Til Stortinget
Lov om utlendingers adgang til riket og deres opphold her (utlendingsloven)
har siden den ble vedtatt av Stortinget i 2008, jf. Besl. O. nr.
51 (2007–2008) og Innst. O. nr. 42, jf. Ot. prp. nr. 75 (2006–2007)
og frem til den nye loven trådte i kraft 1. januar 2010, og etter
dette vært gjenstand for flere revisjonsrunder.
Loven var ikke fullstendig da den ble vedtatt, blant annet fordi
lovens kapittel 13Kapittel 13 Særlige regler for utlendinger
som omfattes av Avtale om Det europeiske økonomiske samarbeidsområde (EØS-avtalen)
og Konvensjonen om opprettelse av Det europeiske Frihandelsforbund
(EFTA-konvensjonen), jf. Besl. O. nr. 46 (2008–2009), Innst. O.
nr. 33 (2008–2009) og Ot. prp. nr. 72 (2007–2008) kom
som et eget tillegg, og ble sluttbehandlet i Stortinget i desember 2008,
et drøyt halvår etter. Utover dette er også kapittel 11AKapittel
11A Representant for enslige mindreårige asylsøkere, Lovvedtak 43
(2011–2012), jf. Innst. 203 L (2011–2012), Prop. 51 L (2011–2012) blitt
tilføyd.
Det er siden blitt lagt frem 12 proposisjoner med tillegg og
endringer til loven:
Ot.prp. nr. 26 (2008–2009)
Ot.prp. nr. 36 (2008–2009)
Ot.prp. nr. 97 (2008–2009)
Ot.prp. nr. 105 (2008–2009)
Prop. 30 L (2009–2010)
Prop. 3 L (2010–2011)
Prop. 138 L (2010–2011)
Prop. 141 L (2010–2011)
Prop. 51 L (2011–2012)
Prop. 59 L (2011–2012)
Prop. 87 L (2011–2012)
Prop. 95 L (2011–2012)
Siden begynnelsen av 1970-tallet og frem til i dag har Norge
hatt en netto innvandring nesten hvert eneste år, og siden fjerde
kvartal 2005 har befolkningsveksten vært innvandringsdrevet. Man
kan trygt konkludere at siden Utlendingslovutvalget fremla sin utredning
2004:20 Ny utlendingslov, har befolkningssammensetningen i Norge
endret seg markant og innvandringstakten akselerert.
Fra 2004 til 2013 har innvandrerbefolkningen (innvandrerne og
deres norskfødte barn) doblet seg i antall. Den frie bevegelse av
mennesker mellom medlemslandene i Det europeiske økonomiske samarbeidsområdet
(EØS) har ført titusener av mennesker fra sine hjemland til Norge.
Dette medfører ikke bare fordeler for det norske samfunnet, men
også ulemper.
Samtidig som befolkningsveksten er historisk høy og ikke ser
ut til å avta, og denne veksten i hovedsak er innvandringsdrevet,
har dette langsiktige utfordringer som forslagsstillerne tar på
alvor.
Forslagsstillerne mener dagens utlendingslov er moden for en
større revisjon. I tillegg til å fremsette konkrete lovendringsforslag,
fremmes også forslag om siktelinjer, for å fastslå en tydelig retning
mot en bærekraftig, fornuftig og akseptert innvandringspolitikk.
Aldri før har så mange mennesker flyttet på tvers av grensene,
og folkevandringene man kan lese om i historiebøkene hadde ikke
på langt nær de dimensjoner som er tilfelle i dag. Dette har satt
nasjonalstatene under press, og gjort innvandringspolitikk til et
av de viktigste politiske temaene i vår tid.
Forslagsstillerne har som utgangspunkt at Norge skal føre en
innvandringspolitikk til beste for landets borgere. Norge som nasjon
og den norske stat eksisterer fordi landets innbyggere mener at
det tjener deres interesser. Derfor avviser forslagsstillerne enhver politikk
som tilsynelatende kunne vært bra for staten, men som ville gått
ut over enkeltmennesket.
Forslagsstillerne er ikke bare kritiske til Norges offisielle
innvandrings- og integreringspolitikk, men også en del av premissene
for denne. Forslagsstillerne mener at det ideelt sett burde være
en friest mulig bevegelse over landegrensene også av mennesker. Problemet
er at dette ikke lar seg gjøre med et velferdssystem der enhver
innbygger er garantert et meget godt livsopphold på skattebetalernes
bekostning.
Forslagsstillerne mener at premissene for dagens offisielle innvandrings-
og integreringspolitikk ikke henger sammen. Innvandring utfordrer
den innbyrdes tilliten som eksisterer i samfunnet, den skaper ikke
automatisk et universelt akseptert mangfold. Når tilliten mellom
enkeltmennesker og grupper i et samfunn ikke er basert på et fundament
av felles regler og forståelse av regler, på et felles språk, respekt for
et sett av felles verdier og på deltakelse, skapes både gjensidig
mistillit og mismot.
Forslagsstillerne mener Norge er et mulighetenes samfunn. Norge
er rikt på naturressurser, forvalter store overskudd og ligger i
et fredelig hjørne av verden. Men det er menneskene som er Norges
fremtid. Norge er aldri bedre enn summen av sine innbyggere. Hvert
enkeltmenneskes bidrag har betydning for at Norge som samfunn skal
lykkes. Forutsetningen for at mennesker fra andre deler av Europa
og verden skal lykkes i Norge, er innstillingen til å bidra med sin
kompetanse, til å lære norsk og til verdimessig assimilering. Forslagsstillerne
mener dette siste er godt oppsummert i troskapsløftet for nye statsborgere:
«Som norsk statsborger lover jeg troskap til mitt land Norge
og det norske samfunnet, og jeg støtter demokratiet og menneskerettighetene
og vil respektere landets lover».
Dette innebærer ingen tvang, men en tydelig stillingstagen for ytringsfrihet, likeverd, religiøs
frihet og likestilling. I tillegg til det å lære norsk, er det å lære
verdiene Norge som samfunn setter aller høyest, avgjørende for å
bli en integrert medborger.
I 2012 passerte Norges befolkning 5 millioner mennesker. Dette
var lenge før man egentlig hadde trodd, da man i Statistisk sentralbyrå
(SSB) i 2005 anslo at denne milepælen ikke ville bli passert før
i 2015, forutsatt det høyeste fremskrivningsalternativet (HHMH)
eller byråets foretrukne middelalternativ (MMMM), først i 2019http://www.ssb.no/innvfram/arkiv/tab-2005-12-15-01.html
.
Befolkningsveksten i Norge har siden 4. kvartal 2005 vært innvandringsdrevet,
og innvandringstakten ser ut til å øke i overskuelig fremtid.
Forslagsstillerne viser til at antallet innvandrere i Norge har
økt dramatisk siden 1960-tallet, først og fremst på grunn av en
naiv innvandringspolitikk som verken er bærekraftig eller tjener
norske interesser. Etter årtusenskiftet har innvandringstakten akselerert,
og siden 4. kvartal 2005 har nettoinnvandringen vært høyere enn
fødselsoverskuddet.
Forslagsstillerne har over lengre tid merket seg at integreringsutfordringene
knyttet til store ikke-vestlige minoriteter er påtagelige, spesielt
i Oslo. Samtidig som innflyttingen til Oslo i hovedsak er innvandringsdrevet,
viser også tall fra SSB at det er en netto utflytting av personer
med norsk bakgrunn fra bydeler med en stor innvandrerbefolkning.
Forslagsstillerne motsetter seg ikke innvandring til Norge. Innvandring
er nødvendig for å få hjulene til å gå rundt i en rekke sektorer,
virksomheter og lokalsamfunn. Men forslagsstillerne mener at innvandringen
til Norge er lite bærekraftig, og peker her spesielt på asyl- og
familieinnvandring og integreringsutfordringer knyttet til en rekke
grupper som både sliter med å komme seg i arbeid og/eller utdanning, og
i å delta i det norske samfunnet. Mange risikerer å falle inn i
permanent utenforskap, med mindre innvandringspolitikken strammes
inn og oppmerksomheten på god integrering skjerpes. God integrering fordrer,
etter forslagsstillernes syn, en bærekraftig innvandringspolitikk.
«Med et høyt velstandsnivå og en sterk økonomi er Norge et attraktivt
innvandringsland», fremgår det i NOU 2011:7 Velferd og migrasjon.
Selv om Velferds- og migrasjonsutvalget i denne rapporten fastslår
dette på makronivå, identifiserer den fire utfordringer som alle,
individuelt eller kollektivt, kan bidra negativt til at velferdssamfunnet
Norge taper konkurransekraft og vekstmuligheter, i tillegg til innbyrdes
tillit mellom det norske samfunnets medlemmer, en av forutsetningene
for landets velferdssystem og tillit mellom folk flest:
1. Enkelte grupper flyktninger og
familiegjenforente har et vanskelig utgangspunkt for deltakelse
i norsk arbeidsliv. Mange av disse vil ha behov for omfattende kvalifiseringstilbud
og øvrig oppfølging.
2. Den store arbeids- og tjenesteinnvandringen fra EØS stiller
nye krav til myndighetene og partene i arbeidslivet for å opprettholde
et ordnet arbeidsliv.
3. Særlig reiser migrasjonen innad i EØS nye problemstillinger
rundt velferdsytelser eksportabilitet. EØS-innvandrere opparbeider
seg raskt tilgang til norske velferdsgoder, og opparbeidede rettigheter
kan eksporteres til andre EØS-land.
4. Økt migrasjon stiller offentlig administrasjon overfor
nye og mer krevende oppgaver både når det gjelder oppfølging, service
og kontroll.
Forslagsstillerne mener funnene i Velferds- og migrasjonsutvalgets
rapport, og erfaringer fra et tiår med en fordobling i innvandrerbefolkningen,
må føre til en vesentlig omlegging av et allerede altfor konsensuspreget
og tafatt innvandringspolitisk styre.
