Øyvind Håbrekke (KrF) [12:03:25]: Jeg vil, som teksten i interpellasjonen indikerer, fokusere på spørsmålet om flytting av barn under barnevernets omsorg. Denne utfordringen kan ikke løses uten å ses i sammenheng med barnevernets øvrige utfordringer, og resonnementet leder derfor til utfordringer av mer grunnleggende karakter for barnevernet, som jeg kommer tilbake til.

Det går ingen fakkeltog for barnevernet. Derfor bør barnevernsbarna påkalle spesiell oppmerksomhet fra oss politikere, og her har vi åpenbart mer å gå på.

Barnevernet er av oss, som lovgivende myndighet og samfunn, gitt kraftige maktmidler. Dette gir barnevernet et stort ansvar for å forvalte den myndigheten på en verdig og kompetent måte, og det gir oss som politikere et meget stort ansvar for å legge til rette for at dette kan forvaltes på en god måte. Men ikke minst, det gir oss et overveldende ansvar for å forsikre oss om at barna som er under barnevernets – eller la meg heller si samfunnets – omsorg har det godt.

Et av de mest fundamentale spørsmålene vi som politikere må stille om barnevernet er derfor følgende: Får barnevernsbarna god omsorg?

I SSBs statistikk over barnevernet framgår det at 2 600 barnevernsbarn flyttet i fjor. 19 pst. – dvs. om lag 500 barn – flyttet mer enn én gang. Det er alvorlige tall, men det som er mer alvorlig, er at tallene sannsynligvis ikke er riktige. Både KS og Fosterhjemsforeningen gir klar beskjed om at de mener at de tallene er svært usikre. Det som står igjen, er derfor følgende: Vi vet ikke hvor mye barnevernsbarna flytter. Vi vet ikke om de opplever stabilitet og trygghet. Vi opplever alle å høre og lese historier om barnevernsbarn som flytter og flytter. Vi vet ikke om det er regelen eller unntaket.

Det kan i parentes bemerkes at det under komiteens nylige møte med barnevernet i Stavanger kommune ble orientert om et barn som hadde flyttet sju ganger det siste halve året.

Svaret på et av de mest fundamentale spørsmålene vi må stille om barnevernet – om barnevernsbarna får god omsorg – er følgende: Vi vet ikke.

Jeg ser gjerne at statsråden kan korrigere min oppfatning om dette, men inntil det skjer, vil jeg beskrive dette som en svært urovekkende situasjon.

Regjeringen har nå over flere år foretatt en gjennomgang av organiseringen av barnevernet. Gjennomgangen har hatt karakter av en evaluering av barnevernsreformen fra 2004. Regjeringen har som målsetting å fremme saken for Stortinget neste år. Det ser jeg fram til, men jeg tillater meg å spørre: Hvordan kan Stortinget behandle og fatte beslutninger om organiseringen av framtidas barnevern, hvis vi ikke kan svare på om barnevernet gir barna god omsorg?

Det må være flere relevante kriterier i en slik vurdering, og ikke alle er objektivt målbare. Det er likevel klart at stabilitet er fundamentalt for barns videre utvikling når man har opplevd omsorgssvikt.

Det er enda et forhold som gjør det nødvendig å få et godt svar på spørsmålet om flytting. En sentral del av beslutningsgrunnlaget for Stortingets behandling av framtidas barnevern antar jeg vil være Raundalen-utvalgets rapport – en svært interessant og god utredning. En av konklusjonene er et nytt prinsipp som skal legges til grunn for barnevernets vurdering ved omsorgsovertakelse. Det nye prinsippet skal være «utviklingsfremmende tilknytning». Det er et interessant og godt begrep. Men kontrollspørsmålet før vi kan ta stilling til det er følgende: Tilbyr barnevernet tilknytning? Med mindre vi kan svare et klart ja på det, vil det være umulig å ta stilling til forslaget fra Raundalen-utvalget. Og med mindre vi vet hva som er status for omfanget av flytting av barn i barnevernets omsorg, må svaret fortsatt bli: Vi vet ikke om barnevernet tilbyr tilknytning.

Jeg er redd for at denne mangelen på basisinformasjon er betegnende for en manglende politisk vilje til å stille sentrale spørsmål om barnevernet. Jeg vil understreke at jeg ikke sier dette først og fremst for å kritisere regjeringen. Jeg sier det fordi jeg tror vi over tid har latt det utvikle seg noen – la meg kalle det – politikktomme rom i barnevernet. Jeg tror det er flere av dem, men dette er ett av dem.

Det synes likevel klart at en av de store utfordringene barnevernet står overfor, er at barnevernsbarna flytter for mye. Det synes å være behov for en stabilitetsreform i barnevernet. Jeg skal ikke her gjøre rede for alle elementene i en slik reform, men jeg vil nevne noen elementer som må være sentrale.

For det første: bedre oppfølging av fosterhjem, for å forebygge brudd. For det andre: mer bruk av institusjoner for barna med mest krevende behov, som bl.a. barnevernspanelet har pekt på. For det tredje: Institusjoner og fosterhjem må knyttes tettere sammen, på den måten som bl.a. en del ideelle institusjoner jobber. For det fjerde: mer bruk av familieråd, storfamilie som fosterhjem. For det femte: endring av kriteriene som brukes ved flytting fra fosterhjem. Man må spørre om man i for stor grad jakter på det faglig sett ideelle tilbudet, på bekostning av stabilitet. Det er bedre med et halvveis fungerende fosterhjem enn å flyttes rundt til man ikke har holdepunkter noen steder. Det sjette punktet vil være at man må vurdere om ankemulighetene for biologiske foreldre har blitt for sterke og at det skaper ustabilitet for barna.

Dette viser vel i grunnen at man må se på flytteproblemet i sammenheng med utfordringene i barnevernet for øvrig.

I tillegg til flytteutfordringene har barnevernet en fundamental utfordring til: en enorm vekst i antallet saker. Fra 2007 til 2011 har antallet barn med tiltak vokst med 22 pst. Jeg tror ikke jeg trenger å utdype hva det betyr av utfordringer, men man kan ikke planlegge framtidas barnevern uten å ta høyde for at den veksten fortsetter.

