Arild Stokkan-Grande (A) [14:43:58]: Vi mennesker trenger fellesskap. Vi trenger hverandre. Vi trenger å føle at vi betyr noe for andre. Vi trenger å holde på med meningsfull aktivitet. Og stadig flere ting tyder på at dette har klar sammenheng med folks psykiske og fysiske helse.

Kultur har stor betydning for enkeltindividet. Det gir opplevelse, det gir innhold og mening i livet. Kulturdeltakelse utløser gjerne også fysisk aktivitet som har positiv virkning på kroppen.

Forskning viser at kulturdeltakelse har effekt på både fysisk og psykisk helse, i tillegg til opplevelsen der og da. Materiale fra HUNT 3-undersøkelsen dokumenterer at de som deltar i kulturaktivitet, opplever bedre helse, er mer tilfreds med livet sitt og har mindre forekomster av angst og depresjon.

Audun Myskja har forsket på bruk av musikk og andre miljøtiltak i demensomsorgen, og vi har de senere årene fått undersøkelser av høy kvalitet som indikerer at systematisk deltakelse i kulturaktiviteter kan forsinke utviklingen av demens.

Det er viktig å understreke at kulturen har en fri rolle og står på egne ben, men vi ser også at den har en stor verdi i samfunnet. Det bidrar til å bringe folk sammen, og det skaper fellesskap. Dette er spesielt viktig i våre dager, der tendensen til individualisering og fragmentering i samfunnet er tiltakende.

I svenske kulturplaner ser vi at kulturdeltakelse koples til ivaretakelse og videreutvikling av demokratiet.

Så vet vi at det er store sosiale ulikheter, både når det gjelder kulturdeltakelse, og når det gjelder fordeling av helse. Vi har indikasjoner på at storforbrukere av helsetilbud er småforbrukere av kulturtilbud, og omvendt at storforbrukere av kulturtilbud er småforbrukere av helsetilbud.

Dette har det vært arbeidet mye med over lang tid. Den norske kultur- og helsesatsingen hadde bakgrunn i UNESCOs satsing Art in Hospital og ble initiert av Sosial- og helsedepartementet og Norsk Kulturråd gjennom 35 prosjekter i hele Norge i perioden 1996–1999.

Utgangspunktet for satsingen var en felles verdimessig oppfatning om at deltakelse i meningsfylte kulturaktiviteter bidrar til økt livskvalitet og evne til å mestre egen livssituasjon. Målgruppen var personer knyttet til psykisk helsevern, barn, unge og eldre med små nettverk og andre enkeltpersoner eller grupper med behov for spesiell oppfølging.

Sverige har også hatt et eget forskningsprogram på sammenhenger mellom kultur og helse fordi forskningsområdet kultur og helse ofte faller mellom to stoler. Det svenske kulturrådet har etablert et eget tverrsektorielt fagområde som er kultur og helse, og kulturminister og helseminister gikk sammen om å etablere et senter for kultur og helse ved Universitetet i Gøteborg, der de bl.a. driver hjerneforskning på internasjonalt nivå for å påvise sammenhenger mellom musikk og helse.

Vi har mange gode eksempler på hva kulturen kan gjøre med den enkelte. Estetiske fag bidrar til å utvikle barns mange språk og til å utvikle kreative, samarbeidende og sunne barn. Vi har sett eksempler på barn som har utfordringer med å håndtere skolehverdagen, som kan blomstre opp når de får besøk av Den kulturelle skolesekken og får muligheten til å vise hva de kan på andre felt.

Prosjektet Lyden av trivsel, hvor ansatte i sykehus synger i kor, har redusert sykefraværet ved de to sykehusene i Nord-Trøndelag og har ført til at folk på tvers av fagdisipliner, som kanskje ikke snakket sammen før, nå har blitt godt kjent, og man ser en større grad av samarbeid.

Nav-prosjektet Vi bærre gjær det har fått ungdom som var utenfor skole og arbeidsliv, tilbake, gjennom kulturdeltakelse, som både gir mestringsfølelse, livserfaring og økt selvfølelse ved at de ser at de kan gi opplevelser til andre.

Så er det pleie- og omsorgsfeltet, som denne interpellasjonen jo særlig retter seg inn mot. En av de største utfordringene i helsevesenet er demensomsorgen, både ressursmessig og behandlingsmessig. Dette har også regjeringen pekt på i forbindelse med Samhandlingsreformen. Personer med demens er den største diagnosegruppen blant brukere av kommunale omsorgstjenester. Ifølge Helsedirektoratet vil tiltak for personer med demens koste ca. 18 mrd. kr per år i 2020.

Det blir et dramatisk misforhold mellom behovet for personell i eldreomsorgen og antall ungdommer som ønsker seg dit. Særlig gjelder dette demensomsorgen. Forskning og erfaring viser store utfordringer i forhold til medisinering av demente. Effekten er omstridt, og det er påvist store bivirkninger.

Regjeringen skriver i Meld. St. nr. 29 for 2012–2013 følgende:

«For å utvikle en framtidsrettet og god omsorgstjeneste er det behov for større vektlegging av aktivisering både sosialt og fysisk og økt oppmerksomhet på brukeres sosiale, eksistensielle og kulturelle behov.»

Vi har mange gode eksempler som man kan bygge videre på i dette arbeidet. Trondheim kommune er helt i front når det gjelder Den kulturelle spaserstokken. NaKuHel i Asker har gjort et godt arbeid med kobling mellom natur, kultur og helse. Bergen Røde Kors er en foregangsinstitusjon, der sang og musikk er innarbeidet som del av en helhetlig omsorg, og i Oslo har vi flere mønsterinstitusjoner, deriblant Paulus sykehjem, som gjør det samme. Ytterøy Helsetun i Levanger er en toneangivende institusjon, der sang, musikk og dans er innarbeidet i den daglige omsorgen. Disse institusjonene framstår som meget godt ledet og organisert. Resultatene ved disse institusjonene er oppsiktsvekkende, med økt verdighet for beboere og en mer interessant arbeidshverdag for de ansatte. I tillegg frigjør det menneskelige ressurser. Medisinbruken er redusert. Ytterøy Helsetun melder at sovemedisin ikke lenger er i bruk. Interessen for å arbeide på disse institusjonene har økt kraftig.

