Fridtjof Nansen (1861–1930) – polarhelt og diplomat

Fridtjof Nansen. 1903 (Foto: Norsk Polarinstitutt).

Vitenskapsmann og polarforsker

Nansen var vitenskapsmann, utdannet i zoologi, og med en sterk dragning til naturen. Som student ble han med en selfangstskute på tokt til Grønland, noe som vekket hans nysgjerrighet for polarvitenskapen.

De polare områdene var spennende og uutforskede felt, og Nansen sørget for at Norge ble et foregangsland innen forskningen.

Nasjonalhelt

Nansens ekspedisjon over Grønland på ski i 1888 ble en stor suksess. Etter grønlandsferden ble han hyllet som nasjonalhelt, og han høstet stor respekt som forsker og oppdager også utenfor landets grenser.

Særlig i Storbritannia ble Nansen møtt med anerkjennelse og beundring, og han etablerte nære bånd til flere fremtredende vitenskapsmenn gjennom sitt medlemskap i ærverdige Royal Geographical Society i London.

Det knyttet seg store forventninger til Nansens Fram-ekspedisjon i 1893. Til tross for at Nansen og Hjalmar Johansen ikke nådde Nordpolen, resulterte deres etterlengtede tilbakekomst i 1896 i en folkefest. Frams triumfferd var et kjærkomment innslag av nasjonal storhet i en tid preget av ydmykelser og strid med unionspartneren Sverige.

Stortinget støttet Fram-ekspedisjonen med et betydelig pengebeløp. Den 21. juli 1893 mottok presidentskapet følgende telegram fra Berlevåg:    

Idet vi forlader Norge sender vi det norske Storthing og gjennom det det norske folk vor varmende tak for den enestående støtte og velvilje som er vist expeditionen ved alle leiligheder fra først til sidst. Vi drager ud med lyse forhaabninger. Vort inderlige ønske er at give saalangt vor evne strækker til Norges hæder.

Paa alles vegne

Fridtjof Nansen

Opplysningsarbeid i Storbritannia

Norge krevde et eget norsk konsulatvesen, noe som ble avvist i Sverige og møtt med liten forståelse i utlandet. Mens «Nansen-feberen» herjet som verst, dro Nansen i 1897 til Storbritannia på en landsdekkende foredragsturné. Han skjønte at mangel på kunnskap om den norske sak var årsaken til at likestillingskravene møtte så liten forståelse.

«Det foruroliget ham, og han la vekt på at norske myndigheter måtte gi bedre informasjon», skriver historikeren Tim Greve i sin Nansen-biografi (Greve, 1974, s. 8). Den norske selvstendighetssaken trengte en stemme i utlandet, og Nansens posisjon gjorde ham til den perfekte sendemann for Norge.

Nansen hadde flere utspill i britisk presse for å nyansere den svenskvennlige opinionen, og han benyttet seg aktivt av sitt personlige nettverk for å tale den norske sak.

Med utgangspunkt i en krets av fremstående norske vitenskapsmenn og historikere rundt Nansens hjem på Lysaker ble Stortinget søkt om støtte til et omfattende opplysningsverk om Norge. Resultatet ble «Norge i det nittende Aarhundrede», som utkom i perioden 1898-1903 og forelå i en kortfattet britisk utgave i 1903.

«Det er ikke Knæhøner, men Mænd, vi nu har Brug for!» Vikingen 4. mars 1905. Nansen var aktiv også i norsk presse og skrev i februar og mars flere artikler der han mante til handling i konsulatsaken. 

Stortingets spesialkomité i 1905

Da det var klart at forhandlingslinjen ikke førte frem i konsulatspørsmålet, ble det i Stortinget i februar 1905 nedsatt en komité som skulle legge opp den videre strategien. Spesialkomiteen foreslo i begynnelsen av mars at det i det inneværende storting skulle vedtas en lov om opprettelse av et eget norsk konsulatvesen.

Den 16. mars møtte regjeringen Michelsen i komiteen for å diskutere Norges opplysningsarbeid overfor utlandet. Allerede samme kveld reiste Fridtjof Nansen til London for å tale Norges sak.

Norges sendemann i Storbritannia

Nansen hadde i mars noen hektiske uker i London, der han i tillegg til å publisere flere avisartikler hadde samtaler med statsminister Balfour, utenriksminister Landsdowne og fremtredende parlamentsmedlemmer.

Til tross for at Norge ikke hadde noe diplomatisk apparat å støtte seg til, fikk den norske regjeringen gjennom Nansen anledning til å fremlegge sitt syn på unionskonflikten og farge britenes oppfatning av den.

«Ved siden av Christian Michelsen har ingen enkelt mann betydd så meget for vårt land som Fridtjof Nansen i 1905», skriver historikeren Jacob S. Worm-Müller i forordet til Nansens dagbok fra 1905.

Unionsbruddet

Da kongen nektet å sanksjonere Stortingets vedtak om konsulatloven i slutten av mai, var bruddet med Sverige uunngåelig. Regjeringen nedla sine embeter, og den 7. juni 1905 besluttet et enstemmig storting at unionen med Sverige var oppløst som følge av at kongen ikke var i stand til å skaffe landet en ny regjering.

Stortingsmøtet 7. juni 1905 varte i 25 minutter. Kun stortingspresident Carl Berner og statsminister Christian Michelsen hadde ordet. Foto: stortingsarkivet. 

