. drukningsulykker og fallulykker, og hvert år dør over 600 mennesker i utlandet uten at dødsårsaken blir registrert i Norge. Mange av disse kan også være selvmord.

De indre faktorene dekker alt fra alvorlig psykisk lidelse til personlig sårbarhet, som lav selvfølelse og frykt for tap av anseelse. Beregninger viser at helsetjenesten behandler 4 000–6 000 selvmordsforsøk hvert eneste år. Det er vanlig å anta at det er om lag ti selvmordsforsøk for hvert selvmord. Tre ganger flere kvinner enn menn gjør forsøk på selvmord. For mange er det et uttrykk for et ønske om hjelp.

En rekke forhold har betydning, som negative livshendelser i form av fysisk, psykisk og seksuelt misbruk i oppveksten, tap av ektefelle og andre nære brudd i mellommenneskelige forhold. Tap av arbeid eller sosiale posisjoner eller andre hendelser som føles ærekrenkende, kan være medvirkende, i tillegg til sviktende selvfølelse, høye krav til egen ytelse, sviktende evne til å løse problemer, konflikter med andre mennesker, lav toleranse for psykisk press og opplevd indre ensomhet.

Mer enn 80 pst. av dem som tar livet sitt, har vært i kontakt med allmennlege det siste året før selvmordet finner sted. Bedre kunnskap om selvmord og selvmordstanker blant helsepersonell må tilstrebes. Det forstår jeg at statsråden har vurdert og vil komme til å sette i gang. Det synes jeg er positivt.

Etterlatte etter selvmord får ofte flere belastninger, både psykisk og fysisk, enn etterlatte ved naturlig eller ikke-brå død, og føler seg oftere mer ensomme og isolerte enn etterlatte etter annen brå død, f.eks. ved ulykker. Mange etterlatte etter selvmord fungerer betydelig dårligere sosialt enn etterlatte etter naturlige dødsfall. Ja, dette berører så altfor mange.

Selvmord er fortsatt tabu i det norske samfunn. Selvmord er fremdeles noe man helst ikke snakker om. Jeg er av den oppfatning at selvmord er et tema som må settes høyt på den politiske agendaen, slik at man bekjemper tabuene, sørger for et bedre forebyggende arbeid som legger til rette for bedre oppfølging av etterlatte.

En stor del av ansvaret for å lette på sløret og motarbeide tabuene ligger hos oss politikere. Jeg mener derfor det er viktig at Stortinget griper fatt i denne problemstillingen, slik jeg forstår vi er på vei til å gjøre nå, og får på plass en offentlig debatt og en egen handlingsplan knyttet til de vanskelige problemstillingene samt hvordan man agerer i etterkant av de tragiske ulykkene, som dessverre skjer.

Jeg mener det bør være en nullvisjon når det gjelder selvmord i Norge. Det er et meget ambisiøst mål, men det bør vi sette oss. Det er imidlertid viktig å sette høye mål, og at fokus og virkemiddelapparat utarbeides slik at man gjør det som gjøres kan.

Det er mange samfunnsinstanser som bør implementeres i en slik handlingsplan. Noen er nevnt: barnehage, skoleverk, psykiatri, øvrig helsevesen, arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjoner og mange andre. Derfor er det viktig å koordinere en massiv plan som griper fatt i de mange aspektene knyttet til selvmordsproblematikken.

Sonja Irene Sjøli (H) [13:50:26]: Jeg vil også takke interpellanten for å reise en viktig og alvorlig debatt.

Når over 500 mennesker hvert år, mange av dem svært unge, velger å avslutte sitt liv, er dette et dramatisk varsel om at vår ytre velstand står i skarp kontrast til den indre smerte mange føler. Historien om enkeltmenneskene bak tallene er det som gjør sterkest inntrykk.

Sammenhengen mellom psykiske lidelser og selvmord er velkjent. Studier fra flere land tyder på at ca. 90 pst. av dem som velger å ta sitt eget liv, har en psykisk lidelse ved tidspunktet for selvmordet. Opptrappingsplanen for psykisk helse, som de avsluttet i 2008, har gitt mange viktige resultater når det gjelder å styrke det psykiske helsevernet. Det er allikevel åpenbart at mange av de kvantitative resultatene som er oppnådd, i mange tilfeller står i sterk kontrast til hvordan psykisk syke og deres nærmeste opplever tilbudet. Undersøkelser viser at den psykiske helsen til ungdom har forverret seg i løpet av en tiårsperiode.

På bakgrunn av Handlingsplan mot selvmord ble det, som representanten Høie nevnte, iverksatt en rekke tiltak. Det har imidlertid ikke ført til reduksjon i antall selvmord de siste ti årene. Derfor er det behov for en forsterket innsats.

Selvmord er mer utbredt enn det vi tror. I 2009 var det, som flere har nevnt, 573 mennesker som tok livet sitt. Det skaper også en stor gruppe etterlatte. Hvert år opplever vel 30 000 mennesker at noen som står dem nær, eller som de kjenner godt, begår selvmord. Spesielt unge etterlatte sliter i lang tid med angst, frustrasjon og depressive tanker og følelser. De sliter med konsentrasjonsproblemer, søvnproblemer og økt forekomst av somatiske sykdommer.

