Partigruppene

Logoene til partiene.

I stortingsperioden 2009–2013 er syv politiske partier representert på Stortinget:

Arbeiderpartiet (64)

Fremskrittspartiet (41)

Høyre (30)

Sosialistisk Venstreparti (11)

Senterpartiet (11)

Kristelig Folkeparti (10)

Venstre (2) 

Arbeidet i partigruppene

Partigruppene ledes av et gruppestyre. Lederen for gruppestyret kalles partiets parlamentariske leder. Gruppestyret tar politiske avgjørelser og samordner arbeidet i partigruppen. 

I partiprogrammene har partiene tatt stilling til en rekke politiske spørsmål, men partiprogrammene omfatter ikke alle saker som dukker opp i Stortinget. Derfor holder partigruppene jevnlige møter slik at de kan ta stilling til «partilinjen» – hva partiet skal mene – i forhold til aktuelle saker i Stortinget.

Partigruppene har vanligvis møte onsdag ettermiddag. På møtet blir viktige saker drøftet, og representantene orienterer om saker i sine komiteer. Standpunkter og muligheter for forhandlinger i en sak avklares slik at medlemmene i komiteene kan ta dette med seg tilbake til komiteen. Slik går diskusjonen om sakene mellom komitemøter og gruppemøter i flere runder for om mulig å oppnå flertall når innstillingen fra komiteen avgis.

Partigruppene drøfter og tar standpunkt til alle viktige saker som skal behandles i Stortinget, slik at medlemmene kan opptre mest mulig samlet. Hvis det er uenighet innen en partigruppe om en sak, avklares dette i gruppen på forhånd. Et mindretall vil vanligvis bøye seg for flertallet, og stemme sammen med det når saken kommer opp i Stortinget. Men når det gjelder saker av betydning for enkelt representanters valgdistrikt, eller saker som angår samvittighetsspørsmål, er det ikke uvanlig at representantene stilles fritt i forhold til flertallet i gruppen.

Det er i gruppene taktikken diskuteres og legges opp, og det er her den enkelte representants politiske utspill godkjennes. Møtene i partigruppene er ikke offentlige.

Stortingsgruppenes sekretariat

Hver stortingsgruppe har sitt eget sekretariat på Stortinget som hjelper representantene med politisk og praktisk arbeid. Antall ansatte i gruppesekretariatet varierer med størrelsen på gruppen i valgperioden. 

Gruppene har ansatt en egen leder for sekretariatet og har knyttet til seg rådgivere. De fleste sekretariatene har fordelt ansvaret for bestemte komiteer på de enkelte gruppesekretærene og rådgiverne. Gruppesekretariatenes oppgaver går blant annet ut på å:

• bistå i behandlingen av komitésaker
• skaffe materiell og opplysninger til saksbehandlingen
• forberede debatter
• utarbeide notater
• formidle kontakt utad med organisasjoner, institusjoner og enkeltpersoner
• fungere som kontakt mellom gruppen og partiet

Partienes hovedoppgaver

De politiske partiene er en sentral del av det norske demokratiet. Partiene er en sammenslutning (forening) av personer som har ganske likt syn i politiske spørsmål. Partiene ønsker å øve innflytelse i de politiske beslutningsprosessene i kommunene, fylkene og på nasjonalt nivå. Å bli representert på Stortinget er et viktig mål for partiene på nasjonalt nivå.

Partiene har flere viktige oppgaver i det politiske systemet:

• Partiene representerer politiske interesser i offentlige beslutningsorganer.
• Partiene er viktige for rekrutteringen til politisk aktivitet. Det er partiene som nominerer kandidater til valg.
• Partiene er viktige for opinionsdannelse. Politiske holdninger og meninger blir i stor grad dannet og formidlet av partiene.
• Partiene motiverer også velgerne til å avgi stemmer ved kommune- og stortingsvalg. 

Representantene skal vise lojalitet overfor sine velgere og sitt parti. De er valgt på sitt partis program, men i tillegg kommer forventningene om å tale hjemstedets sak. Både partidisiplin og lojalitet preger representantenes standpunkter og stemmegivning, selv om de i prinsippet står fritt til å stemme som de vil.

Kort om partienes historie

I den første tiden etter 1814 var det ingen faste gruppedannelser på Stortinget. I 1830-årene dannet det seg en bondeopposisjon, men først i 1859 kom det første tilløpet til organisert gruppesamarbeid på Stortinget. Da gikk opposisjonen mot embetsmennene sammen i den såkalte Reformforeningen.

Først i 1884 fikk vi partier slik vi kjenner i dag, da ble Venstre og Høyre ble dannet. Arbeiderpartiet ble dannet i 1887. Bondepartiet (Senterpartiet fra 1959) kom i 1920 og Kristelig Folkeparti i 1933. En fløy brøt ut av Arbeiderpartiet og dannet Sosialistisk Folkeparti (SF) i 1961.

På begynnelsen av 1970-tallet samarbeidet SF med andre deler av venstresiden i norsk politikk, og ble deretter med i Sosialistisk Valgforbund (SV), som ble dannet før valget 1973. SV ble omdannet til Sosialistisk Venstreparti (SV) i 1975. SF gikk opp i dette og opphørte som eget parti i 1976.

På høyresiden i norsk politikk ble Anders Langes parti til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep dannet i 1973. Partiet skiftet navn til Fremskrittspartiet i 1977.

Les mer om partienes historie.