Laila Marie Reiertsen (FrP) [11:56:48]: Spørsmålet mitt går til arbeidsministeren:
«En 37 år gammel dame som er utdannet førskolelærer, må slutte i yrket sitt da hun har fått en funksjonshemning som går ut over hørselen. Hun sier opp sin stilling i samråd med lege. Etter ett år er hun fortsatt på arbeidsavklaringspenger, men har blitt varslet av Nav om at disse snart vil stoppe. Hun er eneforsørger til tre barn. Nav har ikke klart å finne alternativt arbeid til henne, men anbefaler henne istedenfor søknad om uføretrygd.
Hva mener statsråden om denne saken opp mot regjeringens jobbstrategi?»
Statsråd Hanne Inger Bjurstrøm [11:57:20]: Et av regjeringens viktigste mål er å legge til rette for at flest mulig kan delta i arbeidslivet med sin kompetanse og arbeidskraft. Det er viktig for den enkelte og for samfunnet, og det er selve grunnlaget for Nav-reformen.
Grunnleggende for Navs arbeid er at man skal ta utgangspunkt i den enkeltes mulighet for deltakelse i arbeidslivet. Alle som ønsker å komme i arbeid, har rett til å få vurdert sitt bistandsbehov. Behovs- eller arbeidsevnevurderingen skal avklare om det er hensiktsmessig og nødvendig å sette i verk arbeidsrettede tiltak for å komme i jobb. Dette er det Arbeids- og velferdsetaten som vurderer.
Formålet med regjeringens jobbstrategi for personer med nedsatt funksjonsevne er å gi flere muligheter for å komme i arbeid. I jobbstrategien er det lagt vekt på at den ordinære arbeidsmarkedspolitiske innsatsen skal styrkes med målrettede virkemidler som kan kompensere for ulike former for funksjonsnedsettelser. Det har vært viktig å utvikle virkemidler som kan hjelpe både arbeidssøker og arbeidsgiver med å redusere usikkerhet og risiko hos dem begge. Det er lagt vekt på å utvikle nye oppfølgings- og tilretteleggingstiltak.
Jeg kan ikke vurdere hva som ville ha vært den beste løsningen i dette enkelte tilfellet. Generelt vil arbeidsavklaringspenger bli gitt så lenge det er nødvendig for at en person skal kunne gjennomføre en fastsatt aktivitet med sikte på å komme i arbeid, men som hovedregel ikke mer enn fire år.
Vi ønsker å få flere med nedsatt funksjonsevne i arbeid. For noen kan uførepensjon være det rette. Før man innvilges uførepensjon, skal alle muligheter for å komme i arbeid være prøvd. Dette er tydelig signalisert til etaten.
Laila Marie Reiertsen (FrP) [11:58:52]: Eg takkar for svaret. Dette tilfellet er dessverre ikkje enkeltståande. Det finst mange fleire, og eg får stadig spørsmål om denne utfordringa.
I Bergens Tidende fredag 27. januar i år kan ein òg lesa om eit nytt tilfelle der ein person faktisk måtte gi opp, og måtte ordna dette med jobb sjølv. Sjølvsagt har ein sjølv ansvaret. Men i dette tilfellet seier vedkommande at det gjekk for treigt hos Nav, det blei for omstendeleg, og det blei tidkrevjande. Det er klar tale, og her viser ein òg kor skoen trykkjer. Når vi òg veit at pila peikar feil veg når det gjeld auken av nye uføre, spesielt for dei under 30 år, er dette alvorleg og noko vi må gjera noko med.
Mitt spørsmål til statsråden er igjen: Kva for ressursar og kva slags kvalitet vil ein setja inn mot Nav, som skal ta hand om alle desse som vi ikkje ønskjer skal over på uføretrygd?
Statsråd Hanne Inger Bjurstrøm [11:59:50]: Hele systemet med arbeidsavklaringspenger og det at man skal ha en arbeidsevnevurdering, er noen av de viktigste virkemidlene for å se det enkelte individ og oppfølgingen knyttet til dette. I Navs vridning for 2012 og i det styringsdokumentet som er gitt fra departementet til Nav, er vi tydelige på at man nå har hatt år hvor man har jobbet med ytelsesforvaltningen. Nå er det nettopp oppfølgingen av den enkelte som skal være hovedprioritet i Navs strategi framover, og nå har vi jobbet med ny strategi for dette.
I tillegg har vi et veldig høyt tiltaksnivå i Norge supplert med denne jobbstrategien. Mange virkemidler er på plass.
Så har jeg lyst til å si at det ikke nødvendigvis er slik at hver gang en person ikke kommer i jobb, har Nav sviktet – Nav skal bli bedre, men det er ikke nødvendigvis slik. Det må være et arbeidsliv som tar imot personer, og det må være personer som er motivert. Hvis det er slik som representanten nevner, at en person har skaffet jobb selv, er det gledelig, og da viser det at den personen kan gjøre det selv. Det er ikke gitt at det alltid er Nav som svikter, når vi ikke får folk i arbeid.
Laila Marie Reiertsen (FrP) [12:00:58]: Eg takkar igjen for svaret.
Statsråden nemnde sjølv at det må vera eit arbeidsliv der. I den samanhengen veit vi at strategien òg inneheld at statleg og kommunal forvalting skal gå føre med gode eksempel og tilsetja menneske med funksjonshemming.
Mitt spørsmål til statsråden er: Kor mange tilsette med ei eller anna form for funksjonshemming som er i faste stillingar og/eller i trainee-stillingar, har statsråden i sitt departement?
Statsråd Hanne Inger Bjurstrøm [12:01:27]: Jeg er helt enig i at det er viktig at staten går foran som et godt eksempel i likhet med privat sektor. Vi må bare sørge for at arbeidslivet generelt har en annen attityde i forhold til folk med funksjonshemninger, og det jobber jeg systematisk med. Den jobbstrategien og arbeidet med den er et av de viktigste virkemidlene vi har.
Konkret hvor mange jeg har i mitt departement – jeg tror det er én person. Hvis det ikke er én person, skal jeg rette opp det, men jeg mener det er én person. Jeg er veldig opptatt av at vi skal være klare i styringssignalene på at vi i større grad – også innenfor staten – må få åpnet opp, og at staten tar et større ansvar. Det deler jeg fullt ut. Men det viktigste for meg, som sagt, er at skal vi få dette til og få dette til å monne, må vi få en helt annen holdning når det gjelder forhold til funksjonshemmede generelt i samfunnet. Det gjelder både offentlig og privat sektor. Jeg tror vi deler felles målsetting om det.