Teknisk infrastruktur er en avgjørende forutsetning for et moderne,
industrialisert samfunn. Denne infrastrukturen omfatter transportsystemer,
energisystemer, vannforsyning, avløpssystemer, renovasjonssystemer
og informasjonsnettverk. God teknisk infrastruktur er en nødvendig
forutsetning for næringsliv, folkehelse, velferd og miljø.
Nødvendigheten av å forvalte disse systemene økologisk, økonomisk
og funksjonelt er ikke bare viktig for nåværende generasjoner, men
også for de kommende generasjoner.
For vannforsyning og avløpssystemer er det spesielt viktig å
ivareta økonomiske forhold på en god måte for innbyggerne, fordi
det meste av vann- og avløp i dag er finansiert av brukerne i henhold
til et lovverk basert på selvkostberegning.
Det er et stort engasjement i saker som vedrører synlig infrastruktur
som flyplasser, veier, broer og jernbane. En annen vesentlig, men
lite synlig del av den norske infrastrukturen er drikkevannsnettet
og avløpssystemene; samfunnets «arterier og vener». Norges vann-
og avløpsinfrastruktur (VA-nettet) ligger for det meste under bakken.
De delene som er i forfall er derfor ikke synlige for allmennheten.
Vann- og avløpsinfrastrukturen i Norge er hovedsakelig blitt
bygget ut i løpet av en periode på 100 år, og er i dag et meget
omfattende nettverk. VA-ledningsnettet i Norge er beregnet til omtrent
51 000 km avløpsledninger og omtrent 44 000 km drikkevannsledninger.
I tillegg kommer omtrent samme lengde med private ledninger.
Gjenanskaffelsesverdien for de kommunale og private ledningsnettene
er i sum beregnet til omkring 940 mrd. kroner ifølge en ny rapport
om investeringsbehov i vann- og avløpssektoren (Norsk Vann rapport
B17/2013).
Økende alder på ledningsnettene fører til tæring, begroing og
mekaniske belastninger, som gir forvitring og økte driftsproblemer.
Dette fører igjen til behov for økt fornyelse. Utgiftene til å opprettholde ledningsnettets
funksjon vil øke betydelig kommende år, dersom fornyelsen av VA-nettet
fortsatt skal være lavt prioritert. Dagens fornyelse og rehabilitering
er preget av tilfeldigheter og vekslende skjønn. Dårlig innsats
i dag fører til at man skyver foran seg en stadig voksende mengde
av fornyelsesbehov.
Dersom man fortsetter nåværende fornyelsestakt, vil ledningene
som legges i dag i de fleste kommuner, måtte bli 100–200 år gamle
før de kan skiftes ut på ny. Dette er en alvorlig situasjon og det
varsler om store problemer med å opprettholde vann- og avløpsinfrastrukturens
funksjonsevne. En del av problemene skyldes at store deler av ledningsnettet
som ble anlagt i oppbyggingsperioden etter krigen, har dårligere standard
enn det som er tilgjengelig og tilrådelig i dag.
Den manglende fornyelsen medfører også en forringelse av drikkevannets
kvalitet, en økt utlekking fra vannforsyningsnettet, samt innlekking
av vann fra grunnen inn i avløpsnettet.
Rent drikkevann er ikke en selvfølge i Norge i 2013.
Ifølge Nasjonalt folkehelseinstitutt leverer de registrerte norske
vannverk ca. 768 millioner m3 vann pr. år til ca. 3,95 millioner
personer. Basert på innrapporterte data fra kommunene er sannsynlig
lekkasjetap fra det norske drikkevannsnettet så høyt som 30–40 pst.
Tilsvarende tap i Sverige, Finland og Danmark er på henholdsvis
ca. 15 pst., 16 pst. og 8 pst, noe som innebærer en betydelig forskjell
i Norges disfavør.
