Laila Gustavsen (A) [11:47:25]: Verden svikter de funksjonshemmede hver eneste dag. Det er behov for en global dugnad for å inkludere funksjonshemmede i det internasjonale arbeidet som gjøres, og ikke minst gjøre funksjonshemmede til målgruppe for utenriks- og utviklingspolitikken. Det er bakgrunnen for at jeg løfter denne saken i dag i form av denne interpellasjonen. Vi ønsker handling.

Fordommer og mangel på ressurser er de største hindringene folk med funksjonsnedsettelse møter.

Per i dag mangler ni av ti funksjonshemmede i fattige land tilgang til skolegang og utdanning. Bakgrunnen for det er både strukturell og individuell: Den handler om økonomi, tilgang på skole og utdanning, at folk lever i krigs- og konfliktområder, men også holdninger, skam og reell diskriminering. Mye av årsaken ligger også i at foreldre og omgivelser kanskje mangler tro på at unge mennesker med funksjonsnedsettelser skal kunne klare seg på skolen. Konsekvensene er at de blir isolert hjemme, med få muligheter for jobb, familie og et sosialt liv. Er du så uheldig å bli født funksjonshemmet i en fattig familie i slummen i Kampala, Rio eller Yangon i en stor søskenflokk, er du altså nesten dømt til å tape. Dette må vi gjøre noe med. Og når jeg sier «vi», mener jeg hele det internasjonale samfunnet, inkludert Norge.

Norad-rapporten «Mainstreaming disability in the new development paradigm» fastslår at Norge gjennom de siste ti årene har mislyktes med å inkludere funksjonshemmede i sitt internasjonale bistandsarbeid. Evalueringen slår fast at det har vært mangel på vilje til å jobbe for å inkludere disse menneskene i Norges internasjonale arbeid, og at dette kanskje heller aldri har vært reelt prioritert hos myndighetene. Det kan også være at Norge har gjort mer enn det rapporten viser, den er tross alt en gjennomgang i kun fire land, men likevel er det uakseptabelt at vi i vår utenriks- og utviklingspolitikk svikter dem som sitter aller nederst ved bordet når godene deles ut – de funksjonshemmede.

Det finnes dessverre veldig mange eksempler på hvorfor det er viktig å ta tak i dette:

• Av de 10 pst. i verden som ikke går på skole, er ni av ti funksjonshemmede.

• Av verdens funksjonshemmede bor 70 pst. i utviklingsland og 82 pst. lever under fattigdomsgrensen, i henhold til FNs statistikk.

• Kvinnelige funksjonshemmede er svært utsatt for vold og seksuelle overgrep. Overgriperne utnytter kanskje at kvinnene er blinde, døve eller ikke i stand til å bevege seg, og dermed heller ikke oppfatter en fare eller kan fortelle om hvem overgriperen er.

• Funksjonshemmede kvinner som blir gift, blir i veldig mange land helt avhengig av at mannen tar vare på dem. Hvis han bestemmer seg for å slutte med å ta vare på henne, og hun ikke har familie som stiller opp, er hun kanskje dømt til et liv på gaten.

• Funksjonshemmede er svært sårbare for menneskehandel og ulovlig organhandel.

• Funksjonshemmede er oftere enn andre utsatt for vold.

• I mange land ses funksjonshemning på som en type straff, med de konsekvenser at den funksjonshemmede selv eller hele familien blir utstøtt fra lokalsamfunnet.

• Krig, landminer, meslinger, polio og andre sykdommer skaper fortsatt nye funksjonshemninger.

Funksjonshemmede er utenrikspolitikk, og ratifiseringen av FN-konvensjonen er en mulighet vi ikke kan la gå fra oss til også å løfte funksjonshemmede i utenrikspolitikken generelt og i norsk bistand spesielt. 23. september skal FN diskutere hvordan funksjonshemmede kan bli inkludert i de nye tusenårsmålene. Jeg håper på en sterk norsk stemme.

I stortingsmeldingen Dele for å skape løftes funksjonshemmede fram som en viktig målgruppe. Det er jeg svært glad for. Som det også står i stortingsmeldingen: Norsk utviklingspolitikk er rettighetsbasert. Det er ethvert lands eget ansvar å ivareta sine innbyggeres rettigheter, men norsk utviklingspolitikk skal støtte opp om det arbeidet i den internasjonale og nasjonale dialogen. Dette er godt beskrevet i stortingsmeldingen.

Norge støtter rettighetsarbeid for funksjonshemmede direkte, f.eks. gjennom å støtte funksjonshemmedes interesseorganisasjoner. Likemannsarbeid er en viktig modell, det samme er bistandsprosjekter direkte via de funksjonshemmedes organisasjoner. Men hvis en skal lykkes enda bedre enn i dag, må vi støtte opp om funksjonshemmedes organisasjoner også lokalt og bygge også denne delen av det sivile samfunnet.

I stortingsmeldingen varsles også at arbeidet for funksjonshemmedes rettigheter særlig vil prioriteres innen relevante områder som utdanningsbistand, humanitær bistand, helse og kvinnesatsing. Dette er jeg selvfølgelig helt enig i, men samtidig tror jeg det er viktig å gå inn i disse problemstillingene med et åpent sinn. Det kan også være relevant, viktig og også ganske enkelt å inkludere funksjonshemmede som målgruppe også innen andre sektorer.

Hva må så til?

For Arbeiderpartiets del tror vi på en kombinasjon av en bred strategi og målrettede tiltak. Det har vært oppskriften her hjemme når vi har jobbet for bedre tilrettelegging og muligheter for funksjonshemmede i Norge. Det må også opp på dagsordenen nå.

De nye tusenårsmålene, som vi skal diskutere i neste interpellasjonsdebatt, må også ta opp i seg funksjonshemmede som en viktig målgruppe for arbeidet. En lykkes ikke med å bekjempe fattigdom uten en tydelig adressering av disse utfordringene.

