Bjørnstjerne Bjørnson og Midnattskommisjonen

Bjørnstjerne Bjørnson © Nasjonalbiblioteket

Riksrettssaken 1884

I 1870- og 1880-årene sto striden om hvorvidt statsråder skulle ha adgang til Stortinget eller ikke. Stortinget vedtok fire ganger å endre Grunnloven på dette punktet, men ble møtt med like mange sanksjonsnektelser av kongen og hans regjering.

Etter fjerde grunnlovsvedtak i 1880 erklærte Stortinget at bestemmelsen om statsrådenes deltakelse i Stortingets forhandlinger skulle gjelde, og frakjente dermed kongemakten vetorett i grunnlovssaker. Ikke uventet fulgte en kongelig resolusjon om ikke-tilfølgetakelse. Situasjonen var fastlåst, og Stortinget sto til slutt igjen med ett kampmiddel: Riksretten.

For Bjørnson og Venstre var Riksrettens oppgave å eksekvere en allerede avsagt folkedom. Valget i 1882 ga Venstre tilstrekkelig støtte i folket til at Odelstinget i 1883 kunne reise riksrettssak mot statsminister Selmer og hans regjering. I februar 1884 ble statsministeren og seks av hans statsråder fradømt sine embeter.

Militære forberedelser mot Stortinget

Tiden før og etter domsavsigelsen var spent. Det gikk rykter om statskupp og Bjørnson uttrykte bekymring for at kongen ikke ville respektere Riksrettens dom og ta i bruk militære midler (Keel, s. 79-81).  I tiden etter riksrettsdommen truet Odelstinget med å reise en ny riksrettssak for å avdekke de militære forberedelser som ble gjort under riksrettssaken. Målet var å legge press på kongemakten.

Etter et mislykket forsøk på å stable en ny konservativ regjering på bena måtte kong Oscar II til slutt gi etter, og en Venstreregjering under ledelse av Johan Sverdrup ble utnevnt.

Seieren i statsrådssaken var et viktig steg i demokratisk retning, men Bjørnson stemte ikke med i jubelkoret (Keel, s. 84). Det var fortsatt et godt stykke igjen før Stortinget og det norske folk hadde herredømme over egne anliggender. Kampen for økt kontroll med utenriksstyret skulle dominere unionens siste tiår.

Midnattskommisjonen

Venstre gikk inn for et eget norsk konsulatvesen og var i 1890-årene på kollisjonskurs med kongemakten og unionspartneren Sverige. Da Stortinget i 1892 vedtok å opprette eget norsk konsulatvesen, oppsto det igjen en spent situasjon der militære tiltak mot Stortinget ble forberedt.

I 1893 nedsatte Stortinget den første parlamentariske granskingskommisjon «(…) for at indhente Oplysninger og anstille Undersøgelser angaaende de i 1884 og i indeværende Aar stedfundne extraordinære militære Foranstaltninger» (Dokument Nr. 1 1894). Komiteen fikk av Høyre tilnavnet Midnattskommisjonen, fordi de mente dens arbeid mellom to stortingssesjoner var konstitusjonelt tvilsomt og ikke tålte dagens lys.

Bjørnstjerne Bjørnson var en av mange som bisto med opplysninger. I desember 1893 og januar 1894 sendte han fra sin bolig i Roma brev til komiteen der han viste til en svensk kilde og fortalte om svenskenes planer om statskupp i 1884.

Undersøkelseskomiteen avla en innberetning på nesten 200 sider der det ble påvist hvordan militære forberedelser i 1884 og 1893 var blitt hemmeligholdt, men komiteen lyktes ikke i å avdekke «(...) hvor Ophavet til disse Forføininger» var å finne. Rapporten ble gjenstand for kraftig debatt i Stortinget og foranlediget en adresse til kongen der «Det norske Folk kræver i sit Forsvar at have et Værn for Fædrelandets forfatningsmæssige Frihed og Selvstændighed» (S.tid. 1716, 1894). Stortingets adresse ble ved kongelig resolusjon vedlagt protokollen.

Bjørnson hevdet flere ganger at Venstre ikke søkte å sprenge unionen gjennom sin kamp for å sikre Stortinget overherredømme over Grunnloven og norske anliggender. Men før dommen over statsminister Selmer falt, skrev Bjørnson i Dagbladet at «(…) kan vi ikke naa et virkeligt Selvstyre, vi, som er det mindre Folk, da er der i Foreningen en Fare for os» (Keel, s. 81). Drøyt tyve år senere førte kampen for norsk selvstyre til at unionen mellom Norge og Sverige sprakk.

Bildet ovenfor viser Undersøkelsekomiteens kopibok, med svar datert 28. desember 1893 på Bjørnsons brev av 22. desember. Begge brevene fra Bjørnson ble returnert og finnes i Nasjonalbiblioteket, Håndskriftsamlingen.

Arkivet etter Undersøkelseskomiteen ble lagt i en gjenloddet blikkiste i Stortingets arkiv og først åpnet etter presidentskapsvedtak 17. juli 1926. En del av innholdet er blitt borte, trolig under tyskernes okkupasjon av stortingsbygningen 1940–45.

Nettpresentasjonen er utarbeidet ved stortingsarkivet.

Se også Nasjonalbibliotekets Bjørnson-sider:  www.bjørnstjerne.no

Kilder/litteratur

Kaartvedt, Danielsen, Greve m.fl., Det Norske Storting gjennom 150 år, bind 2, Stortinget/Gyldendal, 1964

Keel, Aldo, Bjørnstjerne Bjørnson. En biografi 1880-1910, Gyldendal, 1999 

Rønning, Bjørn og Wahl, Tanja, "Midnattskommisjonen og Bjørnstjerne Bjørnson", Stortinget og unionen med Sverige 1814-1905, utstillingskatalog, Stortinget 2005, www.stortinget1905.no

Stortingsforhandlinger 1893, 1894