De som opplever selvmord blant nærstående personer, har også en større risiko for både å få selvmordstanker og å begå selvmord enn etter tap ved naturlig død. Nesten alle har behov for hjelp og støtte både fra det profesjonelle hjelpeapparatet og fra et sosialt nettverk. Kommunene har imidlertid et svært ulikt hjelpetilbud. Ikke alle kommuner definerer selvmord som en krise. Dette innebærer at etterlatte ved selvmord i noen kommuner får tilgang til kommunens kriseapparat og krisehjelp og opplever sterk støtte, spesielt i tiden rett etter selvmordet. Andre igjen møter et hjelpeapparat uten klare rutiner for oppfølging, og hvor tilbudet er svært mangelfullt.

Landsforeningen for etterlatte ved selvmord – LEVE – har nettopp vært inne til høring i komiteen og kunne fortelle at mange etterlatte har vist til manglende hjelp fra det profesjonelle hjelpeapparatet, og at hjelpen er for kortvarig eller uteblir helt. Jeg vil også gi honnør til organisasjonen LEVE, til Landsforeningen for forebygging av selvskading og selvmord og andre brukerorganisasjoner for det arbeidet de gjør. De gir et verdifullt tilbud. Likemannsarbeid og selvhjelpsgrupper er et viktig supplement til den profesjonelle hjelpen. De trenger all den støtte vi kan gi dem. Det er viktig, som flere har vært inne på her, at vi gir disse organisasjonene gode arbeidsbetingelser, slik at de kan fortsette dette viktige arbeidet.

Selvmordsforebyggende arbeid er svært viktig. Tilbudet ved helsestasjonene, i skolehelsetjenesten, i PP-tjenesten, i barnevernet, hos fastlegen, i spesialisthelsetjenesten og i de distriktsmedisinske sentrene må styrkes betydelig. Noe av det viktigste vi kan gjøre, er å styrke det forebyggende arbeidet i vid forstand og på alle arenaer. Men fordi årsaksforholdene er sammensatte, trenger vi konkrete tiltak og brede strategier mot store deler av befolkningen for å forebygge selvmord. Forebygging er en oppgave for helsevesenet, men på langt nær helsevesenet alene. I alle miljøer kan mekanismer som utstøting, avvisning, fattigdom, mobbing, overgrep, arbeidsledighet, krenkelse osv. føre til selvmordstanker. Forebygging må derfor skje på mange arenaer utenfor helsevesenet – på skolen, på studiesteder, i arbeidslivet, i forskningsmiljøer, i politiet og i det politiske arbeidet. Det handler om å fange opp tidlig dem som er i faresonen, og å gi dem et godt og bredt tilbud. Jeg er glad for at helseministeren nå varsler en ny handlingsplan, at det spesielt vil legges vekt på forebygging, sårbare grupper og etterlatte, og at man også ser på brede tiltak utenfor helsetjenesten.

Geir-Ketil Hansen (SV) [13:55:42]: Det er et svært viktig tema som interpellanten har tatt opp og satt i fokus i dag. Det er, som det har vært sagt innledningsvis, et paradoks at til tross for at vi har hatt en betydelig opptrappingsplan innenfor psykisk helse de siste ti årene, har ikke antall selvmord blitt redusert. Det forteller oss at denne problemstillingen er komplisert, og det finnes ingen enkle svar. Derfor trenger vi mer kunnskap. Samtidig som vi må innhente mer kunnskap, må vi også gjøre enda mer for å få tallet på selvmord ned.

Helseministeren har gitt et grundig svar, som forteller oss at det jobbes konkret og aktivt i departementet og i Helsedirektoratet med dette spørsmålet. Det har vært gjennomført en opptrappingsplan – og en ny er på tur. Jeg er svært fornøyd med at statsråden har bekreftet at det kommer en ny handlingsplan fra og med 2013.

Det jeg vil understreke som et overordnet syn, uten å gå inn på enkeltelementer i problematikken, er at det er innlysende at det forebyggende arbeidet må styrkes. Tidlig innsats må styrkes. Psykiatrien i kommunene må styrkes, helsetilbudet i skolen må styrkes og lavterskeltilbudet til skoleungdommen må styrkes. Altså: Man må fange opp den enkelte som er i risikosonen. Før man kommer så langt at det blir begått et selvmord, må man kunne fange opp den enkelte og tilby og etablere hjelp. Det er på det planet hovedinnsatsen må legges. Det har også Stortinget vedtatt da man vedtok Nasjonal helseplan og helselovene i vår. Nå handler det om å følge opp og å gi dette et konkret innhold.

Jeg tror også at til tross for at innsatsen i kommunene har vært trappet opp innenfor psykisk helse, er det fortsatt for mange som ikke får hjelp. Det behøver ikke å skyldes at man har bevilget for lite penger, men det kan skyldes måten tilbudet lokalt er organisert på, eller – som i mange tilfeller – rett og slett mangel på fagfolk i kommunene. Derfor må hovedinnsatsen for å få ned tallet på selvmord settes inn i kommunehelsetjenesten. Det handler, som nevnt, om kompetanseheving blant fastleger, men det handler også om å tilføre kommunesektoren mer fagfolk – psykologer, som det har vært nevnt.

Det er også viktig å ha fokus på de etterlatte – det har også vært nevnt i debatten – de som sitter igjen og er rammet av katastrofen. De har behov for hjelp øyeblikkelig, akutt krisehjelp, og mange har også behov for oppfølging over lang tid. Dette er også en svært viktig del av denne problemstillingen. Her gjør også brukerorganisasjonene en svært viktig jobb. Organisasjonen LEVE har vært nevnt, det finnes også flere. De representerer en veldig viktig del av den innsatsen og de strategiene som må komme framover i tid. Jeg er derfor svært glad for at statsråden også har invitert disse organisasjonene med når den kommende handlingsplanen skal utarbeides og settes i verk.