Jeg kan også nevne at man i Levanger, i samarbeid med Norges Parkinsonforbund, har et nyskapende rytmisk treningsprogram for Parkinson-pasienter. Det man ønsker å undersøke, er om sang, musikk, dans og rytmisk bevegelse kan bidra til å utsette innleggelse for Parkinson-pasienter.

Ambisjonen er å knytte sammen forskning, utdanning og praksis, der kultur- og helsefaglig miljø inngår. Det kan gi ressursbesparelse og mer varierte arbeidsplasser i helsevesenet, økt rekruttering til helsefagyrkene og økt verdighet, spesielt innenfor demensomsorgen.

Det gjenstår mye arbeid på dette feltet, særlig når det gjelder forskning. Det er behov for å forske på hvordan variasjon i kulturdeltagelse påvirker folkehelsen, få bedre forståelse av hva slags mekanismer som gjør at kulturopplevelser har en helseeffekt samt videre forskning på hvordan kulturtiltak kan implementeres i pleie og omsorg.

Jeg ser fram til en innholdsrik debatt, der man får belyst dette viktige temaet fra både et helseperspektiv og et kulturperspektiv.

Statsråd Jonas Gahr Støre [14:52:26]: La meg først få berømme interpellanten for at han nå trenger bak reparasjonssektoren og ser på hvilke ressurser samfunnet for øvrig har for å bidra til god helse. Vi må tenke nytt om hvordan vi skal møte fremtidens omsorgsutfordringer og sikre gode og bærekraftige tjenester. Det blir viktigere i årene som kommer. Jeg er derfor glad for at vi får denne debatten om tverrsektorielt samarbeid, og nytenkning om innhold og ressursbruk i omsorgstjenesten.

Regjeringen har nylig lagt fram stortingsmeldingen Morgendagens omsorg, som Stortinget skal behandle før sommeren. Den bygger på Samhandlingsreformen og legger stor vekt på forebygging, tidlig innsats og rehabilitering. Med nye arbeidsformer og bedre løsninger kan mange mennesker klare seg bedre i hverdagen, til tross for sykdom og nedsatt funksjonsevne.

Morgendagens omsorgstjenester skal utvikles sammen med brukerne og pårørende. Lokalsamfunnet og frivillige skal trekkes med på nye områder. Nye arbeidsmetoder og samspill med familie og nettverk vil stille andre krav til rekruttering og organisering av tjenestene og til kompetanse innen rehabilitering, sosialt nettverksarbeid, kultur og miljøbehandling.

Å bruke kunst og kultur i omsorgstjenesten kan tjene mange formål – la meg si det slik: Det tjener mange formål. Sang, musikk og bevegelse kan skape gode fellesskapsopplevelser, og kulturformer kan brukes som kilde til å finne språk og andre uttrykk for erfaringer og det som skjer i hverdagen. Eldre mennesker har et langt liv å se tilbake på og kan selv være aktive i kulturformidling.

Ikke minst vet vi at kunst og kultur kan ha god terapeutisk effekt – som også representanten var inne på. Sang og musikk kan dempe uro og depresjon ved demens. Det er vist at musikk kan redusere bruk av psykofarmaka, at pårørende blir mer fornøyd, og at sykefraværet blant personalet går ned. I lys av slike resultater bør kunst og kultur i større grad brukes til å utvikle nye tilnærminger i omsorgstjenestene.

Her har vi også en del å vise til: Den kulturelle spaserstokken ble etablert som en del av Omsorgsplan 2015. Målet var å legge til rette for bedre samarbeid mellom kultursektoren og omsorgssektoren og bidra til at eldre får et tilpasset kulturtilbud der de bor. I 2012 var det 321 kommuner som fikk midler. Samarbeidet mellom kultursektoren og omsorgstjenestene skal utvikles gjennom Den kulturelle spaserstokken, også i årene som kommer.

Det er viktig å løfte fram suksesshistoriene og gi nye metoder den faglige status de trenger og fortjener. Vi vil derfor etablere et kompetansemiljø for utvikling og spredning av miljøterapeutiske tiltak som kan stimulere kommunene til å prøve ut modeller for hverdagsrehabilitering. Levanger kommune, som representanten har en viss tilknytning til, har lenge vært en toneangivende kultur- og helsekommune og et nasjonalt knutepunkt på dette området. Derfor skal det nasjonale kompetansesenteret innen kultur, helse og omsorg legges nettopp til Levanger. Det forutsettes at senteret samarbeider med andre fag- og forskningsmiljøer på området, bl.a. Nasjonalt kompetansesenter for aldring og helse, som har utviklet miljøbehandlingens ABC for demensomsorgen.

Jeg vil også vurdere å ta i bruk konsensuskonferanser om nye metoder og behandlingsformer og legge ut kvalitetssikrede resultater på eksisterende nettportaler.

Regjeringen vil etablere et program for å utvikle og implementere velferdsteknologi, slik vi har vært inne på tidligere i dag. Programmet skal stimulere til samarbeid mellom kommuner, næringsliv og forsknings-, innovasjons- og utviklingsmiljøer. Et slikt trepartssamarbeid er nødvendig for å skape gode velferdsteknologiske løsninger. Målet er å sikre at velferdsteknologi blir en integrert del av omsorgstjenestene innen 2020.

Frivillige krefter er en annen viktig ressurs i omsorgstjenesten. Regjeringen vil etablere en nasjonal frivillighetsstrategi for å rekruttere og beholde frivillige i omsorgssektoren. Økt frivillig deltakelse kan styrke sosiale nettverk og redusere ensomhet for mange mennesker. Vi vil gi støtte til rekruttering, organisering og opplæring av frivillige. Strategien skal utvikles som et samarbeid mellom kommunesektoren og Frivillighet Norge. Her har mitt departement nær kontakt med Kulturdepartementet.

Stortingsmeldingen inneholder også en styrket satsing på forskning og innovasjon. Et innovasjonsprogram fram mot 2020 skal bidra til nye arbeidsmetoder, nye organisasjonsløsninger og boformer som er tilpasset morgendagen.