I tillegg til disse to utfordringene, flytteproblemet og vekstproblemet, har vi allerede i dag et barnevern som er betydelig underdimensjonert i så godt som alle ledd. Et ærlig svar på dette er at summen ikke er håndterbar. Vi kan ikke møte disse utfordringene uten å stille noen grunnleggende spørsmål, og det vil jeg belyse litt til slutt.

Kristelig Folkeparti har foreslått full barnevernsdekning som ny standard for barnevernspolitikken. Det er fortsatt et godt forslag. Samtidig viser veksten et behov for en bredere diskusjon før denne ambisjonen kan bli en realitet.

I oppsummeringsrapporten i departementets evalueringsprosjekt skriver Rambøll følgende:

«I en situasjon med kontinuerlig aktivitets- og kostnadsutvikling, med et statlig tiltaksapparat som ikke dekker behovene, og med et vanskelig samarbeid mellom kommunalt og statlig barnevern, vurderer Rambøll at det er behov for en bred prinsipiell debatt om barnevernet. Debatten må adressere hvilke målsettinger, målgrupper og strategier som skal prioriteres, slik at en både imøtekommer og forebygger behov for tiltak i og utenfor hjemmet, og må legge premisser for hvordan barnevernet bør organiseres og finansieres.»

Jeg tror at vi ikke bare må gå gjennom organiseringen av barnevernet. Skal vi møte denne utviklingen, må vi se hele tiltaksapparatet under ett, på tvers av sektorer. Det handler bl.a. om hvordan ulike profesjoner og fagmiljøer kan utfordre og gi impulser til hverandre når det gjelder verdier og menneskesyn.

Det andre spørsmålet vi må stille, er: Hva er det ved vårt samfunn som gjør at disse behovene er så store, og at de vokser? Hvordan kan vi bygge sterke familier og gode oppvekstmiljø framfor bare å reparere?

I tillegg må vi bli flinkere til å hjelpe barnet i kontekst og ikke bare se barnet isolert fra familien for øvrig. Det vil alltid være sånn at unger må og skal flyttes ut av hjemmet, og det er ikke sikkert at det i framtiden blir færre enn i dag. Vi må likevel se på pengestrømmene i barnevernet og spørre hvorfor det er sånn at det ofte er vanskelig å få ut store ressurser til hjelp i hjemmet hvis det trengs, mens millionene plutselig kan rulle når barnet tas ut av hjemmet. Det er flere i barnevernet som stiller de spørsmålene.

Kanskje må vi også spørre om det er hensiktsmessig at det forebyggende arbeidet og hjelpetiltak i hjemmet som drives av barnevernet, organiseres i samme tjeneste som den delen som driver omsorgstiltakene.

De utfordringene vi ser i barnevernet, kaller på mange store spørsmål. For å vende tilbake til utgangspunktet: Et av de viktigste spørsmålene vi kan stille om barnevernet, er: Får barnevernsbarna god omsorg? Før vi kan svare på alle de andre store spørsmålene, trenger vi å vite mer om det.

Statsråd Inga Marte Thorkildsen [12:13:30]: Jeg beklager at jeg ble litt forsinket opp hit, men jeg ble faktisk sittende og tenke litt underveis i representantens innlegg, og det var godt, for jeg syns det var mye til ettertanke i det som representanten Håbrekke her presenterte – mye klokt og mye jeg kan slutte meg til.

Jeg er enig i veldig mye av det som ble sagt når det gjelder behovet for stabilitet. Det er selvfølgelig helt fundamentalt, i hvert fall hvis det er – skal vi kalle det – utviklingsstøttende omgivelser. Da er det et behov for stabilitet der man er. Også når det gjelder det som dreier seg om fosterhjem og oppfølging av fosterhjem, kanskje også å knytte institusjoner og fosterhjem tettere sammen samt økt bruk av familieråd osv., var det veldig mye som jeg kan slutte meg til.

Jeg vil også legge til noe, bl.a. behovet for å høre barn og sikre at barnas stemme kommer tydelig fram, at vi snakker med dem, at vi spør dem hva de sjøl ønsker, at de tas med når det skal fattes beslutninger underveis, ikke bare når beslutninga nesten er klar til å bli fattet. Det er helt avgjørende for barnas helse og utvikling, for hvordan de har det, og for om de opplever god omsorg. De har blitt spurt om dette, og det er helt entydig at det å bli hørt og sett og faktisk tatt på alvor er avgjørende for god omsorg.

Min erfaring er også at barnevernsbarna er opptatt av kjærlighet, i større grad enn det vi kanskje er opptatt av når vi diskuterer barnevern, og når fagmiljøer snakker om barnevern. Det må vi også ta inn over oss og diskutere. Jeg gleder meg til å legge fram en stortingsproposisjon til våren som skal se litt framover også på det verdimessige når det gjelder barnevernet.

Jeg er også veldig opptatt av at vi må sikre tettere samarbeid mellom de ulike instansene som kan utgjøre en forskjell for barn, at de samarbeider, snakker sammen, får respekt for hverandre, og at de sammen snakker med ungene. Barnevernet kan ikke gjøre jobben aleine.

Når representanten Håbrekke snakker om full barnevernsdekning, er jeg litt usikker på hva vi skal legge i det. For det første vet vi ikke akkurat hvor mange barnevernsbarn det vil være. Det er også avhengig av hva slags syn vi har på barn, hvor tålmodige vi er på vegne av barn, hvordan vi klarer å komme i befatning med barn og stille de riktige spørsmålene som gjør at vi avdekker at barn har det vanskelig. Det vil også være avhengig av hvor godt andre gjør jobben sin. Det er ikke alltid det er barnevernet som skal inn, det kan hende helsestasjonen kan gjøre mer.

Jeg er veldig enig i den betraktninga som representanten Håbrekke hadde når det gjelder dette med at det ofte kan være vanskelig å få bistand som forelder når man sliter, mens vi bruker millioner på institusjonstilbud i den andre enden. Det er et paradoks. Det er helt klart sånn at vi kunne ha hjulpet flere hvis vi var tidligere inne med å gi bistand. Der er også familievernkontorene viktige, og mange andre, bl.a. helsestasjonene. Så disse diskusjonene gleder jeg meg til videre.