Avslutningsvis: Interpellanten sa i sitt innlegg at han håpet det kunne etableres bred tverrpolitisk enighet om de målsettingene og tiltakene som må settes inn på dette området. Det tror jeg så absolutt det ligger til rette for at vi skal kunne få til.

Kjersti Toppe (Sp) [14:00:08]: Takk til interpellanten for å setja ei viktig sak på dagsordenen.

Årleg skjer det ca. 500 sjølvmord i Noreg. I tillegg reknar ein med ti gonger så mange sjølvmordsforsøk som gjennomførte sjølvmord. Ein fjerdedel av dei som gjer sjølvmord, er pasientar som er eller har vore innlagde i det psykiske helsevernet. I 2009 var det dobbelt så mange som tok livet sitt som dei som døydde i transportulykker.

Å førebyggja sjølvmord er eit samfunnsansvar. Det krev tiltak på fleire felt. Målet må vera å redusera talet på sjølvmord og sjølvmordsforsøk i det psykiske helsevernet og elles. Pasientar med sjølvmordsproblematikk må sikrast forsvarleg behandling. Helsetenesta må målretta innsatsen mot risikogrupper som menneske med depresjon, schizofreni eller personlegdomsforstyrringar. Helsetenesta må òg ha fokus på risikosituasjonar som fører til tapsopplevingar og krenkingar for den enkelte.

Statens helsetilsyn har tidlegare påpeikt at helsepersonell og helseinstitusjonar har for dårleg kompetanse og rutinar for sjølvmordsrisikovurdering. Handlingsplan mot sjølvmord hadde som målsetjing nettopp å styrkja det førebyggjande arbeidet og betra helsetenesta sin kompetanse og tilbodet til menneske i sjølvmordskrise.

Helsedirektoratet har utarbeidd nasjonale retningslinjer for dette arbeidet. Likevel har det, som interpellanten påpeiker, ikkje ført til ein reduksjon i talet på sjølvmord og sjølvskading dei siste ti åra. Kanskje noko av forklaringa er at vurdering av sjølvmordsrisiko er noko av det vanskelegaste ein møter som helsepersonell. Tankar og planar om sjølvmord er ikkje uvanleg hos menneske med psykiske lidingar, men sjølvmord og sjølvmordsforsøk førekjem sjeldnare. Feltet har òg vore tabubelagt, og i møte med helsevesenet føler nok mange at det er lettare å ta opp symptom som f.eks. skuldersmerter eller eksem enn det å ta opp at ein slit med sjølvmordstankar eller sjølvskading.

Sjølvmord kjem langt frå alltid av utilstrekkeleg risikovurdering eller behandling, men spesialisthelsetenesta har eit stort ansvar for kartlegging og førebygging av sjølvmord. Eg meiner at det likevel må vera i kommunane vi først og fremst no treng å intensivera det sjølvmordsførebyggjande arbeidet.

Tre av fire sjølvmord blir gjorde av menneske som ikkje er eller har vore i kontakt med den psykiske helsetenesta. Det betyr at fastlegane er nøkkelpersonar i arbeidet for å oppdaga sjølvmordsrisiko og førebyggja sjølvskading, sjølvmord og sjølvmordsforsøk. Med den nye kommunale helse- og omsorgstenestelova er det eit mål at fastlegane skal få eit meir tydeleg og heilskapleg listeansvar for sine pasientar. Dei skal i større grad ta kontakt og følgja opp pasientgrupper som ikkje oppsøkjer helsetenesta sjølve, eller fleire gonger ikkje møter til timeavtale. Det trur eg kan vera viktig òg sett opp mot pasientgrupper med risiko for sjølvmord.

Så meiner eg at fleire psykologar i kommunehelsetenesta er eit heilt sentralt tiltak. At alle raskt kjem til for psykologtime i eigen kommune, meiner eg er eit undervurdert tilbod. Det har stor verdi som lågterskeltiltak og som tidleg førebyggjande og effektivt tiltak mot sjølvmord. Det må etablerast rutinar, slik at psykologar og fastlegar i kommunane samarbeider tett om det sjølvmordsførebyggjande arbeidet.

Også skulehelsetenesta er viktig. Spesielt vil eg dra fram behovet for ei styrking av skulehelsetenesta i den vidaregåande skulen.

Så trur eg det er stort forbetringspotensial for kartlegging og vurdering av sjølvmordstankar og sjølvmordsrisiko hos brukarar innan eldreomsorga.

Sjølvmord og sjølvmordsforsøk er ei stor påkjenning for pårørande og etterlatne. Pårørande har vore ei forsømd gruppe i det sjølvmordsførebyggjande arbeidet. Som representanten Sonja Sjøli var inne på, har kommunane ulikt hjelpetilbod. Etterlatne etter sjølvmord får i nokre kommunar tilgang til kommunen si krisehjelp, mens etterlatne i andre kommunar møter eit hjelpeapparat utan skikkelege rutinar for oppfølging. Vi treng ei satsing på oppfølging av pårørande og etterlatne og å styrkja opp om det likemannsarbeidet som skjer på dette feltet.

Eg er glad for at statsråden varslar ein gjennomgang og ei systematisering av det pågåande arbeidet, og at dagens strategi skal avløysast av ein ny handlingsplan for 2013. Men førebygging av sjølvmord er ikkje aleine eit ansvar for helsesektoren. Dette er eit ansvar for alle samfunnssektorar, alt frå skulesektor til arbeidsliv. Å skapa eit ope og inkluderande samfunn med små klasseskilnader der alle føler at dei kan delta og blir verdsette, er grunnleggjande og kanskje viktigare enn vi forstår.