Viktigere enn at vi inkluderer funksjonshemmede, er det at landene selv inkluderer funksjonshemmede. Men det er som det alltid er med den rosa elefanten i rommet: Noen må snakke om den og bringe den på banen. Det må være et ansvar for Norge og for andre donorland.

Vi må gjøre hva vi kan for å hindre at nye funksjonshemninger oppstår med bakgrunn i krig, konflikt og sykdommer.

Vi trenger også å lære av de prosjektene som lykkes, og det må utvikles gode målemetoder for og innhentes fakta om hva vi til enhver tid har oppnådd.

Jeg tror også at vi trenger bevilgninger til sivilt samfunn og likemannsarbeid, men vi trenger også tydelige krav til organisasjonene. Vi trenger rett og slett å mobilisere en bred allianse for å lykkes. I dag er det fortsatt for få organisasjoner som løfter dette temaet, så vi er derfor nødt til å prioritere å involvere organisasjonene enda sterkere for å lykkes i arbeidet framover.

Vi er også helt enige om at vi må prioritere rettighetsarbeid, helse og utdanning. Det er tross alt de aller, aller viktigste sektorene å ta tak i.

Jeg sa i stad at norsk utviklingspolitikk er rettighetsbasert. Det er vi alle enige om, og det er da også opp til ethvert land selv å ivareta sine borgere, men det er viktig at norsk utviklingspolitikk vektlegger og støtter opp under det arbeidet i den internasjonale og nasjonale dagsordenen.

Spørsmålet er jo da: Hvilke muligheter ser statsråden for å forbedre funksjonshemmedes situasjon internasjonalt, og hva tenker statsråden å gjøre for at funksjonshemmede kan bli en tydeligere målgruppe for norsk politikk internasjonalt?

Statsråd Heikki Eidsvoll Holmås [11:55:23]: Det er, som interpellanten Laila Gustavsen sa, omtrent en milliard mennesker, noe som tilsvarer omtrent 15 pst. av verdens befolkning, som lever med en eller annen form for funksjonsnedsettelse. De er overrepresentert i fattige befolkningsgrupper og i land i konflikt, og de er særlig utsatt for diskriminering og utelatelse.

For å nå FNs tusenårsmål – som vi skal diskutere litt mer i debatten etterpå – og for å sikre en bærekraftig utvikling og rettferdig fordeling må personer som har funksjonsnedsettelser, inkluderes. Nettopp derfor fastslår vi i den stortingsmeldingen som jeg la fram tidligere i vår, om demokrati, rettferdig fordeling og vekst i utviklingspolitikken, at Norge skal arbeide for funksjonshemmede gjennom nasjonal og internasjonal dialog. I stortingsmeldingen står det:

«Norsk utviklingspolitikk er rettighetsbasert. Det er hvert lands eget ansvar å ivareta sine innbyggeres rettigheter, men norsk utviklingspolitikk skal vektlegge og støtte opp om dette arbeidet i den internasjonale og nasjonale dialogen. Norge støtter rettighetsarbeid for funksjonshemmede direkte, for eksempel gjennom å støtte funksjonshemmedes interesseorganisasjoner. Arbeid for funksjonshemmedes rettigheter vil særlig prioriteres innen relevante områder som utdanningsbistand, humanitær bistand, helse og i kvinnesatsingen.»

De internasjonale menneskerettighetene er med andre ord det normative grunnlaget for norsk utviklingspolitikk. Det betyr at vi skal arbeide for ikke-diskriminering og for inkludering av alle mennesker, og jeg kommer tilbake til dette.

Jeg vil gjerne få begynne med å være konkret på det vi gjør og ønsker å gjøre av operativt arbeid innenfor utdanning, den humanitære innsatsen og arbeidet vårt med helse og for å styrke kvinners rettigheter. Deretter vil jeg si litt mer om hva det er vi gjør for å få løftet de verdiene vi slåss for, internasjonalt.

For det første: Vi har særlig gode erfaringer som vi vil bygge videre på, innenfor utdanningsbistand og humanitær bistand til personer med funksjonsnedsettelser. Innenfor utdanning er vi særlig opptatt av å gi barn tilgang til grunnskole i konflikt- og katastroferammede områder, for her er andelen barn med funksjonsnedsettelser høyere enn andre steder, og barn med funksjonshemninger utgjør en tredjedel av barna som står uten utdanning.

I budsjettet vårt for i år har Norge bevilget 75 mill. kr ekstra for å nå barn som er i krise og konflikt, sånn at de også kan få innvilget sin rett til utdanning. I Nepal arbeider vi systematisk med å sette unger med spesielle behov på dagsordenen mellom givere og myndigheter. For å få gjennomslag er vi helt avhengig av pålitelig informasjon, som vi bl.a. får fra Atlas-alliansen her i Norge. En kampanje i regi av Redd Barna rettet mot marginaliserte grupper bidro til at 650 nye barn ble innrullert i skolen, hvorav 59 barn med nedsatt funksjonsevne og 212 med lavkastebakgrunn – folk som er daliter. Det er de samme som Operasjon Dagsverk i fjor hadde et engasjement for å klare å støtte i Nepal.

Det er viktig at alle aktører i bistandsarbeidet i sitt arbeid inkluderer problemstillinger knyttet til personer med funksjonsnedsettelse. Det gjelder forvaltningen av støtte til organisasjoner som jobber med utdanning, bl.a. i utlysninger, i søknader og i rapportering.

Det andre området jeg mener at det er viktig å trekke fram, er vår humanitære innsats, for her er det viktig å få løftet opp personer med funksjonsnedsettelser. Norge deltar i det internasjonale arbeidet under Minekonvensjonen og Konvensjonen om klaseammunisjon, og vi jobber for at færre mennesker skal rammes av ødeleggende våpen. I år har Norge presidentskapet for Konvensjonen om klaseammunisjon. Denne lederrollen bruker vi til å løfte fram ofrene og framheve at deres situasjon er et menneskerettighetsspørsmål som angår en langt større gruppe mennesker med funksjonsnedsettelser.