Jeg er selvfølgelig opptatt av å sikre barn en stabil oppvekst med god og trygg tilknytning til voksne. Barn under omsorg er særlig sårbare for uforutsette hendelser og beslutninger. Utilsiktede flyttinger er et problem. Jeg er ikke med på at alle flyttinger er et problem, men utilsiktede flyttinger er et problem. Hvis man kunne klare å forebygge flyttinger gjennom å gi barna respekt, høre på dem, gi god kvalitet og god omsorg, hvis vi klarer det, slipper vi å flytte mange av disse ungene. Jeg ønsker et best mulig beslutningsgrunnlag for å hindre utilsiktede flyttinger av barn som barnevernet har plassert utenfor hjemmet.

Først og fremst vil jeg legge til rette for at barnevernet kan sette inn tiltak før barns problemer blir så alvorlige at barnevernet må vurdere å plassere barn utenfor hjemmet. Så må barnevernstiltakene har høy kvalitet og være mest mulig tilpasset det enkelte barns behov. Og igjen: Da må vi også høre på barna. Vi må ha mer differensiering, se at det er ulike barn med ulike behov. Vi må ha nok ansatte. Ikke minst i det kommunale barnevernet har det vært et skrikende behov, bl.a. av de grunner som representanten Håbrekke sjøl nevnte, nemlig manglende politisk oppmerksomhet om dette feltet. Barnevernsbarna går ikke i fakkeltog, men de blir mer hørt nå enn de ble før. Det er nok også derfor vi nå har en situasjon hvor man diskuterer mer barnevern lokalt, i kommunene, i tillegg til at vi har øremerket og stilt krav om politisk behandling i kommunene før man sender inn en søknad.

Det handler også om at barnevernsbarna har gjort seg mer bemerket i debatten. Det de sier, er at det ikke er sånn at de får for mye hjelp, de får for lite hjelp, og de får hjelpen for seint. Og det er et viktig budskap.

Vi gir nå det kommunale barnevernet det største ressursløftet på 20 år. Det inkluderer både nye stillinger og midler til kompetanseheving. Kompetanse er også kjempeviktig, bl.a. kompetanse på en av mine hjertesaker, som handler om tabuområder: vold, seksuelle overgrep og omsorgssvikt – det som virkelig er vanskelig å snakke om, og som vi nettopp derfor må snakke om.

Det handler selvfølgelig om hvordan man skal være en god barnevernsarbeider. Det handler om hvordan man snakker med barn. Vi skal etablere en barnevernlederutdanning på masternivå, som er helt avgjørende for å få gode ledere, og som igjen er avgjørende for at vi skal trygge de ansatte der hvor de er, og i den tøffe jobben de ofte må gjøre. Det er ofte ikke enkelt å være barnevernsansatt, men de er ufattelig viktige for at vi skal gi barn en god oppvekst.

Så handler det om ny organisering, som representanten var inne på. Men organisering er ikke det eneste vi driver på med, det er viktig, men det er mange andre ting som er like viktig.

Det tredje handler om ny prioritering og inkluderer f.eks. en gjennomgang av hvordan barn kan ha innflytelse på en bedre måte.

En annen viktig debatt gjelder barnevernets praktisering av det biologiske prinsipp, som er – tror jeg – utgangspunktet for denne diskusjonen: Hvordan ser vi dette i forhold til det utviklingsstøttende prinsipp som er foreslått av Raundalen-utvalget? Vi går igjennom høringsuttalelsene, og jeg ønsker meg en dialog med komiteen om dette. Jeg tror det er verdt å gå grundig til verks i denne diskusjonen.

NOU 2012: 5 Bedre beskyttelse av barns utvikling inneholder flere forslag der formålet først og fremst er å sikre barnet en mer stabil og forutsigbar omsorgssituasjon. Utvalget foreslår f.eks. at barnets tilknytning til fosterforeldre alltid skal vurderes når plasseringa har vart i mer enn to år.

For å få mer kunnskap om plasseringer og flyttinger trenger vi kvalitative studier av hvordan barn opplever flyttingene. Slik øker muligheten for at barnevernet kan redusere belastningene for barna mest mulig. Enhet for kognitiv utviklingspsykologi, EKUP, ved Universitetet i Oslo har f.eks. sammenlignet akutte plasseringer og planlagte plasseringer i regi av barnevernet. Funn fra forskninga viser at særlig akuttplasseringer ofte er en påkjenning for barn, spesielt hvis barnevernpersonalet ikke arbeider systematisk for å dempe belastningene.

La meg her skyte inn at den 20. november, på FNs barnekonvensjons bursdag, hadde jeg et eget temamøte oppe hos meg i departementet om barns rett til å bli hørt. Det kom veldig tydelig fram der at en del av de barna som kanskje særlig hadde hatt behov for å bli hørt, ikke blir hørt. Det er mange av de barna som blir akuttplassert gang etter gang. Det må vi gjøre noe med. Vi ser også at det gjelder en del av de mest utagerende barna. I stedet for å være så opptatt av hva de gjør, må vi være mer opptatt av hvorfor de gjør det. Det henger sammen med hvordan de har det. Vi ser at det nok er en for lav terskel for å flytte barn hvis de utagerer. Det må vi ta inn over oss og gjøre noe med. Vi må trygge de ansatte.

Barne- ungdoms og familiedirektoratet finansierer både EKUP og forskningsprogrammet Fosterhjem for barns behov. Et av programmets delprosjekter gjelder utilsiktet flytting fra fosterhjem. En rapport fra prosjektet tyder på at utilsiktede flyttinger kan reduseres bl.a. gjennom å styrke fosterbarns medvirkning, som jeg nettopp har vært innom, bedre opplæring av fosterforeldre, som vi må gjøre, og hyppigere bruk av slektsbaserte fosterhjem. Det er også viktig. Det er ikke sånn at vi trenger å lete alle andre steder enn i barnets nærmiljø og nettverk når vi eventuelt skal plassere – åpenbart ikke.