Filip Rygg (KrF) [14:05:09]: Jeg vil først gi honnør til interpellanten for å reise en viktig debatt.

Som interpellanten peker på i interpellasjonen, begår over 500 personer selvmord hvert år, og 4 000–6 000 blir innlagt på grunn av selvmordsforsøk. I tillegg kommer de personene som hver dag går med selvmordstanker eller begår selvskading. Det er derfor viktig og riktig at interpellanten tar til orde for en ny handlingsplan, som også nå statsråden sier vil komme, for å forebygge selvskading og selvmord.

For de aller fleste er selvskading og selvmord fullstendig utenkelig, og vi ser derfor på det som uforståelig at noen velger å utsette seg for smerte eller å ta sitt eget liv. De fleste som skader seg med vilje eller begår selvmord, vet konsekvensene av det de gjør, men de overmannes av et intenst negativt ubehag kombinert med en opplevelse av at selvskading eller selvmord er det eneste eller beste botemiddelet som kan gi umiddelbar lindrende effekt.

En pasient kan fortelle følgende:

«Jeg hadde hatt den ekle følelsen så lenge, men jeg hadde ingen lindring før jeg lærte å stikke meg i låret med en tegnestift. For første gang fant jeg noe som virket, og jeg gråt av smerte og glede.»

Jeg vil slutte meg til det interpellanten sier i sitt spørsmål: En reduksjon i antall selvmord og selvskading krever en forsterket innsats. Det gjelder selvsagt de helt konkrete, målrettede tiltakene, men det gjelder også all den innsatsen som kommer innunder kategorien «alt henger sammen med alt». Da kan vi snakke om kamp mot mobbing i skolen, om mestring, om det som handler om samlivskurs – jeg kan nevne veldig mange positive tiltak som ikke nødvendigvis er knyttet til temaet, men som vi vet kommer innunder kategorien «alt henger sammen med alt».

Det er viktig med tidlig innsats for å få ned de alvorlige tallene – alt fra grunnleggende innsats i skole og barnehage, innenfor fag for å sikre mestring og sikre at alle henger med, til skolehelsetjenesten og det psykiske helsetilbudet for barn og unge i kommunene. Det er alarmerende at så mange som 16 pst. av kommunene varsler kutt i det psykiske helsetilbudet til barn og unge. Det er kuttet over 220 årsverk i dette tilbudet bare siden 2008. Det mest alvorlige er at det ikke ser ut til å bli noen bedring i nærmeste framtid.

Selvmordsfrekvensen har økt dramatisk blant deler av de yngre aldersgruppene de siste 40 årene. Det er omfattende dokumentasjon på at mange ungdommer strever med psykiske problemer. Jeg ønsker derfor å sette spørsmålstegn ved ventetidsgarantien for psykisk helsehjelp for barn og unge. I dag er det slik at barn og unge under 23 år med behov for behandling for psykiske problemer ikke er garantert behandling før etter 65 virkedager. Dette betyr ca. tre måneder med venting på nødvendig helsehjelp. Selv om garantien er der, er det i dag ikke gitt at man får behandling innenfor de fastsatte grensene. Jeg skulle ønske at statsråden gjorde det til et uttalt mål at ingen barn og unge skal måtte vente på behandling for sine psykiske lidelser.

Jeg vil, i likhet med representanten Wenche Olsen, også rette fokus mot de eldre. Ensomhet, isolasjon og tap av sine nærmeste fører til at også den eldre aldersgruppen har en høy selvmordsfrekvens. I et forebyggingsarbeid vil det også være viktig å få oppmerksomhet på de eldre som har fått endret sin livssituasjon. Det er dokumentert at eldre mennesker generelt er tilbakeholdne med å søke hjelp. Derfor er det viktig at det forebyggende arbeidet blant eldre er basert på et oppsøkende tilbud som tar hånd om dem som har mistet noen av sine nærmeste, eller som lever i ensomhet.

Til slutt vil jeg nevne den fantastiske innsatsen de frivillige og ideelle organisasjonene gjør. La meg ta ett eksempel. Kirkens SOS, med sine 1 000 godt kvalifiserte frivillige medarbeidere, svarte på 180 000 henvendelser i 2010. Hvert døgn snakker organisasjonen i 100 timer med mennesker i krise. Slike tiltak er uvurderlig viktig, for dem som bruker det, for deres pårørende og for resten av samfunnet. Nettopp denne type tiltak redder svært mange umistelige liv, og må således også få en støtte fra det offentlige for å sikre at de kan ha et godt faglig tilbud, og at de har nok ressurser til å følge opp de frivillige.

Jeg vil igjen takke interpellanten for å ha fremmet debatten, og jeg slutter meg helhjertet til ønsket om en ny handlingsplan, som statsråden nå varsler.

Karin Yrvin (A) [14:09:40]: Jeg vil takke interpellanten og statsråden for kloke ord og en klok debatt.

Winston Churchill likte ikke å bo på et rom med balkong, og han var redd for å vente på togplattformen for nær kanten, men han kunne ikke la være innimellom å gå forsiktig bort til den. Helst plasserte han seg slik at det var noe mellom ham og kanten – noen hindringer. Han var plaget med depresjoner og tunge tanker. Han er ikke den eneste som har hatt slike tanker, og en del har tatt det siste steget – til det siste.