Innovasjonsprogrammet skal bygge på tre elementer – nasjonalt, regionalt og lokalt. La meg nevne dem: Vi skal forsterke omsorgstjenestenes regionale forsknings- og utviklingsstruktur, vi skal involvere innovasjons- og forskningsinstitusjoner på nasjonalt nivå, og vi skal styrke innsatsen for forsknings-, innovasjons- og utviklingsarbeid i kommunene.

Med slik nyskaping og fornyelse skal vi fortsatt satse på fellesskapsløsningene vi har bygget opp i Norge. Vi skal ikke bare forsvare, men også utvikle velferdsstaten.

Vi er allerede i gang. Gjennom revidert nasjonalbudsjett for 2013 har vi foreslått å bevilge 100 mill. kr til å følge opp stortingsmeldingen om morgendagens omsorg. Pengene skal bl.a. gå til program for utvikling og implementering av velferdsteknologi og innovasjon, til frivillighetsstrategien og til oppstart av det nevnte kompetansesenteret i Levanger.

En av omsorgstjenestens viktigste oppgaver er å sørge for at livet kan leves fullt ut, til tross for sykdom og funksjonsnedsettelse. Det er forskjell på å få tjenester for å overleve og å få assistanse til å leve et godt liv. Derfor skal vi styrke den aktive og rehabiliterende omsorgen og utvikle og spre metoder for miljøbehandling. Fremtidens utfordringer i omsorgssektoren må møtes ved å bruke ressursene på nye måter – med innovasjon, mer forskning og nye arbeids- og samarbeidsformer.

Arild Stokkan-Grande (A) [14:58:19]: Jeg takker statsråden for svaret og for at han viser et stort engasjement for dette viktige feltet. Han viser til at regjeringen allerede har gjort grep som gir grunn til optimisme og tro på at det blir økt satsing på dette, og – som statsråden sier – at man ønsker å signalisere økt bruk av nye metoder.

Det er også viktig å få fram Den kulturelle spaserstokkens betydning. En av tidligere kulturminister Trond Giskes favorittfortellinger var eksempelet om da Den kulturelle spaserstokken besøkte institusjoner, der ansatte rapporterte om en rekke gjenglemte rullatorer da konserten var ferdig. Folk hadde vært oppstemt og nesten glemt at de hadde behov for hjelpemidler. Dette er selvfølgelig satt på spissen, men det har stor virkning. Jeg kunne gjerne tenke meg at vi i denne debatten belyser hvordan vi kan videreutvikle Den kulturelle spaserstokken til i enda større grad å utløse aktivitet hos de eldre, sånn at en kan se en mer varig virkning av den store satsingen vi har fra statlig hold.

Så er jeg også veldig glad for at statsråden nevner Levanger spesielt. Vi er jo stolte av det arbeidet som gjøres, av at regjeringen har sett det, og av at man så til de grader ser den enorme kraften som kan ligge i dette arbeidet – at man har lagt opp til at Levanger kommune blir tildelt ansvaret for å være et nasjonalt kompetansesenter innen kultur, helse og omsorg, og at det skal gjøres sammen med Høgskolen i Nord-Trøndelag, HUNT forskningssenter, Nord-Trøndelag fylkeskommune og Helse Nord-Trøndelag og – i tillegg – lege og musikkterapeut Audun Myskja. Vi er stolte av at man ikke bare signaliserer dette, men av at man også evner, gjennom revidert nasjonalbudsjett, å prioritere dette med å bevilge 2 mill. kr til oppstart.

Jeg kunne gjerne ha tenkt meg å høre hvordan statsråden kan tenke seg å være med og bidra til denne oppstarten, og hvilket tidsperspektiv man ser for seg.

Videre er jeg glad for at kulturministeren har signalisert at hun ønsker å bidra i debatten. Jeg ønsker gjerne at vi får en debatt rundt de frivilliges muligheter til å være med og bidra til en verdig eldreomsorg. Vi vet at det er mange som ønsker å bidra, vi vet at det finnes store krefter i lokalsamfunnene som ønsker å bidra, og vi vet at det har en stor effekt når barn, unge og frivillige er rundt omkring på institusjonene og – ikke minst – er sammen med de eldre, men også bidrar til at det blir en mer verdig og trygg eldreomsorg. Så jeg ser fram til en videre debatt om det.

Laila Dåvøy hadde her overtatt presidentplassen.

Statsråd Jonas Gahr Støre (A) [15:01:28]: Når det gjelder Levanger og satsingen der, er det jo – som representanten sier – noe vi er kommet i gang med allerede i revidert budsjett. Jeg skal besøke Levanger i løpet av juni og skal se om det er mulighet for også å kunne ta dette opp og sette det på dagsordenen der, med de mange dyktige institusjonene som representanten viste til.

Jeg har lyst til å si at dette med å spre gode erfaringer tror jeg blir en av våre største utfordringer. Det som gjorde inntrykk på meg, var et besøk til Bergen Rød Kors Sykehjem, hvor vi så hvordan musikk var tatt i bruk i demensomsorgen. Der var det dokumentert erfaringer før bruken av musikk, og etter. Det var dokumentert på film, med de pårørendes aksept, og det var til dels gripende illustrasjoner av en veldig oppjaget, traumatisk hverdag i forkant, hvor demente personer våknet med et brøl av smerte og frustrasjon, og det var et høyt spenningsnivå gjennom hele dagen både for pasienter og for personell. Vi så da hvordan musikk i behandlingen og den daglige omgang ble introdusert – og det hele endret seg. På toppen av det var det jo også et betydelig fall i bruk av medikamenter og en betydelig økning i grad av tilfredshet også hos de pårørende. Summen av det har man grunn til å tro gjør det også bedre for pasientene.

Det er jo ingen grunn til at den gode erfaringen skal være begrenset til det sykehjemmet. Men hvordan har vi mekanismer til å spre det? Det har vært et av temaene i den meldingen, Morgendagens omsorg. Så jeg er glad for alt det vi har hatt gående, og som kulturministeren og hennes fagfelt har jobbet med sammen med oss om. Vi må få større evne til å spre det, og vi må til og med kunne forvente at slike gode erfaringer blir tatt i bruk på mange andre områder. Så det håper jeg skal bli noe av resultatet av meldingen.

