Peter Skovholt Gitmark (H) [12:22:02]: Til tross for fagre løfter i regjeringserklæringen Soria Moria II om å «løfte arbeidet med barns rettigheter internasjonalt» har regjeringen de siste årene systematisk ikke prioritert barns rettigheter i norsk utenriks- og utviklingspolitikk.

Utdanning for alle er et prinsipp for å sikre kunnskap og arbeidskraft som kan bidra til økonomisk vekst og utvikling. Utdanning er også et avgjørende virkemiddel for å oppnå utviklingsmålsettinger knyttet til helse, likestilling og demokratisk deltakelse. Utdanning er den av barns rettigheter som mer enn noe annet legger grunnlaget for utvikling. Det er derfor uforståelig at andelen av norsk bistand som går til utdanning, er redusert. Høyre ønsker å prioritere utdanning.

Norge valgte dessverre rollen som bremsekloss da klagemekanismene til Barnekonvensjonen skulle utarbeides. Det blir stadig tydeligere at barns rettigheter nedprioriteres også i Norges direkte samarbeid med utviklingsland. Utviklingspolitikken må ha som et sentralt mål å bidra til å sette neste generasjon i stand til selv å løse sine lands utfordringer. Ivaretakelse av barns rettigheter må være et prioritert område.

FNs barnekomité oppfordret i januar 2010 Norge til å

«ta i betraktning komiteens avsluttende merknader i sitt samarbeid med bilaterale utviklingspartnere».

UD ba i etterkant Norad foreta en vurdering av hvordan merknaden kunne følges opp. Vurderingen ble klar høsten 2010, men har ikke blitt fulgt opp.

En evaluering av norsk og svensk bistand til barns rettigheter fra 2011 konkluderte med at en ikke fant noen tegn til at barnekomiteens merknader var brukt. Det er grunn til å etterspørre når retningslinjer for en slik bruk av Barnekonvensjonen skal komme på plass. Den nevnte evalueringen fra 2011 har i liten grad blitt fulgt opp. Instruksen for evalueringsvirksomheten sier at UD skal utarbeide en oppfølgingsplan innen seks uker etter at Norad har presentert sitt oppfølgingsnotat, og at det senest innen ett år skal rapportere om hvilke tiltak som er iverksatt for å følge opp. Norad kom med sitt notat i november 2011. Mer enn ett år senere presenterte UD sin oppfølgingsplan. Men det er langt fra noen plan – det er to enkle sider. Det står i sterk kontrast til Sveriges ambisiøse oppfølgingsplan med konkrete tiltak og løfter om ressurser. Klarest er forskjellen i spørsmålet om å integrere barns rettigheter i bistand generelt. Evalueringen sa at dette er ressurskrevende. Sverige, som allerede gjør det, svarer at de skal sette av mer ressurser. Norge svarer at det er lite realistisk. Det betyr bare at UD ikke vil prioritere mer ressurser til barns rettigheter. Mens norske ambassader ikke engang har noen instruks for arbeidet med barns rettigheter, har svenskene klare dialognotater og varsler flere slike.

Regjeringen Bondevik II la i 2005 frem en strategi for norsk arbeid med barns rettigheter, kalt «Tre milliarder grunner». I notatet fra 2010 om oppfølgingen av barnekomiteens merknader konkluderes det med at denne strategien ikke ble fulgt opp under nåværende regjering, bl.a. på grunn av manglende klare og tydelige prioriteringer fra politisk ledelse i Utenriksdepartementet om hvor viktig barnestrategien var for norsk utviklingspolitikk. Det er grunn til å etterlyse sterkere signaler om at regjeringen faktisk prioriterer barns rettigheter.

En enstemmig utenrikskomité i Stortinget har tidligere skrevet at spørsmålet om barneekteskap og tvungne ekteskap må tas opp i bilaterale samtaler med partnerland, og at man som del av samarbeidet med enkelte land bør kunne tilby faglig hjelp i arbeidet med å få på plass effektive lovverk som hindrer slike overgrep mot barn. Det er grunn til å etterspørre hvordan statsråden tenker å følge opp Stortingets signaler.

Hver eneste dag dør nesten 1 000 kvinner av komplikasjoner i forbindelse med svangerskap og fødsel. 99 pst. av dødsfallene blant mødre skjer i utviklingsland. Graviditet er en av de fremste dødsårsakene blant kvinner i Afrika og Asia. Mange har ikke mulighet til å velge om eller når de skal bli gravide, og altfor få har tilgang til sikker og lovlig abort og grunnleggende gynekologisk behandling. Det er ofte få og enkle grep som skal til for å hindre at kvinner dør i forbindelse med svangerskap. En sunn og frisk mamma er også helt sentralt for om et barn skal vokse opp. Hvis en mor dør i forbindelse med fødsel, øker sannsynligheten for at barnet dør før det er fylt fem år.

Regjeringen fortjener ros for å ha prioritert mødre- og barnehelse i budsjettet for 2013. Det har fått sterk støtte fra Kristelig Folkeparti og Høyre. I tillegg er det tverrpolitisk enighet om viktigheten av vaksiner i norsk utviklingspolitikk. Jeg håper at statsråden ikke vil se seg blind på de to områdene hvor han har sterk politisk støtte, men heller ha en konstruktiv tilnærming og signalisere vilje til handling på alle de andre områdene som jeg her trekker frem, hvor regjeringen ikke prioriterer, eller regelrett glemmer, barn og barns rettigheter. Oppfølgingen av barns rettigheter i bilateralt samarbeid styres i dag ikke av noen helhetlig strategi og synes å avhenge av kompetanse og prioriteringer ved den enkelte ambassade. Det er behov for en tydelig strategi som slår fast hvordan norske ambassader skal følge opp barns rettigheter.

For Høyre er det viktig at anbefalingene fra evalueringen fra 2011 og vurderingen fra 2010 brukes for å utarbeide en helhetlig strategi. Jeg mener følgende momenter må være helt sentrale:

• i større grad benytte Barnekonvensjonen som en viktig kilde til og guide for politisk dialog og innretning av programmer

• integrere barnerettigheter i bistanden generelt, i kombinasjon med målrettede tiltak, slik som Sverige har gjort

• ha mer kontakt med lokale myndigheter om barns rettigheter gjennom ambassadene

• utvikle en nettbasert ordning hvor de paktbaserte og konvensjonsbaserte kommentarene til hvert enkelt land på barns menneskerettigheter gjøres tilgjengelig

• opprette en arbeidsgruppe som kan bistå ambassader og besvare spørsmål

• og til slutt: Tilby assistanse til enkeltambassader for å hente erfaringer fra praktisk arbeid og gi arbeidet en rask og synlig oppstart.