Selvmord kan være et symptom, en manglende tro på at det mørkeste skal gå bort, og det er et symptom med den mest alvorlige konsekvens. Skal en hindre selvmordet, må en ta tak i de utfordringene som skaper tankene. Det krever et robust psykisk helsevern. I kampen om budsjettkroner er det viktig å tenke på at det er ikke alltid de som sliter mest med de tyngste tankene, som roper høyest om midler. Det bør vi alle som er politiske aktive, legge oss på minne i disse dager. Det handler både om solidaritet og demokrati, tanken på din neste og evnen til å høre på dem som ikke snakker så høyt. Det er viktig med det arbeidet som foregår i kommunene, som statsråden og Wenche Olsen tok opp i sine innlegg.

Vi vet at mange begår selvmord på vei ut av en depresjon. På vei ut av depresjonen kommer energien tilbake – en klarer å gjøre det tankene sier. For å spare liv er det viktig at vi forebygger og fanger opp depresjonen før den blir for dyp. Regjeringens innsats for rask psykisk helsehjelp er et svært viktig verktøy i så måte. Her får en hjelp tidlig. Modellen er hentet fra England, hvor en har fullskala lavterskeltilbud. Det virker – flere blir friske, flere kommer i jobb. Hvor mange liv det vil spare, vites ikke, men at det gjør det, er det ingen tvil om.

For å få hjelp må man klare å sette ord på at man lider, og omverdenen må klare å fange det opp. Åpenhet og omtanke kan redde liv. Det trenger ikke være så mye, en kaffekopp, en telefon, litt forståelse, litt livshåp og livsmot. Håpet er det viktigste. Derfor er kampanjer for åpenhet og for å snakke med hverandre viktig, og de må pågå kontinuerlig.

Dersom en person lykkes med selvmord, er det viktig at de som er igjen, ikke lever med skyld og skam. LEVE og andre organisasjoner som møter folk der de er, gjør en formidabel innsats i forhold til det arbeidet. Det gjør også brukerorganisasjonene, som tar vare på dem som faktisk ikke har begått selvmord. Lavterskeltelefoner, lavterskeltilbud, er kjempeviktig. Det er viktig i denne saken også å vite at det er et storbyperspektiv i det. Det er flere som lider i storbyen, det er flere som lider øst i byen enn vest i byen.

En god politikk for å hindre selvmord kan være et av de hindrene som settes opp når en som tenker mørkt, beveger seg mot kanten av perrongen.

Robert Eriksson (FrP) [14:12:53]: La meg aller først få lov til, som alle de andre har gjort, å takke interpellanten for å sette en meget viktig debatt på dagsordenen – en debatt og et område som dessverre ikke gir klare og enkle politiske fakta for å løse problemene, fordi det er så komplisert, og det er så sammensatt.

Det handler om mennesker, mennesker som går ute blant oss alle sammen, som vi møter på gata, som vi møter kanskje på arbeidsplassen, som vi møter i skolegården. Vi møter dem overalt, uten at vi kanskje klarer å se eller registrere at det er noe «galt» med Ole – at Ole har det litt tøft, har det vanskelig. Da stiller jeg meg spørsmålet: Har vi også som medmennesker glemt kanskje en av våre viktigste roller, å se og bry oss om dem vi har rundt oss? Har vi som medmennesker blitt mer opptatt av å være opptatt av oss selv fremfor å se dem vi har rundt oss? For det er tankevekkende at 4 000–6 000 mennesker hvert år forsøker å ta sitt eget liv. Det er tankevekkende at over 500 mennesker i året lykkes med nettopp det å avslutte livet sitt, og det er tankevekkende at tre ganger flere kvinner enn menn forsøker å ta sitt eget liv. Det gjør at vi alle sammen bør få denne saken opp på dagsordenen, få den frem i lyset og finne ut mer om hvordan vi kan møte det, hvordan vi kan iverksette gode tiltak. Det handler mye om mennesker der børa rett og slett har blitt litt for tung å bære. Det vises kanskje ikke utenpå, som jeg sa innledningsvis i innlegget mitt, men man bærer det inni seg.

Man vet at rundt 80 pst. av dem som har begått selvmord, har vært i kontakt med helsevesenet på en eller annen måte i forkant det siste året. Det betyr at de menneskene vi snakker om her, som har hatt den tunge børa hengende over skuldrene sine, som vi kanskje ikke har sett, som heller ikke helsevesenet har sett, har prøvd å gi et signal om det, prøvd å gi lyd fra seg ved å oppsøke lege. Da handler det om kompetanse – hvilken kompetanse vi har for å kunne avdekke disse problemene, iverksette tiltak tidlig og forhindre at man begår selvmord eller gjør forsøk på det.

Her vil jeg gi stor ros til alle de frivillige organisasjonene som gjør en utmerket jobb overfor de menneskene som har tanker om å begå selvmord, og også i måten man følger opp etterlatte på i ettertid. Det er kanskje like viktig. Jeg tror det offentlige hjelpeapparatet har mye å lære av de frivillige om hvordan man blir møtt i etterkant. Jeg har selv møtt foreldre som har mistet sin sønn eller datter på grunn av selvmord. De er i en fullstendig fortvilet situasjon og forsøker å gå til det offentlige hjelpeapparatet og få hjelp, men blir satt i kø. Man anser det ikke som kritisk for vedkommende helsemessig, og man får ikke den hjelpen man skulle ønske, og har krav på. Mange føler seg glemt av systemet. Mange har heller ikke frivillige organisasjoner rundt seg. Det er stor forskjell på å bo i Oslo og å bo i en liten distriktskommune med 700 innbyggere i Nord-Trøndelag. Men de pårørende som opplever dette, opplever akkurat den samme dype tragedie og trenger akkurat den samme type oppfølging og hjelp.

