Grunnstenen til stortingsbygningen nedlegges

Arkitekt Emil Victor Langlet (1824–1898). Portrettet var en gave til Stortinget fra hans familie. Stortingsarkivet.

Stortingets første år

Det første overordentlige storting, som møttes i oktober 1814 for å tilpasse Grunnloven den nye unionen med Sverige, holdt sine møter i Christiania Kathedralskoles festsal. Mangelen på offentlige bygninger og en sparsommelig statshusholdning gjorde at Katedralskolen fortsatte å huse Stortinget i førti år.

Til å begynne med møttes Stortinget i noen måneder hvert tredje år. Representantantallet gikk fra 112 i 1814 til 77 på 1820-tallet og gradvis opp til 111 i 1860-årene, og det var få ansatte i administrasjonen. Det gikk allikevel ikke lang tid før behovet for nye og større lokaler meldte seg.

Regjeringen, som hadde departementer i samme bygningskompleks som Stortinget, foreslo allerede i 1830-årene en ny stortingsbygning, men Stortinget avslo på grunn av høye utgifter til bygging av Slottet og Universitetet.

Den gamle stortingssalen er rekonstruert på Norsk folkemuseum, i Stortingets hus. Katedralskolens bygning i Dronningensgate ble revet tidlig på 1900-tallet for å gi plass til et nytt hovedpostkontor. På bildet skimter man såvidt inngangen til den gamle odelstingssalen. Foto: Anne-Lise Reinsfelt, Norsk folkemuseum. 

Debatt om tomtevalg

Regjeringen fortsatte å være pådriver for ny stortingsbygning og kom på 1840- og 1850-tallet med flere forslag til plassering og utforming som ble forkastet. I 1854 hadde Stortinget vokst ut av Katedralskolen og begynt å holde sine møter i Universitetets festsal, og samme år ble det etter lang debatt vedtatt å bygge ved slottsparken.

Denne gangen var det regjeringen som ikke var enig og satte vedtaket til side. For ikke å risikere at området skulle bli ytterligere utbygget før Stortinget var samlet igjen, ble det bestemt at den nåværende tomt skulle kjøpes.

Denne temmelige egenrådige handling ble sterkt kritisert av bl.a. Johan Sverdrup, men ble senere sanksjonert av Stortinget (Haffner, s. 49). Det skulle imidlertid ta lang tid før Stortinget klarte å enes om bygningens utforming. 

Arkitektkonkurranse

I 1854 ble det utlyst en arkitektkonkurranse, som de veletablerte arkitektene Schirmer og von Hanno kom seirende ut av to år senere. Men avgjørelsen var omstridt – mange var misfornøyde med vinnerutkastets nygotiske stil og ønsket noe nytt.

Til tross for at fristen var gått ut og en vinner var utropt, ble det åpnet for ny debatt da en ukjent og nytenkende svensk arkitekt kom på banen.

Langlets forslag til stortingsbygning

Emil Victor Langlet fikk vite om arkitektkonkurransen under et opphold i Italia, og skyndet seg til Christiania med sitt utkast i februar 1857. Tegningene var ufullstendige, men vekket umiddelbart oppsikt blant de folkevalgte og i pressen.

I et stortingsmøte 14. mai ble Langlets forslag overlevert med et ønske om at hans utkast skulle bedømmes sammen med prisvinnerens.

Langlets brev til Stortinget 11. mai 1857 i pdf (trykk Esc for fullskjermmodus).

De første tegningene til Langlet er gått tapt, men det finnes et stort tegningsmateriale fra 1860 i Riksantikvarens arkiv. Foto: Teigens fotoatelier AS.

Langlet vinner første runde i Stortinget

Det ble flere lange og heftige debatter i Stortinget i løpet av sommeren og høsten 1857. Noen tviholdt på det tradisjonelle og veletablerte med Schirmer og von Hanno, andre ønsket det nyskapende og moderne forslaget til Langlet velkommen. I tillegg rådet det fortsatt uenighet om tomtevalget.

Stortinget besluttet i august å nedsette en spesialkomité, der flertallet innstilte på en bygning etter Langlets tegninger. Schirmer og von Hannos utkast ble forkastet.

Da Stortinget braket sammen til ny debatt igjen i oktober, ble spesialkomiteens innstilling bifalt mot 38 stemmer (av 111).  Regjeringen nedsatte en bygningskommisjon. Men debatten var ikke over.
 

Nye forviklinger

Under debatten høsten 1857 ble det uttrykt tvil om Langlet hadde den erfaring som skulle til for å stå i spissen for en stortingsbygning. Som et alternativ ble en tredje aktør lansert, den velrenommerte danske arkitekten og professoren Christian Hansen.

I innstillingen som bygningskommisjonen avga i november 1858, ble det pekt på en rekke forandringer som burde gjøres, og Langlet ble bedt om å omarbeide tegningene og komme med nye overslag.

Regjeringen fant det hele så usikkert at den i juli 1859 ba om bemyndigelse til å henvende seg til arkitekt Hansen i København. Allerede i november innsendte den danske arkitekten sine tegninger.