Så vil jeg også understreke dette med frivilligheten, for det har to sider. Det ene er å identifisere nye omsorgsressurser i tillegg til dem som er. Det er altså ikke frivillige som erstatning, men som supplement til det vi har – hele tiden å måtte bygge ut dyktige fagfolk i denne sektoren. Men det dreier seg også om frivillige som bidragsytere med noe som ingen andre kan bidra med, bidraget utenfra til en verden som kan bli institusjonslukket, nemlig åpne dører ut. Her er også mange gode eksempler. Vi må gjøre det vi kan for at de eksemplene får gode ben å gå på.

Statsråd Hadia Tajik [15:04:11]: Kulturens eigenverdi er jo heilt grunnleggjande, og samtidig har kulturen ein meirverdi for andre samfunnsområde.

Kunst og kultur som verkemiddel i helseaugemed har vore kjend sidan antikkens tid. Aristoteles meinte at dei lange teaterforestillingane ein då hadde, lutra sjela. I Håvamål viser ein til at «Mine kvede … hjelpe deg vil mot saker og sorger og suter alle». Representanten Stokkan-Grande er derfor ein del av ein lang og stolt tradisjon når han tek opp samanhengane mellom kultur og helse.

Ein av fire nordmenn seier at dei er einsame. I ei stor internasjonal undersøking viser det seg at det å ha få vener har same helserisiko som det å vere alkoholikar eller det å røyke 15 sigarettar om dagen. Me kan ikkje vedta kommunale vener eller vedta at folk skal føle seg inkluderte. Men me kan gjere det lett å delta, lett å vere med. Velferd er ikkje berre offentlege gode. Velferd er òg nærleik mellom menneske, det er opplevingar som gjer inntrykk, og det er moglegheita til sjølv å skape uttrykk.

Representanten Stokkan-Grande var inne på kva frivilligheita har å seie for både fysisk og psykisk helse. Representanten kjenner kanskje til at Kulturdepartementet denne veka har det me kallar for ei frivilligheitsveke. Det inneber at me kvar dag denne veka tek opp ulike tema knytte til frivilligheita for å løfte det fram, løfte fram viktigheita av forsking på området, viktigheita av forenkling på området, sånn at frivilligheita får best moglege kår.

I dag hadde eg samråd på St. Hanshaugens frivillighetssentral, saman med ulike personar som har erfaring med å rekruttere eldre til frivillig arbeid. Det me ser av statistikken på området, er at det er stadig fleire blant den aldrande befolkninga som er frivillige, og at veldig mange i den delen av befolkninga gir uttrykk for at dei opplever det som ein veldig positiv ting å kunne vere med på den måten. Me veit òg at samfunnet vårt står overfor store demografiske endringar, der det vil verte fleire eldre som lever lenger enn før, har betre helse, og det betyr at frivilligheita har fleire moglegheiter framover til å rekruttere endå fleire i denne delen av befolkninga. Det har betydning for samfunnet som heilheit, fordi det er enkeltmenneske som det her er snakk om, som har erfaringar og kunnskapar som er nødvendige og nyttige i møte med andre menneske. Men ikkje minst har det òg betydning for den som sjølv er der som frivillig, at ein opplever den meistringa som det nokre gonger inneber, den kunnskapsutvekslinga som det inneber, den styrkinga det inneber og den godkjenninga det inneber for den enkelte å vere i den rolla. Der fekk eg mange gode innspel som eg trur òg kan vere viktige i arbeidet med frivilligheitas rammevilkår framover.

Temaet kultur og helse opptek meg av fleire grunnar, fordi det dreier seg om å gi menneske i dette landet betre helse og eit betre liv, men ikkje minst handlar det om heilt grunnleggjande ting som deltaking og demokrati – altså at alle skal ha ei stemme i samfunnet. Det dreier seg òg om at me som samfunn treng alle som bur her. Me må gjere det me kan for at alle har det best mogleg. Det dreier seg bl.a. om å sikre menneske verdigheit, sjølvtillit og moglegheit til sjølv å byggje seg det livet dei ønskjer. Deltaking i kulturlivet og hjelp til å uttrykke seg gjennom kunstneriske uttrykksformer kan gjere underverk for den enkelte. Gode opplevingar av meistring kan bryte psykiske barrierar, og det kan òg gi nye utviklingsmoglegheiter.

Den kulturelle spaserstokken er allereie nemnd. Den er eit godt eksempel på samarbeid mellom departementa på dette området. Det Den kulturelle spaserstokken bidreg til, er jo bl.a. at kommunar utviklar eit mangfald av sjangrar og kulturuttrykk for eldre. Det betyr f.eks. at i Rana kommune opplever ein 101 år gamal dame å delta under ein konsert saman med musikarar frå kulturskolen. Konsertane som vert arrrangerte, gir ho, andre eldre og tilsette på den institusjonen opplevingar, glede, trivsel, samtidig som dei er med på å skape viktige sosiale arenaer.

Det finst òg ei rekkje studiar som bekrefter samanhengen mellom tilgang på kultur og god helse. Helseundersøkinga i Nord-Trøndelag konkluderte med at personar som bruker kulturtilbod, opplever betre helse, er meir tilfredse med livet, og har mindre angst og depresjon samanlikna med folk som ikkje er så opptekne av kultur.

Fleire studiar har analysert effekten av deltaking i frivillige organisasjoner. Her er òg funna knytte til færre symptom på depresjon og betre opplevd helse. Alder og livssituasjon har betydning for om frivillig engasjement har ein positiv effekt for livskvalitet. Det ein då ser av dei studia, er at ungdom og eldre skil seg særleg positivt ut – at det altså har ein spesielt god effekt på desse aldersgruppene at ein legg godt til rette for frivillig arbeid, senkar tersklane for deltaking mest mogleg.

Dei nordiske kulturminstrane har òg nyleg satt av 600 000 DKK i 2013 til eit eittårig kartleggingsprosjekt på kultur- og helseområdet. Prosjektet skal kartleggje innsatsar som føregår og er gjennomførte i Norden, det skal kartleggje eksisterande nordisk og internasjonal forsking, og det skal gi perspektiv på framtidige behov på området. Det er eit arbeid eg ser fram til med stor interesse. Det er klart at me kan hente erfaringar få våre nordiske naboar, som representanten Stokkan-Grande òg var inne på.

Winston Churchill sa ein gong:

«Først former vi våre bygninger. Deretter former de oss.»

