Skriftlig spørsmål fra Ulf Leirstein (FrP) til barne-, likestillings- og inkluderingsministeren

Spørsmål

Ulf Leirstein (FrP): Vil statsråden revurdere standpunktet om at Overgrepsmottakene skal overføres til Helseforetakene, eventuelt ta initiativ til at endelig beslutning utsettes?

Begrunnelse

I stortingsmelding nr. 15 Vold i nære relasjoner så er det foreslått at ansvaret for vold i nære relasjoner skal legges til kommunehelsetjenesten, mens Overgrepsmottakene skal legges til Helseforetakene i spesialisthelsetjenesten.
Dette står i sterk kontrast til statsrådens og stortingsmeldingens mantra om et sammenhengende og helhetlig tilbud til voldsutsatte kvinner, god faglig kompetanse og nærhet til tjenesten. Jeg antar at dette er utilsiktet, fordi man da vil måtte bygge opp rettsmedisinsk kompetanse og sykepleiefaglig/psykolog kompetanse både i kommunen og i helseforetakene, for å ivareta disse kvinnenes rett til å få sikret spor og bevis. Mengden overgrep vil være avgjørende for hvor gode fagfolkene blir. Kvaliteten vil altså svekkes dersom disse enhetene blir lagt til 2 forskjellige nivåer i helsetjenesten.
Det ville vært en åpenbar styrke om man heller kunne se krisesentre og overgrepsmottak i sammenheng på kommunalt/interkommunalt nivå. Det er her kvinnene befinner seg og det er her de oppsøker tjenestene. Veldig mange av de voldtatte kjente overgriperen. Noe som tilsier at dette i mange tilfeller også handler om nære relasjoner og at kompetansen bør samles et sted.
I spesialisthelsetjenesten vil disse kvinnene forsvinne i mengden av diagnoser og generalistmottak, framfor gode spesialiserte overgrepsmottak som kan ivareta kvinnenes behov enten de er utsatt for fysisk eller psykisk vold eller voldtekter som skal dokumenteres og gis helsehjelp. Det er bygget opp så mye kompetanse i kommunene på dette nå, som det bør bygges videre på og ikke fragmenteres ytterligere, slik Stortingsmeldingen legger opp til. I mitt eget fylke Østfold er det sågar spesialdesignet et eget overgrepsmottak bygnings- og innredningsmessig.

Svar

Jonas Gahr Støre: Innledningsvis vil jeg si at denne regjeringen styrker arbeidet mot vold, og ett av tiltakene er å gjøre situasjonen mer forutsigbar for overgrepsmottakene.

Det har lenge vært uklarheter omkring ansvar for etablering og finansiering av over-grepsmottak. En evaluering av mottakene utført i 2012 viste betydelige ufordringer knyttet til tilbudet slik det er i dag og underbygger de signaler vi har fått de siste årene om at det er behov for avklaring av ansvarsforholdene rundt overgrepsmottakene.

Arbeidet ved overgrepsmottakene omfatter både primær- og spesialisthelsetjenester og oppgaver knyttet til politiarbeid. Evalueringen av mottakene viste at det er uklarheter i oppgave- og ansvarsfordelingen mellom kommuner og sykehus og mellom helse¬tjenesten og politiet. Det er store forskjeller i omfang og innhold i tilbudet som gis ved mottakene. Tilbudet er mange steder ikke godt nok og varierer i ulike deler av landet. Variasjon fra 5 til 400 saker i året gir svært ulik mengdetrening og forutsetninger for å erverve og vedlikeholde nødvendig kompetanse. Dette medfører blant annet at kvaliteten på rettsmedisinske undersøkelser varierer mellom mottak, noe som kan svekke rettssikkerheten. Omfanget av psykososial oppfølging varierer også mye.

Overgrepsmottak er først og fremst et akuttilbud og skal være døgnåpent. Ifølge en rapport om beredskapssituasjonen ved norske overgrepsmottak per november 2011 mangler mange av landets mottak en kontinuerlig vaktordning og tjenesteplan. Flere mottak baserer seg på frivillige, ubetalte ordninger. Bare en fjerdedel av mottakene har vaktordninger som muliggjør umiddelbar undersøkelse og behandling av pasienten. Samtidig viser evalueringen at mottak unngår å markedsføre tilbudet sitt fordi de ikke har kapasitet til å ta imot flere. Flere mottak tar ikke imot mennesker som har vært utsatt for vold i nære relasjoner, blant annet fordi det krever flere ansatte og annen type kompetanse.

Dagens overgrepsmottak sikrer heller ikke et sammenhengende tilbud. Ved flere mottak rapporteres for lite dialog mellom instanser, med for lite kunnskap om hva som gjøres og ikke gjøres ved andre instanser, og med risiko for ”hull” i stedet for sømløse tjenester for brukerne.

Mange av de tjenestene volds- og overgrepsutsatte har behov for er spesialiserte, og god kvalitet vil være lettest å opprettholde integrert i eksisterende tilbud i spesialist-helsetjenesten. Regjeringen har derfor foreslått at tjenestene til voksne utsatt for seksuelle overgrep skal forankres i spesialisthelsetjenesten fra senest 2015. Dette vil sikre et mer likeverdig tilbud, god beredskap gjennom hele døgnet og mulighet til å bygge opp kompetanse i undersøkelse og sporsikring. De største mottakene som i dag er lokalisert ved kommunale legevakter fungerer imidlertid godt, og disse vil kunne fortsette gjennom avtaler med helseforetak.

Både kommuner og sykehus har i dag ansvar for å yte tjenester til personer utsatt for vold og overgrep. Mange av disse pasientene kan og skal følges opp i kommunen. Evalueringen viser at mange som er utsatt for vold i nære relasjoner ikke oppsøker overgreps¬mottak, men behandles av legevakt eller fastlege. Slik mener jeg det fortsatt bør være. For å heve kompetansen i den kommunale helse- og omsorgstjenesten, vil jeg vurdere å stille krav om at alle leger og annet personell som deltar i legevakt skal ha gjennom¬ført kurs i håndtering av vold og overgrep. Slike kurs vil også etter hvert bli en obligatorisk del av spesialistutdanningen for allmennleger.

Som oppfølging av Meld. St. 15 (2012-2013), Forebygging og bekjempelse av vold i nære relasjoner. Det handler om å leve, vil regjeringen foreslå å styrke NKVTS og RVTS-enes rolle i å utvikle og spre kompetanse i helse- og omsorgstjenesten i håndtering av både medisinske og psykososiale forhold knyttet til vold og seksuelle overgrep.

Regjeringen har også foreslått å vurdere sertifisering av helsepersonell som skal utføre klinisk rettsmedisinsk undersøkelse og akkreditering av enhetene der undersøkelsene skal foregå. I tillegg vil regjeringen etablere et kompetansenettverk i klinisk retts¬medisin i samarbeid med de institusjonene som i dag ivaretar rettspatologi og klinisk rettsmedisin. Dette vil bli viktige miljøer å støtte seg på i arbeidet med å sikre spor og ivareta rettssikkerheten i de tilfeller utsatte vil gå til anmeldelse.

Samlet sett mener jeg at disse tiltakene vil bidra til en både faglig og beredskapsmessig mer robust tjeneste. Jeg er glad for den kompetanse som allerede finnes, også i kom¬munene, og er sikker på at den vil komme til nytte også i framtidens organisering av tilbudene til volds- og overgrepsutsatte.