Forslagsstillerne mener at familieinnvandringspolitikken er den
mest feilslåtte delen av norsk innvandringspolitikk, først og fremst
fordi den legger til rette for tvangsekteskap og en stadig økende
tilstrømning fra grupper som er vanskelige å integrere. Det er,
etter forslagsstillernes mening, umulig å lykkes med integrering
når tre av fire andregenerasjonsinnvandrere fra visse land importerer
ektefeller fra utlandet.
Forslagsstillerne foreslår derfor en total omlegging av norsk
familieinnvandringspolitikk, med 24-årsgrense for å hente ektefelle
fra utlandet, forbud mot ekteskap mellom søskenbarn, tilknytningskrav samt
språk- og kunnskapstester. Utfordringene knyttet til familieinnvandring
er ikke like store for alle innvandrergrupper. Forslagsstillerne
mener derfor at det er uproblematisk å gi unntak fra skjerpede krav
til personer fra deler av verden der dette erfaringsmessig ikke
vil være i strid med integreringspolitiske hensyn. Dette gjelder
for eksempel EØS, USA, Canada, Japan, Singapore, Australia og New
Zeeland.
Forslagsstillerne mener dagens asylpolitikk først og fremst gagner
personer uten et beskyttelsesbehov, og ikke dem asylordningen opprinnelig
var ment å beskytte. Derfor mener forslagsstillerne at norsk asyl-
og flyktningpolitikk må legges om, slik at bare det svært lille
mindretallet av asylsøkere som er reelt forfulgte og har et beskyttelsesbehov
får bli i Norge. Asylsøkere som ikke vil fremvise korrekt identitet
eller vegrer å bidra til å fastslå identitet, asylsøkere som vurderes
å utgjøre en sikkerhetsrisiko, og asylsøkere som har fått avslag
på sine asylsøknader, skal holdes i lukkede mottak. Forslagsstillerne
vil at ordningen med kollektiv beskyttelse bare skal gjelde massefluktsituasjoner
i Norges nærområder, fordi mennesker primært må hjelpes der de er.
Forslagsstillerne er i hovedsak tilfreds med dagens ordninger
overfor arbeidsinnvandrere, men mener at saksbehandlingen med fordel
bør strømlinjeformes. Norge har for øvrig allerede en stor arbeidskraftsreserve
innen offentlig sektor, blant trygdede og blant personell i brøkdelsstillinger.
I tillegg gir EØS-avtalen gode muligheter til å rekruttere blant EUs
500 millioner innbyggere, mens ekspertkvoten gir gode muligheter
til å rekruttere høykompetent arbeidskraft fra hele verden.
Forslagsstillerne mener at mange innvandrergrupper utgjør en
betydelig kostnad for det norske samfunnet, derfor har blant annet
Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) advart mot ukritisk arbeidsinnvandring
av ukvalifisert arbeidskraft. Næringslivets behov for spisskompetanse
som ikke er lett tilgjengelig i Norge eller EØS-området må likevel ivaretas
på en fleksibel måte. Målrettede løsninger for å skaffe næringslivet
tilstrekkelig med kompetent arbeidskraft må kontinuerlig vurderes
i takt med næringslivets endrede behov.
Forslagsstillerne viser til at den ikke-vestlige innvandring
til Norge og Europa ikke har vært uproblematisk, og at utfordringene
ikke ser ut til å avta over tid. Det er problematisk når personer
med ikke-vestlig bakgrunn, da spesielt flyktninger, over tid mottar en
prosentvis høyere andel stønader i form av behovsprøvde og andre
ytelser, og i større grad enn andre i befolkningen. Det er også
fremkommet informasjon om at ikke-vestlige innvandrere er sterkt overrepresentert
på voldtektsstatistikken. Forslagsstillerne ønsker derfor en helt
ny integreringspolitikk parallelt med ny utlendingslov der innvandrere
i langt større grad ansvarliggjøres for egen integrering.
Forslagsstillerne fremmer i dette representantforslaget et større
sett av endringsforslag til utlendingsloven av 2008.
I 2009 fremla regjeringen St.meld. nr. 9 (2008–2009) Perspektivmeldinga
2009. I Innst. S. nr. 219 (2008–2009) kan man blant annet lese at:
«Innvandringspolitikken skal sikre en regulert innvandring
i samsvar med nasjonale prioriteringer. Den skal samtidig ivareta
internasjonale forpliktelser og humanitære hensyn. Økt arbeidsinnvandring
fra nye EU-land har samlet sett vært en klar fordel for norsk økonomi
de siste årene. Innvandring av grupper med høy yrkesdeltakelse bidrar
på kort sikt til å redusere flaskehalser i økonomien. Samtidig bedres balansen
mellom yrkesaktive og yrkespassive, og dermed også offentlige finanser.
På lang sikt kan imidlertid ikke arbeidsinnvandring forventes å
avhjelpe de statsfinansielle utfordringene knyttet til aldringen
av den norske befolkningen, siden også arbeidsinnvandrerne blir
eldre, og det blir flere å dele petroleumsformuen på».
Forslagsstillerne leser dette som en forhåpning for hva regjeringen
tror vil manifestere seg i fremtiden. Selv om innvandring synes
nødvendig for å holde hjulene i gang i norsk økonomi, er det altfor
mange i yrkesaktiv alder som befinner seg på utsiden av arbeidslivet,
og dette mener forslagsstillerne ikke skaper stabilitet for det
norske samfunnet på lang sikt.
Forslagsstillerne viser blant annet til NOU 2011:7 Velferd og
migrasjonsutvalgets utredning. Her fremkommer det blant annet følgende
analyse:
«Godt utbygde, sjenerøse og skattefinansierte tjenester og
overføringssystemer forutsetter stabile offentlige finanser. En
høy yrkesdeltakelse er helt nødvendig for å opprettholde stabiliteten
i velferdsmodellen. Lav yrkesaktivitet vil påføre den norske velferdsmodellen
et dobbelt tap, både ved tap av skatteinntekter, og ved en forpliktelse
til økte utgifter til velferdsytelser. Innvandring av personer med
lave kvalifikasjoner som er vanskelige å sysselsette, kan utgjøre
en betydelig utfordring. Samtidig er det mulig at kombinasjonen
av høye minstelønninger, som følge av den koordinerte lønnsdannelsen,
og sjenerøse velferdsytelser tiltrekker nettopp slike innvandrere.»
Forslagsstillerne tolker det dithen at for at innvandringen til
Norge skal være samfunnsøkonomisk bærekraftig, innebærer dette en
betydelig større grad av innvandring av personer med høy utdannelse
og kompetanse enn det som i dag er tilfelle. Samtidig fremkommer
også tydelige tegn på at lavkvalifisert innvandring ikke fører til
den ønskede stabilitet under det nå rådende arbeidsmarkedsparadigmet,
bedre kjent som «Den norske modellen», noe som gjør at man kan sette
spørsmålstegn ved innvandringens bærekraft.
Norsk utlendingslovgivning har gjennomgått to gjennomgripende
revisjoner, i henholdsvis 1988 og i 2008. Utlendingsloven av 1988
kom i et tideverv da innvandringen til Norge, spesielt asylinnvandringen, skjøt
fart og akselererte inn på 1990-tallet. Siden har innvandringsveksten
vært betydelig, og på bakgrunn av lineær vekst i innvandrerbefolkningen
– slik denne er definert av blant annet SSB – forventes antallet innenfor
denne gruppen i befolkningen å ha oversteget 700 000 per 1. januar
2013. Det er innenfor den kraftigste veksten i innvandrerbefolkningen
noensinne i norsk historie at dagens utlendingslov er blitt vedtatt
og trådt i kraft.
Velferds- og migrasjonsutvalget konkluderte i sin utredning med
at siste revisjon innebar en liberalisering i vilkårene for arbeidsinnvandring,
mens reglene for familieinnvandring er blitt innskjerpet. Utvalget kunne
ikke finne noen entydig innstramning eller liberalisering i det
øvrige innholdet i den nye utlendingsloven.
Forslagsstillerne merker seg at stortingsflertallet, unntatt
representantene fra Fremskrittspartiet, da Ot.prp. nr. 75 (2006–2007)
ble behandlet, så hen til datidens innvandringstall, og ikke i noen
særlig utstrekning vektla hvordan fremtidens innvandring til Norge
ville se ut. Dette mener forslagsstillerne er oppsiktsvekkende.
Forslagsstillerne viser til at antallet innvandrere i Norge har
økt dramatisk siden 1960-tallet, og akselerert de siste ti årene.
Bakgrunnen for dette synes å være en lite gjennomtenkt innvandringspolitikk,
som forslagsstillerne ikke ser som verken bærekraftig eller tjener
norske interesser.
Selv om innvandring er viktig for at virksomheter innen eksportrettede
virksomheter og annet privat næringsliv skal gå rundt, er prisen
for den innvandringspolitikken som er blitt ført i løpet av de siste
25 årene, økende integreringsutfordringer. Dette gjelder spesielt
store ikke-vestlige minoriteter. Dette avspeiler seg spesielt i
Oslo, der befolkningssammensetningen i en del østlige bydeler er
i ferd med å endre seg diametralt. Da innflyttingen til Oslo i hovedsak
er fra utlandet, er netto innenlands tilflytting i dag negativ. Det
vil si at nordmenn i større grad flytter ut av Oslo enn inn. Dette
mener forslagsstillerne er en tydelig indikasjon på at de som mener
at integreringen fungerer som den skal, ikke fremstiller dette korrekt
på makronivå.