Barnevernstatistikken fra SSB viser at i overkant av 2 600 barn og unge i barnevernet flyttet i løpet av 2011. Jeg tror jeg tidligere har sagt 2700. Det riktige tallet er altså rundt 2 600 barn og unge. Det er 7 pst. høyere enn i 2010. Blant dem som flyttet i 2011, flyttet litt under 81 pst. av barna én gang samme år. Andelen som hadde flyttet mer enn to ganger i løpet av 2011, var i overkant av 3 pst. – eller 90 barn og unge.

Her kommer vi innom beredskapshjem. Det har vi hatt en diskusjon om i denne salen tidligere gjennom et forberedt spørsmål. Jeg ser fram til en diskusjon som dreier som om hvordan vi kan få et barnevern der flere barn enn i dag opplever at de får god omsorg. Mange barn er fornøyde. Vi spør barna hvordan de opplever at barnevernet fungerer.

Øyvind Håbrekke (KrF) [12:23:51]: Jeg vil takke statsråden for svaret. Det gjør man jo gjerne, men jeg vil si at jeg er glad for å høre den imøtekommenhet som statsråden møter problemstillingene med, de gode refleksjonene hun bidrar med i diskusjonen, og ikke minst at hun ønsker en dialog med komiteen om de krevende spørsmålene som ligger i kjølvannet av Raundalen-utvalgets rapport.

Jeg er glad for at statsråden legger så stor vekt på det å høre barn, å høre barnets stemme i barnevernet.

Jeg var opptatt av flytting og flytteproblematikken. Statsråden refererer til tall fra Statistisk sentralbyrå som også jeg refererte til. Men som jeg sa i mitt innlegg, får jeg ganske klare tilbakemeldinger, bl.a. fra KS, om at disse tallene er veldig usikre, at registreringen ikke fungerer som den skal. Det ønsker jeg gjerne at statsråden kommenterer. Tallene til SSB er høye i seg selv, men hvis det er sånn at det kanskje er et helt annet bilde, gir det grunn til uro, kanskje i negativ retning.

Jeg er glad for at statsråden nå går inn i Raundalen-utvalgets rapport og høringsuttalelsene med så stort alvor, men jeg vil utfordre statsråden på om hun i den sammenheng også vil gå nøye gjennom i hvilken grad barnevernet i dag faktisk tilbyr tilknytning. Når vi sier at vi skal kunne ta barna ut på grunn av at de ikke får tilknytning, da må vi tilby tilknytning i den andre enden. Det ønsker jeg at statsråden bekrefter, at hun vil drøfte og gå nøye inn i arbeidet med den store saken hun forbereder.

Det er forskjell på utilsiktede og tilsiktede flyttinger, men jeg syns ikke vi kan stoppe der. Jeg tror vi også må ta en diskusjon om de kriteriene som barnevernet bruker for å gjennomføre såkalt tilsiktede flyttinger. Det er mange historier som tyder på at det er planlagte flyttinger – tilsiktede, velmente, faglig vurderte flyttinger – som i sum blir for mye. Da må vi gå inn og diskutere hvordan man bruker de kriteriene.

For det andre: Jeg er litt urolig over at høringsnotatet som regjeringen har sendt ut, er veldig teknisk og fokusert på organisatoriske ting og ikke bærer preg av de grunnleggende utfordringene som barnevernet står overfor, bl.a. veksten i antallet saker. Så jeg vil utfordre statsråden på om man virkelig går grundig nok til verks i arbeidet med saken og tar høyde for den store veksten vi ser i sakene vi diskuterer, de fundamentale spørsmålene omkring det.

Statsråd Inga Marte Thorkildsen [12:27:10]: Takk for hyggelige ord. Jeg ønsker virkelig å ha en dialog om dette. Det er avgjørende at vi kan samle oss om en del vesentlige avklaringer av betydning for hvordan barnevernet skal fungere framover. Jeg tror vi er enige om veldig mye.

Jeg er også opptatt av at vi må ta inn over oss kunnskap om hva det vil si for barn å vokse opp under uholdbare forhold over tid. Mye av forskninga som blir forelagt oss, viser at barn blir svært skadelidende hvis de blir utsatt for f.eks. mye stress som vedvarer. Det er skadelig for dem om de ikke har trygghet noe sted. Ta f.eks. spørsmålet om vold i hjemmet. Man har lenge tenkt at det ikke er like farlig for barn å vokse opp under sånne forhold hvis barnet ikke sjøl er utsatt for vold. Men vi vet jo nå at det er like skadelig, om ikke mer skadelig, for disse barna å bli utsatt for denne typen forhold, rett og slett fordi det er skadelig hvis den ene av foreldrene er utrygg og den andre er farlig, og barnet ikke kan gjøre noen ting.

Noen av disse barna går jo også mellom, vet vi, for å prøve å forhindre volden.

Vi vet også at det er viktig å komme inn allerede under svangerskapet. Så det med tidlig innsats og å sikre at alle gjør jobben sin sammen til det beste for barna, er jeg veldig opptatt av.

Det har vært en sterk økning i antallet bekymringsmeldinger til barnevernet. Jeg har hele tida sagt at det mener jeg er bra. Jeg mener det er i tråd med en endring i synet på barn at vi ikke tåler så mye på vegne av barn som det vi gjorde før. Det er over 50 000 meldinger til barneverntjenesten nå. Vi har også fått alarmtelefonen, noe som gjør at det kanskje er enklere å melde. Flere og flere av instansene melder fra til barnevernet.

Det at så mange barn er i barnehage er en veldig god anledning til å komme tidlig inn for å hindre at barn lever under uholdbare forhold over tid. For det er ikke noe poeng å sikre stabilitet hvis det er elendige forhold dette barnet lever under. Vår tilnærming til dette er ikke bare at vi skal gjøre noe med organiseringa. Det er bare ett av flere ledd i det vi kaller for barnevernsløftet. Vi skal i tillegg ha nok ressurser, sikre at det er god kompetanse, at det er nok folk til å gjøre jobben og robuste fagmiljøer. Så dreier det seg om å se på prinsippene og hvordan vi sikrer at barn blir hørt. Det er tre elementer som kan gjøre at vi står bedre rustet til å gi barna den tilknytninga eller de stabile og gode omsorgsrelasjonene som vi ønsker at de skal ha. Det med relasjoner er veldig viktig. Vi vet at ofte er det som skal til – å få en god relasjon – for å få til gode endringer.

