Aksjonér

Disse er ofte tverrpolitiske – det vil si at de samler en mengde personer med ulike politiske ståsteder for å kjempe for en felles sak. Aksjonskanalen skiller seg derfor fra «rutinepolitikken», som foregår i de vanlige politiske kanalene som storting og regjering, og har sitt utspring i de politiske partiene.

Fordi aksjoner stort sett dreier seg om bestemte saker, ikke langsiktige politiske mål, kalles aksjonsgrupper ofte ad hoc-bevegelser. Ad hoc er latin for «til dette», det vil si at man bare konsentrerer seg om ett bestemt formål.

Lokale og regionale aksjoner

I lokalmiljøet er det mange aksjoner. Elever og foreldre går sammen for en tryggere skolevei og bygging av gang- og sykkelstier, og det er ungdom som aksjonerer når fritidsklubbene må stenge på grunn av dårlig økonomi i kommunene. Ofte er fordeling av penger eller miljøhensyn avgjørende faktorer.

På regionalt plan er det ofte organisasjoner som aksjonerer. Enkelte ganger fører aksjonene til store medieoppslag. Mange velger Eidsvoll plass utenfor Stortinget som arena for markeringen av saken. Aksjonistene ønsker i første rekke å få politikernes oppmerksomhet.

For å aksjonere på Eidsvolls plass må det søkes om tillatelse på forhånd. Send en kort søknad til dspost@stortinget.no.

Viktig for å lykkes med aksjonen

Aksjonskanalen er som regel svært avhengig av hjelp fra massemediene. En demonstrasjon som får lite medieoppmerksomhet, er mindre virkningsfull enn en demonstrasjon som blir mye omtalt. Det er vanskelig å måle effekten av aksjoner, men det er grunn til å tro at en vellykket politisk aksjon med mange deltakere kan være med på å påvirke politikerne. 

En vanlig feil mange demonstranter begår, er å være altfor sent ute. Ettersom de fleste politiske saker er avgjort etter at fagkomiteene har tatt stilling til dem, er det for sent å demonstrere den dagen de skal opp til votering (avstemning) i Stortinget. Jo tidligere man begynner, jo større er sjansen for å få gjennomslag.

Det er viktig å se forskjell på lovlige og ulovlige aksjoner. En lovlig aksjon er forhåndsmeldt til politiet, man går for eksempel i fakkeltog og lager paroler. En ulovlig aksjon kalles sivil ulydighet, og kan for eksempel dreie seg om ulovlige demonstrasjoner og trafikkblokader. Ulovlige aksjoner, som for eksempel medfører skader på gjenstander og eiendom, eller er til hinder for andre, er straffbar.

Generelt om aksjonskanalen

En samlebetegnelse for både lovlige og ulovlige demonstrasjoner er irregulær politikk – politikk som bedrives utenfor de vanlige arenaene som for eksempel kommunestyrer og storting. Mange har hevdet at aksjonskanalen innebærer en utvidelse av demokratiet fordi den gir ressurssvake mennesker en mulighet til å fremme sitt syn overfor de ressurssterke og den politiske eliten. Denne «grasrothypotesen» er imidlertid ikke blitt bekreftet av forskerne. Det viser seg at det er de som fra før er mest politisk engasjerte som i størst grad benytter seg av aksjonskanalen. Kvinner og ungdom deltar mer i aksjoner enn middelaldrende menn.

En berømt aksjon er demonstrasjonen mot utbyggingen av Alta-vassdraget, som ble vedtatt av Stortinget i 1978. Utbyggingen ville gå ut over reindriftssamenes rettigheter. I 1979 ble det reist en lavvo (sametelt) utenfor stortingsbygningen der sultestreikende samer skulle minne stortingsrepresentantene om hvilke konsekvenser utbyggingsvedtaket hadde for samene. I 1980 behandlet Stortinget saken for tredje gang, og vedtok at utbyggingen skulle gjennomføres – til tross for protestene.

Aksjoner kan også være en måte å vise samhold på. Etter terroraksjonen i Oslo og på Utøya 22. juli 2011 samlet folk seg i rosemarkeringer og fakkeltog rundt i hele landet. I Oslo møtte opp mot 200 000 mennesker opp på Rådhusplassen for å minnes ofrene og hedre demokratiet.