Det er også viktig at norske humanitære aktører har kompetanse og bevissthet rundt integrering av funksjonshemmede i sitt arbeid. Utenriksdepartementet kommer derfor til å gå i dialog med strategiske partnere innen humanitært arbeid for å få en systematisk tilnærming til problematikken rundt planlegging, dokumentasjon og rapportering av innsatsen for personer med funksjonsnedsettelser i ulike prosjekter. Vi vet at det er det vi spør om, som blir fokusert på, og derfor er det viktig for oss å spørre om hvordan jobben overfor folk med funksjonsnedsettelser blir gjort.

Det er ikke nødvendigvis vanskelig å legge til rette for at alle funksjonshemmede skal ha de samme mulighetene som alle andre. Det kan dreie seg om yrkesopplæring, kredittordninger, utdanning og arbeidsutplassering for å styrke sine muligheter til selvforsørging under humanitære kriser. Norge støtter Det internasjonale Røde Kors’ mineappell og spesialfond for funksjonshemmede. De tilbyr fysisk rehabilitering til mineofre, og arbeider for å redusere den fysiske, sosiale og økonomiske belastningen av miner og andre eksplosiver på individer og samfunn. Norge støtter rehabiliteringen av mineofre i mange land og arbeider også internasjonalt for ofrene for væpnet vold.

Likestilling står helt sentralt i vår regjerings utviklingsarbeid. Her er også personer med funksjonsnedsettelser viktige. Kvinner med funksjonsnedsettelser opplever ofte en dobbel diskriminering. Dessverre opplever de – akkurat som Laila Gustavsen var inne på – også ofte overgrep. FNs generalsekretærs globale strategi for kvinner og barn vil være førende for de norske prioriteringene framover. Strategien skal styrke både kvinner og helsetilbud rettet mot kvinner i de 49 fattigste landene.

Under årets møte i FNs kvinnekommisjon, som hadde vold mot kvinner som hovedtema, arbeidet Norge for at jenter og kvinner med nedsatt funksjonsevne ble nevnt som særlig sårbare individer. Vi lyktes med å sikre at Kvinnekommisjonens slutterklæring understreket behovet for å arbeide, fremme og beskytte rettighetene til jenter og kvinner med nedsatt funksjonsevne.

Over til en del av det andre arbeidet som vi utfører: La meg først få understreke hvor viktig samarbeidet med det sivile samfunn er når vi forsøker å løfte opp denne saken internasjonalt. Atlas-alliansen, Norges paraplyorganisasjon for arbeidet med funksjonshemmede, er en viktig partner i arbeidet for funksjonshemmede, og får i år bevilget 81 mill. kr til sitt arbeid. Det er viktig at andre sivilsamfunnsaktører også er klar over behovet for å inkludere denne gruppen, og at de kjenner til hvordan det kan gjøres på en best mulig måte.

I det normative arbeidet vårt vil jeg trekke fram tre forskjellige spor. Det ene er de styrende organene til de viktigste internasjonale organisasjonene, som tross alt forvalter store pengesummer og gjør et viktig arbeid. Det er folkeretten og menneskerettighetene, samt behovet for å skape mer detaljert fakta.

I FNs styrerom er vi aktive der vi deltar. Vi har bl.a. tatt opp funksjonshemmedes rettigheter i UNICEFs styre. UNICEF er en av disse to FN-organisasjonene som mottar mest penger fra Norge. Det gjør vi for å sikre en helhetlig tilnærming til tematikken og for å forankre inkludering av personer med funksjonsnedsettelser i institusjoner som har internasjonal anerkjennelse. Hvis UNICEF går foran på dette området, vil mange andre følge etter.

Også i møtene til UNESCO, UN Women og Verdens helseorganisasjon øker Norge vektleggingen av behovet, og vi vil fortsette å gjøre det for å inkludere personer med funksjonsnedsettelser og for å sørge for at organisasjonene er klar over hva slags forventninger vi har til deres innsats.

WHO – Verdens helseorganisasjon – er viktig. Den er viktig og gjorde seg selv viktig med resolusjonen «Disability», som ble vedtatt på styremøtet i januar, og som blir endelig behandlet på helseforsamlingen som nå er rett rundt hjørnet, i mai. Resolusjonen som Norge støtter, inneholder konkrete anbefalinger til medlemsstatene om å iverksette konvensjonen om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne, vedta handlingsplaner, samle inn statistikk, styrke rehabilitering, men også å tilby medlemslandene støtte til dette arbeidet. Det er på den måten vi kan bidra til å sørge for å snakke om den rosa elefanten i rommet, som Laila Gustavsen nevnte.

For å bidra til en samlet innsats i FN har Norge besluttet å støtte de fondene, et multidonorfond, til FNs partnerskap for å fremme rettighetene til personer med funksjonsnedsettelser, med 3 mill. kr i 2013.

Det andre punktet som jeg vil trekke fram, er funksjonshemmedes rettigheter. Dessverre ser vi fortsatt tilløp til at denne tematikken blir forstått ut fra et medisinsk eller velferdsrettet ståsted, og ikke ut fra et rettighetsståsted. Dette mener vi er utdatert og bidrar til å undergrave viktige prinsipper om verdighet, likhet og ikke-diskriminering. For det er i dag 130 land som har ratifisert konvensjonen for personer med funksjonsnedsettelser, og jeg er glad for at Stortinget nå har vedtatt at Norge vil ratifisere konvensjonen til sommeren.