Barn er fremtiden. Fortsatt er det tre milliarder grunner til å gjøre et enda bedre arbeid for å sikre barns rettigheter.

Jeg håper at denne interpellasjonen kan sette i fokus noen av de feil og mangler jeg mener regjeringens politikk har på utviklingsfeltet hva gjelder barns rettigheter, og at man her får en konstruktiv tilnærming fra regjeringspartienes side, slik at vi får både en mer omforent politisk holdning i Stortinget til viktigheten av barn og barns rettigheter, og, ikke minst, finner fellesarenaer hvor Stortinget gjennom norsk utviklingspolitikk bidrar til at barn og barns rettigheter løftes vesentlig på den politiske dagsordenen.

Statsråd Heikki Eidsvoll Holmås [12:30:50]: Jeg finner det vanskelig å forstå hvordan i all verden representanten Peter Skovholt Gitmark i det ene sekundet kan si at det er stadig tydeligere at barn nedprioriteres i norsk utviklingspolitikk, når han i det neste sekundet anerkjenner den jobben vi gjør i spørsmålet om barne- og mødrehelse, der satsingen – hvis jeg ikke husker feil, og som representanten også burde huske – var den største enkeltstående økningen i bistandsbudsjettet, i utviklingsbudsjettet, i inneværende års budsjett.

Som jeg tidligere har understreket fra denne talerstol, er de internasjonale menneskerettighetene det normative grunnlaget for norsk utviklingspolitikk.

Jeg har en rekke eksempler på at Norge kontinuerlig tar opp saker knyttet til barns rettigheter bilateralt, og vi støtter innsatser på landnivå som kan vise til gode resultater.

Når det er sagt, må jeg understreke at Norge ønsker at oppfølgingen av barns rettigheter ikke bare skal være en sak-til-sak-sak, men ha solid forankring i institusjoner som har internasjonal anerkjennelse. Derfor prioriterer vi å styrke de internasjonale organisasjonene, det flernasjonale systemet, for barns rettigheter. Vår støtte til FNs generalsekretærs spesialrepresentanter for barns rettigheter og FNs sikkerhetsråds listeføring av parter i væpnet konflikt som begår overgrep mot barn, er viktig.

Norge er et av de landene som oftest tar opp barns rettigheter i landgjennomgangene i FNs menneskerettighetsråd, den såkalte Universal Periodic Review. Denne landgjennomgangen er den viktigste, mest profilerte og bredeste gjennomgangen av menneskerettighetssituasjonen i medlemsland i FN-systemet. At Norge markerer seg så klart innenfor barns rettigheter her, speiler den store vekten vi tillegger dette rettighetsfeltet i vårt engasjement for menneskerettigheter generelt og for barn og oppfølging av Barnekonvensjonen spesielt. For eksempel tok vi ved forrige landgjennomgang av Tanzania til orde for at landets myndigheter må trappe opp innsatsen for å beskytte kvinner og jenter mot seksuelt basert vold.

Det er også viktig at Norge ikke begrenser omtalen av barns rettigheter til samarbeidsland innen utviklingshjelpen, men også retter den mot bl.a. andre europeiske land, som Belgia, eller Australia, dersom situasjonen tilsier at dette er riktig.

FNs generalsekretærs spesialrepresentant for barn i væpnet konflikt spiller en nøkkelrolle for å bedre situasjonen for barn i konfliktområder, gjennom både «naming and shaming» i sine rapporter til FNs sikkerhetsråd og gjennom forhandlinger med parter i væpnet konflikt om konkrete tiltak. Hennes arbeid, koblet med Sikkerhetsrådets press, har bl.a. vært instrumentelt i frigivelsen av tusener av barnesoldater det siste året. Norge har støttet dette arbeidet både politisk og økonomisk. Norge har også støttet politisk og økonomisk FNs generalsekretærs spesialrepresentant for å bekjempe vold mot barn. Dette mandatet ble opprettet i 2009 og har som oppgave å følge opp anbefalingene i FNs dybdestudie om vold mot barn.

Norge bidrar gjennom multilateral og bilateral bistand samt norske organisasjoner til konkrete tiltak i en rekke land for å styrke barns rettigheter. La meg nevne:

Norges innsats for barns rettigheter går først og fremst gjennom FN-systemet, særlig gjennom bidraget til UNICEF. UNICEF baserer sin virksomhet på Barnekonvensjonen. I forhold til FNs tusenårsmål er UNICEF en av Norges viktigste partnere. Derfor tar vi et særlig ansvar for å sørge for at dette er en organisasjon som fungerer effektivt og rapporterer om sine resultater. Dette gjelder særlig tusenårsmål nr. 2 og 3, utdanning og likestilling, samt tusenårsmål nr. 4, barnehelse, og til dels tusenårsmål nr. 5, mødrehelse. Norsk støtte til UNICEF er omfattende og var på til sammen nesten 1,4 mrd. kr i fjor.

Norges innsats for å styrke barns rettigheter er særlig markert innenfor utdanningsfeltet. Retten til utdanning er nedfelt i Artikkel 26 i Menneskerettighetserklæringen. Barnekonvensjonen stadfester også retten til utdanning.

Arbeidet for barns rettigheter står sentralt i vår bistand til og dialog med landene i Sør-Asia.

I India og Pakistan har vi store programmer for å bidra til å få ned barnedødeligheten og sikre alle barn som fødes, retten til liv.

I Bangladesh jobber vi for å forhindre barnearbeid og vold mot jenter. Vi er pådrivere for endring av lover og for oppfølging med konkrete tiltak og handlingsplaner. Forhindring av tidlig giftermål, vold mot jenter, vold mot barn og utdanning som beskyttelse har vært tema i dialogen med myndighetene i Dhaka. Bangladesh har nå vedtatt å heve alderen for ekteskapsinngåelse til 18 år. Det funker med dialog, og det funker med politikk.