Håkon Haugli (A) [14:18:08]: Dette er en alvorlig og viktig debatt, og jeg vil, som alle andre, starte med å takke interpellanten. Jeg synes han fortjener ros både for å ha pekt på hvor utbredt selvmord er, og også for at han slår fast at selvmord ikke rammer helt tilfeldig. Selvmord forekommer i alle grupper, men noen er overrepresentert, f.eks. unge menn.

Filip Rygg brukte Gro Harlem Brundtland-sitatet «alt henger sammen med alt» i sitt innlegg. Det er helt på sin plass. Selvmord handler om helse, men det handler om veldig mye annet: om hvilke holdninger folk møter, om hva de opplever i livet, på skolen, hjemme og overalt ellers. Tiltak mot selvmord kan ikke bare settes inn i helsevesenet. Skoler og barnehager er viktige, det samme er barnevern, arbeidsplasser, frivillige organisasjoner og mange andre arenaer. Ja, det handler faktisk om hva som skjer på alle samfunnsområder.

Jeg vil bruke mitt innlegg til å gi et konkret innspill på et tiltak. I USA snakkes det om en selvmordsepidemi blant ungdom som er, eller blir tatt for å være, lesbiske og homofile. Ni av ti amerikanske lesbiske og homofile tenåringer er utsatt for mobbing. Internasjonale undersøkelser viser at risikoen for selvmordsforsøk er fra to til seks ganger høyere blant homofile og lesbiske. Det er dessverre grunn til å tro at det er slik i Norge også. Jeg mangler ord for den frustrasjon og avmakt jeg føler over at vi ikke har kommet lenger.

For ti år siden kom filmen «BE – skitne, syndige meg». Den forteller historien om Bjørn Erik, 20 år, som etter all sannsynlighet tok livet av seg fordi det ble for tøft å være bekjennende kristen og homofil. Kai, en annen ungdom, etterlot seg et selvmordsbrev med formuleringen: «Jeg er homofil, mamma og pappa. Men det er for tøft.» Han fryktet at alle ville vende ham ryggen. Tenk om noen hadde visst hvor tøft Kai og Bjørn Erik hadde det, tenk om noen kunne satt seg ned med dem og sagt: Det blir bedre.

Det kan vi dessverre ikke, men vi kan formidle samme positive budskap til andre ungdommer som sliter. For det blir faktisk bedre. Du kommer til å leve et godt liv – med kjærlighet, vennskap og selvrespekt. Og holdninger forandrer seg. Det er dette som er ideen bak det amerikanske videoprosjektet «It Gets Better» – det blir bedre. Mange millioner mennesker har sett filmer som voksne, kjente og ukjente, har lagt ut, der de deler sine fortellinger om egne, gode liv. Budskapet er: Det blir bedre.

Jeg mener vi trenger et norsk «It Gets Better»-prosjekt. Poenget med kampanjen er ikke å forsterke bildet av lesbiske og homofile som en gruppe som sliter, poenget er det motsatte: å dele positive historier – historier om at livet blir bra – som kan hentes fram av ungdom, av foreldre som bekymrer seg, av lærere, av rådgivere og alle andre. Jeg nevner dette som ett eksempel på hvordan det kan jobbes målrettet og utradisjonelt i forbindelse med forebygging av selvmord og psykisk uhelse.

Thor Erik Forsberg (A) [14:21:30]: Det er vanskelig å snakke om selvmord og selvskading. Desto viktigere er det at vi, som samfunn, våger å ta denne samtalen. Det er enkelt å snakke om strategi, forskrifter og planer, men vanskeligere å snakke om viljen til og ønsket om å leve. Føles livet verdt å leve? Er det en sol der framme som gjør at man kommer gjennom dagen i dag?

En skal vokte seg for å sykeliggjøre mennesker som driver med selvskading eller har tanker om å ta sitt eget liv. En diagnose har kun verdi hvis det gir en bedre forståelse av hvem vi er, av hverandre som mennesker og av hvordan vi best kan mestre det livet vi har fått utdelt. Til annet bruk er det kun en merkelapp, som ikke forteller hvem det hele mennesket er. Det skaper ikke nærhet, men tvert imot stigmatisering. Da har vi bare skapt en annen utstøtingsmekanisme som gjør livet vanskeligere for dem det gjelder.

Gjennom små og store fellesskap med andre deler man øyeblikk som man kan oppleve forskjellig. Likevel er det viktig at alle får definere hvem en selv er. Livet farer ulikt med oss alle. Noen får mer juling enn andre. Har man vokst opp med sosiale problemer, er det lett at livet gir en flere livskriser på veien. Mange vandrer slitne der ute. Om man gruer seg til dagene som kommer, blir veien enda tyngre å gå. Opplevelsen av å bli ydmyket, å miste noen som står en nær, eller å bli trengt opp i et hjørne hvor både ens frihet og ens trygghet er truet eller tapt, kan sette mennesker i fare. Å sette ord på følelser er ikke noe som er naturgitt. Selv om vi har gått mange skritt i retning av mer åpenhet, er det altfor mange som ikke klarer å uttrykke det som kan være vanskelig å prate om. Det er stillhet som kan ta liv.

Mye tyder på at kvinner fortsatt er bedre enn menn til å snakke om de tunge tingene. Selv om nye generasjoner menn som er mindre bundet av tidligere mannsroller, er kommet til, er dette fortsatt et problem. Vi kan bl.a. se dette når man spør om man har en nær venn man kan betro seg til. Ingen kan være alt for noen, men mange kan være litt. Kanskje ikke livet ser så mørkt ut da. Alle trenger en venn og noen å være glad i, noen som lytter og forstår nettopp den man er, uten å frykte at den tilliten man samtidig gir, blir misbrukt. Åpenhet redder liv.