Konvensjonen er viktig for å inkludere personer med funksjonsnedsettelse i Norge, men den vil også veilede oss og forplikte oss til å inkludere personer med funksjonsnedsettelse i utviklingslandene, både normativt og i det arbeidet vi gjør ute i felt.

En viktig mekanisme for å holde myndighetene ansvarlig er FNs menneskerettighetsråds landhøringer, også kjent som UPR, eller Universal Periodic Review. Vi benytter oss flittig av retten til å stille spørsmål, og vi ser at forholdene for personer med funksjonsnedsettelser er et aspekt som vi bør inkludere i større grad i de landhøringene.

Vi har også en jobb å gjøre fra norsk side. Vi arbeider i disse dager med en gjennomgang av utviklingssamarbeidet for å vurdere mer presist hvordan vi kan inkludere personer med funksjonsnedsettelser i utviklingsarbeidet på en enda bedre måte. Vi henter inn informasjon fra sivilsamfunnsorganisasjonene, og vi utarbeider en veileder for rettighetsbasering av utviklingssamarbeidet, der funksjonshemmede og arbeidet med dem får en rolle.

Laila Gustavsen (A) [12:05:50]: Takk til utviklingsministeren for et godt og fyldig svar.

Jeg er veldig glad for det utviklingsministeren sier om at konvensjonen vil forplikte Norge. Jeg tror det er en veldig riktig tilnærming. Det å bruke det arbeidet som nå skjer med konvensjonen i alle de landene som ratifiserer, er faktisk en veldig viktig brekkstang til å sette situasjonen for funksjonshemmede på dagsordenen i de ulike landene.

Jeg synes også det er viktige signaler som statsråden gir – at tusenårsmålene også må inkludere funksjonshemmede, som ett av perspektivene. Ikke minst er det viktig at alle som mottar støtte innenfor prioriterte norske områder, skal inkludere funksjonshemmede i forbindelse med planlegging av prosjektene. Jeg tror det kan være med på å skape en bred allianse for å få løftet dette viktige temaet framover.

Så var statsråden inne på Verdens helseorganisasjon og det som foregår i FN. Det som også foregår i FN, i WHO og for så vidt også i Verdensbanken, er å utvikle indikatorer for å kunne måle utviklingen for funksjonshemmede. OECD har heller ikke kriterier for det. I fjor arrangerte OECD en konferanse om «Aid Effectiveness». Sluttdokumentet derfra inneholdt bl.a. at man skal legge vekt på mottakerbasert samarbeid, legge vekt på målbar utvikling og gode indikatorer, og at all bistand skal være effektiv. OECD slår også fast at funksjonshemmede skal være en viktig gruppe å ta hensyn til.

Vi vet at i og med at funksjonshemmede er blant verdens fattigste, må bedring for funksjonshemmede faktisk være mulig å måle. En helt konkret oppgave blir da å ta fatt på å følge opp overfor OECD og andre og utvikle indikatorer slik at tiltakene vi setter i verk, treffer og når ut til personer med funksjonsnedsettelser. Vi kunne f.eks. ha foreslått at OECD utreder dette spørsmålet.

Så var utviklingsministeren inne på høynivåmøtet som skal være i september i år, med temaet funksjonshemming og utviklingspolitikk. Jeg er glad for at utviklingsministeren understreker at Norge skal være aktiv, også denne gangen. Spørsmålet er hva utviklingsministeren ser for seg av aktiviteter – på hvilken måte skal Norge være aktiv i forbindelse med høynivåmøtet i september?

Statsråd Heikki Eidsvoll Holmås [12:08:59]: Noe av det som er ekstremt viktig, var jo Laila Gustavsen inne på, nemlig spørsmålet om indikatorer og fakta. Vi vet jo hvordan det funker. Dilemmaet i alle slags vurderinger og målesystemer er: Det man spør etter, og det man måler, er det som man blir opptatt av å levere på. Det har to sider. Den ene siden er at det er ikke alltid måleindikatorene er gode nok, og dermed måler man feil. Det er også ekstremt viktig at man har måleindikatorer for å kunne måle om man oppnår det man vil. Derfor er jeg helt enig i at vi arbeider for å utvikle gode måleindikatorer i alle slags organisasjoner der man setter standarder, som i OECD og i Verdensbanken. Der er dette viktig å ta med.

Så vil jeg si én ting til: Vi hadde besøk av Anthony Lake, UNICEF-sjefen, i forrige uke – han er en bra fyr. Han trakk spesielt fram én ting, som representanten Gustavsen også trakk fram i sitt innlegg. Problemet er at hvis man når veldig mange med f.eks. utdanning, men ikke alle, er det som oftest de svakeste gruppene, de som bor lengst fra byene, de som har funksjonsnedsettelser, som faller utenfor. Derfor må man – og det er jeg veldig opptatt av når det gjelder de nye tusenårsmålene – for det første ha en politikk der man er opptatt av å nå alle, ikke bare nesten alle, men alle. Hvis ikke er det de svakeste som faller utenfor til slutt. For det andre må man sørge for å måle om man faktisk lykkes med dette underveis.

Hans poeng var veldig enkelt: Når vi nå ser på tusenårsmålene og ser på hvem som f.eks. har fått skolegang, er det veldig mange som har fått skolegang, men enkelte ganger kan man se at det nærmest bidrar til å øke ulikhetene mellom de som får skolegang, og de som ikke får skolegang, fordi de som sto svakest i utgangspunktet, har ikke fått tilgang til tjenester. Derfor er gratis tjenester – gratis skolegang, gratis helsttilbud, de tingene der – helt avgjørende og at vi hele tiden har dem som har det vanskeligst som et utgangspunkt, når man skal lage systemene.

Men «faktafinning» er ekstremt viktig. Vi har et samarbeid med Statistisk sentralbyrå og Verdens helseorganisasjon, som får mer støtte til kartlegging av funksjonshemmedes levekår i detalj, spesielt adgangen til helsetjenester, arbeid, samferdsel og utdanning. Det er viktig arbeid.