Også på mikronivå er bildet ikke udelt positivt. Dette gjelder
nærmiljøutfordringer som skolen, hvor et flertall av skolene i Oslo
per i dag innehar en elevpopulasjon med betydelig minoritetsinnslag,
og der elevsammensetningen innebærer utfordringer med hensyn til
det å lære seg norsk og tilpasse seg et fremtidig arbeidsliv. Selv
om det er gledelig å observere personer med innvandringsbakgrunn
som lykkes både i arbeidsliv, utdanning og på andre arenaer, faller
en prosentvis større andel personer med innvandrerbakgrunn utenfor
arbeidsmarkedet enn det tilfelle er for den øvrige befolkningen.
Dette er også et strukturelt problem Velferd- og migrasjonsutvalget gjør
rede for i NOU 2011:7.
Forslagsstillerne fremsetter derfor noen siktelinjer som må utgjøre
fundamentet i norsk innvandrings- og integreringspolitikk:
Norge står i et veikryss. Det er mange muligheter og midler til
å realisere dem. Samtidig er det viktig at den rikdommen Norge har,
forvaltes med tanke på den oppvoksende slekt, slik at de ikke må
betale for tidligere feilgrep. Norge har et forbedringspotensial på
mange områder, og for et samfunn som det norske er tillit mellom
folk viktig. Dette forutsetter deltakelse for å bygge videre på
det foreldre og besteforeldre har gitt oss, og at også de som har
kommet hit fra andre land bidrar til fellesskapet, aksepterer norske
lover og verdier, og snakker det norske språket. Et stabilt velferdssamfunn
forutsetter en ansvarlig og bærekraftig innvandringspolitikk.
Man ynder å kalle Norge for verdens beste velferdssamfunn, og
norske ordninger er både vel utbygde og gode. En forutsigbar offentlig
sektor, aksepterte og rettferdige lover, en god forståelse mellom
stat og borger, og gode rammevilkår for privat sektor – landets
primære velferdsbygger. Kvaliteten i landets velferdstjenester avhenger
av forutsigbarhet på en lang rekke forskjellige områder. Velferd
med frihet, betyr ikke at alt er gratis. Det vil si at man må gjøre
sin plikt, før man krever sin rett.
Norge skal være et samfunn som holder de svake oppe, uten å holde
de sterke nede. Man må stille krav til dem som kan, og gi støtte
til dem som vil. Man hjelper ingen ved å senke forventningsnivået
til dem eller på andre måter å gi særfordeler. Alle skal møtes med
krav og forventninger. Å stille krav er en måte å vise omsorg på.
Vil man skape et samfunn med like muligheter, kan man ikke behandle
alle likt.
Norge er et liberalt demokrati som er åpent mot verden. Det er
en misforståelse å tro at man sikrer arbeidsplasser i Norge ved
å stenge utenlandsk arbeidskraft eller virksomheter ute. Begge deler
skaper vekst og inntekter som i neste omgang gir landet flere arbeidsplasser.
Norge skal være et åpent og ansvarlig velferdssamfunn som ser
utover og støtter andre samfunn som trenger Norges hjelp. I bi-
og multilaterale sammenhenger skal Norge være en konstruktiv partner, som
også vil hjelpe samfunn med større utfordringer enn det norske.
Men det å ha en «åpen-dør»-politikk for all innvandring, uthuler
Norges mulighet til å være et trygt og stabilt samfunn i fremtiden.
Et fritt samfunn setter også grenser. I Norge må man være tydelig
med å påpeke de normer og regler som springer ut av det å være et
åpent og liberalt demokrati. Det følger av det norske samfunnsfundamentet
at man aktivt skal bekjempe alle typer religiøs eller politisk motivert
ekstremisme og bruk av vold for å nå politiske eller religiøse mål.
Det tilligger ordensmakten å motvirke og påtale vold og kriminalitet.
Men alle ansvarlige miljøer i alle deler av det norske samfunnet
plikter å ta klar avstand fra slike metoder og trusselen om bruk
av dem. I Norge har man ikke alltid vært like flinke til å være
tydelige på landets verdier og hva de innebærer. Det er innbyggernes
borgerplikt å gjenta disse, hver eneste dag.
Forslagsstillernes utgangspunkt er at integreringen av dem som
har kommet til Norge og fått lovlig opphold her, må få mulighet
til å lykkes, hvilket betinger en lavere innvandringstakt. Man risikerer
et massivt utenforskap av personer med små muligheter til å lykkes
i det norske samfunnet, og som vil falle utenfor det ordinære arbeidslivet,
hvilket bereder grunnen for allehånde sosiale problemer og, i verste fall,
kriminalitet. For at en slik dystopi ikke skal bli virkelighet,
mener forslagsstillerne det er av avgjørende betydning å ha et innvandringsregelverk
som er stramt, men rettferdig.
Forslagsstillerne mener det må gjøres mange forandringer i dagens
innvandrings- og integreringspolitikk for at denne skal kunne lykkes.
På denne bakgrunn fremmer forslagsstillerne følgende
forslag:
A
Vedtak til lov
om endringer i utlendingsloven
I
I lov 15. mai 2008 nr. 35 om utlendingers adgang til riket og
deres opphold her gjøres følgende endringer:
§ 1 skal lyde:
§ 1 Lovens formål
Loven skal gi grunnlag for regulering av og kontroll med inn-
og utreise, og utlendingers opphold i riket, og
begrense tilstrømningen av utlendinger innenfor rammene av internasjonale
forpliktelser.
Loven skal legge til rette for lovlig bevegelse over landegrensene der dette ikke er i strid med innvandringspolitiske
hensyn, og ivareta rettssikkerheten til utlendinger som reiser
inn i eller ut av riket, som oppholder seg her, eller som søker
en tillatelse etter loven.
Loven skal gi grunnlag for vern mot forfølgelse for
flyktninger og andre utlendinger som er reelt forfulgt, og en restriktiv
fortolkning av alminnelig folkerett og internasjonale konvensjoner
skal legges til grunn.
§ 3 skal lyde:
§ 3 Lovens forhold til internasjonale regler
Loven skal anvendes i samsvar med EØS-reglene, EFTA-reglene
og nordiske konvensjoner.
§ 5 andre ledd skal lyde:
Nordiske borgere er unntatt fra kravet om oppholdstillatelse
for å ta opphold eller arbeid i riket. Kongen kan
fastsette ytterligere unntak i forskrift dersom
dette ikke er i strid med innvandringspolitiske hensyn.
§ 7 andre ledd oppheves.
§ 8 tredje ledd oppheves.
§ 9 første ledd skal lyde:
Utlendinger må ha visum til Norge for å kunne reise inn i riket,
med mindre Kongen i forskrift har gjort unntak fra dette kravet.
En utlending som er på norsk grense og som søker beskyttelse
etter reglene i kapittel 4, har likevel rett til innreise
uten visum.
§ 10 åttende ledd oppheves.
§ 11 første ledd skal lyde:
Når det er nødvendig av nasjonale hensyn
eller akutte humanitære grunner, kan visum
utstedes for inntil tre måneder selv om vilkårene i § 10 ikke er oppfylt.
Bestemmelsen i § 9 fjerde ledd gjelder tilsvarende.
§ 12 skal lyde:
§ 12 Innreisevisum
En utlending som gis oppholdstillatelse,
kan gis visum for innreise etter nærmere regler fastsatt av Kongen
i forskrift.
§ 14 første ledd skal lyde:
Dersom ikke annet er bestemt, skal inn- og utreise skje over
grenseoverganger fastsatt av departementet. Indre Schengen-grense
kan passeres hvor som helst såfremt det ikke er innført midlertidig
grensekontroll. Slik grensekontroll kan bare innføres hvis det foreligger en trussel mot offentlig orden eller
indre sikkerhet. Tollovgivningen gjelder ved passering av indre
Schengen-grense. Kongen kan fastsette nærmere regler i forskrift.
§ 15 andre ledd skal lyde:
Ved inn- og utreisekontroll påses at enhver har pass eller annet
legitimasjonsdokument som er godkjent som reisedokument, og at visumpliktige
har gyldig visum. Dersom den kontrollerte nekter å oppgi sin identitet,
eller det er grunn til mistanke om at den oppgitte identiteten er
falsk, eller at personen skjuler legitimasjonsdokument, skal det
foretas visitasjon med sikte på å fremskaffe legitimasjonsdokument.
Det skal også påses at det ikke foreligger annet grunnlag for bortvisning,
jf. § 17.
§ 17 første ledd bokstav h skal lyde:
når utlendingen i utlandet er straffet eller er ilagt særreaksjon
for et forhold som etter norsk lov kan føre til fengselsstraff i tre år eller mer,
§ 17 første ledd bokstav j skal lyde:
når kompetent helsepersonell finner at utlendingen åpenbart lider
av alvorlig sinnslidelse eller alvorlig sykdom
med stor smittefare,
§ 17 andre ledd oppheves.
§ 17 nytt fjerde ledd skal lyde:
Bortvisning i saker med uavklart identitet
kan skje til antatt hjemland.
§ 20 første ledd bokstav g skal lyde:
utdanningsinstitusjoner skal gi politiet
fortegnelse over utenlandske elever eller studenter.
§ 23 første ledd bokstav d skal lyde:
Det foreligger et konkret tilbud om arbeid. Arbeidstilbudet skal
som hovedregel gjelde heltidsarbeid for én arbeidsgiver, og være av en viss varighet. Unntak kan
gjøres etter en konkret vurdering av stillingens art.
§ 23 femte ledd skal lyde:
Kongen kan gi utfyllende bestemmelser i forskrift, herunder om
innholdet av oppholdstillatelsen, situasjonen ved arbeidsledighet, tilbakekall av
oppholdstillatelsen og unntak fra kravet til
oppholdstillatelse.
§ 23 nytt sjette ledd skal lyde:
Tillatelsen danner ikke grunnlag for permanent oppholdstillatelse.
§ 25 oppheves.
