Til Stortinget
Formålet med barnetrygden er å bidra til å dekke utgifter til
forsørgelse av barn, jf. lov om barnetrygd § 1. Barnetrygden er
en omfattende ordning. I 2011 ble det utbetalt 14,7 mrd. kroner
i barnetrygd til totalt 689 200 mottakere. Alle foreldre som har
barn under 18 år boende fast hos seg, har rett på barnetrygd. Ifølge
SSB hadde 27 prosent av par med barn under 6 år en husstandsinntekt
på over 1 mill. kroner i 2010 og 43 prosent av par med barn mellom
6 og 18 år husstandsinntekt på over 1 mill. kronerhttp://statbank.ssb.no/statistikkbanken/selectout/print.asp?FileformatId=2&Queryfile= 201291012287816178065Prosenthushald&PLanguage= 0&MainTable=Prosenthushald&potsize=16.
Den ordinære barnetrygden for 2012 er på 970 kroner per måned.
Barnetrygden betyr i dag relativt mye for omfordelingen av inntekt
slik den måles i inntektsstatistikken: Barnetrygden innebærer en
omfordeling av inntekt fra husholdninger uten barn til husholdninger med
barn. Om lag 90 prosent av menn og kvinner i Norge får imidlertid
barn i løpet av livet. Barnetrygden kan derfor i stor grad ses på
som en overføring til småbarnsfasen fra andre livsfaser.
Selv om barnetrygden gis til alle barnefamilier, bidrar den likevel
til at færre lever under EUs lavinntektsgrense. Forslagsstillerne
mener likevel at fordelingseffekten er for svak og at den med enkle
grep kan bli sterkere.
Fordelingsutvalget (NOU 2009:10) pekte på at barnetrygdens omfordelende
effekter har blitt betydelig svekket i løpet av de siste 10–12 årene,
fordi beløpet ikke er blitt justert i takt med prisstigningen eller
lønnsveksten. Satsene på barnetrygd har vært nominelt uendret i
perioden 2004–2011. Målt i faste kroner har utbetalt barnetrygd
derfor hatt en nedgang på nesten 10 prosent. En underregulering
av barnetrygdsatsene har bidratt til at familier med mange barn
kommer stadig dårligere ut i inntektsfordelingen. Utvalget mente
derfor at satsene framover bør oppjusteres i tråd med lønnsveksten
i økonomien for å videreføre barnetrygdens omfordelende effekter.
Forslagsstillerne mener i stedet det er mer fornuftig å øke satsen
for lavinntektsmottakerne og senke den for dem med høyere inntekt.
På den måten oppnås fordelingseffekten som fordelingsutvalget etterspør
uten å bruke mer statlige penger på foreldre med høye inntekter.
Nesten halvparten av norske foreldre sparer hele eller deler av
barnetrygden slik at barna kan bruke pengene når de blir voksne.Ifølge
en undersøkelse MMI utførte for DNB: http://e24.no/makro-og-politikk/nesten-halvparten-sparer-barnetrygden/20251924 Forslagsstillerne
mener dette viser at mange barnefamilier ikke bruker barnetrygden
til det den er ment til, jf. lov om barnetrygd § 1, rett og slett
fordi de ikke har behov for den.
Forslagsstillerne viser til at medianinntekten i Norge har økt
(målt i faste priser) med 34 prosent i perioden 2000 til 2010. Medianinntekt
etter skatt for alle hushold var 410 000 kroner i 2010. Men veksten har
ikke vært like god for alle grupper. Blant dem med lave inntekter
finner en sosialhjelpsmottakere, innvandrere, langtidsledige og
langtidssyke. Mange av disse har barn. Ifølge SSB har rundt 4 prosent
av barnefamilier en brutto husstandsinntekt på under 400 000 kroner.
Forslagsstillerne mener det er god og treffsikker fordelingspolitikk
at disse familiene får mer barnetrygd enn familier med husstandsinntekt
på over 1 mill. kroner. Forslagsstillerne mener det er rettferdig
at lavinntektsmottakere av barnetrygd får noe mer utbetalt enn de
med høyere inntekt.
Forslagsstillerne mener det er fornuftig å opprettholde barnetrygden
som en universell ordning. Fullstendig målrettede og behovsprøvde
ordninger innebærer en risiko for at de som trenger ordningene ikke får
glede av dem, enten fordi de ikke vet om ordningene eller fordi
de ikke søker om eller gjør krav på dem. Forslagsstillerne er derfor
opptatt av å beholde barnetrygden som en ordning som gjelder alle
barneforeldre. Alle som har barn, skal få barnetrygd. Men beløpet
kan og bør likevel variere.
Forslagsstillerne er også kjent med at barnetrygden i dag er
enkel å administrere. Forslagsstillerne kan imidlertid ikke se at
dette er et godt nok argument for å beholde dagens ordning uendret.
Med tanke på alle kontantordningene i Norge kan forslagsstillerne
vanskelig tro at det ikke er mulig å lage en svært enkel modell
med for eksempel ett eller to trappetrinn for utbetaling av barnetrygd.
Forslagsstillerne viser for øvrig til at barnetrygden allerede i
dag har flere satser, særlig gjennom en rekke tillegg som Finnmarkstillegg,
Svalbardtillegg, utvidet barnetrygd og småbarnstillegg.
Forslagsstillerne mener det er flere måter å inntektsgradere
barnetrygden på. Det vises til svar på spørsmål 188 fra finanskomiteen/Venstres
fraksjon av 6. oktober 2011 vedrørende differensiering av barnetrygdenhttp://www.statsbudsjettet.no/Statsbudsjettet-2012/Budsjettsporsmal/Bevilgningssporsmal/Venstre188/?query=barnetrygd&all=true&parti hvor
Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet har delt inn
barnetrygdmottakerne i tre like store deler, sorter mottakerne etter pensjonsgivende
inntekt og tatt hensyn til antall barn og antall personer som mottar
utvidet barnetrygd som enslige forsørge.
Departementet påpekte i sitt svar at et slikt opplegg har administrative
konsekvenser og at behovsprøving av barnetrygden vil kunne ha negative
virkninger på arbeidstilbudet. Forslagsstillerne deler denne oppfatningen
og er opptatt av at grensen mellom høy og lav takst på barnetrygden
må settes så høyt at det ikke svekker incentivene til lavinntektsfamilier
til å arbeide mer. Dersom trappetrinnet settes for lavt, vil incentivet
for at begge to i en husstand jobber synke. Forslagsstillerne mener
det er mange måter en slik inntektsgradering kan gjennomføres på. En
mulighet er å sette en grense slik at det utbetales høy takst for
foreldre med husstandsinntekt under 1 mill. kroner, og lav takst
for husstander med bruttoinntekt over kr 1 mill. kroner, basert
på fjorårets ligning. Med et slikt opplegg vil de administrative konsekvensene
bli lave, arbeidsincentivet vil i liten grad påvirkes og barnetrygden
vil få en fordelende effekt og dermed være et treffsikkert virkemiddel
for å bekjempe fattigdom som rammer barn.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
Stortinget ber regjeringen innføre inntektsgradering av barnetrygden
slik at husstander med lav inntekt får høyere barnetrygd enn husstander
med høy inntekt.
11. oktober 2012