Jeg vil bare til slutt si at det er en lang vei å gå før mennesker med funksjonsnedsettelser har like muligheter til å ta del i samfunnet, men jeg mener at både hjemme og i verden skal vi ta vår del av ansvaret for at det skal bli like muligheter.

Peter Skovholt Gitmark (H) [12:12:20]: Verden svikter de funksjonshemmede hver dag. Det gjør dessverre også den norske regjering.

Funksjonshemmede er verdens største minoritet, men får allikevel en for liten plass i norsk utviklingspolitikk.

Én av fem verdensborgere, over en milliard mennesker, har en eller annen form for funksjonsnedsettelse. Beregninger fra Verdens helseorganisasjon og Verdensbanken viser at nesten 200 millioner funksjonshemmede i fattige land opplever store vanskeligheter i sin hverdag.

I dag vet vi mye om hva som er situasjonen for mennesker med funksjonsnedsettelser, både her i Norge og i andre deler av verden. Fra å være en gruppe som i mange tilfeller har vært bortgjemt, ofte institusjonalisert og sykeliggjort, har mennesker med funksjonsnedsettelser her i Norge i større grad blitt tydelige samfunnsaktører. I vårt land er i dag mange med funksjonshemminger aktive i politikk og næringsliv, og vi har også svært aktive organisasjoner for funksjonshemmede, som er viktige stemmer i samfunnsdebatten.

Dessverre er ikke situasjonen den samme i fattige land. Det har bl.a. blitt bekreftet gjennom rapporten World report on disability, som Verdens helseorganisasjon og Verdensbanken lanserte i 2011. Denne rapporten dokumenterer og belyser situasjonen for mennesker med funksjonsnedsettelser globalt – og det er tankevekkende lesning. Gjennom det store arbeidet som ble lagt ned med denne kartleggingen, anslår nå WHO at mennesker med funksjonsnedsettelser utgjør om lag en milliard mennesker. Det er 15 pst. av verdens befolkning, og antallet øker grunnet aldrende befolkning, kroniske sykdommer, naturkatastrofer, manglende helsetjenester og konflikter.

World report on disability belyser også forskjellene mellom funksjonshemmede i rike og i fattige land, og at disse forskjellene øker. Rapporten dokumenterer at funksjonsnedsettelser forekommer hyppigere i den fattige delen av verden enn i den rikeste. Samtidig sier rapporten at mennesker med funksjonsnedsettelser oftere enn andre lever i fattigdom, har lavere utdanning, lavere arbeidsdeltakelse og dårligere tilgang til helsetjenester og rehabilitering, som noen av utfordringene. Faktisk anslår nå UNESCO at 90–95 pst. av alle funksjonshemmede barn i utviklingsland ikke får gå på skole. Ved at flere funksjonshemmede hadde kommet i arbeid, kunne fattige lands BNP økt med inntil 7 pst., ifølge ILO.

Gjennom utviklingssamarbeidet har Norge mulighet for å legge til rette for at bistanden også skal nå funksjonshemmede barn og voksne i fattige land. Til tross for tidligere føringer fra Stortinget har norsk utviklingspolitikk feilet i å nå ut til mennesker med funksjonsnedsettelser. Dette stadfester en stor evaluering av norsk bistand gjennomført i 2012 av Nordic Consulting Group på oppdrag fra Norad. Evalueringen dokumenterer at norske myndigheter har neglisjert Stortingets vedtak om å fremme funksjonshemmede som et menneskerettighetstema i utviklingssamarbeidet. Rapporten går faktisk så langt som å si at regjeringen bevisst har utelatt funksjonshemmedes rettigheter som et tema i norsk utviklingssamarbeid. Det gjelder både Norges bilaterale og multilaterale bistand samt bistand kanalisert gjennom det sivile samfunn.

Rapporten viser videre til at norsk utdanningsbistand ikke har inkludert funksjonshemmede barn i sin streben etter å bidra til å nå FNs tusenårsmål 2: Sikre utdanning for alle. Norge har også de siste årene sluttet å etterspørre hvordan funksjonshemmede blir ivaretatt i de prosjekter og programmer som støttes av Norad og UD.

Jeg kan likevel glede meg over positive ord fra statsråden og legge til at statsråden og denne regjering blir vurdert ut fra handlinger – ikke ord.

Målet om fattigdomsbekjempelse kan ikke nås dersom funksjonshemmede ikke inkluderes i tiltak for å sikre bærekraftig utvikling, fattigdomsreduksjon og menneskerettigheter. Vi vil ikke oppnå målet om bedre helse og likestilling mellom kjønnene dersom vi ikke setter dette arbeidet i fokus og innarbeider funksjonshemming som et tverrgående tema i norsk bistand. Det må gjøres ved hjelp av klare politiske og forvaltningsmessige krav til mottakere av norsk bistand.

Ingen krav har ennå blitt stilt til mottakere av norske bistandsmidler – verken norske organisasjoner, FN-institusjoner eller fattige lands myndigheter. Skal vi tillate at nye generasjoner funksjonshemmede vokser opp uten skolegang, helsetjenester eller jobb, eller de omkommer i katastrofer fordi vi ikke bruker de mulighetene vi har?

Mabel fra Malawi er tolv år og døvblind. Da hun ble født, merket moren at hun var annerledes enn tvillingbroren. Da broren begynte på skolen, visste foreldrene fortsatt ikke hva som var i veien med Mabel. Hun fikk ikke begynne på skolen. Foreldrene tok henne med til et ressurssenter for blinde, hvor de endelig fikk vite at hun var døvblind. Foreldrene ville ikke akseptere Mabels utfordringer. Da faren døde, ble situasjonen enda vanskeligere. Da Mabel var ti år orket ikke moren mer og tok henne med til Chisombezi Deafblind Centre, som er støttet av Atlas-alliansen. Etter to år på senteret har hun lært tegnspråk og andre ferdigheter hun trenger for å komme gjennom livet og ta vare på seg selv. Ved å utnytte det lille synet hun har, har hun nå lært å lese.