Norge støtter Nepals sektorprogram for utdanning – som før øvrig Høyre vil kutte ut. I dialogen med myndighetene fokuserer Norge bl.a. på barn som faller utenfor skolesystemet, og særlig på jenters utdanning, undervisningsspråk og barn med funksjonshemninger.

Norge har tilsvarende innsats i flere andre land, inkludert Palestina, hvor vi også støtter arbeidet med å opprette et barneombud.

I Afrika sør for Sahara inkluderer norsk støtte og innsats for barns rettigheter utdanning, helse, likestilling, reproduktive rettigheter, reintegrering av barnesoldater og beskyttelse mot vold og omskjæring.

Vi støtter utdanning i Burundi for å sikre barns rettigheter til utdanning etter at landet har kommet ut av en langvarig konflikt. I Burundi har skoledeltakelsen økt jevnt i løpet av de siste årene. I dag rapporteres det om at nesten alle barn går på skole, både jenter og gutter.

Barn er særlig sårbare i områder med konflikt – de er utsatt for overgrep og vold og har manglende tilgang til helse og utdanning. I Øst-Kongo, der konflikten er langvarig – det er faktisk den blodigste krigen vi har sett etter annen verdenskrig, 5 millioner mennesker anslås å ha blitt drept i løpet av de ti siste årene – fokuserer norsk bistand særlig på mennesker på flukt og på bekjempelse av seksualisert vold. I forbindelse med opptrappingen av konflikten i Øst-Kongo i 2012 har Norge både overfor kongolesiske myndigheter og overfor myndighetene i nabolandene fordømt opprørsgruppen M23s rekruttering av barnesoldater.

Somalia, et land som har opplevd flere tiår med konflikt, signerte Barnekonvensjonen under en tidligere overgangsregjering i 2002. Nødvendigheten av at parlamentet nå ratifiserer konvensjonen, er tatt opp fra norsk side ved flere anledninger. Jeg håper at jeg får mulighet til å ta opp nødvendigheten av å ratifisere Barnekonvensjonen når jeg møter Somalias parlamentspresident, Mohamed Osman Jawari – som for øvrig er trønder og har bodd 18 år i Trøndelag – her i Norge 10. april.

Norge har støttet etableringen av et senter for avhoppere fra Al Shabaab i Mogadishu, der grunnutdanning og gjenforening med familie for mindreårige prioriteres. Om lag 560 avhoppere har fått oppfølging gjennom dette senteret.

Omskjæring av jenter og unge kvinner er fortsatt et stort problem i mange afrikanske land. Jeg benytter anledningen til å si at dette har ingenting med religion å gjøre, dette har med tradisjoner å gjøre. I Etiopia er Norges støtte til arbeid for unge kvinners reproduktive rettigheter og bekjempelse av kjønnslemlestelse viktig. Omskjæring er forbudt i Etiopia – for øvrig også forbudt i Somalia, etter den nye grunnloven – men er likevel omfattende. Norge støtter programmet til Redd Barna og Kirkens Nødhjelp samt UNICEF og UNFPAs program for ungdoms reproduktive rettigheter. Begge programmene viser klare positive resultater. Antallet omskårede kvinner i Etiopia går ned, stadig flere religiøse ledere tar avstand fra praksisen, og programmene når fram til en økende andel unge.

I FNs menneskerettighetsråds landhøringer for Malawi og Mosambik tok Norge i 2011 opp behovet for å forbedre beskyttelsen av barn mot mishandling, seksuell utnytting og trakassering og anbefalte Mosambik å styrke lovgivningen og vedta en handlingsplan mot seksuelle overgrep og menneskehandel. Dette er talende for hvordan vi jobber. Vi jobber ut fra de universelle periodiske gjennomgangene i Menneskerettighetsrådet og følger opp de konkrete punktene som framkommer der, som f.eks. brudd på menneskerettighetene.

I forbindelse med FNs MR-råds høring av Zimbabwe høsten 2011 tok Norge opp viktigheten av å styrke sårbare barns tilgang til helse og utdanning. Av Norges til sammen åtte anbefalinger under høringen aksepterte zimbabwiske myndigheter fem og avviste tre. De to nevnte anbefalingene som omhandlet barns rettigheter, ble akseptert. Dette ga oss en plattform for dialog med myndighetene om menneskerettighetsspørsmål, som senere er blitt fulgt opp bl.a. av statssekretær Gry Larsen i politiske samtaler under hennes besøk til Zimbabwe i fjor.

Jeg vil understreke at vi vil fortsette å ha et sterkt fokus på barns rettigheter både gjennom de internasjonale organene og organisasjonene der vi er med, i vår dialog med landene og gjennom norsk bistand. Vi vil også fortsette å ta opp barns rettigheter i vår bilaterale dialog og utvise fleksibilitet til å støtte opp under konkrete tiltak. Jeg håper at den gjennomgangen jeg nå har hatt, viser at påstanden fra Peter Skovholt Gitmark om at det stadig er tydeligere at barn nedprioriteres, ikke er forankret i virkeligheten, men i Peter Skovholt Gitmarks fantasi.

Peter Skovholt Gitmark (H) [12:40:59]: La meg hjelpe statsråden til å få en annen virkelighetsoppfatning. Da Bondevik II-regjeringen la opp til en mer helhetlig satsing på barns rettigheter før dagens regjering overtok, ble det i etterkant gjort en evaluering av Norad. Vurderingen Norad la til grunn, var at strategien ikke ble fulgt opp, fordi det var en manglende prioritering fra ny politisk ledelse. Det er Norads egne ord. Mens jeg roser regjeringen for deres satsing på barne- og mødrehelse og har vært en pådriver for det her i Stortinget også, tror jeg det er viktig at statsråden har det med seg at barn skal mer enn overleve. Det er svært viktig, men vi må bygge på det i tillegg.

Jeg vil tilbake igjen til oppfølgingsplanen og evalueringen av norsk og svensk bistand til barns rettigheter. Svenskene på sin side kom med en ambisiøs oppfølgingsplan med konkrete tiltak og løfter om økte ressurser. Det norske svaret var at det var lite realistisk. Oppfølgingsplanen var på to sider, og evalueringen som anbefalte at man skulle integrere hensynet til barns rettigheter i all bistand, er fremdeles i liten grad en oppfølgingsplan. Statsråden må gjerne svare på om han mener en oppfølgingsplan faktisk er to små sider, og gjerne knytte noen kommentarer til hvordan han ser på den svenske prioriteringen i lys av den norske prioriteringen.