Den største utfordringen for Michelsens provisoriske regjering var å skaffe anerkjennelse og aksept i utlandet for Norges unionsbrudd, og Nansens sterke posisjon i Storbritannia gjorde London til hovedarena for den diplomatiske virksomheten.

Kongespørsmålet

Etter bruddet med Sverige sto Norge uten statsoverhode, noe som gjorde dialogen med utlandet enda vanskeligere. Stortinget kom med et tilbud til kong Oscar om at en prins av huset Bernadotte kunne overta den norske tronen, men selv om et offisielt avslag uteble, var det tidlig klart at kongen ikke hadde til hensikt å akseptere tilbudet.

I mellomtiden jobbet regjeringen hardt for et annet kongekandidatur, prins Carl av Danmark, gift med Maud, datter av den britiske kong Edward. Nansen ble en av regjeringens viktigste støttespillere i arbeidet med å få prins Carl og prinsesse Maud til Norge, og han førte intense forhandlinger i København og London sommeren og høsten 1905.

Monarki eller republikk?

At kong Oscar ikke formelt avslo «Bernadottetilbudet», gjorde det vanskelig for den norske regjeringen å drive kampanje for prins Carls kandidatur. Håpet var å få prins Carl til Norge før forhandlingene med Sverige om unionsoppløsningen tok til, men da partene møttes i Karlstad i september, var kongespørsmålet fortsatt uavklart.

Både Nansen og Michelsen hadde ved tidligere anledninger uttalt seg positivt til republikk i Norge. Men etter å ha følt på den utenlandske opinion var det klart at innføring av republikk ikke var veien å gå.

For Norge var det viktig å tone ned det revolusjonære ved 7.-junibeslutningen, og ved å knytte bånd til kongehusene i Danmark og Storbritannia ville man oppnå den anerkjennelse man trengte for å gjennomføre unionsbruddet.

Den republikanske fløyen på Stortinget var imidlertid sterk, og mange mente at når man først hadde kommet så langt i selvstendighetskampen uten en monark, lå veien åpen for innføring av republikk.

Nansen peker mot slottet i Kristiania. «Din Kongeborg skal bli' et helligt Sted, - hvad Norge var, det skal det atter vorde!», Vikingen 25. november 1905.

Stortingsdebatt

Det ble en opphetet debatt da Stortinget behandlet kongespørsmålet i slutten av oktober. Christian Michelsen redegjorde for Nansens konfidensielle forhandlinger med den britiske regjering i møte for lukkede dører den 19. oktober. 

Michelsen gjorde det klart at valget av prins Carl til norsk konge i vesentlig grad ville styrke Storbritannias sympati for Norge og føre til en fornyelse av integritetsavtalen fra 1855. Den republikanske agitasjonen og forhalingen av den endelige avgjørelse av statsform kunne få meget uheldige følger for Norge, hevdet Nansen, noe som gjorde inntrykk i Stortinget.

Regjeringens håndtering av kongespørsmålet, og Nansens forhandlinger med prins Carl i Danmark, ble sterkt kritisert av republikanerne på Stortinget. I et nytt lukket møte i Stortinget den 25. oktober gikk stortingsrepresentant Castberg hardt ut mot regjeringen for å drive underhandlinger om prins Carls kandidatur uten at Stortinget hadde fått anledning til å uttale seg.

Ved å koble prins Carls kandidatur til Storbritannias garanti for Norges integritet hadde tilhengerne av republikk blitt akterutseilt.

Kongevalget

I samråd med prins Carl ble det avholdt folkeavstemning om kongespørsmålet den 12. og 13. november. Nesten 80 prosent stemte for monarki. Et enstemmig storting valgte deretter prins Carl av Danmark til Norges konge den 18. november.

En uke senere ankom det nye kongeparet Kristiania, og den 27. november avla kong Haakon VII ed til Stortinget (foto: Oslo kommune, Byarkivet).

Kongevenn

Nansen og Haakon VII utviklet et vennskap i det begivenhetsrike året 1905 som varte livet ut. Ifølge Tim Greve sa kongen selv til Nansen noen år senere at han aldri ville kunne glemme at det var han som hadde fått ham overbevist om at han kunne påta seg oppgaven som Norges konge (Greve, 1974, s. 54).

Nettpresentasjonen er laget ved stortingsarkivet. 

Kilder og litteratur
Berg, Roald, Norge på egen hånd 1905-1920, bind 2 av Norsk utenrikspolitikks historie, Universitetsforlaget, Oslo 1995
Greve, Tim, Fridtjof Nansen 1905-1930, Gyldendal Norsk Forlag, Oslo 1974
Hestmark, Geir, Vitenskap og nasjon. Waldemar Christopher Brøgger 1851-1905, Aschehoug & co, Oslo 1999.
Huntford, Roland, Fridtjof Nansen. Mennesket bak myten, Aschehoug & co, Oslo 1996
Stortinget, Stenografiske referater fra møter for lukkede dører 1905, Stortinget 1951
Nansen, Fridtjof, Dagbok fra 1905, med forord av Jacob S. Worm-Müller, Oslo 1955
Rønning, Bjørn og Wahl, Tanja Stortinget og unionen med Sverige 1814-1905, utstillingskatalog, Stortinget 2005
Sørensen, Øystein, Den politiske Nansen. Minneforelesning ved Det Norske Videnskaps-Akademi 12. oktober 2009, Årsberetning 2009
Wahl, Tanja, Svensk og norsk diplomati og propagandavirksomhet i tiden rundt unionsoppløsningen i 1905, hovedoppgave i historie, UiO, 2002
www.nansenamundsen.no