Denne historien viser så tydelig hvorfor Norge må prioritere funksjonshemmede (presidenten klubber) og sette menneskerettigheter øverst blant våre utviklingspolitiske mål (presidenten klubber).

Presidenten: Presidenten vil minne om at taletiden faktisk ikke er en minimumstid, men en maksimumstid.

Kjell Arvid Svendsen (KrF) [12:17:48]: De funksjonshemmede i utviklingsland er blant verdens aller mest vanskeligstilte mennesker. De blir ofte oversett. De blir diskriminert, og de får liten plass i de fleste rike lands utviklingspolitikk. Det skjer særlig når utviklingspolitikken domineres av nasjonenes interessetenkning i stedet for verditenkning om alles menneskeverd og rettferdig fordeling.

I fjor ble funksjonshemmedes plass i norsk utviklingspolitikk grundig evaluert av Nordic Consulting Group. Konklusjonen var relativt kritisk. De funksjonshemmedes situasjon og rettigheter har blitt tillagt liten vekt i norsk utviklingspolitikk de senere årene. Rapporten hevder at under 2 pst. av norsk bistand har inkludert funksjonshemmede. Derfor får regjeringen kritikk for å neglisjere en stor gruppe mennesker i fattige samarbeidsland.

Dette er ikke godt nok. Derfor vil jeg gi honnør til representanten Gustavsen som har reist denne interpellasjonen. Jeg håper at vi alle – på tvers av partiskiller – bruker denne anledningen til å gi et klart signal om å inkludere de funksjonshemmede sterkere i norsk utviklingspolitikk i årene som kommer.

Jeg hadde store forhåpninger om at den nye stortingsmeldingen, Dele for å skape, skulle støtte evalueringen og gi konkrete og forpliktende løfter om et løft for de funksjonshemmedes plass i norsk utviklingspolitikk. I en melding om rettferdig fordeling burde dette stå sentralt.

Jeg øynet et håp om det da jeg på side l8 i innledningskapitlet så ordet «funksjonshemmede» nevnt i en avsnittsoverskrift om rettigheter. Det sto to setninger om saken, og det er verdt å lese opp:

«Norge støtter rettighetsarbeid for funksjonshemmede direkte, for eksempel gjennom å støtte funksjonshemmedes interesseorganisasjoner. Arbeid for funksjonshemmedes rettigheter vil særlig prioriteres innen relevante områder som utdanningsbistand, humanitær bistand, helse og i kvinnesatsingen.»

Dette beskriver vel mest hva Norge allerede gjør – i beskjedent omfang – men siden det sto i innledningskapitlet, regnet jeg med at de to setningene ville bli fulgt opp av mer konkrete forpliktelser senere i meldingen, i kapitlene der man går grundigere inn i viktige utviklingsoppgaver. Men jeg må si at jeg ble skuffet: En slik utdypning er ikke å finne i meldingen.

Fra Kristelig Folkepartis side regner vi med at komiteen vil vurdere å gi noen utdypende merknader om dette i sin behandling av Meld. St. 25 for 2012–2013 om utviklingspolitikken. I år blir FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne ratifisert av Norge. Norge vil da få forsterket sine folkerettslige forpliktelser i arbeidet for funksjonshemmede. Dette må bli fulgt opp av noe mer enn ord og dialog, selv om også det hører med. Det er ikke nok når det i Meld. St. 25 for 2012–2013 står:

«Det er hvert lands eget ansvar å ivareta sine innbyggeres rettigheter, men norsk utviklingspolitikk skal vektlegge og støtte opp om dette arbeidet i den internasjonale og nasjonale dialogen.»

Denne debatten viser at Stortinget har større forventninger enn ord og dialog. Bistandsbudsjettet gir rom for større innsats i kampen for de funksjonshemmede. Flere frivillige organisasjoner har pekt på dette. Atlas-alliansen, UNICEF Norge og Plan Norge har i et eget brev til komiteen tatt opp behovet for å løfte arbeidet for de funksjonshemmede. Dette støtter vi fra Kristelig Folkepartis side helhjertet opp om, og vi håper det kan bli bekreftet gjennom Stortingets behandling av den utviklingspolitiske stortingsmeldingen senere i vår.

Tore Nordtun (A) [12:22:04]: Personer med nedsatt funksjonsevne møter omfattende barrierer innen helsetjenester, utdanning, arbeidsliv og transport. Rapporter som vi har sett, viser også at de har dårligere helse, dårligere utdanning og dårligere økonomi enn resten av befolkningen.

Vi ser også at når katastrofer rammer, det være seg krig, væpnede konflikter eller naturkatastrofer, er det de som i utgangspunktet har det vanskeligst, som rammes hardest også da.

Krykker, høreapparater, proteser og rullestoler har sjelden høy prioritet når masser av mennesker har akutt behov for hjelp. Særlig har barn med nedsatt funksjonsevne en tendens til å bli usynlige. Utdanningsnivået er lavt – som utviklingsministeren sa, antas en tredjedel av barna å stå uten utdanning. Disse barna er mer utsatt for seksuell utnyttelse og vold enn andre. Mange gjemmes bort eller tvinges til å livnære seg som tiggere.

Også kvinner kommer i bakleksen når krisene rammer. Kvinner med funksjonsnedsettelser utsettes også for vold og overgrep, og ikke minst i en krisesituasjon er det ekstra vanskelig for dem å komme seg unna. Derfor er det på tide at Norge, som er internasjonalt anerkjent for sitt arbeid mot vold og overgrep mot kvinner, inkluderer kvinner med funksjonsnedsettelser i dette arbeidet. La meg også understreke at det er viktig å nå denne gruppen i sammenheng med tiltak for reproduktiv helse for kvinner.

