Alfred Nobels testamente 1896–2009

Alfred Nobel. © The Nobel Foundation.

Den 10. desember 1896 døde den svenske oppfinneren i sprengstoffteknikk Alfred Nobel. I sitt testamente bestemte han at størsteparten av hans betydelige formue skulle danne et fond, der renteavkastningen skulle gå til å belønne personer som hadde gjort seg bemerket innen fysikk, kjemi, medisin, litteratur og fredsarbeid.

De første fire prisene skulle forvaltes av svenske institusjoner, mens den femte, fredsprisen, skulle en komité valgt av det norske Stortinget avgjøre.

Stortinget og fredsarbeidet

Det er usikkert hvorfor Nobel ga de norske folkevalgte dette ærefulle oppdraget, men Stortingets engasjement for fredssaken kan ha vært en av årsakene. Stortinget var blant de mest aktive i Europa i det interparlamentariske fredsarbeidet og engasjerte seg sterkt for internasjonale voldgiftsavtaler. Norske politikere deltok hyppig på fredskonferanser i regi av Den interparlamentariske union, og Stortinget hadde en egen fredsforening hvor flertallet av representantene var medlem.

Stortinget mottar oppdraget

En avskrift av Dr. Alfred Nobels testamente ble oversendt Stortinget den 5. april 1897 med anmodning om «(… ) at dette vil paatage sig det deri givne opdrag». I minnetalen takket stortingspresidenten Nobel for den anerkjennelse han hadde gitt Norges fredsarbeid og den tillit han hadde vist Norges nasjonalforsamling (S.tid. 430).

Testamentet, med tilhørende fullmakter, ble lagt frem i Dokument nr. 71 og behandlet i stortingsmøte 26. april, der presidenten ble bemyndiget til å meddele eksekutørene i Nobels dødsbo om at Stortinget påtok seg det betrodde verv. (S.tid. 593).

«Det norske Stortings Nobelkomité»

En fredspriskomité på fem medlemmer ble nedsatt kort tid etter, men først da testamentets rettsgyldighet var fastslått tre år senere, kunne komiteen holde sitt konstituerende møte. Komiteen ble ledet av juristen Bernhard Getz og besto for øvrig av statsråd og senere komitéformann Jørgen Løvland, statsminister Johannes Steen, stortingsrepresentant John Lund og dikteren Bjørnstjerne Bjørnson.

Komiteen hadde status som uavhengig institusjon, men signaliserte sin sterke forbindelse til Stortinget gjennom å ta navnet «Det norske Stortings Nobelkomité». Til å begynne med fant også prisutdelingene sted i stortingssalen.

De første fredsprisvinnerne

Den første fredsprisen ble annonsert i stortingsmøte 10. desember 1901 og ble delt mellom den sveitsiske humanisten Henri Dunant, initiativtaker til Den internasjonale Røde Kors-komiteen og Genèvekonvensjonen, og den franske fredsaktivisten Frédéric Passy, som sammen med briten Randal Cremer stiftet Den interparlamentariske union. Cremer mottok for øvrig fredsprisen to år senere.

Det kan også nevnes at nobelkomiteens faste sekretær i en årrekke og senere komitémedlem Christian Lous Lange mottok prisen som generalsekretær i Den interparlamentariske union i 1921 sammen med den svenske statsminister Hjalmar Branting. I Nobelkomiteens adresse ble Brantings arbeid for en fredelig oppløsning av den svensk-norske unionen fremhevet, og komiteen uttrykte glede over å kunne dele prisen mellom de to brødrefolk.

Fredsprisen 100 år senere

Nobels fredspris har siden 1901 blitt delt ut 90 ganger til 120 mottakere, og i alt 97 personer og 20 ulike organisasjoner har mottatt prisen (Røde kors har mottatt prisen tre ganger og FNs høykommissariat for flyktninger to ganger).

Den 10. desember 2009, 113 år etter Alfred Nobels død, mottar USAs president Barack H. Obama fredsprisen «(…) for hans ekstraordinære innsats for å styrke internasjonalt diplomati og mellomfolkelig samarbeid» (Den norske Nobelkomités kunngjøring 9. oktober 2009). Det er den fjerde gangen en amerikansk president eller tidligere president mottar fredsprisen.

Bildet ovenfor viser første side av Stortingets avskrift av Alfred Nobels testamente datert Paris 27. november 1895. Avskriften er datert Stockholm 18. februar 1897 og er bekreftet og gjennomtrukket med segl. Siste side av dokumentet, med segl, vises på Stortingsarkivets side (se lenke til høyre). Stortingsarkivet, bilag 497 til Stortingets ekstraktprotokoll 1897.

Hele testamentet med disposisjoner er tatt inn i Dokument nr. 71 1897 (se lenke ovenfor). 

Nettpresentasjonen er utarbeidet ved Stortingsarkivet.

Kilder/Litteratur:

Lindstøl, Tallak, Stortinget og Statsraadet 1814-1914, Kristiania 1914
Stortingsforhandlinger 1897
Schou, August, ”Stortinget og Nobels fredspris”, Det Norske Storting gjennom 150 år, bind IV, Kaartvedt, Danielsen og Greve m.fl., Stortinget/Gyldendal, Oslo 1964
Rønning, Bjørn og Wahl, Tanja ”Men fred er det beste”, Stortinget og unionen med Sverige 1814-1905, utstillingskatalog, Stortinget 2005, www.stortinget1905.no
Nobelstiftelsens nettsider http://nobelprize.org/nobel_prizes/peace