§ 26 overskriften skal lyde:
Oppholdstillatelse for studier og for vitenskapelig formål
o.a.
§ 26 andre ledd skal lyde:
Kongen kan gi utfyllende bestemmelser i forskrift, herunder om
innholdet av oppholdstillatelsen og tilbakekall
av oppholdstillatelsen.
§ 26 nytt tredje ledd skal lyde:
Tillatelsen danner ikke grunnlag for permanent oppholdstillatelse.
§ 27 tredje ledd skal lyde:
Ved mistanke om overtredelse av vilkårene eller om at utlendingen
ikke har nødvendig oppholdstillatelse, skal Arbeidstilsynet umiddelbart varsle utlendingsmyndighetene.
§ 28 skal lyde:
§ 28 Oppholdstillatelse for reelt forfulgte
utlendinger (asyl)
En utlending som er i riket eller på norsk grense, skal etter
søknad anerkjennes som flyktning og gis oppholdstillatelse dersom
utlendingen har en velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av raseforestillinger, religion, nasjonalitet,
medlemskap i en spesiell sosial gruppe eller på grunn av politisk
oppfatning, og ikke kan pårope seg beskyttelse
i hjemlandet eller land i samme region, jf. flyktningkonvensjonen 28.
juli 1951 artikkel 1 A og protokoll 31. januar 1967.
En utlending som er i riket eller på norsk
grense, skal etter søknad få opphold dersom utlendingen uten å falle
inn under første ledd likevel står i reell fare for å bli utsatt
for dødsstraff, tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende
behandling eller straff ved tilbakevending til hjemlandet.
Søkeren skal som hovedregel anerkjennes som flyktning etter første
ledd også når beskyttelsesbehovet har oppstått etter at søkeren
forlot hjemlandet, og skyldes søkerens egne handlinger. Ved vurderingen av
om det skal gjøres unntak fra hovedregelen, skal det særlig legges
vekt på om beskyttelsesbehovet skyldes handlinger som er straffbare
etter norsk lov, eller om det fremstår som mest sannsynlig at det
hovedsakelige formålet med handlingene har vært å oppnå oppholdstillatelse.
Retten til anerkjennelse som flyktning etter første ledd gjelder
ikke dersom utlendingen kan få effektiv beskyttelse i andre deler
av hjemlandet enn det området søkeren har flyktet fra, og det ikke
er urimelig å henvise søkeren til å søke beskyttelse i disse delene av hjemlandet.
Når en utlending har fått avslag på søknad om oppholdstillatelse
etter denne bestemmelsen, skal vedtaksmyndigheten av eget tiltak
vurdere om bestemmelsene i § 38 skal anvendes.
Kongen kan i forskrift gi nærmere regler om anvendelsen av denne
paragrafen og §§ 29 og 30.
§ 29 overskriften skal lyde:
Nærmere om forfølgelse etter § 28 første
ledd
§ 29 første ledd innledningen skal lyde:
For at handlinger skal anses å utgjøre forfølgelse i henhold
til § 28 første ledd, må de enten
§ 29 tredje ledd bokstav b skal lyde:
organisasjoner eller grupperinger som kontrollerer statsapparatet
eller en så stor del av statens territorium at utlendingen ikke
kan henvises til å søke beskyttelse i andre deler av landet, jf. fjerde ledd, eller
§ 30 overskriften skal lyde:
Nærmere om grunnlaget for forfølgelse etter
§ 28 første ledd
§ 30 første ledd innledningen skal lyde:
Ved anvendelsen av § 28 første ledd skal følgende
legges til grunn ved vurderingen av grunnlaget for forfølgelsen:
§ 30 første ledd ny bokstav e skal lyde:
Raseforestillinger skal særlig anses å omfatte hudfarge,
avstamning og tilhørighet til en bestemt etnisk gruppe.
§ 31 overskriften skal lyde:
Utelukkelse fra rett til anerkjennelse som
flyktning og rett til opphold etter § 28
§ 31 første ledd bokstav b skal lyde:
har gjort seg skyldig i en alvorlig forbrytelse
etter norsk rettsoppfatning utenfor Norges grenser, før han fikk
adgang til Norge som flyktning, eller
§ 31 andre ledd skal lyde:
Rett til anerkjennelse som beskyttelsestrengende etter
§ 28 annet ledd foreligger heller ikke
dersom det er grunnlag for å utvise utlendingen ut fra grunnleggende
nasjonale interesser, sikkerhetsmessige hensyn, eller utlendingen
har fått endelig dom for en særlig alvorlig forbrytelse og av den
grunn utgjør en fare for det norske samfunnet.
§ 31 tredje ledd skal lyde:
Rett til anerkjennelse som beskyttelsestrengende etter
§ 28 annet ledd foreligger heller ikke
dersom utlendingen forlot hjemlandet kun for å unngå straffereaksjoner
for en eller flere straffbare handlinger som kunne ha blitt straffet
med fengsel dersom handlingene var blitt begått i Norge.
§ 34 første ledd skal lyde:
Dersom det foreligger en massefluktsituasjon i Norges
nærområder, kan Kongen i statsråd beslutte at det kan gis
kollektiv beskyttelse etter denne paragrafen. Kongen i statsråd
beslutter også når adgangen til å gi kollektiv beskyttelse skal
bortfalle.
§ 35 første ledd skal lyde:
Etter anmodning fra FNs høykommissær for flyktninger, andre internasjonale
organisasjoner eller andre instanser som er fastsatt av Kongen i
forskrift, kan Utlendingsdirektoratet innenfor de rammene og etter
de retningslinjene som er fastsatt av overordnet myndighet, treffe
vedtak om at en utlending skal gis innreisetillatelse. Ved vedtak om innreisetillatelse skal særlig
integreringspolitiske hensyn legges til grunn. Kongen kan
i forskrift legge vedtaksmyndigheten til et annet organ.
§ 37 første ledd ny bokstav g skal lyde:
det avdekkes at søkeren har gitt feil opplysninger om
identitet, nasjonalitet eller asylgrunnlag.
Kapittel 5 overskriften skal lyde:
Kapittel 5 Adgang til opphold på grunn av særlig sterke menneskelige
hensyn eller særlig
tilknytning til riket
§ 38 overskriften skal lyde:
Oppholdstillatelse på grunn av særlig sterke
menneskelige hensyn eller særlig tilknytning til riket
§ 38 første ledd skal lyde:
Det kan gis oppholdstillatelse selv om de øvrige vilkårene i
loven ikke er oppfylt dersom det foreligger særlige sterke
menneskelige hensyn.
§ 38 andre ledd innledningen skal lyde:
For å avgjøre om det foreligger særlige sterke menneskelige
hensyn skal det foretas en totalvurdering av saken. Det kan blant
annet legges vekt på om
§ 38 andre ledd bokstav b oppheves.
§ 38 andre ledd bokstav c oppheves.
§ 38 andre ledd bokstav d blir ny bokstav b.
§ 38 tredje ledd skal lyde:
I saker som berører barn, skal det tas hensyn
til barnets beste.
§ 38 fjerde ledd bokstav b skal lyde:
integreringsmessige og andre samfunnsmessige konsekvenser,
§ 39 skal lyde:
§ 39 Referanseperson
Med referanseperson menes i denne loven den personen som søkeren
ønsker å bli gjenforent med eller å etablere familieliv med. Referanseperson må være enten
a) norsk, nordisk
eller EØS-statsborger som er bosatt eller skal bosette seg i riket,
b) utlending med permanent oppholdstillatelse
i riket,
c) utlending som har eller får lovlig
opphold i riket med oppholdstillatelse som kan danne grunnlag for
permanent oppholdstillatelse, eller
d) utlending som har oppholdstillatelse
etter § 34 uten at ordningen med kollektiv beskyttelse har opphørt.
§ 40 oppheves.
§ 40 a skal lyde:
Det er et vilkår for oppholdstillatelse etter §§ 44 a,
45 a og 46 a at referansepersonen oppfyller kravene i § 62,
når referansepersonen har
a) asyl, jf. § 28,
b) oppholdstillatelse etter innreisetillatelse som overføringsflyktning,
jf. § 35 tredje ledd,
c) kollektiv beskyttelse i en massefluktsituasjon, jf. § 34,
d) oppholdstillatelse på grunn av særlige sterke menneskelige
hensyn eller særlig tilknytning til riket, jf. § 38.
Ny § 40 b skal lyde:
§ 40 b Familieoppholdstillatelse
En familieoppholdstillatelse avviker fra
en ordinær oppholdstillatelse ved at utlending med familieoppholdstillatelse
ikke kan være referanseperson i familieinnvandringssaker, bortsett
fra i saker der det dreier seg om egne barn etter § 41 a nr. 2.
Kongen kan gi nærmere begrensninger i forskrift.
En familieoppholdstillatelse gir rett til
permanent oppholdstillatelse når kravene som stilles til innvilgelse
av permanent oppholdstillatelse, er innfridd.
Dersom det viser seg at en familieoppholdstillatelse
er gitt på bakgrunn av uriktige opplysninger, kan denne tillatelsen
trekkes tilbake.
§ 41 oppheves.
Ny § 41 a skal lyde:
§ 41 a Personkrets
En utlending kan søke om familieoppholdstillatelse
for å gjenforenes med, eller for å etablere familieliv med, herboende
referanseperson. Personkretsen som kan søke om familieoppholdstillatelse,
er begrenset til:
1. utlending
over 24 år som bor sammen i ekteskap, eller planlegger å bo sammen
i ekteskap, med en person over 24 år som er fastboende i Norge som enten
a. er norsk,
nordisk eller EØS-borger,
b. har fått opphold i Norge som flyktning.,
eller
c. har permanent oppholdstillatelse
i Norge og minimum 10 års botid.