Sitatet trur eg handlar om korleis det me møter i kvardagen, har betydning for korleis me har det. Kva grenser me opplever vert sette – anten dei er fysiske, mentale eller emosjonelle – spelar ei rolle for opplevinga av fridom, og ikkje minst spelar det ei rolle for helse.

Desse perspektiva trur eg er viktig å ha med seg når me jobbar vidare med temaet.

Laila Marie Reiertsen (FrP) [15:11:17]: Takk til interpellanten som set lyset på fleire utfordringar vi står midt oppe i når det gjeld helse, og som krev nytenking, endring og omstilling, og ikkje minst samarbeid, på fleire område i framtida.

Samhandlingsreforma er i eit tidleg stadium, men likevel ser ein at utfordringane nærmast står i kø, det vere seg utfordringar i høgare tal på eldre eller fleire yngre med ulike livsstilssjukdomar som krev auka ressursar til behandling og førebygging – og ikkje minst fleire med demensdiagnose.

Vi skal satsa på førebygging frå dag ein i kommunane og elles i samfunnet, men ein veit godt at førebygging gir små resultat der og då. Det tar tid før ein ser helseøkonomiske innsparingar av førebygging. Når ein veit at det er kommunane som må ta det største ansvaret for eiga befolkning innan førebygging og helsehjelp, vil dette krevje god kommuneøkonomi og tøffe prioriteringar.

Interpellanten fokuserer på helseutfordringar, og at ein må samarbeida på tvers av sektorar, noko eg trur vil og bør tvinga seg fram. Demensomsorga, som interpellanten nemner, er og blir formidabel i åra framover. Det blir forska og tenkt, noko som er bra. Vi som nasjon må lytta til andre land med omsyn til demensomsorga. Sjølv om mange er gode både i behandling og pleie av demente i eige land, må vi sjå framover og snakka med andre. Vi har sett at kultur, og spesielt sansebehandling, er essensielt i demensomsorga. Mange har bygd sanserom og sansehagar og inkludert mykje kultur i form av musikk og fysisk aktivitet i behandling og pleie av demente personar. Alt dette fører til rolegare demente, som av dei som er rundt, blir opplevd som ein stor og viktig livskvalitet for den enkelte. Ein ser jamvel òg at pårørande og tilsette har gode livsopplevingar saman. Ikkje minst er dette bra for arbeidsmiljøet.

Tilbod av ulike slag på kulturfeltet til desse pasientane er i dag mykje til stades i enkelte kommunar, men er i andre kommunar nærast fråverande. Dette bør systematiserast, og ein må sikra at sånne tilbod og samhandling mellom helse og kultur blir gitt over heile landet. Samtidig må vi tora prøva ut ny teknologi og nye omsorgsformer, tileigna oss ny kunnskap og endra nye fagmetodar raskt – både det organisatoriske og dei fysiske rammene.

Ein må også kunna tenka å invitera andre utdaningar inn i dei ulike helseutdanningane, slik at ein allereie der byggjer kunnskapsbruer med det same målet om ei god helse og eldreomsorg.

Eit anna og viktig innspel i framtidig omsorg er nødvendigheita av medspelarar i frivillige organisasjonar. Frivillig innsats må styrkast og få større innpass i eldreomsorga enn det har i dag. Vi må samordna ulike organisasjonar og invitera til felles løft for framtidas eldreomsorg. Det må òg bli gitt stabile vilkår knytte til dei organisasjonane som yter teneste – ikkje berre på kort sikt, men også på lengre sikt. Gode rammer over tid er verdig takknemlegheit frå statens side til dei frivillige, noko ein bør hegna om.

Framstegspartiet vil styrka kommuneøkonomien for at kommunane skal klara utfordringane. Kommunane er også dei som er best på å samarbeida med dei ulike organisasjonane – som dei kjenner i eigen kommune. Ein må påskjøna dei som tenker nytt og prøver ut nye og gode løysingar, som igjen avlar god eldreomsorg. Derfor er det viktig, også på sida av rammene, å satsa på gode nytenkande prosjekt og ikkje minst å satsa på tilsette og rekruttera nye medarbeidarar og legga til rette for og oppfordra til å ta vidareutdanning innan eldreomsorg.

Dagens pårørande er andre bidragsytarar for framtida. Mange seniorar har stort potensial og ønsker å bidra både for sine eigne og andre. Mange går av med pensjon tidleg, men ønsker å bidra. Derfor er det viktig å leggja til rette for nærpleie i eigen familie og vennekrets; med gode avlastningsmoglegheiter, omsorgsløn, pleiepengar og gode permisjonsordningar for dei som enno er i arbeidslivet, og som vel å pleia sine nære – det at dei blir gitt mulegheiter for det. Kanskje må vi over tid sjå nærare på permisjon på lik linje som ved fødsel og sjå på moglegheiter med ei eller anna form for pårørandepermisjon over tid. Eg trur ikkje noko må vera uprøvd når det gjeld satsinga i eldreomsorga – spesielt når det gjeld dei demente, som er ei veksande gruppe.

Til slutt vil eg nemna Den kulturelle spaserstokken, som vi er positive til. Men det er ein eg ting saknar: Ein gløymer kanskje dei som bur heime. Det er ei utruleg stor gruppe demente som kanskje ikkje får det same tilbodet som dei som er på institusjon. Men dei òg treng tilbodet.

Kjersti Toppe (Sp) [15:16:20]: Dette er ein interessant og viktig interpellasjon. Han går rett inn i det arbeidet som no skjer i helse- og omsorgskomiteen med behandling av stortingmeldinga om morgondagens omsorg. Han passar òg inn i regjeringas stortingsmelding om utdanning av helsepersonell for framtida, som vart behandla i fjor – stortingsmeldinga om utdanning for velferd og behovet for å få fleire profesjonar inn i omsorga.

Som interpellanten seier, er det no viktig med tverrsektorielt samarbeid og nytenking om innhald og ressursbruk i omsorgstenesta. I stortingsmeldinga om morgondagens omsorg er det stor fokusering på omgrepet «aktiv omsorg», som betyr at vi må fokusera på det sosiale innhaldet i tilbodet og på ein aktiv kvardag. Den kulturelle spaserstokken er nemnd av fleire. Det er klart at denne kan bidra til at dei eldre får eit tilpassa kulturtilbod der dei bur. Dette er viktig og betyr mykje for dei, og det er ei ordning som må utviklast vidare.