Jeg mener Norge har en betydelig kompetanse i dag med tanke på barns rettigheter. Dette er kompetanse vi må kunne bruke langt mer aktivt enn det vi gjør i dag. Men la meg gå tilbake igjen til der jeg avsluttet mitt hovedinnlegg, nemlig ved å hente frem en rekke punkter jeg mener skal være en helhetlig strategi for hvordan vi fremmer barn og barns rettigheter:

• benytte Barnekonvensjonen som en viktig kilde til og guide for politisk dialog, ikke prioritert.

• integrere barnerettigheter i bistand generelt, ikke prioritert.

• ha mer kontakt med lokale myndigheter om barns rettigheter gjennom ambassadene, ikke prioritert.

• utvikle en nettbasert ordning hvor de paktbaserte og konvensjonsbaserte kommentarene til hvert enkelt land for barns menneskerettigheter gjøres tilgjengelig, ikke prioritert.

• opprette en arbeidsgruppe som kan bistå ambassader og besvare spørsmål, ikke prioritert.

• tilby assistanse til enkeltambassader for å hente erfaringer fra praktisk arbeid og gi arbeidet en rask og synlig oppstart, ikke prioritert.

La oss bruke denne debatten til å vri regjeringens politikk slik at man faktisk prioriterer, så vi kan stå sammen. Vi ønsker, tror jeg, å stå sammen om barns rettigheter og heve barns posisjon i norsk utviklingspolitikk. Det er en lang vei å gå.

Statsråd Heikki Eidsvoll Holmås [12:44:06]: Jeg synes alltid det er fascinerende å høre på Høyre, som kutter i norsk bistand, og som har tenkt å samarbeide med et parti som kutter enda mer i norsk bistand, opptil 30 pst., snakke om hvem det er som prioriterer når det gjelder dette. Det er ingen tvil om at vi har gjort et arbeid for å prioritere innsats på flere områder, som også Peter Skovholt Gitmark trakk fram: på barnehelse, på mødrehelse, på det som handler om utdanning – der har vi en innsats nå. Vi er den største bidragsyteren til UNICEFs fond for likeverdig utdannelse, til grunnutdannelse for jenter og gutter – vi er vel seks–åtte ganger større enn den neste bidragsyteren, som er nettopp Sverige, som Peter Skovholt Gitmark trakk fram som et mønsterland.

Vi prioriterer barn, men det er riktig at vi ikke prioriterer barn som et gjennomgående, tverrgående hensyn sånn som svenskene gjør. Jeg skal gi en begrunnelse for det: Jeg tror at kraften i tverrgående hensyn er størst når man har få tverrgående hensyn, og vi har løftet opp arbeidet for likestilling og satt det opp som det tverrgående hensynet vi prioriterer øverst internasjonalt. Det gjør at vi nettopp i spørsmål som handler om jenters rett til bestemmelse over egen kropp, retten til å bestemme over sin egen seksualitet, retten til prevensjon, arbeidet med trygge aborter – som jeg tror at noen av de fremtidige mulige regjeringspartnerne til Høyre ikke er så opptatt av som vi er. Dette er momenter der vi har stor troverdighet. Det å si at vi skal «mainstreame» stadig flere ting, er ikke noe som gir mer tyngde. Jeg tror det er viktigere å fokusere der det er viktigst, «mainstreame» på områder som handler om likestilling.

Vesentlige ting som har skjedd siden strategien ble lagt fram av den forrige regjeringen, er bl.a. arbeidet som har skjedd i de internasjonale organisasjonene, ikke bare med omprioriteringen av barns rettigheter som vi har vært med på å støtte i FN-systemet, men også det som handler om UPR-systemet, Universal Periodic Review, i Menneskerettighetsrådet. Det gjør at vi nettopp på de områdene der barns rettigheter blir brutt, for de landene det gjelder, har en anbefaling om hvor det er viktig at ambassader kan følge opp. Det gjør ambassadene våre. De følger nøye med på de menneskerettighetsgjennomgangene som er av landene, og tar opp saker, som eksempelet jeg trakk fram fra Zimbabwe, viste veldig klart og tydelig. Jeg skal absolutt se på enkelte av de forslagene som Peter Skovholt Gitmark spilte inn, men jeg mener vi følger dette opp på en god måte. Det er ikke antall sider i en plan, men hva som faktisk gjøres på bakken, som spiller en rolle.

Eva Kristin Hansen (A) [12:47:36]: Først har jeg lyst til å si at jeg var litt usikker på om jeg i det hele tatt skulle ta ordet i dag, fordi interpellasjonsteksten framsto som noe som heller burde ha vært stilt som et skriftlig spørsmål til statsråden, eller blitt tatt opp i spørretimen. Jeg må innrømme at jeg lurte litt på hva som var interpellantens hensikt. Er det å få vite hva statsråden tar opp i bilaterale samtaler, eller er det kronikken til interpellanten i VG på tirsdag, hvor han påstår at Norge nedprioriterer barn, som egentlig er agendaen? Etter å ha hørt interpellantens innlegg var det åpenbart det siste.

Jeg synes det er ganske frekt å påstå at regjeringen ikke prioriterer barn og barns rettigheter, fordi det er feil. Jeg vil si at regjeringen de siste årene systematisk har prioritert barn og barns rettigheter i norsk utenriks- og utviklingspolitikk, bl.a. gjennom FN-systemet og FNs menneskerettighetsråd. Norge er et av de landene som hyppigst tar opp barns situasjon der. Hva er egentlig barns rettigheter? Jo, det er retten til helse, til utdanning, til å få mat og til å få muligheten til å leve opp gjennom å få vaksiner, for å nevne noe. Da er det direkte uriktig å hevde at denne regjeringen ikke prioriterer barn. Mødre- og barnehelse var f.eks. den store budsjettvinneren i statsbudsjettet for 2013. Vi er en av de største enkeltgiverne til UNICEF, og vi har en storsatsing på vaksineinitiativet GAVI. Siden 2005 har GAVI og det globale helsefondet reddet sju millioner liv. Hvis dette ikke er å satse på barn, så vet ikke jeg.