2. ugift mindreårig barn under 15 år
av en fastboende person i Norge eller dennes ektefelle, når barnet
ikke gjennom fast samlivsforhold har stiftet selvstendig familie,
og når den fastboende person i Norge enten
a. er norsk,
nordisk eller EØS-borger,
b. har fått opphold i Norge som flyktning,
eller
c. har permanent oppholdstillatelse
i Norge eller oppholdstillatelse som åpner for permanent oppholdstillatelse.
3. mindreårig utlending med henblikk
på opphold i Norge hos en annen fastboende person enn den foresatte,
når hensikten med familieoppholdstillatelsen er adopsjon, og når
den fastboende person i Norge enten
a. er norsk,
nordisk eller EØS-borger,
b. har fått opphold i Norge som flyktning,
eller
c. har permanent oppholdstillatelse
i Norge eller oppholdstillatelse som åpner for permanent oppholdstillatelse.
§ 42 oppheves.
Ny § 42 a skal lyde:
§ 42 a Unntatt fra krav til innvilgelse
av familieoppholdstillatelse
Nordiske borgere og EØS-borgere som søker
om familieoppholdstillatelse, er unntatt fra kravene i § 43 a, § 44
a, § 45 a og § 46 a. Unntaket gjelder også eksisterende ektefeller
og egne barn til nyankomne flyktninger, og det kan i slike tilfeller
også gis unntak fra 24-årsregelen i § 41 a nr. 1. Kongen kan i forskrift
gi unntak for borgere fra ytterligere land dersom innvandring fra
disse landene erfaringsmessig ikke vil være i strid med integreringspolitiske hensyn.
§ 43 oppheves.
Ny § 43 a skal lyde:
§ 43 a Generelle betingelser for innvilgelse
av
familieoppholdstillatelse
For innvilgelse av familieoppholdstillatelse
stilles følgende generelle vilkår:
1. Referanseperson
og søkeren må skrive under på en erklæring om at referanseperson
etter beste evne skal delta i søkerens integrasjonsprosess, og også
integrasjonsprosessen til eventuelle medfølgende barn.
2. Referanseperson må bestå en herboendetest
som måler referansepersonens evne til å bidra til søkers integrasjonsprosess.
3. Referanseperson må kunne dokumentere
at søkeren kan forsørges, samt stille en økonomisk garanti nærmere
fastsatt i forskrift.
4. Referanseperson må ikke, med mindre
særlige grunner taler imot dette, ha mottatt hjelp etter sosialtjenesteloven
eller introduksjonsloven i løpet av det siste året.
5. Referanseperson må ha egnet bolig
med rimelig standard og størrelse.
6. Referanseperson må ha latt seg bli
DNA-testet der det etter loven er nødvendig å fastslå, eller avkrefte,
at det eksisterer en familierelasjon, jf. § 87.
Familieoppholdstillatelsen må være innvilget innen
innreise finner sted. Etter innreise kan søknad om familieoppholdstillatelse
normalt ikke innvilges, med mindre sterke grunner taler for dette.
Dette gjelder likevel ikke hvis søker har lovlig opphold i Norge etter
annen tillatelse.
Når en familieoppholdstillatelse er betinget
av at det har blitt stilt økonomisk sikkerhet, og det senere ytes
økonomisk hjelp til søkeren etter sosialtjenesteloven eller introduksjonsloven,
kan tilsvarende beløp innkreves gjennom regress fra referanseperson. Kongen
kan i forskrift gi nærmere regler om hvordan slik tvangsinndrivelse
skal finne sted.
Offentlige instanser har plikt til å informere
utlendingsmyndighetene om forhold knyttet til søker og referanseperson
som er relevante i familieinnvandringssaker.
§ 44 oppheves.
Ny § 44 a skal lyde:
§ 44 a Betingelser for innvilgelse av familieoppholdstillatelse
for ektefeller
For innvilgelse av familieoppholdstillatelse
for ektefeller etter § 41 a nr. 1 stilles følgende vilkår:
1. Familieoppholdstillatelse
innvilges kun når ektefellenes samlede tilknytning er større til
Norge enn ektefellenes samlede tilknytning til noe annet land, bortsatt
fra når referanseperson har hatt norsk statsborgerskap i minimum
28 år. I tilfeller der referansepersonen har kommet til Norge gjennom
adopsjon og er norsk statsborger, anses vedkommende som norsk statsborger
fra fødsel hvis vedkommende har kommet til Norge før fylte 6 år.
2. Familieoppholdstillatelse innvilges
ikke når det kan reises tvil om ekteskapet er inngått etter begge
partenes ønske. Det ansees som tvilsomt at ekteskapet er inngått
gjennom fri vilje dersom ekteskapet er inngått mellom personer i
nær slekt.
3. Familieoppholdstillatelse innvilges
ikke når det er grunn til å anta at bakgrunnen for ekteskapet hovedsakelig
er opphold i Norge.
4. Familieoppholdstillatelse innvilges
ikke når referanseperson i løpet av de siste 10 år har blitt dømt
for et kriminelt forhold med strafferamme på 3 måneders fengsel
eller lenger, eller for vold mot ektefelle eller barn.
5. Familieoppholdstillatelse innvilges
ikke hvis det ikke samtidig søkes om familieoppholdstillatelse for
søkerens barn, med mindre det kan dokumenteres at søkerens barn
har opphold hos nærstående familie i hjemlandet og hensyn til barnet
ikke taler imot.
6. Familieoppholdstillatelse innvilges
ikke hvis ikke søkeren har bestått en språk- og kunnskapstest i grunnleggende
norsk språk og vestlig samfunnsforståelse.
7. Med mindre særskilte omstendigheter
tilsier noe annet, er det et vilkår at ektefellene skal bo sammen.
8. En søker kan nektes familieoppholdstillatelse dersom
det er mest sannsynlig at søkeren eller dennes særkullsbarn vil
bli mishandlet eller grovt utnyttet.
9. Dersom referansepersonen får opphold
i riket etter å ha inngått ekteskap med flere, kan bare én av de
ektede få familieoppholdstillatelse. Dersom referansepersonen allerede
er gift med en person som er bosatt i riket, kan familieoppholdstillatelse
etter denne paragrafen ikke gis. Dersom referansepersonen tidligere
har vært gift med en annen, og det fremstår som mest sannsynlig
at de tidligere ektefellene akter å fortsette samlivet, kan familieoppholdstillatelse
nektes.
§ 45 oppheves.
Ny § 45 a skal lyde:
§ 45 a Betingelser for innvilgelse av familieoppholdstillatelse
for egne barn
For innvilgelse av familieoppholdstillatelse
for egne barn etter § 41 a nr. 2, stilles følgende vilkår:
1. Familieoppholdstillatelse
innvilges ikke hvis dette åpenbart vil stride mot barnets beste.
2. Familieoppholdstillatelse kan i
tilfeller der søkeren og en av søkerens foreldre er bosatt i hjemlandet,
kun innvilges hvis søkeren har en mulighet for å oppnå en slik tilknytning
til Norge at en vellykket integrasjon i Norge er mulig.
3. Familieoppholdstillatelse kan kun
gis til barn som tidligere har oppfylt kravene i § 41 a nr. 2, men
som ikke lenger oppfyller kravene, dersom helt spesielle forhold
og barnets beste taler for dette.
4. Familieoppholdstillatelse innvilges
ikke når referanseperson eller dennes ektefelle i løpet av de siste
10 år har blitt dømt for et kriminelt forhold med strafferamme på
3 måneders fengsel eller lenger, eller for vold mot ektefelle eller
barn.
5. En søker kan nektes familieoppholdstillatelse dersom
det er mest sannsynlig at søkeren vil bli mishandlet eller grovt
utnyttet.
§ 46 oppheves.
Ny § 46 a skal lyde:
§ 46 a Betingelser for innvilgelse av familieoppholdstillatelse
for adopterte barn
For innvilgelse av familieoppholdstillatelse
for adopterte barn etter § 41 a nr. 3, stilles følgende vilkår:
1. Familieoppholdstillatelse
betinges av at referansepersonen påtar seg å forsørge søkeren frem
til søker er 18 år.
2. Familieoppholdstillatelse innvilges
ikke når referanseperson eller dennes ektefelle i løpet av de siste
10 år har blitt dømt for et kriminelt forhold med strafferamme på
3 måneders fengsel eller lenger, eller for vold mot ektefelle eller
barn.
3. Samtykke må være gitt av Barne-,
ungdoms- og familieforvaltningen før barnet er kommet til riket.
4. Referanseperson må være norsk, nordisk
eller EØS-borger.
5. En søker kan nektes familieoppholdstillatelse dersom
det er mest sannsynlig at søkeren vil bli mishandlet eller grovt
utnyttet.
§§ 47 til 52 oppheves.
§ 53 første ledd innledningen skal lyde:
En utlending som har familieoppholdstillatelse etter § 41 a nr. 1, skal etter søknad gis oppholdstillatelse
på selvstendig grunnlag dersom:
§ 53 andre ledd skal lyde:
Ny oppholdstillatelse på selvstendig grunnlag kan etter søknad
også gis til en utlending som har familieoppholdstillatelse etter § 41 a nr. 1, dersom utlendingen som følge
av samlivsbruddet vil få urimelige vanskeligheter i hjemlandet grunnet
de sosiale og kulturelle forholdene der.
§ 56 fjerde ledd bokstav b oppheves.
§ 57 første ledd skal lyde:
Når det er svært sannsynlig at søknaden
vil bli innvilget, kan søkeren etter anmodning gis en oppholdstillatelse
som løper inntil vedtaket foreligger.
§ 60 første ledd skal lyde:
Førstegangs oppholdstillatelse gis som midlertidig oppholdstillatelse
for inntil ett år. Varigheten av en tillatelse
gitt etter bestemmelsene i kapittel 6 skal ikke overstige utløpet
av tillatelsen til referansepersonen, jf. § 39. Varigheten av en
tillatelse etter bestemmelsene i kapittel 3 skal ikke overstige
arbeidsforholdets lengde.