Eg er sterkt tilhengar av at vi no må få styrkja kulturtilbodet som ein terapeutisk metode i behandlinga – altså at ein brukar song, musikk og bevegelse som ein integrert del av behandlinga, spesielt for demente. Resultata som dette har gitt, har vorte nemnde, og dei er ganske oppsiktsvekkjande bl.a. ved at dei reduserer bruk av medisin, og at dei gir den enkelt eit betre liv og ein betre kvardag. Dette må vi ha meir av, og eg er glad for det som blir varsla i omsorgsmeldinga – at det skal koma eit nasjonalt kompetansesenter i Levanger, og at det skal vera konsensuskonferansar sånn at vi får integrert desse nye metodane over heile landet. Det vil vera veldig nødvendig.

Eg har lyst til å seia at dette med song, musikk og bevegelse har effekt. Vi er opptatt av forskingsresultat, men dette er noko som har vore brukt i generasjonar for våre eldre og våre barn. Vi har rike songtradisjonar i skule og lokalsamfunn. Det er berre å byggja vidare på det vi har, og vera bevisst på at det faktisk også har ein verdi for helsa, noko vi kanskje ikkje har vore så bevisste på.

Eg var på besøk på eit dagtilbod i Sund kommune sist fredag. Kvar måndag får dei der besøk av ein person som kjem og syng og spelar piano med dei. Det er vekas høgdepunkt. Dei gledar seg til det, og det er veldig positivt. Dette er personar med begynnande demens. Dette er utruleg bra, og mange nyttar dette i dag. Det er ikkje slik at dette ikkje blir teke i bruk. Det føregår faktisk mange plassar.

Heilt til slutt har eg lyst til å minna om den kulturutgreiinga som Anne Enger og utvalet som ho leia, la fram. Dei lanserte omgrepet «den kulturelle grunnmuren» – at ein skal styrka den kulturelle grunnmuren. Eg ser denne satsinga som no kjem fram, som eit ønske frå interpellanten nettopp om å styrka den kulturelle grunnmuren ute i lokalsamfunnet, ute blant barn og unge, og ute blant eldre som lever i kvardagen til eldre. Det skal gjelda heile samfunnet, og det skal skje lokalt.

Tove Karoline Knutsen (A) [15:20:45]: Jeg er veldig glad for denne interpellasjonen. Den tar opp et tema som er bredt nedfelt i det arbeidet regjeringa gjør, og bygger på erkjennelsen av at vi er tenkende, følende, kulturelle og åndelige skapninger hele livet, fra vugge til grav. Denne erkjennelsen kommer til uttrykk i flere meldinger som regjeringa har lagt fram, og gjennom iverksettelsen av konkret politikk.

Stortingsmeldinga Morgendagens omsorg, som også helseministeren snakket om, bygger på Hagen-utvalgets anbefalinger om hvordan vi kan tenke nytt og utradisjonelt omkring pleie og omsorg i framtida. Samtidig er det viktig å snakke om hvor mange bra initiativ som allerede finnes når det gjelder samspillet mellom kultur og helse, om de erfaringene vi har høstet, og om det vi faktisk allerede vet, når det gjelder den positive sammenhengen som her kan påvises.

Da min far kom på sykehjem, 85 år gammel, var jeg omreisende musiker på turné, og det første min far sa da jeg kom på besøk, var følgende: «Men dokker kjem vel hit og speller for oss, for det e jo vi her på sykehjemmet som treng det aller mest.» Vi rakk dessverre ikke innom sykehjemmet der min pappa var på den turneen, men både før den gangen og i årene etterpå har jeg hatt gleden av å synge på mange sykehjem og eldresentre, og jeg har blitt helt overveldet over å se hva sangen kan gjøre med særlig eldre demente. Det er nesten som et lite mirakel når mennesker som har mistet både talens evne og selve ordene, plutselig gir seg til å synge alle versene på «Barndomsminne frå Nordland» eller «Kom mai, du skjønne, milde». For det skjer noe når sangen, det mest personlige instrumentet vi har, blir den nøkkelen som trengs for å låse opp døra til det rommet hvor språket har gjemt seg og nesten blitt borte.

Jeg har blitt dypt beveget og berørt av sånne opplevelser. Andre har gått vitenskapelig og systematisk til verks for å finne ut hva som egentlig skjer når musikk på denne måten nærmest kan oppheve tyngdekrafta. Musikkterapeut og lege Audun Myskja, som flere har nevnt, har tatt sin doktoravhandling på bruk av musikk i pleie av demenspasienter. Han har bl.a. konkludert med at nettopp sang, som del av de daglige rutinene, er til stor hjelp for demente. Det er første gang noen i Norge har forsket på hvilken type musikkbehandling som virker på demente over tid. Ifølge Myskja er det viktig at det synges, ikke bare organisert, men når som helst når pleier og pasient omgås. Budskapet fra Myskja er at man ikke trenger å ha spesialutdanning. Man trenger ikke en gang å ha en fin stemme. Om du synger under stellet av demenspasienter, vil pasienten slappe av, roe seg og få minner tilbake. Ved flere sykehjem, som flere har nevnt – Røde Kors i Bergen og Sør-Tromsøya i Tromsø – har man sett at medisineringa har gått ned med systematisk bruk av musikk.

Den store utfordringa er hvordan vi skal sikre at de erfaringene vi har høstet på dette feltet, blir mer systematisk tatt i bruk og ikke bare gjenstand for enkelte ildsjelers innsats. Vi må bare innrømme at de nesten oppsiktsvekkende resultatene fra bruk av kultur – og særlig musikk – i omsorg for syke og demente ikke har hatt tilstrekkelig bred læringseffekt. Jeg håper og tror at den nye innovasjonsstrategien som meldinga om morgendagens omsorg tar til orde for – nasjonalt, regionalt og lokalt – kan gjøre noe med dette, som også helseministeren var inne på.