Høyre ønsker å inngå et regjeringssamarbeid med Fremskrittspartiet, et parti som for 2013 foreslo et kutt på 7 mrd. kr i bistandsbudsjettet. Jeg foreslår at Høyre bruker litt tid på å tenke på om dét ville ha hatt noen konsekvenser for barns rettigheter, for mødrehelse og for vaksiner. For meg er det åpenbart at et sånt kutt ville gått ut over de barna man her snakker så varmt for.

Jeg registrerte at lederen av utenrikskomiteen, fra samme parti, rykket ut i Aftenposten i går og sa at Høyre vil dreie utviklingspolitikken bort fra milliarder og legge mer vekt på handel – som om størrelsen på utviklings- og bistandsbudsjettet ikke har noen betydning for hva man faktisk kan oppnå av resultater! Milliarder betyr faktisk ganske mye, og kanskje særlig for de svakeste gruppene i fattige land – som barn.

I motsetning til Høyre mener vi at det er viktig med internasjonal solidaritet, og at utviklings- og bistandsbudsjettet må holdes på 1 pst. av BNI. Vårt mål med utviklingspolitikken er å bidra til å sette flere mennesker i stand til å leve i frihet fra undertrykkelse, nød og uverdige forhold. Nettopp derfor er kampen mot fattigdom og for demokrati og menneskerettigheter en av hovedoppgavene for det rød-grønne regjeringssamarbeidet, og nettopp derfor har vi også faktisk ledet an i det internasjonale arbeidet for barns rettigheter. Utviklingsministeren har redegjort for mange av de spesifikke tiltakene som regjeringen har gjort – uten jukselapp, som jeg har fått med meg at noen mener at han burde hatt med seg.

Det er greit å være uenig med regjeringen og stortingsflertallet, men rett skal være rett: Det blir litt spesielt når vi vet at Høyre ikke har ett ord om barns rettigheter i partiprogrammet sitt, og i sitt utviklingspolitiske manifest – eller kanskje man kaller det for «paper» i Høyre – nevnes barn nesten ikke i det hele tatt.

Jeg er klar over at det nærmer seg valgkamp, og at det er lett å kritisere og gjøre billige poenger, men jeg mener faktisk at i denne debatten, og i andre debatter, er det lov å forholde seg til fakta og være redelig. Velgerne fortjener at alle partiene debatterer på et saklig grunnlag, også når det gjelder barns rettigheter.

Presidenten: Det er lov å være engasjert, men presidenten er i tvil om uttrykket «frekt» er veldig parlamentarisk.

Peter N. Myhre (FrP) [12:51:44]: Jeg er glad for at dette temaet blir satt under debatt i Stortinget i dag, og vil takke representanten Skovholt Gitmark for å ha reist dette spørsmålet.

Det er viktig å fokusere på barns rettigheter. Den innsatsen man skal gjøre for barn, dreier seg ikke bare om planer og bevilgninger, men det dreier seg om å fokusere på at det er universelle rettigheter som gjelder for alle barn i hele verden. Dessverre står det dårlig til med respekten for barns rettigheter mange steder. Jeg er derfor glad for at statsråd Eidsvoll Holmås understreker at arbeidet som regjeringen fører, er rettighetsorientert. Jeg er også glad for at statsråden fokuserer på at universelle rettigheter må ligge til grunn for det arbeidet som gjøres, både gjennom norske kanaler og de tiltakene som Norge setter i verk på egen kjøl, og gjennom det arbeidet som gjøres internasjonalt gjennom FN, og ikke minst gjennom de frivillige organisasjonene. Jeg er også glad for at statsråden fokuserte på UNICEF, men jeg savnet en tilsvarende interesse for det enorme og uvurderlig viktige arbeidet som organisasjoner som Redd Barna gjør, og ikke minst når det gjelder GAVI.

I verden i dag er det 61 mill. barn som ikke går på skole. Halvparten av disse bor i land, eller i områder, som preges av krig eller konflikt, og om det er vanskelig å være barn under slike omstendigheter, er det ekstra vanskelig å være jente. Jeg besøkte selv et prosjekt i Liberia for noen år siden, et mottak for jenter som over lang tid var blitt systematisk voldtatt, spesielt av sine nærmeste slektninger, og det var en særdeles sterk opplevelse. Disse jentene ble hjulpet gjennom FN-systemet. Dessverre var mange av dem veldig unge og hadde pådratt seg store skader under graviditet som følge av voldtekt.

Derfor er det viktig at vi fokuserer på menneskerettigheter, og ikke minst på de rettigheter som kvinner og jenter har – og skal ha – i de landene vi her snakker om. Det er også viktig med helsetiltak, spesielt for de aller minste. I et møte med Redd Barna ganske nylig viste de til at det er en økende interesse i de fattigste landene for å bevilge penger over egne statsbudsjetter til helsetiltak. I Sierra Leona, f.eks., er det nå utviklet et prinsipp om at den typen helsetjenester som vi her snakker om, skal være gratis og ikke brukerbetalt, men i en by som Freetown i Sierra Leone er det altså bare to gynekologer, og da er det klart at det står mye igjen å gjøre.

Det er vanskelig å være barn i fattige land, og spesielt vanskelig er det å være barn når barndommen og ungdommen preges av sykdom. Jeg synes derfor det er veldig interessant og veldig godt å se det arbeidet som GAVI gjør for å gjennomføre vaksineprogrammer. Det er vanskelig nok å være ung i et fattig land, og det gjør ikke situasjonen noe bedre hvis barne- og ungdomstiden blir preget av sykdom. Derfor tror jeg det er viktig at vi styrker innsatsen for barns rettigheter og muligheter for en bedre tilværelse. Jeg synes det er bra at det er enighet om mye når det gjelder dette, men dette er et spørsmål om prioritering. Statsråden var veldig opptatt av at om en handlingsplan bare er på to sider, så er det innholdet som teller. Jeg vil føye til at det heller ikke er budsjettets størrelse som betyr noe, men i mye større grad måten pengene blir brukt på.

Det er de som er barn og ungdommer i fattige land i dag, som først og fremst er nøkkelpersonene for å skape vekst og velstand. La oss hjelpe dem i det arbeidet.