Men fortsatt er det for mange barn vi ikke når. Det er jeg helt sikker på. Mye kan gjøres med de rammene vi har i dag. Men da må vi bruke ressursene mer fornuftig, komme tidligere inn, snakke med ungene og samarbeide bedre.

Arild Stokkan-Grande (A) [12:30:34]: La meg starte mitt innlegg med å understreke det opplagte, nemlig at barns oppvekst først og fremst er foreldrenes ansvar. Det er i familien barn skal føle den nødvendige trygghet og stabilitet for å sikre en god utvikling, frihet og muligheten for et godt liv. Som den eminente statsråd Kristin Halvorsen sier: En god barndom varer hele livet. Derfor er det viktig at hjelpetiltak fra barnevernets side først og fremst rettes mot tiltak i familien.

I tillegg til foreldrenes ansvar har også samfunnet et åpenbart ansvar for barn. Når foreldre og barn trenger hjelp, skal fellesskapet stille opp. Det er en del av samfunnskontrakten. Et sterkt fellesskap stiller opp for hverandre, særlig for de svakeste – for barna. Derfor trenger vi å fokusere mer på vårt alles ansvar for å følge med, for ikke å miste hverandre av syne og for å ta ansvar for hverandre. Fellesskapets fremste verktøy på dette feltet er barnevernet. Noe av det fineste et menneske kan gjøre, er å åpne opp hjemmet sitt for de svakeste i samfunnet – for barna.

Det er trist at dette feltet åpenbart har vært underprioritert de siste 20 årene fra nær sagt samtlige regjeringer som har hatt makt. Det er derfor gledelig, men også viktig, å konstatere det faktum at denne regjeringen har hatt barnevern som en av sine hovedsaker. Det har handlet om økte ressurser, økt medvirkning og bedre rettssikkerhet. Det gjør at barnevernet blir stadig bedre, at flere barn får hjelp, og at flere familier styrkes. Men vi ser selvfølgelig mange utfordringer, noe statsråden jobber med hver eneste dag. En av utfordringene påpekes av interpellanten, nemlig at vi ser for mange flyttinger. I det arbeidet er det viktig stadig å fokusere på at barn har behov for stabilitet. Der har vi fått gode innspill fra særlig Raundalen-utvalget når det gjelder utviklingsstøttende prinsipper. Barnevernpanelet har også vært særdeles opptatt av dette og har gode innspill til den prosessen som man er inne i.

Jeg deler, i likhet med statsråden, mange av de synspunktene som Håbrekke tilkjennegir fra denne talerstolen. Samtidig reagerer jeg noe på ordbruken når det nær sagt hevdes at vi ikke vet om barnevernet gir god hjelp, at vi ikke vet om barnevernet og fosterhjemsforeldrene er tilbudt tilknytning. Han hevdet bl.a. i Adresseavisen i går at barnevernet er i ferd med å kollapse. Dette er en virkelighet som jeg ikke kjenner meg igjen i. Dette er en virkelighetsbeskrivelse som kun er egnet til én ting, og det er å skremme flere barn. Det kan vi ikke gjøre.

Det er heller ikke riktig når man påstår at det nær sagt ikke fokuseres på tiltak i hjemmet. Vi har for det første mange dedikerte ansatte i barnevernet som hver eneste dag tilbyr trygghet, omsorg og hjelp til barn. Vi har mange fosterhjemsforeldre som tilbyr god tilknytning. Det er behov for bedre veiledning av fosterhjemsforeldre, og vi ser at én av utfordringene når vi diskuterer disse tingene, er det biologiske prinsipp. Barn må ikke bare flytte ofte, men de må også stadig bevege seg mellom fosterhjem og foreldre, hver gang foreldrene sier at de vil prøve seg igjen. Dette skaper utfordrende situasjoner for barna, stor usikkerhet og lite stabilitet.

Jeg vil peke på at ved omsorgsovertakelse er det enten en akuttvurdering – da har man ingen tid å miste, man må sette inn tiltak raskt, og da er flytting ønskelig – eller så er det blitt vurdert hvorvidt man kan tilby tiltak i hjemmet før man tilbyr omsorgsovertakelse. Jeg føler meg trygg på at statsråden jobber intenst med dette, og at vi vil se et barnevern som stadig er i bedring og utvikling.

Solveig Horne (FrP) [12:36:02]: Først vil jeg si tusen takk til interpellanten for å reise et viktig tema igjen. Det er et tema som har vært tatt opp i denne salen mange ganger, og som det var på tide å få opp på bordet igjen.

Statsråden gleder seg til at hun skal få lov til å legge fram en stor sak om barnevern til neste år. Jeg kan love at det gjør Fremskrittspartiet også. Er det en sak som har vært etterlyst og ønsket til dette storting, er det akkurat en sak om barnevern. Vi ser veldig fram til at vi skal få den på plass.

Å ta omsorgen for et barn er et av de største inngrepene myndighetene kan gjøre i et barns liv. Noen ganger er det nødvendig. Vi ser at vi har fått flere og flere bekymringsmeldinger og varslinger. Vi ser også at barnevernet gjør en veldig god jobb i veldig mange saker.

Men det er ofte de sakene som ikke fungerer, det blir fokusert på. I altfor mange saker ser vi at barn som skal få en bedre tilværelse når de blir tatt ut av hjemmene sine, ikke får den hjelpen de trenger. Mange av disse barna har store problemer. De har store, komplekse og sammensatte saker. Det er en utfordring for barnevernet å ta tak i det. Det som blir tatt opp her i dag, om stadige flyttinger, er svært bekymringsfullt.

