Eidsvoll og Grunnloven 1814

Eidsvollsbygningen.

Mer enn 400 år under Danmark

Fra 1380 var Norge i union med Danmark. Med eneveldets innføring i 1660 ble all makt samlet hos den danske kongen. Kongeloven fra 1665 var grunnlov for Norge frem til 1814. Det var dermed ikke snakk om vilkårlig styre, men all makt lå hos den danske kongen og befolkningen hadde begrenset mulighet til å påvirke den politikken som ble ført.
 

Tapt krig gir muligheter

Den danske kongen ble trukket inn i Napoleonskrigene på den tapende side. I januar 1814 måtte Danmark avstå Norge til den svenske kongen som en av betingelsene i fredsavtalen i Kiel.

Den norske eliten med den danske regenten, prins Christian Frederik, i spissen, var ikke positive til fredsavtalen. Prinsen innkalte til et såkalt «stormannsmøte» på Eidsvoll 16. februar 1814 for å diskutere landets fremtid. På dette møtet ble man enige om å ikke godta fredsavtalen, men heller erklære Norge som en selvstendig stat.

Christian Frederik ble frarådet å gjennomføre sin opprinnelige plan om å hevde sin arverett til Norges trone og la seg utrope til konge. Stormennene ønsket en liberal grunnlov og at en ny konge måtte velges av folket. På møtet ble det bestemt at det skulle velges en forsamling som skulle gi landet en grunnlov. Tanken om folkets rett til å bestemme over seg selv (folkesuvereniteten) hadde seiret.
 

Den grunnlovgivende forsamling på Eidsvoll

Den grunnlovgivende forsamlingen er kjent som «Riksforsamlingen», og medlemmene ble valgt i landets menigheter og militærforlegninger.
Av de 112 mennene som møtte på Riksforsamlingen på Eidsvoll, kom

• 53 fra landdistriktene (amtene og grevskapene)
• 33 fra hæren og flåten
• 26 fra byene

Yrkesmessig fordelte de seg slik:

• 57 embetsmenn
• 37 bønder
• 13 kjøpmenn
•  5  bruks- eller godseiere

På grunn av de store avstandene og den knappe tiden var Nord-Norge ikke representert.  Det var en ung forsamling som møtte på Eidsvoll, gjennomsnittsalderen var litt over 42 år.

De startet arbeidet 10. april og var ferdig 20. mai. Arbeidet foregikk under tidspress. Det var avgjørende å få grunnlov og kongevalg på plass før den svenske hæren kunne rykke nordover fra kontinentet og dermed sette makt bak avtalen fra Kiel.
 

Arbeidet med Grunnloven

Forsamlingen delte seg inn i komiteer. Den viktigste komiteen var konstitusjonskomiteen som fikk i oppdrag å utarbeide et endelig utkast til grunnlov.

Det forelå på forhånd flere utkast til grunnlov. Utkastet til Christian Magnus Falsen og Johan Gunder Adler regnes som det viktigste. Man hadde også kjennskap til andre lands grunnlover og lot seg inspirere av disse. Det var særlig den franske grunnloven fra 1791 og den amerikanske uavhengighetserklæringen (1776) og konstitusjonen (1787) som var inspirasjonskilder.

Konstitusjonskomiteen formulerte 11 «grunnsetninger» som ble debattert i plenum og dannet grunnlaget for det videre arbeidet i komiteen:

1. Norge skal være et innskrenket og arvelig monarki; det skal være et fritt, uavhengig og udelelig kongerike, og regenten skal føre tittel av konge.
2. Folket bør utøve den lovgivende makt gjennom sine representanter.
3. Folket bør ene ha rett til å beskatte seg gjennom sine representanter.
4. Krigs- og fredsretten bør tilkomme regenten.
5. Regenten bør ha rett til å benåde.
6. Den dømmende makt bør være fristilt fra den lovgivende og utøvende.
7. Trykkefrihet bør finne sted.
8. Den evangelisk-lutherske religion bør forbli statens og regentens religion. Alle religionssekter tilstedes fri religionsøvelse; dog er jøder fremdeles utelukkede fra adgang til riket.
9. Nye innskrenkninger i næringsfriheten bør ikke tilstedes.
10. Personelle eller blandede arvelige forrettigheter bør ikke tilstås noen for fremtiden.
11. Statens borgere er i allminnelighet like forpliktede til, i en viss tid, å verne om fedrelandet, uten hensyn til stand, fødsel eller formue.

Konstitusjonskomiteen hadde sitt utkast ferdig i løpet av åtte dager. Utkastet ble deretter gjennomgått av forsamlingen i plenum. Den 16. mai ble Grunnloven endelig enstemmig vedtatt.

Uenighet om Norges selvstendighet

Forsamlingen delte seg i to «partier» i spørsmålet om Norges selvstendighet.

«Selvstendighetspartiet» (også kalt «Prinsepartiet» eller «Danskepartiet»), ønsket et selvstendig Norge med Christian Frederik som norsk konge.