Når drikkevann fra norske vannledninger lekker inn i avløpsledningene
medfører dette vesentlig dyrere drift, fordi det utlekkede drikkevannet
blir renset i vannverk, transportert til vannettet, så innlekket
i avløpsledninger og deretter renset i avløpsrenseanlegg.
Utlekking av avløpsvann skjer dessuten samtidig i overløp, i
utette skjøter og i utette rør. Kostnadene for flomskader, vannbårne
sykdommer og forringet vannkvalitet til næringslivet er også kostnader
som påløper.
Det mest alvorlige her er imidlertid der avløp og kloakk lekker
inn i drikkevannssystemet. Dette kan igjen medføre alvorlig sykdom.
Hva lekkasjene i VA-nettet totalt koster samfunnet hvert år er
vanskelig å beregne, men det dreier seg om betydelige beløp.
Fortsatt registreres vannbårne sykdomsutbrudd i Norge. Nasjonalt
folkehelseinstitutt anslår at smittestoffer i drikkevannet kan være
årsak til 100 000 til 300 000 sykedager årlig, og mener følgende
årsaker kan relateres direkte til tilstanden til vann- og avløpsnettet;
brudd på avløpsledninger i nærområdet, tilsig av avløpsvann fra
kloakkanlegg, permanent lekkasje fra avløpsledninger, blokkerte
avløpsledninger med oversvømmelse av avløpsvann og krysskobling
av vann- og avløpsledninger. Dette er imidlertid svært usikre tall,
da det ikke er foretatt noen studier av situasjonen på svært mange
år.
Hvilke konsekvenser gamle og dårlige vann- og avløpsrør har for
den nasjonale beredskapen, er også en problemstilling som det ser
ut til å være liten oppmerksomhet rundt.
En dårlig vann- og avløpsinfrastruktur vil trolig bety at samfunnet
er mer utsatt for sabotasje enn det ville vært dersom vann- og avløpsinfrastruktur
hadde vært i perfekt stand.
I Sverige er det nedsatt en beredskapsgruppe som skal kunne kontaktes
når det gjelder beredskapsutfordringer for vann- og avløpsinfrastrukturen.
Interesseorganisasjonen «Norsk Vann» har tatt til orde for at en
slik gruppe blir opprettet også i Norge, uten å få gjennomslag for
dette. Forslagsstillerne mener at opprettelsen av en slik gruppe
i Norge bør vurderes på nytt.
Ifølge Vannverksregisteret har ca. 20 pst. av vannverkene i Norge
ikke tilfredsstillende vannforsyning, noe som særlig gjelder de
minste vannverkene. For å sikre fortsatt tillit til norske næringsmiddelprodukter
i andre land er det dessuten påkrevet å kunne vise til en vannkvalitet
som blant annet tilfredsstiller EUs/ESAs krav med hensyn til vannforsyningen
til de bedriftene som eksporterer næringsmidler.
En del kommuner, særlig de større kommunene, har startet opp
prosjekter med fornyelse og rehabilitering av vann- og avløpsinfrastrukturen.
Mange kommuner ligger imidlertid på betydelig etterskudd i dette
arbeidet. Fornyelsesgraden på ledningsnettet er i dag 0,6 pst. for
vann og 0,44 pst. for avløp. Det samlede behovet for fornyelse og
rehabilitering totalt sett antas imidlertid å være 2–3 ganger så
stort som det man faktisk har i dag.
Bevisstheten om viktigheten av vann- og avløpssektoren er ikke
ny, skjønt 2013 er utropt til det internasjonale vannsamarbeidsåret.
Både i 1980-årene og i 1990-årene var det etablert ordninger med
direkte statlig støtte til kommunene, men ordningene var tidsbegrenset
og belastet ulike departementers budsjetter, som Miljødepartementet
og Helsedepartementet.
Ordningene ble ikke evaluert, men inntrykket er at de fungerte
godt, og at de var tilpasset selvkostregelverket, således at tilskuddene
kunne være en buffer mot svært høye gebyrer i spredtbygde kommuner. At
tilskuddene ble brukt som forutsatt var det kommunerevisjonen som
kontrollerte, gjennom selvkostregnskapet.
