Anders B. Werp (H) [11:09:34]: «To svært anerkjente forskere har søkt om å se informasjon som stammer
fra det tidligere Stasi, som er arkivert hos PST. Søknaden ble sendt i
oktober 2011, den er ikke besvart. I kjølvannet av Lund-kommisjonen
vedtok Stortinget en åpenhetslinje i reglene for behandling av
overvåkningsmateriale fra den kalde krigen. Dette prinsippet må fortsatt
følges, og det er også i tråd med det såkalte Gotland-manifestet
underskrevet av flere forskere.
Når får forskerne svar, og hvilken grad av åpenhet legger departementet
til grunn?»
Statsråd Grete Faremo [11:10:21]: De såkalte Rosenholz-filene var gjenstand for interpellasjon 6. desember
i fjor. Jeg ga da uttrykk for at dette er historisk materiale som kan gi
viktig innsyn i en interessant epoke. Justisdepartementet ser nå på
mulighetene for å hente relevant materiale til Norge. Som et ledd i
oppfølgingen av interpellasjonen har departementet undersøkt hvordan man
forholder seg til Rosenholz-materialet i Danmark og Sverige.
Slik jeg forstår det, har begge landene kommet i besittelse av kopier av
Rosenholz-materialet som ledd i strafferettslig etterforsking. I Danmark
skal materialet være tilgjengelig for forskere gjennom Dansk Institut
for Internationale Studier. I en hvitbok som ble presentert 9. februar i
år, foreslår den svenske regjeringen at det ikke skal foretas noe
vis-à-vis amerikanske myndigheter hva angår materialet om svenske
statsborgere. Det ble ikke foreslått endringer i lovgivningen som
regulerer forskeres tilgang til denne type materiale.
Både tidligere justisminister Knut Storberget og jeg har tidligere
presisert overfor Stortinget at Politiets sikkerhetstjeneste, PST, ikke
har de såkalte Rosenholz-filene i sitt arkiv. I et begrenset antall
saker finnes det imidlertid, som tidligere nevnt, kopi av dokumenter som
stammer fra arkivet til Stasi, herunder Rosenholz-filer.
De to forskerne Thomas Wegener Friis og Helmut Müller-Enberg søkte i brev
av 26. oktober 2011 PST om innsyn i to typer materiale. Det dreier seg
for det første om kopier av kartotekkort fra det såkalte
Rosenholz-arkivet, i det omfang dette finnes i Norge. Dernest ble det
søkt om innsyn i eventuelle undersøkelser som kaster lys over DDRs
statssikkerhetstjenestes spionasje i Norge, uten at dette var avgrenset
tids- eller temamessig. Begrunnelsen for søknaden er angitt til
forskning i den østtyske spionasjen mot de nordiske landene under den
kalde krigen, uten at dette er nærmere konkretisert.
Politiets sikkerhetstjeneste oversendte først 28. mars i år sin vurdering
til departementet. Ved oversendelsen fra PST medfulgte ikke søknaden fra
forskerne. Denne ble ettersendt i midten av forrige uke. Etter min
vurdering burde PST videresendt søknaden med sine vurderinger raskere
enn tilfellet er.
Informasjonen som er i politiets besittelse, er generelt underlagt
taushetsplikt etter ulike regelsett avhengig av om det dreier seg om
opplysninger i straffesak eller opplysninger som knytter seg til
politiets øvrige virksomhet. Sentralt i denne sammenheng vil være
hensynet til personvern og politiets operative virksomhet og
samarbeidsrelasjoner. Videre vil sikkerhetslovens bestemmelser få
anvendelse dersom informasjon må beskyttes av sikkerhetsmessige grunner.
Det vil være behov for å foreta nærmere klargjøringer og vurderinger før
det konkluderes. Når dette er sagt, vil jeg understreke at vi tar sikte
på å ta stilling til søknaden så raskt som mulig. Jeg ber samtidig om
forståelse for at jeg her og nå dessverre ikke kan gi noen anvisning på
en eksakt dato.
Per-Kristian Foss hadde her overtatt
presidentplassen.
Anders B. Werp (H) [11:13:23]: Jeg har full forståelse for at man trenger en forsvarlig tid til å
behandle en søknad, så jeg har ingen grunn til å kritisere verken PST
eller statsråden for akkurat det forholdet. Regler og rutiner skal
naturligvis følges.
Men jeg blir litt urolig når jeg hører statsråden henvise til en nordisk
tilnærming til Rosenholz-materialet – Rosenholz-kartotekkortene. Det som
er viktig å understreke, etter Høyres mening, er at regjeringen må ta et
selvstendig ansvar for å henvende seg til amerikanske myndigheter for
derigjennom å få det samlede norske materialet som CIA sitter på i dag,
overlevert til Norge. Så kan Norge derfra overlevere dette videre til
Stasi-arkivet i Berlin for videre forsvarlig dokumentasjon og
arkivering.
Hvordan ser statsråden på det å henvende seg til CIA og få det samlede
materialet hit til Norge først, for deretter å overlevere det til
Berlin?
Statsråd Grete Faremo [11:14:33]: Dette var det sentrale temaet i interpellasjonsdebatten. La meg her og nå
raskt avkrefte at det er snakk om en nordisk tilnærming, men vi fant det
riktig og interessant å kartlegge hvordan våre naboland har forholdt seg
til denne saken. Slik det også ble gjennomgått under interpellasjonen,
ser vi for oss at dette bør søkes gjennomført – uten at det beslaglegger
stor arbeidskraft i PST, og hvor forskningsmiljøer bør stå sentralt.
Uavhengig av dette har vi nå til behandling en søknad fra to utenlandske
forskere som vi vil søke å behandle på riktig, korrekt og grundig måte,
og svare på begge dimensjonene i den henvendelsen som har kommet.
Anders B. Werp (H) [11:15:36]: Jeg er tilfreds med tilnærmingen fra statsrådens side når det gjelder vår
henvendelse til amerikanske myndigheter og det norske
Rosenholz-materialet.
Jeg vil avslutningsvis spørre statsråden om tilgjengeligheten til dette
materialet – jeg forutsetter at det samlede materialet kommer til Norge
fra USA. Lund-kommisjonens rapport, som ble behandlet med bred politisk
tilslutning i Stortinget, la opp til en åpenhetslinje med hensyn til
overvåkningsmaterialet fra den kalde krigen. Nettopp i disse dager er
det jo viktig å høste de erfaringene som den kalde krigen ga oss, i
tilnærmingen til ekstremistiske ideologier – for å si det på den måten.
I hvilken grad ser statsråden overføringsverdier fra den åpenhetslinjen
som Lund-kommisjonen la til grunn, ved behandlingen av forskeres tilgang
til spesielt PSTs opplysninger fra den kalde krigen?
Statsråd Grete Faremo [11:16:47]: Dette er, som jeg nevnte, materiale som jeg tror kan ha stor interesse,
og hvor det er viktig å ha en åpenhetslinje, slik at dette også kan
gjøres tilgjengelig for dem som måtte ha interesse av saken.
Samtidig er det viktig å si at dette kan være materiale som er utarbeidet
i tilknytning til straffesaker. Det kan være sikkerhetsmessige forhold
og personmessige forhold som tilsier tilbakeholdenhet med opplysninger.
Det er disse avveiningene vi og, ikke minst, forskere – når den tid
kommer – må gjøre. Men, som sagt, åpenhet må være utgangspunktet.