Alle har en psykisk helse. Det er ikke unaturlig for noen at en endrer seg over tid, etter hvert som livet med alle sine sider møter oss. Noen er mer sårbare enn andre, og alle har sitt unike utgangspunkt for å takle livets små og store utfordringer. Det hviler fortsatt en taushet om psykisk helse i store deler av norsk arbeidsliv. Her har tillitsvalgte og bedrifter en jobb å gjøre. Like viktig er det hvordan vi som arbeidstakere møter våre kolleger. Arbeid er helsebringende for dem som sliter, om det gir mestring og rom for å være til.

Vi har stort behov for skolering av fastleger, for kunnskap om livsmestring i våre sosiale tjenester og i skoler. Blant dem som får den tyngste børen å bære, er de som står igjen etter at noen man er glad i, har valgt å avslutte livet. I den kritiske tiden etterpå har man behov for gode nettverk, og noen vil ha behov for spesialisert hjelp slik at man lettere kan sortere og bearbeide sorgen.

Selvmord er den mest tabubelagte av alle typer dødsfall. Opplevelsen av skyld og skam som raskt melder seg, er det ikke lett å prate om. Alt man har av dårlig samvittighet om hva man kunne, burde og skulle gjort, kommer i tillegg til den ekstreme tapsopplevelsen det er. Det gjør at mange av dem som står rundt, vil kunne være i risikosonen. Uansett kan vi snakke om et dramatisk fall i livskvaliteten. Her gjør frivillige organisasjoner en viktig innsats, også for å skape samtalearenaer for mennesker som deler den samme erfaringen og sorgen.

Livet har så mange nyanser som kan være vanskelige å se om man er noen av livets tyngste erfaringer foruten. For en del som opplever en så intens psykisk smerte, kan selvskading og bruk av rusmidler være et alternativ til å ta sitt eget liv. Bedøvelsen det kan være, er ingen langsiktig god måte å takle livet på, men det kan gi lindring, slik at man kommer igjennom dagen i dag, til bedre tider kommer. Det må vi også ha respekt for.

Vi trenger å investere i vår sosiale infrastruktur og våre lavterskeltilbud, som vil gjøre det enkelt å be om hjelp. Det handler om flere miljøarbeidere i skolen som kan se og lytte, en skolehelsetjeneste som er nær og tilgjengelig, flere psykologer og et kriseteam som tar folk på alvor.

Vi har som nasjon vært igjennom en nasjonal katastrofe. I kjølvannet av denne krisen vil vi møte mennesker som ikke kommer til å takle livet. Hvordan møter vi dem? Vi kan ikke tvinge noen til å leve, og ingen kan være alt for noen. Men alle kan være en forskjell for noen. Det er nok ikke mange av dem som sliter, som ser på debatten her i dag, som finner særlig trøst i våre planer. Men et lite lys kan vi være for noen der ute som trenger våre tanker.

Kari Kjønaas Kjos (FrP) [14:26:48]: Jeg synes det har vært en flott debatt. Det har vært sagt mye om selvmord. Jeg har lyst til å ha et kort innlegg om selvskading, for det er veldig ofte de samme faktorene som utløser selvmord, som også utløser selvskading.

Jeg har tidligere fra denne talerstolen fortalt dere om mitt store forbilde nå for tiden, jenta som har kommet seg ut av heroinavhengighet. Men det å ikke ruse vekk alle følelser gjør vondt. Dette er ukjent terreng for henne. Selv små følelser føles sterkt, og både gode og vonde følelser overvelder henne. Så når dette blir for mye og hun ikke lenger har rusen å hjelpe seg med, kutter hun seg. Selv om det gjør vondt, virker smerten beroligende, for den flyttes fra hodet og hjertet og over til armen. Når hun blør, er det som om alle de vonde følelsene renner ut. På den måten får hun en følelse av å kontrollere frykt, panikk og tomhet. Med en arm full av dype kutt og en leilighet full av blodsøl søkte hun hjelp. Men i Norge ses ikke dype kutt på som et selvmordsforsøk, og hun ble avvist for akutt behandling. Dette skjedde i mai, og hun venter fortsatt på behandling. Etter inntaksmøte i august ble det klart at behandling tidligst kunne gis til våren. Dette viser at vårt helsevesen ikke ser den sammenhengen som interpellanten har tatt til orde for, nemlig at selvskading og selvmord i stor grad kan henge sammen. Da har vi jo en vei å gå.

Selvskading er komplisert og mangfoldig og er vel ett av områdene vi kan kalle et uløst folkehelseproblem. Selvskading forekommer hyppig blant ungdom i Norge og andre land, men bare en mindre andel av selvskaderne får hjelp. Å oppdage problemene tidlig er viktig. Det er trist å tenke på at min helt kanskje aldri hadde blitt narkoman om hun hadde fått hjelp den gangen hun startet selvskadingen. Hun startet med selvskading, men endte opp med å ruse seg. I alle de årene hun ruset seg, opphørte selvskadingen – selv om mange nok vil mene at det å ruse seg også er en form for selvskading. Hennes behov for å kutte seg kom tilbake etter at hun sluttet å ruse seg. Dette mener jeg med all tydelighet viser hvor store behov for hjelp som ligger hos enkelte, men som samfunnet ikke gjør en god nok jobb med. Selvskading og selvmord er et stort, uløst problem, som jeg nå setter pris på at vi løfter opp på dagsordenen, og jeg håper at helseministeren ikke glemmer Stortingets store engasjement og bekymring for disse temaene.