§ 60 tredje ledd ny bokstav e skal lyde:
en utlending kan si fra seg oppholdstillatelse
i Norge mot kontantvederlag. Kongen kan gi nærmere regler i forskrift.
§ 61 andre ledd skal lyde:
En oppholdstillatelse etter §§ 28 og 34
skal normalt fornyes, med mindre det er grunnlag for opphør eller
tilbakekall etter §§ 37 eller 63. En oppholdstillatelse etter § 34
kan likevel ikke fornyes dersom det er besluttet at adgangen til
å gi kollektiv beskyttelse er bortfalt, jf. § 34 første ledd.
§ 61 tredje ledd skal lyde:
For tillatelse etter kapittel 6 gjelder ikke krav om at barn
skal være under 15 år ved fornyelse
§ 61 femte ledd skal lyde:
Fornyet tillatelse gis som midlertidig oppholdstillatelse for ett år.
§ 61 sjuende ledd skal lyde:
En utlending som søker oppholdstillatelse på nytt faktisk eller
rettslig grunnlag, kan få fortsatt opphold på samme vilkår som tidligere
tillatelse inntil søknaden er endelig avgjort. Utlendingen har rett
til dette dersom vedkommende søker om ny tillatelse senest én måned
før utløpet av gjeldende tillatelse, og vedkommende har hatt lovlig
opphold i medhold av tidligere tillatelse minst de siste ni månedene.
§ 62 første ledd innledningen skal lyde:
En utlending som de siste seks årene
har oppholdt seg i riket med midlertidig oppholdstillatelse som danner
grunnlag for permanent oppholdstillatelse, har etter søknad rett
til permanent oppholdstillatelse dersom
§ 62 første ledd bokstav a skal lyde:
utlendingen de siste seks årene ikke
har oppholdt seg utenfor riket mer enn seks måneder
til sammen,
§ 62 første ledd bokstav d skal lyde:
utlendingen har bestått prøve i norsk språk
og samfunnskunnskap. Kongen kan i forskrift gi nærmere retningslinjer
for hva en slik prøve skal inneholde.
§ 62 første ledd ny bokstav e skal lyde:
utlendingen ikke har benyttet seg av muligheten til
å si fra seg oppholdstillatelse i Norge mot kontantvederlag, jf.
§ 60 tredje ledd bokstav e.
§ 62 første ledd ny bokstav f skal lyde:
utlendingen ikke har forfalt gjeld til det
offentlige. Kongen kan gjennom forskrift gi nærmere retningslinjer
for hva som skal defineres som forfalt gjeld til det offentlige.
§ 62 første ledd ny bokstav g skal lyde:
utlendingen har vært i heltidsarbeid i to
og et halvt år av de siste tre år, og ikke har vært arbeidsledig
i mer enn et halvt år av de siste tre år og ikke har mottatt sosiale
ytelser eller liknende i henhold til lov om sosiale tjenester og
introduksjonsloven,
§ 62 første ledd ny bokstav h skal lyde:
utlendingen har underskrevet en erklæring
om integrasjon og aktivt medborgerskap, eller på andre måter har
tilkjennegitt aksept for innholdet av erklæringen. Kongen kan i
forskrift gi nærmere retningslinjer for denne erklæringen.
§ 62 nytt andre ledd skal lyde:
Tvungent opphold ved institusjon regnes
ikke som oppholdstid i Norge med henblikk på oppholdstillatelse,
og danner heller ikke grunnlag for permanent oppholdstillatelse.
§ 62 nåværende andre til femte ledd, blir nye tredje til sjette
ledd.
§ 62 sjette ledd skal lyde:
Tillatelsen faller bort når innehaveren har oppholdt seg utenfor
riket sammenhengende i mer enn ett år.
§ 64 første ledd skal lyde:
Flyktning som har lovlig opphold i riket,
kan etter søknad gis reisebevis for flyktninger, for reise
utenfor Norge dersom ikke særlige grunner taler mot det. Tapt reisebevis kan anses som særlig grunn. Har flyktningen
reisedokument utstedt av fremmed stat, gjelder denne retten bare når flyktningen er innvilget asyl eller bosettingstillatelse,
eller Norge i henhold til internasjonal avtale har plikt til
å utstede reisebevis for flyktninger.
§ 64 andre ledd oppheves.
§ 66 første ledd bokstav b skal lyde:
når utlendingen i utlandet har sonet
eller er ilagt straff for et forhold som etter norsk lov kan føre
til fengselsstraff i mer enn tre måneder. Tilsvarende gjelder ved
en ilagt særreaksjon som følge av et straffbart forhold som nevnt,
§ 66 første ledd ny bokstav g skal lyde:
dersom utlendingen har tvunget noen til
å inngå ekteskap mot eget ønske, eller har medvirket til dette, og
har blitt dømt for dette.
§ 66 nytt andre ledd skal lyde:
Dersom grunnlaget for utvisning er første
ledd bokstav e eller f, skal utlendingen holdes i lukket forvaring
med brev- og besøkskontroll inntil utvisningen kan effektueres.
§ 66 nytt tredje ledd skal lyde:
Utvisning i saker med uavklart identitet
kan skje til antatt hjemland.
§ 66 nåværende andre ledd blir nytt fjerde ledd.
§ 67 første ledd bokstav a skal lyde:
når utlendingen i utlandet har sonet eller er ilagt straff for
et forhold som etter norsk lov kan føre til fengselsstraff i mer
enn tre måneder. Tilsvarende gjelder
ved en ilagt særreaksjon som følge av et straffbart forhold som
nevnt,
§ 67 første ledd ny bokstav f skal lyde:
dersom utlendingen har tvunget noen til
å inngå ekteskap mot eget ønske, eller har medvirket til dette, og
har blitt dømt for dette.
§ 67 nytt tredje ledd skal lyde:
Dersom grunnlaget for utvisning er første
ledd bokstav d eller e, skal utlendingen holdes i lukket forvaring
med brev- og besøkskontroll inntil utvisningen kan effektueres.
§ 67 nytt fjerde ledd skal lyde:
Utvisning i saker med uavklart identitet kan skje til antatt
hjemland.
§ 68 første ledd bokstav a skal lyde:
når utlendingen i utlandet har sonet
eller er ilagt straff for et forhold som etter norsk lov kan føre
til fengselsstraff i to år eller mer. Tilsvarende gjelder ved en
ilagt særreaksjon som følge av et straffbart forhold som nevnt,
§ 68 første ledd ny bokstav e skal lyde:
dersom utlendingen har tvunget noen til
å inngå ekteskap mot eget ønske, eller har medvirket til dette, og
har blitt dømt for dette.
§ 68 nytt tredje ledd skal lyde:
Dersom grunnlaget for utvisning er første
ledd bokstav c eller d, skal utlendingen holdes i lukket forvaring
med brev- og besøkskontroll inntil utvisningen kan effektueres.
§ 68 nytt fjerde ledd skal lyde:
Utvisning i saker med uavklart identitet
kan skje til antatt hjemland.
§ 69 overskriften skal lyde:
Vern mot utvisning for norske borgere
§ 69 andre ledd oppheves.
§ 70 oppheves.
§ 71 andre ledd skal lyde:
Utvisningen er til hinder for senere innreise i riket. Innreiseforbudet
kan gjøres varig eller tidsbegrenset, men ikke for kortere tidsrom
enn to år. Innreiseforbudet kan etter
søknad oppheves dersom nye omstendigheter tilsier det.
§ 73 første ledd ny bokstav c skal lyde:
utlendingen selv har satt seg i en vanskelig
posisjon med det formål å unngå utsendelse fra Norge.
§ 73 andre ledd skal lyde:
En utlending kan ikke sendes til et område der vedkommende ville
være i en situasjon som nevnt i § 28 andre
ledd. Vernet etter denne bestemmelsen gjelder også ved situasjoner
som nevnt i første ledd bokstav a og b.
§ 73 tredje ledd skal lyde:
Vernet etter første og annet ledd gjelder også utsendelse til
et område der vedkommende ikke ville være trygg mot å bli sendt
videre til et slikt område som nevnt i § 28 første
og andre ledd.
§ 75 andre ledd skal lyde:
Loven gjennomføres av Kongen, departementet, Utlendingsdirektoratet,
politiet, norske utenriksstasjoner og andre offentlige myndigheter.
Dersom det ikke fremgår direkte av loven, bestemmer Kongen i forskrift
hvilke oppgaver og hvilken myndighet de ulike offentlige instansene
skal ha etter loven.
§ 76 første ledd skal lyde:
Vedtak etter loven truffet av politiet, utenriksstasjoner eller
andre forvaltningsorganer, kan påklages til Utlendingsdirektoratet.
Vedtak etter loven truffet av Utlendingsdirektoratet kan påklages
til forvaltningsdomstol.
§ 76 fjerde ledd skal lyde:
Departementet kan beslutte at vedtak truffet av Utlendingsdirektoratet
til gunst for utlendingen skal overprøves av forvaltningsdomstol.
Beslutningen skal treffes senest fire måneder etter at vedtaket
ble truffet, være skriftlig og grunngis.
§ 76 femte ledd skal lyde:
Kongen kan delegere rutinemessige innvandringspolitiske
saker til politiet, men dette gjelder ikke saker etter forvaltningslovens
kapittel IV og VI.
§ 76 sjette ledd skal lyde:
Kongen kan ved forskrift gi nærmere regler om saksforberedelse i
saker etter fjerde ledd.
§§ 77 til 79 oppheves.