Denne regjeringa har bevilget 30 mill. kr til en fabelaktig satsing som heter Den kulturelle spaserstokken. Det er en ordning som har sørget for at mange eldresentre, sykehjem og eldre som bor hjemme, har fått besøk av kunstnere som har budt på flotte opplevelser for et stort publikum. Fram til nå har det vært slik at det er den enkelte kommune som søker Kulturdepartementet om støtte til prosjekter. Det var nok en riktig organisering da man startet opp, fordi man ville høste konkrete erfaringer fra satsingen. Nå tror jeg det er på tide å endre dette. Jeg har foreslått, også i møte med Kulturdepartementet, at man nå organiserer Den kulturelle spaserstokken mer i tråd med slik Den kulturelle skolesekken er organisert. Jeg tenker at fylkene kan ha et tydelig ansvar, og at ideer til gode prosjekter kan komme både fra kommuner, fylker og kunstnerne selv. Det viktigste er at gode prosjekter automatisk blir tilbudt flere eller alle kommunene i en region eller et fylke der kunstnere opptrer og turnerer. Slik når man flest mulig med de prosjektene som finansieres.

Jeg er glad for denne debatten, og jeg ser fram til at vi i landet vårt skal få et sterkere feste for den grunnleggende humanistiske tanke at vi er kulturelle og åndelige skapninger hele livet, fra vugge til grav.

Kåre Simensen (A) [15:26:03]: I likhet med foregående taler vil jeg også gi min tilslutning til at et så viktig tema som dette settes på den politiske dagsordenen. Kultur skaper glede, den kan provosere og gjøre oss forbannet, ja, kultur handler vel om livet sett i et utvidet perspektiv. Det heter: En god latter forlenger livet, og gjennom denne ene setningen er både kulturen og helsen godt forent.

Så langt i debatten har vi fått mange gode eksempler på hva man har fått til landet rundt. Men i dette innlegget vil jeg se litt på hvordan ny teknologi kan påvirke utviklingen innenfor kulturen på godt og vondt – og kanskje mest det siste. Kanskje jeg beveger meg langt utenfor det interpellanten ønsker å fokusere på, men i et perspektiv hvor gode opplevelser bidrar til det gode liv, har vi vært innom omsorgsteknologi, og vi har også vært innom Den kulturelle spaserstokken. Jeg vil bruke tid på et annet «håndtak», nemlig på joysticker, og det som de kan brukes til. Da tenker jeg spesielt på utviklingen av spillteknologi.

Der har utviklingen gått slik at mange har startet med en god opplevelse, og så har det etterhvert utviklet seg til noe negativt. Kulturen blir rett og slett ukultur, noe som igjen kan påvirke min og din helse i negativ forstand. Forebygging er grunnmuren i Samhandlingsreformen – jo tidligere, jo bedre. Når vi ser hvordan utviklingen er i ferd med å gå, spesielt innenfor spill, er det viktig at vi også setter dette på den politiske dagsordenen i en debatt som den i dag.

Ny teknologi vil forflytte deg ut i en cyberverden der du er sjefen. Fra å ha kontroll til å miste kontroll er veien kort. Vi har altfor mange eksempler på hvor galt det kan gå, både ute i verden og her i landet. Vi opplevde det utenkelige for snart to år siden, noe som endte med at 77 mennesker måtte gi sitt liv for – etter mitt syn – en gal manns handlinger. Under rettssaken kom det fram at inngangen til tragedien startet med et uskyldig opphold i cyberverdenen, men endte som en katastrofe i den virkelige verden. Måtte det aldri skje igjen.

Man regner med at 50 000 mennesker i Norge har problemer med gambling. Unge menn er hardest rammet. Flertallet av dem som sliter, har opplevd at spillingen går ut over arbeid, utdanning, familie, parforhold eller venner. Det er heller ikke uvanlig å oppleve angst eller depresjoner i sammenheng med spilleavhengighet. Problemene finnes ikke bare der hvor penger er innsatsfaktorer. Barn og unge bruker stadig mer tid på dataspill. Faktisk spiller så mye som en tredjedel av guttene i ungdomsskolen dataspill hver dag, viser tall fra NOVA. 12 pst. av disse bruker mer enn tre timer daglig på spill. Dette er en negativ samfunnsutvikling: fra en situasjon der det før var naturlig for barn og unge å ha en svært aktiv og mangfoldig hverdag, til der vi er i dag, hvor altfor mange har en passiv hverdag, med de utfordringer det medfører både sosialt og helsemessig.

Nettbruk kan være utfordrende. I tillegg til spill og de utfordringene som jeg har tatt opp så langt, vil jeg også nevne at vi dessverre har altfor mange eksempler på at overgripere misbruker nettet til å komme i kontakt med barn, noe som kan føre til krenkelser og fysiske overgrep. Altfor mange barn og unge blir utsatt for mobbing på nett. Det skjer til alle døgnets tider, og det er ofte usynlig for voksne. Vi kan alle forstå hvor tragisk det er når slike ting skjer. Det er vondt, først og fremst for dem det gjelder, men også for de som står dem nær.

Denne utviklingen må vi ta på alvor. Hver av oss kan bidra, og det er jo nettopp det som er interpellantens spørsmål – hvordan kan vi samarbeide tverrsektorielt for å endre en slik utvikling? Når vi snakker tverrsektorielt, tenker vi da bare på hva det offentlige kan gjøre? Jeg mener at vi må utvide begrepet «tverrsektorielt» til også å favne meg og deg. En viktig arena er f.eks. rundt kjøkkenbordet, der foreldre og barn møtes, og å kommunisere på tvers av generasjoner i møte med skolehverdagen, i møte med frivillige lag og organisasjoner.

Derfor er det litt viktig at vi nå setter også denne siden av kulturen på dagsordenen, fordi det rammer så altfor, altfor mange, og det er altfor mange barn og unge som får en fryktelig dårlig start på sitt voksenliv.

Ib Thomsen (FrP) [15:31:11]: Jeg vil også takke representanten for å ta opp et viktig spørsmål og å bevege seg inn på et område som jeg forstår kan være vanskelig å bevege seg inn på, for dette er en profesjon som man før ikke har diskutert alternativer til.