Bent Høie (H) [14:30:07]: Først vil jeg takke alle for et sterkt engasjement i denne debatten, og det er spesielt hyggelig å registrere at dette er en sak som har engasjert utover helse- og omsorgskomiteen, og at alle partier har deltatt bredt.

Jeg vil starte der representanten Kjønaas Kjos avsluttet, og som også representanten Wenche Olsen på en utmerket måte var inne på, nemlig med betydningen av å løfte fram selvskading som en utfordring i dette arbeidet. Det er viktig at vi i gleden over at statsråden har sagt at det skal komme en plan mot selvmord, ikke glemmer at vi nå har en unik mulighet til å jobbe parallelt med forebyggende arbeid mot både selvmord og selvskading, for det forebyggende arbeidet er veldig mye det samme, selv om selvskading og selvmord ikke er det samme. For selvskading er veldig ofte en persons forsøk på å behandle seg selv og sin egen lidelse, der selvskadingen – utrolig nok – oppfattes som en lindring av en vanskelig situasjon. Det må møtes med behandling, men det kan også forebygges. Veldig ofte vil de samme forebyggende strategiene mot selvmord også kunne brukes for å forebygge selvskading.

Det er behov for større åpenhet og ikke minst også åpenhet om at behandling hjelper. Vi må ikke la det spres et inntrykk av at det ikke hjelper å søke hjelp, og at den hjelpen som gis, ikke er god. For hjelpen som gis, virker ofte, og ofte virker den raskt.

Jeg vil også benytte denne anledningen til å takke vår kollega, stortingsrepresentant Karin Yrvin, for å være et forbilde i forhold til å være åpen om psykiske lidelser.

Så er det viktig å se på kommunenes rolle, for for familiene som rammes av selvmord, er det en krisesituasjon. Veldig mange steder i Norge i dag er det sånn at hvis ungdom blir drept i en bilulykke, er kommunens kriseteam til stede hos familie og venner umiddelbart, men tar en ungdom livet sitt, blir det ganske tomt rundt familie og venner. Sånn kan det ikke være. Selvmord er en krise, en krise som rammer mange, og man må være sikker på at kommunene våre forholder seg til et selvmord som en krise der kriseteamet stiller opp og hjelper. For å sikre det har vi behov for organisasjoner som LEVE, som er tilgjengelige, som kan vise vei, og som kan være en hjelp for mange i en veldig, veldig vanskelig situasjon.

Så håper jeg at statsråden kan være positiv til at Stortinget ser på psykiatri i skolen i forbindelse med behandlingen av statsbudsjettet for 2012 – at vi kanskje kan velge en litt annen organisering enn det som departementet i utgangspunktet har lagt opp til.

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [14:33:22]: Jeg også vil takke Stortinget for en veldig god debatt og for veldig mange gode innlegg – mange innlegg som også gir gode innspill til den handlingsplanen som må komme, og som kommer og skal gjelde fra 2013.

Representanten Thomsen begynte jo med å si noe som også Sjøli og flere andre har vært inne på, nemlig dette med at det forebyggende arbeidet også skjer langt utenfor helsetjenesten. Det må skje i dette tilfellet, og det skjer også på mange andre områder når det gjelder helse. Forebyggingen skjer i barnehage, skole, selvfølgelig innenfor helsevesenet, men også, ikke minst, i arbeidslivet.

Representanten Filip Rygg satte fokus på at noen kommuner, 16 pst. – det står omtalt i budsjettet – reduserer sitt tilbud innenfor psykisk helse. Jeg er veldig glad for at 84 pst. ikke gjør det, og for at mange også øker innsatsen. Samtidig vil jeg jo si at det er et veldig stort ansvar for kommunene å sørge for lavterskeltilbud, spesielt for barn og unge. Det er noen kommuner som er mønsterkommuner når det gjelder å lage lavterskeltilbud, det være seg helsesøstertjenester i fellesskap – jeg holdt på å si – i kjelleren på rådhuset, eller det kan være psykologer som opptrer i et virkelig lavterskeltilbud. Jeg er jo ikke i tvil om at det er en veldig god investering i tilbudet til barn og unge, og i det forebyggende, ikke minst.

Når det gjelder ventetider, må jeg bare si at selv om vi kan synes at ventetidene er for lange – og det er de hvis man har behov for akutt hjelp, da er ventetidene for lange – har de iallfall gått ned når det gjelder psykisk helse for barn og unge, fra 65 dager til 57, og innen ti virkedager skal henvisninger behandles. Men samtidig må jeg jo understreke at de som har bruk for akutthjelp, skal ha akutthjelp.

Jeg har bare lyst til avslutningsvis igjen å sette fokus på denne pasientsikkerhetskampanjen innenfor psykisk helse. Den vil være virksom fra 2012. Det interessante med den er at nettopp innenfor disse tiltakene samarbeider vi med mange andre land, England, Skottland, Nord-Irland, Danmark og Canada. Det er noe nytt å arbeide på denne måten med en pasientsikkerhetskampanje innenfor forebygging av selvmord, og det er viktig.

Så vil jeg bare si helt til slutt at denne debatten er viktig, og jeg opplever det slik at det er et veldig stort og seriøst engasjement også fra Stortinget i disse spørsmålene.

Presidenten: Da er debatten i sak nr. 6 avsluttet.