§ 83 andre ledd skal lyde:
Ved innreise, og frem til korrekt identitet er registrert, har
utlendinger plikt til å medvirke til å avklare sin identitet. Utlendingsmyndighetene kan også senere
pålegge utlendingen en slik plikt dersom det er grunn til å anta
at den registrerte identiteten ikke er den riktige. En utlending
kan ikke pålegges å medvirke til å avklare sin identitet på en måte
som kommer i konflikt med et behov for beskyttelse. Utlending som
oppgir feilaktige eller mangelfulle opplysninger etter denne paragraf,
kan bortvises.
§ 84 nytt andre ledd skal lyde:
Organer omtalt i første ledd, bokstav a
til f, kan, uten hinder av taushetsplikt, informere det organ som
behandler sak etter loven her, eller instanser som omtalt i første
ledd, der dette anses som nødvendig.
§ 84 nåværende annet ledd blir nytt tredje ledd.
§ 85 overskriften skal lyde:
Vandelskontroll i sak om familieoppholdstillatelse,
jf. § 40 a
§ 85 første ledd skal lyde:
Politiet kan som ledd i forberedelsen av en sak som nevnt i §§ 40 b, 41 a, 43 a, 44 a, 45 a og 46 a benytte
vandelsopplysninger om referansepersonen eller den referansepersonen
har fått familieetablering med.
§ 85 andre ledd skal lyde:
Dersom politiet har vandelsopplysninger av betydning for om familieoppholdstillatelse
kan nektes etter §§ 40 b, 41 a, 43 a, 44 a,
45 a og 46 a,skal det gis en uttalelse
om dette til det organet som avgjør saken.
§ 86 første ledd skal lyde:
Dersom Utlendingsdirektoratet finner at
det er særlig grunn til å undersøke referansepersonens vandel for
å avgjøre om visum skal nektes etter § 10 fjerde ledd, kan det innhentes
uttalelse fra politiet om forhold av betydning for å bedømme dette.
§ 86 andre ledd skal lyde:
Kongen kan gi nærmere regler i forskrift om hvilke vandelsopplysninger
som skal gis til Utlendingsdirektoratet etter første
ledd, og om utformingen av politiets uttalelse for øvrig.
§ 87 første ledd skal lyde:
Når det i saker etter loven her er nødvendig å fastslå om det
eksisterer en familierelasjon, skal søkeren og
referansepersonen anmodes om å avlegge en DNA-test.
§ 87 andre ledd skal lyde:
Dersom søkeren eller referansepersonen avslår anmodningen
om en DNA-test, skal søknaden avslås. Resultatene fra slik DNA-test
lagres i et nasjonalt DNA-register, jf. § 90.
§ 88 første ledd skal lyde:
Dersom det i en sak hvor det er fremmet
søknad om asyl eller familieinnvandring, ikke er mulig å fastslå
med rimelig sikkerhet at søker oppgir korrekt alder, kan utlendingen
anmodes om å la seg undersøke for å klargjøre alderen. Resultatet
av undersøkelsen skal vurderes i forhold til de øvrige opplysningene
i saken.
§ 88 andre ledd skal lyde:
Avslår utlendingen å la seg undersøke, skal
søknaden avslås.
§ 88 tredje ledd skal lyde:
Kongen kan i forskrift gi nærmere regler om gjennomføring
av aldersundersøkelse.
§ 90 tiende ledd skal lyde:
Når forvaltningsdomstolen har truffet
et vedtak som innebærer at utlendingen må forlate riket, kan den
instruere politiet om å utsette iverksettingen. Forvaltningsdomstolen kan
instruere politiet om å utsette iverksettingen dersom slikt vedtak
er truffet av direktoratet. Forvaltningsdomstolen kan
instruere politiet om å utsette iverksettingen av et vedtak truffet
av direktoratet på departementets saksområde, når vedtaket innebærer
at utlendingen må forlate riket. Forvaltningsdomstolen kan
instruere Utlendingsdirektoratet om å
utsette iverksettingen av en bestemt type vedtak som innebærer at
utlendingen må forlate riket, i påvente av endringer i lov eller
forskrift.
§ 92 tredje ledd skal lyde:
I sak som nevnt i § 76 fjerde ledd har utlendingen rett til fritt
rettsråd uten behovsprøving.
§ 94 oppheves.
§ 95 overskriften skal lyde:
Innkvartering ved søknad om beskyttelse
og
søkers rettsstilling
§ 95 første ledd skal lyde:
En utlending som søker beskyttelse, skal
innkvarteres i lukket mottak inntil identiteten er klarlagt, jf. § 107, og skal deretter gis tilbud om videre innkvartering.Dette gjelder også utlending som vurderes å utgjøre
en sikkerhetsrisiko eller trussel mot grunnleggende nasjonale interesser,
utlending som vurderes å være psykisk ustabil, utlending med alvorlig sykdom
med stor smittefare, utlending med kriminelt rulleblad og utlending
som har fått avslag på søknad om beskyttelse i påvente av utreise.
Bestemmelsene i denne paragrafen skal kun anvendes der dette ikke
vil være i strid med barnekonvensjonen.
§ 95 nytt andre ledd skal lyde:
Søker har ikke rett til å ta arbeid inntil
søknaden er avgjort.
§ 95 nåværende andre og tredje ledd blir nye tredje og fjerde
ledd.
§ 98 overskriften skal lyde:
Oversending og utveksling av opplysninger
§ 98 første ledd skal lyde:
Norske myndigheter skal samarbeide med FNs høykommissær for flyktninger
i samsvar med flyktningkonvensjonen artikkel 35, og skal herunder
legge til rette for at FNs høykommissær for flyktninger kan utøve
sin plikt til å føre tilsyn med at bestemmelsene i flyktningkonvensjonen overholdes.
§ 98 b Oppnevning, opplæring mv.
Bostedskommunen, eller interkommunal sammenslutning
som bostedskommunen er en del av, skal oppnevne en representant
for den mindreårige straks de er blitt kjent med at den
mindreårige befinner seg i en situasjon som nevnt i § 98 a. Representanten
skal oppnevnes av bostedskommunen eller interkommunal
sammenslutning som bostedskommunen er en del av i det vergemålsdistriktet
hvor den mindreårige har fast opphold.
Bostedskommunen, eller interkommunal sammenslutning
som bostedskommunen er en del av, skal gi representantene
i sitt distrikt nødvendig opplæringveiledning
og bistand, og føre tilsyn med representantene i sitt distrikt.
Bostedskommunen, eller interkommunal sammenslutning
som bostedskommunen er en del av, skal gi Utlendingsdirektoratet
melding om hvem som er oppnevnt som representant.
§ 98 c skal lyde:
§ 98 c Hvem som kan oppnevnes som representant
Den som oppnevnes som representant, må være egnet for oppdraget
og samtykke til oppnevningen. Den mindreåriges herboende
slektninger, ektefelle eller samboer kan ikke være representant.
Den som oppnevnes som representant,skal
legge frem politiattest. I attesten skal det anmerkes om personen
er siktet, tiltalt, har vedtatt forelegg eller er dømt for overtredelse
av de straffebud som følger av barneomsorgsattesten, jf. politiregisterloven
§ 39 første ledd. Attesten skal være uttømmende i samsvar med politiregisterloven
§ 41 nr. 1. Opplysningene fra politiattesten skal inngå i egnethetsvurderingen
etter første ledd første punktum.
§ 98 d tredje ledd skal lyde:
Kongen kan i forskrift gi nærmere
regler om dekning av utgifter til tolk.
§ 98 e skal lyde:
§ 98 e Plikten til å høre den mindreårige
Barn som er fylt 7 år, og yngre barn som er i stand til å danne
seg egne synspunkter, skal informeres og gis anledning til å uttale
seg før representanten treffer avgjørelse i sak som vedrører barnet.
Barnets mening skal tillegges vekt i samsvar med barnets alder og modenhet. Kongen kan i forskrift gi nærmere bestemmelser.
§ 98 f skal lyde:
§ 98 f Godtgjøring for representantoppdraget
og dekning av utgifter
Representanten har krav på godtgjøring for arbeidet som representant
og har rett til å få dekket nødvendige utgifter i forbindelse med
representantoppdraget. Godtgjøring og utgifter dekkes av bostedskommunen, eller interkommunal sammenslutning som
bostedskommunen er en del av, i det vergemålsdistrikt hvor
den mindreårige har fast opphold.
§ 98 g andre ledd skal lyde:
En oppnevnt representant kan med rimelig varsel til bostedskommunen, eller interkommunal sammenslutning
som bostedskommunen er en del av, kreve å bli løst fra oppdraget
som representant. Bostedskommunen, eller interkommunal
sammenslutning som bostedskommunen er en del av, skal frata
en oppnevnt representant oppdraget dersom hensynet til den mindreåriges
beste tilsier det. Representantens oppdrag opphører ikke før en
ny representant er oppnevnt.
§ 99 første ledd skal lyde:
Et tvangsmiddel kan bare brukes når det er tilstrekkelig grunn
til det.
§ 99 andre ledd oppheves.
§ 100 første ledd skal lyde:
Det skal tas fotografi, fingeravtrykk
og DNA-profil av en utlending som
§ 100 andre ledd skal lyde:
Fingeravtrykk og fotografi tatt i medhold av denne paragrafen
kan registreres elektronisk i et register. Kongen kan i forskrift
gi nærmere regler om behandlingen av opplysningene, herunder føring,
bruk og sletting av opplysninger i registeret. Politiet kan bruke
registeret i forbindelse med etterforskningen av en eller flere
handlinger som samlet kan medføre høyere straff enn fengsel i 3 måneder.
§ 100 nytt fjerde ledd skal lyde:
DNA-profil tatt i medhold av denne paragrafen kan
registreres elektronisk i et register. Kongen kan i forskrift gi
nærmere regler om behandlingen av opplysningene, herunder føring,
bruk og sletting av opplysninger i registeret. Politiet kan bruke
registeret i forbindelse med etterforskningen av en eller flere
handlinger som samlet kan medføre høyere straff enn fengsel i 3
måneder. Utlendingsforvaltningen og politiet kan bruke registeret
i forbindelse med behandling av utlendingssaker.