For kort tid tilbake vedtok Stortinget å ratifisere FN-konvensjonen om rettigheter for mennesker med nedsatt funksjonsevne. For å sikre at gode ønsker følges opp med konkrete tiltak, er det nå viktig at vi bidrar til å utforme klare indikatorer og etablere gode rapporteringsrutiner.

Det er nå på tide med et løft i bistandspolitikken for å bedre situasjonen for mennesker med funksjonshemming, og særlig med tanke på barn og kvinner.

Spørsmålet blir om vi faktisk prioriterer å beskytte mennesker med funksjonsnedsettelser. Jeg tror dessverre at svaret i mange tilfeller er nei. Noe skyldes holdninger, både i vårt eget land og i landene vi samarbeider med, til mennesker som oppleves som annerledes, og noe kan skyldes at hjelp til mange med funksjonsnedsettelse krever individuell behandling og tilpassing i situasjoner hvor tusener av andre har behov for hjelp.

Dette er en viktig debatt. Jeg er glad for utviklingsministerens understreking av at funksjonshemmede skal bli inkludert i utviklingsarbeidet, og at denne inkluderingen skal skje som et resultat av en rettighetsbasert tilnærming, basert på prinsippene om likeverd og ikke-diskriminering. La oss i fellesskap bidra til at mennesker med funksjonsnedsettelser sikres en tilstrekkelig plass i den globale satsingen på utdannings- og helseområdet, og at vi sørger for at denne gruppen også vies særlig oppmerksomhet når katastrofene rammer.

Sylvi Graham (H) [12:25:47]: Jeg vil også gjerne gi honnør til interpellanten for at denne interpellasjonen er satt på dagsordenen, ikke minst siden Stortinget nettopp har vedtatt ratifisering av FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne – selv om det, i parentes bemerket, tok sin tid å nå.

Denne ratifiseringen gir oss forpliktelser. Hovedformålet til konvensjonen er å sikre personer med nedsatt funksjonsevne like muligheter til å realisere sine menneskerettigheter, og bygge ned hindre som vanskeliggjør det. Konvensjonen skal bidra til å motvirke diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne.

Norge har nå bekjent seg til de verdier som her er beskrevet. Dette er verdier i et samfunn, sånn som Høyre og jeg ser det, eller et normativt grunnlag, som statsråden kalte det. Men resolusjonens forpliktelser stopper ikke ved riksgrensen. Dette er standarder som vi ønsker skal være gjeldende i vårt samfunn. Da kan vi intet mindre enn mene at det er standarder og verdier som vi også må ønske for andres samfunn.

Interpellanten viser til at det har vært lite oppmerksomhet internasjonalt, og ikke minst i Norge, om behovet for å forsterke arbeidet rettet mot funksjonshemmede. Ja, vi har kanskje gått svært stille i dørene, for vi har ikke feiet skikkelig for vår egen dør. I og med at Norge brukte om lag syv år fra vi undertegnet til vi ratifiserte FN-konvensjonen, har vi ikke engang vært noe foregangsland. Signalene vi har sendt ut, har vel heller kanskje vært: Dette haster jo ikke så fryktelig. Forkjempere for funksjonshemmedes rettigheter i mange land har ønsket å kunne holde Norge opp som en ledestjerne, og har ventet på vår ratifisering. Det var som utenriksministeren sa tidligere i dag: EU lytter når Norge har noe å fortelle – så også i denne saken.

Men nå er vi i gang med å feie for egen dør og vil måtte ta en aktiv posisjon som pådrivere for å bedre situasjonen for funksjonshemmede i de land der Norge gjør en bistandsinnsats.

Norad-rapporten fra 2012 er ikke gledelig lesning, men gir forslag og inspirasjon til hva som kan bedre vår innsats på dette feltet. Inkluderingen av funksjonshemmede er et menneskerettighetsspørsmål. Det er en utfordring som ethvert samfunn må adressere, og som Norge til enhver tid må tydeliggjøre. Det må kreves respekt for gjeldende sivile, politiske, økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter til mennesker med nedsatt funksjonsevne. Mange land har gått et stykke vei i forståelsen av funksjonshemming. Det skal ikke lenger være «bare» en helseutfordring. Det er ikke primært et sosialpolitisk spørsmål om hjelpeordninger, men et spørsmål om rettslig likestilling – ja, menneskerettigheter. Alle samfunn må strebe etter å bygge ned de funksjonshemmende barrierene. Derfor må Norge prioritere denne tematikken politisk overfor de land man engasjerer seg utviklingspolitisk med. Norge bør også kreve støtte til likemannsarbeidet og forkjemperne i de funksjonshemmedes egne organisasjoner. Atlas-alliansen har vært trukket fram tidligere. De er gode medspillere, både her hjemme og der ute.

Jeg ønsker at statsråden skal ta med seg denne enkle sammenhengen: Det som gis oppmerksomhet, får oppmerksomhet – eller som statsråden selv sa: Det vi spør om, er det som får fokus. Rettigheter for mennesker med nedsatt funksjonsevne, er et spørsmål om styresett, deltagelse, ikke-diskriminering og ansvarlighet. Det er et spørsmål om økonomi og fysisk infrastruktur også, men først og fremst et spørsmål om holdninger og oppmerksomhet om menneskerettighetene. Det å stille krav er å ta på alvor, enten det gjelder våre samarbeidspartnere i utenrikspolitikken eller våre egne skoleunger. Derfor håper jeg at statsråden vil ta med seg dette og bruke den anledningen han nå har fått, både gjennom ratifiseringen og ved at tematikken er satt så behørig på dagsordenen av interpellanten – som jeg igjen berømmer for det.