Snorre Serigstad Valen (SV) [12:56:48]: Jeg vil takke interpellanten for å bidra til å holde debatten om barns rettigheter i utviklingspolitikken ved like. Det er bred politisk enighet om at barns rettigheter skal være en viktig prioritering for Norge, og som statsråden var inne på, kan man bare få utrettet så mye ved å holde i barneperspektivet fra sak til sak, og derfor er også de multinasjonale institusjonene så viktige.

I likhet med Myhre, som talte før meg, og andre vil jeg løfte fram det viktige kjønnsperspektivet. Svært mange av overgrepene som begås mot barn i verden i dag, begås mot jenter fordi de er jenter – jenter som fratas retten til å være barn ved å tvangsgiftes i svært ung alder, som om de skulle være noens eiendom, jenter som kjønnslemlestes, og jenter som straffes fordi de står opp for utdanning og likestilling, som f.eks. jenta i Pakistan som vi alle har lært å kjenne for sitt mot i møte med de aller mørkeste og mest reaksjonære krefter. Unge jenters rettigheter er under et mye større press i dag enn bare for noen få år siden. Land som Polen, Egypt, Iran og andre har gått sammen med Vatikanet for å hindre en politikk som beskytter jenter mot overgrep, og som gir den kontrollen de skal ha over egen kropp og eget liv. De verdiene vi er enige om i Norge, er under direkte angrep mange steder i verden og fra mange parter, og det er de yngste som vil lide mest under det.

Interpellanten Skovholt Gitmark har som premiss – det var jo veldig tydelig også i hans innlegg – at den rød-grønne regjeringen ikke prioriterer barn og unge i utviklingspolitikken. Det synes jeg statsråden på grundig vis har tilbakevist. Da er det jo fristende å stille spørsmål tilbake til interpellanten. For dette er ikke første gang Høyre anklager SV og regjeringen for ikke å prioritere et gitt felt innenfor utviklingspolitikken, og det burde jo tyde på et høyt ambisjonsnivå fra Høyres side, men siden Høyre styrte landet, er jo den norske bistanden doblet. Den er doblet! Og det er oppnådd ved å stå fast ved 1 pst.-målet – et mål som Høyre ikke vil garantere at de vil stå inne for. De har vel tvert imot sagt at de vil gå bort fra det målet. Alt ved Høyres utviklingspolitikk tyder på at mindre penger skal brukes på bistand under et eventuelt Høyre-styre. Og jeg er helt uenig med representanten Peter N. Myhre: Det spiller så klart en stor rolle hvor mye ressurser man legger i utviklingspolitikken. Høyres kutt kommer før Fremskrittspartiet har fått sitt å si. Fremskrittspartiet vil kutte norsk bistand med 30 pst., skal vi tro deres inneværende alternative statsbudsjett, og det krever ikke mye politisk framsynthet å spå at utviklingspolitikken til en eventuell Høyre/FrP-regjering vil ligge et sted mellom disse to partiene – og da snakker vi altså om flerfoldige milliarder kroner mindre i bistand til og solidaritet overfor resten av verden. Da melder jo spørsmålene seg: Hva vil Høyre prioritere ned? Er det å satse på barn når man f.eks. kutter all hjelp til barna i Nepal, slik Høyre har foreslått, for å finansiere skattekutt til formuende i Norge? Hvis den rød-grønne regjeringens politikk er for svak, hva vil da interpellanten kalle Høyres og Fremskrittspartiets egen politikk, som både innebærer store faktiske milliardkutt og et begrenset geografisk nedslagsfelt? Hvordan vil Høyre sikre en innsats for barn andre steder enn i Afrika når Høyre selv har lagt så tydelige begrensninger på hvor man skal operere i bistandspolitikken?

Satsingen på barn har den største økningen i utviklingsbudsjettet for inneværende år. Er det slik å forstå at når Høyre og Fremskrittspartiet skal saldere sitt utviklingsbudsjett, er utdanning det eneste som fredes, mens alt annet skal kuttes? En skulle nesten tro det. Det ville vært interessant å få et svar på det, for at gapet mellom vår politikk og Høyres og Fremskrittspartiets kan veies opp med effektivisering alene, har jeg fint liten tro på. Det er, som ministeren var inne på, ikke bare antallet sider og hva man sier, som er viktig, men hva man faktisk får gjort og hvilke ressurser man er villig til å bruke for å oppnå det.

Øyvind Korsberg hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Kjell Arvid Svendsen (KrF) [13:01:34]: Barns rettigheter er et viktig tema for Kristelig Folkeparti. Vi tror at et samfunn som er bra for barna, er bra for alle. Det gjelder både her i Norge og i fattige land. Derfor er jeg glad for at representanten Skovholt Gitmark har tatt opp denne viktige problemstillingen, og jeg ønsker også å takke statsråden, som i dag bekrefter at han vil legge stor vekt på barns rettigheter. Men debatten viser vel at mer kan gjøres. Behovene er store, og systematikken kan bli bedre.

Norge både kan og må bli bedre til å ta opp barns rettigheter i bilaterale samtaler med norske samarbeidsland og i planlegging og oppfølging av norskfinansierte bistandsprogrammer. Daværende utviklingsminister Hilde Frafjord Johnson la i 2005 fram en ambisiøs strategi for hvordan Norge skulle arbeide for barns rettigheter. Strategien ble, som før nevnt, kalt Tre milliarder grunner, fordi det – som Frafjord Johnson sa – ikke bare er én grunn til å arbeide for barns og ungdoms velferd og rettigheter, men like mange som det finnes barn og unge i verden. Derfor er det skuffende å se at strategien ikke ble fulgt opp etter regjeringsskiftet. Det er særlig trist å se grunnen, og da kan man sitere vurderingen fra Norad – som faktisk Skovholt Gitmark tidligere har nevnt – som var:

«Manglende klare og tydelige prioriteringer fra politisk ledelse i utenriksdepartementet om hvor viktig barnestrategien var for norsk utenrikspolitikk.»

Mangelen på prioritering blir tydelig når vi sammenligner oppfølgingsplanene til en evaluering av norsk og svensk bistand til barns rettigheter fra to år tilbake. Der svenskenes oppfølgingsplan er ambisiøs og detaljert med flere konkrete forslag til hvordan arbeidet skal styrkes, inneholder den norske planen bare noen få vage setninger om at vi bør bli bedre. Plan og UNICEF har sendt utenrikskomiteen et brev med forslag til hvordan Norge kan styrke arbeidet med barns rettigheter i vårt bilaterale samarbeid med utviklingsland. Her finnes det flere gode og konkrete forslag som Kristelig Folkeparti anbefaler blir gjennomført.