Til tross for at Langlet etter omarbeidelse av tegningene hadde flertallet i bygningskommisjonen med seg, fant ikke kommisjonen å kunne igangsette arbeidet før etter at det neste storting hadde trådt sammen og gitt sitt samtykke.

Det hjalp ikke på situasjonen at regjeringen tilrådet Stortinget 1859/60 å bifalle Hansens utkast fremfor Langlets. En ny spesialkomité ble nedsatt for å vurdere de nye argumentene. 

Gipsmodellen på bildet er tegnet av Adolf Schirmer og bygget ved Johs. Tvedts modellbyggeri og gipsmakeri i Kristiania i forbindelse med grunnlovsjubileet i 1914. Modellen ble restaurert av firmaet Tvedt eftf. til grunnlovsjubileet i 1989. Foto: Vidar M. Husby. Stortingsarkivet.  

Langlet vinner andre runde i Stortinget

De nye vendingene i byggesaken hadde vakt stor oppsikt i pressen, og spesialkomiteen var splittet i spørsmålet. Et knapt flertall gikk inn for Hansens utkast, men Langlet hadde fortsatt sterke støttespillere i Stortinget.

Under den lange debatten som fulgte i mai 1860, var det i Universitetets festsal utstilt en gipsmodell av Langlets utkast.

Debatten bar preg av at man ønsket en endelig avklaring. Til slutt var det komiteens mindretall som nådde frem, og forslaget om å oppføre en stortingsbygning etter Langlets tegninger ble bifalt med 59 mot 47 stemmer. En ny bygningskommisjon ble nedsatt, og Langlet ble endelig ansatt som utførende arkitekt (Haffner, s. 60).

Bygningsarbeidet begynner

Arbeidet med stortingsbygningen tok til i august 1860, og etter et drøyt års arbeid på tomten var det våren 1861 klart for å reise granittsokkelen som bygningen skulle hvile på.

Den høytidelige grunnstensnedleggelsen skulle finne sted 17. mai, men da man forsto at tiden ble for knapp, valgte man en annen merkedag, 10. oktober – dagen Christian Fredrik frasa seg Norges krone.

Grunnstensnedleggelsen

En prosesjon bestående av stortingsmenn og medlemmer av regjeringen, det kongelige hoff og Høyesterett bega seg fra Universitetets festsal til den pyntede bygningstomten. Flagg, vimpler og blomster markerte plassen som skulle bære stortingssalen.

Grunnstensnedleggelsen i 1861. Foto: stortingsarkivet.

Stiftsprost P. A. Jensen hadde det ærefulle oppdrag å si noen ord for anledningen, og i sin tale roste han Stortinget for å ha fullført byggingen av Universitetet og Slottet før det tenkte på å gi seg selv et hjem.

Han lovpriste også beliggenheten. Kongen og folket vendte mot hverandre, og midt imellom lå Universitetet – vitenskapen og kulturen – som en brobygger.

 «Thi hvem nægter, at der hviler en høi Betydning i dette, at Kongen og Folket bo ligeoverfor hinanden? De ere ikke vendt fra hinanden, men til hinanden.» (gjengitt i Haffner, s. 80)

Grunnstenens innhold 

Etter at statsråd H. C. Petersen hadde lest opp kongens lykkeønskninger, ble en eske av sølv høytidelig plassert i fundamentet under presidentstolen. Esken inneholdt tre mynter og en medalje, og på lokket sto det inngravert:

«Aar efter Christi Byrd Eet Tusind Otte Hundrede Sexti og Een, den tiende Oktober, i Kong Carl den Femtendes tredie Regjeringsaar, blev Grundstenen til denne Bygning nedlagt af Hans Christian Petersen, som paa den Tid havde Forsædet i Kongens Norske Raad.»

En dekkplate av marmor ble lagt over esken, og etter at statsråd Petersen hadde kalket fugene, overrakte Langlet ham en hammer, som han slo granittstenen med tre ganger.

Høytidelig avslutning

Under salutt fra festningen trådte stortingspresident Harbitz og de øvrige medlemmene av presidentskapet frem, sammen med medlemmene av regjeringen og Høyesterett. Hver og en gjentok de tre hammerslagene, før prosesjonen gikk samlet tilbake til Universitetet.

Seremonien ble etterfulgt av middag og påfølgende festforestilling i Christiania Norske Theater, der Bjørnstjerne Bjørnsons drama «Kong Sverre» sto på programmet. Kvelden ble avsluttet med «et større Kunst- og Bataillefyrværkeri» (Haffner, s. 84).

Den 5. mars 1866 kunne Stortinget avholde sitt første møte i de nye lokalene.

Ønsker du å vite mer? Se lenker øverst til høyre.

Nettpresentasjonen er laget ved stortingsarkivet.

Kilder og litteratur
Astrup, Birgit, Stortingsbyggnaden i Oslo, Foreningen til norske fortidsminnesmerkers bevaring, særtrykk av årbok 1973
Haffner, Vilhelm, Stortingets hus, Gyldendal norsk forlag, Oslo 1953
Rønning, Bjørn R. og Wahl, Tanja, «En svenske bygger Stortingets hus», Stortinget og unionen med Sverige 1814-1905, katalog til Stortingets jubileumsutstilling, Stortinget 2005 www.stortinget1905.no