Laila Gustavsen (A) [12:30:24]: Tusen takk for en god debatt.

Jeg har også lyst til å si at jeg synes det har vært en viktig debatt. For første gang i løpet av denne perioden har vi reist som et eget tema en debatt om funksjonshemmede i utenriks- og utviklingspolitikken, i form av en interpellasjonsdebatt.

Skovholt Gitmark kan gjerne si at det kom sent, og kritisere regjeringen – det er selvfølgelig opposisjonens viktigste jobb. Men det er kanskje ryddig for ens egen del å innrømme at hvis en går igjennom representanten Skovholt Gitmarks talerinnlegg i løpet av denne perioden, ser en at ordet «funksjonshemmede» heller ikke i denne representantens talerinnlegg har vært oftest oppe. Det kom seg etter at jeg hadde fremmet denne interpellasjonen. Da oppfattet også Høyre at dette var et viktig tema. Jeg sier ikke dette for å hovere, jeg sier det fordi jeg tror vi alle erkjenner – uavhengig av parti og politisk tilhørighet – at vi har vært for dårlige. Vi har gjort en for dårlig jobb med å løfte dette temaet – både i Norge og internasjonalt – i vår utviklingspolitikk.

Jeg er veldig glad for statsrådens signaler, for det første at han nå har tenkt å utvikle en type strategi, en handlingsplan – en kan kalle det hva en vil. Å inkludere organisasjonene i dette arbeidet tror jeg er veldig viktig. Jeg er også veldig glad for signalene fra statsråden om at vi skal være aktive på alle de arenaene vi har og er representert på, både i diskusjonen som vi nå skal over i, og når det gjelder å ha funksjonshemmede som en av målgruppene – for å nå ut til alle i forbindelse med tusenårsmålene. Jeg synes det eksempelet statsråden kom med, fra UNICEF, var veldig relevant og veldig godt. Men vi har også mange andre arenaer der vi kan ta opp dette temaet, og der vi kan jobbe med det på en mye bredere og mer grundig måte enn det vi alle erkjenner at vi har gjort i løpet av de siste årene.

Vi har etatsstyringsdialogen, som jeg i hvert fall da jeg i forrige periode var statssekretær, opplevde var en veldig viktig arena for å kunne løfte viktige politiske temaer. Vi har hele den jobben som statsråden var inne på, som handler om hva vi gjør i FN, og hva vi gjør overfor de multilaterale organisasjonene. Men vi har også ambassadene våre som viktige politiske møteplasser lokalt, og som viktige arenaer der vi kan sette dette på kartet.

Tusen takk for debatten. Jeg ser fram til handling på dette feltet i framtiden.

Statsråd Heikki Eidsvoll Holmås [12:33:35]: Jeg kan begynne med å si tusen takk til Laila Gustavsen for å reise denne debatten. Jeg oppfatter det slik at det Laila Gustavsen i mange sammenhenger gjør, er at hun ser behovet for å diskutere hvordan funksjonshemmede som gruppe kan inkluderes – har det som et tydelig mål – og ikke blir glemt i norsk utviklingspolitikk. Det vil jeg gi representanten ros for.

Jeg vil også gi ros til Sylvi Graham for et veldig konstruktivt – etter min oppfatning – innlegg, der hun balanserer nettopp de tingene som jeg synes det er viktig å ta med seg videre, nemlig å se på hvor vi har vært for dårlige, og hvordan kan vi løfte arbeidet på en bedre måte.

Jeg vil gjerne bare understreke at jeg ser på dette som et grunnleggende menneskerettighetsspørsmål. Det er ut fra det vi er nødt til å se på arbeidet mot diskriminering og arbeidet for muligheten til å leve sitt liv på lik linje med alle andre mennesker. Menneskerettighetsspørsmålet kjenner vi til. Det er tydelig forankret at det har nasjonalstaten ansvar for. Jeg synes man fra Peter Skovholt Gitmarks side skal være forsiktig med å si at regjeringen har sviktet funksjonshemmede hver dag. Det mener jeg for det første er feil. For det andre mener jeg det er viktig å plassere ansvaret der det ligger – hos det enkelte land.

Vi må gjøre det vi kan for å styrke grupper og organisasjoner som jobber for funksjonshemmedes rettigheter, både i Norge og internasjonalt. Som sagt, Atlas-alliansen får 81 mill. kr og er en av de store organisasjonene som får. Det er fordi de er en sivilsamfunnsorganisasjon, som dermed har mulighet til å bygge allianser i andre land – og gjøre jobben der den trengs. Det er begrenset hva vi i Norge kan gjøre, men vi skal gjøre det vi kan. Folk må rotte seg sammen og gjøre jobben selv. Derfor har jeg veldig sterk tro på sivilsamfunnet.

Grunnen til at vi gjennomførte evalueringen, var for å se på hvordan vi kan gjøre jobben bedre. Evalueringen kom i fjor. Der pekes det på de stedene der dette har funket godt. Vår støtte har i mange land bidratt veldig tydelig til å bygge opp sterke brukerorganisasjoner og organisasjoner som jobber for funksjonshemmedes rettigheter. Det mener jeg er avgjørende viktig.

Det andre er at en kommer med en rekke forslag til hvordan vi kan gjøre en bedre jobb. Den ballen tar vi. Vi har vært i dialog med organisasjonene. Vi skal fortsette å være i dialog med sivilsamfunnsorganisasjonene i Norge for å få innspill fram til vi legger fram hvordan vi vil jobbe med dette framover. En av de tingene som er varslet, bare gjentar jeg: Vi kommer til å lage en veileder for hvordan arbeidet skal gjøres, sånn at alle som jobber med norsk bistand, vet hvordan en best kan jobbe for funksjonshemmedes rettigheter.

Presidenten: Debatten i sak nr. 4 er dermed omme.