Vi har også sett at det er en politisk vilje til å avvikle en god del av de institusjonene vi har i dag, fordi man heller ønsker å fokusere på fosterhjem for disse barna som trenger hjelp. Representanten Stokkan-Grande tar opp at det er fint å se familier som åpner hjemmene sine. Det er det. Jeg er enig med ham i det. Det står stor respekt av de familiene som åpner hjemmene sine. Men mange ganger ser vi at for de familiene som får et barn med alvorlige problemer og utfordringer, blir det en altfor stor belastning på hjemmet. Man ser at det ikke er det rette tiltaket for det barnet, og man får en flytting.

Derfor er det viktig at hvert barn blir sett – at barn blir sett i forhold til de utfordringene de har, og hva slags behandling og hjelp de trenger. Derfor er det viktig at vi får et mangfold i barnevernet.

Tidligere statsråd Lysbakken var veldig klar på at man måtte ha et mangfold innen barnevernet. Da trenger vi fosterhjem. Vi trenger forsterkede fosterhjem, vi trenger institusjoner, og vi trenger ideelle, private og statlige institusjoner. Likevel er vi bekymret for utviklingen når staten ofte sier: Bruk våre institusjoner i stedet for en privat eller ideell institusjon, fordi vi har plass i en statlig institusjon. Da setter man systemet foran barna. Da er det ikke barnet som trenger den og den hjelpen som kommer først, men hva slags plasser staten eller det statlige barnevernet ønsker.

Jeg og statsråden var og så en film for en tid tilbake som fokuserte på det å se barna. Hvert enkelt barn må bli sett. De må bli hørt og tatt med på råd i den grad det er mulig. Det er ikke sikkert, sa disse barna, at de ble hørt, eller at de fikk ønskene sine gjennomført – men de ble i alle fall tatt med på råd. Man kunne se at det å bli tatt med på råd og å bli sett gjorde at barna følte at de hadde en verdi. Det klarer kanskje å roe et barn i stedet for å føre til aggresjon hos barnet – som man ikke trenger.

Da komiteen for et par uker siden var i Rogaland, hadde vi møte med fylkesmann og tidligere statsråd Tora Aasland. Det er bekymringsfullt når fylkesmannen sier at nå har regjeringens politikk gått for langt når det gjelder å avvikle institusjoner. Fylkesmannen i Rogaland sier at i Rogaland har denne utviklingen gått for langt. Hun er også bekymret over kvaliteten i institusjonene – og da i de statlige institusjonene. Det er signaler som vi er nødt til å ta med oss.

Når barnevernslederen i Stavanger sier at man er bekymret over kvaliteten på fosterhjemmene, er det viktig at politikerne tar inn over seg at vi må få kvalitet, man må gi veiledning – kompetanseheving – til de fosterfamiliene som trenger det.

Det er viktig å få satt dette på dagsordenen. Vi må sikre at de barna som trenger statens hjelp, får det. Men jeg er dessverre redd for at det er mange barn i dag som ikke har fått en bedre tilværelse etter at de ble tatt ut av hjemmet.

Linda C. Hofstad Helleland (H) [12:41:27]: Jeg vil starte med å gi ros til Kristelig Folkeparti, som har satt denne debatten på dagsordenen. Det er veldig bra.

Dessverre har det vært en stor økning i antall barn under tiltak i barnevernet de siste årene. Dessverre tyder alt på at vi fortsatt vil se en stor økning i antall barnevernssaker. Vi kan heller ikke si at vi er i stand til å gi barna den hjelpen de trenger og har krav på. De sårbare og utsatte barna trenger skreddersøm, og de trenger mangfold mer enn noen andre. Flere alternative tilbud burde være å foretrekke – ikke færre.

For unger som har levd mange år med overgrep eller vold, er det ikke sikkert at en fosterfamilie er det mest egnede tiltaket. Noen barn har så store skader at de har behov for profesjonell faglig hjelp. Altfor mange barn blir ødelagt av å flytte for mange ganger mellom ulike familier og ulike institusjoner. Altfor mange barn opplever for mange brudd. Derfor er jeg glad for at både statsråden og interpellanten legger vekt på at vi må bruke mer ressurser på å finne riktige tiltak så tidlig som mulig, slik at barn ikke blir flyttet – over mange år – mellom institusjoner og familier og får livet sitt ytterligere satt på vent. Målet vårt må være å gå inn så tidlig som mulig og med best mulige tiltak. Men det er ikke enkelt, det vet vi alle.

Likevel er jeg veldig glad for at regjeringen signaliserer støtte til det Høyre har foreslått flere ganger, at vi må se på andre organiseringsmåter i barnevernet, nemlig å flytte mer kompetanse og ansvar ut til kommunene. De som er nær barna, ser hva barna trenger, sånn at man kan sette inn tiltak tidlig. Vi må styrke den forebyggende innsatsen og hjelpe foreldre til å bli bedre foreldre og skape bedre familier. Det må være målet vårt.

Jeg blir litt bekymret over Arbeiderpartiets holdning i debatten. Fra opposisjonens side er vi veldig glade for at vi nå endelig har fått en statsråd som inngår en konstruktiv dialog, som virker utålmodig, og som også tar opposisjonen med på diskusjon om hvordan vi kan få barnevernet bedre. Det setter vi veldig stor pris på, for opposisjonen har fremmet utallige forslag, og vi er opptatt av at vi må få et bedre barnevern. Vi er glad for at statsråden møter opposisjonen, og at vi jobber mot et felles mål.

Men det som skremmer meg, er Arbeiderpartiets holdning. For fremfor å gå inn i en diskusjon om hvordan vi kan få et bedre barnevern, er man opptatt av å drive valgkamp og svartmale opposisjonen. Når Arild Stokkan-Grande går opp på talerstolen og sier at han ikke skjønner noe av det Kristelig Folkeparti sier, at det ikke kan stemme, tenker jeg at representanten Stokkan-Grande sikkert har en fryktelig hektisk hverdag her på Stortinget, og at noen av rapportene og konklusjonene fra Riksrevisjonen kanskje har gått ham hus forbi. Når vi i opposisjonen sier at vi har ikke nok kunnskap om situasjonen i barnevernet, sier Stokkan-Grande at det er helt feil, det har man. Nei, rapporten fra Rambøll og fra Riksrevisjonen slår fast at vi mangler kunnskap om hvor stort behovet for barnevernet er, og hvilke tiltak som gir barna mest mulig hjelp.