Forslagsstillerne er av den mening at regjeringen må ta initiativ
til å skaffe en akseptabel oversikt over den faktiske tilstanden
til Norges vannforsynings- og avløpsledningsnett. Tilstanden bør
sorteres i ulike tilstandsklasser fra det akutte og til det mer
langsiktige med tanke på behovet for fornyelse eller oppgradering.
Kartleggingen av VA-nettets materialtekniske og funksjonsmessige
tilstand må sammenholdes med de krav som stilles i EUs rammedirektiv
for vann (2000/60/EF), som også er hjemlet i norsk lov gjennom vannforskriften.
Forslagsstillerne mener at regjeringen derfor må ta initiativ til
at det fastlegges hvor mye som må investeres og ryddes opp i før
Norge nærmer seg de krav til vannkvalitet som følger av EØS-avtalen
gjennom rammedirektivet for vann. Ikke på langt nær alle kommunale
vannanlegg leverer vann av en kvalitet som er fastlagt i europeiske normer.
Videre må de samfunnskostnader Norge har, som følge av et mangelfullt
VA-nett, kartlegges og utredes. Disse samfunnskostnadene omfatter
blant annet
flomskader på kjellere og lagre som
oversvømmes med kloakkvann og overvann
tapte arbeidsdager som følge av sykdommer forårsaket av
forurenset drikkevann
unødvendig mye pumping, rensing og transport av drikkevann
som likevel lekker ut til ingen nytte fra drikkevannsnettet
unødvendig mye lekkasjer av fremmedvann som lekker inn i
avløpsnettet, og som må renses, pumpes og transporteres til ingen
nytte
en forringet kvalitet på drikkevannet som leveres til næringsmiddelindustrien
og annen vannavhengig industri. Kvaliteten forringes i drikkevannsnettet
på vei til forbruker
miljøskader som følge av unødvendig mye kloakkutslipp fra
ledningsnettet, noe som gir indirekte kostnader som for eksempel
øket behov for miljøtiltak
Forslagsstillerne mener at regjeringen bør ta initiativ til et
forskningsprogram for utvikling av effektive metoder for karakterisering
av materialteknisk og funksjonell tilstand, og for utvikling av
de mest kostnadseffektive tiltak. I programmet bør det også legges
inn utvikling av tiltak som samtidig er de mest bærekraftige med
tanke på bruk av begrensende lagerressurser, globale miljøproblemer,
påvirkning på miljøet og helsen for øvrig. Et FoU-program bør ta sikte
på en årlig støtte tilsvarende ca. 1 pst. av de årlige direkte utgifter
kommunene har på sitt VA-ledningsnett. Dette vil i så fall dreie
seg om noen titalls mill. kroner pr. år til forskning og utvikling.
Det er mange grunner til at det norske VA-nettet er i en dårligere
tilstand enn andre VA-nett i Vest-Europa, blant annet på grunn av
grunnforhold, kalde vintre og en spredt bosetting som gjør at det
er færre innbyggere pr. meter ledning. En av grunnene er også for
liten bredde i kompetansen i kommunene og i VA-bransjen. Det er
derfor behov for støtte til videre-, etterutdanning og kompetansegivende
kurs på alle nivåer.
Med bakgrunn i at dagens gebyrberegning for vann og avløp er
basert på selvkostprinsippet, er det viktig å understreke at dette
prinsippet forutsettes videreført når det gjelder regulær drift
og ordinær fornyelse. I den forbindelse bør gjeldende forskrifter
for beregning av VAR-gebyrene (vann, avløp og renovasjon) gjennomgås
med sikte på klargjøring og presisering, særlig for å forhindre
at utgifter som ikke gjelder VAR-området belastes gebyrregnskapene.