«Unionspartiet» (også kalt «Svenskepartiet») hadde liten tro på Norges mulighet for selvstendighet uten stormaktenes støtte. De mente at en løs union med Sverige da ville være det beste og mest realistiske. De var også skeptiske til å velge den danske prinsen, Christian Frederik til konge fordi dette ville kunne bringe Norge under Danmark i fremtiden.

Selvstendighetspartiet utgjorde flertallet med ca. 80 representanter mens unionspartiet hadde rundt 30.

Selve spørsmålet om selvstendighet hadde liten betydning for utformingen av Grunnloven, og det var  stort sett bred enighet om de andre viktige spørsmålene på Eidsvoll.

Kongevalget

Den 17. mai ble Grunnloven datert og undertegnet av presidentskapet. Riksforsamlingen valgte så Christian Frederik til Norges konge.

Stortinget og regjeringen i Eidsvollsbygningen under markeringen av hundreårsjubileet for Grunnloven 17. mai 1914. 

En «moderne» grunnlov

Hovedprinsippene i Grunnloven bygde stort sett på de samme ideene som lå til grunn for blant andre den amerikanske uavhengighetserklæringen (1776) og konstitusjonen (1787) og de franske forfatningene (1791, 1793, 1795): folkesuverenitetsprinsippet, maktfordelingsprinsippet og borgerrettighetene.

Folkesuverenitetsprinsippet

innebar at makten skulle ligge hos folket, som dermed hadde rett til å styre seg selv. Folket skulle selv velge sine representanter til en folkeforsamling, som blant annet skulle vedta de lovene som skulle gjelde i samfunnet.

Maktfordelingsprinsippet

gikk ut på at det var nødvendig å skille den lovgivende (Stortinget), utøvende (kongen) og dømmende (domstolene) statsmakt. Makten måtte deles mellom flere maktorganer som var uavhengige av hverandre og kunne kontrollere hverandre. Hensikten var å hindre maktkonsentrasjon og maktmisbruk.

Borgerrettighetene

skulle sikre borgernes «medfødte og umistelige»  rettigheter. Grunnloven slo fast borgernes rett til ytringsfrihet, næringsfrihet og rettssikkerhet. Også religionsfrihet var vedtatt som grunnsetning for grunnlovsarbeidet, men ble ikke tatt inn i noen grunnlovsparagraf. Tvert imot ble jøder og jesuitter nektet adgang til landet!

Krig med Sverige og «Mossekonvensjonen»

Norge fikk sympati hos stormaktene, men de sto samtidig urokkelig på sin støtte til Sveriges rett til Norge i tråd med Kieltraktaten. Uten stormaktstøtte hadde Norge i realitet ingen sjanse mot Sverige. I slutten av juli rykket svenske tropper over grensen til Norge. Svenskene var overlegne og nordmennene ble tvunget til å  inngå en avtale om våpenhvile den 14. august i Moss. I avtalen, som er kjent som «Mossekonvensjonen», ble følgende bestemt:

• Avtalen ble inngått mellom den svenske kronprinsen, på vegne av den svenske kongen, og det norske Stortinget. (Svenskene godtok ikke Christian Frederiks krav på den norske tronen, så han var ikke part i den offisielle avtalen.)
• Det norske Stortinget skulle samles innen slutten av september eller i begynnelsen av oktober for å forhandle med svenskene om unionsspørsmålet.
• Den svenske kongen aksepterte den norske Grunnloven, med nødvendige endringer for å tilpasse den til personalunionen med Sverige. Alle endringer skulle godtas av Stortinget.
• I en tilleggsartikkel gikk Christian Frederik med på å offisielt frasi seg alle krav til den norske tronen og forlate Norge. Denne siste delen av avtalen var hemmelig.
  

Revidert grunnlov i november 1814

I tråd med Mossekonvensjonen ble det valgt et «overordentlig» storting som kom sammen 7. oktober for å gjøre de tilpasninger i Grunnloven som var nødvendige på grunn av unionen med Sverige.

Endringene ga på flere punkter kongen innskrenket makt i forhold til det som var bestemt i 17. mai-grunnloven. Kongen fikk for eksempel begrenset sin makt når det gjaldt å disponere militære tropper og starte krig. Statsrådet (regjeringen) fikk en mer selvstendig stilling. Den nye grunnloven ble undertegnet 4. november, og Stortinget valgte Karl den 13. til norsk konge.

Stortinget var i årene etter 1814 lite villig til å endre Grunnloven. I stedet ble det utviklet praksis på en rekke punkter der Grunnloven ikke ga konkrete regler. Et eksempel er behandlingen av statsbudsjettet. Grunnloven ga ingen bestemte regler for dette. Stortinget bestemte at dette skulle behandles i plenum, og ikke som en lovsak. Dette gjorde at kongen ikke hadde noen vetorett som i lovsaker, og det ga dermed Stortinget økt innflytelse i forhold til kongen.