Stokkan-Grande sier at vi har gitt barna en bedre medvirkning, det har regjeringen gjort de siste årene. Nei, regjeringen har ikke gjort det. Regjeringen har stemt ned alle forslag fra opposisjonen om hvordan barna skal bli hørt. Representanten Stokkan-Grande sier at vi har styrket barns rettssikkerhet. Nei, regjeringen har ikke gjort det. Arbeiderpartiet sitter på Stortinget og stemmer ned alle forslag om å styrke barns rettssikkerhet og medbestemmelse.

Vi må forvente at Arbeiderpartiet her i salen ikke bare er opptatt av valgkamp, svartmaling av opposisjonen og retorikknotater fra Youngstorget. La oss diskutere hvordan vi skal få et bedre barnevern, til beste for barna.

Laila Dåvøy (KrF) [12:46:50]: De siste årene har vi kunnet lese alvorlige artikler om barnevernsbarn i ulike medier: «Ungdom i drift – sviktet og sveket», «Fosterhjemsomsorgen – en planlagt katastrofe», «Barnevernsbarn på flyttefot», «Ingens barn» og «Barn på oppsigelse». Dette er bare noen av overskriftene vi har lest.

NOU 2000: 12, om tilstanden i barnevernet, var et alvorlig og tankevekkende dokument. NOU-en reiste spørsmål om samfunnet fullt ut hadde erkjent verdien av trygghet og vern i relasjon til de påkjenningene og den risiko som er forbundet med barne- og ungdomsalderen. Den påpekte at de som ikke lykkes, er unge mennesker som ikke mestrer tilværelsen, og som blir skadet av negativ påvirkning i hjem, nærmiljø og skole. Betydningen av deres oppvekstarenaer har ikke fullt ut blitt forstått – heller ikke i dag. Det er grunn til å spørre: Hva skjer med disse barna, disse ungdommene som får en dårlig start i livet sitt? Hvilke muligheter har de? Har vi som fagfolk, politikere og samfunn egentlig forstått?

Siden den gang har ny forskning i kognitiv nevrovitenskap de siste årene vist oss harde realiteter. Barnepsykolog Magne Raundalen sa for to år siden at vi burde gå på kne og be disse unge om unnskyldning. Hjerneforskere i dag ser på sine dataskjermer som avbilder tenåringshjerner, at hjernen slett ikke er ferdigstilt på samme måte som kroppen ellers er, slik som vi har trodd. De unge utsatte bærer med seg traumer som rett og slett kan avbildes, særlig i de områder av hjernen som har ansvar for bedømmelse, fornuft og risikovurdering.

Barn og unge må forstås og hjelpes i lys av denne helt nye kunnskapen, som vi faktisk kan dra nytte av. Barna må få all den hjelpen vi kan gi dem, så raskt som mulig – førstehjelp og langtidshjelp.

Jeg tror at «utviklingsstøttende tilknytning», som er det nye begrepet fra Raundalen, er relatert til denne nye kunnskapen. Den hjelpen vi gir, må være gjennomtenkt, ikke utprøvende. Vi snakker om barn og unge som ikke mestrer, som kan ha store traumer, og de må ikke mislykkes flere ganger. Magne Raundalen har også sagt at en fosterhjemsplassering som innebærer mange brudd, er en planlagt katastrofe, da påføres barna flere traumer. Barn er ikke pakkepost som kan leveres her og der. Noen barn føler det sånn. Andre føler at de er oppsigelige. Tusenvis av barnevernsbarn flyttes mellom fosterhjem og institusjoner gang på gang gjennom barndommen.

I fosterhjem gjøres det en fantastisk og formidabel innsats – man redder barn hver eneste dag. De må få bedre betingelser, slik statsråden også var inne på. Barn må ikke feilplasseres i fosterhjem.

Dersom et barn, eller en ungdom, har svært store problemer, dersom man er usikker på om et fosterhjem kan klare oppgaven, må vi ha et annet tilbud.

Jeg glemmer aldri besøket jeg hadde på Styve Gard i Bergen, drevet av Kirkens Sosialtjeneste. Denne institusjonen hadde, og har fortsatt, vanlige eneboliger med plass til ca. tre barn i hver. Det var, og er, ungdommer med store, problemer – ofte både rus og kriminalitet. Likevel makter de å gi verdifull hjelp og trygghet. Personalet praktiserer såkalt medleverskap. De siste årene har institusjonen utviklet et nytt tilbud i tillegg: De gir hjemmebaserte tjenester til de familiene som trenger det. Og noe av det viktigste: De gir hjemmebasert ettervern, enten ungdommen flytter hjem igjen eller til egen bolig. Gjennomsnittlig botid i selve institusjonen er ca. 1,5 år, men ettervernet kan ta flere år. De slippes ikke – kommunene stiller opp – de beholder tilknytningen til det gode personalet.

Denne typen institusjoner kan være et godt tilbud. Jeg håper de får overleve i fremtiden. Topp kvalifisert personell, små enheter, medleverskap – det kan være godt for mange. Kanskje slike tilbud også kunne vært brukt som akuttplassering, da man hadde kommet tilbake til de samme menneskene som levde der.

Vi trenger i alle fall et mangfold av tilbud i barnevernet – tilbud som må passe til den enkelte. Det må være så sikkert som mulig at barnevernsbarnet eller ungdommen kommer til å mestre sin nye situasjon. Vi har ikke råd til å prøve og feile med ungene våre.

Jeg har lyst til å avslutte med å si at statsrådens engasjement for barnevernsbarna er ekte, og det er godt – takk for det.

Øyvind Håbrekke (KrF) [12:52:04]: Jeg takker for en veldig god og interessant debatt.

Jeg vil bare nevne til representanten Solveig Horne at når det gjelder signaler om nedbygging av institusjoner fra fylkesmannen i Rogaland, fikk vi akkurat de samme signalene da vi var hos fylkesmannen i Troms.