§ 100 nåværende fjerde og femte ledd blir nye femte og sjette
ledd
§ 100 femte ledd skal lyde:
En beslutning om at det skal tas fotografi,
fingeravtrykk eller DNA-profil treffes av polititjenestemann,
utenriksstasjon eller Utlendingsdirektoratet.
§ 103 første ledd innledningen skal lyde:
Det bør foretas undersøkelse av utlendingens
person, bolig, rom eller annet oppbevaringssted dersom det er skjellig grunn til å mistenke at utlendingen
§ 103 andre ledd skal lyde:
Beslutningen om undersøkelse skal så vidt
mulig være skriftlig og opplyse om hva saken gjelder, formålet med
undersøkelsen og hva undersøkelsen omfatter. En muntlig beslutning
skal snarest mulig nedtegnes. Før undersøkelsen foretas, skal beslutningen så
vidt mulig leses opp eller forevises utlendingen. Foreligger det
ingen skriftlig beslutning, skal det så vidt mulig muntlig opplyses
hva saken gjelder og formålet med undersøkelsen.
§ 104 første ledd skal lyde:
Dersom det foreligger tvil om utlendingens identitet, eller det
er skjellig grunn til å mistenke at utlendingen
skjuler eller tilbakeholder opplysninger om sin identitet, bør det
foretas beslag av reisedokumenter, billetter eller annet materiale
som kan bidra til å avklare eller dokumentere identiteten. Tilsvarende gjelder
ved tvil om tidligere oppholdssted.
§ 104 andre ledd skal lyde:
Når det er sannsynlig at utlendingen
vil unndra seg iverksetting av et vedtak, skal det foretas beslag av
reisedokumenter og annet materiale som kan dokumentere utlendingens
identitet. Tilsvarende kan det foretas beslag av billetter og penger
eller andre formuesgoder til dekning av kostnader som utlendingen
plikter å dekke i forbindelse med utreisen. Kongen kan i forskrift
gi nærmere regler om størrelsen på beløpet som kan beslaglegges.
§ 106 første ledd innledningen skal lyde:
En utlending kan pågripes, fengsles eller
holdes i lukket mottak hvis
§ 106 første ledd bokstav d skal lyde:
det foreligger et vedtak om utvisning og
utlendingen ikke har overholdt meldeplikten etter § 105,
§ 106 tredje ledd skal lyde:
Pågripelse besluttes av politimesteren, Utlendingsdirektoratet eller
den politimesteren gir fullmakt. Når det er fare ved opphold, kan
en polititjenestemann foreta pågripelse. Vil politiet beholde den pågrepne,
må vedkommende snarest mulig, og så vidt mulig dagen etter pågripelsen,
fremstilles for tingretten med begjæring om fengsling. Straffeprosessloven
§§ 174 til 191 gjelder så langt de passer. Fengsling etter første ledd kan besluttes for høyst 3 måneder av gangen.
§ 106 fjerde ledd skal lyde:
Samlet fengslingstid kan ikke overstige ett
år. Fengsling for å forberede eller gjennomføre en utsendelse
kan bare overstige 12 uker dersom utlendingen ikke samarbeider om
gjennomføring av utsendelsen eller det er forsinkelser med å fremskaffe
nødvendige dokumenter fra et annet lands myndigheter, eller dersom
beslutningen om fengsling er truffet med grunnlag i første ledd
bokstav g. Fengsling kan ikke overstige 18 måneder, med mindre utlendingen
er utvist som følge av ilagt straff eller særreaksjon eller vedkommende
er fengslet i medhold av første ledd bokstav g.
§ 107 overskriften skal lyde:
Lukket mottak
§ 107 første ledd skal lyde:
En utlending som pågripes og fengsles i medhold av § 106 første
ledd, skal som hovedregel anbringes i lukket
mottak, jf. § 95.
§ 107 fjerde ledd innledningen skal lyde:
Når politiet finner det formålstjenlig for
iverksetting etter § 90, eller for å opprettholde ro, orden
eller sikkerhet, kan politiet
§ 107 nytt ellevte ledd skal lyde:
I saker der utlendingen har blitt plassert
i lukket mottak av politiet kan saken ankes til Utlendingsdirektoratet.
§ 107 nytt tolvte ledd skal lyde:
I saker der utlendingen har blitt plassert
i lukket mottak av Utlendingsdirektoratet kan saken ankes til forvaltningsdomstol.
§ 107 nytt trettende ledd skal lyde:
Vedtak om ufrivillig opphold på lukket mottak
kan besluttes for høyst 3 måneder av gangen, og kan deretter fornyes
inntil tre ganger.
§ 107 nåværende ellevte ledd blir nytt fjortende ledd.
§ 108 andre ledd innledningen skal lyde:
Med bot eller fengsel inntil to år eller
begge deler straffes den som:
§ 108 andre ledd ny bokstav d skal lyde:
forsettlig eller grovt uaktsomt gjør bruk
av en utlendings arbeidskraft når utlendingen ikke har nødvendig
tillatelse etter loven.
§ 108 tredje ledd innledningen skal lyde:
Med bot eller med fengsel inntil fire år
straffes den som
§ 108 fjerde ledd innledningen skal lyde:
Med bot eller fengsel inntil seks år
straffes den som
§ 108 femte ledd innledningen skal lyde:
Med bot eller fengsel inntil tolv år
straffes den som
§ 108 niende ledd skal lyde:
Utlendingsdirektoratet skal ved mistanke
om straffbart forhold etter denne paragrafen anmelde forholdet umiddelbart når
det er grunn til å tro at det har skjedd en overtredelse av første
ledd bokstav a eller annet ledd bokstav a, ved at det er gjort bruk
av arbeidskraften til en utlending som ikke har nødvendig tillatelse
etter loven.
§ 108 tiende ledd oppheves.
§ 119 tredje ledd skal lyde:
Utlendingsdirektoratet avgjør søknader om varig oppholdsbevis
og varig oppholdskort etter denne bestemmelsen. Avgjørelse
kan påklages til forvaltningsdomstol.
§ 120 åttende ledd skal lyde:
Utlendingsdirektoratet treffer vedtak om tilbakekall etter annet
ledd. Vedtaket kan påklages til forvaltningsdomstol.
§ 121 tredje ledd skal lyde:
Sak om bortvisning etter første ledd bokstav a og c må reises
ved innreise eller senest innen sju virkedager. Dersom sak om bortvisning
ikke er reist innen sju virkedager, kan en utlending som ikke har
oppholdsrett etter dette kapitlet, bortvises etter vedtak fra Utlendingsdirektoratet
etter reglene i første ledd bokstav c. Vedtaket
kan påklages til forvaltningsdomstol.
§ 124 tredje ledd skal lyde:
Utlendingsdirektoratet treffer vedtak om utvisning etter bestemmelsene
i §§ 122 og 123, og avgjør også søknad om adgang til riket fra en
utlending som er utvist. Sak som skal avgjøres av Utlendingsdirektoratet,
forberedes av politiet. Vedtak fra Utlendingsdirektoratet
kan påklages til forvaltningsdomstol.
§ 125 skal lyde:
Ved utvidelse av EØS-avtalen til nye avtaleparter skal Kongen fremlegge sak til behandling for
Stortinget med henblikk på behovet for særlovgivning vedrørende
nye avtaleparter. Først når behovet er identifisert, kan Kongen
i forskrift fastsette overgangsordninger som avviker fra bestemmelsene
i dette kapittelet.
II
Loven trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer.
B
Stortinget ber regjeringen fremme de nødvendige forslag for å
overføre oppgavene som i dag ligger i Utlendingsnemnda over til
en forvaltningsdomstol.
C
Stortinget ber regjeringen fremme de nødvendige forslag for å
sikre at behandlingstiden i utlendingsforvaltningen går vesentlig
ned.
D
Stortinget ber regjeringen fremme de nødvendige forslag som øker
underholdskravet ved familieinnvandring til 5 G, og slik at tillatelser
kun gis om referanseperson er norsk statsborger eller har permanent oppholdstillatelse
i Norge.
E
Stortinget ber regjeringen fremme de nødvendige forslag med innskjerpelser
i grunnlaget for permanent oppholdstillatelse, slik at botidskravet
økes fra 3 til 6 år.
F
Stortinget ber regjeringen fremme de nødvendige forslag for å
igangsette prosjektering av lukkede mottak for asylsøkere som ikke
oppgir korrekt identitet, eller vegrer å assistere med å fastslå
identitet, eller er å anse som en trussel mot nasjonal sikkerhet
og orden, eller som har søkt internasjonal beskyttelse i andre land
i Schengen-området eller har fått avslag på sine søknader og skal
returnere.
G
Stortinget ber regjeringen legge frem et forslag om lov for lukkede
mottak for asylsøkere som ikke oppgir korrekt identitet, eller vegrer
å assistere med å fastslå identitet, eller er å anse som en trussel
mot nasjonal sikkerhet og orden, eller som har søkt internasjonal
beskyttelse i andre land i Schengen-området eller har fått avslag
og skal returnere.
H
Stortinget ber regjeringen fremme de nødvendige forslag som sikrer
at vedtak om opphold etter asyl- og flyktningeregler oppheves hvis
vedkommende har vært på ferie i land/områder som han/hun har flyktet fra
opptil fem år etter at oppholdstillatelse ble gitt.
I
Stortinget ber regjeringen fremme de nødvendige forslag som sikrer
at barn ikke brukes som tolk for sine foresatte i møte med norske
offentlige virksomheter eller virksomheter som har driftsavtaler
med det offentlige.
J
Stortinget ber regjeringen legge frem forslag som forbyr ekteskap
mellom fetter og kusine.
22. mai 2013