Det er også viktig å forbedre arbeidet med budsjettering og regnskap
knyttet til gebyrberegning, samt at revisjon og kontroll av gebyrregnskapene
forsterkes.
Et annet forhold er at monopoler, enten de er offentlige eller
private, statlige eller kommunale, vil ha en tendens til å påføre
brukerleddet høyere kostnader og i mange tilfelle også dårligere
tjenester. Forslagsstillerne har alltid vært av den oppfatning at
konkurranse er sunt, idet konkurranse stimulerer til bedre kvalitet
og bidrar til lavere kostnader.
Utbygging av vann- og avløp vil normalt være definert som et
offentlig ansvar. Derfor er det innen VAR-sektoren vanlig at kommunen
eier anleggene. Forslagsstillerne ser intet galt i kommunalt eierskap, men
dette forholdet bør ikke utelukke private eiere, enten bedrifter
som ønsker å sikre egen vannforsyning eller grupper av private som
ønsker å bygge ut egne anlegg. Forslagsstillerne ønsker derfor at
det legges til rette for privat utbygging og privat eierskap, og
at private gis anledning til å tilby tjenester innen VAR-området.
Rekrutteringen til VA-bransjen er meget dårlig på alle nivåer,
og har vært det i mange år. Dersom denne utviklingen fortsetter
som i dag, vil antallet sivilingeniører og driftsoperatører i VA-bransjen
være halvert i år 2020, jf. beregninger fra Norsk Vann.
Det er i en begrenset periode behov for økonomiske incitamenter
til kommunene for å påskynde arbeidet med fornyelse og rehabilitering
av VA-ledningsnettene. Dette må ikke komme på bekostning av annen
støtte til kommunene, og stimulere til at fornyingstakten blir økt
til minimum 1 pst. av VA-nettet pr. år. Dette tilsier at ca. 900
km offentlige avløpsledninger og ca. 700 km offentlige vannledninger
fornyes eller rehabiliteres pr. år. Dersom man antar at kostnadene
for dette er på ca. 4 000 kroner pr. meter, blir totalkostnadene
ca. 3,5 mrd. kroner pr. år.
Erfaringer har vist at dersom staten tilbyr rentefrie lån, vil
dette utløse omfattende arbeider i kommunene. Klare prioriteringsprinsipper
for denne støtten må utarbeides.
Ordningen bør være tidsbegrenset. Dette vil få fart i hele fornyelsesapparatet
og vil gi et press på kommuner for å komme i gang i løpet av perioden.
Forslagsstillerne er av den oppfatning at regjeringen bør utarbeide
planer hvor utvikling av ulike scenaroer for fremtidige tilstander
for VA-nettet skisseres, uavhengig av ulike utviklingsretninger.
Dette kan for eksempel være scenaroer hvor dagens holdning og utvikling
fortsetter med en ytterligere forvitring av infrastrukturen. Det
kan også dreie seg om scenarioer der staten tar et ansvar og bidrar
til en langsiktig og systematisk forbedring av VA-nettet i en prioritert
rekkefølge.
Konsekvenser for beredskapen, samfunnsøkonomien, folkehelsen
og miljøet som følge av de ulike scenaroene må utredes, likeledes
strategier og handlingsplaner tilpasset de ulike scenarioene.
Etter en slik studie scenarioer må regjeringen, etter forslagsstillernes
syn, fastsette nasjonale rådgivende retningslinjer for den standard
man vil ha i Norge for infrastrukturen for vannforsyning og avløp.
Her må både materialtekniske og funksjonsmessige minstekrav skisseres.
Som en følge av dette vil man kunne beregne den nødvendige fornyelsestakten
i den enkelte kommune, og foreta en langtidsplanlegging både teknisk
og økonomisk. Regjeringen vil som en følge av dette få en samlet
plan for den nasjonale satsingen og kunne beregne virkningen på
samfunnsøkonomien, folkehelsen og miljøet for flere tiår fremover.