Vi har frivilligheten i kommunene, vi har frivilligheten lokalt, og dette er kanskje noe av det viktigste vi har innenfor akkurat dette området rundt omkring i landet. Vi har lokale teatergrupper, vi har lokale sangkor som bidrar innenfor dette området. Kulturen gir en merverdi til kommunen, og den skaper en trivsel i kommunen som vi må ta vare på. Men jeg tror det er viktig at Stortinget ser sin begrensning og lar kommunen utvikle dette tilbudet, som alle er enige om er så viktig. Man har sett at kultur har merverdi rundt omkring i landet, og man ønsker nå å spre den.

Når det gjelder behandling med kultur, snakker vi ikke bare om eldre; vi ser syke barn under omsorg som også drar nytte av dette. Vi ser psykisk syke ungdommer som får behandling med musikk – de får øve på musikk, de får synge i kor, de får en mestringsfølelse innen musikk som de ikke har hatt tidligere. Ja, man har sågar sett at det har vært positivt å behandle ungdom som bor på institusjon, med kultur og musikk.

Alle har vært innom eldre som bor på institusjon, men vi skal ikke glemme eldre som bor hjemme. Dette er en gruppe det kan være vanskelig å få ut, og som det også er vanskelig å få i tale. Jeg tror at dette kan være et godt tiltak nettopp for dem, men da må vi også gi kommunene en mulighet for dette. Musikk som terapeutisk hjelpemiddel er det vi egentlig snakker om – og bare på godt!

Kultur skal være et supplement til helsevesenet og til behandling, men når man ser at det samme er blitt brukt på danske soldater i Afghanistan – musikk i lydputene deres ble brukt som et hjelpemiddel – skjønner man at her er det store muligheter. Så jeg håper at denne debatten og det temaet vi nå tar opp, ikke blir en slags profesjonskamp, at det kun er én gruppe som kan behandle, men at vi kan bevege oss lenger ut for å finne alle muligheter for å få folk friske. Vi må tørre å bevege oss. Vi vet også at det finnes terapeuter rundt omkring i landet som ikke er utdannet innen helsevesenet, men som kan være med og bidra nettopp innenfor det området vi nå har diskutert.

Så igjen: Tusen takk til representanten for å ta opp dette temaet. Jeg håper vi tør å bevege oss lenger enn det vi har gjort til i dag.

Arild Stokkan-Grande (A) [15:35:00]: Jeg takker salen for en god debatt, hvor temaet blir belyst fra mange ulike innfallsvinkler.

Etter å ha hørt representanten Kåre Simensens innlegg om spillepolitikk får jeg en tanke om at vi godt kan oppfordre eldre til heller å danne en bridgeklubb enn å spille nettpoker. Det er sosialt, det er noe som holder hjernen i gang, og etter røykeloven er det vel også bra for folkehelsa å spille bridge!

Flere har belyst kulturens betydning for folks helse, både fysisk og psykisk, og jeg er glad for at flere ser det perspektivet. Når vi vet hvor viktig dette er for folks liv, er det – i hvert fall for meg som sosialdemokrat – viktig at vi sørger for å spre dette til så mange som mulig, sånn at flest mulig får muligheten til å delta, til å oppleve, til å mestre.

Oppfordringen må være til utmeislingen av framtidens kulturpolitikk – at man i enda større grad sørger for et lokalt kulturløft, at man satser på frivilligheten og slipper frivilligheten løs, at man utløser de kreftene som bor i hver enkelt som ønsker å bidra i lokalsamfunnet sitt, at man ser på om midlene til Kulturrådet kanskje også kan innrettes mot perspektivet kultur/helse, og at man videreutvikler ordningen med Den kulturelle spaserstokken. Jeg er enig med representanten Tove Karoline Knutsen i at her er det et potensial både til å nå flere og ikke minst til å aktivisere flere eldre.

Så er jeg enig med statsråd Jonas Gahr Støre i at mange av de eksemplene vi ser – mennesker som får muligheten til å få en engangsopplevelse eller en langtidsvirkning – er veldig gripende. Vi har sett video av en hardt Parkinson-rammet eldre mann som bare ved å bruke en metronom, en taktmåler, etter kort tid går som en 40-åring. Man tror ikke sine egne øyne.

Vi har hørt eksempler på eldre demente som man før måtte ha tre personer til å legge om natten på grunn av uro, frykt og redsel, og der man – ved å synge sammen med den demente – nå bare trenger å være én person. Det øker verdigheten, og det er viktig for pasienten og de pårørende, men også for de ansatte, at de også ser at de kan bidra med noe til andre mennesker, og at de også føler en mestring.

Derfor blir det et viktig ansvar for det nye nasjonale kompetansesenteret å sørge for at de gode eksemplene får en god spredning. Jeg er veldig glad for signalene fra statsråden når det gjelder erfaring og erfaringsutveksling, for dette arbeidet må ikke bare være avhengig av ildsjelene. Det er viktig å spre de gode eksemplene og å finne mekanismer for å spre dette og implementere det i andre institusjoner.

Takk for debatten.

Statsråd Jonas Gahr Støre [15:38:15]: Det har vært en god debatt, og den har også frembrakt en del nye perspektiver, som bl.a. å skrive representanten Stokkan-Grande inn i en lang tradisjon fra Aristoteles! Det gir grunn til ettertanke, og jeg ser også at representanten har innført en erstatning for Den kulturelle spaserstokken, nemlig «det kulturelle slips», som gir tanker om musikkens betydning.

Jeg synes debatten har vært god, og at den har illustrert en dimensjon som vi ofte ikke diskuterer når vi snakker om omsorg og helse, og jeg har ikke mye å legge til debatten, annet enn kanskje én kommentar til representanten Thomsen, som snakker om at vi må gjøre alt vi kan for å få folk friske. Jeg tenker at mye av det vi har diskutert her i dag, er litt bortenfor det, fordi kulturen bidrar ikke nødvendigvis til å gjøre folk friske, men den bidrar til å øke mestringen av hva det vil si å ikke ha full helse. Kulturen kan også bidra til det som gjør folk friske, men det store potensialet, tror jeg, er å gi livsinnhold og livsglede og livsverdighet til mennesker som må akseptere at de ikke har full helse, og så øke mestringen. Dette satser vi også på, og vi har fått illustrert mange eksempler, og jeg er veldig glad for at kulturministeren også har deltatt i debatten, fordi så mye av virkemidlene og engasjementet ligger nettopp på det feltet.

Presidenten: Da er sak nr. 7 ferdigbehandlet.