Vi vil gjerne utfordre statsråden til å avklare om regjeringen vil følge opp disse forslagene. Vi mener at det er på tide at statsråden sørger for å få på plass en ambisiøs strategi for arbeidet med barns rettigheter gjennom norske utenriksstasjoner. Som en del av et sånt arbeid må det settes av større ressurser. Sverige har besluttet å opprette en egen arbeidsgruppe som skal ha ansvar for temaet. Kan statsråden tenke seg å gjøre det samme i Norge?

Svenskene har også utarbeidet dialognotater som gir ambassadene veiledning om hvordan de skal ta opp barns rettigheter i samtaler med myndighetene i de landene de samarbeider med. En slik praksis med dialogveiledning bør vi også utforme i Norge for å sikre at temaet blir godt fulgt opp i bilateralt samarbeid.

Norge har kommet svært langt i arbeidet med å sikre barns rettigheter her hjemme. Det er vanskelig å forstå at denne kompetansen i så liten grad har blitt benyttet i utviklingssamarbeidet vårt. Redd Barnas generalsekretær Tove Wang sa på et seminar i forrige uke at barneombud er en langt viktigere norsk oppfinnelse enn ostehøvelen, og burde vært en viktig eksportartikkel. Det er ikke vanskelig å si seg enig i det.

Jeg vil derfor utfordre statsråden til å sette seg ned med sin partifelle barneministeren for å se på hvordan norsk kompetanse på dette området i større grad kan benyttes i utviklingsarbeidet. Bistandsprogrammet Olje for utvikling gir en modell som også kan danne grunnlaget for en lignende kompetansebygging om barns rettigheter. Som en enstemmig komité har tatt opp i merknader tidligere, er det særlig viktig å ta opp spørsmål om barneekteskap og vold mot jenter i dialog med samarbeidslandene. I tillegg til at slike overgrep i seg selv er alvorlige brudd på jenters rettigheter, hindrer de jenter i å gå på skole, og de ødelegger også helsen til disse jentene.

Jeg håper at denne debatten kan bli et vendepunkt, og jeg håper at statsråden nå vil varsle konkrete forslag til endringer i retning av en sterkere satsing på barns rettigheter.

Karin S. Woldseth (FrP) [13:06:03]: Først vil jeg takke interpellanten for å ta opp et tema som er veldig interessant og svært nødvendig å ta opp. Men jeg vil også takke utviklingsministeren for den gode redegjørelsen han ga om de prioriteringene man har i regjeringen, og om hvordan man faktisk også jobber ganske bevisst mot barns rettigheter og har det på agendaen.

Så får Fremskrittspartiet så hatten passer av både SVs og Arbeiderpartiets representanter her. De snakker om at vi for inneværende år kutter 30 pst. – det stemmer, det er 7 mrd. kr. Det er da 70 pst. igjen, noe som tilsvarer nivået i 2007. I 2007 slo også Norge seg på brystet og var en av de største bidragsyterne. Det handler om å prioritere. Man skal ikke være i tvil om at det for Fremskrittspartiet er utrolig viktig å prioritere barns rettigheter – kanskje aller viktigst. Men alt henger sammen med alt, og for at barn skal få gode rettigheter, må mødrene deres leve, og for at mødrene deres skal leve, må de også ha noe å leve av. Da kommer vi til handel, som også er en av de prioriteringene som Fremskrittspartiet gjør i sin bistandspolitikk.

Det er neppe noen tvil om at både det partiet utviklingsministeren kommer fra, og utviklingsministeren selv, har gode intensjoner når det gjelder barns rettigheter. Likevel merker jeg meg at utviklingsministeren faktisk sa at man prioriterte likestilling framfor barns rettigheter. Det synes kanskje undertegnede er en feil prioritering, men vi er ulike politiske partier med ulike politiske synspunkter.

Det er dessverre også sånn at i mange av de landene vi yter bistand til, lider barna. I Afghanistan, som vi liker å vise fram som et av de landene som vi faktisk har gjort en fantastisk jobb med, går jenter nå på skole – ja, men det er omtrent det eneste de gjør. Resten av deres hverdag er ikke blitt nevneverdig bedre av at vi har ytt bistand, snarere tvert imot. Barn i Afghanistan, og jenter spesielt, har det verre nå enn noen gang.

En rapport som kom i fjor, fokuserte på barn, særlig barn i storbyer og deres mangel på rettigheter. Vi vet at barn i en del av de store byene i land vi bidrar med bistand til, faktisk lever fra hånd til munn og ikke har noen skolegang eller noen ting. Da synes jeg kanskje at det også kan være mulig for utviklingsministeren å se på om vi kan lage noen prosjekter som gjelder barn i store byer.

Utviklingsministeren viser også til at man oppfordrer land til å ratifisere og signere konvensjoner som går på vold, seksualisert vold og trafficking av barn. Jeg vil da oppfordre utviklingsministeren til å ta en prat med sin egen regjering og først feie for vår egen dør, for vi har ikke ratifisert konvensjonen til bekjempelse av seksualisert vold og trafficking av barn via Europarådet.

Jeg vil også så vidt innom det som Serigstad Valen viste til – den uhellige treenighet. Det er en fare, og det er ikke bare i FN-systemet, det er også i Europa. Vi møter det i Europarådet. Som jeg nylig sa, ble det i Europarådet avgjort med to stemmers overvekt at vi fremdeles ikke kommer med noen uttalelse om å fordømme abort i Europarådet, fordi denne uhellige treenigheten faktisk slår seg sammen og raserer kvinnepolitikken både i Europa og resten av verden. Det synes jeg man skal merke seg.

Peter Skovholt Gitmark (H) [13:11:01]: Høyre har et høyt ambisjonsnivå for utviklingspolitikken. Bistanden er en liten, men viktig del av utviklingspolitikken, og Høyre gjør sårt tiltrengte prioriteringer. Fra dagens 110 land, 60 pst. av verdens land, ønsker vi vesentlig færre. Vi gjør også tematiske prioriteringer, som er like viktige.