Det er et par forhold jeg har lyst til å nevne nå mot slutten av debatten. Det ene er: Statsråden sier at vi må ta innover oss hvor skadelig det er å vokse opp under forhold med omsorgssvikt. Det vil jeg si et rungende ja til. Men da er det neste: Vi må ta innover oss hvor skadelig det kan være hvis vi ikke tilbyr tilknytning og stabilitet når vi tar ungen ut av en situasjon, fordi unger er så sårbare. Jeg vil bare understreke igjen hvor viktig det er at vi får tall på bordet for å få dokumentert: I hvilken grad får unger i barnevernet tilknytning? I hvilken grad får de stabilitet? Er det flytting på flytting på flytting? Er det regelen, eller er det unntaket? Det må vi ha svar på for bl.a. å debattere Raundalen-utvalget og barnevernets framtid.

Jeg tror vi også må våge å gå inn i kriteriene – ikke bare i overordnede tiltak. Vi må våge å diskutere kriteriene og det skjønnet som barnevernet bruker, f.eks. når man flytter mellom fosterhjem. Hvordan vekter man stabilitet mot det faglig sett ideelle? Hvordan vurderer man? Det er fint at man vurderer storfamilie og slekt, men hvordan vurderer man den stabiliteten det eventuelt kan tilby, mot det faglig sett ideelle? Her er det en vei å gå, og den diskusjonen må vi våge å gå inn i.

Så vil jeg si til slutt at når det gjelder vekstproblematikken, opplever jeg ikke at Arild Stokkan-Grande har tatt den fullt innover seg. Hvis vi tar situasjonen med dagens nivå av barnevernsunger og bygger opp tilstrekkelig behandlingskapasitet i førstelinjen, bygger opp tilstrekkelig kapasitet i fylkesnemndene, bygger opp tilstrekkelig kapasitet til å ta seg av de biologiske foreldrene etter omsorgsovertakelsen, bygger opp tilstrekkelig kapasitet til å ta seg av fosterhjemmene, følger opp fosterhjemmene skikkelig, bygger opp et tilstrekkelig ettervern og så legger veksten oppå det, er det rett og slett et regnestykke som ikke går i hop. Uansett hvor flinke både Kristelig Folkeparti og SV vil være til å gi øremerkede bevilgninger, går ikke regnestykket i hop. Det må vi ta innover oss. Vi må begynne å stille de grunnleggende spørsmålene.

Min siste utfordring til statsråden er: Når man går inn i dette og legger fram en stor sak om barnevernet nå – som kanskje blir det som skal legge føringer for barnevernet for 10–15 år framover – må man starte med de grunnleggende spørsmålene, som omhandler både stabilitet og ikke minst vekstproblematikken. Hvordan kan vi stille oss som samfunn, for å møte den utfordringen?

Statsråd Inga Marte Thorkildsen (SV) [12:55:24]: La meg starte med å takke for en god debatt. Det er en debatt som vi egentlig bare så vidt har startet på. Jeg ønsker at vi skal se på hvordan vi kan samarbeide i den videre prosessen fram mot at vi skal legge fram en proposisjon med en meldingsdel. Det blir ikke en egen stortingsmelding som gir rom for å gå virkelig i dybden på alle de temaene jeg skulle ønske – det er ikke mulig å få til med de ressursene vi har – men det er en meldingsdel. Det er likevel mulig å diskutere flere forhold enn dem vi kommer til å berøre i dybden i meldingsdelen. Der håper jeg på en engasjert komité, og min erfaring hittil er at det er en engasjert komité. Det er også andre representanter, som representanten Laila Dåvøy, som er engasjert i dette. Det er veldig bra.

Jeg vil bare understreke – som jeg tror jeg har nevnt tidligere i debatt med representanten Håbrekke – at dataene om flyttinger i barnevernet ikke er holdbare slik de er i dag. Jeg ser behovet for bedre statistikk enn det vi har nå, så fra 2013 gjør vi omfattende endringer i kommunenes rapporteringer til Statistisk sentralbyrå, bare sånn at det er helt klart.

Men jeg vil også vise til at når det gjelder praktiseringa av prinsippet om utviklingsstøttende tilknytning i barnevernet, sier Raundalen-utvalget at det vil forutsette at barneverntjenesten har tilgang til kompetanse for å vurdere om omsorgskompetansen, som de kaller det, hos foreldrene er utviklingsstøttende eller ei. De sier at i dag har ikke barnevernet denne kompetansen alene. Utvalget ser det som en forutsetning at barneverntjenesten i større grad enn i dag skal ha tilgang til kompetanse innen utviklingspsykologi og tilknytningsforskning som finnes i andre kommunale tjenester, f.eks. i kommunens psykologtjeneste, på helsestasjoner og i psykisk helsevern.

Det er flere perspektiver som må inn i denne diskusjonen. Vi kan ikke bare se på om vi tilbyr stabilitet i dag eller ikke, og om vi da kan innføre et sånt prinsipp. Det er noen forutsetninger som må ligge til grunn, som går i dybden på hva slags kompetanse vi har, og ikke minst hvordan vi hører disse ungene.

Jeg er enig med dem som har sagt at vi trenger et mangfold i barnevernet. Selvfølgelig trenger vi et mangfold. Men da må vi ikke redusere den debatten til å handle om hvor mange offentlige tilbud vi har, og om hvor mange private, ideelle og kommersielle tilbud vi har. Da må det handle om totaliteten i det tilbudet som vi gir til barn, med utgangspunkt i at barn er forskjellige og har ulike behov. Og så må det ha utgangspunkt i kvalitet. Men jeg er helt sikker på at det er riktig å dreie som vi gjør, sånn at vi får et mer differensiert tiltaksapparat, som det heter på veldig byråkratisk språk. Men det må ikke gå for fort. Og det er ikke sånn at vi skal la være å bruke institusjoner, og bare bruke fosterhjem. Det er helt feil, hvis det er noen som tror at det er det som er signalet. Vi skal ha begge deler, og vi skal ha ulike typer institusjonstilbud også.

Presidenten: Dermed er sak nr. 4 ferdigbehandlet.