Jeg forstår at mine ord har liten innflytelse på statsråden. La meg bruke ordene til en person som kanskje står statsråden nærmere politisk. Jeg har hentet dem fra Facebook-veggen til statsråden selv. Der skriver Helen Bjørnøy følgende:

«Gitmark tar imidlertid opp flere konkrete eksempler på at barns rettigheter ikke blir prioritert i Norges direkte samarbeid med utviklingsland, som også vi i Plan har tatt opp flere ganger tidligere.»

Videre skriver hun:

«Kan vi håpe på mer konstruktive og offensive svar i debatten på torsdag?»

Svaret på det er: Nei. Svaret på det er en statsråd som har hoppet rett ned i skyttergraven. Jeg ønsket med min interpellasjon nå å fremheve barns rettigheter og se på de mulighetene vi har for å gjøre norsk utviklingspolitikk enda bedre. Jeg kom med svært konkrete tiltak for å gjøre det. Jeg er glad for at statsråden sa at han skal se på dem. Men i det lå det også et ønske om å få bort det uheldige fokuset, slik som statsråden måtte se på dette.

På mange områder er det ikke en prioritering, det er en nedprioritering av barns rettigheter. Jeg er helt enig i at man ikke kan se på antall sider alene med hensyn til om en oppfølgingsplan er god eller ikke. Men en tynn og dårlig oppfølgingsplan, som er lite konkret, vil være en tynn og dårlig oppfølgingsplan om den er på 2, 10 eller 50 sider. En god, voluminøs og konkret oppfølgingsplan vil alltid være en god og konkret oppfølgingsplan, selv om det er få eller mange sider. Forskjellen er slående.

Utdanning er et av de områdene i utviklingspolitikken som har stått på stedet hvil, og er et av de områdene som etter Høyres mening er aller viktigst. Jeg har vært med på, i nærmest enhver stortingsdebatt, å vise at Høyres målsetting er: varig ut av fattigdom på den ene siden og menneskerettigheter og demokrati på den andre siden. Det er vår rettesnor og vår hovedmålsetting for utviklingspolitikken. Utdanning er helt sentralt for å legge grunnlaget for begge to. Så jeg er glad for at flere talere var inne på fordijegerjente.no og hvor viktig det faktisk er at barn skal ha muligheten til å være barn og likestilling i det aspektet. Det er ingen forskjell, og det skulle ikke være noen motsetning i å prioritere barn på den ene siden og likestilling på den andre siden. De to henger nøye sammen. Norge har god kompetanse, og vi skal bruke den norske kompetansen.

Statsråd Heikki Eidsvoll Holmås [13:14:14]: Jeg må innrømme at jeg oppfattet ikke det første innlegget fra Peter Skovholt Gitmark som en konstruktiv invitasjon til å ha en konstruktiv debatt om barns rettigheter, og hvordan de kan bli bedre. Jeg oppfattet det som et innlegg som prøvde å si at regjeringen nedprioriterer barn, med setningen om at det er stadig tydeligere at barn nedprioriteres i regjeringens politikk. Det er med all respekt å melde feil. Jeg mener at den gjennomgangen jeg viste til av det arbeidet vi faktisk gjør, viser det.

Jeg synes at Karin S. Woldseth hadde et klokt og godt innlegg, med mange konkrete påpekninger, og en vurdering av regjeringens innsats, og det vi sier, som jeg oppfatter ligger mye nærmere virkeligheten enn det Peter Skovholt Gitmark tok opp.

Vi må ikke sette likhetstegn mellom prioritering og «mainstreaming». Det er faktisk en veldig viktig systemdebatt. Jeg vil anta at siden Peter Skovholt Gitmark dro fram oppfølgingen av handlingsplanen, oppfølgingsplanen, såpass mange ganger, har han lest den. Noe av det interessante som framkommer i den evalueringsrapporten som Peter Skovholt Gitmark nevnte, er at «mainstreaming» av barns rettigheter i svensk utviklingspolitikk har hatt begrenset effekt. Det å si at man «mainstreamer», fører ikke til at man dermed lykkes mye bedre. Tvert imot viser gjennomgangen av likestillingspolitikken, som jo er «mainstreamet» i norsk politikk, at man ikke lykkes med å få det fram. Man oppnår ansvarspulverisering i stedet – det er liksom ingen som tar tak i disse tingene på en skikkelig måte. Derfor mener jeg at det viktigste som har skjedd – som jeg understreket, og som jeg vil trekke fram igjen – fra den forrige regjeringens strategi for oppfølging av barns rettigheter til nå, er at vi har fått på plass den universelle, periodiske gjennomgangen. Vi sier klart i oppfølgingsplanen:

«Landgjennomgangene i FNs menneskerettighetsråd og i FNs barnekomité må brukes mer systematisk av geografiseksjonene og ambassadene i planlegging og dialog med lokale myndigheter og andre givere.»

Med andre ord: Bruk det som en oppskrift når dere utvikler de lokale programmene. Bruk det som oppskrift når det føres dialog lokalt. Som det også står veldig klart og konkret:

«Føre en tett dialog med Norad og frivillige organisasjoner med vekt på lokal kontekst i mottakerlandene».

Dette er jo kjernesakene, som Peter Skovholt Gitmark tar opp. Dette er en del av oppfølgingsplanen av den evalueringen som ligger der.

Jeg tror det var Peter N. Myhre som trakk fram GAVI. Det gjorde jeg også, men jeg sier ikke GAVI – jeg sier vaksineprogrammet vårt. Man trekker fram det arbeidet vi har med Redd Barna. Sammen med Redd Barna utviklet vi jo bl.a. (presidenten klubber) den modellen for skoler som fredssoner i Nepal, som Høyre nå vil kutte ut oppfølgingen av, fordi de vil kutte ut Nepal.

Kan jeg til slutt få si tusen takk til Peter Skovholt Gitmark for at han fortsatt tar initiativ til utviklingsdebatter. Jeg oppfordrer ham til å fortsette med det.

Presidenten: Presidenten vil bare bemerke at statsråden må holde seg innenfor den tilmålte taletiden.

Dermed er siste ord sagt i sak nr. 2, og debatten er dermed slutt.

Dermed er også dagens kart ferdigbehandlet. Forlanger noen ordet før møtet er hevet? – Møtet er hevet.